Pasienten som selvskapende system. Om grunnlaget for egenbehandling og selvhelbredelse

“Hva skal jeg gjøre med meg selv?”  (Sagt i fortvilelse av ‘Ruth’, en 50-årig mentalhelsepasient.)

images (2)Noen spørsmålstillinger:

Hvordan kan vi best forstå og hjelpe eller behandle et lidende og sykt menneske, som ønsker og trenger og ber om vår hjelp?

Hvilke modeller og forståelsesmåter fungerer best som teoretisk bakgrunn for å gjøre forståelig det som skjer og utspiller seg i en sykdomshistorie og et behandlingsforløp?

Hvilken stilling har personens egenforståelse og egne grep i behandlingen? Har de en egen og avgjørende og krativ plass, eller er pasienter henvist til å utføre alle slags reduserte ‘hjemmelekser’ utformet og pålagt dem av den profesjonelle terapeuten? Slik det f.eks. foregår i kognitiv atferdsterapi?

Hva er forholdet mellom vår indre egenforståelse (endoklinisk forståelse) av oss selv som pasienter (hele vår ‘endokliniske’ kompetanse) og andres ytre og tredjeperson faglige forståelse av oss, som f.eks. psykologens og terapeutens?

Finnes det psykologiske, psykiatriske og psykososiale eksperter som forstår oss bedre enn vi kan forstå oss selv?

Finnes det alltid flere versjoner av en forståelse av en pasients tilstand, sykdom og helbredelse fordi det ikke er mulig å forstå et liv på en eneste og riktige måte og der pasientens egen forståelse eller forståelser er og må være et viktig innslag?

Er det å forstå en person og et personlig livsprosjekt en aldri avsluttbar dialog mellom personen selv og han/henne selv, hans eller hennes omgivelser og andre viktige personer som er involvert i vedkommendes tilværelse og livsløp?

426651_3197030881576_478902917_nÅ spille en rolle i eget liv, i sin egen helse og sykdom

En ting er eller burde være sikkert: Et individuelt liv er aldri bare som som hender med et menneske, noe som er en følge av påførte faktiske ytre forhold, begrensninger og årsaker. Vi utsettes ikke bare for påvirkninger og innflytelser som bestemmer den vi er og hvordan vi har det. Vi spiller en rolle i vårt eget liv. Et eget liv er selvsagt noe vi selv tar del i og utformer, det er vårt eget prosjekt og et slags personlig ‘verk’. Oppgaven blir å forstå hvorledes et bestemt personlig prosjekt dannes og blir til gjennom samhandling og dialog med omgivelser og andre mennesker og alle slags påvirkninger, personlige forutsetninger og læring, påførte omstendigheter og de store og små valgene personen gjør. For å kunne oppnå en fullgod forståelse for et konkret menneskes liv og livsproblematikk er det altså ikke tilstrekkelig å betrakte den som uttrykk for årsaksforhold knyttet til pasientens individuelle psykopatologi sammen med personens ideologisk funderte ideer og motiver. Vi må kunne sette alt dette sammen i lys av personens egne og samfunnsforankrete livsprosjekt og de valgene som personen har gjort og gjør i samhandling og dialog med sin sosiale omverden. Dette er lettere sagt enn gjort i en tid som mer later som enn tar på alvor menneskets evne til selvforming og selvbestemmelse. I vår vitenskapsdominerte virkelighet ‘glemmer’ vi menneskers selvbestemmende evne for deretter på en ensidig måte å bruke ‘deterministiske’ tenkemåter for å forstå deres person og livsmønster.

Det som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttalte om hvorledes et diktverk blir til kan like gjerne brukes for å forstå et personlig livsprosjekt som et ‘estetisk’ selvformende prosjekt:

“Et dikt (Her: en person) som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse.”

Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykodeterministiske og patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre ytre ting, som nevrobiologiske forhold og genetiske påvirkninger, oppvekstbetingelser og sosiale påvirkninger, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaper i personlighet og lynne. Men som mennesker er vi også i våre livsprosjekter selvskapende vesener eller det som Maturana og Varela i 1972 omtaler som ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser:

“Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom.”

Et selvskapende system kan samtidig ikke forståes på en dekkende måte fra utsiden og gjennom system-fremmende forståelsesmåter. Uten at en tar utgangspunkt i eller går via systemets forståelse av seg selv vil en gå klar av gode forståelser eller sitte igjen med begrensete og ufullstendige forståelser. Eksperter og sakkyndige som undersøker en person eller en gjerningsmann bruker god tid på å forsøke å avdekke vedkommedes selvforståelse. Det er lett å skjønne hvorfor det er slik. Systemets forståelse av seg selv inngår i og virker med i dets selvskaping, og selv om denne selvforståelsen ikke utgjør noen fullstendig forståelse så utgjør den et uomgjengelig og konstitutivt element i en slik.

Selvskapingsmodellen er altså en av grunnene til at god psykologisk behandling utspiller seg gjennom å støtte opp under og fremme pasientens fungering som sin egen hjelper og terapeut. Selv i konvensjonell terapi der terapeuten og hans eller hennes utenfra-forståelse gies en priviligert posisjon den egentlig ikke fortjener, er pasienten likevel aktivt selvskapende og står for en egen forståelse er utilgjengelig for terapeuten og ligger utenfor dennes forståelseshorisont. Studier av psykologisk behandling viser tydelig at pasientene hele veien opererer med sin egen forståelse av det som skjer i terapien, og det er gjerne store ulikheter mellom pasientens og terapeutens oppfatning av det som utspiller seg.

Pasienter med vedvarende og overveldende psykiske plager forståes best som ’sterkt’ autopoetiske systemer der systemet har utviklet seg inn i uheldige spor eller retninger som har ført med seg at det har stivnet og tapt noe av sin evne til selvkorrigering av bestemte måter å fungere på. I slike tilfeller vil det selvskapende systemet kunne hjelpes til en mer optimal fungering ved at pasienten gjennom å oppleve grunnleggende trygghet og akseptering gradvis gjennvinner sin åpenhet og evne til å forsette selvskapingen gjennom den støttende dialogen med en åpen og engasjert behandler.

Den russiske dialogfilosofen og litteraturviteren Mikhail Bakhtin (1895-1975) er i samsvar med psykologisk og biologisk individualitetsforskning når han hevder at hver person er unik;; det unike i oss er både ‘gitt’ (vi er unike om vi ønsker å være eller ikke) –  men individualitet vår er ikke ferdiglagd men også noe som blir aktualisert av hver enkelt av oss gjennom livsløpet.. Vi gjør vår eksistens til en spesiell ”oppgave” eller “prosjekt” ved å underlegge den formende mening. Vi er hele livet i bevegelse, livet vårt må forståes som pågående hendelser, det individuelle selvet kan ikke tolerere fiksérbarhet.

Filosofen Sartre treffer dette poenget når han sier i sin berømte formel: ‘jeg er det jeg ikke er, og er ikke det jeg er’. Hva personen “er”, er altså egentlig udefinerbart. Livet er også i viktige henseender en slags kamp for å med-definere hvem vi er og kommer til å fremstå som i konfrontasjon med og motsetning til samfunnets og andres definisjoner og bestemmelser av han.

En person kan altså ikke være fullt ut åpenbar eller kjent i verden, som følge av at ens eget livsprosjekt er underveis, i stadig endring og preget av ‘uavsluttethet’. I Bakhtins forståelse lever vi alltid i dialog, ikke bare med andre mennesker, men også med oss selv og alt i verden. Alt der ute “adresserer” oss i en viss forstand; vi blir hver av oss adressert på unike måter gjennom det bestemte stedet som vi befinner oss på i verden. Man inngår i dialog med og ser sin eget utside eller sitt eksteriør bare gjennom andres perspektiver på en selv.

En kommentar om “Pasienten som selvskapende system. Om grunnlaget for egenbehandling og selvhelbredelse

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s