Om ‘omsorg for selvet’ og ‘selvets teknologier’. Forklaring av noen psykologi-kritiske grunnbegreper i Michel Foucaults antropologi

Michel Foucault
Michel Foucault (Photo credit: Wikipedia)

“Fra ideen om at selvet ikke er gitt for oss….så er det bare en praktisk konsekvens: vi må skape oss selv som et kunstverk.»/»From the idea that the self is not given to us… there is only one practical consequence: we have to create ourselves as a work of art.” (Michel Foucault)

«Selvsagt er individet en fiksjon.» (Foucault)

«Et helt avgjørende, men fortsatt undervurdert og neglisjert skille i forståelsen av menneskelige fenomener er om og i hvilken grad hver enkelt av oss spiller en aktiv og villet formende og endog skapende rolle i vår egen indre og ytre personlige livsprosess. Besitter vi en vel nok begrenset men en reell og dynamisk evne til å ‘eie’ oss selv, til å være ‘herre i eget hus’ selv om dette kanskje til og med er en slags halvmyndighet som er lånt eller delegert oss gjennom at vi tar del i og gjør bruk av sosiokulturelle praksiser; eller er vi bare et offer for og en følge og funksjon av fremmede og anonyme ‘subpersonlige’ og ‘utenfor-personlige’ krefter eller årsaksforhold som er virksomme i vår biologi, atferdsmessige utvikling eller ytre samfunnsmessige livsbetingelser?

I hverdagslivet er et slags uformidlet viljessyn mest en selvfølge, vi opplever og vi erkjenner at vi for praktiske formål og i et tilstrekkelig omfang har hånd om oss selv og vår levde tilværelse; den er vår egen viljesbestemte tilværelse – men i den vitenskapelige settingen er dette derimot et problematisk og nesten umulig syn.

Dersom det er tilfelle at hvert enkelt menneske former og endog skaper seg selv – og nå har vi viktige studier som på interessante måter kan demonstrere at individer fra ulike sosiokulturelle livssammenhenger har tilgang til og tar i bruk konkrete praksiser og teknikker for en slik selvforming – så betyr det at man ikke lenger kan pretendere å forstå det enkelte mennesket og dets opptreden her i verden uten å utforske de viljesbestemte tankene, ideene, målene og praksisene som han eller hun opererer ut fra. De antikke greske filosofene og de tidligkristne eneboerne visste disse tingene og arbeidet intensivt med å klargjøre den rolle de hadde i deres egne liv og forhold til andre og samfunnet de leve i. Hver personlig utformete tilværelse og til og med psyken selv er dermed til en viss grad uttrykk for og iverksatt som et eget individuelt viljesbasert prosjekt. Som noen kritikere har hevdet, en vitenskapelig psykologi eller psykiatri som stirrer seg blind på kun å forklare oss ut fra et sett av genetiske, biologiske, psykologiske, utviklingsmessige, familiale eller sosiale årsaker som bestemmer vår skjebne kan ikke bringe oss nær nok riktige svar på de kompliserte regnestykkene som de konkret levde individuelle menneskelivene utgjør.

I vår tid er det en av de mest presserende politiske og etiske oppgavene å få ryddet opp i disse tingene. Paradoksalt nok kan se ut som at den mest avgjørende bremseklossen og hindringen er den vitenskapelige ekspertisens selvgode representanter. De vil nok bare fortsette å ture fram inntil noen får nok og setter dem på den plassen der de hører hjemme. Det er også mulig at den type samfunn og politisk system som vi har i det moderne vesten er ute av stand til å komme med tilstrekkelige innrømmelser når det gjelder det rommet for folkelig individuell frihet og fordeling av samfunnets ressurser som synet om selvomsorg og individuell selvskaping impliserer.» (Fernando Persa)

Foucault og ‘selvets hermeneutikk’

Den franske filosofen Michel Foucault var på 80-tallet utvilsomt det best kjente filosofnavnet i verden. Til tross for den sentrale stillingen han hadde på den filosofiske scenen i 60 og 70-årene var Foucault mot slutten av sitt liv inne i en personlig og filosofisk krise når det gjelder filosofens rolle. Det er under denne krisen og i perioden fra 1976 til 1984 at han foretar et viktig perspektivskifte og flytter hovedfokus i sine studier bort fra analysen av epistemologiske, institusjonshistoriske og maktstrukturelle emner mot det han et sted omtaler som ‘en kritisk ontologi om oss selv‘.

I tiårene før han retter inn undersøkelsene sine mot selvet i dets forhold til seg selv og andre formulerer Foucault i bøker som ‘Histoire de la folie a l’age classique‘ (1961) (norsk oversettelse av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: ‘Galskapens historie i opplysningens tidsalder’, 1973), ‘La naissance de la clinique’ (1963)(dansk oversettelse av Henning Silberbrandt: ‘Klinikkens fødsel’, 2000), ‘Les mots et les choses‘ (1966)(norsk oversettelse av Knut Ove Eliassen: Tingenes orden: en arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket’, 1996), ‘Archeologie du savoir’ (1969)(svensk oversettelse av C. G. Bjurström: ‘Vetandets arkeologi’, 1972), ‘Surveiller et punir. Naissance de la prison’, (1975) (norsk oversettelse av Dag Østerberg: ‘Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie’, 1977) en ‘historisk epistemologi’ der han tegner opp historien til de forskjellige disiplinene i vår kultur som mennesker bruker for å utvikle kunnskap om seg selv: økonomi, biologi, psykiatri, medisin og straffelære. Det viktigste poenget hans er ikke å akseptere denne kunnskapen til pålydende, men å analysere disse såkalte vitenskapene som svært spesifikke «sannhetsspill» som er forbundet med spesifikke teknikker som mennesker bruker til å forstå seg selv.

books (13)Reorienteringen mot selvet begynner med full tyngde i 3-binds verket ‘Seksualitetens historie’ (med et ikke-fullført 4.bind med tittelen ‘Kjødets bekjennelser’). Som forfatterne av ‘Den endelige Foucault’ (1987) skriver kom Foucaults nye teoretiske fokus på ‘omsorgen for selvet’ like uventet på hans lesere som hans død etter aidssykdom i 1984 57 år gammel.

Hva ‘vendingen mot antikken’ og begrepene om selvets hermeneutikk og selvets konstituering betyr sett i sammenheng med hele Foucaults verk, blir fortsatt diskutert og er emnet for denne artikkelen. Foucault svarer selv på dette i ‘Selvets teknologier‘ (1988):

«Jeg er mer og mer interessert i interaksjonen mellom en selv og andre og i teknologiene for individuell beherskelse, historien om hvorledes et individ handler på seg selv, i selvets teknologier.»

For en tilgjengelig diskusjon av hele Foucaults verk sett i sammenheng, se f.eks. den norske avhandlingen ‘Makt, frihet og subjektivitet hos Michel Foucault‘, av Simen Aardal Ulsaker (Bergen 2010-  [PDF] Makt, frihet og subjektivitet hos Michel Foucault.) Også Béatrice Han lever i boken ‘Foucault’s Kritiske Prosjekt‘ (2002) en samlet oversikt over Foucaults tenkning og dens indre sammenheng.

books (18)

Foucaults teoretiske og emnemessige omorientering er inspirert av en annen fransk filosof, Philip Hadot og dennes undersøkelser av strømninger i den antikke gresk filosofien. Foucault retter som Hadot blikket mot filosofiske skoleretninger i de greske bystatene for gjennom studier av disse å utforske spørsmålet om grunnlaget for en ‘eksistensens estetikk’ og et liv ‘i sannhet’.

Pierre Hadot (f. 21. februar, 1922 – d. 24 april, 2010) har gjennom sine studier av gresk livsfilosofi utfordret det innarbeidete bildet at den antikke tenkningen i hovedsak er en akademisk og teoretisk preget filosofi.

books Hadot skriver i boken ‘Filosofi som en måte å leve på‘ om filosofiens rolle i de greske bystatene:

“Den antikke filosofien, i hvert fall begynnelsen fra sofistene og Sokrates, hadde i første rekke til hensikt å forme mennesker og transformere sjeler. Det er derfor at filosofisk undervisningen i antikken fremfor alt blir gitt i muntlig form, fordi bare det levende ord; i dialoger, i samtaler fulgt opp over  lang tid, kan oppnå slike virkninger. Det skriftlige arbeid, betydelig som det er, er derfor mesteparten av tiden bare et ekko eller en komplettering den muntlige undervisningen.”

Foucault forfølger i sin tenkning mot slutten av 70-årene og på 80-tallet Hadots vending mot filosofi og reflektert tankegang mer som ‘en måte å leve på’ enn som tenkning og teoretisk forståelse for sin egen del.  Han ble opptatt av hvorledes mennesker i sin aktuelle tilværelse reflekterer over og former seg selv som subjekter. I tillegg til påvirkningen fra Hadot var Foucault i sitt fremvoksende prosjekt om selvet inspirert av lesningen av den amerikanske sosiologen ChristopherLasch‘s bok ‘Narsissismens kultur’ (1978).

Selvets teknologier‘ er den fremragende franske filosofens siste store teoretiske prosjekt. Like før han døde i 1984 snakket han om å skrive en bok nettopp om ‘Selvets teknologier’. Boken som Foucault så for seg var basert på et seminar han holdt i USA våren 1982.

books (7)Boken ‘Selvets teknologier. Et seminar med Michel Foucault’ som kom ut i 1988 er for en stor del basert på dette seminaret som ble holdt ved universitetet i Vermont. Her begynte Foucault en filosofisk utforskning av  praksiser og teknikker som vi bruker som individer, enten ut fra oss selv eller ved å involvere andre, for å arbeide på og påvirke oss selv, våre kropper, vårt sinn, tanker og følelser, og måtene vi oppfører oss på for å transformere måten vi er på og oppnå en ønsket tilstand av perfeksjon eller lykke, eller kunne gå inn i og mestre spesielle løpebaner som udødelige eller roller som vismenn eller hellige skikkelser.

Begrepet om ‘selvets teknologier’ og det ledsagende begrepet om ‘omsorg for selvet‘ som knytter direkte an til epimeleia heautou i gresk filosofi  representerer i virkeligheten en revolusjonerende tilnærming til forståelsen av hvorledes mennesker fungerer atferdsmessig og psykologisk, og ikke minst hvorledes vi selv gjennom tilbakevirkende praksiser og teknikker bidrar til å forme vår egen fungering. Det som er interessant i Foucaults undersøkelser av selvomsorg og livskunst i antikken er at han presenterer et subjekt som ikke bare er passivt formet og bestemt av makt eller av naturlige eller ytre krefter, men som på dynamiske måter tar del i utformingen av sin egen subjektivitet. I konklusjonen til tredjebindet av ‘Seksualitetens historie’, ‘Omsorgen for selvet’ skriver Foucault hva hans undersøkelser av selvpraksiser handler om:

«Det er utviklingen av en eksistenskunst som dreier seg rundt spørsmål om selvet, om dets avhengighet og uavhengighet, om dets universelle form og om forbindelsen som det kan og bør etablere med andre, om prosedyrene gjennom hvilke det øver kontroll over seg selv, og om måtene det kan etablere en fullstendig beherskelse av seg selv.»

tumblr_m7zwbqk1Yd1qcd2y3o1_400Foucaults studier av historisk gitte konkrete former for selvomsorg og selvteknikker representerer ikke bare en vending når det gjelder hans egne tilnærminger. Det er kanskje særlig når en setter Foucaults studier av selvkunsten og selvteknikkene opp mot den moderne vitenskapelige psykologiens personlighets-  og psykiatriske diagnostiseringsmodeller at det går opp for en at det her er snakk om et veritabelt skifte av paradigme når det gjelder hvordan menneskelig fungering og atferd kan og bør fremstilles og forståes. I motsetning til moderne psykologi som ‘forklarer’ vår fungering og atferd gjennom ‘subpersonlige’ og ‘utenfor-personlige’ forhold og faktorer som bestemmer og påvirker oss fra innsiden av organismen eller fra utsiden årsaksmessig, vil Foucault i sin tilnærming ivareta den grunnleggende innsikten som hver og en av oss har om at vi som mennesker ikke bare ‘fremmedbestemme’ av andre ytre og kausale forhold, men at vi også gjennom helt spesielle handlingsmekanismer og ikke minst ‘teknologier’ former og bestemmer oss selv. Mennesker er på en avgjørende måte derfor ‘selvformende’ og ‘selvskapende’  vesener. Bare gjennom en slik forståelse kan psykologi og psykiatri og andre menneskefag ta opp i seg begreper som selvbestemmelse, autonomi, ansvar og valg. Man kan kanskje snakke om at ‘mennesket finnes ikke’, slik det er vanlig i kritikken av Foucault. Men det som  skjer er at Foucault gjennom sine konkrete studier kritiserer oppfatningen om det abstrakte individet og subjektet gjennom sin ‘oppløsning’ av det i historisk og sosiokulturelt gitte kunnskapsregimer og dynamiske selvpraksiser og selvteknikker.

Kritiske synsmåter i moderne psykologi, biologi og hjerneforskning: ‘Åpninger’ mot Foucault ?

I måten å betrakte menneskelig fungering på som selvkonstituert er Foucault f.eks. på linje med begrepet om autopoietiske systemer i moderne biologisk systemteori. Også virkemåten til ‘selvskapte omgivelser‘ i moderne atferdsgenetikk der individene selvselekterer omgivelsesforhold som de påvirkes og formes av er beslektet med Foucaults synsmåte.

Foucaults begreper om menneskers sosiokulturelt forankrete selvformende teknikker lar seg antagelig også samordne med nyere forståelse av menneskehjernen knyttet til ‘prefrontalt forankrete’ høyere eksekutive hjernesystemer og hjernens selvregulerende måte å fungere på. Som det er tilfelle med Foucaults selvteknikker og selvomsorg arbeider selvstyrende eksekutive hjernesystemer på en stilistisk og harmoniserende måte når det gjelder individets samlete atferd.

Den russiske sosiokulturelle skolen i nevropsykologien, knyttet til navn som Lev Vygotsky og Alexander Lurija, formulerer også begreper som er kompatible med Foucaults synsmåte. F.eks. er det viktige begrepet om ‘ekstracortical lokalisering‘ av menneskets høyere og styrende hjernefunksjoner – dvs. at menneskehjernens fungering er bundet opp i ytre sosiokulturelt gitte praksiser.

Vygotsky skriver at: –

”alle de høyere funksjoner har sin opprinnelse i virkelige relasjoner mellom menneskelige individer.“(1978, s.57)

Vygotsky og Lurijas ‘sosiale hjerneoppfatning’ der de knytter hjernenshøyere funksjonsmåte hos mennesker opp mot dens forankring i og tilknytning til sosiokulturelle praksiser lar seg på en enkel måte samkjøre med Foucaults studier av historiske individers selvomsorg og konkrete selvkonstituerende praksiser.

Andy Clark & David J. Chalmers‘  tese om det utvidete sinnet (‘Extended Mind Thesis’=EMT) 

Også Clark og Chalmers teori om ‘det utvidete sinnet’ og kritikk av den isolerte og biologiserende ‘hjernen-er-alene’ modellen opererer med begreper som på fruktbare måter lar seg sammentenke med Foucaults selvkunster.

I 1998 skrev filosofene Clark og Chalmers en viktig artikkel med tittelen ‘Det utvidete sinnet‘. Artikkelens hovedpoeng er at når deler av våre omgivelser blir koblet til hjernen på den riktige måten, så blir de funksjonelt betraktet deler av den mentale fungeringen vår. Sinnet eller mental fungering er derfor ikke som helhet lokaliserbar til prosesser ‘inne i hodet’ eller i menneskehjernen alene. Noen deler eller viktige komponenter av vår mentale fungering befinner seg utenfor skallen og huden og er plassert i våre sosiale og fysiske omgivelser i form av ‘kognitive utvidelser’ og hjelpemidler. Clark og Chambers formulerer et syn de betegner som ‘aktiv eksternalisme’ og som innebærer at kognitive prosesser er forbundet med betingelser og forhold utenfor både hjernen og hodet:

 «Vi forfekter et helt annet slags eksternalisme. En aktiv eksternalisme, basert på den aktive rollen som miljøet spiller i å drive kognitive prosesser.»

Clark og Chalmers hevder at mennesker ved kognitive aktiviteter har en utstrakt tendens til å gjøre bruk av og utnytte omgivelsesmessige ressurser og støtter. De gir eksempler på operasjoner der den individuelle hjernen utfører noen operasjoner mens andre så å si blir delegert til og forankret i manipuleringer av ytre medier, hjelpemidler og omgivelsesmessige forhold. De skriver:

«Hvor stopper sinnet og begynner resten av verden?…. (-)…….når hudens og hodets hegemoni blir overvunnet, vil vi være i stand til å betrakte oss selv på en sannere måte som skapninger av denne verden.» 

bookscaawkhcvSteven Rose (2005) formulerer i boken ‘Hjernens fremtid’ en oppfatning av hjerne-psyke sammenhengen som ser utover lokalisering av den individuelle hjernen inne i skallen. Han summerer opp:

 «‘Vi’ er en ansamling av nevroner og andre celler. Vi er også, dels i kraft av å besitte disse nevronene, mennesker med handlingsevne. Det er nettopp fordi vi er biososial organisme, fordi vi har sinn som er konstituert gjennom  evolusjonær, utviklingsmessig, og historisk samhandling  mellom våre kropper og hjerner (samlingen av nerveceller) og de  sosiale og naturlig verdener som omgir oss, at vi besitter ansvar for våre handlinger, at vi, som mennesker, har handlingsevne til å skape og gjenskape våre verdener.» (Rose, 2005, s. 305).

Rose peker på at vektlegging utelukkende av det nevrobiologisk grunnlaget for sinnet får ikke med seg i hvilken grad innholdet og kvalitative aspekter ved av sinnet er en funksjon av forskjellige faktorer både i og utenfor hjernen. Det finnes ingen plausible nevropsykiatriske oppfatninger som kan behandle personer som om de er ingenting mer enn en selvinneholdt biologisk enhet. Et kontekstuelt og helhetlig syn betrakter menneskesinnet som fordelt mellom hjernen, kroppen og det sosiokulturell livsmiljøet, der hjernen betraktes som et relasjonell organ som formidler samspillet mellom det menneskelige subjektet og miljøet.

(Mer om ‘den utvidete hjernen’; se følgende: https://einarlunga.wordpress.com/2012/03/19/menneskesinn-og-hjerne-prinsippet-om-ekstracortical-lokalisering-av-hoyere-mental-fungering/)

Selvskapende ‘autopoietiske’ systemer

Maturana og Varela formulerer i 1972 begrepet om ‘autopoietiske systemer’, dvs. systemer som ikke bare er ‘forårsaket’ av bakenforliggende kausale faktorer men som er innrettet slik at de skaper og organiserer seg selv gjennom en målrettet og pågående dialog og samhandling med sine omgivelser. De skriver følgende om slike systemers måte å fungere på:

“Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom.”

I dette ligger det at man ikke kan forstå slike systemers atferd ut fra en ‘utvendig’ forklaring via ytre og objektive årsaker som påvirker og bestemmer systemet, men at en må forstå systemets fungering ut fra dets innvendig bestemte måte å operere på og de egne indre målene det har satt seg. Systemet setter opp og lager så å si selv de lovene og parametrene som bestemmer dets fungering og som vi trenger tilgang til for å forstå hvordan det oppfører seg og forholder seg til sine omgivelser. Vi kan gå et steg videre fra det kybernetiske autopoiesis-begrepet til det som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttalte om hvorledes et kunst- og et diktverk blir til og som like gjerne kan brukes for å forstå et personlig og ‘estetisk’ livsprosjekt:

“Et dikt (en person) som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse”.

Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykologiske og eventuelt patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre og ytre ting, som oppvekstbetingelser, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaper. Men de forklarer ikke en persons eller et dikts tilblivelsesprosess som følge av sine egne ‘indre estetiske’ lovmessigheter.

Foucaults vending mot subjektets selvkonstituering

Foucaults tilbakevending til den greske filosofiens nært beslektete begreper om ‘kjenn deg selv’ og  ‘omsorg for selvet’  er knyttet til innsikten om at vi ikke kan forstå oss selv ene og alene gjennom et objektivt tredjepersonsperspektiv og uten å gå via subjektet og dets selvformende aktiviteter og praksiser. I et intervju fra 1984 uttaler Foucault:

«Jeg […] vil si at hvis jeg nå er interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser, så er disse praksisene ikke desto mindre ikke noe som individet selv finner opp. De er modeller som han finner i sin kultur og som blir foreslått, antydet, påført han av hans kultuir, hans samfunn, og hans sosiale gruppe.»

Han forklarer selvteknologienes rolle i subjektets selvformende praksis slik:

“Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.”

1217 bks bwSAID_deHver av disse selvteknologiene utgjør øvelsespraksiser eller ‘askeser’, dvs. de impliserer bestemte måter å  trene og modifisere selvet på. Ikke bare når det gjelder å innrette og tilegne seg ulike sett av ferdigheter men også når det gjelder å tilegne seg holdninger.

Foucault forklarer at ‘selvteknikker’- som han også omtaler som ‘selvomsorg’, ‘selvkunster’ og ‘eksistenskunster’ – er knyttet til at vi som mennesker utformer vår måte å fremstå på ut fra en stilistisk og estetisk orientering:

«slike reflekterende og viljesstyrte praksiser som mennesker ikke bare bruker for å sette regler for sin atferd, men ved hjelp av hvilke de søker å transformere seg selv, å endre seg selv i sin singulære væren, og for å gjøre livet sitt til et verk som bærer bestemte estetiske verdier og oppfyller stilistiske kriterier».

Foucault tar utgangspunkt i at personers handlinger og mentalitet er subjektivt og sosialt konstituert, dvs. vt vi må kunne forstå hvorledes hver av oss gjennom samfunnsmessige praksiser og teknikker medvirker i innrettingen og formingen av oss selv. En forståelse av menneskelig atferd og fungering som også innarbeider et førstepersonsperspektiv der individet selv medvirker til å forme seg selv krever bruk av slike subjektivt baserte begreper som Foucaults begrep om selvteknologier eksemplifiserer. Foucault summerer på følgende  måte opp kjernen i begrepet om selvteknologier:

«Ingen  teknikk, ingen profesjonell ferdighet kan erverves uten trening, og heller ikke kan kunsten å leve, tekhê Tou biou, læres uten askesis som bør forstås som en selvets trening av seg selv.»

I diskusjonen om Foucaults ideer overser man ofte at perspektivet med omsorg for selvet og selvteknologier åpner opp for en første-person forståelse av hvorledes vi som individer selv tilrettelegger for, medvirker i og selvskaper vår egen fungering og atferdsmønster. Foucaults viktige bidrag til en ny antropologi er kanskje å demonstrere at en tredje-persons basert menneskeforståelse slik vi ser den i moderne psykologi og psykiatri er utilstrekkelig for å forstå menneskelig fungering.

Foucault om individualitetens politikk

»Opplysningens løfte om oppnåelse av frihet gjennom utøvelse av fornuft har blitt snudd opp-ned, noe som resulterer i et herredømme av fornuften selv, som mer og mer overtar plassen til friheten»/»the Enlightenment’s promise of attaining freedom through the exercise of reason has been turned upside down, resulting in a domination by reason itself, which increasingly usurps the place of freedom.»

I den siste fasen av Foucaults filosofiske karriere hevder han at et av de viktigste politiske problemene i våre dager er ‘politikken om oss selv‘.

foucault04 (1)Med dette uttrykket mener han at måtene vi frembringer og forstår vår egen personlige tilværelse på er et viktig område for politisk avklaring og intervensjon. Et tilbakevendende tema i Foucaults senere filosofi om selvet er at det moderne subjektet ikke oppfattes som konstruert av det enkelte individ, men heller av konkurrerende krefter som vitenskap og samfunnets maktapparater. Innenfor det moderne paradigmet finner den enkelte ut sannheten om seg selv og verden gjennom å avlese å hva ulike menneskevitenskaper og de dominerende maktstrukturer kan fortelle han eller henne. Innenfor denne relasjonen til sannheten betrakter vi den som noe som finnes objektivt og uavhengig av oss og vår egen praksis; vi overlater tilgangen til sannheten om oss til de som besitter vitenskapelig ekspertise og antar at vi har bare tilgang til sannheten gjennom dem. Det viktigste å forstå er at sannheten i det moderne paradigmet oppfattes som en objektiv og uavhengig størrelse som ikke er avhengig av den enkelte selv. Dette har eventuelt skadelige følger for oss i vår personlige tilværelse, da vi retter oppmerksomheten og interessen mot å finne ut sannheten om oss selv som noe som foreligger uavhengig av måten vi lever på og innretter vårt liv. Vi tilpasser oss sannheter som påføres oss av ekspertise og maktinstitusjoner heller enn å finne frem til og engasjere og øve oss i selvformende og selvskapende praksiser.

«The political, ethical, social, philosophical problem of our days is not to try to liberate the individual from the state, and from the state’s institutions, but to liberate us both from the state and from the type of individualization linked to the state. We have to promote new forms of subjectivity through the refusal of this kind of individuality that has been imposed on us for several centuries.»

Andre relaterte og støttende artikler:

1) Om Pierre Hadot, ‘åndelige øvelser’ og filosofi som livskunst: https://einarlunga.wordpress.com/2012/07/10/kan-man-leve-pa-en-filosofisk-mate-om-pierre-hadots-livskunst-filosofi/

2) Det utvidete sinnet: https://einarlunga.wordpress.com/2012/03/19/menneskesinn-og-hjerne-prinsippet-om-ekstracortical-lokalisering-av-hoyere-mental-fungering/

3) Om Peter Sloterdijks antropotekniske utdypning av selvteknologier: https://einarlunga.wordpress.com/2012/06/09/om-peter-sloterdijk-askese-antropologi-og-antropoteknikk/

4) Om høyere styrende hjernessystemer: https://einarlunga.wordpress.com/2011/03/18/laeringsprosesser-relatert-til-prefrontale-hjernesystemer-%E2%80%93-en-utfordring-til-skoleverket/

5) Om atferdsgenetikk og den rollen som ‘selvskapte omgivelser spiller i individuell livsutforming: historie/https://einarlunga.wordpress.com/2011/03/14/gener-barn-og-foreldre-om-atferdsgenetikk-muligheter-og-grenser-for-voksnes-innflytelse-pa-barn/

6) Om Vygotsky og Lurija og den kulturhistoriske skolen i nevropsykologi: https://einarlunga.wordpress.com/2011/03/13/hjerne-og-historie/

 

Litteratur og henvisninger

Foucault, Michel. «About the beginning of the hermeneutics of the self: two lectures
at Dartmouth.» Political Theory 21, nr. 2 (1993): 198-227

Michel Foucault, “Technologies of the Self,” in Technologies of the Self: A Seminar with Michel Foucault, eds. Luther H. Martin, Huck Gutman, and Patrick H. Hutton (Amherst: University of Massachusetts Press, 1988), pp. 16-49.

Michel Foucault, “Sexuality and Solitude (1980),” in Michel Foucault, Religion and Culture, ed. Jeremy R. Carrette (New York: Routledge, 1999), 182-187.
Foucault, Michel. “Two Lectures.” In Power/Knowledge: Selected Interviews and Other Writings, 1972-1977, ed. Colin Gordon. New York: Pantheon, 1980. 78-108.

Foucault, Michel. The History of Sexuality, Volume 3: The Care of the Self, trans. Robert
Hurley. New York: Vintage, 1988.

Foucault, Michel. “The Return of Morality.” In Politics, Philosophy, Culture: Interviews
and Other Writings, 1977-1984, ed. Lawrence D. Kritzman. New York:
Routledge, 1988. 242-254.

Foucault, Michel. The History of Sexuality, Volume 2: The Use of Pleasure, trans. Robert
Hurley. New York: Vintage, 1990.

Foucault, Michel. “Friendship as a Way of Life.” In Ethics: Subjectivity and Truth, ed.
Paul Rabinow. New York: The New Press, 1997. 135-140.

Foucault, Michel. “The Social Triumph of the Sexual Will.” In Ethics: Subjectivity and
Truth, ed. Paul Rabinow. New York: The New Press, 1997. 157-162.

Foucault, Michel. “Sex, Power, and the Politics of Identity.” In Ethics: Subjectivity and
Truth, ed. Paul Rabinow. New York: The New Press, 1997. 163-174.

Foucault, Michel. “Preface to The History of Sexuality, Volume Two.” In Ethics:
Subjectivity and Truth, ed. Paul Rabinow. New York: The New Press, 1997. 199-
206.

Foucault, Michel. “On the Genealogy of Ethics: An Overview of a Work in Progress.” In
Ethics: Subjectivity and Truth, ed. Paul Rabinow. New York: The New Press,
1997. 253-280.

Foucault, Michel. “The Ethics of the Concern for the Self as a Practice of Freedom.” In
Ethics: Subjectivity and Truth, ed. Paul Rabinow. New York: The New Press,
1997. 281-302.

Foucault, Michel. “The Subject and Power.” In Michel Foucault: Power, ed. James D. Faubion. New York: The New Press, 2000. 326-348.

Foucault, Michel. Fearless Speech, ed. Joseph Pearson. Los Angeles: Semiotext(e),
2001.

Foucault, Michel. The Hermeneutics of the Subject: Lectures at the College de France,
1981-82, trans. Graham Burchell. New York: Palgrave Macmillan, 2005.

……………………………………………

Gilles Deleuze, Foucault. Frederiksberg: Det lille Forlag, 2004

Hadot, Pierre. Philosophy as a Way of Life: Spiritual Exercises from Socrates to

Foucault, ed. Arnold I. Davidson. Malden, MA: Blackwell Publishing, 1995.

Han, Béatrice. Foucault’s critical project: between the transcendental and the
historical, Atopia. Stanford, Calif.: Stanford University Press, 2002.

Nehamas, Alexander. The Art of Living: Socratic Reflections from Plato to Foucault.
Berkeley: University of California Press, 2000.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s