Stikkordarkiv: Kaj Skagen om Breivik

Anders Behring Breivik ‘skriver seg selv’: ’2083-Manifestet’ som massemorderens selv-teknologi og selvskaping

                         ”Jeg håper du  liker dette kompendiet.”
(Anders Breivik, juli 2011)

«vi må ikke forveksle adskilte prosesser i et menneskeliv, den aktive syntese, som vi bygger opp med vitende og vilje og som vi kjenner som vårt verk, og den passive syntese som danner seg ved det som skjer med oss, som når vi eldes eller når sjelen skifter ansikt.»(Asbjørn Aarnes, i Dikterens stemme og diktet)

«Deler av manifestet er egentlig ganske velskrevet, i motsetning til det aviser vil hevde, løsrevet fra hendelsene 22. juli. Men det må sees i sammenheng med hendelsene og da er det annerledes.»
(Anders Heger)

«Jeg tror ingenting overrasker meg mer med Anders Behring Breivik, egentlig.» (Anders Giæver, VG)

«Så kan man jo spørre seg selv, hvorfor noen i et land som er kåret til verdens beste land å bo i, hvorfor er det så mange som har så mye hat til det?» (AUF-leder i Møre og Romsdal, i TV2)

Proem eller forbemerkning: 

Alt har en ende.

Det finnes ikke noe uendelig teater, kanskje bortsett fra menneskehetens eget der mye av dramaturgien ligger i halvmørke og der neste akt ofte kommer som en overraskelse.

Idet jeg skriver dette stykket går den lange teateroppsetningen i Oslo tingrett snart inn i sluttfasen. I uke etter uke har rettsspillet blitt styrt med stor vekt på orden prosedyre. Den stramme regien kan allikevel ikke hindre at Breiviksaken åpner opp for en ny og annerledes forvirring og isikkerhet i vårt samfunn og blant våre kloke hoder som vi i månedene og årene som kommer vil måtte møte og forme til en slags samlende forståelse og perspektiv.

Det kan noen dager nesten være vanskelig å tro det vi bivåner. I forsøkene på å bedømme den mentale tilstanden til sakens hovedperson, en massemorder – har blikkene våre mer og mer vendt seg mot ‘sannhetsspillet’ som settes opp av de merkelige utrederne, en diagnosekyndig profesjon som pretenderer å grave frem og berette for oss sannheten om gjerningsmannens psyke. Et nesten sjokkerende faktum har litt etter litt definitivt blitt klart for oss med god hjelp av psykiaterne selv – at det ikke er mulig selv for rasjonelle og velskolerte psykatriske og psykologiske fagfolk å enes om en sammenhengende ‘objektiv’ fremstilling av Breiviks psyke og mentaltilstand.

Hva betyr dette faktum? Hvilke implikasjoner har det? ikke minst, bør det få noen og i tilfelle hvilke følger bør det ha i våre mentalhelseinstitusjoner og for våre måter å undersøke og forstå problematiske og psykisk ustabile og lidende mennesker på?

Vi kan bare gni oss i øynene over det skuespillet som psykiaterne nesten som i et gresk skjebnedrama iscenescetter for oss. Den ene etter den andre kommer på scenen for å fortelle sin versjon, og røper – som om de skulle være under en eller annen form for tvang eller ledelse fra ukjente krefter – selve hemmeligheten; at det ikke finnes en felles og riktig psykiatrisk versjon av fortellingen om den onde gjerningsmannen. Ingen bestrider eller er uenige i ondskapen bak hans brutale handlinger; men ekspertforklaringene av hans psyke og handlingsdrivende motivasjoner følger ingen  diagnoserasjonale man kan enes om.

Dette kommer så uventet og er samtidig så alvorlig at det reiser helt nye spørsmål om hele den psykiatriske profesjonens rolle og fungering i vårt samfunn. Men like mye og enda mer når det gjelder det psykiatriske ‘sannhetsspillet’, hele vårt faglige og rasjonelle apparat for å forsøke å forstå menneskers mentale fungering og deres gode eller onde handlinger. Man kan ved ulike urene grep forsøke å dekke sannheten til – og mange faller for fristelsen - men det nytter ikke lenger; vi vet hva grunnleggende uenighet og splid mellom fagfolk er når vi ser den så tydelig som i Breiviksaken.

Det er nå på dette punktet Breivikssakens uutladete spenning ligger og kommer til å ligge i tiden som kommer. Om en stund er saken avsluttet; gjerningsmannen sperret inne bak lås og slå og brakt til taushet av en livsvarig dom. Men det han har gjort mot alle de som står for det normale livets rytmer og mønstre, mot vårt samfunn – det fortsetter å snakke til oss, reiser spørsmål som krever at vi kan og vil svare, finne gode nok svar.

De fleste av oss som ikke er direkte berørt har til tross for tragedien som utspilles etterhvert fått mer enn nok av selve Breivik-saken. Det er som om den første voldsomme spenningen og følelsesmessige opprørtheten som denne saken skapte til slutt ladet seg ut og ble erstattet av en annen ulmende spenning som det er vanskeligere å få tak på og som ligger igjen i stillheten og tomheten som den avsluttete saken vil etterlate seg.

 Vi nærmer oss slutten på 22.7 saken. Om noen få sommerlige uker er en 10 uker lang rettsak et tilbakelagt stadium; gjerningsmannen kan endelig plasseres gitter og lås og for resten av sitt livsløp.

Hvor står vi på det tidspunktet i det nasjonale traumet som Breiviksaken er? Hva skal så til for at ikke bare oppgjøret med en brutal forbryter men også det som heter Beivik-saken deretter kan falle til ro som en dypest sett’avsluttet’ sak?

I boken ‘Ordinary People and Extraordinary Evil: A Report on the Beguilings of Evil’. hevder den amerikanske sosiologen Fred E. Katz:

 «Når vi opptrer som granskere av skrekkelige hendelser må vi skape måter å betrakte dem på. Og dette kan lede til måter å se dem på som hverken er selvsagte eller populære.»

For å kunne ‘legge bak’ oss Breiviksaken og massemorderen Anders Behring Breivik barbariske angrep på vårt samfunn er det påkrevd med en viss dose indivdualmot for å motvirke den alminnelige serviliteten som har bredt seg som en masserus. Det kreves for at vi skal greie å komme til bunns i og forstå hvordan noe slikt kunne skje; hvorledes en av våre medborgeren ble eller satte seg selv i stand til å forme selve hensikten, se for seg, planlegge og gjennomføre et ødeleggende  terrorangrep på sitt eget samfunn.

Det innebærer at vi må konfrontere følgende dilemma; ved å begå sine barbariske gjerninger har Breivik selv gitt opp å kommunisere, han har stilt seg selv fullstendig utenfor enhver dialog. Allikevel må vi for vår del starte med å ville lytte, høre hva han selv allerede har sagt og fortalt og fortsetter å fortelle. En bør også kunne vise  varsomhet i den opphissete jakten på inkonsistens og forandringer i Breiviks egen redegjørelse. Det er ikke så sikkert at slike ting kan tillegges den betydningen som mange kommentatorer tillater seg å gjøre.

Jeg er selvfølgelig klar over at mange med god grunn mener at dette med å inngå i en slags dialog med en slik gjerningsmann er et blindspor. Breivik har satt seg selv utenfor samfunnet, han skal nå etter en grundig og verdig rettsak endelig få sin fortjente dom og deretter stues vekk på ubestemt tid. Vi samtaler overhodet ikke med slike folk.

Vi kan fortsette å velge strategier som i virkeligheten lar Breiviksaken forbli uforstått og dermed ‘uløst’. Dvs. vi kan følge det som virker som den enkleste tilnærmingen i vårt ekspertdominerte samfunn og ta for god fisk at fagpsykiatrien ‘objektiverer’ massemorderen og hans handlinger som uttrykk for kausalitetene i en eller annen psykiatrisk eller personlighetsmessig avvikstilstand. Først ‘fjerner’ vi han forklaringsmessig fra vårt felles samfunnsliv ved å definere han gjennom en psykopatologisk diagnose; deretter kan vi endelig stue han vekk som ‘noe annet’, ute av øye og ute av sinn.

Det letes nesten frenetisk etter mentale mangler og ‘forklarende faktorer’ blant kommentatorer som ikke helt vet om de skal svelge psykiatriens reduksjonismer og objektiveringer som får det til å se ut som at det er ‘noe’ i Breiviks psyke som har fått han til å utføre terrorhandlingene. På kort tid har vi fått betegnelser for et stort antall diagnoser som psykiatere og psykologer mener kjenntegner Breivik:

«Det er noe som gir meg de største vanskene, og fortsetter å gjøre det uten at noe hjelper: usigelig mer avhenger av hva vi kaller ting enn av hva de er. (-) Det å lage nye navn og vurderinger og tilsynelatende sannheter er nok til å skape nye «ting». ‘ (Nietzsche)

Andre med reservasjoner mot psykiatriens forklaringsmonopol faller ned på ekstremideologi-’forklaringen, men sitter da igjen med at de fleste som mener det samme som Breivik ikke begår terror. Det trengst en ‘attåt-forklaring’. Kreativiteten er stor; det holder liksom ikke med å forsøke å gå inn i Breiviks egen fremstilling fra innsiden – man må finne opp noe annet overbevisende –  hva i all verden skal man finne på?

På NRK sine 22.7-spalte retter kommentatoren Shabana Rehman oppmerksomheten mot ‘graden av fanatisme‘ som presumptivt skal ha drevet Breivik og som skiller han fra andre; hun skriver at

«det er ikke likheten mellom Breiviks virkelighetoppfatning og meningfellers virkelighetsoppfatning som er avgjørende, men med hvilken grad av fanatisme denne oppfatningen bæres frem.»

Høyrekstrem Ideologi+’grad av fanatisme’= Breiviks terror-prosjekt:

Dette er Shabana Rehmans forklaringsformel. Jeg er ikke sikker på hvor hun henter den målestokken hun bruker for å bedømme Breiviks fanatisme-intensitet sammenlignet med andres; jeg er ikke en gang sikker på om noe slikt lar seg måle uten gjennom en slags sirkelslutning. Jeg har vanskelig for å se at en slik forklaring forteller oss noe som helst om bakgrunnen for dannelsen og gjennomføringen av Breiviks prosjekt.

Hva slags alternativer har vi?

Kanskje er det slik at vi må våge å skyve tilside ekspertene og deres ensidig ‘objektiverende’ blikk og modeller for på en grundigere måte å ta utgangspunkt i gjerningsmannens egen beretning slik den fremkommer under rettsforhandlingene, hans eget Manifest og andre steder (nettdebatter, blogginnlegg, osv.) Dette er noe vi både må tørre og tillate oss for ikke unngå at kommentatorveldet og våre egne sprikende forklaringer og beretninger mer stiller seg i veien for en bidrar til en fullgod forståelse i Breiviksaken.

Når man følger med på diskusjonen er det enkelt å få med seg at viljen til å forstå og forklare terrorsaken og gjerningsmannen er stor. Det kan se ut som om alle har sin egen Breivik-fortelling, alle ‘vet’ svaret. Den ene etter den andre blant det norskje kjendiseriet og kommentatoriet er ute med sine synspunkter.

Et nylig eksempel er den allestedsnærværende Per Fugelli som uten at det overrasker noen betrakter alle fenomener med et sosialmedisinsk blikk. I avisartikkelen ‘En sosialmedisinsk diagnose‘ bidrar han i typisk stil med å formulere et ‘sosialmedisinske blikk’ på terrorgjerningsmannen og det samfunnet han springer ut av. I iveren etter å demonstrere de ufeilbarlige svarene på en sosialmedisinsk analyse av Breiviks liv og handlinger uteglemmer Fugelli som de fleste andre kommentatorene å ta utgangspunkt i eller hensyn til Anders Behring Breiviks selvutforming og egen beretning om prosessen med å forme seg selv til terroraktør. Fugelli faller til slutt ned på en nesten triviell variant av den vidt utbredte taper-myten om Breivik og noen løse ideer om Fremskrittspartiets medansvar for forutsetningene for terroren. Den nesten kjedsommelige resirkuleringen av ulike varianter av taperforklaringen av Breivik sier mer om hvor tvangsmessig visse kretser i vårt eget samfunn er opphengt i en endimensjonal suksess- og vinner-ideologi med implisitt forakt for vanlige og ordinære menneskers livsprosjekter. Det forstemmende og nesten skumle i denne devaluerende taperforklaringen om Breiviks ugjerninger og person er at den på et vis gir han litt ‘rett’ i de følelsene han har hatt om sin egen stilling i det norske samfunnet.

I denne artikkelen forsøker jeg kort sagt å ta ‘dialogen med Anders Bering Beivik’ på alvor. Mange vil reagere på denne tilnærmingen. Det forstår jeg, men den emosjonelle avskyen for en massemorder må ikke føre med seg at vi lar være å forsøke å forstå det som har rammet oss på en mest mulig fullstendig måte.

Jeg ønsker å betrakte Breiviks person og terrorangrepet ut fra hans eget ståsted i den norske virkeligheten og med utgangspunt i hans egne synspunkt forsøke å forstå hvorledes han kunne utforme og ‘selvskape’ seg som terrorutøver. Terrorangrepet er utvilsomt barbariske, men de er en konkret norsk manns uttenkte, tilrettelagte og gjennomførte prosjekt.

Manifestet, terroraktøren og et terrorrammet norsk samfunn

Breiviksaken er grensesprengende. Alle sider av den utfordrer oss. Overraskelsen. Omfanget. Sjokket. Vantroen. Varigheten. Gjerningsmannen. Misforholdet. Sorgen. Tapene. Alvoret.

Et grenseløst alvor for ofrene, for deres familier og pårørende, for alle de andre berørte, og for et helt samfunn som fortsatt knapt kan ta inn over seg at noe slikt har skjedd i Norge. Ekkoet fra bombesmellet I Oslo og skrikende dødsredde ungdommer på Utøya henger igjen i lufta vi puster i, som om det aldri vil svinne hen. Dag for dag summerer den pågående rettsaken opp detalj etter detalj, grusomhet etter grusomhet, det ene tapte unge livet etter det andre. Utregningen fortsetter selv om summen av ødeleggelse og dreping allerede er blitt så stor til at man knapt greier å forholde seg til dem. Ved hjelp av stadige repetisjoner og gjentakelse av ritualer og seremonier for sorg og medfølelse forsøker et helt land det alle aner er umulig. Det som har inntruffet har skjedd; det som gjenstår er sorg oppå sorg, dom og straff, forståelse og forklaring, og til slutt vil vi en dag merke vi at en slags glemsel har begynt å virke.

Det er som å stå på kanten av et gapende sort hull av vantro, fortvilelse, savn, sorg og smerte som har åpnet seg i den norske virkeligheten etter terrorbomben og Utøyamassakren 22.7; paradokset er at dette enorme menneskelige lidelseshullet ikke er en følge av en naturkatastrofe som en flom eller et jordskjelv. Det er frembrakt av en enkel Ola nordmanns villete handlinger.

I vår velregulerte verden har det meste forståelige proporsjoner. Ting må stå i avstemte og tilmålte forhold til hverandre. En så uendelig smerte og en så uhyggelig misgjerning må derfor tilsvares av en like stor ondskap, av en like ubeskrivelig monstrøsitet, av et like skrekkelig vanvidd eller bisarr psykose hos den som har forårsaket alt dette.

Dette er nok et paradoks; for slik er det ikke: det finnes ingen forventet symmetri og proporsjonalitet i Breiviksaken. Idet forvirringen og sjokket langsomt løser seg opp begynner vi å innse at gjerningsmannen er det vi kaller ‘normal’, vi ser han mer og mer som en forholdsvis uforstyrret person som er ved sine fulle fem idet han gjennomfører det han omtaler som et militant nasjonalistisk angrep på legitime motstandere og fiender i det norske samfunn.

Neil J. Smelser peker på slike problemstillinger i boken ‘Terrorismens ansikter: Sosiale og psykologiske dimensjoner’ (2007). Han hevder at -

«Terrorisme som et moderne fenomen yrer av paradokser.»

Kanskje er det bettopp det vi må godta i denne alvorlige saken; at utover en skikkelig rettergang og rettferdig dom finnes det ikke riktige proporsjoner. Breiviksaken går ikke opp i noen enkel og kjent formel. Her er lite eller ingenting symmetrisk. Kanskje finnes det andre ukjente formler som kunne forklare og opplyse det hele i en elegant modell. Som vi ser av en uendelig rekke av kommentarer; viljen til å forsøke er tilstede. Vi må ikke la oss friste til å skape en symmetri og en orden som ikke finnes; slik vi ser stygge tendenser til både i media og hos kommentatorer av alle avskygninger. For å få ligningen til å gå opp godtar mange en fordreining av en vesentlig størrelse; selve massemorderen og hans person. Han er lettest å fordreie nesten til hva det skulle være.

Det sorte hullet som denne ugjerningen har laget i verden er bare altfor stort for alle de vanlige ‘løsningene’. Mange føler som vi alle vet men velger ikke å snakke høyt om at dødsstraff er den eneste riktige straffen for en slik massemorder, all annen straff er for mild og for lite. Vi er klar over at vi lever i et rettsamfunn og at dette kan komme til å inntreffe: En dag kan Breivik igjen være fri.

Breiviksaken har allerede begynt å anta konturene til en nesten metafysiske ‘sak’; mens selve det snevert rettslige går sin gang oppstår i skyggen av denne en annen sak som  langsomt brer seg utover og mer og mer handler om det som ligner på uløselige og dypt menneskelige spørsmål. Det er en sak der man må bevege og uttale seg med den største nennsomhet og forsiktighet, man må uttrykke seg seriøst, vise hensyn til ofrene og pårørende, opptre konsensus-orientert; samtidig kreves det at man hele veien er fullstendig redelig og ikke skyver ting under teppet. Statsministeren ba etter angrepet om mer av viktige verdier; kanskje han først og fremst skulle ha bedt om mer ærlighet, om mer redelighet. For i kjølvannet av rettsoppgjøret med Breivik begynner det å bli altfor tydelig at dette er et knapphetsgode i den norske offentligheten.

Media, kommentatorene og Breivik: Mytene om en sosial taper og et ‘ekstremt’ selvsentrert, hatefullt, følelsesløst og iskaldt monster

La meg få sagt dette ene med en gang; Breivik fremstår overhodet ikke slik kommentatorene beskriver. Som noen sannhetssiende ‘parrhesiaster’ allerede har turt å bemerke har Breiviks opptreden og forklaringer i retten gjennomgående vært konsekvent og eksemplarisk, behersket og preget av en vilje til å vise forståelse for ofrene og deres lidelser, deres pårørende samt den samfunnsmessige siden av det han har gjort. Han har i tillegg fremstått uten åpenbare sykelige eller forstyrrete trekk utover den provoserende høyreekstreme hilsemåten de første par dagene. Han har en slags hang til pompøsitet, men mange norske næringslivsledere overgår han her uten at psykiaterne kommer halsende.

Dette reelle bildet som er enkelt å fastslå står sterkt i motsetning til det uredelige og mytepregete taper-monsterbildet media og kommentatorene har formidlet ut til offentligheten av Breivik. Når det gjelder det nevnte punktet om ubetinget redelighet i Breiviksaken har mediadekningen og ‘kommentatoriet’ blitt stadig mer problematisk. Allerede etter den første uken med mediedekning begynner flere å reagere på den ensidige devalueringen av gjerningsmannen og den påfallende uredeligheten hos kommentatorene, ekspertene og generelt i media.

Karin Moe skriver i et innlegg i Aftenposten 25.4 følgende:

«Det merkelege er at mange av kommenterande journalistar og fagfolk innan juss og psykiatri skjønar svært lite av tiltalte og det tiltalte seier. Både han og hans sak blir lite opplyst ved kommentariatet (Bjørn Vassnes). Det er så ein må gi gjerningsmannen rett i hans analyse av norsk media: Dei skjønar ikkje, dei skjønar like lite, dei skjønar likt.»

 

I et debattinnlegg i Dagbladet med tittelen ‘Nei media’ kommer student Henrik Aa Bjorland med noen sterkt kritiske kommentarer til medias ‘utdritende’ omtale av Breivik: han oppsummerer med -

«Takket være dere i media, har jeg begynt å lide av sporadiske følelser av sympati for Anders Behring Breivik.»

At man føler sporadisk sympati for Breivik kan kanskje være på sin plass og det er ikke noen grunn til å kritisere media. Men han har rett i at den ensidig negative omtalen av alt gjerningsmannen står for fører til folk folk begynner å reagere motsatt av det som må være hensikten.

Kommunikasjonsrådgiver Stefan Bruvatne er også sterkt kritisk til det uredelige bildet som media, ekspertene og komentatorene formidler av Breivik i retten. Han tror at det er harmen som blinder media; han advarer mot virkningene av et feilaktig bilde av gjerningsmannen og peker på viktigheten av at:

«både drapsmannen selv og samfunnsdebatten fortjener at det er sannheten om rettssaken som blir stående, og ikke en myte.»

Som mange andre enektlstående stemmer i et store koret av Breivik-devaluering føler jeg økende ubehag over at en slik merkelige uredelighet får lov til å bre seg i nyhetssendinger og debattprogrammer som tar for seg Breiviksaken. Det er trist å se at den norske offentligheten svekkes av feighet sammen med en snikende uredelighet som etterhvert har blitt en norm hos involverte aktører. ‘Folk blir så rare i trynet, når de må snakke sant’, heter det i sangen; her er det motsatt. Vi som står på utsiden merker det selvsagt og kan bare vemmes. De involverte selv, blant disse er kanskje to av de verste denne oppstyltete psykologen Pål Grøndahl og kanskje enda verre den såkalte psykiatrieksperten Kjersti Narud. De kommenterer villig vekk og nærmest i hytt å pine uten å ane hvor sterkt folk der ute reagerer på uredelige værhane-kommentarer. Til all lykke finnes det noen få hederlige unntak som legger an på å styre klar av ‘markedsplassens idol’ (Bacon) med å snakke urdeligheten etter munnen, slike som VG’s redaktør Anders Giæver og advokat Frode Sulland. Hvorfor oppstår denne uredeligheten? Tror man at etter den grusomme terroren er ‘vår norske konsensus’ viktigere enn alt annet, også redelighet?

For snart et år siden satte Anders Behring Breivik etter flere år med planlegging og forberedelser i verk sitt brutale angrep på sitt eget samfunn; på et par timer drepte og skadet han mer enn et hundretalls mennesker. Et enormt materiale foreligger om gjerningsmannen.

Siden angrepet har utallige eksperter og interesserte gransket gjerningsmannen og hans livshistorie for å forstå hvordan han kunne planlegge, forberede og til slutt gjennomføre sitt terrorprosjekt. Allikevel er fortsatt hans psyke, hans personlighet, hans tilblivelse som terroraktør fortsatt en gåte. I løpet av en ti ukers rettsak vil rettens psykiatriske sakkyndige og vitner for åpen scene gå gjennom det materialet som foreligger: Hva kan egentlig det rettslige oppgjøret gjøre fra eller til, alle premissene er jo allerede kjente?

Manifestet

Fra 2006 til 2009, og i de siste månedene og ukene før han setter i verk og utfører terrorhandlingene, skriver og setter gjerningsmannen Anders Behring Breivik sammen sitt 2083-Manifest («2083, A European Declaration of Independence»). Vi vet at årene etter 2006 var viktige for ‘Manifestet’, men nøyaktig når Breivik begynner skrivingen er fortsatt noe uklart. Breiviks terrordokument er utformet som et omfattende ‘Kompendium’ som består av noe over 1500 sider. Kompendiet er inndelt i tre hoveddeler; en innledende del som legger tilrette den historiske bakgrunnen, dernest et aktuelt europeisk situasjonskart, og tilslutt en forberedende aksjonistisk og militær del. Før Breivik setter ut i livet sitt morderiske angrep på det norske samfunn og arbeiderpartiet, sender han Kompendiet ut på nettet til 1003 mailadresser 22.juli, i tillegg til at han legger det ut åpent for lesing og nedlastning. Samme dag legger Breivik ut en omlag 12 minutters videoversjon av ‘Manifestet’ på nettstedet You Tube.

En væpnet misjonær

Et spøkelse av hittil ukjent type og kaliber hjemsøker Norge. En hensynsløs  og fanatisk massedrapsmann lamslår det normale samfunn og normale borgere med først å gjennomføre et målrettet dobbeltangrep; en innledende og kanskje også avledende Oslodel  med et voldsomt bombeangrep på regjeringskvartalet og deretter den uhyggelige Utøya-delen med fullstendig iskald nedslaktning av opp mot et hundretalls unge mennesker som ledd i en ideologisk-politisk begrunnet terroraksjon. 69 drepte ungdommer og mange alvorlig skadde ligger igjen på svabergene når Breivik overgir seg til politiet. ’33 av ofrene er under 18 år’, bekrefter  Breivik selv i retten 6.dagen.

En hel verden holdt pusten mens de skrekkelige begivenhetene utfolder seg; fagfolk og eksperter av ulike avskygninger så tidlig at Breivik-aksjonen representerer noe nytt. Etter at rettsaken kommer i gang bringer hver ny dag i retten frem fakta og informasjoner som fører til et stadig tydeligere bilde av Breivik som gjerningsmann og person.

Breivik og Breivik-saken vekker stor oppsikt og interesse internasjonalt. Dette skyldes både de enestående trekkene ved terroraksjonen og Breivik som gjerningsmann. Men kanskje like mye at en slik aksjon kunne fremkomme i den norske samfunnsmessige og politiske konteksten. For mange kommentatorer er det nesten uforståelig at Breivik og hans likesinnete kan danne såpass ekstreme dystopiske forestillinger om et idealsamfunn som Norge.

«Det er litt surrealistisk at noe sånt kunne skje i Norge.» (Vitne i Breiviksaken)

Fra historien vet vi at blind og fanatisk forfølgelsen av utopiske samfunnsforestillinger av ‘væpnete misjonærer‘ (Robespierre) kan representere en stor fare; vi har nå erfart at tilsvarende handlemåter i forhold til dystopiske samfunnsforestillinger både er mulig i fredelige samfunn og at det er like farlig.

I boken ‘Om Utøya. Anders Breivik, høyreterror, rasisme og  Europa (Humprys, Rundle og Tietze, okt. 2011) sier man f.eks.:

«Breiviks grusomme handling markerte et historisk øyeblikk av mange grunner: det var en ny type politisk massakre, som setter sammen tradisjoner med politisk mord, masse-terrorisme, og den har noen overflatiske likheter når det gjelder metode og stil, med ikke-politiske massedrap av ‘Columbine’ typen.»

Etterhvert som tiden har gått etter angrepet har vi fått stadig bedre oversikt både over selve terrorhendelsene, men også over deres forutsetninger i Breiviks person og livshistorie såvel som i det norske samfunnet de siste par tiårene. Snart et år etter angrepet blir det tydelig at Breivik-aksjonen i sin sammensetning av elementer fra en rekke hold representerer noe nytt; at endog Breivik som terroraktør representerer noe nytt i den måten han finner frem til og fanger opp et unikt sett av adskilte fremgangsmåter, praksismetoder og prosedyrer i sin samfunnsmessige samtid som han setter sammen og omgjør til byggestenene i et livsfarlig terrorprosjekt. For selv om Breivik låner og påvirkes og blir innfluert fra ulike hold, så er en ting sikkert: Han skaper og utformer og monterer selv sammen de puslespillbitene som til slutt blir til et uhyggelig terrorangrep. Et av de fortsatte ubesvarte spørsmålene er om Breiviks terrorprosjekt springer ut fra et terror-forberedende europeisk nettverk. Den høyreekstreme bloggeren Baron Bodissey som skriver på Gates of Vienna kom i 2006 med en nesten skremmende forutanelse av den norske terroaksjonen – det er lett å tenke seg at her må noen ha snakket sammen:

“Europa kan våkne opp nå, eller så vil hun bli brutalt revet ut av slummeren senere av at det banker på døren. På utsiden venter en væpnet mann i uniform, en mann med en fast målsetting; han har ingen betenkeligheter eller noen som helst skrupler. Han er klar til å handle på et øyeblikks varsel, og med absolutt hensynsløshet.”

Breiviks psyke til doms

I Breiviksaken kles norsk psykiatri fullstendig av, med internasjonal psykiatri som en god annen-narr. Dette til tross for at mange i media finner det så ubehagelig at de gjør nesten alt som er mulig for å tildekke dette faktum. Fire oppnevnte psykiatere og i tillegg et mediaras av selvoppnevnte har satt lupen på Breiviks mentale tilstand. De oppnevnte ekspertne har avlevert hundrevis av sider med dokumenter og tilleggsdokumenter der de frem og tilbake utreder seg fram til gjerningsmannens psyke – for det er den som er blitt rettsakens hovedfokus.

Psykiaterne vagler de seg uke etter uke ansikt til ansikt med Breivik, med ansiktene i seriøse folder observerende hver eneste detalj i det han sier og måten han opptrer på for om mulig å bli enig med seg selv og hverandre i findiagnostikken. Parhester nr. 2, Tørrissen og Aspaas, mener at Breivik  skiller seg fra alt de sakkyndige tidligere har sett i psykiatrisk praksis. Breivik utfordrer de gjeldende klassifikasjonssystemene og forståelsesmodellene, det han representerer ligger i et grenseland mellom realitetsbrist og politisk fanatisme med tilhørende massedrap og grovt hensynsløse holdninger. Hvor klok blir man egentlig av en slik formulering; jeg bare spør?

Breivik omtaler de to først oppnevnte psykiaterne som ‘Asbjørnsen og Moe’, etterfølgerne deres burde følgelig hete ‘Brødrene Grimm’. Vi har alle sett det og fått det demonstrert hinsides enhver tvil gjennom snart et helt år:

Foran fjernsynskameraene motsier psykiatere og psykologer dag etter dag både seg selv, hverandre og gjerningsmannen selv på alle de mulige måtene det lar seg gjøre. Psykiaterne sier at Breivik var akutt selvmordsutsatt, han sier selv at han ikke har tenkt på selvmord. Psykiaterne påstår at han er farlig og kan drepe igjen, han selv sier at han tvert imot aldri har hatt tanker om å true eller drepe andre bortsett fra i militant nasjonalistiske aksjoner. Psykiaterne hevder han var utsatt for alvorlige omsorgsmangler, han selv (og søsteren) sier at de hadde mange gode omsorgspersoner rundt seg og en god barndom.

Der det ene eksperten på avvik i menneskepsyken observerer klare indikasjoner på en bestemt forstyrrelse finner en annen indikasjoner på noe helt annet eller normalitet. Selv såpass alvorlige mentale forstyrrelser som psykotiske fenomener og vrangforestillinger kan man ikke enes om. Man hevder så det psykiatriske kaoset skyldes at gjerningsmannen er så spesiell og ‘komplisert satt sammen’ (den pompøse psykologen Pål Grøndahl – han er like pompøs som Breivik – setter utover i rettsaken rekorder i å uttale seg selvmotsigende og uforståelig). Breivik selv oppgies som grunnen til sprik og uenigheter og motsigelser i de psykiatriske vurderingene; vi må spørre om det er tilfelle? Er dette egentlig en holdbar begrunnelse?

Fra 16. april gjennomgår Breivik for åpen rett og store deler av verdenspressen sine egne brutale handlinger på en like alvorlig, nøktern og teknisk måte som han gjennomførte drapene på. Han er ikke i tvil om hva han har gjort, og hvorledes det blir oppfattet av det normale samfunnet. Dersom vi tar alvorlig ønsket om å forstå mer enn bare den ideologisk-politiske delen av bakgrunnen for terroraksjonen kan vi merke oss hva Breivik selv sier på den 5. dagen i retten:

«Det handler om grusomme handlinger, barbariske handlinger. Og jeg kan ikke engang begripe hvordan det er og oppleves for andre. Og jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre denne rettssaken, eller de politiavhørene som jeg har gjort, med mindre jeg har, altså, konsekvent distansert meg fra det og prøver å avemosjonalisere meg selv. Og bruke et () teknisk språk. Hvis jeg hadde prøvd å bruke et mer normalt språk, så tror jeg ikke jeg hadde klart å fortelle om det i det hele tatt.»

Senere tar han opp igjen at de handlingene han har utført strider mot den menneskelige natur, og han forklarer i detalj hvordan han har tilrettelagt en prosess for å gjøre det mulig for seg selv å begå disse handlingene.

Eksperter og kommentatorer er så opphengt i sine psykopatologiske modeller at de stort sett overser slik uttalelser fra Breivik eller lar være å ta dem alvorlig. Vurderingene av drapsmannens mentalitet og personlighet spriker i alle retninger, det de har felles er en sterk trang til å objektivere og sykeliggjøre massedrapsmannen og hans sosialt avvikende terrorhandling som uttrykk for underliggende psykopatologisk kausalitet. Breivik opptrer slik han gjør, og han har gjort det han har gjort fordi han ikke fungerer normalt (som oss andre); Breivik ‘feiler’ noe, hans psyke er defekt på et eller annet vis. Diagnosene har haglet, de går over hele det psykopatologiske spektert fra alvorlig psykotisk med paranoid schizofreni, vrangforestillingsforstyrrelse, atutistisk utviklingsforstyrrelse med Asperger syndrom og funksjonelt sterkt reduserte empati-evner, et sett av alvorlige og sammensatte personlighetsforstyrrelser med trekk av narsissisme, dyssosialitet, schizotypi, paranoid, sadistisk, borderline eller emosjonelt ustabil personlighet, og muligens også schizoid personlighetsfungering. En av de mest ivrige diagnosofile psykologene kommer i tillegg med diagnosen ‘Kroppsdysmorfisk forstyrrelse’ basert på Breiviks sykelige opptatthet av og ønsker om å endre eget utseende.

Utover konstateringen av den utvilsomme høyreekstreme forankringen, som psykopatologene lett reduserer til en rasjonalisering og tildekking av de virkelige sykelige tilbøyelighetene, spriker også forklaringene av den sosiale bakgrunnen for hans terrorprosjekt nesten like mye som diagnoseforslagene.

Breivik og det norske samfunnet

Breiviksaken omfatter rent umiddelbart tre hovedpunkter; det er selve terror- og drapshandlingene, det er gjerningsmannens personlighet og psyke, og det er Manifestet der gjerningsmannen i detalj går gjennom hvorledes terrorprosjektet og dets ideologiske basis og tekniske opplegg blir til.

Et fjerde punkt, de norske samfunnsmessige og politisk-ideologiske sammenhengene som terrorprosjektet oppsto fra, ble planlagt i og gjennomført mot, havner ofte i bakgrunnen for de tre første. Det er ikke sikkert at dette er veien å gå for å opplyse Breiviksaken på den beste måten; det er trolig at den norske samfunnsmessige sammenhengen etter som tiden går kommer til å bli trukket mer inn i forståelsen av Breiviksaken.

Selve saken og dens tragiske kjerne går imidlertid videre; vi bruker alle referanser, alle sammenligninger vi kommer på for forsøke å forstå det som har inntruffet og det vi er konfrontert med. I Manifestet gjør Breivik det klart at han la planene og gjennomførte aksjonene mot Islamisering og kulturmarxistisk forræderi med et hovedsiktemål: Han ville vekke Norge og nordmenn, Europa og alle opprinnelige innfødte europeeiske fra det han og hans ideologiske likesinnete oppfattet som en farlig søvn. Han lyktes i allefall delvis; det grusomme terrorangrepet har vekket oss, vi er lys våkne. Seriøse og balanserte redaktører, terror- og politiske eksperter, psykologer og psykiatre til tross; de makter ikke å skjule at 22.7 har innledet en fase med eroderende forvirring. Vi kjenner de avgjørende fakta, en serie med analyser, rapporter og bøker har sett dagens lys.

Men merkelig nok; usikkerheten vedvarer. Forvirringen øker. Fortsatt vet vi ikke hva vi har våknet til.  Vi har måttet ta inn over oss at gjerningsmannen er norsk, en ektefødt oslo-gutt, ustraffet, kristen og hvit. Av og til kan man nesten skimte en slags ektenorsk men ondartet ‘Smørbukk’-figur bak Breiviks fremtreden.

Bortsett fra to psykiatrisk sakkyndige og deres sykeligopphengte meningsfeller oppfatter stort sett hele den norske befolkningen gjerningsmannen som en tilregnelig og tilsynelatende normal mann som har utført barbariske og ‘sinnsyke’ handlinger. Vi har nok delvis forstått det, men fortsatt ikke tatt ordentlig inn over oss at han er en del av en bredere og velforankret høyrekstrem politisk-ideologisk strømning der flere andre nordmenn (som Peder Fjordman Østvold) er viktige aktører. Anders Breivik som terrorutøver kan selvsagt forstås som et særlig ytterliggående utslag av fremveksten av den islamofobe Høyrebevegelsen i Europa og dens syn på og forhold til de moderne vestlige samfunnene.

I kjølvannet av de ufattelige voldshandlingene og det pågående rettsoppgjøret piskes stemningen opp i hele befolkningen, det snakkes om Breivik og Breiviksaken i alle bygder og hus rundt omkring i landet. Barn får naturligvis med seg Breiviksaken; i et øysamfunn jeg besøkte nylig hadde noen foreldre observert at Anders Breivik-figuren ble trukker inn i barnas leikaktiviteter slik vi engang lekte cowboy og indianer.

Breiviks gåtefulle psyke

«En ting er sikkert; han er ikke i vater psykologisk sett; hvor mye han er ute av vater, det er vanskelig å si.» (rettspsykolog og forsker Pål Grøndahl)

Kanskje er en av de viktigste virkningene av Breiviksaken at den kler av psykiatrien og psykologiens forklaringsmodeller. Moderne mennesker forholder seg til psykologi og psykiatri nærmest som en slags urokkelige religioner, psykolologiens tankegang er vår overtro. I første omgang virket Breivik som det perfekte emnet for psykologiske forklaringer. Slik ble det ikke. Aldri har vel så mange kommet med så totalt sprikende vurderinger av et annet menneskes mentale tilstand som det vi har kunnet obsevere når det gjelder tilfellet Anders Behring Breivik. Mange av vurderingene av gjerningsmannen ligner mere på ekspressive budskap om opphavsmannen eller kvinnens følelsesmessige og moralske reaksjon på Breivik enn det er snakk om faktuelle og informative uttalelser om hans mentale kjennetegn fungering. De forteller altså like mye om den som kommer med vurderingen som de forteller om Breivik. Til og med politiavhørene og to omfattende og presumptivt saklig baserte psykiatrirapporter klarer antagelig ikke godt nok å styre unna denne følelsesmessig og moralske konteksten som Breiviksaken er innvevd i. Rettsaken antyder at de tidlige politiavhørene har resultert i et potensielt skjevt bilde av Breivik der han fremstår som mer ureflektert preget av vrangforestillinger enn det  som senere viser seg å være tilfelle.

Mye av oppmerksomheten rettes fortsatt på en potensielt forvrengende og ensidig måte mot Breiviks person og psyke på bekostning av andre like viktige perspektiver. Gjerningsmannen er ‘psykologisk sett ikke i vater‘, en ensom galning, han er en psykotisk eller sinnsforvirret person, et sykelig selvsentrert og selvforherligende isolert individ. Breivik er utvilsomt et funn for psykiatere og psykologer. Trangen til å fremkomme med diagnoser er sterk, diagnosene sitter allerede løst i vår diagnostiske kultur. Den britiske psykologen og psykopatkjenneren Kevin Dutton slår seg virkelig løs når han kan skrrve følgende om Breivik i det kjente magasinet ‘Psychology Today’:

«Det som skjedde på Utøya Island handlet ikke om innvandring. Eller om det såkalte Eurabia. Eller om Eurokratenes forræderi mot folket. Faktisk handlet det egentlig ikke om ideologi eller religion i det hele tatt. Det er bare et vindusforheng. Det handlet utelukkende om ham. Breivic. Og hans dype følelser av utilstrekkelighet i forhold til det motsatte kjønn.» (-)
«Det er ikke på grunn av kroppsbygging at (77) mennesker ligger døde. Det er heller ikke pga. frimureri eller videospill. Nei. Det  hele skyldes at en forfengelig, arktisk bonde, alene med sine røtter og knoller, innså at han var en fiasko med kvinner. Følte seg ensom. Følte seg isolert. Og der hans håpløse sirkel av kontakter, dypbrune høyreorienterte ekstremister, av både det politiske og religiøse slaget, ga han den lettvinte sammenhengende fortellingen som han kunne bruke for utføre en forferdelig hevn rettet mot de uskyldige, flyktige kvinnene i sin fortid. De virtuelle og uvitende tilstedevæelser som passerte forbi ham i korridorene og stående ved siden av ødelagte  kaffemaskiner. Og som våget å gå ut med asiatiske gutter, ikke med ham.»

Antagelig er det slik at psykologene og psykiaterne gjør det som er jobben deres, de forklarer menneskesinnet for befolkningen. Derfor fremstiller de Anders Behring Breivik som såpass mental forstyrret, syk og avvikende i sin personlighet at han er en av ‘de andre’, han er annerledes, han er ikke ‘en av oss’. Dermed kan vi løsrive viktige deler av forståelsen av terrorangrepet fra den norske sosiokulturelle konteksten der det ble planlagt og forberedt i årevis. Breiviks påstått forskrudde psyke eller personlighet gjøres til den sentrale forståelsessammenhengen for terrorangrepet. Det er enkelt å se hvorfor dette kan skje; for mange er det kun gjennom psykiatrisk sykdom og avvik at det selvtilfredse norske samfunnet kan gi opphav til en type person som er i stand til å planlegge og utføre så barbariske handlinger.

VG’s debattredaktør Skarsbø Moen har en enklere forklaring på gåten Breivik; hans sosiale nederlag, dvs. at mannen er en ‘taper’. Hun forteller at hun: -

«sitter igjen med et bilde av en mann som gang på gang mislykkes i sin relasjon til samfunnet han lever i.»

Hun tror videre ikke at:

«Anders Behring Breivik hater Arbeiderpartiet, journalister og hele det norske samfunnet på grunn av innvandring og multikulturalisme. Jeg tror han først og fremst ble forbanna fordi han ikke lyktes med å bli rik.»

Lippestad, Breiviks sympatiske forsvarsadvokat, mener at Breiviks opptreden stort sett har vært den samme siden han starter samtalene med han dagen etter terrorangrepet. Ganske umiddelbart etter 22.7 erklærte Lippestad sterkt preget av hendelsene at denne morderen må være sinnsyk og at han må gjennomgå psykologisk vurdering. Lippestad mente at den norske terroristen som han forsvarer hadde ‘et syn på virkeligheten som er veldig, veldig vanskelig å forklare’.

«Han syntes det var grusomt å måtte begå slike handlinger, men i hodet hans var de nødvendige. Han ønsket å angripe samfunnet og strukturen i samfunnet.»

Lippestad uttalte dette til media i etterkant av etter angrepet 22.7. Han hadde åpenbart ikke hatt tid til å sette seg skikkelig inn i gjerningsmannens ‘Manifest’. Senere har både han og alle andre hatt tid til det. Vi kan lese i ‘Manifestet’ at massemorderen etter pågripelsen går over i ‘propaganda

Latterliggjøring, håning, devaluering og statusstripping

Det er i en gjennomtenkt og taktisk innstilt propagandamodus at Breivik inntar rettsalen; massemorderens repeterende og mekaniske opptreden og oppfatninger av sine misgjerninger dag etter dag i rettssaken utfordrer og lamslår hele det norske samfunn og eksperter av alle avskygninger.

Etter at det rettslige oppgjøret med gjerningsmannen begynte 16 april overgår kommentatorer og psykologer og alle slags forståsegpåere og bedrevitere hverandre når det gjelder å fordømme og devaluere Breiviks forstyrrete personlighet og psyke, hans uforståelige umenneskelighet, bestialske handlinger, hvor latterlig, ynkelig og liten han er, hans utrolige følelseskulde, totale mangel på empati, hands grandiositet og oppblåste selv, hans begrensete intellekt, taperstatus, fanatisisme og alle mulige nedverdigende betegnelser som vårt norske språk rommer for å uttrykke skrekk, moralske reaksjoner og undring over at Breivik kunne planlegge og gjennomføre sin terroraksjon. Sosialantropologen Erika Flatland kan være et bra eksempel på trangen til psykologisk lynsjing av Breivik av de fleste kommentatorer i de fleste media – hun deler den med Dagbladets Marie Simonsen som samme dato har en omtrent likelydende artikkel.

Flatland lirer på typisk kommentatormaner av seg følgende foraktfulle tirade i Dag og Tid 20.april:

» Brått er det ein veik, vasskjemd vestkantsgut med ei rekkje mislukka prosjekt bak seg som sit der. Ikkje har han artium. (-)…. firma hans gjekk med tap….(-) droppa ut av videregåande…(-)….. klarer han ikkje å kome på namnet på ei einaste bok han har lese….»

Det er godt mulig at disse nedvurderende utsagnene treffer Breivik. Flatland glemmer at de også er like treffende for ting svært mange unge skoletapende menn i våre store byer. Leser ikke disse oppblåste kommentatorene hverandre slik at de kan se bivirkninger av det de skriver?

Rettsaken demonstrerer med all tydelighet at det utspiller seg to paralelle oppgjør med gjerningsmannen. På den ene siden en halvt skjult domstol som består av korpset av eksperter, kommentatorer og mediafolk som konkurrerer om å dømme og nedvurdere og håne Breivik for den han er, måtene han fremstår på og alt han står for, det han har utrettet, alt han mangler og feiler, måtene han føler på, tenker på, opptrer på, smiler på, gråter på; det er ingen ende på hva man kan håne han for. Denne siden ved oppgjøret med gjerningsmannen kan oppfattes som uttrykk for ønsket om å hindre at han kan nytte rettsaken som talerstol og reklamering for sine ideer og handlinger.

På den andre siden skal i mellomtiden skal den offisielle retten bruke 10 uker på å dømme han for hans kriminelle handlinger. Avgørelsen om at det norske folk ikke skal få høre og se Breiviks selv, gir naturligvis den fordømmende og hånende delen av oppgjøret med Breivik enda friere spillrom.

Det er selvsagt fullt ut forståelig at normale mennesker og det normale samfunnet ønsker å gi uttrykk for sine følelser og sine reaksjoner overfor en slik massemorder, og at de opplever at Breiviks uhyrlige handlinger er uforståelige. Kanskje må vi midt oppe i oppgjøret med denne terroristen påminne hverandre om at også normaliteten og det gode samfunn kan ha en mørkere side, en slags usynlig ‘terrorisme’ rettet mot egne medborgere som resulterer i slike ting som marginalisering, uteliggere, tapere, utstøting, dropouts, og psykisk elendighet, sammen med offerfølelse, bitterhet, hat og avvisning av eget samfunn. Kanskje har også ‘taperen’ Breivik tatt del i slike erfaringer?

Hva er Breiviks Manifest og hvordan skal ‘Manifestet’ leses?

Det burde etterhvert være åpenbart for alle at ‘Manifestet’  - et galskapens manifest om det noengang har eksistert noe slikt, sier den amerikanske kommentator Beau Friedlander – spiller en vesentlig rolle både i fremveksten og utformingen av Breiviks terrorprosjekt og for vår forståelse av hva som har rammet vårt land. For å kunne oppnå klarhet når det gjelder hvordan både terror-utøveren som tenkende og handlende aktør og 22.7 angrepet ble til og utviklet seg, kommer en altså ikke utenom den omfattende teksten Manifestet utgjør. Slik har det dessverre ikke blitt;  i fokuset på Breivik selv og den åpne eller mer tildekte nedvurderingen og forhåningen av han, har man valgt å nedtone ‘Manifestet’. Som en side ved den intense fordømmelsen og statusstrippingen som skjedde i tiden like etter dobbelt-angrepet, har mange ønsket å overse og ignorere hele ‘Manifestet’. Det betraktes også som gjerningsmannens ideologiske propaganda som man ikke ønsker å bidra til å videreformidle og skape interesse for.

Stort sett omtales ‘Manifestet’ med lignende nedvurderende foraktvendinger som de man nytter om Breiviks egen person, opptreden og utrustning ellers. Tilnærmingen til og analysen av Breivik og hans kompendium brytes gjennom en rystet og sjokkert nasjonal norsk kontekst som gjør at man naturlig nok ikke makter å granske og bedømme gjerningsmannen med et mer ‘objektivt’ blikk. Alt han gjør og står for tolkes på den mest ufordelaktige måte, det kan virke som om en slik sverting og devaluering av alle sider ved hans person og opptreden utgør en del av den uformelle ‘døds’-straffen som gjerningsmannen fortjener.

Men uavhengig hvor tragisk terrorhandlingene og massemordet oppleves i befolkningen, må vi ha evne til å heve oss over lokale ståsteder og emosjonelle kontekster for å granske Breivik og hans terrorprosjekt på en så grundig og bred måte som mulig. Uavhengig av om vi reagerer sterkt på den uhyrlige massakeren som forfatteren av ‘Manifestet’ har begått, må vi bevare en intakt evne til saklig og kvalifisert vurdering og analyse både av personen Breivik og av hans ‘Manifest’ og forsøke å forstå den rollen det har spilt i terrorsaken som helhet og for hans egen fremvekst som terror-utøver.

Filosofi-professor Lars Svenden ved Universitetet i Bergen kom umiddelbart etter terroren med en typisk vurdering:

«– Ryktene om hans intellektuelle begavelse har vært betydelig, betydelig overdrevet. De filosofiske verkene han fører opp blant sine favorittbøker og som han smykker teksten med sitater fra, har han ikke forstått stort av. Det er en merkelig tekst å lese, fordi det er så utrolig tomt. Det er ingen hjemme i den teksten, det er bare posering, utfall og innfall. Han er ingenting. Han er bare ekstremt høy på seg selv og uhyre forfengelig.»

Mange reagerer sterkt på selve lesningen av ‘Manifestet’. Få tar seg tid til å undersøke hvilken sammenheng det omfattende dokumentet utarbeides i og hva slags forhold det har Breiviks egen utvikling og hans tilblivelse som terror-utøver. Den svenske terroreksperten Magnus Ranstorp uttalte i august 2011:

«– Breivik er ekstremt selvelskende, og gjør seg selv til en opphøyet Gud. Jeg har aldri sett et selvbiografisk manifest som er så omfattende. Det var svært ubehagelig å trenge så dypt inn i hodet hans, (-) – Breivik eksisterer nesten kun virtuelt. Livet hans online har lite med virkeligheten å gjøre. Han er tydelig svært sosialt intelligent når det gjelder en evne til å lure sine omgivelser. Dobbeltlivet han har levd mens han planla terrorhandlingene er nesten utrolig.»

I noen av kommentarene kan man derimot spore innslag av en gryende og bredere innsikt om at fenomenet Breivik er noe annet enn det man fram til nå har sett i kriminal- og terro-historien. Underlig nok er den samme filosof Svendsen en av de som tidlig ser det spesielle i Breiviksaken; han uttaler følgende i et intervju:

«– Verden har aldri sett en aktør som Anders Behring Breivik før. Man kan peke på noen likheter her og der, men det å produsere et manifest på 1500 sider, og så framstille massemordet som en markedsføring av manifestet, det er uten sidestykke.»

 I forbindelse med oppstarten av rettsaken 16.april, bør det nevnes at også den 10-ukers perioden med rettsaken som starter i april er et vesentlig ledd i Breiviks samlete terrorplan. Han er etter selve terroraksjonens ‘martyrfase’ inne i det han kaller ‘propaganda-fasen‘; hele hans væremåte, opptreden og forklaring under rettsaken er naturligvis underlagt markedsføringens og propagandaens dramaturgi.

Breivik skapte ‘Breivik’ som terrorutøver; under rettsaken forklarer han nok en gang hvordan han tok i bruk en rekke hjelpemidler og teknikker for å danne og selvskape ‘Breivik’ nærmest som en ny ‘Rambo’ eller ‘Frankenstein’-figur.

‘Verden har aldri sett en aktør som Anders Behring Breivik’:

Filosofen Lars Svendsen er en av de få som såpass tidlig evnet å formulere dette viktige poenget, bortsett fra at han ikke spesifiserer eller går nærmere inn på hva slags ‘aktør’ det er snakk om – dette er et hovedpunkt i denne artikkelen. Terrorforskeren Bruce Hoffman går også inn på dette når han sier følgende om Breivik:

«- I det bredere feltet av terrorismen er derfor Behring Breivik et viktig vannskille. Han viser at det i det 21. århundre, av mange grunner, er en person i stand til å gjøre det vi for få tiår siden regnet med at bare grupper og organisasjoner kunne makte.» (gjengitt i  Morgenbladet, 20-26 april)

Det er først etter rettsakens første dager at Breivik selv begynner å formidle hvorledes han systematisk arbeidet på og omformet seg selv til å bli i stand til å opptre og gjennomføre de barbariske handlingene som kreves som enslig terroraktør.

I dag innser vi at den første tidens nedvurdering av Breiviks ‘Kompendium-Manifest’ er en av de mange alvorlige feilvurderinger som er gjort i denne viktige saken. Uten ‘Manifestet’ hadde Breivik antagelig ikke vært i stand til  gjennomføre dobbeltangrepet i Oslo og på Utøya 22.7. 2011.

Månedene som har gått har med all tydelig demonstrert at det ikke er noen klok fremgangsmåte å fortsette å undervurdere ignorere ‘Manifestet’ dersom man både ønsker å forstå hvordan Breivik gjorde seg selv i stand til terrorangrepet og hva som skjedde den 22.7 og til sist hvordan det kunne skje i fredelige Norge. En annen ting er det at mange har en ensidig oppfatning av hva ‘Manifestet’ egentlig er. Man betrakter det som en slags klipp-og-lim basert Antimuslims dokument, noe som bare er det mest åpenbare og i virkeligheten ikke Manifestets avgjørende kjennetegn.

‘Manifestet’ som ‘selvteknologi’: Manifestets rolle i Breiviks utvikling og hans forberedelser til terroraksjonen?

«Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å  oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.» (Foucault)

Breiviks ‘Manifest’ spiller utvilsomt en avgjørende rolle for terrorhandlingene 22.7. I ‘Manifestet’ skriver Breivik seg selv skritt for skritt frem som terror-utøver. Han har selv beskrevet hvordan hans egen mentalitet har blitt preget av terrorprosjektet:

“– Jeg var rimelig normal fram til 2006, da jeg startet treningen og avemosjonaliseringen gjennom meditasjon. Alle jeg kjenner vil beskrive meg som en veldig sympatisk person, som er oppriktig omsorgsfull overfor nære, venner og generelt mot alle.”

Dersom man ser Breiviks terror-utvikling under ett er det rimelig å hevde at ‘Manifestet’ og den lange skriveperioden er en av de avgjørende ‘selv-teknologiene’ som er et begrep utviklet av den franske filosofen Foucault, og senere ført videre av bl.a. Peter Sloterdijk i boken ‘Du må endre ditt liv.Om antropoteknikk’. Foucault summerer på følgende enkle måte opp begrepet om selvteknologier:

«Ingen  teknikk, ingen profesjonell ferdighet kan erverves uten trening, og heller ikke kan kunsten å leve, tekhê Tou biou, læres uten askesis som bør forstås som en selvets trening av seg selv.»

I diskusjonen om Foucaults ideer overser man ofte at perspektivet med selvteknologier åpner opp for en første-person forståelse av hvorledes vi som individer selv tilrettelegger for, medvirker i og selvskaper vår egen fungering og atferdsmønster. Foucaults bidrag er å demonstrere at en tredje-person psykologi og psykiatri er utilstrekkelig for å forstå menneskelig fungering. I Breiviksaken demonstrer psykologene og psykiaterne til fulle hvor utilstrekkelig og forvirrende det en objektiverende tredjepersons modell er stilt overfor menneskets komplekse psyke og personlighet. Man kan faktisk med god grunn hevde at gjerningsmannen Breivik har bedre forståelse av sin tilblivelse som terroaktør enn de profesjolle psykologene og psykiaterne. Dersom vi evner å holde tilbake våre moderne tilbøyeligheter til de objektiverende og sykeliggjørende tilbøyelighetene vi påføres som følge av psykiatriens og psykologiens hegemoni, kan vi se hvorledes Breivik på ulike måter famler seg fram til og tar i bruk i selvteknologier og dermed en selvskapende prosess under sin utvikling fram til terrorangrepet.

Skrivingen og av monteringen av Manifestet er en selvteknologi som hjelper og gjør det mulig for Breivik å arbeide på seg selv og derigjennom forberede og til sist gjennomføre sitt uhyrlige angrep på eget samfunn. Uten prosessen med Manifestet er det vanskelig å forstå hvordan Breivik kunne satt iscene den metamorfosen der han omdanner seg selv fra en ordinær Oslogutt til en nesten robotaktig og livsfarlig terror-aktør. Denne prosessen avspeiler seg selvsagt og gir spesifikke uttrykk i Breiviks ganske særmerkte psykologi og personlige fungering, men dette er som han selv forsøker å forklare det, et sekundært resultat av hans forming av seg selv gjennom et sett av selvteknologier og ikke den psykopatologiske primærårsaken til terroraksjonen.

Foucaults begrep selvteknologier er et alternativ til konvensjonelle psykologiske og psykiatriske forklaringsmodeller for å forstå hvordeles en person involverer seg i sin egen utvikling og utforming som sosial aktør. Det forteller mye om norsk psykologi og psykiatri at man overhodet ikke har evne til å se Breiviks rolle i sitt terrorprosjekt ut fra et slikt perspektiv. Selvteknologiene er historiske og sosiokulturelle fremgangsmåter, praksiser, prosedyrer og teknikker som individer kan oppdage eller selv utforme for å innrette seg selv som agerende person i en sosial sammenheng. I en gitt samfunnsmessig sammenheng finnes det et bredt register av slike selvteknologier som er typisk er tilgjengelige for individene, og enkeltpersoner og grupper vil også til enhver tid bedrive atferdsmessig eksperimentering med slike selvteknologier og forsøke å fornye og forbedre dem. Ved å forstå hvorledes Breivik skritt for skritt innretter og skaper seg selv som terror-utøver blir psykologiske og psykiatriske spekulasjoner om hans mentale tilstand  i beste fall en underordnet øvelse og i verste fall nærmest irrelevante for å forklare terrorprosjektet.

Skriving og frembringelse av ulike tekstdokumenter som f.eks. Breiviks Manifest vil også kunne fungere som viktige selvteknologier. I vår internett-tidsalderblir denne fremgangsmåten for å iscenesette sin egen person viktigere enn noensinne. Man må være spesielt naiv dersom man tror at det Breivik har gjennomført kunne gjennomføres uten et enorme og vedvarende anstrengelser og praksiser rettet mot å mestre utfordringer i hans egen person og følelsesliv. Breivik ser ut til å bruke det mangeårige arbeidet med Manifestet for å skrive seg selv frem som terroraktør.

Breivik er den skyldige aktøren, Oslo- og Utøya-delen danner tilsammen  terroraksjonens uhyggelige struktur; men bak det hele står Breiviks Manifest. Manifestet er manuset og oppskriften, samtidig som det er dokumentasjonen og et bakteppe av forklaringer av terrorangrepet. Men jeg vil hevde at det også er noe annet, som kanskje er like viktig for forståelsen av Breiviks tilblivelse som terroraktør. Dersom man hadde tatt alvorlig og gjennomgått gjerningsmannens eget ‘Manifest, da ville man ha forstått Breiviks gjennomtenkte iscenesetting og dramaturgi når det gjelder den enestående rollen eller terrorskikkelsen han har bygd opp, utformet og gått inn i for å realisere sitt terrorprosjekt.

Ian Stephen, en britisk rettspsykiatrisk psykolog, sier at Manifestet gir et innblikk i Breivik karakter:

 «Det er en av de skumleste dokumentene jeg noensinne har lest,» (-) «Det er skrevet av en mann som er fullstendig detaljorientert i sin utvikling av filosofien sin, og han har utforsket alt, åpenbart stengt seg ute i lang tid for å lese, forske, grave på internett, lese bøker og formulere denne absolutte politikken med hat mot alt som er Ikke-Nordisk i en forstand og prøver å planlegge hvordan han kan ta over verden totalt omvendt på en slags svært vanvittig over-komplisert vrangforestillingspreget måte.»

Breivik har selvsagt et følelsesliv og en psyke, men som hos andre bærer han masker, han tilrettelegger former sin opptreden, sine handlinger og uttrykk gjennom mer eller mindre distinkte sosiale roller. Dvs. han definerer og skaper seg selv, slik vi andre gjør det med vår person og våre liv. Når man innser disse tingene, da blir det viktigere å sette en stopper for, dømme og straffe gjerningsmannen enn å nedvurdere og forhåne og moralisere over han og hele hans person og følelsesutrustning og sinn.

Manifestet gir oss det settet av grunnkoder vi trenger for å forstå Breiviks demoniske prosjekt, og det langt mer enn psykiatriske rapporter og detaljerte beskrivelser av oppvekst, familie og eventuelle omsorgsmangler. Manifestet er så vesentlig i Breivikssaken at det bør leses og analyseres mer enn en gang og ut fra flere innfallsvinkler samtidig.

Selv en enkel formel som den følgende, satt opp av Breiviks inspirasjonskilde Fjordman Østvold, blir lett oversett eller tonet ned:

“Islam er ikke årsaken til Europas svakhet, men snarere en sekundær infeksjon.“

Den demoniske viljen bak Breiviks terrorprosjekt er uforståelig dersom man ikke går i dybden av akkurat denne helt sentrale formelen. Hans målrettete og fullstendig hensynsløse massedrap på norske ungdommer er uforklarlig dersom man som følge av fokus på det anti-Islamske ikke oppfatter hav denne Fjordmans terrorformel sier:

Selve hovedfienden finnes i vårt eget land og utgjøres av bestemte gupper i vår egen befolkning -  Breiviks terroraksjon er starten på en norsk borgerkrig og ikke først og fremst en krig mot en etnisk fremmed religiøskulturell gruppe. Breivik hentet faktisk både inspirasjon og kunnskap som han nyttet i sitt egen terrorangrep fra Islamske Jihad-aksjoner.

En riktig lesning av ‘Manifestet’ avdekker flere ting av stor betydning for forståelsen av Breiviksaken; dette det skal jeg komme nøyere tilbake til.

En av dem er følgende: Ute i vårt samfunnsmessige landskap ligger det tilgjengelig mange kompliserte puslespill om kan bygges ut til et kart av virkeligheten; et utall av elementer og bestanddeler som kan settes sammen til flere mulige puslespill, de fleste er konvensjonelle og ganske ufarlige.

Breiviks Manifest demonstrerer hvorledes det er mulig å fange opp bestanddeler og elementer der ute i vårt samfunnsmessige og politiske som kan settes sammen i et ganske spesielt og farlig puslespill som utgjør grunnlaget for antisosiale prosjekter. Manifestet er grunnlaget for konstruering av et slikt farlig puslespill som Breivik har sporet opp og satt sammen av biter og bestandeler som finnes ute i den sosiale virkeligheten men som lenge har vært usynlige og undervurderte av det offisielle samfunnet.

Bestanddelene som Breivik gjennom skrivingen av Manifestet fanger opp og setter sammen til sin unike enmanns terroraksjon:

Eurabia-teorien: Islamisering av Europa og Norge, borgerkrigsoppfatningen av samfunnsituasjonen, utpeking av kulturmarxistene og venstresiden som angrepsmål og hovedfiende.
Terror-modeller: Breivik setter sammen og lærer av trekk fra en rekke terroristiske aksjonstyper og massedrapshandlinger som vi har fått eksemplifisert og demonstrert de siste to-tre tiårene fra ulike grupper, enkeltpersoner og ulike land. Bl.a. har han latt seg inspirere av al-Qaida.
Martyr-modellen: Ideen om å ofre seg selv, sin person og framtid for en større sak gjennom voldelige angrep:tankegangen er både knyttet til kristne martyrer men også fra muslimske selvmordsaksjoner.
Data-simulering/dataspill: Krigsforestillingen om samfunnets aktuelle tilstand, ‘war making’, skytetrening, henrettelsesøving
Elitesoldat-figuren og den profesjonelle krigeren som idealskikkelse: det nye glitrende (amerikanske) bildet av ‘evangelisk krigføring’, krigsfiksjonalisering i amerikanske filmer som Top gun/Hurt locker, krigsmyter og krigsmetafysikk, militærdyrkelse, krigsnormalisering, den ‘humane’ og begrensete krig, romantisering av det militære, heroiske enmannsaksjoner
Elitetrening (idrettsmodellen): Spissprestasjoner, ener-dyrking, atferds- og mental trening, prestasjonsfremmende midler, målfokusering, avemosjonalisering og følelsesmessig avskjerming/skjold..
Individualisering av ansvar i demokratiene: En total plikt til å følge sin egen samvittighet og det man oppfatter som sant, medansvar dersom man ikke motsetter seg det man oppfatter er overgrep og feilaktig politikk.
Kamp mot politisk korrekthet og opplevd sensurering: Både Breivik og andre med mindre ekstreme standpunkter og ideer opplever seg sensurert og hengt ut av ‘multikulturalistene» og ‘kulturmarxistene’ når de forsøker å uttrykke og hevde sine oppfatninger. Fjordmans anonyme blogging stammer antagelig like mye fra denne prosessen i vårt samfunn som Breiviks tragiske voldelige angrep.
Årelang skriving som selvskaping og selv-teknologi: Prosessen med å sette sammen og skrive sitt eget ‘Manifest’, langvarig refleksjon over og gjennomtenkning av seg selv, utforming av egne idealer og normer for handling og opptreden, selvkontroll gjennom asketiske fremgangsmåter.

Dette er antagelig noen av de avgjørende byggestenene i Breiviks uhyggelige terrorprosjekt og den unike selvskapende praksisen han sakte med sikkert utformer gjennom det meste av sitt voksne liv.

Fagfolk er villt uenige eller slår ut med hendene i villrede i møtet med Breivik-fenomenet; vi ser dem hoderystende uttale seg om hans følelseskulde, empatisvikt, tekniske og mekaniske talemåter, osv. mens de fåfengt søker etter en holdbar psykopatologisk forklaring på hans opptreden og handlinger i hans egne mentale defekter.

Den Breivik-figuren som for hver dag som går i retten begynne rå tegne seg er altså på en viktig måte hans eget verk, hans egen selvskapte  ‘Frankenstein’-skikkelse. De psykopatologiske trekkene man kan observere er altså ikke noe som nødvendigvis stammer fra dypet i hans psyke og som hans terrorhandlinger er forårsaket av. Årsaksprosessen går i motsatt retning; heller enn gjennom en slags ‘bottom-up’ forårsaking er de noe Breivik selv over lang tid danner og skaper gjennom en ‘top’down’ selvutformende psykoteknisk prosess.

‘Manifestet’ er både verket der Breivik ‘skriver seg selv’ som terrorist og som begrunner og forklarer Breiviks misgjerninger og legger tilrette for og forklarer de valgene og handlingene som ledet frem til dem gjennom hele 1518 sider. Det overgår dermed med flere hundre sider det nest største norske verket som så dagens lys i det skriveglade året 2011; Karl Ove Knausgårds 6.bind i ‘Min kamp’-serien. ‘Manifestet’ kan ikke sammenlignes med Knausgårds ‘Min kamp’ når det gjelder litterær verdi, men den samfunnsmessige effekten er av en helt annen dimensjon. 2011 er åpenbart året da folk som utkjemper livkamper trenger mer 1000 sider for å berette om og dokumentere kampen sin. Knausgård og breiviks skirveprosjekter har i allefall dette ene felles, begge to ‘skriver seg selv’. Manifestet er altså Breiviks ‘Min kamp’.

Om Manifestet: Breiviks europeiske selvstendighetserklæring

 «Vi ønsker ikke å gjøre dette, men står igjen uten noe valg.»

Dersom gjerningsmannen ikke er høygradig psykotisk og mentalt forstyrret, er dette den viktigste setningen i hele ‘Manifestet’. I Breiviks arbeid med seg selv og eventuell tvil og skepsis og for å legge en sikker begrunnelse for den endelige terroren, er denne formuleringen avgjørende. Herfra går det bare en vei videre.

Etter to runder med psykiatriske sakkyndige, har vi fått bekreftet at ikke bare er terrorhandlingene begått av en nordmann like god som oss andre og ikke en innvandret fremmed/muslim; de er også begått av en mentalt sett oppegående person som oss andre normale. En tilregnelig Oslogutt, muligens med noen litt for uttalte personlighetstrekk.

Som han selv skriver; kompendiet til Andreas Breiviks eller Andrew Berwick som kan også kaller seg ble publisert og spredt på nettet samme dag som han iverksatte angrepene sine. Dette kompendiet er hans versjon av ‘Mein Kampf’ eller ‘Min kamp’. Han forteller selv at han har gjort det tilgjengelige for sine 7000 tidligere patriotiske facebook venner og et stort antall mailadresser.

Jeg har brukt totalt 9 år av mitt liv på arbeidet med dette prosjektet. De første fem årene ble tilbrakt med å studere og skape en finansiell base, og de tre siste årene ble tilbrakt med full tids arbeider med forskning, innsamling og skriving. Å skape dette kompendiet har personlig kostet meg totalt 317 000 euro (130 000 euro brukt fra min egen lomme og 187 500 euro for tap av inntekt i løpet av tre år).”
“Jeg drev forretninger noen år mens jeg studerte og tjente noen mill slik at jeg kunne finansiere en inntektsløs politisk aktiv tilværelse. Jeg bruker nå disse midlene til å kunne jobbe fulltid med å videreutvikle/markedsføre Viennaskolen (Vienna school of thought) som Fjordman, Bat Yeor, Spencer + mange andre allerede har bidratt så mye til. De siste tre år har jeg jobbet fulltid med et kulturkonservativt verk som vil bidra til å videreutvikle/markedsføre disse politiske doktrinene ytterligere.”

ABB’s inspirasjonskilder til manifestet er mange.

Han selv sier imidlertid ingenting om at noen sentrale deler er direkte kopiert fra Una-bomberen Ted Kaczynskis ’Unabomber’s manifesto’.  Det ble demonstrert av document.no, det islamkritiske nettstedet han en tid deltok med innlegg på. ABB har imidlertid byttet ut begreper som oppdaterer det Kaczynski skriver slik at det passer med hans egen ideologi. ABB bytter f.eks ut ord som «Leftism» (venstreorientering) med ordene «Multiculturalism» og «Cultural Marxism» (Multikulturalisme og kulturell marxisme).

Kompendiet som til sammen omfatter om lag 1517 sider er i stor grad et klipp-og-lim verk. Breivik skriver at omtrent halvparten har han skrevet selv; resten er materiale hentet fra det han omtaler som andre modige personer rundt omkring i verden. Den viktigste blant disse er selvsagt bloggeren og den mulige stråmannen for et skrivende høyrenettverk Peder ‘Fjordman’ Jensen. Det finnes noen interessante holdepunkter i og rundt Fjordmans skriverier som kan skape mistanke om at Fjordmanbloggingen er et dekke for et gruppe som egentlig står bak bloggingen under hans navn.

Utrolig nok har Fjordman unnsloppet som vitne i rettsaken mot Breivik; hans viktigste ideologiske inspirator/motivator har altså ikke måttet forklare seg – istedenfor har rettssaken blitt et psykiatrisk show.

Breivik har ifølge egne opplysninger brukt omtrent tre år på selve det å utarbeide kompendiet.

Kompendiet begynner med setningen:

“Mennene den europeiske offentligheten beundrer og setter høyest er de frekkeste løgnerne, de mennene de avskyr sterkest er de som prøver å fortelle dem sannheten.

Kompendiet eller det kulturkonservative ’Manifestet’ som det raskt kom til å bli omtalt som fremstår som en lærebokoppskrift i hvordan man skal forstå at vi er midt inne i en vesteuropeisk kulturell krig og hvordan Breivik planlegger og gjennomfører politisk motivert massedrap som ledd i denne krigen.

Med Manifestet skriver Breivik at han nå -

”erklærer herved forbyggende krig mot de kulturelle marxist/multikulturalistiske regimene i Vest-Europa. Vi anerkjenner at Europa teknisk har vært i borgerkrig siden 1999 da Europa og amerikanske kulturelle marxister/multikulturalister gjennom NATO erklærte angrep på de kristne serbiske styrkene og fratok dem retten til å stoppe islam i sitt fødeland.”

Av kompendiet fremgår det at ABB’s planer er å sette i verk et bombeangrep og drepe så mange som mulig. Av Manifestet fremgår det at Breivik mener at han og hans likesinnete ikke lenger har noe annet valg enn å gjennomføre gusomme og voldelige aksjoner. Han forestiller seg en prosess med å ødelegge og erstatte de nåværende kulturelle marxistiske/ multikulturalistiske regimene i Vest-Europa. Han innser at dette vil ikke være enkelt eller smertefritt.

«Vi må huske at disse regimene som vi bekjemper har og fortsatt begår folkemord mot urfolk i Europa ved å utsette dem for mer enn 25 millioner muslimer. De aktuelle regimene har indirekte drepte mer enn 15000 europeere, voldtatt mer enn 500 000 europeiske kvinner, ranet og terrorisert mer enn 4,5 millioner europeere, fjernet mer enn 37 000 kulturelt konservative fra jobbene sine og fengslet mer enn 150 000 brødre og søstre som motsetter seg deres. Som Tempelridder opererer du som en jury, dommer og bøddel på vegne av alle frie europeere. Glem aldri at det ikke bare er din rett til å handle mot tyranniet til de kulturmarxistiske og multikulturalistiske elitene i Europa, det er din plikt å gjøre dette.
Det finnes situasjoner der grusomhet er nødvendig, og det å nekte å bruke  nødvendig grusomhet er et svik mot de personene som du ønsker å beskytte. Den foretrukne metoden er å angripe på en voldelig og skjult måte  (sjokkangrep), vanligvis med avgrensede krefter med 1-2 personer. Når man bestemmer seg for å slå til, er det bedre å drepe altfor mange enn ikke tilstrekkelig fordi dette risikerer å redusere den ønskede ideologiske virkningen av angrepet. Forklar hva du har gjort i en kunngjøring distribuert før operasjonen og forsikre deg om at alle forstår at vi  og Europas frie folk kommer til å slå til igjen og igjen. Ikke be om unnskyldning eller lage unnskyldninger eller uttrykke anger for at du handler i selvforsvar eller på en offensiv måte. På mange måter har moral mistet sin sin betydning i vår kamp. Spørsmålet om godt og ondt er redusert til ett enkelt valg. For hver fri og patriotisk europeer gjenstår bare ett valg: Overlev eller gå til grunne. Noen uskyldige vil dø i som følge av virksomhet ettersom de rett og slett på er på feil sted til feil tid. Bli bare vant til ideen. Behovene til de mange vil alltid være større enn behovene til de få.»

Han har planlagt angrepene i over ni år. Breivik nasjonalistiske og antiislamske prosjekt tar opp alle eventualiteter, alt fra bygging av bomber, til hvordan man skal velge riktig forsvarer etter man er blitt pågrepet. Han beskriver til den minste detalj hvordan man skal gjennomføre det som for vanlige normale mennesker er et helt utenkelig ødeleggelsesprosjekt.

Kompendiet har følgende hovedpunkter:

1)      Kulturmarxisme eller multukulturalisme: Vesteuropa ledes av en kulturrelativistisk eller kulturmarxistisk elite som opptrer som humanister og som ønsker å dekonstruere europeisk identitet,tradisjoner,kultur og endog nasjonalstate. Vesteuropa manger selvtillit som er det samme som nasjonalisme, og siden 1945 latterliggjør og forfølger man nasjonalister noe som fører til kulturelt og nasjonalt selvmord.

2)      Islamisk kolonisering, Islamsk imperialisme og islamisering av Europa

3)      Den høye-ekstreme europeiske motstandsbevegelsen som består av moderate eller mer engasjerte kulturkonservative nasjonaliser; gjennomgang av dens aktuelle status og dens videre utvikling

4)      Den politiske frontens ideologiske praktiske, taktiske, organisatoriske og retoriske løsninger og strategier.

Et helt sentralt poeng i Breiviks tankegang her er at:

”Du kan ikke bekjempe islamiseringen 

eller stanse / reversere den islamske koloniseringen av Vest-Europa uten først å fjerne politiske doktriner manifestert gjennom multikulturalisme / kulturellemarxismen …”

I dette punktet formulerer Breivik det som skal bli selve målpersonene for de angrepene han iverksetter 22.7; ldelsen i det norske Arbeiderpartiet i regjeringen og departmentene og abreiderparitets rekrutteringsbase på en AUF-leir på Utøya.

ABB hevder at han:

”har hatt over 600 EDL-medlemmer som venner på Facebook og har snakket med flere titalls EDL-medlemmer og ledere.(-) – Jeg var faktisk en av dem som i begynnelsen forsynte dem med ideologisk materiale (inkludert retoriske strategier)”.

Han hevder at EDL-gruppen verken bygger på rasistisk, fascistisk eller nazistisk tankegods.

Anders Behring Breivik hatet intenst måten hans elskete Oslo utviklet seg på og skriver:

”De har forvandlet mitt elskete Oslo til en multikulturell drittplass”. ” Våre største byer vil være ødelagte så lenge multikulturalisme får lov til å være den rådende ideologien”

 

Likhetens utopiske fantasiverden

ABB’s ideology har flere hjørnestener som alle i ulike utgaver er karakteriske for ekstremistiske høyreideologier. En av dem er at menneskets tilværelse fra naturens side er kompetetiv , og at i konkurransen og striden mellom mennesker gjelder den sterkeste rett. Dette er sosialdarwinistisk tekning, verken mer eller mindre. ABB er helt klar på at vestlige likhetsidealer er unaturlige eller mot naturen; naturen dikterer hvordan menneskets tilværelse ser ut:  han bruker uttrukket ”the entirely natural order of inequality” eller ’ulikhetens fullstendige naturlige orden’.

“Attempting to impose equality is a wilful denial of reality as it places ideology before hard evidence. For Liberal do-gooders, the fantasy of equality comes before all else therefore, unable to rely on facts and totally enslaved by their devotion to a deeply-flawed ideology, Liberal-Multiculturalists will outright lie and viciously smear people who dare to question or deny equality and place reality first.” “The core principle of liberals and multiculturalists is that everybody is equal. In the fluffy bunny la-la land of these vain zealots, the sexes are equal; all ethnic groups are equal; all sexuality is equal; all children are equal and children are equal to adults; animals are equal to humans; all cultures are equal and all religions are equal. For anybody to discriminate against anybody else and assert superiority is to establish inequality and inequality simply must not – indeed will not – be tolerated.”

Han fortsetter:

“This is the utopian fantasy world of the lion lying down with the lamb in the eternal tranquillity of Shangri La. A futile, self-destructive pursuit of the unattainable that requires a denial of the competitive reality of life on planet earth and a continual inversion of morality in a doomed attempt to put right the “mistakes” committed by Mother Nature. The pursuit of equality can be accurately summed up in a very short sentence: Pursuing equality is to clash with Mother nature. Nature abhors a vacuum but she also abhors equality and this is easily demonstrated.”

ABB hevder at “equalising the sexes has led to a crippling feminisation of Western society” og

“portraying women as oppressed victims and the equals of males is one example of how the pursuit of equality is being used to destroy our society and undermine – and therefore be in conflict with – Mother nature.”  

Reflektert eller implisitt rasisme

Et karakteristisk trekk ved den nye oppdaterte høyreekstreme bevegelsen er dens forsøk på å omgå anklagene om rasisme, nettopp fordi at dette punktet er vagjørende for hvorledes bevegelsen blir møtt i de åpne vestlige likhetssamfunnene.

“What are you anyway, some kind of racist?” (ABB spør seg selv…..)

Det er blitt vanlig blant kommerntatorer å hevde at ABB’s ideologi ikke er rasistisk. Han hevder også selv at han ikke er rasist.

Etter min oppfatning er dette feil; man kan ikke ta Breivik på ordet; hans ideologi er en konsekvent og farlig rasistisk ideologi. Dersom man undersøker hele det reelle tankeinnholdet i hans ideologi finner man raskt ut at den er gjennomsyret av rasistiske ideer om naturgitte forskjeller mellom kjønn og andre sosiale kategorier, mellom etniske grupper og ikke minst ideer om den hvite europeiske rasens og det hvite vestens overlegenhet.

”I mean if we’re all truly equal, why does the rest of the world want to live the Western lifestyle, a lifestyle created in the main by white people? Just why exactly, do they want to be part of capitalism, run businesses, work for the white man’s industries, claim the white man’s welfare and buy and use goods created by the creativity and ingenuity of Western – white – people? Why flock to another land, abandoning your own people for what the white man has created? It can’t be because other races are unable to build strong, advanced societies because we’re all equal aren’t we? So therefore it must be to enjoy the lifestyle and the culture that the white man has created which is logically to admit human races and their cultures are most definitely not equal. ”

‘Antinazistisk’ oppdatering og kamuflering av nazisistisk tankegods

Det er også vanlig i media å hevde at Breivik er ingen nazist. Han sier selv at han ikke er det; og mange nøyer seg med å ta han på ordet.

Etter å ha gransket det han skriver er det min oppfatning at Breiviks synsmåter og holdninger i virkeligheten er av nazistisk art. Ut fra det han skriver fremgår det at ABB er en slags strategisk eller politisk antinazist i egen oppfatning. I virkeligheten kan det ikke være noen tvil om at han når man ser bort fra den verbale fasaden grunnleggende sett står for holdninger som er nazistiske eller nært beslektet med nazisme. Han skriver om dette:

“However, I remain a staunch anti-Nazi and I blame NSDAP for the situation we are in. Hadn’t it been for the actions of the cultural right wing extremists known as the NSDAP our Western European countries would not be dominated by the cultural Marxist extremist regimes we witness today. If the NSDAP had been isolationistic instead of imperialistic(expansionist) and just deported the Jews (to a liberated and Muslim free Zion) instead of massacring them, the anti-European hate ideology known as multiculturalism would have never been institutionalized in Western Europe, because the Marxists would never have been so radicalized to begin with. The cultural conservatives would have been in a very strong and dominant situation today. Western European countries would have had cultural conservative doctrines similar to what we see in Japan and South Korea.”

Politisk korrekthet

Dette  er et viktig element i ABB’s tankeverden. Han skriver:

”Hvis vi skal ha forventning om å vinne og gjenopprette full tanke-og ytringsfrihet i våre land, må vi kjenne vår fiende. Det er nødvendig at vi forstår hva politisk korrekthet egentlig er. Som du snart vil se, om vi kan avdekke den sanne opprinnelse og karakteren til politisk korrekthet, vil vi ha tatt et stort skritt mot å styrte denne ideoloigen”.

Ideologiens hovedelementer: Kampen mot den pågående Islamisering

“Tid er det avgjørende. Vi har bare noen få tiår til å konsolidere et tilstrekkelig nivå av motstand før våre store byer er fullstendig demografisk overveldet av muslimer”

Hans prosjekt inngår i innsatsen for:

”å unngå vår nåværende og fremtidige dhimmitude (slaveri) under islamsk flertallsstyre i vårt eget land. “

ABB’s planlegging og gjennomføring av selve dobbeltangrepet

ABB skriver også at terroraksjonene, bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya, nærmest er å regne som en markedsføringsoperasjon som skal bidra til at manifestet hans blir kjent for hele verden. Han beskriver i detalj alle sider av hvordan en korsfarers liv og forberedelser bør være. Gjennom lang tid, skriver han, har han daglig meditert og tenkt gjennom hvordan han vil oppføre seg når politiet pågriper ham, hvordan han skal opptre under forhør og hvordan en rettssak skal gjennomføres. Handlingen var grusom, men nødvendig. Breivik innrømmer de faktiske forhold rundt angrepene, men nekter straffskyld. Han begynte å planlegge handlingen i 2002. Altså for ni år siden, altså samtidig som han var aktiv i Fremskrittspartiet og FpU. 32-åringen forteller også hvordan han både ble lykkelig og komfortabel med å leve under en skjult agenda, og framhever fordelen med å være alene om å utføre terroraksjoner. – For alle som kjenner meg, framstår jeg som en moderat høyreorientert mann og ikke en motstandskriger. Jeg har greid å forbli fokusert og høyst motivert i mer enn ni år nå, skriver han i sitt manifest. Han var konstant urolig for å bli avslørt samtidig som han tok alle forholdsregler for å unngå å bli oppdaget. Utfyllende beskriver han fordelen med å være alene når en skal planlegge en aksjon. Han skriver at sannsynligheten er svært lav for å bli oppdaget når en operer alene og ikke er står på overvåkingslisten til politiet. En person som står alene sender ikke e-post, ringer ikke eller har annen form for elektronisk kommunikasjon. – Det gamle ordtaket «Skal du ha noe gjort, gjør det selv» er relevant her, skriver han bare et par timer før bomben i Oslo utløses. Samtidig peker han på faren ved å isolere seg for mye:

” Faren med å isolere seg og bli for asosial kan føre til at du mister dem rundt som er glade i deg. Og hvorfor skulle du da gi dem rundt deg den ultimate kjærlighetsgaven dersom alle hater deg.”

Selve bomben brukte han 80 dager på å gjøre klar. Han forteller blant annet at han har gjennomført prøvesprengninger. Før aksjonen ville han øke utholdenheten sin. Han forteller blant annet at vekta har økt fra 86 til 93 kilo etter seks uker på steroider.

«Jeg har aldri vært fysisk sterkere enn jeg er i dag.”
 

I tillegg til de anabole steroidene skriver han at han bruker en sentralstimulerende blanding av efedrin og koffein blandet med aspirin – for å øke utholdenheten. Den 2. juli skriver han at er bekymret for at han har gått for lenge på steroider.

”Jeg er nå på min niende uke, ikke sunt i det hele tatt, og jeg er bekymret for leververdiene mine”.

Samme dag forteller han også at han har nok steroider i 20 dager til. I neste setning skriver han at han tok med moren ut på middag og at han deretter drakk kaffe med en kamerat. Herlig å finne en til som tenker på denne måten! Dette forferdelige som nå har skjedd er et produkt av den kultur og det samfunn vi har skapt. Gjerningsmannen er formet av foreldre, venner, oppvekst, media, politikere osv. osv. Vi er dermed alle medansvarlige i at dette kunne skje. Er det ikke innlysende at for eksempel de siste års ekstreme fokus mot Islam, med den såkalte “axis of evil” og antimuslimsk holdning har vært med på å skyve gjerningsmannen i Norge “over the edge”? Ja, du har rett; vi må tørre å se at dette er vår egen norske tragedie. Gjerningsmannen er ikke utenforstående, fremmed, utledning, muslim. Media og mange ønsker nok å utstøte og omgjøre han til ‘den onde andre’. Men vi må fatholde: Han er utrolig nok en medborger, kollega, en norsk ung mann som midt inne i vårt felles ‘fredelige’ og velregulerte samfunnsliv har gått fullstendig av skaftet. Midt oppe i sjokket og sorgen må vi bevare vår menneskelige tenkeevne og ikke henfalle til blind demonisering og menneskelig eller psykiatrisk utstøtning av gjerningsmannen. Selve de uhyggelige dimensjonene i det han har utført og det som har skjedd gjør at vi å se tingene med vidåpne øyne og forsøke å forstå hvordan en nabo og medborger kan begynne å tenke og føle slik han har gjort innenfra vårt amfunn, og planlegge og gjennomføre et uhyrlig angrep.

 

Angrepet: Breiviks eget syn

Breivik beskriver også de forskjellige rangordningene innenfor tempelordenen. Hvilken rang man har, kan også avgjøre hva som skjer etter operasjonen er avsluttet. Selv omtaler han seg som en «judiciar knight», en ridder av høyeste orden. Han skriver at for «riddere» av en lavere orden, vil en arrestasjon bety slutten. Men dette gjelder ikke for «justiciar knight» Om angrepsdagen, skriver han: 

 ”Dette er den store dagen du har sett frem til så lenge. Et utall timer og kanskje år med forberedelser har belønnet deg med denne muligheten. Få på deg utstyr og våpen, for i dag vil du bli udødelig.”

 Han fortsetter: 

”Hvis du av en eller annen grunn skulle overleve operasjonen, vil du bli pågrepet og arrestert. (…) Din arrestasjon vil markere overgangen til propagandafasen”

Bloggeren Fjordmans sentrale ideologiske rolle i Manifestet

Breiviks tenkning er en slags personlig sammenfatning av en rekke påvirkninger og kilder. En av de viktigste er den såkalte Fjordman.

Mange av artiklene i ’Manifestet’ er skrevet av Fjordman og de utgjør den røde tråden i den konservative-nasjonalistiske ideologien som ABB promoterer. Hans egne bidrag er nesten å regne som ingenting. Hva står denne mystiske Fjordman for? I en av artikkelene som inngår i ’Manifestet’ skriver Fjordman:

 “When I first started writing as Fjordman I focused on how to “fix the system.” I’ve gradually come to the conclusion that the system cannot be fixed. Not only does it have too many enemies; it also contains too many internal contradictions. If we define the “system” as mass immigration from alien cultures, Globalism, multiculturalism and suppression of free speech in the name of “tolerance,” then this is going to collapse. It’s inevitable.”

Den politiske eliten i Norge:  “can exploit weaknesses in our mentality to get us where they wan –  to; above all anti-Americanism, anti-Semitism, our excessive desire for consensus and suppression of dissent, the anti-individualistic legacy from Socialism and the passivity bred by welfare state bureaucracy.”

“How should we respond to the threats our civilisation is facing? First of all, ordinary citizens should arm themselves immediately since crime and violence is spreading fast throughout the Western world.”

 “At the beginning of the 21st century, the West is the sick man of the world. (-)When did the West stop thinking? Where did we go wrong?”

 “We are not all-powerful and are not in a position to help everybody in developing countries out of poverty, certainly not by allowing them to move here. We need to develop a new mental paradigm dedicated to our own survival.”

På nettestedet ’Atlas Shrugs’ har Fjordman i aug. 2009 en artikkel om det svenske hykleriet omkring Israel og muslimer: Han skriver -

“Free speech does not exist in Sweden. Although some countries such as Britain and Belgium are trying hard to claim the title, I would personally rate Sweden as being probably the most totalitarian and politically repressive country in the entire Western world as of 2009, and Aftonbladet has made substantial contributions to this repressive climate. Sweden has huge problems caused by mass immigration, and Muslim immigration in particular, but speaking honestly about this is absolutely taboo among the mainstream media. “

En viktig fiende i Fjordmans verdensbilde er ‘globalisering’. Globalisering promoteres av elitegrupper i de vestlige samfunnene, og ikke av de store folkemassene. Han skriver:

Globalism does not refer to the impersonal forces of technological globalisation(-), but to a Utopian ideology stating that erasing all national cultures and states (especially Western ones) is a positive good which should be promoted and forced down people’s throats. Opposition to this undertaking should be banned as “discrimination,” “racism,” “extremism” and “nationalism” (the terms are used as synonyms).”