Om askese, asketikere og asketisisme. Forsøk på å korrigere noen misforståelser av et viktig antropologisk begrep

Forbemerkning: Vi lever av og i virkeligheten, vi er jordiske og verdslige vesener hvor enhver form for ‘flukt fra verden’ eller å ‘vende verden ryggen’ innebærer en fare og et mulig tilbakeskritt. Et menneske er ett med sin tilværelse-i-verden, her må vår tenkning starte og det er derfor grunntesen i den tyske filosofen Heideggers kritikk av enhver tenkning som tillater at vi stiller oss utenfor og over verden og virkeligheten. Mennesket må også, hinsides enhver tvil, forståes som er kultur- og samfunnsvesen, det selv om vår tids menneskeforståelse etterhvert utspiller seg mer og mer i skyggen av en ensidig tenkning preget av overentusiastiske genetiske, evolusjonsbiologiske og nevropsykologiske begreper. Mennesket er kanskje et slags høyerestående dyr, en av primatene, men det er samtidig et spesielt dyr som gjennom historisk frembrakte teknikker, øvelser og praksiser skaper og former seg selv til noe annet og mer enn et rent naturbestemt dyr. Gjennom våre selvskapte praksiser og selvteknologier ‘medskaper vi oss selv’.

Den i våre dager overdrevne biologiserende oppfatningen av mennesket bygger på en tidsbestemt illusjon, en av de mange flokk- og sosiale illusjoner som vi som mennesker har så lett for å underkaste oss og innrette våre liv ut fra. Måtene vi fremstår på gjennom våre levedager er selvsagt både biologisk bestemt og biologisk forankret, men den biologiske siden av vår menneskelige tilværelse er konkret formidlet gjennom og bæres oppe av tusenvis av år med forming og dannelse av sossiokulturelle strukturer.

Mennesker lever sin psykologiske individualitet og sosiale tilværelse gjennom mekanismer, prosesser og strategier, praksiser og øvelser som er frembrakt av en kulturell livssammenheng, det bor mer av vår såkalte indre psykologiske virkelighet i de kulturelle og sosiale sammenhengene vi er innvevd i enn det bor i den isolerte psyken og hjernen vi bærer med oss inne i hodet. For å kunne forstå vår sosiokulturelle forankring, uten at det blir snakk om en sosiologisk eller sosiokulturell reduksjonisme som er like villedende som enhver annen form for reduksjonisme, må vi opparbeide et helt annet sett av begreper enn de som i dag preger psykologisk tankegang.

Det antropologiske nøkkelbegrepet som jeg skal ta for meg her er ‘askese‘ og ‘asketisisme

Hva innebærer ‘askese’?

Begrepet ‘askese‘ kommer fra det greske ordet: ἄσκησις, áskēsis; som opprinnelig sto for «øvelse» eller «trening».

I den opprinnelige betydning refererer ordet askese altså ikke primært til dets moderne innhold som er forbundet med avhold, livsfornektelse og selvfornektelse, men derimot til et øvelsesarbeid med en selv, til ulike former for fysisk og mental behelskelse, disiplin og disiplinering, øvelse og trening som både inngår i den antikkens greske filosofer omtalte som ‘eksistenskunst’ og slike som kreves for deltakelse i atletiske og krigerske aktiviteter. Ordets betydning ble senere ikke minst gjennom den tidlige kristendommen utvidet til å beskrive asketiske praksiser som i varierende grad finnes i alle store religiøse tradisjoner.

I vanlig oppfatning handler asketisisme gjerne om en livsstil kjennetegnet av avholdenhet fra ulike verdslige fornøyelser, ofte med sikte på å nå religiøse og åndelige mål. Forskjellige religiøse og åndelige tradisjoner omfatter ulike former for asketisk-kulturelle praksiser.

Askese og den moderne tilværelsen

Moderne mennesker har tilsynelatende tapt all sans for asketisisme, asketiske livsidealer og aksetiske praksiser. I vårt konsumentsamfunn og med vår konsumerende livsstil synes alle innslag av og former for askese å være blitt et fremmedlegeme.

I artikkelen ‘Moderne asketisisme og kroppskulturen i vår samtid’ hevder forfatteren Julia Twigg at:

» Moderne asketisisme virker som et paradoks. Ut fra modernismens dominerende mytologi skulle den ikke eksistere. Asketisisme er noe som den moderne verden har tilbakelagt, sammen med den kristendommen som tidligere understøttet den. Kristendommen oppfattes her som en finnkoding av en serie av asketiske verdier med røtter i fiendtlighet overfor seksualitet og kroppen, båret oppe av den tradisjonelle katolske betoningen av jomfrudom og kyskhet.» 

I kjølvannet av religionens og åndelighetens tilbakekomst i vestsamfunnene er den ensidige negative betraktningsmåten av askese samtidig i ferd med å forandre seg.

Tyler T. Roberts skriver om dette i boken «Contesting Spirit: Nietzsche, Affirmation, Religion.» (Princeton, NJ: Princeton University Press, 1998, s.78) :

«Til tross for den antiasketiske kritikkens vedvarende styrke, har historikere og religionsforskere de siste årene begynt å bestride den forenklede sammenkoblingen av askese med masochistisk galskap ved å rette oppmerksomheten mot det myndiggjørende, frigjørende potensialet i asketiske praksiser.»

Askese i den tidlige kristendommen

Den kristne asketisismens historie er nært forbundet med utviklingen av den tidlige kristendommen og ørkenfedrenes oppfatninger og hva som er idealene for og innholdet i kristen livsforsel. I boken “Demons And the Making of the Monk: Spiritual Combat in Early Christianity” (2006) skriver David Brakke at:

 «I løpet av denne perioden ble en ny religiøs identitet som kristen munk  – på gresk ‘monachos’ , den ‘ene’, formet. Eller sagt på en bedre måte, i ulike settinger spredt rundt middelhavsområdet, utviklet asketiske kristne et nytt sett av sosiale roller og religiøse identiteter som de samlet under kategorien ‘munk’. Munken er i dag en så kjent rolle at det er vanskelig å huske at den har ikke alltid eksistert, at den måtte bli formet i forestillingen, virkeliggjort, legitimert og reformulert fra den sene antikken opp mot våre dager.«

Buddhistisk askese

Schopenhauers viljes-askese

Nietzsches almene asketologi: syk-prestelig versus heroisk-krigersk askese

«Betydningen til den impulsen som utgår fra Nietzsches nye syn på asketiske fenomener, kan ikke overvurderes.» (Peter Sloterdijk)

Nietzsche er utvilsomt den asketiske tenkningens store gjenoppdager i moderne filosofi. Den tyske filosofen Peter Sloterdijk gjør i boken ‘Du må forandre ditt liv‘ (2009) Nietzsches generelle askeselære til nøkkelen til hele hans filosofi. Han innleder en ny humanvitenskap der kjernen utgjøres av en omtekning av den rollen askese spiller og har spilt i menneskelivet og i menneskehetens utvikling. Mennesket er for Nietzsche ikke et ‘ferdiglagd’ vesen, noe som den enkelte kan overta i avsluttet form hverken fra naturen eller fra historien, men et selvformende vesen. Det er i denne selvformende prosessen eller humaniseringen at askesebegrepet bir det bærende begrepet.

I et notat skriver han:

 «Jeg ønsker også å gjøre askese naturlig igjen: i stedet for fornektelse som mål vil målet være å styrke; en viljens gymnastikk, avholdenhet og perioder med faste av alle slag, på det mest åndelige området også, et resonnement gjennom gjerninger med hensyn til de synspunktene vi har om våre styrker, et eksperiment med eventyr og vilkårlige farer.»

Det kan se ut som om hele Nietzsches tenkning i bunn og grunn er orientert med utgangspunkt i en kritikk av historien til askese og asketisismen. I

‘Moralens genealogi’ betrakter Nietzsche asketismen som en historisk frembrakt struktur som danner underlagtet for utviklingen av kultur og tenkning hos menneskene. Nietzsches askesesyn blir i våre dager fortsatt forsøkt tenkt videre og utviklet, hos filosofer som Pierre Hadot, Michel Foucault, Peter Kingsley, og ikke minst den tyske filosofen Peter Sloterdikj.

I Nietzsches filosofi står begrepet om livet som kunst sentralt, hans filosofi er en omfattende teori om den øvende asketiske tilværelsen. Men Nietzsche løsriver askesebegrepet fra dets tradisjonelle religiøse og åndelige sammenhenger, og gjenoppdager askesens ikke-åndelige betydning. Mennesket overskrider seg selv i alle henseende, det som er allerede foreliggende bringes uopphørlig videre.

Nietzsches askesesyn skjelner mellom ‘de sunne’ kivsbekrefterne som vil forbedre og løfte seg selv ved ‘gode’ askeser, og de ‘syke’ ‘livsforbekterne’ som han omtaler som prestelig-syke asketikere som beskjeftiger seg med ‘dårlige’ askeser. Han oppfatter prester og munker som en livsfornektende lidelseselite, som forkjempere for en tilværelsestil og en patologisk askesetype.

Hadot: Askese som ‘åndelig øvelse’

Den franske filosofen Pierre Hadot setter opp et avgjørende skille mellom asketisisme og askese slik det ble forstått i den greske filosofiske konteksten.

Hadot definerer askese som «åndelig trening» og kontrasterer denne med askese definert som

«fullstendig avholdenhet eller begrensning i bruk av mat, drikke, søvn, klær, og eiendom, og særlig avholdenhet i seksuelle forhold «(1995,s.128).

Denne tilnærmingen har den fordelen at den anerkjenner betydningen til anstrengende former for selvdisiplin for de antikke filosofene slik som stoikerne, og selv for tidlige kristne asketene. Samtidig lager Hadot denne distinksjonen bare ved å definere askese  på en måte som gjør den relativt uinteressant. Hadots tilnærming gjør at vi står igjen med bare noen få faktiske asketer eller krever at vi radikalt forenkler kristne asketers praksis. Videre synes Hadot å legge stor vekt på skillet mellom «åndelig trening» som noe hovedsakelig intellektuelt og asketisk praksis som konsentrerer seg om den fysiske kroppen. Mens Hadots skille kan være nyttig i visse sammenhenger, er det ikke tilstrekkelig til å forstå det tidligkristne tilfellet der asketisk praksis fungerer nettopp ved grensene og faktisk arbeider for å åpne opp grensene mellom kropp og sjel.

Det asketiske menneske: Peter Sloterdijks asketiske øvelsesantropologi

 I den tyske filosofen Peter Sloterdijks tenkning om den ‘antropotekniske vendingen’ står askesebegrepet helt sentralt. Man kan si at han skifter fokus fra andre antropologiske begreper som ‘arbeid’, ‘teknikk’, osv.. til et alternativt språk om askese eller øvelse.

Mennesket er ikke lenger et allerede foreliggende menneske definert ut fra en eller annen faktisk menneskelig natur, vi er derimot homo repetitivus, homo artista  som frembringer og danner seg selv. Menneskets livstil er den aksetisk-øvende livsstilen, en livsstil styrt av selvforbedrende anstrengelsesprogrammer. Han oppfatter askese som definerende for menneskets væremåte; vår tilværelse er et selvformende og selvforbedrende liv i øvelse, vi er et livsvesen som oppstår av gjentakelse, gjennom øvende gjentakelser frembringer mennesket seg selv. Vi befinner oss hele livet i trening, vi er omgitt av og omgir oss med øvelsessystemer og danner og forbedrer oss selv gjennom gjentakelser.

En viktig bakgrunn for Sloterdijks antropotekniske vending ligger i Foucaults filosofi om selvomsorg, selvteknologier og kultur som selvtekniske praksiser og ritualer. Foucaults tenkning har fokus på sammenhengen mellom forestillinger om praksis, disiplin og menneskelig utvikling. Med Foucault i tankene da vi forstå hva Sloterdijk mener når han skriver at ‘det er umulig å forandre mennesker uten også å trene dem. Sloterdijk foretrekker det litt gammeldagse øvelsesbegrepet ‘praksis / disiplin’ fordi det ikke er snakk om en enkel endring av produkter, men om en forvandling av selvet.  Sloterdijk ser seg om overalt i leting etter de øvende utøverne og finner dem i alle samfunnslag, innenfor klosterveggene, på spikersenger, men også i økende grad i dag blant profesjonelle idrettsutøvere.

I boken ‘Du må endre ditt liv. Om antropoteknikk’, skriver Sloterdijk:

» Som øvelse definerer jeg  enhver operasjon  gjennom hvilken den handlendes kvailifikasjoner for neste utførelse av den samme operasjon blir opprettholdt eller forbedret, enten det betegnes som øvelse eller ikke.» (2009, s. 14)

Man kan ifølge Sloterdijk ikke snakke om at mennesket frembringer seg

selv uten at man snakker om hvordan mennesket danner seg selv gjennom et øvende liv.

Sloterdikj omtaler religioner som ‘misforståtte åndelige øvelsessystemer’. Den religiøse atferden har en umiskjennelig øvelsesnatur, den er en livsøvelseslære som består av autoplastiske prosedyrer. ‘Du må endre ditt liv’ er således en ‘absolutt imperativ’ fordi det er den som definerer en autentisk menneskelig tilværelse; formelen er mer absolutt enn Kants kategoriske imperativ og ligger i selve kjernen til all religiøs tanke og handling. Den som ønsker å forandre seg, må arbeide med seg selv gjennom å øve.

Den vertikale spenning

Sloterdijk kaller den menneskelige trangen til å forbedre seg og vokse utover seg selv, til å forlate sitt eget grunnlag for å nå toppen av fjellet for ‘den vertikale spenning.’ Vertikalspenning er en ikke-undertrykkende erfaring av rangforskjeller, av forskjeller mellom lav og høy, mellom det oppnådde og det som er enda bedre. Det øvende selvforbedrende mennesket nøyer seg ikke med ‘å være slik det er’, det er i sitt vesen et ‘oppstigende tendensdyr’, det befinner seg i vertikalspenninger, det er et menneske som potensielt er seg selv overlegen.

Innvirkningen på det psykiske systemet hos det øvende mennesket skjer gjennom ‘attraktorer’, som påfører det psykiske systemet bestemte orienteringer mot selvforbedring og høyning av egen fungering og prestering. I den tradisjonelle ‘mangelantropologien’ styres orienteringen av unngåelses- og avstøterlsesverdier.

Nietzsche er en av Sloterdijks inspiratorer, og Nietzsche passer perfekt med begrepet om ‘vertikal spenning’; i Zarathustra beskriver han mennesker som spent ut mellom dyr og overmenneske. Men samtidig viser begrepet om ‘vertikal spenning’ til en alvorlig misforståelse av det gamle askese-begrepet hos både Nietzsche og gjennom å ha overtatt elementer fra dennes tenkning, hos Sloterdijk. Den vertikale spenningen utspiller seg utelukkende mellom det foreliggende nivået og det høyere nivået, det er som om Dante bare skulle ha skrevet Purgatorio og Paradiso og helt utelatt Inferno. For det gamle tidligkristne askesebegrepet utspiller seg ikke bare oppover og mot det høyere, men nedover og mot det mørke i mennesket. Det er en askese som ikke handler om å forbedre seg og oppnå nye høyder, men mot å mestre og holde sine egne mørkere krefter i sjakk. Kristendommens antropologi og aksese kan ikke tenkes uten læren om arvesynd og syndene; det er en askese ikke for å bli bedre men for å unnå å bli verre og slippe løse sine egne dårlige krefter. I Sloterdijks oppovervendte vertikale spenning blir denne andre dimensjonen i askeseantropologien borte. Han overtar i virkeligheten fra Nietzsches tenkning den heroisk-atletisk-krigerske siden av askesebegrepet, men underslår den sykelige-prestelige.

Litteratur

Ansell-Pearson, Keith (1991) “The Significance of Michel Foucault’s Reading of
Nietzsche: Power, the Subject, and Political Theory”, in Nietzsche-Studien, Vol. 20.

Bordo, S. ‘Anorexia Nervosa: psychopathology as the crystallisation of culture’ in Unbearable Weight: Feminism, Western Culture and the Body, Berkley, University of California Press, 1993.

Elias, N. The Civilizing Process: The History of Manners. Oxford: Blackwell, 1978.

Foucault, M. The Care of the Self: The History of Sexuality, Volume III, Harmondsworth, Penguin, 1988.

Foucault, M. ‘Technologies of the self’, in Martin, L.M., Gutman, H. and Hutton, P.H. (eds) Technologies of the Self: A Seminar with Michel Foucault, London: Tavistock 1988.

Hadot, Pierre. 1995. Philosophy as a Way of Life, ed. Arnold Davidson. Oxford: Basil Blackwell.

Halperin, David. 1995. Saint Foucault. Oxford: Oxford University Press.

Harpham, Geoffry G. 1987. The Ascetic Imperative in Culture and Criticism. Chicago: University of Chicago Press.

McGinn, Bernard. 1995. “Asceticism and Mysticism in Late Antiquity and the Early Middle Ages.” In Asceticism, ed. V. Wimbush and R. Valantasis. London: Oxford University Press.

Miller, Patricia Cox. 1995. “Dreaming the Body: An Aesthetics of Asceticism.” In Asceticism, ed. V. Wimbush and R. Valantasis. London: Oxford University Press.

Salaquarda, Jorg, ed. 1989. “Nietzsche’s Metaphysikritik und ihre Vorbereitung durch Schopenhauer.” In Krisis der Metaphysik, ed. G. Abel and J. Salaquarda. Berlin: Walter de Gruyter.

Twigg, Julia: http://www.kent.ac.uk/sspssr/staff/academic/twigg/paper5.pdf

Valantasis, Richard. 1995. “A Theory of the Social Function of Asceticism.” In Asceticism, ed. V. Wimbush and R. Valantasis. London: Oxford University Press.

Ward, Benedicta, ed. 1980. The Lives of the Desert Fathers, trans. Norman Russell. London: Mowbray.

Ware, Kallistos. 1995. “The Way of the Ascetics: Negative or Affirmative?” In Asceticism, ed. V. Wimbush and R. Valantasis. London: Oxford University Press.

Wimbush, Vincent, ed. 1990. Ascetic Behavior in Greco-Roman Antiquity. Minneapolis: Fortress Press.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s