Stikkordarkiv: nevrasteni

Sykelige tretthetstilstander (‘fatigue’). Om opplevelsen av ‘kreftrelatert fatigue’ (CRF) og hvordan slike tilstander påvirker livsfølelsen

«Ut fra det vi vet i dag, er det mange spørsmål om fatigue det ikke er mulig å gi entydige svar på.» (Fra heftet ‘Fatigue hos Voksne’ Kreftforeningen 2011)

‘Fatigue’ eller ‘sykelig’ tretthet: Den annerledes trettheten

Sykelig tretthetstilstander eller såkalt ‘fatigue’ er alvorlige og svært plagsomme tilstander som kan virke sterkt invalidiserende. Allikevel er slike tilstander fortsatt blant de mest oversette og blant de minst diskuterte tilstandene både i det somatiske og psykiske helsevesenet. Kanskje er det et særlig forsømt område i psykiatrien hvor et ukjent antall pasienter antagelig sliter med fatigueplager både som en overskygget side ved den psykiske tilstanden og som snikende bivirkning av langvarig medisinering og overmedisinering. I psykiatrien er det en ekstra utfordring ikke minst fordi pasenter som sliter med fatigue som  regel opplever angst og uro, og ofte fremstår som nedstemte og fortvilte over tilværelsen. Fatigue-problematikken har i de siste årene fått økende oppmerksomhet hos pasienter med MS, stoffskiftesykdom, kreft og infeksjonssykdommer, men som psykolog i psykiatriske poster har jeg faktisk enda tilgode å oppleve at en psykiater eller lege retter oppmerksomhet mot den påfallende kraftesløsheten og energisvikten hos noen av pasientene. 

Det er faktisk først de siste årene at man i det norske helsevesenet har begynt å rette søkelyset mot fatigue, til tross for at man ganske lenge har hatt brukbart faglig kjennskap til slike tilstander. Da jeg startet opp med kreftbehandling i form av homonbehandling og stråling først ved Volda sykehus og deretter på Haukeland i Bergen fikk jeg absolutt ingen informasjon om fatigue. Dette fikk alvorlige følger for min personlige fungering og mestring av plager og livskrav etter behandlingen, noe som varte over flere år. Jeg våger å påstå at følgene av min fullstendige uvitenhet om fatigue var mer problematiske enn selve de primærplagene og skadene som  kreftbehandlingene i seg selv påførte meg.

 For snart 30 år siden formulerte f.eks Kaempfer og Lindsey følgende treffsikre definisjon av fatigue som:

”En tilstand karakterisert ved en subjektiv følelse av økt ubehag og
nedsatt funksjonskapasitet på grunn av redusert energi. Denne
tilstanden av økt ubehag og nedsatt funksjonskapasitet kan oppleves
som en tretthet eller svakhet som ikke forsvinner ved hvile eller søvn.”
( 1986)

 Vi blir alle av og til trøtte; vi kjenner alle til trettheten som en selvfølgelig og naturlig følge av anstrengende og vedvarende aktivitet. Som vi kjenner til det å være tørste, sultne eller å trekke etter pusten. Denne normale trøttheten som følger oss på godt og vondt er noe ganske annet enn sykelig trøtthet: Jeg minnes fremdeles hvor trøtte jeg og min yngre søster var i barneårene sittende gjennom hele natten på benker i salongen på Hurtigruten fra Harstad til besteforeldrene i Hammerfest. Det var en forutsigbar og forståelig trøtthet, vi var forberedt på den og den hørte sammen med og inngikk i den livssammenhengen vi kjente og kunne forholde oss til. Ingen tenkte jo på 50-tallet på at unger hadde behov for sovelugar under et par døgns reise med hurtigruten.

Senere har jeg som stadig flere andre med ulike sykdommer oppdaget at det også finnes en annerledes og mye verre tretthet som ikke oppfører seg slik man forventer.

Denne artikkelen er om en annerledes tretthet; men den er allikevel er absolutt ingen lettfordøyelig og entusiastisk introduksjon til ‘fatigue’ eller sykelig tretthet. Disse tilstandene  som inntil nylig var helt ukjente -  som noen av oss har lidd seg gjennom og forsøkt å mestre uten kunnskap og ofte i forvirring - får nå økende oppmerksomhet i media. Fatigue eller sykelige tretthetstilstander kan nå regnes som en av vår tids moteplager. Men samtidig er de svært dårlig forstått og enda dårligere håndtert av helsepersonell og av pasientene selv.

Helseproblemer og sykdommer, først og fremst hos berømtheter og kjendiser fordi det kynisk bidrar til å selge avisene og øke seertall, brukes i dag ganske hemningsløst av media som ledd i markedføring og konkurransen om publikums oppmerksomhet. Vi møter oppslagene hver bidige dag; kjendiser av alle avskygninger som  har møtt veggen, gått på en eller flere smeller, kjempet en bitter kamp for å få anerkjennelse for helseplager etter flåttangrep, eller andre lidelser av den mer diffuse typen. Alle som en fremstår som ‘utenfor’, ‘ute av verden’, utmattede, trøtte, nedbrutte, avslåtte og stillestående, uten energi; en slags motsatt verden til den offisielle virkeligheten der alle er fulle av pågangsmot, energiske og på farten.

Den tyske filosofen Peter Sloterdijk bruker begrepet om en voksende følelse av ‘kinetisk mobilisering’ i det moderne samfunn med en ustoppelig bevegelse fremover, mot posisjoner som er umulige og uoppnåelige. Kanskje er det tiltakende snakket om ‘utmattelse’ og ‘sykelig tretthet’ ikke bare et helseproblem, men en skyggeside av den ‘kinetiske mobiliseringen’ som vi alle er underkastet.

Bildet som lages av media av de mest oppmerksomhetsskapende sykdomstilstandene er ofte vindskjeive både i forhold til den medisinske fagkunnskapen og den virkelige sammenhengen som de inngår i ute i folks liv. Media har gjerne en egen agenda som fører med seg systematiske fordreininger i hvordan bildet av denne eller hint sykdom blir presentert. Media retter gjerne fokus mot enkeltmennesket og teknisk-mdisinske sider ved sykdom, og uteglemmer av de ofte utgjør omfattende samfunnsproblemer. Den moderne kreftepidemien er et talende eksempe; samtidig som mer enn 200 000 nordmenn i dag må finne seg et individuelt og sosialt liv etter og med kreft er vi fortsatt mest opptatt av indivduelle og spektakulære kreftskjebner.

igiugphpihVi lever i en paradoksal tid. Den er på en gang både en ‘heltenes tid’ og en ‘ofrenes tid’. Vi har alle en opplevelse av å være ofre for noe; motarbeiding og intriger, overbeskatning, og sykdommer ikke minst.

Dette ensidige og overspilte offerbildet lyver og villeder oss; dertil frarøver det oss ting vi trenger for å møte livets trengsler og urettferdigheter. Mennesker er ytterst sjelden bare offer. Livet har heldigvis også en heltemodig og heroisk dimensjon; enten vi befinner oss i hell eller i ulykke. Livet og helsen er en utfordring; vi er og bør opptre som om vi er helter. Og vi må hele tiden passe oss for å la den andre følelsen av å være offer ta overhånd.

Det offentlige helsebildet preges i dag av populærplager som regisseres av media i samrøre  med ukritiske profesjonelle helsespesialister og intetanende modige ofre som lokkes til å ‘stå fram’ med sin helseinnsats og krav om rettmessige helsehjelp. I dette optimistiske bildet er gjerne alle ofrene på vei til å bli friskere og til å bli helbredet.

Med meg er det eller for å si det på en riktigere måte; det var motsatt: Jeg ble syk, vil antagelig fortsette å være syk og blir sakte men sikkert sykere til sykdommen en dag vinner kampen fullstendig. Da blir det som kjent stilt. Som med andre ting i livet kan man aldri være helt sikker på hvor syk man er eller har vært eller kommer til å bli. Sykdom er og må i virkeligheten på mange måter være en ubestemt tilstand, selv om man av alle krefter forsøker å bestemme og finne ut av så langt man rekker. Mange ganger undervurderes sykdommen, andre ganger overdrives den – sjelden eller aldri treffer man den helt nøyaktig. Selv i den høyteknologiske medisinens epoke må vi altså ta høyde for at sykdom hos et individ nesten alltid er delvis ubestemte og ugjennomsiktige tilstander.

Jeg har heller ingen ambisjoner om gjennom heroisk helseinnsats eller andre alternative eller konvensjonelle ablegøyer å ‘overvinne’ eller beseire sykdommen je bærer i mitt legeme - for så mot alle odds for å komme tilbake på arenaen sterkere og friskere enn noensinne. Det er vel bare idrettskjendiser eller rikspolitikere og værdamer i NRK eller TV2 som er i stand til å følge slike mediaformulerte skripts.

Sykdommer er til en viss grad egenrådige fenomener, og de kan som kjent gå minst to veier. I vår tid virker det som om de fleste eller bortimot alle blir helbredet eller kan helbredes dersom leger og sykehus oppfører seg slik media og pasienter forventer og forlanger –  i allefall er det dette inntrykket som hausses opp i helsemagasiner og avisenes helsespalter. Men den finnes også, denne andre veien der vi først blir rammet av sykdom for så deretter litt etter litt blir sykere og verre for tilslutt å måtte kaste inn håndkleet og gi opp.

En av de fremste motelidelsene er nettopp sykelige tretthetstilstander eller fatigue. Alle blir trette, mennesker vet hva det innebærer å kjenne seg trett; sykelig tretthet handler om at det går an å bli mye trettere enn det vi til valig tenker på som trett. Det ligner nesten på kulde; når temperaturen faller under null synes vi det begynner å bli kaldt - fortsetter temperaturen å falle blir det ned mot 50 minusgrader i polare strøk. Det er kaldt nok. Men den absolutte kulden eller det absolutte null er 273 minusgrader. Fatigue handler også nesten om en slags teoretisk eller absolutt tretthet, et nullpunkt når det gjelder opplevelse av å besitte krefter og energi og ha evne til å yte og gjøre noe. Det scenariet som brettes ut i media er bare en liten del av realitetene som ligger til grunn for tilværelsen som et ‘sykelig trett’ menneske. Sykelig tretthet mangler i tilegg mye av de kroppslige og objektive holdepunktene som kjennetegner andre sykdommer; tilstanden rammer midt i ens subjektivt opplevde og kommuniserte evne til å fortsette å fungere og leve som før. Sykelig tretthet leves kanskje mer enn andre medisinske og mentale lidelser ubønnhørlig innenfra, som en personlig og eksistensiell virkelighet man former og strider med hver lys dag og hver mørk natt. I vår samtidig fattige tid og rike strøk handler kanskje den menneskelige tilværelsen om tilsynelatende livsviktige ting som grilling av eksklusive kjøtt og fiskeretter, eksotiske reiser og ferier til motestedene på en stakkars overbereist klode, anskaffelse av siste SUV-modell, kroppslig velvære og attraktiv fremtoning eller hvor mange ganger man ‘har sex’ per uke. Men tilside for fasadejaget etter helse, velvære og annet konsum finnes det fremdeles noe annet, samme hvor utvisket disse tingene er i det moderne minnet. Det finnes fortsatt disse tingene som gjorde at man i hin hårde dager snakket om å godta og leve med sin skjebne og innfinne seg med de mørkere og uønskete og nedslående og endog tragiske sider ved tilværelsen. Ved kroniske plager og tilstander er dette er fortsatt en vei man må gå og valg mange mennesker fortsatt må gjøre; ikke først og fremst om å bli bedre eller friskere men å leve bedre og videre som et noe redusert og preget menneske. Det er noen aspekter ved det moderne helsevesenet og dets rasjonelle og medisinsk-tekniske fikse-tilnærming til menneskelige plager og sykdommer som jeg finner forfalskende og som jeg misliker sterkt. Bildet av ‘det sunne menneske’ av vår tid er nesten i seg selv et sykt vesen. Det uønskete ‘syke mennesket’ som aldri gir seg i jagingen etter profesjonell behandling er et slags vrengebilde av halvsanne oppfatninger om helse og sunnhet som noen ganger kommer i veien for gode løsninger og et godt liv. Når det gjelder helse og sykdom er noen ganger ting gode nok selv om de ikke er særlig bra og langt fra perfekte.

Når pasienter sukker ‘jeg kjenner meg så trett’, jeg føler meg sliten hele tiden’ forventer de instinktivt at helsevesenet har en teknisk-medisinsk løsning som kan hjelpe dem til ikke lenger å føle seg slik. Av og til lurer jeg på om vi ved hjelp av det som omtales som et ‘prommisorisk’ helsevesen lar oss forføre inn i en ny ‘løgnens tidsalder’ blåst opp gjennom uoppfyllelige løfter om tekniske helbredelse for alle menneskelige plager og alle sykdommer og lidelser?

Hva dette ellers innebærer, fremgår av innholdet i artikkelen.

Så til selve saken: Lidelsen med det inntagende navnet; ‘Fatigue’

‘Fatigue’, tretthets- eller ‘utmattelsestilstander’ er et omdiskutert og grumsete område både i forbindelse med den enkeltes helsesituasjon og innen vår tids helsedebatt. Tretthetsplager oppfattes både som spesielle symptomer som kan opptre i tilknytning til eller som følge av forskjellige sykdommer, og som egne diagnostiserbare sykdomsenheter. Som egne sykelige tilstander er tretthet av forskjellige grunner svært omdiskuterte, både fordi de er svært subjektive, opptrer på diffuse og individuelle måter, og fordi de overlapper med andre somatiske og ikke minst mentale lidelser.

Som de fleste andre ting som hører menneskelivet til er det å kjenne seg trett noe forbigående, noe som kommer og går. Trettheten er noe vi ser fram til om etter en lang dag, noe vi desperat ønsker oss i søvnløse netter. Noe vi kjemper mot på langtekkelige møter og på kirkebenken under prestens endeløse begravelsetale. Trettheten følger oss på livsreisen, fra vuggen til graven og inn i den store søvnen. Det å føle seg trett er en normal og naturlig opplevelse som alle mennesker kjenner til. Til og med Vårherre innså hvor trett mennesker kan bli, til og med av seg selv. Derfor innstiftet Gud den syvende dagen som den hellige dagen; hviledagen med forbud mot våre vanlige anstrengelser.

Tretthetsopplevelsen naturlighet dekker lett over dens komplekse fenomenologi. Dersom vi ofrer trettheten litt grundigere ettertanke, innser vi at den opptrer i et utall av former og variasjoner. Det finnes tretthet som er kortvarig og langvarig, det finnes god tretthet og vond tretthet, det finnes etterlengtet tretthet og uønsket påtrengende tretthet. Tretthetens egenrådighet er daglige varsler om at vi ikke helt er i besittelse av oss selv som kroppsvesener, og at livets kunst også rommer erkjennelsen av at livet i oss følger sine egne lover. Vi merker små forskjeller mellom den trettheten som hører sammen med anstrengelser; da oppfatter vi oss som ‘sliten og utmattet. Den ekstreme tettheten etter et fullført maratonløp, blandet som den er med triumf, tilfredsstillelse og stolthet, føles gjerne som en oppløftende og god tretthet. Det er en litt annen slags tretthet som vi forbinder med å være søvning, og vi føler nok en annen mattere tretthet etter å ha overvært en lang snakkesalig konferansedag. Men i alle disse formene for tretthet oppfatter vi den naturlige trettheten, den trettheten vi kan leve i harmoni med, for  vi vet med en gang hva vi må gjøre når vi er trett på disse måtene.

Slik er det ikke med den trettheten som betegnes som fatigue eller sykelig tretthet. Den forvirrer oss, den gjør oss forsvarløse, den fratar oss vissheten om at vi kan beherske vår egen kroppslige og psykiske tilværelse.

‘Sykelig tretthet’ eller ‘fatigue’ skiller seg fra normal tretthet ved at den ikke  lenger kommer og går på stillferdige måter, som del av dagene og nettenes innforståtte rytme. Den slår til, den angriper oss utenfra, den låner oss ikke for en natt eller noen timer men raner livskraften ut av våre hender. Fatigue en tretthet som oppleves som uvennlig og uforståelig voldsom; plagene den fører med seg står ikke i noe klart forhold til normale anstrengelser og bruk av krefter. Og merkelig nok går de ikke over ved hvile eller søvn.

Fatigue er en sykelig tretthetstilstand som ikke følger vanlige regler for den trettheten som alle normale mennesker erfarer. Den reagerer ikke som forventet på de tingene vi gjør når vi vanligvis kjenner oss trette og den oppfører seg nesten motsatt av normal tretthet. For de som blir rammet er fatigue derfor en krevende utfordring på mer enn en måte. Bare det å finne ut av hva man sliter med kan være vanskelig - det finnes i tillegg ‘borderline’ tretthet eller gråsonetretthet som gjør tingene enda verre å få tak på -  og enda mer vrient er det å lære seg hvordan man kan leve med plagene og eventuelt finne fremgansmåter som hjelper oss til å mestre og minske dem.

Fatigue er altså en krevende tilstand for den som må forsøke å leve i dens selskap. Den har nesten en spøkelsesaktig karakter som gjør at man lenge ikke helt ‘tror’ på sine egne plager; en kan la seg lure av gode dager og innbiller seg at endelig er det over. Men neste dag slår det overveldende  trettheten til igjen og en er tilbake i den skremmende elendigheten.

Fatigue opptrer gjerne på uforutsigelig vis; den kan snike seg inn på sitt intetanende offer eller dukke opp plutselig og sette stopp for all normal aktivitet. Denne sykelig trettheten er heller ikke enkel å sette fingeren på, den kan være vanskelig å identifisere for de som er rammet. Det kan ta lang tid før personen egentlig og fra innsiden ‘skjønner’ hva som foregår og innser at han eller hun sliter med en helt bestemt og ofte gåtefull tilstand. Mange må gjennom en lengre læretid for å oppfatte hvordan trettheten oppfører seg og virker hos dem. Verbal undervisning er langt fra tilstrekkelig for at folk skal bli gode til å møte egen fatigue.

Fatigue er ikke bare vanskelig å håndtere og å forutsi; som trettheten ellers kommer den også i forskjellige utgaver som skiller seg fra hverandre ved nesten umerkelige nyanser. Selv om det finnes nøkkelkjennetegn som gjør at man kan stort sett greier å fastslå at det foreligger en fatigue-tilstand, så opptrer fatigue ofte med ulike andre kjennetegn som kan virke forvirrende og skape usikkerhet hos den som er plaget eller helsepersonell. Den kan oppvise spesielle egenskaper hos forskjellige personer og kanskje særlig som følge av forskjellige  etiologier. Det synes også å være ulike og antagelig individuelle faktorer som påvirker fatigue-plagenes økning og minskning hos den enkelte. Vi har fortsatt begrenset oversikt over alle formene de kan anta, og hvilke sykdommer og belastninger som kan utløse dem. Vi vet ikke hvordan de skiller seg fra andre lignende tilstander, eller om de i bunn og grunn er det samme som disse.

Terminologien på dette området er også egnet til å forvirre. Noen snakker om nevrasteniske tilstander – som er et gammelt begrep -  andre om ‘utbrenthet’, andre igjen om ‘kronisk utmattelse’. Det finnes spesielle utmattelses- og trøtthetstilstander hos pasienter med ulike sykdommer, som f.eks. postviral tretthet, tretthet ved MS eller tretthet forbundet med kreftsykdom og i kjølvannet av kreftbehandling med stråling og kjemoterapi.

Fatigue og mentalehelse-problemer

Erfaring viser at sykelig tretthet gjerne ledsages av andre psykiske plager. Mange har stilt spørsmålet om hva som er sammenhengen mellom psykiske lidelser og fatigue. Undersøkelser viser at omlag halvparten av de som sliter med fatigue også har psykiske lidelser.  Undersøkelser støtter synspunktet om at fatigue er en egen tilstand som skiller seg fra psykiske lidelser og mange med fatigue har ingen andre psykiske lidelser. Fatigue kan også måles uavhengig av andre psykiske plager.

Diagnostisering av sykelig tretthet

I diagnosesystemet ICD-10 klassifiseres tretthet som en psykologisk (nevrotisk) lidelse under betegnelsen ‘nevrasteni‘: Den opptrer i to ulike former, en med et hovedsakelig psykologisk fokus og en som kretser om opplevelser av kroppslig svakhet og tretthet. Den offisielle beskrivelsen er som følgende:

F48.0 Nevrasteni (ICD-10)

Denne lidelsen har betydelige kulturelle variasjoner, og det finnes to hovedtyper som overlapper hverandre. Hovedkjennetegnet ved den ene typen er klager over økt tretthet etter psykiske anstrengelser, ofte forbundet med noe nedgang i yrkesmessig ytelse eller nedsatt evne til å klare daglige gjøremål. Den psykiske tretthetstilstanden beskrives vanligvis som en ubehagelig inntrengning av distraherende tanker eller minner, konsentrasjonsvansker og generelt ineffektiv tenkning. Ved den andre hovedtypen er hovedkjennetegnet følelsen av legemlig eller fysisk svakhet og utmattelse etter bare minimale anstrengelser, ledsaget av muskelspenninger eller –smerter og vanskeligheter med å slappe av. For begge typer er det vanlig med en rekke andre ubehagelige legemlige følelser, som svimmelhet, tensjonshodepine og følelse av generell ustabilitet. Bekymring over nedsatt psykisk og kroppslig velvære, irritabilitet, anhedoni og forskjellige lettere grader av depresjon og angst, er vanlig. Søvnen er ofte forstyrret i dens initiale og mellomste fase, men hypersomni kan også forekomme.

Diagnostiske retningslinjer
Følgende kreves for at en sikker diagnose skal kunne stilles:
(a) enten vedvarende og bekymrede klager over økt tretthet etter psykiske anstrengelser, eller
vedvarende og bekymrede klager over kroppslig svakhet og utmattelse etter minimale
anstrengelser,
(b) minst to av følgende:
– muskelspenninger og -smerter
– svimmelhet
– tensjonshodepine
– søvnforstyrrelser
– vanskeligheter med å slappe av
– irritabilitet
– dyspepsi
(c) autonome eller depressive symptomer er ikke tilstrekkelig vedvarende og alvorlige til å
oppfylle kriteriene for noen av de mer spesifikke lidelsene i denne klassifikasjonen.

Inklusive

  • • tretthetssyndrom

Differensialdiagnoser

I mange land blir nevrasteni vanligvis ikke brukt som diagnostisk kategori. Mange av tilfellene som tidligere ble diagnostisert slik, ville kunne oppfylle de gjeldende kriteriene for depresjonslidelse eller angstlidelse. Enkelte tilfeller passer imidlertid bedre overens med beskrivelsen av nevrasteni enn noe annet nevrotisk syndrom, og slike tilfeller synes å være hyppigere i noen kulturer enn i andre. Hvis den diagnostiske kategorien for nevrasteni brukes, bør man først forsøke å utelukke at en depressiv lidelse eller angstlidelse foreligger. Syndromets viktigste kjennetegn er pasientens vektlegging på tretthet, svakhet og bekymringer om nedsatt psykisk og legemlig effektivitet (i motsetning til de somatoforme lidelsene, der kroppslige plager og opptatthet av legemlig sykdom dominerer bildet). Hvis det nevrasteniske syndromet utvikler seg i etterkant av en fysisk sykdom (særlig influensa, virushepatitt eller infeksiøs mononukleose), skal diagnosen for denne sykdommen også registreres.

Eksklusive

  • • asteni INA (R53)
  • • utbrenthet (Z73.0)
  • • uvelhet og tretthet (R53)
  • • tretthetssyndrom etter virusinfeksjon (G93.3)
  • • psykasteni (F48.8)

Utredning og måling av fatigue

Gjennom det siste tiåret har det vokst frem økt erkjennelse av at problemer forbundet med opplevelse av manglende energi, utmattelse og sykelig tretthet er kan være svært utbredte i ulike postvirale sykdomstilstander, nevrologiske lidelser som MS og hos kreftpasienter. Undersøkelser har demonstrert trettheten eller fatigueplager kan påvirke pasientenes livsskvalitet på uheldige måter og at det er behov for å utvikle effektive intervensjoner som kan avhjelpe plager forbundet med sykelig tretthet.

Den økte erkjennelse av fatigue-problemet i ulike sykdomstilstander kan delvis tilskrives utviklingen av nye målemetoder som har gitt forskere nødvendige redskaper for å identifisere, kvantifisere og beskrive fatigue-tilstandene  og utforske deres etiologi og behandling. (Jacobsen,2004)

Fortsatt finnes det ikke noen fullgod faglig samstemthet når det gjelder defineringen av fatigue  ( nærmere om definering av kreftrelatert fatigue, se Cella DF, Peterman A, Passik S, Jacobsen P, Breitbart W. Progress toward guidelines for the management of fatigue. Oncology 1998;12(11A):369–77).

Dette gjør at det heller ikke er noen bred konsensus om hva som er den optimale tilnærmingen for å utrede fatigue. Ofte brukes bare metoder som bare gir et grovt og gjerne upålitelig bilde, slik som enkelt-item som inngår i sjekklisteopplegg laget for andre formål for å bedømme pasientenes problemer med fatigue. Det er imidlertid generell enighet om at fatigue er et subjektivt og mangedimensjonalt fenomen der selvrapporteringsmetoder er nødvendige ledd i utredningen. Man har enda ikke utarbeidet noen felles oppfatning av den dimensjonale strukturen til fatigue. En rekke ulike formater er utviklet som beskriver fatigue-problemet som en kontinuum langs flere dimensjoner.

I tillegg til til en slik dimensjonal beskrivelse av fatigue-tilstander opererer man også med et distinkte klinisk syndromer som postviral tretthet, MS-tretthet, og kreftrelatert fatigue.

Man antar at det kan være mulig å identifisere ulike sett av diagnostiske kriterier som kan brukes for å vurdere om det foreligger slike egne kliniske syndrom med postviral eller kreftrelatert fatgue. I tillegg til å angi graden av fatigue-symptomatologien langs et kontinuum, kan man identifisere om det foreligger et klinisk syndrom ved å nytte standard kriterier. I denne forbindelse har en gruppe forskere foreslått kriterier for diagnosen av et klinisk syndrom med kreftrelatert fatigue og utviklet en intervjuveileder som kan være til hjelp i den diagnostiske prosessen (Cella et.als.2001)

Det finnes en rekke uløste problemstillinger i utredningen av fatigue ved ulike sykdomstilstander. Disse omfatter skillet mellom fatigue og depressive stemninger, endringer i fatigue-tilstander over kortere og lengre tidsrom, bruk av fatigue-måling i kliniske behandlingsopplegg, osv..

De mest kjente redskapene som brukes oftest er følgende:

The Fatigue Symptom Inventory (FSI) : FSI er et 14-items mål som utreder grad, frekvens og diurnale variasjoner i fatigue, samt dens opplevde interferens med dagliglivets kvalitet. 

The Brief Fatigue Inventory

The Revised Piper Fatigue Scale

The Cancer Fatigue Scale

The Revised Schwartz Cancer Fatigue Scale

The Multidimensional Fatigue Inventory

The Multidimensional Fatigue Symptom Inventory

Sykelig tretthet og den subjektive opplevelsen

Sykelige trøtthetstilstander har en fysiologisk og medisinsk side som man etterhvert har begynt å forstå bedre. Men fatigue har også en egen subjektiv opplevelsesmessig side som psykologisk sett har mange interessante aspekter. Den subjektive og opplevelsesmessige innvirkningen av fatigue er antagelig både dårligere beskrevet og forstått enn den fysiologiske.

Mange som rammes av ‘fatigue’ får fortsatt for dårlig og ofte utilfredstillende informasjon fra helsepersonellet. Mange får ingen informasjon. Effekten av en fatiguetilstand på folks fungering kan være voldsom, og dersom de ikke vet at de er rammet av fatigue kan virkngene bli svært kompliserte. Personen opplever en rekke somatiske og psykiske følger av fatigue-tilstanden, men i og med at de ikke vet hva de er rammet av står det fritt opp til deres tolkningsvene og fantasi å finne ut av det. De kan oppleve en dyptgående forandring i sitt liv som kan overvelde dem og begynne å prege hele deres opplevelse og tilværelse uten at de forstår hva som egentlig har skjedd og hva det handler om.

Tilstanden kan i alle tilfeller være svært vanskelig å forstå og definere fra innsiden. Mange fatigue-rammete bruker lang tid før de lærer å identifisere sein egen fatiguetilstand, når den slår til og hva som utløser og forverrer den. Enda vanskeligere kan det være å lære seg å leve med fatigue, og å finne måter å omgåers og tilpasse seg slik at man blir minst mulig plaget og hemmet. Dette er gjerne ikke lett. Fatigue ligner ganske mye på andre ting som nedsatt almentilstand og generell dårlig somatisk eller psykisk form, den kan forveksles med melankoli og nedstemthet, med generell oppgitthet, resignasjon og pessimisme og føles som et slags varsel om at noe er galt eller om annen sykdom.

For personer som rammes av fatigue-tilstander uten å vite noe som helst om hva det er som har rammet dem og hva som skjer med dem, kan dette begynne å prege hele deres tankegang, livsfølelse og opplevelse av seg selv. Fatiguen kan omdannes til et subjektivt livvsyn uten at personen selv forstår hva som skjer.
Det følgende er et utdrag fra notatene til en person som er rammet av fatigue etter kreft/kreftbehandling, eller det som betegnes som ‘kreftrelatert fatigue’: Noen måneder etter avsluttet kreftbehandling har han fullstendig i stå både på jobben og livet ellers. Her følger hans egen beretning.

Kronisk utmattelsessyndrom

Postvirale tretthetstilstander

Tretthet i MS/Multippel sclerose

Tretthet, psykiatriske lidelser og psykiatrisk medikasjon

 Kreftrelatert tretthet

Kreftsykdom er en kompleks sykdomstilstand som har mange sider utover selve kreftprosessen og dens behandling. En av dem er det som kalles ‘kreftrelatert trøtthet’ eller ‘cancer related fatigue’ (CRF).

Det er fortsatt forholdsvis lite kjent i offentligheten, men fatigue eller ‘trøtthet’ er et av de vanligste og mest hemmende symptomer som oppleves av kreftpasienter. For noen år tilbake ble fatigue ofte oversett også av fagfolkene, det var ganske vanlig at pasientene hverken fikk informasjon eller veiledning om hvordan fatigue kan arte seg og hvorledes man best kan mestre disse plagene. Dette har forandret seg de siste årene. I dag vet man at utfordringene forbundet med kreftrelatert fatigue er et viktig mestringsområde både for pasienter og for helsepersonalet.

«A consensus is emerging among patients, caregivers, and oncologists that cancer related fatigue is the most important untreated symptom in cancer today.(-) However, though the problem is real, it is rarely discussed and seldom treated. «(Curt, BMJ 2001;322:1560)

«Today fatigue is the commonest and most debilitating symptom in patients with cancer. Cancer related fatigue can have cognitive, psychological, and physiological causes, each of which is amenable to specific interventions. As cancer related fatigue becomes increasingly recognised as a treatable symptom, oncologists will make the same progress in its management as they have in controlling pain, depression, nausea, and vomiting.»

CRF eller cancer-relatert fatigue har egenskaper som gjør at den er forskjellig fra normale former for trøtthet. CRF kjennetegnes av en følelse av trøtthet, svakhet, manglende enegi; og er annerledes enn den normale trøttheten som sunne individer opplever ved at den ikke går over ved hvile eller søvn. Den kan oppstå både som en følge av selve kreftsykdommen og som bivirkning av kreftbehandlingen. Den nøyaktige underliggende patofysiologien er for det meste ikke klarlagt.

Definisjon av og kriterier for kreftrelatert trøtthet/Cancer-Related Fatigue

Cancer-relatert fatigue kan defineres slik:

«persistent, subjective sense of tiredness related to cancer and cancer treatment that interferes with usual functioning» [10].

Russel et. als (1999) skriver at kreftrelatert fatigue er et multidimensjonalt fenomen som utvikles over tid og fører med seg minsket energi, mental kapasitet og endret psykologiske tilstand hos kreftpasienter. Fatigue er ikke den slags trøtthet man kjenner fra folks vanlige erfaring, men en følelse av komplett utmattelse og energiløshet og mental utmattelse. Kreftrelatert fatigue hadde lenge en underordnet plass i symptomlandskapet ved kreftsykdom, men med bedre intervensjoner for andre plager og symptomer som smerte, kvalme oppkast og depresjonstilstander har man mer og mer forstått hvor viktig fatigue er for tilstanden hos mange kreftpasienter.

‘Kreftrelatert fatigue’ er de siste årene begynt å bli en bedre kjent tilstand. CRF som tilstanden forkortes til defineres slik:

«Kreft-relatert tretthet er en plagsom, vedvarende, subjektiv følelse av tretthet eller utmattelse relatert til kreft eller kreft behandling som ikke er proporsjonal med nylig aktivitet og som forstyrrer vanlig fungering.» (2007)

Foreslåtte kriteriene for kreft-relaterte fatigue som klinisk syndrom:

A. Seks (eller flere) av følgende symptomer har vært til stede hver dag eller
 nesten hver dag i samme to-ukers periode i den siste måneden, og
 minst ett av symptomene er (1) betydelig tretthet.

 1. Betydelig tretthet, redusert energi, eller økt behov for å hvile,
 som ikke står i forhold til nylig endring i aktivitetsnivået
 2. Klager om generalisert svakhet og tyngde i lemmene
 3. Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet
 4. Redusert motivasjon eller interesse for å delta i vanlige aktiviteter
 5. Insomnia eller hypersomni
 6. Opplevelse av søvn som ikke oppfriskende eller ikke gjenopprettende
 7. Opplevd behov for å måtte kjempe for å overvinne inaktivitet
 8. Merket emosjonell reaktivitet (f.eks tristhet, frustrasjon eller irritasjon)
 på følelse av utmattethet
 9. Problemer med å fullføre daglige oppgaver som tilskrives følelse av utmattethet
 10. Opplevde problemer med korttidshukommelsen
 11. Opplevelse av forverring etter anstrengelse, som varer flere timer
 
B. Symptomene forårsaker klinisk betydelig ubehag eller svekkelse i
 sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.
 C. Det er evidens fra historien, fysisk undersøkelse, eller laboratoriefunn at symptomene er en konsekvens av kreft eller kreftbehandling.
 D. Symptomene er ikke først og fremst en konsekvens av komorbide psykiatriske
 lidelser som depresjon, somatiseringslidelse, somatoform lidelse, eller delirium.

 

Noen tall omkring for forekomst og kjennetegn ved CRF

75 % av pasientene: signifikant fatigue

Ulike syn på viktigheten: 61 % av pasientene, 37 % av onkologene

Hvilke symptomer som mest innvirker på opplevd livskvalitet: 60 % av pasientene rangerer fatigue høyest, mer enn smerter, depresjon, kvalme.

70 % av pasientene og 40 % av omsorgspersonene har endret sysselsettingsstatus som følge av kreftrelatert fatigue.

The existence of discrete fatigue syndromes linked with predisposing factors or potential etiologies

Videre beskrivelse og kjenntegn ved CRF:  Patients and practitioners can generally differentiate «normal» fatigue experienced by the general population from clinical fatigue associated with cancer or its treatment.

The term «asthenia» has been used to describe fatigue in oncology patients but has no specific meaning apart from the more common term. Fatigue is an inherently subjective and multidimensional condition. It may be described in terms of a variety of characteristics (e.g., severity, distress, temporalfeatures) and specific impairments (e.g., lack of energy, weakness, somnolence, difficulty concentrating). Criteria have been needed to define this clinically relevant syndrome. Recently, cancer-related fatigue was accepted as a diagnosis in the International Classification of Diseases 10th Revision- Clinical Modification. Fatigue may be characterized as a multidimensional phenomenon that develops over time, diminishing energy, mental capacity, and the psychologic condition of cancer patients

ÅRSAKSFORHOLD OG VIRKEMÅTE I CRF

Behandling for kreftrelatert fatigue

En spesialistgruppe fra Sør-Amerika har utformet en systematisk modell for diagnostisering og oppfølging av pas. med fatigue. Modellen forsøker å dekke alle de viktige valgsituasjonene som kan oppstå og som avgjør hva slags løsninger som vil passe for den enkelte pasienten.

Med bakgrunn i relativt omfattende forskningsbasert kunnskp om trøtthetsproblematikken hos kreftpasienter har man allerede utarbeidet håndbøker i behandlingen av denne problematikken. Slike manualer gjør god nytte ved å gi en samlet bilde av den kunnskapen og de mulighetene og begrensningene som påvirker situasjonen til fatigue-rammete kreftpasienter.

Fatigue som subjektiv opplevelse: Et kasus
«Jeg er forsvunnet. Gått opp i røyk. Forduftet fra den aktive og sysselsatte verden. Det hender riktignok at folk snapper opp et kjapt ørlite glimt av meg, såvidt det er, på avstand eller idet jeg passerer; det hender til og med at jeg tar telefonen eller stopper for å gjennomgå en uunngåelig prat med noen jeg støter på.
Slike øyeblikk er lett å misforstå, det er lett å la seg lure av førsteinntrykket, av det ørene hører eller øynene ser. Det fører til at folk misforstår, de tror at jeg fortsatt finnes, at jeg forsatt er tilstede og i virke. Men det er en misforståelse, en perseptuell feil eller feilslutning. Sannheten er at jeg underveis i den prosessen som har foregått umerkelig har blitt omdannet slik vann under bestemte betingelser kan bli til is eller damp, jeg har fordampet, glidd vekk, ramlet ut av virkeligheten. Langt der ute, som i kikkert, kan jeg fortsatt se en uopphørlig strøm av folk som gjennomfører sine daglig ruter og rutiner i ståk og vrimmel, frem og tilbake, til og fra alle de daglige gjøremålene. Som om ingenting har skjedd.
Ingenting uvanlig har skjedd.
Folk forsvinner jo hele tiden i dette livet uten at det alltid og av alle taes noen større notis av det. Vi hører om slike tilfeller, eller leser om dem. Noen faller ned under en søndagsvandring i høyfjellet, noen blir trukket og sugd ned i fossestryk og rasende eleveløp, noen klemmes i stykker i trafikkulykker, andre kommer aldri tilbake etter en reise. De langt fleste går tapt uten konkrete ytre grunner, de fleste fordufter langsomt og i stillhet, ved en slags eksistensiell implosjon. Tilværelsen løser seg sakte opp innenfra, som om livet har sin egen innebygde kjemiske prosess som til slutt går til angrep på seg selv. Forsvinninger er en side av det hele, noen forsvinner og andre kommer til. Alt er så å si som før. De fleste mennesker kunne åpenbart forsvinne, men ingenting mangler, verden er fortsatt komplett. Hver dag forsvinner hundretusen mennesker fra kloden. Små knappenålshoder på kartet blir borte. Forsvinningene er ikke like, det er utallige måter å forsvinne på. De fleste forsvinner alene, uten mye om og men, brått er de borte. Det lille hullet eller tomme rommet som oppstår i verden idet de forsvinner, er fyllt igjen nesten umiddelbart. Et knips, så er alt som før igjen. Det de tok med seg er utfyllt, erstattet. Kanskje består hullet litt lenger inne i den indre virkeligheten hos folk som kjente det knappenålshodet som ble borte. Engang under første verdenskrig forsvant over et kort tidsrom mer enn en million armenske knappenålshoder. Iverksetting av forsvinningen var programfestet og lenge planlagt og målrettet gjennomført av det tyrkiske lederskapet. Noen få reagerte uten at det gjorde noen forskjell. De fleste hadde nok med sitt. De hullene som oppsto inne i folk forsvant like fort, mest fordi de oppsto i folk som selv forsvant uten et eneste spor. Når det er slik blir forsvinningene ekstra umerkelige. Målrettete og arrangerte forsvinninger forekommer ofte i menneskenes lange jordiske vandring; det er nesten nærliggende å spørre om det finnes lover som styrer dette. Lover som virker på tvers av våre intensjoner om fred og fordragelighet, slik at klimaet mellom oss uten forvarsel begynner å forverre seg og oppmuntrer oss til å finne på måter som vi kan ta i bruk for å forsvinne eller la hverandre forsvinne. En forsvinningsprosessens tyngdekraft. Og motsatt, av og til kan oppstår det et forbløffende og uforklarlig oppstyr rundt en eneste liten forsvinning, som når prinsesse Diana eller Michael Jackson overraskende ble tatt ut. Det kan se ut som slike forsvinninger etterlater et formidabelt gapende hull i verden der folk stimler sammen andektige rundt tomrommet med et hav av rosebuketter, desperate skrik, tente lys og rennende tårer. Hvorfor ? Et fortvilt rop lyder inn i tomrommet fra tusener av struper . Det forteller mye om hvorledes vår menneskelige verden er innrettet.
Jeg er fortsatt her, men jeg holder på å forsvinne, jeg er i ferd med å synke inn i en utenomjordisk eller kanskje det er en innomjordisk tilværelse. Folk som får øye på meg reagerer allerede med dårlig skjult overraskelse; oj, det var noe de ikke ventet; oj, finnes du her enda? Når folk forventer at en snart kommer til å forsvinne, da glemmer de lett at det er noe som skal skje lenger fram. I forglemmelsen tror de at en allerede er forsvunnet; kanskje er det lengselen etter og behovet for åpne plasser, for en rydning i skogen som er sterkere og større enn vi vanligvis tror ? Kanskje går vi i veien for hverandre, kanskje er det så tett med folk omkring oss at vi trenger mer rom og åpninger ? For å ta seg inn igjen spør de som har forsnakket seg gjerne om hvordan det går med meg ? (de ønsker ikke noe svar, de vet allerede det de vil vite men forsøker å dekke over). Jeg svarer ikke lenger ordentlig på slike spørsmål; alle tar for god fisk at jeg er forsvunnet eller kommer til å forsvinne, ganske snart. Da har det ingen hensikt å forsøke å forklare. Jeg er gått over inn i en annen slags tilværelse, en annerledes verden eller uverden med andre proporsjoner enn de normale som folk er vant til. I det fjerne hører jeg lydene i verden, den svake duren fra fly på tur til eller vekk fra Anda-flyplassen lenger ut i fjorden, dumpe dunk fra bildører som slåes igjen, eller hører jeg dunk fra dører som lukkes i et underjordisk liv ? Alt som skjer her skjer uendelig langsomt, det er uendelig smått. Ting og hendelser er forminsket og nedjustert til bittesmå minihendelser, partikler og mønstre som man til vanlig ikke oppfatter, som årringene i trær og slitasjemønstre i tannoverflaten og bittesmå organismer i badevannet. Alt som finnes i denne omvendte tilværelsen er smått, forminsket, det finnes knapt. Hele greia kan puttes inn i en fyrstikkeske, en liten konvolutt. Jeg har blitt påført eller tildelt en ny overordnet sans, en slags sensus communis som overdøver og hemmer og sløver ned alle de normale sansene mine. Den medfører at jeg er rammet av et merkelig sansetap, en slags paradoksal blindhet eller døvhet, ikke fordi jeg har mistet en sans men fordi jeg har blitt velsignet med en ny sans som tar over og omkoder alle de andre sansene mine. Denne nyvakte sansen registerer og oppfatter utelukkende det som nærmer seg ingenting; den omkoder alle inntrykk slik at de oppleves som ingenting, ingenting er dens gjenstand og eneste stimulus. Ingenting i alle mulige vanvittige variasjoner. Ingenting er en ukjent sanseopplevelse for de fleste, vi sanser hele tiden ting som er noe og vil noe og som er stort nok til å fylle vår verden. For meg har ingenting tatt over sanserommet, det har blitt sanselig konkret og nærværende, noe jeg er omsluttet av og merker helt inn i margen. Når folk snakker til meg og ivrer for å fortelle noe, blir jeg stående der, irritert og utålmodig; jeg får bare med meg at det de snakker om allerede er sagt eller gjort, at det ikke gjør noen forskjell, at det er bagatellmesig, det betyr ingenting. Jeg befinner meg ikke på deres planet, jeg skjønner ikke lenger språket de snakker til meg ved hjelp av. Udødelig, hjelpeløse barn i Bulgaria, er det noe jeg kan gjøre for deg; alt de de sier som jeg ikke skjønner lenger. Det hender enda et jeg tar meg sammen og ser TVnyhetene på nettTV, jeg forsøker til og med noen dager å lese avisene. Overalt presenteres nøyaktig de samme eller like historier og saker hver eneste dag, dag ut og dag inn; den intensive gjentakelsen gjør at jeg opplever at det står ingenting eller det samme overalt, alt som skrives og sies betyr så lite at det er som jeg bare har tilgang til en mikroskopisert avbildning av det som folk der ute er opptatt av. Møter jeg tilfeldigvis en av naboene de få gangene jeg forlater lenestolen inne i kroken og går ut av huset, overdøves øyeblikket av alle de andre gangene jeg har møtt dem; jeg stopper opp i veikanten, prater og ler litt og forsøker å virke mest mulig upåfallende og naturlig, men jeg hverken ser eller hører dem lenger; de er blitt farget av ingenting i skyggen av alle de andre gangene jeg har møtt dem. Av alle gjentagelsene, av at vi snakker om det samme, om de samme tingene. De finnes ikke ordentlig lenger, de er brukt opp av tid og gjentakelser og betydningsløsheter, løst opp, fortært og redusert til et slags opptørket skall eller hylster. Kjære nabo, venn og uvenn, kollega, medmenneske; du går i oppløsning foran øynene mine, atomstrukturene dine faller fra hverandre, du er redusert til samme størrelse som mønstrene i fingeravtrykkene dine og de bittesmå middorganismene som lever av og i de døde hudflakene dine, du finnes ikke lenger. Ingenting er nå overalt, det har besmittet alle ting, det kjennes ruvende og kollosalt; allikevel fortsetter det stille og umerkelig å gro og utvide og spre seg til nye ting, det vokser til en eneste enormitet som er overalt og behersker alt og alle, eter og omdanner seg som en forsluken fet larve. Den normale verden der ute, som jeg frem til ganske nylig brukte å forholde meg til og leve i, ja, jeg gikk opp i den som andre normale folk, har litt etter litt forsvunnet rett foran øynene mine; når den omtales i nyheter eller folk snakker om nære og alminnelige ting som foregår rett her borte kjennes det som man snakker om noe som er like langt borte og uviktig som Castrojeriz eller Ulan Bator eller Ildlandet. Alle proporsjoner har forandret og forrykket seg i denne ingentingverden jeg befinner meg i; alt det normale og vanlige forminskes ned til småting og bagateller, mikroskopiske uvesentligheter som knapt spiller noen rolle lenger. Etterhvert som den store virkelige og nøkterne verden går tapt for meg, må den erstattes – jeg forsøker desperat å fylle opp det voksende tomrommet med alle slags avledende bekymringer og grublerier, som over tidsregninger og livet her i Utvik og lignende.
Dagene gir seg ikke. Heldigvis, skulle jeg antagelig sukke her nedenfra. Listende, stillferdige, uten noe som helst hastverk, dukker de opp utenfor døren min. Banker noen forsiktige men bestemte dunk, henvender seg som andre besøkende i en dempet, mild tone. Det er bare oss to nå, du og jeg, hvisker dagen til meg med et hemmelighetsfullt smil på leppene og setter tydelig pris på å slippe unna det evindelige maset blant folk som er normalt aktive. Dermed er det bare oss to; akkurat denne dagen og jeg. Dagen presenterer seg med en tålmodig og troverdig mine, lover ingenting. Den er til disposisjon, den vil være min egen dag som jeg kan og skal gjøre bruk av. Kanskje til og med bør gjøre bruk av, selv om slike bør ikke tilhører den faktuelle verden. Til den er blitt nyttet, brukt opp, ferdig. Deretter forsvinner den, smyger seg bort, alle forklaringer og oppsummeringer er overflødige. Jeg lurer av og til på om den kanskje er en smule skuffet over at jeg setter så lite i gang. Det kan virke som om det bare finnes en og samme dag. En dag som har erobret og slukt opp alle de andre, og som hele tiden kommer tilbake igjen helt lik den som var her sist, ubrukt som den også var. Null aktivitet, null planer, null avtaler, null alt. Null. Kanskje bor det en slags ond hevn i dette; tiden sender samme dagen tilbake om og om igjen for å demonstrere sin harme over at ingenting hender og at jeg på denne utakknemlige måten ødsler bort den ene hellige dagen etter den andre. I sannhetens navn. Jeg henger ikke helt med i tidsregningen lenger, jeg vet ofte ikke hva slags dag det er eller datoen for den saks skyld. Nylig bommet jeg på en avtale ( ja jeg hadde en avtale, tro det eller ei !) jeg hadde på en torsdag, for meg var det bare onsdag da jeg ble etterlyst i en telefonmelding som jeg ikke leste før om kvelden. Jeg følger ikke lenger ordentlig med i slike kronologiske fenomener, selv om jeg i og for seg registrerer at skolebussen passer i morgenstilla utenfor husveggen, at måkene og småfuglene er i intens og luftig krangel på himmelen, at to illsinte hankatter freser og hyler mot hverandre under søylepopplene ovenfor huset, og at en grådig gravemaskin med metalliske kraft glefser hull i asfaltdekket lenger bort i den trange gaten som snirkler seg mellom alle de mennesketomme husene.
Det kjennes som om jeg er jaget i eksil. Drevet ut av og bort fra hjemlandet. En asylsøker uten dokumenter, som ikke aner om steder finnes som er villig og egnet til å ta imot og beskytte vingeløse fugler. Jeg har resignert, funnet frem til noe som ligner et flyktningemottak, eller mer et sykehjem for de som er dårligst, satt opp og innrettet til ære for svekkete personer. Jeg er den eneste som har fått plass her. Men jeg har kunnet gi opp den krevende protestvandringen, endelig har alle slike ting opphørt, stoppet opp. jeg har gitt meg. Dette er ikke det verste en kan oppleve. Selvsagt er det ikke det, alle vet at det finnes verre ting man kan rammes av og som er mer nedverdigende enn dette. Å ramle ut av den kjente og ikke alltid like kjære normalverden for en tid er en forholdsvis mild straff for den lange serien med uoppklarte halvforbrytelser man alltid pådrar seg og samvittigheten sin. Skylden har det aldri vært noen tvil om, i allefall ikke i mitt tilfelle. Det er helt unødvendig å føre noen sak, jeg har tilstått i utgangspunktet. Kanskje er det heller ikke en ordentlig straff, selv om det kjennes slik når man er uforberedt. Kanskje er det en åpen dør, en mulighet, et tilbud man ikke kan eller bør avvise. Den ordinære mennesketilværelsen, det å være normal og oppegående og frisk, det er den egentlige straffen, den har bygd inn i seg en smertelig falskhet eller forfalskning av livet som alle bare må godta, venne seg til og glemme for å kunne fungere. Når man går i sosial oppløsning og faller i gjennom, har man en sjanse til å befri seg fra usannhetene og innpakningene, den ødeleggende hubris vi mennesker stort sett befinner oss i. Selve fallet, forsvinningen, det å erfare og måtte håndtere en slags eksistensiell ydmykelse, kan være nøkkelen til en annerledes tilværelse der en følelsesmessig gjenoppdager at en kun er et lite innbilsk dyremenneske blant skarene av reelle og innbilte livsformer på denne jordkulen.
Jeg er tilstede eller gjennomlever enda en av mine dårlige, ubrukelige og intetsigende dager. Det har blitt en lang og blytung kjede av dem i løpet av det siste året. En fangekjede, nesten, som holder meg fastere og fastere på plass. Fange og vokter i samme person, det finnes ingen andre heromkring. Jeg kjenner meg trøtt og utmattet mye av tiden, som på en øde fotballbane etter at kampen er slutt. Det spilles ingen ekstraomganger. Som om jeg fullstendig mangler energi og driv og kraft til å kunne fungere og ta del i tingene. Etter å ha gjort en grundig analyse av saken, har jeg funnet ut at på dårlige dager besitter jeg omlag 10-20 % av normalt energinivå. Da blir alt tungt, det er tungt bare å bevege bena, løfte armene og foreta seg det aller minste. Det gjør jeg heller ikke, jeg gjør ingenting slike dager. Det kjennes som om noen har plassert en våt sandsekk et eller annet sted i kroppen, jeg er ikke helt sikker på hvor i kroppen eller i sjelen sekken er plassert, men den føles tung. Altfor tung til at jeg kan bevege meg rundt med en slik ekstra tyngde på ryggen. Jeg kommer meg aldri helt ut av sengen slike dager, og er aldri helt oppegående de stundene jeg er ute av sengen. På gode dager, og de finnes også, har jeg derimot omtrent 50-60 % av min normale energi og kraft, kanskje til og med oppimot 70 %. Det er råflotte dager, ingen tvil om det, humøret stiger oppover og oppover og kommer tilbake på sin vante plass høyest oppe i hjerte og hode. Jeg kjenner at det gjør at jeg blir urolig og utålmodig, jeg får en intens og brennende lyst til å være aktiv, gjøre meg bemerket, lage noe, foreta meg noe dramatisk, noe spennende.
Jeg må passe meg for ikke å narre meg selv. Den grøften har jeg ofte falt ned i de siste månedene. Av og til kvikner jeg til, jeg innbiller meg at alt er som før, at det bare er å gå i gang med alt jeg har lyst til. Men jeg kommer jeg raskt ned på bena igjen. Ned på jorden. Ned, rett og slett. Det er balanse i tingene, også her i det hinsidige. Samtidig virker det som om viljen min er passelig i orden, det har jeg i allefall lenge trodd. Det er bare ikke nok med god vilje, jeg kommer tross intakt vilje likevel sjelden i gang med noe som helst av betydning. Det hender at jeg er inne på tanken om at også viljen min er rammet. Men jeg har bare såvidt kommet inn på denne tanken og hva den innebærer.
En form for tilværelse går det vel an å få ut av denne tilstanden, en slags ontologi som filosofene kaller det. Det må det. Men; sammenlignet med det aktive livet, med alle de store og strålende og skinnende seirene og triumfene jeg feiret og som jeg har vært vant med mens jeg var der oppe på toppen. Nei, det er ikke mye å skryte av her nede. Men så er det ikke skryting jeg bedriver heller.
Som vanlig kom jeg meg ganske tidlig opp i dag morges. Det er greitt å møte virkeligheten tidlig, men det må ikke bli for tidlig, for da er det sent på natten. Nettene er nå til å holde ut på et vis, men ikke mere. For en tid siden var heller ikke nettene til å holde ut. Det skal lite til av uregelmessigheter for å ødelegge dem. Bare et lite ekstra trykk i løpet av dagen, så kommer uroangsten og et slags indre oppløsningsmonster tilbake og starter å grave i sårene. Litt etter kl. 6.30 kravlet jeg ut av sengen denne intetsigende morgenen. Trakk på meg noen slitte halvskitne arbeidsklær med spor etter tørket sement, hadde betydelige vansker med å få på meg sokkene pga. smerteplager i den høyre hoften et sted og nederst i korsryggen. Tok en rask oversikt og kjente etter hva slags tilstand mitt skadde legeme befant seg i; hva med den nagende og numme følelsen i lysken; den oppblåste og oppadtrykkende overfyllte blæren; hva med den betente varmefornemmelsen like over begge nyrene ? Hva med den murrende og stikkende, eller er det sviende, smerten under halebeinet og i endetarmen ? For ikke å nevne ubehaget i øvre del av hoftens bakside som gjør det vanskelig å trekke på seg sokkene ? Jeg kjenner etter, steg for steg, tar en sjekk, kroppsdel for kroppsdel, nesten som en nøye innøvd seremoni eller rituale for å fastslå hvordan livsprosessene oppfører seg i mitt sørgelige legeme og hva slags utbredelse alskens ubehag har i dag, hvor raskt det forverrer seg. Jeg må holde rede på hva livet og sykdommen inne i meg holder på med. Jeg vaklet deretter nedover den bratte støvete loftstrappen uten å omkomme. På et vis klar for dagen som følger ordinær tidsregning og som uten nåde er i ferd med å innfinne seg. Har siden tutlet omkring i dette gamle tause og humørløse huset. Med alle slags minimale småting som uten at de gjør mye ut av seg likevel lett fyller opp en tom dag til randen. Tok på meg yttertøyet. Kledde av meg igjen. Kledde på meg igjen. Lurte litt på hva jeg holdt på med. Tok en tur ut. Ruslet noen runder blant stadig mere vårklare planter og trær nede i det uferdige hageområdet som jeg har nede ved fjorden. Foretok meg ingenting med mening eller praktisk nytte. Tilbake igjen. Tunge steg opp til huset. Ned igjen. Frem og tilbake er utvilsomt like langt. Det blir mange slike frem og tilbake’r for meg.
Gikk ut. Startet bilmotoren. Slo den av. Gikk inn.
Jeg sitter her fortsatt. Selvsagt, hvor skulle jeg ellers oppholde meg. Tungt nedsunket i den lurvete lenestolen i den innerste stua i huset. Verk i nedre del av ryggen. Lengst mulig vekk fra alt, fra potensielle forstyrrelser og overivrige besøkende og slektninger og naboer og tidligere kolleger. Ingen ringer i dag, ingen meldinger, ingenting på email eller facebook. Huset er nesten uten en lyd; bare noen myke knepp fra tastaturet på datamaskinen og det permanente suset fra bekken som sukler og renner forbi huset. Når det har regnet kraftig, som de siste dagene, går bakgrunnsuset over til noe som kan minne om dur fra et passerende tog, bekken vokser raskt og ligner mer på en rasende monstrøs elv der den sliter og river med seg tunge steiner. Etter noen timer går duren over av seg selv, det er såvidt jeg hører den selv om den er like kraftig. Kaffekoppen med lunken melkekaffe står plassert, lett å nå, i bokhyllen ved siden av. Ved siden av alle de oppslåtte og halvleste bøkene om veier og vandring og pilegrimer og løping, om tapere og vinnere og religiøsitet og selvhelbredelse og kreft. Pessoa. Og selvsagt, alle bøkene av og om Schopenhauer.
Mange oppmerksomme venner ringer og har ringt meg de siste dagene og ukene. Budskap fra mennesker virker som plaster og forbindinger på sår; de stopper blødninger og hemmer infeksjoner i sårene. Ikke rart at våre gode mødre blåste på sårene våre og at det virket det med en gang, i alle fall stoppet det gråten effektivt. Det er mange der ute som viser meg ordentlig vennlighet og varme, sender meldinger og sms’er til oppmuntring og trøst. De dårlige vennene melder seg jo vanligvis ikke, heldigvis skulle jeg kanskje si. Men man er jo aldri sikker på hva dårlige venner kan foreta seg. De er ofte de mest aktive. Og de føler selv at de er velmenende. Jeg blir ganske sterkt berørt og preget av alle typer av ubehageligheter for tiden. Tåler lite. Altfor lite. Noen folk har en ubehagelig innvirkning på meg bare ved at jeg tenker på dem. Jeg går av veien om jeg møter dem.
Sorry. Dette er et ømt punkt, det er sant. Jeg tar så å si aldri telefonen mer. Beklager så meget til alle dere som ringer. Beklager virkelig. Å ta telefonen er blitt krevende, noe jeg gjør med stor ulyst. Det gjør med nesten kvalm. Også meldinger har denne virkningen. Jeg merker det med en gang jeg hører og ser en melding som kommer inn i telefonen min. Først føler jeg en slags svak redsel. Jeg tror det er redsel, så åpner jeg meldingen og da blir teksten borte for øynene mine. Den løser seg opp. Det er ikke det at jeg ser dårligere. Nei, selve teksten løser seg opp, og jeg må ta en fast bestemmelse og anstrenge meg for å kunne lese den. Den instinktive reaksjonen er å legge telefonen bort. Den leser seg ikke selv, så å si automatisk, slik som det var tidligere. Det koster noe å lese det dere skriver, og det gir med nesten ingenting lenger. Selv ikke når det er positivt og oppmuntrende ment. Det folk skriver eller sier opplever jeg som en slags krav, et imperativ, en beskjed om eller en ordre om å stille opp, gjøre noe, komme meg i gang og ut i verden, være slik jeg har vært. Jeg er ikke det.
Jeg orker heller nesten ikke å snakke med noen om noe som helst lenger. Hva skal jeg eventuelt snakke om ? At jeg sitter her i en slags underverden, i en formørket nedre verden, dag etter dag etter dag. Passiv….uvirksom…folkesky…..i en bakevje…..mer og mer som en slags zombie….hverken utstøtt eller i eksil….hverken syk eller frisk….hverken levende eller døende. Verken stolt eller flau. Helt utenfor normale kategorier. Riktig, jeg vet ikke lenger hva jeg er og hva jeg skal snakke om. Ord blir fattige når de skal beskrive denne formløse fattigdommen. De kan også bli som varme poteter. Som penger man ikke har. Som knust glass. Som spiker. Som en brennmanet i sjøen når man vil bade. Det er vanskelig å ta slike ord i munnen. Nei; den forlegne sannheten er at jeg orker dessverre ikke ta telefonen fra dere. Orker ikke å snakke eller forsøke å si noe. Som oftest vet jeg jo hva dere vil si, og hva jeg selv kommer til å si. Det meste er allerede sagt. Eller kan ikke sies. Det bør kanskje ikke sies.
Jeg har ikke funnet mye om tilstanden min i den psykologiske faglitteraturen. Ikke har jeg lett noe særlig heller. Men jeg har ide om at Søren Kierkegaard av en eller annen grunn visste noe om disse tingene, i allefall skjønte han at folk som er inne i det rommet som jeg er kan begynne å lage en slags nytelse av sin egen elendighet. Det er når han beskriver de ulike posisjonene i det ‘estetiske’ mentale universet – for ifølge Kierkegaard er det subjektive virkelighetsrommet som mennesket bærer med seg innrettet som en slags scene med mange dramaturgiske posisjoner og aktører – en av disse posisjonene eller indre aktørene er det han kaller det estetiske eller nytelsesopptatte. Den tungsindige estetiker, og det er vel denne posisjonen jeg står i fare for å reprodusere om jeg ikke passer meg. Denne lavstemte estetiker sier at «livet er blitt meg en besk drikk, og dog skal den inntakes som dråper, langsomt, tellende.»  Han fortsetter langs samme sporet - man skulle nesten tro dordene kom fra meg: «Min sjel er så tung, at ingen tanke mer kan bære den, intet vingeslag mere løfte den opp i eteren. Beveges den, da styker den kun langs hen med jorden som fuglens lave flukt, når det blåser opp til tordenvær. Over mitt indre vesen ruger en beklemmelse, en angst, som aner et jordskjelv.»

Jeg kan være nede i gjørmen, men jeg er såpass orientert at jeg fortsatt kan passe meg for å begynne å iscenesette slike indre posisjoner uten å skjønne det selv.

Det kjennes om det indre limet som gjør at jeg holder fast ved folk og det sosiale livet er blitt borte. Jeg holder ikke fast ved noe som helst lenger. Ingenting kleber ved meg, det passerer meg uten å festne seg. Endog ting som har festnet seg godt i løpet av årene og som utgjør min livshistorie begynner å løsne, det slipper taket. En etter en faller de av og vekk, som når noe faller eller blir kastet ut i sjøen fra et skip i bevegelse. Til sist blir det igjen en tomt skip. Et navnløst spøkelsesskip uten mannskap og uten last.
Det virker som om jeg bare ser ryggen på folk. Jeg tror ikke at de har vendt meg ryggen med vilje. Men alle viser meg ryggen, ansiktene ser jeg ikke lenger. Jeg ser aldri ansikter, jeg husker ikke ansiktene på folk. Alle er opptatte med tingene sine. Jeg er på vei et annet sted. Å ferdes på egen hånd så lenge i ukjent territorium får følger. Det gjør noe med en. Jeg merker at jeg i et par-tre år uavlatelig har virret rundt og rundt i et fullstendig ukjent indre område. Tiden stoppet uten at jeg merket det. Alle dager er like, jeg lever hele tiden en og samme dag. Jeg kjenner ikke verden igjen. Vet ikke hvor jeg er. Vet ikke hva jeg holder på med. Jeg er rammet av en orienteringslidelse. Mitt indre kompass er i ustand. Det har gått i spinn. Jeg orienterer meg som et primitivt insekt. Bevegelsene mine styres som en slags taksis der det finnes to retninger; en mot det svarte fargeløse, en mot det hvite og lyse, med alle livets tenkelige farger. Imellom er alt grått, et ingenmannsland. Jeg finner ikke retningen, jeg blir gående i mellomrommet, vandrer i ring, frem og tilbake. Jeg er på villspor, ingen veier fører videre, jeg kommer ikke ut herfra. Jeg tviler, ja jeg er i tvil om det meste, om valgene jeg gjorde og følte at jeg måtte gjøre og som har ført meg hit, jeg er usikker på om de var av det gode. Jeg dristet meg til å ta en farlig bestemmelse. Jeg måtte gjøre det. Det er lett for dere å være kritiske på akkurat dette punktet, dere er trygge og kan holde på med det dere alltid har holdt på med. Jeg følte at jeg måtte tpøve å finne ut av ting, de nye tingene, være åpen og ta imot det som kom. Jeg ville la være å sette meg til motverge. Gi opp med å protestere, bare la ting skje, gi mykt etter og følge føyelig med. La meg falle og la fallet gå sin egen gang. Herregud, jeg liker egentlig ikke å innrømme det som kommer nå; benytte en av de få anledningene som et menneske har til å komme seg løs, løsne båndene til virkeligheten og til selvbildet som en er fanget av, som jeg holdes fast av og i, ta det som kom og gi meg selv mulighet til å finne nye veier, lete i meg selv, oppdage mine dypeste grunner eller konstruere mine egne dypeste grunner. Om slike finnes. Rive meg løs fra mine egne tyngdekrefter og komme meg ut i det frie vektløse rommet. Ja, jeg hører nesten tankene dine; dusteri, den reneste galskap, forsinket hippieinnbildning – hva kan man ellers si til dette drømmeriet. Men jeg slipper å høre på dere; det er ingen drøm lenger. Det er et stykke realitet som pågår; jeg er allerede der ute i rommet, revet løs fra tyngdekraften, svevende, vektløs. Her har jeg tenkt å bli en stund. Det er mulig at jeg ikke har noe valg, at meg må fortsette å være her.
Egentlig er det unødvendig å tvile. Jeg vet at valgene var gale, alle slike ville valg er gale, utenom det å dø finnes det ingen brukbare utveier fra den ordinære tilværelsen og dermed ingenting man kan velge. Nei, jeg vet da det. Å dø er når det kommer til stykket ingen utvei. Heller ikke lottogevinster. Det er ikke engang sikkert at jeg har kommet hit jeg er som følge av mine egne valg. Det føles nesten som en skjebne, noe uavvendlig, som måtte inntreffe samme hva jeg foretok meg. Tanken på en utvei fra utveien ligger der enda, sammen med den konstane murrende fortvilelsen, men den er blitt mye svakere, nesten utvisket. Hva blir igjen til slutt ?
Jeg er der jeg er. Jeg har mistet alt, Meg selv, helt sikkert – jeg har definitivt tapt meg selv. Jeg er igang med en uendelig og ørkesløs vandring gjennom ulendte ødemarker, Jeg kjenner ingen, ingen er kjente for meg. Langsomt og nølende roter jeg omkring i et infernalsk trøstesløst landskap fyllt opp med nakne tause og stumme veiskilt. Ingenting er skrevet på dem, de opplyser ingenting, her finnes det ingen veier, ingen retninger; å spørre seg fram er vanskelig når jeg ikke lenger skjønner hva folk snakker om. Folk skjønner ikke hva det er jeg vil spørre dem om, de vender bare ryggen til meg og lister seg vekk. Hva skal de svare denne forkomne villsjelen, alt ligger der tydelig og klart for dem. Jeg strever meg fram med den største usikkerhet, steg for steg, snubler og vakler og ramler og reiser meg opp igjen, hiver etter pusten, jeg kjenner mitt stadig trøttere hjerte dunke med tunge motløse slag, angsten som har tatt tak i magen, jeg hører tankene mine som hvisker at jeg må finne en måte å gi meg på, jeg må ta til vettet; jeg får stadig oftere lyst til å ta en lengre pause, gi litt opp, men så fortsetter jeg allikvel på samme måten; videre. Hver eneste våken dag, på egen hånd. Det finnes ingen hvile i søvnen, jeg fortsetter på samme vis når jeg sover, det sies at søvn er en slags død, en petite morte, men selv ikke da finner jeg noen fred, søvnen er død man kan våke i og som man hele tiden våkner fra.
Hva er poenget ? Mot hva, for hva, for hvem, hva er vitsen ? Når man i allefall er nesten ferdigkjørt ? Jo, det er sant; jeg aner gradvis litt mer om hva dette handler om, tror jeg. Jeg kan ikke si at jeg vet det, det gjør jeg ikke. Men jeg har en svak anelse om at dette bare er begynnelsen, at det er langt igjen, det er bare å fortsette, selve fortsettelsen er akkurat nå det vesentligste. Videre, videre, ikke se seg tilbake, ikke jakte på nye utveier og løsninger og pauser, ta det som kommer, fortsette uten opphør, ikke tenke på noe annet enn å fortsette. Lære seg å godta det som er som den veien en må gå, se den veiløse veien, skjønne at veien nettopp er den ikkeveien en ønsker seg bort fra hele tiden til tryggere ruter.
Etter en lang vandring rundt og rundt, frem og tilbake, mer og mer i full forvirring har jeg sant nok pådratt meg en følelse av overveldende tretthet, av å være oppbrukt, det kjennes som om jeg er rammet av og blir trykket eller dratt ned mot jorden av en tyngende allestedsnærværende kraft. Jeg har lyst til å kaste av meg alt for å føle meg lettere, klær, sko, hud og hår, hele kroppen, tankene, følelser, alt jeg er; jeg kaster gjerne alt bare for å slippe å bli trykket flat ned mot jorden, for å komme løs. Som en annen martyroid Bartolomeus kjenner jeg den vanvittige lengselen etter å bli flådd levende, kle huden av kroppskjøttet og komme meg naken ut i det fri. Etter 60 leveår og snart 21690 halvt glemte levedager har jeg pådratt meg en svær overdose av normalitet, av hverdager, av saklighet, av snusfornuftighet; denne måten å gå gjennom livet på ble av seg selv for mye, det nådde sine egne grenser, det gikk i stå av seg selv, som en motor som etter hundretusener av km’er med ett bryter fullstendig sammen over det hele av en endelig metalltretthet og sier stopp. Etterpå er det stille, ikkeliv.
Hva betyr det om bortkomne folk som meg selv ønsker å berette om andre perspektiver på dette livet, på det å leve, om vi vil fortelle at vi har lagt merke til noe annet, at vi har en annerledes livsfølelse, og lignende subjektive fornemmelser. Dere der ute i det normale livet har mistet evnen til å oppfatte og å ta slike budskap for det de er, dere har mistet evnen til å forholde dere til dem. For dere er det jeg beretter en slags ugress eller skadedyr, en slags mental smittesykdom som man må komme seg vekk fra. Dere vender dere instinktivt vekk, vet ikke bedre enn å betrakte dennslags som overflødig slagg, i beste fall som symptomer på noe annet, psykiatriske plager og som tegn på at man har rotet seg bort fra den overveldende og formidable normalitetens herligheter. Og så aner dere ikke engang at det er dere som er på villspor, fanget av en slags benektelsens slør, en forfalskning. Akk ja, hva kan man egentlig forvente av folk som er så oppslukt av sin egen daglige tanketomhet at de ikke oppfatter at livet rommer ekte ødemarker, som ikke oppfatter forskjellen på det å gi opp og det å skrive om følelsen av å ville gi opp, av å måtte gi opp ?
Betrakter en de siste par-tre årene mine utenfra virker det kanskje mest som jeg har stått totalt stille, stagnert, gått i stå, stoppet opp og gitt meg for godt. Trukket meg inn i en tilstand der lite eller ingenting skjer. Det er jo et vis slik det forholder seg. Mange dager skjer det ingenting. Absolutt ingenting. Tiden står faktisk stille. Ingenting foregår. Dagene går ikke lenger. Alt bare er. Mitt gamle aktive liv har bit for bit avviklet seg, sneket seg vekk, ja, for det er slik det har foregått, det har gått av seg selv mer enn noe jeg har villet, mitt gamle liv har bit for bit ramlet sammen som et skjørt korthus. Jobb, venner, reiser, optimisme, kroppslig fungering, alle har stukket av. Hva har jeg igjen ? Hva sitter jeg tilbake med ? Ute av jobb, ute av stand til å gjøre en hvilken som helst jobb, ute av stand til å løse mange enkle hverdagslige oppgaver, nå i mai måned maktet jeg ikke engang å fylle ut de nesten ferdigutfyllte ligningspapirene mine engang. Noen dager forsinket, en uke ut i juni, tok jeg meg sammen – overraskende nok, og ringte tilslutt til ligningskontoret lenger ut i fjorden og ba om hjelp; jeg mumlet inn i mobiltelefonen at jeg har jobbet med å hjelpe folk et langt yrkesliv, nå trenger jeg at noen kan hjelpe meg, jeg mumlet det til et overraskende hyggelig damemenneske der ute på ligningskontoret. Hun ba meg komme for å se på sakene over helgen. Jeg er nå uten normale forbindelser med virkeligheten, utenfor alle former for aktivitet og sosial kontakt, uten deltaking i vanlige velsmurte sosial kretser. Det som står igjen er, ærlig talt; det vet jeg ikke. Det er ikke mye. Jeg vet ikke hva jeg har igjen, men livet mitt fortsetter allikevel, det fortsetter av seg selv, stille og tregt som en gyllenbrun og mørktonet brakkvannselv som flyter gjennom flokete kratt og buskklynger i et fjerntliggende ødslig myrområde. Dystre skyggeaktige og harde skapninger sirkler langsomt omkring nede i dypet, jaktende på bytte, på øyeblikk av svakhet, på sårbarheten.
Jeg rusler og vakler videre så godt jeg makter. Men jeg har en fornemmelse at jeg har kommet på avveier. Jeg greier ikke lenger å orientere meg skikkelig. Jeg vet ikke lenger i hvilken retning jeg beveger meg. Allikevel; for meg oppleves denne bortkomne perioden ikke utelukkende som stagnasjon, jeg kjenner riktignok ofte angsten og en slags nedverdigelse over ikke lenger å være meg selv, oppegående, den jeg var og har vært gjennom tiår. Det var ikke bestandig noe særlig å skryte av, de skal være visst, men det så iallefall ut som en slags bra liv sett fra utsiden, i det minste var det utrustet med god kamuflasje. Når den faller bort, da står en naken igjen, eksponert for alt og alle. Kamuflasjen er mye viktigere enn det den kamuflerer. Når en ikke lenger kan dekke seg til, da er det ikke lenger noe å dekke til, da står en der og kan ikke annet. Å fungere er å kunne dekke seg til, å ha evne og mulighet til å kamuflere seg. Når kamuflasjen faller, blir borte, står en ikke bare naken igjen, men fullstendig gjennomsiktig med sine mangler og svaheter som er den reneste provokasjon i det sosiale spillet. Nakenheten er ikke det verste, det er gjennomsiktigheten til det som ikke tolereres som kjennes verst. Som gjennomsiktig føler en seg utålelig ubrukelig, en provoserende ubrukelighet både for seg selv og andre. I en annen og hardere epoke hadde jeg visserlig vært på vei inn i undergangen. Kanskje er jeg på vei dit i allefall ? Hvem vet vel hvorhen min tilfeldige vandring langs disse ukjente glemte veiene og bakgatene kan føre meg ? Men som sagt, jeg har på samme tid vandret eller vaklet en viktig etappe i disse årene, muligens er det flere ulike etapper jeg har lagt bak meg, det har jeg ikke oversikt over enda. Jeg er ikke engang ferdig med å rusle gjennom den siste av dem, og vet heller ikke hvor langt det er igjen av dette stykket. Det er som om livet mitt har revet seg løs fra den ytre konstruksjonen det vanligvis foregår innenfor, det har løsnet alle koblingene som tidligere bant det fast, holdt det sammen; nå forløpet det helt på egen hånd, i sitt eget lende, uten normale veivisere og tidsangivelser. Uten noen som helst tidsregning utover den grunnleggende at dagene går og blir uker og måneder og år. Jeg kan bare forsøke å henge med, så lenge jeg våger, finne frem dit livet mitt selv finner veien. Jeg uroer meg nesten hele tiden, av og til er denne uroen plagsom intens, jeg må bruke hele dager på å avlede og mildne og mestre uroen, jeg er bare så lite vant til denne usikre måten å ta seg fram på, jeg frykter at jeg er kommet ut av kurs, er på villstrå, er på tur til steder ingen som er ved sine fulle fem ville ønske å komme.
Sykdommen og behandlingen og alt det andre den førte med seg på jobben og i livet mitt har selvsagt vært en kjedelig påkjenning, en trussel, et nederlag og en nedverdigelse; ja, noe jævelskap for å si det som sant er uten at det sier mye. Jeg ville helst vært hele greia foruten, men slike ting er ikke noe man har anledning til å velge seg bort fra. Selvsagt forsøker man å snu seg bort, benekte ubehagelighetene og komme seg unna på et eller annet vis. Jeg har i allefall forsøkt så godt jeg kunne å vri meg løs fra den sviende bitre og brutale kroken, men til slutt er jeg innhentet av det man ikke kan snike seg unna. Det står der utenfor døren og venter tålmodig og bestemt, er ikke til å rikke. Skjebne er skjebne, du får bli med. Det er slik tingene er innrettet for alle. Tiden din er ute og tiden er inne. Nå er det din tur. Pausen er over. Du har hatt din tid og dine sjanser. Men jeg har så mye jeg skulle ha gjort, ting jeg aldri har hatt tid til å gjøre ? Det handler ikke om det, man har gjort det man har gjort, det er alt som er, mere er det ikke å si, basta ! Du må komme. Vi skal videre. Hvorfor, og hvor ? Jeg spør og holder meg skikkelig fast, har ikke tenkt å bli med på noe før jeg har fått svar. Det er mange spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Men svarene kommer aldri, det har ikke noe med det å gjøre. Tiden min er kommet, og da er det ikke mer å spørre om; vi må videre, hvorhen vil vise seg. Ingen spørsmål og ingen svar, bare det ubøyelige og imperative krav om å følge med. Jeg vet at jævelskapen i livet samtidig har en nytteverdi, så man må passe seg for å ta bort eller ønske vekk all jævelskap. Vi trenger den sårt, selv om det verker og svir og smerter, selv om den er uutholdelig vond. Ramler man først uti den stygge strie elva og det store fossefallet kommer nærmere og nærmere, uten nåde, så må man bare la seg flyte med og forberede seg på det som kommer og håpe det beste. Jeg er på et vis blitt et annet menneske etter det store fallet. Nei, det er selvsagt galt å si det på den måten. Ingen kan bli et annet menneske, det er like godt å slå det fast. Heller ikke jeg. Selvsagt ikke, det var en forsnakkelse.
Hva har da skjedd, hvordan kan jeg si det på en riktigere måte ?
For det første, og dette er det ikke lett å skrive; jeg er et skadet menneske. Jeg innbiller meg ikke å bli forstått når jeg skriver noe slikt, ingen er ødelagt vil dere si med den vanlige selvsikre minen som bare avslører at dere aldri tviler på noe av det dere selv tenker og tror. Men, det er det grunnleggende faktum; jeg er ødelagt. Ute av stand, ubrukelig til mange, altfor mange ting. Det er akkurat her jeg må beynne, akkurat i dette ene avgjørende arkimediske punktet. Ødelagt. Dette vil jeg slå fast, helt definitivt, en gang for alle. Herom skal det ikke være noen som helst tvil. Jeg er beskadiget i meg selv, i mitt eget vesen, som meg selv. Helt inn til roten av mitt vesen og min eksistens her på jorden. Her vil og må jeg finne min nye begynnelse, om det i det hele tatt finnes en ny begynnelse. Bortsett fra dette første faktum er det også mulig at jeg er i ferd med å dø en annen slags død enn den jeg har ønsket meg. Jeg er ikke helt fornøyd med denne formuleringen; den høres ikke bra ut; det er riktigere eller bedre å si at jeg i virkeligheten alltid har følt meg udødelig og at denne innbildningen er i ferd med å miste litt av taket på meg. Det er altså mulig at jeg er under angrep av og langsomt blir erobret av grådige ekspansive dreperceller som før eller senere når målet med å ta livet av meg. Det kjennes slik ut. Det er antagelig ikke målet til disse agressive cellene, men det blir tilslutt resultatet av det de holder på med. Dette vil jeg selvsagt få vite mer om den nærmeste tiden, når jeg får svar på de prøvene som er tatt. Men i mellomtiden er jeg blitt skadet og ødelagt og ubrukelig, både kroppslig og mentalt. Satt tilbake til et slags utgangspunkt, der alle ting begynner. Eller slutter, for den saks skyld. Jeg er satt tilbake, ikke bare av denne kjedelige sykdommen, men like mye av behandlingen og av alle de følgene dette har hatt for meg som person og for livet mitt. Kanskje mest av dette siste. Jeg er i dag sterkt redusert og mye av det jeg har drevet med som psykolog og i livet ellers makter jeg ikke lenger, det ligger helt utenfor min rekkevidde. Det har tatt tid for meg å innse dette, lang lang tid. Det har skjedd motvillig, nølende. Det er vanskelig å innse slike ting når man tror og ønsker at man er som før eller at man ganske snart kommer til å bli som før igjen. Men nå har jeg nådd fram til og godtatt denne erkjennelsen, at jeg er et forandret, redusert menneske. Hva så, hva innebærer denne innsikten for meg og for livet mitt ? Er det noe å mase med, å rope ut til alle ? Verden er og har alltid vært fyllt opp av skadde, av alvorlig skadde mennesker, som fra fødselen eller underveis i livet har mistet ben og armer og evner og syn og seksualdrift og alt som det er mulig å miste uten at livet selv går tapt. Livet er ingen menneskelig velferdsforening, det følger ikke menneskelige eller moralske eller kosmetiske oppskrifter. Hva slags poeng er det da i å komme med nok en traurig nedgangsberetning ?
Her vil jeg komme med en for meg helt uvanlig ting, en advarsel; ja, jeg mener det, en advarsel. Jeg har svært lite til overs for våre dagers forfalskende dyrkning av alle slags optimismer som handler om overvinnelser av sykdom og nederlag og motgang. Alle har funnet veien til helse og frelse, noen løper, noen går, noen synger og danser, andre masserer og berører, og noen bare tror og innbiller seg ut av elendighet og sykelighet. Mange finner behandlingen og terapien som virker, alt ender godt til slutt som en dansk kvinnelig pilegrimsprest i Nidarosdomen som jeg har blitt kjent med bruker å si det. En verbal refleks, hun tror ikke på det selv.
Vår tids forherligete terapeutiske kode passer ikke for meg og min elendighet; jeg er ikke optimist, jeg håper ingenting, jeg har ikke tenkt å oppføre meg som om jeg er min egen Snåsamann, jeg har ikke overvunnet noe, jeg har ingen seire å se tilbake på. Jeg er ikke noen moderne sykdomshelt som har lidd av depresjon eller sjenanse eller alkoholmisbruk og har funnet terapien som virker og bekjempet og lagt dette bak meg og kommer tilbake til det normale livet som noe stort og vellykket. Jeg har ingen eksemplarisk og tilbakelagt eller avsluttet sykdomshistorie å fortelle i et eller annet populariserende psykiatrisk eller medisinsk magasin som man får levert på nettet eller i posten og som promoterer den lyse optimisme og helteaktige kampen mot lidelser og plager og nederlag. Alle ting har sin terapi, alt har sine løsninger, alle lidelser har sin rette behandling, alt ender godt bare man er heroisk nok og står på, som det heter. Tvert imot, for meg gjelder det bare en eneste ting, det er min paradoksale seier, den seieren som viser at jge er uovervinnelig, og det er at jeg har tapt, jeg orket ikke noen form for kamp, jeg har latt meg flyte med, jeg har falt gjennom, jeg har gitt opp og har tenkt å fortsette med det like til jeg er ferdig. Til jeg har vunnet. Jeg har vært nede for telling, jeg er fortsatt nede for telling og finner meg godt til rette med det. Jeg liker faktisk meg selv i denne litt nedoverbøyde og kuete posituren. Knelende. Ydmyket, uovervinnnelig. Jeg har det jeg har, jeg er den jeg er, jeg er hverken kurert eller helbredet eller tilfrisknet eller tilbake på arenaen, på jobb, fit for the old fight. Jeg har trukket meg, fått nok, har lagt ned våpnene. Den gamle hankatten min, Oddmar, fikk skikkelig juling her i vinter av et eller annet rovdyr. Før jeg forsto hvor alvorlig skadet han var, gjorde han noe han aldri har gjort tidligere; han krympet seg mer og mer sammen i en underlig ydmyk stilling før han forsvant dypt inn under sofaen, helt inn til veggen og lengst mulig vekk fra folk. Der ble han liggende og hadde tenkt å bli liggende helt til jeg forstod at jeg måtte hente han fram og bringe han til dyrlegen for et nødvendig inngrep. Han er fortsatt i live og full av livsmot. Det er denne slags nederlagsvei som passer for meg meg, den vil jeg gå, den fører meg dit jeg ønsker å komme. Så kan andre la seg rive med eller forføres av heltedrømmer og overvinnelsesretorikk, dersom de foretrekker det. Det har jeg fått nok av.
Jeg ris av en mare, jeg undergår en slags eksistensiell utsultning uten å vite hva det kommer av. Av og til føler jeg meg som en ‘muselmann’, fangene i de nazistiske dødsleirene som bare svant hen. En Muselmann beskrives på følgende måte:
“Ekstremt tynn, uklare øyne, apatisk, trist ansiktsuttrykk, gråfarget hud som så ut som hardt papir. Håret var grovt, grånet og gikk lett i stykker. Hodet virket langstrakt, kinnbenet og øyehulen var svært markerte. Men også den åndelige,intellektuelle og følelsesmessige aktiviteten var radikalt redusert. Fangen mistet hukommelsen og evnen til å konsentrere seg. Hans bevisthet var bare rettet mot mat. Sultfantasier dekket over den fryktelige sulten. Han oppfattet bare ting som lå rett foran øynene og hørte bare når ordene ble skreket høyt. Uten motstandsevne ble han banket og slått. I den siste fasen følte han ikke engang noe sult eller smerte mer. ”Muselmannen” omkom fordi han ikke kunne fortsette. Han var symbol for massedød, sultedød, være overlatt til seg selv, sjelens død, et levende lik.”
Natt og dag, dag og natt; jeg kjenner at jeg er smittet av noe; et mental virus eller en giftig parasitt. Jeg aner ikke hva det er. Et blinkende sort lys forfølger meg hvert eneste lite øyeblikk, jeg vet ikke om det er mørke eller lys som plager meg, eller begge deler. Hele tiden dette ene, som jeg ikke kommer bort fra:
En sykelig transcendental følelse av å være forsvunnet, eller kanskje mer at jeg er i ferd med å forsvinne.
Ikke en hvilken som helst forsvinning; det er noe som er annerledes og uforklarlig. Det underlige med denne forsvinningen er at den pågår hele tiden, den tar ikke slutt, det er en slags kontinuerlig og uendelig forsvinning uten endepunkt. En stund trodde jeg at den kom til å gi seg, at det dinnes et sluttpunkt, en gang ville jeg være forsvunnet og det var over. Da fikk jeg fred. Det er ikke slik. Dette er en annerledes forsvinning, en ny type forsvinning som ligger utenfor normale begreper. Den fortsetter som om jeg skal holde på med å forsvinne så lenge jeg lever, uten å få lov til å forsvinne for godt. En omvendt narsissisme, en slags grenseløs selvforminskning og selvforakting?
Samme hva jeg gjør er det der; et indre åpent sår. Jeg er utstøtt av meg selv. En forbannet fornemmelse av avstand til alt og alle, av fravær, av sosial vektløshet. Av å være merket av ingenting. Følelsen tiltar, den øker, den spiser meg langsomt opp innenfra og utenfra.
Mest i form av en vag ubehagelig anelse.
Andre ganger treffer den meg som et voldsomt slag; jeg stivner i overveldende skrekk. Ikke vanlig hverdagslig skrekk, for en knurrende bikkje eller innbrudd om natten. Nei, noe uforståelig, noe umåtelig sterkere. Hverken mer eller mindre, en absolutt overveldende skrekk. Som om jeg står her helt på egen hånd, konfrontert med noe overmenneskelig, noe som ikke er av denne verden. En illevarslende, brennende busk i ødemarken.
Jeg merker at jeg er rammet. Jeg merker at jeg kan ha vanskelig for å holde meg oppreist.
- Hva kan jeg gjøre? Hele tiden mumler jeg repeterende til meg selv; – Hva faen er dette? Hva foregår, hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Jeg merket først at tilværelsen bleknet. Jeg vet det høres underlig ut. Jeg var ikke engang sikker på om det var tilfelle. Om jeg bare innbilte meg det. Hvordan kan verden begynne å blekne, tenkte jeg? Men allikevel tok jeg meg ofte i å føle at tilværelsen ble mattere og blekere; at til og med jeg selv bleknet. Selv om det skjedde gradvis, virket det inn på meg. Hvem ønsker å blekne? Jeg begynte endog å ta kunstig sol for å motvirke følelsen. Under en ferietur på Tenerife ble jeg et øyeblikk sikker på blekningen. En morgen jeg gikk ut på verandaen for å se utover landskapet og havet der ute merket jeg at en underlig blind følelse var kommet inn i øynene mine; fargene var borte eller i alle fall svekket; alt jeg så på hadde fått en grå tone eller kanskje nærmere en brun tone. Det lignet et slør som lå over virkeligheten. Et lite øyeblikk var jeg helt sikker på at noe foregikk med meg. Samtidig reagerte jeg ikke noe særlig; jeg kjente en blek likegladhet.
Senere tvilte jeg selvfølelig igjen. Det er jo velkjent at skyer av gul ørkensand fra Sahara ofte legger seg over de kanariske øyene.
Det var slik det var; bortsett fra fornemmelsene av blekning visste jeg egentlig ikke noe sikkert. Men følelsen var ikke til å ta feil av. En slags svekkelse og utydelighet rammet eksistensen min. Den tok ubønnhørlig over alt. Ikke med ett slag, plutselig. Nei; stillferdig, snikende. Litt etter litt; farger ble svakere, følelser ble mattere og mattere, jeg selv og min person gjennomgikk en sakte degradering og svant etterhvert mer og mer hen. Jeg gikk til side når jeg møtte folk. Folk tok mindre og mindre notis av meg. De svarte ikke om jeg snakket til dem, de så ikke når jeg hilste på dem. Jeg likte ikke lenger å gå inn i butikker; det virket som om betjeningen ikke la merke til meg. Jeg fikk jo aldri betale. Likeens på restauranter, jeg kunne bli sittende i en uendelighet før jeg fikk servering. Det hendte at andre bare forlot rommet på møter slik at jeg ble sittende alene ved det store møtebordet med tomme stoler rundt meg. Ingen ubesvarte anrop på telefonen, ingen meldinger. Hva skal jeg med eposten når ikke mottar noen epost?
En ting er at jeg med årene er blitt langsynt og at jeg hører litt dårlig. Det er forståelig. Det er ikke forståelig at stemmen min lød svakere eller veikere. Endog kroppslig merket jeg massen forsvinne, jeg ble tynnere og magrere uten at jeg gjorde noe for det. Beinbygningen og blodårene ble synlig. Jeg kunne føle skjellettet like under huden.
-Nei, nei! Jeg det var ikke snakk om noen slankekur! Det har jeg aldri bedrevet med!
Det lignet kanskje litt på anoreksi. Jeg kjente et indre slektskap med anorektikere; en gang kom jeg på at jeg kanskje led av en slags eksistensiell anoreksi. Jeg hadde ikke spisevegring; som allerede sagt slanket jeg meg selvsagt ikke. Det var noe helt annet. Noe jeg ikke kjenner eller forstår og ikke vet hva heter tok seg inn i min tilværelse. Nesten som om noen eller noe fikk tak i brukernavnet mitt og passordene og begynte sitt eget spill med meg. Det hendte at jeg våknet midt på natten med en eneste tanke i hodet; at jeg av ukjente krefter var blitt tildelt en spesiell skjebne. Et spesielt skjebneforløp har tatt over livet mitt. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.
En annen natt dukket det merkelige ordet ostrakisme opp i hodet mitt. Tanken surret rundt der inne i det forvirrete hodet mitt:
-Kan jeg rett og slett ha blitt ostrakisert?
Ja, det er faktisk tilfelle. Jeg fikk for meg at det kan ha foregått en hemmelig kampanje eller avstemming et eller annet sted i samfunnet der et ondsinnet usynlig flertall har besluttet å forvise meg; tilstrekkelig mange har skrevet navnet mitt opp på potteskår og dermed landsforvist meg til langsom forsvinning og usynlighet. Jeg kan innrømme det med en gang. Egentlig er det ikke overraskende at jeg begynte å drømme om ostrakisme. Jeg utviklet en periode en slags teori om nødvendigheten av ostrakisme som en demokratisk mekanisme for å sikre menneskelig balanse og likhet. I våre dager er dette en negativt ord. Vi innbiller oss i vår forfeilete humane idealisme at man bør ikke behandle folk på denne måten. Jeg er helt uenig i dette. Ostrakisme er potensielt en god institusjon. Vi trenger mye mer av den. På samme måte som vi trenger rettsvesen og et straffesystem for å holde nede lovbrytere – dette er rettet mot fattigfolk og tapere – så trenger vi et parallelt sanksjonssystem for å hemme og holde nede sosiale vinnere og egotrippere; alle slags overdrevet oppmerksomhetssyke og maktbegjærlige folk. Det var demokratene i Aten som først skjønte at velfungerende og gode samfunn har behov for en ordning med ostrakisme for holde maktbegjærlige og storhetssyke mennesker i sjakk. Jeg er av den oppfatningen at de kloke atenerne praktiserte en levende og ekte likhetsprakis seg imellom, de hverken aksepterte eller tålte at enkelte forsøkte å ta seg til rette overfor andre. De mente og trodde på likehetstanken, basta! Da var det en enkel metode å skrive noe på et potteskår eller en ostracon slik at vedkommende ble påtvungen en timeout. Det er lett å se hva som skjer når et samfunn blir uten slike mekanismer. I tomrommet som oppstår når en ikke kan bruke ostrakisme for å dempe dem tar grådige og begjærlige eliter og rikfolk og kjendiseriet fullstendig overhånd. He?regud; kan det virkelig være noen som greier å leve med den patologiske tilstanden vi har nå form tiden. Nei; tilbake til Aten; la oss få ostrakismen tilbake! I mitt tilfelle er det derimot snakk om en annerledes og mer ondsinnet snikostrakisme.
Jeg har vært innom andre muligheter.
Jeg har hørt at det i hver levende celle er innebygd et visst antall celledelinger; deretter er det slutt. Helt av seg selv begynner den å visne hen og dø. Kanskje er det som hender meg noe lignende; jeg har uten å vite det brukt opp eller annet som er avgjørende for hvorledes mitt sosiale liv arter; deretter er det over, jeg forsvinner rett og slett. Jeg har jo ikke akkurat sagt nei takk til alt sammen.
Først viste det seg gjennom små og ubetydelige forandringer. Deretter mer og mer tydelig, på flere og flere områder av livet mitt. Jeg som alltid har elsket diskusjoner fikk mindre og mindre å si. Jeg sa mindre og mindre. Når jeg snakket kjente jeg at jeg egentlig kunne ha tidd stille; jeg hadde ikke noe på hjertet eller det var omtrent som om det ikke lenger var jeg som snakket. Det var samtidig mindre å snakke om. Alt er jo sagt allerede. Det førte til at jeg sa mindre og mindre, uten at det i og for seg gjorde så mye. Mange ganger er det en fordel. I våre dager snakker folk altfor mye. Snakkemaskinene går på tomgang. Alle har glemt kunsten å holde kjeft. Alle har et eller annet de ønsker å fortelle. Folk fyller omgivelsene med det tomme ustoppelige pratet og snakkingen sin, et plagsomt uvær av logorrhea ligger over verden. Kan dere ikke bare holde kjeft et eneste lite sekund!
Det kom fra alle kanter. Jeg ble omringet eller omsluttet av en følelse av fravær som forfulgte meg hvor enn jeg gikk og sto.
Uker, måneder, flere år har gått siden de første bittesmå tegnene. Jeg hadde et lønnlig håp. Kanskje ville det gi seg. Gå over.
Det fortsetter. Jeg forsvinner hele tiden mer og mer. Hvor langt kan det gå? Hvor mye gjenstår det før det er slutt og jeg er helt forsvunnet?
Det verste er kanskje denne følelsen av ukjent skjebne; at jeg ikke har den ringeste anelse om hva dette innebærer. Hva er det egentlig som foregår? Jeg har ikke hørt om andre som er utsatt for noe lignende. Folk holder seg vanligvis med helt ordinære og velkjente plager. Panikklidelser, sosial angst, kronisk trøtthet, utbrenthet, depresjoner, ustabilt følelsesliv, bryst- og prostatakreft, trøbbel og mobbing på arbeidsplassen. Jeg ser med misunnelse på folk som omgir seg med velkjente lidelser som man kan snakke om og nesten slå om seg med og skryte av at man har pådratt seg. Om noen sliter med en ukjent eller dårlig forstått lidelse kjemper de en hard kamp for å spre kunnskap om det og få den akseptert. Å lide er et adelsmerke. Men det må være i form av en kjent sykdom eller lidelse.
Jeg har ingen slike muligheter. Jeg plages ikke av normale velkjente ting. Jeg har ingenting å vise frem. Jeg kan ikke bruke plagene mine som skjold mot en hard verden. Utenpå og sett fra utsiden virker jeg fullstendig frisk og normal.
Det hjelper bare så lite hvordan ting ser ut når en befinner seg midt inne i et virkelig mareritt. Jeg rammes av et omseggripende fravær. Jeg forsvinner rett og slett, det er den enkle sannheten det dreier seg om.
-Skrekk og gru! Hva handler det om? Hva ligger bak? Er det et nederlag, et tap, en slags undergang? Har jeg gjort noe utillatelig, har jeg rett og slett syndet? Sitter det noen innforjævlige Guder eller demoner et sted og har dømt meg; til bortvisning og eksil og absolutt fravær?
Jeg spør og grubler; samtidig forsvinner jeg langsomt. Det er selve måten jeg befinner meg på for tiden, den varer ved nesten uavhengig av hva jeg finner på. Alt jeg foretar meg synes å bidra til at jeg forsvinner enda litt mer. Veien jeg er i gang med er enveiskjørt. Muligens befinner alle seg på enveiskjørte veier; du også, hvem vet, jeg aner ikke. Det er ikke min sak. Jeg er mer enn nok beskjeftiget med mitt eget tilfelle. Du får tenke over det selv. Jeg tenkte aldri over slike ting tidligere. Det er bare nå jeg har eller er besatt av denne forsvinningsfølelsen. Det er vel en slags stemning, det også.
Forsvinningsfølelsen inntar en så enerådende plass i mitt emosjonelle landskap at det er naturlig for folk med passende faglig bakgrunn å tenke at må være et slags syndrom jeg har pådratt meg. Man ville kanskje kalt det det Abolescoide syndromet eller noe sånt dersom en eller annen psykiater i DSMgruppen eller ICDgruppen hadde hatt meg og likesinnete forsvinningslystne personer som pasienter. Ingen har gitt meg noen diagnose. Ingen har noen anelse om at jeg trenger en diagnose.
Kanskje er det som skjer med meg, med livet mitt et sjeldent sosiokulturelt fenomen som vi ikke har navn for i våre samfunn. Jeg har hørt at det i Japan finnes et kulturspesifikt syndrom eller en tilstand som man kaller hikikomori:
“Hikikomori (ひきこもり or 引き籠もり Hikikomori?, literally “pulling away, being confined”, i.e., “acute social withdrawal”) is a Japanese term to refer to the phenomenon of reclusive people who have chosen to withdraw from social life, often seeking extreme degrees of isolation and confinement because of various personal and social factors in their lives. The termhikikomori refers to both the sociological phenomenon in general as well as to people belonging to this societal group.” (Wikipedia).

Kanskje finnes hikikomori også hos oss uten at vi snakker om det? Hvem vet?
Alt flyter stillferdig av sted i dette merkelige livsrommet jeg befinner meg i. Lik en taus sørgmodig elv. En flod av langsom undergang, forfall, avvikling. Alle ting visner, gir til slutt opp. En universell høst har satt inn. Ja, selvsagt vet jeg at jeg må være stemt på en spesiell måte for å kunne betrakte tingene slik. Dersom du ikke har fått det med deg allerede, så kan jeg si deg det; denne stemningen er almen for oss menensker; den vil en gang ramme deg. Før eller senere går det opp for en at en blir spist opp fra innsiden og utsiden, samtidig, og at det også gjelder det helt ubegripelige vesenet som en selv er. Dette enestående uforlignelige vesen som rommer alt som er tilstede, som er virkelig for hver og en av oss. Denne innsikten rammer, som et pileskudd farer den mot oss, inn gjennom rommet før den flerrer hudens forsvar og skjærer seg inn i sjelens kjøtt – for sjelen må være av en slags subtilt kjøtt fordi smertene er uutholdelige – den spidder og treffer oss på ulike måter; godartete eller ondartete. Med ubehag finner vi oss i at ting har begrenset varighet; de eldes og forfaller, ødelegges, går i stykker, faller fra hverandre og løses opp, forsvinner, opphører å eksistere. Jeg hadde aldri sett konkret for meg at denne grimme naturloven har noe viktig med meg å gjøre; så rammes jeg av den som av en brutal knyttneve. En grov grådig neve; den tar strupetak på meg, vil kvele meg. Jeg kaster etter pusten, det er overveldende på en ondartet, nærmest ondsinnet måte. En fulltreffer rett i hjerteregionen.
- Stopp opp, nei og atter nei; nå roter du det til, du trekker slutninger altfor tidlig, for fort; jeg snakker ikke om døden eller om livstruende sykdommer, om kreft eller denslags moderne fataliteter.
- Vent litt; jeg er bekjeftiget med noe helt annet, ting du knapt har tenkt over dersom du fortsatt lever et såkalt normalt liv.
For å være normal og for å fastholde normaliteten må man være ganske forstyrret eller svekket i viktige menneskelige evner. Jeg tror nesten jeg snakker om en tilstand som rammer selve sjelen hos et menneske, selv om velfriserte og oppstasete psykologer ikke lenger tør eller kan snakke om sjel som følge av svak empirisk dekning for dette fenomenet; jeg er rammet av en bastant tilstand med langsom oppløsning eller forsvinning; hva det går ut på vil fremkomme etterhvert. Jeg vakler på et vis videre, jeg hangler avgårde, i et liv som på langt nær er ferdiglevd, med mine 60 år som er det jeg har fått låne så langt og som jeg har betalt dyrt nok for. Det føles som om jeg er truffet beinhardt av noe som er motsatt av beinhardt, det er uklart og ullent og mykt og kvelende; det har etterlatt seg dype sprekker i det stoffet jeg er laget av, store stykker av meg er i ferd med å løsne, brekke av og falle vekk.
Jeg har i ganske lang tid merket at jeg er kommet inn i noe som minner om en sluttprosess, det føles som en slags sluttfase, jeg kan ikke forklare hverken for meg selv eller andre hvorfor det er slik. Trinn for trinn, steg for steg plukkes jeg i stykker. Det uroer meg; selvsagt; jeg plages av det, jeg tenker på det hele tiden, jeg gjør meg alle slags ville forestillinger om hvor galt det kommer til å gå; at det ene etter det andre av alskens jævelskap og ulykker kommer til å ramme meg, bare hardere og hardere, alt vil gå fra vondt til verre. Inn i en hittil ukjent og nedverdigende tilværelse fylt opp til randen av alt det man ikke ønsker seg i et normalt liv; dysfunksjon, smerte, plager, ubehag, tap. Gamle foreldre faller fra hverandre, det ene organet etter det andre smuldrer opp og nekter å virke, døden har tenkt å la vente på seg til mest mulig er nedbrutt og utslitt. Ungene blir arresterte, fengslet for tiår, ingen å appellere til, de har forbrutt seg og følgene er som stål. Noe med jævelskap i sinnet har satt opp en omvendt ønskeliste, en slags antiønskeliste, og jeg er den heldige mottaker av alt det uønskete som mennesker kan forestille seg. Det ene oppå det andre, nedverdigelse etter nedverdigelse, det er ingen grense hvor langt ned et menneske kan bringes, det er bare å la nedverdigelsene fortsette ut mot det uendelige. Det at jeg har hatt litt for mange offensive kreftceller i kroppen en tid er bare en liten del av det hele, faktisk ikke noen viktig del. Andre ting er verre å håndtere og forholde seg til. Særlig det som på samme tid er velment og ondt og som kommer fra andre mennesker; vi vet det alle like godt – de merkelige sjelelige sykdommene som utspiller seg i det menneskelige vevet som vi inngår i er mye mer overveldende og skremmende enn en skarve sykdomsprosess i cellevevet i underkroppen.
Jeg oppdaget ikke prosessen som hadde begynt med en gang. Jeg merket tegnene, en kjede med stadig flere hendelser av samme karakter, men det tar tid før man tar innover seg slike diffuse ting. Jeg tror ikke jeg forsto at noe var på gang selv om jeg merket en slags forandring. Det er antagelig en snikende prosess som stille lister seg inn på livet til en stakkar; men når det først har skjedd, da ser en det klart, tindrende og skremmende klart. Et ubehagelig klarsyn. Man forstår at man er utlevert, er gått inn i en annen tilværelse som offer, utelukkende som offer, alt som ellers eksisterer er blitt grådige sugende parasitter og en er med hele seg selv blitt vertskap, en er sendt tilbake til et annet land som fastholdt kravet om utlevering til det skjedde. Hva faen gjorde jeg galt slik at jeg ble krevd utlevert?

Ingenting kan hjelpe lenger, jeg ser det og blir mer og mer ute av meg. Ingen bryr seg, hvorfor skulle noen bry seg? Ingen ser eller forstår at noe foregår. For den saks skyld ville det heller ikke gjøre noe forskjell, kan egentlig folk gjøre noe særlig for hverandre lenger? Hva kan jeg selv gjøre? Et eller annet stygt snikende er i gang, gjemt bak min rygg, jeg blir ubønnhørlig faset ut av dette livet nesten etter en slags hemmelig plan, en usynlig bestemmelse; alt det jeg har vært og fremdeles er taes bit for bit fra meg, det taes fra livet mitt, fra personligheten min, fra kroppen min, fra det jeg har gjort og holdt på med, fra folkene jeg har kjent og holdt meg til, alt plukkes vekk stykke for stykke. Hva kommer til å bli igjen av meg, av livet mitt? Jeg forsøker med all min forestillingskraft å se det for meg; hvordan kommer det til å ende; med vanvidd eller oppløsning og død eller uteliggeri eller spesialsykehjemsplass? Eller frataes jeg bare tilgangen, blir nektet adgang, har hverken brukernavn eller passord lenger, er støtt ut i en slags usynlig usynlighet, en upåfallende forsvinning som ingen andre enn jeg merker har funnet sted? Vandrer fritt omkring uten å være tilstede, på gal side av alle grensene og linjene som er trukket opp og som ingen vil nevne eller snakke om. Eller ikke engang vet om. Forsvunnet uten å forsvinne?
Ingen bryr seg om dette heller! Jeg forsøker å finne ut av det, hvorfor det blir slik, hva det innebærer for meg, hva som står på videre? Jeg er riv ravende paranoid, ikke sant? Det er det dere tenker om meg, han er ute å kjøre; selvfølgelig gjør dere det. Det er jo ikke slik det er i den verden vi lever i. Det finnes ingen skjebne lenger som leker seg med livet til folk; ingen av oss har noe som ligner på skjebnebestemte liv lenger, slike ting som utspilles etter et mønster hender bare i greske Ødipusmyter og gamle moraliserende folkeeventyr. Jeg må innbille meg at disse tingene skjer med mitt liv. At jeg er nødt til å følge et mønster som jeg ikke engang kjenner, som medfører at jeg plukkes i stykker, går i oppløsning uten at noen merker det. Jeg grubler dagstøtt over det som skjer, kan jeg ha gjort noe som er universelt galt, jeg har hele mitt liv danset på bordet, mens katten var tilstede, jeg har levd på solsiden og tatt meg til rette; kan det være grunnen at jeg blir rammet av en slags skjebne, at tingene vendes opp ned? Jeg har vært en velmenende psykolog i dette livet som reverseres og inverteres; med stolt arroganse og hovmod har jeg påført folk alt det man som fagperson utsetter folk for i beste mening; oppdager og klarlegger og diagnostiserer lidelser og plager og lav intelligens og lærevansker og svak omsorgsevne og andre av de mulige skavankene som menneskelivet handler om – rapporterer videre og tilrår behandlinger og hjelpetiltak med ukjente virkninger – paradoksalt nok får jeg nå tilbake med samme mynt, det er min tur å åpenbare mine skavanker!
Jeg kan ikke si noe annet enn det jeg sier til dere; dere må bare tro meg, dette skjer med meg, med mitt liv. Jeg er panisk, skrekkslagen, jeg vet ikke lenger hvor jeg kan vende meg, jeg har ingen å henvende meg til, jeg er fullstendig alene om å se hva som foregår. Alle fortsetter som før, dersom jeg forsøker å fortelle noe får dere et underlig vantro smil om munnen, dere hører egentlig ikke etter. Dere forstår ikke. Jeg sier følgelig ingenting lenger.
- Hvordan står det til med deg?

En eller annen spør. Det er det det handler om. Jævla falskspillere. Man later hele tiden som om verden fungerer. Som om alt er i orden. Det er det ikke. Ingenting er i orden. Verden er gått av hengslene for lenge siden, resten er et forbannet løgnaktig scenespill.
Jeg trenger heldigvis ikke svare. Folk har sikkert god grunn til å bekymre seg. Det er lett å se at noe er annerledes, forverret; selv et kjapt sideblikk er tilstrekkelig. Ringene og rynkene rundt øynene mine er helt klart ikke filosofiske spor. Noe alvorlig og merkelig må ha skjedd med min person. En slags svekkelse eller forflatning av mitt gamle vitale jeg.
Folk spør meg i forbifarten. Helt sikkert i vennlighetens navn; de spør meg om hva som har hendt meg de siste årene. Hva som har inntruffet på min vei. Noen få stanser til og med opp, de legger opp til en ordentlig prat. De fleste gjør forstålig nok ikke det;; de haster videre og simulerer at de har de ekstra travelt eller har en viktig avtale. Jeg opplever meg som en tigger eller uteligger, sittende med et tomt pappkrus foran seg på fortauet med den magre livsslitte ryggen opp mot en kald og hard murvegg.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik, hvorfor jeg føler meg så satt tilside og utenfor. Det er ingen grunn til det, er det? Kanske andre har det slik, av og til? Det er naturlig? Eller har det noe med meg å gjøre? Kanskje fordi det jeg representerer ikke har noen naturlig eller ekte plass i det hastige livet til normale og opptatte mennesker. Jeg er en barbar i en sivilisert verden, jeg snakker ikke det innfødte språket.
Noen få ser ut som om de anstrenger seg litt mer eller bryr seg litt mer og setter seg ned med meg for en litt flau samtale over en kopp kaffe. Jeg forstår godt hva som foregår; folk har i lang tid sett lite til meg, mindre enn forventet. Riktignok prøver jeg aktivt å unngå å ha noe med folk å gjøre. Flaut eller ikke flaut; det tiltaler meg at noen ‘der ute’ viser interesse eller kanskje heller er elementært høflige. Slike høflige spørsmål setter faktisk fart i tankene mine, gir dem retning:
- Hva skal jeg svare?

Ofte blir jeg stille en liten stund. Jeg tenker meg to ganger om. Tankegangen min er treg. Jeg har lest et sted om forskningsresultater som viser at hormonbehandling og blokkering av mannlige hormoner har varige ugunstige nevrokognitive virkninger. Det er nærliggende å tenke at her ligger forklaringen på at jeg tenker så tregt. Noen ganger går tankene mine så langsomt at folk ikke gidder vente på svaret. Jeg nøler og gjør et iherdig forsøk å tenke ut noe vettug som kan klarne opp i den tykke og klebrige nevroinduserte tankeskodden i hodet mitt. Samtidig ser jeg i øyekroken at tiden som er satt av løper fra meg. De travle interlokutørene mumler noe før går de haster bortover; det gjør jo saken enklere på et vis. Jeg slipper å tenke ferdig.
Jeg er heller ikke sikker på hva jeg skal svare. Det finnes lettvinte og mer kompliserte svar. Men samtidig står jeg i en ganske spesiell situasjon om jeg skal svare korrekt på spørsmålet. Jeg er en av de heldig eller uheldig utvalgte som har fått anledning til undergå en type lidelse som jeg aldri hadde hørt om og som knapt er omtalt i litteraturen før meg. Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke er helt riktig selv om det høres ganske flott ut. Mens jeg har vært opptatt med å utarbeide denne innfløkte beretningen om min beskjedne lidelseshistorie oppdaget jeg at det finnes noen obskure forfattere som har fortalt om og kanskje gjennomlevd lignende eller i allefall nært beslektete lidelser. Det gjør forsåvidt ikke noe; det er en fordel å kunne støtte seg på andres beskrivelser.
Det gikk umerkelig for seg. Det som rammet meg. Jeg vet ikke engang om det er riktig å si det på denne måten.De dramatiske tingene som vederfarer oss i livet inntreffer på en snikende måte. Dramatikken ligger ikke i det åpenbare, men mer det de gjør med oss i det stille, de inngrepene de foretar i livet vårt. De lister seg inn på oss. Inn i livet vårt. Vi vet ikke engang at de er der eller når de er der. Vi blir inntatt som av bittesmå mikroorganismer. Lenge gjør de lite av seg, når de tar til å gjøre seg gjeldende skjer det stillferdig etter livets egne lover, i livets egen rytme, med livets egne proporsjoner.
Alt er som det skal være. Uten at det er det. Døgnhjulet har de vanlige 24 timene som ruller rundt nesten av seg selv og distribuerer våre stort sett fastsatte doser av lykke og ulykke. Verden seiler forbi som et spøkelsesskip i skodde utenfor vinduene mine, bemannet med Merkel og Obama og Sarkozy og Hagen.
Det skjer uendelig langsomt. Gjennom ørsmå mikroskopiske forandringer fra dag til dag, uke til uke. For offeret eller verten som man kaller han eller henne ved infeksjoner – i dette tilfellet er det meg det er snakk om, men en annen gang er det deg, selv om du ganske sikkert innbiller deg at din plass i oppmerksomhetens sollys er vunnet en gang for alle; glem nå ikke at vi alle kommer fra mørke og kulde og intethet og at vi skal returnere dit en gang – er det nesten ikke mulig å merke at noe usedvanlig foregår. Kanskje merkes et udefinert lite ubehag eller en stråling et eller annet sted i kroppen. Eller at søvnen gradvis blir dårligere og mer urolig, at man ikke husker like godt som før. At angsten og monstrene i våketimen midt på natten er vond å holde ut fordi den virker uendelig lang eller at kanskje heller at tiden har stoppet. Folk man treffer på om dagene midt i all denne høfligheten og vennligheten vi strever så hardt for å omgi oss med virker fremmede og nesten uhyggelige. En orker mindre og mindre å gå opp til postkassestativet oppe i svingen. Oppringinger forblir ubesvarte. Stadig flere ting forblir ugjort.
Alle slike ting er uklare og flertydige. De forvirrer mer enn de klargjør. Offeret – altså tilfeldigvis jeg i dette tilfellet – er ofte like langt. Når man merker så mye at man begynner å tenke at noe er på gang, da forandrer bevisstheten selve situasjonen og gjør at forandringene enten forsvinner som dugg for solen eller blir oppfattet på en overdrevet måte. Man tror ikke lenger at noe er galt når det virker så overdrevet. Normale folk kan ikke tillate seg å være så paranoide. Av og til må man være unormal og vel så det for å henge med i det som foregår. Dermed forsinkes prosessen, som en sinke blir man gående omkring, blind eller dum.
For å kunne oppdage prosessen – og til slutt oppdager man den i all dens paradoksale gru – må man omstille og finstille bevisstheten og oppmerksomheten. Man må komme inn i en annen tidsmodus, man må vende seg bort fra det ytre og tilsynelatende som til vanlig fanger oppmerksomheten og mot det indre og underliggende. Det tar tid å få dette til. Før eller senere er man der.
Noe mørkt og kaldt og og hardt og nådeløst som alltid finnes i verden der ute og blant oss fant fram til meg og grep fatt i meg med krokete klofingre. Tok tak i sjelen min eller livet mitt og begynte med mikroskopiske intervensjoner å fordreie det, det holdt meg umerkelig fast og deretter stadig fastere; dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Det gikk til og med hele lange år, enten du tror det eller ikke, at slike ting som ingen andre ser eller skjønner bare varer og varer og at et tilsynelatende oppegående menneske som jeg gradvis faller sammen, blir helt hjelpeløs og slått til jorden, ikke lenger vet hverken ut eller inn. Hvorledes kan det skje? Kanskje fordi en selv mest av alt er en slags medsammensvoren i det som en rammes av. Det føles slik, at det er slik det må være. Hvordan kunne det ellers skje?

At jeg er med på det, uten å vite hvorledes jeg medvirker. Hvem vet eller forstår slike ting? Antagelig de grådige og forslukne psykologene som alltid skal formulere folks problemer slik at det ser ut som om de eier dem. For dem finnes ikke lenger dype personlige mysterier, bare faglige problemstillinger. Og i allefall ikke disse forkrøplete skikkelsene som kalles psykiatere; de er kanskje gode nok psykiatere hva nå det måtte bety, men de er alle som en eller bortimot det håpløst dårlige psykologer. Dermed er de et dobbelt problem for slike som meg. Jeg har faktisk aldri hatt gleden av å møte en psykiater som var en brukbar psykolog. Ikke en eneste en av dem. Det å være psykiater fører med seg to lugubre ting, først en overdrevet selvsikkerhet og dernest en slags glemsel slik at man ikke lenger mestrer dette med jeg-du. Psykologene er i sin stillferdige fasong selvsikre og på hugget, de har den rette korrekte og balanserte kunnskapen og vil ha et ord med i laget hele tiden, Dvs. bare dersom de ikke forfaller til den sedvanlige ultraoppdragerske og summariske metoden som folk møtes med over hele linjen i dag. Det kan virke som om alle som skal assistere andre mennesker tror de er nødt til å opptre som en slags ultravoksne skikkelser. Gud forbarme seg over disse misforståtte universaloppdragerne. Genuine psykologer er ikke slik. De lodder dypt. De lar seg ikke friste til snarveier som ikke fungerer. Psykologer lar ingenting gå seg forbi. De sitter der godt konsentrerte på sine bortgjemte kontorer med døren litt på gløtt mot korridoren foran sine dataskjermer på DIPS og holder på med sine tettskrevne journaler og arkiver og timelister over folk som er ute å kjøre. De vil i alle fall ha en velbegrunnet mening eller mer enn bare god forklaring om det om en slapp dem til eller tilkalte dem, det er jeg helt sikker på. De vet jo alltid det som er mest kompatibelt med tidsånden. For dem er sannheten ganske enkelt, det som fungerer for dem er nødvendigvis sant fordi det er det beste på markedet.
Men i denne saken min fikk de ingen henvisning, de ble aldri spurt. Forståelig nok, ingen fant på å henvise meg siden jeg selv er psykolog – og selv liker jeg dårlig psykologer og deres meninger om alt som har med mennesker å gjøre selv om jeg vet så altfor godt hvor gode de er.

Helt uavhengig av psykologene og deres eventuelle ufeilbarligheter og skråsikre oppfatninger gikk det hele tiden nedover og ad undas med meg. Jeg kjente det etter et stund som om et sterkt sug tok tak i meg, en slags understrøm, dro meg inn i en nedovergående spiral. Jeg ble sendt langsomt svevende rundt i det som først virket som en slags stor vid sirkel; en ondartet sirkel måtte det være for alt som skjedde var først litt jævlig og deretter ble det hele tiden jævligere. Etterhvert så jeg at det gikk nedover også, alt dreide seg nedover og nedover. Da skjønte jeg naturligvis at det var en nedovergående spiral, for tingene kom hele tiden tilbake bare fra en litt annen vinkel, jeg så dem mer og mer fra undersiden, de gjentok seg slik de gjør det i den normale verden, men alltid på et stadig lavere nivå, stadig lenger og lenger nedover i tilværelsen. Tingene selv forandret seg også, jeg møtte ting som hører til i mørket, i dypet, på utsiden, i nederlagets landskaper. Ting som er støtt ut av den lyse velsmurte tilværelsen som normale mennesker befinner seg i i våre forskjønnete og godt vedlikeholdte levedager.
Samtidig som jeg forsøkte å holde fasaden, og det ble stadig mer krevende, havnet jeg altså mer og mer i et slags underverden; en dyp sjakt eller hule, et hulrom langt nede og fjernt bortenfor folk; det føltes i alle fall slik. I mitt eget dyp, vel og merke. Det finnes ingen andre dyp på dette området, selv om andre områder kan ha sine egne slags dyp.
- Du leser, du følger med, det forstår jeg. Men du stusser nok, det fornemmer jeg; du stusser:
- Hva er det egentlig han snakker om?
- Hva holder han på med, hva er poenget?
- Kjære deg, du stusser og det med god grunn! Hvordan skulle du nå kunne forstå det allerede på dette tidspunktet? Det er mange ting man bare kan forstå dersom man er villig til å bruke tilstrekkelig tid til å sette seg inn i dem. Slik er det i denne saken også.
La meg bare fortsette, du får forsøke å henge med om du har ork og tid og medfølelse.
Folk som deg, dvs. folk som fremdeles fungerer normalt har så nok med alt sitt, alle disse velkomponerte skikkelsene jeg omgies av og som er så oppegående – Ragnar og Øystein og Valla og Siri og Antonio og Mette og Ivar og Svein og Svein Ove og Roland og Anne Ma og Ingunn og Unni; hva de og dere nå enn heter alle sammen, hva dere har av tilfeldige kallenavn og personnumre på utsiden slik at dere kan påkalles av myndighetene når det er nødvendig. Selv om dere alle nok lider i det stille så fremstår dere som normale og sterke og synlige og tror at det er slik det er og kommer til å være. Sant nok; dere er alle fulle til randen av egne liv og egne små sugende dyp som egentlig er ganske ufarlige så lenge de holder seg i ro og ikke oppfører seg som en slags snikende omseggripende prosess. Vi legger sant å si ikke særlig merke til hva som virkelig skjer i det stille med andre folk rundt oss, så lenge robotene får holde på i sine faste mønstre ser de bare det de er definert til å se. Men det jeg snakker om her er dere døve og blinde og uvitende om; kanskje bortsett fra et lite snev av uro et sted der inne.
I begynnelsen merket ikke jeg heller så mye til det som hadde rammet meg selv. Jeg gikk der i mitt eget liv, ante fred og ingen fare. Først lot jeg det bare skje selv om det nok ikke hørte med til mitt ordinære liv. Nøt det til og med en tid fordi det føltes som om noe interessant var på gang i et ellers ganske stillestående og repeterende liv. Jeg skulle antagelig ha reagert og tatt affære, men jeg var veik og lot ting passere; og til slutt ble resultatet som det ble.
Nå har det inntruffet. Nå kjennes det bunnløst jævlig ut, det har gått helt nedenom og hjem med meg. Uten at noen kan se det, merke det. I det ytre ser jeg nok fremdeles ganske normal og uberørt ut. Det har stått på en stund nå, altfor lenge. Det blir bare verre og verre, tross noen mindre oppturer, noen kortere lysglimt. Jeg er nå hinsides enhver følelse av vanlighet og normalitet, av det som regnes for å være normal tilværelse, normalt følelsesliv. Det kjennes som om jeg bare fortsetter å gli ut av og bort fra det hele, sirklende langsomt innover og nedover. Alt jeg hadde av virkelig liv er fjernt der ute et sted, høyt der oppe. Som et abortert og bortkastet foster virrer jeg omkring her nede i mitt eget villniss, et kratt av sønderrevne og ødelagte følelser. Vet du egentlig hva en ødelagt følelse er?, hvordan det føles å gå rundt med ødelagte følelser? Jeg vet det, jeg strekker oppgitt to bedende hender opp mot himmelens blå lys i håp om å bli hentet hjem, kurert, løftet ut og opp fra dette elendige hullet som er meg selv.
Jeg ber deg, når du leser dette. Gå for en gangs skyld varsomt fram, forsiktig og lett på fot. Tenk deg nøye om mens du leser. Forsøk å få med deg hva jeg ønsker å fortelle. Det er ikke lett, jeg vet det. Bare anstreng deg litt. Det er ikke mer jeg ber deg om. Du vil bli godt betalt, belønningen vil komme fra ting inne i deg selv du enda ikke kjenner eller eier.
Sett utenfra virker det hele enkelt. Alt er så såre enkelt i denne positive og optimistiske virkeligheten vår, der blir alt forklart og forstått, ingenting er uforståelig, mysterier finnes ikke, selv det jævligste og mest smertefulle er egentlig greitt og kan gjøres noe med, det har greie og rettlinjete forklaringer, alle forstår alt.
Hva mer kan jeg si, sittende på det jeg antar er femte året her inne i mitt eget halvmørke? Reisende på tilværelsens tredje klasse; omgitt av skygger. Jeg aner ikke hva slags billet jeg løste for å bli plassert her. Brutt sammen til et værens nullpunkt, legemlig sunket ned i en utslitt lenestol. En slags eksistensiell rullestol for en eksistensiell invalid. Det finnes ingen tilpasninger i virkeligheten der ute som er laget for slike rullestoler. Etter å ha tilbrakt to-tre hendelsesløse år mer eller mindre kontinuerlig i denne posisjonen er endog personligheten min blitt preget, støpt i stolens statiske form. Som om den skulle være beslektet med et magisk flyvende teppe svever den ondskapsfulle stolen meg lenger og lenger inn i mitt halvveis påførte, halvveis selvregisserte forsvinningsnummer. Selv uskyldige gjenstander som en stakkars gammel lenestol er medsammensvoren i prosessen, de samarbeider med meg om den elendigheten som inntreffer, alle bidrar de til det samme resultatet. Jeg selv har gitt opp å protestere, jeg har fått en slags håpløs forkjærlighet for denne makeløst innholdsløse måten å bruke tiden på; det er kanskje riktigere å si ikke bruke den. Ingenting foregår, ingenting hender. Alt er stille og stilnet, bortsett fra det jevne suset fra varmepumpen i det store rommet ved siden av, av og til håpefullt tafatt fuglekvitter utenfor husveggen på milde dager og duren fra noen få dårlig vedlikeholdte dieselbiler som passerer på nedsiden av huset. Ellers; rungende stillhet. Alt står stille. Livet er stoppet opp. Jeg har dannet meg min egen omvendte romkapsel med absolutt eksistensielt vakuum på innsiden. En stagnert bakevje, befridd fra handlinger og hendelser og informasjoner, jeg slipper å forholde meg til strømmen av stadig nye ting og folk hendelser, slik man ellers må der ute. Ute i selve virkeligheten tvinges man stadig til å slippe det man holder i hendene, det er ikke mulig å fastholde noe, hele tiden kommer nye ting og foreteelser som strømmer på og driver de gamle vekk. Plutselig er man ferdigutdannet, huset må males og pusses opp igjen, bilen har passert 250 000 km’er, så har man vært i jobb i 15 år eller mer, ungene begynner på skolen, ungene er voksne, ungen er ikke lenger barn og de skal på universitetet, man trener for maratonløping for å bremse aldringen. Fortiden har forandret seg under presset, den er som en enorm avfallshaug for alltid avlegse minner, livet går så fort at det er avlegs og musealt før man er ferdig med å leve det og har glemt det. Å leve er å gi seg over, miste det man har og har hatt, alt man er og har vært, for alt det som man en gang drømte om og ønsket seg blir hele tiden noe som allerede er drevet bort, tilbakelagt. Noe som var, som kunne og skulle leves med åpne øyne og hjerte og armer, som er gjort overflødig og avlegs som en stakkars barneskolebygning fra 50årene, en grønn folkevogn eller kasettspiller, alle disse tingene som ikke har rett til noe lenger i tilværelsen utover å minne oss på om hvor fort det går. At det går altfor fort. På et tidspunkt går det opp for en, det demrer som en vag anelse eller slår en i bakken som en plutselig naken innsikt: Dette er ikke til å holde ut! Herregud, jeg vil ikke dette mere, forbarm deg, det må da gå an å slippe unna, jeg vil ikke bli ranet lenger, jeg nekter å miste det jeg holder i hendene mine, noen må kunne stoppe den uopphørlige strømmen!

I denne elendige lenestolen som er terminalt nedslitt av årelang passivitet, det er også en slags anvendelse, her står tiden stille, alt ligger bak meg, ingenting kommer til, jeg holder det tilbakelagte livet mitt i fast grep i hendene mine som et tungt kjede. En slags ransakelse av alle ting er mitt eneste tidsfordriv. Tett opp mot 100 % av lenestolene som ble laget det samme produksjonsåret er kassert for lengst; de sjelene og kroppene som av ulike grunner satt for mye i stolene har gått samme veien. Denne ene stolen gjør fremdeles nytte for seg, riktignok for en sertifisert nytteløst skapning. Med årene til hjelp slites ting ut bare ved at det sittes for mye i dem. Å sitte her fra tidlig morgen til sene nattetimer er en grunnleggende stemningstilstand for meg. En urstemning jeg har lært å hente fram i meg selv, jeg er blitt dreven i dette med rett og slett bare befinne meg akkurat der jeg for øyeblikket er, det kjennes som at jeg kan la tiden stoppe opp eller jeg bremser den ned. Jeg kjenner det tydelig at tikkingen fra tiden løper saktere, at stillheten vokser og omslutter meg. Man gjør bare nøyaktig det samme hver eneste morgen over litt tid, da løser følelsen av at tiden går seg opp, den er avhengig av at det inntreffer forandringer. Det er mulig at jeg sliter meg selv ut ved å sitte for mye på denne måten, forgjeves beskjeftiget med å stoppe tingenes strøm.
Jeg er tilbake her inne i kroken av det gamle trehuset i Utvik. Jeg kan høre bilene passere på veien nedenfor, av og til noen lyse stemmer fra folk og barn som går forbi på veien nedenfor huset. Jeg befinner meg i biblioteket som jeg litt forfinet kaller dette mørke stuerommet, fullstendig uten dagslys. Fylt til randen av bokhyller og bøker. Tunge mørke gardiner som alltid er trukket for. Hva skal jeg med dagslys?

Halvmørket gir meg en følelse av å sitte inne i eller nede i et dyp; den kastrerte hankatten min – om man kan bruke dette uttrykket om et felint vesen som i den grad er herre over og i sitt eget liv – sover sammenkrøket på det brunfargete saueskinnet i den andre lenestolen og trivst godt uten dagslys han også. Jeg merker at han er i dårlig form for tiden, et eller annet er det som plager han. Det er allerede utpå formiddagen, en kald og gråhvit forblåst vinterdag i slutten av januar måned. Verden er nesten fargeløs her nede ved fjorden slike dager, fargene forsvinner inn i seg selv når de må nøye seg med så lite lys. Det er mulig de fortsatt er der, bare man ser skikkelig etter. Man må egentlig sette farge på tingene selv. Det nærmer seg et år siden jeg tok til med å sette sammen denne fortellingen. jeg begynte som du vet i mars i fjor. Ingenting har tilsynelatende inntruffet. Alt er ved det samme. Året har samlet dager og snudd seg rundt en gang til. 2009 har blitt til 2010. Kaffekoppen min står fortsatt i bokhyllen. Alt er som før, allikevel er det ikke helt som før. Små endringer har greidd å presse seg inn i livet mitt. Sett utenfra er det snakk om umerkelige forandringer. Utenfra synes alt fremdeles som i fjor, ingen som hadde tatt seg til til å dukke opp her i huset hadde merket noen forskjell. Ingen dukker opp, så det er ikke noe problem, jeg er alene om å vite dette. For meg tikker en slags krympet og utsultet tid avgårde og griper grådig og hungrig inn her og der med de lange magre fingrene sine, bringer med seg hendelser, forskyvninger, omveltninger, skuffelser, oppmuntringer. Jeg har fått tak i en ny kaffekopp da den gamle fra Wroclaw lekket ut kaffe etter å ha falt ned i gulvet noen ganger.
Andre bøker står i de overfyllte bokhyllene som jeg er omgitt av. Av og til føles det som om hjernen min er altfor liten til å kunne håndtere alle disse tusener av bøker og det de inneholder. Noen bøker har jeg like i nærheten.

Pessoabøker. Bøker om det muslimske andalusia eller spania. Av en eller annen grunn Madam Bovary. “Die Regierung des Selbst und der anderen”. Noen kjærlighetsromaner. Til og med en oppdatert fagbok om kjærlighetspsykologi og kjærlighetsfysiologi. Philip Roths ujevne men vakre bok om om en eldre manns kjærlighet til en yngre kvinne, ‘The dying animal’. Jeg liker tittelen. Den viktigste boken for tiden er av en eller annen grunn Stefan Zweigs ‘Verden av i går. En europeers erindringer’ fra 1949, mitt fødeår. 100 år tidligere, på min fødselsdag julaften i 1849, ble den unge Fjodor satt på vognen som tok han til ’De dødes hus’ opp i kuldeødet etter at han dagen før gjennomlevde en simulert henrettelse til skrekk og advarsel. Han våknet til livet før han nådde de dødes hus. Det reddet han.
Denne skrivingen er en slags reise innover til mitt indre Sibir. Jeg har vært gjennom en imaginær henrettelse. Jeg skjønner ikke at folk ikke leser den heller enn disse komsumistiske Samartinbøkene som forfølger en i bokhandlernes vindusutstillinger over hele verden, de samme bøkene overalt. Det føles som om en er har kommet til nøyaktig det samme stedet selv etter at en har flyktet tusenvis av kilometer med et billigfly. Sammen med sin 30-årige kone Lotte gjorde Stefan Zweig selvmord før krigen hadde funnet sin slutt. De ble funnet hånd i hånd i sengen etter å ha inntatt gift sammen. Denne tidlige europeeren og verdensborgeren hadde siden 1938 vært på rømmen fra Hitlertysklands halsende hunder og tilslutt funnet et slags hjem eller en slags endelig hjemløshet i Brasil. Det maktet han åpenbart ikke å leve videre med. ‘Tenk globalt, lev lokalt’ heter det omtrent i et moderne slagsord. Lev globalt og dø av det.
Livet varer sjelden like lenge som man lever. Dersom man ikke blir tatt av dage før man er ferdig med å leve, så brenner livet ut mens man fortsatt er i livet. Det finnes antagelig en periode i folks liv der det egentlig er slutt, da de ikke lever lenger selv om de teknisk sett er i live. De herskende tankeforbud og andre av de tingene som samfunnet påfører oss for å sikre sin fungering gjør at vi kanskje merker dette, men vi makter egentlig ikke å forholde oss til det eller tenke gjennom det. Noen ganger er man ute på tomhetens vidder for kortere tidsrom, andre ganger er det kronisk. For min del er det slik; jeg kjenner tydelig at noe skjer med meg, at jeg er sluttkjørt i det jeg passerer midten av 50-årene. Andre merket selvfølgelig at et eller annet var fatt, mange reagerer negativt på de forandringene de ser hos meg. Det gjør at mitt livs store nedtur setter inn samtidig. Hva har man da igjen?
Livselven min er tørrlagt. Rio seco, livskraften min er brukt opp og uttømt. Jeg går omkring som et skall uten innhold, en figur som ligner på meg selv men som er tom innenfor huden. Jeg har tenkt på at folk som i barneårene måtte utholde for store påkjenninger før eller senere når denne grensen da de ikke har mer å gå på. Da livet stikker av uten å si fra, det har fått nok. For en tid siden snakket jeg med min eldre bror Rolf om disse tingene; han har det på samme måten som meg uten at han legger noe særlig ut om det. Jeg skjønner på han at det er slik han også har det; livskilden er tømt.
Jeg har allerede sagt at folk merker at noe er fatt med meg, de bemerker at jeg ikke har glimt øynene, jeg unngår selskap og begynner å trekke meg tilbake fra folk og beskjeftigelser. Det er mer snakk om å ikke orke enn å velge vekk ting. Jeg skjønner ikke lenger hvordan jeg kan eller skal fortsette med disse levedagene mine, hva de skal brukes til. Hver bidige dag må jeg gjenoppdage meningen med livet.
Disse tingene forvirrer meg; hvordan kan livskraften eller viljen bare forsvinne ut i løse luften og etterlate seg et tomt skall av et menneske? Det er ingenting i meg som vil leve videre. Verden er et monotont og uinteressant sted, jeg hverken ønsker eller vil noe som helst der ute. Feriereiser, eksostiske steder, Maldivene, hva er vitsen? Underholdning, media, filmer, musikk; hva er vitsen? Jeg fortsetter å spise og drikke og sove, det er nesten alt; jeg skjønner ikke lenger hva som gjenstår, hva jeg skal foreta meg; jeg er et kjøretøy ribbet for motor og annet utstyr som man finner etterlatt i veikanten.

Jeg er down under, men det forbannete ustoppelige livet mitt surkler av gårde som en seigflytende væske. Det er ikke vann, ikke er det honning, heller ikke blod. Det eier ingen farge, er bare dypgrått inn mot sort. Hva slags vemmelig svineri er det da? Et slags inverst rusmiddel, hva er det motsatte av rus? som klemmer og klistrer seg til min uttørkete indre virkelighet. Det motsatte av ekstase. Instase. Byggverket som er en selv, som jeg er, ramler sammen inn i seg selv. Jeg merker at bare tanken gjør at jeg holder på å floke meg til; det er uhorvelig mye å holde i orden på, jeg puster jo 25920 ganger i døgnet uten at et eneste av disse fåfengte åndedragene er en bevisst handling. Hvordan skulle det gå hvis jeg måtte tenke på hvert eneste av åndedragene mine?
Jeg holder det gående. Åh, herregud, hva er det jeg bedriver? Hvorfor legger jeg meg ikke ned, flatt mot den tause jorden? Jeg kjenner igjen duften av våt mørk jord, jeg er jo kommet av jord. Jeg forakter alt annet, som jeg ikke er eller gjenkjenner meg selv i. Unngår alt, unngår alle. Tåler hverken å se eller høre eller minnes folk. Jeg tror at jeg har både smakshallusinasjoner og luktinnbildninger. Det meste som omgir meg har en bitter og vemmelig smak, ofte kjenner jeg til og med et snev av kvalmende stank.
Ting har både en forside og en underside. Jeg aner ikke hvordan jeg har kommet på at det har noe for seg å tilbringe stusslige dager og enda mer traurige netter på meningstomme gallesorte steder som Malaga. Byen er jo en humanoid hull i tilværelsen, den suger inn i seg alt som måtte være menneskelig og slipper ingenting ut. Det er riktig; jeg har lagt meg til flere intetsigende favorittsteder. De som føles minst jævlige av alle stedene som finnes spredt utover denne synkende kloden. Ikke fordi de er spesielt flotte eller attraktive eller at jeg trivest der. Jeg vemmes over mine favorittsteder, kanskje vemmes jeg bare litt mindre. Jeg drar dit utelukkende fordi jeg kan foreta meg minst to ting. Det ene er å gjøre det jeg liker best eller misliker minst: ingenting, dvs. tenke og lese. Det andre er at jeg kan løpe eller oppholde meg på en strand eller rusle rundt i gatene full av vemmelse og forakt og uten mål eller mening mens jeg venter på at slutten skal varsle sin ankomst. Tel Aviv er et slik sted, Wroclaw et annet. Av og til velger jeg Innsbruck.
Og så denne hersens eksistensielle pølen Malaga. – Hva har jeg her å gjøre? Det er et idiotisk påfunn.
Jeg har ingen planer for dagene. Er ikke interessert i noe som helst. Gjør ingenting med glede. Kjenner ingen. En anonym masse av primatoide ansikter passerer meg på fortauene. Selvsagt er mennesker aper; enhver må da kunne se det. Jeg har ingenting å foreta meg. Jeg søker ingenting. Går rundt med en koloss av en 1000siders roman under armen; ’2666′. Forfatteren er død; jeg holder meg utelukkende til skikkelig stein døde forfattere. Døde folk har mange fordeler utover det at de som regel skriver bedre enn de levende gjør. Og så slipper man å høre om sykdommene deres i fjernsyn eller lese hvor mye de tjener i kjendisavisene. Jeg kommer ikke i gang med å lese i den. Jeg har begynt flere gangen. Lesingen er for veik, den renner ut i sanden, den stopper opp av seg selv. Jeg har en annen bok på hotellrommet; ‘The invisible man’. Jeg likte tittelen; aner ikke engang om forfatteren er død. Jeg har ikke kommet i gang med den. Den ligger fremdeles i posen fra bokhandleren.
Jeg sover mer om dagen enn om natten. Jeg sover til og med litt når jeg er våken; kanskje mer enn når jeg sover. Det er knapt noen forskjell på søvn og våken tilstand hos meg. Det finnes heller ikke noe i denne uinteressante og kjedelige byen som kan vekke meg fra min dovne halvdøde døs.
- Er jeg blant de levende? På hvilken måte? Hva slags livsform er dette?

Jeg tror jeg er det. En pessoansk uro har invadert meg; koblet sammen med min dysregulerte forestillingsaktivitet gnager den sakte men sikkert i stykker både innvollene og mitt cerebrale indre. Jeg kan av og til finne på ting som demper uroen. Avlede den noen korte stunder. Kanskje har det med meg selv å gjøre. Ikke denne kjedsommelige overtraffikerte byen, der er uskyldig i min elendighet.
Jeg må være ferdiglevd. Hva annet kan det være som har rammet meg så hardt? Livet holder riktignok fremdeles på. Men jeg kjenner at jeg er ferdig. Hva mer finnes for meg? Det sies at de døde er heldige. For dem er det over. Det sies at de ufødte er kanskje like heldige. De slapp unna. Livet inne i meg tikker av gårde av egen stum kraft. Det er utrolig at man kan ha status som levende og bli gjenkjent av levende når man er så innimargen likeglad.
Det er merkelig. I denne sfæren må det gjelde egne lover, det må gjøres hemmelighetsfulle veivalg utenfor min rekkevidde. Hvorledes vet jeg ikke; heller ikke hva de går ut på i mitt tilfelle. Valgene jeg selv foretar er korttenkte; fra øyeblikk til øyeblikk; lenger seg jeg ikke, mest av alt en slags billig tilværelseskosmetikk. Jeg befinner meg på oppe på tingenes overflate der alt kunne vært slik det er eller totalt annerledes uten at det hadde gjort noen forskjell for noen. Som når et barn skrabler kruseduller på et ark for å herme voksnes skift.
Samme hva jeg gjør, den gnagende uroen går aldri helt bort. Det jeg foretar meg ser fra utsiden rimelig fornuftig ut. Hele greia med alle ingrediensene; jeg kler på meg hver dag, dusjer, går på jobb eller forlater huset, normalitetens prestasjoner, forhold, bosted, reiser, innkjøp – over mesteparten av det jeg foretar meg ligger et skinn av alt-er-i-orden fornuft. Alt er i orden, ikke sant? Man får inntrykk av at jeg har sunne grunner for det jeg fyller tiden med. Dersom noen spør meg om noe – det inntreffer ikke særlig ofte eller når sant skal sies aldri; jeg må for det meste spørre meg selv – avgir jeg tilsynelatende rimelige og overbevisende forklaringer. Folk svelger villig det jeg lirer av meg som den sanne versjonen. Kanskje er det det?
Det er bare det; jeg har fått denne forbannete giften i meg. Jeg gidder rett og slett ikke å ta del i maskeradene. Jeg befinner meg midt oppe i dem; jeg eier ikke lyst til å gå ned på knærne for den forfalskningen som kalles sosial virkelighet. En resignert stemme som må tilhøre en eller annen av de demoniske ledsagerne jeg ble utstyrt med sammen med livet har begynt å hviske imperative setninger ondskapsfullt inn i øret mitt:
- Hopp av! Gi faen! Dropp maskene dine. Gi opp den gjensidige luringen. Legg av deg den falske fornuftigheten. Hver som en plante som spirer! Stå frem i din sanne skikkelse. Si ting som de er. Ikke pynt på tingene. Ikke tenk hva det koster deg. Før du ble født fantes du ikke, etter døden finnes du ikke. Bare som levende fremstår du som noe du selv har bestemt!

Dessverre forholder det seg slik. Livet mitt er absolutt kaotisk. Det henger såvidt sammen. Det er fylt til randen av idiotiske påfunn og tilfeldige umotiverte utspill. Denne snuse fornuftigheten som bestemmer det jeg tillater meg å si til folk og som har gode grunner for alt er bare et ytre skinn. Under og bak maskespillet, bak alle konvensjonaliteter som livet mitt omhandler, små og store, skjuler det seg et radikalt annerledes og annet drama. Gjennom de tilsynelatende rasjonelle hverdagene jeg har levd og fortsatt lever dirrer en usynlig tråd, et flettverk, en usynlig strøm av intense opplevelser og lykksalighet og lidelser og forviklinger. Det grå meningstomme livet mitt holdes oppe av en understrøm av følelsesdramatikk som handler om mystiske menneskelige skygger og figurer og voldsomme brytninger og villskap og skellsettende hendelser. Inne i meg foregår en uopphørlig dialog med skygger; jeg vet knapt hvem de er eller skal forestille. Jeg skal ikke påstå at man skal la slippe taket i fornuften. Jeg tror ikke det fører med seg noe godt. Allikevel, jeg er overbevist om at jeg for å kunne ta meg fram i dette ellers sørgelig forarmete livet må gjenvinne en fornemmelse for følelsenes alkymi.
- Riktig, du har rett. jeg har rotet meg ut på viddene! Jeg må tilbake til det jeg åpnet med: Hvorfor mine stusslige og ensomme opphold i Malaga?

Det begynte underlig nok med at høyere makter så seg lei på min ureflekterte livslykke. Mitt lettvinte og selvfølgelige overmot. Det må være slik det forholder seg. Herodot demonstrerer i sin historie at det finnes skjulte lover bak menneskers lykkeregnskap; Gudene følger årvåkne med. De er konstant misunnelige på mennesker. De tillater ikke varig lykke eller overmodighet hos noen av oss. Helt siden jeg kom til denne beklagelige verden har jeg vært velsignet med et lyst, kanskje litt evigbarnslig sinnelag eller lynne. Jeg skal ikke forsøke å hevde at det er et enkelt lynne; det er det absolutt ikke. Men lyst er det i alle fall. Det kan lett forveksles med uhemmet eller grenseløs lekenhet; en uopphørlig jaging etter lettvinte gleder og lykke. Mange som har observert meg har nok tenkt noe slikt, tror jeg. Folk som Gudene muligens gjorde bruk av som medhjelpere kunne komme med halvgiftige bemerkninger om min lettvinte og ubetenksomme væremåte:
- ‘Skal du aldri gi deg med å leike deg?’ eller ‘man kan jo ikke leke seg hele livet!’.
Jeg fikk til og med en tydelig nedlatende bemerkning før en maratonstart i Drammen tror det jeg var, for noen år siden: en av medløperne mine, en psykiater av profesjon, en dårlig psykiater det skal være visst, en av de dårligste jeg har kjent, de er ofte forbannet dårlige; han så seg lei på min iver og glede på startstreken:
-’ Du er som et barn, Einar!’.
Jeg tror ikke han mente å være hyggelig, selv om han smilte og tonen var vennlig. Hans innerste ønske var å være jævlig, noe han dekket overved å oppføre seg normalt høflig. Hva kan man egentlig foreta seg med personlighetsforstyrrete psykiatere?
Skinnet bedrar. Alle sammen tar feil. Selv mellom de paranoide Gudene finnes det ingen som ser hva hjertet mitt skjuler. Hjertet mitt rommer et voldsomt og intenst følelsesliv og et assortert utvalg av lidenskaper; i virkeligheten er jeg dårligere stilt enn andre mennesker når det gjelder lykksalighet i dette livet. Det hjelper meg lite at jeg selv vet det. For gudene og tilsvarende metafysiske makter er det nok at man danser litt for mye på bordet eller jevnt over har hell og medgang eller bare rett og slett synes å unngå de normerte dosene av motgang. De er misunnelige på alt bare det minner om for enkel lykke, særlig dersom noen ser ut for å gape over for mye av den. Dermed gikk det som det måtte gå med meg. Hybris følges av Nemesis.
Gudenes dom kan man ikke vri seg unna. Vendepunktet måtte komme. Nedturen ble langsomt men sikkert synlig. Verden vendte meg ryggen; et ufravikelig overtydelig faktum som jeg etter som tiden gikk ikke greidde å holde skjult eller benekte. Heller ikke for meg selv. Hjemme i vante omgivelser var tilbakegangen eller det man på 18hundretallet ganske glupt omtalte som degenerasjon blitt for plagsomt å forholde seg til.

Jeg innså det:
- Alt minner meg om nederlag; jeg har falt av lasset, jeg er ikke lenger å regne med. Jeg er et ingenting, et null, et tomrom, et sosialt vakuum.

Jeg følte at jeg var rammet av en slags universell fallesyke bokstavelig talt, falt dypere og dypere for hver gruelig dag som gikk. Alt ble skjærende og sviende påminnelser om at ting ikke sto særlig godt til; at det kom til å bli verre så lenge ting kan bli verre. Det kan de alltid.
Terapi finnes i både negative og positive utgaver. Å stikke av kan være en slags negativ terapi. Det hevder mange som har erfaring fra slike ting. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dette, men tror til og med at psykologer anbefaler folk å komme seg vekk en stund når ting floker seg. Å stikke av til Malaga og solrike Andalucia ble fra tid til annen min viktigste terapiform. Mennesket er et sammenlignende dyr, det er en av grunnene til alle plager. Ingen kjente meg. Jeg kjente knapt meg selv. Jeg slapp å sammenligne med med alle som er viktige og oppadstigende og vellykkete i samfunnet. Som regel la jeg meg til der i forkant eller etterkant av mine desperate eksistensielle eller spirituelle ekspedisjoner ved hjelp av apostlenes hester på den gamle pilegrimsveien Via de la Plata fra Sevilla og nordover, hver gang så langt oppover som tiden tillot. Det kunne være 10 dager eller lengre; en gang 3 uker og en annen nesten to måneder. Jeg ruslet ikke bare. 8 til 10 timer med kontinuerlig kroppslig bevegelse hver dag. Sant å si; ingen har vel vandret langs det man misforstått omtaler som ‘Sølvveien’ flere ganger enn det jeg har. Jeg innbiller meg at jeg er verdenst flittigste Via de la Plata pilegrim.
I kjølvannet av vandringsmanien ble Malaga et annet hjem for meg eller en annen hjemløshet alt etter hvorledes man vil se det. Mitt eksil, mitt asyl. Intensive langvandringer krever intensiv restitusjon. Såpass har jeg lært av ydmyke forsøk som ultravandrer med 4 og 5 og 6 lange mil hver eneste dag over flere uker. Jeg resonnerte meg fram til at daffe Malaga er et fortrinnlig sted å hente seg igjen og roe seg ned etter mine harde vandringer. Langsomme ja nesten stillestående dager fylt med treg oppsummering og reorientering; vende tilbake til og få nytt fokus på den normale abnorme livsformen. For et dårlig tilpasset polarmenneske betyr det ikke så lite at Malaga har europas beste klima; mer enn 300 soldager i året og avslappende temperaturer selv i vintermånedene. To ting tiltrekker meg med denne byen; at det aldri har falt snø og at laveste målte temperatur er -0,9 grader i 1891 eller deromkring. Dette er ikke hele sannheten; selv min svinnende tilværelse består av mer enn å innrette seg etter klimatiske forhold.
Egentlig synes jeg at Malaga er ganske intetsigende. Det er lite meningsfyllt å ta seg til når man har oppholdt seg der gjentatte ganger. For en som bare tenker på å roe seg ned noen dager gjør det ikke så mye. Riktignok finnes det en halvferdig katedral og noen fine velutsmykkete kirkebygg og en St. Jakobskirke i mudejarstil, et Picassomuseum og et Cervantesteater. Utallige gode og mange slette barer. Et middelmådig fotballag. Det teller mye at det er lett å la seg frakte ned dit med et fly fra Bergen. 4 små timer og vips er man ute av en trist verden og borte fra sitt daglige inkurverte fangenskap. Jeg legger meg inn på et billig hotell eller hostal med WIFI og internett for å tenke og skrible litt, strolle ensom og alene rundt i gatene og stikke innom de 3 bokhandlerne og restauranter for spise lammekoteletter med hvitvin om kveldene. Gjerne en halvforlegen prat om ingenting med nordmenn eller svensker ved nabobordet. Kristian F. fra Kolbotn på 78 år husker jeg den dag i dag fordi han hadde noe udefinerbart i sin personlighet som tiltrakk eller gjorde inntrykk på meg. Han beveget seg nesten som et ungt menneske noe som gjorde et hans alder ble en slags paradoks; man ventet på en måte mye mer alder enn hans kroppslige fremtoning viste. Kristian irriterte seg helt åpenbart over det meste; ansiktet hans lyste av ‘nei, dette vil jeg ikke!’; det var som om hele han sa at slikt som dette er jeg overhodet ikke interessert i eller det passer meg ikke. Egentlig følte Kristian et konstant skuffet raseri over at livet eller verden er slik den er; han lengtet etter noe helt annet. Det gjorde at han virket sur og vrien, mens hans vesen egentlig nesten hadde preg av Dalai Lhama med en innebygd vennlighet. Av en eller annen grunn fikk han meg også til å tenke på alt som har med døden å gjøre.Det var som om han bar i seg et budskap som sa ‘glem for all del ikke døden’. For meg som er inne på disse tingene var det lett å registrere at Kristian hadde et nesten ubrukt pilegrimstalent, det så jeg ganske fort av det han fortalte om sin sterke tiltrekning til det å være alene og det å vandre. Ellers var disse stillestående dagene mest av alt lesing; Malagaoppholdene ble en kjærkommen anledning til å aktivisere alle mulige litterære følelser for det spanske fenomenet. Jeg leste hele tiden; på rommet eller utenfor husveggen på bar Picasso i ettermiddagssolskinn eller i den botaniske hagen som er en skuffelse, og overalt ellers. På de målløse rusleturene mine gjennom gatene bar jeg gjerne med meg en bok, ofte helt tilfeldig valgt. Selvfølgelig Jan Morris’ bok ‘Spania’ fra 1964 som hun reviderte i 1979; den hjalp meg til å unngå å bli slukt opp av faktisitet. Det var også ‘Uskyldens museum’ og Krishnamurthis ‘Ensomhet og kjærlighet’ og et kjapt lesedøgn med Roths ‘The humbling’ fordi den hadde så mye stemning til felles med skjebnen til min venn Fernando, og ikke minst en biografi om Franco som jeg syntes tok for lett på at spanjolene i tiår etter tiår hadde et morderisk monster som diktator; mer enn en halv million mennesker mistet livet og over 300 000 stakk ut av landet som følge av denne djevelens andre brutale gjenerobring og politiske rensing av halvøyen for uønskete menneskelige elementer. Nasjonalistene slapp heftig med bomber over Malaga, noe jeg fornemmer enda preger visse strøk av byen. Men Malaga er så mye mer. Jeg dumpet selvsagt borti en og en annen kvinne også, hvordan kan man egentlig unngå det? Norske som søte Irene S fra Oslo eller spanske eller fremmedlandske. Det førte gjerne til noen hvitvinsglass og dersom innfløkte strategiske og taktiske samhandlinger slo til deretter en heftig natt i en hotellseng eller leilighet slik det er å forvente når følelsesmessig nedsultete menn og kvinner møtes. Hva mer kan man si om den slags trivialiteter? Jeg har jo ikke akkurat innrettet tingene slik selv, men gjør som andre ganske enkelt bruk av naturens egne oppfinnelser. Jeg la vel ikke så mye i det; det gjorde heller ikke kvinnemenneskene kan jeg tenke meg. Jeg er ikke noe superselskap akkurat i den tilstanden jeg befinner meg i. Som vi alle vet fører ikke slike tilfeldige nummer til noe som helst av stor eller liten menneskelig verdi.
Dagene brukte jeg mye til å tenke. Liggende i hotellsengen eller ute på Malaguetastranden øst for fyret ved havnen. Særlig i etterkant av vandringene kunne jeg ha mange gode tenkedager. Jeg kjente at tankene langsomt men sikkert klarnet, tok til å danne mønstre av seg selv, de vokste i meg og steg opp i høyden og jeg fikk mer og mer oversikt over landskapene som jeg lever i. Tankene fant en slags gjenkjennbar form.
Hva jeg tenkte? Det var litt av hvert: Noe glemte jeg selvfølgelig fort, det meste. Noe av tankespinnet ble hengende igjen; fikk verdi for meg; jeg kan like gjerne gripe tak akkurat her: Et ildens øye åpnet seg i meg, jeg oppdaget at jeg ganske lenge hadde levd i formørkelse og blindhet og bare sett overflaten og det andre bestemmer man skal se; jeg hadde ikke forstått at mens jeg lever går det en strøm av spontane nesten overnaturlige følelser og opplevelser gjennom meg. En følelsesmessig underverden som mest av alt ligner på et mytologisk univers kanskje like fascinerende som det egyptiske eller greske eller norrøne. At det er dette universet som definerer meg, skaper livet mitt. Det kom både som en befrielse og som en rystelse.
Jeg forsto endelig at å leve dette livet er noe helt annet enn det jeg hittil hadde trodd. Jeg hadde endelig lært å dø.
En slags samlende erkjennelse er i ferd med å festne seg i hodet mitt. Det er ingen vits i å forsøke å benekte det eller komme seg unna. Det er bare en eneste ting å si, en pil som står å og dirrer midt i blinkskiva: Jeg har gått i stå!
Siden jeg ikke kommer i gang med noe, og det gjør jeg definitivt ikke, kan jeg jo like godt ta tak i selve det som for meg er et uomgjengelig faktum. Det må da gå an å holde seg fast i en fenomenologisk innstilling til sin egen undergang og fortapelse, en slags elendighetens fenomenologi. At jeg er fullstendig nede for telling, vraket, utenfor, utslått. De siste dagene har jeg grublet mer og mer over en mulig åpning; og nå tilsist har jeg bestemt meg for å skrive meg inn i og eventuelt ut av denne situasjonen. ‘Ut av’ kan kanskje virke noe overmodig, slik jeg har det for tiden. Men jeg kjenner meg mere engasjert og med på livet når jeg viser verden og alle kjente en lyseblå optimisme, det har jeg forstått. I den aktive verden forlanges det en slags heroisme av folk, at man aldri gir opp, ser positivt på tingene og at det ender alltid godt. Til og med punkteringer og konkurser og døden skal taes med godt humør og rett innstilling. Sånn er det. Sånn skal det bli.
Etter om lag to år ute i ødemarken bestemmer jeg meg å forsøke meg tilbake på jobb. Egentlig hadde jeg gitt opp jobb-retur, men utover våren 2010 hadde jeg stadig flere oppturer og gode dager som gjorde at jeg ombestemte jeg meg. 20 april er dagen for min tilbakekomst blant de normale.
Jeg vender tilbake. Litt nølende. For å makte å ta del i den normale virkeligheten kreves det vel en komplementær normal mental og kroppslig følelse eller tilstand. Hva den går ut på vet jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg besitter den. Nybegynnerens uvisshet preger tankene mine; hva venter meg i den normale virkeligheten ? Hva vil folk si? Forventninger; hva kan jeg greie?Er jeg funksjonsdyktig på jobb? Der folk har fastlagte nøkterne roller å spille hver dag. Velregulerte og finstilte roller for tidsbruk og oppførsel og hvilke følelser det er tillatt å uttrykke overfor medarbeidere og ut fra sitt eget indre liv. Denne normaliteten handler om å holde fasaden mens man presterer det som ventes. Kan jeg leve opp til det man venter i en vanlig jobbhverdag etter mine lange dager ute i ødemarken ? Vil jeg prestere det man ønsker av meg?
Psykologspesialist på psykiatrisk klinikk. Det er den seriøse rollen som venter meg på scenen. Den rollen jeg er tildelt med tilhørende gester og replikker og kulisser. Det er det jeg har å holde meg til.
De første dagene som psykolog ligner lite på det jeg har opplevd tidligere. Hodet mitt fungerer ikke, jeg går omkring i en slags mental tåke. Jeg merker knapt folk, sitter oppe på sykehuskantinen mellom hvitkledde helsepersoner og lurer på hva har jeg her å gjøre? Legger meg ned på den altfor korte sofaen inne på kontoret for å få tåken ut av hodet. Tilbake til kantinen der oppe for en ny kopp kaffe. Kan dette gå bra? Har jeg noe på jobb å gjøre i denne håpløse tilstanden jeg er i ? Etter noen dager tar det heldigvis til å letne litt, jeg kommer til hektene og klarner mer og mer i hodet. Ser gjennom haugen med henvisninger man har plassert i hyllen min; nye pasienter som skal utredes for ADHD med og uten H og Asperger og andre av de moderne lidelsene. Jeg greier til slutt å bryte gjennom motstanden og setter opp tid for mine første pasienter.
Etter et par uker begynner tingene å normalisere seg. Dagene går, som det heter. Jeg kjører til og fra klinikken hver dag; forbereder meg til avtalene mine og fungerer mer og mer slik det forventes av meg.
Mai, juni, juli august, flere måneder går. En hel etterlengtet sommer kommer og går, som de alltid gjør det selv om jeg som før drømmer om å kunne holde den fast. Leve i en evig sommer.
Lenge ser det ut for å gå den riktige veien. Det har kommet en tilnærmet normal rytme i dagene, som ligner på det som foregår blant normale folk. Jeg er naturligvis innvendig merket av mine år på utsiden. Men sett utenfra ser det meste ganske normalt ut. På samme tid kjenner jeg gradvis noe annet; en tiltagende nesten uhåndterlig trøtthet og energimangel. Tilværelsen ute i samfunnet blir hver eneste dag en kamp som jeg føler at jeg har tapt på forhånd fordi jeg har så lite å sette inn av krefter. »

Litteratur og nettsteder

Lawrie SM, Manders DN, Geddes JR, Pelosi AJ. A population-based incidence study of chronic fatigue. Psychol Med 1997; 27:343.
Walker EA, Katon WJ, Jemelka RP. Psychiatric disorders and medical care utilization among people in the general population who report fatigue. J Gen Intern Med 1993; 8:436.
Ricci JA, Chee E, Lorandeau AL, Berger J. Fatigue in the U.S. workforce: prevalence and implications for lost productive work time. J Occup Environ Med 2007; 49:1.
Bates DW, Schmitt W, Buchwald D, et al. Prevalence of fatigue and chronic fatigue syndrome in a primary care practice. Arch Intern Med 1993; 153:2759.
Kroenke K, Arrington ME, Mangelsdorff AD. The prevalence of symptoms in medical outpatients and the adequacy of therapy. Arch Intern Med 1990; 150:1685.
Fuhrer R, Wessely S. The epidemiology of fatigue and depression: a French primary-care study. Psychol Med 1995; 25:895.
Kroenke K, Wood DR, Mangelsdorff AD, et al. Chronic fatigue in primary care. Prevalence, patient characteristics, and outcome. JAMA 1988; 260:929.
Buchwald D, Sullivan JL, Komaroff AL. Frequency of ‘chronic active Epstein-Barr virus infection’ in a general medical practice. JAMA 1987; 257:2303.
Schappert SM. National Ambulatory Medical Care Survey: 1989 summary. Vital Health Stat 13 1992; :1.
Markowitz AJ, Rabow MW. Palliative management of fatigue at the close of life: «it feels like my body is just worn out». JAMA 2007; 298:217.
Chen MK. The epidemiology of self-perceived fatigue among adults. Prev Med 1986; 15:74.
Cathébras PJ, Robbins JM, Kirmayer LJ, Hayton BC. Fatigue in primary care: prevalence, psychiatric comorbidity, illness behavior, and outcome. J Gen Intern Med 1992; 7:276.
Ridsdale L, Evans A, Jerrett W, et al. Patients with fatigue in general practice: a prospective study. BMJ 1993; 307:103.
Prins JB, van der Meer JW, Bleijenberg G. Chronic fatigue syndrome. Lancet 2006; 367:346.
Buchwald D, Umali P, Umali J, et al. Chronic fatigue and the chronic fatigue syndrome: prevalence in a Pacific Northwest health care system. Ann Intern Med 1995; 123:81.
Wessely S, Chalder T, Hirsch S, et al. Psychological symptoms, somatic symptoms, and psychiatric disorder in chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: a prospective study in the primary care setting. Am J Psychiatry 1996; 153:1050.
Manu P, Lane TJ, Matthews DA. Chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: clinical epidemiology and aetiological classification. Ciba Found Symp 1993; 173:23.
Okkes IM, Oskam SK, Lamberts H. The probability of specific diagnoses for patients presenting with common symptoms to Dutch family physicians. J Fam Pract 2002; 51:31.
Fukuda K, Straus SE, Hickie I, et al. The chronic fatigue syndrome: a comprehensive approach to its definition and study. International Chronic Fatigue Syndrome Study Group. Ann Intern Med 1994; 121:953.
Lane TJ, Matthews DA, Manu P. The low yield of physical examinations and laboratory investigations of patients with chronic fatigue. Am J Med Sci 1990; 299:313.
Conti F, Priori R, De Petrillo G, et al. Prevalence of chronic fatigue syndrome in Italian patients with persistent fatigue. Ann Ital Med Int 1994; 9:219.
Nijrolder I, van der Windt D, de Vries H, van der Horst H. Diagnoses during follow-up of patients presenting with fatigue in primary care. CMAJ 2009; 181:683.
Bombardier CH, Buchwald D. Chronic fatigue, chronic fatigue syndrome, and fibromyalgia. Disability and health-care use. Med Care 1996; 34:924.
Ridsdale L, Evans A, Jerrett W, et al. Patients who consult with tiredness: frequency of consultation, perceived causes of tiredness and its association with psychological distress. Br J Gen Pract 1994; 44:413.
Darbishire L, Ridsdale L, Seed PT. Distinguishing patients with chronic fatigue from those with chronic fatigue syndrome: a diagnostic study in UK primary care. Br J Gen Pract 2003; 53:441.
Price JR, Couper J. Cognitive behaviour therapy for adults with chronic fatigue syndrome. Cochrane Database Syst Rev 2000; :CD001027.
Whiting P, Bagnall AM, Sowden AJ, et al. Interventions for the treatment and management of chronic fatigue syndrome: a systematic review. JAMA 2001; 286:1360.
Deale A, Wessely S. Patients’ perceptions of medical care in chronic fatigue syndrome. Soc Sci Med 2001; 52:1859.
O’Malley PG, Jackson JL, Santoro J, et al. Antidepressant therapy for unexplained symptoms and symptom syndromes. J Fam Pract 1999; 48:980.
Smith RC, Lyles JS, Gardiner JC, et al. Primary care clinicians treat patients with medically unexplained symptoms: a randomized controlled trial. J Gen Intern Med 2006; 21:671.
Huibers MJ, Beurskens AJ, Van Schayck CP, et al. Efficacy of cognitive-behavioural therapy by general practitioners for unexplained fatigue among employees: Randomised controlled trial. Br J Psychiatry 2004; 184:240.
Ridsdale L, Darbishire L, Seed PT. Is graded exercise better than cognitive behaviour therapy for fatigue? A UK randomized trial in primary care. Psychol Med 2004; 34:37.
Bombardier CH, Buchwald D. Outcome and prognosis of patients with chronic fatigue vs chronic fatigue syndrome. Arch Intern Med 1995; 155:2105.
Straus SE, Dale JK, Tobi M, et al. Acyclovir treatment of the chronic fatigue syndrome. Lack of efficacy in a placebo-controlled trial. N Engl J Med 1988; 319:1692.
Rimes KA, Chalder T. Treatments for chronic fatigue syndrome. Occup Med (Lond) 2005; 55:32.
Joyce J, Hotopf M, Wessely S. The prognosis of chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: a systematic review. QJM 1997; 90:223.
Smith WR, Noonan C, Buchwald D. Mortality in a cohort of chronically fatigued patients. Psychol Med 2006; 36:1301.
Nijrolder I, van der Windt DA, van der Horst HE. Prognosis of fatigue and functioning in primary care: a 1-year follow-up study. Ann Fam Med 2008; 6:519.
Clark MR, Katon W, Russo J, et al. Chronic fatigue: risk factors for symptom persistence in a 2 1/2-year follow-up study. Am J Med 1995; 98:187.

Hva innebærer det ‘å bryte sammen’? Om sammenbruddserfaringer, demoralisering og selvfornedrelsens farlige fristelse. Hva gjør folk for å komme seg opp igjen?

«Down, down, down. Would the fall never come to an end! ‘I wonder how many miles I’ve fallen by this time?’ she said aloud. ‘I must be getting somewhere near the centre of the earth.»/«There were doors all round the hall, but they were all locked; and when Alice had been all the way down one side and up the other, trying every door, she walked sadly down the middle, wondering how she was ever to get out again.» (Alice’s Adventures in WonderlandLewis Caroll, 1865)

«Et menneske må ikke bli oppfattet som en vinnerrobot, en suksessautomat eller en forhåndsprogrammert fremgangsmekanisme med noen få mindre og lett korrigerbare svakheter. Bare psykologer og coach’er slipper til. Der andre og mørkere sider ved livet er underordnet eller uøkonomisk og inneffektivt og derfor skal drilles vekk, holdes nede, behandles og lukes ut av personen selv eller velmenende medmennesker og behandlere. Vi har vekst og fremgang og prestasjoner som en del av oss, av vårt liv; men vi har også og noen ganger like mye tilbakegang, nedgang, forfall og til sist det veistykket vi alle frykter. Før eller senere snubler og faller selv den beste blant oss. Vi synger alltid falskt, en eller annen gang eller dersom melodien blir for komplisert for oss. De falske og uharmoniske tonene er gjerne kilden til nye vakre og oppløftende melodier.

Det er en utbredt feil både blant lekfolk og fagfolk å forbinde sammenbruddserfaringer utelukkende med sykdom og personlige svakheter og noe som i den moderne helseheroismens navn skal overvinnes eller tilbakelegges. ‘Min seierrike kamp mot alvorlig sykdom/tilbakeslag/konkurs etc. ‘ er blitt en  trøttende sjablong i mediaoverskriftene.

I virkeligheten er sammenbruddet en innebygd og berikende mulighet i vår menneskelige måte å være tilstede i verden på, en mulighet som det er viktig å bevare kontakten med og kommunisere med gjennom hele livsløpet. Men det krever et samfunn som har og tar omsorg for de som bukker under. det betyr ikke slapp akspetering av ulike former for utenforskap fordi det fungerer økonomisk.» (Fernando Persa: Et lite foredrag om sammenbruddets muligheter. Notat i serien ‘Notat nr. 5 i serien ‘Hagenotater’, 2009)

 

 «Kjære Facebook-venner, vær så snill å gi meg en pause. Ikke skriv noen meldinger til meg eller Kjell Arild akkurat nå, jeg er i store problemer nå. I går fikk jeg et nervøst sammenbrudd og begynte å slå i veggen (!) helt til hendene mine begynte å blø. De store gutta er imot meg, mens dere krever hele verden av meg. Men tro meg, alt ordner seg.» (februar 2008, Alexander Rybak)

«Jeg har mer og mer begynt å tvile på om det i det hele tatt er riktig å si at mennesker ‘bryter sammen’ som om det er snakk om noe nesten naturnødvendig og mekanisk som hender med oss. Når folk sier ‘jeg har hatt et sammenbrudd’, mener de egentlig å si noe annet enn det vi gjerne tenker på med ‘sammenbrudd’. På samme måte som vi hele tiden former og skaper våre liv gjennom valg og prosjekter, er også våre såkalte ‘sammenbrudd’ like mye noe vi former og nesten velger under gitte omstendigheter. Dersom dette synet er riktig, er sammenbrudd nesten alltid noe som kunne ha vært unngått ved andre valg og fremgangsmåter.» (Fernando Persa; ‘ Kritisk notat om bruken av uttrykket ‘sammenbrudd’ og ‘bryte sammen’ på det mentale og sosiale området.’ Forelesningsskisse for pasienter som har opplevd såkalte sammenbrudd, juni-september, 2008)

«Det finnes en erfaring av det å falle som nødvendigvis kommer inn i ethvert liv. Det er ikke slik at en selv må lage eller bevirke fallet, det vil inntreffe. Hvis du kan finne nåde eller frihet i og gjennom at du faller, oppdager du at det beveger deg fremover, oppover, bredere, dypere, og bedre til vekst. Det er det motsatte av det som du først tenker på når du faller, mislykkes, eller taper.» (Richard Rohr)

«Vi er eksperter på vår egen mentale helse - vi har i virkeligheten gjort en livslang studie av den –  og dette kan være en kunnskap som er komplementær til den kompetanse som den profesjonelle bringer inn i situasjonen» (Gray, 2006, s. 178)

«You may disagree with such a pessimistic vision – But if there is a way for the world to be transformed for the better, it can only be done by pessimism; optimists will never change the world for the better.» (Jose Saramago)

“For virkelig å bli gjenfødt til denne verden, må vi forbli nedsteget for en lang stund, og motstå fristelsen til å stige opp til en visjon av en høyere, enklere, renere tilstand.” (Tom Cheetham)
 
 
“In the Gospel the very root of sin is the pretence that we can save ourselves by our own effort, that we can find security in ourselves and one another… . To save ourselves we must give up all security, any notion of being self-sufficient; we must look at the world with wonder, gratefully receiving it anew, with its mysterious promise of the infinite.” “/From the beginning grace is inherent in the very fact of existing.…The human vocation is to become the willing and conscious celebrant of this great mystery”. (Olivier Clément)
 
 

Livets ikke fullt så lyse side

Bare på et par tiår har moderne menneskers forhold til seg selv og sine plager forandret seg på dyptgripende måter. Vi lever nå i en gjennomdiagnostisk kultur. På kort tid har vi tatt i bruk et vitenskapelig psykiatrisk diagnosespråk for å forstå og forholde oss til oss selv. Vi er dermed ikke som mennesker hittil i historien har vært  – i sorg, nedstemte, med kjærlighetssorg, lei oss, fortvilte og urolige – men vi er psykisk syke og psykotiske, vi er depressive, angsplaget, tvangsmessige, etc.. Samtidig som vi tror på det riktige i å sykdomsdiagnostiserer våre egne forstyrrelser og pseudoforstyrrelser har vi lagt bak oss og er i ferd med å glemme overleverte tradisjonelle ‘folkepsykologiske’ og hverdagslige betegnelser og måter å forstå oss selv når vi sliter med vår psyke og vår tilværelse.

I denne artikkelen belyser jeg et uttrykk som var i vanlig bruk til ganske nylig men som vi i vår diagnosefikserte tidsalder knapt lenger våge å ta i vår munn:

‘Å bryte sammen’ eller ‘å ha et sammenbrudd’, å gå i stå’, ‘å møte veggen’, osv.. Kjært barn har som kjent mange navn. Også om det i bunn og grunn er et uønsket barn.

I samfunnsvitenskapene og i sosialøkonomien har ikke minst problematikken knyttet til ‘fallerte  stater’ og den alvorlige økonomiske krisen fra slutten av 2010-tallet medført at man har fattet ny interesse for at hele og moderne samfunn kan havarere, bryte sammen eller kollapse. En rekke viktige artikler og bøker de siste årene både internasjonalt og her til lands omhandler nettopp forutsetningene for og følgene av samfunnsmessige sammenbrudd. Da er det kanskje på tide at vi på nytt blir opptatt av psykologiske eller ‘personlige sammenbrudd’.

Menneskelivet har ved siden av sine mange andre sider også to sider; den lyse og den mørke. I vår vanlige tilværelse kommer naturlig nok alt som har med den lyse siden i forgrunnen. Vi ønsker å gjøre tingene bedre, vi søker og tror på fremgang. Vi forsøker å fremstå som oppegående og håpefulle, skikkelser som ser lyst på tingene og på livet i sin allminnelighet, gå ut i og møte verden med forventninger om nye muligheter og med en optimistisk innstilling. Dette er den normerte og korrekte måten, som psykologer anbefaler og folk forsøker å holde seg til.

Samtidig vet vi, om enn med en viss nøling og motstand – kanskje til og med uvilje –  at det finnes en annen og mer dyster og mørk side ved menneskers tilværelse der denne korrekte innstillingen ikke lenger strekker til men heller blir til en tom formel, en besvergelse. Rundt oss blir utallige mennesker skadet eller syke med alle slags kompliserte og forferdelige lidelser, mange bukker under for vedvarende motgang og motarbeiding og mislykkes i sine liv, mange makter ikke å fortsette å leve og begår selvmord, Folk stiger ikke bar oppover i samfunnet og i yrkesliv, mange faller av ulike grunner nedover og til bunns både sosialt og yrkesmessig. 

De aller fleste mennesker gjør nesten hva som helst for å holde seg på solsiden av livet, vi liker ikke engang å bli påmint om alt det andre vemmelige og ødeleggende som kan inntreffe i et menneskeliv. Samtidig ligger det for noen få spesielle mennesker en slags tiltrekning i denne mørkets verden, de finner en verdi og en moral i den mørke siden av livet som de ønsker å formidle til og dele med andre.

‘Vi er ikke her for å være lykkelige», skrev den pessimistiske tyske filosofen Arthur Schopenhauer. Han kunne like gjerne skrevet at vi er ikke her for å se bare lyst på tingene eller livets lyse side - optimisme er kanskje påkrevd som i form av bevisst valgt ensidighet og innstilling. Men vi trenger ikke forlede oss selv til å bli troende optimister. Virkeligheten er ikke innrettet av eller for optimister.

For i livet det finnes denne andre siden, en side  som optimismen tjener til å tildekke. Da tilværelsen avslører sitt sanne vesen og viser seg fra sin vonde og verste side. Der en annen slags innstilling og tankegang er nødvendig for å forstå og kunne møte de tyngende og mørkere kreftene vi der står overfor. En av de mest utfordrende og truende sidene ved tilværelsen som menneske handler om det som skjer når en av oss går i stykker og bryter sammen, om det å oppleve et personlig og mentalt ‘sammenbrudd’.

Vi beveger oss med varsomhet når det er snakk om personlig sammenbrudd, enten det er snakk om andres eller vårt eget. Dette er et ømtålelig område; det er snakk om vår dypeste sårbarhet og våre mest avslørende svakheter, om de største nederlag livet har å by på, om den skrekkelige følelsen det kan være å ville eller måtte gi opp, tape ansikt og ikke å strekke til lenger.

Hva betyr det ‘å bryte sammen’? Hva er egentlig et ‘sammenbrudd’? Hva foregår når et menneske bryter sammen? Hva er det som gjør at vi kan bryte sammen, hva slags krefter og påvirkninger er det som kan bryte ned og slå i stykker vår motstandskraft og forsvarsevne? Er sammenbrudd likt for oss alle, eller finnes det ulike måter å bryte sammen på? Kan dyr bryte sammen slik vi gjør det, eller er sammenbrudd noe som bare rammer oss som mennesker? På hvilke måter kan en reise seg igjen etter et sammenbrudd, samle sammen restene av et liv og en personlighet til et nytt fokus og et nytt livsprosjekt?

Sammenbruddet som ‘omvendelse’

I en viss forstand kan man si at mens det finnes bare en måte å være oppegående og ‘normal’ på – da fungerer og presterer man rett og slett som alle andre – slik det forventes av oss; men det finnes uendelig mange ulike måter å bryte sammen på. Kanskje finnes det egentlig også en annen måte å være normal på, en måte som er mer åpen for andre versjoner av det å leve, også for muligheten av enhver av oss kan bryte sammen. Sammenbrudd er en alltid nærværende mulighet for mennesker i visse situasjoner; det finnes utallige versjoner av og uendelig mange fortellinger om sammenbrudd; bare tenk på den fantastiske fortellingen om den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og hans legendariske sammenbrudd i Torino, 3. januar i 1889. Den britiske forfatteren Virginia Wolfs mange sammenbrudd hører uløselig sammen med hennes litterære prestasjoner, de kan nesten bare forståes som den andre mørkere siden av de samme prestasjonene. Det samme kan kanskje sies om Vincent van Goghs mentale sammenbrudd, og Hardangerfjordens store poet Olav H. Hauges langvarige psykiatriske sammenbrudd.

Før den vitenskapelige psykiatriens diagnosespråk slo gjennom for et par tiår siden, rommet hverdagspråket en rekke betegnelser og uttrykk som viser til erfaringen av sammenbrudd. I dag er hverdagsspråkets ord for erfaringen av å bryte sammen erstattet med en omfattende vitenskapelig terminologi og et krevende mangesidig fagområde som handler om belastninger, stress og stressorer, kriser og traumer, resiliens, motstandskraft, hardførhet og sårbarhet, fatigue og tretthetstilstander, utbrenthet og kronisk utmattelse, prodromale prosesser og psykoserisiko. Og det finnes omfattende kunnskaper om hvordan et sammenbrudd kan reverseres, hvilke behandlinger og fremgangsmåter som kan hjelpe folk tilbake på bena igjen etter ulike typer av sammenbrudd. Betraktet på denne måten, kan man faktisk hevde at forståelsen av  menneskelige sammenbruddprosesser i alle deres former utgjør en av pillarene i faget psykiatri. Samtidig kan vi spørre oss om det bare har fordeler at vi fagliggjør og psykiatriserer problemstillingene knyttet til opplevelsen av å bryte sammen. Kanskje trenger vi også et såkalt ‘fenomenologisk’ og opplevelsesnært språk, et hverdagslig språk om slike erfaringer som gjør at vi kan gjenkjenne dem som vår egen personlige livserfaring, som forbundet med de små og store valgene og hendelsene som er innholdet i våre egne liv.

I boken ‘Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve’ av den svenske teologen Ann Heberlein blir sammenbruddserfaringen beskrevet slik:

«Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet.»

Tap av evnen til ‘å tackle livet’, kanskje finnes det en slik evne som kan utsettes for slitasje og nedbrytende påvirkning og som inngår i det å bryte sammen. Det er antagelig noe av dette den tjekkiske forfatteren Franz Kafka tenker på når han skriver følgende:

«Mennesket kan ikke leve uten permanent tiltro til noe uknuselig i seg selv, og på samme tid kan dette uknuselige såvel som tiltroen til det forbli permanent skjult for ham.»

I denne artikkelen ønsker jeg å vise at det finnes  – tross noen viktige likheter i sammenbruddsprosessen –  mange ulike måter som et menneske kan bryte sammen på. Selve sammenbruddet kan resultere i ganske ulike tilstander med forskjellige implikasjoner for sjansene til å komme til hektene igjen. For å oppnå en god forståelse av hva det innebærer for et menneske å bryte sammen, er det altså av betydning at man både går inn i måtene som sammenbruddsprosessen kan oppleves på, og de mange ulike formene for sammenbrudd som mennesker kan rammes av.

I vår tid er det den positive og optimistiske psykologien som rår grunnen. Vi ønsker ‘løsninger’ på våre problemer, vi ønsker å få det bedre, bli lykkeligere, ha gode dager. Smerte, lidelse, mørke, ulykke, ubehag, plager; alt dette betraktes som noe negativt som kan og skal bekjempes og fjernes fra våre liv.

Selvopprettende og selvhelbredende krefter

I boken ‘Psykens visdom. Dybdepsykologi etter nevrovitenskapen‘ (2007) utforsker forfatteren Ginetta Paris den motsatte tendensen i oss til det som vanligvis fremheves i våre dagers populære eller profesjonelle psykologi og som er alment akseptert; å søke oppover og utover til suksess og fremgang og lykke. Paris undersøker det andre elementet i vår psyke som ønsker å gi opp, ødelegge forhold, å stikke av og komme seg vekk, dø, som ønsker å mislykkes og gå nedover og forbli nede så lenge som det tar for ens gamle utbrukte identitet å dø. I motsetning til populærpsykologiens råd om at veien ut av psykiske plager og lidelse alltid handler om å søke det positive, være optimistisk og finne løsninger, fungere, møte krav og ta seg sammen – så hevder Paris at det handler om å ta seg selv og sitt indre sinn på alvor. Ved å gå i møte med seg selv, ved å åpne opp ens egen forestillingsevne for å konfrontere det mørke, forvridde og ofte skremmende som kommer fra ens ønske om å gå under, om å dø.

Paris hevder at vendingen innover og nedover hos personer som er i personlig krise og sliter med psykiske plager kommer fra en ubevisst tendens eller viten i oss om at dersom ens utslitte og avsluttete gamle selv ikke kan tilbakelegges eller dø, så vil vi fortsette å bære med oss dette dødsønsket som da hindrer oss i å utforme et fruktbart liv. Veien ut i lyset krever at vi har mot til å ta på alvor og finne den gjennom å vandre i vårt eget mørke. Den herskende saklige og vitenskapelige fornuften har selvsagt vendt ryggen til en slik metaforisk tilnærming til våre mentale plager og utfordringer. Kanskje er dette en skjebnesvanger blindgate som kanskje gjør den psykiatriske vitenskapen mer presis og pålitelig, men samtidig mer irrelevant. I og med at hele vårt psykiske liv er gjennomsyret av og båret oppe av språket og dets dype forankring metaforisk meningsdannelse.

Den amerikanske antropologen og kulturforskeren Emily Martin uttrykker det slik i boken ‘Bipolare ekspedisjoner’:

«Jeg vil si at begrepet ’mental sykdom’ også tar vekk fra opplevelsen av å være ’mentalt syk’  noe av dens komplekse mørke, og det er dette mørket som jeg ønsker å forstå bedre. Jeg visste fra min egen og mine samtalepartneres erfaring at det å forsøke å begripe galskapen som kategori krever at jeg finner måter å forfølge de  ’mørke krefter i menneskets liv’.”  (Bipolar Expeditions: Mania and Depression in American Culture. Princeton, NJ: Princeton University Press, 2009, s.xvii)

 

Faren med det overflatiske livet

Vi befinner oss i det folk som forstår seg på samfunn omtaler som ‘overutviklete’ samfunn. I slike merkelige samfunn handler det mer og mer om å maksimere målbare størrelser. Dermed blir det ofte for mye av det meste bortsett fra noen glemte menneskelige verdier som ikke lar seg måle på noen enkel måte. En av de problematiske sidene ved slike samfunn er en nærmest  religiøst preget ensidighet i synet på mennesker og menneskelivet. Ved første inntrykk blir man kanskje blendet og imponert av den iherdige betoningen av suksess og fremgang, stadig forbedret prestering, positivitet og optimisme, strømlineformet prosedyreorden og rasjonalitet, spisskompetanse og ekspertise, mestring og positv helse. I overutviklete samfunn får man inntrykk av at alt som er menneskelig er under offentlig og individuell kontroll, livet er endelig blitt velregulert og håndterbart.

Begrepet overutviklet er naturligvis ment å være en kontrast til de langt mer kjente ‘underutviklete samfunn’ som bare er noen skritt fra et dyrisk nivå.

Noe av det bildet vi danner oss er reellt, andre ting er mest av alt en fasade, en forside som også har en lite omsnakket bakside. I overutviklete samfunn handler det meste om effektivitet og orden og det å prestere. Alle menneskelige funksjons- og prestasjonsparametre blir drevne til det ytterste når det gjelder effektiv fungering. Krav om og streben etter å opptre effektivt styrer det  meste av det vi gjør. Til og med i fritiden, når vi slapper av og bruker tiden rekreativt forfølges vi av noe som minner om prestasjonskrav, også det å gjøre ingenting skal forbedre prestasjonsevnen. Som enkeltindivider i slike samfunn anstrenger vi oss for å lykkes og ha suksess, og dermed fylle våre ulike roller på effektive måter. Det finnes mange slags mål for i hvilken grad en person oppnår målet om å utforme en effektiv tilværelse; inntektsnivå, yrkesmessig fremgang og suksess, utdannelsesnivå, pretasjonsorientert fritid, kroppslig og mental helsetilstand, sykemeldingshyppighet, sivilt livsmønster med  ordnet og organisert livstil, osv..

Et moderne paradigme: ……Å gå på en smell, å gå i veggen, å havne i kjelleren….

I  fagpsyklogien og i vår mer folkelige psykologi har vi tatt i bruk andre og mer moderne metaforer når vi vil forstå sammenbrudd. Vi liker ikke lenge å snakke om en mørk side eller dimensjon i vårt indre liv og det å falle innover og nedover i sitt eget mørke når livet blir for mye for oss. Kanskje har den gamle ‘vertikale’ oppfatningen av menneskesjelen forsvunnet ut av bildet og blitt erstattet med en mer pragmatisk-psykologisk betraktning som handler om slike kjente ting som effektivitet, overbelastning, stress og påkjenninger, møte veggen, gå i stå, posttraumatiske tilstander, osv..Kanskje vinner vi noe gjennom den nye mere biologiske og psykologisk ‘tekniske’ måten å oppfatte sammenbrudd på, kanskje går også noen viktige innsikter og muligheter tapt?

Vi vet alle hva som ligger i å være et oppegående, vellykket og presterende individ. Det finnes et mørkere side ved prestering og effektivitet som livsstil. Skyggesiden av den monomane tilbedelsen av effektivitet har å gjøre med at vi som mennesker er laget av et ytters skjørt og sårbart psykisk og fysisk materiale; sykdom, alder, overbelastning og slitasje og alle slags personlige og psykiske mangler kan på ulike måter gjøre det vanskelig å leve opp til kravene som stilles til oss og vår funksjonsevne. Baksiden av medaljen er som følgende:

En dag sier det stopp. Et hittil ukjent og usynlig sort hull i tilværelsen åpner seg, vi kjenner en annen slags tyngdekraft gripe fatt i oss, vi blir sugd inn i menneskelivets andre side.

Man går på en smell. Møter veggen. Gir opp, resignerer. Faller sammen. Går i kjelleren. Bryter sammen. Uttrykkene er mange for den samme erfaringen. En personlig krise, en livskrise er i gang. Sømmene som har holdt livet sammen så langt begynner å rakne. Ting man så langt har tatt på strak arm blir uoverkommelige. Man opplever at den verden man har levd i og kjent går under.

Dette er i våre dager en vanlig erfaring. Det er ikke noen sjeldenhet at folk vi kjenner eller hører om fra den suksessfyllte verden kommer til kort og ikke lenger makter eller orker å holde tritt med kravene. Jeg har allerede nevnt musikeren Aleksander Rybak.

Noen av dem ser ut til å ha hanglet en kortere eller lengre periode før de til slutt går inn i fasen der de ‘bryter sammen’. Noen blir lenge i denne fasen, andre kortere. Noen karrer seg tilbake til sitt gamle liv, andre er varig ubrukelige eller redusert. De har fått ødelagt en eller annen prestasjonstermosat i sitt indre slik at de bare gjennom målrettet innstats greier å henge med i hverdager og arbeidsliv. NRK-mannen Peter Wallace (54 år) er av disse. Han har sammen med sin terapeut Peder Kjøs forfattet boken ‘Opp igjen. Om å reise seg etter en smell’. Boken handler om Wallace’s sammenbrudd og veien tilbke igjen; han skrev boken fordi det ikke finnes lett tilgjengelig materiale om dette på norsk.

Sammenbruddet kommer i slutten av en prosess der det mange ganger kan være vanskelig å observere at noe er i ferd med å gå galt. Andre ganger ser man tidlig et illevarslende mønster:

Tingene går en stund i gal retning, som om de strømmer ned mot et fossefall som man hører lyden av uten å kunne se det, livet kjennes som om det bare går nedover og nedover som en tung irreversibel vannstrøm, litt fortere hele tiden, anstrengelsene er bortkastete og kjennes om om en er i en motbakke, svømmer motstrøms – og så skjer det noe, en slags hendelseshorisont passeres og noe annet begynner å skje, de gamle lovene for normal fungering gjelder med ett ikke lenger; følelsen av å falle nedover og nedover tar over hele jeget. Personen som en er og har blitt til bryter sammen, de bærende kreftene i en selv, som selvtilliten, oppdriften, prestasjonsevnen, tiltroen til fremtiden, håpet, kamp- og livsviljen, verdighets- og stolthetsfølelsen, utadvendtheten; alle disse løser seg opp og forsvinner uten spor inn i ens eget indre. Ens engang så solide og representativt utformete ego får stadig flere sprekker før det smuldrer opp, personen begynner å slipper taket og finne festepunktene, han eller hun kollapser og forsvinner inn i seg selv og blir borte som sosialt oppegående subjekt. Den bestemte personen som en fram til nå har vært finnes ikke lenger, er forsvunnet.

Slik kan et nervøst og personlig sammenbrudd beskrives.

I en kommentarartikkel med tittelen ‘Mekanikken i et sammenbrudd’ i tidskriftet ‘American Journal of Psychiatry’ fra nov. 2007 skriver den amerikanske psykiateren Gordon Parker:

«Jeg spurte kvinnen hvorfor hun hadde bedt om en konsultasjon. Hun svarte raskt, nervøst,og enkelt: «Jeg tror jeg har et sammenbrudd.» Det ordet! Det var som å høre navnet på en gammel venn. Jeg har vært  psykiater i mer enn tre tiår, og når jeg får pas. til å fortelle sin historie, er det et visst antall av pasientene som forteller meg at de hadde hatt eller har vært nær ved å ha  et «nervøst sammenbrudd.» Jeg nikker og uttrykker min forståelse, men antar ingenting. Men i løpet av de 5 siste årene er det svært få som har brukt begrepet. Det er i ferd med å forsvinne fra våre pasienters beskrivelser. Hvorfor? Og hvorfor hadde det en gang en så fremtredende plass i vanlige folks bevissthet? Begrepet eksisterer ikke i DSM-IV eller ICD-10 eller i deres forløpere. Det har ingen vitenskapelig definisjon og har aldri vært en del av det profesjonelle mentalhelseleksikonet.»

Den britiske forskeren German Berrios forklarer at uttrykket ‘mental /nervøst sammenbrudd’ viser tilbake til forståelsen av sammenbrudd i tekniske eller mekaniske systemer eller maskiner. I andre halvdel av 19-hundretallet ble det metaforisk utvidet til forståelsen av hjernen og psykens fungering hos mennesker. I begynnelsen refererte det ikke til angst eller depresjon men til utmattelse og trøtthet og 19-hundretalls konstrukter som ‘nevrasteni’ (manglende ‘nervestyrke’ på gresk). Den fysiske tilknytningen gjorde at begrepet ‘nervøstsammenbrudd’ var mindre stigmatiserende enn om det hadde vært et personlig eller psykologisk begrep.Uttrykket ble utvidet til å gjelde nervøse plager og særlig i tilfeller som gjorde hospitalisering nødvendig. Etterhvert kom det til å bety omtrent det samme som mentale forstyrrelser generelt. I amerikanske undersøkelser skiller vanlige folk mellom nervøse sammenbrudd som de oppfatter som en tidavgrenset tilstand; den er en rekasjon på ytre stressorer og ikke kronisk og  er forbundet med angst og depresjon, og psykotiske og mer alvorlige mentale forstyrrelser som har et mer kronisk preg. Det man mener med nervøst sammenbrudd ligner mye på det man i dag omtaler som tilpasningsforstyrrelse, med innslag av angst og depressive affekter.

Parker finner på sin side at begrepet ‘nervøst sammenbrudd’ har en slags logisk tilhørighet til melankoli; når melankolske pasienter beskriver hvordan de har det bruker de ofte uttrykk som viser til en slags ‘mekanisk sammenbrudd’, der de ikke orker ting som å stå opp av sengen eller bevege seg og gjøre ting.

Opplevelsen av å bryte sammen

Alle mennesker står av og til overfor problemer som vi ikke har løsning på  og det hender vi må utholde smerte og fortvilelse som ingenting synes å hjelpe mot. Noen ganger blir det for mye. Byrden blir for tung å bære. Hvor ofte folk opplever å nå grensen for sin mestrings- og funksjonsevne vet vi ikke, men det er antagelig ganske mange av oss.

I amerikanske undersøkelser (se Swindle et. als 2000) oppga 19% av respondentene i 1957 at de hadde opplevd et forestående nervøst sammenbrudd. Knapt 40 år senere; i 1996, er det 26% som oppgir at de har hatt denne opplevelsen. Det er vanskelig å avgjøre om forekomsten av ‘sammenbrudd’ er økende; til det brukes for mange ulike uttrykk for å omtale prosessen og den kan fremstå på så mange ulike måter. Det er mulig at ‘sammenbrudd’ er involvert i så ulike ting som utbrenthet, kronisk trøtthet og ‘fatigue’, innleggelse, selmordsforsøk, og langtidssykemelding.

Jeg er selv en av dem som har fått opplevd å bli sugd inn i sammenbruddets sorte hull. For en tid siden opplevde jeg å gå fullstendig i stå. Jeg har mesteparten av livet mitt jobbet som psykolog, hjulpet andre som er ute å kjøre på forskjellig vis. Jeg var fullstendig uforberedt overfor det som hendte meg. Sammenbruddet kom som lyn fra klar himmel, som julekvelden på kjerringa. Man kan si det på så mange måter; jeg forsto ikke hva som traff meg. Det traff hardt og det slo meg ut. I årevis hadde jeg brent lyset mitt i begge ender, som det heter. Noen måneder tidligere fikk jeg en kreftdiagnose som innebar muligheter for dårlig prognose. Mitt personlige hadde en tid vært ganske turbulent. Jeg fikk samtidig problemer på jobben både med overordnete og det jeg opplevde som dårlig behandling fra noen medarbeidere. Tingene floket seg mer og mer til for meg følelsesmessig og personlig. Ingenting av det jeg foretok meg rettet opp noe som helst; det gjorde bare vondt verre. En tid hang jeg bare i repet og dinglet. Så var det plutselig slutt; jeg kastet inn håndkleet, orket ikke mere, ville ikke mere, hadde fått nok av det meste. Jeg var nede for telling, hadde ikke mere å gi, var slått ut. Jeg klappet sammen, gikk ikke på jobb, unngikk folk, tok ikke telefonen, åpnet ikke brev. Hver dag satt jeg nede i fjordkanten og gråt for meg selv. Sluttet å snakke. Sluttet å gjøre ting. Så ikke på nyhetene, leste ikke aviser. Jeg unngikk alt som kunne plage meg, belaste meg, stille krav til meg. Satt bortgjemt i et mørkt rom som en syk katt; med en kaffekopp foran meg, gardinene for; gjorte absolutt ingenting. Jeg laget meg mitt eget totale eksil fra hele den vante og kjente verden. Jeg følte meg totalt inkompetent, overveldet av en følelse av hjelpeløshet og at det ikke fantes noen eller noe håp.

I tiden etterpå sa jeg til folk at jeg tror det var en slags ‘sammenbrudd’. Det var også det jeg fotalte fastlegen da han sykemeldte meg. Det kan være vanskelig å snakke om slike ting, de er i seg selv krevende å formulere klart nok og de er knyttet til ting som har med nederlag, det å tape og mislykkes.

I ettertid har jeg parallelt med økende opptatthet av den rollen som førstepersons-perspektivet spiller i psykiatri og nevrovitenskap begynt å interesse meg for disse øyeblikkene og disse tilstandene da man gjerne sier at man har hatt et ‘sammenbrudd’, eller et nervøst sammenbrudd. Det finnes mange betegnelser for tilstanden og prosessen; demoralisering, gi-opp/gitt-opp syndromet, det sosiale sammenbruddssyndromet, sjelesykdom, det sosiale separasjonssyndromet, osv.. Når jeg hadde befunnet meg lenge nok i sammenbruddets fortvilelse og mørke oppdaget jeg noe som i våre dager svært ofte glemmes eller benektes, men som mange forfattere og forskere har omtalt: at det finnes et annet slags lys i sammenbruddets mørke, en slags dyp og nesten transcendent kraft som er beslektet med det Kafka omtalte som ‘det uknuselige’ i mennesket. Jeg tror at for å komme seg etter et sammenbrudd er det viktig å gjenvinne evnen til å oppleve den kraften som bor i en selv også når en har nådd veggen og er nede for telling.

Mentale lidelser og personlig sammenbrudd

«Mentale plager påvirker alle. Langt mindre vanlig er det at de utvikler seg videre til mentalt sammenbrudd, og siden mentale sammenbrudd er et folkelig begrep heller enn et medisinsk, finnes det ingen statistikk over utbredelsen. Likevel er det nok rimelig å si at nesten alle kjenner noen som har blitt rammet. Og fordi mentalt sammenbrudd er stigmatiserende og generelt ikke snakkes om, er det lett å forestille seg at det finnes mer av det rundt oss enn de fleste av oss er klar over.» (Gray, 2006, s. 11)

Våre dagers psykiatri har selvsagt også laget sin egen faglige terminologi for å beskrive slike eller lignende reaksjoner, det skal jeg komme tilbake til. Men jeg er like mye interessert i de viktige eksistensielle og subjektive personlige sidene ved et slikt sammenbrudd, ikke minst den opplevelsesmessige konteksten som både utgjør rammen for og innholdet i et sammenbrudd slik et individ erfarer dette fenomenet. Det er også interessant å se på likhetene mellom det vi opplever ved et sammenbrudd og det som kalles omvendelseserfaringer i religiøse og åndelige sammenhenger. Man bruker også uttrykk som positive desintegrasjonsopplevelser og adaptiv regresjon om de positive mulighetene i opplevelser som kan ligne på sammenbrudd.

Samfunn og sammenbrudd

“For us is the life of action, of strenuous performance of duty; let us live in the harness, striving mightily; let us rather run the risk of wearing out than rusting out. ” (Theodore Roosevelt)

Vi lever i dag i et hypereffektivt og rasjonelt organisert prestasjonssamfunn. Det kreves og det forventes at folk strekker seg i alle retninger for å fungere og prestere best mulig. Det som ikke kreves av oss fra andre og fra utsiden krever vi av oss selv fra innsiden. Det kan se ut som om at ingen områder av tilværelsen er fredet eller untatt pretasjonspresset. Alt blir fortløpende underkastet vurdering og måling og kvalitetssjekking for at en skal ha standarder og referansepunkter for å fastslå hva som er status og vite når en må sette inn tiltak for å få oss til å fungere bedre og yte enda mer.

Samfunnets maktelite har over de siste tiårene laget og innarbeidet modeller som etterligner konkurranse- og markeds-tankegang på flest mulig områder av tilværelsen for å fremme effektivisering og ressursutnytting og maksimal prestering. Mest mulig av tilværelsen underkastes lovene om prfitabilitet og overskudd, det å tjene penger, minske kostnader, øke omsetningen.

Hva er følgene og resultatet?

Livet blir et jag. Å fungere blir i seg selv et jag; alt ved vår fungering blir kommer i squeeze og presset; søvn, spising, elskov, sosialisering, fysisk aktivitet. Selv det å slappe av og rekreere blir et ferie og acvkoblingsjag. Jobben blir et jag. Hverdagen blir et jag. Samhandling blir et jag. En uopphørlig jakt på forbedring, fornyelse, omstillinger; mantraet er lær mer, lær mer! Det blir en religion; det går oss i blodet. Vi forventer det like mye av oss selv, vi vil kjenne oss funksjonsdyktige og oppegående og på høyden med alle de andre. Vi stiller krav til oss selv om å henge med, være like god som kolleger og naboer. Til og med i familiens indre liv og dettilhørende følelseslivet er prestasjonsmanien det organiserende prinsippet.

Hvor gode, vellykkete, velfungerende, normale, sunne, dyktige, vinnertyper kan vi egentlig bli? Hva skjer med oss når vi må leve innenfor en livsform grunnet på maksimering av prestasjoner og ytelse?

Ingen har noensinne definert de øvre grensene for menneskelige fungering; hvor mye vi greier å forbedre oss uten at det får skadevirkninger. Hvor gode skal vi være til alt dette som kreves av oss: Til å samhandle knirkefritt med og gjøre oss forstått i forhold til alle vi møter i jobb og ellers, hvor flinke skal vi være til å snakke eller å huske, beregne og kalkulere, beherske våre følelser og måter å uttrykke oss på, tåle belastninger og krav, til å få med oss ting, tenke logisk og dra slutninger, oppfatte underforståtte kontekster og sammenhenger og tilpasse oss stadig mer komplekse livsarrangementer? Ingen vet hvilke øvre grenser som finnes for slike almene funksjonskrav i vært samfunn. Men vi aner og ser tegn til at stadig flere mennesker når sine grenser på ulike mestrings- og funksjonsområder og kommer til kort i en eller annen krav- og kompleksitetssammenheng. Kanskje er det på høy tid at vi retter oppmerksomheten mot denne problematikken og avdekker hvordan den innvirker på vår moderne tilværelse.

Det er trivielt å konstatere at folk i våre moderne livsmiljøer er utsatt for alle slags variasjoner av det som kalles tidsklemma, kompleksitetsmestring, toleranse for forandring og omstilling, tempo og travlifiseringer. Vi opplever hele veien en knapphet på tid og krefter i forhold til krav og press om å prestere og mestre. Man kan stille spørsmål om befolkningen er eksponert for et press og jag i retning av effektivitet og organiserte prestasjoner som for stadig flere representerer en overbelastning. Det er statens oppgave å sikre gode rammebetingelser for bedriftene våre; man kan likeens spørre om det ikke også er statens oppgave å sikre gode rammebetingelser for den levende arbeidskraften og menneskene og unngå at vi eksponeres for den rå konkurransen og at det drives rovdrift på menneskelige ressurser? Må ikke staten også beskytte menneskene mot konkurranse- og markedskrefter når de truer med å overbelaste oss?

I dag ivaretar ikke den moderne staten denne beskyttelsen av arbeidskraften på gode nok måter. Midt oppe i effektiviteten har vi fått det som kalles for ‘utenforskapet’, en stadig voksende gruppe mennesker som av ulike grunner har kastet inn håndkledet og ikke lenger er i stand til å fungere eller prestere slik det forventes. Det kan se ut som om unge mennesker rammes stadig hardere av måten de blir eksponert for konkurranse og press -

I meldingen ‘Arbeid og helse’ konstaterer man -

“Hver tredje som er uføretrygdet og hver fjerde nye som blir uføretrygdet har en psykiatrisk diagnose. Nye mottakere av uføretrygd med lettere psykiske lidelser øker, særlig i aldersgruppen 20-39 år.”

Vi ser nesten daglig at mennesker omkring oss få problemer, resignerer og gir opp. Denne prosessen kan opptre  i alle slags merkelige utgaver og former. Mange ganger skjer den i det stille, folk nærmest bare forsvinner ut av det normale sosiale livet. Noen klager over at de er utbrente, noen kollapser og bryter sammen brått og uten tydelig forvarsel, andre hangler over lengre tid før de blir går over på trygdeordninger. Det faktum at stadig flere unge mennesker altfor tidlig i livsløpet og før de skulle være plaget av nedslitning og overbelastninger havner i slike prosesser uroer mange.

Psykotisk sammenbrudd og ‘psykose risiko syndromet’


Det som betegnes som ‘psykotisk sammenbrudd’ er en av de mest alvorlige og skremmende formene for sammenbrudd et menneske kan oppleve. Overgangen fra normal mental fungering til psykose kanforgå mer eller mindre umerkelig, selve sammenbruddet inntreffer som regel etter en 2-3 årig prosess som kalles aura eller prodromal. Psykiatrien har de  siste par tiårene kommet stadig nærmere en forståelse av den prodromale prosessen som leder til psykotisk sammenbrudd. I fasen som leder til sammenbruddet har personene ofte milde hallusinasjoner som de tviler på. De har fortsatt innsikt i at det er noe galt med de endringene i virkelighetsoppfatning som de opplever.  I en velskrevet artikkel om forebygging av psykoser (‘Which way madness lies‘, 2010) skriver Rachel Aviv:

” Når pasientene tror på sine vrangforestillinger med full overbevisning, da har de krysset det som omtales som terskelen til psykose – en prosess som ofte blir kalt for ‘omvendelse’.” (Rachel Aviv, 2010)

Sammenbrudd som sosialt strukturert prosess ved psykiatriske forløp

I artikkelen  ’Det sosiale sammenbruddssyndromet’  beskriver Ernest Gruenberg (Amer. J. Psychiat. 123: 12, June 1967) en serie av etterfølgende faser i sammenbruddet hos psykiatriske pasienter uavhengig av deres psykiske lidelse:

1)    I den innledende første fase av sammenbruddsprosessen oppstår det avvik mellom hva en person makter å gjøre og det han forventes å gjøre. Han tiltro til seg selv og sin egen følelse av hva som er rett og galt blir forstyrret, han vet ikke lenger hvilke av hans handlinger som er hensiktsmessige eller som er upassende. I miljøet rundt han plasserer man ansvaret for disse avvikene på individet selv snarere enn på omstendigheter i miljøet. Individet har dermed ingen klare ting som kan bidra til å forklare hvorfor han feiler eller får det vanskelig. Dette fører ham til å lure på om og hva som er «galt» med ham. Han finner ingen forklaring som kan fungere som unnskyldning,og han opplever  en diffus usikkerhet angående egen natur og verdi system og i forhold til ytre påvirkninger.
En slik usikkerhet fører gjerne til nøling eller impulsivitet (eller begge deler), og han finner at han ikke lenger på en sikker måte klarer å håndtere situasjoner som tidligere ikke utgjorde noen problemer å mestre.

2)    Den innledende fasen går over i et neste trinn, der han er blitt mer avhengige av holdepunkter fra omgivelsene om rett og feil, som følge av at han er i en tilstand av økt påvirkelighet. Generaliseringen av følelsen av usikkerhet om seg selv, egne verdier og vanlige måter å håndtere livet på frembringer beredskap til å vurdere nye måter å gjøre ting på, nye måter se på ting, nye måter å se på seg selv. Dette er også en forutsetning for endringer i holdninger og atferd dersom miljøet skulle bli strukturert på en hensiktsmessig måte for sli påvirkninger; og kan føre til korrigerende positiv modifikasjon av funksjonsnivået. Dersom kravene fortsetter og den enkelte ikke finner noen brukbar måte å møte dem på, kan han være beskyttet mot presset fra uovernestemmelse mellom krav og mestring ved en forklaring som avlaster ham for ansvaret og den belastende byrden for ikkemestring. Slike forklaringer er måter å si at kravene ikke er riktige eller gjelder for han. Det ligger en fare i at kravene fortsetter uten at man finner en akseptabel forklaring på ikkemestringen som kan minske ansvaret og byrden av den.

3)    Den følgende tredje fasen inntreffer når den enkeltes familie eller nærstående personer bestemmer seg for at det må være «noe galt med ham «, og fortsette å søke hjelp gjennomkonvensjonelle kanaler. De vil ofte få beskjed om å søke om innleggelse av en psykiatrisk avdeling. Dersom de godtar et slikt forløpmå de sørge for at han blir henvist til til psykiatrisk vurdering og behandling. For å gjøre dette må nærpersonene erkjenne offisielt at de anser pasienten, en av deres egne, som ’mentalt syk’ og som ute av stand til å dra normal omsorg for seg selv eller også som en fare for seg selv eller andre. De må noen ganger oppgi at de ikke klarer å dra omsorg for ham. Derfor vil de som står nærmest individet som sliter ta del sammen med fagfolk i en diagnostisk prosess som bærer stor psykologisk vekt. For selv en pasient som protesterer høylytt at han ikke er mentalt syk blir likevel dypt påvirket av andre vurderinger og dommer. Dette underminerer ytterligere pasientens tillit til sine egne evner og verdier. Selv når familien ikke går inn for henvisning og innleggelse så vil de gjerne fortsatt være og vise seg usikre omkring sin avgjørelse og tendere til å se pasienten som «syk» og vil lure på om han virkelig er «farlig» eller inkompetent. Deres holdninger vil gjenspeiles i pasientens egne oppfatninger og opptreden.

4)    Etter å ha slik å få en diagnostiserende merkelapp både av familie og av psykiatriske instanser følger det neste fjerde trinnet ved innleggelse i en psykiatrisk post. La oss anta at det psykiatriske personalet er vennlig og samvittighetsfull. Mens folk i samfunnet omkring pasienten forventet at han skulle gjøre ting han ikke lenger mestret å gjøre, er det i posten heller slik at han ikke forventes å gjøre noe bortsett fra det han blir fortalt å gjøre. Og selv når han mislykkes i å adlyde beskjeder og instruksjoner, for eksempel å ta av seg klærne, blir han hjulpet til det med forsiktig hjelp og press og uten noen åpen kritikk. Hvis han setter seg til motverge eller protesterer er det ingen som slår tilbake, han er blir kun utsatt for mildt press til nødvendige skritt er tatt. Ingen uttrykker overraskelse over hans oppførsel: kan virker heller som om han er forventes å være ute av stand til å gjøre noe for seg selv og kanskje at han vil prøve å stikke av. Han blir kalt «syk» og fortalt at han må la seg taes vare på. Han blir fritatt for moralsk ansvar for sine egne mangler til prisen å bli identifisert som en lider av en tilstand som gjør sine egne impulser, tanker og tale i stor grad irrelevant i forhold til de praktiske daglige aktivitetene.

5)    I neste og femte fase I en veldrevet psykiatrisk post blir pas.bevisst reglene for godtatt atferd og tilpasser seg disse. Selv om han oppfatter seg selv som ’annerledes’ enn de andre pasientene så tilpasser han seg regler og omgivelser for å unngå å komme i vanskeligheter.

6)    Den neste og sjette fasen i prosessen isolerer ham mer og mer fra tidligere bånd og normale omgivelser. Hans nærmeste får vite at alt nødvendig vil bli gjort av de ansatte og kontakt med utenforverdenen begrenses til bestemte tider. Familien vil praktisk talt aldri finne en medarbeider på posten som er godt kjent medpasientens sak, de vil være ute av stand til å ser noen med den ultimate beslutningsprosessen myndighet. Og når det gjleder pasientens kontakt med sine tidligere venner, så vil dette være enda mer begrenset.  Med tiden og uansett hva hans tidligere kapasitet har vært, vil pasientens evne til å utføre vanlige daglige ritualer, høflighetsfraser og arbeidsoppgaver langsomt reduseres som følge av manglende praktisering.

7)    Selv om mange og kanskje fleste pasienter vil forsøke å motstå disse rolleoppdragene til en viss grad og føler seg isolert og har en tendens til å betrakte sine andre pasienter som fremmede, så vil over tid og som følge av presset fra institusjonslivet føre til at de gradvis begynner å se seg selv som en av mange. Den neste og sjuende fasen begynner når en pasient er i gang med å identifisere seg med andre pasienter, når han begynner å forutse de ansattes forventninger til seg selv og legger vinn på å «passe inn’ og «slå seg til ro» i posten og blir en «god pasient.» Eller, han kan også bestemme seg for å opptre seg en en pasient som passer inn i en av de tilgjengelige opprørske rollene som posten også er like forberedt på.

Den sosiale sammenbruddsprosessen som settes i gang når personer ikke lenger mestrer ordinære sosiale og personlige krav kan observeres tydelig ved innleggelse psykiatriske sykehus men kan også utvikle seg uten innleggelse i fra psykiatrien. Når prosessen er i gang kan man ved egnete intervensjoner i de enkelte fasene forebygge at sammenbruddet forsterkes og utvikler seg videre. For å motvirke at pasienten går inn i et sosialt sammenbrudd må han gies en ikke-ødeleggende og konfliktdempende tolking av sine mangler og utilstrekkeligheter. Om innleggelse blir nødvendig, vil det gjøre minst skade dersom det er utformet for å maksimere pasientens ansvar for seg selv. Pasienten bør gis støtte og assistanse for å opprettholde en selv-respekt, selvstyrte sosiale roller. En forventning om tidlig bedring bør oppmuntres både hos pasient selv og hans nærmeste. Hans tilknytninger til hjem, arbeid, rekreasjon og fellesskap skal ikke bare ivaretakes mest mulig med understøttes aktivt.

Sammenbruddets fenomenologi og forklaring: Hva vil det si å bryte sammen og hva innebærer det at et menneske bryter sammen?

Historisk talemåte: Nervøst sammenbrudd, nervesammenbrudd?

Utbrenthet, utmattelse, fatigue, demoralisering, nevrasteni og psykasteni: en heterogen gruppe av kroppslige og sjelelige tilstander der folk ikke makter mer.

Demoralisering og remoralisering

«Hovedproblemet til alle pasienter som kommer til psykoterapi er demoralisering og alle psykoterapeutiske skoler som virker gjør det gjennom deres evne til å gjenopprette pasientens moral.» (Frank)

På samme måte som man har påvist at det finnes felles faktorer i alle former for virkningsfull psykologisk behandling, så finnes det antagelig felles faktorer i ulike former for psykiske lidelser. Man har i moderne psykiatri vært mer opptatt av de tingene som er som kan skille psykiske lidelser fra hverandre. Men det finnes også tilnærminger som retter oppmerkomheten mot det som kan være felles for psykiske plager.  Frank skriver at:

«Uansett hva som er kilden til symptomene, så vil symptomene samvirke på to måter med demoralisering. For det første, jo 
mer demoralisert en person er, desto alvorligere pleier symptomene å være. Pasienter som er plaget med tvangstanker
opplever at de blir verre når de er nedstemte. For det andre, ved å lamme personens mestringsevner forsterkes hans følelse av å mislykkes.» 

Begrepet ‘demoralisering’ og ‘demoraliseringshypotesen’ ble brakt inn i sentrum av tenkningen om psykiske lidelser og psykologisk behandling av Jerome Frank (1909-2005) på 70-tallet.

På engelsk betyr demoralisering to ting:

(1) «to deprive [a person or persons] of spirit, courage, discipline, etc., destroy the morale of»; og 

(2) «to throw [a person] into disorder or confusion, bewilder». 

Remoralisering er bærebjelken i psykologisk behandling i følge Frank; terapi kan derfor ikke oppfattes som en teknisk fremgangsmåte men er heller overraskende lik med disipliner som retorikk og hermeneutikk som handler om tolkning, overtalelse og mening.

Personlig krise, livskrise

Nederlag, taperne og alle de som ikke greier mer

Positive sider ved sammenbrudd

Mange som har personlig erfaring fra sammenbrudd legger vekt på de mulighetene og de vekstrefremmende sidene ved slike erfaringer.

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999) om det paradoksale at det finnes helsefremmende sider i selve sykdommen::

“For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte. 
Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med trisheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.

En sveitsisk-amerikansk psykiater skriver om de samme tingene:

“De sterkeste menneskene jeg kjenner er de som har kjent nederlag, kjent lidelse, kjent kampen, kjent tap, og har funnet veien ut av dypet. Disse personene har en sterk følsomhet, og en sterk forståelse av livet, som fyller dem med medfølelse, mildhet, og en dyp kjærlighet og omtanke.” (Elisabeth Kübler-Ross, M.D.)

Er nederlag og det å mislykkes eller bryte sammen alltid en negativ opplevelse? Om nadir-erfaringen (Maslow) og de positive mulighetene i den mørkere siden av tilværelsen

Mange mennesker som opplever alvorlige kriser, motgang og sykdom forteller at disse tingene har hatt avgjørende og positiv betydning i deres liv. Den amerikanske psykologen Abraham Maslow har i en fotnote i en av sine artikler henvist t til en lignende idé. Han peker då dette at noen ganger kan ekstremt negative livserfaringer – som han omtaler som ‘nadir-erfaringer’ – ha positivt innvirkning.

Et sykt og demoraliserende samfunn?

Mentale  plager og sammenbrudd utgjør en del av den normale menneskelige tilværelsen; det er bare i begrenset grad mulig å forstå og omgåes slike ting som ‘kliniske’ og medisinske fenomener. Vi trenger et overordnet eksistensielt og praktisk sosialt for å kunne nærme oss dem på realistiske og produktive måter.

I sin bok om sammenbrudd og det å komme seg skriver den britiske forfatteren Gray at:

«vi erkjenner ikke som et samfunn at vi alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  - det er noe som kommer og går – og vi trenger å finne fram til måter å håndtere det på.» (Gray, 2006, s. 176 )

Hvordan finne den riktige veien tilbake til seg selv og livet etter sammenbruddet: Bedring, tilfriskning og ‘det nye livet’.

Etter et sammenbrudd går det i virkeligheten ikke bare en men mange veier videre. Det kan være krevende både å finne og holde seg på den riktige veien som ikke minst unngår å ta en tilbake til ‘gamle synder’.

Noen har dessverre gått ned for telling for godt; de viser seg aldri mer i livets harde boksering. Andre henger lenger i tauene, vakler og karrer seg langsom tilbake i oppreist stilling og hangler på et vis videre uten egentlig å kunne reise seg ordentlig opp. Jeg blir aldri den samme, jeg er redusert – mumler de når folk spør. En psykologkollega jeg møtte for en tid siden stoppet på stien oppe i fjellsiden, så nøye på meg før han sa akkurat denne ene nøkkelsetningen;

‘Einar, vi må innse at vi er redusert’!.

Andre igjen tar seg bare en hvilepause, gjennomgår en omstillings og restitusjonsperiode før de er tilbake for fullt igjen. mer eller mindre reformert og fornyet

Det finnes både en vitenskap og en kunst og ikke minst en åndelig lære som handler om hvordan man forstår sammenbruddet sitt og hva man kan og bør gjøre for å komme seg opp å gå igjen etter et sammenbrudd. Det handler både om å pleie sårene sine, å ta vare på å samle opp de ressursene man fortsatt har, og å sette dem inn i innstas igjen. Ikke alle kan eller vil lykkes i denne prosessen; da finnes det andre løsninger og utveier som kanskje er like gode eller bedre. Livet kan som kjent leves på mange måter.

«Fra et klinisk synspunkt, handler begrepet om ‘å komme seg’ sykdom og helbredelse, men det å komme seg fra psykiske plager er ikke sånn - det er mer en prosess med psykologisk utvikling, og som sådan svært subjektiv. Jeg tviler på om det noensinne kan defineres objektivt fra utsiden. (Gray, 2006, s. 176)

«Min far pleide å si til meg: ‘Når du kommer inn i en kaotisk situasjon, når du kommer inn i en krise eller en nødsituasjon … oppfør deg som den roligste personen i rommet, og du vil være i stand til å  finne ut hvordan du skal komme deg ut av den igjen.’» (Rudolph Giuliani)
 
Åndelige tilnærminger til sammenbrudd: Sammenbrudd som nedstigning og  ‘transcendens’
 

I boken ‘Sjelens mørke lys’ (2008) skriver Kathryn Madden om de terapeutiske mulighetene som bor den viktige vertikale dybdedimensjonen i erfaringen av seg selv og sitt indre liv og som for en stor del har gått tapt i moderne psykologisk forståelse:

«Medfødt i denne opplevelsen av dybde, finner vi gjennom hele
historie og i sammenlignende litteratur at, sagt i et psykologisk språk at et sammenbrudd av varierende grad ofte ledsages av et gjennombrudd til denne enhetlige virkeligheten. Desintegration, eller fragmentering, synes å være viktige aspekter som foranlediger den integreringen av alle de ulike delene som rommes i det som erfares psykologisk som unitær virkelighet eller enhet.»

Denne måten å forstå erfaringen av vårt indre liv på deles av Carl Jung og ulike representanter for arketypisk psykologi, og ikke minst mange religiøse og åndelige mystikere i forskjellige religioner.

 
 
 

Tiltak, politikk og behandling

Å komme seg unna, gjenvinne krefter, retreatløsninger.

Litteratur og henvisninger:

Penny Gray, The Madness of Our Lives: Experiences of Mental Breakdown and Recovery (London: Jessica Kingsley, 2006)

Gruenberg EM. The social breakdown syndrome—some origins. Am J Psychiatry. 1967;123(12):1481-1489.

Engel GL. A life setting conducive to illness: the giving-up—given-up complex. Ann Intern Med. 1968;69(2):293-300.

Frank JD. Psychotherapy: the restoration of morale. Am J Psychiatry. 1974;131(3):271-274

Clarke DM, Kissane DW. Demoralization: its phenomenology and importance. Aust N Z J Psychiatry. 2002;36(6):733-742.

de Figueiredo JM: Demoralization and Psychotherapy: A Tribute to Jerome D. Frank, MD, PhD (1909–2005). Psychother Psychosom 2007;76:129-133

Mortensen, M.S., Weisæth, L., & Mehlum, L. (red.). (1993). Mennesker, traumer og kriser.

William K. Shrader, Media Blight and the Dehumanizing of America (New York: Praeger Publishers, 1992

Swindle Jr., Ralph; Heller, Kenneth;Pescosolido, Bernice;Kikuzawa, Saeko; Responses to nervous breakdowns in America over a 40-year period: Mental health policy implications. American Psychologist, Vol 55(7), Jul. 2000, 740-749

Rapport LJ, Todd M, Lumley MA, Fisicaro SA: The diagnostic meaning of “nervous breakdown” among lay populations. J Pers Assess 1998; 71:242–25

Hansell, N. (1976). The person-in-distress: on the biosocial dynamics of adaptation . New York: Human Sciences Press.

Hoff, L.A. (1986). Kriser: å forstå og hjelpe mennesker i krise.  [Oslo]: Gyldendal.

Oslo: Universitetsforlaget.