Om vandringens psykologi: Filosofen Jean-Jacques Rousseau’s refleksjoner om vandringen

«Det var bare i mine lykkeligste dager at jeg reiste til fots, og alltid med den mest grenseløse tilfredstillelse.» 
(Rousseau:»Bekjennelser», Bok II)

Den franske filosofen J.J. Rousseau (levde fra 1712 til 1778)  omtales gjerne som opphavsmannen til ‘fotturens psykologi’ (Mer om dette, se f.eks. Harald Høffdings bok om Rousseaus filosofi).

J-J Rousseau er kanskje først og fremst kjent som det naturlige og individuelle menneskets filosof.

Han skrev sin berømte bok ‘Selvbekjennelse‘ (utgitt etter hans død i 1790; den består av to bind og omfatter livet hans fram til 1765, et påtenkt tredjebind om siste delen av livsløpet ble aldri skrevet) som både et lærestykke i individuell selvutforskning og som et eksempel i individuell livsutforming for oss alle. Rousseaus ‘Bekjennelsesbok’ er blitt en modell for senere selvbekjennende og selvavslørende bøker.

Rousseau så tudlig og kanskje klarere enn de fleste andre hvilke skadelige og hemmende virkninger sivilisasjon og samfunnsliv kan ha for mennesker. Han forteller oss at ‘fremskritt’ ikke alltid er det det gir seg ut for å være, en udelt velsignelse for oss; som naturvesener har vi innebygde begrensninger og tilbøyeligheter som påvirker hvorledes vi opplever endring av samfunnsmessige og kulturelle forhold. Vi må tillate oss å ta i betraktning mulige kostnader og mørke sider ved det som ved første øyekast ser ut som forbedringer og fremskitt. Dette er en synsmåte som vi har lett for å glemme i våre dager fordi vi overveldes av storsamfunnet og dets nesten ubegrensete makt over oss og vårt liv. Rousseau forsøkte å finne et selvstendiggjørende ståsted som kan hjelpe oss til å bevare og forsvare vår individualitet og subjektivitet under presset fra det mektige og overveldende felleskapet av samfunnsmennesker og storsamfunn; han formulerer i klare begreper hva det å vende tilbake til det mer naturlige, det enkle og ekte livet innebærer for den enkelte og våre liv i et samfunnet med andre.

Et avgjørende utgangspunkt for Rousseaus menneskeoppfatning er følelsen; det første og det siste leddet i vår eksistens er at vi føler. Vi er kanskje fornuftsvesener og logikk og begreper er avgjørende redskaper; men som konkrete levende mennesker er vi først og fremst følelsesvesener: Rousseau gjenoppdager ikke minst at våre følelser og andre neglisjerte naturlige og ikke-rasjonelle sider ved menneskets tilværelse spiller en like viktig og viktigere rolle for oss enn såkalte saklige, rasjonelle og seriøse ting som tenkning, logikk og sunn snusfornuft.

Hva annet kunne denne romantikkens og hjertets filosof da hevde?:

‘Jeg følte før jeg tenkte’!

Rousseau formulerer denne setningen i sine bekjennelser og hevder at dette er noe som alle mennesker til alle tider har felles. Du, jeg, alle mennesker; vi føler før vi tenker.! Følelsene kommer før tankene, følelser har prioritet i vår eksistens, de er våre sterkeste drivkrefter og ligger til grunn for, binder sammen og setter tonen i alt som er vesentlig i våre liv. For å kunne leve et menneskelig liv og ikke minst vårt eget individuelle liv må vi kunne lese følelsenes språk og ivareta den dype visdommen og fornuften som er innebygd i vårt følelsesmessige forhold til verden, oss selv og andre mennesker. Det finnes for Rousseau en slags ‘følelsesmessig sannhet’ eller sannferdighet som vi må tillateå påvirke og prege det livet vi lever.

Rousseau retter altså på en avgjørende måte det filosofiske blikket mot det enkelte individet og dets nære og levde konkrete erfaringer. Han innleder en livs- og naturnær måte å filosofere på som vi enda har mye å lære av, og som vi i dag ser en ny oppblomstring av i det som omtales som ‘filosofi som en måte å leve på’.

Vandreren Rousseau

Mot denne bakgrunnen er det derfor ikke overraskende at Rousseaus filosofiske blikk gjenoppdager noe så naturlig og konkret som det å gå, at han åpner opp for en annen forståelse av vandringens bredere menneskelige betydning. Mennesker har i sin ensidige rasjonalitet og opptatthet av ‘viktige og store ting’ en tilbøyelighet til å overse og nedvurdere de enkle og nære tingene; det å gå oppfattes som en triviell og ordinær aktivitet som ikke har annen betydning en n å forflytte seg. Og i en tid da det finnes andre måter å forflytte seg som er langt mere effektive og spennende enn det å gå, da glemmer vi altfor lett vandringens dypere og større menneskelige rolle. Når vi har en for snever forståelse av vandringens rolle i vårt liv og våre indre tilstand, ja da kan vi like godt bevege oss ved å sykle, løpe maraton, padle, seile, og mest av alt ved hjelp av alle slags motoriserte hjelpemidler; det er mer effektivt, vi kommer raskere fram, og fremfor alt – det er jo mye mer underholdende og spennende. Men samtidig avslører vi at vi ikke forstår hva det å gå betyr for oss, faktisk at vi ikke forstår oss selv og vår måte å være på i denne verden. For å kunne gjenvinne en menneskelig måte å gå på må vi forstå hvordan det å gå preges av vår menneskelige væremåte; som dyrene går og vandrer vi, men som mennesker gjør vi også noe mere når vi går og vandrer.

Rousseau gjenoppdager på et vis vandringens overskridende rolle, at mennesket kan vandre på en annen og mer menneskelig måte enn den trivielle vi så lett tenker på. Hans  nyoppdagete entusiasme og begeistring for den frie vandringen ut i verden, ut i og gjennom naturområder og landskaper, stammer opprinnelig fra hans tidlige reise til fots over de fransk-sveitsiske alpene i 1728. Han var kun 16 år gammel ha han la ut i verden og livet på sine egne føtter. I hele hans ungdomstid spiller lange fotturer og det vi i dag ville kalt ‘langvandring’ en svært sentral rolle for Rousseaus utvikling som tenker. Rousseau oppdager at det å vandre er noe mer enn å forflytte seg for å komme fra et sted til et annet; vandring kan være eller gjøres til en vesentlig menneskelig aktivitet som innvirker på hele ens mentale væremåte. Med tilbakeblikk på sine vandringsår skriver han senere at han fant ’fornøyelse ved å gå’, uavhengig av selve ’trangen til å nå målet’. For han er det selve den raske gange og bevegelsen gjennom skiftende scener og landskaper, som også setter tankene i bevegelse, gir dem dristighet og luftighet slik at de kan heve seg ut over begrensninger og bindinger. Den som vandrer begynner å tenke på en annen måte, både om virkeligheten og om seg  selv; han eller hun begynner å tenke overskridende fordi vandring i seg selv er en overskrivende aktivitet.

Rousseau skriver videre i sine ”Bekjennelser”:

“Aldri tenkte jeg så mye, eksisterte så levende, og opplevde så mye, aldri har jeg vært så mye meg selv – hvis jeg kan bruke det uttrykket – som på de reisene som jeg har gjort alene og til fots. Det er noe med gåing som stimulerer og oppliver mine tanker. Når jeg oppholder meg på et sted så kan jeg knapt tenke i det hele tatt, kroppen mine må være på i bevegelse for å sette sinnet mitt i gang. Synet av landsbygden, behagelige utsyn som følger etter hverandre, det å være utendørs, en sunn appetitt, og den gode helsen som jeg oppnår ved gåing, den lette atmosfæren i et vertshus, fraværet av alt som gjør at jeg føler min avhengighet, av alt som minner meg på om min situasjon – alt dette virker til å frisette ånden min, gir min tankegang større dristighet, kaster meg så å si ut i tingenes storhet, slik at jeg kan kombinere den, velge dem ut, og gjøre dem til mine som jeg vil, uten frykt eller begrensning” (min oversettelse)

Som romantikkens filosof er Rousseau aldri bare opptatt av det praktiske og nyttefornuftige. Det å gå er for oss mennesker ikke bare en allminnelig jordnær praktisk aktivitet men alltid noe mer som involverer hele vår naturlige menneskelighet. Det å gå er like meget en sjelelig aktivitet som det er noe praktisk og kroppslig. Å gå åpner opp for andre sider ved vår psyke og vårt følelsesliv som gjør oss til mere hele mennesker. Rousseau lar oss se at noe så enkelt og praktisk som en fottur inneholder dype psykologiske hemmeligheter. Når han skriver at

‘den evige higen, som aldri får fred, er fotturens dypeste hemmelighet’ –

da løfter han det å gå og vandre ut av det trivielle, kjente og hverdagslige, og viser oss at det å gå som andre menneskelige aktiviteter også kan være ‘transcenderende’ eller overskridende. Å gå er eller kan for mennesket være en ‘transcenderende aktivitet’, en individualiserende menneskelig og kreativ aktivitet som løfter oss ut av og utover det avsluttete og ferdiglagde, som lar oss oppdage at verden såvel som ens egen inviduelle tilværelse alltid er åpen og uavsluttet.

Det å gå…er derfor mye mer enn det trivielle med å forflytte seg ved hjelp av bena, vi er ikke bare tobeinte gående skapninger, men gåing gir oss potensielt frihet….gjør oss bevisste vår spesielle menneskelige frihet….den gjør oss istand til å bryte opp, å forlate og gå videre fra det statiske og dennesidige, det kjente, det jordnære….det er å løfte seg opp til og finne fram til nye utsikter og innsikter.

Rousseau tenker at den frie vandringen samstemmer med et særtrekk i hans egen natur, hans livlige og mange ganger nesten overfølsomme og stemningspregete lynne – som han omtaler som en ’manie ambulante’, eller vandringsmani. Og som også medfører at han finner lykke i den stadig vandringen og flakkingen omkring i verden, en følelse han omtaler som ’felicite ambulante’.

Lidenskapen for vandring, å se verden, å bestige fjell – Rousseau formulerte og komponerte sine tanker mens han gikk, han filosoferte peripatetisk……tankene oppsto underveis på de lange vandringene –’det er noe med gåing som stimulerer og liver opp mine tanker’ – ’men nå har jeg reflektert nok for en reisende, tiden er inne for å returnere til veien’, skriver han et sted.

Rousseau hadde altså et rastløst hjerte, han var en naturlig vagabondtype som hadde lett for å oppleve storslåtte peripatetiske gleder.

’Aldri tenkte jeg så mye, eksisterte så livaktig, og opplevde så mye, aldri har jeg vært så mye meg selv, (-) som i reisene jeg har foretatt alene og til fots.’ (Bekjennelser, London, Everyman’s Library, eng. utgave 1931, s.147)

Han forteller at når han oppholder seg på et bestemt sted over en tid, da kan han knapt tenke i det hele tatt;

’min kropp må være i bevegelse for å sette mitt sinn i gang’.

Rousseau omtaler med glød de mange tingene ved vandringen som innvirker positivt på han. Synet av landsbygda, vakre landskaper som følger på hverandre og forandrer seg etter hvert som han beveger seg gjennom dem, den frie luften, det åpne landskapet, sunn appettitt, den gode helse han fikk ved å gå, den lette atmosfæren i vertshusene. Han forteller at fraværet av alt som gjør at jeg føler min avhengighet, av alt som kaller meg tilbake til min livssituasjon – for han er en vesentlig del av det å vandre.

– ’Alle disse tingene virker til å frigjøre min ånd, gir min tenkning større mot, kaster meg (-) inn i tingenes storhet’.

– ’Å reise til fots, uten hast, i fint vær og fint landskap, og å ha noe behagelig å se fram til ved målet, av alle livsmåter er dette den som passer meg best’,

og videre skriver han…..

 ’jeg liker å gå i mitt eget tempo, og stoppe når jeg liker det’…..

Også i sin mest berømte bok ’Emil. Eller om oppdragelsen’ (1897) reflekterer Rousseau over reising og vandringens betydning. Han skriver her:

”Det er bare en reisemåte som er behageligere enn å ri, og det er å gå til fots. Man avreiser og stanser, når man vil; man gjør seg så meget eller så liten bevegelse, som man lyster. (-) Overalt hvor det behager meg å være, der blir jeg. I det øyeblikk jeg kjeder meg, går jeg min vei. (-) Jeg går overalt, hvor et menneske kan gå; jeg ser alt, som et menneske kan se; og da jeg bare er avhengig av meg selv, nyter jeg all den frihet som et menneske kan nyte”.

Rousseau ser også det sterke menneskelige felleskapet og likhetsfølelsen som ligger i vandringen….både i samtiden og møtene med andre vandrere, men også historisk og gjennom forestillingskraften:

”Å reise til fots, det er å reise som Thales, Platon, og Pythagoras.”

Å gå på den måten Rousseau gjør det….og det er faktisk snakk om en roussauesk måte å gå på……det er selvsagt ved siden av å være sosialt også utvilsomt helsebringende, men det påvirker ikke minst humør og stemning på en svært positiv måte.

– ”Hvor mange forskjelligartete fornøyelser samler man seg ikke ved å reise på denne behagelige måten ! Ikke å tale om, at man styrker sin helse og oppliver sitt sinn” –

”fotgjengere er alltid muntre, lette i sinnet og tilfredse med alt”.

Han ser med et kritisk blikk på overdrevet bruk av mer komfortable reisemåter, f.eks. å reise i tillukket vogn trukket av hester:

-”Dersom man bare ønsker å nå et mål, kan man gjerne la seg kjøre i postvogn; men vil man reise, må man gå til fots”.

Han snakker med en viss forakt om slike travle reisemåter, der man for å reise hurtigst mulig spiller tiden av ren iver etter å spare på den; og forsøker å gjøre mellomrommet mellom avreise og ankomst til et stort null:

”Vi reiser altså ikke som ilbud, men som vandringsmenn” –

skriver han videre.

” Vi bekymrer oss ikke bare om vår reises utgangspunkt og endepunkt, men også om det mellomrom, som skiller dem. Selve reisen er oss en fornøyelse.”

Hos Rousseau er de opplevelsesrike vandringene og det dramatiske livsløpet to sider av samme skjebne, av samme unike livsutforming. Hans måte å leve på og måten han vandrer på følger samme mønster:

-«I am in recounting my travels, as I was in making them, loath to arrive at the conclusion. (-) I love to walk at my ease, and stop at leisure; a strolling life is necessary to me: traveling on foot, in a fine country, with fine weather, and having an agreeable object to terminate my journey, is the manner of living of all others most suited to my taste.» (sitert fra Bekjennelser, 1931, s. 156)

I hans selvbiografiske hovedverk ’Bekjennelser’ fremgår det at Rousseau både oppdager og blir seg selv gjennom sine lange vandringer som ung mann. Den avgjørende vendingen i hans liv, hans ‘illuminasjon’ og omvendelse som initierer hans skrivende og filosoferende fase, kommer også til han under en vandring sommeren 1749.

Å vende ryggen til menneskesamfunnet: Den ensomme vandrer

Mot slutten av sitt liv endrer Rousseaus forhold til vandring seg.

I sitt siste verk «Den ensomme vandrers drømmerier», som han aldri fullførte, smelter hans tanker omkring det å vandre sammen med tanker knyttet til hele hans mangslugne og dels ulykkelige livsløp. Som tittelen sier består denne vakre lille boken av 10 ettertenksomme og følelsesfyllte vandringsmeditasjoner; første vandring, andre vandring, osv.. Han mediterer for hvert eneste skritt, hver vandring er en meditasjon er fyllt av hans frie tankeinnfall, dagdrømmer og tilbakeskuende fantasier:

«Jeg er nå alene på jorden, har ikke lenger noen bror, nabo, venn, eller felleskap annet enn meg selv».

Med disse berømte ordene åpner Rousseau sine refleksjoner fra den siste fase i livsvandringen sin; ‘Reveries’; en ensom vandrers dagdrømmerier. Han fortsetter med en bitter tone:

«Den, der mest af alle har elsket menneskene og søgt deres selskab, er efter deres fælles beslutning blevet en fredløs blandt dem. I al deres drevne had har de søgt, hvilken pinsel vel kunne være grusomst for min følsomme sjæl, og så med vold brudt alle de bånd, der bandt mig til dem. Jeg ville have elsket menneskene mod deres egen vilje.»

I den første vandringsmeditasjonen forteller han hva som har gjort at han har endt opp som den arketypiske pilegrim – ‘en gjest hos virkeligheten’, som det heter hos den store svenske forfatteren Per Lagerkvist  som i flere av sine viktigste bøker behandler pilegrimsmotivet – den hjemløse og fremmede omflakkeren som er på evig gjennomreise, alltid underveis. Det individuelle frie mennesket som et sted inne i seg kjenner seg som en fremmed gjest i alle fellesskap, blant alle folk, i alle land.

I de lange ensomme vandringer fant Rousseau en modell for sitt livs utforming og bestemmelse – han var en natur der befriende nytenkning gikk sammen med en uendelig praktisk frihetsfølelse og et intenst og turbulent samfunnsengasjement. Hva annet kunne Rousseau til slutt bli enn en solitær og delvis utstøtt vandrer og pilegrim. I stille ettertenksom vandring kommer han resignert og ensom til veis ende, for å forlate en dramatisk livsvei.
I en interessant nettartikkel har Zev Trachtenber (se: http://www.ou.edu/ouphil/faculty/trachtenberg/ExileMossTrooper.pdf) sammenlignet Rousseaus forhold til det å vandre med Thoreaus forhold til vandring. De er begge barn av romantisismen og dyrker begge en intens måte å forholde seg til og oppleve naturen. Men de forholder seg grunnleggende ulikt til det å gå:

«Selv om vandringsaktiviteten i bunn og grunn utgjør en del av begges identitet, så betrakter de det å gå ut fra to forskjellige eksistensielle posisjoner, to måter å være i verden på. (-) Mens Rousseau ved det å gå gjennom naturen handler ut identiteten til en som er i eksil, forvist fra samfunnet, går Thoreau som en slags «ødemarksbanditt», dvs. en som bor på grensen mellom samfunnet og naturen, og går på kryss og tvers mellom dem.»

Noter:
[1] «If «the eternal yearning that never finds peace is the deepest secret of the walking tour,» then Rousseau discovered that secret. He is the founder of the psychology of the walking tour. » Harald Höfding, Jean Jacques Rousseau and His Philosophy trans. William Richards and Leo E. Saidla, (New Haven, CT: Yale University Press, 1930), s.29

(2) I den engelske oversettelsen lyder disse kjente setningene slik:

«for never did I exist so completely, never live so thoroughly, never was so much myself, if I dare use the expression, as in those journeys made on foot. Walking animates and enlivens my spirits; I can hardly think when in a state of inactivity; my body must be exercised to make my judgment active. The view of a fine country, a succession of agreeable prospects, a free air, a good appetite, and the health I gain by walking; the freedom of inns, and the distance from everything that can make me recollect the dependence of my situation, conspire to free my soul, and give boldness to my thoughts, throwing me, in a manner, into the immensity of beings, where I combine, choose, and appropriate them to my fancy, without constraint or fear. I dispose of all nature as I please; my heart wandering from object to object, approximates and unites with those that please it, is surrounded by charming images, and becomes intoxicated with delicious sensations. If, attempting to render these permanent, I am amused in describing to myself, what glow of coloring, what energy of expression, do I give them!» (Bok IV, (1731-1732)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s