Fra nevropsykologiens historie: Karl Lashley (1890-1958)

Den amerikanske psykologen Karl Lashleys navn er nært knyttet til fremveksten av nevropsykologi som eget fagfelt.

I boken ’Konstrueringen av en vitenskapelig psykologi’ (1999, s. 2) skriver forfatteren Nadine Weidman om Lashleys banebrytende betydning for psykologiens utvikling på 1900-tallet: 

”Selv om navnet hans er lite kjent i dag, særlig utenfor det vitenskapelige miljøet, var Lashley den fremtredende hjerneforskeren i første halvdel av 1900-tallet. I løpet av sin karriere ble han beundret som  skaperen en en innoverende og innflytelsesrik teori om hjernefunksjon, nemlig ideen om at hjernen fungerer som en helhet og ikke som en ansamlig av adskilte evner.”

Lashleys viktigste innsats var både som brobygger mellom atferdsforskning, nevrofysiologi og nevrovitenskap, og som fornyer av begrepene om hjernens fungeringsmåte. Hans grundige objektive studier av sammenhenger mellom kompleks dyreatferd og hjernefungering representrerte et brudd med tendenser til spekulativ hjernemytologi og førte til helt nye tanker om nevral funksjon som pekte fremover mot de store gjennombruddene for hjerneforskningen som fremkom i ‘hjernens tiår’ like før tusenårsskiftet. I den nye ‘nevrovitenskapen’ som oppsto mot slutten av århundret nevnes Lashley sammen med store navn som Sperry, Penfield, Hebb, og Luria.

Lashley kombinerte to tradisjoner som fram til hans tid for en stor del hadde vært adskilte; nevrologiens fokus på hjernens strukturer og funksjoner og nevrofysiologiens laboratoriestudier av spesielle prosesser. Han bidro til å rette forskningens fokus inn mot viktige kryssningspunkter mellom menneskelig psykologi og nevrologi og gjorde det mer respektabelt å betrakte høyere og komplekse mentale prosesser og bevissthetstilstander med et nevrovitenskapelig blikk.

Et sentralt fokus i Lashleys utforskning av hjerne-atferd sammenhenger var spørsmålene om lokalisering av lærings- og hukommelsesprosesser i hjernen eller hva som er det nevrale grunnlaget for såkalte ‘engammer’ eller hukommelsesspor. Lashleys syn på nervesystemets og hjernens måte å fungere på kom til å bety mye for den viktige kritikken av behaviorismens ‘tomme organisme’ og  ‘black-box’ modell av det kognitive eller mentale systemet som vokste frem iløpet  av 50-årene.

Bakgrunnen: Bruce (1985) har ganske klart påvist at den som skapte  og første gang brukte termen ‘nevro­psykologi’ var Sir William Osler i en forelesning som han holdt ved John Hopkins Hospital i 1913. Sir Osler sa i sin åpningsforelesning ved Henry Pipps Psy­kiatriske Klinikk at han håpte at man ved spesialist-utdannelsen ville finne tid til å undervise i det han betegner som ‘nevropsykologiens elementer’.

Den kjente psykiateren Adolf Meyer, som var leder for denne klinikken omtaler 24 år etter denne begivenheten  skriver at –

» I sin tale ved åpningen tenkte dr. Osler at Klinikken skulle være en forsknings­stasjon for mentale forstyrrelser og ‘kanskje’ en anledning for fjerdeårs-studentertil å få et lite glimt inn i det han kalte ‘nevropsykologi’…….; det var betegnelsen for det han strakk seg til å akseptere i sin oppfatning av medisinsk trening.»

(sitert fra Bruce 1985, s. 813)

Bruce viser til at Karl Lashley var student ved John Hopkins mellom 1911-1917, og at han kan ha overvært Oslers forelesning. Bruce mener at det er sannsynlig at Lashley assimilerte termen ‘nevropsykologi’ gjennom sine diskusjoner med Meyer, som han hadde jevnlig kontakt med etter at Lashley forlot Hopkins.

Bruce hevder at den første forekomsten av termen ‘nevropsykologi’ i Psykologiske Abstrakter er i en henvisning til en bok-kapittel fra 1948 av Lindsley med tittelen ‘Studiet av nevropsykologi og kroppslige funksjoner.’ Lindsley definerer termen men sier ingenting hvor han har den fra. Det er imidlertid meget sannsynlig at han hadde den fra Lashley (Cobbs et. al. 1959).

Ved gjennomgang av Lashleys karriere og artikler går det fram at han begynte å bruke denne termen fra like etter midten av 193o-årene: Det ser ut for at han første gang bruker termen ‘nevropsykologi’ i en tale til Bostons forening for Psykiatri og Nevrologi 19 mars 1936. (Bruce 1985) Før dette mangler betegnelsen i Lashleys arbeider, også når han drøfter temaer i grenselandet mellom psykologi og nevrologi.

 

Litt om Karl Lashleys intellektuelle biografi

Karl Spencer Lashley (1890-1958) ble født i Davis i Vest-Virginia. Han begynte først å studere litteratur, men tilfeldige møter med den tids nevrologiske og biologiske forskning vendte hans interesser mot disse fagområdene. Han studerte zoologi ved John Hopkins hvor han tok sin Ph.D  i 1914. Ved dette universitetet kom han også i kontakt med John B. Watson mens denne forberedte sitt behavioris­tiske manifest i 1912.

Lashley samarbeidet i denne perioden som varte i mer enn 6 år med den behavioristiske psykologiens skaper i en rekke studier, men underveis utviklet han etterhvert et ganske annet begrep om menneske­hjernens betydning for atferden enn det synet Watson sto for.

Som et kuriosium kan nevnes at Lashley skrev et kapitel om læring i Watsons kjente bok ‘ Atferd: En innføring i komparativ psykologi’ fra 1914. Her utvikler Lashley slike begreper om atferd som han senere brukte hele sin karriere til å tilbakevise. Men Lashley forble allikevel hele livet stolt av en bemerkning Watson engang kom med til han ; at han var den eneste konsekvente behaviorist som Watson kjente.

Det var også under perioden ved John Hopkins at Lashleys møtte Shepherd Ivory Franz (1874-1933) og fikk anledning til sin første bruk av hjerne-operasjonsmetoden ved studiet av hjerne-atferd sammenhenger; altså den tilnærmingen som kom til å utgjøre hovedgrunnlaget for mye av Lashleys senere arbeid. Franz ideer om at høyere-orden mentale funksjoner som læring og hukommelse ikke er lokalisert i hjernen fikk stor innflytelse på Lashleys tenkning.

På mange måter gjør vel den faglige kombinasjonen av atferdsteoretisk tilnærming, komparativ psykologi og nevrobaserte metoder, ideer og modeller  Lashley til den første ‘nev­robehaviorist’. Hans forskningsfunn fikk i alle fall stor betydning for den senere utviklingen av en atferdsmessig forankret nevropsykologisk disiplin.

Lashley synes i allefall å ha noe i retning av en dobbeltrolle når det gjelder nevrop­sykologiens gjennombrudd mot midten av århundr­et.

På den ene siden spiller han antagelig en avgjørende rolle for fremveksten av denne disiplinen. Hele Lashleys forskning representerer en uopphørlig innsats for å bringe fysiologien og psykologien nærmere hverandre. Gjennom hans utvikling av en gjennomtenkt eksperimentelt basert og begrepsmessig avansert metodo­logiske tilnærming til studiet av hjerne-atferds sammenhenger etablerte Lashley et nytt grunnlag for den biologiske tilnærmingen til psykologiske problemer.

Fra 1917 arbeidet Lashley som allerede nevnt sammen med en annen viktig ‘innovatør’:  Psykologen Shepherd Franz innførte som den første objektive metoder for å vurdere virkningene av cerebrale lesjoner hos katter som ble pre-operativt trenet på spesifikke oppgaver, for så å bli testet post-operativt. Han publiserte sine funn i arbeidetOm funskjonene til cerebrum: Frontallap­pene’, som utkom i 1907. Lashley så de store mulighetene i dette metodologiske bidraget, og tok fatt i og utvidet etterhvert Franz’s forskningsprogram og utforskningsteknikker. (Etter  Halstead 1947, s.22)

Det er på denne bakgrunnen at Orbach kan skrive at Lashley –

» er kanskje den viktigste blant grunnleggerne av moderne nevropsykolo­gi.»  (1982, s.xv)

Lashley publiserte i 1929 sin eneste bok med tittelen ‘Hjernemekanismer og intelligens’. Lashley skriver i bokens innledning at;

» eksperimentene representerer det første forsøket på å anvende kvantitative metoder på både nevrologiske og atferdsmessige data». (1963, s.xviii)

Boken er basert på en serie av studier av atferd-hjerne sammen­henger ut fra lesjoner på rotte-hjerner som Lashley startet opp i 1926. Boken presenterer en empirisk basert analyse av de nevrale mekanismene som underligger organismers læreprosesser. I innledningen bemerker Lashley at han mangler tilstrekkelige teoretiske redskaper til å kunne gjennomføre en konstruktiv analyse av det nevrologiske datamaterialet, og at han må nøye seg med å se det i sammenheng med eksisterende teorier. Orbach (1982) skriver at moderne eksperimentell fysiologisk (nevro-) psykologi med gode grunner kan tidfestes til denne begivenheten. Boken hadde omfattende virkninger i fagmiljøene, skapte voldsom debatt og har stimulert forskningen helt fram til våre dager. Den hadde vedvarende innflytelse både på nevrologisk tenkning og ikke minst på den psykologiske teori-utviklingen. Bl.a. siterer Halstead (som jeg skal komme inn på senere) i sitt banebrytende arbeid  ‘Hjerne og intelligens‘ fra 1947 flittig fra Lashleys bok. Lashley er helt klart den hyppigst siterte forskeren hos Halstead.

I forordet til 1963-utgaven av Lashleys bok skriver D.O.Hebb at :

» det er ikke unaturlig å datere begynnelsen til den moderne periode i psykologien fra publikasjonen av denne boken i 1929. Dens betydning for fysiologisk psykologi er selvsagt innlysende «. (1963, s.v)

Hebb peker på at mye av den ‘ville’ nevrologiseringen som fram til da hadde vært vanlig i atferdsteorien, fikk et endelig skudd for baugen som følge av Lashleys kritikk. Men en annen virkning var at psykologien fra nå av ble a-fysiolo­gisk og anti-fysiologisk, noe som særlig kom klart frem i E.C.Tolmans og B.F.Skinners versjoner av atferdspsykologisk tenkning. Begge disse viktige forskerne hevdet at det er unødvendig, ja til og med uheldig, å trekke inn snakk om nervesystemet når man bedriver atferds-analyser. Hebb tror at noe av atferdsteoriens suksess skyldes at Lashleys kritikk av den overleverte fysiologiske psykologien gjorde at at­ferdsteoriens motstandere sto forsvarsløse; deres tradisjonelle argumenter var brutt i stykker. Mye av virkningene av Lashleys bok må søkes mest i det som nå ble umulig å si og skrive, hevder Hebb. Lashleys studier viser at hverken rottehjernen eller andre organismers hjerner kan oppfattes som en såkalt S-R koblings-mekanisme mellom sansninger og motoriske responser, men leverer ut fra sine strukturer egne spesifikke bidrag til atferdens organisasjon og forløp. S-O-R skjemaet tilsier at ‘O’en’ eller organismens måte å fungere på leverer distinkte bidrag i kjeden fra sansning til atferd.

Lashley fikk en betydelig innflytelse og påvirket både kolleger og studenter: Jeg har allerede  nevnt Ward Halstead, mens også navn som Hebb (omtalt av Orbach 1982 som kanskje Lashleys mest eminente student), Pribram, Sperry, Lindsley, Thompson, Weiskranzt, Premack, Kluver, Teuber kan nevnes blant de mange svært kjente vitenskapsmenn som sto Lashley nær og ble påvirket av han.

Man sa om Lashley at nevrologene kjente han som en glimrende nevrolog, og psykologene kjente han som en glimrende psykolog. Han hadde en enestående stilling blant sin tids psykologiske forskere gjennom sin omfattende kontakt til psykiatriske og nevrologiske forskningsmiljøer. ( Se Coob 1960, s.xiii) Han ble gjort til æresmedlem av den Amerikanske nevrologiske foreningen i 1952.   Lashley sto altså faglig solid forankret i både psykologi og nevrolog. Han hadde selv i beha­viorismens gullalder små vansker med å nytte mentale begreper som han mente bare var foreløpige før en lyktes med å forankre dem i en utviklet hjerneforståelse. Han skriver selv at han var –

» interessert i hjernen som en maskin, med psykologien bare som et redskap for studiet av hjernen.» (sitert fra Orbach 1982, s.xviii)

Men selv om hans grunnposisjon er reduksjonistisk så  tilskriver Lashley stor betydning til psykologiens rolle i utviklingen av vår vitenskapelig baserte forståelse av høyere hjernefunksjoner. I 1929-monografien skriver han at:

» Psykologi er i dag en mer grunnleggende vitenskap enn nevrofysiologien. Med dette mener jeg at sistnevnte bare i liten grad kan gi oss nye prinsipper som vi kan forutsi eller definere den normale organiserinen av atferden ut fra, mens studiet av psykologiske prosesser gir opphav til en mengde faktuelt materiale som lovene for nervesystemets fungering må sam­stemme med.»  ( Sitert fra Boring, 1960, s.xiv)

Men et helt sentralt trekk ved Lashleys innsats for å forstå atferdsmessige og psykologiske prosessers forankring i sentralnervesystemet var hans sterke vektlegging av den begrepsmessige og teoretiske siden ved dette vitenskapelige arbeidet. Han har vært kalt en ‘nervesystemets filosof‘. Det vil antagelig ikke være for vidløftig å utnevne han til forløper for dagens moderne ‘nevrofilosofi’.

I sin siste publiserte artikkel fra 1958 om ‘Cerebral organisasjon og atferd‘ går han nærmere inn på spørsmålet om forholdet mellom hjernen og det mentale. Han stiller spørsmål om hvilke kjennetegn ved nevral aktivitet som konstituerer psyken, og sier:

» Psyken er en kompleks organisasjon som holdes sammen gjennom interaksjonen av prosesser og gjennom hukommelsens tidsskalaer, sentrert rundt kroppsbildet. De mentale fenomenene må gjøres til gjenstand for en analyse som er likeså fullstendig og detaljert som den analysen som blir gjort av nevrale aktiviteter. Bare etterhvert som man oppnår fremgang i en slik analyse, og etterhvert som bildet av hjernens aktivitet blir komplettert, vil det være mulig å gjøre vesentlige korrelasjoner mellom de to organiserte systemene. I mellomtiden finnes det ingen logiske eller empiriske grunner for å benekte muligheten for at korrelasjonen eventuelt vil vise en fullstendig identitet mellom de to organisasjonene.»  ( sitert fra Coob, 1960, s.xvii )

I 1937 fikk Lashley tittelen forsknings-professor i nevropsykologi, en tittel han beholdt etterat han ble leder for Yerkes-laboratoriet for primatbiologisk forskning i 1942 fram til han trakk seg tilbake i 1955, tre år før sin død.

Lashleys utvalgte verker ble utgitt i 1960 under tittelen ‘Lashleys’s Nevro­psykologi’. Det er klart at denne boken fikk stor betydning for spredningen av termen ‘nevropsykologi’i fagmiljøene. Termen ‘nevropsykologi’ blir ikke definert noen steder i denne teksten, og den blir heller ikke brukt på noen systematisk måte.

Men som Orbach (1982) klarlegger i sin artikkel om Lashley og Hebb er ikke Lashleys rolle når det gjelder forholdet mellom psykologi og nevrofag uttømt med disse positive bidragene. Lashley var kjent som en erkekritiker av all etablert nevrofaglig forståelse og forskning på sin tid – han skal ha likt å si at han hadde tilbakevist alle nevropsykologiske teorier, inkludert sin egen. Han angrep særlig skarpt den ensidige lokalisasjonismen og ikke minst behavioristenes refleks-baserete ryggmargs-modell av hjernens funksjon. Man har sagt at Lashleys viktigste bidrag kanskje ligger her – at han brakte den cerebrale nevrologiske forståelsen vekk fra en nevrologi som gjelder for nervesystemts periferi til en forståelsesmåte som anstrenger seg for å komme på høyde med nervenettenes komplekse feltdynamikk i hjernen. Nettopp her skiller han seg sterkt fra mye av den nevromytologien og forenklete ‘nevrologisering’ som man ser i ulike forsøk på å gjøre nevrofagene forståelig og aktuell. I et av sine siste arbeider skrev Lashley at :

» Det bør være et grunnleggende prinsipp for den nevrale fortolkningen av psykologiske funksjoner at de nevrale aktivi­tetene er like så komplekse som de psykologiske aktivitetene som de utgjør.»

( etter Coob, 1960, s. xx)

Orbach forsøker å demonstrere at den klassiske tradisjonens ‘nevrologiseri­ngen’ av psykologiske fenomener fikk et rammende slag av Lashleys berømte forskning på 20-tallet. En ting er at de ‘hjerne-mytologiene’ som en laget for å forklare psykologiske forhold ikke holdt mål, men Lashley viste med sin forskning og med sitt prinsipp om ekvipote­nsialitet  at enkel og direkte lokalisering av psykiske funksjoner til hjernen ikke finner støtte i empirien. Mye av denne tidlige nevrologiseringen innebår i virkeligheten en direkte oversettelse av psykologiske begreper og forestillinger (f.eks. om ideer og deres assosiasjoner) på det som foregår i hjernen ved høyere mental fungering (f.eks. i form av nevroner og deres synaptiske forbindelser).

Lashley var også i det hele tatt skeptisk til ulike forsøk på å teoretisere over hjernens fungering med utgangspunkt i ulike typer av maskin-analogier, slik vi ser det i nevrologiske teoriers historie fra Descartes’ hydrauliske figurer til telefon-og de moderne computer-modellene. På et symposium om ‘Hjernen og psyken’ i 1951 uttalte han at

» Det har vært en forunderlig paralell mellom nevrologiske teoriers historie og paranoide vrangforstillingers historie. På Mesmer’s tid ble den paranoide forfulgt av ondsinnet animalsk magnetisme, hans etterfølgere ble forfulgt av galvaniske sjokk, av telegrafen, av radioen, og av radaren – og de holdt fort­løpende sine systemer av vrangforestillinger a jour med de siste moter innenfor fysikken. Descartes ble imponert av de hydraulis­ke dukkene i de kongelige hagene, og utviklet en hydraulisk teori om hjernens fungering. Siden har vi hatt telefon-teorier, elektriske felt-teorier, og nå teorier basert på computer-maskiner og automatiske mekanisker.  Jeg går ut fra at vi har bedre sjanse til å finne ut hvordan hjernen fungerer ved å studere hjernen selv og at­ferdsfenomenene, heller enn å kaste oss ut i tvilsomme fysikalske analogier. Likhetene i slike sammen­ligninger er produkt av en overforenkling av atferdens pro­blemer.»

( Etter Coob,1960, s.xix )

Et av hoved-resultatene av Lashleys kritiske innsats ble oppkomsten av en langvarig hegemonisk anti-fysiologisk og a-fysiologisk trend i psykologien. Dette ble ikke minst befestet gjennom Tolmans bok om ‘kognitivt’ orientert be­haviorisme fra 1932, og særlig Skinners sentrale arbeid fra 1938. Lashleys betydelige atferdsnevrologiske forskningsinn­sats førte altså i første omgang til at psykologene ble mer skeptiske til et begrepsmessig og forskningsmessig samarbeid med nevrofagene når det gjelder utforskningen av atferdens grunnlag.  I forbifarten skal det nevnes at Lashleys opptatthet av at den nevrovitenskaplelige utforskningen av atferdens og psykologiske problemer på et egnet komplek­sitetsnivå og organiseringsnivå også hadde andre viktige følger for psykologiens utvikling. Hans foredrag om ‘Problemet om seriell orden i atferd’ på det senere så berømte ‘Hixon-symposiet’ i 1948 om ‘Cerebrale mekanismer i atferd’ fikk varige ringvirkninger. Ikke minst kan det hevdes at fremveksten av ‘Kognitivis­men’ i opposisjon til atferdsteorien og psykoanalysen innenfor psykologien mot slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene har klare forbindelser til Lashleys bidrag. Man kan vanskelig tenke seg Miller, Galanter og Pribrams banebrytende arbeid om ‘Atferdens planer og strukturer’ fra 1960 uten påvirkningen fra Lashley.

Den a-nevrologiske og anti-nevrologiske trenden varte ved fram til den avbrytes av en viktig hendelse like før tiårskiftet 1950 :

«Det var ikke før fremkomsten av Hebb’s provoserende monogr­afi i 1949 at interessen for nevropsykologisk teori gjenoppsto blant eksperimentelle psykologer. På en måte fyllte Hebb’s spekulasjoner et tomrom, og fra da av kunne nevrologisering i psykologien bli mer fast forankret i den tids data.»  (Orbach 1982, s.58)

Donald Hebb sa i forbindelse med Lashleys 60-års jubileum at dennes nevrobiologisk orienterte eksperimentelle utforskning av psykologiske problemer er en av de viktigste utviklingstrekkene ved psykologien i første halvdel av vårt århundre. Lashley initierte og etablerte et nevropsykologisk forskningsprogram som ennå i dag finner gjenklang i faglitteraturen. Men Gardner (87) peker med rette på at de fleste av Lashleys substantive bidrag til nevropsykologisk teori i dag finner liten støtte. Men Lashleys betydning ligger på et annet nivå:

» ved å formulere spørsmålene skarpt, og ved å introdusere nøkkel-termene i den vitenskapelige debatten, dominerte Lashley for en lang tid, og han øver fremdeles merkbar innflytelse på, det arbeidet i nevrovitenskap som er relevant for kognitive og atferdsmessige temaer.» (Gardner, s. 265)

Farskapet til  termen og disiplinen ‘nevropsykologi’ i  moderne forstand skulle altså bli knyttet ikke til Lashley selv, men en av hans mest kjente elever; Donald O Hebb.

 

Temaer som skal utvikles:

På søken etter ‘engrammet’:

Det engang så viktige engram-begrepet ble utviklet av den i dag ukjente tyske forskeren Richard Wolfgang Semon (1859 – 1918). Semons syn var at alle psykologiske tilstander korresponderer med endringer i nervesystemet. Han foreslo at nervesystemet er et mneme-dannende systemet (Mneme: en av de greske Musene, for hukommelse). Et mneme representerer hukommelsen for en ytre-til-indre erfaring som danner et «mnemisk spor» eller et ‘engram’. Engrammet kan gjenopplives eller gjenkalles når individet møter en komponent som ligner på et innslag i den opprinnelige stimulussammenhengen. Semons engram er basert på at stimuli lager en permanent innskrift som er skrevet eller gravert i nervesystemets påvirkelige substans av cellevev som er predisponert for slike innskrifter. Semon mente man kan slutte seg til tilstedeværelsen av ‘engrafisk innflytelse’ i ulike sider av organismens ufrivillige atferd. Han betegnet også fonografi som en ‘mnememaskin’ .Dawkins memebegrep (1976) som en kulturell replikasjonsenhet kan minne om Semon’s ideer.

‘Den individuelle hjernen’: Strukturelle variasjoner i menneskehjernen og individuelle forskjeller i psykologiske fungering

 

Litteratur:

Beach, F. A., Hebb, D. O., and Morgan, C. T. (eds.) (1960). The Neuropsychology of Lashley.

Orbach, J. (1982). Neuropsychology after Lashley.

Schacter, Daniel (2001). Forgotten Ideas, Neglected Pioneers: Richard Semon and the Story of Memory. Philadelphia: Psychology Press

WeidmanNadine M.: Constructing Scientific PsychologyKarl Lashley’s Mind-Brain Debates. Cambridge: Cambridge University Press, 1999

Frederic G. WordenFrancis Otto SchmittJudith P. SwazeyGeorge Adelman;  The Neurosciences, paths of discovery. The MIT Press, 1975

 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s