Sjel og sjelløshet. Hva er en ‘sjel’, og hva vil det si å ha en ‘sjel’? En innledning til imaginal psykologi

‘How then are Souls to be made? How then are these sparks which are God to have identity given them – so as ever to possess a bliss peculiar to each one’s individual existence? How, but by the medium of a world like this? ‘  (John Keats, letter 14th February 1819)

«Den sentrale stillheten er det reneste elementet i sjelens, sjelens mest opphøyde sted, kjernen og essensen i sjelen.» (Meister Eckhart)

‘Sjelenes flukt’

Bakgrunn: Den østerriske forfatteren Robert Musil skrev en gang følgende kommentar til moderne menneskers forhold til sjelen:

«Vi har ikke for mye forstand og for lite sjel, men vi har for liten forstand i spørsmål som handler om sjelen.»

Spørsmålet om sjelen er fortsatt med oss. Kanskje mer som en skygge av et spørsmål enn som noe vi retter oppmerksomheten mot i fullt alvor. For hvem kjenner ikke ordet sjel? Selvsagt kjenner vi alle ordet sjel. Vi bruker det kanskje av og til i dagligspråket uten at vi tenker nøyere over hva vi mener med det. Som regel betyr det det samme om psyke eller sinn, altså har det en slags psykologisk betydning for oss.

Blir vi derimot spurt om hva sjel er stusser vi gjerne. Da er vi på  usikker grunn. Hva i all verden skal man svare? Sjel har noe fremmedartet over seg for vår moderne og rasjonelle innstilling, noe vi ikke helt vet å håndtere. Sjelen hører ikke til den vanlige erfaringsvirkeligheten vi befinner oss i; den er antagelig sjelløs? Vi aner at sjel handler om en slags ikke-materiell eller ikke-kroppslig vesen elller essens i personer, og eventuelt i dyr og planter og ting; og at denne essensen har en egen eksistens eller eksisterer på sin egen måte og kan leve videre etter døden. Vi har likeens hørt om sjelevandring som antagelig har å gjøre med sjelens måte å forflytte seg på.

Som faglig begrep i psykologi og psykiatri er selvsagt sjelen ikke lenger i bruk og er erstattet med mer vitenskapelige og empiriske betegnelser.

Hvorfor skal man da ta for seg sjelen? Dette er i virkeligheten den viktigste artikkelen av alle de tingene jeg arbeider med for tiden. Mye av det man i dag lærer i fag som psykologi og psykiatri, som er sterkt dominert og preget av de ensidige kognitiv-atferdsmessig og nevropsykologiske paradigmene – utgjør en hindring for vår forståelse av vårt eget indre liv, av sjelen og hva det vil si å være ‘besjelet’. Men samtidig er det av stor viktighet å konfrontere denne utfordringen i moderne tenkning om mennesker. Mye av det som utspiller seg i våre menneskelige liv, både hos en selv og i møte med andre er ikke forståelig eller håndterbart uten at vi forstår hva det vil si å være et sjelelig vesen.

Det vil ta meg endel tid å skrive ut de tankene jeg har om dette viktige emnet.

Jeg har en lang karriere som psykolog bak meg; iløpet av denne har jeg aldri brydd meg om ‘sjelen’.I virkeligheten har jeg knapt tenkt over hva sjel er for noe eller hva man en gang i tiden la i dette begrepet.

Det som satte meg i gang med å tenke omkring emnet ‘sjelen’ er følgende: Møtet med en langtids psykiatrisk pasient for noe et par et år siden. Det ble et veiskille for meg. Etter å ha vært inne i en krevende åndelig og personlig krise som han forsøkte å mestre på egen hånd, ble han innhentet av sine omgivelser, tvangsinnlagt og diagnostisert og deretter ‘behandlet’ i omkring 10 år i psykiatriske institusjoner.

Hva er sjel? 

Thomas Moore skiller psykologien som er ”en sekulær vitenskap» fra «omsorg av sjelen” som er en hellig kunst. (1994, xv). Med sin hovedvekt på sjelen fører den imaginale psykologien noe religiøst inn i psykologien. For begrepet sjel innebærer tilstedeværelse av mysteriet. Siden sjel er et mysterium og dermed hverken er lett og heller ikke presist definert, er det en fordel å nærme seg sjelen ved  å sette sammen flere perspektiver på sjelens natur.

Aftab Omer definerer sjel som den mystiske stillheten, livsfølelsen og annetheten som finnes i sentrum av ens væren. Hovedporten inn til sjelen er forestillingsevnen eller imaginasjonen.(2008).

Menneskets sjel

Sjelen i alle ting: Siden det moderne prosjektet har vært rettet mot å avmystifisere universet, så vil den postmoderne oppgaven med å gjenanimere universet være en betydelig utfordring.

 

Hva er en ‘Imaginal psykologi’?

Omer og Kremer skriver i en artikkel fra 2003 at –

”Imaginal psykologi henter tilbake sjelen som psykologiens primære fokus. Sjelen uttrykker seg i bilder. Omsorg for sjelen krever at vi viser stor oppmerksomhet når det gjelder de bildene vi bebor. Imaginal psykologi har sine røtter i den transformative praksisen som er i kjernen av mange åndelige tradisjoner og kreativ kunst. I de siste hundre årene, har moderne dybdepsykologi gjenoppdaget det potensialet som bor i det hellige. Imaginal psykologi tar opp og følger denne gullåren gjennom dens eldgamle og moderne manifestasjoner på måter som er relevant for våre moderne liv, noe som fører til at en utpreget postmoderne psykologi vokser fram.”  

Mary Watkins (1992) definrerer ‘imaginal psykologi’ på følgende måte:

«An imaginal psychology would proceed from the nature of the imaginal. The substance of this would be grounded in the phenomenology of images. This phenomenology would rely on the ability to be aware of which imagistic mode one is in, so that statements about images and imaginal movements are not understood as simply facts but as descriptions of imaginal relationships….Each specific type of imagining is grounded in the identification of consciousness with an image. This image makes us imagine in a certain way and to thereby see all images from a certain perspective. A phenomenology of the imaginal is dependent on the endless discovery of ways of imagining-each yielding both a new vantage point to other images as well as a new experience of «oneself.» To extend the descriptions yielded by the  perceptions and interactions of one imagistic mode, an imaginal psychologist would of necessity have to learn how to switch modes. To be able to shift with awareness between ways of imagining not only generates knowledge about the imaginal, but allows the imaginer to inhabit countless ways of perceiving, moving, feeling, thinking, being«( pp. 151-2)

En imaginalt orientert psykologi starter ut fra innsikten i at forestillingsevnen og fantasien spiller en avgjørende rolle for mennesker. Vi lever ikke bare i en rasjonell og sansbar virkelighet, men kanskje like mye i en verden av våre egne forestillinger; dvs. en imaginalt generert og strukturert virkelighet.

 Det imaginale kommer til uttrykk gjennom symboler, følelser, kreative produkter, indre fornemmelser, eller i en distinkt og fordypet opplevelse av her-og-nå. Dens former fremkommer i myter, oppleves i drømmer, eller uttrykkes i kunst og litteratur. Betegnelser som ofte blir brukt om det imaginale inkluderer forestillingsevne, fantasi, drømmer, dagdrømmene, indre stemme og visjoner.

Den Jung-inspirerte amerikanske psykologen James Hillmann hevder at det imaginal taler til psyken i sitt eget språk og gjennom egne uttrykksformer, det snakker følelsesmessig, dramatisk, sensuelt, fantastisk.
Fantasi er det begrepet som ligger nærmest det som menes med imaginalt. Fantasien er det å danne mentale bilder eller begreper om noe som ikke er faktisk til stede for sansene. Den franske religionsfilosofen Henry Corbin (1969) bruker begrepet imaginal fordi ordet fantasi oppfattes i vår vestlige kultur som noe som bare angår barn eller primitive eller forstyrrete mennesker. Vårt sterke fokus på rasjonell kunnskap ugyldiggjør mye av verdien av fantasiens virkelighet, som regnes som innbildninger og noe uvirkelig. Corbin hevder på sin side at forestillingsevnen har en egen noetisk verdi, at den er et organ for særskilt kunnskap fordi den på sin egen måte skaper væren eller virkelighet. Som en skapende kraft i mennesket danner forestillingsevnen deler og dimensjoner av vår opplevde virkelighet. Corbin foreslår at den virkeligheten som fremkommer av forestillingsprosessene eksisterer i en mellomliggende verden mellom vår sansepregete erfaringsverden og verden for det rasjonelt-logiske. Begrepet  om ‘det imaginale’ viser til dette utvidede synet på fantasiens rolle, som omfatter noe som er atskilt fra vårt vanlige ego og dets vilje eller det bevisste sinn, og som besitter en autonom virkelighet.

 

Litteraturoversikt

Alschuler, A.S. (1987) Recognizing inner teachers: Inner voices throughout history. Gnosis, 5, 8-12.

Corbin, Henry. Ralph Manheim (Trans). (1969) Creative Imagination in the Sufism of  Ibn ‘Arabi. Princeton: Princeton University Press.

Corbin, Henry. (1972). Mundus imaginalis or the imaginary and the imaginal. Spring.

del Nevo, Matthew. (1992). Imaginal psychology’s disability. Spring, 53, 113-120.

Edinger, Edward. (1992). Ego and Archetype: Individuation and the religious Function of the Psyche. Boston: Shambhala.

Elkins, David. (1995). «Psychotherapy and Spirituality: Toward A Theory of the Soul.» Journal of Humanistic Psychology. Vol. 35, No. 2, Spring 1995, pp. 78-98.

Epstein,Gerald N.; The imaginal, the right hemisphere of the brain, and the wakingdream.

Heery, M.W. (1989) Inner voice experiences: An exploratory study of thirty cases. Journal of Transpersonal Psychology. 21(1):73-82.

Hillman, James. (1976) ReVisioning Psychology. New York: Harper Perennial.

Hillman, James. (1979) Dreams and the Underworld. New York: Harper & Row Publishers.

Hermans, Hubert. (1993). Imaginal dialogues in the self: Theory and method. Journal of Personality, 61, 207-236.

Jung, C.G. (1965) Memories, Dreams and Reflections. New York: Vintage Books.

Jung, C.G. (1972) Two Essays on Analytical Psychology. Princeton: Princeton University Press.

Jung, C.G. (1990a) Symbols of Transformation. Princeton: Princeton University Press.

Jung, C.G. (1990b). The Archetypes and the Collective Unconscious. Princeton: Princeton University Press.

Lancaster, Brian. (1991). «Imagination, Mind and Reality.» Mind, Brain and Human Potential. Longmead, Shaftesbury, Dorset: Element Books Limited.

Liester, Mitchell B. (1996) «Inner Voices: Distinguishing transcendent and pathological characteristics.» In The Journal of Transpersonal Psychology. Vol. 28, No. 1.

Maslow,A. H. (1964) Religions, values and peak-experiences. New York: Penguin Books

Sinetar, Marsha. (1986). Ordinary People As Monks and Mystics. New York: Paulist Press.

Singer, Jerome. (1975). The Inner World of Daydreaming.. New York: Harper & Row, Publishers.

Turner, Victor and Edward Bruner, Eds. The Anthropology of Experience. Chicago: University of Chicago Press, 1986,

Watkins, Mary. (1992); Waking Dreams. Dallas, TX: Spring Publications.

Watkins, Mary. (1990); Invisible Guests: The Development of Imaginal Dialogues. Boston: Sigo Press.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s