Strøtanker om skyggesidene av livet; sammenbrudd, nederlag, falitt og fattigdom

Noen av oss viker ikke tilbake for livets mørke, for elendigheten. Livets skyggeside er med oss så å si hele tiden. Jeg har opplevd at folk synes at jeg ser for mørkt på ting, at håpet blir borte.

For meg er det snakk om en slags kamp mot det kunstige lyset, en falsk optimisme. Jeg ønsker å være i stand til å se selve livet rett inn i hvitøyet. Uten å pynte på eller flyktebort fra det vonde, det mørke, det som ikke passer inn. Vi aner at dette livet har minst to sider, at vi trenger å forholde oss til denne andre ulykkelige siden. Det å ville noe slikt er langt fra det som psykologene anklager oss for, at vi er selvødeleggende.I ‘Reise til nattens ende’ skriver den franske forfatteren Celine at

«det er kanskje det en leter etter i livet, ikke noe annet enn det, den største sorgen som er mulig, fort at en skal kunne bli seg selv før en dør.»

Nederlag. Elendighet. Fallitt havari. kollaps. Undergang. Fall, fra pidestallen. Tapere. Mislykket. Utenforskapet.

Ulike betegnelser for menneskelige tapsopplevelser. Skrekk og gru for mange av oss; alt det vi aller helst vil unngå å bli rammet av. Folk rammes, uopphørlig og hele tiden. Livet bryr seg ikke om vår skrekk; folk slås over ende, folk går over hende. Det hører med til dette livet vi lever og skal leve. Kanskje finnes det andre måter å forholde seg på; andre måter å møte nederlagene våre på.

I løpet av et langt liv har jeg blitt opptatt av denne vanskelige tematikken. Kanskje kommer det av at når man selv har møtt motgang og gått i stå, blitt slått over ende; da ser man plutselig hvor typisk dette er for selve menneskelivet.

Jeg er faktisk perverst nok sterkt tiltrukket av mitt eget nederlag. Nesten en slags forelskelse, i allefall en fascinasjon. Jeg har møtt nederlaget, jeg har måtte ta det innover meg og forsøke å finne meg til rette med det. For det forsvinner ikke. Tvertimot. Slik det sakte men sikkert er i ferd med å ete seg inn i livet mitt. Sluke meg opp med hud og hår. Jeg dyrker min egen nederlagsprosess, hvert eneste lite øyeblikk av den er en liten juvel som jeg pusser og passer godt på. Nederlaget rammer meg med sin fulle kraft, jeg kan bare ta det imot, det tilhører meg ikke. Jeg blir truffet av noe; jeg går over ende, legges i bakken mot min egen vilje. Det kjennes.

Sant nok, jeg er tiltakende fascinert av alle slags nederlag og tap. Er ganske uinteressert i hvem som vinner, gjør det best, kommer ut av slag som seierherrer og vinnere. Jeg har bare forakt til overs for vår tids blinde dyrkning av suksess og rikdom, latterlige selvhenførte seierherrer, vinnere, eliter, toppledere, idrettskjendiser. Det er selvsagt en av grunnene til at jeg faktisk mest av alt hater USamerika og de norske avleggerne av denne kulturelle sykdommen. Vinnere og seierherrer er vemmelige, for meg. De er selvopptatte og selvhenførte, blåser seg opp for å fremst å som store, de opptar altfor mye plass. De blåser seg opp, de blir blåst opp. De kaster en slags ubønnhørlig skygge over alt og alle, går i veien, skal alltid være først, stå først i køen, de tror de er noe, at de fortjener noe, de vil ha mer og mer, og de krever rettigheter foran andre. De tar alltid det største eplet i kurven som om det er en helt selvsagt ting.

Å vinne, det er for meg helt uviktig, uvirkelig og ganske selvsagt dumt. For meg er de store vinnerne og seierherrene de som søler tingene til, mens de som tar sine nederlag, har greie på å tape, miste ting, gå i stykker, rammes hardt, falle i hop, knekke sammen, ramle utenfor, komme på skråplanet, nøye seg med ting; de er alle mine helter. Ja, alle slags tap og nederlag og fattigdommer tiltrekker meg. Både skremmer meg og tiltrekker meg.

Den amerikanske filosofen William James skriver i sin  enestående viktige bok “The Varieties of Religious Experience” ( Gifford Lectures, no. 14, delivered at Edinburgh, Scotland, 1902) at:

«We have grown literally afraid to be poor. We despise anyone who elects to be poor in order to simplify and save his inner life. . . . We have lost the power even of imagining what the ancient idealization of poverty could have meant: the liberation from material attachments, the unbribed soul, the manlier indifference, the paying our way by what we are and do and not by what we have, the right to fling away our life at any moment, irresponsibly–the more athletic trim, in short, the moral fighting shape.»

 

Alle synes i dag å frykte fattigdommen og alle andre former for nederlag. Det gjør ikke jeg. Eller bedre, det vil jeg ikke gjøre. Nederlag og ydmykelse er selve aksen og midtpunktet i mitt liv, i min sjelelige aktivitet. Jeg kunne ikke leve uten at jeg fikk forholde meg til nederlaget. Jeg har alltid innerst inne vært tiltrukket og fascinert av det å mislykkes, av det å gå ad undas, av å tape, gå i dørken, bryte sammen, av nederlaget rett og slett. Alle slags varianter av nederlag som mennesker kan oppleve. Et eller annet i mitt vesen kjenner et dypt slektskap med mennesker som ikke greier mer, som gir opp eller vil ut, som har fått nok, som ikke bryr seg om de er sist, tapere, utenfor, upopulære, svakest, dårligst, enkle, fattige, syke, fillete, treige, upene, dumme, isolerte, ukjente, glemte, annenklasses. B-menneskene. Dette er de egentlig salige, de som vinner jorden, som gudene alltid elsker; de er ’jordens salt’.

I boken ‘Born Losers: A History of Failure in America.’ (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2005’ skriver sosiologen Sandal om amerikaniseringen av vår livsoppfatning. ‘Falling from grace’, het en annen bok jeg engang kom borti som bare i kraft av tittelen har fulgt meg. Folk som faller ned fra pidestallen, som mister alt her i livet, som sitter som tiggere langs hushjørnene, som ikke prøver å lykkes, å vinne, å prestere, å være bedre enn andre. Folk som rammes av fallet, som lar seg selv falle til bunns. ‘Jeg har vært nede på bunnen av en verden full av løgner’, sang Bob Dylan i ‘Det er enda ikke mørkt, men det er like før’.

Slike folk har grepet meg.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s