Menneskelig rasjonalitet, følelser og hjernefungering

En presentasjon av nyere hjerneforskning som grunnlag for sosial vurderings- og beslutningsevne hos mennesker

Det har vært vanlig å gjøre et skarpt skille mellom mellom følelser og fornuft, mellom atferd påvirket av følelser og rasjonell atferd. Kanskje er det riktig å si at vektingen av og balansen mellom følelser og fornuft er et evig menneskelig dilemma uavhengig hvordan man forstår denne begrepsmessige dikotomien. 

Skarpheten i skillet mellom følelser og fornuft i vår vestlige tradisjon hevdes ofte å gå tilbake til den franske filosofen Rene Descartes og omtales som en del av vår dualistiske tradisjon.

Rene Descartes utformet i sin avhandling ‘De Homine’ (Om mennesket) en etter datidens kunnskaper avansert modell av forholdet mellom følelser og rasjonalitet hos mennesker.

Man snakker i dag om at det har inntruffet en ‘følelsesmessig vending’ i vitenskapen om mennesker. Men allerede på 17.hundretallet formulerte filosofen  J-J Rousseau et lignende kritisk syn på ideen om at det er vår fornuftige tenkning som er det fremtredende kjennetegnet ved vår menneskelige psykologi.

Et avgjørende utgangspunkt for Rousseaus menneskeoppfatning er følelsen; det første og det siste leddet i vår eksistens er at vi føler. Vi er kanskje fornuftsvesener og logikk og begreper er avgjørende redskaper; men som konkrete levende mennesker er vi først og fremst følelsesvesener: Rousseau gjenoppdager ikke minst at våre følelser og andre neglisjerte naturlige og ikke-rasjonelle sider ved menneskets tilværelse kanskje spiller en like viktig og viktigere rolle for oss enn såkalte saklige, rasjonelle og seriøse ting som tenkning, logikk og sunn snusfornuft. Hva annet kunne denne romantikkens og hjertets filosof da hevde?:

‘Jeg følte før jeg tenkte’!

Rousseau formulerer denne setningen i sine berømte ‘Bekjennelser’; han hevder at dette er noe som alle mennesker til alle tider har felles. Du, jeg, alle mennesker; vi føler før vi tenker! Følelsene kommer før tankene, følelser har prioritet i vår eksistens, de er våre sterkeste drivkrefter og ligger til grunn for, binder sammen og setter tonen i alt som er vesentlig i våre liv. For å kunne leve et menneskelig liv og ikke minst vårt eget individuelle liv må vi kunne lese følelsenes språk og ivareta den dype visdommen og fornuften som er innebygd i vårt følelsesmessige forhold til verden, oss selv og andre mennesker. Det finnes for Rousseau en slags ‘følelsesmessig sannhet’ eller sannferdighet som vi må tillateå påvirke og prege det livet vi lever.

Kritikken av tankegangen hos Descartes er også sentral i den fremtredende hjerneforskeren Antonio R. Damasios nevrobiologiske teori om menneskelig fornuft og beslutningstaking –  fremstilt i boken ’Descartes’ feiltakelse. Følelser, fornuft, og menneskehjerne’. (1994) Damasios syn kommer tydelig frem når han skriver:

“The action of biological drives, body states, and emotions may be an indispensable foundation for rationality”. (Damasio 1994, s. 200)

Damasios bidrag – sammen med flere andre bøker skrevet med tilsvarende ambisjoner utover den tradisjonelle nevrofaglig horisonten –  er først og fremst en fremragende illustrasjon av det nye utvidete perspektivet som er i ferd med å etablere seg i moderne nevrovitenskap. Utover på 90-tallet var faktisk frontlinjene i nevroforskningen i ferd med å trenge inn på områder som tradisjonelt har tilhørt psykologi, , religion, estetikk, etikk og andre humanistiske fag. Nevrofagenes ledende forskere tar i økende utstrekning opp tradisjonelt humanfaglige temaer, og utfordrer nå uten blygsel de overleverte tenkemåtene omkring slike temaer. Nye termer som ‘nevrofilosofi’, ‘nevroteologi’, ‘nevroestetikk’ og ‘nevroetikk’ illustrerer at gamle grenser mellom fagene forskyves raskt under innflytelse fra nevrofagenes forskningsmessige og teoretiske fremskritt de siste 10-20 årene.

En motreaksjon på dene stadig mer ekspansive nevrofaglige bølgen var å vente; som f.eks. boken ‘Alles neuro’ av tyskeren Ralf Caspary (2010). Han drøfter hva hjernefagene gir løfter om å kunne besvare og løse, og hva de ikke kan innfri. Boken er et slags stoppskilt som trekker opp noen nødvendige grenser for nevrofagenes evne til å besvare menneskelige spørsmål.

Tilfellet JP: Svikt i sosial fornuft som følge av tidlig ervervet frontal hjerneskade
JP er kanskje det mest kjente tilfellet i faglitteraturen av personer med livslange frontal-baserte psykososiale funksjonsvans­ker. JP ble studert intensivt av forskeren Ackerly over en periode på over 30 år, og er senere omtalt i en rekke artikler (Ackerly 1964, Ackerly & Benton 1947, Benton 1991, Eslinger og Grattan 1991, Eslinger, Biddle og Grattan 1999).JP’s kognitiv fungering var også forholdsvis intakt. Det forelå ingen indikasjoner på mental retardasjon Han var normalt begavet i lavere område og oppnådde IQ 92 i 13-års alderen uten uvanlig subtest-spredning. Han hadde en rask og nøyaktig visuoperseptiv evne. Samtidig hadde han vanskelig for å holde fast ved målet under lengre oppgaver. Under testingen var hans sosiale opptreden påfallende, han var overdrevet selvsikker, impulsiv, og kunne også skryte. Ved en annen senere IQ-test senere skåret han IQ 100. Altså forelå det heller ingen tilbakegang i hans intellektuellet nivå med alderesutviklingen. Større svikt mht. abstraheri­ngsev­ne, evne til planmes­sig­het, kognitiv fleksibilitet, selvregule­ring, og fastholdning av mål-forestillin­ger.

JP viste uttalte vansker på det sosiale området: han greidde ikke å danne og holde på vennskaps-rela­sjoner og nære forhold, og viste manglende evne til å lære av negative og positive erfaringer, og viste umoden, ukritisk og upassende seksual-atferd.

Forskeren som fulgte denne saken mener at JP’s vanskebilde først og fremst må kjennetegnes som en ‘primær sosial-svikt’, det hevdes at han selv om han har evne til sosiale følelser så er dette på et helt overflatisk og umiddelbart plan; ute av øye ute av sinn preger hans sosiale opptreden. Han viser en overveldende manglende evne til å forster­ke og følge opp en i og for seg bra sosial innstil­ling i sosiale situasjoner.

 

De frontale hjernesystemene og rasjonell tenkning

Pre­frontale cortex utgjør omtrent en tredjedel av neocorticalt vev i hjernen hos mennesker. Det er nesten dobbelt så mye som hos våre nærmeste slektninger sjimpansene. På grunn av den forskjellen i størrelse i menneskets frontallap­per i forhold det en finner hos andre primater, har ført til at man har antatt at frontale funksjoner er unike for mennesket (Goldberg 2002, Halstead 1947). Den amerikanske nevro­logen  Tilney foreslo i 1928 at hele den menneskelige evolusjonsperioden kan kalles for  «frontallap­penes tidsalder» (Stuss & Benson 1984). I en slik oppfatning ligger det at de frontale hjernesystemenes utviklig hos mennesker muliggjør andre former for kompleks atferd som danner grunnlaget for sosiokulturell utvikling.

Elkohon Goldberg (2002) peker på at frontalsystemene utgjør nøkkelkomponenter i viktige menneskelige evner, som evne til å orientere seg mot fremtiden, evne til å forholde seg til nyhet, være fleksibel, kreativ og innoverende, sosial modenhet og ansvarlighet, og for vellykket selvstendig læring. Han sier at ‘frontallappene er den mest unikt menneskelige av alle strukturer, og de spiller en kritisk rolle i om menneskelige bestrebelser lykkes eller mislykkes’. (s.2)  Den russiske nevropsykologen Alexandr Luria hevdet at de eksekutive hjernesystemene er siviliseringsprosessens organ hos mennesker.

Fron­tal-regio­ne­ne når sitt unike høyde­punkt når det gjelder eks­pan­sjon i forhold til resten av hjernen hos men­nes­ket, og er de hjerne-struktu­re­ne som har utviklet seg i løpet av den hominoide fyloge­nesens seneste perio­de. En viktig faktor som synes å korrelere med ekspasjonen av prefrontalt vev hos primater og mennesker er kompleksiteten i det sosiale samspillet mellom arts-feller. Jo mer komplisert som det sosiale livet innen en art er, jo større synes den prefrontale cortex å være (Kolb og Wishaw, 1986) Det kan se ut som at utviklingen av kompli­serte sosiale gruppedannelser sammensatt av identifiserbare enkeltindivider kan ha vært en av de viktige evolusjons-kreftene bak utviklingen av frontalsystemene. Deler av de prefrontale hjernesystemene synes å spille en svært sentral rolle i menneskelig sosial fungering; de omtales som ‘den sosiale hjernen’ (se Miller et.als.1999)

I Lurias (1966) innflytelsesrike teori om frontale funksjoner står de venstre-frontale systemene for planlegging og målret­tet atferd under sterk språk-systemisk medvirkning, mens høyre-frontale systemer modulerer sosioemosjo­nelle reaksjoner og atferds­møn­stre. Eslinger, Biddle og Grattan (1999) skjelner mellom to grupper av prosesser med tyngdepunkt i høyre og venstresidige prefrontale systemer: kognitivt-eksekutive og sosial-eksekutive. Sosialt-eksekutive prosesser omhandler den komplekse regulering av sosial-emosjonell atferd. Disse forskerne omtaler prosesser som sosial selvregulering, sosial selvbevissthet, sosial sensitivet og empati, og sosial verdsetting og vurdering under betegnelsen ‘sosiale eksekutorer’.

Frontallappene utgjør ikke et anatomisk homogent område. Det er mulig å skjelne mellom anatomiske og funksjonelle underområder og regionale delsystemer. Frontale subsystemer kan deles opp i flere  relativt autonome funksjonelle systemer, i tett samvirke med andre corticale og subcorticale områder. Forskerne opererer i dag med tre regionale subsystemer med basis i frontallappene (se Chow  og Cummings 1999). De tre systemene er frontalt-subcorticale/striatale kretser som gir opphav til distinkte nevroatferdsmessige syndromer.

Den dorsolaterale kretsen: Stikkordene for DL-prosesser er planlegging og organisering. DL-systemer understøtter evne til å organisere og planlegge atferd for å løse komplekse problemer, innlæring av ny informasjon, kopiering av komplekse figurer, systematisk søking i erindringen for å komme på ting. Er involvert i evne til løsriving fra omgivelsespåvirkning, i å greie å skifte og opprettholdelse av innstilling og fremgangsmåte, generering av motoriske programmer, bruk av verbale ferdigheter til å styre atferd. Det finnes et spekter av vansker av ulik grad, og store variasjoner hos ulike individer.

Den orbitofrontale kretsen: OF er involvert i sett av eksekutive prosesser der stikkordene er inhibisjon og omstilling. Rolls (1999) mener at orbito-frontale cortex synes å omfatte nevrale systemer som er involvert i hemning, korrigering og endring av spontane atferder og innlært belønningsbedømmelse av stimuli. OF husker forsterkningsassosiasjonene for et stort antall av stimuli; en form for verdsettings- og emosjonellt arbeidsminne. Avkoding av forsterkningsverdier: OF-Amygdala. OF-striatale mekanismer: lærte forsterkere og insentiver går direkte til BG for outputprosessering. Endring av atferden når stimulus-forsterknings assosiasjoner endres, omstille atferd etter endringer i omgivelsene. OF pasienter kan verbalisere korrekte løsninger, men er ute av stand til å korrigere den feilaktige atferden. Rversering og omstilling av assosiasjoner mellom stimulus og forsterkning, innlærte emosjonelle responser.  Bedømmelse av forsterkere. Forandring av personlighet og emosjonalitet er kjennetegnet ved OF-dysfunksjon. Pasienter blir irritable, labile, taktløse, oppstemt og euforisk, reagerer ikke normalt på sosiale signaler, viser overdreven fortrolighet, er slave av sine inntrykk – viser utilisasjonsatferder og automatisk imitering av andres atferd og gester.

Den mediale anateriore cingulate-kretsen: Stikkord er motivasjon og initiering. Inneholder viktige mekanismer for motivert og spontan atferd, dysfunksjon i slike systemer resulterer i manglende initiering av atferd, passivitet og apati, og ved større lesjoner akinetisk mutisme; pasienten beveger seg ikke, svarer med enkelte stavelser, viser ikke følelser, selv ved smerte. Kan være helt likegyldige overfor sine omgivelser. Svekket spontan tale, redusert kreativ tenkning, føler psykisk tomhet, viser svak respons-inhibisjon.

Nevropsykologisk sett synes frontallappe­ne å utøve sterk inhibitorisk kontroll over de mer posterio­re systemene. Hjernens posteriore omåder synes å stå for den ‘repre­sentasjo­nelle’  kognitivt-perseptuelle informasjons­behandlin­gen, mens de styrende, koordineredne, kontrollerende, overvåkende og regule­ren­de funksjo­ner synes å være mer anteri­ort basert. De prefrontale områdene er i en unik posisjon når det gjelder å integrere, monitorere, og påvirke nevral aktivitet i andre corticale og subcorticale systemer gjennom toveis tilbakekoplings- og feed forward prosesser til kroppsystemer, persepsjon av omgivelsene, tilgang til lagret kunnskap, og til motoriske systemer for initiering, inhibisjon, og moderering av responser (se Eslinger, Biddle og Grattan 1997) De frontalt baserte hjernesystemene danner grunnlaget for menneske­hjernens hierarkiske fun­gering. Dette er bakgrunnen for at Benson og Stuss (1986) bruk av betegnelsen eksekutiv-funk­sjon der frontale systemer leder, orkestrerer, koordinerer og regulerer andre hjernefunksjoner.

 

Antonio Damasios nevropsykologiske teori om rasjonell fungering

Damasio viser tydelig hvorfor etikk, rasjonelle valg, sunnfornuft, osv.. er temaer som nå kan analyseres på innsiktsfulle måter med grunnlag i moderne nevrobiologiske perspektiver. Han tar utgangspunkt i nevrologiske kasus med intakt kognitiv fornuft, som tenker adekvat kognitivt sett, men som allikevel mislykkes når det gjelder sunnfornuftig opptreden og i det å gjøre fornuftige livspraktiske valg.

Det prototypiske kjendiskasus her er selvsagt tilfellet Phineas Gage, ‘ Harlows berømte ‘jernbor-mann’ fra 1848. Gage’s tilfelle viste for første gang sammenhengen mellom en spesifikk skade i hjernens frontalsystemer og svekket sosial rasjonalitet hos mennesker. Damasio har senere undersøkt omtrent 20 pasienter med atferd som ligner på Gage’s.

Damasios egen kasus-samling utgør 12 personer med den type forstyrrelser som han omtaler som ‘Gage-matrisen’; dvs. personer som har noe man kan omtale som ervervet soiopati.

Den mest omtalte av disse kasusene er EVR/Elliot: denne pasienten utgjør den nevropsykologiske prototypen for personer som til tross for at de virker normale i de fleste henseender, og likeens presterer normalt i formelle testsituasjoner, allikevel fremstår i sin hverdagspraktisk fungering med markante abnormaliteter i sosial atferd, beslutningstaking, vurdering av handlingsalternativer, og ikke minst generell sosial og etisk vurderingsevne. Sviktende fungering på disse områdene synes altså å kunne være nevrologisk baserte og nevropsykologisk detekterbare – selv om slike pasienter i og for seg kan prestere normalt og vel så det på de konvensjonelle kognitive og nevropsykologiske testene. Dette er selvsagt et frustrerende forhold, men det er lett å innse at feilen må ligge i de testene man har tilgjengelig – de måler ikke de særskilte funksjonene som er svekket hos dyssosiale personer. Dyssosiale personer kan altså være kognitivt og intellektuellt intakte, ja de kan faktisk prestere svært godt på intellektuelle funksjonstester. Dette synes å komme av at deres sosial, moralske og personrelaterte kognisjon og resonnering og praksis, dvs. deres fungering i forhold til sosial livsutforming, synes å være forankret i og avhengig av helt spesielle menneskelige nevrale systemer og prosesser.

 

‘Representasjon av fremtid’

Frontalsystemene spiller antagelig en viktig rolle for vår evne til å danne og handle ut fra komplekse representasjon, eller representasjon av komplekst strukturert informasjon. ‘Komplekse representasjoner, og ‘representasjon av kompleks informasjon’ kan imidlertid være så mangt, og det er nødvendig å spesifisere dette uttrykket nærmere. Beckara et al. (1994) hevder at affeksjoner i ventromediale frontale cortex medfører en forstyrrelse av den menneskelige beslutningsevnen  slik denne utøves i vanlige livspraktiske situasjoner. Personens evne til å representere ‘fremtidige konsekvenser’ av det han gjør blir svekket, og dette resulterer i at han styres i større grad enn normalt av umiddelbare utsikter, straff og belønninger.

 

Hjernen i menneskekroppen i verden

Damasios kanskje viktigste poeng for hjerneforskningen er at menneskehjernen selvsagt ikke kan betraktes adskilt fra menneskekroppen. Hjerne og kropp hører uoppløselig sammen. Damasio kritiserer det at man isolerer utforskningen av nevrale systemer fra kroppen; nevroner blir diskutert som om de kan være uavhengig av resten av organismen. Damasio understreker at mental aktivitet krever både kropp og hjerne.  Kroppen, slik den blir representert i hjernen, utgjør en uunnværlig referanseseramme for de nevrale prosessene som vi opplever som psykologiske. Psyken eksisterer i og for en integrert kropp-hjerne organisme; samspillet mellom kroppen og hjernen er avgjørende for måten vår psyke fungerer på. Mentale fenomener kan bare forståes i forhold til en kontekst som utgjøres av kroppen og de ytre omgivelsene som interagerende systemer. Vår egen organisme og kropp er grunnreferansen for de konstruksjoner hjernen gjør i forhold til den ytre omgivelsesmessige verden og for konstruksjonen av den alltid-nærværende følelse av subjektivitet som preger våre opplevelser.

Følelser handler ifølge Damasio om det å persipere kroppens landskap. De nevrale nettverkene som medierer følelser omfatter ikke bare det limbiske system, men også hjernesystemer som representerer og sammenfatter signaler fra kroppen. Hjernens somatosensoriske systemer utgjør sammen med det perifere nervesystemet og prefrontale mediale systemer spesifikke nevrale systemer som representerer og lager et kontinuerlig oppjustert bilde av kroppens struktur og tilstand, kroppen som handlingsorienterende landskap. Følelser er øyeblikkspregete aspekter av deler av dette kroppslige landskapet. Bakgrunnsopplevelsen av det kroppslige landskapet fungerer som en kvalifisering av våre løpende ytre opplevelser, den kvalifiserende kroppslige tilstanden er ledsaget av en korresponderende tankestil, alt etter om kroppstilstanden har et positivt eller negativt preg.

 

Forholdet mellom fornuft og følelser

Svikt i evne til fornuftig beslutningstaking og vurdering: forutsetter et samspill mellom følelser og fornuft. Evne til å oppleve følelser synes ut fra forskningen av dyssosiale kasus å være en forutsetning for fornuftig atferd, følelsesmessig prosessering er faktisk en integrert del av fornuftig fungering. Fravær av den underliggende emosjonaliteten fører med seg svikt i evne til å gjøre rasjonelle valg, og i evne til å oppføre seg i samsvar med en følelse av personlig fremtid, sosiale konvensjoner og moralske prinsipper. Damasios utforskning  av dyssosiale menneskers fungering tyder på at følelsene peker den riktige retningen ut for oss, de hjelper oss til å orientere oss og finne fram i det sosiale, verdimessige og mellompersonlige beslutningsrommet.

Fornuften, det mest særpregete nivået av menneskelig mental fungering, er forankret i menneskets evolusjonære historie, i hjernens emosjonelle systemer. Den vanlige oppfatningen er å tenke seg at det finnes separate nevrale systemer for fornuft og følelser. Men følelser er ifølge Damasio akkurat like kognitive som andre persepsjoner; de utgjør nevrofysiologiske arrangementer som har gjort hjernen til en lydhør tilskuer til kroppen.

‘Somatiske Markør‑teorien’  om grunnlaget for kompleks sosialisert atferd

Damasios nevropsykologiske modell av dyssosial fungering har evolusjonspsykologisk bakgrunn: Evolusjonær utvikling av et nevralt nettverk (med basis i h‑sidige FL‑systemer) som muliggjør optimal responsseleksjon  i komplekse  sosiale omgivelser ‑ responsseleksjonen styres av somatiske verdisignaler (‘Somatiske markører’) som genereres i forbindelse med komplekse representasjoner. Somatiske markører medierer beslutningstakingen, ved å virke som verdisignaler som angir emosjonelle‑sosiale konsekvenser av ulike responsseleksjoner. 

Våre høyresidige VM‑systemer finstilles av kritiske læringsinteraksjoner i løpet av sosialiseringen ‑ læring av samgangen mellom egne handlinger/sosiale konsekvenser/somatiske tilstander ‑ responsseleksjon blir styrt av et automatisk indre signaliseringssystem som angir ulike handlingsalternativers ‘verdi’. Bevisste og såkalt fornuftige menneskelige valg er ikke frittsvevende men forankret i denne primitive automatisk virkende mekanismen; dersom denne svikter så fungerer ikke høyere nivåer i responsseleksjonen effektivt. Dvs. at moralsk atferd og etiske valg også er fundert i denne grunnleggende følelsesmessig-kroppslige mekanismen for responsseleksjon. Vår fornuft er avhengig av en sammenkobling med våre følelser for å fungere. Fornuften er følelsesmessig, og følelsene har en fornuft. Eller som den franske filosofen Pascal sa det;

‘Hjertet har sine grunner som fornuften ikke kan med.’

 

 

Hva innebærer Damasios tenkning for vår forståelse av og praktiske tilnærming til dyssosisal og antisosial fungering ?

 

Journalisten David Brooks skriver i en kommentarartikkel New York Times at:

”We have a prevailing view in our society — not only in the policy world, but in many spheres — that we are divided creatures. Reason, which is trustworthy, is separate from the emotions, which are suspect. Society progresses to the extent that reason can suppress the passions.»

Han peker at denne måten å tenke på er feilaktig, og at nevroforskningen viser oss at: 

“emotion is not opposed to reason; our emotions assign value to things and are the basis of reason.”

 

Litteraturliste

Ackerly, S.,  & Benton, A. 1947) Report of a case of bilateral frontal lobe defect. Proceedings, Associations for research in Nervous and Mental Disease, 27,479-504

Ackerly,S.S.(1950) Prefrontal lobes and social development. Yale Journal of Biological Medicine, 22, 471-482

Ackerly,S.S.(1964)  A case of paranatal bilateral frontal lobe defect observed for thirty years. In J.M. Warren & K.Ackert (Eds.). The frontal granular cortex and behavior. (pp.192-218). New York: MCGraw-Hill

Coleman, ()Emotional intelligence.

Damasio, A.;  ()Descartes’ error. Emotion, reason, and the human brain. N.Y.: G.P. Putnam’s Sons, 1994

Damasio,A.; (1999) The feeling of what happens. Body and emotion in the making of consciousness. San Diego: Harvest

Eslinger, P.J., & Grattan, L.M. (1991) Perspectives on the developmental consequences of early frontal lobe damage: Introduction. Developmental            Neuropsychology, 7, 257-260.

Gorenstein,E.E.(1986) Frontal lobe functions in psychopaths. Journal of                                                               Abnormal Psychology,91, 368-379.

Gorenstein, E.E.(1991)  A cognitive perspective on antisocial personality. In. P. A. Magaro (Ed). Cognitive bases of mental disorders. Newbury Park: Sage.

Gorenstein, E.E., Mammato,C. A., & Sandy,J.M.(1989)                              Performance of  inattentive-overactive children on elected measures of prefrontal-type function. Journal of Clinical psychology, 45, 619-632,

Grattan,M. & Eslinger, P.J.(1991) Frontal lobe damage in children and             adults: A comparative review. Developmental Neuropsychology, 7, 283-326.

Hare, R.  (1993) Crinimal mind.

Lykken. D. (1995) The antisoscial personalities.

Miller,B.L., og Cummings, J.L.; (eds.)  (1998) The human frontal lobes. Functions and disorders. N.Y.: The Guilford Press.

Panksepp,J.; (1998) Affective neuroscience. The foundations of human and animal emotion. N.Y.: Oxford University Press

Pert,C.B.; (1997) Molecules of emotion. The science behind mind-body medicine. N.Y.: Simon and Schuster

Rolls,E.T. (1998) The orbitofrontal cortex. I Roberts,A.C.;,Robbins,T.W.;Weiskrantz,L.;(eds.) The prefrontal cortex. Oxford: Oxford university press, s.67-86