Nevropsykologi: Fra filosofisk dualisme til empi­risk utforskning av hjer­ne-psy­ke sam­men­hen­ger

NEVROPSYKOLOGI: BEGREP OG HISTORISK BAKGRUNN

‘Nevropsykologien’ ( en sjelden gang kalt ‘psykonevrologien’) er den del av psykologien som omhandler relasjonen mellom psykiske og nevrologiske prosesser hos mennesket. Denne subspesialiteten innenfor moderne psykologi er et forholdsvis nytt sideskudd av fysiologisk eller biologisk psykologi. Nevro­psykologien synes å være iferd med å manøvrere seg inn i en nøkkel­posisjon blant vår tids menneskevitenskaper. Denne helt moderne disiplinen utgjør, som Hyden (81) sier det, en moderni­sert møteplass for problematikken om forholdet mellom psyke/sinn og kropp/hjerne i vitenskapene mot slutten av det 20’ende århundret.

Vi kan fremstille nevropsykologiens stilling i dette forholdet i en enkel figur:

( modifisert etter Hyden 81, s.167)

Denne figuren beskriver hvorledes nevro-psykologien vokser frem som en ny disiplin som er basert på produksjonen av det en kunne kalle ‘korrespondanse-empiri’ mellom det nevrologiske og det psykologiske fenomen-området. Siden slutten av forrige århundre og særlig de siste tiårene har nye teknologier gjort denne samkjøringen av empiri fra to tradisjonelt adskilte områder mulig. Slik korrespondanse-empiri synes samtidig å medføre at det tradisjonelle gapet mellom psykologiske og bilogiske begrepsdannelser  blir mindre.

Crockett et. als definerer nevro­psykologien ut fra at den driver slik korrespon­danse-utforskning mellom to fenomen-områder:

» Nevropsykologi er et forsknings-felt som fremsetter en modell som relaterer hjerne-dysfunksjon og -skade til observerbare empirisk beskrevne atferdsmessige forstyrrelser.» (1981,s.1)

Det kan se ut som om det er denne empirisk baserte systematiske korres­ponderingen mellom tradisjonelt dikotomiserte områder som gir nevropsykologien dens særstilling blant kretsen av moderne nevrofag. Nettopp kravet om at nevrofaglig utforskning av høyere fungering må forbindes med adekvate adferdsmessige og psykologiske begreper synes å representere et avgjørende bidrag fra nevropsykologien til utforskningen av det menneskelige fenomen.

Nevropsykologien som fag deles vanligvis opp i eksperimentell nevropsykologi og klinisk nevropsykologi. Den kliniske nevropsykologien deles på sin side opp i voksen-nevropsykologi og utviklingsmessig eller barne-nevropsykologi. Men det skal sies at som i andre unge disipliner foreligger det en viss variasjon i hvorledes fagområdet defineres og deles opp. Mye av disse ulikhetene i oppfatningen av faget kan nok føres tilbake til viktige begrepsmessige forskjeller

mellom ulike retninger innenfor nevropsykologien.

 

STRUKTUREN I SENTRALE  DEFINISJONER AV NEVRO­PSYKOLOGI

 Barkley (1983) skriver at:

» nevropsykologi er, generelt betraktet, studiet av hjerne-atferd sammenhenger; dvs. den er det vitenskapelige studiet av sammenhengen mellom gitte strukturer og fysiologiske prosesser i nervesystemet og organismers atferd.» (s.3)

Og han utdyper videre;

» klinisk nevropsykologi er (-) anvendelsen av denne kunnskapen, så vel som kunnskap fra andre områder av psykologien, i utredning og behandling av mennesker med antatt eller demonstrert nevrologisk sykdom.»(s.3)

‘ Termen nevropsykologi vil bli brukt i betydningen utforskningen av forstyrrelser i persepsjon, hukommelse, språk, tenkning, emosjon, og handling hos nevrologiske pasienter.’ (s.3)

Generelt sett har nevropsykologien i utgangspunktet hatt liten innflytelse på studiet av normal funksjon (s.3); men dette har forandret seg radikalt med de nye avbildningsteknologiene.

Shallice skjelner mellom fire faser i nevropsykologiens historie:

1) 1860-1905: den gylne alderen med oppkomsten av de såkalte diagrammakerne, med sine elaborerte modeller av det mentale maskineriet

2) 1905-1940: reaksjonen mot dem

3) 1940-1970: vendingen mot gruppestudier

4) 1970-:utviklingen av kognitiv nevropsykologi

Lezak (1976) definerer i sin kjente og viktige lærebok om nevropsykologisk utredning klinisk nevropsykologi som:

«en anvendt vitenskap som beskjeftiger seg med det at­ferdsmes­sige uttrykk for hjernedysfunksjon. Den utviklet seg som respons på praktiske problemer i forbindelse med utred­ning og rehabilitering av hjerneskadde pasienter.» (s.3)

Hecaen og Albert (1978) skriver i sin tekstbok i nevropsykologi at mennes­kelig nevropsykologi studerer:

«nevrale mekanismer som ligger tilgrunn for menneskelig atferd. Denne disiplinen er basert på en systematisk analyse av forstyrrelser av atferd som er en følge av endringer i normal aktivitet ved sykdom, skade, eller eksperimentelle modifikas­joner.»(s.1)

Disse forfatterne hevder at nevropsykologien befinner seg i kontakt-flaten mellom nevrovitenskapene og atferdsvitenskapene. Nevropsykologien kan deles i to underspesialiteter –  voksen nevropsykologi og utviklingsmessig nevropsykologi.

Meier (1974),som er knyttet til den amerikanske ‘skolen’ i klinisk nevropsykologi, skriver i en artikkel at nevropsykologien er en sammensatt disiplin som består av tre hovedtilnærminger til det viten­skapelige studiet av hjerne-atferds sammenhenger hos mennes­ket. De tre komponentene er :

–         klinisk nevropsykologi-

–          mennes­kelig fysiologisk psykologi

–         atferdsnevrologi.

Når det gjelder atferdsnevrologien var den, bortsett fra noen få unntak, primært en europeisk aktivitet fram til Norman Geschwinds innsats utover på 196o-tallet da han gjorde kjent og integrerte denne litteraturen i den amerikanske tradisjonen og derigjennom stimulerte den videre ekspansjonen av denne tilnærmingen i amerikansk nevrologi. Atferdsnevrologien legger først og fremst vekt på individuelle kasus-studier, og utformer test-situasjoner som tar sikte på å avdekke abnor­male avvik fra normal-fungering på en dikotomiserende måte. Den russiske forskeren Alexander Lurias tilnærming regnes for en stor del å være basert på et atferdsnevrologisk perspektiv.

Den eksperimentelle nevropsykologiens primære siktemål er å avdekke grunnleggende prinsipper for hjerne-atferds sammen­henger uavhengig av deres eventuelle praktiske anvendbarhet. Mye av forskningen utføres på dyr, og ofte forsker man på dyre-analogier til menneskelige nevrorelaterte tilstander og prosesser. (Ralph Reitan peker i 1966 på at høyere menneskelige atferdsformer til dels kan mangle egnete motstykker i dyre-analogier – noe som begrenser denne tilnærmingens muligheter.)

Den kliniske nevropsykologien adskiller seg fra eksperimen­tell nevropsykologi ved at interessen er rettet mot kliniske problemer hos hjerne-affiserte mennesker.

Den kliniske nevropsykologien ble opprinnelig utviklet med base innenfor den medisinske sykehus-sammenhengen, og fant der tidlig sin nisje innenfor de tradisjonelle nevrokirurgiske og nevrologiske tjenester.

Dean (1986) skriver at nevropsykologiens røtter ligger i atferdsnevrologi og elementer fra både klinisk og eksperimen­tell psykologi. Den viktigste innflytelsen i nevro­psykologiens historie har helt åpenbart vært atferdsvirknin­gene ved fokale hjerneskader, fordi nevropsykologien er helt avhengig av direkte adgang til hjernen. Lenge var skade-nevrologiens metoder hovedinngangen til å gjøre hjerneobser­vasjoner som kunne korreleres med atferdsfunn. I dag forelig­ger nye teknologi som utvider mulighetene for direkte og uavhengig hjerne-observasjon, som også frigjør nevro­psykologien mer fra skade-basert forskning. I alle fall mener Dean at enhver forskning som undersøker atferden isolert er dømt til å bli en tautologisk beskjeftigelse dersom en forsøker å si noe om hjernens rolle i atferdsutformingen.

Dean skriver at:

» nevropsykologi innebærer forsøk på å relatere observerbar atferd til sentral­nervesystemets funksjonelle effektivitet.» (s.7)

Dean peker på at forløperne til nevropsykologien går tilbake til de store sivilisasjonene. Den første omfattende ak­kumulering empirisk materiale begynte å sette fart i siste halvdel av forrige århundre. Men denne første nevrologien støtte på sine egne grenser ved sin mangel på en adekvat psykologi.

Gjennom en fenomenal fremgang i forskningen de siste fire tiårene har en etterhvert lyktes med å skissere de vesentlig­ste parametrene i dette fagområdet. Og gjennom systematisk forskning har en etterhvert begynt å tegne konturene av de nevrologiske korrelatene til kompleks menneskelig fungering.

Davidson (74) skriver at moderne klinisk nevropsykologi er et heterogent felt bestående av ulike faglige retninger og skoler mht utdannelse, metoder for data-innsamling, og anvendelsesområder.

Han definerer feltet slik:

» termen klinisk nevropsykologi vil bli brukt for å referere til komprehensive tilnærminger til anvendte problemer, som behandler de  psykologiske effektene av hjerneskader hos mennesker «. (1974, s. 3)

Klinisk nevropsykologi har innenfor denne tradisjonen røtter i akademisk psykologi, atferdsnevrologien, og kanskje vesentligst i det mentale målings- eller psykometriske feltet i psykologien.

Meier (1974) definerer disiplinen slik:

» Klinisk nevropsykologi er definert her som den komponenten av den menneskeli­ge nevropsykologiske virksomheten som understreker bruken av objektive psykologiske metoder i utredningen av høyere corticale funksjoner.» (s.298)

Mange ser at det ikke kan være noen skarpe grenser mellom klinisk nevro­psykologi og andre behandlingsfag som beskjeftiger seg med nevro-affiserte mennesker. Davidson kan derfor med god grunn hevde at:

«aktivitetene til nevrologer og nevrokirurger på det at­ferdsmessige feltet, og såvel logopedenes og noen spesial­pedagogiske eksperters aktiviteter kunne også bli kalt for klinisk nevropsykologi.» (1974,s.3)

Man kunne kanskje, og med en viss rimelighet, betegne disse praktiske fagene som under-spesialiteter innenfor den nevropsykologiske fag-gruppen.

Sammen med flere andre forskere og praktikere har Hynd arbeidet for å få gjennomslag for ‘pedagogisk nevropsykologi’ eller ‘skolenevropsykologi’ som en egen underspesialitet . Han har skissert denne disiplinens forhold til resten av nevropsykologien, og konturene av et eget videreutdanningsopplegg i pedagogisk nevropsykologi for psykologer som arbeider innenfor skolesammenhenger. (Hynd 81)

For russeren Alexander Luria er den menneskelige nevropsykologien kanskje den viktigste disiplinen blant den raskt fremvoksende gruppen av vitenskaper om nervesystemet som en kaller nev­rovitenskapene. I motsetning til de allerede nevnte definisjonene vektlegger Luria nevropsykologien som en generell teori om høyere nevral fungering, både normal og patologisk. Nevropsykologien er i hans arbeider en ny disiplin som i sin utforskning og forståelse av hjernens fungering står i nær forbindelse med psykologi, lingvistikk og nevrologi. Den omfatter, skriver han:

«studiet av hjernen i dens egenskap av organ for den mentale aktivitet», (1973,s.13)

Han skriver videre at nevropsykologien er:

» en ny vitenskapsgren med det spesifikke og unike sikte å undersøke de enkelte hjernesystemers rolle i komplekse former for mental aktivitet.»(1973,s.16)

For Luria har den moderne nevropsykologien altså to hoved-oppgaver:

Den første og historisk opprinnelige oppgaven er den klinisk nevropsykologiske oppgaven med å utforme vurderings- og diagnostiserings-metoder samt rehabiliter­ingsmetoder som gjør oss i stand til å avdekke de hjerne-affeksjonene som medfører spesifikke forstyrrelser av atferd og å behandle disse på en effektiv og rasjonell måte. Den oppgaven sammen­faller  med og videreutvikler den klassiske nevrologiens prosjekt.

Den andre oppgaven derimot er karakteristisk for den moderne nevropsykologien, og er også grunnlaget for den sentrale rollen som den pågående hjerne-revolusjonens har i utviklingen av den moderne psykologien:

» nevropsykologisk forskning skal gjøre mulig en faktor-analyse som medfører bedre forståelse av komponentene som inngår i komplekse psykologiske funksjoner som er basert på virkemåte­ne til ulike deler av hjernen .» (1970, s. 66)

Nevropsykologien utforsker altså ifølge Luria hvilke individuelle hjernesystemene som inngår i organiserinen av menneskets psykologiske aktiviteter, hvordan disse systemene samvirker i integrert mental aktivitet og hvorledes disse systemene endres ved hjerne/atferds-forstyrrelser.

Den moderne nevropsykologien har allerede vist sitt betydelige potensiale når det gjelder analysen og forståelsen av viktige sider ved den menneskelige psykologi som hukommelse, læring, selvregulering og selvkontroll, og bevissthet og følelsesmess­ige reaksjonsmåter både i normal og i patologiske atferdstilstander.

For Luria er det en sentralt poeng at:

» nevropsykologi er ikke bare viktig på det praktiske og kliniske nivået, men den omfatter også momenter som er viktig for den videre utviklingen av en vitenskapelig basert teori om selve strukturen til den nevrale basis for de psykologiske prosesser.» (1977, s.962)

Jeg skal komme grundigere tilbake til Lurias arbeider senere i denne framstil­lingen. Her skal det bare nevnes at hans tilnærming til nevropsykologien skiller seg skarpt fra vestlig nevro­psykologisk teori på et meget avgjørende punkt. Moderne nevropsykologisk teori og forskning i vestlige land er fundert i en nevrobiologisk tenkemåte der atferd og mentale prosesser søkes forstått i sammenheng med hjernens mekanismer og organise­ring. Lurias perspektiv på nevropsykologien gjør den derimot til en dobbelt fundert disiplin, både i nevrobiologi og samfunnsvitenskapelig forståelse av menneskets psykologiske fungering. Lurias hjernepsykologiske teori represente­rer det første utkast til en samfunnsmessig-historisk eller en ‘sosiocerebral’ tenkemåte om menneskehjernens funksjonsmåter – og implikasjonene av denne tenkemåten er ennå på langt nær utarbeidet i moderne teoretiske og praktiske menneskefag. Lurias nevropsykologi besitter et potensiale til å bli en grunnlags­vitenskap for alle menneskefagene nettop fordi den sammentenker hjernen som nevrobiologisk og sosiocerebralt system.

Hjernen som avhengig og uavhengig variabel

Den nederlandske nevropsykologen Bakker trekker i sin viktige artikkel om ‘Hjernen som avhengig variabel’ fram svakheter ved de offisielle definisjonene av nveropsykologi. (1984) Han gir to eksempler på typiske definisjoner av den kritiserte utgaven: Wolman definerer i sin ‘Atferdsvitenskapelig ordbok’ (73) nevropsykologi som: «en gren av psykologien som studerer nervesystemets og dets innvirkning på atferd.» ( Bakkers understrekning) –

og den kjente nevrologen Geschwind skriver likeens at nevropsykologien forsøker

» å avdekke nevrale mekanismer som ligger til grunn for atferden.»

 

Bakker hevder at denne typen av deskriptive definisjoner presenterer en synsmåte der hjernen nesten utelukkende blir oppfattet som uavhengig variabel og atferden som avhengig variabel. Denne måten å se forholdet mellom hjerne og atferd på er gammel, og faktisk helt tilbake til de første hjerne-formuleringene hos Hippokrates i hans syn på epilepsiene. Men, skriver Bakker, kunnskapen om at atferden og de atferdsmessige omgivelsene også har innvirkning på hjernen går faktisk ikke mer enn et par tiår tilbake. Hovedtyngden av nevropsykologisk forskning har beskjeftiget seg med innvirkningen av hjerne-områder og systemer på atferd og psykologisk fungering.

Walsh peker i sin epokegjørende bok om ‘Hjernens økologi‘ fra 1981 på at man allerede i begynnelsen av forrige århundre spekulerte på om hjernen kunne påvirkes og styrkes gjennom øvelser og trening. Men de fleste har allikevel inntil ganske nylig tenkt at hjernen stort sett er upåvirklig, strukturelt og funksjonelt insensitiv overfor innvirkninger fra omgivelsene og de erfaringene subjektet gjør. Bakkers hovedpoeng i sin analyse av de offisielle definisjonene av faget er at;

» det ser for meg ut som om hjernens økologi er et neglisjert område innenfor nevropsykologi; det er min overbevisning at dette kan innfluere uheldig på utviklingen av vår profesjon.» (1984, s.3)

NEVROPSYKOLOGIENS UTVIKLING I SAMFUNNET

Når vi ser på nevropsykologiens utvikling oppdager vi at tradisjonelt har noen områder stått sentralt som felter hvor  empiriske korrespondanser og korrelasjoner mellom hjernefunksjon og opplevelse/atferd lettere har latt seg konstatere: Det er snakk om områder som:

psykomotorikk og bevegelser

språkforstyrrelser og afasier

apraksier

hukommelse og amnesier

Andre områder av menneskelig psykologisk fungering, som personlighet, emosjoner og bevisst og viljesmessig fungering har lenge for en stor del syntes å falle utenfor nevropsykologiens felt. Dette har etterhvert begynt å endre seg utover i 70 og 80-årene og ikke minst etter 2000 årskiftet. I det siste tiåret før år 2000 er nye oppdagelser på disse områdene kanskje selve det som driver nevropsykologien fremover. Og det synes å være overfor disse høyere funksjonene at moderne nevropsykologi blir konfrontert med det nevrobiologiske forskningsprogrammets begrensninger i forståelsen av menneskelig fungering: Her produseres anomaliene og empirisk materiale som er vanskelig å sette på adekvate begreper. En rekke nye arbeider kan her nevnes som gir signaler om nevropsykologiens innmarsj på tidligere ukjent terreng og dermed utviklingen av et nevropsykologisk perspektiv i psykiatrien:

Gray

Flor-Henry

Jaynes

Arnold

Brown

Damasio

De moderne nevrofagenes økende innslag i menneskefagene gjorde seg først gjeldende i samspillet med psykologien. Det er først i det siste tiåret at dette innslaget begynner å skape begrepsmessige bølger i f.eks. de pedagogiske disiplinene. Den klassiske nevrologien derimot hadde kanskje en nærmere forhold til psykiatrien i form av det en den gangen kalte for nevropsykiatri. Jeg skal vise senere at nevropsykiatrien faktisk er i ferd med å få en gjenoppstandelse ikke minst som følge av nevropsykologiens fremmarsj.

En sentral institusjonell begivenhet for den moderne nevropsykologiens fremvekst på 60-tallet var etableringen av et spesifikt tidskrift for denne spesialdisiplinen. Det første nevropsykologiske spesialtidskriftet hadde sin bakgrunn i jevnlige sam­menkomster blant en liten gruppe europeiske nevrologer og psykologer som første gangen kom sammen i Østerrike i 1951 for å drøfte forstyrrelser av høyere mental fungering forbundet med hjerneaffeksjoner.

Det første nummeret av det internasjonale tidsskriftet ‘NEUROPSYCHOLOGIA’ i 1963 hadde en leder som definerte termen ‘nevropsykolog’ som et  –

‘særskilt område av nevrologien av felles interesse for nev­rologer,psykiatre,psykologer og nevrofysiologer.’

En skriver at cerebrale cortex er et hovedfokus, men ikke det eneste, for nevropsykologien. Sentrale studieområder er forstyrrelser av språk, persepsjon og handling. 20 år senere skriver man i en leder i samme tidsskriftet at –

‘det finnes fremdeles ingen bedre definisjon tilgjengelig ‘. (etter Gregory 1987 )

Den utviklingen vi har gjennomgått her i perioden fra 20-årene og til ‘gjen­oppvåkningen’ etter krigen, og særlig med inngangen til 70-årene kaller Rourke for nevropsykologiens ‘andre fase’.

Nevropsykologiens voldsomme ekspansjon de siste tre-fire tiårene har altså vært helt enestående. Mengden av publikasjoner har økt voldsomt fra et håndfull pr. år i 50-årene til hundrevis årlig utover i 80-årene. En rekke nye tidsskrifter spesielt rettet mot ulike aspekter av det nevropsykologiske feltet har sett dagens lys.

Den Internasjonale Nevropsykologiske Forening har økt medlemstallet over en tiårsperiode fram til midten av 80-tallet fra noen hundre psykologer til over et par tusen medlemmer.

NEVROPSYKOLOGIENS SÆRPREG I ULIKE LAND

Nevropsykologien som spesialdisiplin innenfor nevro­vitenskapene har utviklet nasjonale særpreg i ulike deler av verden. Amerikanerne, britene og russerne har hatt nevro­psykologiske fagmiljøer med forholdsvis klare forskjeller når det gjelder både forskningstradisjoner, metoder og teoridannelse.

I USA har man fått en uttalt todeling mellom eksperimentell og klinisk nevropsykologi. Klinisk nevropsykologi har fått en nesten enerådende kvantitativ og psykome­trisk tilnærming, slik vi ser det f.eks. i utformingen av Halstead-Reitans nevrop­sykologiske testbatterier for barn og voksne. Denne tradisjonen har røtter i akademisk psykologi, atferdsvitenskap, nevrologi, og særlig psykometriske målinger.

Det man ofte kaller ‘den amerikanske skolen’ i den kliniske nevrop­sykologien har vokst fram av arbeidet til Halstead. Han tok i 1935 til å arbeide med utviklingen av tester som kunne iden­tifisere pasienter som virket normale ved konvensjonell nevrologisk undersøkelse og viste tilnærmet normal psykometr­isk intelligens, til tross for massive frontallappslesjoner. I 1947 hadde Halstead lyktes med å konstruere et testbatteri som i sin originale form besto av 7 tester som på en effektiv måte diskriminerte mellom pasienter med frontale lesjoner og de som hadde non-frontale lesjoner. (Halstead 47) Halsteads opprinnelige tilnærming hadde både teoretiske og praktiske intensjoner, og tok sikte på mer genrell nevropsykologisk teori-dannelse utover det praktiske siktemålet.

Reitan, som er Halsteads best kjente student, forsterket først og fremst Halsteads utkast til et test-batteriet for nevropatologiske forstyrrelser. Bl. annet ved å inkludere Wechslers testsystem samt andre egnete tester for hjernens biologiske tilstand.

Luria uttaler om Reitans innsats at den i stor utstrekning er a-teoretisk. Men dette er en vurdering ikke alle er enig om, og i allefall ikke reitan selv. Kanskje som en følge av kritikken har han lagt økende vekt på nevropsykolgisk teoridannelse det siste tiåret. Tidligere har han sammen med sine medarbeidere på en imponerende måte gjennomført et omfattende forskningarbeid for å validitere testbatteriet som altså etterhvert fikk navnet Halstead-Reitan Batteriet.(HRB)

I Sovjet står Lurias navn sentralt. Han er den sentrale figuren i det man kaller den sovjetpsykologiske ‘triaden’ som i tillegg beståer av Vygostky og Leontjew.

Luria er den viktigste når det gjelder selve den nevropsykologiske pioner-innsatsen der han har lagt særlig vekt på kvalitativt pregede studier av serier av enkeltsubjekter og på systematisk teoridannelse for analysen av hjernesystemenes rolle i atferdsutformingen hos normale og patologiske subjekte. Men både Vygotsky og Leontjew synes å ha hatt avgjørende betydning for den særlige samfunnsteoretiske og kulturpsykologiske utformingen som nevro­psykologien har fått i Sovjet. Det skal også nevnes at en rekke andre forskere, som f.eks. Anokhin med begrepet om at hjernens virkemåte er basert på såkalte ‘funk­sjonelle systemer’, har bidratt på viktige måter til den russiske nevropsykologiens særpreg.

Luria ser av ulike grunner med skepsis på mye av den vestlige nevropsyloogien, som han mener har en ensidig orientering mot kvantitativ metodikk og gruppebaserte eksperimenter som baserer kunnskapen om nevropsykologiske systemer på gjennomsnittsfunn hos heterogene hjernskade-pasienter. Når det gjelder den kliniske nevropsykologien i Halsteads fotspor hevder han f.eks. at :

» det har ikke vært gjort noe systematisk forsøk på å bygge en anvendelig teori om hjernens funksjonelle organisering i forhold til psykologiske prosesser.» ( Luria og Majovski,1977, s.959)

Lurias tilnærming og bidrag, som nevrologen Teuber kalte ‘monumental’, har altså vært kvalitativ og non-psykometrisk, med vekt på samfunns­messig forankret forståelse av menneskets hjernepsykologiske fungering. Lurias arbeid representerer på mange måter en imponerende integrasjon av flere utviklingstrekk i psykologi og nevrologi. Han var velinformert både om den eksperimentelle nevro­psykologien a la Lashley, den kliniske tradisjonen med bakgrunn i den klassiske nevrologiens metoder, samt de nye psykometriske og standardiserte metodene i Halstead-tradisjonen. Når det gjelder nevropsykologiens vitenskapsteoretiske og metodologiske utforming er det antagelig ikke minst viktig at Luria-gruppen hadde et aktivt forhold til diskusjonen om forklarende og forstående metoder i menneskevitenskapene, og bruken av kvalitative og idiografiske tilnærminger ved analysen av menneskelig hjernebasert atferdsutforming. Luria har da også karakterisert sin tilnærming som ‘romantisk vitenskap’.

I England har man fokusert mye på dyptgående single-kasus studier som når de er metodisk grundige kan kaste viktig lys over nevropsykologiske hypoteser om delsystemer i hjernen. Særlig kjent fra dette engelske fagmiljøet er den såkalte ‘Analytiske’ tilnærmingen som først og fremst er knyttet til Elisabeth Warringtons og  Tim Shallices navn. Men en rekke andre betydelige forskere har vært assosiert med denne tradisjonens referanseramme –  her skal bare nevnes Weiskrantz og Kinsbourne.

Forskningen har i stor utstrekning vært drevet ved Queen Square nasjonal-sykehuset.

Den analytiske tilnærmingen i klinisk nevropsykologisk hjerne-atferd teori og utredning av hjernerelaterte tilstander har vært under utvikling siden 50-årene. McKenna og Warrington viser til at en viktig tilskyn­delse til orienteringen mot utforskningen av hjerne-relaterte variabler var stagnasjon innenfor mer rene kognitive analyser av intellekutelle forstyrrelser. Den analytiske nevropsykologien representerer en fleksibel og eklektisk tilnærming.

Forskningsforløpet deles i denne tradisjonen inn i tre stadier, som illustrer hvor viktig en finner det er å samordne ulike innfallsvinkler til nevropsykologisk forskning.

Først står enkeltkasus-studier sentralt der en kartlegger og dokumenterer kjennetegnene ved en nevropsykologisk syndromtilstand eller kognitiv svikt-tilstand hos et individ. Dernest søker en å validitere vesentlige funn ved undersøkelser på passende kliniske grupper for å utprøve deres praktiske verdi ved å konstatere hvor hyppig slike funn opptrer, hvor lette de er å oppspore, og hva slags verdi de har under hjerne-lokalisering. Den tredje fasen går ut på å gjøre bruk av resultatene fra de tidligere undersøkelsene til å utforme nye tester som er sensitive og spesifikke for ulike utredningsformål. Den endelige målet er å lage et uttømmende batteri av funksjonsspesifikke og subfunksjons-spesifikke tester.

Den analytiske tilnærmingen legger stor vekt på utforming av teoretiske hjernepsykologiske modeller.

Mer om: Europa ellers -etc.

I løpet av 70-årene og særlig utover på 80-tallet ser det ut for at disse særpregete tilnærmingene mer og mer har kommet i dynamisk vekselvirkning med hverandre. Dette har så på sin side åpenbart virket fornyende på de nevro­psykologiske fagmiljøene .

NEVROPSYKOLOGIEN I NORGE

Historisk

Oslo-Bergen-Trondheim

Påvirkninger:  Kløve og HRB, Luria-Christensen

Kløve har hatt en viktig rolle i utviklingen av HRB på 50 og 60 tallet i USA, og har levert viktige forskningsbidrag på ulike nevropsykologiske felter.

Han hadde en sentral rolle sammen med Reitan for å utforme TFR-testen.

Kløve etablerte i 1962 samme med Mattews Det Nevropsykologiske Laboratoriet ved Wisconsin-Universitets Medisin-høyskole, som en underavdeling ved Høyskolens nevrologiske avdeling.

Bergens-instituttet

etablering

bemanning

Reinvang og afasi-forskningen

Rye

Sagvolden

Borchgrewink

Gjessing og Bergensskolen

Stavanger-gruppen med Høyen

Andre miljøer:

Hosle

Nevropsykologi og helsevesen/nevrologi

Nevropsykologi og psykiatri

Nevropsykologi og HVPU

Nevropsykologi og skoleverket /PP:Kaiser

Publikasjoner i norske og internasjonale tidsskrifter

Videreutdanning

Kursopplegget pr. idag

BARNENEVROPSYKOLOGI

 

Denne underspesialiteten kalles også pediatrisk nevropsykologi og utviklingsmessig nevropsykologi. Bakker (1983) skriver at :

» klinisk barnenevropsykologi er (-) anvendelsen av psykologisk og nevro­psykologisk kunnskap i utredning og behandling av barn og unge som har nevrologiske forstyrrelser.»

(s.3)

Det er vanlig i nevropsykologien å hevde at studiet av barn og voksne er forskjellig fordi barn er organismer under utvikling, noe som medfører at deres evnestrukturer endrer seg iløpet av oppveksten.

Ved inngangen til 80-årene skriver Obzrut og Hynd at det siden slutten av 60-tallet har blitt gjort store fremskritt når det gjelder barneårenes nevropsykologi. Man manglet langt ut i 70-årene kunnskap om nevroutviklingsmessige spørsmål knyttet til mental og atferdsmessig utvikling hos barn og unge. Men mot slutten av 70-årene kunne man identifisere utviklingsmesig nevropsykologi som en ny forskningsgren innenfor nevropsykologien.

Utviklingen på det barnenevropsykologiske feltet avventet lenge etableringen av en bred nok database på hjerne-atferd sammenhenger i barnepopulasjonen. Pga. forskjellene mellom barn og voksnes nevropsykologi er det nødvendig med særskilt datagrunnlag på ulike områder hos barn slik at hjerne-atferd sammen­henger kan bli formulert på et systematisk empirisk grunnlag.

Lite av denne nye kunnskapen er ennå i dag gjort tilgjengelig for psykologisk og pedagogisk praksis. Særlig viktig er det å lage en sammenfattende fremstilling av det erfaringsmaterialet og de forskningsdata som foreligger slik at denne kan informere praksisene overfor barn med vansker og forstyrrelser der nevro­psykologiske faktorer medvirker. De første sammenfattende forsøkene fremkom naturlig nok på lærevanske- og hjerneskade-feltene. Men etterhvert, og særlig på 80-tallet fremkom sentrale og vesentlige arbeider med en mer generell barnenevropsykologisk orientering.

Rourke

Reitan

Gaddes

Hynd og Obzrut

76

Rapin

Birch

Spreen

Rourke

Reynolds

Hynd & Obzrut

Reitan

Når det gjelder statusen til moderne redskaper for utredning av hjernerelaterte forstyrrelser hos barn, er Chadwick og Rutter (1984) noe mer tilbakehodne enn det som er vanlig. De summerer opp med at :

«studiet av hjerne-atferd sammenhenger i barndommen er fremdeles en ung vitenskap, og det er for tidlig å vite hva man kan oppnå gjennom en kompetent nevropsykologisk utredning. Man har ganske sikkert oppnådd mye mer enn det som var tilfelle for 20 år siden, men fremdeles forblir mange av de mest interessan­te og lovende tilnærmingene forskningsprosedyrer mer enn etablerte redskaper for rutinemessig klinisk anvendelse.»  

Long har sagt om dette kompliserte feltet:

» Jeg har lært mange ting om utviklingsmessige hjerne-atferd spørsmål:

1)         Jeg forstår ikke dette området.

2)         Det er tvilsomt om det finnes noen som begriper det.

3)         Området er kanskje så komplisert at det ikke finnes noen som kan forstå det.»

(sitert fra Hartlage og Telzrow 1986)

Det synes å være vesentlig for barne-nevropsykologien et en forstår og tilnærmer seg utredningen av barn med grunnlag i en nevroutviklingsmessig modell. Bolter og Long argumenterer for at nevropsykologens evne til å estimere virkningene av hjerne-affeksjoner hos barn på en avgjørende måte avhenger av om en forstår utviklingen av strukturell-funksjonelle sammenhenger.

Vygotskys teori om ‘kronogenisk lokalisering’ (1965) omhandler dynamiske endringer i funksjonelle systemer for atferd korrelert med hjernens integrasjon og modning i det utvik­lingsmessige forløpet. Inter-funksjonelle forbindelser mellom ulike hjerneregioner som understøtter særlige atferdsmessige funksjoner endrer seg på systematiske måter i løpet av utviklingen.

Det er en viktig oppgave for barne-nevropsykologisk forskning og begrepsdannelse å utvikle vår forståelse av Vygotskys innsikter om den dynamiske strukturell-funksjonelle orga niseringen som ligger til grunn for atferdsutviklingen i løpet av barndommen.

Bolter og Long (1986) skriver at :

» Det er vesentlig å bygge en utviklingsmessig modell inn i det diagnostiske systemet når man utreder nevrologisk fungering hos barn. (-) En forståelse av kronogenisk lokalis­ering av funksjon er nødevendig for å utrede, behandle og forutsi utfall hos nevrologisk hemmete barn på en effektiv måte.»(s. 50)

Bolter og Long hevder at det antagelig finnes grenser for hvor langt en kan nå i nevropsykologisk utredning av barn. Det finnes nevroatferdsmessige systemer som utvikler seg langsomt, og der funksjonelle og atferdsmessige korrelater bare gradvis blir synlig ettersom hjernen modnes.

Bolter og Long (86) mener at de spesielle forholdene som gjør seg gjeldende ved barne-nevropsykologisk utredning gjør at det eksisterer behov for velstandardiserte lister over menneskelige evner som dekker det utviklingsmessige livsfor­løpet, og som kan formuleres til et standardisert utred­ningsredskap.

En rekke heterogene faktorer påvirker sammenhengene mellom ervervet cerebral patologi og utviklingen av evnemønster og ferdigheter hos subjektet. En kan ikke overføre kunnskap fra voksen-nevropsykologien når det gjelder slike faktorer. Den voksne hjernen er utviklingsmessig forholdsvis statisk, og slike faktorer er unike for utviklingsmessige patologier.

(GERIATRISK NEVROPSYKOLOGI)

NEVROPSYKOLOGIENS HISTORISKE FREMVEKST

Jeg skal i det følgende drøfte nevropsykologiens historiske og vitenskapelige forutsetnin­ger.

Flere forfattere har lagt vekt på at det nevropsykologiske feltet gjorde betydelig fremgang g befestet seg som spesial-disiplin i løpet av årene rett etter 2. verdenskrig. (Harlage og Telzrow, 8..) Hundretusener av soldater som var blitt påført alle slags funksjonshemninger etter ulike krigsskader, ble da gjenstand for omfattende forskning med sikte på behandling og rehabilitering. Responsene på det kritiske behovet som denne nye og synlige populasjonen presenterte resulterte i viktige framskritt i kunnskap om og forståelse av menneskelig nevropsykologi.

De empiriske funnene som man gjorde i denne perioden ble etterhvert anvendt ved diagnostisering og behandling av andre kroniske og akutte nevrologiske affeksjoner som epilepsier, slag-tilstander, hodetraumer og andre hjernesykdom­mer. I neste omgang, og særlig ved overgangen til 60-tallet, førte økende bevissthet om og interesse for hjernerelaterte funksjonshemmende tilstander hos barn til at man innledet programmer for å forsøke å anvende den tidlige forskningen for å utforme spesifikke terapeutiske og pedagogiske arbeidsmåter for å hjelpe barn med tyngre og lettere hjernerelaterte forstyrrelse av læring og atferd. En rekke nye begreper om hjerne-fungering og hjerne-forstyrrelser av psykologisk og atferdsmessig fungering ble utviklet og kom altså til å danne grunnlag for et eget område innenfor de psykologiske vitenskapene.

I sin innføringsbok i nevropsykologi skriver Kolb og Whishaw at:

» Termen nevropsykologi ble antagelig først henvist til av D.O. Hebb, i en undertittel til hans 1949-bok Atferdens organsiering: En nevropsykologisk teori……. Termen ble gitt omfattende publisitet da den opptrådte i 1960, i tittelen til en samling av K.S. Lashley’s arbeider – Lashley’s nevropsykologi.»(1980, s.111)

Jeg skal i denne både historiske og begrepsmessige orienteringen om disiplinen nevropsykologi utdype det Kolb og Whishaw skriver her, og forsøke å gjøre rede for hvilke kontekster som dannet bakgrunn for fremveksten av denne nye ‘nevropsykologien’ i årene etter andre verdenskrig. Jeg kommer til å gå detaljert inn på den faglige dynamikken mellom psykologi og nevrobiologi i USA som nevropsykologien sprang ut av. Men det skal samtidig sies at den russiske utviklingen allerede like etter århundre­skiftet ga opphav til en tilsvarende hybridisering mellom biologisk og psykologisk tenkning. Russeren Bechterev, som gjennom sin internasjonale virksomheten fikk stor betydning for Watsons behavioristiske revolusjon, synes å ha vært ute med en artikkel allerede i 1917 der han nytter begrepet ‘nevropsykisk’ for å beskrive utforskningen av ‘korrelativ aktivitet’ mellom atferd og nervesystem. (Mecacci,79)

Men jeg skal her først og fremst gå nærmere inn på den amerikanske utviklin­gen og dens røtter.

Det er antagelig ganske riktig å si at den moderne nevropsykologien har vokst frem som resultat av en langvarig konvergens mellom biologisk/nevrologisk forskning og kunnskap og psykologisk/a­tferdsmessig forskning og kunnskap. Etter den klassiske nevrologiens gjen­nombrudd fra starten til over midten av forrige århundre , stagnerte denne vitenskapens utforskning av menneskets høyere mentale funksjoner  antagelig nettopp pga. for svake muligheter for begrepsmes­sig og forskningsmessig samarbeid og koordiner­ing med psykologiske vitenskaper. Den ensidig medisinsk-nevrologiske tilnærming­en var, til tross for historisk sett avgjørende bidrag, både teoretisk og metodisk utilstrekkelig overfor den type hjerne­problematikk som hovedsakelig har en psykologisk fenomenlogi. Den klassiske nevrologiens mangel på en adekvat psykologisk metodologi og teori utgjorde så å si den indre grensen som lenge hindret videre fremgang for utforskningen av det materielle grunnlaget for menneskets høyere mentale fungering.

De klassiske nevrologene var klar over det nære forholdet mellom nevrologien og psykologien, og sto stort sett for en åpen holdning til psykologiske tenkemåter. Pribram (1962) peker på at de nevrologiske disiplinene i streng forstand, som klinisk nevrologi og nevrokirurgi, arbeider på grunnlag av og gjennom mer eller mindre implisitt bruk av nevropsykologiske begreper knyttet til pasientens atferd under spesifiserte omgivelsesforhold. Direkte undersøkelse av nervesystemet kan riktignok sies å være ‘ren’ nevrologi, men de atferdsmessige aspektene ved den nevrologiske un­dersøkelsen og de resulterende psykologiske begrepene (f.eks. om synsfeltet) blir bare sjeldent oppfattet som de nevrop­sykologiske begreper de i realiteten er :

 «Slektskapet mellom klinisk nevrologi og eksperimentell nevro-psykologi er ikke overflatisk, og den eksisterende mangel på kommunikasjon mellom de to disiplinene må overvinnes.»(Pribram 62, s.122)

Men som allerede sagt, de klassiske nevrologenes tilnærming til høyere hjernefungering var baseret på en implisitt psykologi som etterhvert viste sin utilstrekkelighet gjennom forskningsprogrammets stagnasjon og oppsplitting.

Den kjente britiske nevrologen Hughlings Jackson understreket for mer enn 100 år siden at man ikke kan gå direkte fra nevroanatomisk og strukturell skade-kunnskap til en forståel­se av hjerneskaders helhetlige innvirkninger på individets tilpasning og læring. En helhetlig tilnærming krever ifølge Hughlings Jackson systematisk samordning av psykologiske, atferdsmes­sige og omgivelsesmes­sige tenkemåter med den ‘rene’ nev­rologiske kunnskapen:

» Ingen er egnet til å begynne det materialistiske studiet av hjernen uten at han har god kunnskap om psykologi .»(1881,s.6)

For 100 år siden understreket William James viktigheten av å innarbeide det nevrologiske perspektivet ved utforskningen av menneskets opplevelser. I innledningen til ‘Psykologiens prinsipper’  fra 1890 skriver han:

» Kroppslige erfaringer , og mer spesielt hjerne-erfaringer, må derfor ta en plass blant de tilstandene av det mentale livet som Psykologien må gjøre rede for. Spiritualistene og assosiasjonistene må begge to være ‘cerebralister’, i det minste i den utstrekning at erkjenner at bestemte særtrekk ved måten som deres egne favoritt-prinsipper virker på bare kan forklares ved det faktum at hjerne-lovene er en med-determinant av resultatet.

Vår første konklusjon er derfor at en viss mengde av hjerne-fysiologi må være forutsatt eller inkludert i Psykologi.» (1890/1950, s. 5)

James hevder altså at psykologisk teori åpent må vedkjenne seg at bestemte særtrekk ved dens prinsippers virkemåter bare lar seg forklare ut fra det faktum at hjerne-lovene er med-determinanter for resultatene.

Wilson et. als poengterer også viktigheten av forståelsen for psykologiske faktorer i praktiseringen av nevrologi. De skriver imidlertid at: » når vi ser utover feltet uformelt, så blir vi slått av mangelen på strukturert trening i psykologiske metoder og psykiatrisk medisin som tilbyes studenter i nevrologi og noenganger av den ganske åpne antipatien overfor slik trening som uttrykkes av deres nevrolog-lærere og av nevrologer-under-opplæring. Denne frem­medgjøringen er et fenomen forbundet med midten av det tjuende århundret, og var hovedsakelig ukjent i tiden før første verdenskrig da spesialister var godt trenet på begge områder. «(s.111, 1971)

Forfatterne advarer mot vektlegging av nevrologiens ‘renhet’ i forhold til psykologien, og oppfordrer til faglig integras­jon mellom disse disiplinene.Small (80) understreker også nødvendigheten av:

» en psykologisk tilnærming til nevrologi «, (s.x)

som et ledd i samordning av flerfaglig kunnskap og metodikk og for å bygge broer mellom disiplinene.

Og i motsatt retning skrev Brain og Strauss at: «granskningen av psykologiske problemer uten adekvat kun­nskap om sentralnervesystemets fysiologi og pathologi kan sammen­lignes med utforskningen av ukjente hav uten hjelp av kompass.» (1955,s. vi)

Og sier disse forfatterne , det er nettopp denne frem­gangsmåten som kjenne­tegner de mange psykologer driver på med.

Brown (1977) skriver at:

«når vi tenker gjennom saken, så er det overraskende at nevropsykologi ikke har figurert enda sterkere i psykologisk teoribygging.»  (s.3)

Vi ser altså at det historisk sett har vært et skiftende men intimt par-forhold mellom fysiologi og psykologi.

Men det vi tenker på i dag når vi snakker om ‘nevropsykologi’ skilles ut og etableres som en relativt autonom disiplin innenfor nevrofagene i tiden etter 2.ver­denskrig. Men;

«utviklingene som førte fram til fremveksten av en autonom

nevropsykologisk disiplin har en lang og brokete historie og gir innsikter i de vedvarende spørsmålene som fremdeles opptar nevropsykologer «. ( Gregory 1987,s.545)

Utgangspunktet for utviklingen av en distinkt nevropsykologisk tenkning har i stor utstrekning vært lokaliser­ings-problemet, eller forsøket på å forbinde mentale prosess­er hos mennesket med bestemte kroppslige strukturer. Ansatser til slik tenkning finner vi helt tilbake hos Hippokrates og i gamle egyptiske papyrus-skrifter. Det filosofiske kropp-sjel problemet springer ut fra denne spørsmål­stillingen.

«I det attende århundret var noen av de spørsmålene som kom til å representere sentrale synsmåter i det  som kom til å bli nevropsykologien allerede identifisert – hovedspørsmålet var om og i hvilken utstrekning  særskilte mentale funksjoner kunne lokaliseres i bestemte

 deler av hjernen.»  (Gregory 87,s.545)

Spørsmålet om lokalisering av funksjoner har altså vært et sentralt synspunkt i nevropsykologiens utvikling. Like etter forrige århundreskifte med Gall, og senere med språk­nevrologiens gjennombrudd med Broca og Wernicke, satte denne utviklingen fart. Denne utviklingen kalte Rourke nevro­psykologiens ‘første fase’. Det er med bakgrunn i det grunnleggende arbeidet som ble gjort i denne perioden at Walsh (87) mener at Wernicke med full rett kunne betraktes som nevropsykologiens far. Han omtaler nevropsykologien i den moderne utgave som en ‘gjenoppvekket vitenskap’, etter at Wernickes pioner-innsats ikke ble fulgt opp utover etter århundrskfitet. Ikke minst har den kjente nevrologen Geschwind (67) forsøkt å vise at Wernickes forståelse av sammenhengen mellom psykologiske funksjoner og hjernen var fullt på høyde med de teoretiske begrepene som vi nytter i dag.

Men Gregory er ikke villig til å betrakte de klassiske nevrologenes arbeid som noe fullgodt gjennombrudd for en genuin nevropsykologisk disiplin. Det som i allefall er klart er at den klassiske nevrologien opererte innenfor et lokalis­asjonis­tisk skade-paradigme, og bare i liten utstrekning viste interesse for hjernebaserte modeller av nor­malpsykologisk fungering. En skapte heller ikke en egen referanseramme for forståelsen av hjerne-atferds relasjoner  eller sammenhenger.

» Sett på bakgrunn av disse tidlige observasjonene om forholdet mellom hjernen og atferden, så forblir det noe av en gåte hvorfor en separat nevropsykologisk  disiplin ikke utviklet seg rundt 1900 heller enn i 1949 «. (Gregory,1987,s.546)

Hva slags grunner kan vi tenke oss for at nevropsykologien ble 50 år ‘forsinket’ ?

» I løpet av den andre halvdelen av det 20. århundret, og særlig umiddelbart etter den andre verdenskrigen, kom det en gjenoppvåkning av interessen for hjerne/atferds-sammenhenger, og, som det ofte skjer i vitenskapen, det var ikke så meget oppdagelsen av nye ideer som gjenoppdagelsen av gamle. I dette tilfelle var det synpunktene til noen av de klassiske nevrologene, kombinert med utviklingen av eksperimental­psykologenes nye atferdsmessige teknikker som kom til å gi det nødvendige støtet som førte til utviklingen av nevrop­sykolog­ien som sådan «. ( Gregory 1987,s.546)

Gregorys poeng er forsåvidt sammenfallende med mitt. En avgjørende forutset­ning for nevropsykologiens fremkomst synes å være evnen til å kombinere en nevrologisk tilnærming med en metodologisk og teoretisk adekvat psykologi.

Dette maktet ikke den klassiske nevrologien. Freud strevde med nettopp denne problematikken i sitt ‘ Utkast til en psykologi’ i 1895, men ga tilslutt opp sitt forehanvende om å koble sammen nevrologisk og psykologisk tenkning.

Hvorledes fremkom så denne nye kombinasjonen 50 år etter , som Gregory sier det ?

Bruce (1985) har ganske klart påvist at den som skapte  og første gang brukte termen ‘nevro­psykologi’ var Sir William Osler i en forelesning ved John Hopkins Hospital i 1913. Sir Osler sa i sin åpningsforelesning ved Henry Pipps Psy­kiatriske Klinikk at han håpte at man ved spesialist-utdannelsen ville finne tid til å undervise i ‘nevropsykologiens elementer’.

Den kjente psykiateren Adolf Meyer, som var leder for denne klinikken omtaler 24 år etter denne bgivenheten. Han skriver at –

» I sin tale ved åpningen tenkte dr. Osler at Klinikken skulle være en forsknings­stasjon for mentale forstyrrelser og ‘kanskje’ en anledning for fjerdeårs-studentertil å få et lite glimt inn i det han kalte ‘nevropsykologi’…….; det var betegnelsen for det han strakk seg til å akseptere i sin oppfatning av medisinsk trening.” (sitert fra Bruce 1985, s. 813)

Bruce peker på at Karl Lashley var student ved John Hopkins mellom 1911-1917, og at han kan ha overvært Oslers forelesning. Bruce mener at det er sannsynlig at Lashley assimilerte termen ‘nevropsykologi’ gjennom sine diskusjoner med Meyer, som han hadde jevnlig kontakt med etter at Lashley forlot Hopkins.

Bruce skriver at den første forekomsten av termen ‘nevropsykologi’ i Psykologiske Abstrakter  er i en henvisning til en bok-kapittel fra 1948 av lindsley med tittelen ‘Studiet av nevropsykologi og kroppslige funksjoner.’ Lindsley definerer termen men sier ingenting hvor han har den fra. Det er imidlertid meget sannsynlig at han hadde den fra Lashley (Cobbs et. al. 59)

Ved gjennomgang av Lashleys karriere og artikler går det fram at han begynte å bruke ordet fra like over midten av 3o-årene: Han brukte første gang ‘nevropsykologi’ i en tale til Bostons forening for Psykiatri og Nevrologi 19 mars 1936. (Bruce 85) Før dette mangler betegnelsen i Lashleys arbeider, også når han drøfter temaer i grenselandet mellom psykologi og nevrologi.

Karl Spencer Lashley (1890-1958) ble født i Davis i Vest-Virginia. Han begynte først å studere litteratur, men tilfeldige møter med den tids nevrologiske og biologiske forskning vendte hans interesser mot disse fagområdene. Han studerte zoologi ved John Hopkins hvor han tok sin Ph.D i 1914. Ved dette universitetet kom han i kontakt med John B. Watson mens denne forberedte sitt behavioris­tiske manifest i 1912.

Lashley samarbeidet i denne perioden på over 6 år med behaviorismens skaper i en rekke studier, men utviklet etterhvert et ganske annet begrep om menneske­hjernens betydning for atferden enn det Watson sto for. Som et kuriosium kan nevnes at Lashley skrev et kapitel om læring i Watsons kjente bok ‘ Atferd: En innføring i komparativ psykologi’ fra 1914. Her utvikler Lashley slike begreper om atferd som han senere brukte hele sin karriere til å tilbakevise. Men Lashley forble hele livet stolt av en bemerkning Watson engang kom med til han ; at han var den eneste konsekvente behaviorist som Watson kjente.

Det var også under perioden ved John Hopkins at lashleys møtte Shepherd Ivory Franz og fikk anledning til sin første bruk av hjerne-operasjonsmetoden, altså den tilnærmingen som kom til å utgjøre hovedgrunnlaget for Lashleys senere arbeid.

På mange måter gjør vel den faglige kombinasjonen av atferds-teoretisk tilnærming og nevro-baserte metoder og modeller  Lashley til den første ‘nev­robehaviorist’.

Lashley synes i allefall å ha noe i retning av en dobbeltrolle når det gjelder nevrop­sykologiens gjennombrudd mot midten av århundr­et.

På den ene siden spiller han antagelig en avgjørende rolle for fremveksten av denne disiplinen. Hele Lashleys forskning representerer en uopphørlig innsats for å bringe fysiologien og psykologien nærmere hverandre. Gjennom hans utvikling av en gjennomtenkt eksperimentelt basert og begrepsmessig avansert metodo­logiske tilnærming til studiet av hjerne-atferds sammenhenger etablerte Lashley et nytt grunnlag for den biologiske tilnærmingen til psykologiske problemer. Fra 1917 arbeidet Lashley som allerede nevnt sammen med en annen viktig ‘innovatør’:  Psykologen Shepherd Franz innførte som den første objektive metoder for å vurdere virkningene av cerebrale lesjoner hos katter som ble pre-operativt trenet på spesifikke oppgaver, for så å bli testet post-operativt. Han publiserte sine funn i arbeidet ‘Om funskjonene til cerebrum: Frontallap­pene’, fra 1907. Lashley så de store mulighetene i dette metodologiske bidraget, og tok fatt i og utvidet etterhvert Franz’s utforskningsteknikker. (Etter  Halstead 1947, s.22)

Det er på denne bakgrunnen at Orbach kan skrive at Lashley;

» er kanskje den viktigste blant grunnleggerne av moderne nevropsykolo­gi.» (1982, s.xv)

Lashley publiserte i 1929 sin eneste bok med tittelen ‘Hjernemekanismer og intelligens’. Lashley skriver i bokens innledning at;

» eksperimentene representerer det første forsøket på å anvende kvantitative metoder på både nevrologiske og atferdsmessige data». (1963, s.xviii)

Boken er basert på en serie av studier av atferd-hjerne sammen­henger ut fra lesjoner på rotte-hjerner som Lashley startet opp i 1926. Boken presenterer en empirisk basert analyse av de nevrale mekanismene som underligger organismers læreprosesser. I innledningen bemerker Lashley at en mangler teoretiske redskaper til å kunne gjennomføre en konstruktiv analyse av det nevrologiske data-materialet, og at han må nøye seg med å se det i sammenheng med eksisterende teorier. Orbach (82) skriver at moderne eksperimentell fysiologisk (nevro-) psykologi med gode grunner kan tidfestes til denne begivenheten. Boken hadde omfattende virkninger i fagmiljøene, skapte voldsom debatt og stimulerte forskning helt fram til våre dager. Den hadde vedvarende innflytelse både på nevrologisk tenkning og på den psykologiske teori-utviklingen.

Bl.a. siterer Halstead (som jeg skal komme inn på senere) i sitt banebrytende arbeid  ‘Hjerne og intelligens’ fra 1947 flittig fra Lashleys bok – Lashley er klart den hyppigst siterte forskeren hos Halstead.

I forordet til 1963-utgaven av Lashleys bok skriver D.O.Hebb at :

» det er ikke unaturlig å datere begynnelsen til den moderne periode i psykologien fra publikasjonen av denne boken i 1929. Dens betydning for fysiologisk psykologi er selvsagt innlysende «.  (1963, s.v)

Hebb peker på at mye av den ‘ville’ nevrologiseringen som fram til da hadde vært vanlig i atferdsteorien, fikk et endelig skudd for baugen som følge av Lashleys kritikk. Men en annen virkning var at psykologien fra nå av ble a-fysiolo­gisk og anti-fysiologisk, noe som særlig kom klart frem i E.C.Tolmans og B.F.Skinners versjoner av atferdspsykologisk tenkning. Begge disse viktige forskerne hevdet at det er unødvendig, ja til og med uheldig, å trekke inn snakk om nervesystemet når man bedriver atferds-analyser. Hebb tror at noe av atferdsteoriens suksess skyldes at Lashleys kritikk av den overleverte fysiologiske psykologien gjorde at­ferdsteoriens motstandere forsvarsløse; deres tradisjonelle argumenter var brutt i stykker. Mye av virkningene av Lashleys bok må søkes i det som ble umulig å si og skrive, hevder Hebb. Lashleys studier viser at hverken rotte-hjernen eller andre organismers hjerner kan oppfattes som en koblings-mekanisme mellom sansninger og motoriske responser, men leverer ut fra sine strukturer egne spesifikke bidrag til atferdens organisasjon og forløp.

Lashley fikk en betydelig innflytelse og påvirket både kolleger og studenter:

Jeg har allerede  nevnt Halstead, mens også navn som Hebb (omtalt av Orbach 82 som kanskje Lashleys mest eminente student), Pribram, Sperry, Lindsley, Thompson, Weiskranzt, Premack, Kluver, Teuber kan nevnes blant de mange svært kjente vitenskapsmenn som sto Lashley nær og ble påvirket av han.

Man sa om Lashley at nevrologene kjente han som en glimrende nevrolog, og psykologene kjente han som en glimrende psykolog. Han hadde en enestående stilling blant sin tids psykologiske forskere gjennom sin omfattende kontakt til psykiatriske og nevrologiske forskningsmiljøer. ( Se Coob 1960, s.xiii) Han ble gjort til æresmedlem av den Amerikanske nevrologiske foreningen i 1952.

Lashley sto altså faglig solid forankret i både psykologi og nevrolog. Han hadde selv i beha­viorismens gullalder små vansker med å nytte mentale begreper som han mente bare var foreløpige før en lyktes med å forankre dem i en utviklet hjerneforståelse. Han skriver selv at han var –

» interessert i hjernen som en maskin, med psykologien bare som et redskap for studiet av hjernen.»  (etter Orbach 1982, s.xviii)

Men selv om hans grunnposisjon er reduksjonistisk så  tilskriver Lashley stor betydning til psykologiens rolle i utviklingen av vår vitenskapelig baserte forståelse av høyere hjernefunksjoner. I 1929-monografien skriver han at:

» Psykologi er i dag en mer grunnleggende vitenskap enn nevrofysiologien. Med dette mener jeg at sistnevnte bare i liten grad kan gi oss nye prinsipper som vi kan forutsi eller definere den normale organiserinen av atferden ut fra, mens studiet av psykologiske prosesser gir opphav til en mengde faktuelt materiale som lovene for nervesystemets fungering må sam­stemme med.» ( Etter Boring, 1960, s.xiv)

Men et helt sentralt trekk ved Lashleys innsats for å forstå atferdsmessige og psykologiske prosessers forankring i sentralnervesystemet var hans sterke vektlegging av den begrepsmessige og teoretiske siden ved dette vitenskapelige arbeidet. Han har vært kalt en ‘nervesystemets filosof’. Det vil antagelig ikke være for vidløftig å utnevne han til forløper for dagens moderne ‘nevrofilosofi’.

I sin siste publiserte artikkel fra 1958 om ‘Cerebral organisasjon og atferd’ går han nærmere inn på spørsmålet om forholdet mellom hjernen og det mentale. Han stiller spørsmål om hvilke kjennetegn ved nevral aktivitet som konstituerer psyken, og sier:

 

» Psyken er en kompleks organisasjon som holdes sammen gjennom interaksjonen av prosesser og gjennom hukommelsens tidsskalaer, sentrert rundt kroppsbildet. De mentale fenomenene må gjøres til gjenstand for en analyse som er likeså fullstendig og detaljert som den analysen som blir gjort av nevrale aktiviteter. Bare etterhvert som man oppnår fremgang i en slik analyse, og etterhvert som bildet av hjernens aktivitet blir komplettert, vil det være mulig å gjøre vesentlige korrelasjoner mellom de to organiserte systemene. I mellomtiden finnes det ingen logiske eller empiriske grunner for å benekte muligheten for at korrelasjonen eventuelt vil vise en fullstendig identitet mellom de to organisasjonene.»( etter Coob, 1960, s.xvii )

I 1937 fikk Lashley tittelen forsknings-professor i nevropsykologi, en tittel han beholdt etterat han ble leder for Yerkes-laboratoriet for primatbiologisk forskning i 1942 fram til han trakk seg tilbake i 1955, tre år før sin død.

Lashleys samlete verker ble utgitt i 1960 under tittelen ‘Lashleys’s Nevro­psykologi’. Det er klart at denne boken fikk stor betydning for spredningen av termen ‘nevropsykologi’i fagmiljøene. Termen ‘nevropsykologi’ blir ikke definert noen steder i denne teksten, og den blir heller ikke brukt på noen systematisk måte.

Men som Orbach (1982) klarlegger i sin artikkel om Lashley og Hebb er ikke Lashleys rolle når det gjelder forholdet mellom psykologi og nevrofag uttømt med disse positive bidragene. Lashley var kjent som en erkekritiker av all etablert nevrofaglig forståelse og forskning på sin tid – han skal ha likt å si at han hadde tilbakevist alle nevropsykologiske teorier, inkludert sin egen. Han angrep særlig skarpt den ensidige lokalisasjonismen og ikke minst behavioristenes refleks-baserete ryggmargs-modell av hjernens funksjon. Man har sagt at Lashleys viktigste bidrag kanskje ligger her – at han brakte den cerebrale nevrologiske forståelsen vekk fra en nevrologi som gjelder for nervesystemts periferi til en forståelsesmåte som anstrenger seg for å komme på høyde med nervenettenes komplekse feltdynamikk i hjernen. Nettopp her skiller han seg sterkt fra mye av den nevromytologien og forenklete ‘nevrologisering’ som man ser i ulike forsøk på å gjøre nevrofagene forståelig og aktuell. I et av sine siste arbeider skrev Lashley at :

» Det bør være et grunnleggende prinsipp for den nevrale fortolkningen av psykologiske funksjoner at de nevrale aktivi­tetene er like så komplekse som de psykologiske aktivitetene som de utgjør.»( etter Coob, 1960, s. xx)

Orbach forsøker å demonstrere at den klassiske tradisjonens ‘nevrologiseri­ngen’ av psykologiske fenomener fikk et rammende slag av Lashleys berømte forskning på 20-tallet. En ting er at de ‘hjerne-mytologiene’ som en laget for å forklare psykologiske forhold ikke holdt mål, men Lashley viste med sin forskning og med sitt prinsipp om ekvipote­nsialitet  at enkel og direkte lokalisering av psykiske funksjoner til hjernen ikke finner støtte i empirien. Mye av denne tidlige nevrologiseringen innebår i virkeligheten en direkte oversettelse av psykologiske begreper og forestillinger (f.eks. om ideer og deres assosiasjoner) på det som foregår i hjernen ved høyere mental fungering (f.eks. i form av nevroner og deres synaptiske forbindelser).

Lashley var også i det hele tatt skeptisk til ulike forsøk på å teoretisere over hjernens fungering med utgangspunkt i ulike typer av maskin-analogier, slik vi ser det i nevrologiske teoriers historie fra Descartes’ hydrauliske figurer til telefon-og de moderne computer-modellene. På et symposium om ‘Hjernen og psyken’ i 1951 uttalte han at

» Det har vært en forunderlig paralell mellom nevrologiske teoriers historie og paranoide vrangforstillingers historie. På Mesmer’s tid ble den paranoide forfulgt av ondsinnet animalsk magnetisme, hans etterfølgere ble forfulgt av galvaniske sjokk, av telegrafen, av radioen, og av radaren – og de holdt fort­løpende sine systemer av vrangforestillinger a jour med de siste moter innenfor fysikken. Descartes ble imponert av de hydraulis­ke dukkene i de kongelige hagene, og utviklet en hydraulisk teori om hjernens fungering. Siden har vi hatt telefon-teorier, elektriske felt-teorier, og nå teorier basert på computer-maskiner og automatiske mekanisker.  Jeg går ut fra at vi har bedre sjanse til å finne ut hvordan hjernen fungerer ved å studere hjernen selv og at­ferdsfenomenene, heller enn å kaste oss ut i tvilsomme fysikalske analogier. Likhetene i slike sammen­ligninger er produkt av en overforenkling av atferdens pro­blemer.»( Etter Coob,1960, s.xix )

Et av hoved-resultatene av Lashleys kritiske innsats ble oppkomsten av en langvarig hegemonisk anti-fysiologisk og a-fysiologisk trend i psykologien. Dette ble ikke minst befestet gjennom Tolmans bok om ‘kognitivt’ orientert be­haviorisme fra 1932, og særlig Skinners sentrale arbeid fra 1938. Lashleys betydelige atferdsnevrologiske forskningsinn­sats førte altså i første omgang til at psykologene ble mer skeptiske til et begrepsmessig og forskningsmessig samarbeid med nevrofagene når det gjelder utforskningen av atferdens grunnlag.

I forbifarten skal det nevnes at Lashleys opptatthet av at den nevrovitenskaplelige utforskningen av atferdens og psykologiske problemer på et egnet komplek­sitetsnivå og organiseringsnivå også hadde andre viktige følger for psykologiens utvikling. Hans foredrag om ‘Problemet om seriell orden i atferd’ på det senere så berømte ‘Hixon-symposiet’ i 1948 om ‘Cerebrale mekanismer i atferd’ fikk varige ringvirkninger. Ikke minst kan det hevdes at fremveksten av ‘Kognitivis­men’ i opposisjon til atferdsteorien og psykoanalysen innenfor psykologien mot slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene har klare forbindelser til Lashleys bidrag. Man kan vanskelig tenke seg Miller, Galanter og Pribrams banebrytende arbeid om ‘Atferdens planer og strukturer’ fra 1960 uten påvirkningen fra Lashley.

Den a-nevrologiske og anti-nevrologiske trenden varte ved fram til den avbrytes av en viktig hendelse like før tiårskiftet 1950 :

«Det var ikke før fremkomsten av Hebb’s provoserende monogr­afi i 1949 at interessen for nevropsykologisk teori gjenoppsto blant eksperimentelle psykologer. På en måte fyllte Hebb’s spekulasjoner et tomrom, og fra da av kunne nevrologisering i psykologien bli mer fast forankret i den tids data.»(Orbach 1982, s.58)

Donald Hebb sa i forbindelse med Lashleys 60-års jubileum at dennes nevrobiologisk orienterte eksperimentelle utforskning av psykologiske problemer er en av de viktigste utviklingstrekkene ved psykologien i første halvdel av vårt århundre.

Lashley initierte og etablerte et nevropsykologisk forskningsprogram som ennå i dag finner gjenklang i faglitteraturen. Men Gardner (1987) peker med rette på at de fleste av lashleys substantive bidrag til nevropsykologisk teori i dag finner liten støtte. Men Lashleys betydning ligger på et annet nivå:

» ved å formulere spørsmålene skarpt, og ved å introdusere nøkkel-termene i den vitenskapelige debatten, dominerte Lashley for en lang tid, og han øver fremdeles merkbar innflytelse på, det arbeidet i nevrovitenskap som er relevant for kognitive og atferdsmessige temaer.»(s.265)

Farskapet til  termen og disiplinen ‘nevropsykologi’ i  moderne forstand skulle altså bli knyttet ikke til Lashley selv, men en av hans mest kjente elever;

Donald Hebb: (1904-1985)

Donald Hebb ( han gikk under kjælenavnet » D.O » klant sine kolleger lokalt ved McGill Universitetet) publiserte i 1949 sin senere så berømte bok ‘Atferdens organisa­sjon’. Bokens undertittel var ‘En nevro­psykologisk teori’. Det er etterhvert blitt ganske vanlig å tidfeste moderne nevro­psykologis opprinnelse til publikas­jonen av Hebbs bok i 1949. Hebbs begrepsdannelser i forsøket på å utforme et nevro­psykologisk paradigme har hatt omfattende innflytelse på tenkningen og forskningen helt fram til våre dager.

Hebb begynte arbeidet med sin nevropsykologiske teori i 1944, og det tok altså ca. 5 år før han kunne publisere den i sin bok. I utgangspunktet forsøkte han å få Lashley med på prosjektet- men opplevde at denne viste svært liten interesse og forståelse for det. I sentrum for Hebbs bestrebelse for å legge et velfundert og nytt grunnlag for et systematisk program for videre utforskning av hjerne-atferds sammenhen­gen, står kravet om en felles teoretisk referanseramme for å forstå ulike fenomen-områder innenfor psykologien som ‘oppmerkso­mhet’,’læring’,’tenkning’,’persepsjon’, og ikke måtte bruke ulike tilnærminger for alle disse under-områdene.

Dette er for Hebb et helt avgjørende poeng:

» Min teori er den eneste som forsøker dette, og ifølge min oppfatning, for å være helt ærlig, er den derfor det eneste realistiske forsøket på å gjennomføre en teoretisk drøfting av atferdens problemer.»  (1959, s.638)

Et annet av Hebbs sentrale anliggender i denne boken var å få frem behovet for å basere psykologisk teoridannelse på et skikkelig grunnlag i eksisterende nevrofysiologisk kunnskap. Han viser til at det hevdes at fysiologien ikke kan ha ‘stemmerett’ når det gjelder valg av psykologiske begreper å prinsipper, noe han mener er feilaktig. Historien har vist at fysiologisk informert og inspirert psykologisk tenkning kan være fruktbar og føre begrepsutviklingen videre.I sin 51-artikkel om den rollen nevrologiske ideer spiller i psykologien, sier han om dette:

» Det er min overbevisning at vi ikke har noe annet valg enn å fysiologisere i psykologi, enten dette skjer åpent eller skjult.»  (1951, s. 39)

og, sier han videre:

» Jeg hevder ikke at psykologi må underordne seg i forhold til fysiologi, men bare at psykologi må la seg innfluere av fysiologisk evidens, slik som nev­rofysiologi blir påvirket av psykologisk evidens.»  (1951, s. 41)

Et av Hebbs sentrale siktemål i hele hans teoretiske arbeid er utforming av en rasjonale for bruken av nevrologiserende modeller i psykologisk teori. Han skriver i 1951 om det forhold at man i over 20 år iherdig har forsøkt å kvitte seg med ‘fysiologisering’ og ‘nevrologisering’ både i psykologi og psykiatri. Man mente at fysiologiske begreper er for begrensete, og virker innsnevrende for ansatser til psykologisk teori-dannelse. Han mener at forskeren Krech har et godt poeng når denne sier at man istedenfor å vende ryggen til det man oppfatter som snever og ufullstendig fysiologi, heller bør satse på å utvikle de nevrologiske og fysiologiske oppfatningene slik at de samsvarer bedre med de psykologiske kjennsgjerningen man ønsker å sette på begrep. Hebb tror selv at det ikke er hele grunnen til at psykologene og psykiatien vender seg bort fra fysiologiske oppfatninger at disse er snevre. Den anti-fysiologiske strømningen i psykologien over flere tiår har andre røtter også, hevder han.

Hebb forsøker å vise at de ‘rene’ atferdsmessige og psykologiske oppfatningene mange ganger har en skjult og halvglemt opprinnelse i tidligere og foreldete fysiologiske begreper. 1920-årenes S-R nevrologiske modell av sentralnervesys­temets rolle i atferde fremstiller dette som en ansamling av gjennomgangs-forbindelser fra sanseorganer til musklene. Atferdsteorien synes å ha innebygd i sin grunnstruktur en nevrologisk modell som først og fremst kjennetegnes ved at at er allergisk overfor selvstendig virkende ‘sentrale prosesser’. Det er denne modellen som fører til vegringen mot å benytte moderniserte nevrologiserende teori-utkast i psykologien. Hebb peker på at det gamle S-R paradigmet er derivert fra den Pavlovianske fysiologiske terminologien, og dets vedvarende eksklusjon av psykologisk baserte oppfatninger viser at denne S-R teorien i sin kjerne er fysiologisk. Men dens fysiologi er basert på foreldete begreper ut fra psykologiens behov.

Teori om atferd må i siste instans være konsistent med både atferdsmessig og fysiologisk evidens. Men selv om atferdsteorien må være konsistent med kunnskaper om sentralenervesystemet, så kan man velge begreper som skjuler dette faktum.

Men Hebb mener at slike ansatser til ‘ren’ psykologisk teori vil antagelig tape på at man ikke forsøker å gjøre underliggende nevrologisk tenkning og forutsetninger eksplisitt.

Hebb synes ikke å mene at nevrologisk baserte modeller er avgjørende for psykologisk tenkning. Allerede eksistensen av vår sunnfornuftige og animistiske modell av ‘sinnet’ i hverdagslivet vitener jo om det motsatte. Og Hebb viser til at Freuds psykologiske teoretisering ville ha blitt hemmet av ethvert forsøk på å holde fast ved og binde den opp i de nevrologiske oppfatningene som dengang var tilgjengelige. Men han mener at en eller annen nevrologisk modell er nødvendig i praksis, om enn mer eller mindre implisitt. Det er ikke påkrevd at psykologien snakker i nevrologiske termer – men dens termer bør kunne oversettes til nevrologi når dette er nødvendig. Fysiologi kan ikke erstatte psykologi, men den kan virke som et viktig hjelpemiddel som kan utvide og befordre psykologiens begreps-dannelse. Før eller senere vil utviklingen føre til at psykologien blir fundert på en ‘reell’ nevrologisk modell-tenkning.

Han fremholder at man kan lære svært mye om psykologiske fenomener ved å gjøre dem til gjenstand for nevrofysiologisk analyse. Hans bok er således et eksperiment i det Hughlings Jackson kalte ‘sinnets fysiologi’. Hebbs grunnleg­gende standpunkt er at ‘sinn’ eller ‘psyke’ i vitenskapelig forstand må forståes som hjernens aktivitet:

» Problemet med å forstå atferden er problemet om å forstå nervesystemets fulle virkemåte, og vice versa . Dette har ikke alltid vært en velkommen påstand, hverken blant psykologer eller blant fysiologer.», (s.xii)

og videre –

» Moderne psykologi tar fullstendig for gitt at atferd og nevral funksjon er perfekt korrelert, at den ene er fullstendig forårsaket av den andre. Det finnes ingen sjel eller livskraft som av og til stikker fingeren sin inn i hjernen og får nevrale celler til å gjøre ting de ellers ikke ville gjøre.» (s.xiii)

Han advarte i to retninger mot den ‘a-nevrologiske’ psykolog­ien. På den ene siden atferdsteoretikerene. Hebb hevdet alltid med full overbevisning at han betraktet B.F. Skinner som den største psykologen i vårt århundre, til tross for at hans egen ‘nevro-behaviorisme’ må sees som et empirisk alternativ til Skinners behaviorisme. Hebbs tributt til Skinner er først og fremst knyttet til dennes vektlegging av kravet om atferdsmessig og empirisk testbarhet. Mens teoretiske ideer vil komme og forsvinne igjen i teoretisk psykologi, er dette kravet et tidløs imperativ for en psykologi som vil ha fremgang. Hebbs innvending mot behaviorismen er henger sammen med dens simplis­is­tiske ‘black box’ konsept om nervesystemet som ren formid­ler mellom S’ene og R’ene på atferdssiden.

Hebb understreker at cerebrale prosesser må sees på som en egen og separat faktor ved forståelsen av atferd, ikke kun som et ‘switchboard’ mellom stimulus-og respons-sekvenser. Tilnærmingen ut fra ‘den tomme organisme’ holder ikke iføge Hebb for moderne nevrofaglige innsikter.

Det skal også sies at Hebb forstår godt noe av Skinners kritikk av det han kalte ‘det konseptuelle nervesystem’. Mye av den biologiske orienteringen i et­terkrigstidens ulike psykologiske retninger har vært av rent konseptuell art – dvs. man har formulert en hypotese eller et program om biologiske fundament for ulike psykologiske fenomener uten at man har utforsket og kartlagt dette i den menneskelige biologiske realiteten. Mange psykologer har beruset seg med dårlig biologisering og/eller nevrologisering – med det finnes måtehold på dette området også, mener Hebb.

En viktig negativ lekse som Hebb tok med seg fra kontakten med behaviorismen var at det er uklok vitenskapelig praksis å ignorere noe ; enten det er snakk om bevisstheten, hjernen, genetisk arv eller kognitive prosesser. Hebb la stor vekt på å unngå alle former for prematur utelukkelse av områder og emner og pretensjoner om at man allerede har funnet svarene.

På den andre siden kritiserer Hebb psykodynamisk teori og særlig psykoanalysen som med sine mentalistiske ‘fritt-svevende’ og hypotetiske begrepsdannelser med svak atferdsmessig testbarhet lett blir stående med nesten ‘animistiske’ entiteter som de bruker til sine at­ferdsforklaringer. Han hadde lite til overs for denne typen psykologi.

Hebb understreker at –

» en fysiologisk orientert teori om atferd må fortsette å være en psykolo­gisk teori. Den vil måtte gjøre bruk av konstrukter derivert fra atferd, som ikke kunne ha blitt utformet på grunnlag av nevrologiske data, selv om en deretter finner måter som en kan relatere dem til slike data på.» (1959, s.635)

Han legger vekt på at 49-teorien primært er en psykologisk teori, og ikke en nevrologisk. Den er riktignok nevrologisk orientert, og opererer på flere nivåer samtidig. Og den forsøker å utforme de psykologiske begrepene på en måte som er forenlig med og forståelig ut fra nevrologiske data og kunnskap.

Hebbs syn er at man ikke kan analysere høyere atferd uten at man går om psykologiske begreper, dvs. begreper som omhandler intervenerende variabler, selv om man kan utvikle hypoteser som berører relasjonene mellom dem og data fra nevroanatomi og fysiologi. Atferdskunnskap gjør at vi kan dra slutninger f.eks. om at ‘ideer’ finnes, og med dette som utgangspunkt kan man forsøke å bygge opp konstrukter på grunnlag av nevrologiske data som vil ha de samme egenskapene som det man ønsker å gjøre rede for. Hebb kaller denne fremgangsmåten med å omdanne atferdsmessige størrelser til hjernestørrelser for ‘nevrologisering’, og den fysiologiske psykologien:

 

» er forskjellig fra annen psykologi ved at den gjør mer eksplisitt bruk av fysiologiske data, i forsøket på å bevare kommunikas­jonen (oversettbarhet) med det fysiologiske diskurs-universet, og i å bruke oversettelser til nevrologiske termer og tilbake igjen som et middel til å klargjøre eksisterende oppfatninger  og utforme bedre slike på omtrent det samme nivået. Den tar ikke sikte på å bli kvitt ’emosjon’,’hukommelse’ eller ‘persepsjon’ fullstendig, men å gjøre slike begreper mer presise og effektive.» (1959,s. 635)

Hebb følger Krech’s metode for å bruke nevrologisk teori for psykologiske formål. Man sier at :

» det finnes en nevral prosess x som har bestemte sånne- og sånne atferdsmes­sige manifestas­joner, men en kan for øyeblikket ikke spesifisere denne prosessens eksakte mekanisme og lokus. Men den foreliggende atferdsmessige evidensen forlanger at man antar en slik nevral prosess.» (1951, s.43)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s