Hva innebærer det ‘å bryte sammen’? Om sammenbruddserfaringer, demoralisering og selvfornedrelsens farlige fristelse. Hva gjør folk for å komme seg opp igjen?

“The nervous breakdown, the affliction that has been a staple of American life and literature for more than a century, has been wiped out by the combined forces of psychiatry, pharmacology and managed care. But people keep breaking down anyway.”  (Wall Street Journal, 1996)

«Nervøst sammenbrudd har aldri vært et medisinsk begrep. Det er et pasientbegrep, akkurat som cerumen alltid har vært en doktors begrep for ørevoks. Engang i tiden trodde pasienter sterkt på nervøse sammenbrudd som en psykiatrisk tilstand flere hakk verre enn nerver, frem til det store omskiftet til depresjon. Selv i dag har begrepet om nervøst sammenbrudd en slags underjordisk eksistens i pasientenes folklore.»(Edward Shorter, 2013)

«Once upon a time I was falling in love/But now I’m only falling apart/There’s nothing I can do/A total eclipse of the heart/Once upon a time there was light in my life/
But now there’s only love in the dark/ Nothing I can say
A total eclipse of the heart» (Bonnie Tyler/Jim Steinman)

«Down, down, down. Would the fall never come to an end! ‘I wonder how many miles I’ve fallen by this time?’ she said aloud. ‘I must be getting somewhere near the centre of the earth.»/«There were doors all round the hall, but they were all locked; and when Alice had been all the way down one side and up the other, trying every door, she walked sadly down the middle, wondering how she was ever to get out again.» (Alice’s Adventures in WonderlandLewis Caroll, 1865)

«Et menneske må ikke bli oppfattet som en vinnerrobot, en suksessautomat eller en forhåndsprogrammert fremgangsmekanisme med noen få mindre og lett korrigerbare svakheter. Bare psykologer og coach’er slipper til. Der andre og mørkere sider ved livet er underordnet eller uøkonomisk og inneffektivt og derfor skal drilles vekk, holdes nede, behandles og lukes ut av personen selv eller velmenende medmennesker og behandlere. Vi har vekst og fremgang og prestasjoner som en del av oss, av vårt liv; men vi har også og noen ganger like mye tilbakegang, nedgang, forfall og til sist det veistykket vi alle frykter. Før eller senere snubler og faller selv den beste blant oss. Vi synger alltid falskt, en eller annen gang eller dersom melodien blir for komplisert for oss. De falske og uharmoniske tonene er gjerne kilden til nye vakre og oppløftende melodier. Det er en utbredt feil både blant lekfolk og fagfolk å forbinde sammenbruddserfaringer utelukkende med sykdom og personlige svakheter og noe som i den moderne helseheroismens navn skal overvinnes eller tilbakelegges. ‘Min seierrike kamp mot alvorlig sykdom/tilbakeslag/konkurs etc. ‘ er blitt en  trøttende sjablong i mediaoverskriftene. I virkeligheten er sammenbruddet en innebygd og berikende mulighet i vår menneskelige måte å være tilstede i verden på, en mulighet som det er viktig å bevare kontakten med og kommunisere med gjennom hele livsløpet. Men det krever et samfunn som har og tar omsorg for de som bukker under. det betyr ikke slapp akspetering av ulike former for utenforskap fordi det fungerer økonomisk.» (Fernando Persa: Et lite foredrag om sammenbruddets muligheter. Notat i serien ‘Notat nr. 5 i serien ‘Hagenotater’, 2009)

 «Kjære Facebook-venner, vær så snill å gi meg en pause. Ikke skriv noen meldinger til meg eller Kjell Arild akkurat nå, jeg er i store problemer nå. I går fikk jeg et nervøst sammenbrudd og begynte å slå i veggen (!) helt til hendene mine begynte å blø. De store gutta er imot meg, mens dere krever hele verden av meg. Men tro meg, alt ordner seg.» (februar 2008, Alexander Rybak)

«Jeg har mer og mer begynt å tvile på om det i det hele tatt er riktig å si at mennesker ‘bryter sammen’ som om det er snakk om noe nesten naturnødvendig og mekanisk som hender med oss. Når folk bruker uttrykket ‘jeg har hatt et sammenbrudd’, mener de egentlig å si noe annet enn det vi gjerne tenker på med ‘sammenbrudd’. På samme måte som vi hele tiden former og skaper våre liv gjennom valg og prosjekter, er også våre såkalte ‘sammenbrudd’ like mye noe vi former og nesten velger under gitte omstendigheter, altså en slags siste opptreden og iscenesetting av seg selv og sin fortvilelse. Et sammenbruddet har det filosofen Judith Butler kaller en ‘performativ’ side som man ofte ikke får med seg eller forveksler med ‘å spille’. Dersom dette synet har noe riktig ved seg, er sammenbrudd nesten alltid noe som kunne ha vært unngått og avhjulpet ved andre valg og fremgangsmåter både hos personen selv og de som eventuelt stiller opp for å hjelee vedkommende.» (Fernando Persa; ‘ Kritisk notat om bruken av uttrykket ‘sammenbrudd’ og ‘bryte sammen’ på det mentale og sosiale området.’ Forelesningsskisse for pasienter som har opplevd såkalte sammenbrudd, juni-september, 2008)

«Det finnes en erfaring av det å falle som nødvendigvis kommer inn i ethvert liv. Det er ikke slik at en selv må lage eller bevirke fallet, det vil inntreffe. Hvis du kan finne nåde eller frihet i og gjennom at du faller, oppdager du at det beveger deg fremover, oppover, bredere, dypere, og bedre til vekst. Det er det motsatte av det som du først tenker på når du faller, mislykkes, eller taper.» (Richard Rohr)

«Vi er eksperter på vår egen mentale helse – vi har i virkeligheten gjort en livslang studie av den –  og dette kan være en kunnskap som er komplementær til den kompetanse som den profesjonelle bringer inn i situasjonen» (Gray, 2006, s. 178)

«You may disagree with such a pessimistic vision – But if there is a way for the world to be transformed for the better, it can only be done by pessimism; optimists will never change the world for the better.» (Jose Saramago)

“For virkelig å bli gjenfødt til denne verden, må vi forbli nedsteget for en lang stund, og motstå fristelsen til å stige opp til en visjon av en høyere, enklere, renere tilstand.” (Tom Cheetham)
“In the Gospel the very root of sin is the pretence that we can save ourselves by our own effort, that we can find security in ourselves and one another… . To save ourselves we must give up all security, any notion of being self-sufficient; we must look at the world with wonder, gratefully receiving it anew, with its mysterious promise of the infinite.” “/From the beginning grace is inherent in the very fact of existing.…The human vocation is to become the willing and conscious celebrant of this great mystery”. (Olivier Clément)

10806284_10205175652367804_8327397775970915427_n

Å velge fra livets nederste hylle –  eller livets ikke fullt så lyse sider

Bare på et par tiår har moderne menneskers forhold til seg selv og sine mangeartede lidelser, forstyrrelser og plager  – helsemessige, kroppslige, åndelige, psykologiske, sosiale – forandret seg på dyptgripende måter. Mennesker er som dyrene, lidende vesener fordi lidelse går sammen med det å leve og hevde seg i en verden full av motvirkende, angripende, nedtrykkende av predatoriske krefter. Som levende kan vi ikke vente å være i fred, fra viruser og bakterier til vulkanske utbrudd ligger krefter på lur for å påføre oss lidelse. Menneskets historie er kanskje om teknologier, politkk, krigføring – men det er derfor også en historie om dets forhold til fortidige, aktuelle, fremvoksende og kommende lidelser.

Men vi oppfatter, definerer og tenker ikke våre lidelser på samme måte hele tiden. Denne siden ved lidelsene gjennomgår en bregreps- og forståelseshistorie som stort sett er usynig og lite tematisert. Rundt det store tusenårskiftet skjedde det omfattende forandringer i måten vi tenker våre lidelser på, hvile tankesystemr vi bruker, begreps. og klassifiseringsmåter, og de helseøkonomiske systemene vi har lagt til rette for at folk skal kunne forholde seg personlig og meidisnk til lidelsene sine.

Samfunnet har i vestlige-moderne land tatt et omfattende institusjonelt ansvar for vår velferd og helsetilstand, ledsaget av nye måter å betrakte hva plagene vi har går ut på, hvordan de skal defineres og behandles. Vi lever nå i en gjennomdiagnostisk kultur som på systematiserte måter samler opp og rearrangerer våre plager til objektive lidelser. På kort tid har vi tilvent oss og endog tatt i bruk et vitenskapelig medisinskpsykiatrisk diagnosespråk både for å forstå og forholde oss til oss selv og andre. Det spesielle er at plagene våre adskilles og løsrives fra det første-person baserte livet vi lever og opplever oss selv og tilværelsen gjennom, og forankres i objektivt definerte prosesser styrt av gener, nevrobiologi, nevrokjemiske bestemte tilstandsforandringer og fastlagte personlighetstrekk. Det settes opp et uoverstigelig brudd mellom vår subjektive opplevelse av oss selv som plagete og lidende individer, og de obektiverende tredjeperson-baserte betraktningsmåtene som de helseprofesjonelle fagpersonene møter oss med. Vi fremstår for oss selv som institusjonelt, juridisk og administrativt definerte pasienter innfanget i et fagspråk som nesten fullstendig truer med å ta over for og overskygge vår egen levde og opplevde virkelighet.

Hva har inntruffet?

Vi er dermed ikke som mennesker hittil i historien har vært  – ute av oss selv, fortvilte og deperate, jaget ensomme, i sorg og savn, nedstemte og nedslåtte og utslåtte, med kjærlighetssorg og hjertesorg, lei oss, fortvilte og urolige, forvirrete – men vi er i alle disse tingene et og det samme. Dvs. vi er psykisk eller mental syke og psykotiske, vi er depressive, angsplaget, tvangsmessige, etc.. Samtidig som vi har begynt å ‘tro på’ på det riktige i å sykdomsdiagnostiserer våre egne forstyrrelser og pseudoforstyrrelser har vi lagt bak oss og er i ferd med å glemme overleverte tradisjonelle ‘folkepsykologiske’ og hverdagslige betegnelser og måter å forstå oss selv når vi sliter og går i stå med vår psyke og vår tilværelse. Noen ganger er det både riktig og en stor fordel å kunne falle tilbake på et psykisk helsevesen og fagfolk når det gjelder våre plager. og livsproblemer, de føles ofte for overveldende til at vi kan greie dem på egen hånd. Andre ganger – og det er egentlig mesteparten av tiden – er det viktig at vi lærer oss å møte denne mørkere undersiden av vår normaltilværelse og greier å håndtere den best mulig på egen hånd og sammen med familie, våre venner, naboer, kolleger og andre nære personer.

Det å oppleve og eksistere som menneskelig individ i et samfunn med andre er ikke bare et spørsmål om empiriske fakta og saksforhold, men utgjør en egen realitet eller ‘væren’ som filosofene sier det. Det er altså ikke noe på utsiden av oss som kan snakkes om i et saklig og utvendig språk, men noe som vi befinner oss ‘inne i’ eller har et innvndig forhold til. Vi ‘er’ disse tingen like mye som det er noe som foreliggger og finnes utenfor oss. Vi trenger en innstilthet og et språk som kan fange opp og uttrykke den dypere opplevelses- og eksistens-dimensjonen i vårt liv. Dersom vi utelukkende eller hovedsakelig baserer oss på fagvitenskapelige begreper og uttrykksmåter og forståelser kan det hende at vi deformerer og reduserer den underliggende opplevde og eksistensielle dimensjonen i vår tilværelse som er avgjørende for om en person greier å bevare en slags grunnleggende mental balanse hos seg selv. Noe som har stor betydning for oss og vår mestring av livets utfordringer svekkes og går tapt. Vi står der med oss selv i et fastlagt og ytre fagliggjort landskap, utleverte til et tørt faglig språk, forvirret og uten å kunne orientere oss, vi kjenner at vi ikke lenger kan snakke fra innsiden og ordentlig om vår egen smertefulle situasjon.

ArtofDemotivationExec_MechPendelen svinger som kjent alltid to veier; den går alltid tilbake igjen etter en overdrivelse. Vi kan allerede se tegn til at den dominerende fagliggjøringen av vårt personlige språk blir møtt med velbegrunnet kritikk og oppfordringer om å bevare ‘gamle’ måter å snakke om og forstå våre plager på (et godt eks. er psykiatrihistorikerenEdward Shorters promotering av det gamle begrepet om ‘nerver’ i en viktig bok fra 2013). I  denne artikkelen belyser jeg et uttrykk som var i vanlig bruk til ganske nylig men som vi i vår diagnosefikserte tidsalder knapt lenger våge å ta i vår munn:

‘Å bryte sammen’ eller ‘å ha et sammenbrudd’, å gå i stå’, ‘å møte veggen’, osv..Kjært barn har som kjent mange navn. Også om det i bunn og grunn er et uønsket barn. De fleste mennesker har opplevd situasjoner i livet da man føler at nå er slutten nådd, man går på et ‘sammenbrudd’, da man ikke orker mer og bare vil gi opp alt sammen.

I samfunnsvitenskapene og i sosialøkonomien har ikke minst problematikken knyttet til ‘fallerte  stater’ og den alvorlige økonomiske krisen fra slutten av 2010-tallet medført at man har fattet ny interesse for at hele og moderne samfunn kan havarere, bryte sammen eller kollapse. En rekke viktige artikler og bøker de siste årene både internasjonalt og her til lands omhandler nettopp forutsetningene for og følgene av samfunnsmessige sammenbrudd. Da er det kanskje på tide at vi på nytt blir opptatt av psykologiske eller ‘personlige sammenbrudd’.

Menneskelivet har ved siden av sine mange andre sider også to sider; den lyse og den mørke. I vår vanlige tilværelse kommer naturlig nok alt som har med den lyse siden i forgrunnen. Vi ønsker å gjøre tingene bedre, vi søker og tror på fremgang. Vi forsøker å fremstå som oppegående og håpefulle, skikkelser som ser lyst på tingene og på livet i sin allminnelighet, gå ut i og møte verden med forventninger om nye muligheter og med en optimistisk innstilling. Dette er den normerte og korrekte måten, som psykologer anbefaler og folk forsøker å holde seg til.

Samtidig vet vi, om enn med en viss nøling og motstand – kanskje til og med uvilje –  at det finnes en annen og mer dyster og mørk side ved menneskers tilværelse der denne korrekte innstillingen ikke lenger strekker til men heller blir til en tom formel, en besvergelse. Rundt oss blir utallige mennesker skadet eller syke med alle slags kompliserte og forferdelige lidelser, mange bukker under for vedvarende motgang og motarbeiding og mislykkes i sine liv, mange makter ikke å fortsette å leve og begår selvmord, Folk stiger ikke bar oppover i samfunnet og i yrkesliv, mange faller av ulike grunner nedover og til bunns både sosialt og yrkesmessig.

De aller fleste mennesker gjør nesten hva som helst for å holde seg på solsiden av livet, vi liker ikke engang å bli påmint om alt det andre vemmelige og ødeleggende som kan inntreffe i et menneskeliv. Samtidig ligger det for noen få spesielle mennesker en slags tiltrekning i denne mørkets verden, de finner en verdi og en moral i den mørke siden av livet som de ønsker å formidle til og dele med andre.

‘Vi er ikke her for å være lykkelige», skrev den pessimistiske tyske filosofen Arthur Schopenhauer. Han kunne like gjerne skrevet at vi er ikke her for å se bare lyst på tingene eller livets lyse side – optimisme er kanskje påkrevd som i form av bevisst valgt ensidighet og innstilling. Men vi trenger ikke forlede oss selv til å bli troende optimister. Virkeligheten er ikke innrettet av eller for optimister.

For i livet det finnes denne andre siden, en side  som optimismen tjener til å tildekke. Da tilværelsen avslører sitt sanne vesen og viser seg fra sin vonde og verste side. Der en annen slags innstilling og tankegang er nødvendig for å forstå og kunne møte de tyngende og mørkere kreftene vi der står overfor. En av de mest utfordrende og truende sidene ved tilværelsen som menneske handler om det som skjer når en av oss går i stykker og bryter sammen, om det å oppleve et personlig og mentalt ‘sammenbrudd’.

Vi beveger oss med varsomhet når det er snakk om personlig sammenbrudd, enten det er snakk om andres eller vårt eget. Dette er et ømtålelig område; det er snakk om vår dypeste sårbarhet og våre mest avslørende svakheter, om de største nederlag livet har å by på, om den skrekkelige følelsen det kan være å ville eller måtte gi opp, tape ansikt og ikke å strekke til lenger.

Hva betyr det ‘å bryte sammen’? Hva er egentlig et ‘sammenbrudd’? Hva foregår når et menneske bryter sammen? Hva er det som gjør at vi kan bryte sammen, hva slags krefter og påvirkninger er det som kan bryte ned og slå i stykker vår motstandskraft og forsvarsevne? Er sammenbrudd likt for oss alle, eller finnes det ulike måter å bryte sammen på? Kan dyr bryte sammen slik vi gjør det, eller er sammenbrudd noe som bare rammer oss som mennesker? På hvilke måter kan en reise seg igjen etter et sammenbrudd, samle sammen restene av et liv og en personlighet til et nytt fokus og et nytt livsprosjekt?

Sammenbruddet som ‘omvendelse’

I en viss forstand kan man si at mens det finnes bare en måte å være oppegående og ‘normal’ på – da fungerer og presterer man rett og slett som alle andre – slik det forventes av oss; men det finnes uendelig mange ulike måter å bryte sammen på. Kanskje finnes det egentlig også en annen måte å være normal på, en måte som er mer åpen for andre versjoner av det å leve, også for muligheten av enhver av oss kan bryte sammen. Sammenbrudd er en alltid nærværende mulighet for mennesker i visse situasjoner; det finnes utallige versjoner av og uendelig mange fortellinger om sammenbrudd; bare tenk på den fantastiske fortellingen om den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og hans legendariske sammenbrudd i Torino, 3. januar i 1889. Den britiske forfatteren Virginia Wolfs mange sammenbrudd hører uløselig sammen med hennes litterære prestasjoner, de kan nesten bare forståes som den andre mørkere siden av de samme prestasjonene. Det samme kan kanskje sies om Vincent van Goghs mentale sammenbrudd, og Hardangerfjordens store poet Olav H. Hauges langvarige psykiatriske sammenbrudd.

Før den vitenskapelige psykiatriens diagnosespråk slo gjennom for et par tiår siden, rommet hverdagspråket en rekke betegnelser og uttrykk som viser til erfaringen av sammenbrudd. I dag er hverdagsspråkets ord for erfaringen av å bryte sammen erstattet med en omfattende vitenskapelig terminologi og et krevende mangesidig fagområde som handler om belastninger, stress og stressorer, kriser og traumer, resiliens, motstandskraft, hardførhet og sårbarhet, fatigue og tretthetstilstander, utbrenthet og kronisk utmattelse, prodromale prosesser og psykoserisiko. Og det finnes omfattende kunnskaper om hvordan et sammenbrudd kan reverseres, hvilke behandlinger og fremgangsmåter som kan hjelpe folk tilbake på bena igjen etter ulike typer av sammenbrudd. Betraktet på denne måten, kan man faktisk hevde at forståelsen av  menneskelige sammenbruddprosesser i alle deres former utgjør en av pillarene i faget psykiatri. Samtidig kan vi spørre oss om det bare har fordeler at vi fagliggjør og psykiatriserer problemstillingene knyttet til opplevelsen av å bryte sammen. Kanskje trenger vi også et såkalt ‘fenomenologisk’ og opplevelsesnært språk, et hverdagslig språk om slike erfaringer som gjør at vi kan gjenkjenne dem som vår egen personlige livserfaring, som forbundet med de små og store valgene og hendelsene som er innholdet i våre egne liv.

I boken ‘Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve’ av den svenske teologen Ann Heberlein blir sammenbruddserfaringen beskrevet slik:

«Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet.»

Tap av evnen til ‘å tackle livet’, kanskje finnes det en slik evne som kan utsettes for slitasje og nedbrytende påvirkning og som inngår i det å bryte sammen. Det er antagelig noe av dette den tjekkiske forfatteren Franz Kafka tenker på når han skriver følgende:

«Mennesket kan ikke leve uten permanent tiltro til noe uknuselig i seg selv, og på samme tid kan dette uknuselige såvel som tiltroen til det forbli permanent skjult for ham.»

I denne artikkelen ønsker jeg å vise at det finnes  – tross noen viktige likheter i sammenbruddsprosessen –  mange ulike måter som et menneske kan bryte sammen på. Selve sammenbruddet kan resultere i ganske ulike tilstander med forskjellige implikasjoner for sjansene til å komme til hektene igjen. For å oppnå en god forståelse av hva det innebærer for et menneske å bryte sammen, er det altså av betydning at man både går inn i måtene som sammenbruddsprosessen kan oppleves på, og de mange ulike formene for sammenbrudd som mennesker kan rammes av.

I vår tid er det den positive og optimistiske psykologien som rår grunnen. Vi ønsker ‘løsninger’ på våre problemer, vi ønsker å få det bedre, bli lykkeligere, ha gode dager. Smerte, lidelse, mørke, ulykke, ubehag, plager; alt dette betraktes som noe negativt som kan og skal bekjempes og fjernes fra våre liv.

Selvopprettende og selvhelbredende krefter

I boken ‘Psykens visdom. Dybdepsykologi etter nevrovitenskapen‘ (2007) utforsker forfatteren Ginetta Paris den motsatte tendensen i oss til det som vanligvis fremheves i våre dagers populære eller profesjonelle psykologi og som er alment akseptert; å søke oppover og utover til suksess og fremgang og lykke. Paris undersøker det andre elementet i vår psyke som ønsker å gi opp, ødelegge forhold, å stikke av og komme seg vekk, dø, som ønsker å mislykkes og gå nedover og forbli nede så lenge som det tar for ens gamle utbrukte identitet å dø. I motsetning til populærpsykologiens råd om at veien ut av psykiske plager og lidelse alltid handler om å søke det positive, være optimistisk og finne løsninger, fungere, møte krav og ta seg sammen – så hevder Paris at det handler om å ta seg selv og sitt indre sinn på alvor. Ved å gå i møte med seg selv, ved å åpne opp ens egen forestillingsevne for å konfrontere det mørke, forvridde og ofte skremmende som kommer fra ens ønske om å gå under, om å dø.

Paris hevder at vendingen innover og nedover hos personer som er i personlig krise og sliter med psykiske plager kommer fra en ubevisst tendens eller viten i oss om at dersom ens utslitte og avsluttete gamle selv ikke kan tilbakelegges eller dø, så vil vi fortsette å bære med oss dette dødsønsket som da hindrer oss i å utforme et fruktbart liv. Veien ut i lyset krever at vi har mot til å ta på alvor og finne den gjennom å vandre i vårt eget mørke. Den herskende saklige og vitenskapelige fornuften har selvsagt vendt ryggen til en slik metaforisk tilnærming til våre mentale plager og utfordringer. Kanskje er dette en skjebnesvanger blindgate som kanskje gjør den psykiatriske vitenskapen mer presis og pålitelig, men samtidig mer irrelevant. I og med at hele vårt psykiske liv er gjennomsyret av og båret oppe av språket og dets dype forankring metaforisk meningsdannelse.

Den amerikanske antropologen og kulturforskeren Emily Martin uttrykker det slik i boken ‘Bipolare ekspedisjoner’:

«Jeg vil si at begrepet ’mental sykdom’ også tar vekk fra opplevelsen av å være ’mentalt syk’  noe av dens komplekse mørke, og det er dette mørket som jeg ønsker å forstå bedre. Jeg visste fra min egen og mine samtalepartneres erfaring at det å forsøke å begripe galskapen som kategori krever at jeg finner måter å forfølge de  ’mørke krefter i menneskets liv’.”  (Bipolar Expeditions: Mania and Depression in American Culture. Princeton, NJ: Princeton University Press, 2009, s.xvii)

Faren med det overflatiske livet

Vi befinner oss i det folk som forstår seg på samfunn omtaler som ‘overutviklete’ samfunn. I slike merkelige samfunn handler det mer og mer om å maksimere målbare størrelser. Dermed blir det ofte for mye av det meste bortsett fra noen glemte menneskelige verdier som ikke lar seg måle på noen enkel måte. En av de problematiske sidene ved slike samfunn er en nærmest  religiøst preget ensidighet i synet på mennesker og menneskelivet. Ved første inntrykk blir man kanskje blendet og imponert av den iherdige betoningen av suksess og fremgang, stadig forbedret prestering, positivitet og optimisme, strømlineformet prosedyreorden og rasjonalitet, spisskompetanse og ekspertise, mestring og positv helse. I overutviklete samfunn får man inntrykk av at alt som er menneskelig er under offentlig og individuell kontroll, livet er endelig blitt velregulert og håndterbart.

Begrepet overutviklet er naturligvis ment å være en kontrast til de langt mer kjente ‘underutviklete samfunn’ som bare er noen skritt fra et dyrisk nivå.

Noe av det bildet vi danner oss er reellt, andre ting er mest av alt en fasade, en forside som også har en lite omsnakket bakside. I overutviklete samfunn handler det meste om effektivitet og orden og det å prestere. Alle menneskelige funksjons- og prestasjonsparametre blir drevne til det ytterste når det gjelder effektiv fungering. Krav om og streben etter å opptre effektivt styrer det  meste av det vi gjør. Til og med i fritiden, når vi slapper av og bruker tiden rekreativt forfølges vi av noe som minner om prestasjonskrav, også det å gjøre ingenting skal forbedre prestasjonsevnen. Som enkeltindivider i slike samfunn anstrenger vi oss for å lykkes og ha suksess, og dermed fylle våre ulike roller på effektive måter. Det finnes mange slags mål for i hvilken grad en person oppnår målet om å utforme en effektiv tilværelse; inntektsnivå, yrkesmessig fremgang og suksess, utdannelsesnivå, pretasjonsorientert fritid, kroppslig og mental helsetilstand, sykemeldingshyppighet, sivilt livsmønster med  ordnet og organisert livstil, osv..

Et moderne paradigme: ……Å gå på en smell, å gå i veggen, å havne i kjelleren….

I  fagpsyklogien og i vår mer folkelige psykologi har vi tatt i bruk andre og mer moderne metaforer når vi vil forstå sammenbrudd. Vi liker ikke lenge å snakke om en mørk side eller dimensjon i vårt indre liv og det å falle innover og nedover i sitt eget mørke når livet blir for mye for oss. Kanskje har den gamle ‘vertikale’ oppfatningen av menneskesjelen forsvunnet ut av bildet og blitt erstattet med en mer pragmatisk-psykologisk betraktning som handler om slike kjente ting som effektivitet, overbelastning, stress og påkjenninger, møte veggen, gå i stå, posttraumatiske tilstander, osv..Kanskje vinner vi noe gjennom den nye mere biologiske og psykologisk ‘tekniske’ måten å oppfatte sammenbrudd på, kanskje går også noen viktige innsikter og muligheter tapt?

Vi vet alle hva som ligger i å være et oppegående, vellykket og presterende individ. Det finnes et mørkere side ved prestering og effektivitet som livsstil. Skyggesiden av den monomane tilbedelsen av effektivitet har å gjøre med at vi som mennesker er laget av et ytters skjørt og sårbart psykisk og fysisk materiale; sykdom, alder, overbelastning og slitasje og alle slags personlige og psykiske mangler kan på ulike måter gjøre det vanskelig å leve opp til kravene som stilles til oss og vår funksjonsevne. Baksiden av medaljen er som følgende:

En dag sier det stopp. Et hittil ukjent og usynlig sort hull i tilværelsen åpner seg, vi kjenner en annen slags tyngdekraft gripe fatt i oss, vi blir sugd inn i menneskelivets andre side.

Man går på en smell. Møter veggen. Gir opp, resignerer. Faller sammen. Går i kjelleren. Bryter sammen. Uttrykkene er mange for den samme erfaringen. En personlig krise, en livskrise er i gang. Sømmene som har holdt livet sammen så langt begynner å rakne. Ting man så langt har tatt på strak arm blir uoverkommelige. Man opplever at den verden man har levd i og kjent går under.

Dette er i våre dager en vanlig erfaring. Det er ikke noen sjeldenhet at folk vi kjenner eller hører om fra den suksessfyllte verden kommer til kort og ikke lenger makter eller orker å holde tritt med kravene. Jeg har allerede nevnt musikeren Aleksander Rybak.

Noen av dem ser ut til å ha hanglet en kortere eller lengre periode før de til slutt går inn i fasen der de ‘bryter sammen’. Noen blir lenge i denne fasen, andre kortere. Noen karrer seg tilbake til sitt gamle liv, andre er varig ubrukelige eller redusert. De har fått ødelagt en eller annen prestasjonstermosat i sitt indre slik at de bare gjennom målrettet innstats greier å henge med i hverdager og arbeidsliv. NRK-mannen Peter Wallace (54 år) er av disse. Han har sammen med sin terapeut Peder Kjøs forfattet boken ‘Opp igjen. Om å reise seg etter en smell’. Boken handler om Wallace’s sammenbrudd og veien tilbke igjen; han skrev boken fordi det ikke finnes lett tilgjengelig materiale om dette på norsk.

Sammenbruddet kommer i slutten av en prosess der det mange ganger kan være vanskelig å observere at noe er i ferd med å gå galt. Andre ganger ser man tidlig et illevarslende mønster:

Tingene går en stund i gal retning, som om de strømmer ned mot et fossefall som man hører lyden av uten å kunne se det, livet kjennes som om det bare går nedover og nedover som en tung irreversibel vannstrøm, litt fortere hele tiden, anstrengelsene er bortkastete og kjennes om om en er i en motbakke, svømmer motstrøms – og så skjer det noe, en slags hendelseshorisont passeres og noe annet begynner å skje, de gamle lovene for normal fungering gjelder med ett ikke lenger; følelsen av å falle nedover og nedover tar over hele jeget. Personen som en er og har blitt til bryter sammen, de bærende kreftene i en selv, som selvtilliten, oppdriften, prestasjonsevnen, tiltroen til fremtiden, håpet, kamp- og livsviljen, verdighets- og stolthetsfølelsen, utadvendtheten; alle disse løser seg opp og forsvinner uten spor inn i ens eget indre. Ens engang så solide og representativt utformete ego får stadig flere sprekker før det smuldrer opp, personen begynner å slipper taket og finne festepunktene, han eller hun kollapser og forsvinner inn i seg selv og blir borte som sosialt oppegående subjekt. Den bestemte personen som en fram til nå har vært finnes ikke lenger, er forsvunnet.

Slik kan et nervøst og personlig sammenbrudd beskrives.

I en kommentarartikkel med tittelen ‘Mekanikken i et sammenbrudd’ i tidskriftet ‘American Journal of Psychiatry’ fra nov. 2007 skriver den amerikanske psykiateren Gordon Parker:

«Jeg spurte kvinnen hvorfor hun hadde bedt om en konsultasjon. Hun svarte raskt, nervøst,og enkelt: «Jeg tror jeg har et sammenbrudd.» Det ordet! Det var som å høre navnet på en gammel venn. Jeg har vært  psykiater i mer enn tre tiår, og når jeg får pas. til å fortelle sin historie, er det et visst antall av pasientene som forteller meg at de hadde hatt eller har vært nær ved å ha  et «nervøst sammenbrudd.» Jeg nikker og uttrykker min forståelse, men antar ingenting. Men i løpet av de 5 siste årene er det svært få som har brukt begrepet. Det er i ferd med å forsvinne fra våre pasienters beskrivelser. Hvorfor? Og hvorfor hadde det en gang en så fremtredende plass i vanlige folks bevissthet? Begrepet eksisterer ikke i DSM-IV eller ICD-10 eller i deres forløpere. Det har ingen vitenskapelig definisjon og har aldri vært en del av det profesjonelle mentalhelseleksikonet.»

Den britiske forskeren German Berrios forklarer at uttrykket ‘mental /nervøst sammenbrudd’ viser tilbake til forståelsen av sammenbrudd i tekniske eller mekaniske systemer eller maskiner. I andre halvdel av 19-hundretallet ble det metaforisk utvidet til forståelsen av hjernen og psykens fungering hos mennesker. I begynnelsen refererte det ikke til angst eller depresjon men til utmattelse og trøtthet og 19-hundretalls konstrukter som ‘nevrasteni’ (manglende ‘nervestyrke’ på gresk). Den fysiske tilknytningen gjorde at begrepet ‘nervøstsammenbrudd’ var mindre stigmatiserende enn om det hadde vært et personlig eller psykologisk begrep.Uttrykket ble utvidet til å gjelde nervøse plager og særlig i tilfeller som gjorde hospitalisering nødvendig. Etterhvert kom det til å bety omtrent det samme som mentale forstyrrelser generelt. I amerikanske undersøkelser skiller vanlige folk mellom nervøse sammenbrudd som de oppfatter som en tidavgrenset tilstand; den er en rekasjon på ytre stressorer og ikke kronisk og  er forbundet med angst og depresjon, og psykotiske og mer alvorlige mentale forstyrrelser som har et mer kronisk preg. Det man mener med nervøst sammenbrudd ligner mye på det man i dag omtaler som tilpasningsforstyrrelse, med innslag av angst og depressive affekter.

Parker finner på sin side at begrepet ‘nervøst sammenbrudd’ har en slags logisk tilhørighet til melankoli; når melankolske pasienter beskriver hvordan de har det bruker de ofte uttrykk som viser til en slags ‘mekanisk sammenbrudd’, der de ikke orker ting som å stå opp av sengen eller bevege seg og gjøre ting.

Opplevelsen av å bryte sammen

Alle mennesker står av og til overfor problemer som vi ikke har løsning på  og det hender vi må utholde smerte og fortvilelse som ingenting synes å hjelpe mot. Noen ganger blir det for mye. Byrden blir for tung å bære. Hvor ofte folk opplever å nå grensen for sin mestrings- og funksjonsevne vet vi ikke, men det er antagelig ganske mange av oss.

I amerikanske undersøkelser (se Swindle et. als 2000) oppga 19% av respondentene i 1957 at de hadde opplevd et forestående nervøst sammenbrudd. Knapt 40 år senere; i 1996, er det 26% som oppgir at de har hatt denne opplevelsen. Det er vanskelig å avgjøre om forekomsten av ‘sammenbrudd’ er økende; til det brukes for mange ulike uttrykk for å omtale prosessen og den kan fremstå på så mange ulike måter. Det er mulig at ‘sammenbrudd’ er involvert i så ulike ting som utbrenthet, kronisk trøtthet og ‘fatigue’, innleggelse, selmordsforsøk, og langtidssykemelding.

Jeg er selv en av dem som har fått opplevd å bli sugd inn i sammenbruddets sorte hull. For en tid siden opplevde jeg å gå fullstendig i stå. Jeg har mesteparten av livet mitt jobbet som psykolog, hjulpet andre som er ute å kjøre på forskjellig vis. Jeg var fullstendig uforberedt overfor det som hendte meg. Sammenbruddet kom som lyn fra klar himmel, som julekvelden på kjerringa. Man kan si det på så mange måter; jeg forsto ikke hva som traff meg. Det traff hardt og det slo meg ut. I årevis hadde jeg brent lyset mitt i begge ender, som det heter. Noen måneder tidligere fikk jeg en kreftdiagnose som innebar muligheter for dårlig prognose. Mitt personlige hadde en tid vært ganske turbulent. Jeg fikk samtidig problemer på jobben både med overordnete og det jeg opplevde som dårlig behandling fra noen medarbeidere. Tingene floket seg mer og mer til for meg følelsesmessig og personlig. Ingenting av det jeg foretok meg rettet opp noe som helst; det gjorde bare vondt verre. En tid hang jeg bare i repet og dinglet. Så var det plutselig slutt; jeg kastet inn håndkleet, orket ikke mere, ville ikke mere, hadde fått nok av det meste. Jeg var nede for telling, hadde ikke mere å gi, var slått ut. Jeg klappet sammen, gikk ikke på jobb, unngikk folk, tok ikke telefonen, åpnet ikke brev. Hver dag satt jeg nede i fjordkanten og gråt for meg selv. Sluttet å snakke. Sluttet å gjøre ting. Så ikke på nyhetene, leste ikke aviser. Jeg unngikk alt som kunne plage meg, belaste meg, stille krav til meg. Satt bortgjemt i et mørkt rom som en syk katt; med en kaffekopp foran meg, gardinene for; gjorte absolutt ingenting. Jeg laget meg mitt eget totale eksil fra hele den vante og kjente verden. Jeg følte meg totalt inkompetent, overveldet av en følelse av hjelpeløshet og at det ikke fantes noen eller noe håp.

I tiden etterpå sa jeg til folk at jeg tror det var en slags ‘sammenbrudd’. Det var også det jeg fotalte fastlegen da han sykemeldte meg. Det kan være vanskelig å snakke om slike ting, de er i seg selv krevende å formulere klart nok og de er knyttet til ting som har med nederlag, det å tape og mislykkes.

I ettertid har jeg parallelt med økende opptatthet av den rollen som førstepersons-perspektivet spiller i psykiatri og nevrovitenskap begynt å interesse meg for disse øyeblikkene og disse tilstandene da man gjerne sier at man har hatt et ‘sammenbrudd’, eller et nervøst sammenbrudd. Det finnes mange betegnelser for tilstanden og prosessen; demoralisering, gi-opp/gitt-opp syndromet, det sosiale sammenbruddssyndromet, sjelesykdom, det sosiale separasjonssyndromet, osv.. Når jeg hadde befunnet meg lenge nok i sammenbruddets fortvilelse og mørke oppdaget jeg noe som i våre dager svært ofte glemmes eller benektes, men som mange forfattere og forskere har omtalt: at det finnes et annet slags lys i sammenbruddets mørke, en slags dyp og nesten transcendent kraft som er beslektet med det Kafka omtalte som ‘det uknuselige’ i mennesket. Jeg tror at for å komme seg etter et sammenbrudd er det viktig å gjenvinne evnen til å oppleve den kraften som bor i en selv også når en har nådd veggen og er nede for telling.

Mentale lidelser og personlig sammenbrudd

«Mentale plager påvirker alle. Langt mindre vanlig er det at de utvikler seg videre til mentalt sammenbrudd, og siden mentale sammenbrudd er et folkelig begrep heller enn et medisinsk, finnes det ingen statistikk over utbredelsen. Likevel er det nok rimelig å si at nesten alle kjenner noen som har blitt rammet. Og fordi mentalt sammenbrudd er stigmatiserende og generelt ikke snakkes om, er det lett å forestille seg at det finnes mer av det rundt oss enn de fleste av oss er klar over.» (Gray, 2006, s. 11)

Våre dagers psykiatri har selvsagt også laget sin egen faglige terminologi for å beskrive slike eller lignende reaksjoner, det skal jeg komme tilbake til. Men jeg er like mye interessert i de viktige eksistensielle og subjektive personlige sidene ved et slikt sammenbrudd, ikke minst den opplevelsesmessige konteksten som både utgjør rammen for og innholdet i et sammenbrudd slik et individ erfarer dette fenomenet. Det er også interessant å se på likhetene mellom det vi opplever ved et sammenbrudd og det som kalles omvendelseserfaringer i religiøse og åndelige sammenhenger. Man bruker også uttrykk som positive desintegrasjonsopplevelser og adaptiv regresjon om de positive mulighetene i opplevelser som kan ligne på sammenbrudd.

Samfunn og sammenbrudd

“For us is the life of action, of strenuous performance of duty; let us live in the harness, striving mightily; let us rather run the risk of wearing out than rusting out. ” (Theodore Roosevelt)

Vi lever i dag i et hypereffektivt og rasjonelt organisert prestasjonssamfunn. Det kreves og det forventes at folk strekker seg i alle retninger for å fungere og prestere best mulig. Det som ikke kreves av oss fra andre og fra utsiden krever vi av oss selv fra innsiden. Det kan se ut som om at ingen områder av tilværelsen er fredet eller untatt pretasjonspresset. Alt blir fortløpende underkastet vurdering og måling og kvalitetssjekking for at en skal ha standarder og referansepunkter for å fastslå hva som er status og vite når en må sette inn tiltak for å få oss til å fungere bedre og yte enda mer.

Samfunnets maktelite har over de siste tiårene laget og innarbeidet modeller som etterligner konkurranse- og markeds-tankegang på flest mulig områder av tilværelsen for å fremme effektivisering og ressursutnytting og maksimal prestering. Mest mulig av tilværelsen underkastes lovene om prfitabilitet og overskudd, det å tjene penger, minske kostnader, øke omsetningen.

Hva er følgene og resultatet?

Livet blir et jag. Å fungere blir i seg selv et jag; alt ved vår fungering blir kommer i squeeze og presset; søvn, spising, elskov, sosialisering, fysisk aktivitet. Selv det å slappe av og rekreere blir et ferie og acvkoblingsjag. Jobben blir et jag. Hverdagen blir et jag. Samhandling blir et jag. En uopphørlig jakt på forbedring, fornyelse, omstillinger; mantraet er lær mer, lær mer! Det blir en religion; det går oss i blodet. Vi forventer det like mye av oss selv, vi vil kjenne oss funksjonsdyktige og oppegående og på høyden med alle de andre. Vi stiller krav til oss selv om å henge med, være like god som kolleger og naboer. Til og med i familiens indre liv og dettilhørende følelseslivet er prestasjonsmanien det organiserende prinsippet.

Hvor gode, vellykkete, velfungerende, normale, sunne, dyktige, vinnertyper kan vi egentlig bli? Hva skjer med oss når vi må leve innenfor en livsform grunnet på maksimering av prestasjoner og ytelse?

Ingen har noensinne definert de øvre grensene for menneskelige fungering; hvor mye vi greier å forbedre oss uten at det får skadevirkninger. Hvor gode skal vi være til alt dette som kreves av oss: Til å samhandle knirkefritt med og gjøre oss forstått i forhold til alle vi møter i jobb og ellers, hvor flinke skal vi være til å snakke eller å huske, beregne og kalkulere, beherske våre følelser og måter å uttrykke oss på, tåle belastninger og krav, til å få med oss ting, tenke logisk og dra slutninger, oppfatte underforståtte kontekster og sammenhenger og tilpasse oss stadig mer komplekse livsarrangementer? Ingen vet hvilke øvre grenser som finnes for slike almene funksjonskrav i vært samfunn. Men vi aner og ser tegn til at stadig flere mennesker når sine grenser på ulike mestrings- og funksjonsområder og kommer til kort i en eller annen krav- og kompleksitetssammenheng. Kanskje er det på høy tid at vi retter oppmerksomheten mot denne problematikken og avdekker hvordan den innvirker på vår moderne tilværelse.

Det er trivielt å konstatere at folk i våre moderne livsmiljøer er utsatt for alle slags variasjoner av det som kalles tidsklemma, kompleksitetsmestring, toleranse for forandring og omstilling, tempo og travlifiseringer. Vi opplever hele veien en knapphet på tid og krefter i forhold til krav og press om å prestere og mestre. Man kan stille spørsmål om befolkningen er eksponert for et press og jag i retning av effektivitet og organiserte prestasjoner som for stadig flere representerer en overbelastning. Det er statens oppgave å sikre gode rammebetingelser for bedriftene våre; man kan likeens spørre om det ikke også er statens oppgave å sikre gode rammebetingelser for den levende arbeidskraften og menneskene og unngå at vi eksponeres for den rå konkurransen og at det drives rovdrift på menneskelige ressurser? Må ikke staten også beskytte menneskene mot konkurranse- og markedskrefter når de truer med å overbelaste oss?

I dag ivaretar ikke den moderne staten denne beskyttelsen av arbeidskraften på gode nok måter. Midt oppe i effektiviteten har vi fått det som kalles for ‘utenforskapet’, en stadig voksende gruppe mennesker som av ulike grunner har kastet inn håndkledet og ikke lenger er i stand til å fungere eller prestere slik det forventes. Det kan se ut som om unge mennesker rammes stadig hardere av måten de blir eksponert for konkurranse og press –

I meldingen ‘Arbeid og helse’ konstaterer man –

“Hver tredje som er uføretrygdet og hver fjerde nye som blir uføretrygdet har en psykiatrisk diagnose. Nye mottakere av uføretrygd med lettere psykiske lidelser øker, særlig i aldersgruppen 20-39 år.”

Vi ser nesten daglig at mennesker omkring oss få problemer, resignerer og gir opp. Denne prosessen kan opptre  i alle slags merkelige utgaver og former. Mange ganger skjer den i det stille, folk nærmest bare forsvinner ut av det normale sosiale livet. Noen klager over at de er utbrente, noen kollapser og bryter sammen brått og uten tydelig forvarsel, andre hangler over lengre tid før de blir går over på trygdeordninger. Det faktum at stadig flere unge mennesker altfor tidlig i livsløpet og før de skulle være plaget av nedslitning og overbelastninger havner i slike prosesser uroer mange.

Psykotisk sammenbrudd og ‘psykose risiko syndromet’


Det som betegnes som ‘psykotisk sammenbrudd’ er en av de mest alvorlige og skremmende formene for sammenbrudd et menneske kan oppleve. Overgangen fra normal mental fungering til psykose kanforgå mer eller mindre umerkelig, selve sammenbruddet inntreffer som regel etter en 2-3 årig prosess som kalles aura eller prodromal. Psykiatrien har de  siste par tiårene kommet stadig nærmere en forståelse av den prodromale prosessen som leder til psykotisk sammenbrudd. I fasen som leder til sammenbruddet har personene ofte milde hallusinasjoner som de tviler på. De har fortsatt innsikt i at det er noe galt med de endringene i virkelighetsoppfatning som de opplever.  I en velskrevet artikkel om forebygging av psykoser (‘Which way madness lies‘, 2010) skriver Rachel Aviv:

” Når pasientene tror på sine vrangforestillinger med full overbevisning, da har de krysset det som omtales som terskelen til psykose – en prosess som ofte blir kalt for ‘omvendelse’.” (Rachel Aviv, 2010)

Sammenbrudd som sosialt strukturert prosess ved psykiatriske forløp

I artikkelen  ’Det sosiale sammenbruddssyndromet’  beskriver Ernest Gruenberg (Amer. J. Psychiat. 123: 12, June 1967) en serie av etterfølgende faser i sammenbruddet hos psykiatriske pasienter uavhengig av deres psykiske lidelse:

1)    I den innledende første fase av sammenbruddsprosessen oppstår det avvik mellom hva en person makter å gjøre og det han forventes å gjøre. Han tiltro til seg selv og sin egen følelse av hva som er rett og galt blir forstyrret, han vet ikke lenger hvilke av hans handlinger som er hensiktsmessige eller som er upassende. I miljøet rundt han plasserer man ansvaret for disse avvikene på individet selv snarere enn på omstendigheter i miljøet. Individet har dermed ingen klare ting som kan bidra til å forklare hvorfor han feiler eller får det vanskelig. Dette fører ham til å lure på om og hva som er «galt» med ham. Han finner ingen forklaring som kan fungere som unnskyldning,og han opplever  en diffus usikkerhet angående egen natur og verdi system og i forhold til ytre påvirkninger.
En slik usikkerhet fører gjerne til nøling eller impulsivitet (eller begge deler), og han finner at han ikke lenger på en sikker måte klarer å håndtere situasjoner som tidligere ikke utgjorde noen problemer å mestre.

2)    Den innledende fasen går over i et neste trinn, der han er blitt mer avhengige av holdepunkter fra omgivelsene om rett og feil, som følge av at han er i en tilstand av økt påvirkelighet. Generaliseringen av følelsen av usikkerhet om seg selv, egne verdier og vanlige måter å håndtere livet på frembringer beredskap til å vurdere nye måter å gjøre ting på, nye måter se på ting, nye måter å se på seg selv. Dette er også en forutsetning for endringer i holdninger og atferd dersom miljøet skulle bli strukturert på en hensiktsmessig måte for sli påvirkninger; og kan føre til korrigerende positiv modifikasjon av funksjonsnivået. Dersom kravene fortsetter og den enkelte ikke finner noen brukbar måte å møte dem på, kan han være beskyttet mot presset fra uovernestemmelse mellom krav og mestring ved en forklaring som avlaster ham for ansvaret og den belastende byrden for ikkemestring. Slike forklaringer er måter å si at kravene ikke er riktige eller gjelder for han. Det ligger en fare i at kravene fortsetter uten at man finner en akseptabel forklaring på ikkemestringen som kan minske ansvaret og byrden av den.

3)    Den følgende tredje fasen inntreffer når den enkeltes familie eller nærstående personer bestemmer seg for at det må være «noe galt med ham «, og fortsette å søke hjelp gjennomkonvensjonelle kanaler. De vil ofte få beskjed om å søke om innleggelse av en psykiatrisk avdeling. Dersom de godtar et slikt forløpmå de sørge for at han blir henvist til til psykiatrisk vurdering og behandling. For å gjøre dette må nærpersonene erkjenne offisielt at de anser pasienten, en av deres egne, som ’mentalt syk’ og som ute av stand til å dra normal omsorg for seg selv eller også som en fare for seg selv eller andre. De må noen ganger oppgi at de ikke klarer å dra omsorg for ham. Derfor vil de som står nærmest individet som sliter ta del sammen med fagfolk i en diagnostisk prosess som bærer stor psykologisk vekt. For selv en pasient som protesterer høylytt at han ikke er mentalt syk blir likevel dypt påvirket av andre vurderinger og dommer. Dette underminerer ytterligere pasientens tillit til sine egne evner og verdier. Selv når familien ikke går inn for henvisning og innleggelse så vil de gjerne fortsatt være og vise seg usikre omkring sin avgjørelse og tendere til å se pasienten som «syk» og vil lure på om han virkelig er «farlig» eller inkompetent. Deres holdninger vil gjenspeiles i pasientens egne oppfatninger og opptreden.

4)    Etter å ha slik å få en diagnostiserende merkelapp både av familie og av psykiatriske instanser følger det neste fjerde trinnet ved innleggelse i en psykiatrisk post. La oss anta at det psykiatriske personalet er vennlig og samvittighetsfull. Mens folk i samfunnet omkring pasienten forventet at han skulle gjøre ting han ikke lenger mestret å gjøre, er det i posten heller slik at han ikke forventes å gjøre noe bortsett fra det han blir fortalt å gjøre. Og selv når han mislykkes i å adlyde beskjeder og instruksjoner, for eksempel å ta av seg klærne, blir han hjulpet til det med forsiktig hjelp og press og uten noen åpen kritikk. Hvis han setter seg til motverge eller protesterer er det ingen som slår tilbake, han er blir kun utsatt for mildt press til nødvendige skritt er tatt. Ingen uttrykker overraskelse over hans oppførsel: kan virker heller som om han er forventes å være ute av stand til å gjøre noe for seg selv og kanskje at han vil prøve å stikke av. Han blir kalt «syk» og fortalt at han må la seg taes vare på. Han blir fritatt for moralsk ansvar for sine egne mangler til prisen å bli identifisert som en lider av en tilstand som gjør sine egne impulser, tanker og tale i stor grad irrelevant i forhold til de praktiske daglige aktivitetene.

5)    I neste og femte fase I en veldrevet psykiatrisk post blir pas.bevisst reglene for godtatt atferd og tilpasser seg disse. Selv om han oppfatter seg selv som ’annerledes’ enn de andre pasientene så tilpasser han seg regler og omgivelser for å unngå å komme i vanskeligheter.

6)    Den neste og sjette fasen i prosessen isolerer ham mer og mer fra tidligere bånd og normale omgivelser. Hans nærmeste får vite at alt nødvendig vil bli gjort av de ansatte og kontakt med utenforverdenen begrenses til bestemte tider. Familien vil praktisk talt aldri finne en medarbeider på posten som er godt kjent medpasientens sak, de vil være ute av stand til å ser noen med den ultimate beslutningsprosessen myndighet. Og når det gjleder pasientens kontakt med sine tidligere venner, så vil dette være enda mer begrenset.  Med tiden og uansett hva hans tidligere kapasitet har vært, vil pasientens evne til å utføre vanlige daglige ritualer, høflighetsfraser og arbeidsoppgaver langsomt reduseres som følge av manglende praktisering.

7)    Selv om mange og kanskje fleste pasienter vil forsøke å motstå disse rolleoppdragene til en viss grad og føler seg isolert og har en tendens til å betrakte sine andre pasienter som fremmede, så vil over tid og som følge av presset fra institusjonslivet føre til at de gradvis begynner å se seg selv som en av mange. Den neste og sjuende fasen begynner når en pasient er i gang med å identifisere seg med andre pasienter, når han begynner å forutse de ansattes forventninger til seg selv og legger vinn på å «passe inn’ og «slå seg til ro» i posten og blir en «god pasient.» Eller, han kan også bestemme seg for å opptre seg en en pasient som passer inn i en av de tilgjengelige opprørske rollene som posten også er like forberedt på.

Den sosiale sammenbruddsprosessen som settes i gang når personer ikke lenger mestrer ordinære sosiale og personlige krav kan observeres tydelig ved innleggelse psykiatriske sykehus men kan også utvikle seg uten innleggelse i fra psykiatrien. Når prosessen er i gang kan man ved egnete intervensjoner i de enkelte fasene forebygge at sammenbruddet forsterkes og utvikler seg videre. For å motvirke at pasienten går inn i et sosialt sammenbrudd må han gies en ikke-ødeleggende og konfliktdempende tolking av sine mangler og utilstrekkeligheter. Om innleggelse blir nødvendig, vil det gjøre minst skade dersom det er utformet for å maksimere pasientens ansvar for seg selv. Pasienten bør gis støtte og assistanse for å opprettholde en selv-respekt, selvstyrte sosiale roller. En forventning om tidlig bedring bør oppmuntres både hos pasient selv og hans nærmeste. Hans tilknytninger til hjem, arbeid, rekreasjon og fellesskap skal ikke bare ivaretakes mest mulig med understøttes aktivt.

Sammenbruddets fenomenologi og forklaring: Hva vil det si å bryte sammen og hva innebærer det at et menneske bryter sammen?

Historisk talemåte: Nervøst sammenbrudd, nervesammenbrudd?

Utbrenthet, utmattelse, fatigue, demoralisering, nevrasteni og psykasteni: en heterogen gruppe av kroppslige og sjelelige tilstander der folk ikke makter mer.

Demoralisering og remoralisering

«Hovedproblemet til alle pasienter som kommer til psykoterapi er demoralisering og alle psykoterapeutiske skoler som virker gjør det gjennom deres evne til å gjenopprette pasientens moral.» (Frank)

På samme måte som man har påvist at det finnes felles faktorer i alle former for virkningsfull psykologisk behandling, så finnes det antagelig felles faktorer i ulike former for psykiske lidelser. Man har i moderne psykiatri vært mer opptatt av de tingene som er som kan skille psykiske lidelser fra hverandre. Men det finnes også tilnærminger som retter oppmerkomheten mot det som kan være felles for psykiske plager.  Frank skriver at:

«Uansett hva som er kilden til symptomene, så vil symptomene samvirke på to måter med demoralisering. For det første, jo 
mer demoralisert en person er, desto alvorligere pleier symptomene å være. Pasienter som er plaget med tvangstanker
opplever at de blir verre når de er nedstemte. For det andre, ved å lamme personens mestringsevner forsterkes hans følelse av å mislykkes.» 

Begrepet ‘demoralisering’ og ‘demoraliseringshypotesen’ ble brakt inn i sentrum av tenkningen om psykiske lidelser og psykologisk behandling av Jerome Frank (1909-2005) på 70-tallet.

På engelsk betyr demoralisering to ting:

(1) «to deprive [a person or persons] of spirit, courage, discipline, etc., destroy the morale of»; og 

(2) «to throw [a person] into disorder or confusion, bewilder». 

Remoralisering er bærebjelken i psykologisk behandling i følge Frank; terapi kan derfor ikke oppfattes som en teknisk fremgangsmåte men er heller overraskende lik med disipliner som retorikk og hermeneutikk som handler om tolkning, overtalelse og mening.

Personlig krise, livskrise

Nederlag, taperne og alle de som ikke greier mer

Positive sider ved sammenbrudd

Mange som har personlig erfaring fra sammenbrudd legger vekt på de mulighetene og de vekstrefremmende sidene ved slike erfaringer.

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999) om det paradoksale at det finnes helsefremmende sider i selve sykdommen::

“For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte. 
Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med trisheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.

En sveitsisk-amerikansk psykiater skriver om de samme tingene:

“De sterkeste menneskene jeg kjenner er de som har kjent nederlag, kjent lidelse, kjent kampen, kjent tap, og har funnet veien ut av dypet. Disse personene har en sterk følsomhet, og en sterk forståelse av livet, som fyller dem med medfølelse, mildhet, og en dyp kjærlighet og omtanke.” (Elisabeth Kübler-Ross, M.D.)

Er nederlag og det å mislykkes eller bryte sammen alltid en negativ opplevelse? Om nadir-erfaringen (Maslow) og de positive mulighetene i den mørkere siden av tilværelsen

Mange mennesker som opplever alvorlige kriser, motgang og sykdom forteller at disse tingene har hatt avgjørende og positiv betydning i deres liv. Den amerikanske psykologen Abraham Maslow har i en fotnote i en av sine artikler henvist t til en lignende idé. Han peker då dette at noen ganger kan ekstremt negative livserfaringer – som han omtaler som ‘nadir-erfaringer’ – ha positivt innvirkning.

Et sykt og demoraliserende samfunn?

Mentale  plager og sammenbrudd utgjør en del av den normale menneskelige tilværelsen; det er bare i begrenset grad mulig å forstå og omgåes slike ting som ‘kliniske’ og medisinske fenomener. Vi trenger et overordnet eksistensielt og praktisk sosialt for å kunne nærme oss dem på realistiske og produktive måter.

I sin bok om sammenbrudd og det å komme seg skriver den britiske forfatteren Gray at:

«vi erkjenner ikke som et samfunn at vi alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  – det er noe som kommer og går – og vi trenger å finne fram til måter å håndtere det på.» (Gray, 2006, s. 176 )

Hvordan finne den riktige veien tilbake til seg selv og livet etter sammenbruddet: Bedring, tilfriskning og ‘det nye livet’.

Etter et sammenbrudd går det i virkeligheten ikke bare en men mange veier videre. Det kan være krevende både å finne og holde seg på den riktige veien som ikke minst unngår å ta en tilbake til ‘gamle synder’.

Noen har dessverre gått ned for telling for godt; de viser seg aldri mer i livets harde boksering. Andre henger lenger i tauene, vakler og karrer seg langsom tilbake i oppreist stilling og hangler på et vis videre uten egentlig å kunne reise seg ordentlig opp. Jeg blir aldri den samme, jeg er redusert – mumler de når folk spør. En psykologkollega jeg møtte for en tid siden stoppet på stien oppe i fjellsiden, så nøye på meg før han sa akkurat denne ene nøkkelsetningen;

‘Einar, vi må innse at vi er redusert’!.

Andre igjen tar seg bare en hvilepause, gjennomgår en omstillings og restitusjonsperiode før de er tilbake for fullt igjen. mer eller mindre reformert og fornyet

Det finnes både en vitenskap og en kunst og ikke minst en åndelig lære som handler om hvordan man forstår sammenbruddet sitt og hva man kan og bør gjøre for å komme seg opp å gå igjen etter et sammenbrudd. Det handler både om å pleie sårene sine, å ta vare på å samle opp de ressursene man fortsatt har, og å sette dem inn i innstas igjen. Ikke alle kan eller vil lykkes i denne prosessen; da finnes det andre løsninger og utveier som kanskje er like gode eller bedre. Livet kan som kjent leves på mange måter.

«Fra et klinisk synspunkt, handler begrepet om ‘å komme seg’ sykdom og helbredelse, men det å komme seg fra psykiske plager er ikke sånn – det er mer en prosess med psykologisk utvikling, og som sådan svært subjektiv. Jeg tviler på om det noensinne kan defineres objektivt fra utsiden. (Gray, 2006, s. 176)

«Min far pleide å si til meg: ‘Når du kommer inn i en kaotisk situasjon, når du kommer inn i en krise eller en nødsituasjon … oppfør deg som den roligste personen i rommet, og du vil være i stand til å  finne ut hvordan du skal komme deg ut av den igjen.'» (Rudolph Giuliani)
Åndelige tilnærminger til sammenbrudd: Sammenbrudd som nedstigning og  ‘transcendens’

I boken ‘Sjelens mørke lys’ (2008) skriver Kathryn Madden om de terapeutiske mulighetene som bor den viktige vertikale dybdedimensjonen i erfaringen av seg selv og sitt indre liv og som for en stor del har gått tapt i moderne psykologisk forståelse:

«Medfødt i denne opplevelsen av dybde, finner vi gjennom hele
historie og i sammenlignende litteratur at, sagt i et psykologisk språk at et sammenbrudd av varierende grad ofte ledsages av et gjennombrudd til denne enhetlige virkeligheten. Desintegration, eller fragmentering, synes å være viktige aspekter som foranlediger den integreringen av alle de ulike delene som rommes i det som erfares psykologisk som unitær virkelighet eller enhet.»

Denne måten å forstå erfaringen av vårt indre liv på deles av Carl Jung og ulike representanter for arketypisk psykologi, og ikke minst mange religiøse og åndelige mystikere i forskjellige religioner.

Tiltak, politikk og behandling

Å komme seg unna, gjenvinne krefter, retreatløsninger.

Litteratur og henvisninger:

Penny Gray, The Madness of Our Lives: Experiences of Mental Breakdown and Recovery (London: Jessica Kingsley, 2006)

Gruenberg EM. The social breakdown syndrome—some origins. Am J Psychiatry. 1967;123(12):1481-1489.

Engel GL. A life setting conducive to illness: the giving-up—given-up complex. Ann Intern Med. 1968;69(2):293-300.

Frank JD. Psychotherapy: the restoration of morale. Am J Psychiatry. 1974;131(3):271-274

Clarke DM, Kissane DW. Demoralization: its phenomenology and importance. Aust N Z J Psychiatry. 2002;36(6):733-742.

de Figueiredo JM: Demoralization and Psychotherapy: A Tribute to Jerome D. Frank, MD, PhD (1909–2005). Psychother Psychosom 2007;76:129-133

Mortensen, M.S., Weisæth, L., & Mehlum, L. (red.). (1993). Mennesker, traumer og kriser.

William K. Shrader, Media Blight and the Dehumanizing of America (New York: Praeger Publishers, 1992

Swindle Jr., Ralph; Heller, Kenneth;Pescosolido, Bernice;Kikuzawa, Saeko; Responses to nervous breakdowns in America over a 40-year period: Mental health policy implications. American Psychologist, Vol 55(7), Jul. 2000, 740-749

Rapport LJ, Todd M, Lumley MA, Fisicaro SA: The diagnostic meaning of “nervous breakdown” among lay populations. J Pers Assess 1998; 71:242–25

Hansell, N. (1976). The person-in-distress: on the biosocial dynamics of adaptation . New York: Human Sciences Press.

Hoff, L.A. (1986). Kriser: å forstå og hjelpe mennesker i krise.  [Oslo]: Gyldendal.

Oslo: Universitetsforlaget.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s