Den peripatetiske samtale eller om å samtale mens man går. Om Søren Kierkegaard og dialogiske vandringer

“Dersom jeg ble spurt hvilket av alle mysterier som for alle tider kommer til å forbli ugjennomtrengelig så ville jeg ikke nøle med å svare: det selvsagte.» (Edmond Jabès: The Book of Shares)

 

En menneskeligere måte å gå på: Den peripatetiske samtale eller dialogiske vandring

Menneskelivet kan ligne et puslespill der ingenting ligger fast, ikke før har man lagt det ferdig før bitene flyter omkring og mønstret skifter. Når biter og mønstre er i fortløpende endring må vi hele tiden holde øye med det hele og passe på at bitene legges slik at de passer inn og går best mulig sammen. Slik er det med det meste av våre livsaktiviteter, som å gå, være sammen, tenke, snakke, føle, lære, osv..

Vi erfarer f.eks. av og til at noen mennesker kan bli i overkant pratsomme når de går. Vi opplever at det å gå og det å snakke på denne løpske måten ikke går i hop. Det er som om taleorganet hos noen smøres og settes i gang når føttene begynner å bevege seg.  Andre er mer målrettete, de ruser seg med snakk fordi gåingen rett og slett er for kjedelig, dette gjelder særlig for nybegynnere i gåingens kunst.

Noen snakker så mye som mulig mens de overlater til sine arme føtter å stå for gåingen, uten bistand fra hode og hjerne.  Andre tar rett og slett bena fatt fordi det åpner for en god anledning til å snakke med noen som de går sammen med. Jeg har ut fra erfaring mistanke om at mange kvinner har det nettopp slik. Noen av dem småprater hele tiden mens de går. Går man milevis kommer man til et sted langt borte, hvor man havner når man prater i milevis aner jeg ikke. Jeg er i tvil om det utelukkende gjør godt. Det er ikke uten grunn at man i det gamle munkevesenet la så stor vekt på at bevisst gjennomført stillhet og taushet spiller en rolle for den som vil leve et godt liv.

Andre igjen  – og jeg hører stort sett med blant disse –  finner seg som regel best tilrette når gåing og prating er mest mulig adskilt. Når vi tar bena fatt blir vi tause vandrere, som om vi har fått nok av snakking for en stund. I taushet og ved å gå tar vi oss inn i et eget usynlig rom i tilværelsen.

Jeg merker fort at jeg unngår å tilbringe for mye tid med folk som har det med å snakke mye mens de går. Det er direkte plagsomt. Jeg foretrekker å gå i stillhet. Se meg om. Se landskapet endre seg for hvert skritt. La tanker eie seg selv og strømme fritt i takt med kroppens bevegelser og underlagets rytme. Jeg liker ikke å gå helt automatisk; ofte forsøker jeg  å gå på en bevisst måte, der jeg kjenner etter og øver meg i å bruke kroppens store repertoar av enkle og komplekse bevegelser. Denne måten å gå på kan minne om yogaøvelser. Under vandring blir jeg annerledes enn ellers,  taus og svært lite meddelsom. Sannheten er at jeg for det meste foretrekker å gå uten å høre eller si et eneste ord. Ordene forstyrrer noe som finnes i gåingen og som man varsomt kan åpne seg opp for.  Jeg har funnet ut at denne stille måten å gå på lar meg oppdage en slags indre kilde i meg, jeg kommer nærmere mine egne tanker, hva jeg selv føler og tenker og hva som opptar meg mest. Etter noen dager med  taus gåing, opplever jeg mitt vanligvis så urolige og bekymrete indre som en kilde til egne uforstyrrete tanker, følelser, forestillinger; ja selv gåingen endrer seg og antar en innvendig eller innenfrakommende karakter, den strømmer ut av meg mer enn den er noe jeg gjør med viljen. Denne stille og dypere gåingen kan minne om det den tyske teologen og mystikeren Meister Eckhart omtalte som ‘renselsens vei’ (via purgitiva) til en dypere selverfaring, der man litt etter litt løsriver og befrir seg fra sin tilvante avhengighet av utvendige stimulanser og ytre adspredelser (‘Gelassenheit‘, ‘detachment’, adskilthet, ) Denne innadvendte og tause måten å gå på omtales gjerne som ‘meditativ gåing’.

Jeg har følgelig stor personlig og filosofisk sympati med de fullstendig tause vandrerne; folk som ser ned i bakken eller rundt seg og som så å si aldri opplater sin munn når de går. Slike ordknappe og stillferdige, gjerne litt bortvendte vandrere virker for meg som et mer ekte gåfolk enn den snakkesalige varianten. Freud og psykoanalysen fant som kjent opp ‘snakkekuren’ (‘the talking cure’) som fremgangsmåte for å hjelpe oss til å finne ut av våre mentale forviklinger, kanskje trenger vi å supplere denne med en taus og stille ‘vandre-kur’ (‘the walking cure’) for å få til en mer helhetlig helbredelse av kropp og sinn. Det har sikkert mye for seg at det hjelper ‘å snakke ut’ om problemer. For lenge siden formulerte en av de gamle ørkenfedrene uttrykket ‘solvitur ambulando’, som betyr noe sånt som at det løser seg mens man går. Kanskje hjelper det noen ganger å gjøre noe så enkelt som ‘å gå seg ut av’ problemer.

Jeg tror at for mye snakk under vandring forstyrrer noe viktig i meg selv; kanskje hemmes det den tyske filsosofen og skogsvandreren Martin Heidegger omtalte som den ‘besinnete’ og meditative ettertenksomme tankevirksomheten som kommer fra ens eget indre. Denne er noe ganske annet enn den instrumentelle og kalkulerende tankevirksomheten som preger oss i det travle sosiale livet. Denne tenkningen er ofte automatisert, den finner fortest mulig fram til resultater og holder oss mer fast i egne mønstre enn den hjelper oss til å finne ut av oss selv og tingene. Mange av oss tenker nesten utelukkende på denne ferdiglagde måten, vi har mistet tilgangen til en annen og mer ‘besinnet tenkning’ som til og med kan tenke over seg selv mens den tenker. I vår fortvilelse vet vi ikke lenger hvordan vi kan begynne å tenke på denne andre måten. I sitt berømte essay om tenkning og vandring skrev Heidegger følgende.

“Alt ligger på veien.”/”Det som er varig i tenkningen er veien.”

Heideggers tanker om veien og vei-tanker har mye for seg; å vandre lenge og alene gjør noe med vår tenkning. Under lengre vandringer blir jeg nesten automatisk engasjert med en egen type selvreflekterende ‘besinnet’ tenkning og den blir lett forstyrret når medvandrere tror at de må underholder meg med løst prat og tilfeldige ideer og innfall mens vi tråkker avgårde.

For andre og kanskje mest av alt for uerfarne vandrere kan det nesten være motsatt; det virker nesten som at det å gå er for langsomt eller så kjedelig og hendelsesløst slik at de er nødt til å prate eller underholde seg med et eller annet mer spennende bare for å holde ut sitt eget stadig mer tomme hode. Den langsomme vandringen gjør en oppmerksom på sin egen indre tanketomhet, og til å begynne med er det slettes ikke noen behagelig erfaring. Man gjør nesten alt bare for å unnslippe sin egen indre tomhet. Underholdning, adspredelse, aktivitet og løst prat for alle penga! Altfor mange henger på seg høretelefoner for å lytte til musikk eller lydbøker mens de går. Det er altfor krevende å lytte til seg selv. Betydningen av å øve opp sin evne til ‘indre lytting’ er undevurdert hos altfor mange. Samtidig går en mulighet til å lære seg selv å kjenne på en annen måte tapt i all den rastløse og utvendige pratingen.

Men som med andre menneskelige aktiviteter, er det også med gåing; vi går rett og slett på forskjellige måter og for mange ulike formål. Det finnes derfor utvilsomt mange måter å vandre på der det å snakke spiller ulike roller. Ikke bare i fysisk forstand, det er en selvfølge at folk kroppslig sett beveger seg på svært ulike og ofte karakteristiske måter når de går. Men også mental sett har det å vandre svært ulik funksjon for forskjellige mennesker og i ulike situasjoner. Vi går fordi vi har glede og nytte av det, og vi bruker det å gå på ulike måter i våre liv. Kanskje finnes det derfor like mange måter å vandre og gå på som det finnes forskjellige mennesker og eksistensielle situasjoner.

Noen vandrer for å komme seg vekk, andre for å få være alene eller kanskje mer for finne stillheten de savner i det samfunnsmessige livet –  disse ønsker selvsagt ikke selskapelighet eller å snakke med noen mens de går.

Andre betrakter det å gå alene eller utelukkende i stillhet nærmest som et helligbrøde. For dem er det å gå en måte å hygge seg på, noe trivelig, det er en sosial aktivitet som man gjør sammen med andre. Ganske mange har funnet ut at det å vandre kan være en enestående anledning til å ha gode samtaler med andre mennesker; de har forstått fordelene ved at folk gjerne snakker lettere med hverandre når de går ved siden av hverandre. For dem er det å gå er en ypperlige anledning til å dele og utveksle tanker med andre mennesker, å gå er derfor en slags dialogisk eller samtalevandring.

Den alltid aktuelle danske filosofen Søren Kierkegaard var en av disse dialogiske vandrerne som knyttet sammen det å gå med samtaler og tenkning. Jeg skal komme tilbake til hans viktige bidrag om litt.

 

Vandring og tenkning

August Rodin‘s berømte skulptur fra 1902 (nå utstilt i Paris; den finnes i flere versjoner) viser oss tenkeren som en sittende og urørlig skikkelse, i dyp refleksjon og intens indre kamp. Det er gjerne slik vi forestiller oss et tenkende menneske. Den ensomme filosofen som spinner frem tanker fra en indre kilde uten å bevege seg. Tankevirksomheten er en skjult og indre bevegelse, den tenkendes kropp er stasjonær og ubevegelig. Et ytre hylster.

Det finnes et annet bilde av det tenkende mennesket som er minst like aktuelt. Fra historien vet vi at filosofer og poeter, tenkende og skapende individer svært ofte er vandrende sjeler. De tenkte best mens de gikk, de tenkte mens de vandret.

Arthur Schopenhauer vandret en lengre tur hver dag for å kunne filosofere og skrive, Immanuel Kant likeså.

For både Martin Heidegger og Ludwig Wittgenstein utgjorde vandringer alene eller i samtale med andre en viktig side ved den filosofiske refleksjonen. Forfatterne Virginia Wolf og Thomas Mann var avhengig av vandring for å stimulere den tenkningen som vekker og driver frem poesi og kreativ skriving. Mange kloke hoder har hevdet at det ikke er tilfeldig at tenkning og skriving så ofte vekkes av det å gå.

Den amerikanske forfatteren og essayisten Christopher Morley sier det slik:

«Det å gå er den naturlige rekreasjonen til et menneske som ikke helt ønsker å undertrykke intellektet sitt men heller vil slippe det løs og leke seg litt med det for en stund. Alle store litterære mennesker har derfor vært entusiastiske vandrere.» 

Det greske ordet peripatetikos (περιπατητικός) henviser til det å gå. Når man sier «peripatetisk» mener man vandrende, ruslende omkring, eller rett og slett å gå omkring. En legende oppsto etter at den greske filosofen Aristoteles døde; at han var en ‘peripatetisk tenker’, han gikk omkring mens han tenkte og foreleste for sine elever og tenkepartnere. Betegnelsen Peripatetikos henviser til denne vandrende måten å tenke på.

Kanskje er ikke den gode tenkning alltid en stillesittende aktivitet der all bevegelse foregår i vårt indre? Skapende tenkning og skapende diktning har kanskje mye til felles med det å være i kroppslig bevegelse, det gå, det å legge ut på vandring.

Hva kan det være?

Etter min mening er dette noe enkelt, og samtidig så vanskelig å gripe. Å skape er å gå videre, å gå utover det som er foreliggende og gitt, det er å overskride. Å tenke som filosof og som forfatter er ofte å løsrive seg fra innarbeidete tankefigurer og overskride kjente tankemønstre. Som andre menneskelige aktiviteter, er eller kan også noe så enkelt som det å gå være å overskride eller virke overskridende. Å gå fra det kjente og ut i det ukjente, fra her-og-nå til det man drømmer om og forestiller seg, fra det fortolige og inn i andre og uoppdagete landskaper. Å gå kan sette oss i forbindelse med denne dype menneskelige trangen til å overskride. Kanskje er det til og med tilfelle at det finnes en ‘menneskelig måte’ å gå på som nettopp hjelper oss til å løse opp ting, komme videre eller overskride.

Ved litt ettertanke; for det gir seg ikke av seg selv; kanskje kan alle våre aktiviteter være overskridende eller transcenderende – fordi mennesket i sitt vesen er overkridende så deler disse aktivitetene dette ene (latin ‘transcendere’=overskride). Kanskje kan alt dette hverdagslige og gråe; det å drikke et glass vann, å ha omsorg for og lage frokost til sin gamle hjernesyke far, å stoppe et øyeblikk i veikanten for å snakke noen ord med ungene som leiker i gaten; kanskje kan til og med disse trivielle og selvinnlysende hverdagstingene være overskridende for den som har bevart evnen til en slags moralsk omsorg for tilværelsen, å bry seg om det nære og selvsagte, være ivaretakende våken for øyeblikket og her-og-nå situasjonen? Dvs. ikke bare det i dag så populære men teknisk reduserte ‘oppmerksomt nærvær’ (mindfulness), men mer en dypt moralsk og omsorgsfull væremåte og innstilling til det å være.

 

Den vandrende og samtalende tenker
Den danske tenkeren Søren Aaby Kierkegaard hører utvilsomt til blant de mest kjente og populære av de mange vandrende poeter og forfattere, tenkere og filosofer. Ifølge hans dagbøker kan det nesten se ut som om at alle Kierkegaards tekster og bøker ble komponert mens han gikk til fots, inkludert alle omskrivingene og revisjonene. Kierkegaards spesielle bidrag til vår forståelse av den menneskelige betydningen til det å vandre er først og fremst det som man har omtalt som sokratisk eller dialogisk vandring.

 

Samtale, snakking og det å gå

Den britiske forfatteren og religiøse tenkeren CS Lewis, som daglig gikk noen timer, knyttet verdien av slike vandringer til stillhet og det å gå alene: han skriver et sted at –

«det å gå og det å snakke er to svært store gleder, men det er feil å kombinere dem.»

For Søren Kirkegaard forhold det seg motsatt; hans vandringer fikk særskilt betydning gjennom det å møte andre mennesker og det å samtale mens de vandret sammen. La oss se nærmere på det fenomenet som vi derfor gjerne forbinder med den danske filosofen –  ‘dialogisk vandring’.

Den filosoferende Kierkegaard var en urban vandrer. Vandringen gjennom den danske hovedstadens gater og folkevrimmel fører gjerne med seg at man møter andre mennesker som man vandrer sammen med et stykke og kommuniserer med. Dialogen som oppstår og flyter mellom vandrere kan løfter den enkeltes tenkning inn i et annet sosialt medium og noe nytt fremkommer, en annen slags tenkning som ikke alene er min egen monologiske eller ‘kalkulative tenkning’  men en tenkning som får nye kjennetegn nettopp gjennom at den deles deles med en annen vandrer. Dermed skapes muligheten for en annen tilgang til og åpning mot den nære og presente virkeligheten som begge befinner seg i; dette stedet akkurat her, denne stunden akkurat nå.

Mange av oss oppdager dette; vandring kan vekke oss opp til en annen slags nærværende tenkning, i og gjennom dialogen blir vi ‘tankefulle’ mens vi rusler ved siden av hverandre langs veien. Vandring kan derfor være et egnet medium for få til gode samtaler og dypere tenkning. Vandring setter ofte vår dialogiske evne fri fra forutsigbar rutinesnakking og diskusjon. ‘Dialog’ kan altså være noe mer enn en tilfeldig diskusjon fordi den er tenkning som utfolder seg gjennom mennesker, ‘dia’ betyr gjennom og viser altså til noe som utspiller seg gjennom de involverte personene. Mennesket er kanskje et tenkende vesen, men på samme tid trenger vi å vekkes fra tankeløsheten som vi så lett faller inn i. Mennesker kan som dyrene hver eneste dag merke at livet i verden er en utfordring; som eneste vesen merker vi også at livet med oss selv og vårt indre er en utfordring som krever et våkent sinn eller at vi holder oss våken.

Byvandreren tar seg et ‘folkebad’ 
Den merkelige filosofen Søren Kierkegaard ble støtt og stadig observert under sine såkalte sokratiske byvandringer gjennom Københavns gater. Han hadde en karakteristisk positur og skikkelse som først senere og under turbulente omstendigheter ble til den karrikerte figuren som vi kjenner fra samtidige tegninger i bladet ‘Kosaren’.

Det er velkjent at Kierkegaard tidlig var opptatt av gåingens betydning for ivaretakelse av helse. Det å gå for Kierkegaard tid var både en kroppslig fysisk og en metafysisk åndelig aktivitet. Han var seg vel bevisst vandringens betydning for menneskers helse og velbefinnende. Å gå er først og fremst å bevege seg, og bevegelse er avgjørende både for kropp og sjel: han skriver f.eks. at helse og frelse bare finnes i bevegelsen:

– «Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg.»

Kierkegaard referer her til en hendelse med den greske filosofen Diogenes, som en gang sto fram som filosofisk opponent til tesen om at bevegelse ikke finnes ved å gå fram og tilbake mange ganger, uten å si et eneste ord.. For Kierkegaard er dette en såkalt indirekte kommunikasjon der man istedet for den rene verbale argumentasjon heller gir eksistensielt uttrykk for hva man vil hevde er sant og falskt.

Og, skriver Kierkegaard;

”dersom noen benekter at helse springer ut av bevegelse, så går jeg meg bort fra alle sykelige benektelser. Således, dersom man bare fortsetter med å gå, så vil alt bli til det beste.”

Den ironiske Diogenes med lanternen vandrende i Atens gater midt på lyse dagen mens han påstår at han leter etter et menneske. I en sidebemerkning kan det sies at denne måten å betrakte gåing på, som en form for argumentasjon og som en måte å fremme og hevde et livssyn i seg selv, og som altså kan tilbakeføres til Diogenes’ filosofiske praksis, finner man igjen i mange fasonger i dagens situasjon. Gateteater, stunts og andre former for performance kunst har alle noe tilfelles med Diogenes måte å filosofere på. Mange moderne vandrere og kanskje særlig pilegrimer synes for eksempel å oppfatte sin egen gåing og langvandring som et innlegg i diskusjonen om det moderne livsmønstret og den overdrevne motoriseringen av menneskelig bevegelse. Gåingen er samtidig en slags tankegang eller en del av en tenkemåte og en indirekte kommunikasjon om betydningen av det enkle liv og av egen aktivitet; og ikke bare det rent fysiske og praktiske man kan observere.

Det å gå er å bevege seg slik det å leve er en bevegelse. Kierkegaard sier det på denne måten:

”Mitt syn på livet er som prestens. Livet er en vei. Derfor går jeg. Når jeg bare kan få gått, frykter jeg intet” og et annet sted: «Mennesket står til alle tider på skilleveien.»

Å gå er en slags metafor for det å leve som menneske, man kan forstå sider ved menneskelivet kun ved å forstå noe så enkelt som det å gå:

«Å ta sjansen er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke ta en sjanse er å miste seg selv.»

For Kierkegaard er indirekte kommunikasjon svært sentralt i hans filosofiske begrep om det å gå. For Kierkegaard er det gitt mennesket å gå på menneskelige måter; vi kan gjøre det å gå til en autentisk menneskelig aktivitet.

Vandring som helsefremmende aktivitet
For Kierkegaard finnes det altså en menneskelig og eksistensiell måte å vandre på; vi må bare minne oss selv på om det når vi går. Vi glemmer så lett vår menneskelighet. Mange forbinder kanskje Kierkegaard mest med hans kjente formuleringer omkring helsemessige sider ved det å gå. I vår helsefikserte tid har man lett for å betrakte og til og med redusere det å gå til en slags helseaktivitet eller endog terapi.

Kierkegaard skriver i det kjente brevet til sin favorittniese Henriette Lund i 1947;

«Tab for alt ikke lysten til at gå. Jeg går mig hver dag det daglige velbefindende til og går fra enhver sygdom; jeg har gået mig mine tanker til, og jeg kender ingen tanke så tung, at man ikke kan gå fra den. Når man således bliver ved at gå, så går det nok.»

Gåingen er i denne formuleringen en daglig helsefremmende treningsaktivitet både kroppslig og sjelelig for en som ellers ikke tar seg tid til mer krevende fysisk aktivitet.

Han understreker at man må fortsette å gå selv om man er kommet på etterskudd helsemessig:

”Jeg vil allikevel si; Gå ! Dessuten, det er også innlysende at ved å gå kommer man hele tiden så nær velbefinnende som det er mulig, selv om man ikke helt når frem – men ved å sitte stille, og jo mer en sitter stille, jo nærmere kommer en å føle seg syk.”

For Kierkegaard var gåingen ikke bare en ren fysisk helsefremmende aktivitet, slik vi så altfor lett gjør i vårt moderne jag etter ungdom og helse. Jeg tror det er en skikkelse i Monthy Pytons ‘meningen med livet’ som treffer oss på kornet når han sier det slik:

«Well, it’s nothing very special. Uh, try to be nice to people, avoid eating fat, read a good book every now and then, get some walking in, and try to live together in peace and harmony with people of all creeds and nations.»

For Kierkegaard er et ensidig perspektiv på helse en altfor snever måte å forstå en så sentral menneskelig aktivitet som de tå gå. Å gå spilte en betydningsfull og nesten avgjørende rolle i hans eksistensielle tenkning, både som indirekte kommunikasjon og ikke minst for hans såkalte ironiske tenkestil.

Gåingen hadde også verdi for Kierkegaard fordi den satte han i kontakt med vanlige mennesker, mennesker som ikke hadde noen som helst kjennskap til hans filosofiske skrifter. Det å samtale med dem virker derfor oppfriskende på hans tenkning. Mønstret med daglige samtalevandringer setter opp et kontrapunkt til hans egne tekster, hevder en Kierkegaardkjenner. Den gående og snakkende greske filosofen Sokrates og hans peripatetiske filosofiske metode er en viktig referansefigur i Kierkegaards filosofi; i sine dagboknedtegnelser snakker Kierkegaard ofte om sitt behov for ’menneskebad’; og han var kjent for at han kunne stoppe å snakke med alle han møtte, kjente som ukjente. Det ble sagt om han at ’han går rundt omkring i byen hele dagen’, som regel var han da i selskap med noen han hadde truffet. Når han kjente den han møtte, kunne han ta opp samtalen nøyaktig der den hadde sluttet ved forrige møte. Hans byvandringer er på den ene siden Sokratiske vandringer, der den originale peripatetiske filosofen Sokrates er modellen for en praksis med å stille dialogiske spørsmål som åpner opp for utforskende og tenksomme samtaler om viktige menneskelige temaer. En utenlandsk kommentator, Andrew Hamilton, bemerker at Kierkegaards vandringer omkring i København er en av de mer interessante tingene å merke seg i den danske hovedstaden; han skriver videre at ;

”Når han går, så er han svært kommuniserende, og på samme tid greier han å trekke alt ut av sin ledsager som kan vise seg å ha nytte for han selv”. (sitert etter Poole 1993, s.169).

Kierkegaards søster skriver på sin side i et brev;

”Københavns gater var faktisk et eneste stort mottakelsesrom for han, der han gikk tidlig og sent, og snakket til alle han ønsket å snakke med. Når han forlot oss, og jeg ikke lenger kunne møte denne velkjente og elskete figuren mer, så syntes det for meg som om hele byen plutselig hadde blitt tom og merkverdig”. (Pool, s. 170)

Kierkegaard om pilegrimsferd:

«vandre som de, der ikke mere sidde fast i dtte verdslige Rige, men betragte dette Liv paa Jorden som en Pillegrim betragter det Land, hvorigjennem han valfarter, og det Herberg, hvori han overnatter; thi her tænker han ikke at blive, her venter han hverken at vorde Borger eller Borgemester …«

Noen arbeidshenvisninger: Hele sitatet lyder slik: “Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likvel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som deet er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendeet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen og finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.”

 

Links to interesting stuff on Kierkegaard and walking:

http://www.kylegann.com/KierkegaardWalking.pdf

http://www.kylegann.com/KierkegaardWalking.mp3