«Øyet som jeg ser Gud med, er det samme øyet som Gud ser meg med.»
Innledning: De fleste av oss har en eller annen gang opplevelsen av ‘ikke å være av denne verden’. En følelse av en del av en selv befinner seg på utsiden av tilværelsen, at en er på gjennomreise og egentlig ikke høre hjemme i den virkeligheten en befinner seg i. Mange har forsøkt å tenke gjennom og sette navn på denne erfaringen; den tyske filosofen Schopenhauer omtaler f.eks mennesket som ‘et metafysisk dyr’ som som har evne til å se gjennom og lengre enn den verden vi opplever gjennom våre sanser, til en sannere og bakenforliggende og dypere virkelighet enn den overfladiskheten som preger hverdagsbevisstheten.
Folk som bruker livet sitt til å vandre langt og lenge oppdager etter en tid at selve synet på vandringen gjennomgår en forandring; at det er mulig å betrakte vandring som en dypt menneskelig og åndelig aktivitet som ‘gjør noe’ med ens egen person og personlighet. Vandringen skifter karakter; fra mest å være et tydelig nærvær i fysisk forstand og i forhold til landskaper og veier der den vandrende beveger seg, fremkommer litt etter litt en annen dimensjon som mer og mer setter sitt preg på vandringen. Det å bryte opp, legge ting og forhold bak seg, å bevege seg videre og mot det ukjente, det å gå videre gjenoppdage og søke og overskride seg selv og den umiddelbare situasjonen kommer mer og mer i forgrunnen. Så langt har jeg skrevet om vandring og særlig den lange vandringens mangesidige gleder og muligheter på en måte som i virkeligheten bare er en innledning til dette viktigste kapitlet om ‘andre’ sider og en annen dimensjon ved vandring enn det som går på det praktiske, fysiske og kroppslige, det treningsmessige og helsepregete, osv..
I våre dager har stort sett vi en tilbøyelighet til å bedømme vandring ut fra en eller annen instrumentell synsvinkel, f.eks. som noe som skal virke slik eller slik for å forbedre vår kroppslige eller mentale helse. Dersom vi skal vandre må det være nyttig og føre til fordeler eller forbedringer på et eller annet område. Følgelig har vi vanskelig for å skjønne hva vandring i seg selv kan bety.
For å forstå vandringens spesielle verdi for oss må vi kunne utvide perspektivet utover det instrumentelle, det ‘mundane’ og hverdagslige. Som mye av det vi mennesker foretar oss har også vandring en ‘annen’ side som ikke er ‘av denne verden’ i vanlig betydning. For moderne praktiske og nøkterne menensker er det ikke lenger like lett å forstå eller se verdien av dette synspunktet. La det være klart; jeg er den jeg er; psykolog av yrke, selvsagt disponerer det meg for bestemte måter å forholde seg til vandring på. Vandring er utvilsomt berikende på flere enn en måte og gir tilgang til verdifulle opplevelser. Det å vandre tilfører oss mye, det styrker fysisk og mental helse, det forandrer gjerne hele opplevelsen av å være til ved at man roer seg ned og opplever større nærhet til seg selv, sin kropp og naturen. For den ekte vandreren blir mye av det som ellers virker komplisert med ett enklere.
Det er og kan aldri bli slik at selve det å vandre er nok i seg selv. Turer, fjellturer, å herlighet! Det finnes så mange mulige menneskelige aktiviteter som noen av oss mener går foran alt annet. Seiling, fjellklatring, fallskjermhopping, padling, klatring, tennis, løping, ultraløping, ørkenvandring; alt dette og mye mer mener noen mennesker er det viktigste man kan gjøre i livet og nøkkelen til det gode liv. Kanskje er det det, hvem vet?
Jeg ønsker å se lengre. Vandring som sådan, enten det er en naturvandring eller en pilegrimsferd eller en ekstremprestasjon jorden rundt, ingenting av dette er tilstrekkelig i seg selv for det mennesker søker etter.
Ett er klart, for meg er det de åndelige og transformative mulighetene som i siste instans gjør den lange vandringen til en vesentlig menneskelig beskjeftigelse. Vandring utgjør en sosial og kulturell, en kroppslig og opplevelsesmessig kontekst som kan hjelpe oss ut av og kobl oss løs fra de innsnevringene av våre menneskelige opplevelsesmuligheter som er en følge av en konsum- og underholdningsstyrt tilværelse. Jeg tror at det var erkjennelsen av den dypere dimensjonen i min aller første vandring til Santiago som satte den i et spesielt lys for meg og som har gjort den til en referanseopplevelse for meg senere. Det å vandre langsomt, dag etter dag, gjennom ukjente nære og fjerne landskaper, suspenderer vår påførte agenda, vi setter ned tempoet og dette legger til rette for og skaper en åpning mot noe distinkt menneskelig man kanskje aner men som går tapt i det vanlige altfor travle og viljesstyrte livet: vi går oss selv inn i en gjenåpning av verden, tenkningen blir meditativ og gjør oss tilgjengelige for erkjennelse av ‘transcendens’ eller overskridelse. Det er skjebnesvangert for et menneske å glemme dette, slik vi lett gjør i det moderne effektiviserte livet:
“One thing must not be forgotten. Forget all else, but remember this, and you will have no regrets. Remember everything else, but ignore this one thing, and you will have done nothing. It is as if a king sent you on a mission to a foreign land to perform one special task for him. If you do a hundred things, but not this appointed task, what have you accomplished? Human beings come into this world for a particular purpose, and if they forget it they would have done nothing at all.” (Mevlana Rumi, 13. århundret, musimsk poet og sufi mystiker.)
Det finnes uten tvil alle slags gode grunner til å legge ut på lange kontemplative vandringer. I vår moderne livsførsel utgjør en langvandring i alle fall en enestående fysisk og sjelelig og sosial erfaring. For noen handler vandringen om selve den kroppslige utfoldelsen og bevegelsen og det å komme i bedre form. Det kan handle om naturvandringens og fjellturens mange opplevelser av sublime landskaper og stillhet, eller kulturopplevelser ved besøk i kirker og klostre og hellige steder.
For meg er dette alltid gode grunner i seg selv. Men den aller viktigste ligger som allerede sagt i den lengre vandringens spesielle verdi når det gjelder mulighetene den åpner for å undergå sterke personlig og verdimessige transformative hendelser.
Hvorfor er det slik?
Er det en ting som gjør at vi moderne mennesker ofte merker et smertelig eksistensielt savn, så er det mangelen på tilgang til legitime settinger og støttende ritualer og arrangementer som dekker vårt behov for å undergå dypere og transcendente personlige opplevelser og skapende selvutvikling. I dag er menneskelig selvutvikling for det meste erstattet med det å være mottaker av og forbruker av rasjonelt definerte mentalhelse- og andre personlige tjenester. Det gode liv er mer og mer erstattet med alle slags former for ytre konsum; endog personlige reiser og pilegrimsferden reduseres til feriekonsum.
“In our arrogance, we have imagined that we have outgrown the sacred, and that notions of soul and spirit are archaisms of a former era. When the hunger for the sacred erupts in our time, we don’t know how to respond, and are often unable to determine what is sickness or health, what is wisdom or delusion, in ourselves or others. It is we who must change the myths and narratives that we live by, we who must invent a better form of sanity, a new kind of normality, so that spirit and soul can be included again in the common understanding of what it means to be human. In this time of transition, many people are the victims of deep structural change. Some have their concepts of reality overturned, others cling to former notions of sanity and order, while others succumb to depressive illness when they see through the lie of the modern world. Spirituality is a major social issue and requires immediate attention if we are to creatively respond to the spiralling outbreaks of depression, suicide, addiction, and psychological suffering.”
(Tacey, 2004)
Personlig transformative opplevelser kan ikke planlegges eller nåes gjennom rasjonelle og standardisere fremgangsmåter. De oppstår spontant ved at vi engasjerer oss på riktige og fordypende måter i egnete aktiviteter og settinger.
Hvor finner man slike settinger i våre dager?
Det å legge ut på en lengre reflektert vandring, gjerne en pilegrimsvandring, er en mulighet.
“If there is a creative act at all, it is one of co-creation, making some difference in ourselves that changes our awareness and shifts our consciousness in some way that brings us to the realisation that sacred space is already here. It has never been away. What has ‘been away’, if anything, is our own spirit, our own soul, our true self; blindfolded, gagged and earplugged by the personality we inhabit in the world that is so caught up in the drama of everyday things – getting to work, making meals, creating and breaking relationships – that every moment seems to be filled with what we believe to be the only reality. This reality so crowds out every other perspective that we find it difficult, if not impossible most of the time, to be still, to witness, to notice what else is going on. It may be hard to see how well-crafted we have become in acting our part on the stage of life, so that we can no longer see it as anything other than real life. Like a star in a soap opera, playing the part day in and day out, met in the street by ‘fans’ who call us by the name we play and not our own, interviewed as if the part is the reality and the person beneath is but a fictional irrelevance, we remain stuck in our roles.” Stephen G Wright, and Jean Sayre-Adams, Sacred Space: Right Relationship and Spirituality in Healthcare (Edinburgh: Churchill Livingstone, 2000), s.1
The psychologist David Elkin is telling us about the importance of spiritual practices when it comes to taking care of one’s health:
«Contemplation, meditation, prayer, rituals and other spiritual practices have the power to release the “life force” in the deepest levels of the human psyche, levels that secular interventions cannot reach. Indeed, new evidence shows that religious and spiritual interventions can help when everything else has failed”..
Valget er vårt eget. Ingen kan hindre oss i å velge å legge ut på en lengre vandring og søke de mulighetene den rommer for skapende selvutvikling. Det handler om å finne og gjøre bruk av anledningene som finnes i ens travle og begrensete liv.
Man må først av alt spørre seg selv: Hva er det som gjør at langvandringen og pilegrimsvandring besitter dette potensiale til å frembringe disse for oss mennesker så viktige transformative opplevelser? Det finnes dessverre ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. Men det er allikevel mulig å komme med synspunkter som gjør det lettere å forstå hvorfor det er slik.
“Metanoia, the conversion and change of heart that lies at the root of the Christian experience consists in realizing that we are not masters of ourselves. (_) Only when we fully acknowledge our fundamental inability to lift ourselves by our own bootstraps, can the coincidence of opposites come about. It cannot happen through any will of our own. In Christian terms, we are in need of grace.” (Tom Cheetham)
Læremesteren
Meister Eckhart, omtalt som ‘mannen som Gud ikke skjulte noe for’, er for meg blitt pilegrimens og vandrerens viktigste lærer og veileder under den åndelige transformasjonen som åpner seg både på selve pilegrims-vandringen og under selve livsvandringen.
Jeg må komme med en liten advarsel her: Å forstå den store mystikeren fra middelaldren – Meister Eckhart – er krevende og noen ganger mer enn det. I vår hyperrasjonelle tidsalder blir vi lett stående uten munn og mæle i møtet med hans tekster; de sier oss knapt noe som helst.
Det forutsetter altså et intensivt tilegnelsesarbeid for at man skal kunne ta til seg Eckharts ord. Forståelse forutsetter at man forstår teksten gjennom en paralell erfaringsprosess i sitt eget indre. Han sa selv at man bare kan forstå det han taler om når man er i ‘Gelassenheit’ eller frisatt fra sine tilknytninger og bindingene til den ytre verdens ting og engasjementer.
Hvem av oss er egentlig det? Når er vi det?
Denne tilstanden eller sinnsinnstillingen er ikke noe man oppnår en gang for alle men noe man må arbeide med hele sitt liv, man vinner den og taper den igjen for å måtte begynne på nytt. En levende menneske står ikke stille, å leve er å være i bevegelse, ‘å bli seg selv’ er ikke en lettoppnåelig og endelig tilstand men en bevegelse gjennom hele livet.
Hvorfor er det å legge ut på lengre vandring så viktig for ‘det å bli seg selv’ eller sagt på en bedre måte: ‘å bli den du er’?
Å vandre er å bevege seg, den uopphørlige bevegelsen dag etter dag setter sine spor på kroppen, i sinnet og i ens erfaringsmåte. Å vandre slik er å legge bindinger og bestemmelser bak seg for så å gå ut i og møte tomheten. Pilegrimsveien skal være som ørkenen var for ørkenfedrene – å oppsøke og et møte med verdens tomhet. Aldri en jakt på nye former for underholdning og utvendigheter. I dag kaster turist- og underholdningsinteressene,godt hjulpne av media, seg over pilegrimsvandrerne for å instrumentalisere også denne aktiviteten slik at man kan gjøre mest mulig penger på den. Pilegrimen og langvandreren blir omgjort en konsumerende kulturturist på konstant jakt etter forhåndslagde og ferdigpakkete og utenfraprogrammerte pseudoåndelige opplevelser man betale for å få ta del i.
Dette er en helt nødvendig fase for å bli den du er. En må først greie å kvitte med seg alt det en er blitt og tror en er; en må ha mulighet og mot til å forlate sin ytre empiriske personlighet. Dypt inne i ens sinn eller sjel bor ens sanne jeg, ens indre personlighet – som forblir gjemt og glemt så lenge ens liv støtt og stadig handler om å gå opp i seg selv og den utvendige virkeligheten. Veien til en selv er vanskelig og lang, men det fascinerende er at den kan gjøres til den samme som den veien man går under en pilegrimsferd.
For den genuine ‘transcendente’ vandreren har vandringen alltid også dette andre målet, det som handler om den transformative siden ved menneskets væremåte; vandreren sikter mot det som engang ble omtalt som ‘metanoia’ eller radikal endring av sinnets dypeste innstillinger. For denne mer alvorlige vandreren tar vandringen sikte på en gjenfødelse, en andre fødsel som det mennesket man er eller kunne eller søker å være.
Hvorledes vet man at en blir gjenfødt? Eckhart sier det slik:
«There are two births—one is into the world, and the other out of the world, that is, spiritually into God. Do you want to know if your child is born? If you reach a state where you feel neither suffering nor vexation from whatever may happen, so that suffering is not suffering for you and that all things are sheer joy to you, then the child is truly born.»
Jeg er ikke sikker på om du husker hva Thoreau skrev. Jeg gjengir det en gang til: Thoreau sier at selv på korte turer skal vi i ånden forestille oss at vi legger ut på et eventyr, der vi aldri mer vender tilbake, og være forberedt på til slutt å sende vårt hjerte tilbake som relikvie til våre forlatte kongeriker. I hans formel:
”Dersom du er klar til å forlate far og mor, og bror og søster, og kone og barn og venner, og aldri mer se dem igjen,- dersom du har betalt det du skylder, og satt opp ditt testamente, og gjort opp alle dine forhold, og er et fritt menneske, da er du klar til å gå’( Thoureau, s.628)
Hos Eckharts heter dette ‘Gelassenheit’; som er det som Thoreau skriver om mye mer. Den bevegelsen som settes i gang ved åndelig transformasjon foregår gjennom tre faser som til slutt fører frem til erfaringen av ‘å leve uten et hvorfor’: Bevegelsens tre faser er –
Detachment
Release
«Dehiscence» (splitting open)
«A man who has experienced the same no longer has a place to establish himself. He has settled on the road, and for those who have learned how to listen, his existence becomes a call. This errant one dwells in joy. Through his wanderings the origin beckons.»
Litteratur:
Evans, C. de B. (trans) (1924, 1931) Meister Eckhart Doctor Ecstaticus, 2 vols. London: Watkins.
The Innate Capacity: Mysticism, Psychology, and Philosophy ed. Robert K. C. Forman (New York: Oxford University Press, 1998)
Jamison, Christopher: Finding sanctuary-Monastic steps for everyday life. 2006/Ditt hellige rom. Klostervisdom for moderne mennesker. (2009 på norsk).
Heidegger: «Conversation on a Country Path about Thinking»
McGinn, Bernard (2001) The Mystical Thought of Meister Eckhart: The Man from Whom God Hid Nothing. New York: Crossroads Herder.
Walshe, Maurice O’C (trans) (2008) The Complete Mystical Works of Meister Eckhart.
New York: Crossroads Herder.
Imaginære reiser og flytende skrivning 