Tanker om noen upåaktete sammhenger mellom Heidegger og Schopenhauer (under arbeid)

Innledning: Jeg er ingen fagfilosof. Jeg er psykolog, og i det ligger det kanskje både en begrensende faktor såvel som en slags forutsetning for filosofisk tenkning.

Jeg har som supplement til raset av empirisk psykologisk forskning interessert meg for psykologiske sider ved Schopenhauers og Heideggers filosofiske forskning. Lesning av filosofisk litteratur har forøvrig vært en berikende yndlingsbeskjeftigelse for meg gjennom hele mitt voksne liv. Det er en ambisjon å unngå at denne lesningen blir en slags underholdning; derfor skriver jeg gjerne noe små tekster om filosofiske problemer.

 

 

 

Underveis i min lesning de siste årene har jeg bl.a. merket meg noen særlige viktige likheter mellom sentrale ideer i tenkningen hos hos de to tyske filosofene Schopenhauer og Heidegger.

Begge er de grunnleggende kritiske til samtidig filosofi; begge søker de bakover til greske tenkere og tenkning utenfor Europa, begge har et viktig forhold til Nietzsche (selv om det i Schopenhauers tilfelle er snakk om Nietzsches forhold til han) – om enn svært forskjellig  – begge er opptatt av østlig og meditativ tenkning, begge ser ‘viljen’ og viljens makt som vesentlig for å forstå menneskets tilværelse.

Likhetspunktene i tenkningen til to av de viktigste filosofene for vår tid er lite grundig diskutert i faglitteraturen, selv om det de tematiserer spiller en sentral rolle i diskusjonen om vitenskap og kunst og menneskets relasjon til seg selv og den verden vi lever i.

Det er dette jeg vil ta for meg i denne artikkelen.

 
Rasjonell kalkulativ tenkning og poetisk meditativ tenkning
 

I Heideggers filosofi finner man en intensiv opptatthet av om det finnes mulige alternativer til menneskets forhold til omverden ensidig basert på kalkyle og beregning, vitenskap og teknologi. Han ønsker å demonstrere at et slikt alternativ er avgjørende viktig for oss som mennesker i denne verden. Dette er jo i og for seg en kjent problemstilling.

 Caputo (1993, s.137) viser til at Heidegger’s betoning av at tenkning og menneskelig væren hører sammen, genuin tenkning kan ikke betraktes som en adskilt kognitiv aktivitet men som noe som er knyttet til vår særskilte ‘åpnende’ måte å være til på og som selv åpner vår væren opp:

“The need for dwelling is not merely that we do not know the essence of dwelling but that we do not know that we do not know, that we do not know that this is necessary, what is needed most of all. What we really lack is thought, not shelter; what we really need to provide for is thinking, not housing… The house that we really lack is the house of Being…”

Det særskilte med Heideggers måte å klargjøre den på ligger nettopp i at han forsøker å vise at det finnes slike alternativer og at de er en del av og har sin kilde i våre menneskelige måte å eksistere på, ikke minst i vårt språk. Heideggers dype innsikt i alternativer til vitenskapelig og teknologisk tankegang utvikles gradvis og etappevis over flere tiår:

 
«Still, in Being and Time, Heidegger shows little sensitivity to poetic language, though he admits that ʻpoetical discourseʻ  amounts to ʻa disclosing of existenceʻ  and announces the necessity of ʻthe task of liberating language from logicʻ.» (sitat fra Jennifer Anna Gosetti-Ferencei: Heidegger, Holderlin, and the Subject of Poetic Language: Toward a New Poetics of Dasein. New York: Fordham University Press, 2004, s. 1)
 

Heidegger kommer frem til at en fenomenologisk-ontologisk forståelse av sannhet ikke lenger kan utelukke poetisk språk fra området som vi reserverer for logisk-rasjonelle begreper. Han sier at ʻpoetry and thought, each needs the otherʻ. Det konseptuelle uttømmer ikke området for det tenkbare. Heideggers innsikt i den poetiske tekningens betydning innebærer en rehabilitering av tenkning som finner sted utenfor rasjonell-logisk vitenskapelighet. Poetisk tenkning kan åpne opp et mer harmonisk og ikke-dominerende forhold mellom menneske og omverden, noe som går tapt som følge av teknologisk rasjonalitet. Teknologiseringen av språkforståelsen til å handle om instrumentell begrepsmessig rasjonell formidling av fakta og informasjoner representerer en begrenset forståelse av hva menneskelig språk er.

Fenomenologisk ontologi gjør bruk av et poetisk språk som kan avdekke sider ved den menneskelige tilværelsen og vårt forhold til verden som forsvinner i et ensidig vitenskapelig språk. Den poetiske tenkning åpner vår tilgang til en sannhet som ikke handler om korrekthet og korrespondanse, men om en prosess med partiell og avgrenset avdekking av og åpning opp for vår virkelighet. Det virkelige er ikke bare noe statisk og ferdiglagd der ute som den rasjonelle vitenskapen kan fange i begreper og empiriske utsagn. Virkeligheten er også en tilblivelsesprosess som åpner seg for oss, gjennom prosjektene i vår egen tilværelse. Heideggers dialog med det poetiske språket gir oss et alternativ til begrepsmessig-rasjonell tenkning basert på interessen med en nytteorientert dominans over tingene i verden.

Et nøkkelord hos Heidegger for den poetiske tekningens virkelighetsforhold er nettopp Gelassenheit; dvs. å avstå fra interessene til å dominere, gripe inn i og utnytte tingene i verden. Gelassenheitsmodellen omhandler det grunnleggende harmoniske virkelighetsforholdet som utgjør et påtrengende alternativ til teknologogisk-rasjonell utnytting. Heidegger finner i det poetiske språket et alternativ til den teknologiske rasjonaliteten som definerer, reduserer, manipulerer, tar i besittelse og utnytter sine objekter. Den poetiske responsen på verden bygger på Gelassenheit, på en resignert innstilling som lar jaget etter mestring og definering opphøre, som lar tingene være det de er og slik de utfolder seg ut fra seg selv. Den poetiske tenkningens Gelassenheit stiller krav om en mer forestillingspreget og opplevelsesorientert måte å møte tingene på. Derigjennom kan vi oppnå en kritisk distanse til den teknologiske rasjonaliteten, og lære oss å leve med teknologien uten å bli dratt inn i ensidig og overdrevet kontrollering, underkastelse, utnytting av tingene i verden.

 
 
Litteratur:
Bret W. Davis, Heidegger and the Will: On the Way to Gelassenheit, Northwestern University Press, 2007,
 
Jennifer Anna Gosetti-Ferencei reiser i boken ‘Heidegger, Holderlin, and the Subject of Poetic Language: Toward a New Poetics of Dasein.’ (New York: Fordham University Press, 2004), s.6) spørsmålet om:
 

 «Is there not something more at stake in the destruction of nature than the loss of natural resources, something that might be essential to what we call our humanity and our humaneness? «

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s