Breiviksaken fra vondt til verre: Om det merkelige forsøket på psykiatrisk sykeliggjøring av en politisk-ideologisk drevet massemorder

«Observanden vil ikke samarbeide. Han har vist seg å være veldig sta.» (spesialist i psykiatri/tidligere rettpsykiater Paul Hartvik, 10.2.2012)

“Jeg har en ekstremt sterk psyke (sterkere enn noen andre jeg har kjent), men jeg vurderer seriøst at det er kanskje biologisk umulig å overleve den mentale, kanskje kombinert med fysisk, torturen som jeg kommer til å møte uten helt å bryte sammen på et psykologisk nivå. Jeg antar at jeg blir nødt til å vente og finne det ut.” (Anders Behring Breivik, Manifestet)

«Lovgivere, forfatterne av den legale koden på

slutten av det 18. og tidlig 19. århundre, kunne ikke ha drømt om en klarere situasjon. Og likevel skjer det at maskineriet går i stå, girene henger seg opp. Hvorfor? Fordi den tiltalte forblir taus. 

Forblir taus om hva? Om fakta? Om omstendighetene? 

Om måten de foregikk på? Om den umiddelbare årsaken til hendelsene? Ikke i det hele tatt. Den tiltalte avviser et spørsmål som er essensielt i øynene til en moderne domstol, men som ville ha lydt merkelig for 150 år siden: «Hvem er du?»

Og den dialogen som jeg akkurat har gjengitt demonstrerer at det ikke er tilstrekkelig  for den anklagete å si som svar på spørsmålet: ’Jeg er opphavsmannen til forbrytelsene som dere har foran dere, punktum. Døm meg siden dere må det, fordømme meg hvis dere vil.’ Mye mer forventes av den anklagete. Utover innrømmelse av skyld, må det forteligge tilståelse, selvransakelse, forklaring av seg selv, avsløring av den man er. Straffesystemet kan ikke lenger fungerer bare med en lov, et lovbrudd og en ansvarlig part. Den trenger noe annet, et supplerende materiale. 

Dommerne og jurymedlemmene, advokater og statsadvokatens kontor kan egentlig ikke spille rollene sine med mindre de blir utstyrt med en annen type diskurs, den som den tiltalte kommer med om seg selv, eller som han gjør det mulig for andre å komme med gjennom sine tilståelser, minner, intime avsløringer, osv. Hvis det inntreffer at denne diskursen mangler, er rettens formann ustoppelig og juryen opprørt. De kommer med krav til og setter den anklagete under press fordi han ikke spiller spillet. (-) Dagens rettssystem har like mye å gjøre med forbrytere som med forbrytelser. Eller mer presist, mens den kriminelle over en lang periode ikke var mer enn den personen som en forbrytelse kunne tilskrives og som kan derfor kunne bli straffet, så har i dag forbrytelsen en tendens til ikke å være noe mer enn den hendelsen som signaliserer tilstedeværelsen av et farlig element – dvs. som er mer eller mindre farlig – i det sosiale legemet.” (Foucault; ‘Det farlige individet’)

 

«Som regel er det lett for mennesker, også ikke-fagfolk, å avgjøre om en forestilling er vrangforestilling eller ikke, men grensene kan av og til være vanskelige (-). Det som kan fortone seg som en vrangforestilling behøver ikke være det, dersom forestillingen er allment akseptert i det kulturmiljøet vedkommende lever i. (-) I forhold til religiøse eller politiske oppfatninger må vi ha et stort slingringsmonn når vi bruker begrepet. Forestillingene må alltid vurderes ut fra vedkommendes persons – og ikke undersøkerens – kulturelle bakgrunn. Det gjelder også i vårt samfunn i dag.» (Psykiatriprofessor Nils Retterstøl, 2004)


«Jeg er et usynlig menneske (-). Når de nærmer seg meg ser de bare det som omgir meg, seg selv, eller ting som fremkommer fra deres egen fantasi – ja, alt annet bortsett fra meg.» 
(Ralph Ellison, 1952; i boken  ‘Invisible Man‘).

«Anders Behring Breiviks kanskje fremste egenskap er å fremstå som normal.» (Østli/Andreassen i Aftenposten 26.11.2011)

«Tre psykologer, en psykiater og annet helsepersonell har sjekket terrorsiktede Anders Behring Breiviks helsetilstand mer enn 80 ganger. De mener ikke at han er paranoid schizofren. Ingen av disse observasjonene viser et eneste tegn på at Breivik er psykotisk, at han deprimert eller at det er fare for at han skal ta sitt eget liv.» (VG Nett)

«Og dessutan hadde dei sakkunnige mistanke om at Breivik hadde hallusinert utan sikkert å kunna dokumentera det.» (Psykiater Einar Kringlen i sin støtte til de første sakkyndiges konklusjon om Breiviks psykose og skyldevne.)

 

“Never before have so few been in a position to make fools, maniacs or criminals of so many.” (HG Wells, The Shape of Things to Come.)

Psykiatriens sirkus Breivik

«Opinion is like a pendulum and obeys the same law. If it goes past the centre of gravity on one side, it must go a like distance on the other; and it is only after a certain time that it finds the true point at which it can remain at rest.» (Arthur Schopenhauer)

Sirkus Breivik nærmer seg raskt sitt neste klimaks; rettsaken som starter litt over midten av april. En ukes tid i forveien av rettsaken  kommer den andre psykiatriske rapporten om Breiviks mentale tilstand og eventuelle tilregnelighet eller utilregnelighet. Vi vet nå at de to nye psykiaterne vurderer gjerningsmannens mentale tilstand og fungering helt annerledes enn de to første. Konklusjonen om skyldevne og tilregnelighet er i og for seg ikke det som setter opp et uløselig dilemma når det gjelder vår tro på psykiatriens faglige ekspertise. Psykiatriens problem er at vel kvalifiserte fagfolk oppfatter det samme omfattende empiriske materialet i Breiviksaken på dramatisk ulike måter. Mange har allerede forsøkt å redde stumpene ved å bagatellisere og minimalisere det voldsomme spriket mellom de to rapportene om Breivik. Det er å håpe at færrest mulig lar seg forføre av den typen taktikk for å unngå en grundig drøfting av psykiatriens rolle innenfor rettsvesenet og innenfor det psykiske helsevesenet. For de problemstillingene som Breiviksaken har brakt frem i kjernen av norsk psykiatri, handler såvisst ikke bare om vurdering og bedømmelse av mentalhelse-statusen til det kriminelle sinn, men like mye om dens rolle når det gjelder ordinære ikke-kriminelle psykiatriske pasienter.

Samtidig fortsetter Breiviksaken slik det har gjort siden første dag å avdekke stadig nye begrensninger, sårbarheter og mangler i det trauste og stolte Norske Hus. I entreen henger to rettspsykiatere og store deler av den norske psykiatrien i sitt eget rep. Justisministeren har klokelig stukket ut bakveien, og i det mørklagte stueromet henger PST’s leder dinglende i taklampen som et symbol på sviktende beredskap og mangelfull etterretning. Oppe på loftet, i en takbjelke, henger Oslopolitiets aksjonsledelse 22.7 i et rep spunnet mangelfulle rutiner og alment rot. Inne i husets støvfyllte arbeidssrom og bibliotek henger vår alles statsminister Jens Stoltenberg i sitt eget retoriske rep spunnet av to altfor lettvinte og svake fibre, mer åpenhet og mer demokrati.

 Med hoderystende vantro har vi gjennom uker og måneder kunnet følge stadig nye komplikasjoner og det stadig mer selsomme skuespillet omkring prosessen med å forberede rettsaken og avklare den rettspsykiatriske og psykiatriske statusen til norges største massemorder gjennom tidene. Når samfunnets offisielle representanter uttaler seg i Breiviksaken, og det gjør de hele tiden med obsessive gjentakelser hvor det som ikke blir sagt eller kan sies blir mer og mer påtakelig. For å komme det usagte nærmere inn på livet kreves det noe i retning av det Zizek har omtalt som  ‘kortsluttende tenkning‘.

Saken er i seg selv en norsk tragedie uten sidestykke i vår moderne historie. La det ikke være noen tvil om akkurat dette ene. Det som utspilte seg i regjeringskvartalet og på Utøya 22.7 er det ytterste skrekkscenario. Drap en masse er noe helt annet enn drapets hverdag i Norge. Et sted mellom 30 og 45 mennesker drepes hvert eneste år her i landet; gjerningsmannen fra 22.7 har på egen hånd drept omtrent det dobbelte antallet og skadet nesten like mange. Vi er ikke vant med store tall når det gjelder drap her til lands. I USA drepes i overkant av 14 000 mennesker hvert år, mens det anslåes at omkring 520 000 mennesker drepes på årlig basis i hele verden.

Gjerningsmannens handlinger har rammet rett inn i selve kjernen av vårt vanligvis så fredsommelige og lavvoldelige samfunn. Vi spør oss om og om igjen: Hvordan kunne dette skje; hvorledes kan og skal vi forholde oss til og reagere på slike uhyrligheter? Hvordan kan det gå til at tilsynelatende normal og våken norsk-sosialisert Oslo-gutt kan planlegge og gjennomføre et angrep på og et massedrap i sitt eget land? Er det noe vi ikke har forstått, forhold vi er blinde overfor, som gjør at det kan oppstå slike hjemmeavlete monstre i vårt velregulerte lille land?

Man har ikke før tatt et nytt skritt for å avklare et spørsmål, før et annet spørsmål blir enda mer presserende å avklare. Det er nesten som om en avisredaksjon etter å ha gitt ut dagens avis ser at den ikke holder mål og deretter bestemmer seg for å rette opp i elendigheten og utgi nok en avis for samme dag: Hva slags skuespill er dette, og hvor vil det ende?

Bak all det som ikke blir sagt og all vaklingen ligger det en annen og dypere samfunnsmessig dynamikk og en sannhet som vårt samfunn ikke liker å vedstå seg; som motstykke til 22.7 og det eklatante bruddet på samfunnets orden og fredelighet ønsker dets representanter å demonstrere at alt fortsatt er i sin skjønneste orden med oss; massemorderen skal behandles slik vi alle har rett til å bli behandlet, spillereglene opprettholdes som før; rettsikkerheten gjelder også for massemordere uten respekt for sitt eget samfunn. Det vaklevorne skuespillet omkring Anders Behring Breivik peker om og om igjen i retning av det usynlige sorte hullet i vårt liberale demokratiske samfunn og den setningen som ingen kan uttale: «Han kan ikke og skal heller aldri slippe ut i samfunnet igjen»

«Law can be sustained only by a sovereign power which reserves for itself the right… to suspend the rule of law(s) on behalf of the Law itself.» (Slavoj Zizek, The Parallax View.)

I Kafkas lukkete universer ligger utveien å gjennomgå en metamorfose og komme ut som noe helt annet i enden av prosessen; et insekt. I Breiviks tilfelle forsøker man med alle midler noe av det samme, å omdanne en målrettet og motivert massemorder til en psykiatrisk syk og utilregnelig pasient som i en årrekke har vært i sykdommens vold og styrt av psykotiske vrangforestillinger. Rettspsykiatere er ‘motivasjonsspesialister’ som fastslår hva slags motiver forbryteren hadde for drapene; de finner ut at drapshandlingene ikke fremkom ut fra motiver men fra psykotiske vrangforestillinger.

Metamorfoser er imidlertid ikke så enkle å få til når subjektet allerede har gjennomgått sin egen politisk-ideologiske metamorfose og er fullstendig klar på sin motivasjonen for drapene. Vi er inne i den andre runden i en rettspsykiatrisk runddans med psykiatrisk sakkyndige som skal avklare for oss hva det er for slags menneske det er som har begått de uhyrlige forbrytelsene og som vi skal straffe på en egnet måte når den dagen kommer. Det er allerede mange faser i prosessen rundt massemorderen Anders Behring Breiviks mentale status;  vi er langt fra kommet til slutten. Vår første og helt naturlige reaksjon var at mannen måtte jo være hinsides alle normale grenser; fullstendig gal eller syk. Ukene gikk; vi tenkte oss litt mer om; vi begynte å tenke at det kan ikke være tilfelle allikevel. Breivik var jo systematisk, kontrollert og ideologisk styrt i flere år både under planleggingen og under gjennomføringen av handlingene, han maktet å opprettholde et imponerende dobbeltspill slik at ingen merket eller mistenkte hva han holdt på med. Slike personer hverken vil eller kan vi betrakte som forstyrret eller sinnsyk. Deretter kom først de psykiatrisk sakkyndiges konklusjoner som provoserte fram en storm av kritikk og tvil. Ingen hadde kunnet forutse de mange sterkt tvilende og kritiske reaksjonene på de sakkyndiges konklusjon om gjerningsmannens utilregnelighet – vi blir stående å måpe over at vel kvalifiserte fagfolk kan være så totalt uenige omkring Breivik mentale tilstand og hva han feiler. Det er ikke til å unngå at man stiller seg spørsmålet om hva en slik uenighet kan bunne i?

Spørsmålet er nå mer om noen har evne eller vett eller mulighet til å ta grep og rydde opp i kaoset eller om en ond ånd har tatt over spillets gang og nå styrer prosessen mer og mer på avveier? Det første utspillet fra statsadvokatene Svein Holden og Inga Bejer Engh i påtalemyndigheten innebærer at man i spillets navn tvinges til å godta at det ikke er holdepunkter for at den psykiatriske erklæringen til Torgeir Husby og Synne Sørheim har kvalitetsmessige svakheter. De har dessverre rett; vi vet jo at den 7-manns sterke medisinske kommisjonen som skulle kvalitetssikre erklæringen har ‘intet vesentlig å bemerke’. Heldigvis ser retten hva somkan komme til å skje og tar mot til seg og oppnevner to nye psykiatrisk sakkyndige for å opplyse saken enda bedre. 

Vi minnes med gru andre kontroversielle saker som den psykiatriske vurderingen av Knut Hamsun, Bjugnsaken, Juklerødsaken, osv.. Det er allerede enkelt å se for seg et kaos under den kommende rettssaken; et utvalg av fagfolk og eksperter i psykiatri og ekstremideologi som sloss for åpen scene og presenterer totalt ulike vurderinger av Breiviks mentale fungering og om han er og har vært tilregnelig; gjerningsmannen selv som er i ‘propagandafasen’ kan gjøre seg maksimal nytte av kaoset for å få formidlet sitt ekstreme syn på virkeligheten.

Breiviksaken er som sådan et for alvorlig traume for hele det norske samfunnet til at vi tåler at det som hendte 22.7 blir etterfulgt av en kaotisk rettsprosess som utvikler seg til en farse med villt uenige eksperter og sakkyndige. De første sakkyndige har imidlertid levert sin kontroversielle rapport; etterfølgerne vil komme med en ny rapport der føringene allerede er klart formulert; hvor går veien videre?

Psykiatriske vurderinger: Hva er det avgjørende grunnlaget for oppnåelse av enighet;- bekreftelse gjennom fakta eller konsensusdannelse gjennom drøftinger?

”Det som vi handler ut fra burde være fakta. Dersom fakta ikke utgjør en diagnose bør vi ikke desto mindre handle ut fra fakta.” (Adolph Meyer, 1948)
«Nå oppstår et ytterligere spørsmål som for å skape forvirring i saken: ‘Hvem er det du tror du straffer?’ » (Foucault)

Fra den de første psykiatrisk sakkyndige møtte gjerningsmannen handlet det om psykiatrisk diagnose. Hva er en psykiatrisk diagnose for noe? «Diagnose» er fra gresk ‘dia’, som betyr «gjennom», og ‘gignooskein’, som betyr «å lære å kjenne.» Det betyr å
lære å kjenne hva som egentlig er saken ved å se gjennom overflaten, ved å se bak det man ser i utgangspunktet.

Så langt ser det hele uproblematisk ut. Vi forventet at den sakkyndige psykiatriske vurderingen handlet om bredest mulig å fastslå empriske saksforhold omkring gjerningsmannens sinnstilstand og fungering, På det ggrunnlaget kunne deretter avgjøre hans skyldevne og eventuelle tilregnelighet ut fra de kriterier som rettsvesenet har satt opp.

Da er det i og for seg i orden om fagpersoner underveis er uenige og har sprikende oppfatninger; dette er en teknisk-empirisk utfordring som løses ved grundigere undersøkelser og ledsagende sjekking og klarering av funn og indikasjoner slik at faktiske forhold gradvis blir brakt mest mulig på det rene. I en slik sammenheng forventet vi at med den store uenigheten og sprikende syn på faktiske forhold omkring gjerningsmannens psykiske tilstand måtte han selvsagt undersøkes videre og grundigere. Så går det opp for oss at det egentlig ikke er slik det foregår når det gjelder psykiatriske vurderinger. Vel inne i 2012 og et halvt år etter terrordagen har gjerningsmannen fått de diagnosene det er mulig å få; media bedriver en slags undersøkende diagnose-journalistikk der de jakter på eminente fagfolk som har andre ideer om hva slags psykiatrisk lidelser Breivik lider av.

1) Han er ‘normal’ og motivert av en ekstrem politisk ideologi

2) Han lider av en psykotisk sykdom og er a) paranoid schizofren med vrangforestillinger. Alternativ b: Han har en ren vrangforestillingslidelse’ av paranoid type.

3) Han har en blanding av alvorlige personlighetsforstyrrelser: Dyssosial/antisosial, narsissistisk

4) Han har en autistiskl utviklingsforstyrrelse som betegnes som Asperger syndrom, noe han har til felles med flere andre kjente mordere.

5) Han har Tourette syndrom med tvangstanker og tics.

6) Han har temporallappsepilepsi med hypergrafi

7) Han har flere av disse diagnosene, på samme tid

 

Da er kortstokken når det gjelder mulige og rimelige tolkninger spilt. Det kan hverken bli bedre eller verre. Psykiatrien viser sitt ansikt; enhver er enig med seg selv og ingen i denne bransjen har monopol på hva et annet menneske feiler. Diagnose er utgangspunkt for en slags sektdannelse med tilhengere og motstandere. Ingen tør å melde tydelig og klart fra om at psykiatrisk uenighet bare til en viss grad lar seg løse på den normale empiriske måten med å fastslå fakta.

I det offentlige rommet rår tiltakende forvirring. Vi ser alle at fagfolkene er rivende uenige både om fakta og om tolkningen av fakta uten at man foretar seg det som er riktig når slike ting oppstår; å gå til fenomene selv for å finne ut av hva som er tilfelle. Nei, det oppstår et halvt tildekket politisk maktspill som handler om det å bli enige og finne fram til kompromisser mellom ulike interesser i saken. Maktesløse som vi er kan man riste på hodet og lure på hvor dette vil ende; jeg er redd for at det som utspiller seg i Breiviksaken forteller noe som instanser og personer i vårt samfunn ikke ønsker skal komme tydelig opp i dagen. Det handler om at psykiatriske vurderinger og diagnostisering i stor grad er en subjektiv og intersubjektiv prosess som handler like mye om å komme fram til enighet og forene interesser som den handler om empiriske undersøkelser for å fastslå hva som er tilfelle. Psykiatrifaget er tildels en vitenskap, men den er også et ledd i samfunnsmessige makt- og konsensusprosesser. Den etterhvert mer og mer skandalepregete utredningen av Anders Behring Breiviks mentale status demonstrer med all tydelighet det mange som jobber eller er pasienter innenfor det psykiske helsevernet sliter med til dagen: at diagnostisering og behandling av psykiske lidelser bare i begrenset grad handler om teknisk-medisinsk faglighet og like mye eller mer om mellommenneskelige og psykososiale prosesser.

 

Til selve saken: prosessen med psykiatrisk vurdering av ABB

«Når et menneske stiller seg foran sine dommere med intet annet enn sine forbrytelser, når han ikke har noe annet å si enn «dette er hva jeg har gjort,» når han har ingenting å si om seg selv, når han ikke gjør domstolen en tjeneste ved å betro dem hemmeligheten bak sitt eget vesen, så opphører det rettslige maskineriet å fungere.» (Foucault)

22.7; en norsk massemorder fra Oslo avvæpnes på en ungdomspolitisk sommerleir og sperres inne bak lås og slå i påvente av rettergang og straff. Et helt folk er traumatisert, hele verden følger med i dramaet som utspilles i det alle hadde betraktet som det fredeligste landet på denne jord. Gjerningsmannen kommer under lupen; media setter lyskasterne på for å endevende alt han står for, hans omgivelser, oppvekst, liv og psyke og motvasjoner.

To vel meriterte rettspsykiatere oppnevnes for å vurdere gjerningsmannen; jeg skal ikke gå nærmere inn på hva det vil si å være meritert i det norske psykiatrimiljøet når det gjelder rettspsykiatri selv om det nok i seg selv er en interessant oppgave som forskere burde ta for seg. De oppnevnte fagpersonene er faglig grundige og bruker noen måneder på vurderingsprosessen; de møter morderen 13 ganger i tilsammen 36 timer. Etterhvert gjør de seg ferdig med en sakkyndig rapport som leveres til retten 29.november; og i kjølvannet av rapporten begynner så et nytt skuespill å utspille seg. Scene følger scene mer og mer uforutsigelig, stadig nye temaer dukker opp opp og skaper temperatur og debatt. Faglige uenigheter, problematisk kunnskap, udemokratisk kritikk fra forståsegpåere og uvitende legfolk, lekkasjer til media; det ene følger etter det andre.

De sakkyndiges rapport: Når man kjenner til den maktrollen psykiatere ofte føler de har og faktisk innehar i det psykiske helsevesenet, er det lett å se at spillet nå heter ‘hubris’ eller overmot:

«Det har vært et vanskelig og omfattende arbeid, men vi har aldri vært i tvil om konklusjonen.» (Psykiater Torgeir Husby til NTB ved overlevering av rapporten).

De psykiatrisk sakkyndige har talt; utrolig nok er de ikke i tvil. Et viktig ledd i vårt samfunns krevende oppgjør med gjerningsmannen havner i grøften nesten før det har begynt. Psykiaterne hevder å ha funnet utvetydig evidens for at massemorderen i årevis var og er fortsatt sinnsyk; han er psykotisk og lider av ‘paranoid schizofreni’. Han mangler skyldevne og er utilregnelig.

Hva har skjedd? Hvordan skal vi forholde oss til dette skuespillet? Har de sakkyndige gjort en nøktern faglig vurdering av Breiviks mentale helse eller har noe gått galt udnerveis? Har de uten å skjønne det blitt styrt i sine vurderinger av helt andre premisser enn av fagekspertise, fakta og mandat?

Folk der ute i samfunnslivet og mange av ofrene rister vantro på hodet; dette henger ikke sammen. Fagfolk og eksperter rister på hodet i skepsis. Gjerningsmannen selv rister på hodet; han hevder at 80 % av det de sakkyndige skriver om hva han hart sagt i møtene de har hatt med han ikke er tilfelle.

Psykiatriens svar på 'Pumpel og Pilt': De psykiatrisk sakkyndige i Breiviksaken
Psykiatriens svar på ‘Pumpel og Pilt’: De psykiatrisk sakkyndige i Breiviksaken

Nå handler det om de psykiatrisk sakkyndige og deres konklusjon; Breiviksaken har kommet inn i en blindgate. Tingene stopper opp etter at de leverte sin 243 sider lange rapport 29. november etter å ha gjennomført 13 samtaler på totalt 36 timer med Breivik. De sakkyndige er ikke i tvil om at gjerningsmannen er utilregnelig som følge av alvorlig psykiatrisk sykdomstilstand; de hevder å kunne beskrive et sykdsomforløp der den paranoide schizofreni-sykdommen fremkommer på en ganske typisk  måte:

«Observanden trakk seg tilbake fra sosial kontakt med venner, og har frem til det aktuelle vært mest inne på sitt eget rom. Hans mor sørget for vask av hus og klær, og handlet og laget mat for ham (…) Det er de sakkyndiges vurdering at observanden i perioden 2002 til 2006 hadde en tiltagende isolasjonstendens med gradvis sviktende funksjonsevne.»

En hel serie med kjente og velrennomerte advokater og fagfolk innenfor psykologi, psykiatri og terror- og ideologi-ekspertise går tildels hardt ut mot den psykiatriske vurderingen av massemorderen. Mange undrer seg over at an såpass psykiatrisk syk mann kan sitte isolert i fengsel uten å motta noen som helst form for adekvat psykiatrisk behandling. Behandlende psykologer og psykiater som har møtt Breivik omkring 80 ganger mener at det ikke finnes grunnlag for å vurdere Breivik som psykotisk.

Flere psykiatere og psykologer har kontaktet Breiviks forsvarere for å tilby nye vurderinger.

Riksadvokaten ser rett inn i kamera og omtaler dem som  forståsegpåere som burde ha tidd stille; de har aldri møtt gjerningsmannen og heller ikke lest politiavhørene av han. Burde de heller vise avholdenhet i alle fall fram til rettsaken 16.april?

Men da har mange problemer med å holde seg i skinnet; selv Einar Kringlen som må regnes som en av nestorene i norsk psykiatri har klare oppfatninger av Breiviks mentale tilstand uten å ha vært i kontakt med han. Med utgangspunkt i det samme materialet som andre har kritisert for å være mangelfullt sier Kringlen 6.1. til avisen Dag og Tid:

«Anders Behring Breivik var psykotisk, det kan det neppe være tvil om.»/ «De sakkyndige finner på grunnlag av sykehistorie og egne observasjoner at Brevik lider av schizofreni, nærmere bestemt paranoid schizofreni. Andre psykiatere ville kanskje falle ned på diagnosen paranoid psykose. Men det sentrale er at «observanden» har vært psykotisk under utføringen av de groteske drapene. Etter norsk strafferett er lovbryteren da utilregnelig.»

Kringlen avslører samtidig at selv han er ikke enig i alt de sakkyndige har konkludert med. Han er i tvil om at Breivik er schizofren, men at han kanskje heller at han har ‘paranoid psykose’, dvs. det som også kalles ‘delusional disorder’ eller vrangforestillingsforstyrrelse. Dette er en tilstand som er forholdsvis uavklart og heller dårlig utforsket (jeg skal gå grundigere inn på den senere i dette notatet).

Kringlen sier det slik:  –

«Dei sakkunnige meiner Breivik har vrangførestellingar, til dels av bisarr karakter. Ei vrangførestelling er ein ukorrekt eller utruleg påstand, ei urokkeleg tru som ikkje kan forklarast ut frå pasientens sosiale og kulturelle bakgrunn og ikkje lèt seg korrigera jamvel om vrangførestelling­ane strir mot alle kjensgjerningar, og jamvel om pasientens kunnskap skulle gjera det mogeleg for han å innsjå dette. Breivik meiner han truleg vert ny regent i landet etter statskupp, og han vil då ta namnet Sigurd Krossfararen II. Han meiner òg han kan få ansvar for deportasjon av fleire hundre tusen muslimar i Nord-Afrika.»/»Vi veit at paranoide ofte kan fungera relativt godt sosialt. Paranoide kan vera funksjonsdyktige og skjøna at ein må ta sine forholdsreglar. Til og med psykotiske personar kan planleggja og utføra kompliserte aksjonar.»

Problemet er at det er nettopp det som er tilfelle; at tvilen og uroen er fortsatt stor hos mange. Og Kringlens utspill med støtte til de sakkyndiges konklusjon gjør den ikke mindre. Kanskje tror Kringlen at dette kan roe ned tvilerne. Kringlens utspill reiser faktisk flere problemer enn det løser, både psykiatri-faglige og ting som går på selve den sakkyndige prosessen. Et av poenget er jo at de sakkyndige ikke har dokumentert at Breiviks vrangforestillinger er ‘bisarre’, det er heller snakk om nærmest normale forestillinger i den ekstreme ideologiske sammenhengen han opererer innenfor. Det er i tillegg allerede mer enn godt nok påvist at de sakkyndige har bommet kraftig i sine vurderinger på flere punkter, bl.a. på det forhold at Breiviks terminologi ikke er selvlagde uttrykk eller neologismer men vanlige ord i hans ideologiske og dataspillmessige kontekst. Ingenting av det Kringlen viser til i intervjuet med Dag og Tid svekker bildet av at de sakkyndiges rapport inneholder alvorlige feilvurderinger som inngår som premisser for deres konklusjon om Breiviks diagnose og utilregnelighet.

Bare det faktum at ulike fagfolk ut fra det samme materialet kan dra totalt ulike konklusjoner om Breiviks mentale tilstand får oss jo til å stille spørmålstegn med hele prosessen.

I psykiatrien er det lange tradisjoner for å sette diagnoser på folk uten at man har møtt dem; Hitler, Hamsun, Wittgenstein, Churchill, osv.. er bare noen av de kjente ofrene for psykiatrisk fjerndiagnostisering.

Hvorfor er det eventuelt bra at eminente fagfolk som f.eks. psykologprofessor Sven Torgersen, psykiatrispesialist Arne Thorvik, to av nestorene i norsk rettspsykiatri, Steinar Hauge og Pål Abrahamsen, førsteamanuensis Anne-Kari Torgalsbøen ved psykologisk institutt i Olso, den danske rettspsykiateren Randi Rosenqvist,den danske spesiallegen i psykiatri Henrik Day Poulsen; den svenske psykiatriprofessoren Johann Cullberg; kjente navn som alle går ut i offentligheten med sine kritiske synspunkter på de sakkyndiges synspunkter i rapporten? Tvilende, besynderlig, forundret, rystet, støtende uprofesjonell; osv.. er noen av de utrykkene som brukes i deres reaksjoner etter å ha lest deler av rapporten.

Den tidligere mangeårige lederen av Den rettsmedisinske kommisjon, Randi Rosenqvist, fastslo i egen vurdering så sent som 19. desember at Breivik ikke var psykotisk. På oppdrag fra Ila fengsel laget hun tre notater om Breivik for å vurdere om hans mentale helse var blitt påvirket av tiden i fengselet. Rosenqvist møtte Breivik og mener etter et møte 1. november at han er i god psykisk form.

«Jeg oppfatter hans avvikende utsagn som et uttrykk for ekstrem ideologi, ikke på noe vis som en psykotisk virkelighetsoppfatning.»

Kan situasjonen egentlig bli noe verre enn dette når det gjelder å skape ro i prosessen knyttet til en psykiatrisk vurderingen av Breivik?

Gjerningsmannen Anders Behring Breivik skal først ha blitt fornærmet over å ha fått diagnosen paranoid schizofren; han mener at 80 prosent av samtalene og innholdet i samtalene som de sakkyndige mener har funnet sted ikke har funnet sted etter hans oppfatning. Senere skal Breivik ha endret mening og er tilfreds med diagnosen. Han ser fordeler ved situasjonen og ønsker selv ingen ny sakkyndig vurdering.

Den danske kommentatoren Jørgen Haugan skriver treffende at det er tre mangelfulle sider ved rapporten:

sykeliggjøringen

fravær av ideologisk-politisk tilknytning

hvordan omstendigheter i det norske samfunnet kunne påvirke slike handlinger

Følgene av at man  neglisjerer avgjørende sider er alvorlige:

«Den psykiatriske rapporten forholder seg ikke til det politiske i hans handlinger. Den drøfter heller ikke hvordan en slik type kunne oppstå i Norge. I stedet blir det politiske sykeliggjort. Behring Breivik er blitt et uløselig politisk problem.»

Kultur- og debatredaktør på Aftenposten Knut Olav Åmås mener at det også har vært en del støtte til de to retspsykiateres vurdering. Han mener at Norge er et land som i sin grunnfølelse ikke respekterer autoriteter.

«Men vi har med sagen her fået en ny debat om psykiatriens magt og indflydelse i retsvæsnet, og det, mener jeg, er en meget vigtig debat,« »Psykiatrien som videnskab har en meget stor magt i lande som vores, og det er en temmelig trist historie.«

Åmås har lest de tilgjengelige delene av rapporten og skriver:

«Det, jeg har set, er en tynd kop te, og jeg synes, det er påfaldende, at de ikke har sat en terrorists handlinger ind i en politisk kontekst eller ser dem i relation til de ekstreme miljøer, han har haft forbindelse til»

En tynn kopp te kan riktignok være bra.

Det er kjent at psykiatrisk og psykologisk sakkyndighet, til tross for at den er nødvendig, ikke bare er til velsignelse i moderne rettspleie. Noen ganger lager den mer problemer enn den bidrar til å løse. Det har vært demonstrert flere ganger; tross sin saklige og vitenskapelige fasade lider dessverre moderne psykiatri av flere former for kontekstblindhet på en gang. Ofte går det allikevel sånn noenlunde, andre ganger er følgene alvorlige. Den mest uheldige blindheten for kontekst er i vår sammenheng kanskje det systematiske fraværet av refleksjon over hvordan ens vurdering av en massemorder påvirkes av ens egen posisjon og de sammenhengene en befinner seg i, hvordan sterke bakenforliggende perspektiver og føringer preger ens egen tankegang. Det trenger ikke gjøre så mye skade dersom man er seg fullt bevisst mulige forvrengninger og forskyvninger.

Den britiske filosofen Elizabeth Anscombe har skrevet at det ligger en fare i å lage beretninger om andre mennesker, ved at man kommer til å trekke emnet man skriver om ned til sitt eget nivå (ens egne moralske, kulturelle og intellektuelle begrensninger og fordommer overføres på motivet). Når det gjelder den psykiatriske vurderingen av Breiviks liv, person og psyke har dette utvilsomt skjedd; tross tilstrekkelig omfang og sidetall avslører rapporten en forbløffende kontekstblindhet og de sakkyndiges egne faglige og menneskelige begrensninger. De psykiatrisk sakkyndige undervurderer i utgangspunktet Anders Behring Breivik – det er på forhånd avgjort en gang for alle at denne monstrøse gjerningsmannen er det motsatte av alt vi liker. De sakkyndige kaster seg på prosessen som ‘statusstrippping’ som mediene har bedrevet dag ut og dag inn siden den mørke fredagen. Ander Behring Breivik er et null og en taper som ikke har noe å fare med. Han har selvsagt ingen normal barndom, ingen vanlig familie eller mor og far som oss andre; han har ikke venner, ingen kjærester, ingen normal skolegang eller sosial omgangskrets. Han har ikke følelser og mangler empati. Mannen har ikke penger, han har ikke jobb, han har aldri fått noe til eller brydd seg om alt det vi bryr oss om. Et slikt monster hører ikke med eller til blant oss i vår verden, han spiller ikke på vårt norske vinnerlag. Tenk om Breivik hadde spredt bilder av seg selv på nettet kledd til fest i valdresbunad? Med 17.mai sløyfe? På Ullevål I Drillo-drakt? Med ski på bena mens han heier på våre gullvinnere Northug og Therese Johaug under VM i Holmenkollen?

Føringene er sterke og klare. Slik skal og må konklusjonen til de sakkyndige også være. Slik blir den dessverre. Morderen strippes for alt som kunne gjøre han til en av oss, for alt det som hører sammen med normalitet. Breivik blir kledd av, han er naken, han er sinnsyk og følgelig utilregnelig. Gjennom en prosess som kan minne om ‘kombinatorisk paranoia’, uten å drøfte alternativer og legge opp til falsifisering av egne hypoteser, setter rapporten systematisk sammen alle store og små biter og brikker som passer inn i et forhåndsbestemte bilde; det som foregår er ikke psykiatrisk diagnostisering men mer en sosial prosess med statusstripping.

De sakkyndige demonstrerer tydelig sine premisser når de som mange andre med typisk ekspertisebetinget blindhet nærmest totalt overser og  setter tilside Breiviks pretensiøse ‘Manifest’. De tillater seg å gjøre denne feilen – (blant mange andre som f.eks. å overse hvilken effekt det har at hans groteske handlinger er så ekstreme og enestående) med en helt utilstrekkelig og dårlig begrunnelse. Jeg skal naturligvis ta dette problematiske manifestet til Breivik grundigere for meg senere; uten tvil er det den groteske terrorhandlingen som gjør at det er påkrevd å granske ‘Manifestet’ nøye. Uten ugjerningene som motivasjonskontekst er manifestet alene ved sitt sidetall bortimot uoverkommelig lesestoff for de fleste av oss. Men det betyr altså ikke at man i en psykiatrisk vurderingsprosess kan hoppe over det!

Den skyldige meldte seg selv og har aldri lagt skjul på noe; nå drøfter vi om det finnes andre skyldige og medskyldige og indirekte skyldige. Kanskje er vi alle litt skyldige? Med en så enorm ugjerning kjennes det lett som om det er enormt mye skyld å fordele; apparatet for skyldfordeling går på høygir: Hva med foreldrene? stefaren? stemoren? Barnevernet? Barne-og ungsdomspsykiatrien? Kanskje er jakten på skyldige fånyttes? Vi aner fortsatt ikke om gjerningsmannen er syk eller skyldig eller gal. ‘Paranoid schizofren’? Anders Breivik lever ikke i vår felles normale virkelighet der man kjenner et snev av skyldfølelse om man  bryter ut i ‘dæven han steike!’; drapsmannen befinner seg i en boble av sykelige ‘delusjoner’ og vrangforestillinger; han vet egentlig ikke hva han har gjort, han er utilregnelig, han har ikke skyldevne?

De sakkyndige har avgitt en omfattende uttalelse om disse tingene; men vi kan ikke slå oss til ro. I kjølvannet av uttalelsen uttaler andre som kjenner seg like sakkyndige seg skeptisk om de sakkyndige. Vi aner ikke om de to psykiatrisk sakkyndige som sier at de ikke har et gram av tvil om noe som helst har levert en usedvanlig grundig utredning eller et kontekststyrt makkverk av forhåndsbestilte feil og vilkårlige konklusjoner. Noen synes å være fornøyd med at den psykiatriske utredningen rent seremonielt og formelt er utført prikkfritt; alt er i sin skjønneste orden. ‘Normalitetsstripping’? Det er slik det foregår i norsk psykiatri; sosiologene Garfinkel og ikke minst Goffmann fant for mange tiår siden at psykiatriens vurderinger og prosedyrer mest av alt minnet om ‘degraderingsseremonier’.

Eksempel på status-stripping (cashiering) og degradering i militæret: Dreyfusskandalen

Vel kvalifiserte psykiatriske sakkyndige følger fagets normale fremgangsmåter og blir til sin store overraskelse ikke mottatt som faglige helteskikkelser men kledd av for åpen scene og står nakne igjen som i fortellingen om keiserens nye klær. Vi vet alle at psykatri naturligvis ikke er noen eksakt vitenskap men en sammensatt menneskekunst som må utøves nennsomt i forhold til sosiale kontekster (kanskje skulle vi ha minnet hverandre på om dette før vi satte i gang sakkyndighetsarbeidet i denne alvorlige saken); men hva er det vi har rotet oss opp i nå?

Det psykiatriske sakkyndighetsarbeidet er utført så slett og kontekstblindt at det knapt kan brukes til det den skal brukes til og i neste omgang skaper nye problemer både for faglige kolleger som i sannhetens navn er nødt til å møte en sakkyndig rapport med adekvat kritikk, og ikke minst for andre psykiatriske pasienter.

Vi kan ikke la det kompliserte spillet rundt gjerningsmannen overskygge at poenget og hele formålet med utredningen er å avdekke virkelige saksforhold, dvs. hva som er tilfelle med gjerningsmannens psyke. Sannheten og faktiske saksforhold sier man gjerne.

Fra 2006 til 2009, og i de siste månedene og ukene før han utfører terrorhandlingene, skriver Breivik sitt 2083-Manifest («2083, A European Declaration of Independence») som han sender ut på nettet til flere tusen mottakere 22.juli. Verket hans er på hele 1518 sider, og overgår dermed med flere hundre sider det nest største norske verket som så dagens lys i det skriveglade året 2011; Knausgårds 6.bind i ‘Min kamp’-serien. 2011 er åpenbart året da folk som utkjemper livkamper trenger mer 1000 sider for å berett om og dokumentere kampen sin.  Mot det samme årets slutt nåes for tredje gang rekordstore sidetall; denne gangen i en helt annen sjanger og nærmest som et antiklimaks. Det er noe så ekspertpreget som den 245siders sakkyndighetsrapporten som blir presentert på pressekonferansen 29.11. om massemorderens personlighet, sinn (sjel hans har de oversett) og sosiale tilværelse. De sakkyndiges skriverier og synspunkter utløser en storm av vantro og mistro; dette vil ikke ‘folket’ være med på:

‘Vi tror ikke på dere! Breivik var aldri psykotisk, han hadde skrudde ideer og vrangforestillinger som vi kjenner igjen som ideologi og ikke galskap. Massedrapsmannen Breivik er slettes ikke utilregnelig eller psykotisk forstyrret; dere har latt dere rive med av utstøtningsmekanismene som preger reaksjonene etter drapene. Alt han gjorde var en følge av bevisste valg, han valgte å la være å skyte noen mens han hadde ønsker å skyte andre. Han valgte å gi seg når mange nok var drept, forsøkte til og med å gjøre det over telefonen. ABB  var fullt ut tilregnelig under aksjonen, og han var det også under den niditge og krevende planleggingen og forberedelsene. Alt han gjorde stammer jo med beinhard logikk fra en høyreekstrem ideologi, hvert eneste lite skritt. han var aldri forvirret eller gjorde noe skrudd eller påfallende: Hva trenger man egentlig galskapen til? Som oss andre er dere eksperter altfor sterkt påvirket av udåden og myrderiene; fasiten var gitt, han kan ikke få lov til å være ‘normal’ som oss andre. Men husk nå bare – stemoren som traff han på et av Oslos utesteder i mars 2011 opplevde et hyggelig møte med han og kunne ikke merke noe galt med han! Ifølge psykiaterne var mannen psykotisk på dette tidspunktet. Ingen av de som uttalte seg om han i tiden frem til rapporten kom bemerket noe som helst som tydet på at han har vært alvorlig og funksjonsnedsettende (han fungerte ikke i det hele tatt, han hadde til og med redusert ‘boevne’) psykiatrisk syk siden 2006′.

Jeg vil med en gang innrømme at jeg er mer enn bare skeptisk til det vi må omtale som psykiatri-sporet. Psykiatriske vurderinger som er løsrevet fra sosiale og andre kontekster produserer forbausende lett både falske positiver og falske negativer; det har vi lært nok om av Rosenhans innleggelsesstudier på 90-tallet. 7 av de 8 normale psykologene (om slike finnes?) som la seg frivillig inn og fortalte at de hadde en stemme i hodet som sa ‘Thud’ fikk diagnosen ‘paranoid schizofreni’ eller lignende; de hadde store problemer med å bli utskrevet og friskmeldt til tross for at de ikke feilte noe. Senere undersøkelser av risikoen for feilaktige psykiatriske vurderinger har demonstrert at 1 av 4 normale personer feilaktig bedømmes av psykiatriske fagfolk som forstyrrete.

Men jeg er egentlig like skeptisk til en altfor ensidig fokusering på Breiviks høyreekstreme ideologiske tilknytning. Det er lett å stirre seg blind på alternativene psykiatrisk sykdom versus politisk ideologi. Denne finnes naturligvis og har hatt sin store betydning for gjerningsmannens lange planlegging og gjennomføring av ugjerningene. Men i formingen av Breiviks subjektive virkelighet og oppfatning av verden og seg selv finnes det mange andre påvirkninger og modeller, som nettopp ikke er knyttet til ekstreme ideologier og som beklemmende nok for vårt samfunn utgjør mer aksepterte sider ved normalsamfunnet og den vanlige borgers virkelighetsoppfatning. Vi er nødt til å grave fram normale sosiale forhold i våre vestlige samfunn som bidrar til å danne ‘psykologisk farlighet’ hos våre medborgere og kanskje også hos oss selv.

Korte psykiatriske ekskurser om vrangforestillinger og psykoser

Som man sier om krig; at det er for viktig for oss til at vi kan tørre å overlate til generalene, slik er det nå med psykiatrien. Breiviksaken gjør det nødvendig at folk setter seg inn i psykiatriske emner. Egentlig er det kjent at psykiatriske vurderinger er såpass upålitelige at man alltid bør være forsiktig; i undersøkelser er det påvist at psykiatere og psykologer vurderer 1 av 4 normale personer som alvorlig psykiatrisk forstyrret.

Vrangforestillinger som psykiatrisk fenomen

Spørsmålet om vrangforestillinger er – slik som også Einar Kringlen er inne på i intervjuet med Dag og Tid i januar av  – stor betydning i Breiviksaken. Den sakkyndige rapporten hevder utover det at Breivik er schizofren at han har bissarre vrangforestillinger. For at ideer skal betegnes som psykiatriske vrangforestillinger er det ikke nok med at de er feilaktige eller merkelige, de skal heller ikke være rimelige innenfor relevante livssamenhenger og kulturelle sammenhenger. Dette er en nøkkelproblmeatikk i Breiviksaken. I intervjuet som Kinglen har med Dag og Tid 6. januar kan vi lese følgende ordveksling:

«– Dei sakkunnige skriv at mange vrangførestellingar er bisarre. Men er ikkje det spesielle med Breivik at han tek antiislamismen heilt personleg og trekkjer han ut i ytste konsekvens? Er ikkje dette personlegdomsdraget sjølve kjennemerket på den politiske ekstremisten i alle sine former? 
– Det er eit definisjonsspørsmål, men eg kan vera samd i at ein del vrangførestellingar kanskje er forståelege, sett utifrå den situasjonen Breivik var i, og kanskje kulturelt forståeleg når ein ser på hans «politiske manifest». Dette manifestet burde elles vore drøfta meir utførleg av dei sakkunnige.»

Hva er vrangforestillinger og vrangforestillingsforestyrrelser?

Vrangforestillings- eller ‘delusjonal’ lidelse (DD) het tidligere ‘paranoid lidelse’. Den kan beskrives som en psykiatrisk tilstand der en eller flere vrangforestillinger er det primære symptom, og der pasienten ellers overveiende er eller opptrer som ‘normal’. Innholdet i pasientenes vrangforestillinger kan være svært varierende både mht. område og utarbeidelse, selv om noen typiske temaer går igjen hos de fleste.
Delusional lidelse er en uvanlig diagnose i psykiatrisk praksis, og vrangforestillinger oppstår som oftest bare som ett element i mer komplekse kliniske syndromer. Med andre ord, de fleste vrangforestillinger observeres sammen med andre psykotiske symptomer som hallusinasjoner eller usammenhengende tale (‘tankeforstyrrelser’) som en del av de klassiske syndromer som schizofreni, mani, psykotisk depresjon, og organiske tilstander som tyder på generalisert hjernedysfungering ved demenstilstander eller delirium.

I den rene vrangforestillingslidelsen forekommer feilaktige forestillinger i stor grad isolert fra andre plager eller forstyrrelser, som “innkapslete” vrangforestillinger. Slike individer har ikke andre primære psykiske symptomer som hallusinasjoner, usammenhengende tale eller kvalitativt unormale humørtilstander (selv om vrangforestillinger kan føre til andre symptomer, for eksempel en tro på forfølgelse kan føre til andre følelsesmessige endringer, som frykt eller sinne spesielt i forhold til de forestilte forfølgere). Det virker derfor sannsynlig at flertallet av mennesker diagnostisert med paranoid lidelse aldri blir sett av psykiatere.

Vrangforestillingersfenomener er ikke egentlig sjeldne i befolkningen. Mange tilfeller av mindre alvorlighetsgrad går uoppdaget omkring i
lokalsamfunnet.

Diagnostiserte vrangforestillings lidelse er et forholdsvis sjeldent psykiatrisk tilstandsbilde. Den familiære risikoen for fremkomst av vrangforestillinger er ukjent, men den totale insidensen er ca. 1 til 3 tilfeller per 100.000 innbyggere (anslagsvis 0,3% av befolkningen synes å ha vrangforestillingslidelse).

Den totale prevalensraten er høyere, rundt 3 per 10  000, og faktisk
er den sannsynligvis enda høyere nettopp fordi mange tilfeller av denne typen av forstyrrelser forblir udiagnostisert. Kvinner og menn synes å være like berørt av vrangforestillinger. Aldersspennet er veldig bred (fra 20 til 90-åren  med en gjennomsnitt på ca 40 års alder). Mange pasienter er single (ugift, skilt eller separert), og mange av dem som er gift gjorde det før de utviklet lidelsen. Ved vrangforestillingslidelse kan en person ha avgrensede symptomer som består av ikke-bisarre vrangforestillinger, samtidig som han eller hun ikke plages med fremtredende hallusinasjoner, personen har heller ikke andre tankeforstyrrelser, affektiv forstyrrelser eller uttalt avflatning av affekt. Vrangforestillinger kan virke ganske troverdige når de betraktes uavhengig av livssammenhengen, pasientene fremstår likeens gjerne som normale så lenge ikke en utenforstående kommer inn på temaet i vrangforestillingene deres. En person som har vrangforestillingsplager kan være høytfungerende i sitt dagligliv og viser gjerne ikke noen merkelig eller bisarr atferd bortsett fra vrangforestillingene. Ved forsøk på å motsi pas. fremkalles ofte en uhensiktsmessig sterk følelsesmessig reaksjon, gjerne med irritabilitet og fiendtlighet. Personen har en følelsesmessig overinvestering i ideene sine, og dette skaper komplikasjoner i andre sider ved psyken deres.

Vrangforestillinger: klassifisering og subtyper

I det amerikanske diagnosesystemet DSM IV  defineres vrangforestillingslidelse slik:

  1. Ikke-bisarre vrangforestillinger av minst en måneds varighet.
  2. Auditive eller visuelle hallusinasjoner, hvis de finnes, er ikke
    fremtredende;
  3. Atferd er ikke åpenbart påfallende eller bisarr, og personen fungerer
    er ikke markert svekket;
  4. Hvis stemningepisoder har inntruffet samtidig, er deres totale varighet kort i forhold til varigheten til den delusionale perioden .
  5. Forstyrrelser skyldes ikke direkte fysiologiske effekter
    av et stoff (særlig alkohol og kokain) eller en generell
    medisinsk tilstand (inkludert hjerneorganiske lidelser
    f.eks demens, multippel sklerose).

I DSM skjelner man mellom følgende subtyper av vrangforestillingslidelse:

  • Erotomaniske vrangforestillinger:

Kjerneinnholdet er en overbevisning om at man blir elsket eller begjært. Ofte av personer med høy status. Et annet navn for denne type vrangforestillinger lidelse er de Clerambault syndrom, som er en vrangforestilling at en annen person er forelsket i den enkelte. denne lidelsen forekommer oftere hos kvinner (‘Old Maid Insanity’), men kan forekomme også hos menn

  • Grandiose vrangforestillinger: En overbevisning om at man er spesiell, eller står i et spesielt forhold til universet, maktpersoner eller Gud.
  • Vrangforestillinger med sjalusitematikk: Man mener ens ektefelle eller kjæreste har et seksuelt forhold til noen andre.
  • Persekutoriske vrangforestillinger. Man føler seg forfulgt av noen ukjente eller navngitte personer eller organisasjoner. Fagfolk peker på at det er viktig å forstå og behandle ‘persekutorisk tenkning’ som spesifikt symptom i seg selv, og ikke bare som del av en større diagnose som f.eks. schizofreni (Freeman et.als. 2008: I boken ‘Persecutory delusions).

Hvilke feil og mangler er påvist eller sannsynliggjort i de sakkyndiges utredning av Anders Behring Breivik?

1) De har ikke drøftet den rollen hans ‘Manifest’ spiller. Dette understrekes også av fagfolk som er enige i de sakkyndiges konklusjoner.

2) De har ikke sett hvilken ideologisk-politisk og politisk-kulturell sammenheng hans ideer og motiver står i.

3) De har ikke sett hans personlige og psykososiale utvikling i sammenheng med hans ideologiske utvikling og prosjekt.

4) De har vurdert hans spesielle terminologi som selvlagd og neologistisk

5) De har ikke utredet hans personlighetsmessige fungering som mulig forklaring på hans utvikling og spesielle atferder og tankegang.

6) De undervurderer sterkt hans livspraktiske fungering (GAF-F).

7) De overbetoner det psykiatriske symptomnivået hos Breivik

8) Det er ikke dokumentert at Breivik har andre psykose-relaterte symptomer enn vrangforestillinger: man har ‘mistanke’ om hallusinasjoner.

Litteratur, kilder og henvisninger:

Munro, Alistair;Mok, Hiram; An overview of treatment in paranoia/delusional disorder. The Canadian Journal of Psychiatry / La Revue canadienne de psychiatrie, Vol 40(10), Dec 1995, 616-622.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s