HJERNE OG HISTORIE. LURIAS ‘SOSIOCEREBRALE’ FORSTÅELSE AV SAMMENHENGENE MELLOM HJERNE, HØYERE MENTALE PRO­SESSER OG SOSIOKULTUELLE FORHOLD

Tema for denne artikkelen er den kulturhistoriske skolen i sovjetisk psykologi og dens utkast til en teoretisk forståelse av hjerne-psyke sammenhengene som integrerer biologisk og samfunnsmessig teori. Vygotsky og Lurias teori er det første gjennomførte forsøk på å formulere en helhetlig referanseramme for en menneskeforståelse som er biologisk, psykologisk-subjektivtforankret, og samfunnsmessig-historisk forankret på samme tid. Vygotsky og etter han Luria, er de første som har formulert og utforsket et sett av konkrete begreper om menneskehjernens sosiale natur og forankring, f.eks. gjennom begrepet om hjernesystemers ‘ekstracorticale organisering‘.

 

 

 

Innledning: Et viktig knutepunkt for møtet mellom samfunnsmessig-historisk for­ståelse, psykologi og de nye nev­rofagene har siden etterkrigsårene vært Vygotsdky og Lurias tilnærming til nevrofaglig teori, ut­redning og beha­ndling. På mange måter har Lurias nevropsykologiske teori stått ganske alene fram til det siste tiåret i dette møtepunktet mellom naturvitenskap og humanistiske og sosiale fag. I vestlig debatt var slike problemstillinger lenge henvist til filosofiske og idehistoriske miljøer, mens de konkrete nevrofaglige og nevropsykologiske forskningsdisiplinene lenge unngikk slike problemstillinger. I dag har dette forandret seg fullstendig. Menneskehjernens forhold til samfunnet og måten den påvirkes sosialt er kanskje det heteste temaet det siste tiåret i nevrovitenkapen. Lu­rias kompliserte og ennå i viktige hen­seender lite gjennomdrøftete teoretiske bidrag, kan på samme tid karak­teriseres som et humanistisk-nev­rologisk og sosiokulturell nevropsykologisk teori-ut­kast.

Jeg skal i denne presentasjonen av Lurias arbeider gå nærmere hva som menes med denne sammensatte karakteristikken.

Bakgrunn

Alexander Romanovich Luria døde i 1977; han var da 75 år gammel. Hans karriere, som han selv beskriver i boken ‘ The Making of Mind: A personal Account of Soviet Psychology’ som kom på engelsk i 1979, varte over omtrent 5 tiår og er utvilsomt helt uten sidestykke. Howard Gardner (1983) hevder at det finnes minst to Luria’er – en ‘faglig’ og en ‘politisk’ skikkelse. Lurias faglig-vitenskapelige karriere og bidrag kan ikke forståes fullgodt uten at man også kjenner den samfunnsmessige og politiske konteksten i Sovhetunionen som han var virksom innenfor.

Luria åpner sin selvbiografi med følgende ord:

» Jeg begynte min karriere i de første årene av den store Russiske revolusjonen. Denne ene skjebnesvangre begivenheten influerte på avgjørende måte livet mitt og livet til alle andre jeg kjente.»

I kjølvannet av revolusjonen og på grunnlag av den marxistiske samfunns­teoretiske og materialistiske menneskesynet arbeidet Luria og hans kolleger for å utforme en ny Sovjetisk psykologi som kunne bidra til det menneskelige arbeidet i det nye samfunnet. Luria kom tidlig i kontakt med psykologiens sentrale figurer: Pavlov, Bekhterev, Freud. Bare 21 år gammel ble han invitert til å overta en ledende posisjon ved det Psykologiske Instituttet ved Moskva-universitetet.

Det avgjørende vendepunktet i Lurias faglige utvikling ble møtet med Lev Vygotsky i 1924. Luria er ikke i tvil om Vygotskys betydning:

» Alt som er godt i Russisk psykologi i dag kommer fra Vygotsky.»

og 

» den avgjørende innflytelsen på oppbygningen av Sovjet-psykologien må tilskrives den anerkjente psykologen Lev S. Vygotsky».

( Luria 1979, s.xi)

Sammen med Alexei Leontjev utformet Luria og Vygotsky fra midten av 20-tallet et forskningsprogram som etterhvert kom til å revolusjonere den Sovjetiske psykologiske tenkning og praksis. Disse tre sentrale figurene kom til å utgjøre den såkalte ‘troikaen’ eller trekløveret i den Sovjetpsykologiske kulturhistoriske skolen.

Lev Semyonovitch Vygotsky ble født 5.november 1896 i byen Orska nord for Minsk i Belo-Russland. Han døde allerede 11.juni 1934 av tuberkolose, bare 38 år gammel. Han studerte først litteratur og rettsvitenskap, før han etterhvert rettet oppmerksomheten mot psykologiske emner. Luria peker på at Vygotsky med bakgrunn i sin tolkning av Marxismen formulerte det grunnleggende begrepet om at man for å forstå de høyere formene for menneskelig mentale aktiviteter i alle deres karakteristiske egenskaper må gå utover organismens grenser og studiet av de prosessene som kan sees i den naturlige utviklingen. Man må rette oppmerksomheten mot de formene for aktivitet som oppstår i samfunnshistorien og som er knyttet til anvendelsen av arbeids­redskaper, språklige uttrykksmidler og de konkrete kommunkasjonsformene mellom menneskene. Menneskets psykologi må studeres gjennom en ‘dobbel’ tilnærming som evner å samordne et nevrobiologisk og et sosialt-kulturelt perspektiv, sier Vygotsky, for –

» alle de høyere funksjoner har sin opprinnelse i virkelige relasjoner mellom menneskelige individer «.

(1978, s.57)

Midt på 20-tallet begynte Vygotsky å besøke et nevrologisk sykehus der han etterhvert gjennomførte egen forskning. Hans nevrologiske erfaring fikk stor betydning for hans forståelse av det materielle underlaget for høyere mentale funksjoner hos mennesket.  Vygotskys viktigste bidrag til utviklingen av en sosiocerebral hjernepsykologi er utvilsomt hans artikkel ‘Psykologien og lokalisering av funksjoner’.( 1965)

Opprinnelige skulle Vygotsky holde denne teksten som foredrag på den første kongressen til Den Psykonevrologiske foreningen i Karkow mot slutten av 1934. Men på grunn av hans uventede tidlige død sommeren 1934 ble dette viktige publisert posthumt.   Denne korte artikkelen inneholder faktisk grunnbegrepene i det som etterhvert kom til å bli Sovjetisk nevropsykologi. Begrepene om funksjonelle systemer, høyere mentale prosesser, kronogenisk eller utviklingsbasert lokalisering, inter-areale eller funksjonelle forbindelser i hjernen, osv.; finnes alle formulert mer eller mindre klart i Vygotskys artikkel. Og helt sentralt i det sosiocerebrale perspektivet på menneskehjernen er Vygotskys syn om at –

» spesifikt menneskelige funksjoner knapt kan observeres hos dyr, og at menneskehjernen fungerer på grunnlag av et nytt prinsipp for funksjonell lokalisering som mefører at den blir en Menneskelig Hjerne, et organ for Menneskets Bevisste liv.»

(1965,s. 386)

Dersom man ser på resepsjonen av Vygotsky i vestlig psykologi så fremgår det at man i liten utstrekning har rettet oppmerksomheten mot hans hjerne­psykologiske teori-utkast. Fra hans flerfaglige perspektiv på menneskets hjernepsykologi har man skåret ut en sosialpsykologi som ‘matcher’ et moderne a-biologisk syn på mennesket som ‘homo sosciologicus’. Men Lurias karriere kom til å bli knyttet til videreutvikling av Vygotskys integrasjon av nevrobiologi, psykologi, og samfunnsmessig forståelse.

I 1936 vedtok kommunistpartiets sentralkommite under ledelse av Stalin å avvikle all psykologisk forskning. Som følge av dette vedtaket måtte Luria søke en ny karriere. Han tok medisiner-utdannelse, og avsluttet sitt studium av nevrologi like før utbruddet av 2. verdenskrigen. Under krigen ble han engasjert i arbeidet med krigsskadde soldater med hjerneskader. I dette arbeidet med hjernelesjoners innvirkning på psykologisk og atferdsmessig fungering hadde han med den kulturhistoriske psykologien som  ballast, og han kom etterhvert til å utvikle et enestående teoretisk syn på menneskets høyere hjernefunksjoner.

Etter krigen mistet han som følge av Stalins utrenskninger på nytt muligheten for å fortsette sitt arbeid. Han arbeidet så i noen år med mentalt retarderte med utgangspunkt i en kombinasjon av Pavlovianske og sine egne nevropsykologiske teorier. Også denne perioden førte med seg teoretiske nydannelser, som særlig sees i hans opptatthet av hjernens ‘nevrodynamiske tilstands-forstyrrelser’ utover de strukturelt-morfologiske begrepene som kjennetegner hans tenkning fra den første nevropsykologiske fasen under og like etter krigen.

Etter Stalins død, og særlig på 60- og 70-tallet fremstår Luria som en ledende og orginal hjernepsykologisk teoretiker som etterhvert oppnår bred internasjonal anerkjennelse. De fleste av hans sentrale teoretiske bidrag som ‘Høyere cortikale funksjoner hos mennesket’ (1966), ‘Den arbeidende hjernen'(1970), ‘Grunn­leggende  problemer i nevrolingvistikken'(1976), ‘Hukommelsens nevro­psykologi’ (1976) stammer fra de siste 15 årene av han liv.

Lurias metodesyn og teori

Noe av det som har ført til størst usikkerhet blant vestlige humannevrofaglige forskere er Lurias ‘romantiske’ oppfatning av menneskevitenskap og empirisk forskning. Luria så med skepsis på den betydningen som man i vesten tillegger kvantitative resultater, kontroller og eksperimentelle analyser av atferd som fremkommer ved test-arrangemen­ter. Han mente at slike data ofte forvirrer mer enn de klargjør, og at slik forskning har for langt å gå før den blir klinisk anvendbar.  Lurias hjernepsykologiske teori repre­senterer en ny syntetisk metode som forener humanistisk tilnærming med objektiv, beskrivende for­ståelse med forklarende eks­perimentering. Lurias tenk­ning har modnet gjennom kon­frontasjon med den split­tel­sen mel­lom  ‘Erklaren’ og ‘Verstehen’, mel­lom viten­skap og humanistisk ånds­vitenskap, fysiologi og men­talisme, som preget dis­kusjonen ved innled­ningen av det 20.ende århundret. Den russiske psykologien var fram til revolusjonen delt i to retninger. På den ene siden førte Pavlov og Bekhterev videre den materialis­tiske tradisjonen som går tilbake til Seechenov der psyken betraktes som et materielt system som er bygd opp av refleks-baserte fenomener. På den andre siden gjorde det seg gjeldende en bevissthetspsykologisk retning som betvilte muligheten for en objektiv vitenskapelig psykologi, og der en fremhever de høyere kultur-relaterte trekkene ved menneskets psykologi.  Det programmet som Vygostky og hans medarbeidere formulerte hadde som hovedambisjon å forene denne splittede psykologien, og finne nøkkelen til en materialistisk og vitenskapelig forståelse av menneskets lavere og høyere mentale fungering. Nettopp Lurias mangslugne og flerfaglige karriere synes å være det som muliggjorde en enestående integrasjon av lav-vitenskapelig nevrologi og myk-vitenskapelig sosiokulturell mentalistisk forståelse.  En viktig teoretisk forutsetning for Lurias kvalitative tilnærming til menneskets hjernepsykologi er Vygotskys syn på de grensene som man må ta hensyn til når man gjennom analyse forsøker å bryte ned komplekse prosesser i deres bestanddeler. Det er selvsagt mulig å analysere ethvert fenomen ved å bryte det ned til dets mest enkle deler. Men slike analyser bevarer ikke helhetens kvaliteter, hevder Vygotsky. Det er nødvendig at analysen bryter ned fenomenet ikke til dets minste elementer, men heller til enheter som hver for seg bevarer egenskapene til helheten i dens enkleste former. Denne metodelæren for analyse-prosessen har Vygotsky hentet ut fra Hegels og Marx’ konsepsjon av vitenskapelig analyse.

Lurias berømte kasusstudier er derfor naturlig nok en videreføring av 19.hun­dretallets kvalitativt orienterte nevrologi. Han presenterer et enestående rikt klinisk materiale der han i kasus-analyse etter kasus-analyse går gjennom og drøfter sine detaljerte observasjoner, og trekker ut de teoretiske  implikasjonene av sine funn. De kvalitativt funderte undersøkelsene som Luria utfører er enkle, direkte, og og i prinsippet lett å ettergjøre.  Pribram (1976) omtaler Lurias data slik:

» Lurias data må (-) taes for det de er: observasjoner gjort av et trenet intellekt som har samlet visdom fra en dedikert innsats for å forstå sammenhengene mellom hjernen og psyken – den nevropsykologiske prosessen.»

( s.x)

Pribram peker på en annen viktig side av Lurias tilnærming til det nevrofaglige studiet av mennesket; hans flerfaglige og tverrfaglige perspektiv –

» Et av Lurias vesentlige bidrag er at han setter disse ganske enkle og direkte kliniske observasjoner i sammenheng med observasjoner som er gjort i relevante relaterte disipliner. Han var den første som brukte lingvistiske innsikter ved sykesengen; han har på en konsistent måte anvendt kunnskapen som er innhentet i eksperimentell primat-nevropsykologi i sine studier av menneske­hjernen. Hans observasjoner er slik sett plassert innenfor den moderne kunnskapens sammen­heng, og han gir derved den sofistikerte leseren adgang til en uvanlig blanding av det 19. og det 20. århundrets nevropsykologi som ofte er oppfriskende, noen ganger skuffende.»

(s.x)

Moderne nevrofaglige forske­re har antagelig en noe am­bivalent holdning til Lurias kvalitative nevropsykologiske arbeid. På den ene siden kan Leegaard ( 1987) hevde at, selv om man nytter et annet voka­bular og en annen ter­minologi – så er Lurias:

«prinsipper for den corticale funksjon (-) fundament i nåt­idig nevropsyko­logi og kog­nitiv psykologi. I virkeligheten finnes det ikke for øyeblikket et kvalifisert alternativ til Luri­as modell. Det betyr naturlig­vis ikke, at Luria har for­mulert den endelige sannhet, eller at hans konklusjoner ikke kan draes i tvil. Det be­tyr bare, at det ikke finnes noen samlet teori om den corticale funksjon, som på avgjøren­de punkter bryter med Lurias prinsipper.» 

(s.29)

Gjennom arbeidene til den såkalte ‘kulturhistoriske skolen’ i Sovjet-psyk­ogien møter vestlig hjerne-atferd forskning et begreps­apparat som syntes å mulig­gjøre en reell flerfaglig og fler-gjenstandsbasert hel­hetlig tilnærming til en­keltindividets ut­forming av handling og opplevelse. Sær­lig viktig er denne tradi­sjonens evne til å se men­neskehjer­nens pro­blem i sam­menheng med menneskets sam­funnsmessig baserte livs­utforming.

Det som er grunnleggende i denne skolen er etter min oppfatning en helt ny type nev­rologisk tenkning. En ny ‘human-nev­rologi’ som del­faglig input til en hel­hets­forståelse av det mennes­kelige fenomen. Den kultur­historiske skolens uredde hjerne-forståel­se skaper åpning mot det å gjø­re de biologiske og deter­minis­tis­ke nevrofagenes kun­nskaper og met­oder ‘human-spesifik­ke’ slik at de kan levere kompatibelt input til en historisk og samfunns­messig reflektert for­ståelse. I tradisjonell og ensidig bio­logisk orientert nevrologisk forstå­else er det den skade­te hjernens menneskelige effekter som danner gjen­stands­feltet for kunnskaps­utviklin­gen. Selve forsk­ningstilnærmingen medfører at hjernens intrinsikale og biologiske egenskaper og kjennetegn blir studert løs­revet fra hjer­nefungeringens underlag for høyere samfunn­smessig strukturert atfer­der.

Fra nevrobiologi til  sosiocerebral hjernepsykologi

Den vestlige resepsjonen av Lurias arbeid har i liten grad tatt opp til drøfting hans merkelige kombinering av nev­robiologisk og sam­funnshistorisk forståelse av men­neskelig hjer­nefungering. Lurias historisk-sosiale perspektiv på menneskehjer­nens utforskning her helt fram til i dag manglet sin like i vestlige fag­miljøer.

En sentral forutsetning for det vi her kaller den ‘sosio­cerebrale tenke­måten‘ hos Luria er inspirasjonen fra det Marx­istiske syn på mennesket. Vygotsky leverte i løpet av en 15 årsperiode fra 1920 de av­gjørende teor­etiske bi­dragene når det gjelder inn­ar­beidingen av Marxismens historiske menneskesyn i en moderne flerfaglig fundert hjerne­psykologisk forståelse. Lurias bidrag til en samfunns­teoretisk fundert hjernepsykologi er i det vesntlige knyttet til Vygotsgys marxisme-resepsjon. Hans eget forhold til Marxismen var ufullstendig:

» Skal jeg si det som det er, så mestret jeg i virkeligheten aldri Marxismen i et omfang jeg ville ha likt. Jeg betrakter dette som en av de store svakhetene i mitt utdannelse.»

Den kulturhistoriske skolens forhold til Marxismen er vel også hovedgrun­nen til at den avgjørende og konstitutive samfunns­teoretiske  siden ved Lurias hjerne­psykologiske teoridannelse har blitt innsnevret og bare såvidt blir berørt i de konvensjonelle vestlige Luria-utleg­ninger. For oss er det imidlertid at selv om Marxismen inspirerer den kulturhis­toriske skolen til dens integrasjon av biologi, psykologi og samfunnsteori, så er det ingen nødvendige forbindelser mellom Marxisme og Lurias hjernepsykologi. I Sovjetisk psykologi utgjør Marxismen den eneste forbindelsen fra psykologi til samfunnsteori; og i forhold til vestlig sosiologi utgjør Marxismen et mer helhetlig forsøk på å forstå mennesket som samfunnsvesen.  Den kulturhistoriske skolen benytter den marxistiske menneskeoppfatningen til å trans­formere den over­leverte tenkningen i psy­kologien – og overvinner f.eks. atomistisk og elemen­taristiske teorier, såvel som ulike former for ikke-reali­stiske holis­tiske og Gestalt-orienterte syns­måter. Psykens grunnleggende byggestener, de grunn­leggende ana­lyse-enheter, emergente egenskaper, er funksjoner som representer­er systemer av elementære hand­linger som kontrollerer org­anisme-omgivel­ses re­lasjonen.

Den nye samfunnsmessig-his­toriske hjerneforståelsen som den Sov­jetpsykologiske triaden  utviklet åpner opp for forståelsen av det ­hjernepsykologiske funksjons­underlaget for menneskenes hver­dagslige læring og tilpasning. Denne nye hjernepsykologiske forståelsen bærer i seg forut­set­ninger for at en skal kunne sam­mentenke hjer­nespråket og det psyk­ologis­ke språket og skape en ny humannevrologi.  Den dominerende tenkemåten i dag i vestlig psykologi fre­mstiller psykolo­gien som en i sin kjerne selv­stendig­gjort disiplin i den forstand at den er eta­blert ut fra et eget sett av kon­struk­sjons­premisser uten at dens grunnleg­gen­de be­greps­strukturer er gjort kobl­ing­sbare til hjernekun­nskap såvel som samfun­ns­kunnskap. Den filosofiske og metapsykologiske begrunnel­sen for denne referanseram­men gies i den man kaller for funksjonalisme.  Lurias sosio­cerebrale teori slår to avgjørende teoretiske fluer ned i ett sme­kk. På den ene siden synes hans teori å kunne oppheve nevrofagenes isolasjon fra et historisk-samfun­nsmessig perspektiv – ; og på den andre siden synes den autonomiserte psykologiens dager å være talte.  En nevrofaglig konfrontasjon med moderne psykologiske vitenskaper kan hente avgjø­rende impulser fra lurias arbeider og teoretiske ori­en­tering. Men enhver som ar­beider på dette feltet vet også at denne til­nærmingen lett oppleves som man­gelfull på mer moderne nevrofaglige områder som nevrokjemi, psy­kome­trisk baserte nevro­psy­kologisk dia­gnostikk, at­ferdsnevrologisk ut­viklings-tenkning, osv..  For å bygge ut Lurias ennå i dag avanse­rte bidrag er det helt nød­ven­dig å innarbeide syns­pun­kter og kunnskap fra nye­re nevrofaglig forsk­ning.

Lurias arbeid representerer en intens og bevisst kon­fronter­ing mellom psykolog­ie­ns og nevrologiens fakta og teorier. Han hevder at psykologi­en bør utvikles på en måte som er helt ut kon­sistent med, men ikke full­stendig avhengig av nev­rovitenskapene. Resultatet av denne aldri opphørte kon­fron­tasjonen mel­lom psy­kologi og nevrologi i Lurias arbeid blir tilslutt det nye ‘hybrid-faget’ som kalles nevropsykologi. For Luria er nevropsykologien basert på en overordnet modell av hvo­rledes hjernen er forbundet med lavere og komplekse høy­ere psykologiske pros­esser.  Luria har et bredere sikte­mål enn det som er van­lig i vestlig hjer­ne-atferd forsk­ning, nem­lig å –

» gjenoppbygge den psyko­logiske vitenskap på nytt og realistisk grunnlag.»  ( 1973, s.11)

I Lurias tilnærming står bevisst­hetsproblemet og de såkalte høyere funk­sjonene i sentrum for teori­en om den  menneskelige psy­kologi. Be­visst og viljes­messig ak­tiv­itet kjenne­tegner mennes­kets mentale aktivitet, og må derfor være et hovedemne for det viten­skapelige ar­beidet. Den mod­erne samfunns­messige hjerne­psy­kologiens opp­gave er å gi –

«en vitenskapelig, deter­ministisk analyse av de kom­plekse former for menneskets bevisste aktivitet.» 

(1984, s.21)

Og dette nye og realistiske grunn­laget er nettopp viten­skapen om menneskets hjerne­virksomhet som grunnlag for konkret mental aktivitet.  Lurias tilnærming bryter tvert med den tenkning som ser en egen reali­tet i den autonome psykologiske be­greps­dannel­sen. Den psykolo­giske ut­for­skningen av men­neskets høye­re mentale at­ferdsformer er for Luria ikke ut­forskningen av en egen selv­stendig vir­kelig­het, men et nødvendig ledd i og redskap for en hel­hets­for­ståelse av den mennes­ke­lige hjer­nefunger­ing.  For Luria springer altså ikke de sentrale kjenne­tegnene ved den men­neskelige psykologi direkte ut fra –

‘hjernens selvsten­dig vir­kende meka­nismer’ 

(Luria), –

men må forståes gjennom en ny type ‘sosio­cerebral’ til­nærming som tar ut­gangspunktet i menneskenes reelle og samfunnshistorisk utformete for­hold til vir­keligheten.

Fra psykomorfologi til funksjonelle systemer: den plastisk-åpne menneskehjernen

Det første store gjennombruddet i men­neskets forstå­else av sin egen hjer­ne kom i forrige århundre med den klassiske nev­rologiens epoke. Hoved­spørs­målet som man stilte seg den­gang gikk på spørsmålet om lokali­sering av ska­der: altså det såkalte lokaliseringsproblemet: Hvor ligger skaden- hva slags sted i hjernen er det som er skadet ? – hva slags senter i hjernen er skadet ?

Denne første fasen i den nev­rofaglige revolusjonen oppdaget og utforsket kor­relasjonene og kor­respon­danser mellom atferd og hje­rne, og trakk slutninger mht. hvor psykiske prosesser er basert eller lokalisert i hjer­nen. Denne gamle lokaliserings-tenkningen var basert på en implisitt evne-psykologi som førte med seg en hjerneforståelse der hjernen fremstilles som en mosaikk av sentre som er adskilte  og selv­stendige organer for isolerte mentale prosesser eller evner.

Vygotsky formulerer en helt nye tilnærming til lokaliserings-problemet. Han viser at lokaliseringsproblemet er bundet opp i grunnleggende psykologiske tenkemåter, og at det preges av en skiftning mellom spiritualistiske og naturalistiske tenkemåter. Han peker på at man ikke kan skille mellom spørsmålet om hva som skal lokaliseres og spørsmålet om hvordan det skal lokaliseres i menneske­hjernen.  Luria (66) bryter med bakgrunn i Vygotskys synsmåter med denne strukturelle lokalis­men i moderne nevrologi og peker på at:

«ingen struktur i CNS er ansvarlig for bare en funk­sjon. Under be­stemte betin­gelser, så kan en gitt for­masjon være involvert i and­re funksjonelle systemer og kan delta i utføringen av andre oppgaver.»

Luria låner begrepet om ‘fu­nksjonelle systemer’ hos den russiske fysiologen An­okhin. Med denne betegnelsen menes at de enkelte områder og struk­turer i hjernen inn­går i at­ferdsmedierende systemer på en bevegel­ig måte, og viser funksjonell pluri-pot­ensialisme.  Luria mener at de grunn­leggende formene for bevisst aktivitet og de komplekse formene for mental ak­tivitet må betraktes som ‘komplekse funksjonelle systemer’ som kan kara­kteriseres ved:

«tilstedeværelsen av en kon­stant (invariant) opp­gave, utført ved hjelp av variable (variative mekanis­mer som bringer prosessen til et konstant (invariant) resul­tat, er et av de grunn­leggende trekk, som kjenne­tegner ethvert ‘funksjonelt systems’ virksomhet.’

(s.25-6)

De ulike områder og struk­turer i hjernen danner et:

«system av samarbeidende soner som hver især spiller sin rolle i det kom­plekse funksjonelle system, og som kan være lokalisert i vidt forskjellige og ofte vidt adskilte områder av hjer­nen.»

(s.28)

Lurias teori om menneskets hjernep­sykologiske fungering innebærer slik et systemisk begrep om mentale prosessers lokalisering i hjernen. Net­topp gjennom begrepet om funksjon­elle systemer unngår man å redusere psykisk fung­ering på hjernens biolog­iske egenskaper, og lykkes med å finne et nivå for hjer­nefungering som er kom­patibelt med høyere funger­ings åpenbare sosiale for­ankring.  Føl­gende kjennetegn må taes hensyn til for å forstå hvo­rledes en komple­ks mental funksjon er lokalisert i og henger sammen med hjernen:

gradert lokalisering

systemisk struktur

teleologisk: oppgavestruktur

komponentialitet

kompleksitet

variabelitet

distribuert

dynamisk lokalisering

genetisk: ontogenetisk nedlagt struk­tur

kronogenisk loaklisering

plastisk/bevegelig system

hierarkisk oppbygning

omgivelsesmessig mediert

labile interfunksjonelle forbindelser

sosial opprinnelse

historisk frembrakt

ekstracorticalt organisert

For Luria er menneskehjer­nens ar­beidsform på dette høyere nivået kvalitativt forskjellig fra dyrehjernens mer elementære ar­beidsform. Men­neskets hjer­nepsykologi må analyse­res som sammensatt av slike funk­sjonelle sys­temer der det gjelder at

«de alle har fått form i løpet av en lang historisk utvi­kling, at de er sosiale i deres opprinnelse og komp­lekse og hierarkisk i deres struktur, at de alle er bas­ert på et komplekst system av metoder og midler.»

(s.27)

Dette historiske perspek­tivet på menneskets høyere corticale funger­ing er helt enestående, og stammer altså først og fremst fra Vygot­skys banebrytende nye be­grepsdannelser og syn på sammenhengen mellom mentale prosesser og hjernefungering.

Luria ( 57 ) skriver at Sov­jetpsykolog­isk forskning har funnet at:

» viljestyrt aktivitet ikke har sin opprinnelse fra noen pri­mordiale egenskaper ved indre liv, men fra relasjonene mellom et barn og en vok­sen.»  (1957, s.165)

Denne tilnærmingen har sin opprin­nelse i Vygotskys sos­iale teori om den mennes­kel­ige psykologiens gene­se. For Vygotsky er det slik at det kreves strukturert sam­virke mellom hjerner for å skape en menneskelig hjerne­funger­ing og hjerne­psykologi. Mentale prosesser utvikles gjennom den konkrete inter­aksjonen mellom det enkelte barnets hjerne og de samfunns­historiske og kulturelle omgivelsene. Hje­rnen alene kan kun fungere ut fra sine naturlige biolo­giske egen­skaper som ikke av seg selv kan frembringe høy­ere men­tale ak­tiviteter. De siste tiårenes hjerne­pedagogiske arbeid med pri­mat-at­ferd og kommunikasjon har vel be­gynt å vise at også primathjerner oppnår et høyere funksjons­nivå gjen­nom samspill med andre, mennes­kelige hjerner.

Utviklingen av den mennes­kelige hjernepsykologien springer altså ikke ut av hjernens egne indre mod­ningsprosesser. Vygotsky formulerte grunnlaget for den hjernepsykologiske ut­viklingen av menneskets at­ferds-funksjoner ved å si at slike funk­sjoner må forståes som:

«en funksjon som først er delt mellom to mennesker blir senere en or­ganiseringsmetode for ak­tiviteten til en enkelt individ.»

(etter Luria 57, s.165)

For Luria kan derfor ikke studiet av den isolerte og rent biologisk defin­erte hjernen avdekke hvorledes hjer­nen organiserer mennes­kets atferd. Hjernen må stu­deres som et system innenfor inter-agerende systemer, som moment i en overgripende sam­menheng av flere momen­ter. CNS er et system som lagrer og abeider selv-tran­sformerende på sin inter­ak­sjons­historie med omgi­velsene for å etabl­ere nye struk­turer, en ny funk­sjonell arkitektur som bak­grunn for det videre inter­aksjonsforholdet med om­givelsene. De menneskelig konstitu­tive CNS-strukturene er derfor ontog­enetisk ned­lagt og har en sosial og historisk opprinnelse.  Bevissthetens fenomener blir altså ikke redusert til hje­rnens biologi, og settes heller ikke opp som et eget og adskilt virkelighets-om­råde slik det blir gjort i ulike former for dual­istiske løsninger. Den menneskelige bevisste og viljes­messige psykologi, må forståes som utvik­lete fenomener, som nye typer av reelle og emer­gente størrel­ser som fremkommer gjennom et samvirke mellom biologi, ontogenese og sam­fun­nshistoriske praktiske livsforhold.  Menneskets høyere mentale ak­tiviteter er ifølge Vygotsky-Lurias teori utfor­met i løpet av en lang historisk utvikling og har en sosialt organisert opprinnelse i løpet av onto­genesen. Herigjennom over­skrides det psykiske livets elementære biologiske for­mer.  Kompleks mental akti­vitet tilegnes av og oppstår hos det enkelte individet gjennom deltakelse i his­torisk utvik­lete foranstalt­ninger for å organisere men­neskelig atferd. Denne del­takel­sen knytter nye knuter, dvs. inter-areale eller inter-funksjonelle for­bindelser i den men­neskelige hjernefungeringen. Dvs. det dannes såkalte ‘nye funksjo­nelle organer’ som utgjør et nytt høyere system for de psykiske funksjoner. Denne menneskeliggjøring av psy­kisk fungering etablerer en spesifikk men­neskelig struk­tur i de psykiske prose­ssene som gjør det mulig for in­divid­ene å beherske og regulere sine egne atferder og tøyle sine egne psykiske prosesser og for­løp. Nettopp dette er et sentralpoeng i den sosio­cerebrale teorien – at samspillet mellom hjerne og sosiale omgivelser fører til en spesifikk menneskelig psykologi organisert rundt prinsippet om;

«mestringen av ens egne psykologiske operasjoner».

(Vygotsky)

Høyere psykologiske prosesser hos mennesket kan bare forståes gjennom en teori om hjerne-omgivelses forholdet. Menneskehjernens fungering kan bare forståes ut fra en teori om forholdet mellom hjerne og omgivelser, og her er det snakk om de menneskeskapte sosiokulturelle omgivelsene.  Sovjetpsykologiens ‘hjerne-omgivelses modell’ av humannevrologisk fungering tilsier at høyere mentale prosesser har en ‘ekstra-cortical org­anisering’gjennom relasjonen til med­ieren­de symbolsys­te­mer og hjel­pemiddel-sys­temer.   Høyere mental fungering er fundert i ‘ekstracorticale funksjoner’ som er dannet i den sosiohistoriske prosessen.  Lurias hjernep­syk­ologiske teori kan karakteriseres som en systemisk tilnærming:

» Dersom man derfor vil for­stå egenskapene hos en hvil­ken som helst psykisk pro­sess hos mennesket, må man gå ut fra en analyse av dens system, dvs. fra struk­turen i bevisstheten som hel­het.» 

(Leontjew og Luria 58, s.4­23)

Ved hjelp av historisk utformete anord­ninger for mellom­mennesklige inter­aksjoner, ytre hjelpe­mid­ler og hjelperedskaper fører indi­videts del­takelse i samfunnsmessige lærings- aktiviteter til etableringen av nye fun­k­sjonelle forbin­del­ser mel­lom hjernens en­kelt­deler. Disse nye inter­funksjonelle for­bindelsene kan ikke utvik­les epigene­tisk uten særlige former for ytre og sosial foranledn­ing. Opprinnelig er disse funk­sjonene derfor inter-psyki­ske, før de etab­leres som individuelle og intra-psy­kiske funksjon­er. Ved den ytre medierin­gen oppstår det nye inter­funksjonelle for­bindelser mellom hjernesys­temene sim danner funk­sjonelle systemer for at­ferd, som medfører at tid­ligere uav­hengige hjer­neom­råder blir til kom­ponenter i nye funksjonelle sys­temer. Det oppstår nye ‘funksjon­elle organer’,som Leontjew kaller disse hjernefunksjonene til forskjell fra hjernens morfologiske organer. Menneskehjernen møter nye oppgaver som den blir konfrontert med i samfunnsutviklingen med å danne nye og foranderlige funksjonelle systemer på grunnlag av en reorganisering av de naturlig gitte ressursene i hjernen.

Slik sett er men­neske­hjernens funk­sjonelle or­ganisering forskjellig fra dyrenes – et nytt konstruk­sjonsprin­sipp gjelder for mennes­kehjernens funksjonel­le systemer: Det prinsippet som Vygotsky kal­te prinsip­pet om de komplek­se mentale funksjoners ‘eks­tra-corti­cale organisasjon’.

Vurdering av den sosiocerebrale hjernepsykologien

 

Litteraturliste

Vygotsky, L.S. ; Mind in Society. The development of higher psycho­logical processes. Cambridge Mass.: Harvard Univ.Press, 1978

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s