”I hodet forestiller jeg meg en hage”. Om den menneskelige siden ved hager og hagehold

«Et noe forslitt ordtak lyder; ‘Si meg hvem du omgåes så skal jeg si deg hvem du er.’ Vi kunne kanskje med like god mening si; ‘Si meg hvor eller hvilke steder du oppholder deg, så skal jeg si deg hvem du er’.

For er det ikke slik at de stedene vi oppholder oss på, preger og definerer oss og er noe vi bruker for å artikulere vårt eget vesen? Stedene i vårt liv er ikke bare noe nøytralt som ligger utenfor oss og som vi oppsøker. Er ikke det enkelte individ også forankret og vevd inn i en delvis skjult ‘stedlogikk’ som bærer og uttrykker personens identitet og livsprosjekt? 

Vi er ikke bare ‘situert’ i verden gjennom et sett av ferdiglagde steder og situasjoner som vi overtar. Vi former oss selv gjennom at vi finner opp og lager våre situasjoner og ‘situerer’ oss selv på. Sitter man i godstolen foran en fjernsynsskjerm er det en måte å fremstille seg selv på. Betegnelsen ‘sofagris’ er ikke fremkommet for ingenting. Vi går ikke upåvirket gjennom timevis med reseptiv og stasjonær fjernsynstitting.

På den andre siden, og for å komme til saken; når mennesker tilbringer mye av sin tid i hager og med å holde en hage da avslører også det noen dype hemmeligheter om hvem de er, hvem de ønsker å være og bli. Kanskje det gjør oss til en bestemt slags menneske. Hagens mangslugne kulturhistorie handler derfor ikke bare om spesielle typer landskapsdesign og plantesorter, men er like mye en slags kulturell lære om selve det menneskelige, en implisitt kulturell og historisk antropologi. Hager utgjør en slags ‘antropoteknikk’ (Peter Sloterdijk) som mennesker tar i bruk for å utforme en individuelt preget menneskelig tilværelse.» (Fernando Persa; ‘Hagen som forestilling eller den imaginale hagen’.  Fuenteroble de Salvatierra, Castilla y Leon, Romantisk forlag, 2010)

“Å se verden på den måten som Gud ville se den, om han hadde menneskelige øyne. Jeg tror at den muligheten er over for oss. Vi må godta vår lokalisering på en my mer radikal måte, og så spørre, hvor vi er.” /«Vi må snakke om rom fordi mennesker selv er en virkning av det rommet de skaper. Menneskelig evolusjon kan bare forståes dersom vi også holder klart for oss isolerings-hemmeligheten som definerer fremveksten av mennesker: Mennesker er kjæledyr som har temmet seg selv i tidligere kulturers inkubatorer.» (Peter Sloterdijk)

«Den moderne tidsalderen begynte med transcendensens forsvinning, med at den sekulære verden fornekter sin hellige grunn.»/»Å bringe fram i lyset verdens hellighet er det dypeste kallet.» (Tom Cheetham)

«Sommerfugler seiler gjennom luften ved hjelp av de magiske vingene sine; mennesker finner fred i sin tilværelse ved hjelp av sine hager. Det er nesten bare når jeg er i hagen at jeg er virkelig nær meg selv, at jeg kjenner at jeg kan falle til ro med meg selv. En hage er et magisk sted. « (Sidreh Kanutta Kinn; ‘Hagen som terapeutisk rom for rotløse og rastløse moderne mennesker’; Florø: RettVest forlag, 2008)

«Den enkleste sannheten om mennesket er at det er et svært merkelig vesen: nesten i den forstand at det er en fremmed på jorden.» (G.K. Chesterton)

«Det er oppriktig søkende mennesker som holder hager, som  unndrar seg noe der ute og oppsøker noe annet og mer verdifullt ved å beskjeftige seg i eller bare rett og slett oppholde seg i hager. Samværet med en hage gjør noe merkelig med oss, noe vi ønsker den skal gjøre med oss. Hva det er vet jeg ikke så sikkert, det kan egentlig være snakk om flere ting.» (Ama Utvik, livskunstner)

«…..uberørt natur er ikke nok…» (Nan Fairbrother)

Forbemerkning

Årstider og menneskelige følelser og aktivitet er nært forbundet. Sommer, høst og vinter henter fram ulike sider av det menneskelige, disse årstidene ledsages av spesielle forventninger og setter oss i typiske stemninger. I våre nordlige strøk, men lang vinter og mørketid, har kanskje våren størst innvirkning på oss av årstidene. Våren omstiller oss, den vekker sovende og skapende krefter og ressurser i oss.

Når våren og vekstsesongen kommer våkner ikke minst det forunderlige hagemennesket i oss. Samtidig spirer og gror det i en stor flora av hagebøker, magasiner, radio- og fjernsynsprogrammer. Politikk, sport, økonomi er viktig; når våren kommer virker det nesten som om store deler av verden følger ivrigere med i det store undret som skjer i hagens verden. Våren er også tiden da den indre mentale hagen dukker frem fra av mørketidens dvale, som en refleks av det som utspiller seg i den virkelige hagen. Folk som er opptatt av hager og hagehold liker gjerne å følge med i og lese og studere ting som har med hager å gjøre. Det fordobler og utdyper alle de fornøyelsene som hageinteressen gir.

943404_10201119145837676_29830392_n Jeg kan også ha stor glede av plantemangfold, hager og hagehold – en tid trodde jeg at det var en av mine hovedinteresser her i livet. Men etterhvert har jeg innsett noe annet, egentlig er jeg mest opptatt av alle de merkelige menneskene som er opptatt av og bruker mye av livet sitt på hager. Jeg er mer opptatt av det indre ‘hagemennesket’ som ligger under mer enn de ytre praktiske tingene ved hager og hagehold. Kanskje også av en slags hagens antropologi, psykologi og psykiatri; for det finnes ganske sikkert både egne antropologiske forutsetninger og psykologiske plager og forstyrrelser som er forbundet med den store betydningen som hager og hagehold har for folk. Ofte ser man lett på en hage hva slags menneske som legger sjelen sin ned i den. I noen hager ser man spor etter det regelstyrte og tvangspregede, i andre ser man det overtilpassede ‘normetiske’ menneske som først og fremst er opptatt av hva andre og naboen tenker. I noen hager kan man lese kreative og oppfinnsomme sjeler som aldri føler seg fornøyd med det konvensjonelle og vanlige.

For meg er hager og hagehold et speil for alle de forunderlige menneskene som er så lidenskapelig engasjert og bruker tid og penger på hager. Hager og hagehold viser oss sider ved menneskene som ellers kan være vanskelig å få øye på. Og ikke minst, hager og hagehold gjør ganske sikkert noe spesielt med og for de menneskene som bruker liv og ressurser på slike ting. Mitt tema er hager som speil for det menneskelige.

10015025_10203641204287561_5164316488905508633_o

Stikkordsmessig oversikt over innhold og tema i denne artikkelen:

Hvorfor skape og holde hager?  Menneskets merkelige og universelle iboende trang til det ‘hagemessige’ eller ‘hageaktige’, under alle slags fordelaktige eller ufordelaktige livsbetingelser, endog i krigssituasjoner eller i storbyslummen, i alle kjente kulturer og til alle tider lager mennesker noe som ligner på eller kan kalles for ‘hage’. Hva er dette slags ‘trang’, er det et ‘hage-instinkt’, en psykologisk drift, eller kanskje bare en sammeføring av flere ulike tilbøyeligheter, som ernæring-estetikk-retrett-frirom? Hva skal vi betegne den som?

Hva er så en ’hage’? Ordene vi bruker for å betegne det hageaktige har en lang og kompleks historie og etymologi, definisjon og avledninger: ‘ hortus gardinus’, avskjermet eller avstengt område; ordet park og andre relaterte ordgrupper som har samme indoeuropeiske røtter; garden, hage, tun, girdle, orchard, court, osv., ord som viser til et avlukket område, ikke nødvendigvis et område omgitt av murer. Andre relaterte ord henger sammen med ord for by, som tysk Zaun («gjerde»), engelske town og nederlandsk Tuin («hage»), eller hage / tun med nordisk garðr og slaviske Gard (begge står for «by»).
Hagens grunnlag og opprinnelse: Den ‘første’ primordiale hagen, hagens ‘mulighetsrom’, strukturelle underlag og grunnelementer, utviklingslinjer og variasjonsrom
Hage og menneskets evolusjon: Hagens prehistorie, naturlige tilbøyeligheter som biofili/phytofili og naturens estetikk, signalisering av makt og dominans og RHP gjennom imponerende og monumentale hager, beskyttelse og avskjerming
Hage som arketyp: Arketyper er indre og universelle menneskelige forestillingsskjemaer eller kollektive bilder som viser seg i myter, kunst, filosofi og litteratur. Det finnes mange ulike arketyper, hagearketypen er en blant disse. Hagearketypen er en vanlig, viktig og lett gjenkjennelig arketyp som opptrer i mange myter, kunst og i poetiske og litterære fremstillinger.  Den kjennetegnes ved at den fremstiller bilder av hageaktige drømmesteder der mennesker lever i harmoni med hverandre, dyr og naturen i et fredelig og beskyttende miljø. I hagen som arketyp finnes ikke adskilte årstider men alltid en slags vårtid, våren utgjør tiden for spiring, fornyelse, skjønnhet og kjærlighet. I hagen har alle tilgang til det livsnødvendige og en trenger ikke regler og lover fordi hagens beboere er fredsommelige og forsonlige med hverandre. Hage-arketypen opptrer ofte sammen med skapelsesmyter og myter om fristelse, fall og bortvisning, eller utstøtning fra et opprinnelig urfellesskap.
Hagens historie og sosiokulturelle sammenheng: Fra Paradis og Edens hage, over Egypt, Persia, og Babylon, gresk-romerske hager til middelalderens klosterhager, renessansens dominans-demonstrative hager til moderne botanisk utstillinghager, sosialdemokratiske hagebyer og storbyens rekreative parkhager, og de postmodernistiske kommers-media styrte egosentrerte eller narsissistiske bolighager (hver maur lager sin egen maurtue!)
Hage som livskunst: Livets kunst som en morfologisk kunst, å finne opp former og romlige ordninger for menneskelig identitet og utfoldelse.
Hage som dominans og overlegenhet: Herskernes demonstrative hager, hagen som fremvisning av overlegenhet og maktposisjon, hage og politisk makt, monumentale maktdemonstrerende hager.
Den indre og den ytre hagen: Hagen som lengsel, ide’ og forestillingsbilde, som projeksjon og iverksetting av utopier og ønsketilstander.
Hagemangfold: Menneskelig variasjon, individualitet og særpreg i hagehold
Hage og tid: hagehold og alle slags forandringsprosesser, fødsel, vekst og forfall og aldring, døgn, måneder og år, fortid, nåtid og fremtid i hagen.
Hagearbeid: Innsats, aktivitet og arbeid i hagen, utstyr og hjelpemidler, egeninnsats og innleid hjelp.
Den kunstneriske, ornamentale og dekorative hage: Hagen som overdrivelser og overskridelser, uttrykksbehov, kreativitet og skaperkraft i hagen. Skulturer og figurer, ornamenter og utsmykninger.
Hagerommet: Hagerommets topologi og morfologi, rommets antropologi, innhegning og avskjerming, beskyttelse og eksistensiell ly, indre vegger og veier, spatial organisering, effekter, estetikk, poesi
Den monastiske hagen: Den stille hagen, hagen som sted for askese og stille meditasjon, skjerming, tilbaketrekning, som frirom og retrett eller om den eremittiske disposisjonen og å være alene med seg selv.
Den sanselige hage: Sanse – og øyeblikksopplevelser i hagen, luktfornemmelser og sanseinntrykk, nærsansene.
Hage og bevegelse: Vandringer og turer gjennom hagen, på stier og forbi vegger og hindringer; veier, trapper, opp og ned i hagen.
Den levende biologiske hage: Biofili, spirende liv og vekstprosessenes magi; fra frø til plante til hvile.
Hagen som dødens arena: Tap, nederlag, død, forfall og avslutning
Hagens stemninger: Estetisk glede, entusisasme og oppstemhet; nedstemhet og depressive følelser; uro og angst, fred og sinnsro
Hagen som kognitivt medium: Erkjennelse, selvutvikling, læring og hukommelse i hagen, om å lære seg planters kjenntegn og navn, norske eller latinske.
Den hvilende hagen: Intethet og tomhet, vinter og når hagen tar pause
Den imaginale hagen: Hagens sjelelige side, indre arketypiske bilder, hagen i drømmene, myter, ritualer, fantasi, forestillingslivet i hagen.
Hagen som forrykthet: Galskap og grenseoverskridelse i hagen, det merkelige og uforutsigbare, påfunn og overrakselser.
Den amorøse hagen: Kjærlighet, lidenskaper, forføring og erotikk i hagerommet
Hagens mørkere sider: Det onde, smerte og ødeleggelsen i hagen, forfall og tap.
Den transcendente hagen: Hage som ‘anti-skjebne’ (Malraux), overskridelse, overraskelser, nysgjerrighet, variasjon og oppdagelser, hagen som magisk speil der en kommer over i en annerledes virkelighet.
Den sosiale hagen: De andre, selskap og det sosiale livet og fellesskap i hagen
Nytelsene: Den hedoniske hagen, hagen som rom for glede og forn yøelse og nytelse.
Status- og kjendis- og den sosiale konkurransehagen: Makt, ambisjoner, selvforherligelse, ærgjerrighet og konkurranse: Om å vise fram hagen og seg selv – den narsissistiske hagen – den pseudopersonlige hagen basert på andres arbeidskraft og rendyrket komersialisert innkjøpt design, innredning og beplanting.
Den sakrale eller hellige hage: Religiøsitet, asketisisme i hagen, hagen som ‘tynt sted’ der en får kontakt med det som er større enn en selv og det som ligger utenfor hverdagen.
Hagens filosofi: Den filosofiske hagen, hagen som arena for dyp ettertanke, refleksjoner i og over hagen.

Hage som ‘ikke-hage’: Hagen redusert til å være husets utestue. De postmoderne forarmete ferdiglagde hage-konsepter i form av et standardisert ferdiglagd uterom til boliger, konsumhage der man flytter planter omkring som pynt uten personlig kreativitet, rå kolonialisering og kommersialisering av plantesalg, markedsføring av et vell av hageprodukter og hage-inventar.

Hagen som utopi, som frihet: Hagen som en understrøm av frihet til å forme sin egen tilværelse, sine egne omgivelser, som sted for å drømme om noe som er annerledes enn alt det som er fremmedbestemt, et åpent felt som ikke er skapt av andre eller påført av andre, men lagd og frembrakt av en selv. Hagen som realisering av det utopiske elementet, håpet om en tilværelse som uopphørlig kan fornyes og føres videre gjennom en slags opprør mot det stivnede, ferdiglagde, konvensjonelle, konforme. Den utopiske hagen er derfor en slags ‘protopolitisk hage’ som ivaretar en fri demokratisk livsfølelse og setter seg opp mot å bli behersket og underkastet et herredømme fra andre.

Den terapeutiske og helbredende hagen: Hage som lindring, kur og helbredelse: hagehold som redskap og rom for harmonisering, trøst og nedroing, beskyttelse og avskjerming, som motvekt mot og balansering av indre uro og stress, ytre støy og kaos, sosialt stress og ytre krav.

«Men hvorfor har mennesker funnet lykken i hager? Hvorfor, i så forskjellige land og ulike tidsaldre, har så mange veier ført til dette  grønne og rolige avskjermete rommet for å dyrke planter? Menneskehetens gleder er ganske visst begrenset, det er ingen stor forskjell fra Adam til oss eller fra konge til tigger, men selv om det er tilfelle er det lettere å se hvorfor mennesker kan finne glede i å spise eller sove, eller å elske, i makt eller gull eller ære, enn hvorfor de skal finne lykke i å arbeide for å få en plante til å vokse istedenfor en annen. « (Nan Brother, ‘Mennesker og Hager’)

«Jeg elsker min hage. Den er i mitt hjerte bestandig.» (Liv Tove Øyan, Lødingen)

I hodet mitt har jeg en hage‘……

Disse enkle ordene kan være en lovende begynnelse; de henviser til en forblåst nordnorsk hage beliggende med utsikt til Nordishavet og er hentet fra en vakker sang av Kari Bremnes. Sangen heter ‘Du skulle vært her nu’. Den går slik:

«du skulle vært her
I hodet mitt har æ en hage,

æ ville ha vist dæ den
en nordavindshage ut mot en åpen fjord
Der vaie fremdeles en barndom ilamme rabarbraen
det ordet rabarbra e veldig et sommerord.»

‘I hodet mitt har jeg en hage’, det kan se ut som at det stemmer for mange av oss. Kanskje har de fleste en hage i sitt hode, og i sitt hjerte som en en tidlig eller sen dag i sitt liv oppdager eller kommer på det rene med. Kanskje mennesker bærer med seg en slags et indre arketypisk bilde av sin egen hage, en lengsel eller trang til å virkeliggjøre et personlig hageaktig forestillingsbilde og omgi oss med det i vår tilværelse. Kanskje er vi til og med slik lagd fra naturens side at vi bærer på et indre skjema eller dyptliggende behov eller ønske om selv å lage og å leve i hageaktige omgivelser.

Det er lett å merke at det å oppholde seg i hager og hagepregete omgivelser gjør noe godt med oss. Vi føler oss mer vel og våknere, blir opptatt av det som vokser og miljøet rundt oss. Forskere  har påvist at ulike mennesker, både krevende eldre og urolige barn, synes å bli roligere av å være ute i grønne miljøer. Uten ytre påskyndelse eller press, en dag våkner vi kanskje brått opp fra vårt travle liv for å oppdage vår egen indre trang til en hage. Fra den dagen er det gjort; når vi først er blitt oss bevisst den indre hagetrangen forsvinner den aldri mer. Når vi reiser vekk kjenner vi ganske fort at vi lengter tilbake til vårt eget, ikke minst til vår egen lille hage. Når vi er borte lengre tid bekymrer vi oss hvordan det går med hagen og synes det er et tap og et savn ikke å få ta del i det som skjer i hagen mens vi er andre steder.

booksCARGJSQKI boken ‘Den indre hagen: Å skape et sted med skjønnhet og mening’/’The Inward Garden: Creating a Place of Beauty and Meaning’ (2007) skriver forfatteren Julie Moir Messervy:

 “Dypt inne i hver av oss ligger en hage. Det er et intenst personlig sted, et landskap som vokser frem av en rik blanding av ingredienser – forestillingsevne, hukommelse, karakter, og drømmer – som kombineres på vidunderlige måter i våre innerste selv. Gjennom det meste av våre liv forblir denne hagen skjult for oss unntatt i korte glimt i løpet av øyeblikk da vi dagdrømmer eller er i stille kontemplasjon. Men mange av oss lengter etter å gjøre denne forestilte hagen virkelig, å sitte i den, rusle omkring i den, å eie den på en håndgripelig måte der vi lever. Vi søker å gi form til våre indre hage som et ornamentalt landskap – en ytre hage i vår egen bakgård.»

Ser vi oss litt spørrende og utforskende omkring i menneskets kompliserte virkelighet, så bekrefter dette tanken om en indre hagetrang. Overalt på kloden og i alle slags fordelaktige eller ugunstige omstendigheter og livssammenhenger anlegger små og store  mennesker og familier sine små og store hager. I en sydens oase ved ekvator, ute på det tørreste steppelandet, dypt inne i klamme tropeskoger, bortgjemt i tåkefuktige vestlandsfjorder, eller høyt oppe ved det polarforblåste Nordishavet; i alle himmelretningene – nord og sør, øst eller vest.

Endog dypt inne i storbyslummens rotløse elendighet lager hjemløse ulykkelige sine avskjermete pletter av hagelykke komponert av skrot og alskens etterlatenskaper. Selv uten det minste rotfeste forsøker vi å lage disse hagene våre, ‘vårt eget sted’, mennesker trenger åpenbart ikke leve under gunstige betingelser for å kjenne og realisere den merkelig sterke trangen til en hage.

Og så; selv midt under den mest voldsomme krigføring mellom fiender, kuler og eksplosjoner og uskadeliggjøring merkes denne andre trangen som nesten må være den totale motsetning til det å krige; man går i gang med å innrette sin egen beskjedne lille blomstrende hageplett som en avskjermet scene inne i krigens brutale skuespill.

I alle strøk av verden kjenner menneskene det på den samme måten. Trangen til å skape og arbeide eller bare oppholde seg i en hage, sovende under ruvende trær eller med hendene gravende nede i   den livgivende jorden mellom fargerike stauder. Hagens magiske tiltrekningskraft, hagens hellige rom; det utgør tilsammen et bilde som virker like sterk på oss hvor enn vi befinner oss på jordens overflate. Sangen og de poetiske ordene om hagen inne i hodet minner meg om et gammelt ordtak som sier noe vesentlig om hagens opprinnelse i sjelen og de sjelelige aspektene ved hagehold:

«Hagen må først forberedes i sjelen; ellers vil den ikke trives.»

883885_10203641237288386_1975870157606698754_oMin egen forsinkete interesse for hager

«Hageholderens verden er ikke den samme  verden som den som mennesker som ikke holder hager lever i.» (Harrison)

Ganske sent i livet kom jeg fram til interessen for planter og hager. I flere tiår levde jeg en hageløs tilværelse, som i et eksil langt borte fra hagenes verden. På et  tidspunkt begynte så en slags indre metaforfose, den hageløse larven som jeg hadde vært omdannet seg til et annet slags vesen, et hagevesen. Forvandlingen gikk forbløffende fort.

Jeg ble som mange andre godt voksen og moden før jeg oppdaget hagens virkelighet. På samme tid som interessen våknet i meg begynte jeg å undres over hva det var, denne nye interessen og beskjeftigelsen. Hvorfor dukket den opp akkurat nå, hos en snart 40-årig mann? Hvor kom den fra; jeg hadde jo ikke tidligere i livet brydd meg noe særlig om disse tingen? Hvorfor var jeg med ett interessert i å fordype meg i botaniske bøker  for å lære meg navnene på et uendelige antall planter og trær, latinske navn til og med? Betula verrucosa, abies alba; jeg kan enda minnes de første navnene jeg lærte og den merkelige stolte gleden av å kunne gjenkjenne og identifisere bestemte vekster blant alle de ukjente der ute i naturen. Ved en anledning lagde jeg meg et hefte med oversikt over alle de mer enn 50 sortene av edelgran jeg hadde lært meg navnene på og  de subtile detaljene i nåler, nålestillinger og bark som gjorde at det var mulig å skjelne dem fra hverandre.

Spørsmålene om forholdet mellom hager og mennesker er så mange og så kompliserte at jeg etter hvert begynte å lage meg reflekterende notater for å klargjøre for meg selv hva jeg tenkte om disse tingene. På regnværsdager og gjennom vintre da snøen lavet ned utenfor vinduene begynte jeg å tenke gjennom hvorfor jeg brukte så mye tid, krefter og penger på hagen min. Og hvorfor så mange andre gjorde det samme.Jeg fant frem til den store hagelitteraturen, bøker som jeg tidligere ikke hadde ofret et eneste blikk. Temaet er er omfattende og sammensatt; selv etter et par tiår med lesning og reflkesjon strekker mine kunnskaper egentlig ikke til for å kunne belyse et så komplisert og stort emneområde. Men et beskjedent bidrag kan jeg i allefall forsøke å gi. Jeg kan jo underveis støtte meg på en stor internasjonal hagelitteratur.

Her passer det å komme med en advarsel; jeg er selv egentlig ikke et hagemenneske i den snevre betydningen av dette ordet. Når jeg får folk på besøk i hagen sier jeg gjerne at jeg egentlig ikke liker hager noe særlig. Underlig nok lar folk seg overraske, jeg bruker jo mye av min tid på å tusle rundt nede i hagen.

Men samtidig er det ting ved hagehold som jeg misliker eller ikke finner meg særlig godt til rette med. Som med de fleste andre ting i vår tid, blir også  hagehold utsatt for et sterk kommerialiserende og media-bestemt press. Dette fører med seg at man gjerne blir altfor opptatt av hva andre synes om ens hage, eller av å vise seg og sin hage frem, skaffe seg ekstra status og oppmerksomhet gjennom hagen sin. Som så altfor mye annet i konkurransen mellom mennesker blir hagen til nok et statussymbol, til et budskap om at en er like god eller helst bedre enn andre. Hagen blir dermed fort en del av den sykdommen som den kunne helbrede oss for, dersom vi kunne omgåes hagen på en mer autentisk og grunnleggende menneskelig måte enn det som lett skjer nå for tiden. Hagen er et sted for rekrasjon og fornyelse, for samhør med natur og livsprosesser, for retrett, den er et lite personlig og skjult paradis, en ydmyk ytre gjengivelse av noe indre og personlig. Man trenger ikke en hage for å gjøre seg mer til og bli mer selvopptatt enn man allerede er. Ego’et er som regel stort nok som det er. En egen hage og hageholdets velsignelser kan lære oss ydmykhetens og forsoningens kunst og befri oss fra vårt forvokste ego.

Ideene og tankene i denne artikkelen

har opptatt meg over et par årtier mens jeg utviklet både mine egne hagetanker og meg selv som hagemenneske. Jeg har kanskje særlig vært opptatt av spørsmålet om hva det betyr å være noe slikt som et  hagemenneske? Det er og må selvsagt være mange svar på et slikt spørsmål. Det viktigste er selvsagt dette ene: Man blir et hagemenneske fordi man forandrer verden til et bedre sted på den måten; den som utformer og holder på med en hage lever i en annen verden enn den som ikke gjør det. Å være et hagemenneske går i alle fall i enkleste mening ut på å ha et kjærlighetsforhold til en liten del av jorden, å ha omsorg for det som gror fram som spirer og vokser, som lever og vil leve på et avgrenset område som en har ansvar for.

Forskning har vist at mer enn to tredjedeler av befolkningen er opptatt av hager og i denne meningen av ordet hagemennesker. Det innebærer selvsagt at det må være mange måter å være hagemenneske på, like mange som det finnes ulike individer der ute i gang med å utvikle og holde vedlike sine hagerom. Å holde på med noe – nesten hva som helst – i sin egen hage engasjerer og fascinerer mange moderne mennesker og har også gjort det uendelig langt tilbake i historien. Hva er det med hager og hagebeskjeftigelser som opptar og fortryller oss så sterkt?

Er hager natur eller kultur eller begge deler? Om ‘late hager’ eller hva er en ‘ikke-hage’  ?

Hager finnes i alle samfunn; rike og fattige, enkle og komplekse, små og store. De ser ikke like ut. De spiller kanskje ulike roller. Men de finnes i alle kulturkretser og til alle tider. Hager finnes i tropiske strøk, de finnes også i polare strøk. Der mennesker innretter en tilværelse innretter de nesten lovmessig også noe som langt tilbake i historien ble omtalt som hager og som fortsatt i våre dager kalles hager. Vi vet egentlig ikke hvorfor det er slik; om det har en eneste bestemmende grunn eller er en følge av flere ulike ting. Under alle slags livsbetingelser bærer mennesker på en spesiell drøm og lengsel, den fører til at de danner en intensjon om å lage en lage, og så setter de denne ut i livet i form av i mangfoldige prosjekter som resulterer i steder som er ‘hageaktige’. Denne praksisen oppstår i alle slags omgivelser og klima, enten det er kaldt eller varmt, tørt eller fuktig, vennlig eller uvennlig.

Mennesker og hager synes å ha en dypere samhørighet som går utover det som er praktisk eller som har betydning for vår overlevelse. Folk som er interessert i hager og hagehold og ikke minst det vi kan kalle ‘hagefilosofer’ har forsøkt å finne ut hva denne dypere samhørigheten kommer av eller går ut på.

9781860647406I boken ‘Gudenes hager: Myte, magi og mening’/‘Gardens of the Gods: Myth, Magic and Meaning’ (2006) skriver hagetenkeren Christopher McIntosh at han vil hjelpe oss til å:

«…..å betrakte hager på en ny måte – eller snarere
å gjenoppdage en veldig gammel måte å se på dem…..(-)….. hagen som et hellig rom, et utendørs tempel som rommer et tilsiktet transformativt budskap, religiøs, mystisk eller filosofisk….»

Hager gir oss selvsagt umiddelbare fornøyelser og store gleder og stimulerende utfoldelse om våren, men de er sjelden kun et praktisk rom fyllt med planter og vekster som krever omtanke og stell. Hager er altså ikke bare om dyrking, jord, redskaper, planter og design og landskapsutforming; hager handler kanskje like mye og først om fremst om sider ved oss selv, om noen av våre lengsler og følelser og det som gjør oss menneskelig. Det er egentlig ganske lett å se at det må være slik, ganske fort begynner man å utsmykke hagene med symboler og bilder og figurer som har et slags budskap og betyr noe personlig eller spiller en rolle i ens liv. Hager og hagehold har en betydningsfull menneskelig side som har lett for å bli usynlig midt oppe i platestell og praktisk hageaktivitet. Vårt liv med og i hagene våre  utgjør en særskilt fortelling blant de mange fortellingene som tilsammen danner historien om hva det vil si å være menneske og leve et menneskelig liv. books ø-,

Charles A. Lewis sier det på følgende måte i boken Green Nature/human Nature: The Meaning of Plants in Our Lives(1996):

«Våre bånd til den  grønne verden er ofte umerkelige og uventede. Det er ikke bare det at hemoglobin og klorofyll har en slående likhet i sin struktur, eller at planter gir oss glede gjennom mat og blomster. Når mennesker som holder hager finner nye vennskap med naboer, når en gåtur i skogen bringer lettelse fra oppbygde spenninger, eller når en potteplante med begonia gjør at en geriatrisk pasient gjenvinner vitalitet, da kan vi begynne å ane styrken i disse båndene og deres betydning for fysisk og psykologisk velbefinnende. (-) Kontakt med grønn natur er essensielt for vår velvære og tilfører oss fred og trygghet. Hvorfor er dette tilfelle? (-)

Når vi er beskjeftiget med hagehold, vandrer gjennom marker eller skoger, spaserer i byparker, eller hviler under et tre, da kan vi komme frem til en uventet dør som åpner seg innover i selvet. Det som begynner som rekreasjon kan føre til dyptloddende utforskning av spørsmål forbundet med den menneskelige eksistensen.

Det er dype grunner til vår kjærlighetshistorie med naturen.»

Vi må altså vende blikket bort fra det ytre og en rent utvendig betraktning av tingene og mot oss selv og spørre: Hva er det som driver oss i søkingen etter og tilfredstillelsene vi får gjennom det ‘hageaktige’? Hva er egentlig en ‘hage’? Hva der det som ‘hager’ gjør med oss? Hvorfor lar vi oss fortrylle og fascinere av ‘hager’? Hvorfor drømmer vi om og lengter intenst etter det ‘hageaktige’? Hvorfor trekker vi oss vekk fra virkeligheten ved å flykte inn i hagen? Hva er det med en ‘hage’ som skiller den fra den andre verden som ikke er en hage, den ikke-hagemessige virkeligheten?

Hager møter oss med et mangfold av levende planter, blomster og trær og busker; med stein og skulpturer og stier og gangveier og store eller små vanndammer. Farger, lukter, lyder, stillheter. Med krav om jordbearbeiding, om luking og panting og såing, om graving, rydding og muring og bygging. Med mønstre og strukturer, former og dekorasjoner. Det er derfor lett å fortape seg fullstendig i disse tingene som hver i seg selv kan utgjøre et helt lite og spennende univers – slik mange hagemagasiner og hagebøker ofte gjør – og samtidig glemme at hager kanskje like mye er en slags omvei til og i bunn og grunn også handler om mennesker og viktige menneskelige ting.

Den britiske forfatteren Alfred Austin sa det på en treffende måte i boken ‘Hagen som jeg elsker’/’The garden that I love’ (1894):

«Vis meg hagen din, og jeg skal fortelle deg hva du er'»/»Show me your garden, and I shall tell you what you are.»

Nan Brother stiller det antropologiske spørsmålet om hager og mennesker kanskje enda mer presist og i allefall på en uforlignelig måte i boken ‘Mennesker og Hager’:

“Men hvorfor har mennesker funnet lykken i hager? Hvorfor, i så forskjellige land og ulike tidsaldre, har så mange veier ført til dette  grønne og rolige avskjermete rommet for å dyrke planter? Menneskehetens gleder er ganske visst begrenset, det er ingen stor forskjell fra Adam til oss eller fra konge til tigger, men selv om det er tilfelle er det lettere å se hvorfor mennesker kan finne glede i å spise eller sove, eller å elske, i makt eller gull eller ære, enn hvorfor de skal finne lykke i å arbeide for å få en plante til å vokse istedenfor en annen. “ 

For  – som hager kan være en nesten utømmelig og berikende kilde til meningsfyllte opplevelser og beskjeftigelse –  så kan de også berike oss gjennom et nærmere bekjentskap med hagemenneskene og den menneskelige siden ved hager. Dersom kritikerne av det i våre dager så dominerende og ensidig biologisk-genetiske synet på menneskets natur eller vesen har rett, så kan vi finne vesentlige sider av vår natur eller vårt menneskelige vesen gjemt i kulturfenomener som f.eks kulturhistorien til alle verdens hager og hagetyper og tenkningen og litteraturen om dem.

For å bli klokere på mennesker  – og det er noe vi nødvendigvis er opptatt av hele tiden, for det er gammel kunnskap at andre mennesker både kan være kilde til den beste medisin og den aller verste gift i våre liv –  derfor stiller vi mange ulike spørsmål om dem, til dem. Om oss selv, til oss selv.

Vi spør om hva vi er? Hva som opptar oss, hva vi er opptatt av eller jobber med? Hvem vi er?  Hvorhen vi kommer fra? Eller hva som er vår avstamning eller opprinnelse?

Mange av spørsmålene handler om hva som definerer oss, hva som gir oss eller fastlegger vår identitet, om ting med oss som utspiller seg i tiden, slik som hvor lenge menneskeheten har eksistert eller hvor gammel er jeg?

Vi kan også spørre som den store Gud gjorde, den gangen han sa til Adam:

»HVOR er du, menneske?’

Dvs, vi kan spørre mennesker om hvor de oppholder seg, hva slags sted de befinner seg på.

For, som vi skal se, selve stedet vi befinner oss på eller lengter etter å være kan fortelle og avsløre noen av våre hemmeligheter.

Den omdiskuterte tyske filosofen Peter Sloterdijk gjør dette spørsmålet om ‘hvor mennesket er?’ til utgangspunktet for sin kulturelle antropologi eller teori om det moderne mennesket i sitt hovedverk ‘Sfære-triologien’. Han finner at svaret er at det å komme inn i og være i verden for mennesker er det han kaller for ‘å-være-i-sfærer’. Dvs. at vi som grunnleggende sårbare og utsatte vesener beskytter eller ‘immuniserer’ oss ved gjennom ‘kreativ sfærebygging’ der vi lager og former rom som fungerer som våre psykososiale containere på historisk varierende måter. Hagen og hagerommet er i en slik synsmåte en ‘sfære eller en av våre viktige ‘livssfærer’ som forteller noe om oss og hvordan vi innretter oss i verden.

Av mange gode grunner orker vi ikke å oppholde oss for lenge ute i den store travle og fremmedstyrte verden utsatt for ytre press og krav, mer og mer preget av dette moderne fenomenet som kalles for ‘ikke-steder‘. Dvs. rendyrket funksjonelle steder som er laget for et eller noen få instrumentelle formål (handlesentra, flyplasser, osv..) og som er ribbet for historiske og lokale og personlige kjennetegn. Vi tåler bare i begrenset grad å bli eksponert for slike utsatte steder der vi mangler den nødvendige beskyttelsen. Steder som ikke ‘rommer oss inn’ og mangler lokale og personlige kjennetegn som kan gi særpreg og identitet, steder som i sin ensidige funksjonalitet ligner fullstendig på hverandre og der det utelukkende foregår en eller noen få ensidige og forhåndsarrangerte  ‘mono-aktiviteter’ som f.eks. intensiv handling i et kjøpesenter.

Vi opplever at vi trenger et annet og mer menneskelig sted. Et sted som kan uttrykke og romme hele oss, våre styrker og våre svakheter, vår fornuftighet og vær sentimentalitet, vår leikenhet og våre praktiske evner. Et sted der vi i en slags skjermet trygghet mer kan være oss selv eller være nær oss selv, holde på med det vi aller mest ønsker eller bare gjemme oss vekk fra alt og alle komme til hektene. Vi trenger en ‘motverden‘, noen ganger nesten en ‘antiverden’ som kommer fra oss selv og utgjør vår egen trygge, fortrolige og kjente virkelighet.

En tidlig morgen eller en rolig kveldstime, er for mange av oss derfor svaret på  spørsmålet Vårherre stilte Adam dette:

‘Jeg er i HAGEN min’.

Mange av oss oppholder seg, slik jeg selv gjør så mye og så ofte jeg kan, akkurat der: I en hage. Min eller andres. Stor eller lite, enkel eller kompleks, vi søker til dette stedet som kalles en hage for komme nærmere noe vi kjenner gjør viktige ting for oss og som vi ønsker oss å være nær.

Det er dit jeg skal dra i denne artikkelen; jeg skal lete meg fram til den menneskelige hagen. Jeg vil tenkende og forklarende oppsøke og finne ut av mennesket som trekker seg tilbake til hagen sin og oppdage noen av hemmelighetene som gjør hagen så tiltrekkende og livsnødvendig for mange av oss.

Alle slags hager

I en diskusjon av hage-fenomenet kan det være til sakens opplysning å slå fast fra begynnelsen at hager selvsagt kan være mange forskjellige ting for mennesker. Ofte tenker vi altfor statisk om hager og hagemennesker, som om det vi snakker om gjelder en gang for alle. Slik er det ikke; for de fleste av oss varierer hageinteressen ganske mye gjennom livet. I perioder betyr hagen svært mye for oss, mens den i andre perioder faller ut av synsfeltet. Hagen og hageinteressen følger rytmen i det livet vi lever.

Jeg er selv av noen gode grunner bare i liten grad et vanlig hagemenneske; kanskje var jeg det mer for en tid siden da jeg fysisk og mentalt var på topp. Etter sykdom og mange slags påfølgende plager og begrensninger har jeg i perioder måtte la hagen seile sin egen sjø slik at den i dag kanskje fortsatt er mitt tilfluktsted og en kontrast til den store verden, men ikke lenger særlig velholdt og representativ. Det plager meg litt –  men samtidig gir det noen andre innfallsvinkler til hagens betydning som også kan være interessante. I min reduserte tilstand er hagen nærmest og mest av alt en en ide og en tankesammenheng inne i mitt hode –  men for meg gjør den allikevel fortsatt jobben. Jeg erkjenner av og til at jeg er i forfall og tilbakegang, og at hagen min er i ferd med å forfalle sammen med meg. Andre ser kanskje en hage i forfall, de ser bare den ytre siden ved noe som skjer med meg og min hage. Det gjør egentlig ikke så mye.

Mark Francis er inne på akkurat dette i boken ‘Hagers betydning’ (1992);  på en oversiktlig måte peker han på at hager er minst tre ting; hagen er en ide inne i et menneskes hode, den er et sted i verden, og den er handling.

Hagens tiltrekningskraft

I storhetstiden til de fyrstelige hagene på 1600-tallet skrev den engelske filosofen Francis Bacon at det å lage en hage både er den mest fullkomne av alle kunster, og den reneste av alle menneskelige gleder. Når vi tar i betraktning hvor opptatt folk i vår ganske forskjellige tidsalder fremdeles er av hager, da er det lett å tenke at det er en dyb sannhet i det Bacon sier.

Vårt rike og lidenskapelige forhold til hager avslører samtidig et kjent paradoks i vårt menneskelige vesen, spenningen mellom det naturlige og det kulturelle. På den ene siden avdekker den sterke trang til hager vår uutslokkelige lengsel og stadige søken etter nærhet til natur og det naturlige. Det at vi lever våre liv innenfor stadig mer kunstigere og mekaniske og motoriserte omgivelser gjør bare lengselen etter det naturlige sterkere i oss. Hagehold bekrefter at vi er en del av og ønsker oss inderlig tilbake til naturen. Men så er hager på samme tid også dette andre skapte og kunstige som betegnes som kultur. Hager tilhører alt dette som vi selv lager og former og hele tiden videreutvikler og gjenskaper like mye for å komme oss utover og løs fra naturens risikable favntak og begrensninger.

Den kinesisk-amerikanske geografen og stedforskeren Yi-Fu Tuan skriver i boken ‘Eskapisme’ (1998):

«Rommet mitt – huset mitt  – er en trygg havn,  en liten verden som er skapt for å beskytte meg mot en truende natur. Det å tenke på denne måten fikk meg til å undre meg, hva er det i kulturen, fra hus til religion – som ikke er en form for flukt?»

Kulturformer som ‘eksapisme’? Egentlig er det enkelt å oppdage det. En hage og hagehold er gjennom hele vår historie ganske tydelig en slags eskapisme, en løsrivelse og en flukt fra bindinger og begrensninger som finnes i naturen og i oss selv som naturbestemt vesen. Selv når vi gjentar og imiterer naturen beveger vi oss bort fra den. Gjennom slik omdannende flukt og slike eskapismer oppstår og skaper vi det som kalles historie og historisk utvikling.

Hagens lange og spennende historie er en del av menneskenes historie, vår tids hager er er både noe av det samme og noe ganske annerledes enn fortidens hager. Min egen lille hage springer fram fra min forestillingsevne og er mitt personlige kulturprosjekt, slik din hage er ditt eget  uttrykk og kulturprosjekt. For å forstå vår trang til hager må vi derfor unngå den enøyde tendensen til å ‘naturalisere’ vår hagetrang og hagens mangfoldige univers. En hage er kanskje av og med og i naturen. Men den tilhører like meget og kanskje mer vårt kulturskapende vesen og vår uopphørlige frigjøring fra og omdannelse av naturen.

Kommersialisering av hagehold: Kan man kjøpe seg en hage?

Folk i den vestlige verden bruker hvert år store summer på sine hager, på et enormt utvalg av eksotiske planter og dekorative pyntegjenstender. Hagene våre er bare på et par tiår blitt kommers og preges sterkt av at pengekreftene har kastet seg over et nytt område. Det har faktisk mange positive sider, som det at sjeldne og vbanskelig tilgjengelige planter mer og mer er noe som alle kan skaffe seg. Men det har også noen negative og problematiske sider som det er viktig å være bevisst på.

Det finnes fortsatt noen ting i livet man ikke kan kjøpe seg til, selv om mange i vår markedsdominerte tidsalder har sluttet å tro det. Blant disse er fortsatt genuin kjærlighet, ens egen sjelefred, og underlig nok dette merkelige som kalles genuine hagegleder. Man kan egentlig ikke kjøpe seg til personlige gleder, selv om det av og til virker slik; personlige gleder er noe man oppnår ved å være aktiv og skapende. I vår pengehypnotiserte tidsalder med ‘Plantasjen’ og lignende forføreriske muligheter har vi vanskelig for å huske denne enkle sannheten.

books (1)Den amerikanske kulturkritikeren Hochschild, Arlie Russell skriver om dette i boken ‘The Outsourced Self: Intimate Life in Market Times’:

» Til tross for at alle har de beste intensjoner, kan personlig opplevelse bli en ting vi kjøper oss…(-) løsrevet fra vår deltakelse i å skape den…….markedet øver påtrykk for å kommersialisere selvet, og selvet har ulike måter der det godtar, står i mot og forsøker å mestre denne utfordringen.»

Vi faller altfor lett for fristelsen og satser på den enkle løsningen å kjøpe en hage og hageopplevelsen. Hva vil det si; å kjøpe seg en hage?

Å kjøpe seg noe er som kjent noe annet enn å lage og forme det selv. Mer og mer skjer det at folk helst vil kjøpe seg til en hage; den såkalte ‘Plantasjen’ og lignende etablissementer har nå nærmest alt det som trenges av utrustning og planteutvalg slik at en ved å bruke noen tusenlapper kan skaffe seg en ferdiglag hage. TV-mediet har latt det gå sport i dette; at folk kommer hjem til selv for å oppdage at et TV-team har lagd en hage for dem mens de var ute.

Jeg har ikke til hensikt å kritisere hverken den ene eller den andre måten å gå fram på for å få seg en hage. Men det kan allikevel være verdt å ofre noen minutter for å tenke gjennom tingene for å fortså litt bedre hva som foregår. Det hevdes av mange kommentatorer at våre effektive og pengestyrte samfunn virker fragmenterende og oppsplittende på tradisjoner og meningssammenhenger. Mye av det som i vår menneskelige livssammenheng hører naturlig sammen og og understøtter og gir verdi til hverandre, løsrives fra overleverte og understøttende sammenhenger gjennom spesialisering, kommersialisering og tekniske fremgangsmåter. På noen områder gir dette både fordeler og fremgang.

Det kan og fører på samme tid til forarming og tap av menneskelig mening. En viktig oppgave er å være på vakt overfor og hindre slik forarming av den menneskelige livsammenhengen der det er mulig. Til tross for økende oppmerksomhet og innsats for å unngå det, utsettes vårt sosiale og naturlige livsrom for nedbrytende og ødeleggende forflatning og forarming. Virkningene på de stedene vi lever og oppholder oss på blir av en kulturkritisk forfatter omtalt som ‘ikke-steder‘.

Man kan også spore slike forarmende tendenser i måten vi tenker på og forholder oss til våre hager. Det å ha og holde en hage løsrives og frokobles fra vår lengsel etter en aktiv, verdifull og meningsfull tilværelse, det reduseres til å skaffe seg et presentabelt uterom til våre boliger, fyllt til randen av kommersielle varer og planteprodukter som vi ‘må’ ha for å føle oss tilfredse.

Denne nye formen for postmoderne hager promoteres som ‘Late hager‘: Fortravelte konsummennesker som ikke lenger har eller vil bruke den tiden som er påkrevd for å holde en ekte hage lokkes og forføres av ‘forfatteren’ Tor Smaaland med følgende ord i innledning til boken ‘Late hager’:

«Helvete er stedet der alt hele tiden må gjøres om igjen. Hager er ikke helvete.»

Late hager er en bok for late mennesker. Boken er åpenbart skrevet av en lat hageforfatter som i steden for å dyrke ekte tenkning om hager og hagehold lar snevre kommersielle og praktiske hensyn styre tankene sine. I virkeligheten er det en type ikke-hager som promoteres i ‘Late hager.’ ‘Late hager’ er for det meste en måte å bevege seg bort fra den dype verdi og den meningsgivende funksjon som hagehold har hatt historisk og fremdeles kan ha for moderne mennesker.

Om en noe spesiell hagevandring sist i april: Jeg besøker min venn Fernando Persas ‘imaginale hage’

«Menneskeheten kan, når det kommer til stykket, ikke holde ut særlig mye realitet. (-) Det finnes en (-) grunnleggende trang hos mennesker til å omforme realiteten, til å pryde den med kostyme og illusjon, for derigjennom å respiritualisere vår erfaring av den. Uavhengig av hva slags form de kan ha tatt, (-) så må de tidligste menneskelige hagene i allefall delvis ha vært knyttet til dette imperativet.» (Harrison)

Det er grytidlig om morgenen. I slutten av april måned. En ganske unormal aprildag. Egentlig har jeg det slik for tiden, nesten alle dager kjennes merkelig unormale. For det meste positivt unormale, men noen ganger også verre enn unormalt. Kanskje er det det folk mener når de sier at de lever en dag av gangen. Det må i allefall føre med seg mange merkelige dager. Den friske og lune morgenluften er litt for mild og forunderlig varm til nettopp å ha luftet en måneklar aprilnatt i fjordlandet. Draget i luften er nesten tropisk unaturlig. Hele stemningen, de merkelige reaksjonene mine viser med all tydelighet at det jeg heller ikke har kommet til et normalt sted.

Jeg parkerer forsiktig bilen ute i veikanten. Går ut for å orientere meg litt, jeg aner ikke hva jeg har i vente. Deretter tar jeg et første overblikk over omgivelsene; lar blikket sveipe utover den enorme grønnaktige fjorden der nede med de ruvende brefjellene i bakgrunnen, jeg lar blikket stoppe litt ved alle de små hvite og gule våningshusene med røde fjøsbygninger. Gamle slitte grå eller moderniserte røde naust nede i den mørkere speilblanke fjordkanten. Man kan godt forstå hvorfor min venn Fernando foretrakk å bo i et slikt landskap.

Jeg rusler ned til fjorden på grusveien. Der nede ligger min avdøde venn Fernandos merkverdige hageprosjekt, som han kalte  ‘Helliglunden‘. Jeg har hørt at han først ble inspirert at noen underlige hendelser med dyr og besøkende til å forsøke skape et sted beslektet med det kelterne kaller for  ‘tynne steder’. Dvs. et sted der skillet og veggen mellom det hverdagslige og profane og det sakrale eller hellige er ‘tynnere’ enn andre steder. En egen eventyrverden innrettet for å befri oss fra den tørre faktiske virkeligheten. Slik barn har så lett for å gjøre, og som vi voksne nesten har glemt. Om han har lyktes i å lage en hage som er et ‘tynt sted’? Det aner jeg egentlig ikke. Hvem vet egentlig slike ting?

Idet jeg går inn gjennom den store steinportalen  – med noen gamle bjelker som må ha ligget i sjøen i årevis  – og inn i hagen tenker jeg for meg selv:

– Hvor i all verden hentet denne uortodokse fyren ideene og pågangsmotet sitt fra? – Hva fikk denne mannen til alltid å finne på sine egne ting, noe helt utenom det vanlige, noe som ikke ligner det andre normale folk holder på med? – Han hadde i seg en slags tendens til det motsatte; han gjorde ikke som  oss andre med å imitere og herme etter folk men nærmest kontra-hermet. Han gjorde nesten alt han kunne for ikke å gå etter andre, gjøre som andre gjorde.

– Hva var det i han som drev han og hans konstante overdrivelser, fikk han til å være så ustoppelig, bestandig sette i gang sine egne ting, uopphørlig? I perioder holdt han jo på dag såvel som natt med et eller annet innfall eller prosjekt nede i denne hellighagen!

Det kan sies på enkelt måte. Ingenting er ‘som normalt’ her i dette hagerommet. Det er heller ikke meningen at det skulle være det. Jeg tror at her ligger Fernandos hensikt med å lage denne hagen. Ingenting skal være kvelende vanlig og normalt eller konvensjonelt. Eller bare til enkel hygge eller nytte. Slik tenkte han og slik oppførte han seg. Han mente at mennesket følger ikke bare fysiske, biologiske eller nevrologiske lover, det følger sine egne selvskapte ‘autopoietiske’ lover! Vi er dette underlige som noen har kalt selvskapende vesener, vi kan ikke forklares av andre enten det er sosiologer eller psykologer. Fernando kunne ikke utstå alt det faktiske, praktiske og nyttige og forutsigbare vi omgir oss med og lar oss oppsluke og undertrykke av.

– Greitt nok, sa han. Men tenk deg om, man kan ikke la seg sluke opp av det normale og ordinære. Det må mere til enn gjentakelser og kopieringer og masjering i takt og etter samfunnets og andre folks rytme for at man skal leve skikkelig og ekte. Verden må være et åpen sted, man må lage eller slå opp hull og sprekker i verden for å få inn et ekte livgivende lys, man må åpne verden slik at det begynner å hende magiske og eventyrlige ting.

Alt han gjorde handlet om å fornye og skape, om å finne og lage åpninger i tingene. Han ble dårlig og surmulte dersom han måtte holde seg til det som er ferdiglagd og avsluttet. Han holdt ikke ut å skulle bevege seg i takt med skikker og normer og regler og rutiner hele tiden.

– Man kan ikke være et fullverdig menneskelig individ uten at man lager et eller annet ytre spillerom der ute i virkeligheten og verden for seg selv og sin egen sære natur, mente han. Vi kan ikke stivne og størkne fast i roller og fasader og mønstre tatt fra andre. Det er jo ikke å leve. Men man kan ikke flykte seg til spillerom og frihet for seg selv, man må lage det til der man befinner seg, hverken mer eller mindre. Man må stikke fingeren i jorden og rope ut at akkurat her, på dette ene punktet, her er min frihet, her oppstår min frihet, akkurat her og ingen andre steder,  her skal og må jeg utfolde meg og mitt. Her og ingen andre steder, samme hva dere sier og tenker!

– Jeg er meg, jeg er like mye en dissimilis, jeg som andre; dere er det dere er. Dere tar da for faen ikke skade av å måtte forholde dere til sære meg slik som jeg må til sære dere! Bare fordi dere er flere enn meg og går i flokk kan det ikke være slik at jeg ikke kan tone flagg?

Nei, mer er det ikke å si. Fernando var blitt mer og mer utstoppelig på dette punktet, jo eldre han ble jo mer uhemmet og sær ble han.

– Jeg er i bunn og grunn et permanent politiserende vesen, jeg er i slekt med performance-kunsntere som driver ‘særhetens politikk’ hver eneste dag, sa han. Jeg er mitt eget Fremskrittsparti og lager mitt eget fremskritt, men jeg er langt mer progressivt og i takt med folkemeningen en det partiet noensinne kommer til å bli.

Så skjedde det; en dag begynte han å styre på på hjemmefronten. Han gikk igang med å lage sin egen merkelige hage. Et gammelt trehus hadde han skaffet seg, eiendom og areal hadde han. Nå ville han med ett ha en hage. Men Fernando var i utgangspunktet overhodet ikke noe hagemenneske; hagelag og hagebesøk og hageblad lå ikke for han.

– Hager er ok, sa han. Et flott påfunn. Men jeg liker egentlig ikke vanlige hager. jeg ha ringen interesse av fremvisninger av hager. jeg har ikke et gram interesse for slike sjablonger.

– Jeg ønsker bare å lage meg et eget rom i denne verden, som ikke ligner på noe annet som andre har laget. Men for mange folk er hagen kanskje det viktigste de holder på med, det eneste litt kunstneriske de har tilgang til. Å drive på med hagestell burde være en menneskerett, eller så får man bare ta seg til rette litt. Han mente at alle mennesker som lengter etter noe slikt burde kunne få seg et hagerom på samme måte som en får seg et hjem, det er noe alle mennesker trenger.

Fernando håpet at det hagerommet som han selv laget skulle løse ut alarmmekanismene i folk, åpne de utallige låsemekanismene som vi alle er så bundet av, vippe en av pinnen, overraske, utfordre. Sette en fast, myke opp våre indre lammelser og tilstivnelser, drive en litt nærmere det å skjønne noe om menneskelivets enorme muligheter til frihet og denne magiske verden som vi kan lage oss og lever i. Ikke bare svære teknisk og demonstrativt motiverte konstruksjoner, som motorveier og operabygninger og idrettsarenaer og festplasser.

Jeg er inne mellom trærne. De står høye. De står tett. På de største er alle genene kuttet vekk, flere meter opp over de vakre fargerike stammene. Virkningen er nesten som i et egyptisk tempel, fullt av himmelstrebende søyler.

Det første som møter meg i Fernandos hagerom er et intenst og himmelsk kor; alle slags varianter av fuglesang og kvitring fyller opp og krydrer luften mellom de ruvende trærne. En vedvarende symfoni i en eneste sats av stigende og fallende tonestykker som gir ekko og blir besvart av andre, mellom store og små eksotiske trær fra hele kloden. Fargerike trær som allerede så tidlig begynner å lyse opp, voksende lykter av jomfruelig løvverk som går i det grønne, grå, gule, og røde. Det ville ikke ha overrasket meg mye om det hadde dukket opp andre underlige skapninger der inne mellom trærne, figurer tatt ut fra eventyr og fantastiske fortellinger. Jeg føler på meg at de kunne vist seg for meg, like bak meg eller rett opp av jorden foran meg, selv om de sikkert har sine gode grunner til ikke å gi seg til kjenne for meg denne dagen. Det uvanlige mangfoldet av fuglearter som holder til i hagen, mange av dem hekker her, kommer av at Fernando foret fuglene hele året, det hang alltid kurver med frøblandinger og kokosfett skjult inne mellom trærne. Fernando hevdet at om en hanfugl blir tatt av hauken eller katten så er det så enkelt å skaffe seg mat i hagen at hunfuglene, selv om de ennå ligger på eggene og er blitt alenemødre, så greier de på egen hånd å fore opp ungene sine.

Jeg rusler i en slags utenomjordisk transe; lyder, lukter, farger og fornemmelser der jeg rusler gjennom det merkverdige hagerommet som Fernando hadde utformet på småbruket sitt. Han brukte de siste 10-15 årene av livet sitt der nede i sjøkanten. Han kalte hagen sin for en hellig lund der man skal meditere over temaet »Trær dør stående’. Dette uttrykket hadde slått ned i han som en lynrask rovfugl og satt gripeklørne dypt ned og inn i fantasien hans. Uttrykket hadde han lånt eller stjålet fra tittlen på et spansk teaterstykke han hadde kommet bort i ved et tilfelle. Han likte å smake på uttrykket på andre språk, ‘Bäume sterben aufrecht’, ‘trees die standing tall’,, og det som han mente var flottest, på originalspråket, ; ‘los árboles mueren de pie’. Uttrykket hadde en egen musikk i seg, uavhengig av hva det måtte bety, mente han; til og med på norsk –  ‘trær dør stående’ – han syntes at selve uttykket hadde en udefinerbar skjønnhet i seg, det var en blomst av ord.

I sitt underlige hagerom ville Fernando utforske om det er mulig å lage et sted som kan inspirere og gi næring til vår lengsel etter det hellige, et rom som hjelper oss å komme på sporet av åndelige og høyere opplevelser og innstillinger. Han hadde aldri funnet seg til rette med kirkelig religion, sa han, den er så ferdiglagd og altsigende at den tar kverken på den naturlige religiøsiteten man har i seg. Han ville lage et sted for en annen slags religiøsitet, et sted for andakt og tilbedelse, bønn og ofring, hengivelse og forundring. Alle mennesker bærer i seg sin egen religiøsitet, sin egen religion. Dette er den mest utbredte religion i verden, det er hverken katolisisme eller noe annet, det er den personlig erfarte religiøsiteten som er mest utbredt, og det er den religiøsiteten hver enkelt av oss må lære oss å kultivere og ta vare på, sa han. Vi må hver av oss finne fram til vår egen tro, den som kommer fra dypet i vår egen erfaring, å tro må ikke handle ikke om å holde seg til og godta kirkelige ritualer og sannheter som en må underkaste seg. Å tro er en kraft som gjør at vi kan binde tingene i oss selv og verden sammen. Dette styret med å være fornuftig og vitenskapelig fører oss på villspor, å tro har ikke noe med den slags ting å gjøre. Å tro er en kraft vi bærer i oss, en kraft som vi må pleie og som fører oss ut i verden med det vi er og erfarer, ved å tro gjør vi verden til vår eget sted, den er ikke bare en likegyldig plass vi befinner oss på.

Store ruvende stokker av rekved står i rader som indianske totempler. Tunge og døde legemer av tre som alle springer opp av den faste grunnen, streber og peker ut og opp, mot himmelrommet og hvelvingen over oss, de herdete og mumieaktige trestokkene virker så nytteløse og megetsigende der de reiser seg, at det åpner for fremkomst av noe sakral midt i det allminnelige. Fernando hadde i årevis samlet stokkene langs fjordene rundt om i fylket, brakt dem hjem til småbruket i bilen eller ved hjelp av den lille plastbåten som han brukte til å slepe de store døde uhyrene etter seg i all slags vær. Av og til dukket det opp en nabo eller en vennligsinnet medborger, med traktor og tilhenger. De hadde blitt grepet av den merkverdige hagen som grodde fram der nede; de brakte med stort møye med seg sine bidrag i form av nye mektige stokker. Disse besøkene og bidragene rørte ved noe i Fernando og gjorde han takknemlig. Det er sjelden eller aldri at folk i dag gjør noe uten annen tilskyndelse enn det å ville gi noe, og det helt gratis, til andre mennesker og fremmede, på en slik måten, sa han. Noen av de oppreiste stokkene står omkring som tørkete og grånete eldgamle skikkelser fra en annen tid. De fleste har Fernando malt i alle slags farger, med mindre partier som nesten fungerer som små kubistiske malerier. Noen av stokkene er vridde og bøyde, med utvekster og av og til hovnet opp til groteske eventyrfasonger, med store hodelignende former på toppen som varsler om at det alltid finnes en bakside i denne verden, noe som er mørkere og sykere og mer uutsigelig. Det har allerede gått over tre år siden Fernando drakk seg ut av denne verden, til en annen slags hinsidighet. Jeg holder fortsatt på med å arbeide meg gjennom alle de papirene som han etterlot seg. Det ble en større oppgave enn jeg trodde fra begynnelsen. Han etterlot seg så altfor mye; jeg lurer på om det ikke er slik at mennesker ikke bør etterlate seg for mye. Han etterlot seg et helt akkumulert liv, ikke bare papirene, men denne merkelige hagen og andre ting som jeg skal komme tilbake til. Fyren hadde uttallige notater og papirer fra et langt liv liggende i kartongene, det kunne se ut som han samlet på alt og kastet ingenting. Dette var ganske karakteristisk for Fernando etter han kom i skjels år og alder. Etter at han passerte 40 ble han mer og mer av en ustoppelige samler. Denne tilbøyeligheten ga seg ulike uttrykk, og gikk gjerne i faser eller perioder. En tid samlet han på levende fugler, alle slags fugler fra hele verden. I denne perioden ble han omtalt som den fuglegale psykologen. Senere hadde han gradvis blitt mer og mer opptatt av trær, noe han knapt hadde sett på tidligere i sitt liv. Jeg må ha en slags medfødt latent dendrologisk interesse som jeg ikke oppdaget før jeg nesten var 40 år, mumlet han mens han fyllte om tekoppen min. Min kjære venn, det finnes antagelig mer enn 60000 ulike slags trær i denne verden, ingen vet egentlig hvor mange slag trær som finnes. Hvordan kan man gå gjennom livet med en så sykelig grad av likegladhet at man lar være å oppdage disse følgesvennene våre.
Han var overrasket over hvordan en slik interesse kan slå ned i hodet på en person som en lyn, uten forvarsel, og deretter bli værende. I løpet av et par år opparbeidet han seg en forbløffende viten om trær, trær fra alle strøk av kloden, alle slags trær. Han hadde en egen forkjærlighet for påfallende trær fra ørkenstrøk og tropiske trær, som Baobab-treet eller apebrøtreet fra Madagaskar. I stille vinterkvelder lærte han seg systematikken med slekter og familier og arter, og mestret den etterhvert ned til små detaljer. Interessen for trær beholdt han resten av livet sitt, den ble bare sterkere og sterkere, trær ble nesten noe som han holdt mer av enn folk. Han snakket alltid om trær, han valfartet til trær, han reiste på ferieturer bare for å oppsøke bemerkelsesverdige trær. Vi psykologer kan ikke forstå det menneskelige om vi tillater oss å glemme at som mennesker kommer vi fra trærne, vi steg ned fra trærne som engler stiger ned fra himmelen, sa han med et smil, i vårt menneskelige vesen ligger det ting som står trærne nær, som vitner om vårt eldgamle felleskap med disse tause skapningene. De ga oss trygghet og næring, de formet våre følelser og sanser og våre lemmer og hjerner over tusener av år, påsto han og henviste til evolusjonsforskning.

Han sluttet mer og mer å oppfatte trær som kategorier av bjørk og edelgran, abies’er og lignende. De ble levende og profilerte enkeltindivider som han fikk et personlig og nært forhold til, en slags nære venner som han hilste på og kommuniserte med og viste omsorg for. Av og til reiste han for å besøke slike individuelle trær andre steder, da fotograferte og filmet han dem i en slags dyp hengivenhet eller beundring.
Han ble etterhvert en meget habil kjenner av trær fra hele verden, deres liv og menneskers forhold til trærne omkring seg. Han lærte de latinske navnene i en fei; når man lærer ting så raskt som det jeg gjør når det gjelder latinske navn på trær, da skyldes det at man har en slags medfødt interesse for temaet, hevdet han med et totalt fravær av tvil. Psykologer som forsker på genetiske påvirkninger har funnet ut at det antagelig finnes en slags erfaringsproduserende drifter i oss, som gjør oss spesielt oppmerksomme overfor og opptatt av visse typer av gjenstander. Folh er utrustet med ulike slike drifter for å erfare, de er ulikt følsomme for ting og erfaringer i verden. Vi lærer fortere saker om slike gjenstander som vi er utrustet med følsomhte for, mente han, og viste til sin forbløffende kapasitet for latinske navn på trær. Tenk at denne spesielle livsformen heter betula verrucosa, det har gått meg hus forbi i mesteparten av livet, sa han. Han holdt i grenen på et 2-3 meter høy vortebjørk han en dag hentet og tok med seg fra skogen for å vise og forklare meg om sine dype lidenskap for trær. Den helt alminnelige bjørken er et vakkert lite tre med skinnende gulbrun og nesten rosa bark, med hvite vorteflekker på selv de tynneste greinene. Så plantet han treet med den største omtanke på det riktigste stedet i hagen sin. Han plantet trærne av mange slags grunner, men det var alltid en grunn bak når han plantet et nytt tre. Noen av grunnene var personlige. En tidlig maidag viste Feranando meg en gul søylebøk som betydde noe spesielt for han. Denne bøken, sa han å viste meg et tre han kalte Fagus sylvatica og som var i ferd med å vise frem sine gulgrønne blad, denne bøken har jeg plantet som fødeselsdagstre for mitt eneste barnebarn. Bøken og barnet, sa han, vil nå ha en slags indre forbindelse etter som de vokser til det de er ment å bli; to ulike skapninger som vi mennesker enten kan binde sammen eller adskille fra hverandre. En gang vi gikk langs de steinbelagte stiene som snirklet seg mellom trærne ville han forsøke å forklare meg hva han tenkte med å lage denne hagen sin. Han sa at det er kanskje som en følge av noe i retning av det som filosofen Heidegger kaller ‘værensglemsel’ at hver og en av oss går så fullstendig opp i og kjenner oss tilfredse med den faktiske tilværelsen som foreligger, det som er gitt og virkelig. Som om det er det hele, alt, alt vi har og er, at det som er faktisk tilstede er alt som er og kommer til å være med dette livet. Men, fortsatte han, dersom vi befinner oss i verden på en fullt ut menneskelig måte, er denne faktiske og gitte tilværelsen og verden aldri tilstrekkelig for oss. Det som er gitt for oss på en faktisk måte gir oss ikke den verden vi søker etter og trenger. I oss selv søker vi alltid videre, utover og innover, mot det mulige, ønskelige, drømte, mot ting og sammenhenger vi lengter etter. Ting vi trenger for å kjenne oss igjen og for å føle oss ordentlig hjemme i verden. For å befinne oss vel utfyller vi det faktiske og foreliggende med det forestilte, slik kan en si at det uvirkelige er det virkelige. Derigjennom blir den gitte verden vår menneskelige verden; det Schopenhauer kalte for en makroantropos. Det å befri seg fra værensglemsel handler også om å komme på spor av, og kanskje finne tilbake til erfaringen av ‘det hellige’ i den moderne sakliggjorte verden, der alt skal være til nytte og kunne omsettes i penger og oppmerksomhet; å legge til rette for og åpne for ‘det hellige’ som en særskilt erfaringsmodus som er av stor betydning for oss som mennesker. Men, sa han stille, de fleste i dag tviler på at det hellige finnes, eller stiller seg likeglad. Hva i all verden har man bruk for ‘det hellige’ til, når vi har rusmidler, pengespill, fotball, sex og andre gleder ? hav skal det være godt for, sa han og pekte på hagen, en lund, eller hage som skal åpne vårt sinn for det hellige, hva skal det være godt for ? Alle menneskelivets gåter er jo på det nærmeste løst i dag, er de ikke ? Om det finnes noen gåter lenger i det hele tatt ? Og ingen har vel funnet noe som er hellig noensteder, har de ? Virkeligheten og verden er likeglad med våre differensieringer av rommet og landskapene. Er ikke det hellige som andre religiøse forestillinger en slags arkaisk forestilling, en foreldet og avlegs innbildning vi ikke lenger har behov for, noe vi har med oss fra den førvitenskapelige tiden, den gangen da vi ennå var en stakkars homo religiosus, fordi vi ikke visste bedre ? Denne hagen er altså min personlige måte å besvare slike spørsmål på. Denne hagen er mitt lille livsprosjekt hentet ut fra meg selv og min egen beskaffenhet for å bidra til å gjøre dette livet og denne verden litt bedre, varmere, dypere, kjærere. Fokus i det jeg holder på med er rent ytre sett utforming av et utemiljø, et livs- og hagerom som kan gi estetisk og kunstnerisk uttrykk for vår lengsel etter det hellige. Våre liv og vår verden forarmes i dag på en snikende måte av den vestlige kulturens ensidige jagt på og omgjøring av alle verdier til pengemessig rikdom, hemningsløse materielle og kroppslige nytelser; den ensidige dyrkingen av penger og rikdom – og anmasende og skrikende status forfalt til det simpleste kjendishysteri forbundet med dette – denne forskrudde og ensidige materialismen truer i dag med å bryte ned og kvele vår autentiske livsevne og med den vår evne til å glede oss over selve det at vi kan delta i livet….i hverandres liv….ut fra de enkle verdiene som utgjør selve kjernen i det å leve…og fungere….jeg vemmes mer og mer over den amerikanske ‘drømmen’, som åpenbart ikke lenger er noen drøm men et mareritt for vår verden…….for store deler av menneskeheten, dyreverden og livet ellers….’I have a nightmare’…….klimakrisen er derfor først og fremst vår verdikrise………en krise for vår livsform…….og ikke først og fremst et spørsmål om utslipp av CO2 og andre klimagasser, men dessverre om utslipp av våre verdier og livsholdninger. Fernando hadde mye på hjertet denne dagen, og han fortsatte sine utlegninger uten å nøle, som om han hadde tenkt gjennom disse tingene lenge og vel: som psykolog har det slått meg hvorledes jeg hos folk og særlig ungdom og deres plager møter baksiden av det vestlige kulturmarerittet. Plager som av kløktige og slue, stort sett amerikanske diagnosemakere i vitenskapens navn blir omgjort til et panorama av såkalte psykiske lidelser og psykiatriske sykdommer, som man innbiller seg at man kan forstå og behandle på linje med andre av våre rent medisinske plager. Og disse behandlingene blir mange ganger faktisk verre en sykdommen, eller de forsterker det som gjør at sykdommen i første omgang begynner å overta sjelen.

I tidligere tider var mennesker omgitt av det hellige, og av hellige hager og lunder, også i vårt eget land. Vi hadde gått inn i huset. Han tok frem en notat han hadde liggende og siterte for meg:

«I sagalitteraturen og i andre kjelder nemnes ofte den hellig lunden, som beskrives som eit skogkledd, men ope område med ein helt spesiell heilag betyding».

Dette inspirerte Fernandonår han holdt på i hagen sin; selve navnet hellig hage eller lunden henspiller på det viktige skillet mellom profane og hellige sider i våre liv og våre omgivelser. Dette er et skille som i våre moderne daglige omgivelser er sterkt fortrengt, der alt mer og mer blir sakliggjort og til et spørsmål om pengeverdier og statussøking, mens det sakrale eller hellige forties nesten fullstendig. Det hellige og helliggjøring er en eldgammel måte som mennesker finner seg tilrette i verden på; en måte å berike vårt liv i verden på, vi menneskeliggjør verden gjennom det hellige, verden blir konstituert eller innrettet som et makroantropos. som et hjem for oss mennesker. Det går ikke an å forstå mennesket ut fra verden; verden må forståes utfra mennesket, sa han med en henvisning til sin venn filosofen Schopenhauer. Vi mennesker lever aldri bare i den virkelige, faktiske verden; den er bare halvparten av det vi forholder oss til. Vi lager mye av den verden vi lever i og forholder oss til, gjennom forestillingskraften og fantasien fyller vi opp veden med våre egne forestillinger og lengsler. Virkeligheten er slik den er i seg selv for tom, hard, likegyldig, brutal og nådeløs for oss; selv om naturen selvsagt har sin egen rikdom og skjønnhet. For å finne oss til rette må vi supplere verden, finne den opp selv og innrette den etter våre egne forestillinger, som vi selv har frembrakt. i naturen finnes det man kaller for ‘mutualismer‘, sa han, livsformer som har utviklet seg sammen og som eksisterer i kraft av hverandre. Vi mennesker har en annen slags mutualisme, med den delen av verden vi selv lager og fyller inn i virkeligheten.

– Hos Schopenhauer heter det med en berømt uttrykk at ‘verden er min forestilling’, sa han. Men Schopenhauer var kanskje litt for opptatt av epistemologi til å få med seg den fulle rekkevidden av en slik formel, han var litt for lite antropologisk på dette punktet. I denne setningen ligger det også at menneskene direkte skaper og innretter verden gjennom sine egne selvlagde forestillinger, verden konstitueres som vår konkrete verden gjennom våre egne forestillinger. Det å lage forestillinger er heller ingen spøk eller en enkel oppgave, det er kanskje det viktigste vi mennesker kan drive på med. Derfor er forfattere og kunstnere den egentlige primærnæringen, det er de som frembringer nye forestillinger og forestillingsmønstre som vi trenger for å fylle ut virkeligheten slik at den blir menneskelig verden. Kunstnerne er forestillingsentreprenører, de lager nye forestillinger når de gamle er brukt opp eller ikke lenger sier oss noe, sa han med en selvsikker mine. Det er dette som antagelig går galt hos noen mennesker når de blir forstyrret, sier han ettertenktsomt. Vi er fra naturens side en slags ‘homo imaginans‘, med et sterkt forestillingsliv som artstrekk som vår hjerne påfører oss; når folk blir paranoide, psykotiske eller deprimerte så er dette også en form for forestillingslidelse eller forestillingsfostyrrelse, der balansen mellom forestillingskraften og kraften i det reelle der ute forskyver seg på farlige måter. Dette er noe vi alle mennesker må slite med å passe oss for; disse tingene er ikke rene sykdommer hos oss men heller en slags ubalanser som skyldes måten vårt mentale og eksistensielle liv er innrettet på. Sykdommer og alle slags påkjenninger kan selvsagt drive slike ubalanser frem, og noen forestillingssterke individer er nok særlig utsatte for å utvikle slike ubalanser som gjør det vanskelig å tilpasse set i det ordinære livet.
En annen gang sa Fernando at i en verden uten det hellige er vi hjemløse. Den verden vi lever i blir forarmet og verditom, og den kan ikke kjøpes tilbake, selv om vi innbiller oss det i dag.I denne hagen søker jeg det som kan vekke vår i dag sterkt nedsløvete evne til å konstituere det hellige som en del av vårt liv, våre omgivelser, av tingene omkring oss, av oss selv – det hellige er som opplevelsesmodus og innstillthet noe som fremkommer fra oss selv, og som er dypt beslektet med grunnopplevelser forbundet med kjærlighet, hjemmehørighet, verdighet, seriøsitet, transcendens, sublimitet, det å skape noe, et dikt, en sang, det å gjøre tingene, verden og våre liv menneskelig meningsfyllt; osv..
Hagen og rommet i den bryter opp homogeniteten i det praktiske og nyttige rommet vi stort sett beveger oss i. Med denne hagen åpnes et nytt slags rom inn i vår verden, et ganske annerledes rom, som åpner opp for en helt annen måte å oppleve, erfare på. En slik hage er ikke et sted som er ‘nyttig’, der praktiske ting som vi er interesserte i kan foregå. Ingenting foregår i her i hagen, den er helt unyttig, kan ikke brukes til noe som helst av våre beskjeftigelser. Hagen er på en måte tømt foir det nyttige og praktiske, den er tomhetens sentrum. Derfor kan den la oss stoppe opp i vår aktivitet, bli stille, tause, tomme, den åpner opp, skaper en eksistensiell lysning i den travle og overfyllte tilværelsen. En slik hage kan derfor heller ikke rett og slett være et pent eller fint hagested. Den skal være antitetisk til og skape distansering til den nyttige finheten og penheten vi ellers steber etter, ofte av sosiale stausgrunner. Vår evne til å oppleve det hellige er også i livsløpet en avgjørende og produktiv side i vår mentale og kroppslige sunnhet, evnen til å sakralisere er knyttet til vår evne til å leve i en menneskelig verden, og det betyr ikke det samme som en antroposentrisk veden, fordi vi som mennesker er en del av naturen som vi er underkastet og avhengige av, av barndommen, av dyrenes liv, av plantenes liv, av livsprosessen i det hele tatt, og av den fysiske verden. For å kunne leve i harmoni med verden og virkelighetene som vi er en del av må vi kunne menneskeliggjøre den uten å ødelegge den, derfor er vår evne til å forholde oss til og møte det hellige noer av det som gjør at vi ikke blir altoppslukende og ødeleggende i vår iver og underleggingstrang, det hellige peker ut grenser, begrensninger, noe som er større, viktigere og dypere enn oss selv, som vå må ta hensyn til, la være i fred, forbli tause om og i forhold til, verdige og underkaste oss. Ferandos hage lignet ikke på andre hager; han hevdet at ofte er våre dagers hageaktiviteter mest snakk om å innrede en slags plettfri utestue, velstelt og representativ og uten ugras, ferdig og avsluttet en gang for alle, der livsprosessen med forfall og vekst og årstider egentlig er en plage og irritasjon. Han ønsket å bruke selve det å utforme en hage som et dypt menneskelig aktivitetsrom der vi er omgitt av levende planter og organismer.
Fernando var opptatt av at det rommet vi lever i skal ommfatte og gi adgang til praktiske-spirituelle oplever. I middelalderens og i buddhismens kultur er mennesker omgitt av opplevelsen av det hellige, det transcendente; man skjønte at det besitter en terapeutisk kraft for oss. Mens vi har glemt denne dimensjonen i vår tilværelse når vi utformer våre byer og hus og idrettsplasser og hager, sa han mens han leste noe en amerikansk religionspsykolog hadde sagt et sted:

“Contemplation, meditation, prayer, rituals and other spiritual practices have the power to release the «life force» in the deepest levels of the human psyche, levels that secular interventions cannot reach. Indeed, new evidence shows that religious and spiritual interventions can help when everything else has failed”.

Fernando mente at det åndelige og hellige er noe som griper inn i vårt praktiske vesen, det er ikke bare en slags privat indre opplevelse. Han understreket dette ved å si at i denne hagen kan og må man bevege seg omkring, langsomt, stille og reflekterende innover i rommet og rommene, langs buktende stier, mellom døende stående trestammer og levende planter som i vekst utfolder sitt eget vesen i harmoni og samspill med det som er levende og det som er dødt i omgivelsene. I hagen kan man rusle på stillferdig talende stier der man både ser rommet åpne og endre seg, som noe kan man gå på og ferdes innover eller utover, vi opplever omgivelsene og oss selv på samme tid, med referanse til det grunnleggende livsfenomenet, det å være i bevegelse, å bevege seg, å bli beveget, å bevege seg selv.

Hagetrangen i oss

Vi må spørre oss selv: Kanskje finnes det en dyp indre sammenheng mellom det å eksistere som menneske og det å være engasjert i og holde en hage? Gledene ved hagehold synes utvilsomt å være dypt forankret i menneskehjertet og menneskesjelen. For noen er denne interessen for hagen direkte lidenskapelig, den fyller hele livet deres. Det er åpenbart at hager ikke bare handler om praktiske, fornuftige og saklige opplevelser og grunner. Følelser er inne i bildet, sterke følelser. Det som like mye tiltrekker oss med hager er dette andre de gjør med oss, deres dype mystikk eller mystiske sider.

Gjennom historien har menneskenes hagehold gjennomgått ulike faser og blitt påvirket av ganske ulike forhold. Det er enkelt å spore forbindelsen til religiøse og mytiske ideer, og andre igjen til den sosiale overklassens og herskernes fremvisning av egen maktstilling gjennom dekorasjoner og ornamentering, til den kristne monastisismen og klosterkulturen gjennom middelaldere, for ikke å glemme nasjonale og etniske påvirkninger fra det japanske, det franske og engelske, osv. På samme tid, under og bakenfor slike historiske og kulturelle omvandlinger i hageholdet synes det å ligge en og samme menneskelige trang. det kan se ut som at viktige ting i menenskelivet aldri bare kan forståes utenfra, fra ytre innflytelser og omstendigheter; det stammer alltdi også fra noe indre i oss.

På 17-tallet tok man for gitt at utdrivingen av Adam og Eva fra Edens hage er en fullgod forklaring av lengsel etter og den lykken mange føler ved sine hager. Gjennom strevet med å fremme planters trivsel og vekst, skjønnheten i fargenes spill og vekslende formers harmoni, den avgrensete stillhet og fred i hagens rom kan mennesker gjenskape et glimt av det tapte paradiset. Adam og Eva var i utgangspunktet hagemennesker; selv om de kanskje var plassert i paradishagen av Vårherre og ikke var  der av eget valg. De ubetenksomme valget de gjorde med å spise frukten av kunnskapens tre førte til at de ble drevet ut av hagen og i resten av sin levetid bar på et gyllent minne og lengsel etter den bekymringsløse tiden som Guds barn i hagen.

Man skal ikke ha beskjeftiget seg lenge med hager før man oppdager dette ene: at hagen har ganske åpenbart en stor følelsesmessig betydning for mange mennesker.

Den engelske 17-tallspoeten Abraham Cowley Cowley demonstrerer dette når han et sted forteller om den skuffelsen han følte over savnet av –

‘det mest behagelige arbeidet som finnes innenfor det menneskelige virksomhetsområdet, som er det å forbedre noe som vi kaller vårt eget.»

Fra sitt leide hus og hagen som fulgte med det skrev den kjente poenten videre at —

«Jeg har aldri hatt noen andre ønsker som er like sterke, og som har lignet så mye på griskhet, som dette som jeg alltid har hatt, at jeg kan være herre over i det minste et lite hus og en stor hage.»

Mange menneske opplever det samme som Cowley gjorde, de kjenner en indre drift eller trang knyttet til det å ha et lite hus og en litt større område rundt som de kan avskjerme og innrette som hage, ofte med helt enkle innretninger – et sted hvor de kan bruke tiden, kreativiteten og kreftene sine til å stelle med sine omgivelser og til å forme og utforske et stykke levende natur. Hager er et uttrykk for denne indre trangen, men de kan samtidig spille mange ulike roller for ulike mennesker, som kilde til forskjellige former for beskjeftigelse, skapende uttrykk, estetiske opplevelser, tilfredshet og lykke.

Hager og mennesker

Hagehold er også blitt et moderne og kommersialisert massefenomen – det berører og involverer mange mennesker og mye penger, og som sådan krever det analyse, ettertanke og forståelse. Akkurat dette er formålet med den foreliggende artikkelen: Den retter ikke først og fremst blikket mot hagen, planter og plantestell, komposisjon og andre hagetekniske ting. Betraktet fra utsiden og med et  ensrettet pragmatisk blikk handler hagehold kanskje mest om levende natur, om frøsorter og planter og vekster, om livsprosesser, spiring og død i planteverdenen. Om jord og redskaper, om vanning, næringstoffer og gjødsling, plantesykdommer, beskjæring, potter og inngjerding. Dette er sider ved hagen som der det allerede eksisterer en rik flora av gode bøker og magasiner. Blikket i denne artikkelen er like mye rettet mot menneskene som steller i og lager hager, hagemenneskene og det som foregår i deres hoder og hjerter enn mot selve hagens praktiske sider. Hagemennesker er ulike, og har helt ulike tilnærminger til et liv i og med hagehold. Vi har alle en dyp og lidenskapelig interesse felles, og med dette utgangspunktet kan vi diskutere hageholdets rolle for mennesker i videre mening.

Hager handler altså samtidig og like mye om oss selv, om menneskelige våre egenskaper og ønsker, om syn og lukt og sanseinntrykk, om forestillinger og fantasier og lengsler etter farger og former og skjønnhet, om det å søke og finne ro og fred og retrett fra presset fra verden der ute.

Ved litt ettertanke innser vi det; hager handler så utvilsomt om mennesker, hager handler like mye om mennesker som om planter og vekst. Kanskje handler det å være menneske også litt om hager. For hagefenomenet synes å ha fulgt mennesket like langt tilbake i historien som det er mulig å trenge.

For de fleste er en hage noe arbeidskrevende som befinner seg på utsiden av huset og i alle fall ikke inne i hodet eller psyken. Men dersom vi bare tenker oss litt om, forstår vi hvor avhengig den ytre hagen er av den hagen vi har inne i hodet, den ‘indre hagen’. Hvem har ikke sett hva som skjer med hager som er overlatt til seg selv og de naturlige prosessene; uten bidraget fra innsiden av hodet er hager ikke lenger å kjenne igjen.

Et bilde av menneskelivet: Karel Capeks bok om hagemennesket

Man kan få med seg mye lærdom om mennesker bare ved å følge med i hva de foretar seg i sine hager. Noen forfattere har oppdaget dette og skrevet fascinerende bøker om det.

Den store tjekkiske forfatteren Karel Capek (1880-1938) skrev i 1929 en hagebok-klassiker som fikk tittelen ‘Et år i min hage. Til belæring for alle hagevenner‘ på norsk. (1949) Den egentlige tittelen var ‘Et år i et hagemenneskes liv‘.

Hans bror Josef lagde humoristiske illustrasjoner til teksten. Boken regnes av litteraturkjennere som et av Capeks mindre betydningsfulle verker; av hagekjennere regnes den selvsagt som hans uten sammenligning viktigste verk.

Capek var selv et lidenskapelig hagemenneske. Mens andre betrakter hagehold som noe hobbypreget som er underordnet menneskenes travle og alvorlige liv i samfunnet, mente Capek at menneskenes vanlige liv er en underordnet biting til det å drive en hage. Dersom hagemennesket hadde hatt ansvaret i Edens hage og Gud hadde spurt: ‘Hvor er du, Adam?’, da hadde hagemennesket svart liggende på kne med hendene dypt i jorden under kunnskapens tre:’ Bare et lite øyeblikk, Herre. jeg er opptatt akkurat nå. Kan du vente litt?’ Så ville han eller hun fortsatt med å stelle i bedet.

Hagemennesket elsker den jorden som han eller hun bearbeider med en omsorg og kløkt som overskrider alle begrensningene og det som allerede er gitt. Å arbeide frem en hage er basert på ‘å tro på det som ligger framfor oss‘, det er en grunnleggende utdanning i generøsitet og forventning til det som spirer og vokser, til fremtiden:

‘Du må gi mer tilbake til jorden enn du tar fra den!’

Capek formulerer med denne setningen det han mener er selve det grunnleggende hage-etiske prinsippet. Det kunne like mye kunne være et prinsipp for all menneskelig samfunnsmessig og kulturvirksomhet som må være styrt av generøsitet og orientering mot det som vokser frem og mot fremtiden.

Capek erkjenner at ikke hvem som helst kan bli et virkelig hagemenneske; for å bli et autentisk hagemenneske krevest det en form for modenhet, hevder han. Å ha ansvar for en hage er en slags videreutdanning, en kontinuerlig voksenopplæring. Den som dyrker jorden dyrker på samme tid sin sjel eller ånd, disse to aktivitetene hører sammen i livssamenhengen. Det modnete hagemennesket erkjenner at det er kommet fra og lever ut fra den samme jorden som planter og alle vekster gror frem av, og at livet for alle vesener er en kamp for å skaffe fram gunstige vekstvilkår. Modenheten hos hagemennesket kommer til uttrykk i noe som ligner på en faderlig eller moderlig omsorgsfull innstilling til planter og alt som vokser der man gir mer enn man tar og får; i motsetning til en overflatisk bruksinnstilling der man bare drar nytte av og tar fra verden det man måtte ønske uten å bry seg med hva man gir tilbake.

Hagemennesket har vært gjennom en psykologisk omvendelse, en omvendelse som åpner opp en ny verden i denne verden. Den nye verden begynner under ens føtter, i den levende jorden som må domestiseres av ens inngrep og hender. Jorden er det viktigste i en hage, og jorden er en slagmark som må temmes før en kan være sikker på at livet vokser og vinner. Hagesjelen er mindre opptatt av overflatiske resultater og utbytte men av det som skjer dypt inne i livssammenhengene med spiring, vekst og med ens egen rolle i omsorgsfullt å ivareta og fremme denne prosessen.

Capeks bok handler om nettopp dette store emnet, om det fascinerende samspillet mellom menneskesinnet i alle dets aspekter og hagen i alle dens aspekter. Capek viser oss innsiden av hagemenneskets noe obsessivt anlagte sjel og følger hans eller hennes sinnstilstand gjennom årets årstider. Til og med om vinteren, for i de kalde snøfyllte månedene da intet grønt vokser kan man i det minste være opptatt av og dyrke værets negative side. Det ekte hagemennesket ber til Gud om å få det samme magiske været som Gud ordnet for Edens hage, en værtype som omfatter alle mulige variasjoner som kan passe for alle planters behov. Den som er i besittelse av et sant hagehjerte er tross stadige tap, skuffelser og motgang i sin lille hage, overbevist om at Vårherre  etter fallet og bortvisningen i sin barmhjertighet har ført over så mye fra Edens hage som detkreves for at jordelivet kan bli utholdelig også for hagemennesker.

Capeks lille bok illustrerer alle slags små og store hendelser og videvordigheter som kjennetegner og preger vårt lidenskapelige samliv med hagen.

Litt om hagens historie og opprinnelse

På bakgrunn av begreper som Paradis og Edens hage er det ikke vanskelig å forstå at hagens historie er forbundet med religion og religiøse ritualer og myter.

Paradiset var opprinnelig en betegnelse for en form for hage. Ordet stammer fra gammelpersisk. Grekeren Xenophon oversatte frasen pairidaeza til den greske versjonen Paradeisos. Den opprinnelige betydningen av ‘paradis’ var «en muravgrenset innhengning eller hage’. Ordet er sammensatt av pairi (rundt) og daeza eller Diz (vegg, murstein eller en figur).

Vårt begrep om paradis viser både bakover til en tapt idealsted i fortiden og som et fremtidshåp, i form av et himmelsk paradis. Paradis er et begrep sterkt preget av våre forestillinger, ogkan forståes som en projeksjon  av idealforestillinger inn i fortiden eller fremtiden.  Paradis i denne forstand viser til et ideelt eller idealisert sted der tilværelsen er harmonisk, velstående, fredelig, lykkelig og tidløs. Paradis representerer et mot-bilde til opplevelsen av ulike former for menneskelig elendighet, ulykke, mistrivsel og disharmoni. Paradiset kjennetegnes av opplevelsen av tilfredshet og harmoni, og ikke av luksus og dovenskap. Paradisforestillinger er tverrkulturelle og gjerne preget av pastorale innslag og naturscener. En hage kan i sin kjerne oppfattes som en praktisk rettet projeksjon inn i ens aktuelle livsituasjon av noen slike idealforestillinger om et perfekt, fredelig og skjønt sted. Kanskje er dette noe almenmenneskelig, som følger oss ialle kulturer og til alle tider. I denne mening har hagen egentlig ikke noen historie, den er i bunn og grunn et tidløs side ved den menneskelige tilværelsen.

Det finnes ikke i dag noen sikre og velunderbyde synsmåter som på en overbevisende måte forklarer hvordan hager oppsto og utviklet seg. Konvensjonell viten forteller at hager fremsto som et biprodukt av jordbruket eller som en form for primitiv jordbruk.

Poeten W.S. Merwin mener at utviklingen heller var motsatt. Han hevder at det er mer plasibelt at jordbruket oppsto som en følge av et famlende og utprøvende hagehold kanskje også forbundet med religiøse ritualer som først utgjorde et tillegg til andre viktigere måter å overleve på.

Det reflekterende hagehold

Mange hagemennesker er ikke overvettes interessert i å tenke over hvorfor de er opptatt av hagen sin. Hagen er en praktisk sak, den utgjør sin egen glede og eventuelt plage. Den har jo nok med seg selv. Hagen gir folk tilgang til mange enkle og uskyldige opplevelser og gleder og noe å holde på med stort sett gjennom hele året. Hva mer trengst? Hagen er først og fremst en praktisk beskjeftigelse, den fyller livet med etterlengtet innhold og avkobling. Det får holde, mer forklaring er det  ikke behov for. Det er alt de spør om og trenger av hagen. Er det egentlig noe mer å snakke om?

Slike hagemennesker har sikkert rett. Men som vi vet, hagemennesker er en mangfoldig stamme og få av dem er like. Ikke mange liker å gjenta andre i alle detaljer. Kopiere og etterligne, stjele litt her og litt der. Men ikke nøyaktig lik andre.

Slik er det, mens noen har nok med det enkle og konkrete hageholdet så finnes det andre som ikke stopper med det. For dem omfatter hagen og hageholdet en mengde andre ting utover det umiddelbare og konkrete, for dem er hagehold en overskridelse av den vanlige tilværelsen og dens begrensninger, en hage er noe mye mer og annet enn det rutinemessige hverdagslivet. De betrakter kanskje hagen på en mer alvorlig og ettertenksom måte, med et spørrende filosofisk blikk som ser på det vi gjør som mennesker som kilde til mening i livet. Eller de ønsker å reise grunnleggende spørsmål omkring ‘hvorfor ha en hage’, hva vi opplever i våre hager og hvilken betydning hagen har i menneskelivet og for det gode liv.

Individualitet og særpreg i hagen

Mange hagekommentatorer har tatt for seg en bredere filosofiske og psykologiske eller sjelelige måten å nærme seg hagen på.

‘In my garden there is a large place for sentiment. My garden of flowers is also my garden of thoughts and dreams. The thoughts grow as freely as the flowers, and the dreams as beautiful.’  (Abram l. Urban.)

Det kan ikke finnes ikke en enkel formel, en eneste riktig oppskrift som peker ut hva som er vesentlig i menneskelivet. Mennesker er overalt og til alle tider avgjørende ulike. Det gode liv kommer i mange skikkelser, mange formater. Dersom vi har anledning og frihet nok blir de livene vi lever et spirende og blomstrende mangfold av handlingsprosjekter, levemåter og livsveier. Antropologene har gjennom sine studier av menneskeliv rundt omkring på kloden gjort det tydelig for oss at vi så å si er dømt til å være og frembringe forskjeller og kontraster oss i mellom, variasjoner, særpreg. Og –  alle mulighetene og risker for konflikter og uforenligheter som følger av dette.

Vi utformer i all vår ulikhet en uendelig rikdom av særpregete livsutkast. Et interessant område for slikt utkast er det forhold at ganske mange av oss bruker mye av livet på å utforme og lage, holde og stelle hager. Dette fenomen gjør oss til det spesielle folkeslaget man kan  ’hagemenneskene’.

Hagemennesket er selvsagt ingen ny oppfinnelse. Han eller hun finnes i ulike versjoner i alle kjente kulturer og kanskje også helt tilbake i begynnelsen av menneskets historie.

Menneskelige verdier og hage

Hva slags livsverdier ligger tilgrunn for at hagehold har en så viktig rolle for mange moderne mennesker ?

Det å holde på i hagen kan selvsagt både være og betraktes på en utvendig og overflatisk måte. For mange er hagen bare noe som alle har eller bør skaffe seg, og der man kun foretar seg det aller nødvendigste. Hagehold og stell av hageplanter har blitt oppfattet som en litt upraktisk med lidenskapelig aktivitet. Men slik er det ikke lenger; hagehold er ikke bare en hobby, for litt satte mennesker. I våre dager med stor teknologi og omgivelsesmessig krise, så oppdager vi at hagehold er helt vesentlig for ivaretakelse av menneskelivets viktigste verdier. Derfor blir hagehold mer og mer en livsstil, og avspeiler et paradigmeskifte i moderne livsførsel. Det er ikke lenger bare snakk om å utforme og oppgradere landskap og anvende planter og deres farger og egenskaper, det handler om en ny måte å være bevisst sine omgivelser på, å se seg selv og verden på.

Ekte hagemennensker elsker sine planter, de kritiserer dem ikke. Det ekte hagemmennesket er en ydmyk naturens tjener, og ikke en herre og mester som slår ned på trær og planter alt etter humør og forgodtbefinnende. Mange ubetenksomme hageholdere er rene hustyranner og koneplagere ute i hagen. Slike folk, som ikke har lært å la naturen være i førersetet, og la naturen få siste ordet,er ikke egnet som hagemenneske, til å få en tilfreds sjel. Det ekte hagemennesket lærer mer og mer, med alder og erfaring, å utvikle en ydmyk, takknemlig og avventende åndelig innstilling til naturens innbyggere og hendelser.

 I moderne samfunn er det blitt slik at hagehold er en viktig hobby, fritidsaktivitet, rekreasjon så vel som profesjon og yrkesaktivitet for mange mennesker. Hagebransjen er en del av moderne forbruk, og omsetter for enorme summer hvert år i alle land i Europa og ellers i verden, og dette øker hvert år.

 Hagehold har blitt nummer en som rekreasjonshobby i Amerika og andre moderne land. Det å søke etter åndelig mening i hverdagslivet og det nære er en trend i det moderne menneskelivet.

 

Hagens beskyttende rom og rommets poesi

I myten er fortellingen at etter det store fallet står mennesket naken, kontrontert med en hard og fremmed verden. Vi må finne opp livsformer som dekker og beskytter oss, som vi kan gå inn i og som omslutter oss. Gjennom hele vår kulturelle historie finner vi opp og skaper oss livsformer som kanskje har andre funksjoner men en av deres oppgaver er å bringe verden nærmere oss, de skal sikre oss eksistensiell ly.

Vi lager ifølge den tyske filosofen Peter Sloterdijk’s sfære-prosjekt  lager vi oss en slags eksistensielle ‘bobler’ eller psykososiale beholdere i form av sosial-romlige sfærer. Deenne prosessen pågår hele tiden , den er uavsluttet – noen ganger taper de kjente sfærene sin troverdighet, og vi er tilbake ute i det åpne, nakne som etter fallet. Sloterdijk beskriver vår jordiske situasjon når han skriver at:

«folk er levende vesener, som lever på randen av et ujevnt rund legeme – en kropp som som en helhet,  verken er en mors kropp eller en beholder, og som ikke har noen beskyttelse å tilby.»

I skyggen av de små personlige livene våre finnes den eksistensielle fortvilelse som Pascal snakket om, og hva gjør vi ikke bare for å holde denne fra livet. Hele vår kultur er en fortelling om å søke ly, helbrede vår fortvilelse. Hagens rom er en av våre eldgamle psykososiale bhooldere; vi vet alle at hagen kjennes som eksistensiell avskjerming og ly, at hagens handlinger gir avledning og flukt. Som hagemennesker svarer vi positivt på tilværelsens utfordring, hagen er et indre kall om å fortsette å finne opp nye måter å forme dette livet på.

I boken «Hager. Et essay om den menneskelige tilværelsen» skriver Robert Harrison at ‘hagetilværelsen‘ (Harrison 2008)  i uminnelige tider har blitt oppfattet som et slags idealbilde av menneskelig lykke. Livet i historie og samfunn med andre er så utfordrende og fylt av nederlag og bitre kompromisser og lidelse at vi som mennesker må vite å avgrense og beskytte oss, vi må lære oss kunsten å lage oss og dyrke et hellig rom der vi beholder fotfeste og alltid kan være med oss selv. Hagene gir oss akkurat dette. Vi trenger et motstykke og en motkraft til en hard og krevende verden. Forestillinger om en hage, omgivelser som vi skaper og kultiverer selv, er nært forbundet og beslektet med utopiske forestillinger om paradis og Eden og endog himmelen. Menneskenes hagehold avdekker samtidig vårt doble forhold til naturen, at vi både er av naturen og at vi skiller oss fra naturen og innretter vår egen, spesielle menenskelige verden ved hjelp av naturen. Harrison sier det slik:

«Det faktum at mennesker skaper slike ting som hager er merkelig, for det innebærer at det finnes aspekter ved vår menneskelighet som naturen på naturlig vis ikke tilveiebringer, som vi må skape rom for i naturens midte. Dette på sin side betyr at hager markerer vår adskillelse fra naturen på samme tid som de bringer oss nærmere den, at det finnes noe distinkt menneskelig i oss som er relatert til naturen men ikke frembrakt av naturen, kort sagt, hagene er en respons på menneskelige behov som ikke er reduserbare til behov som vi har felles med dyrene.»

Perspektiver på hagers rolle i folks liv

Et interessant australsk hage-forskningsprosjekt for noen år tilbake hadde tittelen   ”Den kongruente hagen»:

Formålet med prosjektet var utforskning av den rollen som den hjemmehagen har når det gjelder å tilfredstille grunnleggende menneskelige behov. Forskerne intervjuet hagemennesker om hva slags verdi det å holde på med hagen hadde i deres liv. Landskapsforskeren Mike Steven fra  Western Sydney universitetet i Australia fastslo at hageholdet kan tilfrestille 9 ulike menneskelige behov:

subsistens
beskyttelse
affeksjon
forståelse
deltakelse
fritid
skapende virksomhet
identitet
frihet

Hagehold oppnår dette gjennom fire væremåter eller menenskelige tilstander:

å være
å ha
å gjøre
å samspille

Om det indre hagehold

Den amerikanske hagefilosofen Judith Handelsman har skrevet en bok om filosofisk eller åndelig hagehold med tittelen Å dyrke meg selv: En åndelig reise gjennom hagehold”.

Om å dyrke meg selv‘ handler om hvordan Handelsmans utviklet et eget åndelige forhold til plantene i hennes liv, og hvordan dette forholdet kan hjelpe mennesker til å takle vanskeligheter og lære mer om seg selv.

Det var mens hun var i tjueårene at Handelsman utviklet sitt åndelige samspill med planter og hageaktiviteter. Hun begynte å snakke med sine planter, fortalte dem om hva hun tenkte på og hadde ønsker om å gjøre. Hun oppdaget at plantene reagerte. Noen av historiene hennes virker ganske mystiske, men den felles tråden i det Handelsman skriver er at våre planter på en måte er bevisste om oss og har sine egne ønsker om mange av de samme tingene som vi har.

Handelsman betrakter altså hager og hagehold som en åndelig opplevelse og en kilde til selvoppdagelse og selvutvikling som kan motvirke den følelsen av isolasjon, adskillelse og ensomhet som vi føler i moderne samfunnsliv, og som i siste instans bunner i vår mangel på sammenhengsopplevelse med naturen utenfor oss og inne i oss. Hagehold er en måte som moderne mennesker kan bruke for å gjenopprette en  sammenheng med naturen og den åndelige tilfredstillelse som den gir oss.

Harrison sier det slik:

«Hagehold er en åpning av verdener – av verdener inne i verdener – som begynner med den verden som er under ens føtter.» /(«Gardening is an opening of worlds – of worlds within worlds – beginning with the world under one’s feet.»

Handelsmann forsøker å kombinere det personlig-åndelige og det praktisk-tekniske ved hagehold, som altfor lenge har vært splittet fra hverandre. Hun forsøker å utdype og utvide den praktiske hvordan-gjør-man innstillingen til hagehold ved å inspirere til selvforbedring av hageholderens og utvikle hans eller hennes indre liv.

Handelsman viser oss hvordan vi kan gjøre oss selv til elever og lærer av naturen omkring oss, og derigjennom oppdage oss selv. Når vi viser omsorg for og steller med planter inne i huset og ute i hagen, steller vi med vårt egen indre og gjenoppretter hjemfølelsen med naturen inne i oss selv. Mange av oss hageholdere har sterke opplevelser med trær og planter eller når vi utfører ting I hagene våre, men vi forteller ingen om dem av frykt for å virke overspente og sære. Folk snakker sjelden om de åndelige aspektene av hagehold; det er bare når andre utdyper hvordan hagehold  ’føles’  at andre vil dele sine opplevelser og hemmeligheter på dette området. Det er en gave som markerer begynnelsen til et åndelig perspektiv, et perspektiv som omfatter samarbeid og kommunikasjon mellom mennesker og planter, en gjenoppretting av sammenhengene mellom mennesker og naturen inne i og omkring oss.

”Å dyrke oss selv” er så mye mer enn en tradisjonell hagebok, fordi inspirerer oss til å få øynene opp for alt dette andre og livsviktige som hagehold handler om, og få tiltro til vår egen opplevelseshistorie i hagen som kilde til å dyrke rikheten og tilfredsheten i våre hverdagsliv. Handelsman viser hvorledes hagehold kan være kilden til selvoppdagelse og selvhelbredelse, ved å klarne våre øyne for den dype kjærligheten til og sammenhengen med planter og naturlige prosesser i og omkring oss, og lar oss ta del i den helbredende evnen til ”det indre hagehold”. Sammenhengen i alt levende er ikke bare et abstrakt begrep; det er noe vi kan føle og stå ovenfor i daglige små hendelser, når vi er aktive med hagehold utendørs eller innomdørs, så ærer vi verden og sammenhengen mellom alt som lever – det er nesten snakk om en bønn.

Et populært kinesisk ordtak om hageholdets betydning lyder som følgende:

«Vil du være lykkelig en time, så drikk deg full !

Vil du være lykkelig et par dager, så gift deg !

Vil du være lykkelig en uke, så slakt en gris og spis den !

Men vil du være lykkelig hele livet…

skaff deg en hage!»

Hva er så ‘en hage’?

«Gardening brings about a transformation of perception, a fundamental change in one’s way of seeing the world, call it a phenomenological concersion». (Harrison)

«Il faut cultiver notre jardin» (Voltaire)

Hager kommer i alle slags utgaver og versjoner, sjelden ser man like hager. Enhver hage er enestående eller kanskje er det bedre å si potensielt enestående. Det finnes hager som egentlig ikke er hager, men en slags utestuer der man egentlig ikke ønsker at noe skal vokse eller dø eller råtne. Helst hadde man plantet plastikkroser dersom det hadde vært mulig uten å blamere seg for alt og alle.

Vi snakker selvsagt ikke om slike pseudohager men om autentiske hager; Ulike hager utgjør et rikt mangfold av valg og løsninger og drømmer når det gjelder planter, landskapsutforming, temaer, fargebruk, osv..- Finnes det noe felles oppe i alt dette mangfoldet av ulike tradisjonelle og stilmessige og individuelle hageideer ?

Hager varierer så mye i formål, størrelse, stil og innhold at av og til er det slik at ikke engang planter eller blomster kan sies å være avgjørende for om det er snakk om en hage. I siste instans er det bare en felles faktor mellom alle hager, og det er det aktive og opplevende og klutiverende menneskets omsorg for og kontroll over og samhandling med naturen. Det er selvsagt ikke snakk om en enkel form for omsorg og ’kontroll’, men omsorg og kontroll for estetiske grunner. Men selv denne kontrollen eller innflytelsen er avgjørende – uten vedvarende og vaktsom omsorg og innflytelse vil enhver hage ganske raskt vende tilbake til den naturlige tilstanden i omgivelsene som omgir den. Da sier vi at her har det engang hvert en hage! En hageforfatter har sagt at det å finne frem til sitt eget hagetema er like lett eller like vanskelig som å oppfatte hva det er som får deg til å smile. En annen hageforfatter har sagt at hageholdere er, det er like godt å innrømme det, kontroll-freakere. Hvem ellers er villig til å tilbringe fritiden sin med å luke utkrutt fra jorden, med å ta liv-og-død valg om levende plantevesener, å flytte jord og planter hit-og-dit, og legge om terreng og vannløp ?

Jo mer en tenker over det, jo mer merkverdig ser det ut; en tvangsmessig trang til å gjøre om igjen et lite hjørne av planeten ut fra en visjon eller en plan. Dersom jeg hadde en blomst for hver gang du fikk meg til å smile, så ville jeg gå rundt i en endeløs hage. En hageforfatter skriver at hun tror at en av grunnene til at vi blir opphengt i hagehold, er at det er det nærmeste en kommer til å være tilstede ved skapelsen.

Etymologi: ‘hagespråket’ – ordsammenhenger»: Garden, garten, have, hage. Hva er en hage? Hagen og menneskene. Forskjell og variasjon i hager. Kulturer, historie og hager. Typer av hager. Hage-stil. Nasjonalt pregete hager; fransk hage, engelsk hage, japansk hage. Klassiske hager, formelle hager. Tema-hager. Kunsthager. Urtehage, frukthage, rosehage, arboretum, naturhage, villhage. 

«Alle hagene som mennesker lager rundt omkring i verden gjør det helt klart; menneskets sjel kan ikke trives uten en hage. Dersom du ikke ønsker paradiset, så er du ikke menneskelig, og hvis du ikke er menneskelig så har du ingen sjel.» (Thomas Moore, The Re-Enchantment of Everyday Life, 1996, p. 101)

Hagens filosofi. Om den filosofiske refleksjonen over hager og hagehold

“Hvem som helst kan skape en lite hage med bambus i verden. Men jeg tviler på om hagemennesket vil få til å inkorporere verden i sin bambushage.”  (Hermann Hesse, Glassperlespillet)

I boken ‘En hagenes filosofi’ fra 2006 skriver den britiske filosofen David Cooper om

“den relative neglisjering av hagen i moderne filosofi.”

Han peker på at

«det å utforme, skape og oppleve hager – og de måtene man lever innfor og i relasjon til hager – har vært av stor viktighet for menn og kvinner helt tilbake til tiden med de gamle storrikene i Persia og Kina. Ved å neglisjere hagen ignorerer filosofien ikke bare en pågående mote, men aktiviteter og erfaringer av varig menneskelig betydning.”

“Hvorfor hage?” Dette er det grunnleggende filosofiske spørsmålet om hager som sjelden blir stilt. Hva kan forklare den store betydningen som mennesker tillegger det å utforme og opprettholde hager og som inngår i begrunnelsene de gir seg selv og andre for den innsatsen de legger ned i å lage og holde på med hager? Vi kan også spørre om hvilke betydninger er tilgjengelige i for folk i en bestemt historisk-kulturell livssammenheng når det gjelder deres forhold til hager? Ingen er i tvil om den enorme betydningen som hager kan ha og har for mange mennesker. Den britiske filosofen Francis Bacon hevdet at hager gir den reneste av alle menneskets gleder. En mediakjendis mener at ved siden av det å få barn er hagen det i livet som gir mest glede. Andre har hevdet at det å ha skapt en hage oppleves som det viktigste et menneske har gjort i livet sitt. Det har vært pekt på sammenhenger mellom et lands kulturelle utvikling og måten man betrakter hagers omfang, utforming og funksjon på.

David Coopers hagefilosofi fremstiller vår opptatthet av hager og hagehold som et spesiell menneskelig fenomen. Den er forskjellig både fra nopplevelse av kunst i sin allminnelighet og ordinær naturopplevelse.

Cooper utforsker betydningen som ulike ‘hage-praksiser’ og hagerelaterte aktiviteter har og han forsøker å vise hvordan ikke bare hagearbeid i seg selv men også andre aktiviteter som hagen åpner opp for, blant annet sosiale og meditative aktiviteter, bidrar til det gode liv. Han skjelner mellom de mange typer av mening som hager kan ha, fra det å representere naturen til å formidle og uttrykke følelsesmessig opplevelser, fra historiske meningsammenhenger til det å symbolisere et åndelig forhold til verden.

Cooper viser til den velkjente observasjon at blant menneskelige frembringelser er hagen kanskje det området der våre aktiviteter er tett knyttet til og avhengig av samarbeidet med naturen.
Han viser til hagens rolle som en åpenbaring av en intim avhengighet mellom menneskelig skapende aktivitet i verden og ‘mysteriet’ om at det finnes en verden for oss.

Hagens mystikk: Om åndelige, religiøse og eksistensielle sider ved hagehold

Hage som lindring og helbredelse: Den terapeutiske hagen

Ingen er vel i tvil om at de omgivelsene vi lever i påvirker oss på godt eller vondt. Det har etterhvert fremkommet forskning som klart viser at ulike sider ved våre omgivelser og ikke minst de naturlige omgivelsene har stor betydning for mennerskers helse og velvære, både kroppslig, psykologisk og sosialt.

booksCA20NPHOI den viktige boken ‘The Experience of Nature: A Psychological Perspective’ (1989) stiller forfatterne  Rachel Kaplan og Stephen Kaplan følgende 3 grunnspørsmål omkring hva slags innvirkning naturlige ‘grønne’ omgivelser har på mennesker og deres fungering:

1)      Er den reell? Er virkningene som naturen har på folk så sterk som de intuitvt synes å være?

2)      Hvordan virker den? Hva ligger bak omgivelsenes kraft som ikke bare tiltrekker og settes pris på av individer men tilsynelatende også er i stand til å hjelpe rammete individer til sunn og effektiv fungering?

3)      Er noen naturlige mønstre bedre enn andre? Finnes det en måte å designe, å organisere og å fortolke naturlige omgivelser slik at man kan fremme disse positive påvikningene?

I vår helseopptatte tid spør vi gjerne om man blir sykere eller friskere av ting som opptar og påvirker oss. Det er ikke sikkert at det er riktig å gjøre det, men ikke desto mindre er det nærliggende å spørre om hva hager og hagehold kan gjøre for vår mentale og kroppslige fungering og helse?

Hva vet vi i dag om hagers og hageholdets betydning for menneskers mentale og kroppslige helse?

På hvilke måter kan vi best gjøre oss nytte av hager og hagehold som helsefremmende aktivitet?

Hagehold har altså ganske sikkert andre verdifulle sider enn de direkte  praktiske og estetiske gledene ved en altoppslukende hobby.

De helbredende aspektene ved å være i og oppleve en hage er blitt godt dokumentert gjennom psykiatriske og medisinske undersøkelser og forskning.

Studier viser at pasienter i et sykehus som kan se ut i en hage tar mindre medikasjon og reiser hjem tidligere enn pasienter som bare kan se ut på en parkeringsplass og andre bygninger. Demente Alzheimer-pasienter blir mindre voldsomme når de befinner seg i en hage.

Litteraturoversikt og referanser

Adams, William H. (1991) Gardens through History: Nature Perfected. New York: Abbeville.

Bacon, Francis (1902) ‘Of Gardens’. In Essays. London: Grant Richards, 127–33.

Brook, Isis (2003) ‘Making it Here like There: Place Attachment, Displacement and the Urge to Garden’. Ethics, Place and Environment 6: 227–34.

Brother, Nan; Men and Gardens 1st ed., (New York: Alfred A. Knopf, 1956

Brown, Jane (2000) The Pursuit of Paradise: A Social History of Gardens and Gardening. London: HarperCollins.

Ćapek, Karel (2003) The Gardener’s Year, trans. G. Newsome. Brinkworth: Claridge.

Church, Thomas D. (1995) Gardens are for People. Berkeley: University of California Press.

Cooper, David E.; A Philosophy of Gardens (New York: Oxford University Press, 2006)

Elliott, Charles (2002) The Potting Shed Papers: On Gardens, Gardeners and Garden History. London: Frances Lincoln.

Francis, Mark, and Hester, Randolph T. (1990) (eds.), The Meaning of Gardens: Idea, Place and Action. Boston: MIT Press.

Hunt, John Dixon (1998) ‘Gardens: Historical Overview’. In M. Kelly (ed.), Encyclopedia of Aesthetics, ii, New York: Oxford University Press, 271–4.

Jellicoe, Geoffrey, and Jellicoe, Susan (1995) The Landscape of Man: Shaping the Environment from Prehistory to the Present Day, 3rd edn. London: Thames & Hudson.

Ji Cheng (1988) The Craft of Gardens, trans. A. Hardie. New Haven: Yale University Press.

Keen, Mary (2001) ‘Gardens as Theatre’. In E. Hunningher (ed.), Gardens of Inspiration, London: BBC Worldwide, 108–23.

McHarg, Ian (1990) ‘Nature is More than a Garden’. In Francis and Hester (1990), 34–7.

Miller, Mara (1993) The Garden as Art. Albany, NY: SUNY Press.

——(1998) ‘Gardens as Art’. In M. Kelly (ed.), Encyclopedia of Aesthetics, ii, New York: Oxford University Press, 274–80.

Moore, Charles W., Mitchell, William J., and Turnbull, William (1993) The Poetics of Gardens. Boston: MIT Press.

Ross, Stephanie (1998) What Gardens Mean. Chicago: University of Chicago Press.

Litteratur og terapeutiske aspekter ved ‘grønne omgivelser’, hager og hagehold:

Cohen-Mansfield, J. and Werner, P., 1998. Visits to an outdoor garden: impact on behaviour and mood of nursing home residents who pace. In: Vellas, B.J. and Fitten, L.J. eds. Research and practice in Alzheimer’s disease. Springer Publishing Company, New York, 419-436.

Cooper-Marcus, C. and M. Barnes (1995). Gardens in Healthcare Facilities: Uses, Therapeutic Benefits, and Design Recommendations. Martinez, CA: The Center for Health Design. Cooper-Marcus, C. and M. Barnes (1999).

Cooper-Marcus, C. and M. Barnes (1999); Healing Gardens: Therapeutic Benefits and Design Recommendations. New York: John Wiley.

Faber Taylor, A., Kuo, F. E., & Sullivan, W. C. (2001). Coping with ADD: The surprising connection to green play settings. Environment and behavior, 33, 54-77.

Faber Taylor, A., & Kuo, F. E. (2009). Children with attention deficits concentrate better after walk in the park. Journal of attention disorders, 12, 402-409.

Fjeld, T., Veiersted, B., Sandvik, L., et al., 2002. The effect of indoor foliage plants on health and discomfort symptoms among office workers. Indoor and Built Environment, 7 (4), 204-206.

Gierlach-Spriggs, N. Kaufman, R. E., and S. B. Warner, Jr. (1998). Restorative Garden: The Healing Landscape. New Haven: Yale University Press.

Horsburgh, C. R. (1995). Healing by design. New England Journal of Medicine, 333: 735-740.

Kaiser, M., 1976. Alternative to therapy: garden program. Journal of Clinical Child Psychology, 21-24.

Kaplan, R., 1973. Some psychological benefits of gardening. Environment and Behavior, 5 (2), 145-162.

Kaplan, R., 1993. The role of nature in the context of the workplace. Landscape and Urban Planning, 26 (1/4), 193-201.

Kaplan, R. and Kaplan, S., 1989. The experience of nature: a psychological perspective. Cambridge University Press, Cambridge.

Kaplan, S., 1992. The restorative environment: nature and human experience. In: Relf, D. ed. The role of horticulture in human well-being and social development: a national symposium, 19-21 April 1990, Arlington, Virginia. Timber Press, Portland, 134-142.

Kidd, J.L. and Brascamp, W., 2004. Benefits of gardening and the well being of New-Zeland gardeners. In: Relf, D., Kwack, B.H. and Hicklenton, P. eds. Expanding roles for horticulture in improving human well-being and life quality. ISHS, Leuven, 103-112. Acta Horticultura no. 639.

Kuo FE, Faber Taylor A. A potential natural treatment for attention-deficit/hyperactivity disorder: evidence from a national study. Am J Public Health. 2004: 94:1580–1586.

Lewis, C.A., 1979. Healing in the urban environment: a person/plant viewpoint. American Planning Association Journal, 45, 330-338.

Lewis, C.A., 1992. Effects of plants and gardening in creating interpersonal and community well-being. In: Relf, D. ed. The role of horticulture in human well-being and social development: a national symposium, 19-21 April 1990, Arlington, Virginia. Timber Press, Portland, 55-65.

Lewis, C.A., 1995. Human health and well-being: the psychological, physiological, and sociological effects of plants on people. In: Matsuo, E. and Relf, P.D. eds. Horticulture in human life, culture and environment: international symposium 22 August 1994. ISHS, Leuven, 31-39. ISHS Acta Horticulturae no. 391.

Lewis, C.A., 1996. Green nature/human nature: the meaning of plants in our lives. University of Illinois Press, Urbana.

McGinnis, M., 1989. Gardening as therapy for children with behavioral disorders. Journal of Child and Adolescent Psychiatric and Mental Health Nursing, 2 (3), 87-91.

McGuinn, C. and Relf, P.D., 2001. A profile of juvenile offenders in a vocational horticulture curriculum. HortTechnology, 11 (3), 427-433.

Mooney, P. and Nicell, P.L., 1992. The importance of exterior environment for Alzheimer’s residents: effective care and risk management. Health Care Management Forum, 5 (2), 23-29.

Mooney, P.F. and Milstein, S.L., 1994. Assessing the benefits of a therapeutic horticulture program for seniors in intermediate care. In: Francis, M., Lindsey, P. and Rice, J.C. eds. The healing dimensions of people-plant relations. Center for Design Research, UC Davis, 173-194.

Nixon, B. and Read, S., 1998. Therapeutic horticulture for young people with complex mental health problems. In: Stoneham, J. and Kendle, T. eds. Plants and human well-being: proceedings of a conference held at the University of Reading, 18-19 September 1996. The Sensory Trust, Bath, 67-76.

Perkins, S. , Searight, H. & Ratwik, S. (2011). Walking in a Natural Winter Setting to Relieve Attention Fatigue: A Pilot Study. Psychology, 2, 777-780. doi: 10.4236/psych.2011.28119.

Perrins-Margalis, N.M., Rugletic, J., Schepis, N.M., et al., 2000. The immediate effects of a group-based horticulture experience on the quality of life of persons with chronic mental illness. Occupational Therapy in Mental Health, 16 (1), 15-32.

Rice, J.S. and Remy, L.L., 1998. Impact of horticultural therapy on psychosocial functioning among urban jail inmates. Journal of Offender Rehabililtation, 26 (3/4), 169-191.

Russell, H., 1997. The effect of interior planting on stress. University of Surrey.

Sarver, M.D., 1985. Agritherapy: plants as learning partners. Academic Therapy, 20 (4), 389-396.

Sempik, J., Aldridge, J. and Becker, S., 2003. Social and therapeutic horticulture: evidence and messages from research. Thrive with the Centre for Child and Family Research, Loughborough University, Reading.

Smith, V.D. and Aldous, D.E., 1994. Effect of therapeutic horticulture on the self concept of the mildly intellectually disabled student. In: Francis, M., Lindsey, P. and Rice, J.C. eds. The healingdimensions of people-plant relations. Center for Design Research, UC Davis.

Tennessen, C. M., & Cimprich, B. (1995). Views to nature: Effects on attention. Journal of environmental psychology, 15, 77-85.

Ulrich, R.S., 1983. Aesthetic and affective response to natural environment. In: Altman, I. and Wohlwill, J.F. eds. Behavior and the natural environment. Plenum, New York, 85-125.

Ulrich, R.S. and Parsons, R., 1992. Influences of passive experiences with plants on individual well-being and health. In: Relf, D. ed. The role of horticulture in human well-being and social development: a national symposium, 19-21 April 1990, Arlington, Virginia. Timber Press, Portland, 93-105.

Ulrich, R.S., Simons, R.F., Losito, B.D., et al., 1991. Stress recovery during exposure to natural and urban environments. Journal of Environmental Psychology, 11 (3), 201-230.

Unruh, A.M, 2004. The meaning of gardens and gardening in daily life: a comparison between gardeners with serious health problems and healthy participants. In: Relf, D. and Kwack, B.H. eds. Proceedings of the XXVI international horticultural congress: expanding roles for horticulture in improving human well-being and life quality, Toronto, Canada, 11-17 August 2002. ISHS, Leuven, 67-73. ISHS Acta Horticulturae no. 639.

Noen nettsteder:

Helliglunden: https://www.facebook.com/media/set/?set=a.1575474063669.2075400.1140096289&type=3

http://catholicgnosis.wordpress.com/