Om å gå og å vandre. Hva kan en bevisst valgt gående livstil i et menneskeligere tempo gjøre med måten vi lever på?

fewfewf

«La meg fortelle en annen historie. Jeg vet ikke om det er mulig etter alt som er skrevet og sagt, men la meg iallfall forsøke.» (Jan Kjærstad 1993:9)

 «Jeg  synes ikke noe særlig om å si akkurat dette (de gående amerikanske filosofene Emerson og Thoreau sa begge paradoksalt nok noe lignende allerede midt på 18.hundretallet da folk fremdeles gikk mye); at det egentlig bare er noen ganske få og sjeldne mennesker i vår moderne og motoriserte epoke som har en god forståelse av  hva det innebærer å være et gående menneske, hvorfor det er så viktig å gå, hva det å gå kan gjøre for ens kropp og sjel. I min lange læretid for å bli et gående menneske var jeg så heldig at jeg fikk møte og samtale med noen av disse gående sjelene. De fleste andre tenker knapt over det å gå. Kanskje stiller de i utgangspunktet spørsmålet om å gå på uheldige og begrensende måter, f.eks. langs følgende baner:

Hvorfor skal jeg gå?  (Bare tenk om fugler var like skeptiske til det å fly, fisker til det å svømme? ) Forflytte meg selv ved å  tråkke avgårde på landeveier og naturstier ved hjelp av noe så umoderne og skadeutsatt som apostlenes hester?  Hva med mine kroppslige svakheter; mine dårlige knær, smerter under foten, svake hofter, vondt i ryggen, migreneplager, for ikke snakke om alle mine skjulte  sykdommer som ingen aner noe om og som gjør det bortimot umulig for meg å gå? Vandring er jo beinhardt for knærne? Steinhardt for tærne. Og hva med blemmer og gnagsår? Og belastningene med å gå på asfalt? For ikke å glemme at det å stampe langs veier og i veikanten er treigt, kjedelig, monotont! 

Hva er så poenget med å gå når vi har så mange bedre og mer spennende alternativer? Trening og mosjon kan man jo vel så bra utføre i et treningsstudio, ledsaget av stimulerende og bevegelsesfremmende musikk og i et sosialt miljø? Jeg kan selvfølgelig godt forstå at det har noe for seg å ta seg en gåtur i helgene, til et kjent turmål eller f.eks. en brearm eller en fjelltopp inne i Stryn eller på Møre. Men rett og slett å gå, i dager og kanskje uker og enda lenger, bare for å gå? Hva slags påfunn er egentlig det?

Det kunne være fristende å vise til gleder og fordeler forbundet med å sige dypt ned i en lenestol, eller å brette seg ut i sengen. Er det da ikke mye bedre og enklere å sykle på myke hjul gjennom fredfyllte landskaper, cruise avgårde i en Ferrari eller cabriolet eller på en frigjørende motorsykkel, seile som en ørn gjennom luftrommet dinglende under en hangglider, padle avgårde i en kajakk ute i skjærgården mellom holmer og småøyer eller rett og slett henge på dekket av en komfortabel seilbåt og nyte en drink i solnedgangen mens vinden med sine usynlige krefter beveger båten dit man skal? En liten løpetur i ny og ne oppløfter og styrker både kropp og sjel.

Hvorfor så dette evindelige maset om hvor vesentlig og viktig det er å gå ? Hva kan det å gå stille opp med i sammenligning med alle disse spennende og fascinerende aktivitetene? Har det å gå noen konkurransefortrinn som jeg ikke har fått med meg? Det høres nesten ut som om det er noe magisk eller mirakuløst med det å gå som gjør at det er noe annet eller annerledes enn disse andre aktivitetene?  Jeg innser, som alle andre, at for et lite barn er det å komme seg opp i stående stilling og ta sine første selvstendige skritt avgjørende for dets utvikling og oppleves som noe magisk. Men for oss voksne virker dette med å gå som en temmelig triviell sak. Så, kan du gjøre et forsøk på å forklare meg hva det er for noe som gjør gåing så verdifullt for oss?» (Sitert fra Fernando Persa; ‘Forsøk på å betrakte gåing og vandring med et kulturantropologiske blikk’. Notater til vandringsseminar, på ‘Den romantiske veien’, 2010)

«…..’privileged’ individuals jealous of their privacy moving around at high speed in bunkers called cars that cause over one million casualties per year…..» (Raimon Panikkar)

Gjenoppdagelsen av ‘Homo viator’ eller det vandrende mennesket

«Mellom våre første vaklende skritt som smårolling og tiden da alder eller skrøpelighet til sist slår bena under oss, er det å gå vår frigjøring.»  (BYWAYS, BOOTS & BLISTERS. A HISTORY OF WALKERS & WALKING  av  BILL LAWS, 2008)

 “Vi er her for å gå. Det er derfor vi er her.Vi er her for å gå……» (William Burroughs, 1990)

last ned

Å gå er ikke helt overraskende i ferd med å bli ‘in’. Over hele den moderne verden er folk og forskere og diktere og filosoferende i ferd med å gjenoppdage og på nytt å innse betydningen til en eldgammel og en av av våre mest grunnleggende menneskelige beskjeftigelser; det å gå. Nærmere bestemt en spesiell måte å gå på. Nemlig vandringen eller den bevisst valgte måten å gå på. Det finnes også former for gåing som kan sies å være en slags ‘ikke-gåing’. Vi kan selvsagt ikke unngå å gå litt hver eneste dag:

Vi står opp fra sengen og tar noen påkrevde skritt i huset for å få stelt oss og inntatt vår frokost, vi går til sykkelen eller mopeden eller bilen eller bussen eller til og med til jobben om den er nær nok. Vi går kanskje til og fra nærbutikken eller kafeen på hjørnet. Vi går mens vi jobber, for å komme oss til og fra kontorer og lokaler. Men stort sett går vi ikke noe særlig utover dette. Når jeg av og til spør folk om de går og hvor mye de går tenker de fleste på denne hverdagslige ‘restgåingen’ som blir igjen etter at motorisert transport og stillesitting og andre aktiviteter som sykling eller løping har spist opp den største delen av ens tid. Det meste av denne reduserte og residuale gåingen i vår moderne tilværelse er rent instrumentell og har stort sett bare triviell betydning. Når vi går på denne måten er det mest av alt en slags bevisstløst ‘fyll’ i tomrommet mellom andre former for viktigere transport og  motorisert eller instrumentell bevegelse. Av og til tenker jeg på restgåingen som en slags gåingens negativitet; når vi har gjort alt vi kan for å slippe å gå blir det alltid noen skritt igjen som vi ikke kommer unna.

Selv når vi er ivrige fotgjengere og legger avgårde til fots av helsemessige grunner og for å trene eller mosjonere har vi lett for å miste av syne at det å gå også innebærer et spesielt forhold til omverdenen og oss selv. Mulighetene for å utdype og berike vår menneskelige tilværelse som er knyttet til det å gå går dermed stort sett tapt for oss. Det å være et gående menneske har på samme tid mange forskjellige sider og funksjoner, det er aldri bare en ting. Å gå er selvsagt forflytning, transport, bevegelse, trening, avkobling, men også mange andre ting. Den som går mye og langt lærer seg samtidig en annen måte å gå på, en måte som både er dypere og videre i en menneskelig forstand. Dette var noe den gamle tidens store vandrere kjente godt til og forsøkte å bringe videre til sine medborgere. Bare se hva Trevelyan skrev om slike ting i  sitt berømte ‘Walking’-essay fra 1913:

«….det finnes stunder da tankene mine etter å ha vært behørig konsentrert mot rett sted, nekter å følge med videre, og ikke vil tenke noe annet enn generell elendighet; og slike stunder, antar jeg, er noe vi alle er kjent med. Ved disse anledningene er oppskriften min å gå en lang tur.(-) ……Jeg har aldri kjent en mann som går en ærlig dagstur, uansett avstand, lang eller kort, (-) og som ikke blir belønnet med  å få kontakt med sin egen sjel igjen.»

Den skotske sosialantropologen Tim Ingold, som har forsket på mangfoldigheten i måtene vi går på og den intime forbindelen mellom måtene vi går på og vårt mentale liv og våre sosiale livsformer sier det slik:

«å gå avsted er i seg selv en praksis med å tenke og vite som ikke kan reduseres til mekanikken med å komme seg fra punkt til punkt. Lokomosjon og kognisjon er dermed uatskillelige, og grunnen under oss er ikke bare en plattform for menneskelig aktivitet, men et domene hvor livet og sinnene til de som holder til der er sammenvevd.»

Selv om vi snakker om en slags ‘glemt’ og neglisjert menneskelig aktivitet, er det å gå fremdeles en inspirerende beskjeftigelse i mange menneskers tilværelse; en kroppslig aktivitet som leder oss ut over oss selv og kan tilføre livet en annen slags åpenhet og en annen slags bevissthet om det å møte verden og de naturlige og menneskeskapte landskapene som omgir og preger våre liv. Folk finner fortsatt kroppslig, mental og sosial glede i å gå og bruker gåing og vandringer for mange viktige formål; til å komme ut i naturen, til å kjenne fred og ro, for å oppleve stillhet, sette kroppen og dens kryptiske prosesser i gang igjen i et overveiende stillesittende liv, for å senke farten i sine liv, til å bekjempe nedstemthet og angst og andre krevende følelser som ellers truer med å bemektige seg  sinn og oppmerksomhet og følelsesliv. Å gå er fortsatt for mange mennesker en slags grunnleggende kommunikasjon med virkeligheten og seg selv, ofte bruker vi religiøse eller åndelige uttrykksmåter for de opplevelsene som det å gå åpner opp for. Det å gå er fremdeles en viktig kilde til meningssrike metaforer som sprer sine betydninger vidt omkring i vår daglige språkbruk: ‘det går bra’, ‘det får gå som det går’, osv..

Den menneskelige bevegelsesøkologien og måtene vi beveger oss på er i dag nesten fullstendig dominert av utallige slags avanserte motoriserte tekniske innretninger og hjelpemidler som biler, tog, busser, motorsykler, mopeder, fly, osv.; tekniske innretninger som alle beveger og transporter oss uten at det kreves noen omfattende egen bevegelse og kraftbruk som har den egne kroppen som kilde. I tillegg finnes det en rekke ikke-motoriserte innretninger som sykler, rulleski, osv. der vi beveger oss ved hjelp av den egne kroppens krefter men der måten dette skjer på bestemmes av den tekniske innretningens oppbygning og virkemåte. Den moderne mobiliteten gjennomsyres av en uopphørlig jakt etter å minske forbruket av tid som går med til transport; resultatet er at hele vår tilværelse preges av tempo og fart. Det å gå blir dermed nesten av seg selv en kritikk av disse sidene ved den moderne tilværelsen.

Will Self skriver i artikkelen ‘PsykoGeografi. Motorveiens Galskap’ (2006) følgende om dette:

«Oppfatningen min er at det å gå setter ned tempoen i alle ting, nesten som om ens føtter skulle bremse jordens egen bevegelse. Det er, for å være direkte, den eneste mulige responsen overfor en sivilisasjon som er beruset av sin egen mobilitetsfølelse; for ved å gå til de oppgavene en har foran seg, fører du inn i psykens forbigående overlegninger den fysiske geografiens relative tidsløshet.»

I den mye eldre artikkelen ‘Veiens oppløftelser’ fra 1895 skrev John Burroughs følgende treffsikre kommentar om fordelene ved det å gå:

«Jeg forkaster ikke (-) forbedrede måter å reise på, men jeg kommer til å skryte så frimodig jeg kan på vegne av fotgjengeren, og vise hvordan alle lysende engler sekunderer og følger mennesket som går til fots, mens alle de mørke åndene hele tiden er på utkikk etter en sjanse til å ri.»

164380_1784548850408_4733652_nVeier og menneskelig bevegelse

» Det har blitt skrevet mye om reising, langt mindre om veien.» (Edward Thomas, The Icknield Way , 1913)

Gjenoppdagelsen av det å gå er på samme tid en gjennomdagelse av andre sider ved den menneskelige bevegelsens natur, slik som glemte gjengrodde vandringsveier eller ‘spøkelsesveier’ som noen har kalt dem. Når vi beveger oss ved å gå handler det om mange andre ting enn selve det at vi skritter bortover en vei eller en sti.  Kompleksiteten i det som foregår når vi går oldwyas_newfanges opp i denne treffsikre formuleringen tatt fra boken ‘De gamle veiene’/ ‘THE OLD WAYS’ av Robert MacFarlane:

«Denne boken kunne ikke ha blitt skrevet av en som sitter stille. Den handler om forholdet  mellom stier, vandring og fantasi, og mye av tenkningen i  den foregikk derfor – var bare mulig – mens  jeg var til fots.  (-) Den forteller historien om å gå opptil en og et halv tusen kilometer eller mer langs gamle veier i søken etter  en vei til fortiden, bare for om og om igjen å finne meg selv  konfrontert med  det moderne. Den er en utforskning av spøkelser og stemmer som hjemsøker gamle stier, av  fortellingene som bor i og som veifarene forteller,  om pilgrimegrimsferder  og grenseforseelser, om sangstrofer og deres sangere og om de merkelige kontinenter som eksisterer  inne i et land. Fremfor alt er dette en bok om folk og sted:  om det å vandre som en rekognosering  innover,  og  om de umerkelige måtene som landskapene der vi beveger oss former oss. « 

Macfarlane står for det som kan kalles for en kulturell antropologisk synsmåte på det å gå og på veiene vi har skapt gjennom århundrene. Veiene og stiene våre er mer enn enn de kan se ut for ved første øyekast:

‘Stier er menneskelige, de er i en viss forstand spor som våre relasjoner har satt .»

Han siterer den amerikanske historikeren og geografen John Brinckerhoff Jacksons omtale av vår måte å bruke veier på:

«I tusener av år reiste vi til fots på strevsomme stier,  ikke bare som omreisende handelsfolk, eller pendlere eller turister, men som menn og kvinner for hvem veien sto for en eller annen intens opplevelse: frihet, nye menneskelige relasjoner, en ny bevissthet om landskapet. Veien åpnet opp for en reise inn i det ukjente som kunne ende opp med å tillate oss å oppdage hvem vi er.»

Det finnes mange måter å gå på, og mange formål for det å gå. Men det å gå handler egentlig om bevisst valgt og vedvarende gåingen over lange strekninger og over dager og uker. Noen kaller det for langvandring, andre for fjernvandring; og den etterhvert så populære og overpopulariserte pilegrimsvandringen hører også hjemme i denne spesielle måten å gå på som har dype røtter tilbake både i vår kulturhistorie og i vår naturhistorie. Denne måten å gå på er vanskelig å karakterisere, men for å fange dens bærende kjennetegn kan vi snakke om ‘eksistensiell vandring’, ‘dyp vandring’ og til og med ‘transcenderende’ eller ‘overskridende vandring’.

35625_1784548410397_3462147_nFor å forstå hvorfor denne gjenoppdagelsen av det å gå og vandre har begynt å skje, og hva som gjør at det skjer, må vi å anlegge en bred og ‘aktivitetsøkologisk’ synsmåte på oss selv, vår kropp og de materielle og tekniske omgivelsene vi lever innenfor og på hele bredden av våre typiske  atferder og engasjementer. Våre moderne stort sett reduserende måter å gå på er en side ved en større aktivitetsøkologi som bestemmer og samtidig angir det mulighetsrommet som gåingen vår utspiller seg innenfor.

Gåing som naturlig bevegelse

«…..og føle seg mer dydig og i dypere fred med universet enn det lar seg gjøre endog å tenke om seg selv andre steder. Jeg har ved slike anledninger forestilt meg at jeg er en lykksalig blanding av poet og helgen –  noe som er en behagelig følelse. Det jeg ønsker å påpeke, er imidlertid at følelsen er begrenset til folk som går.»  (Leslie Stephen, In Praise of Walking.)

For den som tar til med å lese den gamle og store  vandringslitteraturen er 47842_10200910556943084_88921777_ndet særlig en viktig innsikt som synes å være felles for de fleste gående mennesker; å gå er noe mye mer enn en form for transport eller helsebringende mosjonering. Den er heller en slags ‘antropologisk aktivitet’ som har dyp innvirkning på oss som menensker.

Som mennesker er vi alltid mangesidige vesener; vi er sosiale og politiske, vi resonnerer og tenker fornuftig, vi arbeider og samarbeider, vi skaper teknikk og vi er kunstnere. Alle disse andre tingene overskygger lett det enkle faktum at vi også er naturlig, psykologisk og kroppsbestemt som gående vesener, at vi er skapt for å gå og at det å gå spiller en viktig rolle for oss og gjør vesentlige ting for oss og med oss. Både hverdagsmenneskene og de forskende biologene, psykologene og sosiologene retter lett oppmerksomheten mot de mer oppsiktsvekkende og tunge sidene ved vår tilværelse og glemmer og undervurderer betyndingen til det nærliggende, allminnelige og enkle.

923502_10200970685446259_416482090_n

Noe av det vanskeligste er kanskje nettopp dette, å ha evne til å se og oppdage det som blir trivialisert ved at det er altfor kjent og hverdagsnært. Vendingen mot noe så enkelt og naturlig som det å gå og vandre er samtidig en indirekte argumentasjon rettet mot og en måte å motsette seg noen av de fremtredende sidene ved livet i moderne samfunn; tilskuertilværelse, dyrking av teknologi, størrelse, kompleksitet, medieunderkastelse og underholdningsmani, virtualitet og grenseløs konsumerisme. Og kanskje mest av alt, en halvt tildekket arrogant og kynisk likegladhet med alt som ikke gir et grådig ego den oppmerksomhet og nytelse det krever. Den som går lenge og over lange avstander er i virkeligheten engasjert i en helt spesiell menneskelig aktivitet med et bredt spekter av muligheter og virkninger; han eller hun gjenfinner og begynner å gjenkjenne en dyp eller underliggende helhet og en sammenheng som ofte brytes ned og går tapt hos moderne mennesker, den overgripende  sammenhengen mellom sanselighet, bevegelse, hukommelse og intelligens, kropp og sanser og hud, hjerne og muskler og skjelett og føtter, våkenhet og hvile og søvn, opplevelse og uttrykking og tale, og alle indre organer fra hjerte-kar systemet til  luftveier, blære, mage og tarm. Som levende organisme og person utgjør hver og en av oss en helhet, og lengre vandringer hjelper oss til å oppleve denne helheten som vi er.

2013-04-06-1132_35Et lenge gående menneske blir skritt for skritt et helt og mer balansert menneske. Det gående menneske beveger seg midt inne i og ute i en levende verden med seg selv, sine sanser og sin kropp, han eller hun er ikke delt opp i fragmenterte muskelsystemer og luftveier og lunger som hos den som trener for en idrettsprestasjon eller i et treningstudio. Å gå er gjendannelse av tapt helhet og sammenheng.

‘Jeg går, altså er jeg’: Ambulando, ergo sum

Den franske filosofen Rene Descartes gjennomførte en revolusjonerende perspektiv-vending i filosofisk tenkning med sin berømte tese; ‘Cogito ergo sum’, ‘Jeg tenker, altså er jeg’. Med han starter en ny æra i filosofien der det menneskelige subjektets tilværelse danner utgangspunktet for vår refleksjon over virkeligheten. Senere tenkere har kritisert Descartes ensidige og innsnevrende opptatthet av tenkningen som det viktigste ved menneskets tilværelse; vår væren har en rekke andre sider som kanskje er like avgjørende for hvordan vi kan oppfatte virkeligheten.

Vi er med rette stolte av vårt språk, vår bevissthet og tenkning, våre redskaper og vår skaperevne og oppfinnsomhet; men henger ikke alle disse tingene sammen på en dypere måte som også rommer dette enkle å gå? For finnes det ikke en ‘menneskelig måte’ å gå på? Kanskje har menneskedyret gjennom årtusener skritt for skritt gått bort fra seg selv for å danne og forme det som i dag er vår menneskelighet? Kanskje er det derfor like riktig å si; ‘Ambulando, ergo sum’, eller ‘Jeg går, altså er jeg’. Å gå er nemlig aldri en rent kroppslig og praktisk aktivitet, det å gå har så å si en ‘kognitiv’ side. Det er en måte hvor vi reflekterer over og erkjenne virkeligheten og oss selv på. Det er derfor ikke tilfeldig at reflekterende menensker går mye, filosofer og poeter, diktere og kunstnere er ‘peripatetiske individer’ der det å gå henger nøye sammen med et reflektert forhold til tilværelsen. Kanskje kan man til og med si at etterhvert som mennesker utvikler seg i modenhet og refleksjonsevne blir de mer og mer gående vesener.

images (1)Som med mange andre tilsynelatende trivielle og nærliggende ting, er også det å gå så enkelt og tett på oss og ikke minst så selvsagt at vi lett mister synet for det. I årtier har gåing og vandring befunnet seg på siden av og godt skjult for vår moderne rasjonelle og kompleksitetsplagete bevissthet. Vj kan riktignok få et glimt av gåing gjennom våre dagers fokus på helse og mosjon, men det utgjør kun en underordnet side ved den fulle menneskelige og eksistensielle betydningen av å gå og vandre.

296331_2439754150131_2037618334_nBrått inntrer det en forandring; gåing og vandring blir med ett en interessant og tiltrekkende aktivitet. Folk begynner å gå, på nye måter og med en ny fascinasjon. Folk studerer gåing, dens historie og natur og de sporene som den har satt i landskapene gjennom tidene. Eldgamle gjengrodde og bortglemte vandringsveier utforskes og opparbeides for igjen å kunne bli tatt i bruk av vandrende mennesker. En mangesidig og stor vandringslitteratur hentes frem fra glemselen og nedstøvete bibliotekshyller for igjen å gi inspirasjon til virkeliggjøring av små og store vandringsdrømmer og vandringsprosjekter over hele verden.

imagesVi gjenoppdager både selve gåingens natur og dens viktige plass i vår kroppslige fungering og i hele vår menneskelige væremåte, hvilken rolle den har spilt i vår kronglete utvikling og historie, hvordan våre stier og veier har blitt formet og brukt, og ikke minst hvordan fremveksten av moderne samfunn og teknologi har ført med seg at vi som Ikaros har fløyet for høyt og bort fra oss selv og dermed tillatt oss å glemme, ignorere og nedvurdere det å gå. Vi begynner å innse hvilke skadevirkninger en moderne tilværelse som hemmer og hindrer oss i å gå tilstrekkelig og med glede har for oss, våre kropper, sinn og med vårt mellompersonlige og sosiale liv. Et menneske som glemmer og etterhvert slutter å gå er et menneske som samtidig gjør skade på seg selv og sin menneskelighet.

Aller viktigst, stadig flere av oss tar igjen til med bruke sin kropp og sitt sinn og sitt liv til å gå, først nølende og famlende – deretter sikrere og sikrere på den kilden til menneskelig utfoldelse vi har funnet tilbake til; vi finner igjen de dype og utømmelige gledene ved selve det å gå gjennom landskapene i verden.

Vi begynner igjen å betrakte det å gå med helt nye øyne, som en aktivitet som har spilt en avgjørende rolle i formingen av menneskeheten og den menneskelige tilværelsen i det hele tatt. Ikke minst har har vi gjenoppdaget at vi ikke bare går en liten stund eller over korte avstander. Menneskenes historie er forbundet med det å gå langt, med søkende og endeløse vandringer over uker og måneder og år og gjennom tusenvis av kilometer med ukjente landskaper.

Gåing i en antropologisk og sosiokulturell sammenheng

Samtidig med fremveksten av det nye ‘antropologiske’ perspektivet på det å gå har enkeltpersoner og grupper som er særlig opptatt av gåingens betydning gått i gang med i gang praktiske og kulturelle prosjekter der det å vandre og gå langt er det bærende innslaget.

_65186267_e4480077-rock_art-spl Paul SalpoekEt av de mest interessante og spennende blant slike prosjekter er PAUL SALOPEK’s ‘Ut av Eden prosjektet. En vandring gjennom tiden’ som hadde sin oppstart i januar 2013. 

graphic_1357743740Salopek, som er journalist av yrke, skal følge den tidlige menneskehetens fotspor fra Etiopia nedover det Asiatiske kontinentet og gjennom resten av verden helt fram til sydspissen av SørAmerika. Vandringen vil vare over 7 år og gå over 21000 miles; Salopeks reise til fots er den lengste sammenhengende vandringen som noe enkeltmenneske har gjennomført i løpet av en eneste levetid.

Salopek vil skrive om vandringen og menneskene han møter mens han er underveis. Med kritiske øyne ser han på informasjonssamfunnet og det oppdrevne tempoet som driver formidlingen. Han kaller det han gjør for ‘langsom journalistikk’, tempoet settes av det faktum at han går i omtrent 5 km’eter i timen og 20 kilometer til fots hver dag og. I bunn og grunn er dette det sanne menneskelige tempo, som man finner tilbake til ved å gå. Han skriver:


«I am going to swim upstream against the flow of information and try to slow people down to have them observe stories at a human pace—at about three miles per hour.» 
Mer om Salopeks vandring, se: (http://media.outofedenwalk.com/resources/out_of_eden_walk_outline.pdf)

167889_1829131044935_3558432_nUtforskning av vandringens menneskelige betydning

«Jeg har aldri vært så mye meg selv, som på reiser som jeg har gjort alene og til fots.» (Jean-Jacques Rousseau, Les confessions,  1781)

«de ensomme veiene
Var skoler for meg der jeg daglig leste
Med det største behag menneskehetens lidenskaper,
Så der inn i menneskesjelers dyp…» – (W. Wordsworth)

the-long-walk-bernard-fallonÅ gå er det enkleste av det enkle, det naturligste av det naturlige. Samtidig involverer det å gå på en gang og i harmonisk samspill alle sider ved mennesket, våre sanser og vår bevegelsesmotorikk, vår hjerne, kropp og vårt tenkende og følende sinn.

Vi har en kropp, en hjerne og et sinn som sammen er formet for at vi skal gå, skapt for at vi skal klatre ned fra trærne, ta noen første usikre steg og så gå ut på steppene og legge ut på uendelige vandringer. Eller; reise oss opp fra stolen, løsrive oss fra tv- eller dataskjermen, gå gjennom ytterdøren og legge ut på den åpne veien.

indoor-walkingmmmmVi trenger så å si ingen hjelpemidler, ingen ytre teknologier for å gå. Viljen til å gå er sammen med vår medfødte innebygde utrustning tilstrekkelig. Å gå er nærmest vår egen iboende endoteknologi; en slags ‘auto-teknologi’ eller kanskje heller det det den franske idehistorikeren og filosofen Michel Foucault omtaler som en ‘selvteknologi’. Å gå er selvsagt en kroppslig måte å bevege seg på, en motorisk teknikk, men det er også en side ved vår væren-i-verden, en eksistensiell tilstedeværelse.

Gjennom å gå vedlikeholder og beriker vi uten tvil oss selv, både kroppslig, mentalt og ikke minst slik som forfatterne og filosofene har lært oss – som reflekterende vesen.

På det norske vestlandet finnes det et merkelig navnefenomen der man snakker om’Dalsdalen’, feks. ‘Dvergsdalsdalen’ i Jølster. Det finnes bare en dal, selv om navnet dobler dalen.

Når det gjelder å gå lager vi en lignende fordobling: det å gå er en kroppslig ‘selvteknologi’ som virker tilbake på kroppen ved å styrke og stimulere den – i vår moderne teknofili fordobler vi ved hjelp av ulike gåinnretninger eller gåapparater og skritt-tellere en allerede gitt kroppslig gåteknologi. Det resulterer i at vi ikke ‘går’ lenger, men vi ‘gå-går’ eller dobbeltgår; noe så enkelt som å gå er ikke nok, vi setter oss inn i  en ekstra gåteknologi som hjelper kroppen vår til å komme i gang med en ‘mer-gåing’ eller ‘ekstra-gåing’.

ic_962_2_wheel_fixed_walker_ea472uhx8xs04ggs04cg00gc8_ekdjdxruf9s8k40s08o080wks_thNår gåingen derimot svekkes og blir usikker  som følge av høy alder eller nevromotoriske sykdommer og den som går blir ustø, f.eks. som følge av dårlig balanseevne, da er det naturlig å nytte en teknologi som en ‘gåstol’ som supplerer kroppens egne gåredskaper og hjelper til med å støtte den gående. En rullestol er selvsagt den ytterste formen for avhjelping for folk som mister den naturlige kroppslige gangfunksjonen.

Moderne mennesker sykler, kjører, flyr og tar seg frem ved hjelp av motoriserte hjelpemidler – vi går sjelden og stadig sjeldnere –  og vi gjør nesten hva som helst for å slippe å gå. Å gå føles for mange mennesker nedverdigende og som et tap av status; en drosjesjåfør fra Likanger i Indre Sogn sa det på følgende måte;

‘…….som en hund langs vegen’.

Hvorfor er det å gå blitt så unaturlig og kunstig for oss, hvorfor kjenner vi ubehag og motstand når det kreves at vi skal gå? Hva slags menneskelig tilværelse er det som kan gjøre at selv det mest naturlige oppfattes med ulyst og som noe uønsket og nesten nedverdigende?

Vi kan like gjerne spørre slik: Hvorfor innretter vi våre samfunnsmessig og lokale omgivelser og vår nære virkelighet slik at vi både hindres og hemmes og lærer å unngå å gå?

Og ikke minst: Hva må vi foreta oss og hvilke grep må vi gjøre for å få oss selv og hverandre til å begynne å gå igjen? Og glede oss over å gå?

En ikke-gående tilværelse: Hva går egentlig tapt?

540910_215668158569214_507281929_nEn av våre mange dystopiske forestillinger om moderniteten og ikke minst moderne teknologi er at gjennom dens rolle i vår tilværelse ignorerer og marginaliserer vi mange av våre naturlige og grunnleggende behov. Den befrir oss fra våre naturlige begrensninger, men samtidig mister vi og frataes naturlige evner og muligheter. Vi suges inn i og rives med av den moderne ‘overutviklede’ teknologiske tilværelsens utallige fristelser og overstimuleringer og glemmer eller overser det enkle, nærliggende og naturlige. Teknologien hjelper oss og beskytter oss, ingen kan tvile på dette. Den utvider våre muligheter sansemessig og kroppslig og sosialt.

Den gjør at vi kan se hele jordens overflate og alle dens landskaper ovenfra, uten å gå ut av husdøren kan vi rolig søke etter, finne og kontakte glemte og forlatte barndomsvenner, vi kan overnatte under polarhimmelen i mer enn 40 minusgrader uten å fryse i hjel eller omkomme av kulde, uten at vi trenger å ta et eneste skritt forflytter den oss lynraskt til alle verdenshjørner, vi får innblikk i alt det som er usynlig for øynene og uhørlig for ørene våre, vi kan utforske og observere vår egen hjerne og følelsesliv mens det er i arbeid, vi kan kontakte og snakke med våre kjære og våre venner overalt der de måtte befinne seg, fjernt eller nært, vi løftes ut av den dyp depresjon og skremmende sinnsstormer til den normale bevissthetens kontrollerte funksjonalitet.

handc_crw_9331mmmmmSamtidig fanger disse hjelpemidlene oss inn i et lammende og klebrig vev av fremmedbestemte og mekaniserende relasjoner og forbindelser til oss selv, hverandre og våre omgivelser. For å kunne forholde oss til og betrakte oss selv må vi som sosialpsykologene hevder gå ut av oss selv og via de speilene som andre mennesker og hjelpemidlene våre utgjør og låner oss. Vi kan og må ikke la slike utenfraperspektiver og spelinger erstatte det grunnleggende faktum at vi lever og tenker og handler fra en innside, ut fra oss selv. Gjennom de tekniske hjelpemidlene løftes vi kanskje ut av oss selv og bringes til nye steder og observasjonsposter, men vi begrenses samtidig i vår autonome og selvbestemte eller selvskapende evne; vi stenges inne og holdes nede på nye og hittil ukjente måter. Teknologien gjør oss – i et ulykkelig samvirke med det moderne ‘administrerte’ samfunnet –  til sine fanger dersom vi ikke hele tiden står i mot og reflekterer over oss selv og vårt eget selvdrevne og selvskapende vesen.

Dalrymple-articleInlineDet som kunne og burde være hjelpemidler begynner å underlegge seg og styre hele tilværelsen og måten vi lever på og bruker oss selv på. Mine herskere er ikke lenger keisere, paver og konger, men stolene og bordene, måleapparater og GPS’er og klokker, skritt-tellere og vekter og avgangstider, bilen og togene og  bussene og flyene, dataskjermer, spillkonsoller og tvsskjermer og høyttalere, mobiltelefoner og nett brett, facebook og wordpress og vgnett. Jeg kan hele tiden følge med i hva jeg veier, hvor fort mitt hjerte slår, hvor mange skritt jeg går, hvor rakst jeg beveger meg eller løper, hvor høyt jeg befinner meg i terrenget, hvor mine venner befinner seg i verden og hvem som har kikket på mine bilder og det jeg har skrevet.

Hva mer kan et egentlig et lite jordbundet menneske ønske seg?

Banonymous_bloggerildet som teknologiens hjelpmidler gir forfører meg og forvrenger min opplevelse: Jeg sitter ikke her ubevegelig i en lenestol, men føler at jeg har har kontakt med og kommuniserer med alle i hele verden –  jeg befinner meg overalt og alle steder, men ikke så å si urørlig akkurat HER og NÅ.

Stadig mer av min levde tid sitter jeg rett og slett – ganske stille; uten å bevege annet enn øyne og fingre og noen utvalgte av hjernens endeløse systemer av nerveceller. Jeg lever og oppfører meg ikke lenger som det individuelle naturlige mennesket jeg er; med vitale indre organer og skjelett og muskler og blodet som strømmer gjennom og nærer og bygger meg. Det ytre livsmønstret og uttallige tekniske innretninger  legger føringer og bestemmer hvordan jeg opplever meg selv, hva jeg gjør og hvordan jeg bruker mitt kropp og sjel.

402391_363693103643219_1116531513_nEn av de tingene som kommer i bakgrunnen er dette aller enkleste og naturlige; det å gå, å vandre, å bevege seg til fots, på sine egne ben. Ikke bare i forbifarten og for et kort øyeblikk, men som en hovedbeskjeftigelse, som noe som bestemmer og gjennomsyrer ens daglige kroppslige og mentale tilværelse.

Den moderne tenkemåten, som vet det meste og har forsket på alt som kan være av nytte,  har selvsagt en saklig og teknisk fremstilling av det å gå. Den forteller oss at vi skal fortsette å gå. Det er nyttig og sunt for oss å gå. Men da i forbindelse med helse, trening, mosjon, og kanskje til og med som rekreasjon og ferieaktivitet.

Dette er i og for seg godt nok; men som bakgrunn for en dypere forståelse av gåingens sanne natur og betydning i menneskers liv er det snevert, det er for instrumentelt og for nytteorientert. Mennesker lever som kjent ikke av brød alene, vi går heller ikke for brød alene. Vi kommer ganske sikkert ikke til å begynne å gå eller å gå mere og la det å gå ble en del av vårt liv fordi forskere har funnet ut på vegne av oss at det er nyttig, sunt, og at vi lever noen år lenger dersom vi bare går 30 minutter med en viss intensitet hver dag. Dette nytteperspektivet har sin verdi, men for å forstå gåingens sanne betydning for oss må vi finne måter å utvide perspektivet på.

Hva er så et gående menneske?

Den amerikanske filosofen Emerson skrev engang i 1840-årene følgende:

«Få mennesker vet hvordan de skal  ta gjøre en vandring.  Kvalifikasjonene er….utholdenhet, alminnelige klær, gamle sko, sans for naturen, godt humør, endeløs nysgjerrighet, god evne til å tale,god evne til å være stille og ikke for mye av noe.»

Det er nesten merkelig at noe så enkelt og nærliggende for oss som det å gå bevisst og lenge kan glemmes så lett:

booksCAI000ZGI boken ‘Slow Journeys: The Pleasures of Travelling by Foot’  skriver forfatteren Gillian Souter om de enkle gledene ved lange vandringer:

 « Du er hermed advart; når betegnelsen gåing brukes i denne boken, da betyr det å legge bak seg en betydelig avstand for en serie av dager, med hen sikten å se verden. Din lange vandring kan ta deg gjennom ditt eget naboskap eller føre deg til fjernere trakter, det å utforske verden i gåtempo er en vidunderlig form for langsom reising. Dersom tiden du har til rådighet er begrenset, er gledene som oppnåes ved å tilbringe bare noen få dager med å gå til et bestemmelsessted og med litt anstendig vær store.»

Det gående menneskets evolusjon

Det er antagelig en nær sammenheng mellom gåing og gangfunksjonen og det oppreiste og tobeinte menneskets biologiske evolusjon. Menneskeheten har lagt bak seg en lang utvikling og historie som oppreist gående vesen. De eldste fotsporene etter menneskelignende ‘hominoide’ skikkelser som tar seg fram til fots på samme måte som vi gjør i dag er omkring 4 millioner år gamle, funnet i Laetoli-ørkenen i Etiopia. Disse tidlige menneskenes fotefar forlot etterhvert Afrikas stepper og ledet ut til alle jordens verdensdeler og kontinenter.

Gjennom hele sin millionårige og dramatiske historie på denne jord vært mennesket ikke som i dag reist på ferieturer og tatt seg en kveldstur på sine ben, men vært en sann homo viator, et evig vandrende og reisende og omflakkende dyr. Til å begynne var det å gå, det tobente oppreiste dyret tok seg i sin første utviklingsfase alltid fram på egne ben, på apostlenes hester. Men trangen og nødvendighetene som drev oss til forflytninger og migrasjoner krevde så mye mer enn det vandringer til fots ga rom for. Gjennom teknologisk oppfinnsomhet og utviklingen og ved hjelp av alskens finurlige levende og tekniske hjelpemidler ble det å gå mer og mer noe som kom i skyggen for det å komme frem, bevege seg raskt og effektivt. Til slutt glemte ble vi så fascinert og forledet av alle de tekniske framhjulpne måtene å bevege seg på at vi begynte å glemme og overse gåingens dypeste betydning og at vi av natur er et gående vesen.

En  kommentator og vandrer sier det på følgende måte:

”The ability to walk upright is one of the key characteristics which separates us from our nearest evolutionary cousins. Looking at those charts which show how humans evolved from a chain of hunched and swarthy hominids — australopithecus, pithecanthropus, neanderthaler and so on — our path follows a line of increasing uprightness, as if seeking out the posture of the walker. In the last frame, where homo sapiens has finally emerged, naked, tall, unhairy, recognizable as us, it is as if we had stood up straight and walked away from hunched, uncertain beginnings, a long hatching from some unimaginable egg, slow progress from a string of crawling, crouching, scampering metamorphoses. What a weight of history has been carried forward on our steps! We may be clumsy beside the grace of a gazelle, slow when compared to the speed of a sabre-toothed tiger’s spring, feeble if measured against the massive tread of dinosaurs or mammoths (or of elephants and rhinos), but our walking has outpaced them all. We have walked our way across the world and beyond it; our steps have led to civilizations, commerce, art, science, warfare.”[3]

67684_4950701002233_523107744_nGåingens metafysikk: Hvorfor går mennesker, og finnes det en spesiell menneskelig måte å gå eller vandre på?

Det er sikkert mange grunner til å gå, de fleste av dem av praktisk og instrumentell natur. Noen forsøker å se gåing i sammenheng med menneskets dypere vesen og natur.  Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer forteller oss f.eks. i sin berømte bok «Welt als Wille und Vorstellung» (1819) at svaret på slike spørsmål også har en metafysisk side;  som han selv sier det – «svaret er vilje»- og viljen og dens spesielle skikkelser i form av motiver og begjær kommer frem gjennom og uttrykker seg i kroppen og kroppsdelenes utforming:

«Viljen og denne alene gir mennesket nøkkelen til dets egen eksistens, forteller ham betydningen til og viser ham den indre mekanismen i hans vesen, hans handlinger, til hans bevegelser…. På denne hviler det perfekte samsvaret mellom kroppen til mennesker og dyr og deres vilje generelt, som ligner, skjønt langt overgå samsvaret  mellom et instrument som er laget for et formål og viljen til den som lagde det. Deler av kroppen må derfor samsvare helt med de viktigste begjærene hvorigjennom viljen manifesterer seg; de må  være det synlige uttrykk for disse begjærene. Tenner, hals og tarmer er objektivisert sult;  kjønnsorganene  er objektivisert seksuell lyst; den gripende hånden, de travle føttene tilsvarer de mer indirekte viljens begjær som de uttrykker».

Slik kan det sees og sies: Vår kropps utforming er som en kryptisk tekst som filosofen kan lære oss å lese –  hofter og ben og føtter er legemlige tegn og uttrykk for viljen til å bevege seg til fots, denne viljen til å bevege seg selv ved å gå er altså innebygd i oss og vår kroppslige og mentale utforming.

Vandring og moderne samfunn eller det gående menneskets sluttfase

dsdsModerne mennesker reiser mer enn noensinne. Men vi går kanskje samtidig enn noensinne. Forholdet mellom å gå og reise har bare på noen få tiår blitt helt snudd opp ned. det er ikke vanskelig å forestille seg at dette har dyptgående innvirkning på vårt forhold til oss selv og til våre naturlige og sosiale omgivelser.

Dessverre er den eldgamle bevegelsen på egne ben gjennom verdens landskaper nesten helt gått i glemmeboken. Utformingen av det moderne samfunns transportsystemer og urbane landskap gjør har gjort gåing til en truet art.

Den portugisiske forfatteren og nobelprisvinneren Jose Saramago sier dette på en treffende måte  i et intervju i et amerikansk magasin:

«I don’t see people walking, – I only see cars. I cannot understand why. I do understand the physical part of it, but I don’t understand the human part of it, why people don’t walk…. To travel in a car all the time is like being in a spaceship that protects you from everything. But if Americans are happy with this way of life, that’s up to them.»  (sitert etter Langer, 2002)[4]

Måtene vi mennesker faktisk tar oss rundt og beveger oss på og kan bevege oss på henger naturligvis sammen med hvorledes våre samfunn ser ut. Mange forhold i våre samfunn påvirker vårt daglige bevegelsesmønster; ideologiske forhold, tiden vi rår over, hvorledes dagene er organisert, hvilke oppgaver vi står overfor, penger og ressurser, infrastruktur med veier og faciliteter, krav til tempo.

Hvorvidt mennesker har adgang til og er interesserte i å gå og vandre har alltid en viktig samfunnsmessig side.

Den amerikansk-kanadiske urbanologen Jane Jacobs analyserer i den viktige boken ’Dark age ahead’ (2004) viktige sosiokulturelle forhold som hun hevder medfører nedadgående utviklingstendenser i moderne vestlige samfunn. Sentralt i hennes forståelse er at tingene omkring oss alltid henger sammen. Viktige sider ved fungerende menneskelig felleskap og lokalsamfunn er på en avgjørende måte avhengig av at mennesker møter hverandre ansikt til ansikt innenfor en tidshorisont som tillater emosjonell og verbal kontakt.
Hun skriver videre om dette:

”Man kan i dag kjøre milevis gjennom amerikanske forsteder og aldri få et glimt av menneskelige vesener til fots i det offentlige rom, av et menneske utenfor en bil eller en lastebil. (-) Dette er et synlig tegn på at mye av Nordamerika har tapt sine lokalsamfunn. For at lokalsamfunn skal kunne eksistere, må folk møte hverandre som levende personer. Disse møtene må omfatte mer enn bestevenner eller kolleger på arbeid. De må omfatte varierte folk som er sammen om et naboskap, og som ofte nok deler dets behov.”
(2004, s.36-7)

I Jacobs bekymring over skjebnen til et ekte fungerende menneskelige felleskap i moderne samfunn fremgår det at hun mener at menneskelig gåing utgjør en forutsetning for levende lokalsamfunn. Hun rehabiliterer dermed gåing som en betydningsfull menneskelig og samfunnsmessig aktivitet, en aktivitet som er viktig langt utover dens vanlige rolle imed å bidrag til vår fysiske og helsemessige tilstand. Det å gå inngår på en avgjørende måte i de tingene som gjør oss til mennesker med et felleskap, å gå er like avgjørende som vårt språk, vår tenkning, vår sosiale opptreden ellers. Dersom vi ønsker å føle oss selv og hverandre som mennesker som deltakere i et ekte felleskap utover det rent økonomiske og instrumentelle, da vi gå.

290348_2365513814169_1342962_oLokalsamfunnet der vi all bor og lever utgjøres av steder og miljøer hvor det å bevege seg gående, langsomt nok til å kunne kjenne hverandre igjen, stoppe opp, hilse og prate og derigjennom utvikle sosiale forhold til hverandre – alt dette er viktige forutsetninger for lokalsamfunnet.

Gåing er slik sett alltid noe mye mer og langt viktigere enn bare det å holde seg fysisk i form, å komme seg ut på en tur. Det er en samfunnsskapende måte å bevege seg på. Det er selve den måten vi beveger oss på når vi skaper og inngår i levende menneskelige sosiale felleskap.

Dermed er det lettere å forstå at det kan være uheldig med vår moderne og ensidige fokus på gåing som noe vi gjør så å si utelukkende for vår fysiske og psykiske helse. Dette perspektivet på gåing medfører lett at man overser den viktige sosiale og kommunikative siden ved gåing og dermed lett uteglemmer hvor viktig det er at det finnes en sosial og kommunikativ infrastruktur for gåing og vandring innebygd i våre nære samfunn. For å gjenvinne det tapte når det gjelder levende lokalsamfunn, må vi også rette oppmerksomheten mot å gjøre det mulig, naturlig og fristende for mennesker å gå for sosiale og kommunikative formål, knyttet til våre hverdagslige gjøremål i samfunnet – og ikke utelukkende for å trene seg opp og holde seg i fysisk form.Vi må gå for å kommunisere, med hverandre og med oss selv. Vi må antagelig nærme oss den danske filosofen Søren Kierkegaards ‘urbane’ måte å gå på, den dialogiske og kommunikative vandringen med og blant mennesker.

Ulike måter å gå på eller gåingens kulturelle preg og former

“Og, for min egen del grunner jeg ofte over hvilke stier livet mitt vil følge og hvor mine siste skritt kommer til å bli tatt. (-) Jeg håper bare at jeg – mens årene går  – kan gjøre min gåing, hvor den enn tar meg, mindre lik marsjering og mer lik meditasjon.”

Av alt det som mennesker gjør, har vi lett for å overse betydningen til det mest nærliggende, trivielle og vanlige. Det som ikke står frem i all tydelighet, som noe særlig og spesielt. Gåing og vandring lider som sagt altfor lett denne skjebnen.

Man overser også at vandring og gåing kan være så mangt, at det slettes ikke er snakk om en enhetlig og enkel aktivitet. Som andre menneskelige aktiviteter er gåing og vandring ikke en og samme ting i ulike sammenhenger og i ulike settinger. Vi legger ulik mening i det vi gjør når vi går, vi går i ulike sammenhenger.  Det finnes derfor mange måter å gå på, vandring kan ha mange formål og bli utført på ulike måter. Det har vært uvanlig at det å gå og måtene mennesker går på blir utforsket ut fra hvorledes sosiale og kulturelle forhold påvirker gående mennesker. I boken ‘Walking in roman culture’ (2011) er det nettopp et slikt perspektiv some r I forgrunnen. Forfatteren Timothy M. O’sullivan skriver:

 » At selv om handlingen med å gå antagelig er en universell menneskelig egenskap , er måten vi fortolker denne handlingen kulturelt bestemt. Det er dessuten langt mer å tolke enn vi erkjenner ved første øyekast. Til tross for – eller kanskje på grunn av – sin gjennomgripende tilstedeværelse i hverdagslivet, blir det å gå sjelden analysert på sine egne premisser, som en distinkt utforskningskategori; som jeg håper å vise er denne forsømmelsen uheldig (-). På grunn av den privilegerte posisjonen som den inntar i menneskenes liv, spiller det å gå en sentral rolle i vårt forhold til verden rundt oss, den er essensiell for vår opplevelse av sted, og for måten vi ser og tenker, og for våre oppfatninger om identitet (andres og vår egen).»

Videre peker han på at:

 «styrken i den menneskelige tilbøyeligheten å kategorisere og å trekke distinksjoner : selv det å gå, en egenskap som er mer eller mindre universelt menneskelig, faktisk en egenskap som skiller mennesker fra andre arter, kan bli midlet som et menneske tar i bruk for å markerer seg som helt forskjellig fra en annen. » «Og for både gamle og moderne observatører, kunne det å gå en bestemt måte tjene som en prøvestein for ‘kultiverte’ oppførsel, slik at innsidere og outsidere blir klart avgrenset ( – ) ved måten de beveget seg gjennom samfunnet på.»

» Det første som slår en tyrker når han kommer blant de forfinete nasjonene i Europa er synet av menn som rusler avgårde uten andre mål enn den gleden de har av det eller helse. «

Vi er kanskje ikke så bevisst akkurat dette, men det å gå er  like mye en kulturell formidlet aktivitet som det er en naturlig og naturgitt aktivitet. Med et skjerpet blikk greier vi å se alle at vår gåing og vandring settes opp og utformes ut fra ulike sosiale siktemål og i ulike sosiale settinger. Noen går som pilegrimer for å gjøre opp for smerte og onde ting, kanskje for å sone, nå et hellig sted. Andre går som flukt og for å bryte opp, for å legge noe bak seg og finne en måte å begynne livet sitt på nytt. Andre går for rekreasjon elle for avveklsling, noen for sin helse og sunnhet. Alle disse formålene og den ytre rammen for vandringen overskygger ofte selve kjernen i det som skjer –  det at vi går, beveger oss framover og gjennom langskaper på egne ben ved hjelp av egne sanser og kropp. Selve vandringsaktiviteten og -vandringsopplevelsenes sentrale rolle i lange vandringer og hva de betyr for oss som psykologiske og kroppslige vesener blir fort oversett til fordel for ledsagende fenomener som religion, kultur, landskaper, og alle slags eksotiske opplevelser. Dette er en typisk turistisk dreining av pilegimsopplevelsen der den ene essensielle halvparten tones ned og kommer i skyggen av turistens opplevelseskomsumering. Pilegrimslitteraturen er slik sett ofte mer opptatt av kultur og landskaper, enn av selve den vedvarende vandringsprosessen og dens forankring i et aktivt søkende og særpreget individ.

svdsvdsvDet følgende er en enkel oversikt som forsøker å klargjøre gåingens ulike betydninger i ulike sammenhenger:

1.  Instrumentell gåing: for ulike ytre formål – som kan være fjell- og andre turer, trening, straff, helse, avspenning, avveksling, osv..

2. Ekspressiv gåing: gåing der man markerer bestemte stilkjennetegn i bevegelser, bekledning, for å vise hvem og hva man er, hva slags person en er, hva slags status man har, osv..

3. Terapeutisk gåing: for å kurere eller minske lidelser og sykdommer (fedme, depresjon)

4. ‘Tekniske’ og kontekstuelt spesifiserte gåvarianter: Gå, rusle, slentre, tusle, vandre, promenere, flanere, spasere, marsjere , spankulere, traske, prosesere. Mange språk har egne uttrykk for særlige gåvarienter.

5. Ulike praktiske og konkrete formål med gåing: på tur/turgåing, gå til alters, gå på besøk, gå til kirke, gå på skole/jobb, gå å handle, gå i takt, gå på arbeid.

6. Gåing som metafor[5]: gå i stå, livsvandring, det går bra, det går unna, gå seg fast, gå på, gå i hundene, gå under

7. Gåstiler: Power walking, Nordic walking, Kappgang

8. Konkurransegåing: Kappgang, gå-maraton

9. Åndelig, spirituell og religiøs vandring: pilegrimsvandring, valfarting

10. Rekreativ gåing: for å avspenne, koble ut, ta en pause, roe ned

11. Helse/sunnhetsgåing: Mosjonsgåing, langvandring, ultravandring, fjernvandring, energi-gåing

12. ‘Off track’ vandring, gåing som fysisk utfordring, utholdenhetsprøve og ‘esktrem’-aktivitet for å sprenge og utfordre egne grenser og søke spenning.

13. Eskapistisk gåing; gåing som flukt eller ‘fugus mundi’ for å komme seg vekk, bryte ut av det uutholdelige, kjedsommelige, rutinepregde, der en har stivnet og gått seg fast.

14) Overskridende, transcenderende, eksistensiell vandring: gåing for ‘å finne seg selv’, gåing som ‘gjenfødelse’, for å søke det helt ukjente og starte på et nytt og annerledes liv, finne ‘noe annet’ eller  ‘det andre’.

15) Eksplorativ-utforskende gåing; Gåing for å oppleve nye landskaper, gåing for å kartlegge det ukjente

Gåing som soiokulturell og kreativ kontekst for tenkning og skriving og kunst

Mange forfattere og skribenter av ulik slag har fattet interesse for gåing og vandring som menneskelig og kulturelt formidlet aktivitet (se for eksempel Tomas Espedal 2006, Vaage Rebecca Solnit 2001, osv..)

184821_1884547870321_632305_nSærlig viktig for en økt opptatthet av gåingen og vandringen som kulturell og meningsbærende menneskelig aktivitet er kanskje Rebecca Solnits bok ’Wanderlust. A history of walking’ fra 2001.

Som hun sier i boken; det å gå og vandre på sine egne ben er et emne som alle kan og bør interessere seg for, istedenfor bare en liten gruppe eksperter. Gåingen er en aktivitet som preges av et stort mangfold av engasjerte amatører; alle mennesker går stort sett litt, og et overraskende stort antall mennesker tenker mye omkring det å gå. Gåingens historie er alles uskrevne og hemmelige historie. Fragmenter av denne historien finnes spredt omkring i bøker, sanger, gamle og nyere stier, gater og veier, utstyr og bekledning for vandringsformål.

Livskunstneren Julie Cameron (2002) forsøker å formidle den dypere betydningen som gåing kan ha i og for hennes liv:

”Gåing (-) humaniserer mitt liv, setter det inn i en eldgammel og beroligende skala. Vi lever slik som vi beveger oss, et skritt av gangen, og det finnes noe i rolig gåing som påminner meg om hvordan jeg må leve dersom jeg skal smake dette livet som jeg har blitt gitt ”.

Og hun skriver  videre – 

”det er på disse gåturer at mine beste ideer kommer til meg. Det er mens jeg går at jeg opplever at krevende klarhet kommer frem. Det er mens jeg går at jeg opplever en følelse av velvære og sammenheng, og det er mens jeg går jeg lever mest i overenstemmelse med det å be.”  (s.1)

Det sittende mennesket: helsemessige sider av å gå og å ikke-gå

«Jeg har to doktorer, mitt venstre ben og mitt høyre. Når kropp og sinn er ute av lage (og disse to tvillingdelene av meg lever så nært hvernadre at en av dem alltid smittes av den andres melankoli). Jeg vet at jeg trenger bare å ta kontakt med mine doktorer og jeg blir bra igjen ganske fort.»  (Trevelyan; ‘Walking’, 1913)

Det moderne livsmønstret får mange av oss til å overse og glemme vårt iboende kroppslige og mentale vandringsbehov – for de fleste medfører dette over tid at man nesten helt slutter å gå og å vandre. Man mister samtidig lysten til å gå. Fraværet av gåing utøser gradvis en sterk gå motstand; vi forstår etter hvert ikke lenger poenget med å gå noen steder. Å gå lengre distanser er fullstendig uvirkelig for de aller fleste moderne mennesker, og betraktes mer på linje med en ekstremsport.

Vandringsdriften som tilhører vår natur som pattedyr og primat blir i løpet av barneårene amputert vekk gjennom stillesitting, fjernsyns- og elektroniske apparater, bilkjøring, og alskens andre motoriseringer som omformer oss til ikke-gående og ikke-vandrende skikkelser. Det har vært anslått at vi hver dag gjennomsnittlig går 16 km. mindre enn det man gjør i ikkemotoriserte samfunn. Samtidig som vårt moderne helsevesen og sunnhetsfremmende omgivelser gjør at vi lever lengre så virker det parallele fravær av gåing til å svekke vår helse, livslyst, og evne til å tåle liv og påkjenningar som vi møter på livsveien.

Før vi er blitt særlig gamle, har vi fullstendig glemt at vi alle fra naturens side, som mennesker med en lang natur og kulturhistorie – engang lengt tilbake i tiden – eller faktisk bare noen få tiår tilbake – var og fremdeles kan og bør fortsette å være evige vandrere og pilegrimer (se Rebekka Solnit, 2000)

Det finnes mye forskning som demonstrerer at gåing er en av de enkleste og sunneste ting vi kan holde på med. Gåing er åpenbart den mest generelle terapeutisk aktiviteten som mennesker kan engasjere seg i, ved at den har et stort spekter av virkninger – på fysisk form, spenning, energifølelse, konsentrasjonsevne, humør, optimisme, osv.[2] Mye av den senere tids forskning handler også om hvorfor det å gå har så stor helseinnvirkning.

Hippokrates ( c. 460-370 BC), som ofte blir omtalt som den moderne legekunstens opphavsmann, skrev følgende om bevegelsens betydning for helse:

”Alle deler av kroppen som har en funksjon, blir sunne dersom de blir brukt med moderasjon og oppøvd i aktiviteter som passer for hver av dem, og de aldres også langsommere; men dersom de forblir ubrukte og uten aktivitet blir de utsatte for sykdom, svekket i vekst og aldres raskt”(min oversettelse, sitert etter Jones 1967).

Helsevirkningen til tross;

”’More than 60% of the world population is inactive or insufficiently active to gain health benefits’ (World Health Organization 1999).

Gåing er allikevel en av de vanligste fysiske fritidsaktivitene til voksne mennesker, selv om den som regel praktiseres tilfeldig og lite gjennomtenkt. Det offentliges helseinitiativer har som ett av formålene å fremme en aktiv livsførsel der gåing understrekes spesielt. Japanske forskere har anbefalt en dagsdose gåing på 10 000 skritt per dag, noe som tilsvarer en anbefaling på minst 30 minutter per dag med fysisk aktivitet.

Skadevirkningene og negative følger ved langvandring få. Og de er forholdsvis lett å forebygge og ta forholdsregler mot eller minske. Et bredt og allsidig forsknings- og erfaringsgrunnlag beretter om positive forandringer som omfatter vekt- og fett- reduksjon, allmenn forbedring av fungeringen muskulært, i luftveiene, hjerte, hjerne, urinveier, ledd/skjelett, bremsing av aldringsprosesser, styrket kroppsopplevelse og kroppslig velvære, bedret mage-tarm og fordøyelsesfungering, økt libido og følelsesmessig styrke og kraft, mer stabil stemnings og stemningsregulering, styrket fokus- og utholdenet, mer tilpasset avstressing og nedroing, store perspektivforskyvninger i livet med høyning av verdifølelse og retningsfølelse. Og nedgang i følgeplager ved ulike lettere og alvorligere sykdomstilstander, både kroppslige og mentale(se for eksempel La Torre, 2004).

Referanser og noter:

Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994

Robert E. Thayer, «Energy Walks: Don’t Touch That Candy Bar. A Short Walk Gives You a Longer Energy Boost and Improves Your Mood,» Psychology Today, October 1988

Robert E. Thayer, Calm Energy: How People Regulate Mood with Food and Exercise (New York: Oxford University Press, 2003

P. Ekkekakis, E. E. Hall, L. M. Van Landuyt, and S. J. Petruzzello, Walking in (affective) circles: Can short walks enhance affect? Journal of Behavioral Medicine 23 [2000]: 245–75).

Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994

Adam Langer, «Prophet of Doom: Pessimism Is Our Only Hope. the Gospel According to Jose Saramago,» Book, November/December 2002

«That walking provides a rich source of metaphor should not be surprising; meaning is bound to inhere in abundance in so fundamental and ancient a part of us»  Se:  Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994. relevant her er også: Hanh, T. N. (1985). A guide to walking meditation. New Haven, CT: Fellowship Publications

Litteratur:

Amato, J. A. (2004) On Foot: A History of Walking. New York.

Barta, P. I. (1996) Bely, Joyce, and Döblin: Peripatetics in the City Novel. Gainesville, Fla.

Bremmer, J. (1991) “Walking, Standing, and Sitting in Ancient Greek Culture.” In Bremmer and Roodenburg (1991), 15–35. Bremmer, J. and H. Roodenburg, eds. (1991) A Cultural History of Gesture: From Antiquity to the Present Day. Cambridge.

Dillon, M. (1997) Pilgrims and Pilgrimage in Ancient Greece. London and New York.

Elsner, J. and I. Rutherford (2005) “Introduction.” In Pilgrimage in Graeco-Roman and Early Christian Antiquity: Seeing the Gods, ed. J. Elsner and I. Rutherford, 1–38. Oxford and New York.

Fowler, D. (2007) “Laocoon’s Point of View: Walking the Roman Way.” In Classical Constructions: Papers in Memory of Don Fowler, Classicist and Epicurean, ed. S. J. Heyworth, P. G. Fowler, and S. J. Harrison, 1–17. Oxford.

Gilbert, R. (1991) Walks in the World: Representation and Experience in Modern American Poetry. Princeton.

4 kommentarer om “Om å gå og å vandre. Hva kan en bevisst valgt gående livstil i et menneskeligere tempo gjøre med måten vi lever på?

  1. Jeg gikk
    den delen av postveien
    jeg ikke kjente.

    Den vek ikke
    fra mine føtter
    før jeg var framme.

    Veien og jeg
    ble venner den dagen,
    vennskapet besto

    etter
    at jeg forlot
    den.

  2. For en tid siden fungerte kroppen dårlig. Lungene nekta å samarbeide når jeg gikk og anginaen tok over når lungene syntes de hadde gjort nok faenskap. Etter det har jeg gått ned til Førde og opp igjen hver dag med sekk med varer på ryggen og nå fungerer alt som det skal.
    Da får jeg tid og energi til å tenke også, i dag var emnet frihet. Den absolutte friheten før fødsel erfarer vi jo ikke pga at vi ikke eksisterer. Kan bare fundere over den mens vi lever. Den absolutte friheten etter døden erfarer vi jo heller ikke av samme grunn. Kan bare tenke over det mens vi enda er i live. Vi må selvsagt la være å bruke uttrykket absolutt, den innbefatter så mye at den utelukker alt. For å oppleve frihet må vi selvsagt leve og erfare. Jeg har frihet fra styresystem som har styrt meg tidligere. Og jeg har frihet til å tenke, føle, skrive, male, lese og gå. Det er pinadø litt av en frihet. Jeg har tilogmed frihet til å ikke være redd for døden.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s