Om Platons psykologi eller teori om sjelen (skrives 2015)

“We are fired into this world with a madness that comes from the Gods.” (Plato: Phaedrus)

Den amerikanske filosofen Whitehead hevder et velkjent poeng når han skriver et sted at mye av den europeiske filosofiske tradisjonen kan betraktes som en fotnote til Platon. Det hersker liten tvil om Platons filosofi både har påvirket mange områder av filosofien såvel som tenkning i fag og kulturelle sammenhenger. Platons filosofi utgjør et omfattende ideunivers og kan betraktes fra mange synsvinkler.

3900fI denne artikkelen retter jeg oppmerksomheten mot det området som kan omtales som Platons psykologiske tenkning eller teori om sjelen. Platons psykologi blir ofte oppfattet som mindre interessant enn Aristoteles psykologiske tenkning slik denne er formulert i De Anima eller ‘Om sjelen’. Samtidig har Platons teori om sjelens tredelte struktur og analogien mellom menneskenes psykologiske inretning og samfunnets innretning opptatt mange tenkere. Hans psykologiske teori omfatter en avansert fremstilling av utfordringene forbundet med å forene og harmonisere personligheten som følge av dens sammensatte og oppdelte natur, og hva som må til for at individer skal mestre de affektive og driftspregede deler av sin natur. Han forklarer hvorledes samfunnsmessige opplærings- og øvelsesprogrammer er avgjørende for å få frem en god og riktigere orden i vår sammensatte sjel. Hans detaljerte beskrivelser av både korrupte og forfinede individer og deres måter å opptre på avslører en avansert sans for forskjeller mellom personligheter og hvordan forskjellene innvirker på samfunnet individene lever i.

«Platons teori om psyken, overveiende koherent, støttet av spissfindig argumentasjon, i besittelse av betydelig folkepsykologisk plausibilitet, er blant de fremste av innenfor filosofisk psykologi, og er noe som vi fortsatt kan lære av.»

Platons teori om sjelen kan være interessant av flere grunner. Den blir formulert i en helt annen sosiokulturell og idemessig kontekst en vår tids vitenskapelige psykologi. Dette gjør at dens begreper og tankefigurer antagelig har større nærhet til vår førstepersons-opplevelsen av egen psyke enn i en tid der kausal og objektiverende psykologisk forståelse dominerer hvorledes vi betrakter oss selv i psykologisk forstand. Tatt i betraktning at det å bevare det ’emiske’ eller førsteperson- perspektivet i psykologien er av stor betydning for vår tids psykologi, vil derfor en drøfting av Platons psykologiske tenkning være av stor verdi.

Platons psykologiske spørsmål

Hva er forskjellen mellom sjelen og kroppen?

Hva er forholdet mellom sjelen og kroppen?

Hvordan er sjelen bygd opp, er den enhetlig eller sammensatt?

Hva skjer med sjelen når kroppen dør?

Kroppen og sjelen

Platons dualistiske oppfatning av forhold mellom kropp og sjel hos mennesker har hatt en enorm innflytelse både på religiøs og all slags tenkning omkring mennesker.

Sjelens natur og opprinnelse

Sjelens øye

Platon forestiller seg at mennesker har et slags indre sjelens øye å se seg selv og det gode med;

Han skriver om dette i Bok VII av Staten:

«In the knowable realm, the form of the good is the last thing to be seen , and it is reached only with difficulty. Once one has seen it, however, one must conclude that it is the cause of all that is correct and beautiful in anything, that it provides both light and its source in the visible realm, and that in the intelligible realm it controls and provides truth and understanding, so that anyone who is to act sensibly in private or in public must see it.»

Det indre mennesket/Homo interior: Oppbygning og struktur, elementer og orden/harmoni:

Plato presents us with a view of the soul that is internally complex and persistently at odds with itself. In the Phaedrus, Plato invites us to view the internal structure of the soul as analogous to “the combined power of a winged team of horses and their charioteer.”

The charioteer symbolizes the rational part of the soul (logistikon), the part which guides the power of the winged steeds in the proper direction. This role is particularly pronounced in times of inner conflict, where one part of the soul desires one good against the wellbeing or good of another.

Logistikon: den rasjonelle delen av psyken

Thumos: In the human soul the charioteer must oversee the unruly character of two seeds, of which only one is declared good. The one good steed, the white steed, represents thumos, or spirit, which corresponds to the part of the soul that acts out of a motivation for honor and glory under the guidance of “spoken command alone.”

Epithumētikon: The third part of the soul, and that which is the most unruly, is represented by the black steed. Plato describes this part of the soul in disparaging terms, as that which is “crooked in shape…a random collection of parts, with a short, powerful neck, flat-nosed, black-skinned, grey-eyed, bloodshot, companion of excess and boastfulness, shaggy around the ears, deaf, hardly yielding to whip and goad together.” The black steed represents desire which is almost entirely impervious to the command of reason.

Harmonia, kosmos og periagōgē (sjelens vending)

In the soul of a god, these parts function harmoniously; but in the human soul, the three parts exist in perpetual conflict with one another. At any given moment and in any given person, any one of these parts may dominate. Man is considered good when reason rules, when reason commands the allegiance of spirit and desire. When such a configuration is present in the human soul, man is said to be possessive of an inner “self-control” (kreittō autou), and of a moderation and the tempered wisdom of a soul that possesses inner harmony (harmonia). It is one of the great ironies of Plato’s philosophy that the very functions of each part of the soul by nature conflict, and yet without each part performing its own function no soul will experience the inner harmony, unity, order (kosmos), and calm that it so desires. To reach this state ought therefore to be the end (telos) to which all men aspire; for any other configuration leaves the human person torn, agitated and persistently restless. Å frembringe such harmony between the “ homo interior,” (Augustin) and the external domain of the polis, is the result of a vision of a larger order within which man is situated. The fruits of rational self-rule may be experienced most immediately and intimately by the “inner man,” but this achievement is not possible without a wider vision of the Good; for our ability to apperceive the correct order within ourselves necessarily depends upon our ability to “see” the correct order of the good of the whole. Only when the intellect rises above itself to experience a conjunctive vision of this wider moral order will it possess the “virtue of reason” to properly guide the soul. The soul’s ability to see this larger order depends upon the direction in which the soul as a whole is facing. It is cear that this turning of the whole soul is more a matter of conversion (periagōgē), of turning from the dark to the light, than it is an internal capacity of the soul to logically deduce moral and quantitative truths.

As Plato concludes near the end of Book VII of the Republic:

“this [the turning of the soul] isn’t, it seems, a matter of spinning a potsherd, but of turning a soul from day that is a kind of night to true day—the ascent to what is, which we say is true philosophy.”

Arbeidsnotater:

Sitater:

Litteratur og henvisninger

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s