Menneskelig variasjon og individualitet hos mennesker med utviklingshemning: Noen kritiske synsmåter på håndteringen av individualitetsproblematikken i den norske HVPU-reformen

Menneskelig variasjon og individualitet som referanseramme ved støtte til livsutformingen hos mennesker med utviklingshemning og andre varige begrensninger i funksjonsevne: Noen kritiske synsmåter på ‘ansvarsreformen’ og annen ‘norsk tankegang’ på dette området.

«Det politiske, etiske, sosiale, filosofiske problemet i våre dager er ikke å forsøke å frigjøre individet fra staten, og fra statlige institusjoner, men å frigjøre oss både fra staten og fra den type individualisering som er knyttet til staten. Vi må fremme nye former for subjektivitet gjennom å avvise denne type individualitet som har blitt påført oss i flere århundrer.» ( Michel Foucault)

 «PU»: Person Uten egen individualitet

Innholdsoversikt

  • Innledning: Individualitet, samfunn og utviklingshemning
  • Individualitet som begrep
  • Individualitetens kjennetegn. Unik, enestående, særpreg, egenart, singularitet
  • Individualitetens to poler: mellom sosiologisk differensiering og biologisk variasjon
  • Individualitetens kultur- og sosialhistorie
  • Individualitetens sosiologi
  • Institusjonalisert individualitet og rett/plikt til ‘å leve sitt eget liv’ i moderne samfunn (Beck)
  • Individualitet og sosial samhandling: ekspressive omgivelser, støtte, settinger, arenaer, nisje-plukking
  • Menneskelige forskjeller, evolusjon og Darwin – genetikk, nevrobiologi og variasjon som grunnlag for individualitet, særpreg og egenart
  • Øyeblikket da en individuelle eksistensen tok til: genetisk individualisme
  • Utforskning av individuelle forskjeller: fysikk, kognitiv, temperament, personlighet, atferdstrekk
  • Nye stereotypier: Individualitet i syndromenes og diagnosenes tidsalder
  • Intra-syndrom forskjeller og individuelt særpreg
  • Institusjonell avindividualisering/deindividuering: fra Goffmann til norske omsorgstjenester
  • Individualitet og organisering av tjenesteyting
  • Boformer, sosial deltakelse og individualitet etter reformen: hvor går veien videre ?
  • Individualitet og faglighet
  • Avsluttende bemerkninger
  • Litteraturliste

Innledning: Individualitet, samfunn og utviklingshemning

Forholdet mellom samfunnsordningene og individets frihet er i vår tid som i tidligere tider en av de mest komplekse utfordringer i menneskenes samfunnsmessige liv. Selv om oppfatningene av individualitet og individuell frihet har forandret seg mye opp mot vår egen tid, er det først og fremst fremgangsmåtene og metodene som har endret seg i forholdet mellom individet og samfunnets styrings- og maktapparater. I diskusjonene om vårt tids liberale og demokratiske statssamfunn er spørsmål knyttet til individets frihet og stilling viktigere enn noensinne. Men ‘individer’ finnes som kjent ikke i abstrakt forstand, men som en konkret virkelighet i form av et mangfold av individualiteter knyttet til ulike konkrete bestemmelser økonomisk status, alder, evner og utrusting, kjønnsidentiteter, sykdom og hemninger, osv..Vår individualitet og vår frihet som individer er sammenvevd med sosiokulturelle og biologiske bestemte livssammenhenger, på godt og ondt, slik at de må tenkes på konkrete måter i forhold til disse. ‘Frihet’ for en 93-årig vestlig kvinne er naturligvis noe annet enn for en 22-årig vestlig mann.

I vår reformivirige tid har vi lett for å miste av syne viktige reformer som ble gjenomført for relativt kort tid siden og som representerte avgjørende skritt for å omforme det samfunnsmessige landskapene og livsmulighetene for mange mennesker.

Ansvars/HVPU-reformen i Norge ble satt iverk og gjennomført i perioden 1991-1996. Det var et  omfattende prosjekt og i virkeligheten en fredelig sosial revolusjon som vokste fram gjennom et historisk sammentreff av krefter og påvirkninger. Til tross for den nesten intetsigende betegnelsen var det som omtales som ‘Ansvarsreformen’ en komplisert sosialpolitisk reform som foregikk over en årrekke på flere områder samtidig, og som direkte berørte om lag 20 000 mennesker som betegnes som psykisk utviklingshemmete. Men reformen beveget i virkeligheten hele det samfunnsmessige, juridiske og menneskelige landskapet i Norge og dermed alle borgerene på et eller annet vis. Reformen påvirker livsituasjonen til hundretusener av pårørende og familiemedlemmer, samt omsorgspersonene og andre som støtter og følger opp den enkelte utviklingshemmetes muligheter for et selvstendig liv i det ordinære samfunnet. I  virkeligheten var den såkalte PU-reformen antagelig ikke en isolert reform som omhandlet rettighetene og interessene til en bestemt befolkningsgruppe. Den var kanskje like mye et uttrykk for og hadde i seg viktige elementer fra en bredere og stille sosial revolusjon som avspeilte og førte videre sentrale utviklingstrender i moderne vestlige samfunn (om dette, se for eksempel Beck 1997, 2001, 2002, Solvang 2002, 2003).

Den komplekse HVPU-reformens hadde derfor mange virkninger på flere forskjellige  samfunnsmessige nivåer og områder.

En av dem er en strukturell effekt –  reformprosessen ’frisatte’ tusener av utviklingshemmete mennesker fra standardiserte, uniformerte og stramt regulerte livsmønstre og gruppestyrte livsmønstre og livsløp i de institusjonelle småsamfunnene som man omtalte som HVPU-institusjonene. [1]

HVPU-reformen var dermed i hvert all i sin konsekvens en individualiseringsreform, om den ikke var det i fullt monn i forståelsen hos de som gjennomførte og ble berørt av den. HVPU-reformen var en individualiseringsreform fordi den ga utviklingshemmete mennesker tilgang til det ordinære samfunnet; reformen førte institusjonsmenneskene ut av en bortgjemt tilværelse i utkantområder av samfunnet og tilbake til det åpne samfunnslivet. I prinsippet med samme mulighet som andre borgere til å utforme individuelle og særpregete liv i det åpne samfunn, med den store forskjellen at de er avhengig av omfattende og egnete praktiske og menneskelige tilpasninger og støtteordninger for at dette skal kunne skje. [2].

Samtidig virker det økende og stadig mer merkbare nærværet av utviklingshemmete og andre tidligere bortgjemte og utstøtte mennesker tilbake på samfunnslivet, på de ordinære og normale menneskene. Forsker og pårørende (moren) Barbro Sætersdal viser tydelig hvorledes dette kan forståes, og kanskje misforståes:

”HVPU-reformen og nedbyggingen av psykiatrien har ført til at de bortgjemte og derfor usynliggjorte menneskene, alle attergløymene fra institusjonene og asylene, er blitt synlige igjen. (-) I dag møter vi igjen ”de annerledes” på gater og i butikker, vi ser dem i skolegårdene og i klasserommene, på pizzabarer og utesteder. De er midt i blant oss på nytt. (-) Er de blitt en del av samfunnet, av våre egne liv ?” (s. 14)

Det er påfallende at Sætersdal kan tillate seg å snakke om at ‘vi’ møter de som er ‘annereledes’, de er ‘midt i blant oss’, ‘en del av våre liv’. Dvs. at hun tenker faktisk omtrent slik: Mennesker som ikke er annerledes, dvs. vi som er normale eller på en måte ‘like’ eller i riktig format, møter de som er annerledes. Med et grep er alle normale mennesker ikke-annerledes; og de glemte annerledesmenneskene  er ikke lenger bortgjemte og usynliggjorte. Til tross for reformen oppfattes de fremdeles noe som ikke er som oss, nærmest i kraft av en eller annen vesenskjennetegn.

I dag ligger sluttføringen av ansvars- og tilbakeføringsreformen allerede mange år tilbake i tid. Vi  har lett for å glemme hvorfor slike reformer er gjennomført. Når vi glemmer så reproduserer vi uten å merke det versjoner av de gamle forholdene som utviklingshemmete måtte leve innenfor.

I tiden som har gått og som kommer, vil nye utfordringer og problemer knyttet til utviklingshemmetes individuelle liv i moderne samfunn stå på agendaen. Hverdags-tenkningen og fagtenkningen[3] omkring utviklingshemmete menneskers liv og støtteordninger preges ennå av begrepsmessige ’usamtidigheter’, dvs. av levninger fra institusjonstiden (se Solvang 2002, 2003). Fagmiljøene henger fast i gamle begreper og tankemønstre som vanskeliggjør en videre gjennomføring av den samfunnsmessige reformen[4].

I den politiske ledelsen kan det se ut som om man ikke lenger er særlig sikker på at Habiliteringstjenesten for voksne representerer en entydig positiv faktor: mens man uten å nøle snakker om at barnehabiliteringen skal styrkes, så vil man se nærmere på habiliteringstjenesten for voksne[5] Både hverdagstenkningen og fagligheten må reformeres sammen med den praktiske reformprosessen ute i virkeligheten.

Usamtidigheter: Begrepet om og kategoriseringen ”mennesker med utviklingshemning”

Vårt syn på og møte med utviklingshemmete preges sterkt av begrepet utviklingshemning, og dets innebygde sideeffekter; særlig dets vekt på defektologisk tankegang og tilnærming. Normalformen ‘Utviklingshemmet’ med stor U (eller PU) springer ut av en tankegang som er forankret i møtet mellom mennesker med biologisk forankret annerledeshet og det ekskluderende og institusjonaliserende samfunnet. I dette møtet er en kategorisering som ’Den utviklingshemmete’ selvsagt, nettopp fordi det er snakk om mennesker som kan behandles som gruppe der man ser bort fra særpreg og individualitet, og der sorteringen er forankret i et sett av beskrevne defekter, svikt, mangler.

’Den utviklingshemmete’ finnes like lite i det virkelig menneske- og samfunnsliv som det finnes levende fellesbetegnelser for andre mennesker. Ute i det åpne samfunn kan man ikke lage standardiserte løsninger og ordninger som gjelder for alle eller for grupper av utviklingshemmete, nettopp fordi normalformen Utviklingshemmet ikke finnes når en møter individuelle mennesker som selv og med egnet støtte kan utforme sine egne liv ute i det sosiale landskapet.

Vi har arvet og videreført deler av ideologier og tankesett om utviklingshemmete fra institusjonstiden. Med egnete og etter hvert også velprøvete individuelt tilrettelagte støtteordninger for å leve i eget hjem, utføre arbeidsaktiviteter, og være aktivt med i fritid, kultur og familie, har utviklingshemmete et alminnelig grunnlag for å delta i samfunnet. Men som følge av defektologisk fokusering på og overbetoning av et enkelt område av deres funksjon (kognitiv og intellektuelle sviktstatus) på bekostning av hele det individuelle særpreget, dannes nye og mer skjulte (’humane’) former for utelukkelse av en hel gruppe mennesker. Det nye er at det skjer ute i samfunnet, midt i blant oss – uten at det omtales som utelukkelse.

’PU-Reformen’ er faktisk i ferd med å skape en kafkask situasjon i våre kommuner, med utviklingshemmete mennesker som blir innelukket i spøkelsesboliger, maksimalt bemannet for å erstatte sosial deltakelse, der hjelpeperspektivene domineres av behandlingskåte fagfolk, der brukeren er en defekt person uten kjent fortid og uten aktiv fremtid – på livslang oppbevaring i en venteromlignende tilværelse.

Reformen la grunnlaget for at utviklingshemmete har større spillerom for å utvikle det egne individuelle og særpregete liv i samfunnet. Men dette tomrommet er en tilgang og en mulighet, som i det daglige må fylles av den konkrete enkelte, ved hjelp av nærpersoner og en egnet støtteapparat; og med innsats for å danne til egnete nisjer og uttrykksmuligheter i nærsamfunnet for de typene av egne liv som utviklingshemmete mennesker vil og kan utforme.

Individualitet og samfunnsreform

Et av de største utfordringene er forbundet med begrepene individualitet, individualisering, individuelle løsninger og individuelle planer. Slagord om individualisering, eleven, pasienten, bruker i sentrum, osv. krever at vi er klar over hva vi legger i begreper som individualitet, hva individualitet er forankret i, hvorfor individualitet er så viktig for den enkelte, og for god tjenesteyting og helse i vårt samfunn. Disse motebetegnelsene er ikke ende-utrykk, men veivisere inn i faglige og praktiske utfordringer der den eneste løsningen er bedre kunnskap og bedre praksis. Hele tiden må en ha klart for seg dette paradoksale, at ekte individualitet og individualisering ikke er noe man kan sette i verk på vegne av andre – da blir det noe annet enn individualitet – men noe som må springe ut av den enkeltes livsytringer og bestrebelser, støttet og fremmet av egnete og gode medaktører, omgivelser og rammer.

Uttrykk knyttet til individualitet er blitt allestedsnærværende i offentlige dokumenter om funksjonshemmete og utviklingshemmete (se f.eks. Knudsen og Grasli 1999, St.meld. nr 40, 2003 ); og har fått en stadig viktigere rolle i tenkemåten og argumentasjonen når det gjelder utviklingshemmete i etter-reform perioden.

St.meld. nr 28 er individualitet, valgfrihet og privatliv styrende verdier for omsorgstjenestene:

‘Den enkelte mottakaren av tenester er unik’, og

‘den enkelte mottakar må få høve til å ha eit mest mogeleg sjølvbestemt liv, også i ein periode med sterkt omsorgsbehov’.

Det understrekes at individuell utforming bør prege organiseringa av tjenestene, gruppetenkning skal ikke bestemme tjenestenes utforming.

Og i 1-41-98 om retten til å være seg selv:

‘Enhver har krav på respekt og rett til å være seg selv. Dette innebærer også en rett til å være annerledes. Utformingen av tjenester kan ikke ha som siktemål å gjøre enkeltpersoner like eller tilpasset en ‘normal’ framtreden. Det må være rom for at tjenestemottakeren kan ha en avvikende atferd eller atferd som er uakseptabel for folk flest. Siktemålet må være å gi gode livsbetingelser på tjenestemottakerens egne premisser.’

”De har rett til å utføre handlinger som ellers ikke er akseptable og som mange kanskje vil regne som stigmatiserende”.

Og videre,

‘ individuelle behov er knyttet til den enkelte og innebærer at individuelle forskjeller i interesser og personlighet må tillegges stor vekt i tjenesteytingen’.

St.meld.nr.40, 2003: Problemstillinger knyttet til individualitet berører selve grunnintensjonen i ansvarsreformen. Men samtidig er spørsmål forbundet med individualisering en utfordring som ikke bare berører utviklingshemmete mennesker, men har langt større implikasjoner for oss alle som samfunnsborgere og for vår tids samfunnsproblemer ( se .feks. Beck 1997 og 2001, Habermas 1999).

Den tyske filosofen og teologen Kurt Nowak (1992) hevder at det er et av kjerneproblemene i det moderne samfunnslivet at vi må lære oss å akseptere det menneskelig mangfold, noe som også omfatter den biologisk gitte mangfoldigheten hos mennesker. Nowak mener at virkelig fremskritt i den menneskelige tilværelsen vil vi først kunne oppnå når vi ikke lenger møter eller opplever menneskelig mangfold som belastning eller trussel, men tar imot mangfoldet i full aksept som en rikdom som er gitt oss.

Som en side ved moderne samfunnsliv er vi alle gradvis i ferd med å lære oss å gjenoppdage menneskelig individualitet og forskjeller, etter i flere tiår å ha hevdet og trodd at menneskelige forskjeller egentlig ikke finnes, at de er påført oss utenfra gjennom påvirkning, eller ikke har noen særlig betydning for våre liv:

Jeg var student på det Antropologiske Instituttet. På den tiden lærte de oss at det finnes ingen som helst forskjeller mellom noen som helst. Det kan godt hende at de lærer dette enda.’ (skriver den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut i sin mest omtalte bok – Slakterhus-Fem; sitert etter Marks 1995).

Både politikk og behandlingsprosesser handler om mennesker arbeid med og forhold til andre mennesker. For at et samfunn og dets behandlingsapparat skal kunne lykkes, må både samfunnet og dets behandlingsinstitusjoner utformes slik at de fungerer i samsvar med naturen, karakteren, evnene osv.. til de særpregete individene som lever i det. Dersom folk som er ansvarlige for utformingen av sosiale strukturer og løsninger i behandlingsapparatet og samfunnet ellers ikke forstår hvem disse individene er, har feilaktige ideer om hvor formbare eller enkle deres egenskaper og natur er, f.eks. hvor dyktige, normale og velfungerende de kan greie å bli, – eller rett og slett bare er inkompetente når det gjelder tilrettelegging av egnete sosiale støtteordninger og problemløsningsprosesser som passer for menneskene i et samfunn, så vil resultatet kunne bli ødeleggende både for samfunnet som helhet og for mange av enkeltmenneskene (se mer om dette hos Sagan og Druyan 1992).

Individualitet som begrep

Individualitet er både som begrep og fenomen en komplekst oppbygning. Dette medfører at forståelsen av individualitet må gripes an på flere nivåer samtidig. Individualitet har begrepsmessig viktige forbindelser til relaterte begreper som privathet, diversitet, den enkelte, særpreg, unik, idiografisk, idiosynkratisk, singularitet, osv.. I det filosofiske språket er ‘individ’ en oversettelse av det greske uttrykket ‘atomon’ som er det som er udelelig. Individualitet betyr det som er numerisk enkeltstående, som kan utpekes og identifiseres som noe spesielt og enestående blant alle andre ting. I språket finnes singulære termer som egennavn, påpekende pronomen, og kjennetegn som vi bruker for å identifisere individuelle objekter ved hjelp av. Habermas (1999) skjelner mellom singularitet som en numerisk bestembar identitet hos et objekt, og individualitet der man bruker kvalitative bestemmelser for å skjelne et objekt fra andre.

Individualitet er et krevende begrep med en sammensatt og komplisert oppbygning.

Psykiateren C. Jung hevdet at for å finne ut hva som er virkelig individuelt i oss selv, kreves det dyp refleksjon; og plutselig innser vi hvor uvanlig vanskelig oppdagelsen av individualitet faktisk er. Han omtaler ’individualitet’ som  en delikat plante, som kan ivaretaes eller forsømmes –  og nytter utrykket ’velorganisert individualitet’ (”man who is as well organized in his individuality”).

Han definerer individualitet som ” The qualities or characteristics that distinguish one person from another”, og “By individuality I mean the peculiarity and singularity of the individual in every psychological respect “.

Jung bruker også begrepet individuering som uttrykk for prosessen med utforming av individuelt særpreg i personligheten:  “A process of psychological differentiation, having for its goal the development of the individual personality.”, og “a conscious process of differentiation, or individuation, is needed to bring the individuality to consciousness”.

Videre skriver han:

«In general, it is the process by which individual beings are formed and differentiated; in particular, it is the development of the psychological individual Thus individuation involves an increasing awareness of one’s unique psychological reality, including personal strengths and limitations, and at the same time a deeper appreciation of humanity in general.”

Jung opererer videre med to hovedaspekter ved individuering – en endogen subjektiv prosess og en ytre og social prosess:

“in the first place it is an internal and subjective process of integration, and in the second it is an equally indispensable process of objective relationship. Neither can exist without the other, although sometimes the one and sometimes the other predominates”.

Denne dobbeltheten i individualiseringsprosessen er det viktig å fastholde dersom en skal unngå ulike former for redusering; til det biologiske og psykologiske på den enesiden, eller det interaktive og sosiale på den andre siden.

Jung betrakter individ-samfunn dynamikken som en viktig side ved individuering:

“A real conflict with the collective norm arises only when an individual way is raised to a norm, which is the actual aim of extreme individualism. Naturally this aim is pathological and inimical to life. It has, accordingly, nothing to do with individuation, which, though it may strike out on an individual bypath, precisely on that account needs the norm for its orientation to society and for the vitally necessary relationship of the individual to society. Individuation, therefore, leads to a natural esteem for the collective norm”.

Psykologen Gordon Allport var spesielt opptatt av å utvikle et idiografisk perspektiv (motsatt: nomotetisk – det generelle og universelle aspektet hos mennesket) i psykologien der den enkeltes individualitet er hovedfokus. Han skrev i 1961:

”Menneskets mest fremtredende kjennetegn er hans/hennes individualitet. Et enkeltmenneske er en unik naturlig skapning. Det har aldri eksistert en person akkurat som deg, og det vil heller aldri komme til å eksistere en igjen. Alle vitenskapene, inkludert psykologien, er tilbøyelig til å neglisjere individualitetens viktige faktum.’ (min understrekning).

Noen viktige termer1.     Individ:.2.     Alfred Adler: ‘individualpsykologi’ refererer til psykologisk forståelse av det enkelte individet. Individuell3.    Individualisme: et livssyn som hevder individets rett.4.    Individualitet: henviser til individets særtrekk og eiendommelighet.

5.        Individualisering

6.        Individuelle behov

7.        Individuell tilrettelegging, individuelt tilrettelagte betingelser

8.        Individuelt tilpasset undervisning/omsorg/behandling

9.        Individuell opplæring/habiliterings-splan

10.     Individuell kunnskap: om eleven, brukeren

  1. Singularitet
  2. Individuelt særpreg, egenart, unik, enestående
  3. Atomisering
  4. Monade
  5. Egoisme,
  6. Egotripp
  7. Individuell plan
  8. Selvbestemmelse[6]
Uttrykket ‘individ’ betyr enkeltvesen eller enkeltperson, det som ikke kan deles opp; in dividuum

Individualitet hos personer er hele tiden forbundet med og har mye av sin kilde i biologisk-genetisk forankret særpreg i lynne, gemytt, kognitiv fungering – dvs. hva man tidligere omtalte som den enkeltes konstitusjon. Konstitusjonen er noe som den enkelte aktivt forsøker å utforme og la komme til uttrykk i sosialt strukturert samspill mellom mennesker. Denne prosesses tilsvarer det Jung omtaler som individuering: ingen er heller noengang fullstendig individuert. Individuering er en alltid uavsluttet oppgave for alle mennesker.

Det er heller ikke riktig å oppfatte individualitet som noe som først og fremst finnes adskilt og iboende hos den enkelte (Beck 2001, Habermas 1991). En må samtidig se på hvilke sosiale settinger, arenaer, nettverksmønstre og uttrykksmuligheter som den enkelte har til å utprøve, uttrykke, utfolde og etter hvert få anerkjennelse og verdsetting av andre for sin individualitet[7]. Men det vil være viktig at arbeidet med sosial settinger og nettverk sees i en individualiserende perspektiv, og ikke i lys av gruppetenkningen som ofte henger igjen (som i st.meld.40,2003)

I forlengelse av denne sosiale synsmåten på individualitet og særpregsutvikling fremgår det at individualitet også har en kultur- og samfunnshistorie både idemessig og materiell ( Belknap og Harvard 1998, A history of private life, Duty (ed)).

Individualisering synes å være forbundet med spesifikke sosiale og historiske livsbetingelser, praksiser og fremstillingsmåter. Et eks. er individualisering i portretteringen av personer i litterære fremstillinger som biografier og bekjennelseslitteratur, og i bilder. Dette er ulike måter å fortelle andre om seg selv, å fremstille og vise seg for andre i sitt særpreg.

Alle levende vesener uttrykker i en eller annen forstand sitt særpreg og sin egenart når de lever. Mennesker gjør dette på komplekse og kulturstyrte måter, i form av ulike typer av selvfremstillinger og ‘selv-narratisering’, der en gjør rede for og forteller om seg selv, sin livshistorie, hvem en er, finner ut hva en passer til og sammen med, osv.. I og med at det menneskelige er så uoverskuelig mangesidig og variert, må den enkelte søke ut i verden og utforme sin  seg selv som individuell skikkelse gjennom å finne,låne, forkaste og bruke roller og gester blant alt det som en har tilgang til. Bekc (2002) omtaler dette som eksperimentell individualisering. Mennesker har har samtidig biologisk og psykologisk et behov for å finne sitt særpreg og føle seg enestående, og gjør ofte dette på uforutsigbare og overraskende måter (grundigere om dette, og individuelle forskjeller i behovet for særpreg – se Snyder og Fromkin 1988) Den enkeltes særpreg og egenart utgjør en viktig og uerstattelig side ved den menneskelige og samfunnsmessige virkeligheten, noe som lenge har vært oversett både i sosiologisk og sosialpsykologisk tenkning. Særpregete og unike enkeltmennesker preger og konstituerer den menneskelige virkeligheten gjennom en komplisert dynamikk: Hagen-Fremskrittspartiet, Castro-Cuba, Drillo-forballlandslaget, Oluf-Nordnorsk humor, osv.. Selv ordinære og avvikende mennesker har en lignende konstituerende effekt, og når de faller fra blir det igjen et ‘tomrom’ etter dem som ingen andre kan fylle. Også utviklingshemmete mennesker har denne Castro-Cuba ligende effekten; de virker gjennom sitt særpreg og sin enestående måte å være på konstituerende på den sosiale virkeligheten.

Individualitet utspiller seg alltid i en sosial sammenheng, det finnes viktige sosiale mulighetsbetingelser eller settinger som legger grunnlag for individualisering av livssituasjonen for den enkelte. Noen slike settinger eller atferdssammenhenger der samfunnet møter, artikulerer og formidler den enkeltes særpregssøking og utfoldelse er følgende:

– Privathet: Å trekke grenser mellom det som bare er tilgjengelig for og kan kontrolleres av ens egen person og det offentlige, som er tilgjengelig og kan oppsøkes av alle

– Alenehet: Å kunne være alene rett og slett: uten at andre tilstede, uten å bli observert av andre

– Intimitet: Å kunne oppleve intimitet: Det å være i en dyade eller smågruppe skjermet mot utenomverdenen, hvor det oppstår avslappete og personlige forhold

–  Anonymitet: Opphold i offentlig rom uten å bli oppdaget og identifisert som person, å kunne forsvinne i mengden og ikke bli kartlagt, observert

–  Tilbakeholding eller reserverthet: å ha en psykologisk og personlig barriere mot uønsket inntrenging-informasjon-kommunikasjon, som samtidig krever at omgivelsene og andre mennesker på en diskret måte respekterer ønsker om ikke å kommunisere eller delta

– Selvbestemmelse, autonomi: å gjøre sine egne valg, ta avgjørelser – dette er et særlig avgjørende område[8]

Den tyske sosiologen G.Simmel (1901) har flere steder inngående drøftet individualitet og individualitetens historie i et sosiologisk perspektiv. Han skjelner mellom to former for sosiologisk individualisme. Det almene abstrakte begrepet om mennesket som noe som alltid og overalt er det samme ser bort fra det som skiller menneskene fra hverandre. Almenbegrepet om mennesket  viser til individet som sådant, ikke dette eller hin bestemte individ, ikke det levende og konkrete mennesket som ledd i et bestemt kollektiv. Den formelle individualismen henviser til dette begrepet, om det isolerte og frie jeg’et, grunnleggende like samfunnsatomer som adskilte eksemplarer av almenbegreper, ikke særpregete og individuelle personligheter. Den kvalitative individualismen retter blikket mot den menneskelige forskjelligheten, der hver enkelt er et særpreget idealbilde av seg selv, som ikke er lik noen andre.

Han hevder at den økende sosiale friheten i moderne samfunn virker til å oppheve likheten mellom mennesker. Den betyr at den individuelle personligheten mer uhemmet kan utvikle og profilere sine sepsielle egenskaper, og at forskjellene mellom individuelle naturer dermed utarbeider seg skarpere, blir tydeligere – den ytre forskjellen mellom personene blir tydeligere i slike samfunn med stor grad av frihet.

Carl Jung: Dersom man tar tilstrekkelig hensyn til individets særpreg er dette bedre for samfunnets fungering enn når dette særpreget blir neglisjert eller undertrykket

Filosofiske aspekter ved individbegrepet

Den greske filosofen Platon tok utgangspunkt i menneskelige forskjeller i sitt forsøk på å finne en ideell organisering av det menneskelige samfunn. Hans idealstat skulle organiseres i tre funksjons-klasser på grunnlag av inndelingen i tre hovedtyper av mennesker som er egnet for ulike oppgaver og aktiviteter(se Platon 1907).

Augustin: Bekjennelser og oppdagelsen av det psykologiske indre

Montaigne’s oppdagelse av seg selv som kunnskapsobjekt

Rousseau’s militante individualisme
Rousseau tar utgangspunkt i Montaignes prosjekt, men han var ikke fornøyd med Montaignes behandling av det individuelle. Han tar skrittet ut i det som blir omtalt som ’militant individualisme’ ( se Todorov 2002), et prosjekt som han hevder er uten forløpere og enestående. Utgangspunktet er at alle individer oppfattes som absolutt forskjellige, adskilte og inkommensurable – dermed blir hans behandling av seg selv en veiviser for andres behandling av seg selv og sitt liv.

Dersom han ønsker å kjenne Rousseau, så er det fordi det ikke finnes noen som han. Individet kan ikke reduseres til andre, han er ikke lik noen av dem. Han er ikke bare unik, han er forskjellig. Rousseau skriver i begynnelsen av sine ”Bekjennelser” at  han ikke er lik noen av de han har møtt, han våger å hevde at han ikke er lik noen som eksisterer eller noen som har eksistert tidligere på jorden, og det vil heller ikke være noen i fremtiden som er lik han. Hvordan kan han innta dette radikale forskjellsperspektivet: jo- sier han – ”naturen har knust støpeformen som den støpte han i”. Dersom han ikke er verdt noe mer så er han i det minste forskjellig. Han tilhører en egen art, seg selv i sin ureduserbare forskjellighet – og krever derfor en fullstendig ny analyse. Rousseau vil være fullstendig sannferdig, og vil fortelle alt uten reservasjoner,

’ jeg vil fortelle alt, det gode, det dårlige, kort sagt, alt’.

Han må oppfinne et språk som er like nytt som selve prosjektet, finne en egen tone og stil. Uten sammenligning med andre, uten å måle seg opp mot andre. Kravet om absolutt singularitet opphever seg selv; for å kunne etablere seg selv som forskjellig, må Rousseau sammenligne seg med andre – noe som innebærer at han er lik dem. Påstanden om forskjellighet er basert på sammenligninger, og Rousseaus er klar over at dette hans  radikale prosjekt faller sammen. Kunnkap om den enkelte kan ikke fremkomme uten sammenligning, som alene er den veien som kan åpne opp for å se likhet og forskjell – man kan ikke bestemme et individ i relasjon til det selv uten å sammenligne han eller henne med andre. Rousseau oppgir ideen om radikal forksjellighet, og fastholder at man allikevel kan fremskaffe kunnskap om seg selv som singular.

Gjennom sitt eget prosjekt kan Rousseau være modell for alle andre, at alle kan kjenne seg selv om minst en annen – og denne andre kan være Rousseau som gjennom sin bekjennelse tilbyr et offer slik at andre skal kunne følge etter i individualiseringens spor. La hver enkelt leser imitere meg, la han komme tilbake til seg selv som jeg har gjort. Han åpner så å si opp en ny vei, som andre kan følge etter i for å oppdage seg selv og oppnå kunnskap om seg selv. Rousseau ender med å motsi seg selv, vi elsker å tro at vi er så forskjellige fra andre, men i virkeligheten er vi svært lite forskjellige.

Nietzsche og den heroiske individualisme

Heidegger og ‘differensens ontologi’

I sin bok om Heidegger hevder Safranski (1994) at man i den filosofiske tradisjonen nesten utelukkende snakker om mennesket som et abstrakt enkeltvesen, om et generelt menneske. Men, sier han,  i virkeligheten forekommer det alltid et mangfold av mennesker som er forskjellige fra hverandre på mange områder, og som derfor nødvendigvis vil forfølge sprikende og motstridende interesser. Han peker på  at menneskene i deres pluralitet, den allestedsnærværende mangfoldigheten og forskjellene, forsvinner i Heideggers værenspanorama. Heidegger behandler ikke menneskelige forskjeller og mangfold som en grunnbetingelse i eksistensen eller menneskets væremåte. Han benekter selvsagt ikke at enkeltmenneskene er forskjellige og lever ulike tilværelsesutkast. Men han tar ikke dette opp som en positiv utfordring i sin filosofiske refleksjoner over den menneskelige tilværelsen. Han skjenker det ikke noen filosofisk oppmerksomhet at det er et universelt trekk ved den menneskelige tilværelsen at vi er omgitt av andre mennesker som er unike og særpregete, og derfor annerledes enn oss selv, som vil andre og gjerne motsatte ting, og som vi ofte ikke forstår eller forstår altfor godt og må forholde oss til gjennom et univers av relasjonsmuligheter. Han kom ikke på den tanken at menneskelig variasjon kanskje burde opptakes blant den menneskelige tilværelsens eksistensialer.

Safranski påpeker at en aksept av den filosofiske utfordringen i forskjellene mellom mennesker, og at de vansker og muligheter som dette gir for menneskelig samkvem burde tilsi at det er snakk om et grunntrekk ved menneskenes væremåte. En slik tilnærming kunne gi opphav til det han i forlengelsen av Heideggers tankegang omtaler som en ‘differensens ontologi’, som ville være noe i retning av en systematisk filosofisk gjennomtenkning av den menneskelige variasjonsproblematikken og dens betydning for samfunn og livsutforming.

I boken ”Verdigheten til forskjeller” (2002) drøfter Sachks hvordan menneskelige forskjeller kan gjøres til en grunnleggende verdibakgrunn i samkvem mellom moderne mennesker og samfunnsgrupper.

Sarte: ‘Jeg er den jeg ikke er og er ikke den jeg er’: Subjektets møte med den Andre

Den franske eksistensfilosofen J.P. Sartre har heller ikke noe klart blikk for andre mennesker i deres konkrete og grunnleggende forskjellighet. Men det er mulig at han på en indirekte måte kommer nærmere denne problematikken enn andre filosofer. Han ser de andre som en generalisert og abstrakt størrelse, som Den Andre. Den Andre er et avgjørende viktig moment i hans sosial-eksistensialistiske tenkning. Og menneskelige forskjeller kommer til utrykk gjennom at for Sartre er andre mennesker i skikkelse av den generaliserte andre noe som alltid står i veien for og begrenser subjektets frihet og muligheter. Hans formel for dette i skuespillet ‘Lukkete dører’ er at ‘helvete er de andre’. I denne formelen ser han på en indirekte måte at menneskelige forskjeller er et allestedsnærværende samfunnsmessig og individuelt problem og utfordring som alle mennesker alltid må forholde seg til og finne løsninger på.

David Henry Thoreau: Individualitet som livsfilosofisk rettesnor

 

Studiet av individuelle forskjeller

Måling av psykologiske egenskaper hos folk går langt tilbake –

Kineserne 1115 før Kristus.; psykologiske målinger av folk som søkte stillinger i off.tjenester; tester av evner i musikk, bueskyting, skriving, regning

Platon –

Buss og Poley (1976) hevder at jo mer kompleks et samfunn er ,jo større er behovet for spesialisering av menneskelig talent. (s.5) De skriver at Et kapitalistisk samfunn skapte individuelle forskjeller i betydningen av å besørge muligheter for tidligere ukjent spesialisering av menneskelig talent. Spesialisering og diversitet i jobber og karrierer. Fenotypiske individuelle forskjeller ble manifest i alle områder av samfunnslivet – det ’universelle menneskets’ dager var forbi. Dette la grunnlaget for utforkningen av menneskelig individualitet og forskjeller.

Samfunn og individualitet

I en satirisk novelle fra 1972 (‘Harrison Bergeron’) skriver Vonnegut.

‘Året var 2081, og alle var endelig blitt like. De var ikke bare like for Gud og Loven. De var like på alle tenkelige måter. Ingen var smartere enn noen andre. Ingen hadde bedre utseende. Ingen var sterkere eller raskere enn noen andre’.

I Vonneguts novelle-verden blir likheten lovfestet og følges opp av offentlige likhetsskapende organer som sikrer utjevning av forskjeller gjennom handicappingstiltak og normaliserende tiltak. Det er åpenbart at likhet såvel som forskjeller mellom mennesker er noe som også henger sammen med livsbetingelsene i samfunnet. Det ubegrensete likhetssamfunnet i sosialdemokratisk eller kommunistisk regi kan være like monstrøst som det ubegrensete forskjellsamfunnet i regi av høyrebevegelser.

Marginalisering, outsidere og eksentriske individer: sosiale aktører som står eller stiller seg utenfor fellesskapet

Ulike samfunn og kulturer vurderer og organiserer individualitet og særpreg på ulike måter. Den tyske sosiologen G. Simmel var opptatt av at særpreg og individualitet krever ’sosiale former’ for å uttrykkes gjennom. Uten slike samfunnsmessige settinger og arenaer blir individualitet stum, usynlig, sosialt støy. Alle kulturer og samfunn har likeens egne sosiale betegnelser og rollesammenhenger som peker ut problematiske forhold mellom individ og samfunn: avvikere, tapere, outsider, marginalisering, subkulturer, den ene mot alle, osv.. Forfatteren Jens

Bjørnebo hevdet med overbevisning at standard og normale mennesker er overvurderte, og at de ikke bidrar med viktige ting til menneskeheten; mange ganger er det heller tvert imot slik at det er de som har forårsaket mest elendighet. Han hadde derimot et skarpt blikk for den betydningen som menneskelig variasjon og særpreg kan ha:

«Hva ville i det store og hele ha blitt til av vårt elskede, stinkende, skjønne Europa uten våre narkomane, drankere, homoseksuelle, tuberkuløse, sinnsyke, syphilitikere, sengevætere, kriminelle, og epileptikere ? Hele vår kultur er skapt av forbrytere, vanvittige og pasienter’ (sitert fra Frihetens øyeblikk).

Forfatteren Bjørnebo er på mange måter en slags individualitets-romantiker; han ser utelukkende det positive i den spontane og frie utfoldelsen av særpreg og egenart. Men individualitet kan utvilsomt overspilles, og slå over i det plagsomt eksentriske, bisarre, opsiktsvekkende. I det imperialistisk-psykiatriske språket brukes patologi-betegnelsen personlighetsforstyrrelser om særlig uttalte og ubalanserte skjevheter i individualitetsuttrykking, der folk fremstår som uvanlige ved at de er mer enn vanlig selvsentrerte, avhengige, dominerende, distanserte, nærgående, osv.

 

Iindividualisering i sosiologien

Den tyske sosiologen Ulrich Beck (2001, 2002) har gjort begrepet individualisering til et nøkkelbegrep i sin ‘biografiske samfunnsanalyse’ de siste 20 årene. Individualisering hos Beck er et begrep som beskriver en strukturell omforming av sosiale institusjoner og av individenes forhold til samfunnet. Individualisering betyr ikke individualisme (en politisk ideologi) eller individuering (dannelsen av det autonome jeg i psykologisk forstand).

Den positive vurdering av individualitet er ifølge Beck et moderne fenomen. I tidligere historiske individualiseringsfaser har har individualitet hovedsakelig blitt likestilt med avvik, tåpelighet, syndig – blitt forstått på en nedsettende måte. Beck peker på at innenfor rammen av det gamle enhetlige og lukkete samfunn er individualitet bare den minste enhet i et forestilt hele, og ikke noe som den enkelte kan uttrykke seg gjennom. I moderne samfunn skjer det en oppvurdering av det individuelle, sammen med institusjonelt basert en avstandardisering av livsgrunnlag, livsstiler og mønstre.

Individualisering slik han forstår det oppstår i høyt differensierte samfunn som er inndelt i og som inndeler individenes liv i særskilte funksjonsområder. Den enkelte må selv sette det fragmenterte og usammenhengende livet sitt sammen igjen. Den enkelte får selv oppgaven å skulle organisere et ‘eget liv’:

» Stilt overfor de nye føringene, må man selv gjøre noe, bli aktiv, oppfinnsom og smart, utvikle ideer, være raskere, smidigere, mer kreativ, for å vinne fram i konkurransen – og det ikke bare en gang, men hele tiden, hver dag. Alle og enhver blir aktører, konstruktører, sjonglører, iscenesettere av sin biografi, sin identitet, men også av sine sosiale bånd og nettverk» (1997, s.113)

Og videre;

”alle må så, når de vender tilbake til seg selv, forsøke å komme overens med de fordeler og ulemper, det er å være den de er.” (2002, s.67)

De vestlige samfunnene har i etterkrigstiden omformet det sosiale landskapet, og dannet nye institusjonelle mønstre som utgjør matrise for individualisering, når det gjelder boligstrukturer, samliv og familiemønster, utdanning og yrkesmønster, osv.. Det egne livet muliggjøres og påtvinges oss gjennom nye former og institusjoner for livsløp, samliv og felles beste, en variasjonsbredde av løsninger og former som danner institusjonelle føringer for det egne liv. Beck omtaler denne nye formen for individualitet som ’institusjonalisert individualitet’. Det finnes ikke lenger noen ‘normalbiografi’, bare individuelle biografier. Det egne livet blir et daglig utformingsproblem, som en trasser seg til, forsvarer og sikrer mot overgrep fra andre og foresatte.

Individualiseringsprosessen har også sine materielle forutsetninger; egen bolig, eget værelse, eget arbeid, egne risikoer utgjør alle utviklingsrommet for at den enkelte kan utvikle egne livsperspektiver.

Men Beck advarer mot at det finnes ulike former for individualisering. Og han peker også på at individualisering ikke må forveksles med atomisering. Atomisering  innebærer at mennesker blir fritsatt fra tradisjoner og rollebur, samtidig som de blir sosialt og kulturelt rotløse, isolerte og frarøvet sine gamle trygghets- og sikringsystemer. Som følge av atomisering blir mennesker usikre når det gjelder de elementære og grunnleggende betingelsene for sin eksistens, og angsten for å mistre fotfeste og grunnen under føttene følger dem hele tiden. Atomisering er en mulig sideeffekt av individualiseringsprosessen, og viser at tilgangen til sikringssystemer og livsbetingelser for den enkelte gir individualiseringen ulikt preg. Vi kan slik skjelne mellom velstandsindividualisering, fattigdomsindividualisering, rikdomsindividualisering – som ulike politisk påvirkete utfall av individualiseringsprosessen. Disse mulighetene blir derfor en utfordring;

”man er nødt til å overveie mer nøyaktig, hva de mer detaljerte betingelsene består av, som setter mennesker i stand til på en eller annen måte skapende å omgås disse nye muligheter” (2002, s76).

Som individualiseringen tilbyr oss.

Denne utfordringen å legge gode samfunnsmessige og trygghetsskapende betingelser for individualiseringen er særlig avgjørende når det gjelder det faglige etter-reform arbeidet med utviklingshemmete mennesker, en diskusjon som altfor lenge har blitt neglisjert. Gjennom mediaoppslag blir vi gjort kjent med noe som muligens er tiltakende skadelige former for individualisering for utviklingshemmete. I den såkalte Svelgensaken blir for eksempel en utviklingshemmet person hentet fra sin egen bolig og plassert på sykehjem uten at han eller de nærmeste har søkt om eller bedt om dette, og kommunens ledelse neglisjerer vedtak hos fylkesmannen om at dette er et ulovlig inngrep overfor en borger, selv om han er utviklingshemmet.

For å legge til rette trygghetssikrende samfunnsmessige betingelser for en egnet individualiseringsprosess for utviklingshemmete kreves det  at det legges grunnlag for en ny tenkning gjennom nøyaktig begrepsarbeid og oppsummering av empirisk kunnskap om støttepersonenes og utviklingshemmetes menneskers reaksjoner på de nye livsbetingelsene i reformens kjølvann.

 

Individualitet og sosiologiske forskjeller

ForskjellsNorge. Likhetstankegang. Begrensning av forskjeller. Egalitære samfunn. Antiforskjellspolitikk. En politikk som øker forskjeller. En virkelighet hvor forskjellene øker overalt hver dag.

Politisering av det å kunne være forskjellig, retten til å være seg selv=forskjellig=særpreget=annerledes: som ressurs for alle mennesker – de rike, de fattige, de normale, de funksjonshemmete – hvem har tilgang til denne ressursen. Forskjell som de rike, vellykkete, begavete, normale, funksjonsfriskes arena

Lebenshilfes slagord fra 1990 – ”det er normalt å være forskjellig”-åpner døren for at også funksjonshemmete og utviklingshemmete kan være seg selv i sitt særpreg, sin annerledeshet.

C. Jung advarer mot at ingen samfunnsmessig lovgivning vil noensinne greie å overvinne de psykologiske forskjellene mellom mennesker, og at forskjellene er den mest nødvendige faktoren for å generere den vitale energien i et menneskelig samfunn

Kategorisering som kolonisering av det kreative selvet og individualiteten

Utforskning og understøtting av folks selvbevissthet, identitetssøking og individualitet er en kompleks oppgave. Mye av vår faglige tilnærming foregår gjennom kunnskap og begreper som har i seg en sterk tendens til å neglisjere selvdefinering og individuell selvbevissthet, og skaper bak en kategoriserende maskering en form for selvløshet hos de personene vi skal utforske og bistå. De ’selvdrevne’og krative aspektene ved personens liv og identitetssøking, at den enkelte også fungerer som en ’forfatter’ av sin egen livsforming, forsvinner ut av vårt synsfelt.

Den britiske sosialantropologen Anthony Cohen (1994) hevder at individualitet og individuell identitet, og samfunnsmessige relasjoner og strukturer ikke kan betraktes som to adskilte størrelser. De kan bare forståes i lys av hverandre. Samfunnet konstitueres gjennom aktivitetene til selvbevisste individer, hvis forskjeller fra hverandre må løses og forenes i en grad som tillater gruppen og kollektivene å samfungere. Men forholdet mellom samfunn og individualitet er spennings- og motsetningsfylt;

” the contradiction which we commonly experience between our sociality and our individuality, a contradiction which, far from being taken for granted, frequently causes us anguish, stress and perplexity. The state and other powerful social agencies compel us to compromise our individuality in our dealings with them by squeezing us into categories. The effect of this constraint is that we belong to society as members of collective entities (whether categories or groups) rather than as individuals.” (Cohen, 1994, p. 12)

Cohen ønsker å rehabilitere det individuelle, selvbevisste og identitetssøkende selvet; og understreker den avgjørende betydningen selvbevissthet og identitetssøking har og må ha i all forståelse av menneskelig forhold og samfunnsliv. Individuell bevissthet og sosiale relasjoner befinner seg alltid i et dynamisk spenningsforhold. Kollektive og ’massifiserende’ sosiale roller, stereotypier, masker, former, stiler og kategorier virker standardiserende og uniformerende og homogeniserende. Samfunn forsøker å okkupere, erstatte, kolonisere og invadere det enestående og selvbevisste individet som søker og skaper sin egen identitet gjennom å påføre det og underkaste det kategoriserende masker og roller. Cohen understreker at folks forhold til det samfunnsmessige områdets roller og kategorier alltid er formidlet gjennom individuell personlig erfaring og identitetsavklaring; dette er noe vi vet om oss selv og det er en viten som vi må forsøke å inkorporere i vår forståelse av andre.

Han skriver om dette:

“My objection to the kind of generalisation in which we indulged is that it has little or no authenticity in our own experience. Therefore, I do not see how we can be content with it as an account of other people. Most of us will occasionally have felt ill-served, even outraged, by having had attitudes imputed to us because we are categorised in certain ways. We feel these impressions of ourselves to be inadequate or inaccurate expressions of the people we believe ourselves to be. Statements of these general kinds are made about ‘students’, ‘Brits’, ‘Yids’, ‘Prods’, ‘Blacks’, ‘intellectuals’, ‘tourists’ and so forth, labels which we may well regard as inappropriate descriptions of ourselves, even if we belong to these categories. Our disenchantment with them may even extend to a feeling of injustice: we take seriously the importance of representing ourselves precisely, and anything less is misleading, and may be demeaning.“(Cohen, 1994, p. 16)

Cohen ser selvsagt at slike kategoriseringer er viktige bade i samfunnet og i vår utforskning og forståelse av sosiale forhold. Men vi må være oppmerksomme på grensene for kategoriserende forståelse, og ta i betraktning hvordan kategorier innvirker på individene og deres selvbevissthet og selvdefinering. Og ikke bare nøye oss med å skvise individualiteten inn i homogeniserende størrelser slik at vi kan ignorere deres selvdrevne livsutforming og identitetssøking, og forsøke å omskape det særegne individet i vårt eget faglige bilde.Folk bruker gjerne foreliggende og tilgjengelige uniformerende relasjoner og kategorier for å søke og hevde sin identitet; men en må ikke forveksle dette med at man derigjennom oppløser sin selvbevissthet og identitet i kategoriene, formene, relasjonene.

Individuelle identitet kan ifølge Cohen betraktes som en ’rett’ den enkelte har. Når vi neglisjerer å ta i betraktning den enkeltes individuelle selvbevissthet og identitetssøking så støtter vi opp om neglisjeringen av identitet som en menneskelig rett. ’Retten til identitet’ er en sensitiv, subtil og kompleks sak; som lett blir oversett i vitenskapelige tilnærminger mens romanforfattere håndterer utfordringen bedre. Når man behandler individer som underordnet sine sosiale relasjoner og bestemmelser, og neglisjerer selvbevissthet og individuell selvdefinering, så gjør vi oss selv medskyldige i prosesser med homogenisering og standardisering der sosiale krefter triumferer over og degraderer individet. Ofte lykkes man så godt at den enkelte medvirker ved å degradere sitt eget selv.

Cohen forklarer at individuell selvbevissthet og selvdefinerende identitetssøking er nært forbundet med det kan kaller forskjellens primat:

”Kravet om å rette oppmerksomheten mot individets rett til identitet gjør det også incumbent for oss å ta i betraktning individers opplevelse av å være forskjellig fra andre.”(1994, s.179)

Forskjeller er ikke en marginal og eksentrisk sak, som fremkommer gjennom offisiell anerkjennelse og lisensering; den er forankret i selvbevissthet og identitetssøking hos den enkelte. Alternativet er å nytte en overflatisk orientering overfor individualiteten som gjør at vi blir blindet for betydningen til personlig identitet, noe som kan føre inn i samfunnsmessige og behandlingsmessig blindgater som vi ikke ønsker oss, og som underminerer den enkeltes kreative evne til å være selvdefinerende og selvdrevet.

”We must make deliberate efforts to acknowledge the subtleties, inflections and varieties of individual consciousness which are concealed by the categorical masks which we have invented so adeptly. Otherwise, we will continue to deny to people the right to be themselves, deny their right to their own identities.” (Cohen, 1994, p. 180)

Men Cohen understreker samtidig hvor resilient det individuelle selvet er, overfor slike kategoriserende og degraderende krefter i samfunnet og dets institusjoner – det finnes alltid åpninger for å bidra til å avkolonisere og avmaskere selvbevissthet og selvdefinering.

Cohen, A.P.; (1994) Self consciousness. An alternative anthropology of identity.London: Routledge

Genetisk individualitet og variasjon, normalitet og patologi

”Kvart barn er noko for seg, noko nytt, ein sermerkt kombinasjon av gen” (Øye 1938)

Helt siden genetikkens barndom har man forstått et genetikk er en vitenskap om det individuelle (Plomin et.als. 1997). Det genetisk mangfoldet, variasjonen eller diversiteten er selve grunnlaget for menneskeartens eksistens og væremåte. Et biologiskforankret perspektivet på ‘Menneskelig variasjon’ kan utgjøre et viktig korrektiv til mange av våre gjeldende ideer om hvorfor vi mennesker er innrettet som vi er; hvor like mennesker er, hvor formbare vi er, hvordan vi på ulike måter forsøker å mestre samfunnets krav til dyktighet og effektiv fungering.

I kjølvannet av den genetiske revolusjonen vet vi nå at det ikke  finnes  noen standard genotyp hos menensker:

‘lykken er å vite hvor stor variabilitet biologien kan utvise’ (Hørder 1997)

Det finnes altså ikke noe slikt som et standard arveutstyr hos mennesker. Variasjon definerer biologisk-genetisk sett også det menneskelige domenet. Alle mennesker er biologisk unike, selv eneggete tvillinger. E. Lloyd hevder at

‘den vitenskapelige evne til å gjøre fine skjelninger av variasjon og den tekniske evnen til å handle på grunnlag av denne, gjør det påkrevd at variasjon som sådan blir fokus for klargjørende offentlig debatt og pedagogisk innsats’ (1994,s,112).

I gjennomsnitt er to tilfeldige mennesker ulike i tilnærmet 10 % av sine nukleotider eller basepar, som utgjør de kjemiske byggestenene i våre gener. En fullstendig forståelse av funksjonene til det menneskelige DNA må også kunne beskrive og forklare denne variasjonen hos enkeltmennesker (genetisk diversitet) i genetisk utstyr. Hvorfor den er der, hva den fører til, og hvordan vi skal forholde oss til den og de følgene den har ?

M.Rose (1998) hevder at det vanskeligste å forstå i biologien er hvor viktig denne variasjonen er. Han tror dette skyldes vår tendens til å tenke ut fra homogene klasser av ting heller enn heterogene grupper av ting. I artikkelen ‘Menneskeheten sett fra på avstand’, (1996) kritiserer soiobiologen E.Wilson ideen om en standard genotyp som er felles for alle mennesker, og som ligger til grunn for menneskenes psykiske enhet:

‘denne oppfatningen av menneskelig sosialitet er utilstrekkelig for en sosial teoris behov – en menneskelig populasjon varierer i en grad som er typisk for dyrepopulasjoner i atferdsmessige trekk, tallevne, ordevne, hukommelse, temperament, kognisjon (-) og andre individuelle fenotyper som påvirker sosial organisering’.

Genetiske variasjoner og polymorfismer bidrar til å differensiere oss som individer, til både normale og abnormale variasjoner i trekk og egenskaper. Det vi tenker på som det normale, friske, ideelle, perfekte og ønskelige;  og det sykelige og patologiske, avvikende og uønskete, inkluderer begge et stor spektrum av genetisk diversitet som heller ikke trenger være adskilt. Den kanadiske vitenskapsforskeren Camille Limoges understreker i artikkelen ‘ Errare humanum Est’. Har genetiske feil en fremtid ?’  at vi trenger en ny forståelse for de sammenhenger som finnes mellom det genetiske og det patologiske, og mellom genetikken og det terapeutiske. Hun peker på at det vi i dag vet om biologisk og kjemisk individualitet, og medfødte feil og forskjeller hos normale mennesker og ved sykdomstilstander, bare er toppen av isfjellet. Det finnes vesentlige variasjoner i kjemisk og andre aspekter av biologisk fungering som er tilstede i normal fungering. Individer har ingen rigide standarder for riktig stoffskifte, det finnes ingen rigid uniformitet i biokjemiske prosesser. Alle menneskelige organismer manifesterer ‘kjemisk individualitet’.

Et begrep om det normale som springer ut av den nye forståelsen av genetisk diversitet har stor faglig, samfunnsmessig og etisk betydning. Det råder i dag lite kunnskap og og forståelse for implikasjonene av at genetisk diversitet både er utbredt, og  i seg selv ikke forbundet med sykdom eller abnormaliteter (Ridley 1999). Både innenfor medisinsk genetikk, og i diagnose-systemene er det utviklet en terminologi som likestiller genetiske variasjoner eller polymorfismer med feil, defekter, abnormaliteter. Men i virkeligheten er det altså slike variasjoner som bidrar til å differensiere hver av oss som unike individer. Det er genetiske variasjoner og ‘feil’ som har gjort mennesket til en egen art, mennesket er integrerte aggregater av slike ‘feil’. Genetiske variasjoner er selve kilden til evolusjon. Dette synet på genetiske variasjoner som feil og abnormaliteter er en regresjon til det man kaller ‘typologisk’ og kategorisk’ tenkemåte.

Noen læresetninger om menneskelig individualitet og forskjeller

•             Det finnes ingen ’perfekt, standard, ideell, gjennomsnittlig befolkning’: befolkningen består av et stort spekter av forskjellige mennesker

•             Individualitet i alle dens utgaver som særpreg, idiosynkrasier, forskjeller og alle typer av menneskelig mangfold er vår viktigste og største samfunnsressurs

•             Vi er alle hver og en født som mennesker med et bestemt naturpåvirket særpreg, og vi bruker resten av livet på å klargjøre og finne ut hva dette er og hva vi kan gjøre ut av det

•             For noen av oss er dette vanskeligere enn for de fleste, noen ganger kan det bli for vanskelig

•             Individualisering er en helsefaktor og livskvalitets faktor i seg selv, for alle mennesker

•             Et viktig mål for samfunnet er å legge til rette for best mulige utviklingsvilkår og levekår for alle borgere som særpregete enkeltindivider: dette krever i virkeligheten en ny forståelse av individualitet og særpreg – også når det gjelder personer med mer uvanlige og ekstreme tilpasninger og særpregsegenskaper –og en praktisk-politisk forankring av denne forståelsen.

Bemerkninger om Utviklingshemning og individualitet

Utviklingshemning innebærer at noen måter å gjøre sin individualitet gjeldende på ikke er tilgjengelig, og at andre støttepersoner blir viktigere i å understøtte og fremme personens individuelle uttrykking. Mye av tiltakstenkningen i våre kommuner fører til ‘individualitets-deprivasjon’ for mennesker med utviklingshemning. Den amerikanske filosofen og psykologen William James forestilte seg at den verste straff som vi kan utsettes for er å være ute i samfunnet uten å bli lagt merke til, sett på, oppfattet som ikke-eksisterende.

Individualitet og genetiske syndromer : Innenfor-syndrom variabilitet

Vi har forklart hvordan genetikk på en avgjørende måte er en vitenskap om individualitet. I utforskningen av og litteraturen om mennesker med genetiske syndromer skjer det en sterk nedtoning av dette individualitetsperspektivet i genetikken som følge av en sterkt typologiserende synsmåte.

Under selvutviklingen gjennomtrenger individualiteten langsomt kroppslige uttrykksformer, emosjonalitet, atferd og vaner hos den enkelte slik at hele fremtoningen og væremåten antar et bestemt særpreg, nesten en form for stil som vi gjenkjenner som personens egenart og væremåte. I ulike genetiske og andre syndromer kan det se ut som om personen er utsatt for en bestemt art sterkere eller ensidig og pregende biologisk påvirkning, og denne resulterer i syndromkjennetegn som lett skjuler personens unike særpreg, bak en type syndromal gråhet. Også personer med slike syndromer er potensielt unike og særpregete individer, med et eget biografisk forløp og selvutvikling; men til tross for dette blir de preget av en spesifikk ’fargelegging’ som følge av påvirkningene fra syndromtilstanden. Resultatet er at vi ofte ikke lenger opplever dem som unike, det særpregete individet forsvinner bak stereotypisering og syndrom-fargingelagt erfaring. Denne spesielle utviklingsituasjonen innebærer at de trenger en spesiell type biografiserende støtte og hjelp, slik at indidualiteten hos dem skal få et sterkere grep om og gjennomtrenge den enkeltes kropp-atferd-vaner-følelser (mer om dette, se Marga Hoogenbom, 2000). Så til spesielle forhold i den enkelte syndromene.

Down syndrom er uten tvil den formen for utviklingshemning som folk kjenner best. Denne fascinerende tilstanden er for mange selve innbegrepet på mental retardasjon eller psykisk utviklingshemning. Alle synes å ha en ide om mongolisme eller Down syndrom. Man har forestilt seg ’mongoloide’  som sterkt tilbakesatte individer med et enkelt og muntert vesen, med levende motorikk, god rytmesans og imitasjonsevneDet er viktig å forstå at selv om personer med Down syndrom har mange fellestrekk, så er hver person unik. Det finnes ofte stereotype oppfatninger av individer med Down syndrom. Forskningen har klart påvist at folk med Down syndrom er en heterogen gruppe både genotypisk og når det gjelder ytre synlige egenskaper og fungering

Blant ynge med Down er det en subgruppe på omkring 25 % som er kaotisk, vanskelig å engasjere, og har høyere nivå av atferdsmessige vansker og konsentrasjonsvansker.

Prader Willy Syndrom (PWS) utgjør en atferdsmessig fenotyp som kan identifiseres hos individer med denne tilstanden. Selv om PWS-individer er ganske like, så finnes det variabilitet i graden av trekk. Samtidig vil for sterk PWS-stereotypisering mange ganger ha

uheldige virkninger og komme i veien for individualisert planlegging. Det eksisterer stor individuell variabilitet i PWS-bildet. I behandlingsopplegg legger man stor vekt på individuelle forskjeller: Som i andre syndromtilstander må man også her gå ut fra individualitet som prinsipp både i utredning og behandling. Det finnes betraktelig variabilitet og heterogenitet på det atferdsmessige området. PWS-individer viser også stor variabilitet i sosial utvikling, selvhjelp (fra svært funksjonhemmet til velfungerende). Ikke alle med PWS har samme interesser. Noen kan vise atferdsmessig ekstrem-fungering, særlig ved tap av kontroll over livsaktiviteter. PWS menn viser stort sett dårligere tilpasning, mindre velvære og har større emosjonelle vansker enn kvinner med PWS.

Debatten om typologisk-diagnostisk tenkning om utviklingshemning

Gelb (1997, 1998) er kritisk til syndrom-perspektivet på utviklingshemning. Han hevder at ‘typologisk tenkning’ hindrer forståelsen av individualitet og egenart hos den utviklingshemmete personen, og at den derfor virker krenkende. Denne tankegangen er umoralsk slik den anvendes i dag, og den bør ikke lenger ha noen rettmessig plass i fagfeltet som omhandler utviklingshemning. Typologisk tankegang deler opp grupper av individer ut fra egenskaper. I fokus settes en gjennomsnitts- eller ideal-type som den enkelte adskiller seg mer eller mindre fra. Alle ser mer eller mindre like ut, i dette perspektivet – man blir opptatt av gjennomsnittspersonen med Down syndrom, noe som ikke finnes ifølge Gelb. Variasjon  og forskjeller blir underordnet og sekundær. Utviklingshemmete oppfattes som en gruppe som er annerledes enn normale mennesker. Selv om utviklingshemning er et reelt fenomen forbundet med generalisert kognitiv svakfungering, så gjør ikke dette utviklingshemmete mennesker til en homogen type menensker. Tvert imot, de kan ha mer til felles med normale når det gjelder ekstra-kognitive egenskapert enn de har tilfelles med andre utviklingshemmete. Gelb frykter ‘en-størrelse-passer-alle’ tilnærminger til utviklingshemmete i kjølvannet av typologisk tenkemåte, eller det vi kaller ‘gruppetenkning’. Gelb siterer en poet – ‘ingen har noen sinne funnet to helt like grasstrå, og ingen vil noensinne finne to like mennesker’.

Fidler og Hodapp ser Gelbs kritikk som et viktig bidrag, men på en heller negativ måte ved at det for dem kan hjelpe til med å gjøre tydelig hvorfor typologier og kategorisering er viktig både forskningsmessig og når det gjelder tjenesteutforming.

 

Livsfortellinger: Hvordan gjenfinne og beskrive livsløp hos et utviklingshemmet menneske: Fra biografi til ‘variografi’

En biografi er en fremstilling av et menneskes livsløp (se Arnold 1997, og Egeland 2000). Fremveksten av biografiske fremstillinger er nært knyttet til individualiseringsprosessen i vestlige samfunn (Duby og Braunstein 1988) I tilknytning til utviklingshemmete menneskers livsløp i det åpne samfunn etter reformen er det forbausende få forsøk på å lage fullverdige biografiske fremstillinger der utviklingshemmete er hovedperson. Derimot finnes det flust med kasusfremstillinger og patografier som omhandler utviklingshemmete mennesker.Det er mulig at biografi-formatet ikke passer for utviklingshemmete, at det er noe med livsløpet deres som ikke er egnet for biografisk fremstilling. Kanskje nettopp fordi biologisk forankret egenart og særpreg er så framtredende hos utviklingshemmete sammenlignet med vanlige standard-format mennesker, er det mulig at den ordinære biografisk fremstillingsmåten bør suppleres med en grundigere betoning av det endogene særpreget.

Jeg har for dette formålet laget et nytt ord, ‘variografi’. Dette for å betegne en metode for personfremstilling som springer ut fra det menneskelige variasjonsperspektivet. Hva innebærer en variografi ?  En egen variasjonsmetodikk for å forstå og beskrive enkeltmennesker og deres livsløp. En variografi er en beskrivelse av personers livsløp som avviker mye både fra ordinære biografiske fremstillinger, og fra mer psykobiografiske fremgangsmåter. Utgangspunktet for selve betegnelsen ‘variografi’ er en sammensmelting av biografi og variasjon. Oliver Sacks gjør noe av det samme i sine patografier. Han er selvsagt den store inspiratoren for de følgende viarografiene. Han biografisk-biologiske beskrivelser av eksotiske og fremmedartete væremåter hos menensker med nevrologiske og genetiske sykdommer er i virkeligheten gode eksempler på ‘variografier’ der en viktig side ved personens særpreg er resultat av nevrologisk sykdom. Også Howard Gardners bok om’ Ekstraordinære mennesker’ og boken om ‘Eksraordinær begavelse’ står frem som strålende eksempler på variografiske fremstillinger.

Støpeform-modellen: Det finnes ingen standard genotyp eller genetisk støpeform, alle mennesker er støpt i unike former – den skjulte faktor i livs-ligningen. Genetiske spesifikasjoner som påvirker læring, livsmønster, preferanser og seleksjon av omstendigheter. Atferdsgenetisk utviklings-tankegang: gene:omgivelses-korrelasjon og interaksjion, aksenturingsprosesser, manøvrering og søking etter ‘goodness-of-fit’. Ekvivalering, beste versus verste utgave. Selvkorrigerende tendenser. Mikropolitiske prosessers innflytelse på seleksjonsmuligheter og nisjeplukking. Alle disse personene har sæskilt interesse fordi de i en eller forstand er ekstreme og sterkt særpregete, såpass tydelig er deres særpreg at fagfolk lett faller for fristelsen til å lage patografier og gi dem mer eller mindre begrunnete diagnose-merkelapper. Forsøk som stort sett er forfeilet, fordi dette er mennesker som samtidig som de viser markante særpreg mestrer sine livsomstendigheter og unngår å bli handicappet av sine spesifikasjoner. De illustrerer godt hvor direkte veien er fra særpreg tilpatologi, samtidig som veien må tilbakelegges for at det ene skal bli det andre.

Menneskelig variasjon omhandler derfor også spørsmålet om hvorledes vi identifiserer potensielt positive egenskaper hos andre mennesker og hos en selv, hvordan slike egenskaper setter preg på enkeltmenneskers livsløp, og hvilke samfunnsmessige prosesser som ‘selekterer’ individer til mer eller mindre fordelaktige og ugunstige sosiale posisjoner ut fra deres kjennetegn ? Rare, uvanlige, ekstraordinære, eksepsjonelle, atypiske, originale – hvilke sosiale prosesser settes i gang omkring og med alle slags uvanlige mennesker som lykkes i å oppnå sosial oppmerksomhet og anerkjennelse i kraft av spesielle ytelser og resultater.

Beskrivelse av en rekke kjente og sterkt særpregete figurer til å illustrere den samfunnsmessige og menneskelige prosessen med å omsette spesielle egenskaper og væremåter til positive sosiale karrierer. En rekke forskere har forsøkt å dokumentere at individenes naturlige egenskaper har sterk sentrifugale effekter utover i samfunnet, gjennom deres kreativtet, besluttsomhet, refleksjonsevne, sosiale talenter, osv.. Post og Andersons forskning på kjente personer, politikere, kunstnere og forfatterne, annen forskning på kunstnerisk eksepsjonalitet, Comings omkring de positive sider ved TS.

Likhet, individualitet og velferd

Lik alle, lik noen, lik ingen. Det almenmenneskelige, det individuelle, og det diagnostiske.

I Nasjonal Helseplan, St.Meld. 41 (1987-88) heter det s.8:

‘I velferdsamfunnet slik vi kjenner det, står staten som garantist for lik behandling og like muligheter for alle borgere. – Likhetstanken omfatter også at alle skal få et likeverdig tilbud av offentlige tjenester’.

Administrative synsmåter på individualitet: individuelle planer, individuelle tilrettelegging. Individualitet som noe som kan beskrives og defineres, samt tilrettelegges for og behandles av ansatte og terapeuter. Hvorfor et slikt perspektiv er utilstrekkelig ?

Individualisering i spesialpedagogisk tenkning

‘Individualisert undervisning/opplæring’, ‘individualisert tilrettelegging’ og individuelle/individualiserte opplæringsplaner er utvilsomt noen av de mest høyfrekvente vendinger i spesialpedagogisk litteratur fra de siste to-tre tiårene. Fram til inngangen til 90-årenene ble individualisering stort sett nyttet som et normativt uttrykk, dvs. som et ideal som opplæringsprosessen skulle strekke seg etter. Ved ‘læreplan-revolusjonen’ og innføringen av individualiserte opplæringsplaner blir individualiseringsidealet ‘operasjonalisert’ i form av spesifiserende og konkrete fremgangsmåter for å gjennomføre en opplæring som kan beskrives som individualisert.

To av sentralbegrepene i tenkningen bak  bestrebelsene for å gjennomføre en opplæring som er best mulig tilpasset den enkelte elevens særskilte behov og forutsetninger er ‘individualitet’ og  ‘individualisering’.  Det er derfor nødvendig å drøfte disse termene innenfor en pedagogisk og spesialpedagogisk kontekst.

Spørsmålsstillinger: Hva slags rolle spiller uttrykk som ‘individualisering’ i almenpedagogisk og spesialpedagogisk sammenheng ? Hva slags betydning har disse begrepene, og hvorfor blir individualitetsproblemet så viktig i moderne spesialpedagogisk og PP-faglig tenkning og praksis ? Hva er den  historisk bakgrunnen for den sentrale plassen som individualitets-problematikken har fått  i moderne spesialpedagogisk tenkning ?

Undervisning og individualitet

I en elegant artikkel i boken ‘Kunsten å undervise’ (1986) tar den kjente amerikanske pedagogiske teoretikeren Jackson for seg individualiseringsproblematikkens plass i vanlig undervisning. I artikkelen ‘Om å kunne undervise’ fra denne boken sier han at lærere i mange situasjoner og overfor mange elever kan gjøre det riktig bra uten å ha noe særlig individuell kjennskap til sine elever. (1986, s.45) Jackson peker på at det godt lar seg gjøre å bedrive undervisning med usynlige elever med gode resultater, f.eks. i form av fjernsynsundervisning. Han forklarer at slik maksimalt ikke-individualisert undervisning er basert på et sett av forutsetninger:

1) Publikumsprinsippet: sier at pedagogen underviser for bestemte personer –

2) Uvitenhetsprinsippet: sier at disse personene har behov for et aktuelt sett av kunnskaper og ferdigheter som pedagogen kan formidle til dem

3) Identitetsprinsippet: sier at de aktuelle personene som skal undervises  på relevante områder  fungerer og opplever verden på måter som gjør at man kan gå ut fra  at de er  lik  pedagogen og like innbyrdes

I denne sammenheng er det dette siste prinsippet som har størst interesse. Jackson skriver videre at forutsetningen om felles identitet impliserer et samsvar mellom lærer og elever langs flere dimensjoner på samme tid – kulturelt, psykologisk og  fysiologisk . (1986,s.42 ) Når dette samsvaret foreligger og eventuelle ulikheter er uten innvirkning på eller relevans for undervisningens opplegg og forløp så er det unødvendig for læreren å utforske og ta i betraktning elevenes særskilte egenskaper og individualitet for å finne fram til en egnet pedagogikk. Jackson sier det slik:

‘Læreren kan nesten bokstavelig talt undervise med lukkede øyne ‘ (1986, s.42 ).

I slike ikke-individualiserte undervisningssituasjoner vil læreren kunne greie seg langt med allminnelig og sunn fornuft i møtet med sine elever. Denne forsyner læreren med det han trenger å kunne om skolens arbeidsmåter og hvordan lærere går fram. Når en i tillegg tilføyer kunnskaper om selve fag-emnet eller lærestoffet så har en nevnt det læreren må kunne for å gjennomføre egnet undervisning og klare seg med svært begrenset informasjon og kunnskap om elevene sine. I situasjoner hvor samsvaret mellom lærer og elever er høyt fungerer en form for blåkopi-prinsipp hvor eventuelle ulikheter er irrelevante eller uvirksomme som faktorer i opplæringsforløpet. Jacksom summerer dette poenget slik:

» Når lærere arbeider med elever som er ganske lik dem  selv, er der relativt lite som må læres i form av teknikk, som ikke kan utledes av allminnelig fornuft eller kunnskapen om faget man underviser i. Men når lærer og elever ikke er like på vesentlige områder – når forutsetningen om en felles identitet altså ikke holder, – kan det være mye å lære om hvordan man skal gå fram. Den kunnskapen som kreves under slike forhold er i egentlig forstand kunnskap om undervisning. Den er ikke en del av det de fleste vil kalle alminnelig fornuft, og lar seg heller ikke utlede fra kunnskaper i faget det skal undervises i. Det dreier seg om utviklingstrekk hos elevene og om hvordan framgangsmåtene i undervisningen kan tilpasses disse trekkene, hvordan en kan håndtere potensielle konfliktsituasjoner, hvordan en skal gå fram når elevene er uenig i undervisningens hensikter og mål osv…» (1986, s.47)

Forholdsvis ikke-individualisert undervisning er altså ikke bare mulig, men faktisk ganske vanlig og velfungerende i mange sammenhenger og for de fleste elevene. Når læreren på denne måten kan sies å være lik sine elever er det naturlig nok mindre behov for å individualisere undervisningen. Når elevene er like i alder, sosial og språklig bakgrunn, psykologiske og nevrofysiologiske forutsetninger, kan dette såkalte likhetsprinsippet legges til grunn for opplæringsaktiviteten. Men Jackson påpeker samtidig at dette i virkeligheten er et permanent dilemma:

‘ Spørsmålet er (-) sjelden om forutsetningen om felles identitet er holdbar eller ikke, men snarere: I hvilken grad er den holdbar ? Og hvor går grensene ? ‘ (1986, s.48)

Kravet om å trekke  individuell informasjon og kunnskap inn i undervisningsopplegget er naturlig nok størst i de situasjonene og på de områdene der læreren til enhver tid må ta hensyn til det spesielle og særskilte ved elevene som mottar undervisningen. I slike situasjoner og på slike områder må undervisningsopplegget legges tilrette etter og tilpasses individets egenskaper og særtrekk – noe som også kan føre til en viss nedtoning av den vanlige undervisningens nesten enerådende sentrering om emnet eller faginnholdet.

Individualisering av opplæringen kan altså alltid sies å være et spørsmål om grad. Ved økende forskjell og uforenlighet mellom lærer og elever og mellom elevene innbyrdes i relevante egenskaper må undervisningen i voksende grad tilpasses individene som deltar i den, dvs. Den må individualiseres’. Dvs. at individets særegne kjennetegn kommer til å prege hvordan undervisningen foregår, hva som vektlegges, tempoaspekter ved opplæringen,etc..

Menneskelig variasjon og Individualiseringens grenser: Finnes slike ?

Kravet om invididualisering av undervisningen må altså sees både i forhold til konkrete fremgangsmåter for å ‘individualisere’ opplæringens form og innhold, og i forhold til hvor forskjellige, atypiske og unike elevene i hvert enkelt tilfelle er. Det sentrale spørsmålet i denne sistnevnte sammenhengen vil være ‘hvor forskjellige er folk?’ (se f.eks. Rutter og Rutter 1993), og i hvilken utstrekning  spiller slike forskjeller en rolle for opplæringens organisering og utforming ? Et slikt individualiseringsprinsipp kan dersom man ikke tar i betraktning samfunnsmessig satte begrensninger og forutsetninger drives ut i sin ytterste konsekvens i menneskebehandlingsfagene, slik vi ser det hos psykiateren Jungs oppfatning av indivdualitets-problemet i psykoterapeutisk sammenheng:

‘Etter min oppfatning er det bare en individuell  forståelse som kan brukes når man har med individer å gjøre. Vi trenger er et nytt språk for hver pasient.’  ( Jung 1965, s.131)

Den tilnærmingsmåten som Jung her gir uttrykk for betegnes i personlighetspsykologisk sammenheng som det ‘idiografiske’ perspektivet.

Individualisering og spesialpedagogikk

Det er en sentralantagelse i moderne spesialpedagogisk tenkning at ‘individualisert opplæring’ vil resultere i bedret læringsprestering hos elevene. Men det har også kommet velformulerte innvendinger mot  ‘Individualiseringsmodellen’ for tilrettelegging av undervisningsopplegg for elever med særlige behov. Haynes og Jenkins (1986) mener  satsingen på utforming av  individualiserte læringsopplegg for elever med særlige behov så langt ikke kan sies å være særlig vellykket. Ryl et. als.(1988) peker også på de mange vanskene som er forbundet med å sette ut i livet program-erklæringer om individualisert undervisning.

Reynolds skriver på sin side at det i skoleverket eksisterer  en viss motstand mot en ‘differensiert undervisning drevet av elev-kjennetegn’ (1988, s.330). Han mener at denne motstanden hemmer konstruktive endringer av de spesialpedagogiske systemene. For å overvinne slik motstand mot individualisering må man kombinere faglig-konsultativ innsats på det organisatorisk og det individuelle planet, sier han.

To poler

Begrepet individualisering kan tenkes ut fra to ‘poler’. På den ene siden ved at læringssubjektet individualiserer seg selv gjennom å gjøre sine særbehov og særtrekk gjeldende på assimilerbare og ‘legitime’ måter i opplæringssituasjonene. For at subjektet skal kunne gjøre dette på legitime måter kreves det en form for kompetanse som omfatter en eller annen form for selvforståelse såvel som forståelse for hva slags individuell opptreden som er forenlig med de aktuelle læringsomgivelsene. For vanlige elever med forholdsvis typiske og gjennomsnittlige læreforutsetninger og læringsatferder vil denne ‘innenfra-ut’ egen-individualiseringen som regel ikke by på de store problemer. Den er klart nok en viktig side ved læringsprosessens forløp, men står sjelden i sentrum for det som foregår. For normalelevene er denne innenfra-ut individualiseringen en forholdsvis uproblematisk prosess som sjelden blir inkompatibel med undervisnings-situasjonens og læreinnholdets krav.

På den andre siden vil individualisering omfatte pedagogiske og tekniske arrangementer for å tilpasse læringsomgivelsene og læringskravene til læringssubjektets forutsetninger og særtrekk slik disse blir forstått at pedagogen. Denne siden ved individualiseringen kan betegnes som en ‘utenfra-inn’ individualisering.

Det er denne andre siden som i all hovedsak har stått i fokus for spesialpedagogisk tenkning. Skjelstad og Hoplands (1983) undersøkelser synes å konstatere klare mangler i den konvensjonelle spesialundervisningens evne til å ivareta ‘innenfra-ut’ perspektivet.  Dvs. at den overser betydningen av at eleven selv ut fra individuelle forutsetninger gis anledning til å innvirke på opplæringsarrangementene  slik at disse innrettes best mulig etter eleven særskilte ønsker og behov. Resultatene av dette mangelfulle individualiserende perspektivet  er ofte svakt medarbeiderskap og engasjement fra elevens side når det gjelder å utnytte og maksimere læringsutbyttet fra de spesialpedagogiske sesjonene.

Institusjoner og avindividualisering

Avindividualisering: standardisering, berøvelse av roller og uttrykksmuligheter

Sosiologen Goffmann (1961) beskrev i sin bok om ‘Totale institusjoner’ for 40 år siden avindividualiseringen  som påføres personer i institusjonelle miljøer. Hva har vi egentlig lært av Goffmanns analyse ?

Goffman viser fremgangsmåter, språkbruk osv. som innskrenker og krenker individer gjennom valgmulighets- , rolle- og uttrykksberøvelse, skjemalegging, helhetsplaner, vurderings- og registreringsregimer. Alle slags raffinerte og tilsynelatende nødvendige prosedyrer for å fjerne særpreg i oppførsel og væremåte. Alle behandles likt, og må gjøre de samme tingene til samme tid. Særpreg hindres og begrenses gjennom trimming. Betegnelser som ‘bruker’, ‘målperson’, ’tiltaket’, ‘boligen’, ‘måltid’, osv.. kan oppfattes som del av en avindividualiserende prosess som utviklingshemmete utsettes for.

 

Individualitet og individuelle planer: Muligheter og fallgruber

 

Organisering og gjennomføring av omsorg og tjenesteyting: hva med individualitet ?

St.meld.40: at det viktig å ivareta behovet for brukermedvirkning og individuelt tilpassede tjenester, også for personer med utviklingshemning. Viktige sider av hva dette innebører blir ikke særlig grundig drøftet.

NOU 1994:8 – Kompetanseutvikling i arbeidet for utviklingshemmede – pekte på at utgangspunktet for omsorgsarbeid overfor utviklingshemmede må være den enkeltes ønske om hvordan det gode liv skal leves.

I punkt tre til utkastet til endringer i sosialtjenesteloven skriver rådet om tjenestetilbudets kvantitet og kvalitet at følgende forhold må kartlegges rundt den enkelte brukeren:

a) Selvbestemmelse og/eller aktiv deltagelse i tjenesteutformingen

b) Stabilitet og størrelse i nære relasjoner inkludert tjenesteytere

c) Individualitet og omfang av tjenestene

d) Fysiske tilretteleggelser

Alle disse forholdene dreier seg om individualisering. Personer med utviklingshemming har, som alle andre, krav på respekt for sin iboende og ukrenkelige verdighet som mennesker, og sin likeverdige rett til selvbestemmelse og deltakelse som borgere av samfunnet. Dette er ufravikelige krav som også må ligge til grunn for all tjenesteyting. Det betyr blant annet at personer med utviklingshemming må ses og møtes som enkeltindivider, med personlige egenskaper, ressurser og behov, og ikke som representanter for en diagnostisk kategori. På grunn av sin kognitive funksjonsnedsetting er personer med utviklingshemming sårbare i større eller mindre grad, og kan av den grunn ha behov for støtte, bistand eller beskyttelse. Slik støtte, bistand eller beskyttelse må alltid ytes i tråd med de krav som her er nevnt, og med utgangspunkt i personens egne ønsker Det er et krav i sosialtjenesteloven og behov.

og i særdeleshet dens kapittel 6A, at tjenester skal være individuelt tilrettelagt og utformet ut fra den enkeltes behov[9].

Når utviklingshemmete lever i gruppeboliger vil dette ofte virke avindividualiserende, fordi det utvikles kulturer for at ”alle skal behandles likt” , og at ”sånn gjør vi det her” (se ). Dette kan naturlig nok resultere i at den enkelte utsettes for ikkedefinerte former for tvang fordi en måte fungere i takt med og med hensyn til de andre i gruppen. Resultat er stress, frustrasjoner og mistrivsel hos de individuelle brukerne.

Turnusorganisering:

En turnus kan også være slik planlagt at den direkte kan stå i motstrid til individuelle og allmenne behov[10].

Antall tjenesteytere og ansatte:

Et annet forhold som Rådet mener  har uheldig effekt og fører til unødvendig bruk av tvang og makt, er det høye antallet personer den enkelte person med utviklingshemming må forholde seg til i en tradisjonell organisering av tjenestene.  Den utviklingshemmedes forstandshandikap innebærer en redusert evne til å forholde seg til mange ulike menneskers personlighet. På denne bakgrunn blir det særlig uheldig at man legger opp til turnusordninger som innebærer at 10 – 20 mennesker skal gi omsorgstjenester til samme person. Antallet involvert personell øker vesentlig dersom det gis tjenester til flere personer innenfor samme organisatoriske setting og adresse (samlokalisering av boliger eller gruppeboliger). I ekstreme situasjoner kan dette dreie seg om mer enn 40 mennesker i løpet av et år. Det synes vel dokumentert at et så høyt antall personer i tjenesteytingen, rent generelt har vanskelig med å gi samordnete og individuelt tilpassede tjenester til brukere med krevende bistandsbehov. Dette gir dårligere tjenester for den enkelte og fører lettere til mer frustrasjoner knyttet til detaljer som er viktige for brukeren, og dermed en hyppigere forekomst av utfordrende atferd.

Somatiske og mentale helsetjenester

I etterreform-perioden er det blitt klart at helsetjenestene må tilpasses det faktum at utviklingshemmete mennesker er frisatt samtidig som de ikke opptrer helt som alle andre. St.meld nr. 40:

”Helsedepartementet vil vurdere hvordan mennesker som selv ikke er i stand til å etterspørre helsetjenester ved behov, herunder mange utviklingshemmede, best kan sikres nødvendig helsehjelp”

Boformer,  sosial deltakelse og individualitet[11]

Tiltakene som vi setter i verk i kommunene skal sikre en mest mulig harmonisk og likeverdig plass i samfunnet for utviklingshemmete, basert på respekt for hans eller hennes individualitet. Vi har sett at individualitet kan aldri helt fanges sett utenfra, eller fastlegges i egne såkalte individuelle opplegg eller planer. Den enkelte må selv kunne delta, overraske, og gjøre egne frie valg. Individualiteten kjennetegnes ved at den ikke foreligger fiks-ferdig-avsluttet, men oppstår og uttrykkes, oppdages og frembringes – såkalt biografisk åpenhet gjør at individuelt særpreg utvikles og utfolder seg og aldri kan eller bør låses fast i et opplegg eller en plan. Selve begrepet tilsier at personen selv eier sin individualitet, at den enkelte eksisterer gjennom sin særpregete væremåte.

For høy bemanning kan i seg selv fungere som avindividualisering for den utviklingshemmete, som hele tiden omgies av andre personers uttrykk og inngrep, noe som frataer den enkelte et eget rom for uttykking og opptreden[12]. Ofte overseer selv kyndige fagpersoner slike grunnleggende poenger i sin tiltaks- og behandlingsiver (se f.eks. Grasli 2001)

Det foreligger forskning som underbygger en antagelse om at egnet tilgang til å utfolde og uttrykke egen individualitet og særpreg i sosialt samspill er en viktig psykisk helsefaktor. HVPU-reformen utvidet med ett slag tusenvis av menneskers tilgangen på individuelle uttrykksmuligheter ved at utviklingshemmete mennesker slipper ut fra overstrukturerte kasernelike miljøer som utjevnet alle forskjeller, og der det fantes minimale muligheter til å utprøve og oppdage særpreget hos seg selv. Mange tror ennå på myter om at utviklingshemmete hadde større fellesskap i institusjonene. Dette er ikke tilfelle; bare en svært liten del av tiden ble nyttet i felleskap og samspill med andre internerte eller personalet.

Avinstitusjonaliseringen førte naturlig nok til nedgang i antallet personer som bodde sammen på felles areal. Utflytting til gruppe-og fellesboliger har vært en hovedtrend ved siden av helt individuelle boliger. I et individualiseringsperspektiv synes forskningen å vise at små boliger gjennomgående fungerer bedre enn store. Det er på den ene siden antall individer i boligen som er viktig, og dette ledsages av nedgang i atferdsvansker og bedre trivsel. På den andre siden er også den sosiale sammensetningen i boligen viktig. Jo mindre antall personer som deler en fellesbolig, jo større er mulighetene til individuell uttrykking, og god sammensetning av individer innebærer at en ikke blir påtvunget andres lite samsvarende særpreg på godt og vondt. Autonomi eller adgang til selvbestemt aktivitet øker når antallet individer går ned.

Personalets tilnærming spiller også en rolle. Invaderende prosedyrer har særlig stor innvirkning på individualitet. Boliger vurderes som mindre autonome bruker mer invaderende fremgangsmåter for å oppmuntre til deltakelse i aktiviteter.

Tina L. Handegårds delstudie har tittelen: ”Tvangens strukturelle og ideologiske betingelser – i boenheter for utviklingshemmede”. Blant de forskjeller Handegård finner er for det første at boliger som har innslag av tvang har en mer kollektiv utforming, med mer fellesareal og mindre privat areal enn i boliger generelt. I rapporten fra Fylkesmannen i Hordaland for 2001 vedrørende 6a-gjennomføringen, heter det bl a :

”Fleire kommunar i Hordaland har valgt å samlokalisere bustader for personar med utfordrande åtfred. Dette har fylkesmannen erfart fører til fleire situasjoner med uro tjenestemottakarane imellom og meir bruk av tvang.”

Sitat:

”Rådet har da også sett mange slike gruppeboliger gjennom sin virksomhet. I vedtaksstatistikken for 2001 fremgår at ca 28 % av vedtakene er begrunnet i at den utfordrende atferden fører til vesentlig skade på andre personer. Ofte dreier dette seg om bruk av tvang for å hindre skader på medbeboere. Dette innebærer at en ikke ubetydelig andel av tvangsvedtakene er en omkostning ved fortsatt bruk av slike boformer. I nær samtlige samtaler Rådet har hatt i fylkene om hensiktsmessige alternative tiltak, har personalet – og som regel tjenestemottakers primærkontakt – overfor Rådet fokusert på muligheten for å få en annen og egen bolig, som et antatt effektivt virkemiddel for å redusere/hindre aggressiv atferd.”

Kultur, fritid og aktivisering

St.meld 40 oppsummerer noe pardoksalt med at forskjellige undersøkelser viser at 1) man i 2001 har en mindre deltakelse i fritidsaktiviteter enn i institusjonene i HVPU, 2) man i liten grad har lykkes med å få til en integrert fritidssituasjon for utviklingshemmede, 3) mange utviklingshemmede er fornøyd med fritidstilbudene, og synes de er tilpasset egne behov. Jeg tror at dette paradokset løser seg når man nærmer seg dette feltet med et systematisk individualiseringsperspektiv.


Individualitet og faglighet

Individualiteten er noe som en er og uttrykker seg gjennom, den er ikke noe som man ’feiler’ – den kan ikke behandles eller fagliggjøres, men skal respekteres, også når den er særlig eksotisk og annerledes. Den utviklingshemmete personen har rett til et eget liv, samme rett som andre borgere til å bli hørt, forsvart, få status som egen part, få oppnevnt fullmektig, osv.. Den personlige bakgrunnen og egenarten må gies anledning til å fylle tomrommet i den åpne livssammenhengen til utviklingshemmete, ‘min historie’ må ikke reduseres til et minnealbum men forbli et fortløpende og fremtidsrettet utkast for et livsløp. Mange tjenesteytere forteller at det å gjøre seg kjent med personers livshistorie gjør det lettere å se hele personen, og ikke bare den utfordrende atferden. Dette fører både til større toleranse for personens egenart  og gjør det lettere å møte personen med større respekt og sympati. Som regel bidrar dette også til å bedre samhandlingen. Den utviklingshemmetes blir ikke bare individualisert, men oppfordres og støttes til å individualisere seg selv, å bli aktiv og forme sitt eget særpregete liv, ‘omsorge seg selv’ (fritt etter Tormod Lien, norsk revymester 2001)

K. Jensen (1992) peker på spenningen mellom den profesjonelle fagkunnskapen og den spontane erfaringsbaserte ‘hjemkunnskapen’. I den naturlige hverdagsnære kunnskapen legges det vekt på beboerne som unike personer, og deres rett til å bestemme over sine egne liv. Emosjonell relatering utgjør en viktig komponent i omsorgsarbeidet sett i dette perspektivet. Denne kunnskapen er ifølge Jensen så usikker og flertydig at den etterhvert lett styres tilside av en annen type faglighet som ikke er åpen for den enkeltes individuelle uttrykk. Jensen ser på betingelsene for å utvikle en nye og mer personorientert kultur, og reiser spørsmålet om hvordan man kan få dette til. Det må utvikles en fagkultur som er preget av ulikhet, uenighet, og som tåler tvil og usikkerhet.

Individualitet og behandling

” Ikke bare mennesket som sådan blir behandlet, men heller en bestemt av oss” (Krebs 2001,  s.224)

Individualitet, særpreg som helseressurs:

Å forstå andre i deres forskjellighet: C.Jung hevder at det store flertallet av folk er helt ute av stand til å sette seg selv individuelt inn i et annet menneskes psyke. Dette er egentlig noe som hender svært sjeldent, og sannheten er at heller ikke det fører oss særlig langt. Selv et menneske som vi tror vi kjenner best og som selv forsikrer oss om at vi forstår han eller henne ut og inn, er i bunn og grunn en fremmed for oss. Han/hun er forskjellig. Det meste vi kan gjøre, og det beste, er i det minste å ha en viss anelse om denne annetheten, å respektere den, og å være på vakt mot den ytterste dumheten som er å ønske å fortolke den

Noen avsluttende bemerkninger

I denne artikkelen har jeg i første rekke forsøkt å klargjøre selve begrepet individualitet, dets sammensatte og innfløkte oppbygning, og dets forhold til idehistorisk og filosofisk beslektete begreper og betegnelser, samt dets historie og politiske kontekst.

I andre omgang har jeg drøftet begrepets avgjørende rolle i arbeidet med å skape liverdige livsmuligheter for funksjonshemmete og utviklingshemmete i etter-reformfasen.

I våre moderne samfunnet er individualitet og personlig særpreg en stadig viktigere verdi og ressurs, både for den enkelte og for samfunnet. Individuelle forkjeller og særpreg utgjør i stadig voksende omfang ressurs-omgivelser som vi alle støtter oss på og kan gjøre bruk av i våre egne liv. Den generelle samfunnsmessige individualiseringen med økt differensiering av mulige livsrom og livsbaner og utvidelse av det individuelle beslutningsrommet kommer oss alle til gode, faktisk på godt og ondt.

Dersom funksjonshemmete og utviklingshemmete skal ha likeverdig mulighet til deltakelse i samfunnet må de også oppnå rett til å ta del i denne samfunnsmessige individualiseringen på sine egne premisser, med tilgang til optimale støtteordningene og tilrettelegginger for hver enkelt. Videreføringen av den store ansvarsreformen innebærer akkurat dette; at vi begynner å se at det i et lekeverdig samfunn bare kan finnes individuelle og særpregete liv for den enkelte, også om han eller hun er skal leve hele sitt liv med nedsatt funksjon.

Litteraturliste:

Aries,P. og

Duby,G.(eds.) (1988) A history of private life. II. Revelations of the medieval World.

Cambridge, Mass.:Harvard University Press.

Allport,G; (1961)

Beck,U. (1997) Å leve sitt eget liv. Skisser til en biografisk samfunnsanalyse. I Risiko og

frihet. Bergen: fagbokforlaget, s.109-189

Augustin, () Bekjennelser

Bagge,S. (1998) Individet i den europeiske tradisjonen. I Bagge,S. (red.)(1998) Det

europeiske menneske. Individoppfatninger fra middelalderen til i dag. Oslo: Gyldendal, s.9-35

Bagge,S. (red.) (1998) Det europeiske menneske. Individoppfatninger fra middelalderen til i

dag. Oslo: Gyldendal

Beck,U., og Beck-Gernsheim,E. (2001) Individualization. Institutionalized Individualism and its social and political consequences. London: Sage Publications

Beck,U.og

Willms,J.; (2002) Samtaler med Ulrich Beck. Frihet eller kapitalisme. København: Hans

eitzels forlag

Bouvier,Nicolas; (2001) Bruken av verden. En langsom og lykkelig reise fra Sveits til

fghanistan. Oslo: Aschehoug (fransk utgave: 1963)

Buss, Allan R. og Poley, W.;    (1976) Individual differences. Traits and Factors. N.Y.: Gardner Press., Inc.

Cairns,R.B.,og Bergman,L.,og  Kagan,J.(eds) (1998) Methods and models of studying the individual. Thousand Oaks:Sage Publications.

Christensen,O.;(1998) Det ”skapende” individ i idehistorisk lys. I Bagge,S. (red.)(1998) Det

europeiske menneske. Individoppfatninger fra middelalderen til i dag. Oslo: Gyldendal, s.

156-173

Coelho, Paulo

Duby,G., og Braunstein,P. (1988) The emergence of the individual. I Aries,P. og Duby,G.(eds.(1988) A history of private life. II. Revelations of the medieval World. Cambridge, Mass.:Harvard University Press., s.507-535

Egeland,M. (2000) Hvem bestemmer over livet ? Biografien som historisk og litterær genre.

Oslo: Universitetsforlaget

Gallagher,W.(1996) ust the way you are. How heredity and experience create the individual. N.Y.: Random House

Habermas,J. (1999) Individuering gjennom sosialisering. I  Kraften i de bedre argumenter. Oslo: Gyldendal, s.217-264

Hillman,James (2002) Sjelens kode.Oslo: Pax Forlag (Eng. utgave 1996)

Hogenboom,M. (2001) Living with genetic syndromes associated with intellectual dusability.

London: Jessica Kingsley Publishers.

Knudsen,S., og Grasli,S. (1999) En individuell og inkludert hjemmetjeneste.  Norsk Forbund

for Utviklingshemmede

Ludwig,A. (1999) How do we know who we are ? A biography of the self. Oxford: Oxford

University press

Molnar,S. (1998) Human  variation. Races, types and ethnic groups. Fourth edition. New

Jersey:Prentice Hall.

Montaigne,                  (1979) Essays

Morris,C.                     (1972) The discovery of the individual 1050-1200. Toronto: University of Toronto Press

Muller Freienfels,

Richard;                       (1929) Mysteries of the soul. N.Y.: Alfred A Knopf

Næss, Arne                 (1999) Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi. Oslo: Kagge Forlag

Plutarchos                    (1967) Livskildringer med sammenligning. Oslo: H. Aschehoug & Co. (tre bind)

Riesman,D.                  (1954) Individualism reconsidered.

A philosohpy for minority living.

Romøren                     (1995) «HVPU-reformen i forskningens lys.». Gyldendal.

Rousseau, H.               The confessions.

Ulikhetenes opprinnelse

Sacks,J.;                      The diginty of difference. How to avoid the clash of civilizations. London: Continuum

Simmel,G.;                   (1901) De to formene for individualisme. I

Solvang,P.;                  Annerledes. Uten variasjon, ingen sivilisasjon.

Solvang,P.;                  Mongoer på offensiven? Sor-Magasinet 2, 2003

Oslo: Aschehoug, 2002

Snyder,C.R.,og

Fromkin,H.L.               (1980) Uniqueness. The human pursuit of difference. N.Y.: Plenum Press.

Todorov, Tzvetan         (2002) Imperfect garden. The legacy of humanism. Princeton: Princeton University Press

Tøssebro, Lundeby      (2002) «Statlig reform og kommunal hverdag. Utviklingshemmedes levekår 10 år etter reformen.». NTNU

Vale,J.R.og

Vale, Carol,A.;            (1969) Individual differences and general laws in psychology: a reconciliation. American Psychologist, 24,s.1093-1108

Young,M                     (1958) The rise of meritocracy. Lomdon: Penguin Norsk utgave 1966

Øye,A.                        (1938) Nederving og individualisme. Oslo: Det Norske Samlaget

Allport, G. W. ( 1937 ). Personality: A psychological interpretation. New York: Holt, Rinehart & Winston.

Bandura, A. ( 1977 ). Social learning theory (2nd ed.) . Englewood Cliffs, NJ: Prentice Hall.

Bronfenbrenner, U. ( 1979 ). The ecology of human development. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Buss, D. M. ( 1991 ). Evolutionary personality psychology. In M. R. Rosenzweig & L. W. Porter (Eds.), Annual review of psychology (pp. 459-491). Palo Alto, CA: Annual Reviews.

Fodor, J. A. ( 1983 ). The modularity of mind. Cambridge, MA: MIT Press.

Giddens, A. ( 1991 ). Modernity and self-identity: Self and society in the late modern age. Stanford, CA: Stanford University Press.

Hall, C. S., & Lindzey, G. ( 1957 ). Theories of personality. New York: Wiley.

Kluckhohn, C., & Murray, H. A. ( 1953 ). Personality formation: The determinants. In C. Kluckhohn, H. A. Murray, & D. M. Schneider (Eds.), Personality in nature, society, and culture (pp. 53-67). New York: Knopf.

McAdams, D. P. ( 1995 ). «What do we know when we know a person?» Journal of Personality, 63, 365-396.

McAdams, D. P. ( 1996a ). «Alternative futures for the study of human individuality». Journal of Research in Personality, 30, 374-388.

McAdams, D. P. ( 1996b ). «Personality, modernity, and the storied self: A contemporary framework for studying persons». Psychological Inquiry, 7, 295-321.

McAdams, D. P. ( 1997 ). A conceptual history of personality psychology. In R. Hogan, J. Johnson, & S. Briggs (Eds.),Handbook of personality psychology (pp. 3-39). San Diego, CA: Academic.

McAdams, D. P. (in press). The person: An integrative introduction to personality psychology (3rd ed.) . Fort Worth, TX: Harcourt Brace.

McCrae, R. R., & Costa, P. T., Jr. ( 1996 ). Toward a new generation of personality theories: Theoretical contexts for the five-factor model. In J. S. Wiggins (Ed.), The five-factor model of personality: Theoretical perspectives (pp. 51-87). New York: Guilford.

Perls, F. S. ( 1969 ). Gestalt therapy verbatim. New York: Bantam.

Piaget, J. ( 1970 ). Piaget’s theory. In P. H. Mussen (Ed.), Carmichael’s manual of child psychology (3rd ed., Vol. 1, pp. 703-732). New York: Wiley.

Pinker, S. ( 1997 ). How the mind works. New York: Norton.

Sears, R. R. ( 1950 ). «Personality». In Annual review of psychology (pp. 105-118). Palo Alto, CA: Annual Reviews.

Tooby, J., & Cosmides, L. ( 1992 ). The psychological foundations of culture. In J. H. Barkow, L. Cosmides, & J. Tooby (Eds.), The adapted mind (pp. 19-136). New York: Oxford University Press.

Zuckerman, M. ( 1995 ). «Good and bad humors: Biochemical bases of personality and its disorders». Psychological Science, 6, 325-332.


[1] Nou 1984,35: «omfattende befaringer viser at livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene er medmenneskelig, sosialt og kulturelt uakseptable».

[2] St.meld.nr 40, 2003: ”Et av målene for reformen var at utviklingshemmede skulle kunne leve og bo selvstendig og i største mulig grad bestemme over eget liv”, ”Ved utflytting fra institusjon skjedde det en utvikling i retning av større grad av selvbestemmelse. Dette var i stor grad knyttet til en reduksjon av hindringer som var knyttet til organisatoriske forhold i institusjonene”

[3] St.meld.nr 40: ”det er behov for en annen type kompetanse”, ” videreutvikling i yrkesutøvelsen”, ”behovet for en faglig «støttestruktur»” ,”Det har skjedd en betydelig kompetanseutvikling blant tjenesteyterne, men det er en utfordring å utvikle den videre”

[4] St.meld.nr 40 om økt selvbestemmelse og individualisering etter reformen: ”Tilsvarende utvikling har ikke funnet sted etter 1994, da forrige undersøkelse ble gjennomført.”

[5] Helsedepartementet skal legge fram en strategiplan for styrking av barnehabiliteringstjenesten/Helsedepartementet skal ha en gjennomgang av voksenhabiliteringstjenesten

[6] St.meld.nr 40,2003: ”Det har i Norge vært liten tradisjon for å arbeide med selvbestemmelse for utviklingshemmede.” , og ”Etter avvikling av institusjonene skjedde det en utvikling i retning av mer selvbestemmelse, men fortsatt har personer med utviklingshemning liten grad av selvbestemmelse over sentrale deler av livet”

[7] St.meld.nr 40,2003: ”Bildet som tegnes er et nettverk i bedring i løpet av 12 år. Det er likevel ingen tvil om at det fortsatt er en utfordring å utvikle nettverkssiden av omsorgen for utviklingshemmede”

[8] St.meld. nr. 40: ”Sosialdepartementet ser det som viktig å utvikle metoder og måter å styrke utviklingshemmedes selvbestemmelse på, og arbeide for at utviklingshemmede selv kan komme til ordet. Det er viktig å utvikle prosjekter som kan gi kommunene kunnskap om hvordan man kan legge til rette for større grad av selvbestemmelse for utviklingshemmede, og styrke kompetansen til personell som arbeider med utviklingshemmede når det gjelder å stimulere utviklingshemmede til selvbestemmelse.”

[9]St.meld.nr40: ” at miljøarbeidere kan stå i veien for den utviklingshemmede på grunn av for stor fokus på mål og strukturer og sin store iver etter å hjelpe”

[10] Rådet har erfart at voksne personer med utviklingshemming nektes å se favorittprogram på TV etter kl 2130 fordi de skal være i seng når nattevakten begynner. Dette er helt uakseptabelt – og fører ofte til forståelige frustrasjoner som kan få aggressive uttrykk

[11] St.meld.nr.40,2003: ”Et bærende prinsipp i utformingen av bolig- og tjenestetilbudet, er å ta utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger”, og ”at beslutninger med hensyn til hvor en skal bo og hvem en bor sammen med ofte blir tatt uten medvirkning fra den utviklingshemmede” – og ”Når det kommer til større beslutninger, bl.a knyttet til bolig, har den enkelte i liten grad muligheter for å påvirke dette.”

[12] St.meld.nr.40,2003: Ca. en tredjedel ”har et konfliktfylt forhold til medbeboere og/eller at personen plages av medbeboere”

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s