Om «kroppsdysmorfisk forstyrrelse» (BDD) eller hvordan det oppleves å være besatt av innbilte mangler i sitt eget utseende

«Selv i et sår finnes helbredelsens kraft’ (Nietzsche)

«Hvis vi ga oss over
til jordens klokskap
kunne vi reise oss opp,
rotfaste som trær.

I stedet vikler vi oss inn
i floker som vi selv lager
og kjemper, ensomme og forvirret.»

(Rainer Maria Rilke)

«For oss er kroppen mye mer enn et instrument eller et middel; den er uttrykket vårt i verden, den synlige formen for våre intensjoner.» (Merleau-Ponty 1964)

 

 

Sammenfatning og oversikt:  Kroppsdysmorfisk forstyrrelse/BDD er fremdeles en forholdsvis ukjent psykiatrisk lidelse. Liedelsen kjennetegnes av feiloppfatning og/eller følelsesmessig feilopplevelse av eget kroppsbilde, utseende eller kroppslige fremtoning.

Det kan enten være i form av en overdrevet opptatthet av en innbilt eller minimal mangel eller defekt; eller det kan være i form av mangelfull erkjennelse eller benektning, endog neglisjering av en åpenbar fysisk eller kroppslig defekt.

BDD-tilstandene er forholdsvis dårlig utforsket. I vår psykiatriske ekspertisetidsalder har vi lett for å tenke på BDD som om det utelukkende er snakk om en mer eller mindre distinkt psykiatrisk sykdom som oppstår som følge av spesielle svikt eller forstyrrelse i personers mentale eller nevropsykologiske prosesser. Denne tankegangen får problemer med å forstå dynamiske og variable overgangs- og gråsoner, variasjoner mot det normale og lignende forstyrrelser eller væremåter. Uheldige negative synergier mellom egenskaper som tatt for seg kunne dempes eller nedtones, kan fremstå på dramatisk annerledes og forverrede måter.

Vi trenger ikke tvile på at dette er en del av sannheten. Men med BDD som med andre av våre lidelser er det nyttig å fremheve at de også har en annen side. Som med andre plager i mennesketilværelsen er BDD flere ting samtidig; kanskje like mye en slags eksistensiell og ‘sosiomental’ floke som en egentlig sykdom. BDD er nært knyttet til vår helhetlige opplevelse og oppfatning av oss selv som forunderlig og særpreget fysiske skikkelse i en livssituasjon, og våre friksjonsfyllte relasjoner til andre mennesker. Samtidig er BDD noe som vi selv  – uten nødvendigvis å merke det eller hvordan det skjer – medvirker til å frembringe gjennom valg av måter å innrette og forholde oss til oss selv og andre på. BDD blir en eksistensiell væremåte som overbetoner sider ved tilværelsen andre knapt trenger legge merke til. Dette betyr ikke at en trenger å benekte lidelsens alvorlige karakter; menneskelivet blir fort nok uutholdelig også om utgangsplagene i og for seg kunne være levelige med.

 

BDD’s moderne psykiatri

Symptombildet og lidelsesprofilen i BDD varierer i alvorsgrad. Fra det ganske milde og forbigående – den nesten ‘normale’  utseendebekymring  – til en fortvilelsens ‘cul-de-sac’ i form av kroniske og sterkt invalidiserende plager. BDD-tanker oppleves i de fleste tilfeller som svært plagsomme, tidkrevende, og er vanligvis vanskelig å motstå eller kontrollere. Så å si alle alle individer med BDD utfører repeterende, ofte tidkrevende, og tvangsmessige atferder der hensikten er å undersøke, skjule, skaffe bekreftelse eller avkreftelse, eller rette på og fikse den opplevde mangelen i utseendet. Blant disse fremgangsmåtene er uopphørlig og repeterende sjekking av den opplevde mangelen i speil, alle slags reflekterende overflater, eller direkte; overdreven stell av seg selv; kamuflering av feilen ved hjelp av hår, sminke, kroppsstillinger eller påkledning; pasientene forsøker å skaffe seg nedroende bekreftelse om at utseendet er i orden; de sammenligner seg med andre; eller de kan plukke seg på huden og på mindre flekker i et forsøk på å forbedre utseendefeilen . Selv om målet med slike atferder er å minske ubehag og angst som fremkalles av kroppsbildetankener, så medfører de motsatt at angsten opprettholdes og forsterkes. Forskningsfunn og kliniske observasjoner tilsier at BDD-tankene er forbundet med lav selvfølelse, skam, forlegenhet, en følelse av verdiløshet, og plagsom frykt for avvisning og latterliggjøring. Et flertall av BDD-pasientene har enten dårlig innsikt eller direkte vrangforestillinger om utseendet sitt; de innser ikke at manglene de er opptatt av faktisk er helt minimal eller ikke-eksisterende. Et flertall har referanse-ideer der de tenker at andre legger spesielt merke til den antatte defekten, stirrer på og snakker om den, eller latterliggjør den. De mest alvorlige BDD-tilstandene oppleves som uutholdelig belastende av de som er rammet; de kjenner på et intenst lidelsestrykk som overgår det meste av det man finner i andre psykiatriske tilstander. En mindre gruppe pasienter synes å havne i et alvorligere og mer kronisk eller langvarig sykdomsforløp ledsaget av kompliserende tilleggstilstander som emosjonell dysregulering, personlighetsproblemer og selvmordstilbøyeligheter som er svært krevende å behandle eller avhjelpe ved psykologiske eller medikamentelle terapier.

BDD er en kompleks og multifaktoriell psykiatrisk tilstand med et noe varierende symptombilde; kjerneplagene kretser om konflikter mellom ‘den virkelige kroppen’ og den ‘opplevde kroppen’, ‘ideelle kroppen’ og ‘den sosialt aksepterte kroppen’. Egodystone trekk, tvangstanker og tvangshandlinger som søking etter bekreftelser, sjekking og speiling, intens skam, sosial angst og vrangforestillinger omkring utseende nedsetter  livsvalitet og hemmer fungering i dagliglivet med både kortsiktige og langsiktige følger. BDD-tilstander viser særlig fellestrekk med tvangslidelser, men likheter med Anoreksi kan også medføre feildiagnose. Det opptrer også egne former for BDD som f.eks. ‘Muskel-kroppsdysmorfisk’ variant som har særlige trekk også når det gjelder behandlingstilnærming.

Forholdet til pårørende og andre personer blir gjerne sterkt påvirket ved BDD da disse kan bli trukket inn i følelsesintense bekreftelsesritualer omkring pasientens utseende. I alvorligere tilfeller er det beskrevet ‘negative dysmorfiske tegn’ som likegladhet med egen person og omgivelsene, og dårligere ivaretakelse av egen personlig fungering. BDD-plagene kompliserer av at pasientene over tid utvikler eller aksentuerer et spekter av personlighetsproblemer, med trekk som emosjonell ustabilitet, unngåelse, negativisme og mangelfull selvdisiplinering. Risiko for selvmord og parasuicidalitet er markant forhøyet hos pasienter med BDD.

BDD blir fortsatt sjelden diagnostisert. Tilstanden kan av særlige grunner – som at pasienter som følge av skam aktivt skjuler plager overfor behandlere – være vanskelig å fange opp eller bli overskygget av andre mer åpenbare plager som angst og nedstemthet.

Anbefalt behandling omfatter først og fremst kognitiv atferdsbehandling, lik den man nytter ved tvangslidelser. Men også narrativ terapi som trekker inn sosiokulturelle kroppspåvirkninger er beskrevet, samt andre tiltak med rehabiliterende siktemål rettet mot psykososial fungering. Psykologisk behandling blir gjerne kombinert med SSRI-medikasjon eller antipsykotisk medikasjon der vrangforestillinger om eget utseende dominerer bildet. 

Forbemerkning: Denne artikkelen er tilegnet og skrevet i samarbeid med pasient ‘LI’:  

Mennesket er et sammensatt vesen, både i sitt indre og i sitt ytre liv. Fordi vi er så sammensatte, kan vi bare eier og mestre oss selv i begrenset forstand og det finnes av samme grunn nesten utallige og merkelige måter vi kan miste oss selv på. Vårt selv og vårt jeg er ikke en enkel samlet størrelse, men et aldri opphørbart prosjekt for å forene og harmonisere og finstille mange underselv og delsselv og indre stemmer. For å kunne forholde oss til oss selv og andre personer må vi i en eller annen forstand lykkes i et krevende indre arbeid med å forme en slags enhet og sammenheng ut av vår potensielle indre splittelse. Men tross for våre anstrengelser dukker det hele tiden opp glemte eller ‘sovende’ det indre bruddstykker og enkeltstemmer som ikke lar seg innpasse og inkludere i det koret vi forsøker å få til å være. Da kan vi føle at vi kjemper en kamp mot noe i oss selv; vi mobiliserer alt det gode forsvar vi rår over uten at det trenger å hjelpe mot følelsen av å bli slitt i stykker innenfra av skygger og krefter som egentlig kommer fra oss selv.

images (1)Litteraturforskere Walter Herbert Sokel skriver i boken ‘The Myth of Power and the Self: Essays on Franz Kafka’, 2002), om Kafkas lille roman ‘Metamorfose‘ (‘Forvandlingen’) der en mann på en skremmende måte blir omdannet til et vemmelig insekt:

«Selv om jeg i bokstavelig forstand ikke kan bli til et insekt, kunne jeg ikke havne i den samme slags absolutte isolasjon, bli gjort til gjenstand for uhyggelig avsky utover den forakten som til vanlig rettes mot mennesker?»

Den psykiatriske lidelsen som betegnes ‘Kroppsdysmorfisk forstyrrelse’ handler om en lignende psykologisk og opplevd omdannelse av en persons indre  bilde av seg selv og sin kroppslige fremtoning.

Etter å ha vært ‘syk’ med ‘Kroppsdysmorfisk forstyrrelse’ eller BDD i størstedelen av sitt voksne liv –  i denne siste fasen med innleggelse i psykiatrisk avdeling i over 1 1/2 år  – begynner ‘Li’ endelig oppnå noe som er en slags kontroll over de intense mentale plagene som periodisk har invalidisert henne fullstendig og flere ganger brakt henne til kanten av selvmord.

Hun har gitt meg det store privilegiet å kunne følge og ta del i hennes personlige og psykososiale drama i denne perioden som behandlende psykolog; ‘Li’ har selv måttet stå for det meste av det nesten heroiske terapeutiske arbeidet med seg selv som kreves for at en pasient skal lære seg det som kreves for å kunne forholde seg til og finne en tilfredstillende måte å leve på med alvorlige BDD-tilstander. Som all annen terapi er BDD-terapi i bunn og grunn egenterapi, et arbeid på og med seg selv. BDD kan være en smertefull og skremmende livsfloke, og BDD-problemene lager på sin side stadig nye floker i livet. Disse må ‘løses opp’ av pasienten, på hverdagslig basis og fra innsiden av livsforløpet. Det å følge  ‘Li’ i denne krevende perioden har bl.a. lært meg at vellykket psykologisk støtte og oppfølging krever at terapeuten bevisst inntar en ‘ikke-vitende’ holdning som kan legge åpent det rommet pasienten trenger for selv å finne egne veier under behandlingen; ‘ikke-viten’ danner motvekt til det overveldende trykket fra falske ekspertholdninger som hemmer pasientens nødvendigvis usikre styring av sitt behandlingsforløp i retning av bedring. For pasienten er utfordringen at han eller hun trenger sårt til psykologisk hjelp, men blir overveldet av falsk psykologisk visshet og sikkerhet når noe slikt ikke finnes. Når det gjelder våre psykiatriske livsplager er ‘usikkerhet’ konstituerende, dersom vi opptrer som om vi vet eller er sikre på disse tingene da øver vi som regel en slags vold mot fenomene.

I psykiatrien ligger vi merkelig nok fortsatt under for det som kan kalles for ‘å tenke-om-folk’ tankegang, mens det vi trenger å utvikle i vår pasientsentrerte tid er en tenkning som ‘tenker-med-folk’:

«’Å tenke-med-folk’ er den type  tenkning som kreves for håndteringen av  unike mennesker og  problemer som vi møter i  hverdagen. Det er ikke en ny og spesiell type tenkning som krever  spesiell opplæring for å læres. Vi gjør det faktisk allerede. Det er den type tenkning  vi bruker i hverdagen når noen  sier til oss – midt oppe i vår  samhandling med dem – «Vel, jeg  forstår ikke hvordan du kan gjøre det! «Og vi  svarer dem, «Enkelt, sånn,» og viser dem hvordan ved vårt eget eksempel, eller  sier til dem: «Vel, se på det på denne måten,»  og fortsetter med å å gi dem en verbalt fremstilling eller et slags bilde – og de så  sier: «Å, nå ser jeg det,» og går videre til å gjøre noe enten ut fra eksemplet med vår  handling eller med det bildet vi har gitt dem i tankene, ved hjelp av det ene eller det  andre for å lede seg selv gjennom det de vil gjøre.»

(John Shotter, «Den korte boken om ‘å- tenke- med- folk’», 2005)

Dersom pasienter skal medvirke i sitt eget behandlingsopplegg er det behov for mer enn individuelle papirplaner, hele tankegangen må legges om fra objekt- og om-tenkning til dialogisk og relasjonell medtenkning.

Av pasient ‘Li’ har jeg om enn til tider noe motstrebende lært å-tenke-med-henne eller relasjonell tankegang – dette er en tenkning som hun selv etterhvert litt etter litt har fått til å bruke for å finne ut av flokene og følge veiene som leder ut av BDD-labyrinten hun så lenge har viklet seg inn i og gått seg fast i.

Vi kan altså når vi gjør vårt beste som psykologiske behandlere ha en slags ‘deltakende forståelse’ som fungerer for pasienter, parret med en alltid utilstrekkelig og begrenset teoretisk kunnskap og faglig analyseevne om hva som utspiller seg i BDD-pasientens liv og behandlingsprosess.

Om ‘Li’ kan man derfor nå kanskje si det følgende med et visst håp:

«De fleste blant oss har to liv. Det livet vi lever, og det ulevde livet inne i oss.» (Steven Pressfield)

Om ‘Dysmorfofobi’ (ICD-10) eller ‘Kroppsdysmorfisk forstyrrelse’ (BDD i DSM-IV)  

» Du minner meg om en person som ser ut gjennom et lukket vindu og ikke kan forklare for seg selv noen merkelige bevegelser til en som passer forbi på utsiden. Han vet ikke hva slags storm som raser utenfor og at personen der ute kanskje bare ved store anstrengelser greier å holde seg på bena.» (Wittgenstein)

Dysmorfofobisk/Kroppsdysmorfisk forstyrrelse eller forkortet til  ‘BDD’ er en våre mange ‘nydannete’ psykiske lidelser. Selv om grunnideen som ligger til grunn for lidelsen er mer enn 100 år gammel og antageligvis også mye eldre enn det – mennesker endrer seg antagelig mindre gjennom historien enn vi liker å tro – så har BDD blitt omdefinert og gjort bedre kjent i kjølvannet av intensivert forskning og promotering de siste 20-30 årene. Prosessen fram til avklaring av BDD som en distinkt psykiatrisk forstyrrelse med egne definerende kjennetegn og assosiasjoner og sammenhenger med andre lidelser og forhold har foregått siden begynnelsen av 90-tallet, typisk nok ledet an av amerikansk psykiatrisk forskning og tenkning med ‘trekløver-fokus’ på genetikk-nevrofag-kognitivisme.

Men til tross for at BDD nå er en ‘offisiell lidelse’ omgitt av en ofisiell psykiatrisk ‘lære’ og stadig oftere blir omtalt på populariserende måter i media er tilstanden fortsatt forbundet med en rekke spesielle utfordringer både for pasientene og for behandlerne.

9788299904605Et nylig eksempel på dette er følgende oppslag i nettavisen ‘ditt oslo’ – 15.06.2012 om psykolog Ellen Kolsrud Finnøy’s bok ‘den misunnelige morderen’: der hun hevder hevder at massemorderen Anders Behring Breivik har ‘BDD’ eller dysmorfofobi: Oppslaget lyder «Oversett diagnose»:

«Psykologen stusser dessuten over hvordan de sakkyndige på mange måter har oversett Breiviks sykelige interesse og angst for ubetydelige feil med eget utseende – en diagnose kalt dysmorfofobi.
– Hvorfor et slikt konfliktområde hos Breivik ikke blir… tatt med, må kanskje forstås dit hen at de sakkyndige mener dette fokuset hos massemorderen ikke passer en schizofrendiagnose, sier Kolsrud Finnøy.

Dette symptomet er derimot nevnt som et trekk nettopp ved schizotyp lidelse, men uten at de sakkyndige setter det i forbindelse med denne tilstanden.

Eksempelvis refererte rettspsykiater Sørheim (-) til Breiviks uttalelser i 2010 fra deres samtaler med moren, om hvor stygg han var og at han ville operere seg. Massemorderen har tidligere operert ansiktet, og tilstanden er karakterisert av at man ikke kan stoppe.»

Men fortsatt er det ganske sjeldent at mentalhelsepersonell her i landet diagnostiserer og behandler pasienter med BDD. De fleste fagfolk støter så sjelden på pasienter med  alvorligere grad av BDD-forstyrrelser at de aldri oppnår den terapeutiske sikkerheten som trengst for å kunne følge slike pasienter på en stabil og tillitvekkende måte. Langt færre får diagnostisert BDD enn den forekomsten den synes å ha i befolkningen ut fra epidemologiske undersøkelser. Mange fagfolk uttrykker fortsatt åpent faglig skepsis knyttet til om BDD i det hele tatt er en selvstendig psykiatrisk tilstand; de problematiserer også dens åpenbare fellestrekk med andre lidelser som personlighetsproblemer, angstlidelser, tvangslidelse, anoreksi og somatiske vrangforestillinger.

For BDD-pasientene er tilstanden en utfordrende lidelse både å forholde seg til, godta for seg selv og stå for overfor utenverdenen og andre mennesker. BDD er derfor fortsatt i stor utstrekning en skjult og hemmeligholdt lidelse. Den har kjennetegn som medfører at mange hverken oppsøker eller blir tilbudt egnet hjelp for plagene sine. Pasienter som sjenerer seg sterkt for og har vansker knyttet til opplevelsen av eget utseende kvier seg for å rapportere slike symptomer, også når de blir spurt om dem direkte. Det er flaut å være opptatt av hvordan en tar seg ut, og det er enda flauere når man føler seg stygg eller heslig. Bevissthets- og kunnskapsnivået omkring BDD synes generelt fortsatt å være for lavt i Norge i offentligheten og media og både blant pasienter og helsepersonell.

BDD er en ganske spesiell psykiatrisk tilstand ved dette ene: Samtidig som den virker som et enestående enkelt og avgrenset problem (‘det er noe galt med mitt utseeende’) så kan den allikevel påføre ofrene sine et forbløffende høyt og omfattende lidelsestrykk. Noen av pasientene blir nærmest fullstendig invalidiserte som følge av intenst ubehagelige følelser knyttet til den avvikende opplevelsen av seg selv og sitt utseende. Det å oppleve og kjenne seg selv og sitt utseende som stygt, heslig, ekkelt og annerledes får store følger for hele ens personlige fungering. Opplevelsen medfører sosial unngåelse, de som plages faller ut av jobb eller skole, trekker seg tilbake og isolerer seg, og går over tid generelt mer og mer i stå som følge av det intense og overveldende lidelsestrykket. De verst rammete kan ha vanskelig for overhodet å forlate bostedet sitt og sliter etterhvert med påtrengende trang til og tanker om å gjøre slutt på et uutholdelig liv.

Hvorfor det er slik, vet man fortsatt ikke særlig mye sikkert om. BDD er likeledes en fascinerende ‘kulturpsykiatrisk’ lidelse, ved at det ikke er så lett bare å snakke om at den er resultat av en ‘sykdomsprosess’ og at det foregår noe patologisk i pasientens hjerne. S. Bordo  diskuterer i artikkelen ‘Anorexia Nervosa: psychopathology as the crystallisation of culture’ (1993) spisevegring som en lidelse som er ‘ krystallisering av kultur’; kanskje må BDD i enda større grad forståes som ‘krystallisering av kulturelle påvirkningsfelt’ som vi lever våre liv og våre kropper innenfor. Ved BDD synes det i utgangspunktet å være snakk om noe i retning av en ansamling av ganske vanlige og normale tanke- og følelses-fenomener og opptattheter knyttet til ‘erfaringen av egen kropp’ som hos noen antatt sårbare personer over tid smeltes sammen til en eneste overveldende mental floke som fullstendig tar overhånd og etterhvert kontrollen over den opplevde virkeligheten fra pasienten. Prosessen minner mest av alt om det som foregår ved den helt normale og utbredte dannelsen av andre ekstreme og skadelige forestillinger og vrangforestillinger i marginale miljløer og subkulturer i moderne samfunn. Tross iherdig opplysning og bekjempelse dannes allikevel ondartete ekstremforestillinger hos noen individer og grupper. Forskningen har imidlertid i liten grad hatt evne til å rette fokus mot hvorledes forestillingslivet påvirkes og formes gjennom samfunnesmessige sprednings- og påvirkningsprosesser der noen utsatte eller sårbare enkeltpersoners indre forestillingprosess over tid blir feildannet slik at deres mentale og personlige fungering går i stå og blir hemmet. Samtidig ser man f.eks. at både når det gjelder depressive lidelser og ensomhet har spennende ny forskning pekt på at slike tilstander ikke bare er individuelle mentale tilstander, men like mye noe som dannes og spres i sosiale nettverk mellom personer, nesten på linje med smittsomme sykdommer. Man snakker mer og mer om forestillingspregende tilstander som oppstår og befinner seg spredt ute i våre sosiale nettverk.

BDD handler om at det begynner å gå galt med en helt grunnleggende ting for alle mennesker; dette med å erfare sin egen kropp, å se seg selv og bli sett av andre. Om hvordan vi opplever og er opptatt av eget utseende og fremtoning fordi det utleverer oss til de andre. Om det å fremstå som den fysisk observerbare personen en er og ønsker å være for seg selv og andre.

Filosofen Emmanuel Levinas (i artikkelen ‘Noen refleksjoner omkring hitlerismens filosofi’, 1934) viser oss noe av kompleksiteten i vår erfaring av oss selv og vår egen kropp, og hvor lett disse tingene kan gå galt eller floke seg til.

Levinas skriver:

«Kroppen er oss ikke bare nærmere enn resten av verden og mer velkjent, den bestemmer ikke bare vårt psykologiske liv, våre sinnstemninger og vår virksomhet. Hinsides disse banale konstateringer finner vi følelsen av vår egen identitet. Bekrefter vi oss ikke i denne kroppens unike varme lenge før den fulle utviklingen av det jeg som pretenderer å skille seg fra den? (-) Og erfarer kanskje ikke den syke, i den fysiske smertens utveisløshet, når han vender seg på sitt sykeleie uten å finne fred, sin egen eksistens’ udelelige enkelthet. (-) Kroppen er ikke bare et lykkelig eller ulykkelig sammentreff som setter oss i forbindelse med materiens ubønnhørlige verden – dens sammenvoksing med jeget gjør seg gjeldende av seg selv. Det er en sammenvoksing man ikke kan unnslippe fra og som ingen metafor vil kunne la forveksle med en ytre gjenstands nærvær: Det er en forening hvor intet vil kunne forandre dens tragiske smak av å være definitiv (-). Menneskets vesen er ikke lenger i friheten, men i en slags fastlenkning. Å være virkelig seg selv betyr ikke å gjenerobre sin flyving over kontingensene, som alltid er fremmede for jegets frihet; det betyr tvert imot å oppnå bevissthet om den opprinnelig uungåelige fastlenking, som er unik for vår kropp; det betyr fremfor alt å akspetere denne fastlenking (-). Lenket til sin kropp, ser menensker seg selv gi avkall på makten til å unnslippe seg selv. Sannheten er ikke lenger betraktningen av et fremmed skuespill: Den består i et drama som mennesket selv er aktør i. Det er under vekten av hele sin eksistens – som innebærer kjennsgjerninger som det ikke lenger kan gå tilbake på – at mennesket vil si sitt ja eller sitt nei.» 

Selv om BDD utspiller seg som en levd hermeneutikk som utspiller seg med fokus erfaringen av egen kropp og egen fysiske fremtoning overfor andre –  en kropp og en fremtoning som vi ikke kan unnslippe fra og en uunngåelig fastlenkning som vi må akseptere – under vekten av denne primære erfaringen av oss selv er BDD kanskje mer enn andre lidelser en intenst mellompersonlig og sosial lidelse. For erfaringen av kroppen utleverer oss samtidig til de andre, deres blikk og deres hele tiden fornyete dom over oss. Det er noe ved BDD som får en til å tenke på forfatteren Kafka og hans komplekse fremstilling av dom og skyld og å være utlevert til andre og deres vurderinger. BDD handler om svært vonde og intense mellompersonlige følelser som frykt for å være annerledes og nedverdigende rar, skam over heslighet og ekkelhet, og vansker knyttet til det å kjenne seg godtatt og konstant redsel for mobbing, latterliggjøring og endog sosial utstøting. Som en ond blomst kan BDD-plagene springe fram av den måten jeg selv oppfatter og opplever meg selv og mitt utseende og det bildet av meg som jeg samtidig forestiller meg at alle andre ser og møter.

Utover det forbløffende lidelsestrykket er det lite ‘nytt’ i BDD for normale mennesker. Mange av oss misliker som kjent noen sider ved sitt utseende. Men for noen muligens spesielt følsomme individer kan slike normale bekymringer om hvordan en tar seg ut slå om til smertefulle og invalidiserende tvangstanker.

Noen av de mest vanlige symptomene på Kroppsdysmorfisk forstyrrelse omfatter følgende:

  • Personen har stadige og påtrengende tanker om en opplevd fysisk defekt og sitt generelle kroppslige utseende – kan foregå opp til flere timer i døgnet
  • En tror at mangelen eller feilen i ens utseende gjør en lite attraktiv eller endog avskyelig
  • Plages med tvangsmessige atferder som konstant sjekking av eget utseende i speil, tvangspreget spørring andre etter bekreftelser eller avkreftelser omkring eget utseende og utføring tvangspreget berøring av det mangelfulle området av en selv
  • Ubehagelige følelser av selvbevissthet om eget utseende mens en er sammen med andre
  •  Dype følelser av skam over sitt utseende
  • Tvangstanker om å gjennomføre plastisk kirurgi og eller ta plastisk kirurgi, kanskje mer enn en gang for å fikse på utseende og der man fortsatt føler seg like misfornøyd etterpå
  • Nekter å la seg avbilde 
  • Påfører seg overdreven sminking eller bruker spesiell bekledning for å dekke til opplevde feil eller mangler
  • Resignerer og gir opp sosialt liv, utdanning og yrkesfungering uten at det finnes en god og fornuftig grunn til det.

Det gåtefulle med ‘kroppsdysmorfisk forstyrrelse’ 

“ Du må aldri slutte å la deg forbause over de symptomene som pasienter med mentale plager viser. Hvis jeg ble gal så var det jeg ville frykte mest en holdning basert på sunn fornuft. At du ville oppfatte det som noe selvsagt det at jeg skulle lide av vrangforestillinger.” (Ludwig Wittgenstein)

Som i de fleste andre tilfeller av det vi i vår vitenskapelige tidsalder foretrekker å omtale som ‘psykiatriske forstyrrelser’ og ‘psykiatriske sykdommer’ er det ved BDD egentlig snakk om gjenoppdagelse av en urgammel menneskelig sårbarhet som utformes og preges på nye måter gjennom nåtidens kulturelle og sosiale sammenhenger. Når vi betrakter menneskelige ting med psykiatriens vitenskapelige blikk blir vi altfor lett enøyde og ser bare det halve av tingene.

Kanskje er det også snakk om andre forhold; om det som den britiske psykiateren Tim Crow så klokt hevdet om schizofreni, at slike lidelser og sårbarheter er den prisen vi betaler for og en slags risiko vi påføres ved å være menneske og for høyt vurderte menneskelige egenskaper som språkevne og evne til kulturell tilhørighet og selvstolthet. Etter et par millioner år med antropoid og hominoid utviklingshistorie ville det både være ganske merkelig om man oppdager stadig nye lidelser som kun hører vår tidsepoke til og det i denne merkelige dyrearten som er så utsatt for alle slags plager forbundet med den enkeltes forhold til seg selv og sin egen person og kropp. Å miste taket på eller kontrollen over sider ved seg selv og sin mentale virkelighet synes å være en konstant risiko ved å være menneske; den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa trekker dette så langt at han mener at det å besitte en menneskelig bevissthet i seg selv er en slags lidelse.

Fremveksten av BDD

Den ‘nye’ lidelsen kroppsdysmorfisk forstyrrelse  forkortet til BDD (Body dysmorphic disorder) fremkom som så mange andre av våre oppdaterte og moderniserte plager i kjølvannet av den nevropsykiatriske diagnoserevolusjonen på 80- og 90-tallet. Utover i det man omtaler som ‘hjernens tiår’ gjennomførte man flere empiriske undersøkelser for å finne mer ut om forekomsten av BDD og hvordan den arter seg hos personer som blir rammet.  Like før tusenårskiftet kom de første par bøkene som satte fokus på BDD.

I og med at BDD ble gjenoppdaget i disse nevropsykiatriske hvetebrødsdagene, er det kanskje å forvente at behandlingsforslagene har preg av forholdsvis ensidig promotering av psykofarmakologisk SSRI-tilnærming komplettert med manualisert kognitiv atferdsterapi. Tross det heller tynne forskningsgrunnlaget er det med noen små forbehold kun disse to behandlingsformene som trekkes frem som virksomme i Katharine Phillips viktige bok ‘The broken mirror’ som utkom i 1996. På denne tiden er det terapeutiske blikket fremdeles blindet av en ensidig teknisk kontekst; man spør man ennå ikke om noen av pasientens egne ressurser og potensiale for egenterapi og om han eller hun av seg selv har funnet framt til tiltak og reformuleringer der de lykkes med å mestre eller håndtere BDD-plagene eller kjenner fremgangsmåter som i alle fall kan mildne slike plager.

Mye slags vann har rent i havet i løpet av de siste 15 årene. Vi vet i dag at det empiriske grunnlaget for disse to terapeutiske tilnærmingene er mye svakere og mer ensidig enn man fremstilte det den gangen. Vi vet nå godt at terapi bare i begrenset grad er en praktisk-teknisk prosedyre, men at den på avgjørende måter utspiller seg i en relasjonell og subjektiv, nesten magisk sammenheng. For å forstå og behandle plagene til personer med BDD er det påkrevd med en bredere og mer helhetlig forståelse både av de spesifikke og individuelle årsaksforholdene til fremkomsten av lidelsen og ikke minst til hvordan man gjennomfører optimal psykologisk behandling som mobiliserer pasientens egne helbredende ressurser og evner understøttet av tekniske og gjerne manualiserte fremgangsmåter og eventuelt selektiv farmakologisk behandling.

BDD-tilstandene utvikler seg og fremstår gjennom metamorfoser, de preges av og gir uttrykk for betingelsene til det særpregete individet i dets konkrete sosiokulturelle livsløpssammenheng; måten man hjelper personen til å mestre plagene avspeiler disse kontekstuelle forholdene og ikke bare presumptive kjemiske ubalanser, feilresponser og feilaktige kognitive tankemønstre og inne i individet.

Det diagnostiske nøkkelspørsmålet om BDD: Hadde det ikke vært for at menneskelivet er komplisert, så hadde det vært enkelt å fastslå om en person har BDD:

«Noen mennesker bekymrer seg mye om utseendet sitt. Bekymrer du deg mye om måten du ser ut på og ønsker du at du ikke var så opptatt av det?»  (Veale og Neiziroglu, 2010)


Et BDD-kasus: Pasient ‘LI:’ 

“Who has not asked himself at some time or other: am I a monster or is this what it means to be a person?” (Clarice Lispector)

Pasient LI har BDD som sin hoveddiagnose. Jeg møtte henne da hun var 33 år og har kunnet følge hennes kompliserte samliv med BDD i over et år. Hun er i dag stort sett en trivelig, aktiv og varm ung kvinne som nærmer seg midten av trettiårene. Hun har en lang og kronglete karriere bak seg som psykiatrisk pasient; en rekke polikliniske behandlingsforsøk og tilsammen 15 kortere eller lengre innleggelser og en rekke ulike diagnoser har det blitt uten at hun har blitt noe bedre. Selv etter hennes siste innleggelse da diagnosen hennes ble endelig avklart og der oppholdet har vart i 16 måneder er det vanskelig å spore bedring. Heller er det tvert imot; noe av det hun nå sliter med å komme seg ut av er nok påført av et langvarig tilfeldig og mislykket behandlingsforløp; vanskebildet hennes er altså delvis påført henne av behandlingen og er det man kaller iatrogene vansker.

Plagene hennes tok til å forme seg omkring 17-18 års alderen, slike plager oppstår ikke i ferdig form men vokser gjerne langsomt frem fra flere kilder. LI har en tanke at de dukket frem fra hennes eget indre etter at hun ble ‘dumpet’ av sin første kjæreste. Hun mener hun i sitt eget vesen antagelig har en slags forsterket følsomhet for slike ting, for andres vurderende blikk på henne og hennes ytre; men hun er ikke sikker. I dag – hun er nå 33 år – tror hun at den nydiagnostiserte kroniske hormonelle lidelsen (Pcso: Polycystisk Ovarisk Syndrom) med bl.a. økt hårvekst på ulike deler av kroppen og hudinfeksjoner/acne var nok også den gangen tilstede i bakgrunnen av hennes bevissthet og påvirket hennes forhold til sitt eget ytre og sitt utseende. Hun minnes også svakt at hun allerede i barneårene en gang reagerte merkelig sårt på en nedsettende kommentar fra søsteren om at hodet hennes var stort. Men etter at hun ble dumpet av sin første kjæreste merket hun at noe annet og vondere var oppstått uten at hun ante hva det var for noe. Hun forlot skoletimene for å undersøke ansiktet sitt nede på skolens toaletter. Dette ble langsomt verre til hun en dag sluttet skolen. Det var også begynnelsen på det som  etterhvert ble til et psykistrisk sykdomsforløp og en lang smertefull pasientkarriere.

Det meste av sitt voksne liv – omlag 15 år – har hun slept seg fram i en tiltakende forvirrende psykiatrisk skyggeverden mer og mer på utsiden av og uten muligheter til å ta del i det normale livet. Det var i dette golde landskapet jeg møtte henne; hun ble min pasient og hennes livsfortelling åpnet øynene og ørene mine på visdt gap; den fikk meg til å stille noen spørsmål på en ny og grundigere måte. Viktigst i alt dette; hun tok meg med på en ganske spesiell vandring. En vandring inn i det skrekkelige mørket som ligger der ute helt mot kanten av livet, det mørket som ligger så langt unna men allikevel alltid like i nærheten av det normale livet. Den britiske psykiateren R.D. Laing skrev en gang at folk er redde for tre ting; døden, hverandre, og sitt eget sinn. Det er gode grunner til det. Ikke alle er klar over det; ens eget sinn, og særlig de mørkere sidene av det; det er et farlig sted å befinne seg. Ingen er trygge om en begir seg inn i dette mørket på egen hånd. 

Som særpregete enkeltindivider er vi sammensatte vesener, vi fungerer gjennom en finjustert balanse mellom vår egne indre motsetninger og de den ytre tilværelsen fanger oss i. Følgelig finnes det mange og merkelige eksistensielle villveier som kan føre oss inn i vårt indre mørke. LI havnet på en av disse.

Det foregikk omtrent slik: Som ung skolejente kom det brått over henne en ond dag; som alle gjør hver morgen så LI denne morgenen som vanlig inn i speilets magiske overflate for å stelle seg til for dagen. Istedet for å se det ansiktet hun kjente og var fortrolig med så hun noe helt annet. Noe som bare var ubeskrivelig stygt. Huden, hudfargen, ansiktets form, håret; alt var uhyggelig galt.

Bildet er malt av pasient LI og er hennes forsøk på å gjengi BDD-opplevelsen fra innsiden – fra juli 2011: Li forteller videre med egne ord hvordan hun opplever BDD: 

”Du blir besatt av det, at noe er annerledes med deg. Jeg tenker på det nesten hele tiden, sikkert 10 timer hver dag. Det er en lettelse å legge seg, natta er en lettelse for da blir det pause. Du vil gjøre hva som helst for at det skal bli normalt. Dess mer du ser i speilet, dess mer besatt blir du over at du må forandre noe fordi det ikke er normalt, det er noe feil med utseende ditt. Jeg gjør alt jeg kan for å være sunn, går mye, spiser sunt og vitaminer, det skal virke positivt på utseende mitt, det må bli bedre. Men det blir aldri det. Hver gang er det en ny nedtur, du ser i speilet og ser ikke det du vil se. Det er en ny nedtur hver gang. Jeg blir så utkjørt, så sliten. Og så er du alltid på vakt for blikk, kommentarer, andres kroppsspråk; noe som kan bevise at det du tenker om deg selv er riktig. Du blir ute av stand til å slappe av, ever. Og så har du tankene dine, og du må passe på de som er rundt deg – hvordan de oppfatter deg, oppfører seg, smil, kroppsspråk; og så har du speilene rundt deg. Du har mange ting å følge med på hele tiden. Alle spontane og umiddelbare handlinger blir umulige, du må forberede deg på at ting kan bli ille i sosiale sammenhenger, bygge opp mot. Du blir en ekspert på å lese andre mennesker. Når du eksponerer deg for andre folk, ute i butikker og lignende, du prøver så godt du kan å ta deg sammen, så ingen skal merke noe – men du går fra speil til speil, alltid dit der det er speil, i håp om å se noe som er ok. Det du er redd for er å bli ledd av, utstøtt; ALT DU ØNSKER ER Å VÆRE NORMAL. Når du kommer hjem igjen er det som om lufta går ut av deg, da er du helt utkjørt.”

I alle speil og reflekterende flater hun så inn i – det gjorde hun nesten hele tiden –  møtte hun seg selv som et grotesk og avskyelig monster. Det er lett å henge seg opp den nærliggende ideen om at slike ting bare kretser om å være overdrevet opptatt av utseende, det ansiktet den altfor selvopptatte LI så i speilene. Eller at hun rett og slett ble jålete; for noen er alle ting enkle og trivielle. Nei; i dette tilfellet var det heller snakk om en omvendt og paradoksal forfengelighet, en diabolsk strid inne i henne selv med en uopphørlig følelse av stygghet. Aldri om skjønnhet, om å føle seg pen. Bare om følelsen av stygghet ledsaget av en overveldende og uutholdelig skrekk for å få den bekreftet. Bortenfor bekreftelsen; den endeløse skrekken og ingenting annet.

Mennesket er som den gamle tyske filosofen sa det, et ‘metafysisk dyr’. Det finnes ingen enkle formler som kan forklare og oppsummere et individ – de finnes heller ikke for pasienter; noe mange i psykiatrien har vent seg til å tro.

Hesligheten som møtte LI i speilene handlet ikke bare om styggheten; men like mye om noen merkelige sosiale følelser når hun så seg selv, sitt bilde. Det var en annen slags angst, en ubeskrivelig angst av et ukjent slag. Hun følte seg forlegen, hun kjente de skarpe klørne fra skammen, hun følte seg pinefullt flau over å være så stygg, hun hørte folk le av henne og snakke om hvor skrekkelig hun ser ut, hun innså at de ikke ville ha noe med henne å gjøre lenger. Hun merket at hun ble mer og mer alene; og hun trakk seg mer og mer vekk fra andre. Til slutt hadde hun ikke krefter lenger; hun var et sosialt spøkelse, hun hadde ikke lenger noe virkelig sosialt liv, hun kunne ikke gå til et arbeid, det fantes ikke noe liv for henne sammen med mennesker. Hun bodde ingen steder som var hennes. Og hun kjente på denne underlige overveldende angsten for å være en fremmed; ekskommunisert – det var nesten som om det ubeskrivelig stygge ansiktet hun så i speilets magiske flate samtidig sa at hun for alle tider var utstøtt og lyst i bann blant mennesker.

I vår psykiatriske tidsalder der man enten er normal eller syk kaller man den eksistensielle villveien LI er kommet inn på ‘BDD’ eller ‘kroppsdysmorfisk forstyrrelse’. Kanskje har mennesker til alle tider møtt seg selv på denne skremmende måten, kanskje er det en av de mer moderne villveiene: Når man som et ungt menneske må utholde å eksistere med udiagnostisert BDD og en ledsagende intens smertefull og angspreget følelse av å være og kjenne seg for stygg for denne verden.

LI en heroisk pasient. Hun har mer eller mindre overlatt til seg selv og BDD-plagene sine befunnet seg i denne merkelige utenfortilværelsen i omkring 15 lange og tunge år –  det til tross for en serie med det LI har opplevd som tildels krenkende psykiatriske behandlingsforsøk, innleggelser og ikke minst noen ikke-innleggelser. Psykiatrisk behandling er noen ganger en forunderlig Alice i eventyrland-verden; når den legges opp feil kan den medvirke til å drive pasienten inn i et farlig mørke. Samme hvor galt det begynner å gå med pasienten finnes det ingen ordninger som gjør man forsiktig stopper opp, tenker seg grundig om for å revurdere situasjonen og deretter helst skifte og finne en bedre kurs. For noe slikt er den ekte dialogen med pasienten avgjørende. Når det går skjevt for pasienten i psykiatrien, fortsetter man ofte bare videre på samme kurs, rett fram og mer av det samme. Etterhvert blir det veldig galt for noen.

LI’s lidelsesbyrde ble gradvis større, også som følge av hennes erfaring med psykiatriens uvilje. LI led ikke lenger bare under den smertelige BDD-byrden av å føle seg defekt og for stygg; hun ble gjort og kjente seg ofte styggere gjennom behandlingen og krenkelsene hun opplevde.

En lammende melding gikk igjen hos hennes hjelpere og behandlere, det var benektingen av hennes lidelse: ‘Du innbiller deg disse tingene; du har ingen rett til å gå rundt å føle deg stygg!’ Hun ble tatt i mot som pasient som trengte profesjonell hjelp og terapi; men egentlig trodde man ikke på lidelsen hennes. Hun feilte egentlig ingenting! Det hendte stadig oftere at LI måtte true med å ta sitt eget liv før man åpnet døren for henne. Det kunne føre til at hun ble innlagt, men også at hun ble oppfattet som en krevende pasient og fikk svar i form av tilleggsdiagnosen ’emosjonelt ustabil personlighet’. Som om hun ikke allerede hadde nok å stri med.

Utover dette: Merk dere, dere der ute som godtror på standardbehandling og ‘kvikk-fix’ for BDD’ene. Pasient LI ble utsatt for all den SSRI-behandlingen hun ønsket og mere til. Hun mottok manualisert teknisk korrekt behandling ved de dyktigste kognitive terapeutene i systemet, etter alle kunstens regler. Jeg kan høre smattingen når de beruset av egen fortreffelighet peker på en teknisk finesse ved sykdommen eller behandlingen; ‘dette er da noe JEG kan: Ved BDD må SSRI-dosen ligge høyere enn ellers!’ Om de ‘så’ henne? Nådde frem til henne; tok del i hennes fortvilelse? Det tror jeg ikke de brydde seg særlig om å gjøre. Det ‘virker’ ikke.

Hva skjedde? Kanskje utløste hennes egen godt skjulte og intenst pinefulle og skampregete følelse av stygghet en lignende angst hos hennes behandlere, for deres egen indre stygghet. Ingen av hennes selvhenførende terapeuter hadde mot til å snakke om denne stumme svarte magien i behandlingsrommet – derfor overførte de uten å forstå det selv sin stygghetsangst til sitt forhold til pasienten? De så henne slik hun så og opplevde seg selv? Jeg er klar over det; man kan aldri vite slike ting med sikkerhet. I alle fall ikke så lenge ingen har mot og tør å fortelle hvordan det var. Men gjennom min egen erfaring med noen av hennes tidligere terapeuter og ut fra mitt eget møte med LI har jeg forstått at det antagelig var slik det foregikk. 

«Min stygghet kommer fra det mørke og forvridde stedet vi noen ganger er altfor motvillige til å utforske. (-) Vi har alle et stykke av stygghet i oss under den vannaktige overflaten av godhet og skjønnhet. Bli med meg i utforskningen av det som gjør oss alle til mennesker.» (Jason Payne, i ‘Min stygghet’)

Steven Kenny: Painting inspired by Jung’s concept of «The shadow» eller ‘Skyggen’.

Medikalisering og psykiatrisering av opplevd stygghet: Dysmorfofobi eller Kroppsdysmorfisk forstyrrelse som egen diagnose

Livet er en nesten sykt innfløkt scene, kan man si med et sideblikk til Shakespeare, det er mange ganger merkelig at vi greier oss såpass bra. Vi simulerer og gjør oss til, opptrer, spiller og samspiller, vi står frem i lyset fra den sosiale oppmerksomheten, viser oss frem og gjør oss til for oss selv og hverandre. Mye av hverdagslivet handler om det sosiale og personlige spillets synlige og usynlige dramaturgi. Hvorledes vi mennesker presenterer oss, ser ut og tar oss ut har alltid vært og vil alltid være viktig for oss.

Det bor en betydelig kompleksitet i denne siden av mennesketilværelsen som handler om hvordan vi presenterer oss og ønsker å ta oss ut. Noen kommentatorer har lett for å overse kompleksiteten i iveren etter å rette oppmerksomheten mot et eneste aspekt. Et nyere eksempel her er psykiateren Finn Skårderud (2010) som i sin artikkel om ‘Michael Jacksons nese’ forbinder kroppsdyrmofisk forstyrrelse med det han kaller ‘forfengelighetens psykopatologi’ eller ‘sykelig forfengelighet’: popstjernen ødela ansiktet sitt fordi han var jålete!

Var Michael Jackson ‘jålete’?

En ledende spesialist på kroppsdysmorfiske forstyrrelser fastslår på sin side kategorisk:

‘BDD handler ikke om forfengelighet’!

Hva handler da BDD om? Hva er det som er på spill for pasienter med slike problemer?

Studier viser at kroppsdysmorfisk forstyrrelse ikke kan kategoriseres på noen enkel måte og at den gjerne har ulik profilering hos ulike individer. Denne nye forsdtyrrelsen arter seg på forskjellig måte hos ulike individer nettopp som følge av kompleksiteten i et fenomen som opptatthet av og opplevelse av sitt eget utseende.

Mennesket har et sammensatt vesen, vi kan kanskje snakke om et visuelt-symbolsk-sosialt vesen der utseende og kropp alltid eksisterer på flere nivåer samtidig (Dillon, 2010). Kroppen er på den ene siden vårt materielle nærvær og vår forankring i verden; på den andre siden utgjør kroppen og vårt utseende en viktig forbindelse til og et avgjørende symbol for vår tilhørighet til en spesiell gruppe mennesker. Utseende vårt henger her sammen med svært grunnleggende følelser omkring å høre til og være en del av eller utstøtelse og marginalisering. Den synlige kroppen og utseende er samtidig vår presentasjon av oss selv og alt hva vi ønsker å være og fremstå som for andre og for verden. Det er i denne sammenhengen det er mest nærliggende å snakke om forfengelighet og selvopptatthet.

Opp gjennom historien har vi utviklet alle slags rafffinerte fremgangsmåter og finurlige kulturelle skikker med å pynte og fikse, rette og forandre på utseendet. Fremstående menneskers utseende og kroppslige særtrekk blir omgjort til en slags utseendeparadigmer og kroppslige modeller som vi etterligner og hermer etter. Kleopatras nese har hatt historisk betydning. I vår tid har Michael Jacksons nese og hans nesten maskinaktige måte å bevege seg på i dans hatt minst like stor betydning (om dette, se f.eks. Tarborelli 2010, F. Skårderud, TfNP,  2010).

Det hører antagelig til menneskets natur å være selvopptatt og forfengelig. I moralsk sammenheng legges følgelig vekt på at alt skal være med måte, vi må lære oss å balansere tingene, også vår selvopptatthet og forfengelighet. I den religiøse kulturhistorien har overdrevet forfengelighet blitt fremstilt som en egen synd; syndig stolthet eller ‘superbia’ som knyttes til hubris (overmot) som er en slags overdrevet kjærlighet til seg selv sammen med forakt for andre. I latin het det også ‘vanagloria’ som også er en slags urettmessig og overdrevet opphøyelse og forherligelse av seg selv, gjerne på andres bekostning. Luciferes fall skyldtes som kjent hans overmodige og forfengelige ønske om å konkurrere med Gud selv.

I det travle hverdagslivet spiller utseende og fremtoning en stor rolle for hvordan folk møter hverandre og behandler hverrandre. Vårt utseende påvirker hvordan vi opplever det å være sammen med andre mennesker. Hvordan vi føler vi ser ut er kanskje viktigere enn hvordan vi faktisk ser ut. Undersøkelser viser at det bare er en liten del av befolkningen som oppgir at de bryr seg lite om hvordan de ser ut; knapt 20 % av mennene og under 10 % blant kvinnene. ganske mange oppgir at de misliker sitt utseende og kroppen sin; dette har økt de siste tiårene. Mer enn hver tredje person har det slik, flere kvinner enn menn. Mange forteller at de føler seg direkte ulykkelige mht. kroppen sin, omtrent hver tredje kvinne og hver tiende mann.

Noen ganger kan hvordan vi opplever å se ut kjennes som en nesten uoverkommelig utfordring; ganske allminnelige folk kan ha en plagsom misnøye med eget utseende eller kroppslige detaljer. Andre ganger er det motsatt; mennesker som har måttet oppleve store endringer i uteende og fysikk etter ulykker og medisinske inngrep ser ut som om de nesten ikke tar notis av forandringen. Mange mennesker, både menn og kvinner, kan oppleve at de hater kroppen sin og er tvangsmessig opphengt i hver eneste liten feil eller mangel i sitt utseende.

Mye av det vi opplever og gjør bunner i automatikk; vi er automatisk tilfreds med vårt eget utseende. Men dette er aldri noen sikker eller stabil tilstand. Vi kjenner alle av og til engstelse eller uro i forbindelse med utseende. Vi kan bli overdrevet opptatt av de minste detaljer som nesens eller hendenes form eller ørenes størrelse. Vi kan lage oss bekymringer om nesten alt ved vårt utseende og bekymre oss om det er pent nok. Noen ganger tar slike bekymringer overhånd. Personen kan bli en plage for seg selv med ustoppelige negative vurderinger og tildels innbilte defekter og mangler. Overopptatthet av utseende og det at man kjenner en følelse av å være stygg eller å ha en defekt kan forekomme i ulik grad, fra helt mild og normal bekymring om småting ved ens utseende, til forbigående større plager og i de verste tilfelle en alvorlig og angstpreget opplevelse av eget utseende med skadelig innvirkning på ens funksjonsevne.

I det psykiatriske fagspråket omtales en slik overopptatthet av og intens negativ opplevelse av eget utseende og innbilte mangler for dysmorfofobi eller kroppsdysmorfisk forstyrrelse. Med DSM III-R ble dette en offisiell diagnose i 1987 i form av ‘Kroppsdyrmorfisk forstyrrelse’ (BDD) og senere i 1991 brukte man en annen diagnosebetegnelse i ICD-10: ‘Dysmorfofobi’. Slike plager har også blitt med andre betegnelser som ‘dermatologisk hypokondri’ og ‘skjønnhetshypokondri’. På tysk finnes et uttrykk som kan oversettes som  ‘heslighetsbekymring’.

Som psykiatrisk lidelse er BDD-tilstanden ikke av nyere dato. Dysmorfofobi eller kroppsdysmorfisk forstyrrelse (BDD) har vært beskrevet og omtalt i mer enn hundre år.

Første gangen formuleres lidelsen av den italienske psykiateren Enrico Morselli i 1891.

Morselli observerte tilsammen 78 pasienter som hadde til felles en ‘deformitets-ide’ om seg selv. Morsielli skriver at tilstanden består i en brå eller plutselig fremkomst av en fastlåst ide om og frykt for at en er deformert eller kommer til å bli det (‘dysmorphos’). Ideen ledsages av en intens angstfølelse. Morsielli  peker på at den dysmorfofobiske personen blir svært ulykkelig; midt oppe vanlige hverdagsgjøremål er han eller hun hele tiden intenst opptatt av sin defekt eller mangel eller stygghet. Morsiellis kjente formulering av den dysmorfiske lidelsen lyder slik.

«Den dysmorfofobiske pasienten er virkelig elendig; midt oppe i hans daglige rutiner, samtaler, mens han leser, under måltider, overveldes han av frykt for deformitet…..som kan ha en svært smertefull intensitet, endog til punktet med gråting og desperasjon.» 

I den tidlige psykiatrien ble lignende plager omtalt av fremtredende psykiatere som Emil Kraepelin og Pierre Janet som begge beskrev tilfeller av kroppsdysmorfiske forstyrrelser. Et av Freuds mest kjente kasus er den såkalte ‘Ulvemannen‘; Freud selv nevner ingenting om BDD-symptomer hos pasienten og pasienten selv må ha valgt å la være å fortelle terapeuten sin om hvordan han egentlig hadde det. I ettertid har Ruth Brunswick som behandlet han senere i detalj beskrevet hans kroppsdysmorfiske plager.

I de neste 100 årene forble disse plagene stort sett neglisjert i den vestlige psykiatrien og derfor lite omtalt i faglitteraturen. Utover på 90-tallet forander dette seg; lidelsen blir gradvis gjenoppdaget i fagmiljøet og moderne media oppdager omtrent samtidig en interessant type plager.

I 1996 da psykiateren Katharine Phillips gir ut boken ‘Det knuste speilet’ som er det første fagboken som omhandler BDD, kan hun fortsatt med god grunn skrive at BDD er en fascinerende og smertefull men fortsatt omtrent ukjent og lite utforsket psykiatrisk lidelse.

I boken ‘Kroppsdysmorfisk forstyrrelse. En behandlingsmanual’ (2010) oppsummerer forfatterne Veale og Neziroglu det man så langt vet om BDD som psykiatriske forstyrrelse:

«Kroppsdysmorfisk forstyrrelse(BDD) er en uvanlig underutforsket tilstand sammenlignet med andre mentalhelseproblemer samtidig som den kan være en av de mest plagsomme og funksjonshemmende psykiatriske forstyrrelser. Som gruppe betraktet har individer med BDD høy forekomst av suicid, psykiatrisk innleggelse og arbeidsløshet, de er ofte fanget i sine hjem eller sosialt isolert, og de har store vansker med relasjoner.»

Kunnskapen om BDD er fortsatt ganske ny og lite kjent. Det gjelder både for folk flest og for mange ellers velinformerte fagfolk.

Hva slags lidelse er BDD? Mer om klassifisering av BDD og dens forhold til andre mentale forstyrrelser

Det eksisterer fortsatt forholdsvis stor uenighet og ulike synspunkter om hvordan tilstanden skal forståes og klassifiseres. Noen hevder at kroppsdysmorfisk forstyrrelse er en egen lidelse. Andre betrakter den som en tvangslidelse eller tilhørende tvangs/OC-spektret. Noen undersøkelser har demonstrert at det i viktige henseender eksisterer et nært slektskap mellom kroppsdysmorfisk forstyrrelse og tvangslidelser, både med hensyn til fenomenologi og atferdsmønstre med kontroll og sjekking, familieforekomst og nevropsykologiske funn. Men en finner også noen forskjeller, med høyere forekomst av sosial angst, depresjon og selvmord i hos kroppsdysmorfiske pasienter. Noen pasienter viser også trekk av tvangsmessig personlighetsforstyrrelse med sterk perfeksjonisme og kontrollatferder.

Andre ser den som en spesiell fobisk lidelse, en mangel- eller stygghetsfobisk tilstand. Mange av pasienten utvikler også sosialfobiske atferdsmønstre og opplever angst i forbindelse med sosial deltakelse, de føler ofte at andre ser rart på dem eller ler av dem. Etterhvert utvikler de gjerne ledsagende trekk av unngående og paranoid personlighetsforstyrrelse.

Hos andre rettes fokus mot at den heller bør betraktes som en av flere typer av forstyrrelse av kroppsbildet. Kroppsbildet er det bildet av kroppen som vi opplever innenfra. Kroppsbildeforvrengninger er forholdsvis vanlige i befolkningen:

«Generelt forvrenger kvinner mer enn menn, og forvrengningene er større når folk spørres om hvordan de føler enn  hvordan de tenker de ser ut.» (Phillips 1996)

Nå det gjelder BDD, sier Phillips det slik:

«folk med BDD har et problem med kroppsbildet – med hvorledes de ser sin fysiske fremtoning – ikke hvordan de faktisk ser ut» (Phillips 2009)

De intense negative forstillingene omkring egen kropp og utseende er altså overdrevne og innbilte; og de synes å være nært beslektet med lignende imaginære kroppsbildeforandringer ved anoreksiforstyrrelser.

Kroppsdysmorfofobi man også forståes som en psykosebeslektet vrangforestillingsforstyrrelse. Det hender hos omkring halvparten av pasientene at deres oppfatning av eget utseende eller innbilte defekter er svært vanskelig å korrigere og ideen fastholdes med stor grad av intensitet. Da kan den mest av alt minner om vrangforestillinger. I nyere undersøkelser har man funnet at intensiteten i pasientens ideer om at han eller henne har en kroppslig defekt og innsikten i sin egen tilstand gjerne skifter gjennom sykdomsforløpet; en periode kan pasientens ideer ha vrangforestillingspreg men den til andre tider ikke er så urealistisk og intens.

Ut fra forskningen kan det se ut som om BDD-tilstanden utspiller seg som variasjoner langs ulike dimensjoner i ‘utseenderommet eller ‘det visuelt-symbolske selvopplevelsesrommet’:

1) Kroppsbilde-dimensjonen: avvik og forskyvninger i det opplevde visuelle bildet av seg selv, slik personen selv ser seg. På dette punktet finnes likhetspunkter mellom BDD- personens opplevelse av egen kropp og personer med spiseforstyrrelser og opplevelsen av så se for tykk ut selv om de er magre.

2) Overdreven og ekstrem selektivitet i persepsjonen: Pasienten ser og oppfatter bare ting som er relatert til utseendeproblemene og til føelelsen av å se stygg eller annerledes ut.

3) Uvisshet og søking etter bekreftelse: en følelse av at noe er galt med useende og konstant usikkerhet med fortløpende sjekking knyttet til om noe er galt eller stygt med slik jeg ser ut, som jeg må forandre eller rette på.

4) Sosial angst, angst for å være annerledes og for utstøtelse og å ikke å høre til i gruppen.

5) Fikse ideer, vrangforestillinger som ikke lar seg korrigere omkring å forandre på utseende så vil ting bli bra igjen.

6) Tvangspregete sjekke-atferder, speilsjekking og bekreftelser hos andre.

7) Utseende-betinget skamfølelse: Denne viktige følelsen hos BDD-pasientene spiller overraskende nok bare en liten rolle i fagglitteraturen om BDD. Kanskje viser dette bare hvor lite utforsket tilstanden og dens dypere fenomenologi fortsatt er. Men mange har samtidig observert at BDD-pasienter svært ofte føler seg både forlegne, de kjenner ydmykelse og skam og at dette bidrar til at de skjuler plagene sine. BDD blir underdiagnostisert og holdt hemmelig nettopp fordi tilstanden er så nært forbundet med skam. Skam hører til det den franske filosofen Emmanuel Levinas (1935: ‘Om flukten’) omtaler som ’tilsynelatende marginale erfaringer’: I skammen møter vi ‘det opprørende nærværet av oss selv for oss selv’, skammen viser oss ‘umuligheten av å være det man er’, i den utleveres vi og nagles fast til erfaringen av vårt eget kroppslige og sosiale nærvær som vi ikke kan skjule eller gjemme bort:

«Det som kommer til syne i skammen, er altså nøyaktig det faktum at vi er naglet fast til oss selv (-)….det ubønnhørlige nærværet av jeget for seg selv. (-) Det er vår intimitet, det vil si vårt nærvær for oss selv, som altså er skamfullt.»

Den store franske psykiateren Pierre Janet understreket i en artikkel fra 1903 også viktigheten av skam i BDD-erfaringen. Han omtalte lidelsen som en tvangsforstyrrelse som kretser omkring skamfølelse over ens egen kropp og kroppslige fremtoning. Phillips skriver på sin side nesten i en sidebemerkning at –

«det er mitt inntrykk at skam er så vanlig i BDD, at den endog kan være intrinsikal i forstyrrelse.»(1966, s.82).

Phillips går imidlertid ikke grundigere inn på hvorfor skamopplevelsen er så sentral i BDD og hvilke implikasjoner dette har. Men hun mener at skamfølelsen er en av grunnene til at BDD-opplevelse er en av de mest pinefulle blant alle psykiatriske tilstander.

I en av hennes undersøkelser oppgir 8 % av BDD-pas. at plagene de opplever er lette, 33 % har moderate plager, 40 % alvorlige og 18 % ekstremt alvorlige plager. Opplevelsen av seg selv som stygg, avskyelig, avvist og uakseptert, å bli ledd av, lav selvfølelse og kanskje særlig den påtrengende følelsen av skam bidrar til at BDD-plagene oppleves som intenst pinefulle, vanskelig å komme unna eller avlede og sosialt belastende.

Skamfølelse over eget utseende er noe jeg har konstatert gjennom mitt arbeidet med BDD-pasienter. BDD-pasienten plages av en tildels overveldende og nesten uopphørlig sosial skamfølelse over å være annerledes, stygg, se rar og merkelig ut eller ha påfallende mangler og defekter som er åpenbare for andre. Når BDD-personen er blant andre er den uutholdelige følelsen av ‘å skjemmes’ over noe ved seg selv og sitt utseende tilstede i bakgrunnen hele tiden; de forsøker å kjempe mot den og dempe den uten at det nytter noe særlig – når de endelig kommer for seg selv igjen opplever de bare tomhetsfølelse og er helt nedbrutt av å måtte utholde slik skamfølelse.

Speilets og speilbildets magi: Om bruk av speil og speilatferder i BDD

«Speiling berører selv kjernen i BDD og det ser ut
til å være en kompleks serie av tryggingsskapende atferder. Speiling er ikke engang beskrevet i standard psykopatologiske lærebøker. Hvorfor er det noen BDD-
pasienter som tilbringer mange timer foran et speil når det uten unntak gjør at de føler seg mer fortvilet og selvopptatt ?» (Veale, 2001)

BDD-lidelsen har åpenbart et nært forhold til bruk av speil og speiling. Pasientene er opptatt av hvorledes de tar seg ut, hvordan andre oppfatter deres utseende. Mange bruker timer hver dag til å sjekke eget utseende i speilet. BDD-forskerne Veale og Riley har i artikkeln ‘Mirror, mirror on the wall, who is the ugliest of them all? The psychopathology of mirror gazing in body dysmorphic disorder.» (2001) i detalj undersøkt BDD-pasienters bruk av speil og spil-relaterte atferder, og kommet med anbefalinger omkring hva som kan være ‘riktig’ bruk av speil for personer med overdrevne utseende-bekymringer.

Oppfinnelsen av speilet går langt tilbake i menneskets historie og indikerer at mennesker som art lar seg fascinere av bruk av speil og sitt eget speilbilde. Speil og bruk av speil synes både å spille en viktig rolle for oss rent fysisik, men har også en viktig funksjon på et metaforisk og mytisk nivå. Nacissus-myten handler nettopp om dette.

Narcissus var en vakker ungdom i Grekenland som foraktet kjærlighet og som derigjennom fornærmet guden Eros. En dag blir han forelsket i sitt eget bilde, da han ser speilbildet av seg selv i vannet. Han ser sitt Eidolon, et bilde av sjelen som fremkommer gjennom kontakt med materien. Eidolon eller speilbildet av sjelen svever i vannflaten og han svinner deretter bort sammen med det eller i henhold til en annen tradisjon drukner han i vannet. Historien sies å handle om at ytre kroppslig skjønnhet ikke er ekte. Hvis du blir oppslukt av den, er du lik Narcissus som ønsket å gripe sitt eget speilbilde i vannet og som derfor faller ned i dypet og drukner. For den som oppslukes av sitt speilbilde vil sjelen falle ned i avgrunnen hvor den er tvunget til å leve i blinde sammen med skyggeskikkelsene i helvete.

I en annen versjon av denne gamle myten fortelles det at Narcissus idet han ser ut i vannet ser sin egen skygge og blir forelsket i den; han hopper ut i vannet for å omfavne sin egen skygge og blir så kvalt eller drukner. I andre versjoner blir han derimot ikke kvalt i vannet, men han tenker gjennom den materielle kroppens forbigående og kortvarige natur og innser at livet i kroppen er den laveste form for refleksjon eller Eidolon av hans virkelige sjel. Han ønsker allikevel å omfavne refleksjonen og blir oppslukt av begeistring for sin skygges liv. Derfor drukner han og kveles, da hans oppslukthet i refleksjonen skader hans sjel og muligheten for å leve et virkelig anstendig liv. Derfor sier ordtaket at en skal ‘frykte sin egen skygge’. Fortellingen lærer oss at vi må motstå tilbøyeligheten til å prise lave ting som de høyeste, fordi dette fører til at vi som mennesker mister vår sjel og sann innsikt i det som er virkelig.

Med den betydningen som speiling i ulike former har for mennesker er det å forvente at speil er et viktig redskap for mennesker. Arkeologiske funn tyder på at vi har brukt og utviklet speil i mer enn 8000 år.

Speil er et redskap; det brukes i ulike sammehenger; både i vitenskapen og i kunst. Mennesker bruker ikke minst speil i hverdagslivet i forbindelse med daglig stell av seg slv og sitt utseende. Speil spiller en spesiell rolle i forbindelse med personlige egenskaper og særpreg som selvopptatthet og forfengelighet og selvpresentasjon.

Noen mennesker viser forstyrret bruk av speil og opplever intense negative følelser i forbindelse med atferder der de bruker speil.

Personer med BDD forteller ofte at de bruker uforholdsmessig mye tid foran speilet eller med å kikke på seg selv i seilende oveflater som vinduer, cd’er, osv.. Omlag 80 % av BDD-pasientene viser overdrevet eller forstyrret bruk av speil, mens de resternde 20 % viser ulike former for speilunngåelse. De fleste opplever intenst spenning og ubehag både før bruken av speil, under og etter at de har speilet seg.

BDD: En alvorlig psykiatrisk lidelse

I boken ‘Om å forstå kropps-dysmorfisk forstyrrelse‘ fra 2009 skriver psykiatriprofessoren Katharina Phillips at:

«når tilstanden er alvorlig, er BDD ødeleggende. Den kan fullstendig ødelegge en persons liv. (-) Vurdert under ett plages personer med BDD svært mye og de har vesentlige problemer med sin daglige fungering. BDD handler ikke om forfengelighet. Det er en alvorlig lidelse, og den kan behandles. «

Personer med BDD kan bruke timer, i snitt mellom 3 og 8 timer per dag, med å være opphengt i en eller annen imaginær defekt eller mangel i sitt eget utseende. Tanken fører med seg intense negative følelser som vanskeliggjør normal fungering. De fleste har naturlig nok mildere plager, og mange av disse kan profitere mye bare ved å lære om hva denne tilstanden går ut på og at mange rammes av den.

Første utgave av Phillips bok ‘Det knuste speilet’, den er nylig kommet i oppdatert utgave.

Personen med BDD-relaterte plager har en en intens smertefull og angstpreget negativ opplevelse av eget utseende eller sider ved det. Den som plages har ikke et ønske om skjønnhet, men savner først og fremst det å kunne føle seg normal. Den negative fopplevelsen og frykten forbundet med stygghet kan bli så intens og overveldende at de kommer seg gjerne ikke ut av huset, mange trekker seg unna andre og isolerer seg, de greier ikke gå på skole eller jobb, mange tenker på selvmord og noen begår selvmord; alt i livet handler mer og mer om en intens og nedbrytende følelser av å være for stygg og vemmelig. Mange  utvikler en rekke følgeatferder som forbindes med BDD: mange ser seg hele tiden i speilet eller sjekker utseende sitt i reflekterende overflater som vann eller vinduer. Noen unngår helt å speile seg. Noen plukker seg på huden, berører eller måler uopphørlig defekten eller feilen, de kan snakke og spørre andre om den og lage omfattende og detaljerte ritualer omkring den. Noen forsøker med alle slags midler, merkelige eller upåfallende, å skjule og gjemme eller dekke over defekten; eller de unngår å bli eksponert for situasjoner der andre kan se eller oppdage den. Når personen med BDD utvikler slike atferder ledsages dette ofte av betydelig sosial angst.

phillips_katharine
Katharine Phillips, forskeren som satte BDD på det psykiatriske kartet igjen

Alt dette kan forklare hvorfor kroppsdysmorfisk lidelse har en svært sterk negativ innvirkning på BDD-personens livskvalitet: Over 90 % av pasienter opplever ubehagelige nivåer av subjektivt stress og angst og mer enn halvparten opplever funksjonsnedsettelset.

Svært mange utvikler andre psykiatriske plager, stemnings- og affektiv lidelse, tvangs, angst-og panikklidelse. Over halvparten av pasientene utvikler personlighetsforstyrrelser, det vanligste problemmønstret er unngående forstyrrelse.

En har funnet at 85 % i en gruppe BDD-pasienter er ugifte, nesten halvparten har vært innlagt på psykiatriske avdelinger, og mer enn 20 % har selvmordsforsøk bak seg. 95% barn og unge paseinter med BDD har nedsatt sosial fungering og nesten like mange problemer med å fungere på skolen eller i jobben.

Personlighet og personlighetsproblemer hos mennesker med BDD

Undersøkelser har påvist at mange pasienter med BDD har problematisk eller forstyrret personlighetsfungering og at frekvensen av personlighetsforstyrrelser i BDD er relativt høy. I en undersøkelse (Phillips 2000) finner man at 57% hadde én eller flere personlighetsforstyrrelser. I en annen undersøkelse også fra 2000 finnes man at 87% av pasientene møtte kriteriene for minst en diagnose og 53% for mer enn en diagnose. Det kan se ut som om personlighetsproblemer spiller en viktig rolle i BDD-tilstander og deres behandling, og at pasienter som responderer positivt under behandling har mindre innslag av personlighetsproblemer.

Det ser ut for at det som kalles unnvikende personlighetsforstyrrelse er mest vanlig med 43%, fulgt av avhengige med 15%, tvangslidelser med 14% og paranoid personlighetsforstyrrelse med 14%.

I en undersøkelse fra 2008 finner man at mer enn halvparten av pasienter med Borderline personlighetsforstyrrelse har BDD. BPD pasienter med BDD hadde signifikant lsvakere totalfungering og høyere nivåer av BPD patologi, samt en barndom mer preget av traumatiske opplevelser, selvmordsforsøk, rusmisbruk og selvskading og spiseforstyrrelser enn de uten BDD. Traumatiske opplevelser var signifikant prediktor for komorbid BDD diagnose i BPD pasienter. Forskerne konkluderer med at det er en relativt høy forekomst av BDD blant pasienter med BPD, og at det gjenstår å avklare nærmere hva samforekomst av BDD og BPD innebærer. Diagnostisering av BDD hos pasienter med BPD synes å omhandle en mer alvorlig global sykdom, og disse to lidelser kan i det minste delvis bunne i en felles psykopatologisk mekasnime.

På bredere personlighetsvurderinger skårer BDD-pasienter høyt på for nevrotisisme eller emosjonalitet, og i det lave området på utadvendthet og samvittighetsfyllhet, og i lav.gjennomsnittlig område for omgjengelighet og i gjennomsnittlig område for ‘openness to experience’.

Litt om faglig og formell diagnostisering av kroppsdysmorfiske forstyrrelser
Som ved andre spesielle psykiatriske lidelser kan man bare utforske og skaffe kunnskap om hva de går ut på dersom man har metoder for å oppdage dem hos personer med kliniske plager og eventuelt også i snillere utgaver i den vanlige befolkningen. Som regel finnes psykiatriske lidelser både i en såkalt ‘klinisk versjon’ når folk aktivt oppsøker hjelp eller behandling, og i en vanligere og mildere utgave hos folk som ikke aktivt søker hjelp for plagene de har.
Fagfolk har i dag greie metoder og fremgangsmåter som gjør at det er en rimelig enkel oppgave å oppdage BDD og lignende problemer knyttet til uforholdsmessige opplevelser av å være stygg eller å ha en defekt i sitt utseende.
Hva vet man i dag om utbredelsen av slike plager?
Klinisk BDD eller Dysmorfofobi er vanligere enn man trodde tidligere. I dag anslår man at forekomsten ligger på mellom 0,7 – 2,3 %. Blant pasienter som er innlagt i klinikk har man i egne undersøkelser funnet mellom 10 og 15 % forekomst av kroppsdysmorfisk forstyrrelse, det uten at diagnosen overhode er stilt hos disse pasientene. Fram til ganske nylig var det ytterst sjelden at BDD-problematikken ble plukket opp hos pasientene; vi psykologer og psykiatere ser som kjent stort sett bare det vi selv leter etter og vil se.
Utviklings- og sykdomsforløp i BDD
BDD-tilstanden kan oppstå eller utvikle seg  i alle aldersfaser. I litteraturen finnes er det beskrevet slike problemer hos en femårig gutt, og pasienter som er over 80 år er også omtalt. Mye tyder allikevel på at den oppstår hyppigst i pubertetsperioden og at forekomsten er fallende fra midten av førtiårene.
BDD-tilstander betraktes som en vanligvis kronisk psykiatrisk tilstand (Phillips 2005). Den er mer kronisk enn det man finner ved panikklidelser, personlighetsproblemer og stemnings- elelr affektive lidelser. Man ser ellers at jo mer alvorlig BDD-problematikken er ved inntak til behandling, jo lengre BDDvarighet har vært, og ved tilstedeværelsen av en komorbid personlighetsforstyrrelse så foreligger det lavere sannsynlighet for delvis eller full remisjon av BDD.
Mer om ulike sider vanskebildet i BDD-tilstander
BDD-lidelsen synes å forekomme noe hyppigere hos kvinner enn hos menn (2,5 versus 2,1 % i en amerikansk prevalensundersøkelse fra 2008), men som regel hevdes det at fordelingen synes å være ganske lik mellom menn og kvinner.
Det som derimot er helt sikkert er at BDD-forstyrrelsen ofte viser markante kjønnspesifikke trekk i tilstandsbildet.
Hos menn forekommer f.eks. varianter med fokus på penisstørrelse og det som kanskje oftest blir omtalt er en egen muskeldysmorfisk forstyrrelse. Dette er jo noe man forventer seg; for oss menn er følelse av styrke og fremvisning av en sterk kropp og muskelmasse en viktig del av det ‘mannlige’ bildet av oss selv vi ønsker vise andre.
Man har brukt betegnelsen ‘Adonis-komplekset’ om kjønnspesifikke trekk ved mannlig BDD.
 Samtidig hersker det liten tvil om at også det mannlige kroppsbildet er gjenstand for intensiv kommersiell og sportsrelatert utnytting og påvirkning i vestlige samfunn. Man kan kanskje hevde at det mannlige utseende og kroppsidealet utsettes for minst like sterk preging via kommersielle-mediamessige krefter som det kvinnelige utseende og den kvinnelige kroppen. Det er heller ingen grunn til å tvile på at dette også innvirker negativt på menns subjektive opplevelse av egen kropp og maskulitet; den sterke fokuseringen på ensidige ytre idealer og standarder må medføre økt subjektiv kroppsopptatthet og utseendefokus hos menn. Når dette økte fokus veves sammen til et konstruert maskulinitetskompleks bestående av økt stress og spenning, engstelighet for sin mannlige fremtoning, tvangspreget fokus på forbedring av stryke og fysikk, usikkerhet og hvilke kroppsforestillinger som er in eller out, må man forvente at mannfolk stadig oftere bukker under for presset mentalhelsemessig.
 
Kriteriebasert diagnoseformulering av BDD
I Norge brukes både betegnelsen kroppsdysmorfisk lidelse og dysmorfofobi om lidelsen.
I ICD 10 diagnostiseres BDD som en bestemt av flere andre i gruppen av hypokondri-forstyrrelser (f 45.29). ICD-10 opererer med et skille mellom en psykotisk type med vrangforestillinger (F22.8) og en ikke-psykotisk type (F45.2):
F45.2 Hypokondrisk lidelse
Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser. Pasienten gir uttrykk for vedvarende somatiske plager. Normale eller trivielle fornemmelser og utslag tolkes ofte som unormale eller foruroligende av pasientene, og oppmerksomheten konsentreres vanligvis rundt bare ett eller to organer eller kroppssystemer. Uttalt depresjon og angst er ofte til stede, og kan gjøre slike tilleggsdiagnoser berettiget.
Inkl:
dysmorfofobi (uten vrangforestillinger)
hypokonderlidelse
hypokondrisk nevrose
kroppsdysmorfisk lidelse
nosofobi
Ekskl:
fikserte vrangforestillinger om kroppsfunksjoner eller kroppsform (hypokondrisk paranoia) (F22.-)
psykotisk dysmorfofobi (F22.8)
Kroppsdysmorfisk forstyrrelse i DSM 4 og i forarbeidene til DSM 5
I DSM IV klassifiseres lidelsen som en somatoform lidelse. Man skiller mellom dysmorfofobi med og uten vrangforestillinger.Dysmorfofobi kan i DSM dobbeltkodes som både vrangforestillingslidelse, somatisk subtype og som egentlig kroppsdysmorfisk lidelse uten vrangforestillinger.
For å bli diagnostiser med BDD Ifølge DSM IV må en person oppfylle følgende kriterier:
  • Opptatthet av en innbilt defekt i sitt utseende. Om en liten fysisk defekt foreligger, er personens bekymring betydelig overdrevet.
  • Opptattheten forårsaker klinisk vesentlig ubehag eller betydelig funksjonssvikt, sosialt, arbeidsmessig eller på andre viktige områder.
  • Opptattheten forklares ikke bedre av en annen psykiatrisk lidelse (f.eks. misnøye med kroppsform og størrelse som ved anorexia nervosa)
Det skulle egentlig være en forholdsvis lett oppgave å diagnostisere BDD nettopp fordi tilstanden kjennetegnes gjennom svært spesifikke trekk. Og selvsagt forutsetter det at man vet å stille riktige spørsmålene til pasienten fordi pasienten sjelden på egen hånd forteller om sine BDD-plager men helst alle andre plager. En viktig kilde til feildiagnostisering hos pasienter med BDD er altså at de gjerne skammer seg over å ha slike plager som bekymringer for og opptatthet av sitt utseende, noe som kan virke både trivielt og bagatellmessig ut. Pasienten føler ofte skam for selve det å kjenne seg stygg eller å være stygg. De fleste personer opplever det å være eller kjenne seg stygg som pinefullt; derfor holder man krampaktig dette skjult også når man søker hjelp for at man har angstplager eller speilsjekking eller depressive plager. Det er også gjerne forbundet med forlegenhet å være så selvopptatt som mange BDD-pasienter er. Derfor vil mange pasienter forsøke å dekke over at de er så opptatt av utseende sitt og bruker så mye av tiden på ulike måter å sjekke ut hvordan de tar seg ut.
Det finnes lett tilgjengelig kartleggingsmetoder som gør det forholdsvis enkelt å detektere en BDD-tilstand hos pasienter. Her skal det bemerkes at en rekke forhold gjør at noen personer med klinisk BDD kan skåre lavt på vanlige BDDindikatorer ved bruk av skjematiserte fremgangsmåter.
BDD feildiagnostiseres derfor fortsatt altfor ofte som sosial angst eller depresjon eller personlighetsforstyrrelser. Dette kan medføre at årsaken til personens problemer forblir uoppdaget og dermed ofte ubehandlet eller feilbehandlet.

Om noen foreslåttende endringer i kriterier for BDD i DSM-5:

Endringene fra DSM-4 til 5 avspeiler den nye kunnskapen som har fremkommer om symptomer på BDD, og er i samsvar med konseptualisering av BDD som en tilstand innenfor Obsessive-Kompulsive og relaterte lidelser. En legger også særlig vekt på differensieringen i forhold til Spiseforstyrrelser, som er den forstyrrelsen som lettest kan bli feildiagnostisert som BDD.
Muskeldysmorfi-formen av BDD ser ut til å utvise flere viktige forskjeller fra andre former for BDD (som f.eks høyere forekomst av suicidalitet og rusmiddelbruk), og behandlingstilnærming kan kreve noen endringer.
Det synes videre å være langt flere likheter enn forskjeller mellom BDD uten og med vrangforestillinger, og dermed er det anbefalt å plassere begge variantene i en enkelt lidelse og å ta vrangforestillingsvarianten ut fra psykoseseksjonen. Den foreslåtte indikatoren avspeiler at BDD er forenlig med et bredt spekter av innsikt (herunder delusional tenkning). De foreslåtte nivåer mht innsikt ligner kategorier i mye brukte skalaer for å utrede BDD, og er de samme som er foreslått for OCD og olfaktorisk referanse syndrom.

F 01 Kroppsdysmorfisk forstyrrelse i DSM-5:

A. Bekymringer om en eller flere opplevde feil eller mangler i fysisk utseende som ikke er observerbare for eller som andre synes er ubetydelige
B. På et tidspunkt i løpet av lidelsen har personen utført repeterende atferd (f.eks speilsjekking, overdreven opptatthet av å stelle seg, hudplukking, eller å søking av bekreftelser ) eller mentale handlinger (f.eks sammenligning av utseende sitt med andres) som svar på bekymringer om utseende.

C. Bekymringene forårsaker klinisk betydelig ubehag eller svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.

D. Bekymringene skyldes ikke en annen medisinsk tilstand
E. Bekymringene om utseende kan ikke forklares på en bedre måte av bekymringer om kroppsfett eller vekt i en spiseforstyrrelse.

Spesifiser om:
Muskeldysmorfi-form av Dysmorfofobi (oppfatningen av at ens kroppbygning er for liten eller er utilstrekkelig muskuløs). (Merk:. Denne spesifiseringen kan brukes selv om andre områder på kroppen er et fokus for bekymringer.)

 Angi om forestillinger om utseende for tiden er preget av:
God eller rimelig innsikt: Den enkelte erkjenner at BDD-oppfatningene definitivt eller trolig ikke er sanne, eller at de kan eller ikke kan være sant

Dårlig innsikt: Den enkelte mener BDD tro er nok sanne.

Fravær av innsikt (dvs. vrangforestilling om utseende): Individet er er fullstendig overbevist om BDD-oppfatningene er sanne

I DSM anbefales også at man ved utredning av BDD forsøker å gradere i hvor stor grad BDD-symptomene med utseendebekymringer og atferdene disse medfører påvirker pasientens selvkontroll, tilfredshet og hverdagsliv.

Yale-Brown Obsessive-Compulsive Scale Modified for BDD (BDD-YBOCS) (Phillips et al., 1997)

Insight dimensions (proposed for OCD, BDD, ORS, Hoarding Disorder): Brown Assessment of Beliefs Scale (BABS) (Eisen et al., 1998)

Fra å være opptatt av og bekymret for eget utseende til fremkomsten av en livsødeleggende patologisk kroppsdysmorfisk tilstand: Hva utspiller seg i opplevelsen og livsutformingen hos den som rammes og hvordan kan slike menneskelige problemer behandles?

«Viktigheten av sosial kontekst i etableringen av nye terapeutiske paradigmer i moderne psykiatri antyder at det er behov for å ta i betraktning et bredt spekter av historiske variabler for å forstå hvordan moderne psykofarmakologi har fremkommet og hvordan spesielle behandlinger for sykdommer har blitt utviklet, utbredt, og vurdert.» (Andre Tone, Can J Psychiatry 2005; 50:373-380)

Den analytiske feilslutningen om mentale lidelser: Tankegangen om psykiske lidelser i moderne psykologi og psykiatri begrenses av det man kan betegne som den ‘analytiske feilslutningen’ som gjør at man ikke i tilstrekkelig grad evner å oppfange viktige sosiale kontekster for mentale lidelser og deres behandling.

Den ‘analytiske feilslutningen’ fungerer slik: Den helhetlige og individuelle menneskelige opplevelses- og handlingssammenhengen og den idiografiske livshistorien som er sammenvevd med den betraktes med utgangspunkt i et nomotetisk og generaliserende blikk. Personenes opplevelsessammenheng blir vurdert og etterhvert analysert og tilslutt delt opp i distinkte og adskilte lidelser eller forstyrrelser. Standardprosedyren er at man tar i bruk et skårings- eller spørreskjema med et sett av forhåndsdefinerte symptomer eller tegn som man så skårer hos pasienten; dersom pasientens plager skårer over en viss terskel og ellers tilfredstiller noen få andre krav da setter man en diagnose på plagene. I diagnosesystemene som brukes finnes et et sett av ‘godkjente’ sykdommer med egne betegnelser, i vårt tilfelle ‘BDD’ eller ‘kroppsysfomorfisk forstyrrelse’ eller ‘dysmorfofobi’ som så i sin tur blir betraktet som en egen sykdomsenhet. Det er i en slik fremgangsmåte i prinsippet ingen forskjell på BDD og f.eks. brystkreft. Den fastslåtte mentale diagnosens forbindelse med indvidets helhetlige og dypere opplevelsessammenheng og unike natur og unike biografi blir for det meste gått over på en svært overflatisk måte. Pasienten med de aktuelle plagene fremstår som om han eller hun er spesifikt syk som følge av en særegen lidelse med en egen sykdomsprosess og eventuelt med en spesifikk beandling. Dvs. en lidelse som fremkommer gjennom egne årsaksforhold, eventuelt påvirkes av genetiske variasjoner, og ofte ledsages eller medpåvirkes av forhold i nervesystemet av kjemisk eller nevropsykologisk art. Ytre livsforhold og omstendigheter spiller naturligvis også en viss rolle, ofte forstått i form av ‘stress’ eller belastninger som trigger eller utløser lidelsen hos pasienten. Lidelsen er slik sett bare en egen sykdomsenhet; om den i virkeligheten kan være en omforming og feilutvikling av mere normale opplevelsesmønstre hos et individ og om en slik modell kan brukes ved behandlingen hos den enkelte pasienten går man ikke inn  på.

De siste 30 årenes utvikling i moderne psykiatri har vært fullstendig dominert av denne analytiserende og oppdelende sykdomstankegangen om mentale lidelser. Den samlete forsningen har nå klart demonstrert at den i stor grad er feilaktig og problematisk både som forståelsesmåte og bakgrunn for intervensjoner. Mentale lidelser oppfører seg ganske enkelt ikke helt på denne måten. En rekke funn tyder på at vi trenger andre tilnærminger for å forstå best mulig hva som foregår hos en pasient som har en mental lidelse som BDD. Pasienter som får en diagnose, viser seg å ha flere; komorbiditetene og samsykeligheten florerer. Over tid endrer diagnosene seg, det kan se ut som om den samme pasienten er offer for en serie av ulike lidelser. Verre er det kanskje at påliteligheten når det gjelder å sette den ‘rette diagnosen’ ute i den kliniske virkeligheten er himmelvidt fra den presisjonen man opererer med i forskningssammenhenger. Fagfolk er ute i den kompliserte kliniske hverdagen sjelden ordentlig enige om hvordan en pasientens plager best kan diagnostiseres.

Oppsummert; i beste fall er den anayserende tilnærmingen til mentale lidelser bare delvis egnet til å gjøre slike plager og lidelser forståelige og dermed tilgjengelige for tiltak og behandling.

Hva slags menneskelige opplevelsessammenhenger må vi ta i betrakning for å forstå fremkomsten en spesiell plage som patologisk defekt/stygghetsfølelse eller ‘kroppsdysmorfofobi’?

Det finnes fortsatt forholdsvis lite bred anlagt forskning omkring BDD utover den typiske psykiatriske forskningen som fremkom etter at diagnosen fikk offisiell status. Etter at man fikk fremgangsmåter med fastlagte kriterier for å diagnostisere tilstanden vet man nå mer om tilstandens epidemologi og forekomst. Det finnes også noe kunnskap om korrelative og ledsagende forhold, som personlighetsegenskaper, nevropsykologiske trekk, samforekomst og overlappende trekk med andre lidelser som angst, depresjon, sosial fobi, tvang, vrangforestillinger, osv.. Samtidig kjenner vi fortsatt ikke hvilke mekanismer og oplevelsesprosesser som kan være involvert når vår ‘normale’ opptatthet av  vårt utseende og våre lyter går over til den sykelig intense og pinefulle opptattheten som pasienter med BDD opplever. Det er viktig for vår forståelse av en slik tilstand og ikke minst for pasientens evne til å bedrive egenterapi at vi ikke bare oppfatter den som en spesiell og distinkt sykdomtilstand, men samtidig forsøker å avdekke hvorledes den henger sammen med mer normale menneskelige opplevelsesprosesser og følelser omkring seg selv og sin fremtoning.

Finnes den en antropologisk eller almenmenneskelig bakgrunn for opplevelsen og følelsen at noe er mangelfullt eller galt med ens person ?

I moderne psykiatrisk forståelse av mentale lidelser forsøker man sjelden å se slike plager i sammenheng med menneskets natur og tilværelse. Jeg skal her forsiktig peke på noen antropologiske forhold som kan utgjøre en mulig bakgrunn for fremkomsten av tilstander som BDD.

En sentral komponent i BDD er den overdrevne opptattheten av at en ser stygg eller annerledes ut, eller har en oppsiktsvekkende mangel, defekt eller et lyte. Det er nærliggende å spørre seg om det finnes noen sammenheng mellom denne opplevelsen av  en innbilt defekt eller å være stygg, og mer normale menneskelige opplevelser. I BDD-litteraturen er det vanlig å hevde at den den sykelige opptattheten av eget utseende eller defekter hos BDD-pasienter er noe helt annet enn den tilsvarende opptattheten av eget utseende og egne feil hos mer normale personer.

Mennesket er et forhold som forholder seg til seg selv; sa filosofen Kierkegaard på sin sedvanlige kompliserte måte. Har vi et uproblematisk forhold til oss selv eller er det et forhold der vi mest av alt møter vi våre egne utilstrekkeligheter, mangler og feil, innbillte eller ikke?

I boken ‘Self and Self-Transformation in the history of religions‘ (2002) skriver religionsforskerne David Shulman og Guy Stroumsa:

«Hvorfor finner vi i alle de store sivilisasjonene, og kanskje i all menneskelig kultur, denne insisteringen på behovet for at personen må forandre seg på radikale måter? Vi er ikke tilfreds med den vi er, individuelt eller kollektivt. Selv et ideal om tilfredshet synes å kreve konstant innsats fra individet, som vanligvis rives fra hverandre gjennom indre kamper omkring fantasi, frustrasjon og håp. I forlengelsen av dette ligger imidlertid den kjenensgjerning at menneskelig eksistens som sådan helt uunngåelig føles å være mangelfull på kritiske måter – begrenset når det gjelder muligheten for å oppnå forståelse, plaget av sykdom og død, underkastet partiskhet og gjentatt frustrasjon, utsatt for besettelse fra fremmede krefter fra innsiden og utsiden, og så videre. Hver kultur tar opp og artikulerer denne opplevde mangelen ut fra sine egne antagelser om virkeligheten.»

Det er et interessant og fortsatt uutforsket spørsmål om denne underliggende og iboende følelsen av mangefullhet og å komme til kort kan være involvert i fremkomsten av den ekstreme negative og skam/angstpregete selvopplevelsen og selvvurderingen av utseende som vi finner hos BDD-personer. Og om det finnes noen sammehenger mellom tilfeller av intens negativ personlig selvopplevelse og den defekt-opptatthet vi ser i BDD. Det er nærliggende å tenke seg at spesielle kulturelle forhold og livsomstendigheter på grunnlag av en underliggende antropologisk mangelfølelse kan trigge utvikling av sykelig opptatthet av egen defekter i fremtoning og utseende hos sårbare eller disponerte individer. Er BDD derfor en slags ‘mørkets blomst’ eller en ‘mørk blomst’ som begynner å spire fram og vokse hos utsatte individer under bestemte omstendigheter?

Det er i alle fall ved terapeutisk arbeid med BDD-pasienter og ikke minst for å involvere pasienten i egenterapi overfor sine alvorlige plager viktig å nytte bredere perspektiver der BDD-plagene ikke kun sees som en egen sykdom men også betraktes i sammenheng med andre lignende menneskelige opplevelser og fenomener.

Selvopplevelse: Sosiokulturelle omstendigheter og påvirkninger

Oppslag i Osloavisen Dagbladet for noen år siden:

«De med utseendet mot seg får færre lønnsøkninger og forfremmelser. Stygge menn tjener 15 prosent mindre enn gjennomsnittet. Høye menn tjener 10 prosent mer enn korte menn. Høye kvinner tjener 5 prosent mer enn korte kvinner. Verst stilt lønnsmessig er korte, feite kvinner, skriver the Financial Times.»

Stygg eller pen; er det det mye handler om?  Sarah Ferguson eller hertuginnen av York sier det slik:

«Jeg vet ikke om jeg kunne vært sammen med en mann som er stygg, bare fordi han er morsom. Det er et interessant spørsmål. Han måtte i tilfelle få meg til å le virkelig mye».

Den britiske mediastjernen Sharon Osbourne (56) har brukt 1,5 millioner kroner på å forbedre sitt utseende. Samtidig mener hun at hennes ‘mangel på utseende’ eller det at hun ikke er særlig pen har hjulpet henne til å utvikle og bruke sin hjerne og personlighet for å komme seg opp og fram.

Vårt ytre, det å ta seg ut, utseende, fremtoning – og ikke minst vårt forhold til eget og andres ytre, dette er åpenbart en viktig side ved det å være menneske under alle himmelstrøk og i i alle kulturer. Det er rimelig å tenke at den voldsomme intensiteten i de følelsene vi kjenner på når det gjelder utseende og hvorledes andre oppfatter oss henger sammen med den dype frykten for å bli utstøtt og marginalisert i gruppe. Utseende og gruppetilhørighet synes å henge sammen på et grunnleggende følelsesmessige nivå. Kanskje er det slik vi kan forstå hvorfor en forstyrrelse i oppfatning og vurderingen av eget utseende kan føre med seg omfattende skadelige følger for ens sosiale funksjonsevne og gi opphav til en intens tvangspreget frykt og parasuicidale tanker. Frykten for å bli støtt ut av gruppen er kanskje den mest overveldende fryktfølelsen.

Alt vi er fysisk betraktet, ansikt og hår og hud, bygning og kropp, utgjør vår utside og er det vi ikke kan unngå å vise frem og by andre i vårt sosiale liv. Når man ser på fjernsyn eller åpner aviser eller et ukeblad eller et magasin oppdager man fort at mye oppmerksomhet rettes mot folks utside og utseende. Det handler om dette ene: å ta seg flott ut, å ta seg best mulig ut, å være pen eller vakker. 17.mai, idrettsstevner, fotballkamper; enten det er Mette Marit eller Ronaldo eller Støre som står i fokus så er interessen rettet mot hvordan de tar seg ut, hvordan de er kledd;  frisyre og idealisert mannlighet eller kvinnelighet. Det arrangeres fortløpende skjønnhetskonkurranser og utnevnelse av den mest sexy eller velkledde mann eller kvinne blant forfattere og idrettsstjerner og andre av det moderne livets helter. Ingen kan lenger ha håp om å unngå å bli påvirket av den intensive pregingen av kroppsbilder og kroppsforestillinger.

Fra naturens side kommer mennesker i alle slags varianter. Vi er mildt sagt svært ulike mht. fysiognomi og fysikk. Alt varierer. Størrelser,lengde og bredde, fasonger, volum og vektklasser, fargenyanser, og i tillegg en enorm diversitet og mangfoldighet i alle slags fysiske og kroppslige deler og detaljer og konfigurasjoner. ‘Jeg er den jeg er’, sier en av de arme skikkelsene i et surrealistisk stykke av Samuel Beckett. Den loven gjelder ikke lenger i våre dager; vi er kanskje slik vi er, men i livet påtvinges vi og må leve opp til standardiserte og idealiserte bilde av hvordan vi skal se ut og være.

Stygghet har som skjønnhet sin kulturhistorie. Dem italienske filosofen Umberto Eco har som en av de få skrevet en detaljert gjennomgang av stygghetens kulturelle historie.

Følelsen av stygghet løsrives i den psykiatriske modellen lett fra den verdimessige, menneskelige og sosiokulturelle sammenhengen vi lever innenfor og formuleres som en egen sykdom. Noen kulturkommentatorer tenker videre enn vår nesten automatiske symdomsfokus og peker på forbindelsene til og faremomenter i en kommersialisert drevet utvikling med overdrevet opptatthet av ytre skjønnhet og skjønnhetsidealer i vår vestlige kultur. Vi rammes stadig sterkere av dette og tar oss sjelden tid til å tenke gjennom hvordan samfunn og media preger oss til å bli hyperkritiske overfor oss selv. Vi engasjerer oss uten å tenke over det i en ustoppelig sjekking av om vår fremtoning er perfekt nok, vi engasjerer oss i alle slags forbedringsøvelser som slanking og mosjonering og skylder hele tiden på oss selv, vår kropp og sinn for alt vi føler er galt eller mangefullt med oss selv. Vi trenger uten tvil en bredere synsmåte, vi må lære oss å se at denne selvopptattheten har ingen ende og at vi må bryte ut av en ond sirkel. For sannheten er at samme hvor perfekte og perfeksjonerte vi blir, så vil man utenfra betraktet finne noe stygt eller manglefullt å sette fingeren på og bemerke noe om. Men faktum  er at vi lever slik vi er og slik vi ser ut, fra innsiden og med oss selv, på godt og vondt. Men samtidig er ikke vår fysiske fremtoning og opplevelsen av den noe som er gitt, men en verdimessig og sosiokulturelt betinget erfaring. Utformingen av samfunnsmessige forhold påvirker sterkt hvordan vi som mennesker opplever oss selv og våre muligheter for livsutfoldelse og et godt liv i samfunnet. Våre evner, personlige egenskaper og vår fysiske fremtoning innveves og ‘prosesseres’ gjennom sosiale konfigurasjoner og strukturer som avgjør hva der er mulig for oss å oppnå og få til som enkeltpersoner i våre liv. I våre vestlige samfunn er mest mulig like muligheter for alle mennesker uavhengig av deres påførte lyter og begrensninger et viktig ideal som vi stever mot:

Psykologen Nancy Etcoff mener f.eks. at våre samfunn i økende grad diskriminerer og favoriserer/disfavoriserer folk ut fra deres utseende. I den offentlige debatten kalles dette for ‘lookism‘:

«we face a world where lookism is one of the most pervasive but denied prejudices.»

Kommentatoren Angela Stalcup skriver på sin side at:

«the evidence clearly indicates that not only is there a premium for prettiness in Western culture, there is also penalty for plainness.»

I en slik samfunnssituasjon er det lett å forstå at det å fremstå som fysisk attraktiv og tiltalende er naturligvis svært viktig for moderne mennesker. Som følge av intensiv kommersialisering av utseende gjennom reklame i en rekke bransjer for å selge varer, massekommunikasjoner, omfattende mediapåvirkning i nesten alle døgnets timer er vi nesten blitt tvangsmessig opptatte av hvordan vi ser ut og fremstår for andre. Vi erfarer og forholder oss til ’skjønne’ idealmennesker hele tiden, kanskje mer enn vi møter mer ordinære og normalt utseende personer. Forskning viser at skjønnhetsidealene og -standardene over de siste tiårene er blitt strengere og strengere og derfor mer og mer uoppnåelige for de fleste av oss. Studier har demonstrert at:

• Barn med attraktiv fremtoning er mer populære, både hos klassekamerater og lærere. Lærere gi bedre vurderinger av skolearbeidet til med attraktive barn og har høyere forventninger til dem (noe som har vist seg åf orbedre prestasjoner).

• Attraktive søkere har en bedre sjanse til å få jobber, og får høyere lønn  (en amerikansk studie fant at høye menn tjente rundt 600 dolar mer per tomme enn kortere ledere.).

• I retten blir attraktive mennesker sjeldnere funnet skyldige. Når de blir funnet skyldig, får de mindre alvorlige dommer.

• Favoriseringen av skjønnhet er virksom i nesten alle sosiale situasjoner – alle eksperimenter viser vi reagerer mer positivt på fysisk attraktive mennesker.

• Vi tror også på en slags «det-som-er-vakkert-er-bra» stereotyp; dvs. en ubegrunnet ide om at at fysisk attraktive mennesker også besitter andre ønskede egenskaper som intelligens, kompetanse, sosiale ferdigheter, selvtillit, ja, selv moralsk dyder.

Det viser seg også at selv om folk med fordelaktig og attraktivt utseende favoriseres og har en rekke fordeler av det, så gjelder ikke det deres subjektive velvære. Tvert imot opplever de økende usikkerhet og stress og tvil på seg selv i forbindelse med hele tiden å skulle leve opp til idealer og standarder.

Studier tilsier at kvinner er mer kritiske enn menn overfor eget utseende; i et amerikansk studium er 56 % av kvinnene og 43 % av mennene misfornøyde med eget utseende.

8 av 10 kvinner rapporterer at de misliker det de ser i speilet og kanskje halvparten opplever en slags forvrengt bilde av seg selv – en kroppsbildeforstyrrelse.

Forskning viser at dette også gjelder i barnealder, småjenter viser tidlig tegn til å være misfornøyde med egen kropp og utseende. Dette er en forståelig følge av at de konstant blir bombardert av inntrykk av det som har vært kalt ’den offisielle kvinnekroppen’.

Stygghetsfobi: en sosiokulturell epidemi

Den amerikanske psykoterapeuten Toni Raiten-D’Antonio skriver i sin viktige bok «Stygg som synden»  om vår moderne ‘ugliphobia’ eller ‘styggofobi’/stygghetsfobi. Boken er nærmest en blanding av et kulturstudium og en selvbiografi om det å oppleve egen stygghet. Hun skriver at menneskene i våre moderne samfunn viser mange tegn på å være rammet av:

«en epidemi av noe som kan kalles ‘stygghetsfobi’. Som andre fobier, er stygghetsfobi en ekstrem frykt som har negativ innvirkning på ens evne til å fungere og finne lykke.I dette tilfellet, frykten kan vise seg som avvisning av alt som kan oppfattes som stygt, men den kan også vise seg som frykten at en selv er stygg».

Hun hevder at stygghetsopplevelsen eller trusselen er blitt en moderne sosiokulturell fremkalt mani som plager og forfølger svært mange mennesker. Samtidig er denne tematikken omkring vår følelse av stygghet langt på vei tabuisert i våre vestlige samfunn.

Hun skriver:

«Det er lett å snakke om skjønnhet og anstrengelsene for å ta vare på utseende sitt. Det er mye mer krevende å diskutere hvorledes vi avviser andre, og oss selv, på grunn av stygghet»

“Sannheten er at vi alle har følt oss stygge. Synden er at vi lar dette ordet påføre oss skam, kontrollere oss, og definere oss.»

Frykten for stygghet følger alle mennesker som en skygge, det er unngåelig. Enten de er overveldende skjønne eller noe mindre skjønne, eller faktisk stygge i en eller annen forstand. Stygghetsfrykten forgifter sinnene våre. Den avleder og sporer oss av fra viktige og vesentlige ting i livet. Den påvirker hvordan vi utvikler oss som individer, hvordan forholder oss til hverandre i hverdagslivet, og mest av alt hvordan vi har det med der inne bak fasaden oss selv. Forakten for og diskrimineringen av det stygge er et skjult slør av dobbeltmoral og diskriminering, som vi alle blir rammet av dersom vi ikke stopper opp og reflekterer over hva som hender oss og hvilke valg vi gjør.

Raiten-D’Antonio viser oss  at frykten for stygghet er en grunnleggende menneskelig erfaring som i viktighet står på linje med andre eksistensielle og moralske spørsmål. Frykt knyttet til følelser av stygghet følger oss alle i en eller annen mening, og er noe alle mennesker må forholde seg til. Vi må ha mot til å omfavne vår egen stygghet for at vi skal komme oss løs fra kunstige standarder og idealer som trykker oss ned i uløselig fortvilelse og desperasjon over oss selv.

Raiten D’Antonio sier det slik:

«Vi frykter alle stygghet for en stor del fordi vi alle er stygge på en eller annen måte, i det minste ifølge de definisjonene som vi blir bydd av samfunnet vårt. Enten vi i vår bevissthet innrømmer det eller ikke; dypt inne i oss vet vi at det er sant» – 

«Å konfrontere det komplekse spørsmålet om stygghet er ubehagelig, men det er tilskyndelsen til å vende seg bort fra  det som gjør det umulig for oss å påvirke det på en positiv måte».

Dette valget om å konfrontere styggheten vi føler i oss må vi gjøre for å kunne gi plass til og rom for vår egen stygghet inne i oss som en vanskelig med uunngåelig side ved oss selv som enestående og sammensatte personer.

Psykologisk behandling, terapi og egenterapi

«Det finnes alltid en velkjent løsning på ethvert menneskelig problem – enkel, overbevisende, og feilaktig.» (H.L.Mencken)
«Mange tror på det gode i mennesket, slik jeg også gjør det, men det finnes også vår andre side….. den siden som noen ganger tar våre sinn dit hvor vi  ikke ønsker å gå. Hvor få kan tåle mørket der inne, som vrir og vender seg med med oss gjennom våre ulike oppturer og nedturer. Reis med meg inn dit for å utforske det som er stygt inne i selvet.» (‘Min stygghet’, Jason Payne)
BDD-tilstander er –  som ved andre angst- og tvangs-tilstander –  i noen tilfeller forholdsvis enkle og oppskriftsmessige både å diagnostisere og behandle. Det finnes veldokumenterte atferdsmessige og kognitive prosedyrer som har god effekt på noen av de mest fremtredende plagene og symptomene. I andre tilfeller er dessverre BDD ingen enkel tilstand å behandle.
BDD påfører som sagt personen store subjektive plager og mange slags komplikasjone. Det ‘urealistiske’ og ‘overdrevne’ fokuset på opplevelse av egen stygghet og defekt og den ledsagende fortvilelsen skaper lett spenningsforhold og misforståelser mellom personen og andre. Individer med BDD oppfattes noen ganger som vanskelig pasienter og krevende å engasjere i terapi. Mange av pasientene utvikler kompliserende personlighetsforstyrrelser og tilleggslidelser som gjør at behandlingsforløpet blir mer krevende å gjennomføre eller at pasient dropper ut etter kort tid.
Forfatterne av en nylig utkommet behandlingsmanual (2010) peker på at selv en oppsummerende bok som deres på langt nær har alle svarene når det gjelder behandling av BDD. Tross noen dokumenterte metoder vil terapeuten måtte streve med å holde pasientene engasjert i den terapeutiske prosessen.
I Veales (2001) kogntive atferds-fremgangsmåte for behandling av BDD begynner han med å vurdere om pasienten er egnet for den psykologiske behandlingen. Pasient og terapeut må til å begynne med forsøke å bli enige om:
En beskrivelse av problemet og av målene av behandlingen
En formulering av problemet, dvs. en forståelse av hvordan det har utviklet seg og hvordan det fortsatt opprettholdes
Pasient og terapeut bør diskutere:
• Hva pasienten håper behandlingen vil omfatte
• Hva pasienten forventer terapien kommer til å omfatte
• Hvorvidt pasientens mål er realistiske
• Estimert antall økter som kreves eller når behandlingen skal taes opp til vurdering
• Hyppigheten av sesjoner
• Forventningene til det å gjennomføre hjemmelekser
Det kan være verdt å peke på at evidensgrunnlaget for kognitiv atferdsterapi og famakoterapi er klart begrenset og i liten grad drøftet grundig i en bredere terapeutisk sammenheng.
Teknisk terapi-modell: Det foreligger systematiserte fremgangsmåter for behandling av BDD i manualiserte utgaver og kokebok-form med gode oppskrifter for hvorledes man kan gå frem skritt for skritt for å behandle BDD. Det er i det minste dokumentert at slike fremgangsmåter noen ganger og overfor noen pasienter kan forbedre både den subjektive opplevelsen og selve tilstanden, samt minske alle de skadelige komplikasjonene noe. Samtidig sliter mange av BDD-pasientene med en komplisert og langvarig problematikk som er innvevd i forstyrret personlighetsfugnering og responderer derfor forholdsvis dårlig på et teknisk opplagt behandlingsforløp.
Begrensninger i det teknisk-instrumentelle og andre alternative formater for psykologisk behandling
Det har de siste årene vært formulert en rekke kritiske synspunkter når det gjelder den dominerende teknisk-instrumentelle måten å forstå psykologisk behandling på. I BDD.litteraturen er den tekniske medisinsk-psykiatriske modellen fullstendig dominerende.
Samtidig foreligger det vel fomulerte alternative måter å praktisere psykologisk behandling på som er strukturert i helt andre formater. Grunnlaget for disse andre behandlingsformatene er terapiforskningen som har dokumentert på behandlingsprosessen bare i liten grad kan forståes som en teknisk forløpende prosess. Det viser seg at den relasjonelle siden og ikke minst pasientens egen selvskapende oppreden og ideer er mer avgjørende for den spesielle prosessen som psykologisk behandling er.
 
Medikamentell behandling
Studiene finner konsekvent at SSRI’er ofte er ffektive og faktisk er påvisbart mer effektive enn andre medisiner, inkludert ikke-SRI antidepressiva.
Responsen på medisinering forbedrer vanligvis pasientens allmenne fungering og minskler utseende-relaterte bekymringer, opplevde plager og BDD-relaterte atferder.
Ulike studier viser at omkring 6 av 10 responderer på ulike SSRI-medisiner, og at pasienter med vrangforestillingspreget BDD også opplever bedring. I de fleste studier er det 3-4 av 10 som er resistente mot kjente former for medikamentelle intervensjoner.
Behandlingsrespons krever ofte en behandlingstid på omkring10-12 uker og at man bruker relativt høye SSRI-doser. Mer langsiktig behandling er ofte nødvendig. SSRI-effekten for BDD-pasientene synes å vanligvis å opprettholdes over tid, selv om dataene som støtter dette synet fortsatt er begrenset.
Avsluttende synspunkter
«Det finnes en usynlig verden der ute, og vi lever i den»/»There is an invisible world out there, and we are living in it.» (Bill Viola)
 
Vi har lett for å tro at med en gang et problem har fått et psykiatrisk diagnosenavn så vet vi hva der er for noe og hvordan man behandler det. Det å ha en diagnose fører lett til at vi tenker at da finnes sikker hjelp og kur for plagene. Mennesketilværelsen kan gjøre selv enkle ting kompliserte; noen ganger blir endog problemer og lager som i utgangspunktet virker enkle , til kroniske smertefulle plager. Slik er det forholdsvis ofte når pagene heter BDD.
For å komme videre i forståelsen av BDDlidelsene kan det være nyttig at vi konfrontere noen grunnleggende spørsmål:
Hva er egentlig BDD, hvordan kan vi best forstå pinefulle forestillinger som BDD? Ligner de på andre intenst ubehagelige og ødeleggende forestillinger som mennesker kan fremkomme med når det gjelder seg selv, religiøse og moralske forhold, osv. ?
Er BDD bare rett og slett en av mange mentale sykdommer eller oppfører den seg på andre måter enn sykdommer gjør?
Har BDD noe med vår menneskelige måte å fungere på?
Vet vi helt konkret hva det er som går galt i ens indre selvopplevelse og som gjør at BDDplagene oppstår hos noen individer?
Kan et slikt bredere perspektiv være av nytte under behandlingen av pasienter?
Har vi i dag en holdbar psykiatrisk teori om eller forståelse av BDD og hvordan tilstanden best kan behandles, eller er våre kunnskaper svært fragmenterte og mangelfulle?
Det som er sikkert, er at BDD selv om de er snakk om en svært alvorlig tilstand med store skadevirkninger for pasienten ikke utelukkende kan betraktes som en medisinsk-psykiatrisk lidelse. BDD-pasientene har utvilsomt et høyt lidelsestrykk, og tilstanden kan ha ødeleggende innvirkning på sosial fungering og medføre sterk økning av fare for å begå selvmord. Men disse tingene sier ikke i seg selv at lidelsen er en medisinsk-psyiatrisk tilstand, men heller at sosiokulturelle forhold som på den ene siden i og for seg bidrar til økt brutto nasjonalprodukt og velstandsutvikling kan ha svært alvorlige skadevirkninger for et økende antall enkeltmennesker. BDD har altså ved siden av de psykiatriske og medisinske aspektene en vesentlig sosiokulturell og eksistensiell side som det er viktig å ivareta og forhold seg til under den hjelp- og behandlingsprosessen som settes iverk.
Ved siden av begrensete tekniske-terapeutiske delkomponenter, dvs.
kognitiv-atferdsterapeutiske prosedyrer og kanskje til og med selektiv SSRI-medikasjon, må pasientene gies anledning til å engasjerere seg i en åpen og levende eksistensiell dialog omkring de mørke og uunngåelige sidene ved menneskelivet: hva vi er skapt som, vår kropp og vårt fysiske utseende, våre feil og mangler – hvorledes vi kan og må leve med dem og utholde oss selv.
Ingen terapeuter kan tillate seg å omgå denne utfordringen; all rendyrket teknisk behandling er bare en halvveis hjelp og noen ganger mindre enn det uten denne dypt følelsesmessige eksistensielle dialogen mellom oss som konkrete mennesker, som pasient og behandler med lignende eksistensielle utfordringer.
Forstår vi hvorfor tilstanden kan være så motstandsdyktig mot psykologisk behandling?
Vi har allerede sett at BDD antagelig er en multifaktoriell lidelse som utløses av en rekke faktorer som virker over tid og samtidig og kan ha noe ulik profil hos ulike pasienter.
Mange av faktorene synes å være normale eller særpregete variasjoner i følsomhet, lynne og personlighetstrekk; i og for seg ganske normale trekk i personlighetsfungeringen synes å kunne medvirke til fremkomsten av BDD-forstyrrelser:
«det finnes evidens som tilsier at klienter med BDD er litt mer estetisk sensitive enn gjennomsnittet og at de har mistet en selvfremmende positiv skjevhet i bedømming av eget utseende».
Selv om tilstanden er forholdsvis distinkt synes den også å ha mange fellestrekk med flere andre beslektete eller nærliggende tilstander i psykiatrien; somatoforme lidelser, hypokondri, tvangslidelser, anoreksi, kroppsbildeforstyrrelser, vrangforestillings-forstyrrelse.
Resultatene fra den bredt anlagte undersøkelsen til Koran et. als (2008) tyder på at BDD har en landsomfattende utbredelse der hyppigheten avgjør hvordan man definerer en klinisk tilstand: en person (nedsatt fungering) eller to personer (betydelig subjektivt ubehag) av 100 voksne.
Dette avkrefter definitivt tidligere antagelser om at BDD er en sjelden lidelse. I tillegg til dette er det ikke minst på grunn av den høye forekomsten av andre lidelser, hyppig nedsatt sosial og yrkesmessig funksjon og en foruroligende høy rate av selvmordsforsøk og selvmord som gjør det helt klart at lidelsen må få større faglig og samfunnsmessig oppmerksomhet enn det som nå er tilfelle. De amerikanske forskerne oppsummerer sin undersøkelse med å hevde at det er påkrevd med økt innsats for å opplyse offentligheten og fagfolk om BDD-lidelsen, man må sette iverk tiltak for å identifisere tilfeller tidligere enn man gjør i dag, og man må lette tilgangen til psykiatrisk behandling og omsorg og utvikle mer effektive behandlinger.

BDD og poesi

Tilslutt gir jeg ordet til LI, som underveis i behandlingsforløpet sitt prøvde seg på et lite dikt som hun kalte ‘Fuglen’:

«Det ligger et rede
høyt der oppe et sted
Mor med tre små,
den ene falt ned.
Fortvilet, redd
har den vandret der nede,
de andre to har for lengst forlatt redet.
Den prøver å fly,
men faller gang på gang….
veien er ensom –
forferdelig lang…..
Til slutt gir fuglen opp;
jeg kan ikke fly. Mismodig vandrer den fra by til by.
En dag faller fuglen utfor en kant,
da først ser den
hva som er sant.
For å berge livet
slår den vingene ut
og seiler avsted med vinden

Aktuelle BDD hjelpemidler: 

BDD-YBOCS: Katharine Phillips (1997) har bearbeidet Y-BOCS –  som er et kartleggingsredskap til bruk ved tvangslidelser – for kartlegging av BDD, under betegnelsen BDD-YBOCS. Dette redskapet omfatter 12 spørsmål knyttet til opptatthet av eget utseende og hvorledes dette innvirker på enms personlige fungering.  Gjennomsnittskåre for BDD-personer er 28.5 – med et standardavvik på 7.8. Undersøkelser har demonstrert at BDD-YBOCS har akseptable psykometriske egenskaper og også kan brukes til å måle virkninger av behandling.

Nyttige spørsmål ved kartlegging av BDD:

I SIN ARTIKKEL (2003) I TIDSSKRIFT FOR NORSK LEGEFORENING SETTER FORFATTERNE OPP FØLGENDE LISTE MED 5 NYTTIGE SPØRSMÅL:

NYTTIGE SPØRSMÅL VED MISTANKE OM DYSMORFOFOBI

  • Er det trekk ved ditt utseende som plager eller bekymrer deg? Hvis ja: hva er det du har problemer med?
  • Hvor mye tid bruker du i løpet av en dag på å tenke på dette?
  • Har disse tankene påvirket livet ditt på noen måte (skole, arbeid, fritidsaktiviteter, sosialt eller annet)?
  • Har disse tankene hatt innvirkning på familie eller venner?
  • Har du gjort noe for å bli kvitt det du ikke liker ved ditt utseende?

Litteraturoversikt:

Birtchnell SA. Dysmorphophobia: a centenary discussion. Br J Psychiatry 1988;153(Suppl 2):41–43.

Daiana Da Costa et al., «A Narrative Approach to Body Dysmorphic Disorder,» Journal of Mental Health Counseling 29, no. 1 (2007), http://www.questia.com/read/1G1-158907277.

Dillon, B. (2010). Tormented Hope. Nine hypochondriac lives. London: Penguin Books.

Glaser, G. (2002). The nose. A profile of sex,beauty, and survival. New York: Washington Square Press.

Gogol, N. (1836/1973). Petersburgnoveller. Oslo:Cappelen.

Grant, J. E., Kim, S. W. & Crow, S. J. (2001). Prevalence and clinical features of body dysmorphic disorder in adolescent and adult psychiatric inpatients. Journal of Clinical Psychiatry, 62, 517–22.

Jackson, M. (1988). Moonwalker. Los Angeles:Doubleday.

Mack, K. & Grøholt, B. (2003). Dysmorfofobi – nytt lys på gammel sykdom. Tidsskrift for en Den norske lægeforening, 123, 779–781.

Morselli E, Jerome LT. (1891) Dysmorphophobia and taphephobia: two hitherto undescribed forms of insanity with fixed ideas. History of Psychiatry 2001; 12: 103 – 14

O’Connor, A, Veale D. (2011) Reading about self help in Body Dysmorphic Disorder. The Psychiatrist

Phillips KA. Psychosis in body dysmorphic disorder. J Psychiatr Res 2004;38:63–72.

Phillips, K. A. (2005). The broken mirror. Understanding and treating body dysmorphic disorder. Oxford: Oxford University Press.

Phillips, K. A. (2009). Understanding body dysmorphic disorder. An essential guide. Oxford: Oxford University Press.

Phillips KA et al: Body Dysmorphic Disorder: Some Key Issues for DSM-V. Depression & Anxiety, 2010; 27: 573-591

Pope, H. G., Phillips, K. A. & Olivardia, R. (2000). The Adonis Complex. The secret crisis of male body obsession. New York: Free Press.

Raiten-D’Antonio: UGLY AS SIN: THE TRUTH ABOUT HOW WE LOOK AND FINDING FREEDOM FROM SELF-HATRED (2010)

Rhodes G. The evolutionary psychology of facial beauty. Annu Rev Psychol 2006;57:199–226.

Schilder PF. The image and the appearance of the human body. Psyche Monographs London: Kegan, Paul, Trench, Trobner; 1935.

Stein DJ. Translational and evolutionary models of body dysmorphic disorder. In: Maj M, Akiskal HS, Mezzich JE, Okaska A, eds. Somatoform Disorders. Chichester, West Sussex: Wiley; 2005.

Stein DJ, Carey PD, Warwick J. Beauty and the beast: psychobiologic and evolutionary perspectives on body dysmorphic disorder. CNS Spectr 2006;11:419–422.

 Veale, D; (2010) Cognitive Behaviour Therapy for Body Dysmorphic Disorder. Psychiatric Annals, 40 (7) 333-340

Wilhelm S, Phillips KA, Steketee G. A cognitive-behavioral treatment manual for body dysmorphic disorder: Guilford Publications; 2010.

Zaidens SH. Dermatologic hypochondriasis: a form of schizophrenia. Psychosom Med 1950;12:250–253.

Undervsining om BDD/Dysmorfofobi

http://www.slideshare.net/Lungarius/kroppsdysmorfisk-forstyrrelse

http://www.slideshare.net/Lungarius/behandling-av-bddkroppsdysmorfisk-lidelse

Noen BDD-nettsteder og lenker:

Leksikalsk om BDD: http://sv.wikipedia.org/wiki/Dysmorfofobi

Fra Populær psykologi: http://www.karolinska.se/upload/fromoldwww2.ks.se/imgwiz/atts/KS-1051299-1.pdf

Fra nettstedet ‘terapisnakk’: (svensk) http://www.terapisnack.com/topic/dysmorfofobi

NB: En severdig og instruktiv BBC-dokumentar  –  ‘To ugly for love‘  – http://www.youtube.com/watch?v=MUKlLpMg-eM&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=ShsB-UOxqjg&feature=related

http://www.bddcentral.com/index.php?option=com_content&task=view&id=78&Itemid=87

http://www.psychiatrycpd.co.uk/learningmodules/bodydysmorphicdisorderpart1/introduction/moduleintroduction.aspx

Understanding Body Dysmorphic Disorder av Katharine A. Phillips

Living With Body Dysmorphic Disorder  av Lea Walker and Janet Lee
Screening for BDD på nett: http://www.butler.org/body.cfm?id=236
Om BDD-lignende plager i Japansk sosiokulturell sammenheng: se- http://en.wikipedia.org/wiki/Taijin_kyofusho

7 kommentarer om “Om «kroppsdysmorfisk forstyrrelse» (BDD) eller hvordan det oppleves å være besatt av innbilte mangler i sitt eget utseende

  1. Hi Einar…
    this is LI. For the first time…i’ve been reading this article…and now i know that all my suffering led to somthing good..this article is amazing!!!!!!!!! (sorry for my bad english) Im so glad you wrote this…cause it might help others understand this painfull state of mind…»The feeling of beeing to ugly for the world» Bdd…im so proud of you…and maby a little bit proud of ugly me who painted this painting(Girl sitting on big goldwatch looking in broken mirror) and wrote the poem «the bird» in this article.Im proud to be a part of your and others learning and understanding about BDD. Then my 15 years of suffering wasnt for nothing…cause so many have no clue what BDD is…its an unvisible illness….but for me….very visible. Im on a perm now with my family…spending time with my little daughter this weekend before returning the clinic..still feeling to ugly for the world…but very happy to meet a shrinc that see ME…..For first time..someone saw LI….you did Einar…Thanks!!!! ill keep fighting…cause you belive its possible…all i want is to feel normal.
    And i`ll keep fight this Dysmorphic-monster i have inside.

    From Li herself……..

    1. hello LI;
      thanks for your comments on our article on BDD; one thing is certain –
      without you and your struggle it couldn’t have been written….and as your struggle goes on we will hopefully both learn som new things about BDD-fighting that will go into the rewriting some points…

  2. Hei jeg vet ikke om du får denne kommentaren, men jeg prøver meg for det. Jeg har hatt BDD siden jeg var 13 år (nå er jeg 33) men fikk ikke diagnosen før 3 år siden. Jeg har gått i kognitiv behandling, men opplever ikke det som tilstrekkelig da de ikke har vært noe spesialister innen BDD. Vet du om noen som kan behandle dette i Norge, helst Oslo??

    På forhånd tusen takk,
    Mvh Marit

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s