«Vi må ikke glemme at dette med kjærlighet kun er en av livets mange sider og at våre dypeste følelser og forhold endrer seg ganske mye gjennom livsløpet. Kjærligheten er nesten som en plante som følger oss og endrer seg sammen med oss, fra vi kommer inn i verden til vi forlater den. Jaget etter å finne kjærlighet må for all del ikke bli det eneste som løfter en opp og holder det hele sammen. Den gode kjærligheten til den såkalte ene og rette man lengter etter å møte er kanskje såkalt ‘ubetinget’, men den må allievel være en ‘avstemt’ kjærlighet, den må være jordet i en selv og ens egen tilværelse, den må gå sammen med alle de andre tingene i livet, også andre kjærligheter til livet, til dyr, andre mennesker, ting man er sterkt opptatt av. Kjærlighet handler naturligvis om sterke og avgjørende følelser, forhold, tett vevd sammen med det viktigste man kjenner på som levende vesen. Den er mest av alt en gave og et lys i dette ofte vanskelige og mørke livet – men samtidig er det en utfordring for menneskefornuften. Å finne plass for kjærlighet hos seg selv og i livet krever en slags kjærlighetens klokskap; en må for all del ikke miste taket i fornuften samme hvor intense og sterke følelser en kjenner på og rives med av. Kjærligheten er kanskje det største man opplever i livet, men den krever ettertanke, en må passe seg for å henge seg opp i ting, bli enøyde, desperate, når det gjelder slike ting som kjærlighet. Kjærligheten er ikke bare skjønnhet, lidenskap, underkastelse, begjær og nærhet, den forlanger også slike ting som balanse, ro, avstemthet, avstand, respekt. Det finnes så mange former for kjærlighet som på ha sin plass i det hele, alt etter hvor man er i livet – kanskje ikke minst kjærligheten til livet selv, det å leve med rspekt for den man selv er. Jeg har dessverre gjennom et langt liv sett altfor mange folk som forviller seg inn i løpske og kaotiske kjærlighetsforhold og som samtidig forsømmer eget liv nesten til ruin og død. Kjærlighetens krefter er ikke til å spøke med, man må følgelig tenke gjennom tingene og la seg skolere på dette området som på livets andre områder.» (Sidre Kanutta Kinn, ‘Om kjærlighet og fornuft’. Gatetanker, Florø, 2013)“Ideen om ‘den store kjærligheten’ er selvfølgelig en slags levd fiksjon og en romantiserende myte. Men den har også en annen side som har stor betydning. Jeg kjenner en doktor og psykiater i slutten av 60-årene som bor alene i en fjordarm; han har betraktet fra utsiden hatt et ganske vanlig kjærlighetsliv . Her om dagen sukket han tungt idet han sa: ‘jeg ønsker bare at jeg kunne ha førsteplassen hos en eneste!’
Det finnes selvsagt intet enkelt individ som er ‘den ene rette’ og der alle andre derfor blir uaktuelle eller ‘urette’; slik er det ikke og kan det ikke være. Det finnes bare ‘utvalgte ‘som er mer eller mindre rette eller uheldige for den som etablerer et kjærlighetsforhold med vedkommende. ‘Den ene rette’ er kanskje mest av alt et prosjekt som vi under visse omstendigheter velger å ta på oss og mer eller mindre vellykket satser på å realisere i livet vårt. Det er lett å glemme at mye av livene våre blir til gjennom de fiksjonene vi lever gjennom. I våre dagers overdrevne saklige realisme gir mange av oss klokelig opp og forsøker å godta de illusjonsløse harde realitetene. En viktig side ved det menneskelige livet blir dermed utilgjengelig for oss. Jeg er ikke så sikker på at man vinner noe på denne måten å leve på. Den tørre og oppgitte realismen kan gies for stor plass i tilværelsen; den er egentlig farlig for oss fordi den undergraver den dypere følelse av meningsfyllthet som på en besynderlig måte er avhengig av at vi nærer oss på innbildninger og fiksjoner. Vi må ikke glemme at vi fortsatt som voksne mennesker har et ‘imaginalt’ vesen, at vi lever i og gjennom våre egne dype forestillinger og ikke kun i en faktisk foreliggende entydig virkelighet.” (Sidreh Kanutta Kinn: ”Kjærlighetsprosjektet eller om den ‘imaginale’ kjærligheten”. Forlaget RettVest, 2012)
«I alle ting er der en gnist som bryter ut i brand tilsidst.» (Alf Larsen)
«The question is not: How much are you going to get out of it? Nor is it How much are you going to put into it? But rather: How immediately are you going to say Yes to no matter what unpredictability, even when what happens seems to have no relation to what one thought was one’s commitment?»
‘…..the other haunts our ontological existence and keeps the psyche awake … Even though we are ontologically free to refuse the other, we remain forever accused, with a bad conscience…..’ (Levinas)
Innledning: Flere observante kommentatorer har pekt på at vår opplyste og rasjonelle tidsalder paradoksalt nok også er en forvirringens og desorienteringens tid. Aller størst er kanskje forvirringen når det gjelder kjærligheten mellom mennesker; vi vet ikke engang om kjærligheten finnes, om det finnes ‘virkelig kjærlighet’, om kjærligheten finnes men på bestemte måter eller bare er en illusjon, en fiksjon, en innbildning.
Vi kjenner riktignok fler og fler fakta om verden og oss selv som medisinske og psykologiske og sosiale saksforhold; vi ivrer etter å snakke om betydningen til de siste hjernekunnskapene og genetiske påvirkninger og nevrokjemiske mentaltilstander, emosjonelle hjernesystemer og nye sosiale hormoner – akkurat nå for tiden vasopressin og oxytocin, for en stund siden serotonin, dopamin, endorfiner – men allikevel opplever vi oss like bortkomne og fortapte i mange av livets krevende og avgjørende situasjoner. ‘Kjærligheten’ er et av de stedene vi føler oss mest forvirret og bortkomne, og samtidig det stedet vi kanskje drømmer aller mest om å finne vår egen sannhet om og kunne forholde oss til.
Vi tar håpefullt og halvhjertet del i denne moderne vitenskapeliggjorte og saklige samtalen om oss selv og hverandres liv. Kanskje finnes svarene på noen av de viktigste spørsmålene i livet her? ? Men vi merker det; alle de faglige ordene og saklige uttrykksmåtene bruker oss mere enn vi har nytte av dem til å komme nærmere og til bunns i de tingene som opptar oss. Vi føler at vi på en forunderlig måte ikke treffer det vi ønsker å snakke om, vi snakker oss bort fra oss selv med disse biologiske og objektive ordene og begrepene, vi snakker forbi noe viktig i oss selv med dette entydige veldefinerte språket og vokabularet, vi snakker ikke lenger til oss selv. Heller ikke til hverandre, det nye nevrospråket er jo et språk for å snakke om andre og oss selv og ikke med andre og oss selv. Tilstanden er illevarslende når til og med humanister og litterater og sosialforskere underkaster seg det altetende og invaderende nevrospråket.
Først gir disse vitenskapene, og de ivrig utøvende psykologer og psykiatere, seg ut for å utforske vår menneskelige virkelighet, for å låne noe fra oss. De får på et vis en slags begrenset tillatelse til å snakke om vår opplevde virkelighet i det nye språket og ved hjelp av de nye begrepene – nesten uten at vi merker det begynner de å gi oss tilbake et annet språk enn det de lånte av oss, et overgripende og selvsikkert vitenskapelige språk som pretenderer å være i besittelse av svarene men som bare gjør oss stumme og mer forvirrete når det gjelder vår egen opplevelse. Vi holder oss fast og tar oss fram gjennom livslabyrintene ved hjelp av en slags tillært og ytre fornuftighet og det som går for å være oppdatert kunnskap uten at det gir oss den ro og oversikten vi søker ‘på innsiden’ av oss selv og livet. Det er nesten som det mer og mer finnes en ytre og en indre måte å forholde seg i livet på, en dobbelthet som ikke lenger går i hop i vår personlige tilværelse. Kanskje er det vår ensidige anvendelse av vitenskapelig og empirisk preget saklighet og rasjonalitet på alle tilværelsens utfordringer som gjør at kunnskap og opplysning ledsages av fortvilende desorientering.
Det kan sies på denne fine måten:
«Naturvitenskapens høye prestisje i vår samtid har dessverre medført en undervurdering av den subjektive uttolkning av verden som fenomen og metafor. En av vår sivilisasjons største utfordringer, og dermed også en av de største utfordringer som hver enkelt av oss står overfor, er å integrere og harmonisere disse to kunnskapsformer både i oss selv og i kulturen. Månen er symbol og månen er sten.» (Lasse Thoresen)
Slik kjærligheten både er og må være en ‘ting’ og en ‘ikke-ting’.
Det moderniserte og saklige vitenskapsbestemte språket går fra utsiden og inn til det som er tilgjengelig denne veien – det kan ikke hjelpe oss på den vanskelige veien fra innsiden av oss selv og ut til virkeligheten og verden og alle menneskene. Det kjenner ingen vei fra innsiden.
Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley sier det slik:
“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv.”
Kjærlighet og kultursammenheng
Det nye hegemoniske hjernespråket – det behersker i dag også psykologien og de terapeutiske fagene som villig har underkastet seg – plasserer for mye av kjærligheten og dens fenomener innenfor hodeskallen og individets adskilte sfære. Kjærligheten fjernes fra det levende dynamiske samspillet med andre mennesker og puttes inn i kjemi, hormoner og nevroaffekter. Kjærligheten forsvinner i et sett av kjemiske prosesser og nevroaffektive tilstander og løsrives fra det åpne og risikable samspillet mellom personer og livssammenhengene. For kjærlighetens fenomener og uttrykk er i virkeligheten tett sammenvevd med de kulturelle og mellommenneskelige sammenhengene de tilhører.
I Boken ‘A Rhapsody of Erotic Love and Spirituality’ (2003) skriver forfatteren David J. Fekete om dette:
«Kjærlighet er en dialog mellom rå følelse og kultur. Våre kulturelle fortellinger beretter for oss hva kjærlighet er, og hvordan kjærlighet skal uttrykkes.»
David Fekete skriver videre:
“I dag lever vi i en tidsalder med stort amorøs mangfold – eller endog anarki. (-) Vi har ingen overgripende kulturell tradisjon som handler om kjærlighet. I tider til Longus eller Plato (-) fantes det en dypt festet kulturell forståelse av kjærlighet som informert deres samfunn. I dag har vi svært motsetningsfyllte kjærlighetstradisjoner. Som følge av følelsen av at noe ikke stemmer når det gjelder kjærlighet, har mange vendt seg bort fra (-) kjærlighetstradisjoner som vår kultur har generert, og i stedet for å følge tradisjoner, følger de sine egne personlige innfall. “
Dette betyr ikke at moderne mennesker ikke tar kjærligheten alvorlig, heller det motsatte Rådvillheten fører med seg at vi nesten monomant og tvangsmessig er opptatt av kjærligheten – som vi møter gjennom et ‘kjærlighetsmarked’ der våre behov og våre dype lengsler etter partnerskap og nærhet underlegges markedsmessig verdsetting og styres av tilbud og etterspørsel og ‘jakten på kjærligheten’ i alle slags mer og mer deformerte varianter – og at vi griper kjærlighetenens fenomener an på måter som både uroer oss unødvendig og som til stadighet gjør at det vi søker hos andre glipper ut av hendene våre.
I vår markeds- og komsumstyrte frihet og oveflod blander vi kanskje mer enn noen samfunn noensinne i historien har blandet sammen og rotet til ting som har med kjærlighet, forelskelse, seksuell utfoldelse, lyst, kroppslig selveksponering, lykke, tilfredstillelse, intimitet, følelsesmessig gjensidighet, omsorg, ansvar og forpliktelse, oppmerksomhetssøking, narsissisme og egoforstørrelse, partnerjakt og partner-trofeer, trofasthet og tillit, livsvalg og mange andre av alle de merkelige tingene som tilsammen utgjør kjærlighetens område.
Kanskje kan vi si det så sterkt at det moderne kjærlighetskaoset til og med virker til å undergrave og svekke samfunnets evne til å understøtte, organisere og ordne menneskenes livsutfoldelse og gjensidige omsorgspraksiser. Vi rammes alle av dette kaoset, enten vi er barn, ungdommer, voksne eller eldre, enslige eller partnere, vinnere eller tapere på kjærlighetens marked.
Den truete kjærligheten og kjærlighetens permanente fornyelse
I boken ‘In Praise of Love‘ hevder den eminente franske filosofen og politiske radikalisten Alain Badiou at kjærligheten trues i av krefter i det moderne samfunn. For å forsvare seg må kjærligheten hele tiden rustes opp og fornye seg. Badiou skriver:
«Jeg tror at det er filosofiens oppgave, såvel som det er det for andre felter, å stille opp for å forsvare kjærligheten. Og det betyr antagelig, slik poeten Rimbaud sa, at kjærligheten også trenger å bli gjenoppfunnet. Det kan ikke være snakk om en defensiv handling bare for å opprettholde status quo. Verden er full av nye utviklinger og kjærligheten må også være noe som fornyes. Risiko og eventyr må finnes opp på nytt og settes opp mot sikkerhet og komfort.»
Kjærlighet er slik Badiou definerer den et engasjert forhold som utspiller seg som et forløp mellom to personer, vanligvis av motsatt kjønn. Kjærlighetens forløp begynner med en tilfeldig møte. Dette er den første ‘punktet’ i en rekke punkter der to personer bestemmer seg for å forfølge en engasjert forhold og konstruere et felles perspektiv, en ‘scene-for-to’.
Badious definisjon rommer det vi vanligvis tenker på som moden romantisk kjærlighet, og Badiou skiller mellom kjærlighet slik han oppfatter den og den ungdommelige og lidenskapelige første tiltrekning. Han ser også bort fra den romantiserende ideen om kjærlighet som en subjektiv sammensmeltning mellom to personer. Han betrakter kjærligheten som et forløp som utfolder seg over tid, og som for å bli ført videre innebærer kontinuerlig reengasjering og ny innsats fra de to involverte. Kjærligheten er en fortløpende nyoppfinnelse av livet mellom to. Badious posisjon har blitt definert som post-eksistensialistisk basert på ideen om at vi selv former og skaper vår egen subjektivitet.
Å tenke gjennom kjærligheten
Alt dette viser bare med all tydelighet at moderne mennesker trenger en grundig gjennomtenkning av hvordan vi skal forholde oss til kjærlighetens utfordringer og den rollen som kjærlighet spiller i våre liv. Den som ønsker seg ‘det gode liv’ i et moderne samfunn må ikke bare ta kjærlighet på alvor, han og hun må erkjenne i sitt eget liv hva kjærlighet er og at det å leve sammen med andre mennesker også er å utøve og dyrke den sosiale gjensidigheten gjennom kjærlige handlinger i en slags ‘kjærlighetens hage’.
Den tyske poeten Rainer Maria Rilke sier det slik i sin kjente ‘Brev til en ung dikter’:
«At et menneske elsker et annet, er kanskje den vanskeligste av alle våre oppgaver, det endelige beviset, den siste prøvelsen, det arbeide som alt annet arbeide bare er en forberedelse til.»
Jeg’et og den andre: Kjærlighet som samfunnsskapende kraft
Det sies at vi hjemsøkes av våre døde; men kanskje hjemsøkes vi oftere av våre med-levende. Enten vi er sosiale eller usosiale av natur, selskapsmennesker eller enstøinger, lyver eller helst snakker sant – og hvem blant oss vet egentlig når vi snakker sant? – andre mennesker preger oss og setter sine merker på den vi er og det livet vi lever. Våre følelser, våre tanker, våre minner og forestillinger kretser om ‘signfikante andre’, personer som betyr noe for oss, som stjerner og planeter sirkler i det iskalde mørke rom rundt sin sol. ‘Den andre’ i disse utallige skikkelsene og utgavene hjemsøker oss, vekker oss og holder oss psykologisk våkne , sier den franske filosofen Emmanuel Levinas.
Kanskje må vi tenke oss om grundig for å huske det, men vi på et vis vet vi at ‘den andre’ hele tiden og alltid er nærværende for og i oss, enten vi sover eller er våkne. Tankene, følelsene, drømmer, erindringer, fantasier, hallusinasjoner og vrangforestillinger handler nesten alltid om påvirkninger fra og bånd til ‘den andre’; den andre er ikke minst tilstede i våre virkelige liv, i hjertet og kroppen, blodet som strømmer gjennom årene og hormonene selv når vi er alene eller adskilte.
Som den danske filosofen Søren Kierkegaard har vist oss handler endog ensomhet, det å isolere seg, unngåelse, fornektelse og avvisning hele tiden om vårt uoppløselige forhold til ‘den andre’. Den andre er vår egen skygge, vi er selv den andres skygge – og ingen kan løpe fra sin skygge.
Vår indre og ytre tilværelse er på merkelige måter sammenfloket med og gjennomsyret av åpne og skjulte henvisninger og lenker til ‘den andre’. I vår tids blinde individualisme og egodyrkning og alle former for forherligelse av egoet er slagordene ‘å være seg selv’, ‘finne seg selv’; når det kommer til stykket er disse egoformlene finurlig perverse måter å forholde seg til og henvise til den glemte og misbrukte ‘andre’ på.
Det ‘jeg’ er er uløselig knyttet til utallige skjulte og indirekte bånd og henvisninger til ‘den andre’; enten vi erkjenner det åpent og tar del i det eller ikke; det er nesten som om ‘den andre’ utgjør en dypere del av eller en side av hele vår følelsesmessige og personlige tilværelse. Ikke bare på en måte, men på flere ulike måter. Den ‘andre’, er det ikke også meg og mye av det jeg er sett på en annen måte, fra et annet sted, fra en annen synsvinkel. Den ‘andre’ holder mitt liv, som jeg holder hans eller hennes, i sine hender – og det handler om dette merkele som kalles kjærlighet i alle dens mangfoldige former og varianter. Mer enn noensinne er denne forbindelsen mellom mennesker noe som må forsvares, for den står under beleiring fra den moderne tilværelsens grådighet, sexhunger, pengejakt, suksess-rus, egoisme – utallige krefter som alle har dette til felles, at de får oss til å glemme kjærlighetens og vennskapets vesen og den rolle den andre har i våre liv.
Som presten Matthew Fox skriver det i en vakker bok med tittelen ‘Natural grace: Dialogues on Creation, Darkness, and the Soul in Spirituality and Science‘ (1997) –
» Vi burde reise oss og takke når vi snakker om hva vennskap og kjærlighet er og hva de elskende gjør – denne tolkningen av hverandres sjel ved hjelp av kroppen. Det er så fantastisk! Jeg tror englene er misunnelige på oss mennesker fordi vi har kropp; det har ikke de, og elskov får englene til å flakse med vingene av misunnelse….Menneskets seksualitet er et mystisk moment i universets historie. Alle englene og alle andre skapninger er fyllt med undring over dette.»
Ordet kjærlighet og kanskje enda mer forelskelse peker ut en av disse måtene der ‘den andre’ på en nærmest overveldende måte kan invadere og okkupere vår subjektive tilværelse. I forelskelsen kan vi oppleve at vi nesten blir forfulgt og oppslukt av det konstante nesten presserende nærværet til den bestemte ‘andre’; hvem kan uttrykke dette nærværet i fraværet bedre enn poeten Vinje gjør det:
«Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d)er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d)er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d)er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.»
Vi må spørre; hva er dette slags fenomen, hva sier det om hvor intenst sosiale og mellompersonlige vi er i vårt innerste følelsesmessige vesen, om vår psykes dype sammenheng og sammenbinding med andres psyke, og om vår dype avhengighet av våre mellompersonlige og sosiale omgivelser? Kan det egentlig være noen større tvil om at de viktigste kreftene som preger og påvirker oss og måten vi lever våre liv på er forbundet med andre mennesker og våre enkle og kompliserte forhold til dem.
Psykologene, psykiaterne og terapeutene har lett for å undervurdere og til og med overse hvor sterkt vår personlige væremåte og tilværelse er sammenvevd med andre mennesker; moderne hjerneforskning demonstrer på sin side samtidig at vi dypt inne i vårt nevrologiske hjernestoff er gjennomsyret av intersubjektivitet og sosialitet. Våre hjerner er medmennekselige og sosiale hjerner som både i sin oppbygning og virkemåte avhenger av sterke bånd og forhold til og forbindelser med andre mennesker; ‘følelsen av å bli følt’ av andre i gjensidige støttende relasjoner synes å ha avgjørende innvirkning på vår mentale og kroppslige tilstand.
Den amerikanske forfatteren Diane Ackerman skriver nylig om disse tingene i en artikkel med tittelen ‘Hjernen om kjærlighet’ (2012):
«Hjernen endres som følge av erfaring gjennom hele livet, det er i kjærlige forhold av alle slag – partnere, barn, nære venner – at hjernen og kroppen virkelig trives. Det er når vi befinner oss i trygghetens idyller, når hjernen vet at du er med noen du kan stole på, da trenger den ikke kaste bort dyrebare ressurser for å håndtere tressorer eller trussler. I stedet kan det bruke sine livskrefter for å lære nye ting eller finjustere prosessen med helbredelse. Dens persepsjonsdører står vidåpne. Baksiden er, gitt hvor sårbar vi kan være, at kjærlighetens leksjoner – søte eller onde – kan gjøre et dypt inntrykk. Hjerter som er viet til hverandre forandrer alt, selv hjernen.»
Opplevelsen av kjærlighet og av det å forelske seg er en universell erfaring. Alle sammen har vi en eller annen gang opplevd å elske noen og bli elsket av noen, vi har forelsket oss og opplevd at noen har forelsket seg i oss. Hva vet vi om denne erfaringen, hva forstår vi av dette som skjer med oss i en kjærlighetsprosess? Opplevelsen er i seg selv så sterk og overveldende at den trenger kanskje ingen forklaringer, kanskje ødelegges den av forklaringer. Kjærligheten trenger ikke noen annen motivering enn seg selv.
Men kjærlighet mellom levende og lidenskapelige mennesker er ikke bare omfavnelse og salighet, det er også strid og villfarelser, kjærligheten har også denne andre, kanskje mørkere siden som gjør at vi behøver å vite, å kunne beskytte oss, forstå grenser og hindringer og fallgruber som er en del av den etterlengtede kjærlighetens landskap. De amerikanske kjærlighetsforskerne Elaine Hatfield og Richard L. Rapson sskriver i boken ‘Love, Sex, and Intimacy: Their Psychology, Biology, and History’ (New York: HarperCollins College Publishers, 1993, s.xv) at –
«I den vestlige kulturen er det knapt noe som de fleste individer ønsker seg mer enn et kjærlig, intimt forhold som varer livet ut. Likevel, som en forvirret befolkning generelt erkjenner, er det sjelden at folk greier å oppnå slike søte, varige forhold. Hvorfor er det slik?»
I kjærlighetsforhold som i andre menneskelige forhold kan vi opptre klokt eller dumt, naivt eller modent, byggende eller nedbrytende. Å bevege seg i kjærligheten og dens landskaper er en kunst, kanskje den viktigste menenskelige kunsten vi må kære oss å utøve med et varsomt og klokt hjerte. I vår endeløse stumme hunger etter kjærlighet har vi alle opplevd hva slags sårbarhet den rommer, at den også innebærer risiko, smerte og skuffelser som kan ramme oss hardere enn hardt.
Vi bruker disse merkelige ordene som oppfører seg helt annerledes enn vanlige hverdagslige ord; ord som ‘jeg elsker deg’, ‘jeg er glad i deg’, ‘du er den eneste for meg’ – kodeord og løsensord vi bruker for å ta oss fram gjennom et følelsesmessig territorium der vi ikke har så lett for å ta oss fram, der kartene vi bruker er gjerne og mange ganger mangelfull og upresise. Hva betyr det egentlig når vi sier disse tingene til hverandre? Hva slags informasjon, om hva, bærer de med seg? Hva mener vi med å si og uttykke med dem, hvorfor sier vi dem i det hele tatt? Mange ganger når de kunne hjelpe oss dit vi ønsker å komme makter vi heller ikke si dem, tør ikke, våger ikke. Hva hender mellom oss og med oss selv når vi forelsker oss i et annet individ? Vi kjenner godt til at det finnes mange former for kjærlighet, med betegnelser som eros, filia, agape.
Men hva slags fenomener er dette egentlig, hvordan skal vi forstå dem og klassifisere dem? Er det bare snakk om hjernens nevrokjemi og hormonelle balanse med oxytocin og vasopressin, eller kanskje heller dype ubevisste psykologiske lengsler, omdannete seksuelle behov – eller er det heller noe som mest av alt handler om samfunnet vi er en del av , om våre forhold og relasjoner og felleskap med andre mennesker?
Menneskers liv handler kanskje om mange ulike ting, som makt og status, forretninger og penger, mat på bordet og tak over hodet, konflikter og strid; men de handler på samme tid alltid om kjærlighet og om forelskelse. De andre tingene er kanskje viktigere i en praktisk forstand, men kjærlighetens fenomener ligger hele tiden der i bakgrunnen og setter farge på og gir en annen slags og dypere mening til våre liv. Vi har lett for å la være å behandle kjærlighet og kanskje særlig forelskelse på en seriøs måte, som svært vesentlige fenomener som preger alle sider av våre liv på helt avgjørende måter.
Kjærlighet og forelskelse er også kanskje noe av de est gåtefulle fenomene i menneskelivet. Det er sterkt personlige og intenst følelsesmessige opplevelser som det er vanskelig å snakke om i en rasjonell og nyttestyrt hverdagsvirkelighet. Kanskje mangler vi endog et egnet språk og et velegnet vokabular for å kunne kommunisere godt om disse tingene.
Den italienske kjærlighetssosiologen Francesco Alberoni har skrevet noen av de viktigste bøkene som i det hele tatt er skrevet om kjærlighet og forelskelse. Han skriver:
«Det fins til no ikkje nokon teori, ingen vitskap om kjærleiken, ingen eros-ologi’. (-) Men kva tyder ‘eg er forelska’? Kva tyder ‘eg elskar deg’? (-) Vi vil ordne opp i dette rotete systemet for å klassifisere røynsler. Vi vil legge grunnlaget for ein verkeleg vitskap om kjærleiken. Opprette ein kasuistikk, ein typologi for kjærleiksformene slik at kvar og ein kan kjenne seg att i dei. Skjøne kva for prosessar som er sette i gang og kva for retning ein kan vente at dei vil utvikle seg i. Lage eit kart, ei forklaring, ein vegvisar.»(Francesco Alberoni, 1996)
Alberonis teori
Alberoni stiller først spørsmålet: Hva er forelskelse? Svaret han gir er uvant og overraskende, kort og rett på sak:
‘Det er fødselstilstanden til en kollektiv rørsle for to.’
I denne formuleringen setter Alberoni opp et teoretisk ståsted for en radikalt annerledes måte å betrakte kjærlighet og forelskelse på. Forelskelse og kjærlighet handler om prosesser som er avgjørende både for enkeltmennesker og for samfunnets fungering, og som spiller en viktig rolle i hele den samfunnsmessige sammenhengen. For helt å forstå hva han snakker om trenger vi å foreta et perspektivskifte, bort fra vår vanlige tankegang om at forelskelse er noe indre og psykisk, noe som skjer inne i folks følelser og følelsesliv og som er nært forbundet med seksuelle følelser.
Alberonis synsvinkel utgjør en slags samfunnsmessig fenomenologi, der forelskelse granskes som en sosial opplevelsesprosess forankret i konfigurasjoner av menneskelige sosiale forhold og relasjoner. Erfaringen av å forelske seg deler viktige kjennetegn med andre former for sosiale bevegelser der fellesskap innledes og dannes mellom mennesker. Han vender opp ned på våre tilvante ideer og forelskelsen; han betrakter vår menneskelige tilværelse, våre følelser og vår psyke og hjerne som sosiale fenomener.
Det han mener er altså at forelskelse handler om ‘tenningsstadiet’ i en sosial prosess med fremkomst av et nytt fellesskap mellom to mennesker, en relasjonell og felleskapsmessig fødselstilstand som løser ut og frigjør krefter i oss, som solidiaritet, livsglede, fornyelse, kreativitet, erotiske følelser, osv.. Vi kjenner alle til en voldsomme erfaringen av av fornyelse og kreativtet som forelskelse setter i gang, hele synet på verden og virkeligheten forvandles nesten med et slag.
Feilen vi altfor lett gjør er å forveksle disse sterke følelsene og kreftene som frisettes i oss under den sosiale prosessen ved en forelskelse med fenomenet selv.
I den sosiale fødselstilstanden som forelskelse er oppstår og bryter det på et vis ut et nytt samfunn mellom to mennesker som på en gåtefull og fullstendig selektiv måte forholder seg til hverandre som uunværlige i det videre livet. Forelskelsen vekker en følelse av indre gjenfødsel, det grekerne omtale som metanoia eller indre forvandling eller omvendelse.Forelskelse er noe som foregår med oss som individer i et samfunn og et felleskap med andre, en opplevelsesmessig prosess som viser utover seg selv til den større sosiale livssammenhengen:
«Forelskinga er derimot ei røynsle som vi alle har. Kvar og ein av oss er eit framifrå vitne på det som vi har opplevd, og kan fortelje og snakke. Studiet av forelskinga blir difor nøkkelen som kan opne døre til fenomen som er langt meir samansette og utenfor rekkjevidda til ein einksild person si røynsel.»
Kjærlighetsprosessens faser
Alberoni skjelner mellom to ulike hovedfaser i prosessen med forelskelse; den gryende eller demringsfasen og den modne og stabiliserende fasen.
«Å forsøke å kjempe mot en demringsfase er den verste feilen en person kan gjøre, (-) fordi denne endringen i livet er positiv og innebærer en reell mulighet til å forbedre seg selv, mens det å hindre demringsfasen kan forårsake alvorlige psykologiske problemer ved å forsterke den verste delen av oss selv, den som nekter å drømme og å leve.»
Kjærlighet som galskap eller Dorothy Tennovs teori om ‘limerens’-kjærlighet
I boken ‘Kjærlighet og limerens’ fra 1997 peker Dorothy Tennov på en type kjærlighet som hun omtaler som ‘limerens.’ Limerens-begrepet er fortsatt forholdsvis ukjent, også blant folk som er opptatt av kjærlighetens fenomener.
Den subjektive opplevelsen som vises til med begrepet «limerence» omfatter i de personlige vitnesbyrdene som Dorothy Tennov presenterer følgende elementer: 1) Påtrengende tanker om den personen som er gjenstand for begjær (det såkalte limerente objektet eller LO), 2) akutt lengsel etter gjensidighet og resiprokering fra LO, 3) ens følelse er avhengighet av LOs handlinger, eller mer presist, av tolkning av LOs handlinger med hensyn til sannsynligheten for gjensidig, 4) manglende evne til å reagere limerent overfor mer enn én person om gangen, 5) flyktig og forbigående lindring av ugjengeldt limerent lidenskap gjennom livlige fantasier om LO’S handlinger ut fra hvilke en drar slutninger og gjensidighet, 6) frykt for avvisning og sjenanse ved LOs tilstedeværelse, spesielt i begynnelsen, og alltid når usikkerhet oppstår, 7) intensivering gjennom motgang (i allefall opp til et visst punkt), 8) akutt følsomhet for enhver handling eller tanke eller tilstand som kan tolkes fordelaktig, 9) ekstraordinær evne til å tenke ut eller finne «rimelige» forklaringer på hvorfor nøytralitet eller endog avvisning som en utenforstående observatør kan se i LO oppførsel faktisk er et tegn på skjult lidenskap, 10) en verking i «hjertet» (en region i midten foran av brystet) dersom usikkerheten er sterk, 11) oppløftelse (en følelse av å gå på lufta) når gjensidighet synes klar, 12) den generelle intensiteten i følelsene er så sterk at bekymringer for andre ting kommer i bakgrunnen, 13) en bemerkelsesverdig evne til å understreke det som er beundringsverdig med LO og å unngå å dvele ved mindre gunstige egenskaper.
Limerensteorien fastslår følgende:
(1) Den underliggende mekanismen er universell.
(2) Limerenstilstanden fremkommer automatisk dersom barrierer mot mottakelighet forsvinner en troverdig person viser seg.Når limerensen har satt inn, tar bestemte lover lover. Det som kjer etterpå avhenger av hvor sterkt det ser ut som om den resiprokerringen som håpes vil faktisk forekomme. Dette er er i stor grad, men kanskje ikke helt, et spørsmål om LOs handlinger. Små doser av oppmerksomhet fra LO øker intensiteten av limerenserfaring.
3) Resiprokering fører til eufori, etterfulgt av en forening som kan være stabil eller ustabil, og som kan eller ikke kan vare ved.
Kjærlighet og sex; denne tolkningen av hverandres sjel ved hjelp av kroppen
Kjærlighetens mange finurlige språk
Den som elsker eller er forelsket, elsker også å snakke med den elskede. Robert Musil sier det slik:
«Mennesket, i sannhet dyret som snakker, er det eneste dyret som trenger samtaler for å føre arten videre. I kjærlighet spiller samtaler nesten en større rolle enn alt annet. Kjærlighet er den mest snakkesalige av alle følelser og består for en stor del fullstendig av snakkesalighet.»
Litteraturliste:
Abelard, P., & Heloise. (1974). The letters of Abelard and Heloise (B. Radice, Trans.). New York: Penguin Classics.
Alighieri, D. (1964). Beatrice. In I. Schneider (Ed.), The world of love (Vol. 1, p. 178). New York: George Braziller.
Aron, A., & Aron, E. N. (1986). Love and the expansion of self : Understanding attraction and satisfaction. New York: Hemisphere Publishing.
Atwater, L. (1982). The extramarital connection: Sex, intimacy, and identity. New York: Irvington Publishers.
Bartels, A., & Zeki, S. (2000). The neural basis of romantic love. NeuroReport,
11, 3829–3834.
Baxter, L. A. (1984). Trajectories of relationship disengagement. Journal of Social and Personal Relationships, 1, 29-48.
Baxter, L. A. (1986). Gender differences in the heterosexual relationship rules embedded in break-up accounts. Journal of Social and Personal Relationships, 3, 289-306.
Baxter, L. A. (1987). Self-disclosure and relationship development. In V. J. Derlega & J. Berg (Eds.), Self-disclosure: Theory, research and therapy (pp. 155-174). New York: Plenum Press.
Baxter, L., & Bullis, C. (1986). Turning points in developing romantic relationships. Human Communication Research, 12, 469-493.
Baxter, L. A., & Wilmot, W. (1984). Secret tests: Social strategies for acquiring information about the state of a relationship. Human Communication Research, 11, 171-201.
Baxter, L. A., & Wilmot, W. W. (1985). Taboo topics in close relationships. Journal of Social and Personal Relationships, 2, 253-269.
Beach, S. R. H., Sandeen, E. E., & O’Leary, K. D. (1990). Depression in marriage. New York: Guilford Press.
Beecher, M., & Beecher, W. (1971). The mark of Cain: An anatomy of jealousy. New York: Harper & Row.
Carter, Sue C. (1998). Neuroendocrine Perspectives on Social Attachment and Love. Psychoneuroendocrinology. 23(8) 778 – 818.
De Munck, Victor C.; ed., Romantic Love and Sexual Behavior: Perspectives from the Social Sciences (Westport, CT: Praeger, 1998),
Esch, Tobias, Stefano, George B. (2005). The Neurobiology of Love. Neuroendocrine Letter. 26(3). 175 – 192.
Hatfield, E. (1987). Passionate and companionate love. In R.J. Sternberg &
M.L. Barnes (Eds.), The psychology of love (pp. 191–217). New Haven,
CT: Yale University Press.
Elaine Hatfield and Richard L. Rapson, Love, Sex, and Intimacy: Their Psychology, Biology, and History (New York: HarperCollins College Publishers, 1993
Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience: The foundations of human and
animal emotions. New York: Cambridge University Press.
Peplau, L.A. (2003). Human sexuality: How do men and women differ? Current
Directions in Psychological Science, 12, 37–40.
Tennov, D. (1979). Love and limerence: The experience of being in love. New
York: Stein and Day.
Imaginære reiser og flytende skrivning 