Om lengsel. Hvor kommer lengselen fra og hva gjør den med oss? Løse betraktninger om en undervurdert stemning

«Er det en uoppfylt lengsel som driver et menneske til galskap?» (Ludwig Wittgenstein)

«I believe that we are arks of the covenant and our true nature is not rage or deceit or terror or logic or craft or even sorrow. It is longing.» (Cormac McCarthy, Whales and Men)

«The books or the music in which we thought the beauty was located will betray us if we trust to them; it was not in them, it only came through them, and what came through them was longing. …For they are not the thing itself; they are only the scent of a flower we have not found, the echo of a tune we have not heard, news from a country we have never yet visited.» (C.S. Lewis)

«Fortell meg hvordan du søker, og jeg vil fortelle deg hva det er du søker etter.»/Tell me how you seek, and I will tell you what you are seeking.» (Ludwig Wittgenstein)

Lengselens former eller hva gjør lengsel så viktig for mennesker?

Du tror de kjenner den; lengselen. Ikke sant? Kanskje vet vi om den, alle sammen. Men er det det samme som ‘å kjenne’ den, så uutsigelig som den er? Den blir nesten ikke snakket om, omtalt. Som med luften vi puster i. Lengselen er alltid der, like i nærheten. Som en mental skyggeskikkelse. Som regel stillferdig og stum, men i bakgrunnen er den med oss og følger oss hele tiden. Vi kan vende oss mot den for å forsøke å gripe den, og vips – så er den borte for oss.

De fleste av oss  – som ikke velger eller ikke greier (ikke holder ut med?) å gå fullstendig opp i det aktuelles og det nærværendes flate og tørre rus – merker en lengsel i våre liv som aldri helt forstummer. Det er som om her-og-nå og det nærværende ikke er helt nok for oss, at det etterlater en sult eller en tørst i oss etter det som er fjernere og fraværende. Det som ikke er her rett foran oss, det som ikke finnes.

Den spesielle følelsen  – fordi det er snakk om en følelse men for all del ikke bare det.

Lengsel er også en annen slags ikke-rasjonell erkjennelse, lengselen har en usynlig epistemologisk side  – det vi omtaler som lengsel er nesten det samme som eller en metafor for selve å være fullt ut levende, å leve dette som er et menneskelig liv. I motsetning til f.eks. en fugl eller en hjort, dyrene som fullt ut lever sitt artsliv uten å måtte orientere seg i det fuglemessige eller hjortemessige. For å kunne leve som menneske og i det menneskelige kreves det derimot at vi makter å orientere oss i hva som er ‘menneskelig’. For, det er trist å måtte si det, altfor mange blant oss lever nesten-menneskelige liv bare fordi vi forsømmer å orientere oss godt nok tankemessig i hva som er ‘menneskelig’. Vi må så å si gjøre oss selv til ‘menneskelige’, uten det forblir vi bare halvt-menneskelige og uferdige vesener. Man trenger ikke se langt eller lenge for å oppdage disse uferdige menneskelige vesener, foran dataskjermer med voldelige dataspill, nesten tvangsmessig data-basert pronokonsum ledaget av en merkelig skamfølelse, primitive bølling på på en fotballbane, i festlige anledninger eller på en bar en sen kveld, som deltakere i alle slags mer og mer ville ekstremaktiviteter, i  lususbåter og biler og fly og feriesteder osv,. i våre fengsler og klinikker for alle slags mentale lidelser og underutviklinger og forkommenheter.

Den gamle kunnskapen, som kalles ‘visdomslære’, la vekt på at det holder ikke å være med på ting, kaste oss ut i ting, forbruke og konsumere og nyte. den sa at vi må stoppe oss selv opp, ikke  rives med av fristelser, finne en balanse i livet mellom moralske gleder og nytelsesgleder. I dagens nytelsessyke tilværelse er det dessverre bare få mennesker som er klar over hva ‘moralske gleder’ i det hele tatt er for noe og hvor mye de betyr for det å leve er godt og ikke minst riktigere liv.

TheodorKittelsen-SorgenI denne artikkelen vil jeg med et yderst forsiktig grep undersøke lengselens mangesidige vesen. For lengselens vesen er slik innrettet at en må gripe den forsiktig an, ellers har den lett for å forsvinne mellom fingrene på en. Fenomenologene (som utforsker hvorledes tingene trer fram og viser seg for oss) peker på dette, at undersøkelsens metode alltid må tilpasses gjenstandens natur, for å kunne la gjenstanden tre frem og vise seg for oss. Ved feil metodebruk lukker vi igjen tilgangen til fenomenene, de forvrenges, blir borte og forsvinner for oss. Kanskje kan vi si at de ikke vil vise seg for oss dersom vi ikke kommer dem riktig i møte.

Jeg kan med en gang varsle om at dette er en annerledes type gransking. For de som forventer psykologi kan jeg opplyse at det ikke er snakk om en psykologisk innrettet undersøkelse. I vår tid har vi åpenbart ikke for lite psykologi, men tvert imot altfor mye. Når det gjelder lengsel, har psykologene som vi alle vet ingenting å komme med. Ikke kjenner de lengselen som et sentralt tema innenfor sitt fag, ikke har de noen faglig basert anelse om hva vi kan gjøre med vår lengsel for at den skal utgjøre en konstruktiv kraft i våre liv. Psykologer har som regel ikke brydd seg om lengselns rolle for oss. Nei, spar meg for å trekke inn psykologene når lengselen skal undersøkes nærmere. Moderne mennesker er som kjent ‘homo psychologicus’; vi ligger under for overtroisk psykologi eller en slags psykologisk overtro. Vi tror at alt som utspiller seg inne i hodet og følelseslivet og til og med hjertet og magen handler om psykologi og etterhvert også hjernens psykologi.

abstract-image-of-head-and-imaginationEn gransking av lengselens vesen viser oss at lengsel er så mye mer enn denne menneskets selvhenførte psykologi. Lengselens fortelling er fortellingen om at alt handler ikke hele tiden om oss selv, men om alt det andre i verden som vi er sammenvevd med og en del av. Om de andre, om samfunnet, om det overmenneskelige og åndelige, om det usynlige og alle de døde og som har forlatt oss på ulike måter. Lengsel handler kanskje mer om menneskets dypere eksistensielle situasjon enn om alle de små videvordighetene som våre psykologiske hverdagsdramaer er fyllt opp med.

En personlig lagt opp gransking av lengselens merkelige vesen kan virke frigjørende på oss. Den kan åpne våre øyne et hakk, slik at vi kan se at vårt og andre menneskers liv handler om så mye mer enn disse psykologiske temaene moderne mennesker så opptatt med og som vi henger oss opp i med en gang noe blir vanskelig eller skjærer seg til i livet. Lengselen viser oss veien til den gaven og det undret som heter verden, hele den komplekse virkeligheten vi er innvevd i og som er det levende livet og det å være velsignet med et liv i samvær med alle slags andre vesener og til og med levende ekte mennesker.

35625_1784548410397_3462147_nÅ leve innebærer forandring, livet selv er skiftende. Alle ting i livet varierer og skifter –  sol eller regn, stillhet eller støy, samvær eller aleneværen, medgang og motgang, lykke eller ulykke. Ting og mennesker og tilstander kommer og går, de er tilstede en stund for så å forsvinne igjen.

Lengselen er annerledes; den er trofast tilstede gjennom alle forandringer. Den er med oss så å si hele tiden. Lengselen er en sammenbindende kraft, den er der midt oppe i alt som kommer og går, endres og skifter. Kanskje er det slik at bare døden kan slukke vår lengsel. To poler; på den ene siden lengselen, på den andre siden døden, og i mellomrommet mellom dem svinger lengselen seg med oss i sin langsomme milde ordløse dans. Et steg hit, et steg dit, aldri vet vi hvor neste steg og denne annerledes-dansen vil føre oss.

SK2011001Lengsel minner om et eget usynlig og lavmælt varslingsorgan. Som vi ikke vet om at vi har. En zoomorf antenne slik vi ser hos fisk eller dyr som lever i dypt mørke der lyset ikke trenger inn. Lengselen hvisker i et merkelig språk sine følelseshieroglyfer til oss og i oss; vi spør hva de betyr og hva den stemmen gjør i våre liv? Lengselen opererer på et vis i oss som et ukjent erkjennelsesorgan, som hjelper oss til å binde det ubindelige sammen, lar oss se det usette og høre det uhørlige, være der vi ikke kan være, møte det som vi aldri kan møte, elske det som vi aldri kan elske. Vi må bare lære oss å kjenne og bruke dette organet, slik at det virker samlende og berikende heller enn oppløsende og fragmenterende. For lengselen kan dessverre også være et farlig organ, den er inngangsporten til at vi lar oss rive med, forføre og fristes til å slippe tak i den andre siden av livet som er det som er her-og-nå, konkret og nøkternt og mange ganger altfor vanlig og fortrolig. ‘Begge deler’ var det visst Ole Brumm sa når han skulle ta stilling til ting som ikke lar seg forene. Det må vi også si til lengselens forførende stemme.

For noen store fortolkere av menneskets situasjon er lengselen vår et tegn og et bilde, et varsel fra vårt indre om at vi til tross for alle verdslige bestrebelser ikke hører helt hjemme i verden. Vi kjenner formelene; ‘i verden, men ikke ‘av’ verden. Kanskje er den hellige Augustins religiøse – nesten nyplatonske – tolkning den nærmeste, at vi plages med en uslokkelig ‘uro’ fordi vi er fremmede og på gjennomreise i denne miserable verden og søker eller lengter hjem til en annen slags høyere tilværelse. Eller skal vi bare gi opp overfor overmakten, resignere, underkaste oss den moderne sekulære rasjonaliteten, og lese vår lengsel og uro som en følge av de anatomiske og fysiologiske spenningsforholdene i den ‘treenige hjernen’ vi er utrustet med.

WP_20150323_09_56_26_Raw (3)Det er noe med det å være menneske som fører til at vi stadig må lete etter forankringer, fotfeste, holdepunkter. Hvorfor er det slik? Det er ganske enkelt en følge av at en slags svimmelhet som følger vårt menneskelige vesen som skyggen følger vår kroppslige  eksistens. Mennesket er dette merkelige dobbeltvesen, denne homo duplex som lever gjennom å bevege seg på to måter; som leter etter fotfeste, stopper opp, identifiserer seg med og fastholder ting og posisjoner og steder; og som allikevel ser opp og videre, som slipper taket, og fortsetter utover mot det som enda ikke finnes og det ukjente.

To bevegelsesmåter som ikke så lett lar seg forene, der den enkelte selv i sin bevissthet og i sin konkrete tilværelse ikke har annet valg enn å forsøke å innrette seg og finne en balanse. Det er kanskje ikke så underlig at mennesket mest av alt ligner på et svimmelt dyr.

TightropeDetailPic2Det finnes ingen sikre kart man bare kan følge, ingenting solid å holde seg fast i og klamre seg til – man befinner seg der ute på en tynn line i livet; som linedanser må man bevege seg framover ved å finne og forme sin egen balanse eller falle ned i mørket.

Det paradoksale er at det egentlig ikke finnes noen ferdigtrukket line der ute i tomrommet som vi kan ta oss frem og balansere på, linen er noe vi selv må finne opp og lage mens vi søker etter vårt balansepunkt. Vi balanserer i det tomme rommet, på en line som ikke finnes men som lages for oss dersom vi har mot til å bevege oss et lite skritt av gangen fremover.

imagesDet er som vi vet fra våre egne skjøre liv selvfølgelig nesten umulig; det er bare så altfor lett å trå feil, å miste balansen. Å komme skjevt ut. Så kommer vi skjevt ut, hele tiden, men finner allikevel balansen ved i siste liten å rette oss opp igjen. Et steg av gangen, finne balansen.

Mennesket må tåle å være et svimmelt dyr og må venne seg til det. For det er slik og må være slik at lite eller ingenting er endelig fastlagt og avgjort en gang for alle i et menneskes liv. Vi er selvfølgelig og tilsynelatende alltid forankret og bundet til tilværelsen, vi støtter oss på, er bundet til og sitter kanskje fast i vår egen livshistorie og person, i vår lille verden og i personene og tingene vi omgir oss med. Men går en tettere inn på oss med et åpent spørrende hjerte,  et våkent granskende blikk, et lyttende øre ser en at vi samtidig svever og er i en overskridende bevegelse mot andre og enda uoppdagete horisonter.

tightrope-1Vi må så å si  – fra øyeblikk til øyeblikk – bevare en slags indre årvåkenhet for at vi skal kunne ta stilling til hva som er viktig og vesentlig for oss, hva vi skal legge mest vekt på og sikte mot og hva vi kan skyve til side. Vi må til og med nesten fortløpende ta stilling til oss selv og avgjøre hva det er med vår person og våre opplevelser som vi skal ta på fullt alvor og legge til grunn for den vi er og ønsker og være.

Midt ute i livet eller mens livet blir til befinner vi  oss hele tiden i en slags ‘rotete tilstand’, ingenting er helt klart og entydig, det finnes det ingen endelige og ferdiglagde ‘svar’ vi kan holde oss til, holde oss fast i. En dødssyk mann jeg kjenner sa; (mens han gradvis ble dårligere og tapte ‘funksjonsevne) – ‘jeg forsøker å bevare en slags ‘frynsete kontroll». Kanskje er det det beste vi kan håpe på, selv om vi ikke er dødsyke, å bevare ‘en slags frynsete kontroll’ slol at det vi holder på med fra utsiden og med andre menneskers blikk ser ut som et fornuftig og ganske vanlig liv?

I hverdagens halvt automatiserte rolleopptreden kan vi narre hverandre og oss selv til å tro at vi ‘vet’ ting,  hvem vi er og hva vi vil. Men selvsagt, dette er et skinn som er så altfor lett å gjennomskue og som fordamper som dugg i morgensolens avslørende lys i det øyeblikket vi tvinges til å stoppe opp for å finne ut hvor vi virkelig befinner oss. Selv et så enkelt og grunnleggende skille som det mellom følelser og fornuft kan fremdeles lett sette oss på prøve. I antikkens Grekenland advarte filosofen Platon f.eks. mot poesiens farer; den hadde en dårlig innflytelse på folk fordi den appellerte til deres følelser, og ikke til fornuften som utgjør den ‘høyere’ delen av sjelen.

Innskriften over porten til det eldgamle orakeltemplet i Delfi lyder som en kombinasjon av et imperativ og en aldri avsluttbar utfordring: Gnothi seauton, “Kjenn deg selv!”

Jeg føler, altså er jeg ‘svimmel’

167815_1784544290294_6765353_n

Mennesket er dette alltid svimle dyret, som uopphørlig strever for å holde balansen – fordi det ‘føler’ mer enn det har rasjonelle svar. Hvor lite forstår vi egentlig av denne følelsenes verden, fordi vi forstår den feil, vi villeder oss selv gjennom å ‘forklare’ følelsene som om de skulle være objektive ting i oss – kjemiske og fysiologiske fenomener og nymotens oxytocin og vasopressing og andre sosiale hormoner og enzymer. All denne tredjepersons objektive faktapsykologien er et tyvere som stjeler oss fra oss selv, forfører oss med sine forklaringer slik at vi tror vi kjenner våre følelser fordi vi på stående fot kan snakke om dem som om de var ting i oss. Men så er det kanskje like mye følelsene som kjenner oss og snakker oss i sitt eget språk, som den store religiøse filosofen Pascal fant ut, vi kan ikke på vårt overflatisk fornuftige vis psykosnakke oss ut av dem. Vi er i sannhet i våre ‘følelsers vold’.

danteinthedarkwood (1)Etter tiår med ensidig fokus på rasjonell atferd og informasjonsbehandling og ulike kognitive prosesser knyttet til det å gjøre fornuftige avveininger og valg har man det siste tiåret på nytt begynt å innse at mennesket grunnleggende sett er et følelsesvesen. Følelser viser seg å være langt mer komplekse enn en forestilte seg ved at de går utover det kroppslige, fysiologiske og ‘nevroaffektive’ grunnlaget til å forankre en menneskelig og eksistensiell måte å være til på. De har kanskje en mer sentralt og en avgjørende plass i vårt mentale og vårt sosiale liv enn den klassiske kognitive orienteringen åpner opp for. Vi er allerede i ferd med å oppdage at det finnes ingen fungerende kognitiv terapi- som er så enerådende i psykiatrisk behandling for tiden – som ikke samtidig og like meget er en emosjonell og følelsenes terapi.

251896_4188176899607_2120764098_nDermed er egentlig ringen sluttet; dette synet om følelsenes viktige rolle og endog forrang er et eldgammelt syn.

For den som har evne og mot til å slippe taket i fagpsykologiens ofte farlig villende kart over det menneskelige, innta en førstepersonsholdning til seg selv og derfra la tankene tenke seg fra den levende innsiden av egen tilværelse oppfatter at det hele henger sammen i og springer frem fra følelsenes magiske kilde. I romantikkens periode var dette selvsagt, og en rekke av de store tenkerne som innleder og forbereder romantikkens gjennombrudd hevdet alle følelsenes forrang både i vår indre og ytre tilværelse.

imagesCAVTMMQGEt avgjørende utgangspunkt for den franske filosofens Jean-Jaques Rousseaus menneskeoppfatning er følelsen; det første og det siste leddet i vår eksistens er at vi føler.

Vi er kanskje fornuftsvesener, logikk og begreper og rasjonalitet er avgjørende redskaper; men som konkrete levende sosiale mennesker er vi først og fremst følelsesvesener: Rousseau gjenoppdager både i sitt liv og i sin filosofiske ettertanke – han levde kanskje et dramatisk og ulykkelig liv, men det var et ekte filosofisk liv – ikke minst at våre følelser og andre neglisjerte naturlige og ikke-rasjonelle sider ved menneskets tilværelse spiller en like viktig og viktigere rolle for oss enn såkalte saklige, rasjonelle og seriøse ting som tenkning, logikk og sunn snusfornuft. Når han skiver sine biografiske selvbekjennelser er det like meget en ekte følelsenes biografi som det er en konkret biografi om de hendelsene som har utspilt seg i hans liv.

Hva annet kunne denne romantikkens og hjertets filosof da hevde?:

‘Jeg følte før jeg tenkte’!

Rousseau formulerer denne setningen i sine bekjennelser og hevder at dette er noe som alle mennesker til alle tider har felles. Du, jeg, alle mennesker; vi føler før vi tenker.! Følelsene kommer før tankene, følelser har prioritet i vår eksistens, de er våre sterkeste drivkrefter og ligger til grunn for, binder sammen og setter tonen i alt som er vesentlig i våre liv. For å kunne leve et menneskelig liv og ikke minst vårt eget individuelle liv må vi kunne lese følelsenes språk og ivareta den dype visdommen og fornuften som er innebygd i vårt følelsesmessige forhold til verden, oss selv og andre mennesker. Det finnes for Rousseau en slags ‘følelsesmessig sannhet’, redelighet eller sannferdighet som vi må tillate å påvirke og prege det livet vi lever. Og hva vi forteller om oss selv.

blaise_pascal_400xDen franske filosofen Blaise Pascal som levde i gjennombruddsfasen til filosofens rasjonelle epoke hevdet at hjertet har sin egen fornuft, som vår ‘sunne fornuft’ ikke helt skjønner seg på. Han skrev om fornuftens grenser:

«Fornuftens siste skritt er erkjennelsen av at det finnes et uendelig antall ting som ligger utenfor dens område.»

Denne paradoksale ‘hjertets fornuft’  handler om noe så umulig og motsetningsfyllt som ‘følelsesmessig fornuft’, for vi er vant til å tenke at følelser og fornuft er noe som står i motsetning til hverandre. Hjerne og hjerte. For å forstå hva som ligger i følelsenes egen fonuft må vi kanskje begynne å betrakte følelsene våre på en ganske annen måte enn det vi er vant til.

Lengselens ‘veiløse vei’

40_turn-the-other-cheek-21cmx24-5cm2For en tid tilbake møtte jeg i en psykiatrisk avdeling en alvorlig plaget langtidspasient som mente at han i over et år mer enn noe annet hadde lidd av og vært plaget av en intens og dyp ‘Heimweh‘, hjemlengsel. Han brukte først det tyske ordet selv om han snakket norsk, fordi det var hans morsmål og det uttrykte mer presist den følelsesmessige smerten han gikk og kjente på. ‘Heimweh’.

Mannen – han fremsto som for andre en følelsesmessig avstengt, stålaktig og beinhard personlighet som hele sitt liv hadde vært soldat  – han var i slutten femtiårene og fastslo nå uten forbehold om seg selv;

«- Jeg er psykisk kaputt. Jeg er i virkeligheten ferdiglevd, egentlig er det bare selvmordet som gjenstår, et pistolløp inn i munnen og så er det ugjernkallelig slutt. Dette siste skrittet gjenstår, akkurat nå befinner jeg meg i en ventefase.»

Når han endelig kom seg i seng utpå natten, ble han ofte bare liggende skjelvende og omfavne og kysse hodeputen sin gjennom stille mørke timer.

Men om dagen og i all kontakt med andre fremsto han nærmest fullstendig livløs, han mistet vekt og var nesten avmagret og følte også at livskraften hadde forlatt han eller var iferd med å forlate han. Han greidde ikke lenger gjøre noen jobb. Psykiaterne hadde satt diagnosen ‘depresjon’, men han selv hadde tanker om at dette bare utgjorde en liten del av det som hadde rammet han.

Hva det var visste han egentlig ikke.

Han hadde forsøkt alt for å helbrede og forsone seg med ‘hjemlengselen’ som plaget han, reist tilbake til barndomstraktene og tilbrakt mye tid i selskap med med sin familie og barna og venner der han kom fra. Ingenting hjalp. Den intense lengselsfølelsen varte ved og til slutt måtte han bare gi opp og la seg legge inn på en psykiatrisk avdeling.

Her vandret han omkring nærmest som en levende død; han ruslet langsomt omkring i korridorene og mellom bygningene, så å si uten mimikk i ansiktet, sa lite eller ingenting til noen.

«- Jeg er stengt inne i et fengsel som jeg selv har laget,»  sa han flere ganger.

I samtalene med han, som naturlig nok var krevende fordi han sa lite og snakket svært langsomt, begynte jeg å stille meg spørsmål om diagnosepsykiatrien kanskje tar feil med sin opptatthet av at vi det vi lider av er egne distinkte psykiatriske sykdommer adskilt fra personens livsløp og livssammenheng og at vi alle kanskje også kan bli rammet av og lide av dette som kalles ‘lengsel’ i ulike former, ofte uten å vite om det selv, og at dette noen ganger til og med kan føre oss inn i et sosialt og mentalt sammenbrudd.

Jeg bestemte meg for å se nærmere på hva denne ‘lengselen’ i oss er for noe, hvorfor vi har den og hva den gjør med oss. Kanskje også hva vi kan utrette med den.

Derfor dette lille tekststykket,.

Tilværelsen, naturen og alle dens naturlover samt menneskene og deres samfunn kan være både hensynsløse og urettferdige. Alle disse tingene forfordeler ofte; noen får mye og andre får lite eller ingenting. Noen vinner, andre taper. Noen synger, andre gråter. Noen, som fuglene, er lykkelige vesener i fri flukt høyt opp under himmelen, utrustet med vinger. Utrolig nok. Mennesket, dette arme vesen  –  bundet til jorden, til gjørme og grus og stein – har kun armer og føtter. Men for all del, vi har heldigvis dette andre som kalles lengsel. Vingestekkede fugler flyr ikke. Mennesker uten lengsel eller lengselstekkede mennesker flyr heller ikke.

Lengsel er virkelig en merkelig følelse. Den løfter oss opp fra jorden og bort fra vår indre og ytre elendighet – og elendighetene vil aldri gi oss endelig fred og følger oss som kjent til alle tider.

Lengselen er gitt oss, den bærer oss fremover for at vi skal gjenoppdage at livet i sin kjerne er et rent eventyr. Hverken mer eller mindre; dette livet er og må være et eventyr. Noen dager, noen timer, eller enda bedre, noen korte uker vandrende langs en landevei. Når lengselen forsvinner, synkner vi hen i tomhet eller gråhet og savn og gråt. Eller grådigheter. Penger og forbruk og rikdom hjelper ikke mot tap av lengsel. Kanskje kan den døyves litt, for en kort stund. Heller ikke fattigdom, om du skulle være så dydig at du tror på noe slikt.

Det hjelper ikke at alle andre ting er i sin skjønneste orden, uten lengselens dype uutslokkelig kraft ville hver eneste av oss være fortapt. Lengsel ligner mest på et følelsesmessig drivstoff, en egen slags livsenergi – så lenge man fortsetter å lengte kommer man seg alltid et lite stykke til på den harde veien som kalles for livet. En dose lengsel er det som skal til. For det er jo merkelig hvor fort alt kan forandre seg. Hvor lite som mange ganger skal til. Og hvor vanskelig det er å skjønne det på forhånd. Man må bare fortsette å lengte, litt til, så skjer det alltids noe som gjør at man kommer seg videre.

C.S Lewis legger  denne setningen i munnen til flere av sine litterære karakterer:

‘Det er det jeg har søkt etter hele mitt liv’.

Denne ene setningen oppsummerer kjernen i den følelsen eller stemningen vi omtaler som lengsel.

Hvorfor lengter vi?

Hva lengter vi etter?

Hvor kommer vår lengsel fra?

Hva gjør lengsel med oss, hvilken rolle spiller den i våre liv?

Hva vet vi om lengsel?

Hva kan og bør vi gjøre med våre lengsler?

Opplevelsen av å lengte

Lengsel er en lavmælt og ordknapp følelse. Den vil heller uttrykke seg indirekte, heller gjennom poesi og sang og dansende steg enn gjennom taler, foredrag eller avhandlinger. Lengsel handler om den delen av isfjellet man ikke ser. Den vokser frem og tar oss i besittelse fra innsiden og uten å si fra om det. Den er tilstede midt inne i og blant de hverdagslige og normale og nøkterne tingene som en skygge, et fravær eller en fjernhet, en liten uregelmessighet eller nyanse i bildet, uten at man legger ordentlig merke til den.

164380_1784548850408_4733652_nMåten lengsel beveger oss på har kanskje mer felles med tidevann enn med kjappe utålmodige bølgeslag. Gjennom langsomme tunge svingninger som stammer fra sinnets dypere lag setter lengsel avtrykk på det vi tror er selve verden. Den forandrer tilværelsen og virkeligheten med umerkelige grep fra innsiden. Folk flest lengter hver eneste dag hele livet uten å vite om det. Kun i kortere glimt av hjemlengsel, undring, savn eller drømmer om fjerne trakter kjenner vi denne merkverdige følelsen som ikke gir seg ordentlig til kjenne. Folk lengter uten å tenke nærmere over hvorfor de lengter, hva denne lengselen kommer av eller hva slags rolle den spiller i livet. Andre mer umiddelbare følelser som taler mye tydeligere og inntar en tilsynelatende mer fremtredende plass i tilværelsen oppfattes som mer betydningsfulle enn lengsel. Begjær, forelskelse, sjalusi, misunnelse, kjedsomhet, amibsjoner, osv.; det finnes nesten et utall av stemninger og følelser som må være viktigere for oss enn den bleke og stemmesvake, hviskende lengselen.

For psykologer er følelser og stemninger naturlig nok et yndet emneområde; angst og frykt, bekymring, oppstemthet og nedstemthet, seksuelle følelser, aggresjon og hatefullhet – det finnes utallige bøker og fagartikler om alle disse tingene.

Men en ting er sikkert, psykologer snakker eller skriver så og si aldri om menneskers lengting, om lengsel. Det skyldes mange ting, en av disse er jo at lengsel er en like komplisert følelse som det menneskelige sinn i seg selv er komplisert.

Lengsel er derfor den glemte følelsen.

Hva kommer det av at psykologene glemmer eller overser lengselens vesentlige rolle i menneskers liv?

Den tyske psykologen og lengselsforskeren Susan Scheibe skriver at i en tysk sosiokulturell sammenheng fanges ens tanker og følelser omkring optimal eller utopisk livsoppnåelse best opp av begrepet ‘Sehnsucht’. Hun viser til at i den mest omfattende ordbok over det tyske språket, blir Sehnsucht  definert som –

‘en høy grad av intens, (periodisk), og ofte smertefull trang til noe, spesielt hvis det ikke er håp om å oppnå det ønskede, eller når det å oppnå det er usikkert, fortsatt langt unna’. (Susan Scheibe et.ls.2007)

Hun skriver videre at i Tyskland har ordet Sehnsucht, mer enn det som er tilfelle for tilsvarende engelsk ord som nostalgi, et solid preg av positivitet og rommer dessuten høy meningsfullhet også i en hverdagssammenheng. For eksempel, sier hun, i en nylig konkurranse om hva som er det ‘vakreste tyske ordet’ er ordet Sehnsucht det som blir nevnt tredje oftest. Sehnsucht i betydningen lengsel eller livslengsel kan ha både positive og negative sider og følger. I positiv forstand omhandler lengsel kontinuerlig søking etter fremgang, fornyelse og ‘perfektibilitet’. Folk ønsker å lengte og dele lengsler med andre. Den følelsesmessige tonen i lengsel sies å være ‘bittersøt’ eller kanskje heller ‘søt-bitter’, mener Susan Scheibe.

Den negative siden av lengsel ser man når lengselen blir for intens og kommer ut av kontroll; da forbindes den med tungsinn, melankoli og smertelig hjemlengsel eller nostalgi som mer sykelig forhøyete stemninger som plager individet med en følelse av ulykkelighet og kronisk tap eller uoppnåelighet.

Så, selv om også psykologer har oppdaget lengsel og begynner å utforske den rollen lengsel spiller i livene våre, er det allikevel først og fremst kunstnerne, poetene og filosofene som har oppdaget at lengsel i en viss forstand kan regnes som den aller viktigste menneskelige følelse eller stemning. At lengsel vitner om vårt eget vesen som mennesker, lengselen springer fram fra vesentlige og dype trekk ved den menneskelige væremåten.

Hva kommer lengsel av?

Den store norske filosofen Peter Wessel Zappfe som leses så altfor lite skriver et sted:

“Hvad er det for en kløft i mit væsen, som gjør at jeg kan opleve min situation som menneske i billede av noget slikt som en lyst- eller opdagelsesreisende, som med hele sit kostelige utstyr er faldt av toget og befinder sig i hænderne paa kannibaler, der han vurderes efter mørhet og fettprocent? Hvor har jeg den følelse fra, som siger mig at mit væsens rette forum og rette skjæbne er andre end dem jeg her maa ta til takke med – hvad var det for en reise jeg var paa dengang jeg faldt av toget og blev menneskefødt? Hvilket land er da mit rette fædreland, naar jeg i livets land er bare en fremmed?”

Det er denne følelsen av  ha havnet i en virkelighet som ikke er riktig for oss, av fremmedhet og hjemløshet som hefter ved tilværelsen og følger oss overalt som er lengselens kilde. Lengsel springer således ut av en iboende mangel eller negativitet i vår tilværelse, en defekt, et brudd, et fravær som ber om å bli leget og reparert. Vi ser oss søkende omkring, vi utforsker vår fortid og ser inn i fremtiden, hele tiden leter vi etter det som er tapt eller har fallt ut av tilværelsen og forsøker å finne en egnet og riktig vei som kan føre oss dit vi vil.

Nostalgi og lengselen bakover til det tapte

Forestillinger om en fortidens tapte helhet da menneskelivet var lykkeligere og mer fullstendig enn i vår tid nevnes gjerne som et av symptomene på modernitet.

På 18-hundretallet vokste det frem en epidemisk bølge av nostalgi, der forandringer som kjennetegner den moderne virkeligheten; kapitalisme, industrialisme, sekularisme, urbanisering, atomisering, fragmentering, komplisering, mekanisering, travelhet, falskhet og fremmedgjøring bringer med seg lengsler etter å vende tilbake til en svunnen tid og en mer ekte og sannere form for menneskelig tilværelse da det ikke fantes noen oppdelinger og fremmgjorthet, da samfunnet og menneskelivet befant seg i en organisk helhet. Mange forskjellige forestillinger omkring en fortidens enkelhet, enhet og helhet har utgjort innholdet i slike notalgiske følelser av hjemlengsel.

For filosofen Jean-Jacques Rousseau var det en idealisert naturtilstand som eksisterte før sivilisasjonen. For den tyske kunsthistorikeren Johann Joachim Winckelmann spilte det antikke Grekeland en slik rolle der kunsten løftet fram bilder av tapt enkelhet og ro, for engelske John Ruskin var middelalderen og dens gotiske katedralene innbegrepet for en fjern tid da menneskelig arbeid fremdeles var ubesmittet av kapitalismens fremmedgjørende virkninger.

Begrepet nostalgi

Ordet ‘nostalgi’ er en en lærd konstruksjon basert på de greske ordene ‘nostos’ som betyr hjem og ‘algi’ som betyr smerte.

Den ofte gode norske forfatteren Erling Indreeide skriver i boken ‘Utdrag frå Mistru den som ikkje er NOSTALGISK! med merknader. Om det forgjorte’ (2003) viser til to betydninger av ordet:

Lengsel tilbake til heimen, heimbyen eller heimbygda eller lengsel etter noe som er langt borte, fra for lenge siden, til tidligere tiders lykkelige tilstander. Lengselen i nostalgi er av en sentimental karakter, og gjerne patologisk fordi den er ‘sykelig forhøyet’.

Begrepet nostalgi ble opprinnelig formulert i 1688 av medisinstudent med navnet Johannes Hofer som en medisinsk betegnelse for sykelig hjemlengsel. Hofer innført nostalgi eller hjemlengsel for tilstanden som også ble kjent som ‘mal du Suisse’ eller ‘den sveitsiske sykdommen’ eller ‘Schweizerheimweh» (sveitsisk hjemlengsel) med henvisning til sveitsiske leiesoldater som nede på lavlandets sletter lengtet etter sitt hjemlands fjellandskap.

Saudade eller lengsel på portugisisk

Nesten alle språk synes å ha egne, bortimot uoversettelige uttrykk som viser til en dypere og mer overskridende type menneskelig lengsel. Det mest kjente er kanskje det portugisiske uttrykket ‘suadade‘; Den britiske forfatteren A. F. G. Bell omtaler saudade slik:

«The famous saudade of the Portuguese is a vague and constant desire for something that does not and probably cannot exist, for something other than the present, a turning towards the past or towards the future; not an active discontent or poignant sadness but an indolent dreaming wistfulness.»

Lengsel som indre visdom

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley har skrevet følgende ord om vår lengsel:

«Hva er denne lengselen som driver menn og kvinner til galskap og fratar dem søvn, hvile og fred, denne lengselen som kommer opp til overflaten gjennom historien i litteraturen til mennesker så langt fra hverandre som det gamle Hellas, Anatolia, Iran, og avsidesliggende steder knapt noen av oss kjenner? (-) Og likevel, som en hjertesorg som hardnakket vedvarer på tross av at vi gjør vårt ytterste for å ignorere den, følger denne lengselen også oss. Den driver oss fra ett sted til et annet, fra ett begjær til noe som er annerledes, og deretter til nok et annet, mens vi fortsetter å søke for å oppfylle noe i oss selv og til slutt slå av den indre stemmen som aldri virker fornøyd med noe. Men uansett hva vi gjør, og uansett hvor hardt hver av oss forsøker aner vi likevel at det er noe som mangler.»

Det greske ordet for denne dypeste lengselen i oss og det som driver oss som mennesker er ‘thumos’. Thumos betyr selve livsenergien. Det er den rå tilstedeværelse inne i oss av sansning og følelse, hele den samlende kraften i vårt vår emosjonelle vesen. Fremfor alt er det den energien av lidenskap, appetitt, søking og lengsel som fører oss dit vi trenger å dra.

Lengselen kommer først, det nytter lite å resonnere med seg selv om lengselen vi kjenner, vi kan bare klargøre den formen den vil eller kan ta. I vår thumos, i lengselen som driver oss, finnes det en egen fornuft eller en intelligens som ligner mye på det Pascal tenkte på når han snakket om ‘hjertets fornuft’.

Peter Kingsley kan veilede oss videre når det gjelder å forstå hva denne lengselen er som midt oppe i alle tilfredstillelsene og oppnåelser fortsetter å drive oss til å søke videre og videre:

«Hvis vi orker å møte lengselen vår istedenfor å finne uendelig mange måter å tilfredsstille den på og prøve å flykte vekk fra den, så vil det åpne opp for og gi oss et glimt av det som ligger bak kulissene i denne verden som vi tror vi lever i. Det vil åpne for et ombrytende perspektiv hvor alt blir snudd opp ned på hodet: hvor oppfyllelse er en begrensning og det vi har oppnådd vendes om til en felle. Og det gjør dette med en intensitet som floker til våre tanker og tvinger oss tilbake til det som er nærværende.
Lengsel er en bevegelse i og et kall fra det dypeste i vår natur. Det er ulvens hyl, løvens styrke,og vingeslagene til alle fuglene inne i oss. Og hvis vi kan finne mot til å gå den i møte, vil den ta oss med tilbake til der vi hører hjemme. Men akkurat som med dyrene, er denne lengselen farlig så vel som vakker. Lengselen er kraftkilden i vårt vesen, og på denne veien tilbake knuser den alt unntatt det som er uknuselig. Den knuser alle de menneskeskapte strukturer som vi prøver å bygge opp rundt den og får til å overta dens plass. Den vasker bort fremtid og fortid, og lar oss stå igjen med ingenting annet enn evigheten. For lengselen er skaperen av tid, og tiden kan aldri ta den opp i seg.»

029-IllouzDen ’emosjonelle kapitalismen’: Når lengslene innflitreres og kapres av ‘kunstige paradiser’ i regi av kommersielle krefter

booksCA0IOP88I vår moderne epoke med det kultursosiologen Eva illouz kaller for ’emosjonell kapitalisme’  infiltreres og beherskes menneskenes tanke- og følelsesliv på påtrengende og nesten brutale måter av ‘hurtigkapitalismens’ opplevelsesøkonomi.

Våre liv utspiller seg i dagens samfunnsmessige virkelighet mer og mer innenfor affektive eller sosioemosjonelle felt som settes opp og iscenesettes av et kommersielt opplevelsesøkonomisk kompleks som er tett samkjørt med moderne media og underholdningsindustrien. Vi orienterer oss følelsesmessig mer og mer i retning av kunstige opplevelsesstyrende figurer som oss lover ubegrenset rikdom eller å bli rik uten arbeid, fullkommen og maksimal seksuell nytelse, perfekte parnerskap, perfekt komsum av materielle goder som mat og biler og bekledning, de ultimate ferieparadiser, den perfekte kropp, optimal behandling eller helse, grenseløste adrenalinkick og ekstreme spenningsopplevelser, osv..

a367510d87920b713a1b1d27b48bb339-dPresset fra disse affektive feltene er så inngripende og nærværende at det trenger inn i vårt indre og fratar oss mye av den egne tankeevne og eierskapet til våre egne følelser og lengsler. Våre lengsler kapres mer og mer og omdannes til et ytrestyrt begjær som vi blir til slaver under fordi vi bindes til overdrevne, falske og kunstige ‘paradiser’.

Eva Illouz hevder at vi mer enn noengang tidligere i det menneskelige følelseslivets sosiokulturelle historie har vi behov for å kunne støtte oss på en verdiforankret ‘moralsk sosiologi‘ som for å bevare en slags distanse til og uavhengighet fra påtrengende økonomiske og samfunnsmessige krefter. Kanskje kan vi også ha behov for en ‘moralsk psykologi’.

Det kan i våre dager av og til være klokt å minne seg selv på om at livets egen enkle intensitet er mer enn nok for autentisk levende mennesker. Vi trenger egentlig ikke kunstig oppdrevet intensitet og spenning gjennom å utsette oss for mer og mer perverse former for oppmerksomhetsrus, sanselige og seksuelle nytelser, fartsfylt underholdning og ekstreme aktiviteter. Dette er blindgater vi ledes inn i og blir forført av i en samfunnsmessig livsform som har gjort indre følelsesmessig tomhet til mønster og som driver stadig flere til å gå fullstendig av skaftet i vill grenseløs jakt på oppmerksomhet, ytre nytelser og effekter og i siste instans misbruk av alle slags rusmidler som sådan.

Psykologisk sett må igjen tørre å være der vi er og ikke i alle andre steder, vi må glede oss over de nærliggende tingene og ikke i det ekstreme og annerledesaktige. Vi må ta i  bruk eldgammel visdom og søke en verdimessig forankring i moralske gleder som trofasthet, omsorg og å bry oss om andre, avhold og ydmyk tilbakeholdenhet og det å gi rom for andre, stabile gleder i et enkelt liv.

Vi må gjenvinne evnen til å finne gledene våre i det daglige og nære og usette og allerede fortrolige. Kanskje er det særlig viktig at vi i våre partnerskap og kjærlighetsliv  – ikke minst fordi dette har så stor samfunnsmessig betydning – ser forholdenes egenverdi og kan stå i mot den forledende overseksualiseringen av forholdet mellom kvinner og menn i partnerskap, vi må lære oss å se at et forhold er større og viktigere for oss enn våre kortsiktige forførende lyster som individer. Avhengighetspsykologien (addiction) demonstrer at folk blir like fort avhengide av lakris, sjokolade og pepsi cola og deltakelser i maratonløp og Birken som av seksualiserte forelskelsespregede nytelser med nye spennende partnere,

Som vi alle vet, like fattig er det, hele greia. Det varer en stund før tomheten er tilbake og tar tak i oss igjen. Sammen med skadevirkningene av et feilaktig levd liv.

Vi har egentlig i livet selv allerede en masse ting som gir oss kontakt med lengslene våre og som lar oss miste oss selv så å si, bare vi vet å rette oppmerksomheten mot de stedene den burde rettes – slik den italienske psykofilosofen Gemma Corradi Fiumara sier det i boken ‘Spontanitet. En psykoanalytisk granskning‘ (2009):

“Skjønt det ofte kanskje ikke ser slik ut, er hver enkelt av oss allerede midt inne i et lidenskapelig og søkende liv. Selv om disse søkende bestrebelsene bare kan uttrykkes på en rudimentær måte, så inspirerer de ikke desto mindre våre indre liv: dersom du ønsker noe sterkt nok, gjør du det bare og tar bekymringene senere.” 

Av og til tror jeg at den moderniserte virkeligheten har fått mer enn nok av seg selv, istedenfor å stifte ro og balanse i verden ved å holde fast på grunnleggende ting og ved gjentakelsens roende rytme forsøker den å komme bort fra seg selv ved å lage om på tingene, ved å overinformere og overprodusere seg selv i nye og ukjente utgaver.

“I vår insistering på å trosse naturen, er vi besatt av ideen om at alt må holdes i gang – og stadig spør vi oss selv om hvordan kommer vi videre? Hva om  det ikke er rett spørsmål? Hva om selve våre anstrengelser etter å gjøre det gode eller få til forandring eller hjelpe eller helbrede, uten at vi vet det, er subtile former for vold? Hva om vi faktisk er nødt til ikke å gjør noe, bare gå dypere, vente?

Hva om all den vanvittige travelheten og hyperaktiviteten i den vestlige sivilisasjonen som vi opplever i dag er som en auto-immun sykdom? Dersom det autoimmune systemet i kroppen stopper å fungere har det en tendens til å bli hyperaktivt. Hva om vi ikke lenger trenger å fortsette med å skape fantasier om en bedre fremtid, men å falle til ro, å vende tilbake til den mystiske fruktbare tilstanden med hjelpeløshet som de gamle grekerne kjente som som aporia eller “veiløshet”? Hva om vi kunne våge å si: vi har nådd punktet der vi ikke lenger vet hvor vi skal videre? Den enkle sannhet er at vi hører hjemme i nåtiden, ikke i fremtiden, og at på tross av alle våre pretensjoner har vi ikke engang visdom til å vite hva vi trenger nå, enn si i årene som kommer.” (Peter Kingsley)

Vi som er utrustet med sjel eller sjeler og som vet hva det betyr må lære kunsten å forsvare oss så langt det rekker mot den moderne opplevelsesøkonomiens og underholdningsindustriens ødeleggende og usynlige strålefare. Vi er i ferd med å gå inn i eller har allerede gått inn i en epoke da man av nødvendighet må lære seg å leve gjennom en annen slags selvforsvarskunst, å forsvare seg selv og sin sjel og sjelens lengsel mot en virkelighet som uopphørlig forfører oss ved å overdrive og pornografisere alt.

Uten et velfungerende selvforsvar brennes vi opp fra innsiden mens vi sløser oss bort i et ustoppelig jagende rotterace på utsiden.

Religiøsitet og lengsel: pilegrimen som det lengtende og søkende menneske

“Our lifelong nostalgia, our longing to be reunited with something in the universe from which we now feel cut off, to be on the inside of some door which we have always seen from the outside, is no mere neurotic fancy, but the truest index of our real situation.” (C.S. Lewis, Transposition and Other Addresses)

“If I find in my self a desire which no experience in this world can satisfy, the more probable explanation is that I was made for another world.” (C.S. Lewis, Mere Christianity, ch 10)

“How could an idiotic universe have produced creatures whose mere dreams are so much stronger, better, subtler than itself? . . . Do fish complain of the sea for being wet? Or if they did, would that fact itself not strongly suggest that they had not always been, or would not always be, purely aquatic creatures? If you are really a product of a materialistic universe, how is it that you don’t feel at home there?” (C.S. Lewis, Encounter with Light)

“It now seemed that . . . the deepest thirst within him was not adapted to the deepest nature of the world.” (C.S. Lewis, The Pilgrim’s Regress, bk 8, ch 6)

Litteratur og referanser

Barrett, F. S., Grimm, K. J., Robins, R. W., Wildschut, T., Sedikides, C., & Janata, P. (2010). Music-evoked nostalgia: Affect, memory, and personality. Emotion, 10, 390-403.

Boesch, E. E. (1998). Sehnsucht: Von der Suche nach Gluck und Sinn
(Lengsel: Om søkingen etter lykke og mening). Bern, Switzerland: Huber.

Cheung, W. Y., Wildschut, T., Sedikides, C., Hepper, E. G., Arndt, J., & Vingerhoets, A. J. J. M. (in press). Back to the future: Nostalgia increases optimism. Personality and Social Psychology Bulletin.

Havlena, W. and S. Holak (1991), «The Good Old Days’: Observations on Nostalgia and Its Role in Consumer Behavior,» Advances in Consumer Research, 18, Rebecca H. Holman and Michael R. Solomon, eds., Provo UT: Association for Consumer Research, 323-329.

Hepper, E. G., Ritchie, T. D., Sedikides, C., & Wildschut, T. (2012). Odyssey’s end: Lay conceptions of nostalgia reflect its original Homeric meaning. Emotion, 12, 102-119.

Hirsch. Alan R.; (1992) ,»Nostalgia: a Neuropsychiatric Understanding», in NA – Advances in Consumer Research Volume 19, eds. John F. Sherry, Jr. and Brian Sternthal, Provo, UT : Association for Consumer Research, Pages: 390-395.

Holm, O. (1999). Analyses of longing: Origins, levels, and dimensions.
Journal of Psychology, 133, 612– 630.

Juhl, J., Routledge, C., Arndt, J., Sedikides, C., & Wildschut, T. (2010). Fighting the future with the past: On the death-anxiety buffering function of nostalgia. Journal of Research in Personality, 44, 309-314.

Juhl, J., & Routledge, C. (in press). Nostalgia bolsters perceptions of a meaningful self in a meaningful world. In J. Hicks & C. Routledge (Eds.), The experience of meaning in life: Perspectives from the psychological sciences. New York, NY: Springer Press.

Llewellyn, R. How Green Was My Valley. London: M.Joseph, Ltd, 1939.

Routledge C., Arndt, J., Wildschut, T., Sedikides, C., Hart, C., Juhl, J., Vingerhoets, A. J., & Scholtz, W. (2011). The past makes the present meaningful: Nostalgia as an existential resource. Journal of Personality and Social Psychology, 101, 638-652.

Routledge, C., Wildschut, T., Sedikides, C., Juhl, J., & Arndt, J. (2012). The power of the past: Nostalgia as a meaning-making resource. Memory, 20, 452-460.

Routledge, C., Sedikides, C., Wildschut, T., & Juhl, J. (2013). Finding meaning in the past: Nostalgia as an existential resource. In K. Markman, T. Proulx, & M. Lindberg (Eds.), The psychology of meaning (pp. 297-316). Washington, DC: American Psychological Association.

Scheibe, S. (2005). Longing (“Sehnsucht”) as a new lifespan concept: A
developmental conceptualization and its measurement in adulthood.
Retrieved June 1, 2006, from http://www.diss.fu-berlin.de/2005/159

Scheibe, S., Kunzmann, U., & Baltes, P. B. (2007). Wisdom and
Sehnsucht (life-longings): The search for psychological utopias and the
management of their unrealizability. In J. A. Blackburn & C. N. Dulmus
(Eds.), Handbook of gerontology: Evidence-based approaches to theory,
practice, and policy. Hoboken, NJ: Wiley

Sedikides, C., Wildschut, T., Arndt, J., & Routledge, C. (2008). Nostalgia: past, present, and future. Current Directions in Psychological Science, 17, 304-307.

Sedikides, C., Wildschut, T., & Baden, D. (2004). Nostalgia: Conceptual issues and existential functions. In J. Greenberg, S. Koole, & T. Pyszczynski (Eds.), Handbook of experimental existential psychology (pp. 200-214). New York, NY: Guilford Press.

Sedikides, C., Wildschut, T., Gaertner, L., Routledge, C., & Arndt, J. (2008). Nostalgia as enabler of self-continuity. In F. Sani (Ed.), Self-continuity: Individual and collective perspectives (pp. 227-239). New York, NY: Psychology Press.

Van Tilburg, W. A. P., Igou, E. R., & Sedikides, C. (2013). In search of meaningfulness: Nostalgia as an antidote to boredom. Emotion, 13, 450-461.

Vess, M., Arndt, J., Routledge, C., Sedikides, C., & Wildschut, T. (2012). Nostalgia as a resource for the self. Self and Identity, 3, 273-284.

Wildschut, T., & Sedikides, C. (2009). Nostalgia. In H. T. Reis & S. Sprecher (Eds.), Encyclopedia of human relationships (Vol. 2, pp. 1168-1170). Los Angeles, CA: Sage Publications.

Wildschut, T., Sedikides, C., Routledge, C., Arndt, J., & Cordaro, P. (2010). Nostalgia as a repository of social connectedness: The role of attachment-related avoidance. Journal of Personality and Social Psychology, 98, 573-586.

Zhou, X, Sedikides, C., Wildschut, C., & Gao, D.-G. (2008). Counteracting loneliness: On the restorative function of nostalgia. Psychological Science, 19, 1023-1029.

Zhou, X., Wildschut, T., Sedikides, C., Shi, K., & Feng, C. (2012). Nostalgia: The gift that keeps on giving. Journal of Consumer Research, 39, 39-50.

Zhou, X., Wildschut, T., Sedikides, C., Chen, X., & Vingerhoets, A. J. J. M. (2012). Heartwarming memories: Nostalgia maintains physiological comfort. Emotion, 12, 678-684.

Nettsteder om lengsel og nostalgi:

http://www.southampton.ac.uk/nostalgia/what_is_nostalgia/

http://www.scientificamerican.com/article.cfm?id=yearning-for-yesterday

2 kommentarer om “Om lengsel. Hvor kommer lengselen fra og hva gjør den med oss? Løse betraktninger om en undervurdert stemning

  1. Tilbaketråkk: Lengsel | Synnas verden

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s