Om Pierre Hadot og filosofi som ‘åndelige øvelser’

Den franske filosofen Pierre Hadot (februar 21, 1922 – april 24, 2010) utfordrer gjennom sin tenkning og sine studier av gresk livsfilosofi det moderne bildet av en akademisk og teoretisk preget filosofi. Han er på et vis det ukjente ‘X’ bak viktige strømninger i nyere filosofi. Gjennom langvarige studier av det åndelige øvelsesaspektet i antikk gresk filosofi og 220px-PierreHadottidligkristne praksiser og særlig gjennom boken med tittelen ‘Filosofi som en måte å leve på‘  har Hadot virket til å fornye en gammel diskusjon om sammenhengene mellom filosofisk tenkning og menneskelig livspraksis og selvutforming.

Hadots ’livsfilosofiske’ tenkning har inspirert en rekke  moderne filosofer og tenkere til videre  refleksjon omkring forholdet mellom filosofisk tenkning og menneskelig tilværelse. Ikke minst er Michel Foucault og hans viktige begreper om ‘omsorg for selvet’, ‘selvpraksiser’ og ‘selvteknologier’sterkt påvirket av Hadots ’åndelige øvelser’. Det kan i utgangspunktet være vanskelig å forstå de fulle implikasjonene av dette poenget, men Hadots og Foucaults reformuleringer av den menneskelige relevansen til antikk gresk filosofi og tidligkristne innstillinger til menneskets tilværelse utgjør samtidig en kritisk argumentasjon rettet mot tendenser i vår tids ‘objektiverende’ psykologi og psykiatri. Disse fagene er forankret i et ’tilskuer’-perspektiv og en ‘om’-innstilling til menneskenes tilværelse, og har svake begreper for avspeile deltaker- og ‘med’- aspektet ved kunnskapsformer som omhandler mennesker.

Sloterdijk-YouMustChangeYourLife3Også Peter Sloterdijks øvelses-antropologi og  ‘antropoteknikk’ slik denne fremstilles i boken ‘Du må forandre ditt liv’ (2009) har indirekte linjer til Hadots studier av antikk ‘øvelsesfilosofi’. Man kan kanskje hevde at Sloterdijks bok er den boken som Foucault før han døde sa at han ønsket å skrive  om ‘Selvteknologier’.

Filosofi som en måte å leve på

Hadot skriver om filosofiens rolle i de greske bystatene:

“Den antikke filosofien, i hvert fall begynnelsen fra sofistene og Sokrates, hadde i første rekke til hensikt å forme mennesker og transformere sjeler. Det er derfor at filosofisk undervisningen i antikken fremfor alt blir gitt i muntlig form, fordi bare det levende ord; i dialoger, i samtaler fulgt opp over  lang tid, kan oppnå slike virkninger. Det skriftlige arbeid, betydelig som det er, er derfor mesteparten av tiden bare et ekko eller en
 komplettering den muntlige undervisningen.”

For de fleste fremstår filosofi i dag om et akademisk fag, en profesjonell og teknisk aktivitet som man må lære seg og som bedrives av noen få spesielt kvalifiserte. I bakgrunnen finnes et annet bilde av filosofen som en vismann, som en som besitter spesiell viten om det å leve et godt og riktig liv og som kan veilede andre i dette. 517WP0RX1JL__SL500_AA300_Det finnes altså et ganske annet syn på hva filosofi er, som en bestemt måte å leve på, som noe som alle som lever bedriver og som foregår hele tiden der mennesker oppholder seg.

Sokrates viste gjennom sin filosofiske jordmordkunst at alle mennesker potensielt er filosofer, vi kan reflektere over oss selv og vårt syn på verden; vi filosoferer overalt der vi er, i hjemmet, på jobben, over en kopp kaffe, på en fjellvandring. Hadot hevder at i middelalderen forlates oppfatningen av filosofi som en måte å leve på, filosofi blir teoretisk diskurs og ikke lenger praksis når vi ser bort fra den monastiske bruken av ordet philosophia.

«Antikkens filosofi står for en livskunst for mennesker, mens moderne filosofi tvert imot fremfor alt presenterer seg som dannelse av et teknisk språk som er reservert for spesialister.»

I vår tid, kanskje mer enn noensinne, en tid preget av overveldende utfordringer og krisestemning når det gjelder religion, økonomi, natur, helse og livstil – i en slik tid kreves det at hver og en av oss gjenvinner tiltroen til vår egen filosofiske refleksjonsevne.

Hadot spør:

“Hvorfor ikke definere filosofen ikke som en professor eller en forfatter som utvikler en filosofisk diskurs, men i samsvar med begrepet som var gjeldende i antikken, som en person som fører et filosofisk liv?”

Hva kjennetegner et individ som har kommet frem til en filosofisk eksistens og væremåte ut fra en Hadotiansk modell?  En filosofisk måte å leve på handler om at:

 «man utarbeider ikke lenger en teori om logikk, det vil si om hvordan man kan snakke og å tenke riktig, men en tenker og snakker riktig;  en frembringer ikke lenger teori om den fysiske verden, men en kontemplerer kosmos, en frembringer ikke lenger teori  om moralsk handling, men man handler i på en dydig og rettferdig måte.»

Hadot har gjennom sine studier av antikk gresk filosofi som en filosofi for å gjøre oss bedre i stand til å leve som mennesker, gjennom å ta del i åndelige øvelser og ‘Filosofi som en måte å leve på’ på nytt satt livsfilosofi og filosofi som livskunst på kartet.

Uttrykket ’filosofi som en måte å leve på’ kan naturligvis oppfattes på flere måter. For det første som et utsagn som handler om filosofien selv og dens vesen. Her rettes  oppmerksomheten mot motsetningen mellom filosofi som akademisk og teoretisk disiplin versus en praktisk livsnær disiplin hvis kjerne er menenskelig livsvisdom. Fremveksten av filosofiske terapier og filosofisk livsrådgiving og ‘coaching’ er uttrykk for denne strømningen der filosofer nesten går inn i en konkurranse med psykologer og psykiatere når det gjelder å assistere folk til å mestre seg selv og leve gode liv.

Åndelige øvelser som frigjøring fra lidenskapene

For å kunne leve et en bestemt form for filosofisk liv må man kunne overvinne sin personlig begrensete tilværelse og sette seg selv inn i en utvikling i retning av ulike eksistensielle holdninger, em bestemt måte å være menneske på, å være vis på, hver med sin egen rasjonalitet, og sine egne typer av åndelige øvelser og åndelig trening.

En frigjøring fra det individuelle og begrensete, i retning av helheten.

«Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.» 

Hadot utdyper begrepet om åndelig øvelse:

“Det som er interessant når det gjelder ideen om en åndelig øvelse er akkurat det at det ikke er snakk om en rent rasjonell betraktning, men om å iverksette alle slags midler der hensikten er å innvirke på seg selv. Forestilling og affektivitet spiller en hovedrolle her: vi må representere for oss selv i livaktige farger farene i en slik-eller-slik lidenskap, og bruke slående idemessige formuleringer for å formane oss selv. Vi må skape vaner og styrke oss selv ved å forberede oss i forveien mot vanskeligheter.»

Hadot setter opp et avgjørende skille mellom asketisisme og askese slik det ble forstått i den greske filosofiske konteksten. Hadot definerer askese som “åndelig øvelse” og kontrasterer dette med asketisisme definert som

“fullstendig avholdenhet eller begrensning i bruk av mat, drikke, søvn, klær, og eiendom, og særlig avholdenhet i seksuelle forhold “(1995,s.128).

Denne tilnærmingen har den fordelen at den anerkjenner betydningen til anstrengende former for selvdisiplin for de antikke filosofene slik som stoikerne, og selv for tidlige kristne asketene.

Samtidig lager Hadot denne distinksjonen bare ved å definere askese  på en måte som gjør den relativt uinteressant. Hadots tilnærming gjør at vi står igjen med bare noen få faktiske asketer eller krever at vi radikalt forenkler kristne asketers praksis. Videre synes Hadot å legge stor vekt på skillet mellom “åndelig trening” som noe hovedsakelig intellektuelt og asketisk praksis som konsentrerer seg om den fysiske kroppen. Mens Hadots skille kan være nyttig i visse sammenhenger, er det ikke tilstrekkelig til å forstå det tidligkristne tilfellet der asketisk praksis fungerer nettopp ved grensene og faktisk arbeider for å åpne opp grensene mellom kropp og sjel.

Åndelig fremgang gjennom øvelser bringer med seg ataraxia eller ro i sjelen, autarkia eller en tilstand der sjelen opplever selvtilstrekkelighet, og kosmisk bevissthet.

“Synsmåten til alle de filosofiske skolene var at hovedgrunnen til menneskehetens lidelser, uorden og mangel på bevissthet var lidenskapene: dvs. ustyrlig begjær og overdreven frykt. Man lærte at folk blir forhindret fra et ekte liv fordi de blir behersket av lidenskapene. Filosofi fremstår slik som en terapi for lidenskapene.”

hypoexairesis’: en fokusering og intesivering av present erfaring, som Stoikerne kaller prosoche (som omtrent står for oppmerksomhet).

Litteratur:

Hadot, Pierre. 2002. What Is Ancient Philosophy? Cambridge, Ma: Belknap Press.

———. 1995. Philosophy As A Way Of Life: Spiritual Exercises From Socrates To Foucault. Ed. Arnold I.Davidson, Trans. Michael Chase. Oxford: Blackwell.

———. 1993. Plotinus Or The Simplicity Of Vision. Trans. Michael Chase. Chicago: Univ. Of Chicago

Hadot, Pierre; The Inner Citadel : The Meditations of Marcus Aurelius. trans. Michael Chase. Cambridge, MA: Harvard UP, 1998.

Pierre Hadot, The Present Alone is Our Happiness: Conversations with Jeannie Carlier and Arnold I. Davidson. Translated by Marc Djaballah (Stanford, CA: Stanford University Press, 2009), ISBN: 978-0804748353

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s