Stikkordarkiv: Verden som vilje og forestilling

«Hvordan være syk?» Om førstepersonsperspektivet på å bli rammet av og skulle leve med alvorlig eller kronisk sykdom (2013)

 
«Enhver som fødes, er borger av to riker, de friskes og de sykes.» (Susan Sontag: ‘Sykdom som metafor’.)
 
 

“If l were now to explain that,(….) I have cancer,(-) …..For you, «cancer» means, on the one hand, a lump, a species of discrete matter with multiplying properties, on the other hand, a judgement, a species of ineluctable condemnation. To the bearer of this news, the term «cancer» means nothing: it has no meaning. It merges without remainder into the horizon within which the difficulties, the joys, the banalities, of each day elapse.” (Gillian Rose)

 
 
 «Hold motet oppe, for alt ligger der foran deg….og tiden som tilbringes i det som er vanskelig er aldri bortkastet…det som kreves av oss er at vi lever det som er vanskelig og lærer oss å håndtere det….I det som er vanskelig finnes de vennlige kreftene, hendene som arbeider på oss….» (Rainer Maria Rilke)
 
 
  
  «Men alle er underlagt virkningene av utbredelsen av helseråd. Uansett om den store mengden av råd for egenomsorg følges opp i handling eller ikke, er dens kumulative virkning å overskygge og gjeninnføre dypere kulturelt innvevde forståelser om det ansvar som bevisste aktører bærer for sin egen helse. Vi kan ikke unngå å bli fortalt at vi er frie, at vi er ansvarlige for vår helse, og at vi er derfor potensielt kan anklages for vår mangel på velvære. Troen på at vi selv er ansvarlige for vår egen helse er både mer utbredt og dypere enn noen gang før. For å bruke en ganske umoderne terminologi, er det en dominerende ideologi i vår tid. (-) Selv om utbredelsen av egenomsorg-råd er et gjennomgripende trekk ved senmoderne eller postmoderne samfunn, er det fortsatt under-teoretisert.» (Christopher Ziguras, Self-Care: Embodiment, Personal Autonomy, and the Shaping of Health Consciousness,(New York: Routledge, 2003, s.1-2)
 
 
 
 “Alle samfunn, historiske eller nåtidige, har et kulturell innvevd sett av helbredende praksiser. Disse praksisene er så inngrodd i folks tenkning at man ikke stiller spørsmål ved dem … (-) det er rett og slett så enkelt at vi problematiserer ikke de fremherskende helbredelsesmodellene i kulturen vår.”
 
 
 
 

‘Jeg’et og sykdommen’:Veiene til sykdom 

Den i vår tid undervurderte tyske filosofen Arthur Schopenhauer gjorde det til en bærende punkt i sitt filosofiske verk ‘Verden som vilje og forestilling’ at det finnes to veier til menneskelig viten, til forståelsen av virkeligheten og vår plass i den. Schopenhauers innsikter er sjelden tatt i bruk for å utdype våre moderne oppfatninger av hva vitenskapelig kunnskap gjør for oss i en menneskelig sammenheng  og hvilken rolle vår egen førstepersons opplevelse har i vårt rasjonelle forhold til verden.

Samtidig har f.eks. moderne filosofer som Ludwig Wittgenstein og Martin Heidegger beskjeftiget seg intensivt med problemstillinger omkring forholdet mellom vitenskapelig kunnskap og menneskelig erfaring som kan sies å være en videreføring av Schopenhauers grunnleggende ideer.

Schopenhauer forklarer at den ene veien til virkeligheten er en vei fra utsiden, der vi opptrer som ytre observatører av tingene som ligger der ute. Den handler om hvorledes vårt forhold til oss selv og verden går gjennom formulering av forskningsbaserte rasjonelle og begrepsmessige forståelsesformer slik disse i våre dager er preget og gjennomsyret av vitenskapelig kunnskap. Vi opptrer her som subjektive ’tilskuere’ overfor den objektive virkeligheten, vi befinner oss på et vis på utsiden av en virkelighet som ligger foran oss til å bli oppfattet gjennom forhåndsordnere begreper og tatt i bruk via teknologier og tekniske fremangsmåter. Vår måte å ta del i og innvirke på denne ‘objektive’ verden har et teknisk og instrumentelt preg der vi bruker utprøvde metoder og følger rasjonelle fremgangsmåter for å oppnå våre mål i form av ønskete virkninger og løse våre problemer. Vi er på et vis utenforstående og fremmede i verden som betraktes og behandles som et landskap av ytre faktisk foreliggende saksforhold som vi kan ha nytte av og anvende for våre formål.

Den andre veien, som lett overskygges av suksessen som oppnåes gjennom den første, omtaler Schopenhauer som en underjordisk og nesten hemmelig vei, en bakvei og kjøkkeninngang til virkeligheten. Den har i vår teknologiske og vitenskapelige tidsalder lav status og betraktes nesten med forakt fordi den er uhåndterlig ‘subjektiv’ og preget av ‘opplevelse’. Den går gjennom vår egen personlige og levde erfaring, gjennom vår deltakelse i virkeligheten ved vår følelsesmessige, subjektive og kroppslige livsvilje.

Det bildet av virkeligheten som fremkommer gjennom å vandre langs denne veien er en slags forstørret avbildning av vår egen dypt menneskelige måte å være i verden på, det er ikke snakk om en ‘objektiv’ ytre virkelighet men på et vis virkeligheten omdannet i vårt eget bilde. Schopenhauer kaller dette menneskelige virkelighetsbildet for ‘makro-antropos‘, ikke en objektivt foreliggende og uavhengig verden men verden slik den er for våre følelser og øyne og gjennom vår levde opplevelse. Virkeligheten dannet i vårt eget antropomorfe bilde, så å si.

Et avgjørende poeng i Schopenhauers tenkning er at vi må ivareta begge disse to perspektivene på verden og samordne dem i vårt praktiske, teknisk, estetiske og etiske forhold til og omgang med virkeligheten.

Asbjørn Aarnes har i artikkelen ‘Dikterens stemme og diktet’ formulert Schopenhauers poeng på følgende måte:

“vi må ikke forveksle adskilte prosesser i et menneskeliv, den aktive syntese, som vi bygger opp med vitende og vilje og som vi kjenner som vårt verk, og den passive syntese som danner seg ved det som skjer med oss, som når vi eldes eller når sjelen skifter ansikt.”

Dette gjelder også i vårt forhold til og syn på sykdom.

Sykdom fra innsiden eller sykdomserfaring

Tross helse og friskhet og alle de gode dagene som livet rommer, må sykdom kunne sies å være en universell erfaring. Det må være slik, for sykdomserfaringen hører uløselig sammen med det kroppslige livet. Som en skygge følges det å leve av sykdom. Enten man selv fra innsiden så å si, opplever å bli syk, eller man fra utsiden opplever at andre nære personer blir syke, så handler sykdom om vår opplevelse.

Sykdom er selvsagt kropp og medisin, men sykdom er kanskje like mye kultur og samfunn, begreper og språk, følelser og opplevelse, samspill og sosiale relasjoner. Erfaringen av å bli syk er noe som ikke bare handler om hvordan en sykdomsprosess rammer kroppens vev og funksjon og hva dette gjør med ens tilværelse, men noe som er sterkt preget både av den sosiokulturelle livssammenhengen den syke lever innenfor og av den medisinske og kulturelle konteksten som setter opp språket og begrepene som vi bruker for å snakke og tenke om sykdom med .

Å bli rammet av alvorlig og kronisk sykdom er antagelig en av de store utfordringer man står overfor i det moderne livet. I og med at alder er forbundet med økt risiko for sykdom, opplever stadig flere blant oss å bli rammet av og å måtte forholde seg til og leve med sykdom i lengre tid. I det gamle samfunnet handlet livskampen om å overleve i møte med naturkreftene, om å skaffe seg mat på bordet og tak over hodet og beskyttelse mot alle slags ytre trusler. I et moderne prestasjonssamfunn handler kampen mer om å skaffe seg og bevare kvalifikasjoner og yrkesmessig funksjonsevne i konkurranse med andre; det å være oppegående og ‘fit for fight’ i arbeidslivet er mer avgjørende enn noensinne.

Ytre naturkrefter er nå en mindre trussel enn kroppslig eller mental sykdom og funksjonssvikt og de samfunnsmessige og personlige følgene dette har. Alvorlig og kronisk sykdom angriper selve grunnlaget for det å kunne delta i et livsmønster der det å prestere og yte definerer hva en er verdt og hva slags ressurser en har tilgang til. I tillegg fører den sterke individualiseringen i moderne samfunn til at det mer enn før er enkeltmenensker og grunnlaget for den individuelle tilværelsen som blir truet.

En side av det hele er at media, NAV og myndighetene er opptatt av og rapporterer om hvor høy sykemeldingsprosenten er og hvor mange som faller ut av arbeidslivet og blir uføretrygdet. Her er sykdom noe konkret som først og fremst berører og  begrenser den enkeltes arbeidsevne, subjektivt eller objektivt.

En annen side er hvorledes det oppleves og føles å bli rammet av en alvorlig og kronisk lidelse, hvordan sykdommer og plager treffer individet og kommer til å prege og begrense hans eller hennes forhold til omgivelsene og seg selv. Selv om det objektive medisinske tredjepersonsperspektivet på sykdom utgjør det avgjørende i en vitenskapelig tilnærming til sykdom og behandling, er samtidig førstepersonsperspektivet hos den som opplever og forholder seg til sykdommen viktig for vår mer helhetlige levde omgang med sykdom. Sykdom slik den oppleves og leves er noe mer og annerledes enn den medisinsk oppfattede  sykdommen. For som vi alle vet, det er ikke alt ved sykdom som forklares på en fyllestgjørende måte ved hjelp av det medisinske språket, og mange sider ved sykdom som praktisk levd virkelighet kan ikke behandles eller avhjelpes ved hjelp av medisinske teknikker og fremgangsmåter.

Utforskning av sykdomsopplevelsen i kunst og litteratur

Sykdom har mange sider utover det som hører til dens medisinske side. Av kunstnere, poeter og forfatterne kan vi lære oss denne på samme tid bredere og sannere måten å betrakte den levde sykdommen på enn det ensidige bildet det saklige og objektive medisinske blikket holder opp for oss.

Sykdom er en viktig kilde til metaforer som utvider vår erkjennelse. Sykdom kan fungere som en metaforisk reise til steder vi sjelden besøker mens vi er friske og intakte. Sykdom og helsemessig tilbakegang og forfall kan fremstilles som en pilegrimsferd til de mørkere og skyggefyllte helligstedene i menneskelivet.

Den franske forfatteren Alphonse Daudet (13 mai 1840 – 16 desember 1897) levde lenge i nært selskap med syfilis.

Han førte dagbøker som resulterte i en dramatisk beretning om dette uhyggelige kompaniskapet i boken ‘I smertens land’ (engelsk utgave 2002).

Daudets sykdomsnarrativ illustrer at det å leve ledsaget av en alvorlig sykdom kan oppleves som en eksistensiell ferd der man uten større valgmuligheter må bevege seg gjennom ulike stadier – ropet om hjelp, ønsket om å flykte og unnslippe, likegyldighet og resignasjon.

Han skriver -

«Den er veldig merkelig, den frykten som smerten vekker disse dagene – eller snarere, denne smerten min. Den er utholdelig, og allikevel orker jeg den ikke. Det er den reneste skrekk, og det at jeg tyr til bedøvelse er som et rop om hjelp, en kvinnes skrik før faren faktisk rammer henne.» (s. 9)
«Smerter i landet: et slør over horisonten. Disse veiene, med sin små svinger – det eneste de vekker i meg nå er ønsket om å flykte. Å løpe vekk,  for å unnslippe min sykdom.» (s. 45)
«Jeg har passert det stadiet der sykdommen bringer med seg fordeler, eller hjelper deg til å forstå ting, også det stadiet der den forsurer livet ditt, gir stemmen din en en skarpere klang, gjør at alle tannhjulene knirker. Nå finnes det bare en hard, stillestående, smertefull dvaletilstand, og en likegyldighet til alt. Nada! Nada! (s. 65)»

Den engelske forfatteren Virgina Wolf (1882-1941) levde store deler av sitt liv i skyggen både av ‘kvinneplager’ og psykiatrisk lidelse i form av alvorlige humørsvingninger og flere såkalte ‘sammenbrudd’ -  som førte til at hun til slutt tok sitt eget liv.

Også hun oppdaget de store kunstneriske mulighetene som ligger gjemt inne i den menneskelige erfaringen av sykdom.

Et enormt og fortsatt stort sett ubrukt potensiale for filosofisk og menneskelig refleksjon ligger i den sansemessige og følelsesmessige opplevelsen av sykdommer, slik som det også gjør i andre overskridende opplevelser av smerte og mørke som svartedauen, terror, Holocaust og heksebrenning, ‘den store innesperringen’, frigjøringskamp og fattigdommens elendighet. Alle disse overveldende og fryktelige hendelsene er så gjennomtrengt av erfaring av lidelse, smerte og mørke at de danner utømmelige kilder for refleksjon og utdypning av vår menneskelige tenkeevne.

Virginia Wolf skrev om dette:

«Tatt i betraktning hvor vanlig sykdom er, hvor enorm den åndelige endringen er som sykdom bringer med seg, hvor forbløffende det er når helsens lys går ned og de uoppdagede landene som da blir avdekket, hvilke ødemarker og og ørkener i sjelen et lite angrep av influensa bringer frem i lyset … da blir det merkelig at sykdom ikke har tatt plass ved siden av kjærlighet, strid og sjalusi blant de store temaene i litteraturen. Et skulle tro at romaner ville handle om influensa, episke dikt om tyfus, oder til lungebetennelse, lyrikken om tannpine. Men nei, … litteraturen gjør sitt beste for å fastholde at den beskjeftiger seg med sinnet; at kroppen er en enkel klar glassrute som sjelen kan se rett gjennom».

Hvordan er det å bli syk?

«Jeg har merket meg denne tittelen en stund og unngått å plukke den opp, først og fremst fordi jeg tenkte; ‘jeg har allerede massevis av erfaring med ‘hvordan være syk’-delen.«(Khenpo Guruda, i en bokomtale av boken ‘Hvordan være syk’)

bookstoni-bernard-FB-picI 2001 ble juristprofessoren Toni Bernhard rammet av en influensalignende sykdom mens hun og ektemannen var på en romantisk ferie i Paris. De tre ferieukene tilbrakte hun stort sett i sengen, men intens fatigue eller sykelig tretthet. Tilstanden viste seg å bli langvarig og kom etterhvert til å forandre alle sider ved hennes liv fullstendig. Hun fortsatte i yrket som juristprofessor – noe som åpnet opp for interessante erfaringer omkring det å være syk og arbeidende – men i 2004, etter tre intense og krevende år med sykdom, måtte hun kaste inn det yrkesmessige håndkleet for godt.

I 2010 publiserte Bernhard boken ‘Hvordan være syk: En buddhistisk-inspirert veileder for de kronisk syke og deres omsorgspersoner‘/’How to Be Sick: A Buddhist-Inspired Guide for the Chronically Ill and Their Caregivers.’ der hun så å si fra innsiden summerer opp sin sykdomserfaring og formulerer et gjennomtenkt førsteperson perspektiv på det å skulle leve med en kronisk sykdom og ledsagende begrensninger i funksjonsevne.

Bernhard opplevde å bli sendt i bakken av plagene, men hun fikk ikke noe fullgodt svar på hva slags sykdom hun hadde. De fleste vil tenke at dette bare er en belastning – men; er det så sikkert? Noen ganger kan det komm e noe godt ut av uvitenhet om sykdom. Kanskje har det å ikke vite hva slags sykdom man har den store fordelen at det finnes ingen skråsikre fagfolk der ute som kan fortelle en noe særlig om hva en skal og bør gjøre for å mestre og leve med en slik tilstand. En tvinges til å finne ut av tingene selv. Det er akkurat dette intense og langvarige arbeidet med egen sykdom fra innsiden og ut fra egne erfaringer som  Toni Bernhards bok handler om.

Om egenbehandling eller hvordan gjøre bruk av førstepersonsperspektivet

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv. Og vår lengsel, hvis vi tør å følge den hele veien, er det som vender innsiden vår ut inntil vi finner solen og månen og stjernene inne i oss.”  (Peter Kingsley)

 

 Samfunn og egensomorg for helse

Mentale plager, psykiske problemer og større eller mindre personlige og psykososiale nedturer og kriser er en del av det ordinære menneskelivet.  Ofte tenker vi at psykiske plager og lidelser er noe som er forbundet med bestemte sårbare eller ugunstig stilte mennesker; med der er antagelig en bregreset og muligens villende måte å forstå denne siden ved menneskelivet på:

“Vi erkjenner ikke som samfunn at alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  -  det er noe som kommer og går – og vi trenger å finne fram til måter å håndtere det på.” (Gray, 2006, s. 176)

Å skulle leve et menneskeliv betyr faktisk at man må mestre plager og lidelser. Dersom folk f.eks. gies fri eller åpen tilgang til å skaffe seg psykologisk hjelp, vil bare halvparten av de som søker og ønsker slik hjelp ha en diagnostiserbar psykisk lidelse. Den andre halvparten som søker psykologisk hjelp sliter med et spekter av  livsproblemer i jobb, samliv eller eksistensielle problemer med tomhetsfølelse og angst. Omkring 30% av den voksne befolkningen opplever til enhver tid psykiatriske problemer, omkring halvparten av oss vil erfare en psykiatrisk lidelse en eller annen gang i livet, og 80 av disse igjen har mer enn et alvorlig psykologisk problem. I løpet av livsløpet har vi alle 50/50 sjanse til å oppleve selvmordstanker av moderat til alvorlig grad av minst to ukers varighet; opp i mot 100 % av oss vil en eller annen gang i livet være inne på tanken om å ta sitt liv. Halvparten av inngåtte ekteskap oppløses etter en tid, og mange av de stabile eller varige ekteskapene viser seg å være basert på usunne forhold mellom partene.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til egendiagnosering, egen-behandling og egen-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Det er naturligvis også en side ved menneskelivet å lære seg kunsten å håndtere og mestre seg selv og sine plager og problemer slik at disse ikke tar overhånd men fortløpende bli holdt i sjakk eller løst. Behandlings og  terapiforskningen har etterhvert ugjendrivelig påvist at folk spiller en avgjørende rolle i håndtering og mestring av sine mentalehelse-problemer, og at behandling av psykiske plager bare i begrenset grad kan oppfattes som en faglig-teknisk og instrumentell prosess der en spesialist og ekspert bruker metodiske fremgangsmåter som er dokumenterte som effektive for å ‘løse’ en pasients mentale problemer. Grensene mellom terapeut og pasient er relative og paradoksale; for at terapien skal fungere må terapeuten på et vis avstå elle ravholde seg fra å være terapeut og pasienten må tørre å opptre idet rommet som åpner seg som sin egen terapeut:

“Hvor lenge skal vi gå på jakt etter sannheten overalt utenfor oss selv? Hvor mange bøker må vi lese, hvor mange folk vi må spørre?” (Peter Kingsley)

God medisinsk og psykologisk behandling gir på avgjørende måter rom for pasientens selvbestemmelse og bruk av sterke sider: God behandling er basert på  at behandler har og viser tiltro til at at folk kan vokse, endre og transformere seg selv og sitt liv. Denne innstillingen er viktig uavhengig av hva slags mentale plager og utfordringer en person sliter med. Folk kan engasjeres og hjelpes til å ta del i sin egen bedringsprosess og oppnå tilfriskning ved å ta i bruk egne ressurser og sterke sider. Dersom en behandler i sin tilnærming betrakter pasienten som en irreversibelt og grunnleggende skade person som er  ute av stand til endring, vil pasienten være tilbøyelig til å oppleve seg slik og stagnere i sin utvikling. Det er lettere for pasientene å oppdage sin sanne natur og muligheter når behandleren har evne til å hjelpe gjennom å se muligheter heller enn diagnostiserbare mangler og begrensninger. Dessverre  er det antagelig tilfelle at noen mennesker ikke kommer til å oppleve eller  få til  en bedring, men behandleren og diagnosene  trenger ikke utgjøre en ekstra barriere i tillegg til andre krevende hindringer. Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

I dag er det fortsatt mest vanlig å tenke at man må oppsøke fagfolk og skaffe seg profesjonell hjelp ved større eller mer alvorlige mentale og personlige plager. Men nye strømninger gjør seg gjeldende i vestlige samfunn; stadig flere stiller spørsmål om denne avhengigheten av faglig hjelp er nødvendig og om den bidrar til å gjøre oss blinde overfor og faktisk undergraver vår evne til å hjelpe oss selv. En sentral del av den nye helsebevisstheten i moderne samfunn er en vidt utbredte ide om at man kan oppnå bedre helse gjennom å forbedre sin selvomsorg og selv gjennomføre endringer i sin egen måte å leve på eller livsstil.

Christopher Ziguras omtaler i boken ‘Selvomsorg‘ (2003) den voksende opptattheten av egenbehandling og egenomsorg på følgende måte:

«Blant disse er en rekke strømninger som søker å redusere folks avhengighet av profesjonelle helsetjenester og institusjoner, og i stedet å gi dem verktøy for å ivareta sin egen egenomsorg. Siden 1970-tallet har vestlige samfunn både vært vitne  til en stor økning i antall aktører som fremmer egenomsorg-strategier og en dramatisk økning i omfanget av egenomsorg-teknikker som blir tilbydt. Ettersom tiden går, blir egenomsorg-strategier utviklet og fremmet for stadig mer varierte og intime sider ved ens kropp, sinn og relasjoner.»

Psykologer og psykiatere har vendt om på perspektivet og begynt å undersøke både hva pasienter selv faktisk gjør og hva de kan gjøre for sin egen helbredelse. Man har forsket på ulike former for teknikker for selvomsorg og egenbehandling som vi bruker når vi er i  følelsesmessig og psykologisk nød.

Autoterapi og endoklinisk kompetanse

Evnen til å behandle seg selv omtales som ‘autoterapi‘ og vår innebygde kunnskap om hva vi trenger når vi er i psykologisk nød eller krise kalles for ‘endoklinisk kompetanse’.

Det er altså på høy tid å stille spørsmålet om vi ikke kan kan søke hjelpe hos oss selv mer enn det vi gjør i dag? Trenger vi å være såpass avhengig av fagfolk som vi er blitt for å behandle våre psykologiske problemer?

Andre spørsmål er:  Kan vi hjelpe og behandle oss selv når vi opplever mentale forstyrrelser og plager? Hva består autoterapeutiske prosesser i? Hva er grensene for vår evne til å hjelpe oss selv? Er det noen problemer man ikke kan hjelpe seg selv med? Hvilke forståelsesmåter, fremgangsmåter og metoder er de beste når man skal hjelpe og behandle seg selv?

Førsteperson-perspektivet og den indre samtalens rolle i sykdom og ledsagende psykologiske plager

Når jeg er i emosjonell nød eller opplever mentale plager da skjer dette fra ‘innsiden’. Jeg er selv personen som kjenner mine plager og hvorledes jeg påvirkes av dem, men jeg er noe mer enn og befinner meg på ‘utsiden’ av disse plagene. Dvs. at jeg på et vis er ‘to personer’, og at ved plager og sykdom begynner det å utspille seg både en slags kamp eller konflikt og en dialog i mitt indre mellom den syke delen og den friske delen av meg. Min selvbehandling må forankres i denne dialogen, og jeg må lære meg hvorledes jeg kan få til en indre dialog som på samme tid fremmer helbredelsesprosesser og kan holde den syke delen og dens negative påvirkninger på resten av meg mest mulig i sjakk.

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om å være åndelig aktiv og om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

For å kunne komme i god dialog med seg selv slik det kreves i åndelige øvelser forutsetter det at man kan samtale med og derfor lytte til seg selv. Vi må spørre oss hvordan det skjer, og om det er noe vi kan?

Tanker om noen upåaktete sammhenger mellom Heidegger og Schopenhauer (under arbeid)

Innledning: Jeg er ingen fagfilosof. Jeg er psykolog, og i det ligger det kanskje både en begrensende faktor såvel som en slags forutsetning for filosofisk tenkning.

Jeg har som supplement til raset av empirisk psykologisk forskning interessert meg for psykologiske sider ved Schopenhauers og Heideggers filosofiske forskning. Lesning av filosofisk litteratur har forøvrig vært en berikende yndlingsbeskjeftigelse for meg gjennom hele mitt voksne liv. Det er en ambisjon å unngå at denne lesningen blir en slags underholdning; derfor skriver jeg gjerne noe små tekster om filosofiske problemer.

 

 

 

Underveis i min lesning de siste årene har jeg bl.a. merket meg noen særlige viktige likheter mellom sentrale ideer i tenkningen hos hos de to tyske filosofene Schopenhauer og Heidegger.

Begge er de grunnleggende kritiske til samtidig filosofi; begge søker de bakover til greske tenkere og tenkning utenfor Europa, begge har et viktig forhold til Nietzsche (selv om det i Schopenhauers tilfelle er snakk om Nietzsches forhold til han) – om enn svært forskjellig  - begge er opptatt av østlig og meditativ tenkning, begge ser ‘viljen’ og viljens makt som vesentlig for å forstå menneskets tilværelse.

Likhetspunktene i tenkningen til to av de viktigste filosofene for vår tid er lite grundig diskutert i faglitteraturen, selv om det de tematiserer spiller en sentral rolle i diskusjonen om vitenskap og kunst og menneskets relasjon til seg selv og den verden vi lever i.

Det er dette jeg vil ta for meg i denne artikkelen.

 
Rasjonell kalkulativ tenkning og poetisk meditativ tenkning
 

I Heideggers filosofi finner man en intensiv opptatthet av om det finnes mulige alternativer til menneskets forhold til omverden ensidig basert på kalkyle og beregning, vitenskap og teknologi. Han ønsker å demonstrere at et slikt alternativ er avgjørende viktig for oss som mennesker i denne verden. Dette er jo i og for seg en kjent problemstilling.

 Caputo (1993, s.137) viser til at Heidegger’s betoning av at tenkning og menneskelig væren hører sammen, genuin tenkning kan ikke betraktes som en adskilt kognitiv aktivitet men som noe som er knyttet til vår særskilte ‘åpnende’ måte å være til på og som selv åpner vår væren opp:

“The need for dwelling is not merely that we do not know the essence of dwelling but that we do not know that we do not know, that we do not know that this is necessary, what is needed most of all. What we really lack is thought, not shelter; what we really need to provide for is thinking, not housing… The house that we really lack is the house of Being…”

Det særskilte med Heideggers måte å klargjøre den på ligger nettopp i at han forsøker å vise at det finnes slike alternativer og at de er en del av og har sin kilde i våre menneskelige måte å eksistere på, ikke minst i vårt språk. Heideggers dype innsikt i alternativer til vitenskapelig og teknologisk tankegang utvikles gradvis og etappevis over flere tiår:

 
«Still, in Being and Time, Heidegger shows little sensitivity to poetic language, though he admits that ʻpoetical discourseʻ  amounts to ʻa disclosing of existenceʻ  and announces the necessity of ʻthe task of liberating language from logicʻ.» (sitat fra Jennifer Anna Gosetti-Ferencei: Heidegger, Holderlin, and the Subject of Poetic Language: Toward a New Poetics of Dasein. New York: Fordham University Press, 2004, s. 1)
 

Heidegger kommer frem til at en fenomenologisk-ontologisk forståelse av sannhet ikke lenger kan utelukke poetisk språk fra området som vi reserverer for logisk-rasjonelle begreper. Han sier at ʻpoetry and thought, each needs the otherʻ. Det konseptuelle uttømmer ikke området for det tenkbare. Heideggers innsikt i den poetiske tekningens betydning innebærer en rehabilitering av tenkning som finner sted utenfor rasjonell-logisk vitenskapelighet. Poetisk tenkning kan åpne opp et mer harmonisk og ikke-dominerende forhold mellom menneske og omverden, noe som går tapt som følge av teknologisk rasjonalitet. Teknologiseringen av språkforståelsen til å handle om instrumentell begrepsmessig rasjonell formidling av fakta og informasjoner representerer en begrenset forståelse av hva menneskelig språk er.

Fenomenologisk ontologi gjør bruk av et poetisk språk som kan avdekke sider ved den menneskelige tilværelsen og vårt forhold til verden som forsvinner i et ensidig vitenskapelig språk. Den poetiske tenkning åpner vår tilgang til en sannhet som ikke handler om korrekthet og korrespondanse, men om en prosess med partiell og avgrenset avdekking av og åpning opp for vår virkelighet. Det virkelige er ikke bare noe statisk og ferdiglagd der ute som den rasjonelle vitenskapen kan fange i begreper og empiriske utsagn. Virkeligheten er også en tilblivelsesprosess som åpner seg for oss, gjennom prosjektene i vår egen tilværelse. Heideggers dialog med det poetiske språket gir oss et alternativ til begrepsmessig-rasjonell tenkning basert på interessen med en nytteorientert dominans over tingene i verden.

Et nøkkelord hos Heidegger for den poetiske tekningens virkelighetsforhold er nettopp Gelassenheit; dvs. å avstå fra interessene til å dominere, gripe inn i og utnytte tingene i verden. Gelassenheitsmodellen omhandler det grunnleggende harmoniske virkelighetsforholdet som utgjør et påtrengende alternativ til teknologogisk-rasjonell utnytting. Heidegger finner i det poetiske språket et alternativ til den teknologiske rasjonaliteten som definerer, reduserer, manipulerer, tar i besittelse og utnytter sine objekter. Den poetiske responsen på verden bygger på Gelassenheit, på en resignert innstilling som lar jaget etter mestring og definering opphøre, som lar tingene være det de er og slik de utfolder seg ut fra seg selv. Den poetiske tenkningens Gelassenheit stiller krav om en mer forestillingspreget og opplevelsesorientert måte å møte tingene på. Derigjennom kan vi oppnå en kritisk distanse til den teknologiske rasjonaliteten, og lære oss å leve med teknologien uten å bli dratt inn i ensidig og overdrevet kontrollering, underkastelse, utnytting av tingene i verden.

 
 
Litteratur:
Bret W. Davis, Heidegger and the Will: On the Way to Gelassenheit, Northwestern University Press, 2007,
 
Jennifer Anna Gosetti-Ferencei reiser i boken ‘Heidegger, Holderlin, and the Subject of Poetic Language: Toward a New Poetics of Dasein.’ (New York: Fordham University Press, 2004), s.6) spørsmålet om:
 

 «Is there not something more at stake in the destruction of nature than the loss of natural resources, something that might be essential to what we call our humanity and our humaneness? «

Om det ‘imaginale’ eller de menneskelige forestillingsprosessene og den rollen de spiller i personlig fungering og samfunnets orden

“It is only by forgetting this primitive world of metaphor that human beings can live with any repose or security: only by means of the petrification and coagulation of a mass of images which original streamed from the primal faculty of human imagination like a fiery liquid, only in the invincible faith that this sun, this window, this table is a truth in itself, in short, only by forgetting that he himself is an artistically creating subject, does man live with any repose, security, consistency.” (Nietzsche)

«…the imaginal is everything that surpasses the order of common empirical perception and is individualized in a personal vision, undemonstrable by simple recourse to the criteria of sensory knowledge or rational understanding …It is often completely misconstrued through the habits of the rational mind, which identifies it simply with the unreal.»(Henry Corbin, 1997, p.87)

De menneskelige forestillingsprosessenes oppbygning, funksjon og patologi

 «Den menneskelige forestillingsevnen er fremdeles et av de siste ikke-kartlagte områder av menneskesinnet.» (Byrne 2005)

Sammendrag: Vi har til vanlig en opplevelse av å befinne oss i en ytre erfart verden; vår oppfatning er at vi forholder oss til en objektiv virkelighet der ute som er fyllt av ting, folk og hendelser som har bestemte betydninger og navn. Verden finnes der ute, for det meste ganske uavhengig av hva vi tenker og forestiller oss om den.

Bildet lyver, slik er det egentlig ikke.  Denne hverdagslige ‘realisme’ eller ‘naturalistiske innstillingen’ er bare en liten del av bildet. Det finnes ganske visst en reell virkelighet der ute som vi blir konfrontert med; men som en av de store filosofiske systematikerne sa det; ‘verden er min forestilling’.

I stor utstrekning – mye mer enn vi tror –  befinner vi oss altså i en virkelighet som er bestemt gjennom våre egne forestillinger, den er til og med skapt av våre egne forestillinger. Ting som  vi opplever finnes der ute i verden og har en uavhengig eksistens, frembringes og gjøres til virkelige ting uten at vi lenger merker det ved hjelp av våre egne forestillinger.

private griefDet er sjelden en vi tenker over hvor viktig forestillingsevnen er for oss, for vårt mentale liv, vår personlige fungering og for måten vi lever livene våre på. Forestillingsevnen åpner opp verden for oss, verden er ikke lenger fastlagt eller ferdiglagd, men et rom av muligheter og opsjoner. Som en følge av forestillingsevnens innvirkning på resten av sinnet og andre mentale evner oppstår nye måter å føle, tenke og handle på som faktisk definerer oss som mennesker. Gjennom forestillingsevnen frigøres vi fra avhengigheten av erfaring og inntrykk, og samtidig oppnår vi denne merkelige evne til å se utover den foreliggende virkeligheten, i alle retninger. Innover og utover, mot fremtiden såvel som mot fortiden, mot det ikke-nærværende og det ukjente. Forestillingsevnen gir oss denne evnen som filosofene omtaler som evne til transcendens, til å overskride. Men på samme tid frigjør forestillingseven oss fra vår egen delvis bilogisk bestemte psyke, den frisetter oss fra å være fanger av vårt eget indre liv – for det forestillingsuniverset og de mønstrene av forestillinger vi beveger oss i og tenker gjennom er også frembrakt av og er en del av det samfunnet vi omgies av og tar del i. Gjennom forestillingene kan vi komme løs fra og forlate bundetheten til vår egen psyke for å være tilstede i en delt virkelighet og et sosialt felleskap med andre mennesker. Det er kanskje forestillingsevnenes spesielle plass i menneskers mentale husholdning og innvirkning på hele vårt psykiske liv som frisetter oss fra bindingen til den umiddelbare verden og gjentakelsestvangen, som gjør det mulig for oss å skape en historie og det store mangfold av samfunnmessige livsformer og kulturelle ytringsformer som er vårt kjennetegn. Forestillingsevnen er dermed kanskje det som gjør oss til det som omtales ‘bio-psyko-sosiale’ vesener og faktisk som vi skal se etterhvert – litt mer enn dette; dvs. at ved at forestillingene er del av ulike verdener gjør de oss til vesener som er biologiske, psykologiske, subjektive og samfunnsmessige på samme tid.

head

Innholdsoversikt:

1. Innledning: Forestillingsevnene – er ikke det en glemt og undervurdert side av vår mentale virkelighet og måten vi lever våre liv på? Forestillingsevnen, innbildningskraften; det er denne indre kilden til sammenheng og kreativitet i oss som gjør at vi ikke er henvist til å leve i en ytre oppstykket og fragmentert verden eller virkelighet, men i vår egen gjenskapte meningsfyllte og koherent verden som vi kjenne ross igjen i; ‘min egen verden’. Som filosofen sier det, ‘verden er min forestilling’.

Begreper om forestillinger og fantasi; om ‘imaginasjonens’ og forestillingsprosessens menneskelige, historiske og kulturelle betydning.

2.a)  Forestillingsprosessenes avgjørende rolle i litteratur, bildende kunst, drama, poesi, filosofi, religion og samfunn.

b) Imaginalitet: ‘Det imaginale’: ‘mundus imaginalis’; ikke det uvirkelige og innbillte, men en egen måte å se og oppfatte på; en slags indre sans og en type virkelighet som oppfattes gjennom denne imaginale sansen som er livsviktig for et menenskelig liv  - altså ikke det vi nedvurderende omtaler som imaginært eller innbilt og uvirkelig.

Religionsfilosofens Henry Corbin skjelner mellom tre menneskelige virkeligheter eller verdener; den sanselig-empiriske, den rasjonelle-logiske, og mundus imaginalis eller ‘den imaginale virkeligheten’: denne handler om arketypiske forestillinger, symboler, allmenne forestillingsbilder, mytene og mytologiske fortellinger som utgjør en vesentlig side ved vår menenskelige tilværelse og som bare kan skyves til side og glemmes med alvorlige og skadelige følger.

3. Forestillingsevnenes rolle i menneskets arts- og naturhistoriske utvikling: noen evolusjonspsykologiske betraktninger.

Hulemaleriene, utsmykninger, og protokunst.

Menneskelig kulturell diversitet som en nødvendig følge av den kreative nydannende og divergerende kraften i forestillingsevnene.

4.  Forestillingsevnenes kulturhistorie og sosialisering: Dannelsen av et mangfold av bilder og skjemaer og narrative fremstillinger; religioner og religiøse universer, forestillingsverdener og forestillingskretser som vi sosialiseres inn i og må lære å håndtere og gjenskape på vår egen måte.

5.  Forestillingsevnens psykologi: Hva er ’forestilling’? Forestillingsevne, forestillingsbilder, forestillingskraft, fantasi, kreativ og aktiv forestillingsevne.

6.  Forestillingsprosessene plass i og forhold til hele bredden av menneskelig kognitiv fungering: tenkning, sansning, hukommelse, planlegging, fremtidstenkning, kontrafaktuell tenkning.

7.  Hukommelse og forestillingsprosessene

8.  Forestillingsprosessens nevrologi: hjernesystemer som er involvert i forestillingsprosessen.

9.  Nevropsykologiske modeller av forestillings-prosessene:

10. Forestillingsprosessenes nevropsykologi: Utredning av forestillingssvikt og  forstyrrelser - oversikt over relevante tester og bruken av dem.

11.  Forestillingsprosessenes ontogenese i barneårene: Lek, imitasjon, simulering, å late som og gjøre seg til, symbolisering. Innbillte ledsagere eller venner.

12.  Forestillingsprosessenes karakter  i psykopatologiske tilstander: hva er normal og hva er forstyrret forestillingsevne? På hvilke måter kan forestillingsevnene bli forstyrret eller skadet?

Hva er vrangforestillinger? Hvem har vrangforestilllinger? Hva er vrangforestillingsforstyrrelse? Normale og syke vrangforestillinger; hva er forskjellene?

13.   Kluver-Bucy syndromet: En slags ‘forestillingsblindhet’?

14.  Forestillings-modellen av forstyrrelser innenfor Autisme/Aspergerspektret

15.  Fra forestillinger til Metakognisjon og Planer: Leslies ‘Meta                      representasjonsmodell’- TOM-modellen

16.  Forestillingsprosesser og lærevansker

17.  Er barn mer suggererbare enn voksne ?

18.  Individualitet og forestillinger

19.  Forestillingenes rolle i behandling, terapi, pedagogikk: 

a) Carl Jungs aktive forestillingsterapi, de imaginale dimensjoner i menneskelig erfaring,psykens innebygde selvregulerende og selvhelbredende evne gjennom forestillingsbaserte kreative prosesser som gjør det mulig for den enkelte i en terapeutisk-estetisk prosess å transformere smerte, lidelse og mørke sider av erfaringen til noe man kan inspireres av, leve med og dra nytte av.

b) Kunsterapier

20.  «Kampen om forestillinger” og forestillingenes politikk i samfunnet:

a) Moderne mediers overtaking og rå kommersialisering av forestillingsdomenet.

b) Hvordan motvirke den menneskelige forestillingsprosessens utnytting og styring gjennom komersielle profittkrefter?

Litteraturoversikt

 

Innledning: Den store spanske maleren Francisco de Goya skapte på slutten av 1700-tallet en bildeserie med tittelen ‘Los Caprichos.’ Det best kjente av disse bildene er antagelig ‘El sueno de la razon produce monstruos’; på norsk ‘fornuftens søvn frembringer monstre’. Det finnes ulike tolkninger av Goyas bilde. Den vanlige er at det er fornuftens oppgave å kontrollere og styre fantasien og at vi må vise vaktsomhet ellers kan “mørkets krefter” bli sluppet løs på menneskeheten. Den britiske filosofen Robin Blackburn reflekterer omkring Goyas berømte bilde::

“Goya mente at mange av menneskehetens dumheter er en følge av “fornuftens søvn”. Det finnes alltid folk som forteller oss hva vi ønsker, hvordan de vil gi oss det, og hva vi skal tro. Overbevisninger er smittsomme, og folk kan få andre overbevist om nesten hva som helst. Vi er typisk innstillte på å tro at våre veier, vår tro, vår religion, vår politikk er bedre enn andres, eller at våre Gud-gitte rettigheter går foran andres eller at våre interesser krever defensive angrep eller at vi kommer dem i forkjøpet med angrep rettet mot dem. I bunn og grunn er det for ideer at folk dreper hverandre. Det er på grunn av ideer om hvordan andre er eller hva vi selv er, eller hva våre interesser eller rettigheter krever av oss at vi går til krig, eller undertrykke andre med god samvittighet, eller til og med noen ganger samtykker i vår egen undertrykkelse av andre.”

Menneskenes mangfoldige forestillinger, fantasier og annet hjernespinn og deres hverdagslige handlinger er til all lykke  som regel to vel adskilte universer som vi ikke har større vansker med å holde fra hverandre i hverdagslivet. Dette ikke minst fordi vi stort sett strever etter å fremstå som nøkternt fornuftige og realistiske vesener. Det er altså ikke noe som kommer av seg selv, men noe vi i større eller mindre grad lykkes med; ved psykiatriske forstyrrelser er kanskje oppløsningen av dette skillet et av de mest plagsomme fenomene.

Selv om forestillingskraften og fantasien utgjør viktige sider ved vårt mentale liv; de er utvilsomt  svært viktige for dybden og bredden i den menneskelige tenkeevne og i følelseslivet - så  setter vi allikevel ut i livet kun ideer og hensikter som vi tror er vel utprøvde og bekreftede, balanserte og gjennomtenkte og som ikke representerer noen større risiko eller fare for oss selv eller andre. Med Freud underkaster vi oss’ realitetsprinsippet’ mot et drifts- eller ‘fantasi-prinsipp’. Dette er kanskje en av de viktigste sidene ved å være fornuftig og derigjennom ‘normalt’ fungerende.

Men på samme tid er mennesker langt sterkere preget og ledet av sin egen indre fantasiprosess og fantasigenererte verden enn vi vanligvis liker å innrømme. Mye av vår mer personlige private virkelighet og oppfatninger er gjennomtrengt av den sentrale rollen som fantasi og innbildninger har i vårt mentale liv. Som Goyas bilde forsøker å vise kan dette  på mer enn en måte være et sjansespill. Når fantasiverdenen f.eks. bygges ut til en ubalansert politisk ideologi med ekstreme synspunkter på virkeligheten og andre mennesker, og samtidig inneholder sterke oppfordringer til handling, da er det fare på ferde. I våre dager er denne problemstillingen kanskje blitt en enda større utfordring. Internett byr på enorme og lett tilgjengelige muligheter for ideologisk virksomhet som både kan fungere konstruktivt og ødeleggende. Enkeltpersoner, nettverk av aktive personer og grupper kan nå ganske enkelt bygge ut tilsynelatende rasjonelle og plausible ideologiske universer som oppnår virtuell bekreftelse og støtte uten noen gang å ha vært sjekket ordentlig ut mot virkeligheten eller i reelle konsensuelle prosesser. De som står bak disse tilsynelatende rasjonelt funderte ideologiske modellene kan etterhvert komme til å tro og føle at tankene deres er ‘sanne’ og ‘virkelige’ fordi de får omfattende og sterk støtte via talløse usynlige på nettet. Ute på nettstedene, bare noen tasteklikk utenfor den ordinære konsensusstyrte virkeligheten formulerer merkelige individer forvrengte og skrudde innbildninger og de finner like lett noen som er interessert i å gi støtte og oppmerksomhet til fantasiene deres. Det kan nesten se ut som om nettet utgjør en arena for selvforsterkende prosesser for avvikende og dyssosiale synspunkter; på nettet kan folk fritt velge hvor de beveger seg, de graviterer følgelig mot steder og grupper som har lignende ideer som dem selv og som dermed kan gi forsterkende meldinger til hverandre. De naturlige korrigerende og avkreftende mekanismene som er dominerende i det virkelige livet synes for en stor del å være satt ut av spill ute på nettet.

De tre virkelighetene

De tre opplevelsesvirkelighetene

Forestillingsprosessene blir i et travelt hverdagsliv som er dominert av ytrestyrte opplevelser ikke betraktet som noe som er vesentlig for våre mentale fungering og tilstand. De forbindes med innbildninger og fantasibilder, altså det som er urealistisk, uvirkelig og mest av alt likt hjernespinn. Den sunnfornuftige bevisstheten setter tilsynelatende opp en indre vegg mot det ufornuftige og kaotiske forestillingslivet som alle bærer i seg; lar det ligge i en bortgjemt krok i en slags halvglemsel. Vi tenker sjelden nærmere over hvor viktig og avgjørende forestillingsevnen er for vår samlete mentale fungering; at den umiddelbare dynamiske tilstanden i forestillingsprosessen vår påvirker oss så sterkt, nesten fra øyeblikk til øyeblikk. Fantasi og innbildninger og annet som er ‘løgn og forbannet dikt’ blir gjerne sett på som noe som voksne fornuftige mennesker bør holde seg for gode til å engasjere seg for mye i. Litt skjult dagdrømmeri; ja det kan til nøds gå an. Hverken psykologer, psykiatre eller pedagoger legger i sitt terapeutiske arbeide med pasienter og klienter lenger særlig vekt på hvorledes vi hele tiden er avhengig av og gjør bruk av vår forestillingsevne for å håndtere følelsesmessige, sosiale og kognitive utfordringer.

Slik har det ikke alltid vært. I tidligere tider, før medienes tid, før skriftens og bøkenes tid, da levde menneskene antagelige mye tettere inn på sin egen forestillingsprosess.  da visste man det som vi i dag nesten har tillate oss å glemme, at i virkeligheten er forestillingsevnen et avgjørende ledd både i menneskers psykologi, vårt forhold til verden, oss selv og andre, og i vår evne til sosial deltakelse.

Jeg tillater meg å nytte et langt sitat av forskeren Thomas som oppsummerer i en formel hvor sentralt forestillingsprosessene står i vårt mentale liv:

”Forestilling  er det som gjør vår sensoriske opplevelse meningsfull, som gjør oss i stand til å tolke og gi mening til den, enten fra et konvensjonelt  perspektiv eller fra et frisk, originalt, individuelt perspektiv. Det er den som gjør at persepsjon er mer enn ren fysisk stimulering av sanseorganer. Den produserer også mentale forestillingsbilder, visuelle og andre, som er det som gjør det mulig for oss å tenke utover begrensningene i den foreliggende perseptuelle virkeligheten, å ta i betraktning erindringer om fortiden og muligheter for fremtiden, og å veie alternativer mot hverandre. Følgelig er det forestilling som gjør mulig all vår tenkning om det som er, det som har vært, og kanskje mest viktig, det som kan komme til å bli”.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard (etter Phillips og Morley, 2003) betrakter også forestillingsevnen som selve stjerneevnen, som er av ytterste viktighet for menneskers mentale liv. Den er ikke bare en evne på linje med andre av våre evner. Kierkegaard hevder at hva slags følelsesliv, kunnskap eller vilje et menneske har, avhenger i siste instans av hva slags forestillingsevne det har. Det er vår forestillingsevne som åpner opp for muligheten for all refleksjon; intensiteten i dette sinnets viktige medium er også det som gjør mulig selvets intensitet.

I ‘Menneskets avstamning‘ fra 1871 skriver Charles Darwin at -

» Forestillingsevnen er en av menneskets viktigste fortrinn. Gjennom denne evnen kan menneskene uavhengig av viljen forene tidligere forestillingsbilder og ideer,  og derigjennom skape briljante og nye resultater.»

Det har lenge vært kjent at en viktig oppgave for forestillingsevnen i vår mentale fungering ligger på det konstruktive og rekonstruktive, det overskridende og det kreative området. (se f.eks. Ribot, 1900). Vår menneskelige tilværelse r hele tiden i bevegelse, den fornyer og omdanner seg; den er aldri statisk, noe som er gitt og ferdiglagd en gang for alle. Vi utformer og skaper selv en stor del av de betingelsene vi fungerer under; institusjoner og sosiale mønstre og strukturer, språket vi bruker,begrepene og ideene vi lager og tenker gjennom. Lite eller knapt noe av dette er overgitt oss en gang for alle, ferdig fra naturens side. Vi må selv aktivt engasjere oss i en dynamisk bearbeiding og videreutvikling av det som er gitt, både omstendigheter og sider ved oss selv. I denne prosessen med å gå utover og forandre det som foreligger og er gitt synes vår bruk av den aktive og kreative forestillingsevnen å være helt avgjørende.

Forfattere, kunstnere og vitenskapsmenn har en spesielt viktig rolle når det gjelder den historiske og kulturelle prosessen med utforming og utvikling av den menneskelige forestillingsverdenen på ulike områder. Skapende kunstnere på alle områder har alltid akseptert og forstått at våre innbildninger, fantasien og forestillingsevne er kraftfulle evner og prosesser som spiller en vesentlig og pregende rolle i menneskers liv. Som det utrykkes i et av Henrik Ibsens dikt:

”At leve er – krig med trolde, i hjertets og hjernens hvælv”.

William Shakespeare skrev, som om han visste mer enn han forstod:

We are such stuff as dreams are made of, .…”

I sine verker utforsker, fremstiller og skaper både ordets, tonenes, bildets, bevegelsenes og dramaets kunstnere mange av de sentrale forestillingene som dominerer våre liv. Kunstnere kan derfor gjerne betegnes som ’forestillingsentreprenører’, dvs. at de oppdager og utformer og skaper nye livsviktige forestillingsfigurer når andre er gått ut på dato eller har mistet sin vitalitet. Våre kulturarbeidere kan dermed betraktes som viktige innslag i den produktive virksomheten i vårt samfunn. Uten den kontinuerlige frembringelse og utforskning av nye levende forestillingsmønstre på alle områder av menneskelivet ville både samfunnetsprosessene og enkeltmenneskene stivne og stagnere i en bakevjetilværelse.

Det er et nærliggende eksempel å nevne Dante Alighieris viktige rolle som forestillingsentreprenør: for Yeats, var Dante -

‘the chief imagination of Christendom’.

Når det gjelder våre forestillinger om det onde og gode, himmel og helvete, vår reise gjennom tilværelsen på godt og vondt.  (se Russel 2002, Berg Eriksen , Lagerkvist).

Forfatterne og kunstnerne har selvsagt gode grunner til å fremheve så sterkt at menneskers opplevelser og opptreden foregår under påvirkning fra forestillingsbildene og den forestillingstilstanden som den enkelte til enhver tid befinner seg i. Forestillingsaktiviteten innvirker på hva og hvordan vi bruker sansene for å legge merke til ting, hvordan og hva vi husker og lærer, hvordan vi reagerer og oppfører oss. Forestillingsprosessens sammensetning, forløp og utforming synes å være viktig for vår mentale og emosjonelle balanse og harmoni. Det kan følgelig ha stor betydning om vi kan oppnå en bedre forståelse både av spontane og mere bevisste og viljesstyrte forestillingsprosesser, hva de bunner i, hvorfor de har et bestemt og individuelt preg, og ikke minst hvordan vi kan lære oss til å modulere, styre og anvende våre forestillingsprosesser på ulike områder som selvutvikling, innlæring, kreativitet, selvfølelse, helse, prestasjonsfremming, forhold til andre mennesker, osv…

Forestillingsevnene og moderne psykologi og psykiatri

Det er for de fleste av oss lett å se at det må være en sammenheng mellom fantasi og ulike psykiatriske lidelser. Noen ganger utgjør en forstyrret forestillingsprosess det som mest av alt kjennetegner pasienten med en psykitrisk lidelse; som ved vrangforestillinger, paranoide tilstander,hypokondri og somatoforme lidelser, kropsdysmorfisk forstyrrelse, osv.. Alt dette synes å vise ganske klart at menneskers kontroll over sine egne forestillinger ofte er begrenset og noen ganger ikke tilstede, og at sammenkoblingen mellom forestillingsprosessen og følelsesmessige tilstander kan gi opphav til pinefulle mentale plager.

Den britiske psykiateren Daniel Nettle plasserer i sin bok ‘Sterk fantasi’ (2001) patologisk fungering i forestillingsprosesser inn i sentrum av sin forståelse av fremkomsten av galskap hos mennesker. Allikevel eksisterer det ikke noen levende forståelse blant psykologer om forestillingsprosessens avgjørende plass i menneskets normale og forstyrrete psykologi. Phillips og Morley (2003) skriver at -

det er bemerkelsesverdig hvor marginal plassering forestilling som emneområde har hatt i moderne psykiatri’ (s.7) ,

videre at -

’i utkanten av konvensjonell vitenskapelig psykiatri, finnes det en aktiv interesse for rollen til forestilling både i psykopatologi og terapi’ (s.6).

Andre tema har kommet i forgrunnen i moderne psykologi; det ubevisste, atferd, kognisjon, hukommelse, osv.; og disse henviser forestillingsprosessen til en tilværelse i skyggen, i bakgrunnen.

Det har ikke alltid vært slik. I den klassiske filosofiske psykologien hos Spinoza, Kant og andre i filosofiens klassiske periode var forestillingenes viktige rolle og plass i det mentale livet og i kunnskapsprosessene et av de sentrale problemene.

Forestillingsprosessene sto også sentralt i den filosofisk inspirerte mentalistiske psykologien omkring århundreskiftet som sprang ut av den filosofiske tenkningen. Man gjennomførte den gang særlig viktige studier av forestillingens fenomenologiske egenskaper.

Innenfor psykodynamisk og klinisk tenkning og praksis har fantasi og forestillingsprosesser hatt en like sentral plassering. Psykologer fra denne skolen har hevdet at vi kan leve mer fullverdige liv og utvikle mer tilfredstillende forhold til andre mennesker gjennom å lære å erkjenne og godta våre fantasier, og lære oss å bruke dem konstruktivt (Dally 1975).Forstyrrelser av forestillingsprosessen i form av vrangforestillinger og hallusinasjoner har vært en selvfølgelig gjenstand for psykodynamisk teori og behandlingstenkning. I den freudianske psykologien har studiet av normale såvel som abnormale forestillingsaktiviteter og fantasier, og deres bidrag til mental fungering faktisk stått i sentrum for den psykologiske interessen. Psykoanalysen har demonstrert at våre fantasier og forestillingsbilder er nært forbundet med hele vårt emosjonelle liv, og våre  skjulte og seksuell drevne fantasier utgjør for mange kanskje det området som denne formen for psykologi mest har bidratt til å kaste lys over. Det er liten tvil om at den psykologiske retningen som Carl Jung har gitt opphav til er den som i dag mest aktivt utforsker og gjør bruk av fantasi og forestillingsprosessen i det terapeutiske arbeidet med mennesker: arketypisk psykologi, aktiv imaginasjon, kunstterapi, osv. er noen viktige stikkord.

Den behavioristiske revolusjonen sendte forskningen om forestillinger og interessen for dem inn i glemmeboken i store deler av det fagpsykologiske miljøet. Atferdspsykologisk orienterte psykologer har tradisjonelt vist liten interesse for utforskningen av såpass ‘mentalistisk’ pregete temaer som forestillingsevnene hos mennesket. I kognitiv atferdsteori har man åpnet opp for mentale prosessers rolle i atferd, og dermed er også veien åpen til forestillingene (Bandura 1997)

Forestillingsprosessene spilte en marginal rolle for den tidlige medisinsk-nevropsykologisk (skadeorienterte) inspirerte forståelsen av mentale prosesser og atferdsmessig fungering.  Neglisjeringen av det subjektivt opplevde (fenomenologien) ga lite rom for å beskjeftige seg med forestillingenes rolle i den nevrologiske pasientens fungering. Moderne nevrovitenskapelig og nevropsykologisk forskning er i ferd med å legge grunnlaget for en ny integrasjon i vår forståelse av ulike sider ved menneskelig psykologi. De tradisjonelle splittelsene mellom tenkningen i atferdsvitenskap, biologisk psykologi, og psykodynamisk psykologi forsvinner mer og mer i kjølvannet av nevrovitenskapenes fremmarsj. Ikke minst når det gjelder vår tenkning omkring noe så flyktig og åndelig som menneskets forestilling- og fantasisverden ser man helt klart den nye innflytelsen fra nevrovitenskapeig baserte studier (se Kosslyn 1995).

Den stadig sterkere tilnærmingen mellom kognitiv og nevrofaglig/nevropsykologisk forskning har samtidig lagt grunnlaget for stadig mer velfunderte modeller av  hvorledes forestillingsprosessene blir implementert i den arbeidende menneskehjernen. Den kognitive revolusjonen i nyere psykologi er iferd med å bringe forestillingsprosessene tilbake inn i sentrum av vår forståelse av menneskelig psykologi. Innenfor den nyere kognitiv-psykologiske forskningsretningen har man utviklet viktige innsikter om forestillingsprosessene oppbygning og utvikling, og deres bidrag til normal og patologisk mental fungering hos mennesker, -  og etterhvert også når det gjelder kognitiv fungering hos dyr.Den nye nevrologiske og nevropsykologiske utforskningen av  forestillingsprosessene gjør oss bedre rustet til å forstå og forholde oss på mer konstruktive måter både når det gjelder forestillingsdannelse i normal menneskelig fungering og når det gjelder den kompliserte forestillingsdynamikken i en rekke kjente avvikstilstander.

Det finnes fram til idag faktisk ingen klinisk anvendelige systematiske nevropsykologiske utredningsopplegg for kartlegging av hverken normal eller forstyrret forestillingsfungering hos barn og voksne med nevropsykologisk betingete svikttilstander.

Også i pedagogiske og behandlingsmessige sammenhenger har man fått økt interesse for forestillingsprosessens rolle og muligheter. Pedagogisk forskning på lærevansker har demonstrert at det er av betydning både for eleven og læreren å forstå den rollen som forestillingsprosessenes kjennetegn og kvalitet spiller for innlæringen. Det kan se ut som om  lærevansker i matematikk kan være forbundet med arten av de forestillinger som blir aktivert hos eleven under bestrebelsene på å lære et materiale eller en ferdighet (Snorre Ostad 1991, 1993).

Forestillingsevnenes rolle i menneskets naturhistoriske utvikling

Forestillingsevnene og -systemet spiller sannsynligvis et meget viktig rolle i menneskets naturhistoriske utvikling. Ikke minst er forestillingsevne viktig for fremkomsten av den nye formen for menneskelig utvikling som vi kaller for historisk-kulturell utvikling. Menneskets evne til å forestille seg ting, fantasere, frigjøre seg fra her-og-nå situasjonen og se fremover og bakover, til å lete etter og finne alternativer til det som er, til å simulere og etterligne og imitere, hele det komplekset man har omtalt som vår ‘mimetiske evne’ – utgjør antagelig en av de viktige mekanismene som muliggjør frigjøringen fra naturgitte begrensninger og fastgrodde overleverte livsbetingelser. Menneskets forestillingsevner synes paradoksalt nok på samme tid å være gitt oss av naturen, og til å kunne frigjøre oss fra den. Den amerikanske sosialantropologen Michael Taussig (1993) kaller denne paradoksale evnen for ‘mimetisk evne’ -

‘jeg kaller det den mimetiske evnen, den naturen som kulturen bruker for å skape en annen natur, evnen til å kopiere, imitere, lage modeller, utforske forskjeller, gå over i og bli lik den Andre’  (1993, s.xiii).

Menneskets  hverdagsevne til å forestille seg noe viser seg ifølge Taussig på mangfoldige måter i våre sosiokulturelle aktiviteter – , i barnas leikatferder, i mimetiske praksiser og samspillsformer der vi hermer etter og etterligner hverandre, magiske praksiser (‘sympatetisk magi’) – de mimetiske evnene som er involvert i slike forestillingsaktiviteter er grunnlaget for den rollen ‘det kunstferdige’ spiller i menneskelig kultur-utvikling og historie.

Forestillingsevnene synes slik sett å spille en avgjørende rolle for utviklingen av kulturbestemte mentale prosesser; og det er derfor naturlig å anta at dannelsen av komplekse og innoverende forestillingssammenhenger på en eller annen måte henger sammen med spesielle egenskaper ved menneskets hjerne. Forestillingsdannelse er åpenbart nært knyttet til enklere og mer kompliserte former for assosiering, sammenfatning, sammenbinding, ekvivalering av og mellom ulike erfaringer og erfaringsformer.

Nevropsykologen Corballis (1989,1991) tror at den evolusjonspsykologiske fremkomsten av forestillingsevnene hos mennesket har spilt en avgjørende rolle i det man innenfor paleoantroplogien omtaler som  ‘den  evolusjonære eksplosjonen’   i perioden fra  35000-10000 før Kristus – dette er i menneskets kulturutvikling en periode med hurtigere utvikling av nye redskaper og våpen, hulemalerier, kosmetikk, utsmykninger og dekorasjoner, ornamenter, symbolsystemer og metaforer, religiøse forestillinger og ritualer, visuell tenkning og fremstilling, og antagelig nye sosiale og mellommenneskelige livsformer. Corballis mener at det er denne eksplosive og kreative utviklingen som frisetter menneskene fra de overleverte og naturgrodde formene, og at den antagelig er forankret i menneskets hjernepsykologiske evner til ‘generativitet’, som han bruker som et samlebegrep for konvergent tenkning, forestillingsaktivitet og forestillings-generering.

Corballis hevder at det i nevrobiologisk og nevropsykologisk sammenheng er snakk om en nydannet generativ evne hos homo saphiens saphiens. Forestillingsvnene representerer et evolusjonspsykologisk frembrakt menneskelig potensiale som det så senere har tatt 1000vis av år for å realisere i form av den menneskelige kulturelle formvariasjonen og diversitet som vi ser i dag. Denne generativitets-kvaliteten i menneskets nevropsykologisk fungeringsmåte er ifølge Corballis grunnlaget for den menneskelige sosiokulturelle utviklingen som skaper vår diskontinuitet med dyrs mer statiske livsformer, men som også skaper nye forskjeller og dermed potensielle splittelser og babelsk forvirring mellom mennesker innbyrdes

Den generative evnen må oppfattes som en dynamisk mulighet som er innebygd hos mennesket i dets nevropsykologiske utrustning. Dvs. at den kan realiseres på mange ulike måter og med ulik kraft hos enkeltindivider og i ulike soiokulturelle livsmiljøer. Den kan fungere på hemmete og begrensete måter, og antagelig på forstyrrete måter.

Forestillingenes kulturhistorie og tradisjoner

Forestillingsprosessen er altså forankret i naturlige evner, som hos mennesket synes å har nådd et avgjørende ’vendepunkt’der de nye evnene så å si har utløst et nytt menneskelig utviklingsområde slik vi ser dette utfolde seg i vår kulturelle og sosiale historie. I den kulturelle utviklingen spiller dannelsen av nye og aktive forestillinger en nøkkelrolle. En av de mest betydningsfulle menneskelige aktiviteter handler altså om dette; å utforske og frembringe relevante og funksjonelle forestillinger og forestillingssystemer. Mange av de viktigste skikkelsene i den historiske prosessen har hatt oppgaven som utforskere, ordnere, systematisører, og utbredere av forestillinger; som oppfinnere av nye og mer adekvate forestillinger på ulike områder av menneskenes liv. Når det gjelder noen kjente historiske figurer, som for eksempel Homer, Vergil, Dante, Shakespeare – samt bildekunstnere som Michelangelo da Vinci  – så  er dette åpenbart, nettopp fordi de på en nyskapende måte har bidratt til å frembringe hele universer av nye forestillinger som etter hvert kom til å prege det sosiale og kulturelle livet på avgjørende måter. De fremstår som ’forestillingsentreprenører’, som må være en av de viktigste oppgavene i menneskets kulturelle utvikling. Det må allikvel antaes at nmye av den forestillingsdannende aktiviteten har foregått blant anonyme og ordniære mennesker; og bidragene fra de kjente skikkelsene representerer rimeligvis bare toppen av et isfjell der ordinære mennesker fungerer som for alltid usynlige ’forestillingsentreprenører’.

Naturforestillinger:

De religiøse forestillingene

Det religiøse forestillingsområdet er antagelig det rikeste forestillingsområdet og det som oppviser den mest dramatiske historiske utviklingen. Ulikheter i religiøse forestilling har spilt en avgjørende rolle i mange konflikter mellom menneskegrupper gjennom historien. Her kan en med all tydelighet observere hvor lite enhetlig den menneskelige forestillingsdannelsen kan være. Mangfoldet av og diversiteten i de religiøse forestillingstradisjonene slår mot oss. De voldsomme stridighetene viser hvor sterke drivkrefter spesifikke forestillingsstrukturer kan være i samhandlingen mellom mennesker. Det eksisterer en svært komplisert sosial og identitetsmessig dynamikk knyttet til dannelse og bruk av religiøse forestillinger.

De religiøse forestillingene synes til tross for diversiteten allikevel å ha en grunnleggende oppbygning der man kan se mange viktige fellestrekk mellom de ulike forestillingstradisjonene: forestillinger om helvete fortapelse, det onde og djevelen, himmelforestillinger, Gudsbilder, osv..

Mentale modeller og å forestille seg alternativer til virkelighetem: kontrafaktuell forestillingsevne

«Ofte kan tanker om det som kunne ha skjedd synes uimotståelige. De dukker opp i en svært ung alder. De synes å eksistere i de fleste kulturer. Deres eksistens demonstrerer at tanker ikke er bundet til fakta. Tanker kan gå utover fakta for å omfatte andre muligheter.” (Byrne 2005)

Alfred Korzybski skrev i 1933 i boken ‘Science and Sanity’::

‘We live in a continually-changing, process-oriented world, much of which we have no means of directly observing or experiencing. What we do experience is therefore partial and incomplete; we abstract only a small portion of what’s there – and there is always more. Different people abstract differently from their own individual experiences, based on their backgrounds, capabilities, interests, biases, etc. As we become more conscious of this abstracting process, we learn how to become more tolerant and accepting of our own – and others – limitations and potentialities. We recognize the distinctions between the non-verbal world in which we sense and experience, and our verbal world in which we use symbols and language to talk about what we sense and experience. (-) In other words, we learn how to better integrate the world «out there» with the world «in here».

En av de viktige sidene ved forestillingsevnens rolle er at den formidler mellom vår partielle mentale modell av verden, og den store virkelige verden der ute som vi aldri kan fange opp. Denne prosessen foregår på ulike måter.

Johnson-Laird i boken ‘Mentale modeller’: resonnering er en imaginativ ferdighet. Utforskning av imaginativ tenkning: Å overskride, transcendere; å gå utover det faktiske og foreliggende. her-og-nå, fortid og fremtid. Kontrafaktuelle forestillinger.

Utopier , Dystopier

Paradis, himmel og det overjordiske; det underjordiske, hades, underverden, helvete. Eldorado, Shangrila. Lys og mørke, det høye og det lave, oppe og nede.

Verdiforestillinger

Sosiale forestillinger

Forestillinger om mennesker

 

 

Hva er forestillinger ?

I dette kapitlet skal jeg forsøke å klargjøre hva forestillinger og forestillingsevnen eller ‘imaginasjonen’ er rent psykologisk eller som et ledd i vårt mentale maskineri.

Vi må slå en grunntese fast med en gang; forestillinger er ingen enkel mental ‘evne’ men langt mer en komplisert og dynamisk prosess men en komplisert oppbygning.

Den amerikanske psykologen Magda Arnold (1984) hevder i sin bok om ‘Hjerne og hukommelse’ at forestillingsprosessen må forståes som en primær sensorisk funksjon (en ‘indre sans’) som arbeider spontant med å frembringe forestillinger om mulige hendelser og handlinger parallelt med og på grunnlag av en primær sensorisk-perspetuell fungering og memorerings-fungering. Uten forestillingsevnene blir både dyr og mennesker en slave av fortiden og den konkrete perseptuelle situasjonen. Vi blir henvist til å gjenta handlinger på rigide og stereotype måter uten å kunne tilpasse dem til nye omstendigheter og forhold.

Baron Cohen forklarer forestillingsevnen med utgangspunkt i Leslies teori om primære og sekundere representasjoner eller forestillingsbilder. Primære forstillingsbilder er dannet på grunnlag av sanseinntrykkene våre og avspeiler saksforhold uten for oss verden på en riktigst mulig måte; dette er selvsagt avgjørende for organismers evne til å greie seg i verden og overleve. Baron Cohen skriver:

”Hjernen finnes som et organ som har utviklet seg organ til å representere det  som skjer i verden utenfor på en riktig måte. (-) Men den menneskelige hjerne kan  forbedres slik at den kan gjøre mer enn bare representerer omverdenen på en riktig måte; det å modifisere andre-ordens representasjoner åpner opp en verden av nye muligheter. Det tillater hjernen å tenke omkring det mulige, den hypotetiske, om saksforhold som akkurat her-og-nå ikke er tilfelle.”

Dannelsen og bearbeiding og omdannelse av primære representasjoner på stadig høyere nivåer til andre ordens representasjoner og tredje orden omtaler Alan Leslie som vår ‘metarpresentasjonelle evne’. Han drøfter denne evnen i samband med sin autismeteori og mener at den er avgjørende for evnen til forestillingsleik eller late-som-om leik og den menneskelige evnen til å forstå eller lese andre menneskers sinnstilstander.

Brown (1991) hevder også at forestillingsaktiviteten ikke må forståes på en begrenset måte i form av fantasi eller kreativitet. Forestillingsdannelse underligger i virkeligheten all normal hverdagslig fornuftig tenkning og beslutningstaking og gir oss det formatet vi bruker for å skape mening i vår verden. Forestillingsprosessen danner en større og overgripende struktur som bidrar til å skape meningsfyllt sammenheng i de enkelttingene vi opplever. Ikke minst er vår evne til å se og oppdage sammenhenger i tingene og tenke metaforisk avhengig av en rik og fleksibel forestillingsgenerering. Browns beskrivelse av forestillingsevnens sammenhengs-skapende rolle i kognitiv fungering har viktige fellestrekk med Uta Friths begrep om sviktende evne til ‘etablering av sentral sammenheng’ (koherens) som den nevropsykologiske grunndefekten ved autistiske forstyrrelser (se nedenfor).

Når vi opplever noe ved at vi ser eller hører det, men ikke kan fortolke det umiddelbart, så forestiller vi oss hva det kan være, og forestiller oss ulike måter som vi kan håndtere og møte det på. Forestillingsaktiviteten er mere overflødig dersom vi med en gang og nesten automatisk oppfatter hva ting er og hva de krever av oss.

Forestillingsprosessen kan være spontan, eller viljesstyrt og planmessig, og den kan foregå i ulike modaliteter. Mennesker kan også bevisst og viljesstyrt bruke forestillingsgenerering for å forestille seg andre mulige situasjoner og ved planlegging av nye handlingsmåter, mens dyrs forestillingsprosess antagelig først og fremst settes i gang spontant ut fra den foreliggende perseptuelt-affektive atferdssituasjonen. Men forestillingsprosessen synes også hos mennesker å være nært forbundet med og forankret i den følelsesmessige tilstanden som hersker til enhver tid. Når vi ønsker oss noe forestiller vi oss spontant ulike måter å skaffe oss det på.

Personers fantasi og forestillings-produkter kan brukes til å kartlegge hans eller hennes sentrale emosjonelle preferanser og temaer, slik en ser det gjort ved analyse av Rorscach-plansjene og i Tematisk Appersepsjons-Test (TAT). I drømmer og hallusinasjoner fungerer forestillingsprosessene autonomt og frikoblet fra den bevisste styringen.

Forestillings-aktivitetene er åpenbart mangeartete, de kan fremstå som fantasi -diktning -konfabulering, reorganisering og rekombinering av  husket og opplevd materiale, som antisiperinger og planer, som evne til å forestille seg og late som, som ‘abstrakt innstilling’ (Goldstein), som emosjonelle forestillinger og fantasier. Forestillingsprosessene synes i normal fungering og læring alltid å samvirke med og supplere hukommelses-prosesser, og forestillingsprosesser kan være både spontane og viljesstyrte. Som en norsk forfatter sier det,

‘fantasien er å sammenligne med en muskel, den må trenes opp for å fungere’.

Forestillingsaktiviteter henger åpenbart også ofte nært sammen med emosjonalitet og emosjonelle holdninger til omgivelsene – vårt mentale liv kan være preget av frykt-forestillinger, aggressive forestillinger, kontakt-forestillinger, erotiske forestillinger, behovs-forestillinger (sult-tørst) – i det hele tatt synes våre evner til å danne og håndtere affektive forestillinger å spille en avgjørende rolle i vårt mellompersonlige liv.

Individer synes også å være ganske  ulike når det gjelder forestillingsgenereringens tilknytning til ulike modaliteter og rikheten i dannelsen av forestillinger ut fra et gitt erindringsmateriale. Brown (1991) påpeker at forskjeller i individers forestillingsmessige involvering i hverdagssammenhenger synes å kunne predikere hvor lett de er å sette i hypnotisk tilstand. Også visse talenter synes å være basert på spesielt rik og lettstimulert forestillingsprosess innenfor bestemte erfaringsområder (Howe 1989).

Forestillingsprosessen synes også å være viktig for hvor godt og fort vi greier å lære kompliserte emner. Visse typer av svakheter i læringsfungering synes å henge sammen med svakheter i forestillingsprosesser. Særlig ved studiet av matematikk-vansker hos barn har man oppdaget at begresninger i forestillingsaktiviteter påvirker deres mestring av begreper og operasjoner på ugunstige måter. (Ostad 1991).

Det er lett å tenke at forestillinger er en enhetlig ting eller prosess. Men i virkeligheten er forestillingsprosessene sammensatte og oppdelbare i spesialiserte prosess-områder; vi kan faktisk snakke om forholdsvis selvstendige forestillings-modaliteter  og ulike dimensjoner i den komplekse forestillings-aktiviteten:

Ulike aspekter ved forestillingsprosesser
  • Visualisering og synsforestillinger
  • Auditive-verbale forestillinger
  • Taktile-berørings forestillinger
  • Musikalske forestillinger
  • Smak-lukt-temperatur forestillinger
  • Motoriske bevegelsesforestillinger
  • Affektive -emosjonelle forestillinger: frykt-aggressivitet-erotiske-familiaritet:gjenkjennelse
  • Behovs-forestillinger: sult-tørste
  • Hedoniske forestillinger/aversive forestillinger: optimisme og pessimisme
  • Utforskning/OR-forestillinger: ‘dette er interessant,
  • Dette må jeg undersøke nærmere, her vil jeg finne noe’
  • Handlings/plan-forestillinger: å se framover, å forestille seg hvordan noe skal skje,
  • hva som skal eller kan skje om enn viss tid
  • Meta-forestillinger
  • Kontrafaktuelle forestillinger: Å forestille seg alterantiver, at ting kan være annerledes
  • Simulering, å late som, å forestille seg selv, affektiv seriøsitet/tilgjorthet-kunstferdighet, gjøre seg til.

Forskning synes tydelig å demonstrere at svikt eller svakheter i deler eller helheten av forestillings-prosesser på en eller annen måte spiller en sentral rolle for fremkomsten av ulike former for autistiske tilstander, og er kanskje ikke minst sentral for de mildere formene som høytfungerende autisme og de tilstandene som vi ser hos mer velfungerende Asperger-individer.

Forestillingsforstyrrelser synes også å kunne være involvert i andre typer av utviklingsmessige og nevropsykiatriske tilstander: her kan nevnes bestemte former for lærevansker, schizofreni, mani, Tourette, OCD, spiseforstyrrelser (anoreksi og bulimi) aleksitymi og mangelfull empati eller innlevelsesevne, antisosial atferd eller psykopati/sosiopati, osv..

For å forstå hvilken rolle forestillingsprosessene kan spille i autisme/Asperger-relaterte tilstander og andre typer av menneskelige avvikstilstander er det nødvendig med en teoretisk modell som kan forklare forestillings-systemets rolle i menneskelig helhetlig hjernepsykologisk fungering. Hvorledes er forestillings-systemet oppbygd i menneske-hjernen, hvilke nevrale strukturer er involvert, og hvordan inngår forestillingssystemet i og bidrar til den  helhetlige hjernepsykologiske og nevrokognitive fungeringen  hos normale mennesker ?

Forestillingsprosessene rolle i kognitiv fungering

Hukommelse

Den franske filosofen og forfatteren Paul Valery beskrev forestillingsprosessens nære sammenheng med tenkningen når han sier at tenkning er om…..

«that which does not exist, that which is not before me, that which was, that which will be, that which is possible, that which is impossible.»

The eighteenth-century Italian philosopher, Giambattista Vico, suggested that memory was composed of three processes: memoria, fantasia and ingegno. Memoria refers to the everyday act of remembering «things»; fantasia refers to the «imagination when it alters or imitates them . . .»; ingegno refers to «invention when it gives them a new turn or puts them into proper arrangement and relationship» ( The New Science, 1744). Vico, in other words, places imaginative and inventive activity at the heart of recollective experience. This book represents an extended argument in favor of Vico’s conception of memory. If Vico is right that imaginative activity and memory are indissolubly linked, then what we call personal identity might also be an imaginative creation.

Hukommelse og forestillingsevne synes samtidig å være nært samvirkende prosesser. Når vi i normal mental fungering forsøker å forestille oss noe, så må vi anvende det samme hukommelsesmaterialet som vi bruker når vi gjenkaller noe. Gjenkalling begrenser seg til reprodusering av den opprinnelige opplevelsen i dens riktige kontekst, mens forestillingsdannelsen har frihet til å løsrive seg fra hukommelsens begrensninger og rekombinere, reorganisere og omstokke erindringer og opplevelser uavhengig av deres opprinnelige binding til tid, sted eller logisk sammenheng.

Frederic C. Bartlett, en av de mest kjente psykolognene fra 1930′tallet, skrev en av den tids fremst bøker kalt «Remembering” (1932). Han bruker aldri substantivet ‘hukommelse’, han bruker bare verbet, aktiviteten ‘remembering’, og han sier at ‘remembering’ ikke er re-eksitasjon av  utallige, fikserte, livløse, og fragmentære spor, det er en imaginative rekonstruksjon eller konstruksjon, bygget på etforhold til vår holdning til en hel aktiv masse av organiserte fortidige reaksjoner eller erfaring.

Huske-aktiviteten er derfor i virkeligheten aldri eksakt, og det er heller ikke viktig at den skal være det. Bartlett demonstrerte i sine tidlige hukommelsesstudier at hukommelse alltid utfylles og noen ganger kan erstattes av forestillingsdannelse. Bartlett hevdet at hukommelse er forestillings-rekonstruksjoner som påvirkes sterkt av personens forut eksisterende kunnskapsstrukturer eller ‘skjemaer ‘. Skjemaer påvirker hva som ekstraheres fra en erfaring og bestemmer hvordan den blir rekonstruert.

Menneskelig hukommelse er derfor ikke bare en adskilt hjernefunksjon, men også en grunnleggende sosial aktivitet som påvirkes av personers sosiale situasjon og interaksjonsbehov.

Generering av forestillinger trer særlig inn når hukommelsen svikter eller er mangelfull. I vitnepsykologien utgjør dette fenomenet en velkjent begrensning når det gjelder troverdigheten til vitners utsagn. Bevisst gjenkalling er, bortsett fra hos folk som er grundig trenet, er nøyaktig for trekk som har gjort tilstrekkelig inntrykk, men uviktige detaljer må stort sett utfylles av forestillingsevnen.

Rekonstruktiv hukommelse: Publiseringen av Ulrik Neisser’s viktige bok om kognitiv psykologi førte til nyvakt interesse for Bartletts ideer og hukommelsens rekonstrukltive karakter. Neisser hevdet at hukommelse ikke er et spørsmål om å gjenkalle et sovende engram eller et hukommelsesspor: fortidige hendelser blir rekonstruert ved bruk av foruteksisterende kunnskap og skjemaer for å sette sammen de framentære restene av den opprinnelige episoden som er igjen i hukommelsen.

Hukommelses-forvrengning og falske erindringer:

Rykter:

Forestillingsprosesser og kreativitet

Mozart beskrev noe av det som hender når han komponerer:

«When I feel well and in a good humour, or when I am taking a drive, or walking after a good meal, or in the night when I can not sleep, thoughts crowded my mind as easily as you could wish. Whence and how do they come? I do not know and I have nothing to do with it. Those which please me I keep in my head, and hum, at least others have told me that I do so. Once I have my theme another melody comes, linking itself to the first one, in accordance with the needs of the composition as a whole. The counterpoint, the part of each instrument and all these melodic fragments, at last produce the entire work. Then my soul is on fire with inspiration. The work grows, I keep expanding it, conceiving it more and more clearly, until I have the entire composition finished in my head though it may be long.» 

Og her sier han at  -

«then my mind seizes it, as I glance my eye at a beautiful picture or handsome youth, it has not come to me successively, but it’s in its entirety that my imagination lets me hear it.»

Forestillingsprosesser, kreativitet og lek:

Nevrologen Oliver Sacks sier i et intervju:

”This sort of huge creativity, paradigm breaking or whatever you want to call it is very rare. But I think a genuine creativity and imaginativeness is present in all of us. I think it’s an inherent quality of the human mind, maybe the animal mind as well, but certainly of the human mind, and one which is irrespective of intelligence.”

Og videre sier han at –

“But playfulness is of the essence, and so much so, that one sometimes wonders whether instead of being called homo sapiens, which is a rather pretentious sort of title anyhow, there’s a wonderful book by Johan Huizinga, called «Homo Ludens», playful man, playing man. And I think that playfulness is of the essence in creativity, and it’s not something which cognitive neuropsychology ever pays attention to, but I think playfulness is of the essence”.

Forestillingsprosessen i menneskehjernen

Når man er kommet så langt, er det lett å forstå at forestillingsprosessen må utgjøre en viktig byggesten i menneskets kompliserte psykologiske fungering. Menneskets psyke er nært forbundet med sosialt liv; og vår forestillingsevne er antagelig avgjørende for det tette og gjensidige forholdet som finnes mellom sinn og samfunn hos mennesker. Det synes ikke å være mulig å tenke seg sosial og kulturell utvikling og fornyelse uten gjennom vår dynamiske og generative forestillingsevne og den kontinuerlige nydannelse av tanker og ideer og relasjoner og produkter som den gjør mulig.

I dette kapitlet skal jeg ta opp spørsmålet om hva menneskehjernen  har å gjøre med forestillingsevnen å gjøre? Den fremtredende amerikanske nevrofilosofen Searle hevder i sin bok ‘Gjenoppdagelsen av psyken’ (1984) at menneskehjernen har en subjektiv ontologi. Dvs. det er ikke mulig å forstå hvorledes den fungerer dersom man betrakter den i et objektivt, tredje personsperspektiv fra utsiden. Hjernen fungerer i første person, og dette subjektive første person perspektivet er konstitutivt for hjernens måte å fungere på. Den aktive personlige forestillingsevnen synes å være en viktig psykologisk side ved hjernens subjektive fungeringsmåte; gjennom forestillingsevnen dannes og fremstilles en subjektiv og narrativ versjon av virkeligheten slik personen opplever denne. Gjennom sosialiserende og pedagogiske prosesser bringes den enkeltes hjerne inn i samfunnsvirkeligheten, og ved hjelp av de aktive forestillingsprosessene reprosesseres personen dette materialet til en subjektiv og transcenderende mental modell av virkeligheten. Gjennom forestillingsprosessene som viktigste ledd omdanner og gjenskaper alle enkeltindivider virkeligheten i sin egen individuelle versjon.

Den britiske forskeren Baron Cohen formulerer seg slik om forholdet mellom hjerne og forestillingsevnene:

«the content of the imagination is of course determined more by culture than biology. But the capacity to imagine owes more to biology than culture.»

Oliver Sacks hevder at

“we don’t have any way at the moment of studying the neurology of the imagination. I hope there will be a way in the next millennium”.

Identifisering av den nevrale arkitekturen bak representasjoner som ikke er grunnet i faktiske hendelser ( sammenblanding av reelle og forestillte, innbillte kilder til input til hukommelsessystemet) kan bli en utfordrende oppgave. (Ceci 1995) Forskningen på en rekke nevropsykologiske forstyrrelser har etterhvert skapt økende interesse for utvikling av en nevropsykologisk fundert modell av forestillingsprosessene. Ikke minst de siste årenes faglige og offentlige debatt om det finnes utviklingsmessige forskjeller i suggererbarhet har medført økt interesse for å utvikle en nevropsykologisk teori om mental fungering der man kan forstå både enkeltprosessenes oppbygning, og deres innbyrdes samvirke i ulike atferdsmessige sammenhenger.

Det er kanskje særlig når det gjelder autistiske tilstander at man helt tydelig har sett at svikt i evne til symbolsk lek og evne ‘å late som’ og danne forestillinger kan bidra til de observerte sosiale og atferdsmessig problemene hos individet, i form av mangelfull evne til leik og samspillsdeltakelse, som blir erstattet av en altfor rigid og direkte kopierende bruk av konkrete perseptuelle erfaringer og etablerte mønstre i hukommelses-materiale. Evnene til å danne forestillinger, til å fantasere og frikoble fra memoreringsmaterialet og den konkret foreliggende perseptuelle situasjonen kan altså betraktes som gjort mulig av et forestillings-system som er organisert som det Luria kaller for et ‘funksjonelt system’ i menneskets hjerne. Dvs. at det skal være mulig å spesifisere de konkrete hjerneprosessene som er involvert i forestillingsaktivitetene og generering av nye forestillinger, i deres adekvate og forstyrrete fungering og med den individuelle variasjonen som finnes i forestillingsevner.  Forestillingsprosessene kan altså analyseres som ‘et komplekst funksjonelt system’ (Luria) som har en spesifikk organisering i menneskehjernen, og der ulike nevrale strukturer og prosesser er involvert på variable måter med sine særskilte funksjonelle bidrag alt etter hva slags type av forestillings-aktivitet som  det er snakk om.

Corballis: Forestillingsevnen er forankret i en generativ IPL-mekanisme i venstrehemisfæriske parietale systemer

Corballis (1989) hevder at det nevropsykologiske grunnlaget for det han kaller den ‘generative psyken’ hos moderne mennesker ligger i de høyere informasjonsprosessering-områdene i venstre nedre parietallapp. Geschwind (1965) har tidligere foreslått at den nedre parietallappen formidler komplekse kryssmodale assosiative prosesser hos mennesket. Corballis derimot mener at i dette området finnes det han i samsvar med Chomskys ideer om en nevrobiologisk gitt språklig mekanisme (Language acquisition device: LAD) kaller for en ‘GAD’. Dvs. en generativ assemblerings-mekanisme som kan konstruere representasjoner på en nydannende måte med utgangspunkt i små vokabularer av primitive enheter – som Corballis omtaler som et form-vokabular eller et sett av ‘geoner’ som er ulike former for representasjoner: delbasert og holistisk. Disse GAD-hjernesystemene i parietallappen gir hos mennesket opphav til en spesiell generativ og skapende representasjonsmåte – en generativ geon-basert form for representasjon, en nydannet evne til å generere og reflektere på  forestillinger.

Amygdala som ledd i den forestillings-genererende mekanismen i hjernen

Magda Arnold  utvikler i sin bok  ‘Hjerne og hukommelse’ (1984) en modell av forestillingssystemets oppbygning og fungering i  menneskehjernen.

Magda Arnold peker på at nevrologisk og nevropsykologisk forskning over flere tiår synes å understøtte hypotesen om at den sentrale forestillings-genererende mekanismen i hjernen antagelig er det amygdaloide komplekset.

Amygdala er større hos primater enn hos andre pattedyr, og dette avspeiler sannsynligvis det mye mer omfattende rollen som et bredt forestillingsspenn og forestillingspekter spiller i det evolusjonspsykologiske utviklingsmønstret  hos primatene. Hos mennesker brukes også forestillingsdannelse på bevisste og viljesstyrte måter, noe som forutsetter at vi kan gjenkalle hukommelsesmateriale og forestillinger via et nevralt system som tillater viljesmessig seleksjon av hukommelsesforestillinger. Det nevrale systemet som genererer forestillingsprosessene må omfatte mekanismer som kan aktiviseres av persepsjon og emosjonell verdsetting, men også av fysiologiske tilstander som sult-tørst og seksuell aktivering; vi kjenner alle til hvor påtrengende forestillingsprosessen kan være under ulike typer av fysiologiske spenninger. Forestillingsdannelsen må altså være understøttet av et nevralt system som mottar afferente forbindelser fra de ulike sensoriske og perspetuelle systemene som fra de hypotalamiske kjernene som er aktive under tørst, sult eller seksuelle behov. Dette nevrale systemet må omfatte mekanismer som projiserer til corticale assosiasjonsområder for å aktivere de hukommelsesengrammene som blir brukt i forestillingsdannelsen. Siden vi også kan forestille oss bevegelsesserier og handlingsplaner, så må det aktuelle nevrale systemet omfatte mekanismer som har forbindelse til de premotoriske systemene og prefrontale områder.

Modellen viser ovenfra sensoriske projeksjoner til amygdalakomplekset; som mottar input fra ulike eksteroseptive og interoseptive sansemodaliteter. Disse inut prosesseres i ulik grad før de når amygdala; som på sin side reagerer på sensorisk input med å frembringe emosjonelle responser og forestillinger.

Ifølge M. Arnold er amygdala en nøkkel-struktur som ivaretar alle de aktuelle oppgavene i forestillingsgenerering. Amygdala er et mandellignende komplekst system av nevrale kjerner som ligger i den anteriore (fremre) delen av temporallappene i primathjernen. Dette nevrale komplekset har to hoveddeler:

De mediale kjernene som betegnes som den centro-mediale gruppen – dette er de fylogenetisk eldste strukturene og de er nært forbundet med luktelappen, hypothalamus, og hjernestamme-kjerner, og har særlig med autonome funksjoner å gjøre.  Stimuleringsforsøk på de mediale amygdala-kjernene viser at det da fremkalles smatting, slikking, tygging, spyttsekresjon – i det hele enkle appetitive-komsummatoriske responser  (og forestillinger ?).  Det går subcorticale afferente forbindelser til amygdala fra hypothalamus via den ventrale amygdalofugale banen og stria terminalis – dvs. at kroppslige tilstander kan aktivisere amygdalas forestillingsmekanisme og derigjennom aktivisere limbiske verdsettings-forestillinger (driftsforestillinger), premotoriske handlings/konsummatoriske forestillinger og  perspetuelle-assosiative forestillinger.

Hjernepsykologisk spiller antagelig disse kjernene en viktig rolle i utformingen av paleomentale forestillings-prosesser (MacLean 1991).

Den andre hoveddelen av amygdale utgjøres av de laterale kjernene, den såkalte cortico-basolaterale gruppen – disse kjernene øker i størrelse og differensiering oppover i pattedyr-rekken, og er hos mennesket særlig velutviklet. Lateralekjernene spiller antagelig en sentral rolle i utformingen av det MacLean (1991) kaller neomentale forestillingsprosser.  Disse fylogenetisk nyere laterale kjernene er særlig forbundet med thalamus og områder av noe cortex, særlig prefrontale cortex, deler av temporallappene og gyrus cinguli. Disse lateral-kjernene virker særlig på og påvirkes av bevisste kognitive prosesser i hjernebarken.  Stimulering av lateral-kjernene fremkaller OR eller orienterings-reaksjoner, ved at dyret løfter hodet, pupillene utvides og dyret speider omkring seg og har oppmerksomheten rette mot omgivelse. En observerer  samtidig også  EEG-aktiviering.

Amygdala mottar afferente forbindelser fra alle deler av neocortex og de sensoriske-perseptuelle systemene, disse går til ulike deler av amygdala via limbisk cortex. Hvert sensorisk system påvirker et begreset område av amygdala ved hjelp av modalitets-spesifikke forbindelser. Pga. av amygdalas forbindelser til alle hjernens persptuelle og memorerings-systemer kan amygdala mediere forestillinger i alle typer av modaliteter og med alle perseptuelle dimensjoner. Amygdala-komplekset synes å kunne fungere som en ‘korrelasjons-mekanisme’ som gjør det mulig å generere sammensatte og komplekse forestillinger ut fra konkret opplevd situasjon-hukommelse, å forestille seg hva som kan hende, og å forestille seg hva som kan gjøres med noe. Amygdala synes å bidra til å genererer slike forestillinger via et nevralt nettverk som omfatter forbindelsene til de thalamiske assosiasjonskjerner  og defra til  PAC: dvs. de posteriore assosiasjonssystemer (se modellene).

Arnolds forestillingsmodell lar seg her forene med Corballis-modellen av en GAD-mekanisme. GAD representerer bidraget fra de tertiære parieto-occipitale-temporale assosiasjonsområdene som ved å kunne frembringe kompleksitet og konseptuelle sammenfatninger kan virke til å berike forestillingsprosessene i samspill med amygdalas mer grunnleggende bidrag til rekombinerende-reorganiserende-omstokkende aktivering av memoreringsmaterialet fra PAC-systemene.

Som Bartlett klargjorde tidlig, så supplerer forestillingsprosessene hukommelsen, og gjør at organismen kan forestille seg hva en kan vente seg, forutse ting og organisere sin atferd ut fra det. Evnen til å forestille seg noe synes også å henge nøye sammen med hvilken interesse og nysgjerrighet vi opplever overfor våre omgivelser, uten forestillingsevne vil det vi opplever raskt utømme sin mening for oss og vi mister interessen for det. Organismer med amygdala-lesjoner stopper følgelig tidlig å eksplorere og utforske sine omgivelser, de venter ikke å oppdage noe, og de kan ikke forestille seg hva som de kan oppdage og gir seg derfor med en gang.

Undersøkelser viser også – som den norske nevroanatomen Brodal sier det -  at amygdala kan muligens også ha betydning for visse typer av læring og hukommelse. Forsøk på aper med mest mulig isolert ødeleggelse av amygdala tyder på at dyrene etterpå har vansker med å lære sammenhenger mellom objekter og for eksempel deres betydning. De kan altså gjenkjenne objekter, men ikke assosiere dem med andre former for informasjon. Det kan for eksempel gjelde å huske om et objekt var assosiert med belønning eller med noen form for straff. (1990, s.327) Brodal peker her på at amygdala synes å mediere emosjonelle assosiasjoner, betydninger eller forestillinger, og dermed muliggjør at organismen kan forholde seg til gjenstander ut fra deres videre betydning i en emosjonelle kontekst.

Joseph (1989, 1993, s.346) legger også stor vekt på at amygdala-kjernene ved siden av å spille en viktig rolle i generering av emosjonelle assosiasjoner og opplevelser også synes å være involvert i dannelsen av komplekse integrerende assosiasjoner og forestillinger der inntrykk fra mange modaliteter og kontekster blir sammenfattet i en kompleks og mangedimensjonal forestillingshorisont.

Josephs synsmåte understøttes av en undersøkelse av Nahm et.als (1993). Disse forskerne finner at amygdala kan utgjøre en mekanisme for dannelse av komplekse kryssmodale assosiasjoner. Amygdala synes å være involvert i høyre-ordens assosiative prossser, særlig mellom eksteroseptive og interoseptive data. Enklere kryssmodal assosiering ut fra perspetuell ‘ekvivalens’ synes derimot  ikke å involvere amygdala.

Oppsummert kan det sies at forestilling nytter de samme hukommelsesmaterialene som gjenkalling, men at disse blir aktivisert via andre nevrale mekanismer. Denne ‘forestillingskretsen’ har tilgang til alle hukommelsesengrammene i et gitt hukommelsesområde. Arnold hevder at den sentrale aktiveringsmekanismen i forestillingssystemet synes å kunne være det amygdaloide komplekset som mottar afferent informasjon fra limbiske områder og hypotalamus og sender impulser via intrinsikale talamiske assosiasjonskjerner til de ulike corticale sensoriske områdene. Motorisk og plan-forestilling aktiveres via amygdala og den dorsolaterale talamiske kjernen som danner forbindelsen til de premotoriske systemene og prefrontale områder.

Forestillings-relaterte atferder blir både hos dyr og mennesker mediert av et sett av nevrale mekanismer som gjennomgår en nevroutviklingsmessig organiseringsprosess i ontogenesen. Dette kan forklare hvorfor barns forestillingsevne har andre kjennetegn enn hos voksne mennesker, og kanskje særlig at barns forestillingsprosess synes å være mindre samordnet med og integrert i vanlig hverdagslig og realistisk fungering.

 
Prefrontale mekanismer  i forestillingsprosessene

Selv om Arnold hevder at amygdala utgjør en nøkkelstruktur i forestillingsgenereringen, så er andre nevrale strukturer også involvert på spesifikke måter. En viktig kandidat  for deltakelse i forestillingsgenereringen er de preforntale systemene.

Forskningen på prefrontale skader hos mennesker viser at slike pasienter ofte oppnår forholdsvis god fungering på standardiserte tester. Dette er kombinert med overraskende grad av forstyrret fungering i hverdagslige sammenhenger (se Damasio 1994). Hva er forklaringene på dette?

Den skotske filosofen David Hume skrev i 1939 om forestillingsevnen:

«Whatever the mind clearly conceives, includes the idea of possible existence, or in other words, nothing we imagine is absolutely impossible». Det er akkurat denne evnen vi skal ta for oss her, evnen til å gå utover det faktiske og forestille oss det mulige; det ‘kontrafaktiske’.

Knights og Grabowecky (1995) har formulert en modell av prefrontale forstyrrelser som også tar i betraktning spesifikke virkninger av slike skader på forestillingsprosessene. De hevder at de dorsolaterale frontalsystemene (DLS) er viktige for evnen til å simulere, til å generere indre modeller og kontrafaktuelle scenarier eller alternativer til en foreliggende faktisk situasjon. Slike kontrafaktuelle alternativer konstrueres for å sammenligne det som er eller skjer med det som kunne være eller skje. Uten evne til dannelse av slike mentale simuleringer er det vanskelig for pasientene å unngå å gjøre den samme feilen om og om igjen. Det

Svikt i simulering vil resultere i økt forekomst av stimulusbundet atferd  i form av imitasjon og utilisasjon. Realitets-sjekking eller -monitorering er et viktig ledd ved at simulerings-prosessen genererer alternative modeller som hele tiden må evalueres og oppdateres i forhold til avvik fra den aktuelle situasjonen. Kontrafaktuelle forestillings-prosesser kommer til uttrykk i form av spesielle språklige ytringer (hvis, dersom, os..) og emosjonelle reaksjoner som anger, sorg, forbauselse.

Illustrasjon: Knight og Graboweckys modell av prefrontale mekanismers rolle i mental og atferdsmessig fungering

Forestillinger og metarepresentasjoner

Den britiske psykologen Leslie er kjent for sin metarepresentasjonelle teori om autisme. Han viser til det velkjente fenomen at austister har vanskelig både med innlevelse og med å sette seg inn i andre personers mentale tilstander. De har vanskeer med å forestille seg hva andre mennesker tenker og føler.

Metarepresentasjoner er en bestemt type informasjonsstrukturer som frembringes av det kognitive systemet på grunnlag av erfaringsprosessen. Det basale kognitive systemet danner det som Leslie kaller primære eller første ordens representasjoner. Gjennom en egen ‘decouplings-mekanisme’ dannes det på grunnlag av første ordens beskrivelsen såkalte sekundære representasjoner. Sekundære representasjoner fremkommer gjennom en reformulering av de primære ut fra bestemte ‘som-omæ holdninger som subjektet inntar til informasjonen om eller beskrivelsen av en side ved virkeligheten: ‘jeg forestiller meg at denne bananen er en telefon’, jeg later som om jeg er irritert på han, osv.. ‘Decoupleren’ som danner selve kjernekomponenten i den metarepresentasjonelle evnen består av tre ledd; et som lager en kopi av basisbeskrivelsen av virkeligheten,en manipulator som setter opp en holdning som ‘jeg later som’, ‘jeg vil forestille meg at’, og tilslutt en fortolkersom samordner den forestilte representasjonen med den primære representasjonen. Følgende figur viser strukturen i Leslies metarepresentasjonelle modell:

 

Oversikt over det nevrale nettverket som underligger forestillingsprosessene

Forskningslitteraturen betraktet samlet ser ut til å peke ut følgende sett av nevrale systemer og mekanismer som synes å levere viktige bidrag til utvikling og oppbygning av forestillingsprosessene  hos mennesker.

Nevralt system                 Funksjonelt bidrag Tester Referanse
Posteriore Assosiasjons-områder (PAC) Begrepsmessig kompleksitet MultimodalitetVisuell, spatial, auditiv ,somestetisk, konseptuell og semantisk forestillingsevne VGAVisuell closureAud. ClosureGestalt closure -Kaufmann/ ABC Corballis 1989
Premotoriske systemer Motorisk og handlingsmessig forestillingsevneHandlingseriers kompleksitet og atferdsmessig fleksibilitet Labyrint-testFormbrettTerningmønsterHånd-bevegelses-test (Kaufmann ABC)Manuell uttrykksevne (ITPA) Arnold 1984
Neo-amygdala/Paleo-amygdala KompeksitetFleksibilitetAbstrakthetEmosjonell forestillingsevne,Emosjonell forankring av forestillinger KategoriTatRorschac Ledoux 1995Arnold 1984Joseph 1989, 1993Nahm et.als.1993
Orbitofrontale systemer KontekstualiseringAdaptivitetOutput-kontroll:Vhem: ‘Hva skal jeg /kan jeg gjøre ?’Hhem: ”Hva forventes det av meg ?”, ”Hva er det passende å gjøre akkurat nå/her?” TOLWCSTCPT-Commisions Arnold 1984Luria 1973
Dorsolaterale frontalsystemer KontrollVerbaliseringNarrativisering‘Hvordan skal jeg gjøre det ?’ WCSTTOLKategoriCOWAT/FASTM-BVerbal Eksp.(ITPA)Design-Fluens Pribram 1989
Gyrus cingulate/Basalgangliene Motivasjons-og mål-forestillinger: Affekt-forankringAffekt-sammenfatningFikserte, rigide og affektivt investerte  forestillinger RorschachTATCATOrdvalg  
         

Forestillingsprosessenes ontogenese

Forestillingsprosessene er best utforsket i samband med studiet av utviklingen av lek-aktiviteter hos barn. Forestilling defineres i denne sammenhengen som atferd i en simulativ, ikke-bokstavelig eller ‘som-om’ modus (se Fein 1981). Ulike betegnelser blir nyttet på slike mentale prosesser; forestillings-lek, late-som lek, fantasi-lek, dramatisk lek  -  for å omtale denne formen for lekatferd hos barn. man kan også skjelne mellom ulike grader av atferdsmessig simulering i ulike aktiviteter..

Piaget mente at hukommelse for tidlige erfaringer vanskelig kunne skjelnes fra fantasier. Dette kommer av at barnets sinn er fullt av ‘ludistiske’ (fantasilek-tendenser) opp til 7 års alderen, noe som betyr at før denne alderen er det svært vanskelig for barnet å skille mellom sant og falskt. (Piaget 1926)

Piagets studier av forestillingsleik hos barn iløpet av andre leveåret – forestilling utvikler seg gjennom en serie av stadier og faser til stadig mere sofistikerte former. Forestillings-gester fremkommer først rundt 12-13 måneders alder, og de oppstår ganske brått. Forestillingsaktiviteter i leik begynner å fremstå iløpet av andre leveåret, og øker iløpet av de neste 3-4 årene for så å minske igjen. Piaget mener at forestillingslek til å begynne med i første stadium er en solitær symbolsk aktivitet, mens sosiodramatiserende leik i stadie 2 ikke begynner før i tredje leveåret.  Skiftet fra solitær til sosial forestillingslek synes å forekomme omkring 3 års alderen, og denne interaktive forestillingsleiken øker gradvis fra 3 til 6 år.

Piaget hevder altså at det er snakk om en stigning og et fall i forestillings-lek grovt sett fra  1 år til 6 år. Begynnelsen til forestillingslek ledsages av en nedgang i sensorisk-morisk lek, mens dens nedgang er forbundet med fremkomsten av leiker med regler. Leken blir ifølge Piaget mer realistisk etterhvert som tenkningen hos barnet blir mer logisk strukturert. I Piaget-modellen beskrives endringene i forestillingsleken hos barn  med hensyn til følgende elementer:

a)  Dekontekstualisering av atferd

b) Sekvensiell kombinering av atferdsmessige elementer

c) Et skifte  fra selv- til andre-referering: til å begynne med henviser barnet til seg selv i sine forestillings-aktiviteter, men fra omkring 15-21 måneder ser man et skifte til andre-refererende forestillingsatferder. Mellom 12 og 30 måneder trer barnet i økende utstrekning ut av situasjonen selv og kan leke med en figur eller en dukke som om denne kan opptre på egne vegne eller av seg selv.

Etterhvert blir enkelt-atferder som simuleres koordinert i sekvenser av atferd som i økende grad ligner på voksnes atferder i sosial aktivitet, som det å snakke i telefonen. osv.. I 4-års alderen blir barnet i stand til å snakke som en baby eller snakke som om han/hun snakker til en baby.

d) Substituering av et objekt for et annet: barnets evne til å identifisere et objekt med et annet markerer i Piagets modell overgangen til stadie 2 forestillingslek. den substituerende atferden markerer for Piaget utviklingen av representasjonell tenkning. For Vygotsky markerer dette skiftet en overgang fra ting som gjenstander for handling til ting som gjenstander for tenkning. Evnen til å forestille seg ved hjelp av substitutt-objekter fortsetter å forbedre seg iløpet av førskoleårene. I alderen 18 til 26 måneder foretrekker barnet realistiske objekter å leke med, men etterhvert endres forholdet mellom forestillingsatferd til objekt-prototypikalitet slik at eldre barn viser mere mangeartete lektemaer når materialene er mindre realistiske.

I rundt 4 års alderen skaper noen barn imaginære ledsagere eller imaginære selv-identiteter – fra 12 til 65 % av barna estimeres å ha imaginære ledsagere. Fra omkring 4 år  blir barn istand til å forstå de indirekte implikasjonene av ordet late som eller forestille seg, og de har små vanbsker med å beskrive sine egne forestillings-leiker.

Rolle-lek defineres som atferder der barnet simulerer identiteten eller kjennetegnene til en annen person. Rolle-leiking er sjelden i 3 års alderen , men evnen til slik leking øker fra 3 til 4 år.

  • Fein (1981) nevner en rekke kriterier som kan tjene til å spesifisere nærmere hvorledes en atferd kan være ikke-bokstavelig ment:
    • kjente aktiviteter kan bli utført ved fravær av nødvendige materialer eller vanlig sosial kontekst
    • aktivitetene gjennomføres ikke til sitt vanlige resultat
    • ikke-levende ting kan behandles som om de er levende
    • et objekt eller en gest kan erstattes med en annen
    • barnet kan utføre en aktivitet som vanligvis gjøres av en annen eller noe annet
     
     
     
     
  • Dukke-lek som avspeiling av den indre personen hos barnet.

Individuelle forskjeller i forestillingslek

Mange forskere har hevdet at tendensen til å engasjere seg i forestillingslek avspeiler en stabil dimensjon i individuelle forskjeller hos barn. For noen avspeiler forestillingsleken barnets sosiale orientering knyttet til sosial dyktighet og sosial oppfatningsevne.

Noen hevder at forestillingslek avspeiler en generell tendens til å bruke forestillingsprosesser for å mestre ting i det virkelige livet.  individer sies å være ulike i sin evne til å skape alternative imaginære omgivelser som tjener til å mestre krav. Disse indre forestilte omgivelsene hviler delvis på banrets evne til å danne, lagre, akkumulere, og rekombinere forestillinger – ferdigheter som er belønnende i seg selv og som kan underkastes adaptiv kontroll. Forestillingslek synes å avspeile et mønster av positiv sosial atferd og et høyt nivå av sosial ferdighet. Forestillingslek kan også avspeile en disposisjon relatert til fleksibilitet i ulike sosiale og nonsosiale situasjoner. Man har derimot ikke funnet positiv korrelasjon mellom forestillingslek og IQ-nivået hos barn.

Innbillte ledsagere eller venner 

En særlig interessant form for forestillingsaktivitet I barndommen er det som kalles innbillte ledsagere eller venner (imaginary companion). Ifølge Jersild (1968) kan man definere en innbillt venn eller ledsager på følgende måte:

«et innbillt vesen (person eller dyr) er en ting som er uvanlig livaktig (den har sin egen livaktighet slik den oppleves av den som har ledsageren.)”

Mellom 3 og ti år er forekomsten av slike forestillte vesener fra 15 til 30 % av barna. Gløgge barn er mer tilbøyelige enn svakere fungerende barn til å oppleve slike ledsagere. Schaffer (1969) finner en viss støtte for at studenter som viser kreativitet innenfor litterære emner oftere  har slike ledsagere i barneårene.

Forestillingsprosessenes karakter i psykopatologiske tilstander

En forståelse av forestillingsprosessens karakter både hos enkeltindivider og i spesifikke psykopatologiske tilstander kan åpenbart ha stor betydning for hvorledes en velger å nærme seg folk, og ikke minst hvor lett man har for å forstå andre menneskers opptreden og reaksjoner. Forskjellene i forestillingsprosessene hos ulike mennesker synes å ha stor innflytelse på hvor lett de har for å matche hverandre og samspille med hverandre.

Forestillingsprosessenes oppbygning og kjennetegn synes altså å spille en vesentlig rolle for det man kaller for normal mental og atferdsmessig fungering. Men forskning har samtidig etterhvert avdekket ulike typer av spesifikke endringer og forstyrrelser i forestillingsprosessene som ledsager kjente psykopatologiske tilstander. Jeg skal i dette avsnittet gjennomgå de spesifikke trekkene ved forestillingsprosessene i følgende psykopatologiske tilstander:

1) Psykotiske tilstander

2) Schizofreni

3) Mani, hypomani

I den maniske hjernen kan man f.eks. konstatere en overinklusiv assosiasjonell forestillingsprosess som går sammen med en ekstrem form for oppmerksomhets-modus: denne måten å fungere på kan være adaptiv og virke kreativ på lavere oppstemtetsnivåer hos mennesker med maniske tendenser (hypomaniske tilstander)  – men ved psykopatologisk fungering fremtrer den samme prosessen som en forstyrret hyperekspansiv oppmerksomhet ledsaget av et oppstemt affektbilde preget av positiv affekt, intuitiv tilnærminger og hypersyntoni eller ukontrollert generering av nye infall, tanker og atferder i forhold til påvirkninger og stimuli.

4) Paranoide tilstander: intensjonsavlesning og dannelse av forestillinger om andre menneskers hensikter (Se Baron-Cohen 1995, Leslie Roberts 1995).

5) Depressive tilstander: humørvariasjoner og forestillings-kvaliteter. Uttørkingen av forestillingsprosessene ved nedstemthet og dysforiske tilstander.

6) Obsessive tilstander,tvangstilstander – partielle stimuli og nøkkelstimuli som ‘utløsere’ for komplekse ide-sammenhenger forankret i paleopsykologiske programmer, fikserte handlings-programmer – Basalganglienes rolle.

7) Anoreksi, Bulimi: Spise/ernærings-forestillinger.

8) Angsttilstander, fobier – naturlige variasjoner i menneskelig engstelighet og forsiktighet.

9) Aleksitymi (Sifneos 1987): fattigdom på emosjonelle forestillinger, avlesning av egen emosjonalitet – anhedonia og humørforstyrrelser.

10) Antisosiale forstyrrelser. Dominans- og underkastelses-forestillinger, mangel på frykt-bestemte forestillinger og empatiske forestillinger; evne til å simulere andre mennesker og hvordan deres perspektiv er, hvordan de har det.

11) Hyperaktivitet og atferdsmessige forstyrrelser: metaforestillinger, regel-forestillinger, kontrafaktuelle forestillinger, ‘somatiske markører’ (Damasio 1994, 1991). Evne til å inspisere og sjekke opp egen forestillingsdannelse, og sammenholde den med kontekstuelle krav og cues.

Forestillingsprosser og lærevansker

Det kan se ut som om  lærevansker kan være forbundet med arten av de forestillinger som blir aktivert hos eleven under bestrebelsene på å lære et materiale eller en ferdighet (Ostad 1991, 1993). Lærevansker synes mange ganger å henge sammen med mangler i abstraksjonsevner og dermed svakheter i dannelsen av mere komplekse forestillings-strukturer som er viktige i forbindelse med skolefaglig læring.  I pedagogiske sammenhenger er det derfor av betydning både for eleven og læreren å forstå den rollen som forestillingsprosessenes kjennetegn og kvalitet spiller for innlæring.

Forestillingsprosessens kjennetegn i personlighetsforstyrrelser

Forestillingger hos personer med Kluver-Bucy syndromet og ‘sosioemosjonell agnosi’

En rekke forskere har påpekt likheter med autistiske atferder hos dyr og mennesker med Kluver-Bucy syndromet. Et hovedkjennetegn er såkalt psykisk-emosjonell-assosiativ ‘blindhet’  hos dyr og tildels hos mennesker med bilaterale amygdala-lesjoner. Objekter gjenkjennes, men organismen synes å mangle forestillingskontekst for objektet og opptrer som om det ikke forstår genstandens betydning.

Arnold (1984, s.348) hevder at mange av de atferdsforandringene som observeres ved  Kluver-Bucy syndromet  direkte kan forklares som en følge av en mer eller mindre omfattende svikt i forestillingsevne. Dyrene kan ikke lenger forutse reaksjonene til sine artsfeller og vet ikke hva de skal gjøre med ting de møter. Seksuell arousal aktiverer ikke lenger forestillinger om atferd knyttet til parring – og følgelig tilnærmer se seg alle andre dyr uten å diskriminere mellom dem. Uten forestillingsevne er slike dyr hjelpeløse i naturlige sammenhenger fordi de hverken kan forutse farer eller følgene av sine egne atferdsreaksjoner.

Capgras syndrom  eller Reduplikativ paramnesia

Pick beskrev i 1903 konfabulatoriske fenomener forbndet med såkalt reduplikativ paramnesia, hvor pasienter blir overbevist om at en kjent person eller et kjent sted har blitt ‘duplikert’.

Konfabulering og Korsakoff’s syndrom

Konfabulering har i økende utstrekning blitt brukt til å beskrive hukommelsesforvrengninger hos normale barn og voksne, men Schacter (1995) foretrekker her termen ‘falske erindringer’ når man diskuterer normale populasjoner. Talland (1961) skjelner mellom konfabulering og fabrikering. Konfabulering er det at pasienten feilhusker tid og andre kontesktuelle aspekter ved faktiske hendelser; fabrikering er hvor pasienten finner på usannsynlige og bisarre scenarier som ikke har forekommet.

Konfabuleringatferd er først og fremst forbundet med Korsakofs syndrom. Korsakoff beskrev i 1989 en merkverdig form for amnesi som var resultat av alkoholmisbruk. Tilstanden, som i dag blir omtalt som ‘Korsakoffs syndrom’ , er kjennetegnet av en alvorlig svikt i hukommelse for nære og fjerne hendelser. Pasientene produserer ofte omfattende og noen ganger bisarre konfabuleringer om hendelser som aldri har skjedd. Disse hukommelsesforvrengningene står i kontrast til pasientenes manglende evne til å huske selv de enkleste episoder fra sitt hverdagsliv. Korsakoff-pasienter har ofte skader i flere overlappende nevrale nettverk som er involvert i hukommelse, bla. annet synes frontale mekanismer å være affisert. (se f.eks. Mayes 1988)

Forestillingsprosesser, psykotiske tilstander og hallusinering

Avbildning som viser aktiviteten i menneskehjernen

under hallusinering

Somatisering, psykosomatiske tilstander og forestillingsprosesser

Utformingen av psykogene symptomer er overlatt til det ubevisstes fantasier (se Shorter 1992)

Aleksitymi:

high alexithymic individuals who by definition evidence «constricted imaginal processes, as evidenced by a paucity of fantasies» (Taylor, Bagby & Parker 1997, p.29). The constricted imaginal processes of alexithymia refer to a lack of spontaneous imagining (Thompson, 2008, 2009), and to affect laden imagery in particular (Aleman, 2005). The deficit in spontaneous or unconscious imagining is also elaborated by prior researchers Fain and David (1963), McDougall (1985), and Krystal (1988).

Forestillingsprosessen ved forstyrrelser innenfor Autisme/Asperger-spektret

En rekke forskere på Autisme-feltet har rettet oppmerksomheten mot de spesielle vanskene autister synes å ha når det gjelder å kunne forestille seg ting; normal fantasering og fantasi-lek synes ikke å utvikle seg ved autistiske forstyrrelser  på samme måte som hos andre barn.

I DSM-III-R sies det at det er et av de definerende trekkene ved autisme at de viser

‘et fravær av forestillingsaktivitet, slik som å kunne opptre i voksne roller, spille fantasi-skikkelser eller dyr, manglende interesse for fortellinger om fantasi-hendelser’.

Hvordan skal vi beskrive og forstå denne svikten i forestillings- og symbol-leik, og hva vet vi om hvilke nevrale mekanismer som kan være involvert i like prosesser ?

Allerede i Kanners opprinnelige beskrivelser av autisme (1943) finner man den sentrale problematikken forbundet med selektiv svakfungering i fantasi/forestillings-baserte aktiviteter. De 11 opprinnelige høytfungerende Kanner-barna viste alle uttalte og spesielle begrensninger i spontan og selv-initiert aktivitet, deres gjøremål var preget av monotone og repetitive atferder – de tålte ikke forandringer og at noe de var vant med ikke ble værende på fullstendig samme måten, de var ofte opphengt i detaljer og kunne vise nøyaktig reproduksjon av atferd som de hadde sett og språk de hadde hørt, de vegret seg mot å prøve nye ting  – en av de autistiske guttene som Kanner beskriver ville ikke prøve noe med en gang -  han måtte observere det  lenge og vel før han plutselig uten overgang gjorde  det på egen hånd.

Kanner skriver om den merkverdige mangelen på fleksibilitet hos disse barna  – når det gjelder en av guttene – at

‘ordene hadde for han en spesifikk bokstavelig og uforanderlig betydning, han syntes å være ute av stand til å generalisere, å overføre er uttrykk til en annen lignende ting eller situasjon’ (1943, s.4)  – og  videre:

‘han forteller ikke ofte av seg selv ting som hender på skolen, men dersom jeg stiller ledende spørsmål, så besvarer han dem rett’ ,

sier en mor om sin autistiske skolegutt.

Om en annen autistsk gutt sies det at de fleste av handlingene hans er rene gjentakelser som han utfører på nøyktig samme måten som de ble utført på opprinnelig. Flere av Kanners barn har også en usedvanlig god og nøyaktig mekanisk og faktuell hukommelse.

Kanner mener å kunne se at det grunnleggende sett foreligger en ekstrem begrensning av barnas idemessige innhold, men dette er noe som tilsynelatende bedres etterhvert som barna opplever en økning i mengden av erfarte mønstre  og skjemaer som de kan tenke og handle ut fra. Kanner tror ogå at

‘deres verden virker for dem å bestå av elementer slik at når de har vært opplevd i en bestemt setting eller sekvens, så kan de ikke tolereres uten alle de opprinnelige ingrediensene i den identiske romlige og tidsmessige orden’. (1943, s.4)

Opptattheten av forestillingsprosessenes rolle ved autistiske forstyrrelser kan også gjenfinnes i Lorna Wings modell med en triade av forstyrrelser hos autister: Hun hevdet at svikt i språk,- sosialt samspill og kommunikasjon, og fantasibetont utfoldelse og forestillings-aktiviteter, sosial-symbolsk leikatferd – kjennetegner autistiske individer. Wing skrev tidlig at

‘kanskje er det viktigste av alle de atferdsmessig unormale trekk mangelen på forestillingsevne’. (1976, s.87)

Hos mindre autistiske barn viser dette seg som fravær av deltakelse i fantasibetonte aktiviteter- eller forestillingsleik, og disse barna bruker istedenfor ofte leikene sine til å slikke på, snurre, kaste, arrangere og ordne, osv. – og ikke som ledd i forestillingsbaserte utfoldelse. Mangelen på forestillingsevne viser seg også senere ved at autistiske barn ikke engasjerer seg særlig i rolleleker sammen med andre barn. Eldre autistiske barn viser gjennomgående liten interesse for fantasi-historier, og har bare begrensete ideer om fortid og fremtid. Wing påpeker at hos noen autistiske barn kan mere komplekse former for stereotyp tilbakevendende aktivitet forveksles med forestillingslek – og hun sier at ‘forskjellen mellom denne og normal lek er aktivitetens begrensete spennvidde, mangel på kreativ fornyelse og det faktum, at den ikke utvikles til mere utviklete og komplekse former for lek.’ (1976, s.87) Frith (1989) peker også på at mangelen på fantasibetont utfoldelse, fravær av fantasilek og interesse for oppdiktete fortellinger er sentrale i diagnostisk tenkning omkring autisme i dag.

Autistiske individer viser usedvanlig langsom habituerings- eller tilvenningsreaksjon ved gjentatt stimulering, uten at man har påvist forhøyet engstelig spenningsnivå. De kan ikke forestille seg hva stimulus innenbærer og hvordan det kan forståes, og de vet følgelig heller ikke hva de kan forvente seg. Denne begrensningen i informasjonsbehandlingsprosessen hos autister er altså et resultat av en svikt i forestillingsdannelse som bevirker at stimulus ikke lett lar seg innfange i en meningsfyllt og kjent sammenheng. Autister må utelukkende basere seg på memoreringsprosessen for å bli kjent med stimuli, og som følge av variabiliteten i stimulus-kjennetegn vil dermed tilvenningen forløpe svært langsomt.

Forestillingsprosesser og ‘sentral sammenheng’  ved autistiske forstyrrelser

Frith (1989, Shah og Frith 1993) hevder at autistiske forstyrrelser alle er betinget av en tilgrunnliggende defekt i en spesifikk nevrokognitiv funksjon med et særkilt utviklingsmessig forløp i barndommen. Hun kaller denne nevrokognitive funksjonen for etablering av sentral sammenheng eller koherens. Ulike grader og omfang av svikt i evne til å etablere sentral sammenheng i informasjonsbearbeidingen forklarer ifølge Frith mange av de ulike forstyrrelsene som man kan observere hos individer med autisme.

Det fremgår av gjennomgangen av forestillingsprosessenes rolle i helhetlig mental fungering at Friths konstrukt ‘sentral sammenheng’ lett kan operasjonaliseres som et aspekt ved forestillingsevne.

Noen  sentrale aspekter  ved forestillingssvikten i autistiske forstyrrelser

Forestillingsrelatert problem: Beskrivelse og funn
  1. Mangelfull evne til forestillingsleik uavhengig av evnenivå
 
  1. Preferanse for stereotype repetetive aktiviteter
 
  1. Svikt i resiprokalt tur-takende samspill
 
  1. Mangelfull mestring av sosial kompleksitet
 
  1. og gruppe-fungering
 
  1. ‘Remse-hukommelse’ , mekanisk memorering
 
  1. Motstand mot forandringer
 
  1. Svak integrasjon av gammel og ny erfaring
 
  1. Svikt i evne til mentalisering – å sette seg inn i andres tenkning og opplevelse
 
  1. Svikt i evne til  abstrakt og kompleks assosiativ tenkning
 
  1. Aspontanitet, passivitet
 

Fra forestillinger til Metakognisjon og Planer: Leslies ‘Meta-representasjons-modell’

(TOM-modellen)

Et av de sentrale og solide funn de siste tiåret når det gjelder mental fungering ved autistiske forstyrrelser er at høyere former for kompleks ‘metakognitiv’ informasjonsbehandling synes å være forstyrret. Det er særlig på det sosiale eller soiokognitive området at denne svikten eksponerer seg, da i form av problemer med å ‘mentalisere’ elller forestille seg mentale prosesser hos andre mennesker som man samspiller med. Denne modellen av svikt hos autistiske individer kalles ‘teori om sinnet’-modellen.

Leslie (1987) har utviklet en teori om forestillingsprosessens oppbygging og rolle innenfor en kognitivistisk modell av autistiske forstyrrelser. Leslie presenterer en informasjonsteoretisk (‘mekanistisk’)  modell av evnen til å late som, gjøre seg til, spille og opptre, innbille seg og forestille seg noe. Han er opptatt av at former for leik som omfatter at man forestiller seg ulike former for objekt-substituering, attribuering av forestillte eller innbillte egenskaper, og det å finne på imaginære gjenstander -

‘et barn kan oppfatte en gjenstand slik som den er, men velge å behandle den som om den var en annen gjenstand, eller barnet kan utrsute en gjenstand med egenskaper som den ikke har, eller barnet kan handle som om en gjenstand eksisterer når den ikke gjør det ‘ (s.4139. Slike forestillings-evner vokser ifølge Leslie fram omtrent mellom 18 og 24 måneders alderen.

Den posteriore assosiasjons-cortex (PAC) utgjør ifølge Leslie det nevropsykologiske underlaget for dannelsen av primære representasjoner med forankring av modale perseptuell og memorerings-mekanismer. Gjennom operasjonen til en medfødt bestemt ‘dekoplings-mekanisme’ så erverver barn evne til å representere disse primære representasjonene. Denne nyoppståtte metarepresentasjonelle evnen understøtter ‘menneskepsykens evne til å karakterisere og manipulere sine egne holdninger til informasjon’ (s.416). Leslie hevder at mentaltilstans-beskrivelser er beslektet med forestillingsevne fordi de også avhenger kognitivt av metarepresentasjoner og tar del i disses egenskaper. Barnets evne til å oppfatte naturen til mentale tilstander hos seg selv og andre avhenger av denne medfødte evnen som understøtter evnen til å forestille seg i leik og i sosial aktivitet ellers. Leslie tror at autisme er et uttrykk for fravær eller feilfungering i dekoplings-mekanismen – en forstyrrelse i evnen til å danne metarepresentasjoner mens evnen til å danne primære representasjoner kan være intakt hos høytfungerende autister.

Leslies modell av de forstyrrelsene som ligger til grunn for autisters mangelfulle forståelse av andre menneskers mentale tilstander samsvarer godt med en teori om svikt i forsestillingssystemer ved autisme/Asperger.  Evnen til meta-representasjon henviser til den kognitive evnen til å ‘metarepresentere’ andre menneskers representasjoner, dvs. å oppfatte og se for seg hva som foregår i andre menneskers hode. For å kunne dette må personen først ‘desentrere’, dvs. må kunne frigjøre seg fra sitt eget perspektiv på situasjonen og ta inn  andres potensielle perspektiv på den samme situasjonen.

Hva kreves av nevropsykologiske prosess-bidrag og organisering for å mestre denne ‘meta-representasjonelle’  prosessen  ?

Hva slags rolle spiller forestillings-prosesser i den ?

Forestillingsprosesser og fantasi hos personer med Asperger syndrom

Personer med Asperger syndrom blir vanligvis oppfattet som mer ensporete, lite fleksible og rigide i sin tankegang. Som regel har de bare en måte å løse problemer på, og mangler evne til å finne på alternativer. Det virker som de er ute av stand til å skifte spor, selv om sporet som de er inne på er feil. Dermed har de også liten evne til å lære av egne feil ( se for eksempel Attwood 1998). De har også vanskelig for å overføre noe de har lært til andre områder.

Attwood peker på at fantasiprosessen har spesielle kjennetegn hos personer med Asperger. De fantasileker helst alene, og på grunnlag av tro kopier av den opprinnlige kilden. De kan også forestille seg og late som om  de er ting eller objekter.

Paradokset med liksomverden/drømmeverden hos personer med Asperger: Asperger var den første til å peke på at personer med Asperger har en tendens til å skape seg fantastiske historier; og at de tross mangelen på forestillingsrikdom allikevel ofte kan utvikle en elaborert fantasiaktivitet på et område, som kan fungere som flukt fra en vanskelig verden; men også gi trivselsmuligheter og senere kunne fungere som grunnlag for fritid eller arbeid.

Forestillingsprosesser i Tourette syndrom

Oliver Sacks hevder at -

«in the case of Tourettes Syndrome, association is often very rapid, very unexpected, very facile; streams of visual puns and resemblances may pour out of the person, and verbal puns and resemblances. Sometimes can be like a sort of public dream. There can be an extraordinary fantasmagoric quality of rich fancy

«Tourettes presents a sort of brilliant surface, and sometimes people with Tourettes can exploit this richness of fancy to go deep and create in a way which involves something much, much deeper, and more personal, and sometimes they get trapped on the surface of fancy.»

Sacks:

So, in something like Tourettes syndrome, and I think in hypomania, and in many of you, and perhaps to some extent in all of us, I think there’s this balance between the mechanical powers of association and fancy, which all of us have, and sometimes in an extravagant form, and the necessity to go deeper. “   -

that I think of Tourette’s as a form of public dreaming, in which outer events and inner events join in manifest dreaming, visible and audible nwhat it’s like to live life without an internal censor

Forestillingsprosesser og nevropsykologisk individualitet

Den nye image-teknologien har vist at det finnes en bemerkelsesverdig diversitet mellom individer når det gjelder nevrale prosesser som aktiviseres under utføring av mentale og atferdsmessige oppgaver.

Forestillingsprosessenes plass i ulike behandlingstilnærminger

De ulike behandlingsretningene og psykologiske terapiene innarbeider på ulike måter menneskets forestillingsprosesser i sine metoder og fremgangsmåter.

1) Samtalebehandling, fri assosiering

2) Systematisk desentivisering

3) Flooding

4) Tanke-stopping

5) Gestalt-terapeutiske teknikker

6) Hypnose-terapi (Brown 1991)

7) Jungs aktive imaginasjon

8) Kunstterapier

Forestillingsprosessenes nevropsykologi – Utredning av forestillings-svikt og forstyrrelser

Det finnes i dag ingen eksplisitt nevropsykologisk metodologi for å utrede forestillingsforstyrrelser. på grunnlag av teoretiske begreper og fragmentarisk empirisk forskning er det allikevel mulig å gi en rimelig oversikt over aktuelle tester som kan anvendes for å utrede og måle forestillingsprosesser hos barn, unge og voksne

1) Auditive-verbale forestillinger:

a) Aud. ass (ITPA): verbal forestillingsfleksibilitet

b) FAS/COWAT – Kontrollert Ord-Assosiering, Verbal Fluens:  Finnes i ulike utgaver. Gir indikasjoner på evne til raskt, selektivt og fleksibelt å generere ord-forestillinger eller verbale forestillinger. Krever også ‘inspeksjon’ av forestillingene som genereres.

c) Setnings-arrangering ( 6 setningsitems fra Terman-Merill): vurderer semantisk forestillingsevne ved at en forøker å derivere en meningsstruktur på grunnlag av en uorganisert ordgruppe.

2) Visuelle-spatiale forestillinger:

a) Bildeutfylling (WISC-R)

b) Visuell Closure (ITPA): Visuell søking på grunnlag av figurer ved bruk av partielle stimuli.

c) Gestalt Closure (Kaufmann ABC): de mest kompliserte visuelle gestaltene krever aktivt forestillingarbeid for å kunne identifiseres. Lignende test: VGA: Degraderte bilder ( NEPSY)

d) Kategori-Testen (Halstead-Reitan):  Nonverbal forestillingsevne og fleksibilitet

e) Frie Tegne-tester: HFD (Menneskefigur-tegning), Tegn-en-sykkel/-Elefant/-Klokke som er 10 over 11,  -  visuognostiske forestillinger. Tegn et ‘monster’.

f) Rey’s Komplekse Figur: memorerings-delen

g) Terningmønster: WISC-R

3)  Motoriske og handlingsmessige forestillinger:

a) Labyrint-tester: WISC-R, Porteus

b) Håndbevegelser (ABC-batteriet)

4)  Emosjonelle-motivasjonelle forestillingersprosesser:

Rorschachs Plansjer/TAT: Visuoemotive og verbal-emotive forestillinger, rikhet, letthet, mengde forestillinger, rekombinering.

5) Plan- og organiserings-forestillinger:

a) Porteus maze test. (Porteus 1965)

Porteus labyrint-test antaes å være en test av pasientens evne til å se fremover, til kortsiktig og langsiktig planlegging av respons-serier knyttet til utføring av grafomotoriske bevegelser. Samtidig synes også testen å gi en mulighet til å evaluere bestemte aspekter av forestillings-prosessene. Testen krever at pasienten oppfatter og bruker en instruks som spesifiserer det en kunne kalle en ‘kontrafaktuell forestilling’,  der subjektets atferd i forhold til et gitt stimulus underlegges styring via en mental forestillings-representasjon; ‘linjene i labyrinten forestiller vegger’, og en forestillt linje ved falske innganger skal ikke krysses. Subjektets atferd foregår i forhold til et ytre stimulus, men gjennom den indre representasjonen som blir spesifisert av testinstruksen settes det opp et sett av regler, tolkninger og forestillinger som pasienten må gjøre bruk av for å prestere best mulig på testen. Prestasjonen på Porteus labyrint-test krever at pasienten greier å danne og holde fast på forestillinger i sitt arbeidsminne, og at han ikke glemmer disse under utføringen av oppgavene (noe som vil resultere i intensjonsglemsel, stimulus-bundet respondering, distraherbarhet, osv..).

b) Design-fluens.

Denne testen ble utviklet som et nonverbalt motstykke til Thurstones Ord-Fluens test (COWAT,FAS) der subjektet skal finne opp og generere mange og ulike eller varierte løsninger ut fra et visuellt mønster i form av tegninger som hverken er objekter eller benevnelige abstrakte former (Jones-Gotman og Milner,1977 ). Testen har to deler, en fri og en fastlagt der subjektet må bruke fire rette eller buete linjer.

Design fluens er et test av evne til fleksibel nonverbal forestillingsbasert generering av visuelle formvariasjoner, og perseverasjonsresponser avdekker mangler i pasientens forestillings-prosessering (se Lezak 1995)

c) Verbal eks. (deltest ITPA): verbal divergens-generering.

d) TOL:Serie-organiserte Handlings-forestillinger, serialisering av problemløsningsprosesser

e) WCST:  Kategoriserings-forestillinger, fleksibilitet

6) Forestillingsprosessens dynamikk; tempo og hastighet, initiering:

a) Design fluens, Verbal assosiering, Verbal fluens/FAS, COWAT.

7. Forestillingsprosesser og hukommelse:

a. Kildemonitorering: å skille mellom fantasi og virkelighet, mellom en ytre og en indre kilde – barnet instrueres om 1) å utføre bestemte handlinger 2) å forestille seg utføring av andre handlinger 3) senere ber man barnet om å avgjøre hvilke handlinger som faktisk ble utført, og hvilke som bare ble forestillt (se Ceci 1995)

Hallusinasjoner

Ved PET-studier av hjerneaktivitet under visuelle og auditive hallusinasjoner finner man økt regional blodgjennomstrømnng i visuelle og auditive hjerneområder, samt paralimbiske og subcorticale områder.

Vrangforestillinger

Hypokondri som forestillingsforstyrrelse

Karin Johannison; Hypokondri – kroppslig retorikk. Lakartidningen, 93,51-52, 1996,s. 4758-4761

å snakke om sin egen kropp

terapi som systematisk forestillings-manipulering:

Kognitiv behandling handler om å lære folk hvordan de kontrollerer sine opplevde plager og forstyrrete følelser, tanker og atferd – gjennom korrigering av dysfunksjonell tenkning og strukturert problemløsning, – kognitiv terapi sikter mot å hjelpe folk til å kunne ta ansvar for å styre sin egen forstyrrelse

gradert eksponering, avslapning -

hvilke behandlinger som er effektive for hvilke forstyrrelser

effektivitetsterskel

psykologiske behandlinger

spesifikke terapier

 

 
Litteraturliste
 
Aggleton, JP.;(ed) (1992) The Amygdala: Neurobiological aspects of emotion, memory, and mental dysfunction. N.Y.: Wiley-Liss

Annett,J.(1995) Motor imagery: Perception or action ? Neuropsychologia,vol.33,No.11,pp. 1395-1417

Arnold, M. (1984) Memory and the Brain. Hillsdale, New Jersey: Lawrence Erlbaum

Asperger,H. (1944/1991) Die ‘Autistischen Psychopathen’ imKindesalter. Oversatt til eng.: ‘Autistic psychopathy’ in childhood, i Archiv fur Psychiatrie und Nervenkrankheiten, 117, s.76-136. I Autism and Asperger Syndrom, Uta Frith (ed.) Cambridge: Cambridge University Press, 1991

Baron-Cohen, Simon; Mindblindness: An Essay on Autism and Theory of Mind (Cambridge, Mass. and London: MIT Press, 1995).

Bartlett,F.C.;(1932) Remembering. Cambridge:  Cambridge University Press.

Ben-Air,Y. (Ed.) (1981) The Amygdaloid Complex.(INSERM Symposium 20) Amsterdam: Elsevier North-Holland

Boyd, Brian (2009) The origin of stories.Evolution, fiction and cognition.

Bradshaw, J.og L.Rogers.(1993) The evolution of lateral assymmetries, language, tool use,and intellect. San Diego: Academic Press

Brann, E.T.H. (1991). The World of the Imagination: Sum and Substance. Savage, MD: Rowman & Littlefield.

Brodal,A.;  ()

Brown, Peter;(1991) The hypnotic brain. Hypnotherapy and social communication. New Haven: Yale University Press.

Byrne, Ruth; (2005) The rational imagination. How people create alternativers to reality. Cambridge, The MIT press

Casey, E.S. (1976). Imagining: A Phenomenological Study. Bloomington, IN: Indiana University Press.

Cocking, J.M. (1991). Imagination: A Study in the History of Ideas. London: Routledge.

Cohe,David, og

Corballis, M.C.; (1991) The Lopsided Ape. New York: Oxford University Press

Dally,P.(1975) The Fantasy factor. London: Weidenfeld and Nicolson

Egan, K. & Nadaner, D., eds. (1988). Imagination and Education. Milton Keynes, U.K.: Open University Press.

Engell, J. (1981). The Creative Imagination: Enlightenment to Romanticism. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Farah,M.J.(1995) The neural bases of mental imagery. I Gazzaniga, (Ed.)Handbook of cognitive neuroscience.

Farah,M.J.,(1995) Current issues in the neuropsychology of image generation. Neuropsychologia, vol.33,No.11,pp.1455-1471

Fein,G.;  (1981) Pretend play in childhood: An integrative review. Child Development,52,1095-1118

Frith,U. (ed.)(1991)Autism and Asperger Syndrom. Cambridge: CambridgeUniversity Press

Frith,U;  (1989) Autism. Explaining the enigma. Oxford: basil Blackwell.

Galton,F.; ()

Gavin Andrews Talk that works: the rise of cognitive behaviour therapy. BMJ,313,dec.1996, s.1501-1502

Geschwind,N.;  (1965) Disconnection syndromes in animals and men. Brain,88,237-294, 585-644

Harris,P.L.,(1990) The work of the imagination. I A. Whiten (Ed.) Natural theories of mind. Evolution, development and simulation of everyday mindreading. London: basil Blackwell,pp.283-304.

Harris,P.L.,(1993) Pretending and Planning. I S. Baron-Cohen, H. Tager-Flusberg, og D.J. Cohen (eds.) Understanding other minds. Oxford: Oxford University Press, s.228-246.

Hart,E. (1993) The creative loop. How the brain makes a mind. Harmondsworth:Penguin.

Hobson. R.P.;(1990) On acquiring knowledge people and the capacity to pretend: response to  Leslie (1987). Psychological Review, 97,1,114-121

Holtzmann,J.D.& Kosslyn,S.M. (1990) Image generation in the cerebral hemispheres. I Caramazza,A. (Ed.) Cognitive neuropsychology and neurolinguistics: Advances in models of cognitive function and impairement. Hillsdale: New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates, publishers, s. 169-186

Jeannerod,M.(1995) Mental imagery in the motor context. Neuropsychologia, vol.33,No.11,pp.1419-1432

Johnson-Laird, Phil; Mental models.

Jones-Gotman & Milner (1977)

Joseph,R.;  (1993) The naked neuron. Evoultion and the languages of the body and the brain. N.Y.: Plenum Press.

Joseph,R.; (1990) Neuropsychology, neuropsychiatry, and behavioral neurology. N.Y.: Plenum Press.

Kanner,L. (1973) Childhood psychosis: Initial studies and new insights. Washingthon: V.H.Winston & Sons

Kearney, R. (1988). The Wake of Imagination: Ideas of Creativity in Western Culture. London: Hutchinson.

Knight,R.T.,& Grabowecky,M.,(1995) Escape from linear time: prefrontal cortex and conscious experience. I Gazzaniga, (Ed.) Handbook of cognitive neuroscience.

Kosslyn,S.M.(1995) Introduction. I Gazzaniga, (Ed.) Handbook of cognitive neuroscience

Kosslyn,S.M., Behrmann,M.,& Jeannerod,M. (1995) The cognitive neuroscience of mental imagery. Neuropsychologia, vol.33,No.11,pp.1335-1344.

Kunzendorf,RG, & Sheikh,AA. (1990) Imaging, image-monitoring, and health. I RG Kunzendorf & AA Sheikh (ed) The Psychophysiology of mental imagery. Amityville,NY: Baywood publishing Company,Inc.,pp.185-199.

Langhinrichsen,J & Tucker,DM. (1990) Neuropsychological concepts of mood, imagery, and performance. I RG Kunzendorf & AA Sheikh (ed) The Psychophysiology of mental imagery. Amityville,NY: Baywood publishing Company,Inc.,pp.169-184

Leslie, A.M.; ‘Pretense and Representation: The Origins of “Theory of Mind” ’, Psychological Review, 94 (1987), pp. 412–426.

Lezak,M. (1995) Neuropsychological Assessment. Third edition. New York: Oxford University Press.

Løchen,Arne(1917) Fantasien. Et stykke av sjelelæren. Kristiania: Aschehoug

MacKeith, S.A.(1991)   The development of imagination. The private worlds of childhood.London: Routledge

Mayes,AR. (1988) Human organic memory disorders. Cambridge: Cambridge University press.

Montell, Conrad;          Creative Imagination: Evolutionary theory’s recalcitrant problem child.

Murdoch, D., trans. & eds., (1985). The Philosophical Writings of Descartes: Vol. I. Cambridge: Cambridge University Press.

Nahm,FKD ,Tranel,D., Damasio,H., Damasio,A.R.; (1993) Cross-modal associations and the human amygdala. Neuropsychologia,11,8,727-744

Neisser, U. (1967) Cognitive psychology. New York:Appleton-Century-Crofts.

Nussbaum, M.C. (1978). The role of phantasia in Aristotle’s explanation of action. In her Aristotle’s De motu animalium (pp. 221-269). Princeton NJ: Princeton University Press.

Ostad,S.()

Paivio,A.(1995) Imagery and memory. I Gazzaniga, (Ed.) Handbook of cognitive neuroscience. pp. 977-986

Pederson,D.R., Rook-Green,A.,og Elder,J.L., (1981) The role of action in the development of pretend play in young children. Developmental psychology, 17,6,pp.156-759

Perner, Joseph; Understanding the Representational Mind (Cambridge, Mass.: MIT Press, 1991).

Phillips,J. og

Morley,J.;         (2003) Imagination and its pathologies. Cambridge, Massachussets: The MIT Press, 2003

Piaget,J.(1926) The language and thought of the cild. London: Routledge, Kegan Paul.

Porteus,SD. (1965) Porteus maze test. fifty years application. Palo Alto: Pacific Books.

Ribot, Th.;        (1906) Essay on the creative imagination. London: Kegan Paul

Rorty, A.O. (1988). «Imagination and Power.» In her Mind in Action: Essays in the Philosophy of Mind. Boston, MA: Beacon Press.

Russel; J.B.      (2002) Himmelens historie. Den syngende stillhet. Oslo: Pax Forlag (Italiensk ugave 1996)Russow, L.-M. (1978). «Some Recent Work on Imagination.» American Philosophical Quarterly (15) 57-66.

Ryle, G. (1949). The Concept of Mind. London: Hutchinson.

Sartre, J.-P. (1948). The Psychology of Imagination. Translation of B. Frechtman, New York: Philosophical Library. (Original French, 1940.)

Sartre, J.-P. (1962). Imagination: A Psychological Critique. Translation of F. Williams, Ann Arbor, MI: University of Michigan Press. (Original French, 1936.)

Schacter,D. (ed) (1995) Memory distortion. How minds, brains, and societies reconstruct the past. Cambridge, Massacusetts: Harvard University Press.

Schofield, M. (1978). Aristotle on the Imagination. In G.E.R. Lloyd & G.E.L. Owen (Eds.). Aristotle on the Mind and the Senses (pp. 99-140). Cambridge: Cambridge University Press.

Sepper, D.L. (1996). Descartes’s Imagination: Proportion, Images, and the Activity of Thinking. Berkeley, CA: University of California Press.

Shah,A. og Frith,U.;  (1993) Why do autistic individuals show superior performanve on the block design task ? Journal of Child psychology and Psychiatry,34,8,pp.1351-1364

Shallice,T., & Evans,ME (1978) The involvement of frontal lobes in cognitive estimation. Cortex,14, pp.294-303

Shorter,E. (1992) From paralysis to fatigue. A history of psychosomatic illness in the modern era. New York: The free Press.

Sifneos,PE (1987) Anhedonia and alexithymia: A potential correlation ? I Clark,D.C.,&Fawcett,J.(eds.) Anhedonia and affect deficits. New York: PMA Publishing Corp.. pp.

Sifneos,PE. (1996) Alexithymia: Past And present. American Journal of Psychiatry,153,7,pp.137-142

Silbersweig, D.A., Stern, E., Frith,C. et.al. (1995) A functional neuranatomy of hallucinations in schizophrenia. Nature;378;176-79

Sperber,D.(1974) Rethinking symbolism. Cambridge: Cambridge University Press, 1975

Taney,R & Kleiner,FS (1996) Gardner‘s Art through the ages. Tenth edition. Forth Worth: Harcourt Brace College Publishers

Twardowski, K.; (1995) Imageries. Oversatt til engelsk fra Axiomathes, nr.1.1995,s.79-104

Taussig, M.;(1993)

Thomas, N.J.T. (1997). «Imagery and the coherence of imagination: A critique of White.» Journal of Philosophical Research (22) 95-127.

Thomas, N.J.T. (1999). «Are Theories of Imagery Theories of Imagination? An Active Perception Approach to Conscious Mental Content.» Cognitive Science (23) 207-245.

Warnock, M. (1976). Imagination. London: Faber & Faber.

Watson, G. (1988). Phantasia in Classical Thought. Galway, Ireland: Galway University Press.

White, A. R. (1990). The Language of Imagination. Oxford: Blackwell.

Wing, L. (1981)Asperger’s Syndrome: A clinical account. Psychological Medicine, 11, pp.115-130

Wing,L. & Gould,J. (1979) Severe impairments of social interaction and associated abnormalities in children: epidemology and classification Journal of Autism and Childhood Schizophrenia, pp.11-29


Linker: