Om antropoteknikk og det øvende menneske: En presentasjon og et kritisk blikk på Peter Sloterdijks askeseantropologi

«Det var møtet med ‘Tingenes orden’ av Foucault, som kastet meg inn i et refleksivt rom som var mye videre enn min opprinnelige filosofiske utdannelse…(-) Jeg ble umiddelbart slått av atmosfæren med klarhet og grundighet som preget Foucaults arbeid, og allikevel følte jeg en ubeskrivelig smerte når jeg leste Foucault. Nå vet jeg at forvirringen var en refleks, eller bedre sagt et alarmsignal, som indikerte at jeg hadde blitt varig og irreversibelt forledet av en ikke-Hegeliansk og en ikke-Kantiansk måte å tenke på. Jeg tok mine første skritt inn i et spirtuielt rom der logikken med forsoning gjennom en avsluttende syntese ikke fungerte lenger.»(Peter Sloterdijk)

«Filosofene har bare smigret samfunnet på forskjellige måter, nå handler det om å provosere det. « (Peter Sloterdikj)

«En forfatter er et prøverom for vanskelige stykker, for kun delvis gjennomspilte tanker. Hans indre tjener som laboratorium der virulent tematisk stoff utprøves og formes – og blant dem finnes sterkt giftige substanser.» (Peter Sloterdijk, Selbstversuch. Ein Gespräch mit Carlos Oliviera)

«Homo sapiens er et grunnleggende bortskjemt, polymorft luksushenfallent, multippelt eskalerbart mellomvesen.» (Sphären III. Schäume. Mesosphärologie)

‘Put shortly, these are the two views. One, that man is intrinsically good, spoilt by circumstance; and the other that he is intrinsically limited, but disciplined by order and tradition to something fairly decent … The view which regards man as a well, a reservoir full of possibilities, I call the romantic; the one which regards him as a very finite and fixed creature, I call the classical.’.(T. E.Hulme)

‘Mennesket frembringer mennesket’ eller øvelsesantropologien: ‘Tiden har kommet for å avsløre mennesker som vesener som er resultat av gjentakelse.’

sloterdijk_peterDen tyske filosofen Peter Sloterdijk er noe så sjeldent som en genuin praktiserende ‘filosofisk forsker’. Eller kanskje i forsker av tenkning i ånden til sine viktigste åndsfrender og læremestre Diogenes, Nietzsche, Heidegger, Wittgenstein og Foucault. Og for ikke å glemme, hele tiden ii idemeesige samhandling med den vestlige kulturhistoriens ‘hyperskompleksiteter’.

For Sloterdijk er en paradoksal og merkelig filosof. Først og fremst fordi han samtidig som han hele tiden kommer opp med overraskende og nye perspektiver og begreper så er han hele tiden like åpenbart andre tenkeres ‘elev’. En som lærer og har lært av andre. Det er f.eks. tydelig at Nietzsche kanskje er den viktigste blant Sloterdijks lærmestre: Keith Ansell-Pearsom sier følgende om Sloterdijks forhold til Nietzsche:

«Mye av tenkningen hans, når det gjelder dens grunnleggende orientering, dens fokus på spesifikke problemer, dens polemiske aspekter, og så videre, kommer fra at han har arbeidet seg gjennom Friedrich Nietzsche.»  (Keith Ansell-Pearson, 2009)

I sin tenkning henter han opp mye av energien fra disse ‘gamle’ filosofene som alle beveget seg på siden av hovedstrømninger, og han finner gjerne mer hos dem enn de selv ante at de hadde å låne ut til andre tenkere. For skrivende mennesker finnes det et slags liv etter døden; gjennom tekstene de etterlater seg. Riktignok er de fortsatt avhengig av det levende gjør ut av tekstene. Diogenes, Nietzsche, Heidegger, Wittgenstein og Foucault er alle døde mennesker og tenkere; men fremdeles spill levende som tekstbårne filosofer; de lever og utøver virkninger gjennom sine etterlatte tekster og tanker og inspirasjoner. Når de settes sammen  slik Sloterdijk gjør det i sitt tankelaboratorium utgjør de til sammen et dynamisk filosofisk kor av uforutsigbare idedemoner eller spøkelser; vi kan fortsatt høre stemmene deres, men nå lyder de også den tyske filosofen PeterSloterdikjs taktløse taktstokk.

images (1)

«…..Den som søker etter mennesker…»

Man kan ha en fornemmelse av at Sloterdijk under utformingen av sine egne tekster nesten lar seg besette av de fire uregjerlige tenkernes energi og demoner. Og at disse på sin side gjennom sine gjenoppliving gjennom Sloterdikjs tekster konkurrerer med hverandre om å drive frem nye originale ideer og tekster ved å bruke Sloterdijks forskende hånd og hode. 

For forskeren Sloterdijk – han sier faktisk om noen av bøkene sine at dette f.eks er en bok som Heidegger eller Foucault ville eller skulle ha skrevet – han utforsker noe sånt som menneskets kulturelle antropologi der det å smelte frem ny kunnskap ikke bare handler om å kartlegge og innhente fakta og empiriske saksforhold og regulariteter eller begrepsmessig-logiske analyser, men like mye om å avstedkomme bevegelse eller ‘konseptuell turbulens’ i innarbeidete og størknete begreper, om å avdekke og ta vekk slør, finne frem til nye og andre måter å se ting på, kaste lys over og gjenoppdage det altfor kjente, finne nøkler og bryte segl som stenger dørene for det hemmelige.

Kunnskap er ikke bare en innfallsvinkel til teknikk og teknologi, til å mestre og kontrollere virkeligheten; men like mye til å våkne opp, til å bli gjort i stand til å se og oppfatte tingene på nye og annerledes måter.

sloterdijk011Sloterdijks bøker demonstrerer en tenkemåte som egentlig mindre ligner en rasjonell og logisk argumentasjon enn det er en imaginativ og begrepsmessig assosierende syre for å bryte ned oppbrukte begreper, uttørkete tankemønstre og stivnede forståelsesformer. Han setter på en nesten arrogant måte ingen andre grenser enn de hans egen åpnende og avdekkende tenkning krever og lar mer enn gjerne sine filosofiske demoner komme med det de fortsatt har på hjertet; det er åpenbart det han på sin side trenger for å få sagt det han ønsker å si.

Hva slags tenker og forsker er så denne tyskeren Sloterdijk?

«Den eneste formen for kritikk som teller for meg er den som fremlegger en bedre teori, eller en bedre beskrivelse av verden. Min kritiske ambisjon ligger i det å utvikle bøkene mine. Jeg bruker et mangfold av språkspill…..»

Han foretrekker heller å omtale seg selv som ‘en diagnostiker av vår tid’ enn som filosof; og det er treffende nok.

Om sin egen arbeidsmåte sier han:

«Den eneste lovende fremgangsmåten i filosofi er å engasjere seg i en konstellasjon av kunst, skriving og filosofi. Det er en form som enda ikke er uttømt. Den lar seg ikke tilbakevise. Den kan på det meste den være trettende.»

For skeptikere – som det har vært mange av i de hete debattene som har gått om flere av Sloterdijks utspill og bøker –  fremstår Sloterdijk som en ‘filosofiens Lady Gaga’, en ‘skandalemaker’; mannen som nyter å innta kontroversielle posisjoner både filosofisk og politisk. Det har blitt hevdet at hans tenkning har et tvilsomt akademisk nivå og at han skriver ‘kultbøker’. Han kan bli omtalt på nedlatende måter som en filosofisk ‘variete’-kunstner’, ‘tenkemester fra Karlsruhe’, ‘den tyske djevelen’, ‘genuin facist’, høyreving-forfatter, en mediakåt TV-filosof og ‘popfilosof’ som ‘karnevaliserer’ seriøse diskusjoner og på uvørne måter krysser farlige grenser i omtalen av ømtålelige menneskelige emner.

Hans store inspirator og læremester Nietzsche omtaler i ‘Moralens genealogi’ (1887) en filosofskikkelse som må være Sloterdikjs motsetning:

» En filosof kan gjenkjennes ved den kjennsgjerning at han unngår tre glitrende og høymælte ting: Berømmelse, fyrster, og kvinner – noe som ikke betyr at de ikke kommer til han. Han unngår lys som er for lyst, det er derfor han unngår sin samtid og sin ‘dag’. I dette er han en skygge, jo lavere solen synker jo større blir han.» 

Om seg selv sier Sloterdikj at han er ‘selvlært’ i filosofien. Hat er romantiker og en ‘klossete bohem’. I motsetningen til en tradisjonell filosofi som er marginalisert i offentligheten har Sloterdijk mer enn lyktes med å komme i sentrum av offentligheten og den kulturelle diskusjonen; han har blitt betegnet som en ‘europeisk filosof’.

I det tyskspråklige tidskriftet Cicero omtales han på følgende måte i 2006:

«Her må Sloterdijk betegnes som en absolutt unntaksskikkelse i den samtidige filosofien, fordi det lykkes han igjen og igjen å sette i gang debatter, polarisere standpunkter og formulere filosofiske kommentarer til tidens hendelser.»

Som de fleste som rammes hardt av den moderne formen for berømmelse (som består av blendende oppmerksomhet, blind sukessbeundring og tilgang til penger); beveger Sloterdijk seg ganske sikkert i et utfordrende grenseland. Gjennom sin elegante og assosierende skrivemåte og sine rike tekster åpner han allikevel noen dører i tenkningen om innretningen av den moderne tilværelsen som kan gjøre en forskjell for folk som ikke uten sverdslag lar seg drive ut i psykisk resignasjon og postmoderne generalisert kynisme.

Kanskje er han mest av alt en genuint forskende menneskediagnostiker. På uopphørlig søken, kanskje endog på jakt etter å formulere en ‘domestisk antropologi‘ og fatte det menneskelige på nytt slik det leves og lever, og dermed også etter en annerledes ‘humanisme’ – ikke av et abstrakt uttenkt ‘menneske’ som lever på saklig distanse fra seg selv og sin natur, og som derfor kan tillate seg å overta og forholde seg til seg selv som en ferdiglagd form eller skikkelse. Men av dette mye mer nærliggende men så mye vanskeligere å få øye på, det alltid historiske menneske som her-og-nå og på liv og død er involvert i formingen av seg selv og sitt eget vesen, som kanskje ønsker å forsøke men som ikke kan unnslippe å gjøre noe med seg selv.

Det konkrete mennesket er svakt og uferdig. Uten en gitt historisk eller biologisk skjebne. Derfor er det et ubestemt vesen som er dømt til med utgangspunkt i sine naturgitte forutsetninger og ved hjelp av samfunnets sosialartistiske praksiser – å fremstille seg selv, finne seg selv opp, ved å praktisere og gjenta, dvs. øve og trene. Å perfeksjonere seg selv og sine livsomstendigheter. Hver eneste, hver bidige dag. For jeg ‘finnes’ egentlig ikke, jeg fremstiller og lager meg selv.

Sloterdijk vil vise oss:

»Den som søker etter mennesker, vil finne akrobater.» 

En filosoferende akrobat

Peter peter-sloterdijk---elias-hassos-f--r-die-autostadt-66d0a610Sloterdijk, som er født i 1947 og altså fortsatt et levende og skrivende menneske, sto fram på den intellektuelle scenen med boken ‘Kritikk av den kyniske fornuften‘ i to bind på Suhrkampf forlag i 1983. (Utgitt på engelsk i 1988)

Boken som er på omlag 950 sider ble samme år den mest solgte faglitterære boken i Tyskland med 120 000 solgte eksemplarer. Den er samtidig den mestselgende tyskspråklige boken om filosofi  siden andre verdenskrig.

‘Kritikk av den kyniske fornuften’ inneholder mange av kimene til Sloterdijks senere bøker og tenkning.

Han leverte 7 år tidligere avhandlingen senere utgitt med tittelen ‘Litteratur og organisering av livserfaring. Selvbiografier fra 20-tallet. » (1976)

Etter gjennombruddsboken har Sloterdijk i høyt tempo stått bak mer enn 30 bøker. I 1985 utga han en roman med tittelen ‘Der Zauberbaum. Die Entstehung der Psychoanalyse im Jahr 1785′, som han beskriver som ‘et episk forsøk i psykoanalysens filosofi’.

Bubbles-Spheres-IHans hovedverk regnes som den såkalte ‘Sfære‘-triologien der første bind ‘Bobler’ kom i 1998, andrebindet ‘Kuler’ i 1999 og det tredje med tittelen ‘Skum’ i 2004. (På engelsk med tittelen ‘Bubbles’, ‘Globes’ og ‘Foam’ i  2012).

I Sfæretriologien er det Heideggers ånd som svever over vannene:

 «dette er boken som Heidegger skulle ha skrevet.»

I et intervju sier Sloterdijk om den spatiale filosofien i dette arbeidet:

«Jeg tror at rom, i en filosofisk betydning, i virkeligheten er den store ukjente i den moderne verden, siden alle snakker om rom men ingen var der.»

Den omgangsrike triologien på 2573 sider representerer en kritisk teori om den moderne verden med utgangspunkt i en ‘Kritisk teori om Heideggeriansk væren-i-verden’. Verket har møtt både hard kritikk og har blitt sammenlignet med Oswald Spenglers bruk av organiske og morfologiske metaforer for å forstå kulturers vekst og fall. På den andre siden har verket vekket entusiasme hos mange. Triologiens uttalte formål er utforming av en teori om den moderne tilværelsen i form av en sferologi eller en teori om sosiospatial ‘sfære-dannelse’ eller ‘sfærer av sameksistering’.

Sloterdijk blir gjerne omtalt som en morfologisk og spatialiserende tenker; for han betyr liv og tenkning noe av det samme og handler om hvordan mennesker skaper og vever sine liv  sammen i indre rom eller ‘verdener’ som tar skikkelse og form av ‘antropologiske steder‘, ‘etnosfærer‘ og ‘psykodynamiske rom‘.

Peter Sloterdijks sosiokulturelle antropologi

Fokus i Sloterdijks mangesidige filosofiske arbeider er hele tiden interesse for utforskningen av en historisk og kulturell antropologi satt opp mot naturalistisk og abstraherende mennesketenkning.

Sloterdijk hevder at filosofene har fremmet en overvurdering av metafysiske ideer og oppfatninger om menneskelivet – Gud, Sannhet, Sjel – samtidig som de har unngått og nektet å stille seg ansikt til ansikt med den menneskelige tilværelsens grunnleggende omstendigheter og fakta; det at vi er alle dømt til å ta oss selv i hånden og arbeide med vår selvforming, at vi må leve et ‘øvende’ liv.

Dette poenget kan f.eks. sies på følgende frapperende enkle måte:

«I det som er ‘gitt i naturen’ finnes det alltid noe som er ‘gitt i tillegg’ av mennesker.» (Kritikk av den kyniske fornuft)

imagesCA33Q1TBI boken ‘Du må forandre ditt liv’ (på tysk i mars 2009, eng. utgave: ‘You must change your life’, 2012) summerer han opp noe av kjernen i sin historiske og kulturelle øvelsesantropologi:

«Men hvis mennesket virkelig frembringer mennesket, så er det i alle fall ikke gjennom arbeidet og dets konkrete resultater, ikke engang ‘arbeid på seg selv’ som man ynder å snakke om nå for tiden, og heller ikke gjennom de alternativt fremsatte fenomenene ‘interaksjon’ eller ‘kommunikasjon: det er gjennom livet i form av øvelse. Øvelse er her definert som enhver operasjon som frembringer eller forbedrer aktørens kvalifikasjon for neste prestering av den samme operasjonen, enten det er erklært som øvelse eller ikke.» (s.4)

Sloterdijks foretar i boken et veritabelt ‘oppbrudd’ fra den tradisjonelle antropologiske tenkningen. Mennesket er ingen abstrakt enhet. Vi frembringer oss selv, vi er en aldri avsluttet skulptur som fortsetter å forme og lage seg selv. Verkets tittel er treffende hentet fra den tyske dikteren Rainer Maria Rilkes dikt «Archaischer Torso Apollons» som mediterer over greske statuer i Louvre.

‘Du må forandre ditt liv’ er mest av alt lagt opp som et ‘epistemologisk brudd’ som har ambisjon om å forandre hele vår måte betrakte mennesker og oss selv på. Sloterdijk starter imidlertid ikke på null, men videreutvikler en tankegang han finner hos særlig Nietzsche og Foucault. I det som kalles den ‘antropotekniske vendingen‘ tar Sloterdijk et oppgjør med overleverte begreper om det rasjonelle mennesket, det religiøse mennesket, det tenkende mennesket, det selvbevisste mennesket; det handlende mennesket (Homo faber), det økonomiske menneske. I motsetning  til slike tradisjonelle antropologiske kategorier holder han frem bildet av et skiftende historisk situert menneske som gjennom å ta del i og gjøre bruk av overleverte eksplisitte og implisitte øvelsessystemer uopphørlig former og frembringer seg selv.

Homo repetitivus, Homo artista.

Ved hjelp av det Sloterdijk kaller en generell asketologi eller øvelseslære basert på et øvelsesbegrep som er utviklet på et bredt antropologisk grunnlag ser Sloterdijk hvordan en kan bygge bro over gapet mellom det naturlige og biologiske og det kulturelle og selvformete:

«Sannheten er at overgangen fra natur til kultur og vice versa alltid har stått vidåpen. Den fører over et bro som er lett å krysse; det øvende livet. (-) Fra begynnelsen er natur og kultur koblet sammen gjennom et bredt midtområde av kroppsliggjorte praksiser – som omfatter spåk, ritualer og tekniske ferdigheter, så langt som disse faktorene utgjør de universelle formene for automatiserte kunstferdigheter. Denne mellomliggende sonen danner en morfologisk rik, variabel og stabil region som foreløpig kan beskrives tilstrekkelig klart med slike konvensjonelle kategorier som opplæring, etikette, skikker, vanedannelse, trening og øvelse…..»

Hans forehavende er å innføre et nytt ‘øvelsesantropologisk’ språk for å snakke om, fremstille og forklare hva mennesker er, hva de gjør og hvordan de endrer seg og påvirkes. Et språk som rommer forbløffende termer og handler om generell asketologi, gode og dårlige askeser, askeøvelse, gjentakelse, eksplisitt og implisitt øvelse, praktisering, selvdannelse, selvforbedring, autoplastiske prosedyrer, selvorganiserende enheter som immunsystemer og med immunitariske egenskaper, sosioimmunologiske metoder, symbolske-immunsystemer, psyko-immunologiske praksiser, autoterapeutisk og endoklinisk kompetanse, antropoteknikk, vertikalspenning, kulturell vitenskap.

Han går til verks i selve sentrum av diskusjonen om hvordan vi kan snakke om og beskrive og fremstille dette mennesket som vi er; hvilke kjennetegn og egenskaper som er bestemmende for og gjør oss til det vi er? Hva vet jeg eller kan jeg vite om meg selv? Hvordan skal hver enkelt av oss fremstille og forstå seg selv; når jeg forteller om meg selv og livet mitt skal jeg da snakke om genetiske og nevrologiske og utviklingsmessige familiemessige og sosiale forhold og snakke om meg selv ved hjelp av psykologiske og andre fagfolks språk, tolkninger og diagnoser som en tredjeperson?

Hva handler det som jeg er om; er et menneske først og fremst et snakkende språkvesen? En primatart som oppfører seg rasjonell og fornuftig? Er vi først og fremst et politisk og samfunnsmessig gruppedyr som henger med andre? Eller mer et åndelig og spirituelt dyr som søker ut over for å ‘transcendere’ det som er gitt og virkelig? Et egoistisk maktvesen som foretrekker å konkurrere, vinne og fremheve seg selv på bekostning av andre?

Hva slags rolle spiller det å si sannheten i våre liv; er vi tvunget til å late som om vi snakker sant mens vi i det stille og bak fasaden lyver mer eller mindre hele tiden? Skaper og former vi vår egen personlighet og oppførsel og de valgene vi gjør, eller styres og bestemmes vi av nedarvete og biologiske tendenser og tilbøyeligheter? Kan jeg forandre og forme meg selv og bli den kvinne eller mann som jeg drømmer om å være, begynne på nytt så å si – eller er jeg dømt til å gjenta meg selv og mine mangelfullheter?

Hva kan begrepsfattige psykologer, atferdgenetikere og forskere i hjernefag stille opp med i en diskusjon om menneskets vesen og muligheter når de må diskutere med filosofer som Sokrates, Platon, Aristoteles, Descartes, Kant, Schopenhauer, Nietzsche, Heidegger, Foucault?

Slik var det lenge; filosofene styrte det antropologiske sannhetsspillet. Situasjonen er nå i ferd med å forandre seg. I kjølvannet av de biologisk-genetiske, nevrofaglige, psykologiske og atferdsmessige vitenskapenes enorme fremgang skjerpes kampen om vår selvoppfatning som mennesker og hvordan vi skal oppfatte ‘menneskets natur’.

Tradisjonelt har dette vært filosofenes hjemmebane; frem til det siste tiåret har vitenskapene knapt hatt et vesentlig synspunkt å komme med som har representert en seriøs utfordring. Filosofene har forsøkt å bestemme den menneskelige natur gjennom hevdvunne og overleverte begreper som fornuft og rasjonalitet, selvbevissthet, ånd, språk, selvrefleksjon, osv..

I vår tid er det mer og mer hjernevitenskapene og genetikken som driver frem den moderne diskusjonen om hvorledes vi best kan bestemme det som kjennetegner oss som mennesker og som eventuelt skiller vår natur og væremåte fra dyrenes. Både mengden av og samordningen av empiriske kunnskaper og den begrepsmessige tenkningen innenfor biologiske fag og nevrofagene har etterhvert nådd et nivå som  gjør at disse fagene er i ferd med å sette filosofiens tradisjonelle hegemoni når det gjelder menneskets selvforståelse på en kritisk prøve.

220px-Peter_Sloterdijk,_Karlsruhe_07-2009,_IMGP3019Men utfordringen fra de biologiske vitenskapene virker samtidig skjerpende på den filosofiske tenkningen om mennesket og har de siste 10-årene drevet fram utvikling av viktige nye antropologiske begreper som forsøker å ta opp i seg kunnskaper og innsikter som har fremkommet i de biologiske vitenskapene. I Peter Sloterdijks tenkning om den ‘antropotekniske vendingen’ står askesebegrepet og mennesket som et øvende vesen helt sentralt.

Man kan si at han skifter fokus fra andre tradisjonelle antropologiske begreper som ‘arbeid’, ‘teknikk’, osv.. til et alternativt språk om askese eller øvelse. Mennesket er i Sloterdikjs forståelse ikke lenger et allerede foreliggende menneske definert ut fra en eller annen faktisk menneskelig natur, vi er derimot homo repetitivushomo artista  som frembringer og danner seg selv. Menneskets særegne livstil er den asketisk-øvende livsstilen, en livsstil styrt av selvforbedrende presterings- og  anstrengelsesprogrammer.

Den generelle asketologi

En viktig forutsetning for Sloterdijks antropotekniske vending finner vi hos Nietzsche og i hans syn på den rollen som askese spiller for menneskets selvforming: han skriver om dette –

«Betydningen til den impulsen som utgår fra Nietzsches nye syn på asketiske fenomener, kan ikke overvurderes.» 

Sloterdikjs tilnærming til askeseantropoligen har en rekke forløpere, den viktigste er allikevel Nietzsche. Utgangspunktet hans er Nietzsches syn på mennesket som et selvformende vesen der askese i betydningen øvelse og trening er definerende for menneskets væremåte. Vår tilværelse er et selvformende og selvforbedrende liv i øvelse, vi er et livsvesen som oppstår av gjentakelse, gjennom øvende gjentakelser frembringer mennesket seg selv. Vi befinner oss hele livet i trening, i våre sosiokultruelle livssammenhenger vi er omgitt av og omgir oss med øvelsessystemer og danner og forbedrer oss selv gjennom implisitt eller eksplisitt øvende gjentakelser. Ved disse gjentakelsene virker vi tilbake på oss selv; på hele vårt register av følelser, tanker, handlinger undergår forming og forandring gjennom tilbakevirkningene av øvelse ved at vi forbedrer oss og blir mer ‘kvalifiserte’ og ‘kompetente’.

En annen forutsetning for Sloterdijks antropotekniske vending ligger naturligvis  i Foucaults filosofi om selvomsorg, selvteknologier og kultur som selvtekniske praksiser og ritualer. Foucault hadde før han døde fra prosjektet i 1984 et ønske om å forfatte en bok om det han kalte ‘selvomsorg’, ‘eksistenskunst’ og selvteknologier.

Sloterdikjs bok kan sies å være en realisering og videreføring av Foucaults både mangelfulle og ufullførte prosjekt. Foucaults tenkning har fokus på sammenhengene mellom forestillinger om praksis, disiplin, teknikker og menneskelig utvikling.

Sloterdijk skriver:

«Det som begynte i den Moderne Tidsalderen var intet mindre enn en ny form for stor-skala antropoteknisk regime, en grunnleggende endret kampformasjon mellom disiplinene. Trenger vi å gjenta at det var Foucault hvis studier av historien om moderne disiplinerende prosedyrer, som ikke hadde noen modeller å snakke om, som sensitiserte oss overfor dette tidligere nesten ubemerkete feltet?» (s. 323, eng. utgave)

Med Foucault i tankene kan vi forstå hva Sloterdijk mener når han skriver at :

‘det er umulig å forandre mennesker uten også å trene dem.’

Man kan ifølge Sloterdijk ikke snakke om at mennesket frembringer seg selv uten at man snakker om hvordan mennesket danner seg selv gjennom et øvende liv. Sloterdijk foretrekker det litt gammeldagse øvelsesbegrepet ‘praksis / disiplin’ fordi det ikke er snakk om en enkel endring av produkter, men om en forvandling av selvet. Sloterdijk ser seg om overalt i leting etter de øvende utøverne og finner dem på alle områder av samfunnet og i alle samfunnslag, innenfor klosterveggene, på spikersenger, men også i økende grad i dag blant profesjonelle idrettsutøvere.

I ‘Du må endre ditt liv. Om antropoteknikk’, definerer Sloterdijk den bruken han gjør av ordet ‘øvelse’:

» Som øvelse definerer jeg  enhver operasjon  gjennom hvilken den handlendes kvalifikasjoner for neste utførelse av den samme operasjon blir opprettholdt eller forbedret, enten det betegnes som øvelse eller ikke.» (2009, s. 14)

Sloterdikj omtaler religioner som ‘misforståtte åndelige øvelsessystemer’, dvs ikke gjenkjenner og forstår seg selv som sådanne.

Den religiøse atferden har en umiskjennelig øvelsesnatur, den er en livsøvelseslære som består av autoplastiske prosedyrer. ‘Du må endre ditt liv’ er således en ‘absolutt imperativ’ fordi det er den som definerer en autentisk menneskelig tilværelse; formelen er mer absolutt enn Kants kategoriske imperativ og ligger i selve kjernen til all religiøs tanke og handling. Den som ønsker å forandre seg, må arbeide med seg selv gjennom å øve.

«Muligheten for at ulikheten mellom mennesker kan skyldes deres asketisismer, deres forskjellige innstillinger overfor utfordringene med et øvende liv – denne ideen har aldri blitt formulert i historien om utforskningen av de grunnleggende årsakene til forskjeller mellom mennesker. Hvis man følger dette sporet, så åpner det opp perspektiver som, fordi de er u-tenkte, bokstavelig talt er u-hørte.»

Den vertikale spenning eller drømmen om perfeksjon og selvforbedring

80599-295-295Sloterdijk kaller den mangesidige menneskelige trangen til å forbedre seg og vokse utover seg selv, til å perfeksjonere og forlate det flate vanemessige landskapet og sitt eget grunnlag for å stige oppover mot høyder og nå toppen av fjellet for ‘den vertikale spenning.’

Vertikalspenning er en ikke-undertrykkende erfaring av rangforskjeller, av forskjeller mellom lav og høy, mellom det oppnådde og det som er enda bedre. Det øvende selvforbedrende mennesket nøyer seg ikke med ‘å være slik det er’, det er i sitt vesen et ‘oppstigende tendensdyr’, det befinner seg i vertikalspenninger, det er et menneske som potensielt er seg selv overlegen.

«Mennesker er uunngåelig gjenstand for vertikale spenninger, i alle perioder og kulturelle områder. Hvor man enn møter mennesker, er de innfelt i prestasjonsfelter og statusklasser.»

Det øvende og asketiske mennesket har en lang historie, hele menneskesamfunnets  utviklingshistorie kan betraktes som øvelsessystemenes historie. I den moderne epoken ‘avspiritualiseres’ og ‘avfilosoferes’ askesen i to eller flere retninger: i en politisk retning, en atletisk og  retning som Sloterdijk insisterer på å kalle ‘krøplingaskese’ men som vi kanskje ville ha kalt opptrenende og gjenopptrenende og habiliterende og rehabiliterende askesesystemer som involverer mennesker med funksjonshemninger.

Innvirkningen på det psykiske systemet hos det øvende mennesket skjer gjennom ‘attraktorer’, som påfører det psykiske systemet retningsbestemte orienteringer oppover og ‘mot det høye’ til selvforbedring og stigning i egen fungering og prestering. I den tradisjonelle ‘mangelantropologien‘ styres orienteringen av nedover-aksen og unngåelses- og avstøtelsesverdier.

God og dårlig askese

Nietzsche er en av Sloterdijks inspiratorer, og Nietzsches aristokratiske orientering ‘oppover’ og mot det høye passer perfekt med Sloterdijks begrep om ‘vertikal spenning’; i Zarathustra beskriver han mennesker som et vesen som er spent ut mellom dyr og overmenneske.

Men samtidig viser begrepet om ‘vertikal spenning’ hos Sloterdijk til en alvorlig misforståelse eller forkorting av det gamle askese-begrepet hos både Nietzsche og gjennom ureflektert å ha overtatt elementer fra dennes tenkning. Den vertikale spenningen i den positive eller gode og sunne askesen utspiller seg utelukkende mellom det foreliggende nivået og det høyere nivået. Det er som om Dante bare skulle ha skrevet Purgatorio og Paradiso og helt utelatt Inferno. Opp mot denne askeseformen setter Nietzsche og Sloterdijk den prestelige-syke negative askesen, som Sloterdijk også omtaler som patologisk askese. Denne misoppfattes som en livsfornektende øvelse i lidelse og sykdom.

Det gamle tidligkristne askesebegrepet utspiller seg ikke bare oppover og mot det høyere, men minst like viktig er dimensjonen med nedstigning, nedover og mot det mørke i mennesket. Det er en askese som ikke handler om å forbedre seg og oppnå nye høyder, men om å mestre og holde egne mørkere og dårlige menneskelige tilbøyeligheter og krefter under kontroll og i sjakk. Nietzsche og ikke minst Sloterdijk misforstår fullstendig hva som ligger i disse rerligiøse øvelses- og askeseformene som er særlig utviklet i deler av den greske antikke filosofien, i den tidlige kristendommenog høs ørkefedrene, og Buddhismen

Kristendommens antropologi og aksese kan ikke tenkes uten læren om arvesynd og syndene. Det er en askese ikke alene for å bli bedre i denne verden men for å unnå å bli verre og at mennesker slipper løs sine egne dårlige krefter og lager en jammerdal. I Sloterdijks halverte akseseoppfatning med den oppovervendte vertikale spenning blir denne andre dimensjonen i askeseantropologien borte eller utelukkende sett på som noe patologisk og misforstått.

Han overtar i virkeligheten fra Nietzsches tenkning den aristokratisk-heroisk-atletisk-krigerske siden av askesebegrepet, men underslår den rollen som den sykelige-prestelige askesen spiller. Mennesket kan og må naturligvis forme og danne seg selv ved å bli modigere, dyktigere, bedre; men dette skjer også gjennom øvelser og bestrebelser for å bli mindre sosialt dårlig, selvsentrert og egoistisk og å kunne moderere og legge bånd på seg selv og sine nedadgående dårlige impulser. Det kan nesten se ut som om Sloterdijk, som Nietzsche, i den ‘antropotekniske vendingen’, ikke har øye for denne andre siden ved menneskets selvskapende og selvformende øvelsespraksis.

Den nedadgående revolusjon og sivilisasjonskrisen i Europa

«Fatalt nok, termen ‘barbarisk’ er passordet som åpner opp arkivene til det 20 århundre. Det viser til den som forakter prestasjoner, vandalen, statusbenekteren, ikonoklasten, som nekter å erkjenne noen rangregler eller hierarki. Hvem som enn ønsker å forstå det tjuende århundret må alltid holde den barbariske faktoren i siktet.»

Sloterdijk gir uttrykk for pessimisme når det gjelder sosialiseringen av menneskene i de moderne samfunnene:

«Temmingen av mennesket har slått feil. (-) Sivilisasjonens potensiale for barbarisme vokser, den hverdagslige bestialiseringen av mennesket er økende. “

Kanskje kunne Sloterdijk se seg grundigere om i ulike samfunnsmesssige og kulturelle sammenhenger for å se bidraget fra ensidiggjorte prestasjons- og komkurranse-modellene som en viktig faktor bak ‘rerbarbariseringen’ i det moderne og i våre samfunn.

Litteratur og henvisninger

Peter Sloterdijk; Der Zauberbaum. Die Entstehung der Psychoanalyse im Jahr 1785. 1985.

Peter Sloterdijk; Zeilen und Tage. Notizen 2008–2011. Suhrkamp Verlag. 2012

Sloterdijk, P. (2001a). Nicht gerettet. Versuche nach Heidegger. Frankfurt:
Suhrkamp.

Sloterdijk, P. (2001b). Domestikation des Seins. Zur Verdeutlichung der
Lichtung. In P. Sloterdijk, Nicht gerettet. Versuche nach Heidegger.
Frankfurt: Suhrkamp, 142-234.

Peter Sloterdjik, Über die Verbesserung der guten Nachricht. Nietzsches fünfte Evangelium, Frankfurt am Main 2001

Peter Sloterdjik, Kritik der zynischen Vernunft, Frankfurt am Main 1983 (På engelsk som  Critique of Cynical Reason, 1988 og på dansk som Kritik af den kyniske fornuft,  1989)

Peter Sloterdjik;  Eurotaoisme (da. 1990)

Peter Sloterdjik; Masseforakt (da. 2002, no. 2005).

Peter Sloterdijk, Selbstversuch. Ein Gespräch mit Carlos Oliviera, München 1999

Peter Sloterdijk, Der ästhetische Imperativ. Schriften zur Kunst, Hamburg 2007

Peter Sloterdijk; Du mußt dein Leben ändern, Frankfurt am Main (Suhrkamp), 2009.

Peter Sloterdijk; Philosophische Temperamente Von Platon bis Foucault, München (Diederichs) 2009.

Peter Sloterdijk; Scheintod im Denken, Von Philosophie und Wissenschaft als Ubung (Suhrkamp), 2010.

Bøker om Peter Sloterdijk:

Jürgen Habermas: Sloterdijk zwischen Heine und Heidegger. Ein Renegat der Subjektphilosophie?(1983), in: ders.: Die neue Unübersichtlichkeit, Frankfurt a.M. 1985.

Sjoerd van Tuinen, Peter Sloterdijk. Ein Profil, Paderborn 2007 (utkom opprinnelig på hollandsk i 2004).

Holger Frhr. von Dobeneck: Das Sloterdijk-Alphabet. Eine lexikalische Einführung in Sloterdijks Gedankenkosmos, zweite stark erweiterte Auflage, Würzburg 2006.

Heinrichs, Hans-Jurgen; Peter Sloterdijk. Die Kunst des Philosophierens, Carl Hanser Verlag, München 2011, ISBN 978-3-446-23017-0

Elden, S. ed. (2012) Sloterdijk Now, Cambridge,Polity Press.

Linker og nettsteder om Sloterdijk:

http://www.vagant.no/introduksjon-til-peter-sloterdijk/

http://morgenbladet.no/boker/2012/a_tenke_hoyt_og_lavt#.URixcqW5HMY

http://newhumanist.org.uk/2898/book-review-you-must-change-your-life-by-peter-sloterdijk

http://www.zeit.de/2009/15/S-Sloterdijk

http://haus-des-verstehens.ch/index.php?option=com_content&view=article&id=186&Itemid=53

http://www.goethe.de/wis/fut/dos/gdw/slp/en1624992.htm

http://www.tabvlarasa.de/20/sorgner.php

http://www.guardian.co.uk/books/2012/feb/10/bubbles-peter-sloterdijk-review

http://www.lmd.no/index.php?article=12818

En kommentar om “Om antropoteknikk og det øvende menneske: En presentasjon og et kritisk blikk på Peter Sloterdijks askeseantropologi

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s