Forfatterarkiv: Einar Lunga

Om Einar Lunga

Life artist, pilgrim, liminality seeker, psychologist, cancer 'survivor'

Om begrensninger i et ‘naturalistisk’ perspektiv på mennesker

I boken “The Problem Of The Soul: Two Visions Of Mind And How To Reconcile Them” skriver filosofen Owen J. Flanagan at.

 «Vitenskapen har i det siste gått i gang med å forsøke å forstå menneskets natur med utgangspunkt i fullstendig naturalistiske termer. (-) I løpet av de siste 150 årene, har muligheten for at personer kan bli fullstendig forstått på en vitenskapelig måte – og dette som følge av det faktum at vi er fullstendig naturlige vesener, fullt ut fysiske, og uten påvirkning fra noen ikkefysiske deler – blitt både noe som lar seg gjennomføre  og som er sannsynlig.»

Om filosofi som ‘en måte å leve på’: Kan en ‘filosofisk levemåte’ gjøre oss bedre istand til å håndtere ‘psykiatriske plager’ og andre livsproblemer?

“…….filosofen som utvikler sin  sjelstyrke, forandrer sitt indre klima, omformer sin visjon av verden, og endelig hele sin væremåte.» /“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver åndelig øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” (Hadot)

«Jeg er nå interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser; disse praksisene er ikke desto mindre ikke noe som er funnet opp av individet selv. De er modeller som det finner i sin kultur og blir forestlått, antydet, påført det av dets kultur, dets samfunn, og dets sosiale gruppe.» (Foucault 1984)

«Vi må lære oss å tenke annerledes—for i neste omgang, kanskje om svært lenge, å oppnå enda mer: å føle annerledes.» (Friedrich Nietzsche)

«Det er ikke længere i så høj grad vort intellekt, oplysningen bør arbejde med, som den dystre egoisme, den overisede identitet.» (Peter Sloterdijk)

Sammenhenger mellom liv og filosofi 

Vi vet det alle, livet er ofte vanskelig. Noen ganger er det til og med hardt og for noen mennesker blir det for hardt. Selv om vi også har gode dager og fremgang, så er det sjelden at vi ikke står over utfordringer og påkjenninger som vi kjenner oss overveldet av og truet av. For å møte hver dag, må vi se framover og planlegge; uten at vi tilsikter det blir denne planleggingen fort omgjort til plagsom bekymring over detaljer og tenkte hindringer på veien. Selv de gode og gledelige tingene som livet har å by på kan oppleves som et press og vanskelig å finne ut av; vi har alle erfart hvor krevende den så etterlengtede kjærligheten kan være.

Det kan nesten se ut som om det er noe ved vår menneskelige måte å være på som gjør livet vanskelig å leve. Finnes det måter vi kan forholde oss på for å komme unna eller kanskje heller minske denne iboende tilbøyeligheten til å leve oss selv inn i ‘floker’?

De fleste mennesker, grå hverdagslige ‘wannabes’ som du og jeg, små og sunt selvopptatte sjeler som lever ganske ordinære og vanlige liv oppslukte av det som ligger like foran nesen på oss og som er praktisk og nyttig, vi går gjennom de fleste av våre dager uten å tenke en eneste selvstendig, egen eller original tanke. Kanskje er det i sin skjønneste orden, kanskje er det ille. Hva er det egentlig som er så galt med det?

Vi bruker vårt menneskelige og noe oppskrytte hode hovedsakelig på to ulike men beslektete måter; for det første som et manøvreringsorgan, for å ta oss gjennom dagenes farvann, mestre og fikse de utfordringene vi blir påført. I dette livet som mest av alt ligner på det å håndtere et kjøretøy i trafikken, blir tenkningen vår redusert til et instrument for å ta seg frem best mulig og unngå kollisjoner og friksjoner. Om det vi bedriver er en slags tenkning, så fortjener det bare å bli omtalt som den enkleste og laveste formen for tenkning.

Andre ganger bruker vi hodet som et slags resirkuleringsorgan; vi møter venner, naboer og kolleger i gatene eller over kaffebordet bare for å resirkulere og få bekreftet det som allerede er ferdig tenkt av andre. Selv i den stille fryden over sosialt samvær og tilhørighet merker vi det; en stemme inne i oss som ønsker å protesterer, som ikke finner seg tilrette med å åpne munnen kun for å forme og utveksle overfordøyde og halvdøde tanker. Men på samme tid har vi denne tankebremsen på, vi kan eller tør ikke la den egne tenkningen som bor inne i oss komme til orde, kanskje husker vi ikke lenger hvordan vi gjorde det. For en gang i tiden, langt tilbake i de friske og eventyrlige barneårene, kanskje helt opp i ungdomsårene – da fulgte våre tanker sine egne lover og sin egen spontane og selvfornyende strøm.

For mange er nettet, sosiale medier og blogger, blitt arenaer som åpner opp for en sjelden mulighet til å ‘resirkulere’ og drøvtygge ferdigformete tanker, fraser, bilder og annet stoff som kan underbygge en illusorisk følelse av at en har tenkt selvstendige og originale tanker. Resirkuleringen av velbrukte ideer blir på nettet en nesten befriende erstatning for egen tenkning, slik sladder og baksnakking kan fungere som erstatning for sosial tilstedeværelse.

Når jeg leser gjennom alskens blogginnlegg og innlegg på sosiale medier, kjenner jeg på noe av den samme følelsen som når jeg går inn i en norsk sportsbutikk for å anskaffe nye løpesko; prisen på skoene i den norske butikken er minst 1400 kroner  – men det er lurt ikke å glemme at de samme skoene koster 120 kr å lage i den kinesiske fabrikken.

For all del, det er selvfølgelig ikke noe galt i og for seg ved det å bruke hodet til å manøvrere eller resirkulere med; vi har god bruk for og stor glede av å tenke på disse måtene. Men vi må bare ikke begynne å innbille oss at det er dette som utgjør kjernen i vår tenkeevne; dette er bare måter som ferdigformete tanker gjør nytte for seg, spres til andre og gjentar seg selv på. Og spredning, gjentakelse og reproduksjon er som vi vet fra evolusjonslæren ikke i seg selv fornyelse; som i naturlig utvikling kjenntegnes også den egentlige tenkningen av dannelse av nye former, altså det som heter ‘mutasjoner’, av fremkomsten av friske og nydannete variasjoner. ‘Skoene’ vi trenger designes og lages på nesten bortglemte produksjonsteder, men i våre dager lar vi mesteparten av pengene for produktet gå til ganske andre enn til de som lager dem.

Kan vi tillate oss å hensynke i alle disse formene for hjerneaktivitet som bare har dette til felles, at de erstatter egentlig tenkning, at vi har sluttet å bruke hodet for å tenke selvstendig? Som fører med seg at vi må leve med og gjennom stort sett de samme tankene, dag ut og dag inn fanget i de samme utslitte tankene. Å glemme hvorledes vi skal oppføre oss og leve for å danne friske og selvstendige tanker? Man kan kanskje spørre om hva vi gjør med oss selv som mennesker når vi på denne måten godtar at vi kan leve uten å tenke ordentlig; kan vi være innrettet slik i vårt eget vesen eller fra naturens side at det å la være å tenke kan ha noen skadelige følger for oss? For tenkningen kan og må ikke bare betraktes kun som et redskap eller et instrument, som vi trenger og gjør bruk av men som ikke har noe særlig å gjøre med den vi selv er. Tenkningen er i virkeligheten også en del av vårt uferdige og ufullførte menneskelige vesen, den er en avgjørende side ved hvorledes vi fullfører og former vårt liv  og oss selv på.

Vi aner det, at dersom vi glemmer eller mister evnen til dennne ‘andre’ måten å tenke på, da møter vi det igjen som en ond uro i oss selv, en murrende utilfredshet, en underliggende sårbarhet og angst – vi er ikke lenger oss selv eller så robuste som vi trenger å være for å leve et utfordrende og komplisert menneskelig liv. Tenkningen har slik sett en ‘eksistensiell’ side; det betyr at vi må tenke oss om når vi tenker, vi må ‘besinne’ oss:

Den engelske forfatteren D.H. Lawrence  advarer i stykket ‘Om den Menneskelige skjebnen’:

«La oss godta vår egen skjebne. Mennesket kan ikke leve ut fra instinkt fordi det har et sinn. (-) Mennesket har et sinn og ideer, så det er bare barnslig å sukke etter uskyld og naiv spontanitet. . . . Mennesket, stakkarslig, bevisst, det evige-dyr mennesket, har en svært streng skjebne som det aldri får lov til å unnslippe. Det er dets skjebne at det må gå videre og videre, i tanke-eventyret. Mennesket er en tanke-eventyrer, og  det må holde fram i eventyret. I det øyeblikket det bygger seg hus og begynner å tenke at det kan slå seg til ro med sin kunnskap, da blir dets sjel forstyrret, og det begynner å rive ned det som det har bygd opp.»

Kanskje er det også dette forfatterne Willard & Locy har i tankene når de i boken ‘Den tynne overflaten. Om å leve dypt i et overflatisk samfunn‘ skriver følgende:

“Hver dag – fra morgenfrokosten til kveldstv’en – kommer bestemte spenninger til overflaten. Det livet du ønsker å leve og det du lever kan ikke finne hverandre. Verden rundt en virker perfekt, men livet ditt føles som et vrak. En liten del av deg ønsker noe mer. Du gjør alle de riktige tingene: kler deg i de rette klærne, har den rette jobben, lever i det riktige naboskapet, men det er noe som mangler.”

Heidegger om ‘Tankeløshet’/’Gedankenlosigkeit’

Tankeløshet er ifølge Heidegger en moderne sykdom. Eller kanskje det passer bedre å omtale det som en av det psykologen Abraham Maslows omtalte som ’metalidelse’. I vår halvsovende tankeløshet der tankene kun fungerer som redskaper, en tilværelse som noen har omtalt som ‘eksistensiell tankeløshet’ - Heidegger sier det på følgende måte:

“Det som er mest tankevekkende i vår tankevekkende tid er det at vi fremdeles ikke tenker.”

Heidegger har sagt om seg selv at han ønsket å vekke folk opp til filosofi, til det å filosofere eller ‘tenkningens tenkning’. En av hans viktige artikler om tenkningens plass i den menneskets tilværelse er – “Conversation on a Country Path about Thinking.” (In: Martin Heidegger, Discourse on Thinking. Trans. John M. Anderson and E. Hans Freund. New York: Harper and Row.)

Tankeløsheten er –

“an uncanny visitor who comes and goes everywhere in today’s world. For nowadays we take in everything in the quickest and cheapest way, only to forget it just as quickly, instantly. Thus one gathering follows on the heels of another. Commemorative celebrations grow poorer and poorer in thought. Commemoration and thoughtlessness are found side by side. “

Heidegger fokuserer som kontrast til tankeløsheten på en annen slags tenkning, det han kaller for ‘meditativ tenkning‘:  For å involvere seg i meditativ tenkning  må vi; 

“dwell on what lies close and meditate on what is closest; upon that which concerns us, each one of us, here and now; here, on this patch of home ground; now, in the present hour of history.” (1966b, p. 47).

For Heidegger blir vi lett tankeløse og hjemløse nettopp som følge av det moderne livet:

“all that with which modern techniques of communication stimulate, assail, and drive man – all that is already much closer to man today than his fields around his farmstead, closer that the sky over the earth, closer than the change from night to day”… (Heidegger 1966b, p. 48)

Gjør ikke vår moderne ‘tankeløshet at vi mer enn noensinne har bruk for dette som kalles for ‘filosofi’? Vi vet gjerne hvilke ting vi trenger i livet, ting som arbeid, penger, sosiale nettverk og omsorg; men hva kan ‘filosofi’ egentlig gjøre for oss? Kan filosofi gjøre noe med vår person og livet vi lever? Med den forarmete tenkningen vår, slik at vi begynner å tenke ordentlig, selvstendige og originale tanker, våre egne rike tanker slik de springer frem fra vårt eget levde liv?

Hva er det eventuelt som kan gjøre at noe så vidløftig som ‘filosofi’ kan være viktig for oss?  Er ikke filosofi mest en slags intellektuelt pynt hentet ut av bøker og som noen liker å snobbe seg med? Er ikke filosofer nesten per definisjon mest opptatt av abstrakte og ‘livsfjerne’ ting?

Eller er filosofi noe som egentlig ikke først og fremst her med boklig eller akademisk lærdom å gjøre, men noe som tilhører livet selv og rett og slett og kan berike oss, hjelpe oss til dypere eller større innsikt i menneskelivets utfordringer og spørsmål? Kanskje kan ‘filosofi’ vekke oss opp, få oss ut av vår travle tankeløshet, hjelpe oss til å gjenoppdage oss selv som tenkende mennesker og leve en tenkende liv? Vi kjenner jo til det, at det finnes noen filosofer som inspirer oss personlig, slike som f.eks. Sokrates, Kierkegaard, Nietzsche, som med sine ideer om ‘sjelens helse’, et ‘rikere indre liv’, eller ‘lidenskapelig innadvendthet’ snakker om ting som ligger nært det vi selv har på hjertet.

I sitt berømte essay om ‘Schopenhauer som oppdrager’ skriver Nietzsche at den virkelige kritiske testen for en filosofi ikke er slik det vanligvis gjøres av filosofer, gjennom en kritikk der ord rettes mot ord, men om det er mulig å leve i samsvar med den. Det neste og nærliggende spørsmål er hvordan går man fram for å finne ut om det er mulig å leve i samsvar med en filosofi?

Filosofisk praksis og filosofisk terapi

Blant våre dagers filosofer er det et økende antall som med referanse til de oldtidens greske og romerske filosofene hevder at filosofi må være en ‘praksis’, noe som man praktiserer ute i livet blant menneskene. Hos filosofer som Parmenides, Aristoteles, Sokrates, Platon, Epikur, Stoikerne gjenoppdager man filosofiske fremgangsmåter som kan nyttes innenfor rammene av en moderne filosofisk terapi- eller rådgivningspraksis.

I de etterhvert mange ulike versjonene av ‘filosofi-som-praksis’ og ‘filosofi som terapi’ handler det fortsatt om filosofenes filosofi, bare med den forandring at det er snakk om en filosofi som disse praktiserer og endog lager en profesjonell praksis ut av.

Med utgangspunkt i Sokrates’ filosofiske aktivitet og hans begreper om maieutikk eller ‘filosofisk jordmorkunst’ og ‘kjenndeg selv’/’det ikke-gjennomtenkte livet er ikke verdt å leve’ har f.eks. Grimes, Marinof, Raabe og flere andre filosofer utarbeidet moderne utgaver av filosofisk terapi som gir filosofisk fundert hjelp til folk som blir styrt eller lar seg styre av irrasjonelle, feilaktige tankegang og ufornuftige ideer eller ‘patologos‘.

Den terapeutiske oppfatningen av filosofi har en lang historie; den greske filosofen Epikur sa f.eks. følgende:

‘Empty are the words of that philosopher who offers therapy for no human suffering. For just as there is no use in medical expertise if it does not give therapy for bodily diseases, so too there is no use in philosophy if it does not expel the suffering of the soul.’

Kan det å bli behandlet av filosof-terapeuter eller beskjeftige seg med denne livets egen praktiske filosofi befri oss fra feilaktige og sykeliggjørende tankefigurer og derigjennom gjøre oss klokere og visere som mennesker?

Kanskje er det dette den norske retorikeren Georg Johannesen mener vi må gjøre når han peker på at:

«Du har ansvar for din egen intelligens, for ikke å være dum».

Eller er det helt motsatt; at filosofi ikke skal forståes som et ytre redskap som vi kan betjene oss av eller ikke, men noe vi som mennesker har et ‘innvendig’ forhold til, som springer ut av noe merkelig med eller i oss selv, med menneskelivet eller menneskefornuften som sådan; en mangel eller innebygd defekt eller svakhet eller potensiell risiko – som gjør at vi trenger filosofi og filosofisk tankegang nesten som et ekstra kunstig organ vi lager oss selv fordi den kan utrette noe avgjørende viktig for oss og for vår livsevne? Kanskje filosofi er et slags nødvendig tilleggsarbeid som hver og en av oss og for seg selv må gjennomføre i tillegg til det som vi er blitt til fra naturens og fra samfunnets side? Er et menneske et slags ‘uferdig vesen’ som må ferdigstille seg selv ved hjelp av noe som heter ‘filosofi’? Kanskje er det slik at vi uten dette filosofiske tilleggsarbeidet er henvist til å leve en halveis menneskelig tilværelse, god og verdifull og tilfredstillende nok på mange måter men alltid med en verkende følelse av utilstrekkelighet eller uavsluttethet?

Vi vet det alle; selv om vi trenger og får hjelp og støtte og omsorg fra andre mennesker – og vi tilhører et større velferdsamfunn som gir oss trygghet -  så bærer vi i siste instans og til slutt hele ansvaret for vår egen personlighet og for vårt eget liv. Vi tar og må ta alle de grunnleggende avgjørelsene om å leve slik eller slik, eller å dø slik eller slik – eller vi lar være å ta dem med de skrekkelige følgene det har. Hva trenger vi av filosofisk refleksjonsevne og innsikt for gjøre gode livsvalg og å leve det livet vi ønsker?

Hva er så denne filosofien som snakker med og til vanlige mennesker og deres liv; er det livsvisdom, en intellektuell  eller terapeutisk teori eller noe ganske annet i form av åndelige eller sjelige øvelser og påminnelser somhjelper oss til å være den vi er eller kan være?

Den franske filosofen Pierre Hadot har gjennom sine studier av det åndelige øvelsesaspektet i antikk gresk filosofi og særlig gjennom boken med tittelen ‘Filosofi som en måte å leve på utvilsomt fornyet en gammel diskusjon om sammenhengene mellom filosofisk tenkning og menneskelig livsutforming. Hadots ‘livsfilosofiske’ tenkning har inspirert en rekke  moderne filosofer og tenkere til ny refleksjon omkring forholdet mellom filosofi og menneskelig tilværelse, ikke minst er Foucault og hans viktige begreper om ‘omsorg for selvet’ og ‘selvpraksiser’ sterkt påvirket av Hadots ‘åndelige øvelser’. Det kan i utgangspunktet være vanskelig å forstå de fulle implikasjonene av dette poenget, men Hadots og Foucaults reformuleringer av den menneskelige relevansen til antikk gresk filosofi om menneskets tilværelse utgjør samtidig en kritikk mot vår tids objektiverende psykologi og psykiatri.

Filosofi og menneskeliv - finnes det en intrinsikal filsofisk side eller dimensjon i vår menneskelige tilværelse ? – dette er selvfølgelig en gammel diskusjon; betydningsfulle filosofer som Rousseau, Schopenhauer, Kierkegaard, Marx, Nietzsche, Heidegger og Foucault har på forskjellige måter formulert begreper om filosofi og filosofisk tenkning som bringer filosofien mye nærmer våre praktiske menneskelige livsprosjekter enn det som er typisk for moderne akademisk filosofi.

Hadot har gjennom sine studier av antikk gresk filosofi som en filosofi for å gjøre oss bedre i stand til å leve som mennesker, gjennom å ta del i åndelige øvelser og ‘Filosofi som en måte å leve på’ på nytt satt livsfilosofi og filosofi som livskunst på kartet.

Uttrykket ‘filosofi som en måte å leve på’ kan naturligvis oppfattes på flere måter. For det første som et utsagn som handler om filosofien selv og dens vesen. Her rettes  oppmerksomheten mot motsetningen mellom filosofi som akademisk og teoretisk disiplin versus en praktisk livsnær disiplin hvis kjerne er menenskelig livsvisdom. Fremveksten av filosofiske terapier og filosofisk livsrådgiving og ‘coaching’ er uttrykk for denne strømningen der filosofer nesten går inn i en konkurranse med psykologer og psykiatere når det gjelder å assistere folk til å mestre seg selv og leve gode liv.

For det andre - og dette er min hovedinteresse i denne artikkelen -  at visse kjennetegn ved menneskelivet eller menneskesjelen i seg selv har en dyp og indre forbindelse med filosofien. Dette fordi mennesket og vår tilværelse er slik laget eller innrettet at vi bør eller må leve på en filosofisk måte for å kunne bli gode mennesker og leve fullgode menneskeliv. Hadots formel er her tvetydig; den hevder på den ene side at filosofien som en slags livsvisdom kan hjelpe oss til å leve bedre menneskeliv ved at vi lærer oss å ta i bruk et spekter av forbedrende åndelige øvelser.

På den andre side kan dette bety at vi som naturlige og sosiale mennesker er ufullstendige og ufullførte, beslektet med det den tyske filosofen Johann Gottfried Herder (1772) i verket ‘Abhandlung über den Ursprung der Sprache‘ omtaler som et ‘mangelvesen‘:

«Daß der Mensch den Tieren an Stärke und Sicherheit des Instinkts weit nachstehe, ja daß er das, was wir bei so vielen Tiergattungen angeborene Kunstfähigkeit und Kunsttriebe nennen, gar nicht habe, ist gesichert.“/»Mit einer so zerstreuten, geschwächten Sinnlichkeit, mit so unbestimmten, schlafenden Fähigkeiten, mit so geteilten und ermatteten Trieben geboren, offenbar auf tausend Bedürfnisse verwiesen, zu einem großen Kreise bestimmt – und doch so verwaiset und verlassen, daß es selbst [das menschliche Kind] nicht mit einer Sprache begabt ist, seine Mängel zu äußern – Nein! ein solcher Widerspruch ist nicht die Haushaltung der Natur. Es müssen statt der Instinkte andre verborgne Kräfte in ihm schlafen.“

I den tyske filosofiske antropologien i sporene etter Arnold Gehlen er det først og frems i sammenligning med dyrene at mennesket når det gjelder naturgitte evner og krefter er et mangelfullt vesen. I den antikke greske filosofien er det i sjelelig forstand, som moralske vesener og i forhold til oss selv at vi er ‘mangefulle’. Som individer med naturgitte evner og preget av ytre forming og sosialisering er vi alltid fortsatt mangelfulle, det kreves et ‘indre arbeid’ med oss selv for at vi skal overvinne denne mangelen. Dvs. ved å bli filosofisk innstillte og ta del i filosofiske eller åndelige selv-øvelser oppnår vi muligheten til å komplettere oss selv gjennom å arbeide med og reflektere over hva vi er og hva vi ønsker å være. Filosofi er derfor en disiplin og en viten som mennesker frembringer for å kunne løfte seg selv og overvinne seg selv som sjelelig og moralsk ‘mangelvesen’. Vi må på egen hånd oppdage vår ‘uferdighet’, ofte i sammenheng med sosial deltakelse og dialog med andre, og derfra erkjenne at vi må videreforme og gjenskape oss selv innenfra gjennom en annen slags åndelig eller filosofisk praksis. Vi kan ikke bare ‘overta’ oss selv slik vi er blitt fra naturen eller våre foreldres og sosialiseringens påvirkninger og preging. Det gjenstår alltid det viktigste for et menneske, vårt eget indre og moralske arbeid med og på oss selv.

Filosofiens menneskelige oppgave

Filosofi er i dag selvsagt et ordinært akademisk fagområde, der profesjonelle filosofer underviser universitetstudenter og publiserer fagartikler og bøker om ulike filosofiske problemstillinger og emner. Samtidig gjør det seg gjeldende motstrømninger i filosofien som fremmer ideen om at filosofien i motsetning til andre fag og profesjoner utgjør en slags menneskelig livsvisdom og at filosofiske skolerte mennesker er ‘livsvise’ mennesker. Den amerikanske filosofen Henry Thoreau kunne i tråd med dette en gang skrive at i våre dager har vi professorer i filosofi men ingen filosofer.

Den franske filosofen Pierre Hadot (february 21, 1922 – april 24, 2010) utfordrer gjennom sin tenkning og sine studier av gresk livsfilosofi det moderne bildet av en akademisk og teoretisk preget filosofi.Hadot skriver om filosofiens rolle i de greske bystatene:

«Den antikke filosofien, i hvert fall begynnelsen fra sofistene og Sokrates, hadde i første rekke til hensikt å forme mennesker og transformere sjeler. Det er derfor at filosofisk undervisningen i antikken fremfor alt blir gitt i muntlig form, fordi bare det levende ord; i dialoger, i samtaler fulgt opp over  lang tid, kan oppnå slike virkninger. Det skriftlige arbeid, betydelig som det er, er derfor mesteparten av tiden bare et ekko eller en
 komplettering den muntlige undervisningen.»

Filosofi som åndelige øvelser

 Hadot sier følgende om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

 Hadot setter opp et avgjørende skille mellom asketisisme og askese slik det ble forstått i den greske filosofiske konteksten. Hadot definerer askese som “åndelig trening” og kontrasterer denne med askese definert som

“fullstendig avholdenhet eller begrensning i bruk av mat, drikke, søvn, klær, og eiendom, og særlig avholdenhet i seksuelle forhold “(1995,s.128).

Denne tilnærmingen har den fordelen at den anerkjenner betydningen til anstrengende former for selvdisiplin for de antikke filosofene slik som stoikerne, og selv for tidlige kristne asketene. Samtidig lager Hadot denne distinksjonen bare ved å definere askese  på en måte som gjør den relativt uinteressant. Hadots tilnærming gjør at vi står igjen med bare noen få faktiske asketer eller krever at vi radikalt forenkler kristne asketers praksis. Videre synes Hadot å legge stor vekt på skillet mellom “åndelig trening” som noe hovedsakelig intellektuelt og asketisk praksis som konsentrerer seg om den fysiske kroppen. Mens Hadots skille kan være nyttig i visse sammenhenger, er det ikke tilstrekkelig til å forstå det tidligkristne tilfellet der asketisk praksis fungerer nettopp ved grensene og faktisk arbeider for å åpne opp grensene mellom kropp og sjel.

Fouacult, ‘omsorg for selvet’ og problemet om et filosofisk liv

Den franske filosofen Michel Foucault var på 80-tallet utvilsomt det best kjente filosofnavnet i verden. Til tross for den sentrale stillingen han hadde var Foucault inne i en personlig og filosofisk krise når det gjelder filosofens rolle. Han vendte, inspirert av Hadots undersøkelser, blikket mot de filosofiske retningene i grekenland for å utforske sprøsmålet om et filosofisk liv og et liv ‘i sannhet’.

Sokrates-figuren og sokratisk maieutikk

«…..å leve en filosofs liv, å granske meg selv og andre…»/»….det jeg ikke anbefaler, er at vi forblir som vi er….»

I utviklingen av filosofi som en ‘menneskeliggjørende praksis’ som vi selv som enkeltpersoner må sette i verk i forhold til oss selv - i tillegg til den sosialisering og andre former for sosial dressur vi blir preget og formet av, i denne utviklingen er det et navn som står frem; Sokrates. Sokratesfiguren hadde en avgjørende innflytelse på det bildet av ‘filosofen’ som Platoen tegner i dialogen ‘Gjestebudet’, en dialog som også viser filosofens paradoksale situasjoner blant sine medmennesker. Sokrates – som ikke etterlot seg noe skriftlig materiale -  påvirket gjennom sin muntlige og praktiske gjerning som filosof en rekke svært ulike retninger og filosofiske skoler. Brennpunktet der alle strømningene som går gjennom Sokrates’ filosofi møtes er den levende samtale mellom mennesker, hans sokratiske dialogpraksis.

Ernst Cassirer skriver i sitt berømte «Et essay om mennesket«:

«Vi kan ikke oppdage menneskets natur på samme måte som vi kan oppdage naturen til fysiske ting. Fysiske ting kan beskrives gjennom deres objektive egenskaper, men mennesket kan bare beskrives og defineres ut fra sin bevissthet. Dette faktum utgjør en helt ny problemstilling som ikke kan løses ved våre vanlige former for utforskning. Empirisk observasjon og logisk analyse, i den forstand som disse begrepene ble brukt i før-sokratiske filosofi, viste seg her ineffektiv og utilstrekkelig. For det er bare gjennom vårt umiddelbare samkvem med mennesker at vi oppnår innsikt i menneskers karakter. Vi må faktisk konfrontere mennesket, må vi møte mennesker direkte og ansikt til ansikt, for å forstå dem. Dermed er det ikke et nytt objektivt innhold, men en ny tenkningens aktivitet og funksjon som er det distinktive trekket ved filosofien til Sokrates. Filosofi, som hittil hadde vært oppfattet som en intellektuell monolog, blir forvandlet til en dialog. Kun i form av dialogisk eller dialektiske tenkning kan vi komme nærmere kunnskap om menneskets natur. Tidligere ble sannhet oppfattet som en slags ferdig ting som kunne gripes gjennom innsatsen til den enkelte tenker, og  overført og kommunisert på en enkel måte til andre. Men Sokrates kunne ikke lenger gå god for denne synsmåten. Det er like umulig – sier Platon i ‘Staten’ – å implantere sannhet i sjelen til et menneske som det er å gi synsevnen til en som er født blind. Sannhet er ut fra sin natur et avkom av dialektisk tenkning. Den kan derfor ikke vinnes unntatt gjennom et konstant samarbeid mellom subjektene i gjensidig utspørring og svar. Den er derfor ikke som et empirisk objekt, men må forstås som resultat av en sosial handling. Her har vi et nytt , indirekte svar på spørsmålet. «Hva er mennesket»? Mennesket blir erkjent å være den skapningen som uopphørlig er på leting etter seg selv – en skapning som i hvert øyeblikk i sin eksistens må undersøke og granske sine eksistensiell betingelser. Det er denne granskingen og denne kritiske holdning overfor menneskelivet som utgjør den virkelige verdien til menneskelivet.»

Sokrates’ tilskrives gjerne særlig stor betydning for hvorledes vi oppfatter det å være menneske og for hvordan vi kan påvirke og forbedre oss selv og hverandre som mennesker. Dette er problemstillinger som berører selve kjernebegrepene i moderne fag og vitenskaper som psykologi, pedagogikk og psykiatri.

Sokrates er for mange det mest fremtredende figur i vestens intellektuelle historie. Han omtales av noen som ‘vestens Buddha’. Den historiske Sokrates har vi forholdsvis lite faktisk kunnskap om, det vi derimot har mye av er ulike historiske bilder av Sokrates-figuren. Sokratesfiguren spiller en tilsvarende avgjørende rollen i fremveksten av gresk filosofisk tenkning som Jesus spilller i utviklingen av kristendommen.

 «The ‘desire for virtue’ is present even if it is obscured by the mania of the body; and it will reign freely when the obstacle of the body is removed. In so far as the dialogue is an attempt at existential communication, it is an attempt to liberate the soul from its passions, to denude it of its body. Socrates speaks to his interlocutors as if they were ‘dead’ souls, or at least, as if they were souls who are capable of death. On the part of Socrates, the dialogue is an attempt to submit the others, at least tentatively, to the catharsis of death. The judgment of the dead is thus enacted in part in the dialogue itself, concretely, in the attempt of Socrates to pierce through the ‘body’ of his interlocutors to their naked souls.» (Eric Voegelin, Plato)

«To read a Platonic Dialogue is to participate in a dramatic experience, and what readers cull from these experiences and refer to as The Philosophy of Plato can never be stated in the indicative mood, as if it were so much objective information on matters of fact. Plato’s ‘secret’ is not factual at all. No application of scholarly technique enables the reader to extract from The Dialoguesa concentrate which can be distilled into a specific essence. Plato’s ‘philosophy’ has no prescriptive formula. There is nothing, nothing whatever, which you might conceivably discover, write down, and pass around in a printed book which could be set upon library shelves and put into the hands of young students. It is like poetry or music. You have to experience it directly, in and for yourself.»

(Rupert C. Lodge, The Philosophy of Plato, 1956)

«The subject on which Plato had not written and would never write, must be something about which all writing would be futile. It must be a feeling, a sentiment, an experience, which is not gained by instantaneous communication, but by making oneself one with it, in heart and soul. The reference is to the inner education which Plato was able to give those he selected.» (Rudolph Steiner, Christianity as Mystical Fact)

Litteratur:

Anderson, R. Lanier, & Joshua Landy, “Philosophy as selffashioning.Alexander Nehemas’ art of living“, Diacritics 31.1( 2001), 25-54.

Foucault, Michel. The Care of the Self; The History of Sexuality Volume 3; New York: Vintage Books, 1986.

Grimes and Uliana, Philosophical Midwifery: A New Paradigm for Understanding Human Problems With Its Validation, Hyparxis Press, 1998.

Hadot, P., Philosophy as a Way of Life (Cambridge, Mass.: Blackwell, 1995).Originally published as ‘Exercises spirituels et philosophie antique’. (Paris: Etudes Augustiniennes, 1987 ).

Hadot, Pierre; The Inner Citadel : The Meditations of Marcus Aurelius. trans. Michael Chase. Cambridge, MA: Harvard UP, 1998.

Hadot Pierre Ancient Philosophy – US : Harvard University press, 2002.

Pierre Hadot, The Present Alone is Our Happiness: Conversations with Jeannie Carlier and Arnold I. Davidson. Translated by Marc Djaballah (Stanford, CA: Stanford University Press, 2009), ISBN: 978-0804748353

May, Todd, “Philosophy as a spiritual exercise in Foucault and Deleuze“, Angelaki 5.2 (2000), 223-229.

Miller, James, “The prophet and the dandy : philosophy as a way of life in Nietzsche and Foucault“, Social Research 65.4 (1998), 872-898.

Millgram, Elijah, “How to make somethng of yourself“, in D. Schmidtz, ed., Robert Nozick, Cambridge: Cambridge UP, 2002, 175-198.

Nehamas, Alexander, The art of living: Socratic reflections from Plato to Foucault , Berkeley (Calif.): University of California Pr., 1998. XI-283 p. (Sather classical lectures ; 61)

Neiman, Alven M., “Self-examination, philosophical education and spirituality“, Journal of the Philosophy of Education , 34. 4(2000), 571-590.

Shlomit C. Schuster, Philosophy Practice: An Alternative to Counseling and Psychotherapy. Westport CT, Praeger, 1999.

Solomon, Robert C.; Living with Nietzsche: What the Great «Immoralist» Has to Teach Us. New York: Oxford University Press, 2003

Om psykologisk aporia eller ‘opplevelse av det umulige’ (Derrida). Avventing og ikke-handling som bidrag til psykologisk vekst og behandling (under skriving)

Kan nedbrytende motgang og nederlag, sykdom, smerte, lidelse og plager og andre mørke hendelser spille en positiv rolle i våre liv? Er disse vonde tingene noe som alltid må bekjempes eller overvinnes, noe vi skal flykte fra og forsøke å unngå? Finnes det andre måter å forholde seg på til livets mørkere sider som kan være mer personlig produktive enn målrettet aktivitet og jakt på fiksing og ferdige løsninger?

Er livets mørkere sider noe som vi også kan og kanskje må lære oss å forholde oss til på andre måter som over tid kan gjøre oss til mer tilfredse, integrerte og harmoniske mennesker? Er optimisme og en positiv problemløsende innstilling alltid den rette fremgangsmåten og bare av det gode for oss? Finnes det øyeblikk og perioder i livet da det bare å stoppe opp og trekke seg tilbake for en stund kan være den beste ‘løsningen’; der vi må våge og tåle å kjenne på oppgitthet og pessimisme, resignasjon og det å finne seg i det som har inntruffet med eller rammet oss. Kanskje kan det å godta og endog gi seg over til smerte, nederlag eller tap noen ganger være den beste fremgangsmåten for å vinne fotfeste og deretter komme seg videre i livet som et fornyet og forbedret menneske?

 Irvin Yalom skriver at det hos hvert eneste selvbevisst individ finnes en iboende og skjult fortvilelse, at vi -

 ”alle – og det inkluderer terapeuter såvel som pasienter – er nødt til å oppleve ikke bare livets oppløftende side, men også dets uungåelige mørke: desillusjonering, aldring, sykdom, isolasjon, tap,meningsløshet, smertefyllte valg, og død.”

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999):

“For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte. 
Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med trisheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.

Peter Kingsley forteller at det i den gamle greske helbredelseskulturen fantes en praksis kalt ’inkubasjon’. Inkubasjon betyr ganske enkelt å legge seg ned, vanligvis på et mørkt sted, for å vente på helbredelse eller veiledning eller at forståelse skal komme gjennom en visjon eller gjennom en drøm.

Det som er involvert i denne tilsynelatende enkle prosessen er noe forbløffende. Det finnes ingen strategier eller teknikker i inkubasjon. Du må bare kunne gi deg over og gjøre absolutt ingenting, være tålmodig og ydmyk. De greske inkubasjonsstedene var lokalisert der underverdenens Guder holdt til, ved dødstempler. Folk reiste til slike steder bare for å gi opp og overgi seg. Man sa om Persepone, dødens gudinne, at en berøring av hennes hånd var helbredende. Det kunne enten bety at  kontakt med døden virker helbredende, eller at det å komme i kontak med døden mens man er i live kan helbrede bestemte lidelser. Vi lever i et samfunn som ikke har tid til å vente, som skal fikse ting og som flykter fra døden. Dermed nektes vi og nekter oss selv adgang til det magiske rommet som skapes av inkubasjonen og der det ukjente i sykdommen eller oss selv på en uerkjennelig måte kan åpne veier til helbredelse eller de krefter som trenges for helbredelse.

I  løpet av sin enestående utforskning av menneskepsykens dypeste tilbøyeligheter formulerte Carl Jung denne tendensen i sinnet som han omtaler som enantiodromia; dvs. den gjenopprettende motsatte bevegelsen som vokser fram når man en tid har utholdt mørket og dets styrkende ensomhet. I  den smerte og det  mørket som ulykke, tap, sykdom og kreft slipper løs på oss finnes samtidig en kilde til personlig kreativitet og omforming, vårt indre mørke kan settes i bevegelse slik at gjenskinnet virker helbredende på hele vår tilnærming til livet. Peter Kingsley sier det slik:

“I vår insistering på å trosse naturen, er vi besatt
av ideen om at alt må holdes i gang – og stadig
spør vi oss selv om hvordan kommer vi videre? Hva om  det ikke er rett spørsmål? Hva om selve våre anstrengelser etter å gjøre det gode eller få til forandring eller hjelpe eller helbrede, uten at vi vet det, er subtile former for vold? Hva om vi faktisk er nødt til ikke å gjør noe, bare gå dypere, vente?
Hva om all den vanvittige travelheten og hyperaktiviteten i den vestlige sivilisasjonen som vi opplever i dag er som en auto-immun sykdom? Dersom det autoimmune systemet i kroppen stopper å fungere har det en tendens til å bli hyperaktivt. Hva om vi ikke lenger trenger å fortsette med å skape fantasier om en bedre fremtid, men å falle til ro, å vende tilbake til den mystiske fruktbare tilstanden med hjelpeløshet som de gamle grekerne kjente som som aporia eller “veiløshet”? Hva om vi kunne våge å
si: vi har nådd punktet der vi ikke lenger vet hvor vi skal videre?
Den enkle sannhet er at vi hører hjemme i nåtiden,
ikke i fremtiden, og at på tross av alle våre pretensjoner
har vi ikke engang visdom til å vite hva vi trenger nå, enn si i årene som kommer.”

 

Aporia eller ‘opplevelse av det umulige’

” Til slutt befinner jeg meg ved språkets ende, uten å ha noe annet å rapportere om enn min egen tomhet, men gradvis kommer jeg til erkjennelsen av at tomheten i seg selv er en dyp og fantastisk gave.” (Beldon Lane)

Kanskje må vi bare noen ganger i livet innse at vi har havnet på avveier, at vi står fast. At vi har ‘møtt veggen’. Veien videre finnes ikke eller lar seg ikke finne med en gang. Vi befinner oss i en mørk fastlåst situasjon uten løsninger og fremgangsmåter. Hvordan bør vi da forholde oss?

I den greske filosofien kalte man slike blindveissituasjoner eller tilstander for aporia. Når vi  ikke lenger vet noen utvei, eller står fast eller ikke kommer oss videre er vi det filosofene omtalte som ‘aporektiske’. Begrepet om Aporia viser til at det ikke lenger finnes en fornuftig eller normal vei videre – den franske filosofen Derrida kaller aporia for ‘erfaring av det umulige’. For å komme ut av og gjennom en aporektisk situasjon må individet oppleve et slags gjennombrudd og en omveltning av sin tilvante referanseramme, noe man i den greske filosofien forsøkte å fremme gjennom en bestemt type filosofisk dialog.

Aporia innebærer en fremgangsmåte der man har gått seg fast og for å komme videre må gjennom en fase kjennetegnet ved avventende tvil og undring heller enn løsningsfokus. Kanskje har vi alle noe å lære av de greske filosofenes grunnbegreper?

 
“Det er et kritisk behov for mørke i vår altfor vel-opplyste verden.” (David Rosen): Livets mørke side som kilde til overskridelse

“Å reise i mørket med et lys er å kjenne lyset. For å kjenne mørket, reis i mørket. Reis uten å se, og finn ut at mørket også blomstrer og synger, og mørke føtter og mørke vinger reiser gjennom det.” (Wendell Berry)

Vi har lett for å oppfatte de forandringene som skjer hos et krise- eller sykdomsrammet individ som sykelige og utelukkende negative forandringer. Forskningen fokuserer som naturlig er oftest på negative virkninger av sykdom. En rekke studier såvel som erfaringsrapporter tyder på at dette er bare halvparten av bildet. På linje med den svenske aldersforskeren Tornstams positive teori aldringsrelaterte endringer eller det han kaller ‘gero-transcendens’ kan vi kanskje også snakke om sykdoms-indusert og krise-indusert transcendens.

Dette er en transcendens eller overskridelse av egne livsbegrensende forhold, det fører til at individet i kjølvannet av krise eller sykdom og de erfaringene dette omfatter kan gjennomgå en positiv omdefinering av seg selv, sitt liv og sine relasjoner til andre og oppnå en ny forståelse av grunnleggende eksistensielle spørsmå.

De personlige følgene av en krise/sykdoms-betinget transcendens-prosess kan være slike ting som:

Han eller hun blir mindre selvopptatt, mere i stand til å være ‘desentrert’ i sin oppfatning og betraktningsmåte
Han eller hun blir mer selektiv i valg av omgang med andre og sosiale og andre aktiviteter.
Det vokser frem økt følelse av slektskap og solidaritet med alle slags mennesker og menneskegrupper
En kjenner mindre interesse for overflødig og overflatisk aktivitet, sosial interaksjon og kommunikasjon.
Han eller hun opplever minsket interesse for utvendige verdier, materielle ting og ytre status og rikdom.
Han eller hun kjenner et større behov for ensom ettertanke og “meditasjon”; positiv ensomhet eller aleneværen blir viktigere.
Det vokser fram en følelse av kosmisk fellesskap med menneskeheten, og universets ånd, og en omdefinering av opplevd tid, rom, liv og død.

Sykdoms- og krise-betinget transcendence viser oss at lidelser og motgang til tross for at de kan representere betydelige utfordringer for den enkelte ikke trenger resultere i en personlig tilbakegangstilstand med passivitet, unngåelse, tilbaketrekking og isolasjon. De kan dersom de gripes riktig an like gjerne kan være en kilde til livsforbedrende og personberikende prosesser. Det kan se ut som om at det den rammede personen mest av alt trenger gfor å komme gjennom en mørk fase i sitt liv, er opplevelse av støtte og menneskelig tilhørighet og adgang til å stoppe ordentlig opp for å avvente og se an den vanskelige situasjonen.

Om å leve uten sex. En kjemisk kastrert manns bekjennelser og ettertanke

«Hvilken rett har du, under enhver forkledning og enhver maske, å skrive det som er sant?» (Rainer Maria Rilke)

«Og en mann uten potens, uten ereksjon, mister sin status som alfahann. Impotens er kulturens og mannens tragedie.» (Pushwagner, forord til ‘Nattens ømhet’ av F. Scott Fitzgerald)

«Sex er et mye merkeligere og dypere fenomen enn de fleste tror i vår tekniske og kroppsfikserte tidsalder. Det er egentlig nesten synd i moderne mennesker når en ser hvor lite de får ut av sin vanvittige opptatthet av sex. Kanskje mer enn noe annet mennesker engasjerer seg i handler sex like mye om våre indre forestillinger som om noe rent fysisk. Fysisk sex blir uten forestillinger fattig sex samme hvor fysisk den kan være. Tomhet. Det er ikke slik at folk enten lever med eller uten sex. Selv de som har mye kan ha lite, og omvendt. For det første driver man jo ikke på hele tiden, eller ikke i det hele tatt. Når man driver på er det ikke alltid slik en skulle ønske det. I en viss forstand lever vi alle både med og uten sex. Det er graden og tilstedeværelsen, og hva en selv innerst inne ønsker det kommer an på.» (Fernando Persa)

 

 

148102_4927314057574_867166914_nSom filosofen Heidegger fant på å si det, jeg ble ufrivillig kastet inn i verden som en Han. En handyr.

Først som gutt, noe umodent i ferd med å bli til noe annet. Så, på et tidspunkt – hvem vet egentlig når det inntreffer? – ble jeg en Mann.

Andre av mer pessimistisk legning, påstår at det aller beste ville være om en aldri var født. Men slik er det ikke; er man først kastet inn i denne verden, er ikke det noen opsjon.

Jeg er altså her, med mine av naturen og genene og hormonene påførte kjennetegn. En Mann. Så gjør man det beste ut av det, uten egentlig å vite hva man gjør. Mann; det er nesten bare et ord. Jeg har egentlig ikke større peiling på hva det betyr. Utover det som er helt selvsagt.

«Hvis kjønn er noe som en ​​gjør, en ustanselig aktivitet utført delvis uten at man vet det og uten ens vilje, er det ikke av den grunn automatisk eller mekanisk. Tvert imot, det er en praksis med av improvisasjon innenfor en begrensende scene. Dessuten ‘gjør’ man ikke ens kjønn alene. En «gjør» det alltid med eller for en annen, selv om den andre bare er imaginær. Det som jeg kaller mitt «eget» kjønn synes kanskje til tider som noe som jeg er forfatter til eller rett og slett eier. Men vilkårene som utgjør ens eget kjønn er, fra starten, utenfor seg selv, utover seg selv i sosialitet som ikke har én forfatter (og som radikalt bestrider tanken om selve forfatterskapet).» (Judith Butler)

 

Ikke bare er jeg født mann, jeg gleder meg over og elsker å være en slik mann. I dag mer enn noensinne, tross noen heller stygge begrensninger som jeg er blitt påført i kjølvannet av sykdom og offensiv behandling og som jeg skal komme tilbake til om litt.

Jeg skal ikke benekte det; jeg har hatt glede av å være et temmelig typisk handyr med handyrets mentalitet og atferder. Og hanndyrets seksuelle tilbøyeligheter i alle dens utallige variasjoner. I tiår har jeg praktisert en seksuell livsstil slik det forventes at menn skal gjøre det. Og slik vi drives til å leve av våre seksuelle tilbøyeligheter, med mer eller mindre bevissthet og ettertanke. jeg har sikkert gjort mine feil, det får andre bedømme. Jeg har gjort det jeg har gjort – en mann blant menn og kvinner.

Tingene har forandret seg. Hva jeg egentlig er i dag vet jeg faktisk ikke.

På utsiden er jeg fortsatt mann, men noen av de viktige kjennetegnene som definerer en mann både fra innsiden og sett utenfra har jeg ikke lenger tilgang til. Jeg fungerer fortsatt i noen av de rollene jeg har vært forbundet med. Folk jeg har kjent og fortsatt kjenner ser antagelig fortsatt den personen de alltid har sett, uten å oppfatte at hele mitt kjønnspregete vesen er radikalt forandret. Kanskje merker noen av de mest følsomme at noe har skjedd, uten at de vet hva det er? eller uten at de kan sette ord på det?

90882615b708ccae5887c2389a9db48fJeg er kjemisk kastrert. Først en gang og nå for andre gang. I tillegg er jeg strålebehandlet for agressiv prostatkreft mot underlivet med diffuse brannskader både i benbygning, bløtvev og nerver. Følgene deler jeg med andre menn som har gjennomgått samme sykdom og lingnende behandling.

Jeg har i lengre perioder fått oppleve hva det innebærer og dermed måttet lære meg forholde meg til, å leve og fungere uten det som kalles normale mannlige seksuelle drifter og fantasier, og handlinger.

Reven sa som kjent at ‘Alt er en overgang’, da han ble flådd. Det samme kan sies om det å bli kastrert og oppleve at ting en et helt liv har tatt for gitt plutselig forsvinner, nesten over natta.

castrationFor de fleste av oss virker det som om det meste er forstått, at de beste bøkene allerede er skrevet, de beste filmene hører fortiden til og at fordommer er noe som hører fortiden til. Vi innbiller oss ingenting, det vi tenker og tror på er saklige begrunnet og ikke noe vi innbiller oss. Historien er på en måte slutt i hvert eneste individ. Dette er en illusjon. Selv i vår moderne rasjonelle og vitenskapelige tidsalder er vi stappfulle av fordommer; kanskje mer enn noensinne i historien – mye av det vi tror er kunnskap og saklig viten er fordomsfyllte og snevre feiloppfatninger. Særlig når det er snakk om sex.

GOYA.CASTRATEDVi er omgitt av sex i alle slags fasonger og utgaver, overalt og hele tiden. Vi bærer og nærer sterke seksuelle krefter i vårt naturlige og vårt sosiale vesen.

Vi er alle nødvendigvis på en eller annen måte opptatt av sex, både det samfunnet vi er en del av og det enkelte levende individet. Sex er påført oss som begjær og behov fordi vi er en del av naturens biologiske virkelighet. Men fordi vi utover vår biologi både er en del av et samfunn og et komplisert fellesskap med andre og fordi vi alltid søker vår egen frihet og selvbestemmelse, blir det å omgåes ens eget seksuelle vesen og krefter en uopphørlig utfordring.

castration_an_abbreviated_history_of_western_manhood_by_gary_taylorVår seksualitet finnes kanskje som en egen kraft og en stemme dypt inne i oss, men samtidig er den innvevd i og sammenvevd med vår kroppslige, følelsesmessige og personlige tilværelse ute i en historisk og samfunnsmessig virkelighet. Seksualiteten er til tross for sin uimotståelighet og sitt påtrngende nærvær derfor alltid tilstede ute i en konkret virkelighet og bestemt og preget og gjennomsyret av og gjennom denne.

Derfor er det kanskje tilfelle det som den franske idehistorikeren og filosofen Michel Foucault skriver:

«….oppgaven med å analysere ens eget seksuelle begjær er alltid viktigere enn å analysere alle andre former for synd».

a-brief-history-castration-second-edition-victor-t-cheney-paperback-cover-artSeksualitet i prostatakreftens tidsalder

“Hvorfor dette oppstyret rundt prostatakjertelen? Det er som med Bulgaria. Ingen er helt sikker på nøyaktig hvor det er hen eller hva som foregår der.” (Hal Ackerman)

Picture_69Flere titusen norske menn fortsetter livet etter å ha gjennomgått prostatakreft og kreftbehandling. Et forholdsvis stort antall av disse mennene påføres en rekke mer eller mindre diffuse skader som følge av behandlingstiltak som operative inngrep, hormonell medikasjon, stråling. Dette er for en stor del uunngåelige skader som menn som rammes av prostatakreft må lære seg å leve med og tilpasse seg.

Blant de vanligste og fremdeles forholdsvis ldårlig utforskete er skader på den mannlige seksualfunksjonen og bortfall av eller eventuelt redusert seksualdrift. Det forskes mye på prostatakreft og behandling, men fortsatt vet vi mindre om hvorledes påvirkningen av seksualfunksjon og seksualdrift virker inn på menns personlige tilværelse, livsopplevelse og livskvalitet.

“Fra prostatitis til BPH (godartet prostata-hyperplasi) og kreft, er Amerikanske menns prostata satt under beleiring fra diett og genetikk og økende alder. Noen faktorer kan vi ikke kontrollere, når det gjelder andre kan vi ganske sikkert kontrollere dem. Allikevel, det er rimelig å hevde at de fleste menn ikke har anelse om  hva som sniker seg inn på dem, og langt mindre vet de hva de skal gjøre med det.” (Steve Vogel, ‘Prostata-stormen, 2011)

Menn som er rammet av prostatakreft er i virkeligheten derfor en interessant gruppe, fordi de kan være en innfallsvinkel til bedre forståelse av noen sider ved seksualitetens rolle i menneskelivet. Ikke minst gir det tilgang til å kartlegge hva tap av eller redusert seksualfunksjon fører med seg og hvordan den enkelte reagerer på dette.

Hvor viktig er så egentlig sex for folk? Kritiske stemmer hevder ofte at vi lever i en seksualfiksert tid. I det moderne konsumsamfunnet innretter vi våre liv ensidig inn på velvære og nytelse gjennom forbruk. Mens seksualitet og seksuell nytelse i det gamle samfunnet var tett sammenvevd med reproduksjon og standsmessige og klassemessige forhold, ble har sex de siste tiårene fungert i en relasjonell kontekst med romantikk og partnerdannelse. I vår postmoderne tid hevdes antar mer og mer at\v den seksuelle utfoldelsen en ‘rekreasjonell’ karakter, der folk bruker sex som en avveksling og oppspriting av et strevsomt prestasjonsorientert liv. En del av dette rekreasjonelle konsumorienterte sexbildet er at det seksuelle området i våre liv trekkes inn i en uopphørlig jakt på opplevelser, tilfredstillelse og nytelser. Sex spiller en stadig viktigere rolle i livsmønstret og for oppfatningen av ‘det gode liv; man kan stille spørsmål om betydningen av seksualitet og seksuelle lyster og nytelser på en villedende måte kommer i forgrunnen av livene våre?

Hvor viktig er egentlig sex, på hvilken måte bidrar sex til et godt liv ?

Kan man ha et godt liv og leve godt uten sex?

Hvordan arter et liv uten sex og seksuelle behov seg? Er det som før, bare uten den seksuelt relaterte delen? Hvordan lever man uten seksualdrift eller libido og vanlige seksuelle følelser? Hvilke følger har fravær av sex og seksualdrift på det livet man lever og ens opplevde livskvalitet? Hva skjer i den mannlige psyken når den skesuelle komponenten forsvinner? taper man sin mannlighet og sin følelse av å være mann uten mannlig seksualdrift? Endrer man seg i sin personlighet og fungering på andre måter, f.eks. ved å bli mildere og mindre aggressiv, dominant og selvhevdende?

Hva blir egentlig igjen dersom selve seksualdriften svinner hen? Hva slags forhold har en aseksuell mann til kvinner? Kan man ha seksuell omgang med kvinner uten vanlig seksualdrift?

Dette er spørsmål som er vanskelig å svare på av mange ulike grunner.

Samfunn, sex og sannhet

Sannhet når det gjelder menneskelige spørsmål handler ikke ganske enkelt om å undersøke skasforholdene og fastslå empiriske fakta. I menneskellivet er det sanne fobundet med det den tyske filosofen Heidegger med henvisning til førsokratisk tenkning betegner som ‘aletheia’ eller å ‘avdekke’ ting som er skjult eller tildekket og ligger i mørke. Aletheia refererer altså til en annen slags sannhetspraksis enn det å gjøre empriiske undersøkelser og kaste lys over esaksforhold .eks. i en rettsak.

Menneskelig sannhet handler også om å ha vilje og mot til å ta vekk slør, avdekke ting som ligger i det skjulte og avsløre det hemmeligholdte i våre liv. Som den franske filosofen Foucault har hevdet utgjør parrhesia eller mot til å si det man mener er sant også når det kan skade en eller få ubehagelige følger.

Jeg har valgt å være en ‘parrhesiastiker’ når det gjelder disse tingene om mannlig seksualfungering!

Veien til et sexfritt liv

Fram til jeg passerte midten av femtiårene levde jeg – når det gjelder sex – et ganske typisk mannsliv for menn som har vokst opp i etterkrigstiden og som var så heldige å oppleve frigjøringen som blomstret mot slutten av 60årene. Jeg skal komme tilbake til noen nøkkelerfaringer fra denne perioden litt senere.

Mitt seksuelle liv som mann gikk på tradisjonelle skinner i noe over 55 år. Av og til havnet jeg, som de fleste andre, utenfor skinnegangen for en periode. Men også som de fleste andre kom jeg raskt tilbake på skinnene og fortsatte ufortrødent videre på mitt livs kjønnslige karrierebane.

I løpet av høsten 2006 begynte ting å forandre seg.

Jeg merket mer og mer noen diffuse plager og merter som jeg til å begynne med forsøkte å overse og lot være å ta notis av.  Det hevdes blant ekspertisen på prostataområdet at man ikke merker noe særlig til prostatakreft utover ‘gammelmannsbesvær’ med vannlating. Jeg er ikke så sikker på at dette er en riktig versjon av hvordan sykdommen forløpet og oppleves. Jeg tror ikke at dette skjer likt hos alle som er rammet og at noen faktisk kan ha tidlige symptomer knyttet til tilstanden i de mer intime organer.

Om den indre samtalen og noen tanker om å bruke den for å pleie og ivareta egen mental sunnhet

«The mind is its own place, and in itself
Can make a heaven of hell,
A hell of heaven.»
(John Milton, PARADISE LOST)

«Marcus Aurelius skrev fra dag til dag uten å prøve å komponere et verk beregnet på publikum, hans MEDITASJONER er for det meste formaninger til
seg selv, en dialog med seg selv. » (Pierre Hadot)

«Mennesket er ånd. Men hva er ånd? Ånd er selvet. Men hva er selvet? Selvet er et forhold, som forholder seg til seg selv, eller er det i forholdet, at forholdet forholder seg til seg selv. Selvet er ikke forholdet, men at forholdet forholder seg til seg selv.» (Kierkegaard, Søren;Sygdommen til døden)

«Evnen til et rikt, mangefasettert, imaginativt indre liv…er et essensielt trekk ved menneskelig erfaring…..antropologien finner seg selv uten en generelt akseptert teori om hvordan interioritet er relatert til offentlig uttrykking, og mangler en etablert metodologi som gir tilgang til indre uttrykking….Forfattere og kunstnere  bestreber seg ofte for å rekonstruere og representere den indre dialogens komplekse bevegelse….»(Irving, A. (2011) “STRANGE DISTANCE: towards an anthropology of interiors.”  MEDICAL ANTHROPOLOGY QUARTERLY, V. 25(1):22-44)

 “Indre fred er nøkkelen: dersom du har indre fred, så vil ytre problemer ikke forstyrre din dypere følelse av fred og ro. I en slik sinnstilstand kan du møte situasjoner med ro og fornuft.” (Dalai LamaA Policy of Kindness)

Hvorfor mennesker snakker med seg selv

Språket er ikke noe som finnes i en egen sfære for seg selv, det er noe som eksisterer som konkrete utvekslinger mellom og blant mennesker. Språkets liv er en side ved menneskenes liv, menneskenenes liv utspiller seg i språket og dets ulike former og modi.

Det å snakke og det å lytte hører sammen, på flere forskjellige måter. Det er velkjent at mange mennesker gjerne snakker med seg selv. Hva vi sier eller forteller til oss selv, hvorfor vi gjør det og hvilken funksjon det har i vårt mentale liv er det større usikkerhet om. Det er mindre kjent at vi ofte snakker uten å lytte ordentlig til det vi selv sier, dvs. vi snakker og glemmer samtidig å høre etter hva vi selv sier.

Vi må spørre: Hvorfor trenger vi å lytte og hvordan må vi lytte til oss selv når vi snakker?

Den jødiske eksistensfilosofen Martin Buber som gjorde selve forholdet mellom mennesker til et filsofisk nøkkeltema hevder at det hører til vår menneskelige væremåte og vårt vesen at vi ikke lever i fred med men heller utgjør et uavsluttbart problem for oss selv. Kanskje er det derfor at vi uopphørlig trenger denne indre snakkingen og føre en indre samtale eller dialog; alene for å forsøke komme overens med og slutte våpenhvile med oss selv.

Vi føler gjerne forlegenhet dersom noen overhører oss mens vi snakker med eller til oss selv; det er som om tale er noe som skal foregå mellom folk og ikke med seg selv. Men kanskje er det slik at denne litt usikre selvsnakkingen og indre samtalen er like naturlig og vesentlig for oss som det å snakke med andre? Det er lett å overse at vårt indre sinn ikke snakker med en monolittisk stemme, men heller er å sammenligne med et variende kor av stemmer, noen vel samstemte og andre som både snakker i munnen på hverandre og endog med uforenlige budskaper. Indre kommunikasjon handler om hvordan vi kan omgåes med vårt indre kor og får det til å opptre mest mulig samstemt og forenlig med det livet vi ønsker og forsøker å utforme og leve.

I psykologien og behandlingsforskningen brukes en rekke ulike uttrykk for å betegne denne prosessen: indre kommunikasjon, subvokal tale, selvkonversering, selvsnakking, selvinstruering, indre tale, indre monolog, indre samtale eller dialog, den indre narrator eller forteller, osv..

Forskning har demonstrert at denne indre kommunikasjonen på ulike måter spiller en en viktig rolle i vår bevisste fungering og ikke minst i vår løpende selvregulering av egen følelsesmessig og mental tilstand. Det er også påvist av utviklingsforskere at den indre kommunikasjonen utvikler seg i takt med modningen av barns sosiale evner og deres evne til å styre og mestre sine egne reaksjoner og atferd i samspill med andre. For å kunne fungere godt under skiftende omgivelsenesmessige omstendigheter må vi samtidig holde orden på og finstille våre indre prosesser. En av måtene vi gjør dette på består i en slags fortløpende indre selvsnakking og egenfortelling der vi gjør rede for oss selv hva vi opplever og som hender med oss og hva vi ønsker eller er i ferd med å få til. Noen hevder at vårt selv og vår selvfremstilling er en slags uopphørlig fortelling som vi vever og bestreber oss på å gjøre enhetlig og sammenhengende rundt et ‘gravitasjonelt sentrum’.

Den amerikanske filosofen Daniel Dennett stter i artikken “The origin of selves” (1989) det narrative og indre-dialogiske bildet av selvet opp mot det tradisjonelle ‘substansialistiske’:

«….we have had a vision of the self as a sort of immaterial ghost that owns and controls a body the way you own and control your car… Or is the very idea of a self nothing but a compelling fiction, a creed outworn, as some theorists insist, a myth we keep telling ourselves in spite of the advances of science that discredit it? Our fundamental tactic of self-protection, self-control, and self-definition is not building dams or spinning webs, but telling stories—and more particularly concocting and controlling the story we tell others—and ourselves—about  who we are, we (unlike professional human storytellers) do not consciously and deliberately figure out what narratives to tell and how to tell them; like spider webs, our tales are spun by us; our human consciousness, and our narrative selfhood, is their result, not their source.»

Vår indre dialog med oss selv utgjør også en avgjørende komponent i vår selvterapeutiske fungering, dvs. i hvorledes vi håndterer og mestrer stress og belastninger for å bevare sinnsro og en normal sinnstilstand. Den indre samtalen utgjør også en side ved mange psykoterapeutiske tilnærminger som f.eks. kognitiv atferdsterapi, såvel som i åndelige øvelser i ulike religiøse kulturer. I psykologisk behandling inngår gjerne mestring av ‘negative tanker’ og ‘negativ selvsankking’ som mest mulig blir erstattet med positive tanker og positiv selvsankking.

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

For å kunne komme i god dialog med seg selv slik det kreves i åndelige øvelser forutsetter det at man kan samtale med og derfor lytte til seg selv. Vi må spørre oss hvordan det skjer, og om det er noe vi kan?

Samtale med seg selv som kulturell selvteknikk

Den tyske filosofen Thomas Macho (2000) legger i artikkelen ‘Mit sich allein. Einsamkeit als Kulturtechnik‘ (in: Aleida und Jan Assmann (Hrsg): Einsamkeit. Archäologie der literarischen Kommunikation VI, München, Wilhelm Fink, 2000, 27-44) vekt på at i motsetning til den ensomhet som man lider, den man ufrivillig blir påført av omstendigheter i livet så finnes det en annen mer positiv ensomhet. Dette er den ensomheten som man selv aktivt oppsøker og velger seg. Denne aleneværen er en spesiell kontekst eller kulturell teknikk som åpner opp for praktisering av spesielle former for selvrefleksjon.

Macho omtaler slike kulturelle teknikker for ‘ensomhetsteknikker’:

 “Hva består ensomhetsteknikker i? De lar seg helt generelt karakteriseres som “fordoblingsteknikker”, som strategier for selvbetraktning. Den som ikke bare blir  forlatt av alle mennesker (som vanligvis fører til døden), men som overlever, mestrer og former sin ‘adskillelse’, iscenesetter et slags forhold til seg selv. Idet han oppfatter sin ensomhet uten å bli gal, deler han seg minst i to skikkelser: som et vesen som er alene med seg selv – og derfor egentlig er ‘som to’.”

Macho utvikler sine tanker om aktiv bruk av ensomhetsteknikker videre:

«Ensomhet ‘snakker’, den lokket og overtaler, i dette ligger dens potensielle skadelighet. Den ensomme står i fare for bokstavelig talt å bli ‘snakket i hjel’ , – og det av seg selv (-) For den som er alene, utsetter seg for mange stemmer: uansett om han opplever dem som egne eller fremmede stemmer (. -) Ensomhetsteknikker er strategier for å initiere og å dyrke selvopplevelser (herunder fantasien om forbilder og ‘ledestemmer’); de fører til stimulering og disiplinering – men ikke vilkårlig løsslipping – av den indre dialogen.»

Ensomhet og aleneværen som læringsarena for den indre samtale

Positiv aleneværen (solitude) eller selvvalgt aktiv ensomhet er en viktig bestandel av monastisismens åndelige øvelsespraksis. Monastisismens omfatter spesifikke ensomhetspraksiser der munker, eremitter og ørkenfedrene aktivt oppsøker spesielle landskaper og ensomme steder som ledd i sin selvkultivering og for ‘å arbeide på seg selv’.

“Det mennesket som sitter alene og i ro har sluppet vekk fra tre kriger: det å høre, det å snakke, det å se: men det er én ting som den enkelt hele tiden må kjempe med: det er sitt eget hjerte.” (Hellige Antonius)

Den tyske filosofen Thomas Macho (2000) bruker betegnelsen ‘ensomhetssteder‘ om slike steder landskaper som er spesielt egnet for kultivering av ensomhet:

“Ensomhetssteder kjennetegnes vanligvis ikke bare ved fravær av mennesker, men også ved sin ensformighet og homogenitet:  ørkener, hav, skoger, stepper og snøvidder danner (i det minste ved første øyekast) monotone omgivelser der man lett kan forville seg. Men nettopp denne ensartethet favoriserer fremkomsten av  demonene, skikkelsene til  den ‘store andre’, engler og skytsånder.”

Evne til ensomhet eller det å være alene er et viktig trekk ved åndelig modne mennesker, og neglisjering av denne åndelige praksisen kan ha skadelige virkninger på både personlig liv og samfunnets liv.

Den tyske filosofen Odo Marquard hevder i ‘Plädoyer für die Einsamkeitsfähigkeit’  sivilisering er kultivering av ‘ensomhetsevnen’ og at denne ensomhetsevnen er en ‘selvteknisk kompetanse’. Han skriver:

«Den egentlige lidelsen i vår tid er ikke ensomhet som sådan, men mangelen på ensomhetsevne.(-) Man skal ikke gjøre noe alene mer, hverken spise eller skrive, hverken arbeide eller bo, hverken tenke eller sove, hverken snakke eller endog tie, hverken gråte eller være lykkelig, selv det å være alene skal man ikke lenger være alene, alt må foranstaltes sammen med andre.“

 

Den indre samtalen som ‘selvteknologi’ og ‘omsorg for selvet’

Foucaults begrep selvteknologier er et alternativ til konvensjonelle psykologiske og psykiatriske forklaringsmodeller for å forstå hvordeles en person involverer seg i sin egen utvikling og utforming som sosial aktør. Selvteknologiene er historisk og sosiokulturelt frembrakte fremgangsmåter, praksiser, prosedyrer og teknikker som individer kan oppdage eller selv utforme for å innrette seg selv som agerende person i en sosial sammenheng. I en gitt samfunnsmessig sammenheng finnes det et bredt register av slike selvteknologier som er typisk er tilgjengelige for individene og som de tilegner seg under sosialiseringsprosessen. Det foregår hele tiden et vidt spekter av ‘antropoteknisk entrepenørvirksomhet’ der enkeltpersoner og grupper til enhver tid bedriver atferdsmessig og mental eksperimentering med ulike former for selvomsorg og selvteknologier for å forsøke å tilpasse, fornye og forbedre dem

“Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å  oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.” (Foucault)

Hva vil innebærer det å ha en psykiatrisk lidelse? Om noen særtrekk ved det vi kaller psykiske lidelser og mentale helseplager

«Sannheten er at vi er så langt fra å være overlegent klar over hva som foregår i et vellykket møte mellom terapeut og pasient at vi ikke har noen rett å se ned på  tradisjonelle healere og deres praksiser. I stedet for å være nedlatende med dem, ville vi tjene på å undersøke muligheten for at de kanskje har noe å lære oss.» (Anthony Stevens)

En viktig side ved mentalhelsefeltet er diskusjonen om hva psykiske lidelser og mentalhelseproblemer er for noe. Hvordan skal vi forstå en psykisk lidelse? Hvilke begreper Hva kjennetegner de begrepene vi bruker for å forstå psykiske helseplager? Er psykiske lidelser en slags mentale størrelser eller tinglike fenomener som kan påvises eller konstateres mer eller mindre sikkert hos folk gjennom egnete metoder? Hvorfor finnes det en vedvarende og utbredt faglig uenighet om hva psykiske lidelser er for noe, mellom fagfolkene? Hvorfor er en indre konsensusprosess så avgjørende i defineringen avb psykiske lidelser, slik at disse defineres og fastlegges gjennom en slags politisk prosess like mye som av empirisk forskning? 

Det vi tenker på som psykiske helseplager oppfører seg i den levende menneskelige virkeligheten bare i liten grad slik man tenker i diagnosesystemene. Mentale helseplager er som regel plastiske og diffuse, de kan fremtre på skiftende måter og er vanskelig å skille fra personens allminnelige og typiske fungering. De arter seg gjerne ulikt fra person til person og viser varierende sammenheng med andre plager og personlige egenskaper. De inngår i og utgjør for det meste en slags mørkere skyggeside ved den løpende normale tilværelsen som alle mennesker står overfor og må håndtere hver dag. De fleste mennesker opplever at de må kjempe med psykiske plager og tilbøyeligheter for å mestre og komme seg helskinnet gjennom livsdagene sine, også om de lever såkalt velykkete og harmoniske liv.

Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

Furedis hypotese er at den korte veien til og det etter kvart selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av menneskelige særegenheter, problemer og plager innebærer at vi som sosiale aktører opplever et endret forhold mellom til ens selv, opplevelse, atferd og samfunnet vi lever i. Resultatet er et mere passivt  og selvoppgivende, sårbart og svakt selv.

Når man får tekniske problemer med en vaskemaskin eller bilen, oppsøker man verkstedet for å løse problemet hos teknisk kyndige folk. Tekniske utfordringer og problemer krever teknisk-faglig dyktighet for å løses.

Folk som har psykiske plager aksepterer i våre dager langt mer enn tidligere at man kan ha behov for og bør søke fagpsykologisk eksperthjelp for plagene sine. Av og til må man ha hjelp til for å mestre plagene sine; ingen skal eller kan benekte realiteten i dette behovet. Men dette behovet for hjelp hverken nødvendiggjør eller legitimerer at vi tar på oss tekniske ekspertisebriller for å diagnostisere og behandle folks mentale plager. Terapiforskningen har demonstrert hinsides enhver tvil at det å basere psykologisk behandling på at det er psykoterapeutiske teknikker som innvirker på og kurer de psykiske helseplagene slik f.eks. et medikament virker for en stor del er feilslått. Det som er avgjørende for forløpet til den psykologiske hjelpeprosessen er den menneskelige kvaliteten på relasjonen mellom terapeuten og pasienten og hvorvidt man sammen greier å få pasienten til å ta i bruk og mobilisere sine egne personlige og nytte tilgangen til egnete sosiale støtteressurser. Å få dette til er mer av en kunst enn det er en teknisk fremgangsmåte. Fører psykologisk behandling til at folk blir kvitt plagene sine? Svaret er at det kommer an på hvorledes man ser der. Noen ganger opplever pasienten at problemene blir ‘borte’ eller at symptomene bedrer seg eller kjennes lettere. Andre ganger skjer det et eller annen med livskonteksten og den personlige fungeringen som gjør at det som var inngangsplagene oppleves på en helt annen måte. Psykologisk bedring er sjelden alene det at problemene forsvinner eller blir borte; men at pasienten føler at han eller hun kan mestre og tåle plagene innenfor sin egen personlige livssammenheng.

Mange fagfolk hevder at denne tekniske eller instrumentalistiske modellen bare i begrenset grad er en god modell for psykiske plager nettopp fordi psykiske plager ikke på noen enkel måte kan skilles ut som et egen område av mentale helseproblemer. Dette er en illusjon som oppstår i kjølvannet av våre teknisk formulerte diagnosesystemer der sykdomspanoramaet blir oppdelt i adskilte sykdomsenheter med hver har sine egne årsaksforhold, sykdomsforløp og eventuelt spesifikke terapier.

Andre i mentalhelsefeltet hevder at psykiske plager ikke kan eller bør adskilles fra den sosiokulturelle livssammenhengen, slik moderne diagnosesystemer gjør det. I et opprop til den amerikanske psykiatriforeningen og prosjektgruppen som utarbeider DSM–5 versjonen har en rekke internasjonale og nasjonale organisasjoner tatt opp en rekke kritikkverdige forhold ved DSM-diagnosesystemet. De skriver i oppropet:

“Vi stiller spørsmålstegn ved foreslåtte endringer i definisjonen (e) av psykisk lidelse som nedtoner sosiokulturelle variasjoner mens de legger mer vekt på biologisk teori. I lys av økende empiriske evidens for at nevrobiologi ikke fullt ut kan forklare fremveksten av psykiske plager, samt nye longitudinelle studier som avdekker langsiktige faremomenter ved standard nevrobiologisk (psykotrop) behandling, mener vi at disse endringene utgjør betydelige risikoer for pasientene /klienter, utøvere, og mentalhelseprofesjoner generelt.”

Psykologen Frank Farley som er tidligere leder av den amerikanske psykologforeningen hevder at det amerikanske systemet bak diagnoseutviklingen der en oppnevnt gruppe bestående av 160 mentalhelse-forskere og eksperter jobber sammen for å frembringe konsensus-diagnoser fører til en ‘sykeliggjøring av samfunnet‘. Det synes å gjøre seg gjeldende en indre dynamikk i diagnosesystemet som langsomt men sikkert øker antallet av slike diagnoser, utover de 357 ulike diagtnosene DSM IV opererer med. Han forklarer det slik:

Vi ser altfor mange (-) ‘lidelser’ som bare sniker seg inn via området for ekstreme former for atferd. Vi ser en eller annen ekstrem atferd og bestemmer oss for at det er en “lidelse”, at det er er noe som er i uorden, at det ikke er normalt. Skal vi tvinge menneskelig atferd inn i en slags ‘normalkategori’ som, la oss innse det, er dårlig definert? Hva er ‘normalt’ når det gjelder menneskelig oppførsel? Det er startstreken. Det er jobben vår, først å definere klart hva som er normalt, før man begynner å si hva som er unormalt.”

 
 
 

 Å avgjøre og trekke opp grenser for hvilke atferder som er normale og unormale og hvem som er syk og hvem som er normal kan aldri være en sak som et samfunn overlater til psykiatere og mentalehelse-profesjonene alene. Det er en omfattende sosiokulturell oppgave som må løses som en felles oppgave av hele samfunnets representanter og interessenter. Vi kan ikke overlate dette til snevre profesjons- og kommersielle krefter som skaffer seg inntekter og profitt gjennom at mest mulig av variabiliteten i atferd og fungering defineres som lidelser og sykdommer som skal håndteres av profesjonelle.

Å skulle leve et menneskeliv betyr faktisk at man må mestre plager og lidelser. Dersom folk gies fri eller åpen tilgang til psykologisk hjelp, vil bare halvparten av de som søker hjelp ha en diagnostiserbar psykisk lidelse. Den andre halvparten som søker psykologisk hjelp sliter med livsproblemer i jobb, samliv eller eksistensielle problemer med tomhetsfølelse og angst. Omkring 30% av den voksne befolkningen opplever til enhver tid psykiatriske problemer, omkring halvparten av oss vil erfare en psykiatrisk lidelse en eller annen gang i livet, og 80 av disse har mer enn et alvorlig psykologisk problem. I løpet av livsløpet har vi alle 50/50 sjanse til å oppleve selvmordstanker av moderat til alvorlig grad av minst to ukers varighet; opp i mot 100 % av oss vil en eller annen gang i livet være inne på tanken om å ta sitt liv. Halvparten av inngåtte ekteskap oppløses etter en tid, og mange av de stabile eller varige ekteskapene viser seg å være basert på usunne forhold mellom partene.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til selvdiagnosering, self-behandling og selv-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Dersom vi legger sammen alt det vi i dag vet om hvilke psykiske plager og livsproblemer folk sliter med, da er konklusjonen nærliggende at  det er ‘abnormalt’ dersom man ikke sliter med psykologiske problemer.

Folk aksepterer i våre dager at man kan ha behov for og bør søke psykologisk hjelp mer enn tidligere. Av og til må man ha hjelp til for å mestre plagene sine; ingen skal eller kan benekte realiteten i dette behovet. Men dette behovet for hjelp hverken nødvendiggjør eller legitimerer at vi tar på oss tekniske ekspertisebriller for å diagnostisere og behandle folks mentale plager. Terapiforskningen har demonstrert hinsides enhver tvil at det å basere psykologisk behandling på at det er psykoterapeutiske teknikker som innvirker på og kurer de psykiske helseplagene slik f.eks. et medikament virker for en stor del er feilslått. Det som er avgjørende for forløpet til den psykologiske hjelpeprosessen er den menneskelige kvaliteten på relasjonen mellom terapeuten og pasienten og hvorvidt man sammen greier å få pasienten til å ta i bruk og mobilisere sine egne personlige og nytte tilgangen til egnete sosiale støtteressurser. Å få dette til er mer av en kunst enn det er en teknisk fremgangsmåte. Fører psykologisk behandling til at folk blir kvitt plagene sine? Svaret er at det kommer an på hvorledes man ser der. Noen ganger opplever pasienten at problemene blir ‘borte’ eller at symptomene bedrer seg eller kjennes lettere. Andre ganger skjer det et eller annen med livskonteksten og den personlige fungeringen som gjør at det som var inngangsplagene oppleves på en helt annen måte. Psykologisk bedring er sjelden alene det at problemene forsvinner eller blir borte; men at pasienten føler at han eller hun kan mestre og tåle plagene innenfor sin egen personlige livssammenheng.

Om gråt, tårer og trøst (under skriving)

Den romerske historikeren Plinius den eldre er antagelig den første som har observert at gråt kanskje definerer oss som mennesker. Han skrev i sin ‘Naturalis historia‘ de kjente ordene.

«Bare mennesket kastes naken ut på den nakne marken den dag det blir født, med det eneste oppdrag straks å begynne å jamre seg og gråte. (-) Lykkelig fullbåret ligger det der – (-) – det gråtende dyret som skal herske over de andre. Det begynner livet gjennom å være straffet for sin eneste forbrytelse: å være blitt født. (-) De andre dyrene kjenner sin natur…(-) mennesket kan ikke noe og må lære alt: Det kan ikke snakke, gå, spise – kort sagt, det har ikke noen annen medfødt ferdighet enn gråten. (-) Som det enste dyr har menensket fått sorgen som sin skjebne.»

Tårer har blitt omtalt som sjelens språk. De er i allefall en viktig del av våre følelsers språk. Mennesker gråter fordi de føler. Jeg vet ingen som ikke gråter. Barn som voksne, sterke som svake, unge som gamle. Ofre gråter, men også massemordere gråter. Vi gråter nå vi reiser avsted, men vi gråter like gjerne når vi kommer frem. Vi gråter når folk går bort og dør, men vi gråter også når de fødes og ved gjenforeninger. Folk kan bli ‘rørt’ til tårer i nesten alle mulige situasjoner; de gråter når de er glade og lykkelige, når de er stolte og triumferende, de gråter både når de vinner og når de taper, de gråter når de er rasende og sinte, når de sørger og når de er ulykkelige. Konklusjonen gir nesten seg selv, vi gråter ved alle slags anledninger og med alle slags følelser. Felles synes å være dette ene; at vi blir ‘rørt’. Å gråte er å være ‘rørt’. Vi gråter rett og slett fordi vi er ‘rørt’. Fra fødsel til død følger tårer og gråt oss, gjennom våre vanskeligste øyeblikk og stunder. Tårene våre avslører og kommuniserer ting som vi ellers har vanskelig for å finne ord for.

I en effektiv og instrumentell verden ordnet av fornuft er gråt en forlegenhet. Ofte skjuler vi at vi gråter; kanskje er det riktigere å si at vi  ønsker å skjule den vi er når vi gråter. På den andre siden er gråt en av de få kroppslige utsondringer som spiller en slags rolle i det offentlige rom, i oppmerksomhetens lys. Som handlemåte er gråt et mysterium; det å gråte er noe vi gjør og som tilfører oss et eller annet av emosjonell og mellommenneskelig verdi. Vi vet bare ikke hva dette er, eller makter ikke å finne ord for det. Hvordan i all verden kan man oppnå noe ved å la øynene skille ut noen vanndråper som fukter kinnene og renner nedeover ansiktet?

Daniel Bagby (1999) skriver i boken «Seeing Through Our Tears: Why We Cry, How We Heal» at:

«for å forstå oss selv må vi forstå våre tårer.»

Noen har brukt Plinius den eldres ord og resonnement og hevdet at mennesket er det gråtende dyret. Hvordan det går sammen med at vi også er et fornuftig dyr er ikke like lett å avgjøre. Av en eller annen merkelig grunn er gråt viktig for oss. Det kan nesten virke som om vi blir mer menneskelige gjennom gråten.

Hva i herrens navn kan være poenget med å gråte? Jeg lærte absolutt ingenting om det å gråte under min psykologutdannelse, som var en tid da jeg selv ofte gråt. Å gråte gjør at sorgen ikke blir så dyp, skrev Shakespeare. Samuel Beckett lar en av sine figurer si at mengden av tårer i verden er konstant, når en begynner å gråte er det en annen som slutter.

Sykelige tretthetstilstander (‘fatigue’). Om opplevelsen av ‘kreftrelatert fatigue’ (CRF) og hvordan slike tilstander påvirker livsfølelsen

«Ut fra det vi vet i dag, er det mange spørsmål om fatigue det ikke er mulig å gi entydige svar på.» (Fra heftet ‘Fatigue hos Voksne’ Kreftforeningen 2011)

‘Fatigue’ eller ‘sykelig’ tretthet: Den annerledes trettheten

Sykelig tretthetstilstander eller såkalt ‘fatigue’ er alvorlige og svært plagsomme tilstander som kan virke sterkt invalidiserende. Allikevel er slike tilstander fortsatt blant de mest oversette og blant de minst diskuterte tilstandene både i det somatiske og psykiske helsevesenet. Kanskje er det et særlig forsømt område i psykiatrien hvor et ukjent antall pasienter antagelig sliter med fatigueplager både som en overskygget side ved den psykiske tilstanden og som snikende bivirkning av langvarig medisinering og overmedisinering. I psykiatrien er det en ekstra utfordring ikke minst fordi pasenter som sliter med fatigue som  regel opplever angst og uro, og ofte fremstår som nedstemte og fortvilte over tilværelsen. Fatigue-problematikken har i de siste årene fått økende oppmerksomhet hos pasienter med MS, stoffskiftesykdom, kreft og infeksjonssykdommer, men som psykolog i psykiatriske poster har jeg faktisk enda tilgode å oppleve at en psykiater eller lege retter oppmerksomhet mot den påfallende kraftesløsheten og energisvikten hos noen av pasientene. 

Det er faktisk først de siste årene at man i det norske helsevesenet har begynt å rette søkelyset mot fatigue, til tross for at man ganske lenge har hatt brukbart faglig kjennskap til slike tilstander. Da jeg startet opp med kreftbehandling i form av homonbehandling og stråling først ved Volda sykehus og deretter på Haukeland i Bergen fikk jeg absolutt ingen informasjon om fatigue. Dette fikk alvorlige følger for min personlige fungering og mestring av plager og livskrav etter behandlingen, noe som varte over flere år. Jeg våger å påstå at følgene av min fullstendige uvitenhet om fatigue var mer problematiske enn selve de primærplagene og skadene som  kreftbehandlingene i seg selv påførte meg.

 For snart 30 år siden formulerte f.eks Kaempfer og Lindsey følgende treffsikre definisjon av fatigue som:

”En tilstand karakterisert ved en subjektiv følelse av økt ubehag og
nedsatt funksjonskapasitet på grunn av redusert energi. Denne
tilstanden av økt ubehag og nedsatt funksjonskapasitet kan oppleves
som en tretthet eller svakhet som ikke forsvinner ved hvile eller søvn.”
( 1986)

 Vi blir alle av og til trøtte; vi kjenner alle til trettheten som en selvfølgelig og naturlig følge av anstrengende og vedvarende aktivitet. Som vi kjenner til det å være tørste, sultne eller å trekke etter pusten. Denne normale trøttheten som følger oss på godt og vondt er noe ganske annet enn sykelig trøtthet: Jeg minnes fremdeles hvor trøtte jeg og min yngre søster var i barneårene sittende gjennom hele natten på benker i salongen på Hurtigruten fra Harstad til besteforeldrene i Hammerfest. Det var en forutsigbar og forståelig trøtthet, vi var forberedt på den og den hørte sammen med og inngikk i den livssammenhengen vi kjente og kunne forholde oss til. Ingen tenkte jo på 50-tallet på at unger hadde behov for sovelugar under et par døgns reise med hurtigruten.

Senere har jeg som stadig flere andre med ulike sykdommer oppdaget at det også finnes en annerledes og mye verre tretthet som ikke oppfører seg slik man forventer.

Denne artikkelen er om en annerledes tretthet; men den er allikevel er absolutt ingen lettfordøyelig og entusiastisk introduksjon til ‘fatigue’ eller sykelig tretthet. Disse tilstandene  som inntil nylig var helt ukjente -  som noen av oss har lidd seg gjennom og forsøkt å mestre uten kunnskap og ofte i forvirring - får nå økende oppmerksomhet i media. Fatigue eller sykelige tretthetstilstander kan nå regnes som en av vår tids moteplager. Men samtidig er de svært dårlig forstått og enda dårligere håndtert av helsepersonell og av pasientene selv.

Helseproblemer og sykdommer, først og fremst hos berømtheter og kjendiser fordi det kynisk bidrar til å selge avisene og øke seertall, brukes i dag ganske hemningsløst av media som ledd i markedføring og konkurransen om publikums oppmerksomhet. Vi møter oppslagene hver bidige dag; kjendiser av alle avskygninger som  har møtt veggen, gått på en eller flere smeller, kjempet en bitter kamp for å få anerkjennelse for helseplager etter flåttangrep, eller andre lidelser av den mer diffuse typen. Alle som en fremstår som ‘utenfor’, ‘ute av verden’, utmattede, trøtte, nedbrutte, avslåtte og stillestående, uten energi; en slags motsatt verden til den offisielle virkeligheten der alle er fulle av pågangsmot, energiske og på farten.

Den tyske filosofen Peter Sloterdijk bruker begrepet om en voksende følelse av ‘kinetisk mobilisering’ i det moderne samfunn med en ustoppelig bevegelse fremover, mot posisjoner som er umulige og uoppnåelige. Kanskje er det tiltakende snakket om ‘utmattelse’ og ‘sykelig tretthet’ ikke bare et helseproblem, men en skyggeside av den ‘kinetiske mobiliseringen’ som vi alle er underkastet.

Bildet som lages av media av de mest oppmerksomhetsskapende sykdomstilstandene er ofte vindskjeive både i forhold til den medisinske fagkunnskapen og den virkelige sammenhengen som de inngår i ute i folks liv. Media har gjerne en egen agenda som fører med seg systematiske fordreininger i hvordan bildet av denne eller hint sykdom blir presentert. Media retter gjerne fokus mot enkeltmennesket og teknisk-mdisinske sider ved sykdom, og uteglemmer av de ofte utgjør omfattende samfunnsproblemer. Den moderne kreftepidemien er et talende eksempe; samtidig som mer enn 200 000 nordmenn i dag må finne seg et individuelt og sosialt liv etter og med kreft er vi fortsatt mest opptatt av indivduelle og spektakulære kreftskjebner.

igiugphpihVi lever i en paradoksal tid. Den er på en gang både en ‘heltenes tid’ og en ‘ofrenes tid’. Vi har alle en opplevelse av å være ofre for noe; motarbeiding og intriger, overbeskatning, og sykdommer ikke minst.

Dette ensidige og overspilte offerbildet lyver og villeder oss; dertil frarøver det oss ting vi trenger for å møte livets trengsler og urettferdigheter. Mennesker er ytterst sjelden bare offer. Livet har heldigvis også en heltemodig og heroisk dimensjon; enten vi befinner oss i hell eller i ulykke. Livet og helsen er en utfordring; vi er og bør opptre som om vi er helter. Og vi må hele tiden passe oss for å la den andre følelsen av å være offer ta overhånd.

Det offentlige helsebildet preges i dag av populærplager som regisseres av media i samrøre  med ukritiske profesjonelle helsespesialister og intetanende modige ofre som lokkes til å ‘stå fram’ med sin helseinnsats og krav om rettmessige helsehjelp. I dette optimistiske bildet er gjerne alle ofrene på vei til å bli friskere og til å bli helbredet.

Med meg er det eller for å si det på en riktigere måte; det var motsatt: Jeg ble syk, vil antagelig fortsette å være syk og blir sakte men sikkert sykere til sykdommen en dag vinner kampen fullstendig. Da blir det som kjent stilt. Som med andre ting i livet kan man aldri være helt sikker på hvor syk man er eller har vært eller kommer til å bli. Sykdom er og må i virkeligheten på mange måter være en ubestemt tilstand, selv om man av alle krefter forsøker å bestemme og finne ut av så langt man rekker. Mange ganger undervurderes sykdommen, andre ganger overdrives den – sjelden eller aldri treffer man den helt nøyaktig. Selv i den høyteknologiske medisinens epoke må vi altså ta høyde for at sykdom hos et individ nesten alltid er delvis ubestemte og ugjennomsiktige tilstander.

Jeg har heller ingen ambisjoner om gjennom heroisk helseinnsats eller andre alternative eller konvensjonelle ablegøyer å ‘overvinne’ eller beseire sykdommen je bærer i mitt legeme - for så mot alle odds for å komme tilbake på arenaen sterkere og friskere enn noensinne. Det er vel bare idrettskjendiser eller rikspolitikere og værdamer i NRK eller TV2 som er i stand til å følge slike mediaformulerte skripts.

Sykdommer er til en viss grad egenrådige fenomener, og de kan som kjent gå minst to veier. I vår tid virker det som om de fleste eller bortimot alle blir helbredet eller kan helbredes dersom leger og sykehus oppfører seg slik media og pasienter forventer og forlanger –  i allefall er det dette inntrykket som hausses opp i helsemagasiner og avisenes helsespalter. Men den finnes også, denne andre veien der vi først blir rammet av sykdom for så deretter litt etter litt blir sykere og verre for tilslutt å måtte kaste inn håndkleet og gi opp.

En av de fremste motelidelsene er nettopp sykelige tretthetstilstander eller fatigue. Alle blir trette, mennesker vet hva det innebærer å kjenne seg trett; sykelig tretthet handler om at det går an å bli mye trettere enn det vi til valig tenker på som trett. Det ligner nesten på kulde; når temperaturen faller under null synes vi det begynner å bli kaldt - fortsetter temperaturen å falle blir det ned mot 50 minusgrader i polare strøk. Det er kaldt nok. Men den absolutte kulden eller det absolutte null er 273 minusgrader. Fatigue handler også nesten om en slags teoretisk eller absolutt tretthet, et nullpunkt når det gjelder opplevelse av å besitte krefter og energi og ha evne til å yte og gjøre noe. Det scenariet som brettes ut i media er bare en liten del av realitetene som ligger til grunn for tilværelsen som et ‘sykelig trett’ menneske. Sykelig tretthet mangler i tilegg mye av de kroppslige og objektive holdepunktene som kjennetegner andre sykdommer; tilstanden rammer midt i ens subjektivt opplevde og kommuniserte evne til å fortsette å fungere og leve som før. Sykelig tretthet leves kanskje mer enn andre medisinske og mentale lidelser ubønnhørlig innenfra, som en personlig og eksistensiell virkelighet man former og strider med hver lys dag og hver mørk natt. I vår samtidig fattige tid og rike strøk handler kanskje den menneskelige tilværelsen om tilsynelatende livsviktige ting som grilling av eksklusive kjøtt og fiskeretter, eksotiske reiser og ferier til motestedene på en stakkars overbereist klode, anskaffelse av siste SUV-modell, kroppslig velvære og attraktiv fremtoning eller hvor mange ganger man ‘har sex’ per uke. Men tilside for fasadejaget etter helse, velvære og annet konsum finnes det fremdeles noe annet, samme hvor utvisket disse tingene er i det moderne minnet. Det finnes fortsatt disse tingene som gjorde at man i hin hårde dager snakket om å godta og leve med sin skjebne og innfinne seg med de mørkere og uønskete og nedslående og endog tragiske sider ved tilværelsen. Ved kroniske plager og tilstander er dette er fortsatt en vei man må gå og valg mange mennesker fortsatt må gjøre; ikke først og fremst om å bli bedre eller friskere men å leve bedre og videre som et noe redusert og preget menneske. Det er noen aspekter ved det moderne helsevesenet og dets rasjonelle og medisinsk-tekniske fikse-tilnærming til menneskelige plager og sykdommer som jeg finner forfalskende og som jeg misliker sterkt. Bildet av ‘det sunne menneske’ av vår tid er nesten i seg selv et sykt vesen. Det uønskete ‘syke mennesket’ som aldri gir seg i jagingen etter profesjonell behandling er et slags vrengebilde av halvsanne oppfatninger om helse og sunnhet som noen ganger kommer i veien for gode løsninger og et godt liv. Når det gjelder helse og sykdom er noen ganger ting gode nok selv om de ikke er særlig bra og langt fra perfekte.

Når pasienter sukker ‘jeg kjenner meg så trett’, jeg føler meg sliten hele tiden’ forventer de instinktivt at helsevesenet har en teknisk-medisinsk løsning som kan hjelpe dem til ikke lenger å føle seg slik. Av og til lurer jeg på om vi ved hjelp av det som omtales som et ‘prommisorisk’ helsevesen lar oss forføre inn i en ny ‘løgnens tidsalder’ blåst opp gjennom uoppfyllelige løfter om tekniske helbredelse for alle menneskelige plager og alle sykdommer og lidelser?

Hva dette ellers innebærer, fremgår av innholdet i artikkelen.

Så til selve saken: Lidelsen med det inntagende navnet; ‘Fatigue’

‘Fatigue’, tretthets- eller ‘utmattelsestilstander’ er et omdiskutert og grumsete område både i forbindelse med den enkeltes helsesituasjon og innen vår tids helsedebatt. Tretthetsplager oppfattes både som spesielle symptomer som kan opptre i tilknytning til eller som følge av forskjellige sykdommer, og som egne diagnostiserbare sykdomsenheter. Som egne sykelige tilstander er tretthet av forskjellige grunner svært omdiskuterte, både fordi de er svært subjektive, opptrer på diffuse og individuelle måter, og fordi de overlapper med andre somatiske og ikke minst mentale lidelser.

Som de fleste andre ting som hører menneskelivet til er det å kjenne seg trett noe forbigående, noe som kommer og går. Trettheten er noe vi ser fram til om etter en lang dag, noe vi desperat ønsker oss i søvnløse netter. Noe vi kjemper mot på langtekkelige møter og på kirkebenken under prestens endeløse begravelsetale. Trettheten følger oss på livsreisen, fra vuggen til graven og inn i den store søvnen. Det å føle seg trett er en normal og naturlig opplevelse som alle mennesker kjenner til. Til og med Vårherre innså hvor trett mennesker kan bli, til og med av seg selv. Derfor innstiftet Gud den syvende dagen som den hellige dagen; hviledagen med forbud mot våre vanlige anstrengelser.

Tretthetsopplevelsen naturlighet dekker lett over dens komplekse fenomenologi. Dersom vi ofrer trettheten litt grundigere ettertanke, innser vi at den opptrer i et utall av former og variasjoner. Det finnes tretthet som er kortvarig og langvarig, det finnes god tretthet og vond tretthet, det finnes etterlengtet tretthet og uønsket påtrengende tretthet. Tretthetens egenrådighet er daglige varsler om at vi ikke helt er i besittelse av oss selv som kroppsvesener, og at livets kunst også rommer erkjennelsen av at livet i oss følger sine egne lover. Vi merker små forskjeller mellom den trettheten som hører sammen med anstrengelser; da oppfatter vi oss som ‘sliten og utmattet. Den ekstreme tettheten etter et fullført maratonløp, blandet som den er med triumf, tilfredsstillelse og stolthet, føles gjerne som en oppløftende og god tretthet. Det er en litt annen slags tretthet som vi forbinder med å være søvning, og vi føler nok en annen mattere tretthet etter å ha overvært en lang snakkesalig konferansedag. Men i alle disse formene for tretthet oppfatter vi den naturlige trettheten, den trettheten vi kan leve i harmoni med, for  vi vet med en gang hva vi må gjøre når vi er trett på disse måtene.

Slik er det ikke med den trettheten som betegnes som fatigue eller sykelig tretthet. Den forvirrer oss, den gjør oss forsvarløse, den fratar oss vissheten om at vi kan beherske vår egen kroppslige og psykiske tilværelse.

‘Sykelig tretthet’ eller ‘fatigue’ skiller seg fra normal tretthet ved at den ikke  lenger kommer og går på stillferdige måter, som del av dagene og nettenes innforståtte rytme. Den slår til, den angriper oss utenfra, den låner oss ikke for en natt eller noen timer men raner livskraften ut av våre hender. Fatigue en tretthet som oppleves som uvennlig og uforståelig voldsom; plagene den fører med seg står ikke i noe klart forhold til normale anstrengelser og bruk av krefter. Og merkelig nok går de ikke over ved hvile eller søvn.

Fatigue er en sykelig tretthetstilstand som ikke følger vanlige regler for den trettheten som alle normale mennesker erfarer. Den reagerer ikke som forventet på de tingene vi gjør når vi vanligvis kjenner oss trette og den oppfører seg nesten motsatt av normal tretthet. For de som blir rammet er fatigue derfor en krevende utfordring på mer enn en måte. Bare det å finne ut av hva man sliter med kan være vanskelig - det finnes i tillegg ‘borderline’ tretthet eller gråsonetretthet som gjør tingene enda verre å få tak på -  og enda mer vrient er det å lære seg hvordan man kan leve med plagene og eventuelt finne fremgansmåter som hjelper oss til å mestre og minske dem.

Fatigue er altså en krevende tilstand for den som må forsøke å leve i dens selskap. Den har nesten en spøkelsesaktig karakter som gjør at man lenge ikke helt ‘tror’ på sine egne plager; en kan la seg lure av gode dager og innbiller seg at endelig er det over. Men neste dag slår det overveldende  trettheten til igjen og en er tilbake i den skremmende elendigheten.

Fatigue opptrer gjerne på uforutsigelig vis; den kan snike seg inn på sitt intetanende offer eller dukke opp plutselig og sette stopp for all normal aktivitet. Denne sykelig trettheten er heller ikke enkel å sette fingeren på, den kan være vanskelig å identifisere for de som er rammet. Det kan ta lang tid før personen egentlig og fra innsiden ‘skjønner’ hva som foregår og innser at han eller hun sliter med en helt bestemt og ofte gåtefull tilstand. Mange må gjennom en lengre læretid for å oppfatte hvordan trettheten oppfører seg og virker hos dem. Verbal undervisning er langt fra tilstrekkelig for at folk skal bli gode til å møte egen fatigue.

Fatigue er ikke bare vanskelig å håndtere og å forutsi; som trettheten ellers kommer den også i forskjellige utgaver som skiller seg fra hverandre ved nesten umerkelige nyanser. Selv om det finnes nøkkelkjennetegn som gjør at man kan stort sett greier å fastslå at det foreligger en fatigue-tilstand, så opptrer fatigue ofte med ulike andre kjennetegn som kan virke forvirrende og skape usikkerhet hos den som er plaget eller helsepersonell. Den kan oppvise spesielle egenskaper hos forskjellige personer og kanskje særlig som følge av forskjellige  etiologier. Det synes også å være ulike og antagelig individuelle faktorer som påvirker fatigue-plagenes økning og minskning hos den enkelte. Vi har fortsatt begrenset oversikt over alle formene de kan anta, og hvilke sykdommer og belastninger som kan utløse dem. Vi vet ikke hvordan de skiller seg fra andre lignende tilstander, eller om de i bunn og grunn er det samme som disse.

Terminologien på dette området er også egnet til å forvirre. Noen snakker om nevrasteniske tilstander – som er et gammelt begrep -  andre om ‘utbrenthet’, andre igjen om ‘kronisk utmattelse’. Det finnes spesielle utmattelses- og trøtthetstilstander hos pasienter med ulike sykdommer, som f.eks. postviral tretthet, tretthet ved MS eller tretthet forbundet med kreftsykdom og i kjølvannet av kreftbehandling med stråling og kjemoterapi.

Fatigue og mentalehelse-problemer

Erfaring viser at sykelig tretthet gjerne ledsages av andre psykiske plager. Mange har stilt spørsmålet om hva som er sammenhengen mellom psykiske lidelser og fatigue. Undersøkelser viser at omlag halvparten av de som sliter med fatigue også har psykiske lidelser.  Undersøkelser støtter synspunktet om at fatigue er en egen tilstand som skiller seg fra psykiske lidelser og mange med fatigue har ingen andre psykiske lidelser. Fatigue kan også måles uavhengig av andre psykiske plager.

Diagnostisering av sykelig tretthet

I diagnosesystemet ICD-10 klassifiseres tretthet som en psykologisk (nevrotisk) lidelse under betegnelsen ‘nevrasteni‘: Den opptrer i to ulike former, en med et hovedsakelig psykologisk fokus og en som kretser om opplevelser av kroppslig svakhet og tretthet. Den offisielle beskrivelsen er som følgende:

F48.0 Nevrasteni (ICD-10)

Denne lidelsen har betydelige kulturelle variasjoner, og det finnes to hovedtyper som overlapper hverandre. Hovedkjennetegnet ved den ene typen er klager over økt tretthet etter psykiske anstrengelser, ofte forbundet med noe nedgang i yrkesmessig ytelse eller nedsatt evne til å klare daglige gjøremål. Den psykiske tretthetstilstanden beskrives vanligvis som en ubehagelig inntrengning av distraherende tanker eller minner, konsentrasjonsvansker og generelt ineffektiv tenkning. Ved den andre hovedtypen er hovedkjennetegnet følelsen av legemlig eller fysisk svakhet og utmattelse etter bare minimale anstrengelser, ledsaget av muskelspenninger eller –smerter og vanskeligheter med å slappe av. For begge typer er det vanlig med en rekke andre ubehagelige legemlige følelser, som svimmelhet, tensjonshodepine og følelse av generell ustabilitet. Bekymring over nedsatt psykisk og kroppslig velvære, irritabilitet, anhedoni og forskjellige lettere grader av depresjon og angst, er vanlig. Søvnen er ofte forstyrret i dens initiale og mellomste fase, men hypersomni kan også forekomme.

Diagnostiske retningslinjer
Følgende kreves for at en sikker diagnose skal kunne stilles:
(a) enten vedvarende og bekymrede klager over økt tretthet etter psykiske anstrengelser, eller
vedvarende og bekymrede klager over kroppslig svakhet og utmattelse etter minimale
anstrengelser,
(b) minst to av følgende:
– muskelspenninger og -smerter
– svimmelhet
– tensjonshodepine
– søvnforstyrrelser
– vanskeligheter med å slappe av
– irritabilitet
– dyspepsi
(c) autonome eller depressive symptomer er ikke tilstrekkelig vedvarende og alvorlige til å
oppfylle kriteriene for noen av de mer spesifikke lidelsene i denne klassifikasjonen.

Inklusive

  • • tretthetssyndrom

Differensialdiagnoser

I mange land blir nevrasteni vanligvis ikke brukt som diagnostisk kategori. Mange av tilfellene som tidligere ble diagnostisert slik, ville kunne oppfylle de gjeldende kriteriene for depresjonslidelse eller angstlidelse. Enkelte tilfeller passer imidlertid bedre overens med beskrivelsen av nevrasteni enn noe annet nevrotisk syndrom, og slike tilfeller synes å være hyppigere i noen kulturer enn i andre. Hvis den diagnostiske kategorien for nevrasteni brukes, bør man først forsøke å utelukke at en depressiv lidelse eller angstlidelse foreligger. Syndromets viktigste kjennetegn er pasientens vektlegging på tretthet, svakhet og bekymringer om nedsatt psykisk og legemlig effektivitet (i motsetning til de somatoforme lidelsene, der kroppslige plager og opptatthet av legemlig sykdom dominerer bildet). Hvis det nevrasteniske syndromet utvikler seg i etterkant av en fysisk sykdom (særlig influensa, virushepatitt eller infeksiøs mononukleose), skal diagnosen for denne sykdommen også registreres.

Eksklusive

  • • asteni INA (R53)
  • • utbrenthet (Z73.0)
  • • uvelhet og tretthet (R53)
  • • tretthetssyndrom etter virusinfeksjon (G93.3)
  • • psykasteni (F48.8)

Utredning og måling av fatigue

Gjennom det siste tiåret har det vokst frem økt erkjennelse av at problemer forbundet med opplevelse av manglende energi, utmattelse og sykelig tretthet er kan være svært utbredte i ulike postvirale sykdomstilstander, nevrologiske lidelser som MS og hos kreftpasienter. Undersøkelser har demonstrert trettheten eller fatigueplager kan påvirke pasientenes livsskvalitet på uheldige måter og at det er behov for å utvikle effektive intervensjoner som kan avhjelpe plager forbundet med sykelig tretthet.

Den økte erkjennelse av fatigue-problemet i ulike sykdomstilstander kan delvis tilskrives utviklingen av nye målemetoder som har gitt forskere nødvendige redskaper for å identifisere, kvantifisere og beskrive fatigue-tilstandene  og utforske deres etiologi og behandling. (Jacobsen,2004)

Fortsatt finnes det ikke noen fullgod faglig samstemthet når det gjelder defineringen av fatigue  ( nærmere om definering av kreftrelatert fatigue, se Cella DF, Peterman A, Passik S, Jacobsen P, Breitbart W. Progress toward guidelines for the management of fatigue. Oncology 1998;12(11A):369–77).

Dette gjør at det heller ikke er noen bred konsensus om hva som er den optimale tilnærmingen for å utrede fatigue. Ofte brukes bare metoder som bare gir et grovt og gjerne upålitelig bilde, slik som enkelt-item som inngår i sjekklisteopplegg laget for andre formål for å bedømme pasientenes problemer med fatigue. Det er imidlertid generell enighet om at fatigue er et subjektivt og mangedimensjonalt fenomen der selvrapporteringsmetoder er nødvendige ledd i utredningen. Man har enda ikke utarbeidet noen felles oppfatning av den dimensjonale strukturen til fatigue. En rekke ulike formater er utviklet som beskriver fatigue-problemet som en kontinuum langs flere dimensjoner.

I tillegg til til en slik dimensjonal beskrivelse av fatigue-tilstander opererer man også med et distinkte klinisk syndromer som postviral tretthet, MS-tretthet, og kreftrelatert fatigue.

Man antar at det kan være mulig å identifisere ulike sett av diagnostiske kriterier som kan brukes for å vurdere om det foreligger slike egne kliniske syndrom med postviral eller kreftrelatert fatgue. I tillegg til å angi graden av fatigue-symptomatologien langs et kontinuum, kan man identifisere om det foreligger et klinisk syndrom ved å nytte standard kriterier. I denne forbindelse har en gruppe forskere foreslått kriterier for diagnosen av et klinisk syndrom med kreftrelatert fatigue og utviklet en intervjuveileder som kan være til hjelp i den diagnostiske prosessen (Cella et.als.2001)

Det finnes en rekke uløste problemstillinger i utredningen av fatigue ved ulike sykdomstilstander. Disse omfatter skillet mellom fatigue og depressive stemninger, endringer i fatigue-tilstander over kortere og lengre tidsrom, bruk av fatigue-måling i kliniske behandlingsopplegg, osv..

De mest kjente redskapene som brukes oftest er følgende:

The Fatigue Symptom Inventory (FSI) : FSI er et 14-items mål som utreder grad, frekvens og diurnale variasjoner i fatigue, samt dens opplevde interferens med dagliglivets kvalitet. 

The Brief Fatigue Inventory

The Revised Piper Fatigue Scale

The Cancer Fatigue Scale

The Revised Schwartz Cancer Fatigue Scale

The Multidimensional Fatigue Inventory

The Multidimensional Fatigue Symptom Inventory

Sykelig tretthet og den subjektive opplevelsen

Sykelige trøtthetstilstander har en fysiologisk og medisinsk side som man etterhvert har begynt å forstå bedre. Men fatigue har også en egen subjektiv opplevelsesmessig side som psykologisk sett har mange interessante aspekter. Den subjektive og opplevelsesmessige innvirkningen av fatigue er antagelig både dårligere beskrevet og forstått enn den fysiologiske.

Mange som rammes av ‘fatigue’ får fortsatt for dårlig og ofte utilfredstillende informasjon fra helsepersonellet. Mange får ingen informasjon. Effekten av en fatiguetilstand på folks fungering kan være voldsom, og dersom de ikke vet at de er rammet av fatigue kan virkngene bli svært kompliserte. Personen opplever en rekke somatiske og psykiske følger av fatigue-tilstanden, men i og med at de ikke vet hva de er rammet av står det fritt opp til deres tolkningsvene og fantasi å finne ut av det. De kan oppleve en dyptgående forandring i sitt liv som kan overvelde dem og begynne å prege hele deres opplevelse og tilværelse uten at de forstår hva som egentlig har skjedd og hva det handler om.

Tilstanden kan i alle tilfeller være svært vanskelig å forstå og definere fra innsiden. Mange fatigue-rammete bruker lang tid før de lærer å identifisere sein egen fatiguetilstand, når den slår til og hva som utløser og forverrer den. Enda vanskeligere kan det være å lære seg å leve med fatigue, og å finne måter å omgåers og tilpasse seg slik at man blir minst mulig plaget og hemmet. Dette er gjerne ikke lett. Fatigue ligner ganske mye på andre ting som nedsatt almentilstand og generell dårlig somatisk eller psykisk form, den kan forveksles med melankoli og nedstemthet, med generell oppgitthet, resignasjon og pessimisme og føles som et slags varsel om at noe er galt eller om annen sykdom.

For personer som rammes av fatigue-tilstander uten å vite noe som helst om hva det er som har rammet dem og hva som skjer med dem, kan dette begynne å prege hele deres tankegang, livsfølelse og opplevelse av seg selv. Fatiguen kan omdannes til et subjektivt livvsyn uten at personen selv forstår hva som skjer.
Det følgende er et utdrag fra notatene til en person som er rammet av fatigue etter kreft/kreftbehandling, eller det som betegnes som ‘kreftrelatert fatigue’: Noen måneder etter avsluttet kreftbehandling har han fullstendig i stå både på jobben og livet ellers. Her følger hans egen beretning.

Kronisk utmattelsessyndrom

Postvirale tretthetstilstander

Tretthet i MS/Multippel sclerose

Tretthet, psykiatriske lidelser og psykiatrisk medikasjon

 Kreftrelatert tretthet

Kreftsykdom er en kompleks sykdomstilstand som har mange sider utover selve kreftprosessen og dens behandling. En av dem er det som kalles ‘kreftrelatert trøtthet’ eller ‘cancer related fatigue’ (CRF).

Det er fortsatt forholdsvis lite kjent i offentligheten, men fatigue eller ‘trøtthet’ er et av de vanligste og mest hemmende symptomer som oppleves av kreftpasienter. For noen år tilbake ble fatigue ofte oversett også av fagfolkene, det var ganske vanlig at pasientene hverken fikk informasjon eller veiledning om hvordan fatigue kan arte seg og hvorledes man best kan mestre disse plagene. Dette har forandret seg de siste årene. I dag vet man at utfordringene forbundet med kreftrelatert fatigue er et viktig mestringsområde både for pasienter og for helsepersonalet.

«A consensus is emerging among patients, caregivers, and oncologists that cancer related fatigue is the most important untreated symptom in cancer today.(-) However, though the problem is real, it is rarely discussed and seldom treated. «(Curt, BMJ 2001;322:1560)

«Today fatigue is the commonest and most debilitating symptom in patients with cancer. Cancer related fatigue can have cognitive, psychological, and physiological causes, each of which is amenable to specific interventions. As cancer related fatigue becomes increasingly recognised as a treatable symptom, oncologists will make the same progress in its management as they have in controlling pain, depression, nausea, and vomiting.»

CRF eller cancer-relatert fatigue har egenskaper som gjør at den er forskjellig fra normale former for trøtthet. CRF kjennetegnes av en følelse av trøtthet, svakhet, manglende enegi; og er annerledes enn den normale trøttheten som sunne individer opplever ved at den ikke går over ved hvile eller søvn. Den kan oppstå både som en følge av selve kreftsykdommen og som bivirkning av kreftbehandlingen. Den nøyaktige underliggende patofysiologien er for det meste ikke klarlagt.

Definisjon av og kriterier for kreftrelatert trøtthet/Cancer-Related Fatigue

Cancer-relatert fatigue kan defineres slik:

«persistent, subjective sense of tiredness related to cancer and cancer treatment that interferes with usual functioning» [10].

Russel et. als (1999) skriver at kreftrelatert fatigue er et multidimensjonalt fenomen som utvikles over tid og fører med seg minsket energi, mental kapasitet og endret psykologiske tilstand hos kreftpasienter. Fatigue er ikke den slags trøtthet man kjenner fra folks vanlige erfaring, men en følelse av komplett utmattelse og energiløshet og mental utmattelse. Kreftrelatert fatigue hadde lenge en underordnet plass i symptomlandskapet ved kreftsykdom, men med bedre intervensjoner for andre plager og symptomer som smerte, kvalme oppkast og depresjonstilstander har man mer og mer forstått hvor viktig fatigue er for tilstanden hos mange kreftpasienter.

‘Kreftrelatert fatigue’ er de siste årene begynt å bli en bedre kjent tilstand. CRF som tilstanden forkortes til defineres slik:

«Kreft-relatert tretthet er en plagsom, vedvarende, subjektiv følelse av tretthet eller utmattelse relatert til kreft eller kreft behandling som ikke er proporsjonal med nylig aktivitet og som forstyrrer vanlig fungering.» (2007)

Foreslåtte kriteriene for kreft-relaterte fatigue som klinisk syndrom:

A. Seks (eller flere) av følgende symptomer har vært til stede hver dag eller
 nesten hver dag i samme to-ukers periode i den siste måneden, og
 minst ett av symptomene er (1) betydelig tretthet.

 1. Betydelig tretthet, redusert energi, eller økt behov for å hvile,
 som ikke står i forhold til nylig endring i aktivitetsnivået
 2. Klager om generalisert svakhet og tyngde i lemmene
 3. Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet
 4. Redusert motivasjon eller interesse for å delta i vanlige aktiviteter
 5. Insomnia eller hypersomni
 6. Opplevelse av søvn som ikke oppfriskende eller ikke gjenopprettende
 7. Opplevd behov for å måtte kjempe for å overvinne inaktivitet
 8. Merket emosjonell reaktivitet (f.eks tristhet, frustrasjon eller irritasjon)
 på følelse av utmattethet
 9. Problemer med å fullføre daglige oppgaver som tilskrives følelse av utmattethet
 10. Opplevde problemer med korttidshukommelsen
 11. Opplevelse av forverring etter anstrengelse, som varer flere timer
 
B. Symptomene forårsaker klinisk betydelig ubehag eller svekkelse i
 sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.
 C. Det er evidens fra historien, fysisk undersøkelse, eller laboratoriefunn at symptomene er en konsekvens av kreft eller kreftbehandling.
 D. Symptomene er ikke først og fremst en konsekvens av komorbide psykiatriske
 lidelser som depresjon, somatiseringslidelse, somatoform lidelse, eller delirium.

 

Noen tall omkring for forekomst og kjennetegn ved CRF

75 % av pasientene: signifikant fatigue

Ulike syn på viktigheten: 61 % av pasientene, 37 % av onkologene

Hvilke symptomer som mest innvirker på opplevd livskvalitet: 60 % av pasientene rangerer fatigue høyest, mer enn smerter, depresjon, kvalme.

70 % av pasientene og 40 % av omsorgspersonene har endret sysselsettingsstatus som følge av kreftrelatert fatigue.

The existence of discrete fatigue syndromes linked with predisposing factors or potential etiologies

Videre beskrivelse og kjenntegn ved CRF:  Patients and practitioners can generally differentiate «normal» fatigue experienced by the general population from clinical fatigue associated with cancer or its treatment.

The term «asthenia» has been used to describe fatigue in oncology patients but has no specific meaning apart from the more common term. Fatigue is an inherently subjective and multidimensional condition. It may be described in terms of a variety of characteristics (e.g., severity, distress, temporalfeatures) and specific impairments (e.g., lack of energy, weakness, somnolence, difficulty concentrating). Criteria have been needed to define this clinically relevant syndrome. Recently, cancer-related fatigue was accepted as a diagnosis in the International Classification of Diseases 10th Revision- Clinical Modification. Fatigue may be characterized as a multidimensional phenomenon that develops over time, diminishing energy, mental capacity, and the psychologic condition of cancer patients

ÅRSAKSFORHOLD OG VIRKEMÅTE I CRF

Behandling for kreftrelatert fatigue

En spesialistgruppe fra Sør-Amerika har utformet en systematisk modell for diagnostisering og oppfølging av pas. med fatigue. Modellen forsøker å dekke alle de viktige valgsituasjonene som kan oppstå og som avgjør hva slags løsninger som vil passe for den enkelte pasienten.

Med bakgrunn i relativt omfattende forskningsbasert kunnskp om trøtthetsproblematikken hos kreftpasienter har man allerede utarbeidet håndbøker i behandlingen av denne problematikken. Slike manualer gjør god nytte ved å gi en samlet bilde av den kunnskapen og de mulighetene og begrensningene som påvirker situasjonen til fatigue-rammete kreftpasienter.

Fatigue som subjektiv opplevelse: Et kasus
«Jeg er forsvunnet. Gått opp i røyk. Forduftet fra den aktive og sysselsatte verden. Det hender riktignok at folk snapper opp et kjapt ørlite glimt av meg, såvidt det er, på avstand eller idet jeg passerer; det hender til og med at jeg tar telefonen eller stopper for å gjennomgå en uunngåelig prat med noen jeg støter på.
Slike øyeblikk er lett å misforstå, det er lett å la seg lure av førsteinntrykket, av det ørene hører eller øynene ser. Det fører til at folk misforstår, de tror at jeg fortsatt finnes, at jeg forsatt er tilstede og i virke. Men det er en misforståelse, en perseptuell feil eller feilslutning. Sannheten er at jeg underveis i den prosessen som har foregått umerkelig har blitt omdannet slik vann under bestemte betingelser kan bli til is eller damp, jeg har fordampet, glidd vekk, ramlet ut av virkeligheten. Langt der ute, som i kikkert, kan jeg fortsatt se en uopphørlig strøm av folk som gjennomfører sine daglig ruter og rutiner i ståk og vrimmel, frem og tilbake, til og fra alle de daglige gjøremålene. Som om ingenting har skjedd.
Ingenting uvanlig har skjedd.
Folk forsvinner jo hele tiden i dette livet uten at det alltid og av alle taes noen større notis av det. Vi hører om slike tilfeller, eller leser om dem. Noen faller ned under en søndagsvandring i høyfjellet, noen blir trukket og sugd ned i fossestryk og rasende eleveløp, noen klemmes i stykker i trafikkulykker, andre kommer aldri tilbake etter en reise. De langt fleste går tapt uten konkrete ytre grunner, de fleste fordufter langsomt og i stillhet, ved en slags eksistensiell implosjon. Tilværelsen løser seg sakte opp innenfra, som om livet har sin egen innebygde kjemiske prosess som til slutt går til angrep på seg selv. Forsvinninger er en side av det hele, noen forsvinner og andre kommer til. Alt er så å si som før. De fleste mennesker kunne åpenbart forsvinne, men ingenting mangler, verden er fortsatt komplett. Hver dag forsvinner hundretusen mennesker fra kloden. Små knappenålshoder på kartet blir borte. Forsvinningene er ikke like, det er utallige måter å forsvinne på. De fleste forsvinner alene, uten mye om og men, brått er de borte. Det lille hullet eller tomme rommet som oppstår i verden idet de forsvinner, er fyllt igjen nesten umiddelbart. Et knips, så er alt som før igjen. Det de tok med seg er utfyllt, erstattet. Kanskje består hullet litt lenger inne i den indre virkeligheten hos folk som kjente det knappenålshodet som ble borte. Engang under første verdenskrig forsvant over et kort tidsrom mer enn en million armenske knappenålshoder. Iverksetting av forsvinningen var programfestet og lenge planlagt og målrettet gjennomført av det tyrkiske lederskapet. Noen få reagerte uten at det gjorde noen forskjell. De fleste hadde nok med sitt. De hullene som oppsto inne i folk forsvant like fort, mest fordi de oppsto i folk som selv forsvant uten et eneste spor. Når det er slik blir forsvinningene ekstra umerkelige. Målrettete og arrangerte forsvinninger forekommer ofte i menneskenes lange jordiske vandring; det er nesten nærliggende å spørre om det finnes lover som styrer dette. Lover som virker på tvers av våre intensjoner om fred og fordragelighet, slik at klimaet mellom oss uten forvarsel begynner å forverre seg og oppmuntrer oss til å finne på måter som vi kan ta i bruk for å forsvinne eller la hverandre forsvinne. En forsvinningsprosessens tyngdekraft. Og motsatt, av og til kan oppstår det et forbløffende og uforklarlig oppstyr rundt en eneste liten forsvinning, som når prinsesse Diana eller Michael Jackson overraskende ble tatt ut. Det kan se ut som slike forsvinninger etterlater et formidabelt gapende hull i verden der folk stimler sammen andektige rundt tomrommet med et hav av rosebuketter, desperate skrik, tente lys og rennende tårer. Hvorfor ? Et fortvilt rop lyder inn i tomrommet fra tusener av struper . Det forteller mye om hvorledes vår menneskelige verden er innrettet.
Jeg er fortsatt her, men jeg holder på å forsvinne, jeg er i ferd med å synke inn i en utenomjordisk eller kanskje det er en innomjordisk tilværelse. Folk som får øye på meg reagerer allerede med dårlig skjult overraskelse; oj, det var noe de ikke ventet; oj, finnes du her enda? Når folk forventer at en snart kommer til å forsvinne, da glemmer de lett at det er noe som skal skje lenger fram. I forglemmelsen tror de at en allerede er forsvunnet; kanskje er det lengselen etter og behovet for åpne plasser, for en rydning i skogen som er sterkere og større enn vi vanligvis tror ? Kanskje går vi i veien for hverandre, kanskje er det så tett med folk omkring oss at vi trenger mer rom og åpninger ? For å ta seg inn igjen spør de som har forsnakket seg gjerne om hvordan det går med meg ? (de ønsker ikke noe svar, de vet allerede det de vil vite men forsøker å dekke over). Jeg svarer ikke lenger ordentlig på slike spørsmål; alle tar for god fisk at jeg er forsvunnet eller kommer til å forsvinne, ganske snart. Da har det ingen hensikt å forsøke å forklare. Jeg er gått over inn i en annen slags tilværelse, en annerledes verden eller uverden med andre proporsjoner enn de normale som folk er vant til. I det fjerne hører jeg lydene i verden, den svake duren fra fly på tur til eller vekk fra Anda-flyplassen lenger ut i fjorden, dumpe dunk fra bildører som slåes igjen, eller hører jeg dunk fra dører som lukkes i et underjordisk liv ? Alt som skjer her skjer uendelig langsomt, det er uendelig smått. Ting og hendelser er forminsket og nedjustert til bittesmå minihendelser, partikler og mønstre som man til vanlig ikke oppfatter, som årringene i trær og slitasjemønstre i tannoverflaten og bittesmå organismer i badevannet. Alt som finnes i denne omvendte tilværelsen er smått, forminsket, det finnes knapt. Hele greia kan puttes inn i en fyrstikkeske, en liten konvolutt. Jeg har blitt påført eller tildelt en ny overordnet sans, en slags sensus communis som overdøver og hemmer og sløver ned alle de normale sansene mine. Den medfører at jeg er rammet av et merkelig sansetap, en slags paradoksal blindhet eller døvhet, ikke fordi jeg har mistet en sans men fordi jeg har blitt velsignet med en ny sans som tar over og omkoder alle de andre sansene mine. Denne nyvakte sansen registerer og oppfatter utelukkende det som nærmer seg ingenting; den omkoder alle inntrykk slik at de oppleves som ingenting, ingenting er dens gjenstand og eneste stimulus. Ingenting i alle mulige vanvittige variasjoner. Ingenting er en ukjent sanseopplevelse for de fleste, vi sanser hele tiden ting som er noe og vil noe og som er stort nok til å fylle vår verden. For meg har ingenting tatt over sanserommet, det har blitt sanselig konkret og nærværende, noe jeg er omsluttet av og merker helt inn i margen. Når folk snakker til meg og ivrer for å fortelle noe, blir jeg stående der, irritert og utålmodig; jeg får bare med meg at det de snakker om allerede er sagt eller gjort, at det ikke gjør noen forskjell, at det er bagatellmesig, det betyr ingenting. Jeg befinner meg ikke på deres planet, jeg skjønner ikke lenger språket de snakker til meg ved hjelp av. Udødelig, hjelpeløse barn i Bulgaria, er det noe jeg kan gjøre for deg; alt de de sier som jeg ikke skjønner lenger. Det hender enda et jeg tar meg sammen og ser TVnyhetene på nettTV, jeg forsøker til og med noen dager å lese avisene. Overalt presenteres nøyaktig de samme eller like historier og saker hver eneste dag, dag ut og dag inn; den intensive gjentakelsen gjør at jeg opplever at det står ingenting eller det samme overalt, alt som skrives og sies betyr så lite at det er som jeg bare har tilgang til en mikroskopisert avbildning av det som folk der ute er opptatt av. Møter jeg tilfeldigvis en av naboene de få gangene jeg forlater lenestolen inne i kroken og går ut av huset, overdøves øyeblikket av alle de andre gangene jeg har møtt dem; jeg stopper opp i veikanten, prater og ler litt og forsøker å virke mest mulig upåfallende og naturlig, men jeg hverken ser eller hører dem lenger; de er blitt farget av ingenting i skyggen av alle de andre gangene jeg har møtt dem. Av alle gjentagelsene, av at vi snakker om det samme, om de samme tingene. De finnes ikke ordentlig lenger, de er brukt opp av tid og gjentakelser og betydningsløsheter, løst opp, fortært og redusert til et slags opptørket skall eller hylster. Kjære nabo, venn og uvenn, kollega, medmenneske; du går i oppløsning foran øynene mine, atomstrukturene dine faller fra hverandre, du er redusert til samme størrelse som mønstrene i fingeravtrykkene dine og de bittesmå middorganismene som lever av og i de døde hudflakene dine, du finnes ikke lenger. Ingenting er nå overalt, det har besmittet alle ting, det kjennes ruvende og kollosalt; allikevel fortsetter det stille og umerkelig å gro og utvide og spre seg til nye ting, det vokser til en eneste enormitet som er overalt og behersker alt og alle, eter og omdanner seg som en forsluken fet larve. Den normale verden der ute, som jeg frem til ganske nylig brukte å forholde meg til og leve i, ja, jeg gikk opp i den som andre normale folk, har litt etter litt forsvunnet rett foran øynene mine; når den omtales i nyheter eller folk snakker om nære og alminnelige ting som foregår rett her borte kjennes det som man snakker om noe som er like langt borte og uviktig som Castrojeriz eller Ulan Bator eller Ildlandet. Alle proporsjoner har forandret og forrykket seg i denne ingentingverden jeg befinner meg i; alt det normale og vanlige forminskes ned til småting og bagateller, mikroskopiske uvesentligheter som knapt spiller noen rolle lenger. Etterhvert som den store virkelige og nøkterne verden går tapt for meg, må den erstattes – jeg forsøker desperat å fylle opp det voksende tomrommet med alle slags avledende bekymringer og grublerier, som over tidsregninger og livet her i Utvik og lignende.
Dagene gir seg ikke. Heldigvis, skulle jeg antagelig sukke her nedenfra. Listende, stillferdige, uten noe som helst hastverk, dukker de opp utenfor døren min. Banker noen forsiktige men bestemte dunk, henvender seg som andre besøkende i en dempet, mild tone. Det er bare oss to nå, du og jeg, hvisker dagen til meg med et hemmelighetsfullt smil på leppene og setter tydelig pris på å slippe unna det evindelige maset blant folk som er normalt aktive. Dermed er det bare oss to; akkurat denne dagen og jeg. Dagen presenterer seg med en tålmodig og troverdig mine, lover ingenting. Den er til disposisjon, den vil være min egen dag som jeg kan og skal gjøre bruk av. Kanskje til og med bør gjøre bruk av, selv om slike bør ikke tilhører den faktuelle verden. Til den er blitt nyttet, brukt opp, ferdig. Deretter forsvinner den, smyger seg bort, alle forklaringer og oppsummeringer er overflødige. Jeg lurer av og til på om den kanskje er en smule skuffet over at jeg setter så lite i gang. Det kan virke som om det bare finnes en og samme dag. En dag som har erobret og slukt opp alle de andre, og som hele tiden kommer tilbake igjen helt lik den som var her sist, ubrukt som den også var. Null aktivitet, null planer, null avtaler, null alt. Null. Kanskje bor det en slags ond hevn i dette; tiden sender samme dagen tilbake om og om igjen for å demonstrere sin harme over at ingenting hender og at jeg på denne utakknemlige måten ødsler bort den ene hellige dagen etter den andre. I sannhetens navn. Jeg henger ikke helt med i tidsregningen lenger, jeg vet ofte ikke hva slags dag det er eller datoen for den saks skyld. Nylig bommet jeg på en avtale ( ja jeg hadde en avtale, tro det eller ei !) jeg hadde på en torsdag, for meg var det bare onsdag da jeg ble etterlyst i en telefonmelding som jeg ikke leste før om kvelden. Jeg følger ikke lenger ordentlig med i slike kronologiske fenomener, selv om jeg i og for seg registrerer at skolebussen passer i morgenstilla utenfor husveggen, at måkene og småfuglene er i intens og luftig krangel på himmelen, at to illsinte hankatter freser og hyler mot hverandre under søylepopplene ovenfor huset, og at en grådig gravemaskin med metalliske kraft glefser hull i asfaltdekket lenger bort i den trange gaten som snirkler seg mellom alle de mennesketomme husene.
Det kjennes som om jeg er jaget i eksil. Drevet ut av og bort fra hjemlandet. En asylsøker uten dokumenter, som ikke aner om steder finnes som er villig og egnet til å ta imot og beskytte vingeløse fugler. Jeg har resignert, funnet frem til noe som ligner et flyktningemottak, eller mer et sykehjem for de som er dårligst, satt opp og innrettet til ære for svekkete personer. Jeg er den eneste som har fått plass her. Men jeg har kunnet gi opp den krevende protestvandringen, endelig har alle slike ting opphørt, stoppet opp. jeg har gitt meg. Dette er ikke det verste en kan oppleve. Selvsagt er det ikke det, alle vet at det finnes verre ting man kan rammes av og som er mer nedverdigende enn dette. Å ramle ut av den kjente og ikke alltid like kjære normalverden for en tid er en forholdsvis mild straff for den lange serien med uoppklarte halvforbrytelser man alltid pådrar seg og samvittigheten sin. Skylden har det aldri vært noen tvil om, i allefall ikke i mitt tilfelle. Det er helt unødvendig å føre noen sak, jeg har tilstått i utgangspunktet. Kanskje er det heller ikke en ordentlig straff, selv om det kjennes slik når man er uforberedt. Kanskje er det en åpen dør, en mulighet, et tilbud man ikke kan eller bør avvise. Den ordinære mennesketilværelsen, det å være normal og oppegående og frisk, det er den egentlige straffen, den har bygd inn i seg en smertelig falskhet eller forfalskning av livet som alle bare må godta, venne seg til og glemme for å kunne fungere. Når man går i sosial oppløsning og faller i gjennom, har man en sjanse til å befri seg fra usannhetene og innpakningene, den ødeleggende hubris vi mennesker stort sett befinner oss i. Selve fallet, forsvinningen, det å erfare og måtte håndtere en slags eksistensiell ydmykelse, kan være nøkkelen til en annerledes tilværelse der en følelsesmessig gjenoppdager at en kun er et lite innbilsk dyremenneske blant skarene av reelle og innbilte livsformer på denne jordkulen.
Jeg er tilstede eller gjennomlever enda en av mine dårlige, ubrukelige og intetsigende dager. Det har blitt en lang og blytung kjede av dem i løpet av det siste året. En fangekjede, nesten, som holder meg fastere og fastere på plass. Fange og vokter i samme person, det finnes ingen andre heromkring. Jeg kjenner meg trøtt og utmattet mye av tiden, som på en øde fotballbane etter at kampen er slutt. Det spilles ingen ekstraomganger. Som om jeg fullstendig mangler energi og driv og kraft til å kunne fungere og ta del i tingene. Etter å ha gjort en grundig analyse av saken, har jeg funnet ut at på dårlige dager besitter jeg omlag 10-20 % av normalt energinivå. Da blir alt tungt, det er tungt bare å bevege bena, løfte armene og foreta seg det aller minste. Det gjør jeg heller ikke, jeg gjør ingenting slike dager. Det kjennes som om noen har plassert en våt sandsekk et eller annet sted i kroppen, jeg er ikke helt sikker på hvor i kroppen eller i sjelen sekken er plassert, men den føles tung. Altfor tung til at jeg kan bevege meg rundt med en slik ekstra tyngde på ryggen. Jeg kommer meg aldri helt ut av sengen slike dager, og er aldri helt oppegående de stundene jeg er ute av sengen. På gode dager, og de finnes også, har jeg derimot omtrent 50-60 % av min normale energi og kraft, kanskje til og med oppimot 70 %. Det er råflotte dager, ingen tvil om det, humøret stiger oppover og oppover og kommer tilbake på sin vante plass høyest oppe i hjerte og hode. Jeg kjenner at det gjør at jeg blir urolig og utålmodig, jeg får en intens og brennende lyst til å være aktiv, gjøre meg bemerket, lage noe, foreta meg noe dramatisk, noe spennende.
Jeg må passe meg for ikke å narre meg selv. Den grøften har jeg ofte falt ned i de siste månedene. Av og til kvikner jeg til, jeg innbiller meg at alt er som før, at det bare er å gå i gang med alt jeg har lyst til. Men jeg kommer jeg raskt ned på bena igjen. Ned på jorden. Ned, rett og slett. Det er balanse i tingene, også her i det hinsidige. Samtidig virker det som om viljen min er passelig i orden, det har jeg i allefall lenge trodd. Det er bare ikke nok med god vilje, jeg kommer tross intakt vilje likevel sjelden i gang med noe som helst av betydning. Det hender at jeg er inne på tanken om at også viljen min er rammet. Men jeg har bare såvidt kommet inn på denne tanken og hva den innebærer.
En form for tilværelse går det vel an å få ut av denne tilstanden, en slags ontologi som filosofene kaller det. Det må det. Men; sammenlignet med det aktive livet, med alle de store og strålende og skinnende seirene og triumfene jeg feiret og som jeg har vært vant med mens jeg var der oppe på toppen. Nei, det er ikke mye å skryte av her nede. Men så er det ikke skryting jeg bedriver heller.
Som vanlig kom jeg meg ganske tidlig opp i dag morges. Det er greitt å møte virkeligheten tidlig, men det må ikke bli for tidlig, for da er det sent på natten. Nettene er nå til å holde ut på et vis, men ikke mere. For en tid siden var heller ikke nettene til å holde ut. Det skal lite til av uregelmessigheter for å ødelegge dem. Bare et lite ekstra trykk i løpet av dagen, så kommer uroangsten og et slags indre oppløsningsmonster tilbake og starter å grave i sårene. Litt etter kl. 6.30 kravlet jeg ut av sengen denne intetsigende morgenen. Trakk på meg noen slitte halvskitne arbeidsklær med spor etter tørket sement, hadde betydelige vansker med å få på meg sokkene pga. smerteplager i den høyre hoften et sted og nederst i korsryggen. Tok en rask oversikt og kjente etter hva slags tilstand mitt skadde legeme befant seg i; hva med den nagende og numme følelsen i lysken; den oppblåste og oppadtrykkende overfyllte blæren; hva med den betente varmefornemmelsen like over begge nyrene ? Hva med den murrende og stikkende, eller er det sviende, smerten under halebeinet og i endetarmen ? For ikke å nevne ubehaget i øvre del av hoftens bakside som gjør det vanskelig å trekke på seg sokkene ? Jeg kjenner etter, steg for steg, tar en sjekk, kroppsdel for kroppsdel, nesten som en nøye innøvd seremoni eller rituale for å fastslå hvordan livsprosessene oppfører seg i mitt sørgelige legeme og hva slags utbredelse alskens ubehag har i dag, hvor raskt det forverrer seg. Jeg må holde rede på hva livet og sykdommen inne i meg holder på med. Jeg vaklet deretter nedover den bratte støvete loftstrappen uten å omkomme. På et vis klar for dagen som følger ordinær tidsregning og som uten nåde er i ferd med å innfinne seg. Har siden tutlet omkring i dette gamle tause og humørløse huset. Med alle slags minimale småting som uten at de gjør mye ut av seg likevel lett fyller opp en tom dag til randen. Tok på meg yttertøyet. Kledde av meg igjen. Kledde på meg igjen. Lurte litt på hva jeg holdt på med. Tok en tur ut. Ruslet noen runder blant stadig mere vårklare planter og trær nede i det uferdige hageområdet som jeg har nede ved fjorden. Foretok meg ingenting med mening eller praktisk nytte. Tilbake igjen. Tunge steg opp til huset. Ned igjen. Frem og tilbake er utvilsomt like langt. Det blir mange slike frem og tilbake’r for meg.
Gikk ut. Startet bilmotoren. Slo den av. Gikk inn.
Jeg sitter her fortsatt. Selvsagt, hvor skulle jeg ellers oppholde meg. Tungt nedsunket i den lurvete lenestolen i den innerste stua i huset. Verk i nedre del av ryggen. Lengst mulig vekk fra alt, fra potensielle forstyrrelser og overivrige besøkende og slektninger og naboer og tidligere kolleger. Ingen ringer i dag, ingen meldinger, ingenting på email eller facebook. Huset er nesten uten en lyd; bare noen myke knepp fra tastaturet på datamaskinen og det permanente suset fra bekken som sukler og renner forbi huset. Når det har regnet kraftig, som de siste dagene, går bakgrunnsuset over til noe som kan minne om dur fra et passerende tog, bekken vokser raskt og ligner mer på en rasende monstrøs elv der den sliter og river med seg tunge steiner. Etter noen timer går duren over av seg selv, det er såvidt jeg hører den selv om den er like kraftig. Kaffekoppen med lunken melkekaffe står plassert, lett å nå, i bokhyllen ved siden av. Ved siden av alle de oppslåtte og halvleste bøkene om veier og vandring og pilegrimer og løping, om tapere og vinnere og religiøsitet og selvhelbredelse og kreft. Pessoa. Og selvsagt, alle bøkene av og om Schopenhauer.
Mange oppmerksomme venner ringer og har ringt meg de siste dagene og ukene. Budskap fra mennesker virker som plaster og forbindinger på sår; de stopper blødninger og hemmer infeksjoner i sårene. Ikke rart at våre gode mødre blåste på sårene våre og at det virket det med en gang, i alle fall stoppet det gråten effektivt. Det er mange der ute som viser meg ordentlig vennlighet og varme, sender meldinger og sms’er til oppmuntring og trøst. De dårlige vennene melder seg jo vanligvis ikke, heldigvis skulle jeg kanskje si. Men man er jo aldri sikker på hva dårlige venner kan foreta seg. De er ofte de mest aktive. Og de føler selv at de er velmenende. Jeg blir ganske sterkt berørt og preget av alle typer av ubehageligheter for tiden. Tåler lite. Altfor lite. Noen folk har en ubehagelig innvirkning på meg bare ved at jeg tenker på dem. Jeg går av veien om jeg møter dem.
Sorry. Dette er et ømt punkt, det er sant. Jeg tar så å si aldri telefonen mer. Beklager så meget til alle dere som ringer. Beklager virkelig. Å ta telefonen er blitt krevende, noe jeg gjør med stor ulyst. Det gjør med nesten kvalm. Også meldinger har denne virkningen. Jeg merker det med en gang jeg hører og ser en melding som kommer inn i telefonen min. Først føler jeg en slags svak redsel. Jeg tror det er redsel, så åpner jeg meldingen og da blir teksten borte for øynene mine. Den løser seg opp. Det er ikke det at jeg ser dårligere. Nei, selve teksten løser seg opp, og jeg må ta en fast bestemmelse og anstrenge meg for å kunne lese den. Den instinktive reaksjonen er å legge telefonen bort. Den leser seg ikke selv, så å si automatisk, slik som det var tidligere. Det koster noe å lese det dere skriver, og det gir med nesten ingenting lenger. Selv ikke når det er positivt og oppmuntrende ment. Det folk skriver eller sier opplever jeg som en slags krav, et imperativ, en beskjed om eller en ordre om å stille opp, gjøre noe, komme meg i gang og ut i verden, være slik jeg har vært. Jeg er ikke det.
Jeg orker heller nesten ikke å snakke med noen om noe som helst lenger. Hva skal jeg eventuelt snakke om ? At jeg sitter her i en slags underverden, i en formørket nedre verden, dag etter dag etter dag. Passiv….uvirksom…folkesky…..i en bakevje…..mer og mer som en slags zombie….hverken utstøtt eller i eksil….hverken syk eller frisk….hverken levende eller døende. Verken stolt eller flau. Helt utenfor normale kategorier. Riktig, jeg vet ikke lenger hva jeg er og hva jeg skal snakke om. Ord blir fattige når de skal beskrive denne formløse fattigdommen. De kan også bli som varme poteter. Som penger man ikke har. Som knust glass. Som spiker. Som en brennmanet i sjøen når man vil bade. Det er vanskelig å ta slike ord i munnen. Nei; den forlegne sannheten er at jeg orker dessverre ikke ta telefonen fra dere. Orker ikke å snakke eller forsøke å si noe. Som oftest vet jeg jo hva dere vil si, og hva jeg selv kommer til å si. Det meste er allerede sagt. Eller kan ikke sies. Det bør kanskje ikke sies.
Jeg har ikke funnet mye om tilstanden min i den psykologiske faglitteraturen. Ikke har jeg lett noe særlig heller. Men jeg har ide om at Søren Kierkegaard av en eller annen grunn visste noe om disse tingene, i allefall skjønte han at folk som er inne i det rommet som jeg er kan begynne å lage en slags nytelse av sin egen elendighet. Det er når han beskriver de ulike posisjonene i det ‘estetiske’ mentale universet – for ifølge Kierkegaard er det subjektive virkelighetsrommet som mennesket bærer med seg innrettet som en slags scene med mange dramaturgiske posisjoner og aktører – en av disse posisjonene eller indre aktørene er det han kaller det estetiske eller nytelsesopptatte. Den tungsindige estetiker, og det er vel denne posisjonen jeg står i fare for å reprodusere om jeg ikke passer meg. Denne lavstemte estetiker sier at «livet er blitt meg en besk drikk, og dog skal den inntakes som dråper, langsomt, tellende.»  Han fortsetter langs samme sporet - man skulle nesten tro dordene kom fra meg: «Min sjel er så tung, at ingen tanke mer kan bære den, intet vingeslag mere løfte den opp i eteren. Beveges den, da styker den kun langs hen med jorden som fuglens lave flukt, når det blåser opp til tordenvær. Over mitt indre vesen ruger en beklemmelse, en angst, som aner et jordskjelv.»

Jeg kan være nede i gjørmen, men jeg er såpass orientert at jeg fortsatt kan passe meg for å begynne å iscenesette slike indre posisjoner uten å skjønne det selv.

Det kjennes om det indre limet som gjør at jeg holder fast ved folk og det sosiale livet er blitt borte. Jeg holder ikke fast ved noe som helst lenger. Ingenting kleber ved meg, det passerer meg uten å festne seg. Endog ting som har festnet seg godt i løpet av årene og som utgjør min livshistorie begynner å løsne, det slipper taket. En etter en faller de av og vekk, som når noe faller eller blir kastet ut i sjøen fra et skip i bevegelse. Til sist blir det igjen en tomt skip. Et navnløst spøkelsesskip uten mannskap og uten last.
Det virker som om jeg bare ser ryggen på folk. Jeg tror ikke at de har vendt meg ryggen med vilje. Men alle viser meg ryggen, ansiktene ser jeg ikke lenger. Jeg ser aldri ansikter, jeg husker ikke ansiktene på folk. Alle er opptatte med tingene sine. Jeg er på vei et annet sted. Å ferdes på egen hånd så lenge i ukjent territorium får følger. Det gjør noe med en. Jeg merker at jeg i et par-tre år uavlatelig har virret rundt og rundt i et fullstendig ukjent indre område. Tiden stoppet uten at jeg merket det. Alle dager er like, jeg lever hele tiden en og samme dag. Jeg kjenner ikke verden igjen. Vet ikke hvor jeg er. Vet ikke hva jeg holder på med. Jeg er rammet av en orienteringslidelse. Mitt indre kompass er i ustand. Det har gått i spinn. Jeg orienterer meg som et primitivt insekt. Bevegelsene mine styres som en slags taksis der det finnes to retninger; en mot det svarte fargeløse, en mot det hvite og lyse, med alle livets tenkelige farger. Imellom er alt grått, et ingenmannsland. Jeg finner ikke retningen, jeg blir gående i mellomrommet, vandrer i ring, frem og tilbake. Jeg er på villspor, ingen veier fører videre, jeg kommer ikke ut herfra. Jeg tviler, ja jeg er i tvil om det meste, om valgene jeg gjorde og følte at jeg måtte gjøre og som har ført meg hit, jeg er usikker på om de var av det gode. Jeg dristet meg til å ta en farlig bestemmelse. Jeg måtte gjøre det. Det er lett for dere å være kritiske på akkurat dette punktet, dere er trygge og kan holde på med det dere alltid har holdt på med. Jeg følte at jeg måtte tpøve å finne ut av ting, de nye tingene, være åpen og ta imot det som kom. Jeg ville la være å sette meg til motverge. Gi opp med å protestere, bare la ting skje, gi mykt etter og følge føyelig med. La meg falle og la fallet gå sin egen gang. Herregud, jeg liker egentlig ikke å innrømme det som kommer nå; benytte en av de få anledningene som et menneske har til å komme seg løs, løsne båndene til virkeligheten og til selvbildet som en er fanget av, som jeg holdes fast av og i, ta det som kom og gi meg selv mulighet til å finne nye veier, lete i meg selv, oppdage mine dypeste grunner eller konstruere mine egne dypeste grunner. Om slike finnes. Rive meg løs fra mine egne tyngdekrefter og komme meg ut i det frie vektløse rommet. Ja, jeg hører nesten tankene dine; dusteri, den reneste galskap, forsinket hippieinnbildning – hva kan man ellers si til dette drømmeriet. Men jeg slipper å høre på dere; det er ingen drøm lenger. Det er et stykke realitet som pågår; jeg er allerede der ute i rommet, revet løs fra tyngdekraften, svevende, vektløs. Her har jeg tenkt å bli en stund. Det er mulig at jeg ikke har noe valg, at meg må fortsette å være her.
Egentlig er det unødvendig å tvile. Jeg vet at valgene var gale, alle slike ville valg er gale, utenom det å dø finnes det ingen brukbare utveier fra den ordinære tilværelsen og dermed ingenting man kan velge. Nei, jeg vet da det. Å dø er når det kommer til stykket ingen utvei. Heller ikke lottogevinster. Det er ikke engang sikkert at jeg har kommet hit jeg er som følge av mine egne valg. Det føles nesten som en skjebne, noe uavvendlig, som måtte inntreffe samme hva jeg foretok meg. Tanken på en utvei fra utveien ligger der enda, sammen med den konstane murrende fortvilelsen, men den er blitt mye svakere, nesten utvisket. Hva blir igjen til slutt ?
Jeg er der jeg er. Jeg har mistet alt, Meg selv, helt sikkert – jeg har definitivt tapt meg selv. Jeg er igang med en uendelig og ørkesløs vandring gjennom ulendte ødemarker, Jeg kjenner ingen, ingen er kjente for meg. Langsomt og nølende roter jeg omkring i et infernalsk trøstesløst landskap fyllt opp med nakne tause og stumme veiskilt. Ingenting er skrevet på dem, de opplyser ingenting, her finnes det ingen veier, ingen retninger; å spørre seg fram er vanskelig når jeg ikke lenger skjønner hva folk snakker om. Folk skjønner ikke hva det er jeg vil spørre dem om, de vender bare ryggen til meg og lister seg vekk. Hva skal de svare denne forkomne villsjelen, alt ligger der tydelig og klart for dem. Jeg strever meg fram med den største usikkerhet, steg for steg, snubler og vakler og ramler og reiser meg opp igjen, hiver etter pusten, jeg kjenner mitt stadig trøttere hjerte dunke med tunge motløse slag, angsten som har tatt tak i magen, jeg hører tankene mine som hvisker at jeg må finne en måte å gi meg på, jeg må ta til vettet; jeg får stadig oftere lyst til å ta en lengre pause, gi litt opp, men så fortsetter jeg allikvel på samme måten; videre. Hver eneste våken dag, på egen hånd. Det finnes ingen hvile i søvnen, jeg fortsetter på samme vis når jeg sover, det sies at søvn er en slags død, en petite morte, men selv ikke da finner jeg noen fred, søvnen er død man kan våke i og som man hele tiden våkner fra.
Hva er poenget ? Mot hva, for hva, for hvem, hva er vitsen ? Når man i allefall er nesten ferdigkjørt ? Jo, det er sant; jeg aner gradvis litt mer om hva dette handler om, tror jeg. Jeg kan ikke si at jeg vet det, det gjør jeg ikke. Men jeg har en svak anelse om at dette bare er begynnelsen, at det er langt igjen, det er bare å fortsette, selve fortsettelsen er akkurat nå det vesentligste. Videre, videre, ikke se seg tilbake, ikke jakte på nye utveier og løsninger og pauser, ta det som kommer, fortsette uten opphør, ikke tenke på noe annet enn å fortsette. Lære seg å godta det som er som den veien en må gå, se den veiløse veien, skjønne at veien nettopp er den ikkeveien en ønsker seg bort fra hele tiden til tryggere ruter.
Etter en lang vandring rundt og rundt, frem og tilbake, mer og mer i full forvirring har jeg sant nok pådratt meg en følelse av overveldende tretthet, av å være oppbrukt, det kjennes som om jeg er rammet av og blir trykket eller dratt ned mot jorden av en tyngende allestedsnærværende kraft. Jeg har lyst til å kaste av meg alt for å føle meg lettere, klær, sko, hud og hår, hele kroppen, tankene, følelser, alt jeg er; jeg kaster gjerne alt bare for å slippe å bli trykket flat ned mot jorden, for å komme løs. Som en annen martyroid Bartolomeus kjenner jeg den vanvittige lengselen etter å bli flådd levende, kle huden av kroppskjøttet og komme meg naken ut i det fri. Etter 60 leveår og snart 21690 halvt glemte levedager har jeg pådratt meg en svær overdose av normalitet, av hverdager, av saklighet, av snusfornuftighet; denne måten å gå gjennom livet på ble av seg selv for mye, det nådde sine egne grenser, det gikk i stå av seg selv, som en motor som etter hundretusener av km’er med ett bryter fullstendig sammen over det hele av en endelig metalltretthet og sier stopp. Etterpå er det stille, ikkeliv.
Hva betyr det om bortkomne folk som meg selv ønsker å berette om andre perspektiver på dette livet, på det å leve, om vi vil fortelle at vi har lagt merke til noe annet, at vi har en annerledes livsfølelse, og lignende subjektive fornemmelser. Dere der ute i det normale livet har mistet evnen til å oppfatte og å ta slike budskap for det de er, dere har mistet evnen til å forholde dere til dem. For dere er det jeg beretter en slags ugress eller skadedyr, en slags mental smittesykdom som man må komme seg vekk fra. Dere vender dere instinktivt vekk, vet ikke bedre enn å betrakte dennslags som overflødig slagg, i beste fall som symptomer på noe annet, psykiatriske plager og som tegn på at man har rotet seg bort fra den overveldende og formidable normalitetens herligheter. Og så aner dere ikke engang at det er dere som er på villspor, fanget av en slags benektelsens slør, en forfalskning. Akk ja, hva kan man egentlig forvente av folk som er så oppslukt av sin egen daglige tanketomhet at de ikke oppfatter at livet rommer ekte ødemarker, som ikke oppfatter forskjellen på det å gi opp og det å skrive om følelsen av å ville gi opp, av å måtte gi opp ?
Betrakter en de siste par-tre årene mine utenfra virker det kanskje mest som jeg har stått totalt stille, stagnert, gått i stå, stoppet opp og gitt meg for godt. Trukket meg inn i en tilstand der lite eller ingenting skjer. Det er jo et vis slik det forholder seg. Mange dager skjer det ingenting. Absolutt ingenting. Tiden står faktisk stille. Ingenting foregår. Dagene går ikke lenger. Alt bare er. Mitt gamle aktive liv har bit for bit avviklet seg, sneket seg vekk, ja, for det er slik det har foregått, det har gått av seg selv mer enn noe jeg har villet, mitt gamle liv har bit for bit ramlet sammen som et skjørt korthus. Jobb, venner, reiser, optimisme, kroppslig fungering, alle har stukket av. Hva har jeg igjen ? Hva sitter jeg tilbake med ? Ute av jobb, ute av stand til å gjøre en hvilken som helst jobb, ute av stand til å løse mange enkle hverdagslige oppgaver, nå i mai måned maktet jeg ikke engang å fylle ut de nesten ferdigutfyllte ligningspapirene mine engang. Noen dager forsinket, en uke ut i juni, tok jeg meg sammen – overraskende nok, og ringte tilslutt til ligningskontoret lenger ut i fjorden og ba om hjelp; jeg mumlet inn i mobiltelefonen at jeg har jobbet med å hjelpe folk et langt yrkesliv, nå trenger jeg at noen kan hjelpe meg, jeg mumlet det til et overraskende hyggelig damemenneske der ute på ligningskontoret. Hun ba meg komme for å se på sakene over helgen. Jeg er nå uten normale forbindelser med virkeligheten, utenfor alle former for aktivitet og sosial kontakt, uten deltaking i vanlige velsmurte sosial kretser. Det som står igjen er, ærlig talt; det vet jeg ikke. Det er ikke mye. Jeg vet ikke hva jeg har igjen, men livet mitt fortsetter allikevel, det fortsetter av seg selv, stille og tregt som en gyllenbrun og mørktonet brakkvannselv som flyter gjennom flokete kratt og buskklynger i et fjerntliggende ødslig myrområde. Dystre skyggeaktige og harde skapninger sirkler langsomt omkring nede i dypet, jaktende på bytte, på øyeblikk av svakhet, på sårbarheten.
Jeg rusler og vakler videre så godt jeg makter. Men jeg har en fornemmelse at jeg har kommet på avveier. Jeg greier ikke lenger å orientere meg skikkelig. Jeg vet ikke lenger i hvilken retning jeg beveger meg. Allikevel; for meg oppleves denne bortkomne perioden ikke utelukkende som stagnasjon, jeg kjenner riktignok ofte angsten og en slags nedverdigelse over ikke lenger å være meg selv, oppegående, den jeg var og har vært gjennom tiår. Det var ikke bestandig noe særlig å skryte av, de skal være visst, men det så iallefall ut som en slags bra liv sett fra utsiden, i det minste var det utrustet med god kamuflasje. Når den faller bort, da står en naken igjen, eksponert for alt og alle. Kamuflasjen er mye viktigere enn det den kamuflerer. Når en ikke lenger kan dekke seg til, da er det ikke lenger noe å dekke til, da står en der og kan ikke annet. Å fungere er å kunne dekke seg til, å ha evne og mulighet til å kamuflere seg. Når kamuflasjen faller, blir borte, står en ikke bare naken igjen, men fullstendig gjennomsiktig med sine mangler og svaheter som er den reneste provokasjon i det sosiale spillet. Nakenheten er ikke det verste, det er gjennomsiktigheten til det som ikke tolereres som kjennes verst. Som gjennomsiktig føler en seg utålelig ubrukelig, en provoserende ubrukelighet både for seg selv og andre. I en annen og hardere epoke hadde jeg visserlig vært på vei inn i undergangen. Kanskje er jeg på vei dit i allefall ? Hvem vet vel hvorhen min tilfeldige vandring langs disse ukjente glemte veiene og bakgatene kan føre meg ? Men som sagt, jeg har på samme tid vandret eller vaklet en viktig etappe i disse årene, muligens er det flere ulike etapper jeg har lagt bak meg, det har jeg ikke oversikt over enda. Jeg er ikke engang ferdig med å rusle gjennom den siste av dem, og vet heller ikke hvor langt det er igjen av dette stykket. Det er som om livet mitt har revet seg løs fra den ytre konstruksjonen det vanligvis foregår innenfor, det har løsnet alle koblingene som tidligere bant det fast, holdt det sammen; nå forløpet det helt på egen hånd, i sitt eget lende, uten normale veivisere og tidsangivelser. Uten noen som helst tidsregning utover den grunnleggende at dagene går og blir uker og måneder og år. Jeg kan bare forsøke å henge med, så lenge jeg våger, finne frem dit livet mitt selv finner veien. Jeg uroer meg nesten hele tiden, av og til er denne uroen plagsom intens, jeg må bruke hele dager på å avlede og mildne og mestre uroen, jeg er bare så lite vant til denne usikre måten å ta seg fram på, jeg frykter at jeg er kommet ut av kurs, er på villstrå, er på tur til steder ingen som er ved sine fulle fem ville ønske å komme.
Sykdommen og behandlingen og alt det andre den førte med seg på jobben og i livet mitt har selvsagt vært en kjedelig påkjenning, en trussel, et nederlag og en nedverdigelse; ja, noe jævelskap for å si det som sant er uten at det sier mye. Jeg ville helst vært hele greia foruten, men slike ting er ikke noe man har anledning til å velge seg bort fra. Selvsagt forsøker man å snu seg bort, benekte ubehagelighetene og komme seg unna på et eller annet vis. Jeg har i allefall forsøkt så godt jeg kunne å vri meg løs fra den sviende bitre og brutale kroken, men til slutt er jeg innhentet av det man ikke kan snike seg unna. Det står der utenfor døren og venter tålmodig og bestemt, er ikke til å rikke. Skjebne er skjebne, du får bli med. Det er slik tingene er innrettet for alle. Tiden din er ute og tiden er inne. Nå er det din tur. Pausen er over. Du har hatt din tid og dine sjanser. Men jeg har så mye jeg skulle ha gjort, ting jeg aldri har hatt tid til å gjøre ? Det handler ikke om det, man har gjort det man har gjort, det er alt som er, mere er det ikke å si, basta ! Du må komme. Vi skal videre. Hvorfor, og hvor ? Jeg spør og holder meg skikkelig fast, har ikke tenkt å bli med på noe før jeg har fått svar. Det er mange spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. Men svarene kommer aldri, det har ikke noe med det å gjøre. Tiden min er kommet, og da er det ikke mer å spørre om; vi må videre, hvorhen vil vise seg. Ingen spørsmål og ingen svar, bare det ubøyelige og imperative krav om å følge med. Jeg vet at jævelskapen i livet samtidig har en nytteverdi, så man må passe seg for å ta bort eller ønske vekk all jævelskap. Vi trenger den sårt, selv om det verker og svir og smerter, selv om den er uutholdelig vond. Ramler man først uti den stygge strie elva og det store fossefallet kommer nærmere og nærmere, uten nåde, så må man bare la seg flyte med og forberede seg på det som kommer og håpe det beste. Jeg er på et vis blitt et annet menneske etter det store fallet. Nei, det er selvsagt galt å si det på den måten. Ingen kan bli et annet menneske, det er like godt å slå det fast. Heller ikke jeg. Selvsagt ikke, det var en forsnakkelse.
Hva har da skjedd, hvordan kan jeg si det på en riktigere måte ?
For det første, og dette er det ikke lett å skrive; jeg er et skadet menneske. Jeg innbiller meg ikke å bli forstått når jeg skriver noe slikt, ingen er ødelagt vil dere si med den vanlige selvsikre minen som bare avslører at dere aldri tviler på noe av det dere selv tenker og tror. Men, det er det grunnleggende faktum; jeg er ødelagt. Ute av stand, ubrukelig til mange, altfor mange ting. Det er akkurat her jeg må beynne, akkurat i dette ene avgjørende arkimediske punktet. Ødelagt. Dette vil jeg slå fast, helt definitivt, en gang for alle. Herom skal det ikke være noen som helst tvil. Jeg er beskadiget i meg selv, i mitt eget vesen, som meg selv. Helt inn til roten av mitt vesen og min eksistens her på jorden. Her vil og må jeg finne min nye begynnelse, om det i det hele tatt finnes en ny begynnelse. Bortsett fra dette første faktum er det også mulig at jeg er i ferd med å dø en annen slags død enn den jeg har ønsket meg. Jeg er ikke helt fornøyd med denne formuleringen; den høres ikke bra ut; det er riktigere eller bedre å si at jeg i virkeligheten alltid har følt meg udødelig og at denne innbildningen er i ferd med å miste litt av taket på meg. Det er altså mulig at jeg er under angrep av og langsomt blir erobret av grådige ekspansive dreperceller som før eller senere når målet med å ta livet av meg. Det kjennes slik ut. Det er antagelig ikke målet til disse agressive cellene, men det blir tilslutt resultatet av det de holder på med. Dette vil jeg selvsagt få vite mer om den nærmeste tiden, når jeg får svar på de prøvene som er tatt. Men i mellomtiden er jeg blitt skadet og ødelagt og ubrukelig, både kroppslig og mentalt. Satt tilbake til et slags utgangspunkt, der alle ting begynner. Eller slutter, for den saks skyld. Jeg er satt tilbake, ikke bare av denne kjedelige sykdommen, men like mye av behandlingen og av alle de følgene dette har hatt for meg som person og for livet mitt. Kanskje mest av dette siste. Jeg er i dag sterkt redusert og mye av det jeg har drevet med som psykolog og i livet ellers makter jeg ikke lenger, det ligger helt utenfor min rekkevidde. Det har tatt tid for meg å innse dette, lang lang tid. Det har skjedd motvillig, nølende. Det er vanskelig å innse slike ting når man tror og ønsker at man er som før eller at man ganske snart kommer til å bli som før igjen. Men nå har jeg nådd fram til og godtatt denne erkjennelsen, at jeg er et forandret, redusert menneske. Hva så, hva innebærer denne innsikten for meg og for livet mitt ? Er det noe å mase med, å rope ut til alle ? Verden er og har alltid vært fyllt opp av skadde, av alvorlig skadde mennesker, som fra fødselen eller underveis i livet har mistet ben og armer og evner og syn og seksualdrift og alt som det er mulig å miste uten at livet selv går tapt. Livet er ingen menneskelig velferdsforening, det følger ikke menneskelige eller moralske eller kosmetiske oppskrifter. Hva slags poeng er det da i å komme med nok en traurig nedgangsberetning ?
Her vil jeg komme med en for meg helt uvanlig ting, en advarsel; ja, jeg mener det, en advarsel. Jeg har svært lite til overs for våre dagers forfalskende dyrkning av alle slags optimismer som handler om overvinnelser av sykdom og nederlag og motgang. Alle har funnet veien til helse og frelse, noen løper, noen går, noen synger og danser, andre masserer og berører, og noen bare tror og innbiller seg ut av elendighet og sykelighet. Mange finner behandlingen og terapien som virker, alt ender godt til slutt som en dansk kvinnelig pilegrimsprest i Nidarosdomen som jeg har blitt kjent med bruker å si det. En verbal refleks, hun tror ikke på det selv.
Vår tids forherligete terapeutiske kode passer ikke for meg og min elendighet; jeg er ikke optimist, jeg håper ingenting, jeg har ikke tenkt å oppføre meg som om jeg er min egen Snåsamann, jeg har ikke overvunnet noe, jeg har ingen seire å se tilbake på. Jeg er ikke noen moderne sykdomshelt som har lidd av depresjon eller sjenanse eller alkoholmisbruk og har funnet terapien som virker og bekjempet og lagt dette bak meg og kommer tilbake til det normale livet som noe stort og vellykket. Jeg har ingen eksemplarisk og tilbakelagt eller avsluttet sykdomshistorie å fortelle i et eller annet populariserende psykiatrisk eller medisinsk magasin som man får levert på nettet eller i posten og som promoterer den lyse optimisme og helteaktige kampen mot lidelser og plager og nederlag. Alle ting har sin terapi, alt har sine løsninger, alle lidelser har sin rette behandling, alt ender godt bare man er heroisk nok og står på, som det heter. Tvert imot, for meg gjelder det bare en eneste ting, det er min paradoksale seier, den seieren som viser at jge er uovervinnelig, og det er at jeg har tapt, jeg orket ikke noen form for kamp, jeg har latt meg flyte med, jeg har falt gjennom, jeg har gitt opp og har tenkt å fortsette med det like til jeg er ferdig. Til jeg har vunnet. Jeg har vært nede for telling, jeg er fortsatt nede for telling og finner meg godt til rette med det. Jeg liker faktisk meg selv i denne litt nedoverbøyde og kuete posituren. Knelende. Ydmyket, uovervinnnelig. Jeg har det jeg har, jeg er den jeg er, jeg er hverken kurert eller helbredet eller tilfrisknet eller tilbake på arenaen, på jobb, fit for the old fight. Jeg har trukket meg, fått nok, har lagt ned våpnene. Den gamle hankatten min, Oddmar, fikk skikkelig juling her i vinter av et eller annet rovdyr. Før jeg forsto hvor alvorlig skadet han var, gjorde han noe han aldri har gjort tidligere; han krympet seg mer og mer sammen i en underlig ydmyk stilling før han forsvant dypt inn under sofaen, helt inn til veggen og lengst mulig vekk fra folk. Der ble han liggende og hadde tenkt å bli liggende helt til jeg forstod at jeg måtte hente han fram og bringe han til dyrlegen for et nødvendig inngrep. Han er fortsatt i live og full av livsmot. Det er denne slags nederlagsvei som passer for meg meg, den vil jeg gå, den fører meg dit jeg ønsker å komme. Så kan andre la seg rive med eller forføres av heltedrømmer og overvinnelsesretorikk, dersom de foretrekker det. Det har jeg fått nok av.
Jeg ris av en mare, jeg undergår en slags eksistensiell utsultning uten å vite hva det kommer av. Av og til føler jeg meg som en ‘muselmann’, fangene i de nazistiske dødsleirene som bare svant hen. En Muselmann beskrives på følgende måte:
“Ekstremt tynn, uklare øyne, apatisk, trist ansiktsuttrykk, gråfarget hud som så ut som hardt papir. Håret var grovt, grånet og gikk lett i stykker. Hodet virket langstrakt, kinnbenet og øyehulen var svært markerte. Men også den åndelige,intellektuelle og følelsesmessige aktiviteten var radikalt redusert. Fangen mistet hukommelsen og evnen til å konsentrere seg. Hans bevisthet var bare rettet mot mat. Sultfantasier dekket over den fryktelige sulten. Han oppfattet bare ting som lå rett foran øynene og hørte bare når ordene ble skreket høyt. Uten motstandsevne ble han banket og slått. I den siste fasen følte han ikke engang noe sult eller smerte mer. ”Muselmannen” omkom fordi han ikke kunne fortsette. Han var symbol for massedød, sultedød, være overlatt til seg selv, sjelens død, et levende lik.”
Natt og dag, dag og natt; jeg kjenner at jeg er smittet av noe; et mental virus eller en giftig parasitt. Jeg aner ikke hva det er. Et blinkende sort lys forfølger meg hvert eneste lite øyeblikk, jeg vet ikke om det er mørke eller lys som plager meg, eller begge deler. Hele tiden dette ene, som jeg ikke kommer bort fra:
En sykelig transcendental følelse av å være forsvunnet, eller kanskje mer at jeg er i ferd med å forsvinne.
Ikke en hvilken som helst forsvinning; det er noe som er annerledes og uforklarlig. Det underlige med denne forsvinningen er at den pågår hele tiden, den tar ikke slutt, det er en slags kontinuerlig og uendelig forsvinning uten endepunkt. En stund trodde jeg at den kom til å gi seg, at det dinnes et sluttpunkt, en gang ville jeg være forsvunnet og det var over. Da fikk jeg fred. Det er ikke slik. Dette er en annerledes forsvinning, en ny type forsvinning som ligger utenfor normale begreper. Den fortsetter som om jeg skal holde på med å forsvinne så lenge jeg lever, uten å få lov til å forsvinne for godt. En omvendt narsissisme, en slags grenseløs selvforminskning og selvforakting?
Samme hva jeg gjør er det der; et indre åpent sår. Jeg er utstøtt av meg selv. En forbannet fornemmelse av avstand til alt og alle, av fravær, av sosial vektløshet. Av å være merket av ingenting. Følelsen tiltar, den øker, den spiser meg langsomt opp innenfra og utenfra.
Mest i form av en vag ubehagelig anelse.
Andre ganger treffer den meg som et voldsomt slag; jeg stivner i overveldende skrekk. Ikke vanlig hverdagslig skrekk, for en knurrende bikkje eller innbrudd om natten. Nei, noe uforståelig, noe umåtelig sterkere. Hverken mer eller mindre, en absolutt overveldende skrekk. Som om jeg står her helt på egen hånd, konfrontert med noe overmenneskelig, noe som ikke er av denne verden. En illevarslende, brennende busk i ødemarken.
Jeg merker at jeg er rammet. Jeg merker at jeg kan ha vanskelig for å holde meg oppreist.
- Hva kan jeg gjøre? Hele tiden mumler jeg repeterende til meg selv; – Hva faen er dette? Hva foregår, hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Jeg merket først at tilværelsen bleknet. Jeg vet det høres underlig ut. Jeg var ikke engang sikker på om det var tilfelle. Om jeg bare innbilte meg det. Hvordan kan verden begynne å blekne, tenkte jeg? Men allikevel tok jeg meg ofte i å føle at tilværelsen ble mattere og blekere; at til og med jeg selv bleknet. Selv om det skjedde gradvis, virket det inn på meg. Hvem ønsker å blekne? Jeg begynte endog å ta kunstig sol for å motvirke følelsen. Under en ferietur på Tenerife ble jeg et øyeblikk sikker på blekningen. En morgen jeg gikk ut på verandaen for å se utover landskapet og havet der ute merket jeg at en underlig blind følelse var kommet inn i øynene mine; fargene var borte eller i alle fall svekket; alt jeg så på hadde fått en grå tone eller kanskje nærmere en brun tone. Det lignet et slør som lå over virkeligheten. Et lite øyeblikk var jeg helt sikker på at noe foregikk med meg. Samtidig reagerte jeg ikke noe særlig; jeg kjente en blek likegladhet.
Senere tvilte jeg selvfølelig igjen. Det er jo velkjent at skyer av gul ørkensand fra Sahara ofte legger seg over de kanariske øyene.
Det var slik det var; bortsett fra fornemmelsene av blekning visste jeg egentlig ikke noe sikkert. Men følelsen var ikke til å ta feil av. En slags svekkelse og utydelighet rammet eksistensen min. Den tok ubønnhørlig over alt. Ikke med ett slag, plutselig. Nei; stillferdig, snikende. Litt etter litt; farger ble svakere, følelser ble mattere og mattere, jeg selv og min person gjennomgikk en sakte degradering og svant etterhvert mer og mer hen. Jeg gikk til side når jeg møtte folk. Folk tok mindre og mindre notis av meg. De svarte ikke om jeg snakket til dem, de så ikke når jeg hilste på dem. Jeg likte ikke lenger å gå inn i butikker; det virket som om betjeningen ikke la merke til meg. Jeg fikk jo aldri betale. Likeens på restauranter, jeg kunne bli sittende i en uendelighet før jeg fikk servering. Det hendte at andre bare forlot rommet på møter slik at jeg ble sittende alene ved det store møtebordet med tomme stoler rundt meg. Ingen ubesvarte anrop på telefonen, ingen meldinger. Hva skal jeg med eposten når ikke mottar noen epost?
En ting er at jeg med årene er blitt langsynt og at jeg hører litt dårlig. Det er forståelig. Det er ikke forståelig at stemmen min lød svakere eller veikere. Endog kroppslig merket jeg massen forsvinne, jeg ble tynnere og magrere uten at jeg gjorde noe for det. Beinbygningen og blodårene ble synlig. Jeg kunne føle skjellettet like under huden.
-Nei, nei! Jeg det var ikke snakk om noen slankekur! Det har jeg aldri bedrevet med!
Det lignet kanskje litt på anoreksi. Jeg kjente et indre slektskap med anorektikere; en gang kom jeg på at jeg kanskje led av en slags eksistensiell anoreksi. Jeg hadde ikke spisevegring; som allerede sagt slanket jeg meg selvsagt ikke. Det var noe helt annet. Noe jeg ikke kjenner eller forstår og ikke vet hva heter tok seg inn i min tilværelse. Nesten som om noen eller noe fikk tak i brukernavnet mitt og passordene og begynte sitt eget spill med meg. Det hendte at jeg våknet midt på natten med en eneste tanke i hodet; at jeg av ukjente krefter var blitt tildelt en spesiell skjebne. Et spesielt skjebneforløp har tatt over livet mitt. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.
En annen natt dukket det merkelige ordet ostrakisme opp i hodet mitt. Tanken surret rundt der inne i det forvirrete hodet mitt:
-Kan jeg rett og slett ha blitt ostrakisert?
Ja, det er faktisk tilfelle. Jeg fikk for meg at det kan ha foregått en hemmelig kampanje eller avstemming et eller annet sted i samfunnet der et ondsinnet usynlig flertall har besluttet å forvise meg; tilstrekkelig mange har skrevet navnet mitt opp på potteskår og dermed landsforvist meg til langsom forsvinning og usynlighet. Jeg kan innrømme det med en gang. Egentlig er det ikke overraskende at jeg begynte å drømme om ostrakisme. Jeg utviklet en periode en slags teori om nødvendigheten av ostrakisme som en demokratisk mekanisme for å sikre menneskelig balanse og likhet. I våre dager er dette en negativt ord. Vi innbiller oss i vår forfeilete humane idealisme at man bør ikke behandle folk på denne måten. Jeg er helt uenig i dette. Ostrakisme er potensielt en god institusjon. Vi trenger mye mer av den. På samme måte som vi trenger rettsvesen og et straffesystem for å holde nede lovbrytere – dette er rettet mot fattigfolk og tapere – så trenger vi et parallelt sanksjonssystem for å hemme og holde nede sosiale vinnere og egotrippere; alle slags overdrevet oppmerksomhetssyke og maktbegjærlige folk. Det var demokratene i Aten som først skjønte at velfungerende og gode samfunn har behov for en ordning med ostrakisme for holde maktbegjærlige og storhetssyke mennesker i sjakk. Jeg er av den oppfatningen at de kloke atenerne praktiserte en levende og ekte likhetsprakis seg imellom, de hverken aksepterte eller tålte at enkelte forsøkte å ta seg til rette overfor andre. De mente og trodde på likehetstanken, basta! Da var det en enkel metode å skrive noe på et potteskår eller en ostracon slik at vedkommende ble påtvungen en timeout. Det er lett å se hva som skjer når et samfunn blir uten slike mekanismer. I tomrommet som oppstår når en ikke kan bruke ostrakisme for å dempe dem tar grådige og begjærlige eliter og rikfolk og kjendiseriet fullstendig overhånd. He?regud; kan det virkelig være noen som greier å leve med den patologiske tilstanden vi har nå form tiden. Nei; tilbake til Aten; la oss få ostrakismen tilbake! I mitt tilfelle er det derimot snakk om en annerledes og mer ondsinnet snikostrakisme.
Jeg har vært innom andre muligheter.
Jeg har hørt at det i hver levende celle er innebygd et visst antall celledelinger; deretter er det slutt. Helt av seg selv begynner den å visne hen og dø. Kanskje er det som hender meg noe lignende; jeg har uten å vite det brukt opp eller annet som er avgjørende for hvorledes mitt sosiale liv arter; deretter er det over, jeg forsvinner rett og slett. Jeg har jo ikke akkurat sagt nei takk til alt sammen.
Først viste det seg gjennom små og ubetydelige forandringer. Deretter mer og mer tydelig, på flere og flere områder av livet mitt. Jeg som alltid har elsket diskusjoner fikk mindre og mindre å si. Jeg sa mindre og mindre. Når jeg snakket kjente jeg at jeg egentlig kunne ha tidd stille; jeg hadde ikke noe på hjertet eller det var omtrent som om det ikke lenger var jeg som snakket. Det var samtidig mindre å snakke om. Alt er jo sagt allerede. Det førte til at jeg sa mindre og mindre, uten at det i og for seg gjorde så mye. Mange ganger er det en fordel. I våre dager snakker folk altfor mye. Snakkemaskinene går på tomgang. Alle har glemt kunsten å holde kjeft. Alle har et eller annet de ønsker å fortelle. Folk fyller omgivelsene med det tomme ustoppelige pratet og snakkingen sin, et plagsomt uvær av logorrhea ligger over verden. Kan dere ikke bare holde kjeft et eneste lite sekund!
Det kom fra alle kanter. Jeg ble omringet eller omsluttet av en følelse av fravær som forfulgte meg hvor enn jeg gikk og sto.
Uker, måneder, flere år har gått siden de første bittesmå tegnene. Jeg hadde et lønnlig håp. Kanskje ville det gi seg. Gå over.
Det fortsetter. Jeg forsvinner hele tiden mer og mer. Hvor langt kan det gå? Hvor mye gjenstår det før det er slutt og jeg er helt forsvunnet?
Det verste er kanskje denne følelsen av ukjent skjebne; at jeg ikke har den ringeste anelse om hva dette innebærer. Hva er det egentlig som foregår? Jeg har ikke hørt om andre som er utsatt for noe lignende. Folk holder seg vanligvis med helt ordinære og velkjente plager. Panikklidelser, sosial angst, kronisk trøtthet, utbrenthet, depresjoner, ustabilt følelsesliv, bryst- og prostatakreft, trøbbel og mobbing på arbeidsplassen. Jeg ser med misunnelse på folk som omgir seg med velkjente lidelser som man kan snakke om og nesten slå om seg med og skryte av at man har pådratt seg. Om noen sliter med en ukjent eller dårlig forstått lidelse kjemper de en hard kamp for å spre kunnskap om det og få den akseptert. Å lide er et adelsmerke. Men det må være i form av en kjent sykdom eller lidelse.
Jeg har ingen slike muligheter. Jeg plages ikke av normale velkjente ting. Jeg har ingenting å vise frem. Jeg kan ikke bruke plagene mine som skjold mot en hard verden. Utenpå og sett fra utsiden virker jeg fullstendig frisk og normal.
Det hjelper bare så lite hvordan ting ser ut når en befinner seg midt inne i et virkelig mareritt. Jeg rammes av et omseggripende fravær. Jeg forsvinner rett og slett, det er den enkle sannheten det dreier seg om.
-Skrekk og gru! Hva handler det om? Hva ligger bak? Er det et nederlag, et tap, en slags undergang? Har jeg gjort noe utillatelig, har jeg rett og slett syndet? Sitter det noen innforjævlige Guder eller demoner et sted og har dømt meg; til bortvisning og eksil og absolutt fravær?
Jeg spør og grubler; samtidig forsvinner jeg langsomt. Det er selve måten jeg befinner meg på for tiden, den varer ved nesten uavhengig av hva jeg finner på. Alt jeg foretar meg synes å bidra til at jeg forsvinner enda litt mer. Veien jeg er i gang med er enveiskjørt. Muligens befinner alle seg på enveiskjørte veier; du også, hvem vet, jeg aner ikke. Det er ikke min sak. Jeg er mer enn nok beskjeftiget med mitt eget tilfelle. Du får tenke over det selv. Jeg tenkte aldri over slike ting tidligere. Det er bare nå jeg har eller er besatt av denne forsvinningsfølelsen. Det er vel en slags stemning, det også.
Forsvinningsfølelsen inntar en så enerådende plass i mitt emosjonelle landskap at det er naturlig for folk med passende faglig bakgrunn å tenke at må være et slags syndrom jeg har pådratt meg. Man ville kanskje kalt det det Abolescoide syndromet eller noe sånt dersom en eller annen psykiater i DSMgruppen eller ICDgruppen hadde hatt meg og likesinnete forsvinningslystne personer som pasienter. Ingen har gitt meg noen diagnose. Ingen har noen anelse om at jeg trenger en diagnose.
Kanskje er det som skjer med meg, med livet mitt et sjeldent sosiokulturelt fenomen som vi ikke har navn for i våre samfunn. Jeg har hørt at det i Japan finnes et kulturspesifikt syndrom eller en tilstand som man kaller hikikomori:
“Hikikomori (ひきこもり or 引き籠もり Hikikomori?, literally “pulling away, being confined”, i.e., “acute social withdrawal”) is a Japanese term to refer to the phenomenon of reclusive people who have chosen to withdraw from social life, often seeking extreme degrees of isolation and confinement because of various personal and social factors in their lives. The termhikikomori refers to both the sociological phenomenon in general as well as to people belonging to this societal group.” (Wikipedia).

Kanskje finnes hikikomori også hos oss uten at vi snakker om det? Hvem vet?
Alt flyter stillferdig av sted i dette merkelige livsrommet jeg befinner meg i. Lik en taus sørgmodig elv. En flod av langsom undergang, forfall, avvikling. Alle ting visner, gir til slutt opp. En universell høst har satt inn. Ja, selvsagt vet jeg at jeg må være stemt på en spesiell måte for å kunne betrakte tingene slik. Dersom du ikke har fått det med deg allerede, så kan jeg si deg det; denne stemningen er almen for oss menensker; den vil en gang ramme deg. Før eller senere går det opp for en at en blir spist opp fra innsiden og utsiden, samtidig, og at det også gjelder det helt ubegripelige vesenet som en selv er. Dette enestående uforlignelige vesen som rommer alt som er tilstede, som er virkelig for hver og en av oss. Denne innsikten rammer, som et pileskudd farer den mot oss, inn gjennom rommet før den flerrer hudens forsvar og skjærer seg inn i sjelens kjøtt – for sjelen må være av en slags subtilt kjøtt fordi smertene er uutholdelige – den spidder og treffer oss på ulike måter; godartete eller ondartete. Med ubehag finner vi oss i at ting har begrenset varighet; de eldes og forfaller, ødelegges, går i stykker, faller fra hverandre og løses opp, forsvinner, opphører å eksistere. Jeg hadde aldri sett konkret for meg at denne grimme naturloven har noe viktig med meg å gjøre; så rammes jeg av den som av en brutal knyttneve. En grov grådig neve; den tar strupetak på meg, vil kvele meg. Jeg kaster etter pusten, det er overveldende på en ondartet, nærmest ondsinnet måte. En fulltreffer rett i hjerteregionen.
- Stopp opp, nei og atter nei; nå roter du det til, du trekker slutninger altfor tidlig, for fort; jeg snakker ikke om døden eller om livstruende sykdommer, om kreft eller denslags moderne fataliteter.
- Vent litt; jeg er bekjeftiget med noe helt annet, ting du knapt har tenkt over dersom du fortsatt lever et såkalt normalt liv.
For å være normal og for å fastholde normaliteten må man være ganske forstyrret eller svekket i viktige menneskelige evner. Jeg tror nesten jeg snakker om en tilstand som rammer selve sjelen hos et menneske, selv om velfriserte og oppstasete psykologer ikke lenger tør eller kan snakke om sjel som følge av svak empirisk dekning for dette fenomenet; jeg er rammet av en bastant tilstand med langsom oppløsning eller forsvinning; hva det går ut på vil fremkomme etterhvert. Jeg vakler på et vis videre, jeg hangler avgårde, i et liv som på langt nær er ferdiglevd, med mine 60 år som er det jeg har fått låne så langt og som jeg har betalt dyrt nok for. Det føles som om jeg er truffet beinhardt av noe som er motsatt av beinhardt, det er uklart og ullent og mykt og kvelende; det har etterlatt seg dype sprekker i det stoffet jeg er laget av, store stykker av meg er i ferd med å løsne, brekke av og falle vekk.
Jeg har i ganske lang tid merket at jeg er kommet inn i noe som minner om en sluttprosess, det føles som en slags sluttfase, jeg kan ikke forklare hverken for meg selv eller andre hvorfor det er slik. Trinn for trinn, steg for steg plukkes jeg i stykker. Det uroer meg; selvsagt; jeg plages av det, jeg tenker på det hele tiden, jeg gjør meg alle slags ville forestillinger om hvor galt det kommer til å gå; at det ene etter det andre av alskens jævelskap og ulykker kommer til å ramme meg, bare hardere og hardere, alt vil gå fra vondt til verre. Inn i en hittil ukjent og nedverdigende tilværelse fylt opp til randen av alt det man ikke ønsker seg i et normalt liv; dysfunksjon, smerte, plager, ubehag, tap. Gamle foreldre faller fra hverandre, det ene organet etter det andre smuldrer opp og nekter å virke, døden har tenkt å la vente på seg til mest mulig er nedbrutt og utslitt. Ungene blir arresterte, fengslet for tiår, ingen å appellere til, de har forbrutt seg og følgene er som stål. Noe med jævelskap i sinnet har satt opp en omvendt ønskeliste, en slags antiønskeliste, og jeg er den heldige mottaker av alt det uønskete som mennesker kan forestille seg. Det ene oppå det andre, nedverdigelse etter nedverdigelse, det er ingen grense hvor langt ned et menneske kan bringes, det er bare å la nedverdigelsene fortsette ut mot det uendelige. Det at jeg har hatt litt for mange offensive kreftceller i kroppen en tid er bare en liten del av det hele, faktisk ikke noen viktig del. Andre ting er verre å håndtere og forholde seg til. Særlig det som på samme tid er velment og ondt og som kommer fra andre mennesker; vi vet det alle like godt – de merkelige sjelelige sykdommene som utspiller seg i det menneskelige vevet som vi inngår i er mye mer overveldende og skremmende enn en skarve sykdomsprosess i cellevevet i underkroppen.
Jeg oppdaget ikke prosessen som hadde begynt med en gang. Jeg merket tegnene, en kjede med stadig flere hendelser av samme karakter, men det tar tid før man tar innover seg slike diffuse ting. Jeg tror ikke jeg forsto at noe var på gang selv om jeg merket en slags forandring. Det er antagelig en snikende prosess som stille lister seg inn på livet til en stakkar; men når det først har skjedd, da ser en det klart, tindrende og skremmende klart. Et ubehagelig klarsyn. Man forstår at man er utlevert, er gått inn i en annen tilværelse som offer, utelukkende som offer, alt som ellers eksisterer er blitt grådige sugende parasitter og en er med hele seg selv blitt vertskap, en er sendt tilbake til et annet land som fastholdt kravet om utlevering til det skjedde. Hva faen gjorde jeg galt slik at jeg ble krevd utlevert?

Ingenting kan hjelpe lenger, jeg ser det og blir mer og mer ute av meg. Ingen bryr seg, hvorfor skulle noen bry seg? Ingen ser eller forstår at noe foregår. For den saks skyld ville det heller ikke gjøre noe forskjell, kan egentlig folk gjøre noe særlig for hverandre lenger? Hva kan jeg selv gjøre? Et eller annet stygt snikende er i gang, gjemt bak min rygg, jeg blir ubønnhørlig faset ut av dette livet nesten etter en slags hemmelig plan, en usynlig bestemmelse; alt det jeg har vært og fremdeles er taes bit for bit fra meg, det taes fra livet mitt, fra personligheten min, fra kroppen min, fra det jeg har gjort og holdt på med, fra folkene jeg har kjent og holdt meg til, alt plukkes vekk stykke for stykke. Hva kommer til å bli igjen av meg, av livet mitt? Jeg forsøker med all min forestillingskraft å se det for meg; hvordan kommer det til å ende; med vanvidd eller oppløsning og død eller uteliggeri eller spesialsykehjemsplass? Eller frataes jeg bare tilgangen, blir nektet adgang, har hverken brukernavn eller passord lenger, er støtt ut i en slags usynlig usynlighet, en upåfallende forsvinning som ingen andre enn jeg merker har funnet sted? Vandrer fritt omkring uten å være tilstede, på gal side av alle grensene og linjene som er trukket opp og som ingen vil nevne eller snakke om. Eller ikke engang vet om. Forsvunnet uten å forsvinne?
Ingen bryr seg om dette heller! Jeg forsøker å finne ut av det, hvorfor det blir slik, hva det innebærer for meg, hva som står på videre? Jeg er riv ravende paranoid, ikke sant? Det er det dere tenker om meg, han er ute å kjøre; selvfølgelig gjør dere det. Det er jo ikke slik det er i den verden vi lever i. Det finnes ingen skjebne lenger som leker seg med livet til folk; ingen av oss har noe som ligner på skjebnebestemte liv lenger, slike ting som utspilles etter et mønster hender bare i greske Ødipusmyter og gamle moraliserende folkeeventyr. Jeg må innbille meg at disse tingene skjer med mitt liv. At jeg er nødt til å følge et mønster som jeg ikke engang kjenner, som medfører at jeg plukkes i stykker, går i oppløsning uten at noen merker det. Jeg grubler dagstøtt over det som skjer, kan jeg ha gjort noe som er universelt galt, jeg har hele mitt liv danset på bordet, mens katten var tilstede, jeg har levd på solsiden og tatt meg til rette; kan det være grunnen at jeg blir rammet av en slags skjebne, at tingene vendes opp ned? Jeg har vært en velmenende psykolog i dette livet som reverseres og inverteres; med stolt arroganse og hovmod har jeg påført folk alt det man som fagperson utsetter folk for i beste mening; oppdager og klarlegger og diagnostiserer lidelser og plager og lav intelligens og lærevansker og svak omsorgsevne og andre av de mulige skavankene som menneskelivet handler om – rapporterer videre og tilrår behandlinger og hjelpetiltak med ukjente virkninger – paradoksalt nok får jeg nå tilbake med samme mynt, det er min tur å åpenbare mine skavanker!
Jeg kan ikke si noe annet enn det jeg sier til dere; dere må bare tro meg, dette skjer med meg, med mitt liv. Jeg er panisk, skrekkslagen, jeg vet ikke lenger hvor jeg kan vende meg, jeg har ingen å henvende meg til, jeg er fullstendig alene om å se hva som foregår. Alle fortsetter som før, dersom jeg forsøker å fortelle noe får dere et underlig vantro smil om munnen, dere hører egentlig ikke etter. Dere forstår ikke. Jeg sier følgelig ingenting lenger.
- Hvordan står det til med deg?

En eller annen spør. Det er det det handler om. Jævla falskspillere. Man later hele tiden som om verden fungerer. Som om alt er i orden. Det er det ikke. Ingenting er i orden. Verden er gått av hengslene for lenge siden, resten er et forbannet løgnaktig scenespill.
Jeg trenger heldigvis ikke svare. Folk har sikkert god grunn til å bekymre seg. Det er lett å se at noe er annerledes, forverret; selv et kjapt sideblikk er tilstrekkelig. Ringene og rynkene rundt øynene mine er helt klart ikke filosofiske spor. Noe alvorlig og merkelig må ha skjedd med min person. En slags svekkelse eller forflatning av mitt gamle vitale jeg.
Folk spør meg i forbifarten. Helt sikkert i vennlighetens navn; de spør meg om hva som har hendt meg de siste årene. Hva som har inntruffet på min vei. Noen få stanser til og med opp, de legger opp til en ordentlig prat. De fleste gjør forstålig nok ikke det;; de haster videre og simulerer at de har de ekstra travelt eller har en viktig avtale. Jeg opplever meg som en tigger eller uteligger, sittende med et tomt pappkrus foran seg på fortauet med den magre livsslitte ryggen opp mot en kald og hard murvegg.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik, hvorfor jeg føler meg så satt tilside og utenfor. Det er ingen grunn til det, er det? Kanske andre har det slik, av og til? Det er naturlig? Eller har det noe med meg å gjøre? Kanskje fordi det jeg representerer ikke har noen naturlig eller ekte plass i det hastige livet til normale og opptatte mennesker. Jeg er en barbar i en sivilisert verden, jeg snakker ikke det innfødte språket.
Noen få ser ut som om de anstrenger seg litt mer eller bryr seg litt mer og setter seg ned med meg for en litt flau samtale over en kopp kaffe. Jeg forstår godt hva som foregår; folk har i lang tid sett lite til meg, mindre enn forventet. Riktignok prøver jeg aktivt å unngå å ha noe med folk å gjøre. Flaut eller ikke flaut; det tiltaler meg at noen ‘der ute’ viser interesse eller kanskje heller er elementært høflige. Slike høflige spørsmål setter faktisk fart i tankene mine, gir dem retning:
- Hva skal jeg svare?

Ofte blir jeg stille en liten stund. Jeg tenker meg to ganger om. Tankegangen min er treg. Jeg har lest et sted om forskningsresultater som viser at hormonbehandling og blokkering av mannlige hormoner har varige ugunstige nevrokognitive virkninger. Det er nærliggende å tenke at her ligger forklaringen på at jeg tenker så tregt. Noen ganger går tankene mine så langsomt at folk ikke gidder vente på svaret. Jeg nøler og gjør et iherdig forsøk å tenke ut noe vettug som kan klarne opp i den tykke og klebrige nevroinduserte tankeskodden i hodet mitt. Samtidig ser jeg i øyekroken at tiden som er satt av løper fra meg. De travle interlokutørene mumler noe før går de haster bortover; det gjør jo saken enklere på et vis. Jeg slipper å tenke ferdig.
Jeg er heller ikke sikker på hva jeg skal svare. Det finnes lettvinte og mer kompliserte svar. Men samtidig står jeg i en ganske spesiell situasjon om jeg skal svare korrekt på spørsmålet. Jeg er en av de heldig eller uheldig utvalgte som har fått anledning til undergå en type lidelse som jeg aldri hadde hørt om og som knapt er omtalt i litteraturen før meg. Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke er helt riktig selv om det høres ganske flott ut. Mens jeg har vært opptatt med å utarbeide denne innfløkte beretningen om min beskjedne lidelseshistorie oppdaget jeg at det finnes noen obskure forfattere som har fortalt om og kanskje gjennomlevd lignende eller i allefall nært beslektete lidelser. Det gjør forsåvidt ikke noe; det er en fordel å kunne støtte seg på andres beskrivelser.
Det gikk umerkelig for seg. Det som rammet meg. Jeg vet ikke engang om det er riktig å si det på denne måten.De dramatiske tingene som vederfarer oss i livet inntreffer på en snikende måte. Dramatikken ligger ikke i det åpenbare, men mer det de gjør med oss i det stille, de inngrepene de foretar i livet vårt. De lister seg inn på oss. Inn i livet vårt. Vi vet ikke engang at de er der eller når de er der. Vi blir inntatt som av bittesmå mikroorganismer. Lenge gjør de lite av seg, når de tar til å gjøre seg gjeldende skjer det stillferdig etter livets egne lover, i livets egen rytme, med livets egne proporsjoner.
Alt er som det skal være. Uten at det er det. Døgnhjulet har de vanlige 24 timene som ruller rundt nesten av seg selv og distribuerer våre stort sett fastsatte doser av lykke og ulykke. Verden seiler forbi som et spøkelsesskip i skodde utenfor vinduene mine, bemannet med Merkel og Obama og Sarkozy og Hagen.
Det skjer uendelig langsomt. Gjennom ørsmå mikroskopiske forandringer fra dag til dag, uke til uke. For offeret eller verten som man kaller han eller henne ved infeksjoner – i dette tilfellet er det meg det er snakk om, men en annen gang er det deg, selv om du ganske sikkert innbiller deg at din plass i oppmerksomhetens sollys er vunnet en gang for alle; glem nå ikke at vi alle kommer fra mørke og kulde og intethet og at vi skal returnere dit en gang – er det nesten ikke mulig å merke at noe usedvanlig foregår. Kanskje merkes et udefinert lite ubehag eller en stråling et eller annet sted i kroppen. Eller at søvnen gradvis blir dårligere og mer urolig, at man ikke husker like godt som før. At angsten og monstrene i våketimen midt på natten er vond å holde ut fordi den virker uendelig lang eller at kanskje heller at tiden har stoppet. Folk man treffer på om dagene midt i all denne høfligheten og vennligheten vi strever så hardt for å omgi oss med virker fremmede og nesten uhyggelige. En orker mindre og mindre å gå opp til postkassestativet oppe i svingen. Oppringinger forblir ubesvarte. Stadig flere ting forblir ugjort.
Alle slike ting er uklare og flertydige. De forvirrer mer enn de klargjør. Offeret – altså tilfeldigvis jeg i dette tilfellet – er ofte like langt. Når man merker så mye at man begynner å tenke at noe er på gang, da forandrer bevisstheten selve situasjonen og gjør at forandringene enten forsvinner som dugg for solen eller blir oppfattet på en overdrevet måte. Man tror ikke lenger at noe er galt når det virker så overdrevet. Normale folk kan ikke tillate seg å være så paranoide. Av og til må man være unormal og vel så det for å henge med i det som foregår. Dermed forsinkes prosessen, som en sinke blir man gående omkring, blind eller dum.
For å kunne oppdage prosessen – og til slutt oppdager man den i all dens paradoksale gru – må man omstille og finstille bevisstheten og oppmerksomheten. Man må komme inn i en annen tidsmodus, man må vende seg bort fra det ytre og tilsynelatende som til vanlig fanger oppmerksomheten og mot det indre og underliggende. Det tar tid å få dette til. Før eller senere er man der.
Noe mørkt og kaldt og og hardt og nådeløst som alltid finnes i verden der ute og blant oss fant fram til meg og grep fatt i meg med krokete klofingre. Tok tak i sjelen min eller livet mitt og begynte med mikroskopiske intervensjoner å fordreie det, det holdt meg umerkelig fast og deretter stadig fastere; dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Det gikk til og med hele lange år, enten du tror det eller ikke, at slike ting som ingen andre ser eller skjønner bare varer og varer og at et tilsynelatende oppegående menneske som jeg gradvis faller sammen, blir helt hjelpeløs og slått til jorden, ikke lenger vet hverken ut eller inn. Hvorledes kan det skje? Kanskje fordi en selv mest av alt er en slags medsammensvoren i det som en rammes av. Det føles slik, at det er slik det må være. Hvordan kunne det ellers skje?

At jeg er med på det, uten å vite hvorledes jeg medvirker. Hvem vet eller forstår slike ting? Antagelig de grådige og forslukne psykologene som alltid skal formulere folks problemer slik at det ser ut som om de eier dem. For dem finnes ikke lenger dype personlige mysterier, bare faglige problemstillinger. Og i allefall ikke disse forkrøplete skikkelsene som kalles psykiatere; de er kanskje gode nok psykiatere hva nå det måtte bety, men de er alle som en eller bortimot det håpløst dårlige psykologer. Dermed er de et dobbelt problem for slike som meg. Jeg har faktisk aldri hatt gleden av å møte en psykiater som var en brukbar psykolog. Ikke en eneste en av dem. Det å være psykiater fører med seg to lugubre ting, først en overdrevet selvsikkerhet og dernest en slags glemsel slik at man ikke lenger mestrer dette med jeg-du. Psykologene er i sin stillferdige fasong selvsikre og på hugget, de har den rette korrekte og balanserte kunnskapen og vil ha et ord med i laget hele tiden, Dvs. bare dersom de ikke forfaller til den sedvanlige ultraoppdragerske og summariske metoden som folk møtes med over hele linjen i dag. Det kan virke som om alle som skal assistere andre mennesker tror de er nødt til å opptre som en slags ultravoksne skikkelser. Gud forbarme seg over disse misforståtte universaloppdragerne. Genuine psykologer er ikke slik. De lodder dypt. De lar seg ikke friste til snarveier som ikke fungerer. Psykologer lar ingenting gå seg forbi. De sitter der godt konsentrerte på sine bortgjemte kontorer med døren litt på gløtt mot korridoren foran sine dataskjermer på DIPS og holder på med sine tettskrevne journaler og arkiver og timelister over folk som er ute å kjøre. De vil i alle fall ha en velbegrunnet mening eller mer enn bare god forklaring om det om en slapp dem til eller tilkalte dem, det er jeg helt sikker på. De vet jo alltid det som er mest kompatibelt med tidsånden. For dem er sannheten ganske enkelt, det som fungerer for dem er nødvendigvis sant fordi det er det beste på markedet.
Men i denne saken min fikk de ingen henvisning, de ble aldri spurt. Forståelig nok, ingen fant på å henvise meg siden jeg selv er psykolog – og selv liker jeg dårlig psykologer og deres meninger om alt som har med mennesker å gjøre selv om jeg vet så altfor godt hvor gode de er.

Helt uavhengig av psykologene og deres eventuelle ufeilbarligheter og skråsikre oppfatninger gikk det hele tiden nedover og ad undas med meg. Jeg kjente det etter et stund som om et sterkt sug tok tak i meg, en slags understrøm, dro meg inn i en nedovergående spiral. Jeg ble sendt langsomt svevende rundt i det som først virket som en slags stor vid sirkel; en ondartet sirkel måtte det være for alt som skjedde var først litt jævlig og deretter ble det hele tiden jævligere. Etterhvert så jeg at det gikk nedover også, alt dreide seg nedover og nedover. Da skjønte jeg naturligvis at det var en nedovergående spiral, for tingene kom hele tiden tilbake bare fra en litt annen vinkel, jeg så dem mer og mer fra undersiden, de gjentok seg slik de gjør det i den normale verden, men alltid på et stadig lavere nivå, stadig lenger og lenger nedover i tilværelsen. Tingene selv forandret seg også, jeg møtte ting som hører til i mørket, i dypet, på utsiden, i nederlagets landskaper. Ting som er støtt ut av den lyse velsmurte tilværelsen som normale mennesker befinner seg i i våre forskjønnete og godt vedlikeholdte levedager.
Samtidig som jeg forsøkte å holde fasaden, og det ble stadig mer krevende, havnet jeg altså mer og mer i et slags underverden; en dyp sjakt eller hule, et hulrom langt nede og fjernt bortenfor folk; det føltes i alle fall slik. I mitt eget dyp, vel og merke. Det finnes ingen andre dyp på dette området, selv om andre områder kan ha sine egne slags dyp.
- Du leser, du følger med, det forstår jeg. Men du stusser nok, det fornemmer jeg; du stusser:
- Hva er det egentlig han snakker om?
- Hva holder han på med, hva er poenget?
- Kjære deg, du stusser og det med god grunn! Hvordan skulle du nå kunne forstå det allerede på dette tidspunktet? Det er mange ting man bare kan forstå dersom man er villig til å bruke tilstrekkelig tid til å sette seg inn i dem. Slik er det i denne saken også.
La meg bare fortsette, du får forsøke å henge med om du har ork og tid og medfølelse.
Folk som deg, dvs. folk som fremdeles fungerer normalt har så nok med alt sitt, alle disse velkomponerte skikkelsene jeg omgies av og som er så oppegående – Ragnar og Øystein og Valla og Siri og Antonio og Mette og Ivar og Svein og Svein Ove og Roland og Anne Ma og Ingunn og Unni; hva de og dere nå enn heter alle sammen, hva dere har av tilfeldige kallenavn og personnumre på utsiden slik at dere kan påkalles av myndighetene når det er nødvendig. Selv om dere alle nok lider i det stille så fremstår dere som normale og sterke og synlige og tror at det er slik det er og kommer til å være. Sant nok; dere er alle fulle til randen av egne liv og egne små sugende dyp som egentlig er ganske ufarlige så lenge de holder seg i ro og ikke oppfører seg som en slags snikende omseggripende prosess. Vi legger sant å si ikke særlig merke til hva som virkelig skjer i det stille med andre folk rundt oss, så lenge robotene får holde på i sine faste mønstre ser de bare det de er definert til å se. Men det jeg snakker om her er dere døve og blinde og uvitende om; kanskje bortsett fra et lite snev av uro et sted der inne.
I begynnelsen merket ikke jeg heller så mye til det som hadde rammet meg selv. Jeg gikk der i mitt eget liv, ante fred og ingen fare. Først lot jeg det bare skje selv om det nok ikke hørte med til mitt ordinære liv. Nøt det til og med en tid fordi det føltes som om noe interessant var på gang i et ellers ganske stillestående og repeterende liv. Jeg skulle antagelig ha reagert og tatt affære, men jeg var veik og lot ting passere; og til slutt ble resultatet som det ble.
Nå har det inntruffet. Nå kjennes det bunnløst jævlig ut, det har gått helt nedenom og hjem med meg. Uten at noen kan se det, merke det. I det ytre ser jeg nok fremdeles ganske normal og uberørt ut. Det har stått på en stund nå, altfor lenge. Det blir bare verre og verre, tross noen mindre oppturer, noen kortere lysglimt. Jeg er nå hinsides enhver følelse av vanlighet og normalitet, av det som regnes for å være normal tilværelse, normalt følelsesliv. Det kjennes som om jeg bare fortsetter å gli ut av og bort fra det hele, sirklende langsomt innover og nedover. Alt jeg hadde av virkelig liv er fjernt der ute et sted, høyt der oppe. Som et abortert og bortkastet foster virrer jeg omkring her nede i mitt eget villniss, et kratt av sønderrevne og ødelagte følelser. Vet du egentlig hva en ødelagt følelse er?, hvordan det føles å gå rundt med ødelagte følelser? Jeg vet det, jeg strekker oppgitt to bedende hender opp mot himmelens blå lys i håp om å bli hentet hjem, kurert, løftet ut og opp fra dette elendige hullet som er meg selv.
Jeg ber deg, når du leser dette. Gå for en gangs skyld varsomt fram, forsiktig og lett på fot. Tenk deg nøye om mens du leser. Forsøk å få med deg hva jeg ønsker å fortelle. Det er ikke lett, jeg vet det. Bare anstreng deg litt. Det er ikke mer jeg ber deg om. Du vil bli godt betalt, belønningen vil komme fra ting inne i deg selv du enda ikke kjenner eller eier.
Sett utenfra virker det hele enkelt. Alt er så såre enkelt i denne positive og optimistiske virkeligheten vår, der blir alt forklart og forstått, ingenting er uforståelig, mysterier finnes ikke, selv det jævligste og mest smertefulle er egentlig greitt og kan gjøres noe med, det har greie og rettlinjete forklaringer, alle forstår alt.
Hva mer kan jeg si, sittende på det jeg antar er femte året her inne i mitt eget halvmørke? Reisende på tilværelsens tredje klasse; omgitt av skygger. Jeg aner ikke hva slags billet jeg løste for å bli plassert her. Brutt sammen til et værens nullpunkt, legemlig sunket ned i en utslitt lenestol. En slags eksistensiell rullestol for en eksistensiell invalid. Det finnes ingen tilpasninger i virkeligheten der ute som er laget for slike rullestoler. Etter å ha tilbrakt to-tre hendelsesløse år mer eller mindre kontinuerlig i denne posisjonen er endog personligheten min blitt preget, støpt i stolens statiske form. Som om den skulle være beslektet med et magisk flyvende teppe svever den ondskapsfulle stolen meg lenger og lenger inn i mitt halvveis påførte, halvveis selvregisserte forsvinningsnummer. Selv uskyldige gjenstander som en stakkars gammel lenestol er medsammensvoren i prosessen, de samarbeider med meg om den elendigheten som inntreffer, alle bidrar de til det samme resultatet. Jeg selv har gitt opp å protestere, jeg har fått en slags håpløs forkjærlighet for denne makeløst innholdsløse måten å bruke tiden på; det er kanskje riktigere å si ikke bruke den. Ingenting foregår, ingenting hender. Alt er stille og stilnet, bortsett fra det jevne suset fra varmepumpen i det store rommet ved siden av, av og til håpefullt tafatt fuglekvitter utenfor husveggen på milde dager og duren fra noen få dårlig vedlikeholdte dieselbiler som passerer på nedsiden av huset. Ellers; rungende stillhet. Alt står stille. Livet er stoppet opp. Jeg har dannet meg min egen omvendte romkapsel med absolutt eksistensielt vakuum på innsiden. En stagnert bakevje, befridd fra handlinger og hendelser og informasjoner, jeg slipper å forholde meg til strømmen av stadig nye ting og folk hendelser, slik man ellers må der ute. Ute i selve virkeligheten tvinges man stadig til å slippe det man holder i hendene, det er ikke mulig å fastholde noe, hele tiden kommer nye ting og foreteelser som strømmer på og driver de gamle vekk. Plutselig er man ferdigutdannet, huset må males og pusses opp igjen, bilen har passert 250 000 km’er, så har man vært i jobb i 15 år eller mer, ungene begynner på skolen, ungene er voksne, ungen er ikke lenger barn og de skal på universitetet, man trener for maratonløping for å bremse aldringen. Fortiden har forandret seg under presset, den er som en enorm avfallshaug for alltid avlegse minner, livet går så fort at det er avlegs og musealt før man er ferdig med å leve det og har glemt det. Å leve er å gi seg over, miste det man har og har hatt, alt man er og har vært, for alt det som man en gang drømte om og ønsket seg blir hele tiden noe som allerede er drevet bort, tilbakelagt. Noe som var, som kunne og skulle leves med åpne øyne og hjerte og armer, som er gjort overflødig og avlegs som en stakkars barneskolebygning fra 50årene, en grønn folkevogn eller kasettspiller, alle disse tingene som ikke har rett til noe lenger i tilværelsen utover å minne oss på om hvor fort det går. At det går altfor fort. På et tidspunkt går det opp for en, det demrer som en vag anelse eller slår en i bakken som en plutselig naken innsikt: Dette er ikke til å holde ut! Herregud, jeg vil ikke dette mere, forbarm deg, det må da gå an å slippe unna, jeg vil ikke bli ranet lenger, jeg nekter å miste det jeg holder i hendene mine, noen må kunne stoppe den uopphørlige strømmen!

I denne elendige lenestolen som er terminalt nedslitt av årelang passivitet, det er også en slags anvendelse, her står tiden stille, alt ligger bak meg, ingenting kommer til, jeg holder det tilbakelagte livet mitt i fast grep i hendene mine som et tungt kjede. En slags ransakelse av alle ting er mitt eneste tidsfordriv. Tett opp mot 100 % av lenestolene som ble laget det samme produksjonsåret er kassert for lengst; de sjelene og kroppene som av ulike grunner satt for mye i stolene har gått samme veien. Denne ene stolen gjør fremdeles nytte for seg, riktignok for en sertifisert nytteløst skapning. Med årene til hjelp slites ting ut bare ved at det sittes for mye i dem. Å sitte her fra tidlig morgen til sene nattetimer er en grunnleggende stemningstilstand for meg. En urstemning jeg har lært å hente fram i meg selv, jeg er blitt dreven i dette med rett og slett bare befinne meg akkurat der jeg for øyeblikket er, det kjennes som at jeg kan la tiden stoppe opp eller jeg bremser den ned. Jeg kjenner det tydelig at tikkingen fra tiden løper saktere, at stillheten vokser og omslutter meg. Man gjør bare nøyaktig det samme hver eneste morgen over litt tid, da løser følelsen av at tiden går seg opp, den er avhengig av at det inntreffer forandringer. Det er mulig at jeg sliter meg selv ut ved å sitte for mye på denne måten, forgjeves beskjeftiget med å stoppe tingenes strøm.
Jeg er tilbake her inne i kroken av det gamle trehuset i Utvik. Jeg kan høre bilene passere på veien nedenfor, av og til noen lyse stemmer fra folk og barn som går forbi på veien nedenfor huset. Jeg befinner meg i biblioteket som jeg litt forfinet kaller dette mørke stuerommet, fullstendig uten dagslys. Fylt til randen av bokhyller og bøker. Tunge mørke gardiner som alltid er trukket for. Hva skal jeg med dagslys?

Halvmørket gir meg en følelse av å sitte inne i eller nede i et dyp; den kastrerte hankatten min – om man kan bruke dette uttrykket om et felint vesen som i den grad er herre over og i sitt eget liv – sover sammenkrøket på det brunfargete saueskinnet i den andre lenestolen og trivst godt uten dagslys han også. Jeg merker at han er i dårlig form for tiden, et eller annet er det som plager han. Det er allerede utpå formiddagen, en kald og gråhvit forblåst vinterdag i slutten av januar måned. Verden er nesten fargeløs her nede ved fjorden slike dager, fargene forsvinner inn i seg selv når de må nøye seg med så lite lys. Det er mulig de fortsatt er der, bare man ser skikkelig etter. Man må egentlig sette farge på tingene selv. Det nærmer seg et år siden jeg tok til med å sette sammen denne fortellingen. jeg begynte som du vet i mars i fjor. Ingenting har tilsynelatende inntruffet. Alt er ved det samme. Året har samlet dager og snudd seg rundt en gang til. 2009 har blitt til 2010. Kaffekoppen min står fortsatt i bokhyllen. Alt er som før, allikevel er det ikke helt som før. Små endringer har greidd å presse seg inn i livet mitt. Sett utenfra er det snakk om umerkelige forandringer. Utenfra synes alt fremdeles som i fjor, ingen som hadde tatt seg til til å dukke opp her i huset hadde merket noen forskjell. Ingen dukker opp, så det er ikke noe problem, jeg er alene om å vite dette. For meg tikker en slags krympet og utsultet tid avgårde og griper grådig og hungrig inn her og der med de lange magre fingrene sine, bringer med seg hendelser, forskyvninger, omveltninger, skuffelser, oppmuntringer. Jeg har fått tak i en ny kaffekopp da den gamle fra Wroclaw lekket ut kaffe etter å ha falt ned i gulvet noen ganger.
Andre bøker står i de overfyllte bokhyllene som jeg er omgitt av. Av og til føles det som om hjernen min er altfor liten til å kunne håndtere alle disse tusener av bøker og det de inneholder. Noen bøker har jeg like i nærheten.

Pessoabøker. Bøker om det muslimske andalusia eller spania. Av en eller annen grunn Madam Bovary. “Die Regierung des Selbst und der anderen”. Noen kjærlighetsromaner. Til og med en oppdatert fagbok om kjærlighetspsykologi og kjærlighetsfysiologi. Philip Roths ujevne men vakre bok om om en eldre manns kjærlighet til en yngre kvinne, ‘The dying animal’. Jeg liker tittelen. Den viktigste boken for tiden er av en eller annen grunn Stefan Zweigs ‘Verden av i går. En europeers erindringer’ fra 1949, mitt fødeår. 100 år tidligere, på min fødselsdag julaften i 1849, ble den unge Fjodor satt på vognen som tok han til ’De dødes hus’ opp i kuldeødet etter at han dagen før gjennomlevde en simulert henrettelse til skrekk og advarsel. Han våknet til livet før han nådde de dødes hus. Det reddet han.
Denne skrivingen er en slags reise innover til mitt indre Sibir. Jeg har vært gjennom en imaginær henrettelse. Jeg skjønner ikke at folk ikke leser den heller enn disse komsumistiske Samartinbøkene som forfølger en i bokhandlernes vindusutstillinger over hele verden, de samme bøkene overalt. Det føles som om en er har kommet til nøyaktig det samme stedet selv etter at en har flyktet tusenvis av kilometer med et billigfly. Sammen med sin 30-årige kone Lotte gjorde Stefan Zweig selvmord før krigen hadde funnet sin slutt. De ble funnet hånd i hånd i sengen etter å ha inntatt gift sammen. Denne tidlige europeeren og verdensborgeren hadde siden 1938 vært på rømmen fra Hitlertysklands halsende hunder og tilslutt funnet et slags hjem eller en slags endelig hjemløshet i Brasil. Det maktet han åpenbart ikke å leve videre med. ‘Tenk globalt, lev lokalt’ heter det omtrent i et moderne slagsord. Lev globalt og dø av det.
Livet varer sjelden like lenge som man lever. Dersom man ikke blir tatt av dage før man er ferdig med å leve, så brenner livet ut mens man fortsatt er i livet. Det finnes antagelig en periode i folks liv der det egentlig er slutt, da de ikke lever lenger selv om de teknisk sett er i live. De herskende tankeforbud og andre av de tingene som samfunnet påfører oss for å sikre sin fungering gjør at vi kanskje merker dette, men vi makter egentlig ikke å forholde oss til det eller tenke gjennom det. Noen ganger er man ute på tomhetens vidder for kortere tidsrom, andre ganger er det kronisk. For min del er det slik; jeg kjenner tydelig at noe skjer med meg, at jeg er sluttkjørt i det jeg passerer midten av 50-årene. Andre merket selvfølgelig at et eller annet var fatt, mange reagerer negativt på de forandringene de ser hos meg. Det gjør at mitt livs store nedtur setter inn samtidig. Hva har man da igjen?
Livselven min er tørrlagt. Rio seco, livskraften min er brukt opp og uttømt. Jeg går omkring som et skall uten innhold, en figur som ligner på meg selv men som er tom innenfor huden. Jeg har tenkt på at folk som i barneårene måtte utholde for store påkjenninger før eller senere når denne grensen da de ikke har mer å gå på. Da livet stikker av uten å si fra, det har fått nok. For en tid siden snakket jeg med min eldre bror Rolf om disse tingene; han har det på samme måten som meg uten at han legger noe særlig ut om det. Jeg skjønner på han at det er slik han også har det; livskilden er tømt.
Jeg har allerede sagt at folk merker at noe er fatt med meg, de bemerker at jeg ikke har glimt øynene, jeg unngår selskap og begynner å trekke meg tilbake fra folk og beskjeftigelser. Det er mer snakk om å ikke orke enn å velge vekk ting. Jeg skjønner ikke lenger hvordan jeg kan eller skal fortsette med disse levedagene mine, hva de skal brukes til. Hver bidige dag må jeg gjenoppdage meningen med livet.
Disse tingene forvirrer meg; hvordan kan livskraften eller viljen bare forsvinne ut i løse luften og etterlate seg et tomt skall av et menneske? Det er ingenting i meg som vil leve videre. Verden er et monotont og uinteressant sted, jeg hverken ønsker eller vil noe som helst der ute. Feriereiser, eksostiske steder, Maldivene, hva er vitsen? Underholdning, media, filmer, musikk; hva er vitsen? Jeg fortsetter å spise og drikke og sove, det er nesten alt; jeg skjønner ikke lenger hva som gjenstår, hva jeg skal foreta meg; jeg er et kjøretøy ribbet for motor og annet utstyr som man finner etterlatt i veikanten.

Jeg er down under, men det forbannete ustoppelige livet mitt surkler av gårde som en seigflytende væske. Det er ikke vann, ikke er det honning, heller ikke blod. Det eier ingen farge, er bare dypgrått inn mot sort. Hva slags vemmelig svineri er det da? Et slags inverst rusmiddel, hva er det motsatte av rus? som klemmer og klistrer seg til min uttørkete indre virkelighet. Det motsatte av ekstase. Instase. Byggverket som er en selv, som jeg er, ramler sammen inn i seg selv. Jeg merker at bare tanken gjør at jeg holder på å floke meg til; det er uhorvelig mye å holde i orden på, jeg puster jo 25920 ganger i døgnet uten at et eneste av disse fåfengte åndedragene er en bevisst handling. Hvordan skulle det gå hvis jeg måtte tenke på hvert eneste av åndedragene mine?
Jeg holder det gående. Åh, herregud, hva er det jeg bedriver? Hvorfor legger jeg meg ikke ned, flatt mot den tause jorden? Jeg kjenner igjen duften av våt mørk jord, jeg er jo kommet av jord. Jeg forakter alt annet, som jeg ikke er eller gjenkjenner meg selv i. Unngår alt, unngår alle. Tåler hverken å se eller høre eller minnes folk. Jeg tror at jeg har både smakshallusinasjoner og luktinnbildninger. Det meste som omgir meg har en bitter og vemmelig smak, ofte kjenner jeg til og med et snev av kvalmende stank.
Ting har både en forside og en underside. Jeg aner ikke hvordan jeg har kommet på at det har noe for seg å tilbringe stusslige dager og enda mer traurige netter på meningstomme gallesorte steder som Malaga. Byen er jo en humanoid hull i tilværelsen, den suger inn i seg alt som måtte være menneskelig og slipper ingenting ut. Det er riktig; jeg har lagt meg til flere intetsigende favorittsteder. De som føles minst jævlige av alle stedene som finnes spredt utover denne synkende kloden. Ikke fordi de er spesielt flotte eller attraktive eller at jeg trivest der. Jeg vemmes over mine favorittsteder, kanskje vemmes jeg bare litt mindre. Jeg drar dit utelukkende fordi jeg kan foreta meg minst to ting. Det ene er å gjøre det jeg liker best eller misliker minst: ingenting, dvs. tenke og lese. Det andre er at jeg kan løpe eller oppholde meg på en strand eller rusle rundt i gatene full av vemmelse og forakt og uten mål eller mening mens jeg venter på at slutten skal varsle sin ankomst. Tel Aviv er et slik sted, Wroclaw et annet. Av og til velger jeg Innsbruck.
Og så denne hersens eksistensielle pølen Malaga. – Hva har jeg her å gjøre? Det er et idiotisk påfunn.
Jeg har ingen planer for dagene. Er ikke interessert i noe som helst. Gjør ingenting med glede. Kjenner ingen. En anonym masse av primatoide ansikter passerer meg på fortauene. Selvsagt er mennesker aper; enhver må da kunne se det. Jeg har ingenting å foreta meg. Jeg søker ingenting. Går rundt med en koloss av en 1000siders roman under armen; ’2666′. Forfatteren er død; jeg holder meg utelukkende til skikkelig stein døde forfattere. Døde folk har mange fordeler utover det at de som regel skriver bedre enn de levende gjør. Og så slipper man å høre om sykdommene deres i fjernsyn eller lese hvor mye de tjener i kjendisavisene. Jeg kommer ikke i gang med å lese i den. Jeg har begynt flere gangen. Lesingen er for veik, den renner ut i sanden, den stopper opp av seg selv. Jeg har en annen bok på hotellrommet; ‘The invisible man’. Jeg likte tittelen; aner ikke engang om forfatteren er død. Jeg har ikke kommet i gang med den. Den ligger fremdeles i posen fra bokhandleren.
Jeg sover mer om dagen enn om natten. Jeg sover til og med litt når jeg er våken; kanskje mer enn når jeg sover. Det er knapt noen forskjell på søvn og våken tilstand hos meg. Det finnes heller ikke noe i denne uinteressante og kjedelige byen som kan vekke meg fra min dovne halvdøde døs.
- Er jeg blant de levende? På hvilken måte? Hva slags livsform er dette?

Jeg tror jeg er det. En pessoansk uro har invadert meg; koblet sammen med min dysregulerte forestillingsaktivitet gnager den sakte men sikkert i stykker både innvollene og mitt cerebrale indre. Jeg kan av og til finne på ting som demper uroen. Avlede den noen korte stunder. Kanskje har det med meg selv å gjøre. Ikke denne kjedsommelige overtraffikerte byen, der er uskyldig i min elendighet.
Jeg må være ferdiglevd. Hva annet kan det være som har rammet meg så hardt? Livet holder riktignok fremdeles på. Men jeg kjenner at jeg er ferdig. Hva mer finnes for meg? Det sies at de døde er heldige. For dem er det over. Det sies at de ufødte er kanskje like heldige. De slapp unna. Livet inne i meg tikker av gårde av egen stum kraft. Det er utrolig at man kan ha status som levende og bli gjenkjent av levende når man er så innimargen likeglad.
Det er merkelig. I denne sfæren må det gjelde egne lover, det må gjøres hemmelighetsfulle veivalg utenfor min rekkevidde. Hvorledes vet jeg ikke; heller ikke hva de går ut på i mitt tilfelle. Valgene jeg selv foretar er korttenkte; fra øyeblikk til øyeblikk; lenger seg jeg ikke, mest av alt en slags billig tilværelseskosmetikk. Jeg befinner meg på oppe på tingenes overflate der alt kunne vært slik det er eller totalt annerledes uten at det hadde gjort noen forskjell for noen. Som når et barn skrabler kruseduller på et ark for å herme voksnes skift.
Samme hva jeg gjør, den gnagende uroen går aldri helt bort. Det jeg foretar meg ser fra utsiden rimelig fornuftig ut. Hele greia med alle ingrediensene; jeg kler på meg hver dag, dusjer, går på jobb eller forlater huset, normalitetens prestasjoner, forhold, bosted, reiser, innkjøp – over mesteparten av det jeg foretar meg ligger et skinn av alt-er-i-orden fornuft. Alt er i orden, ikke sant? Man får inntrykk av at jeg har sunne grunner for det jeg fyller tiden med. Dersom noen spør meg om noe – det inntreffer ikke særlig ofte eller når sant skal sies aldri; jeg må for det meste spørre meg selv – avgir jeg tilsynelatende rimelige og overbevisende forklaringer. Folk svelger villig det jeg lirer av meg som den sanne versjonen. Kanskje er det det?
Det er bare det; jeg har fått denne forbannete giften i meg. Jeg gidder rett og slett ikke å ta del i maskeradene. Jeg befinner meg midt oppe i dem; jeg eier ikke lyst til å gå ned på knærne for den forfalskningen som kalles sosial virkelighet. En resignert stemme som må tilhøre en eller annen av de demoniske ledsagerne jeg ble utstyrt med sammen med livet har begynt å hviske imperative setninger ondskapsfullt inn i øret mitt:
- Hopp av! Gi faen! Dropp maskene dine. Gi opp den gjensidige luringen. Legg av deg den falske fornuftigheten. Hver som en plante som spirer! Stå frem i din sanne skikkelse. Si ting som de er. Ikke pynt på tingene. Ikke tenk hva det koster deg. Før du ble født fantes du ikke, etter døden finnes du ikke. Bare som levende fremstår du som noe du selv har bestemt!

Dessverre forholder det seg slik. Livet mitt er absolutt kaotisk. Det henger såvidt sammen. Det er fylt til randen av idiotiske påfunn og tilfeldige umotiverte utspill. Denne snuse fornuftigheten som bestemmer det jeg tillater meg å si til folk og som har gode grunner for alt er bare et ytre skinn. Under og bak maskespillet, bak alle konvensjonaliteter som livet mitt omhandler, små og store, skjuler det seg et radikalt annerledes og annet drama. Gjennom de tilsynelatende rasjonelle hverdagene jeg har levd og fortsatt lever dirrer en usynlig tråd, et flettverk, en usynlig strøm av intense opplevelser og lykksalighet og lidelser og forviklinger. Det grå meningstomme livet mitt holdes oppe av en understrøm av følelsesdramatikk som handler om mystiske menneskelige skygger og figurer og voldsomme brytninger og villskap og skellsettende hendelser. Inne i meg foregår en uopphørlig dialog med skygger; jeg vet knapt hvem de er eller skal forestille. Jeg skal ikke påstå at man skal la slippe taket i fornuften. Jeg tror ikke det fører med seg noe godt. Allikevel, jeg er overbevist om at jeg for å kunne ta meg fram i dette ellers sørgelig forarmete livet må gjenvinne en fornemmelse for følelsenes alkymi.
- Riktig, du har rett. jeg har rotet meg ut på viddene! Jeg må tilbake til det jeg åpnet med: Hvorfor mine stusslige og ensomme opphold i Malaga?

Det begynte underlig nok med at høyere makter så seg lei på min ureflekterte livslykke. Mitt lettvinte og selvfølgelige overmot. Det må være slik det forholder seg. Herodot demonstrerer i sin historie at det finnes skjulte lover bak menneskers lykkeregnskap; Gudene følger årvåkne med. De er konstant misunnelige på mennesker. De tillater ikke varig lykke eller overmodighet hos noen av oss. Helt siden jeg kom til denne beklagelige verden har jeg vært velsignet med et lyst, kanskje litt evigbarnslig sinnelag eller lynne. Jeg skal ikke forsøke å hevde at det er et enkelt lynne; det er det absolutt ikke. Men lyst er det i alle fall. Det kan lett forveksles med uhemmet eller grenseløs lekenhet; en uopphørlig jaging etter lettvinte gleder og lykke. Mange som har observert meg har nok tenkt noe slikt, tror jeg. Folk som Gudene muligens gjorde bruk av som medhjelpere kunne komme med halvgiftige bemerkninger om min lettvinte og ubetenksomme væremåte:
- ‘Skal du aldri gi deg med å leike deg?’ eller ‘man kan jo ikke leke seg hele livet!’.
Jeg fikk til og med en tydelig nedlatende bemerkning før en maratonstart i Drammen tror det jeg var, for noen år siden: en av medløperne mine, en psykiater av profesjon, en dårlig psykiater det skal være visst, en av de dårligste jeg har kjent, de er ofte forbannet dårlige; han så seg lei på min iver og glede på startstreken:
-’ Du er som et barn, Einar!’.
Jeg tror ikke han mente å være hyggelig, selv om han smilte og tonen var vennlig. Hans innerste ønske var å være jævlig, noe han dekket overved å oppføre seg normalt høflig. Hva kan man egentlig foreta seg med personlighetsforstyrrete psykiatere?
Skinnet bedrar. Alle sammen tar feil. Selv mellom de paranoide Gudene finnes det ingen som ser hva hjertet mitt skjuler. Hjertet mitt rommer et voldsomt og intenst følelsesliv og et assortert utvalg av lidenskaper; i virkeligheten er jeg dårligere stilt enn andre mennesker når det gjelder lykksalighet i dette livet. Det hjelper meg lite at jeg selv vet det. For gudene og tilsvarende metafysiske makter er det nok at man danser litt for mye på bordet eller jevnt over har hell og medgang eller bare rett og slett synes å unngå de normerte dosene av motgang. De er misunnelige på alt bare det minner om for enkel lykke, særlig dersom noen ser ut for å gape over for mye av den. Dermed gikk det som det måtte gå med meg. Hybris følges av Nemesis.
Gudenes dom kan man ikke vri seg unna. Vendepunktet måtte komme. Nedturen ble langsomt men sikkert synlig. Verden vendte meg ryggen; et ufravikelig overtydelig faktum som jeg etter som tiden gikk ikke greidde å holde skjult eller benekte. Heller ikke for meg selv. Hjemme i vante omgivelser var tilbakegangen eller det man på 18hundretallet ganske glupt omtalte som degenerasjon blitt for plagsomt å forholde seg til.

Jeg innså det:
- Alt minner meg om nederlag; jeg har falt av lasset, jeg er ikke lenger å regne med. Jeg er et ingenting, et null, et tomrom, et sosialt vakuum.

Jeg følte at jeg var rammet av en slags universell fallesyke bokstavelig talt, falt dypere og dypere for hver gruelig dag som gikk. Alt ble skjærende og sviende påminnelser om at ting ikke sto særlig godt til; at det kom til å bli verre så lenge ting kan bli verre. Det kan de alltid.
Terapi finnes i både negative og positive utgaver. Å stikke av kan være en slags negativ terapi. Det hevder mange som har erfaring fra slike ting. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dette, men tror til og med at psykologer anbefaler folk å komme seg vekk en stund når ting floker seg. Å stikke av til Malaga og solrike Andalucia ble fra tid til annen min viktigste terapiform. Mennesket er et sammenlignende dyr, det er en av grunnene til alle plager. Ingen kjente meg. Jeg kjente knapt meg selv. Jeg slapp å sammenligne med med alle som er viktige og oppadstigende og vellykkete i samfunnet. Som regel la jeg meg til der i forkant eller etterkant av mine desperate eksistensielle eller spirituelle ekspedisjoner ved hjelp av apostlenes hester på den gamle pilegrimsveien Via de la Plata fra Sevilla og nordover, hver gang så langt oppover som tiden tillot. Det kunne være 10 dager eller lengre; en gang 3 uker og en annen nesten to måneder. Jeg ruslet ikke bare. 8 til 10 timer med kontinuerlig kroppslig bevegelse hver dag. Sant å si; ingen har vel vandret langs det man misforstått omtaler som ‘Sølvveien’ flere ganger enn det jeg har. Jeg innbiller meg at jeg er verdenst flittigste Via de la Plata pilegrim.
I kjølvannet av vandringsmanien ble Malaga et annet hjem for meg eller en annen hjemløshet alt etter hvorledes man vil se det. Mitt eksil, mitt asyl. Intensive langvandringer krever intensiv restitusjon. Såpass har jeg lært av ydmyke forsøk som ultravandrer med 4 og 5 og 6 lange mil hver eneste dag over flere uker. Jeg resonnerte meg fram til at daffe Malaga er et fortrinnlig sted å hente seg igjen og roe seg ned etter mine harde vandringer. Langsomme ja nesten stillestående dager fylt med treg oppsummering og reorientering; vende tilbake til og få nytt fokus på den normale abnorme livsformen. For et dårlig tilpasset polarmenneske betyr det ikke så lite at Malaga har europas beste klima; mer enn 300 soldager i året og avslappende temperaturer selv i vintermånedene. To ting tiltrekker meg med denne byen; at det aldri har falt snø og at laveste målte temperatur er -0,9 grader i 1891 eller deromkring. Dette er ikke hele sannheten; selv min svinnende tilværelse består av mer enn å innrette seg etter klimatiske forhold.
Egentlig synes jeg at Malaga er ganske intetsigende. Det er lite meningsfyllt å ta seg til når man har oppholdt seg der gjentatte ganger. For en som bare tenker på å roe seg ned noen dager gjør det ikke så mye. Riktignok finnes det en halvferdig katedral og noen fine velutsmykkete kirkebygg og en St. Jakobskirke i mudejarstil, et Picassomuseum og et Cervantesteater. Utallige gode og mange slette barer. Et middelmådig fotballag. Det teller mye at det er lett å la seg frakte ned dit med et fly fra Bergen. 4 små timer og vips er man ute av en trist verden og borte fra sitt daglige inkurverte fangenskap. Jeg legger meg inn på et billig hotell eller hostal med WIFI og internett for å tenke og skrible litt, strolle ensom og alene rundt i gatene og stikke innom de 3 bokhandlerne og restauranter for spise lammekoteletter med hvitvin om kveldene. Gjerne en halvforlegen prat om ingenting med nordmenn eller svensker ved nabobordet. Kristian F. fra Kolbotn på 78 år husker jeg den dag i dag fordi han hadde noe udefinerbart i sin personlighet som tiltrakk eller gjorde inntrykk på meg. Han beveget seg nesten som et ungt menneske noe som gjorde et hans alder ble en slags paradoks; man ventet på en måte mye mer alder enn hans kroppslige fremtoning viste. Kristian irriterte seg helt åpenbart over det meste; ansiktet hans lyste av ‘nei, dette vil jeg ikke!’; det var som om hele han sa at slikt som dette er jeg overhodet ikke interessert i eller det passer meg ikke. Egentlig følte Kristian et konstant skuffet raseri over at livet eller verden er slik den er; han lengtet etter noe helt annet. Det gjorde at han virket sur og vrien, mens hans vesen egentlig nesten hadde preg av Dalai Lhama med en innebygd vennlighet. Av en eller annen grunn fikk han meg også til å tenke på alt som har med døden å gjøre.Det var som om han bar i seg et budskap som sa ‘glem for all del ikke døden’. For meg som er inne på disse tingene var det lett å registrere at Kristian hadde et nesten ubrukt pilegrimstalent, det så jeg ganske fort av det han fortalte om sin sterke tiltrekning til det å være alene og det å vandre. Ellers var disse stillestående dagene mest av alt lesing; Malagaoppholdene ble en kjærkommen anledning til å aktivisere alle mulige litterære følelser for det spanske fenomenet. Jeg leste hele tiden; på rommet eller utenfor husveggen på bar Picasso i ettermiddagssolskinn eller i den botaniske hagen som er en skuffelse, og overalt ellers. På de målløse rusleturene mine gjennom gatene bar jeg gjerne med meg en bok, ofte helt tilfeldig valgt. Selvfølgelig Jan Morris’ bok ‘Spania’ fra 1964 som hun reviderte i 1979; den hjalp meg til å unngå å bli slukt opp av faktisitet. Det var også ‘Uskyldens museum’ og Krishnamurthis ‘Ensomhet og kjærlighet’ og et kjapt lesedøgn med Roths ‘The humbling’ fordi den hadde så mye stemning til felles med skjebnen til min venn Fernando, og ikke minst en biografi om Franco som jeg syntes tok for lett på at spanjolene i tiår etter tiår hadde et morderisk monster som diktator; mer enn en halv million mennesker mistet livet og over 300 000 stakk ut av landet som følge av denne djevelens andre brutale gjenerobring og politiske rensing av halvøyen for uønskete menneskelige elementer. Nasjonalistene slapp heftig med bomber over Malaga, noe jeg fornemmer enda preger visse strøk av byen. Men Malaga er så mye mer. Jeg dumpet selvsagt borti en og en annen kvinne også, hvordan kan man egentlig unngå det? Norske som søte Irene S fra Oslo eller spanske eller fremmedlandske. Det førte gjerne til noen hvitvinsglass og dersom innfløkte strategiske og taktiske samhandlinger slo til deretter en heftig natt i en hotellseng eller leilighet slik det er å forvente når følelsesmessig nedsultete menn og kvinner møtes. Hva mer kan man si om den slags trivialiteter? Jeg har jo ikke akkurat innrettet tingene slik selv, men gjør som andre ganske enkelt bruk av naturens egne oppfinnelser. Jeg la vel ikke så mye i det; det gjorde heller ikke kvinnemenneskene kan jeg tenke meg. Jeg er ikke noe superselskap akkurat i den tilstanden jeg befinner meg i. Som vi alle vet fører ikke slike tilfeldige nummer til noe som helst av stor eller liten menneskelig verdi.
Dagene brukte jeg mye til å tenke. Liggende i hotellsengen eller ute på Malaguetastranden øst for fyret ved havnen. Særlig i etterkant av vandringene kunne jeg ha mange gode tenkedager. Jeg kjente at tankene langsomt men sikkert klarnet, tok til å danne mønstre av seg selv, de vokste i meg og steg opp i høyden og jeg fikk mer og mer oversikt over landskapene som jeg lever i. Tankene fant en slags gjenkjennbar form.
Hva jeg tenkte? Det var litt av hvert: Noe glemte jeg selvfølgelig fort, det meste. Noe av tankespinnet ble hengende igjen; fikk verdi for meg; jeg kan like gjerne gripe tak akkurat her: Et ildens øye åpnet seg i meg, jeg oppdaget at jeg ganske lenge hadde levd i formørkelse og blindhet og bare sett overflaten og det andre bestemmer man skal se; jeg hadde ikke forstått at mens jeg lever går det en strøm av spontane nesten overnaturlige følelser og opplevelser gjennom meg. En følelsesmessig underverden som mest av alt ligner på et mytologisk univers kanskje like fascinerende som det egyptiske eller greske eller norrøne. At det er dette universet som definerer meg, skaper livet mitt. Det kom både som en befrielse og som en rystelse.
Jeg forsto endelig at å leve dette livet er noe helt annet enn det jeg hittil hadde trodd. Jeg hadde endelig lært å dø.
En slags samlende erkjennelse er i ferd med å festne seg i hodet mitt. Det er ingen vits i å forsøke å benekte det eller komme seg unna. Det er bare en eneste ting å si, en pil som står å og dirrer midt i blinkskiva: Jeg har gått i stå!
Siden jeg ikke kommer i gang med noe, og det gjør jeg definitivt ikke, kan jeg jo like godt ta tak i selve det som for meg er et uomgjengelig faktum. Det må da gå an å holde seg fast i en fenomenologisk innstilling til sin egen undergang og fortapelse, en slags elendighetens fenomenologi. At jeg er fullstendig nede for telling, vraket, utenfor, utslått. De siste dagene har jeg grublet mer og mer over en mulig åpning; og nå tilsist har jeg bestemt meg for å skrive meg inn i og eventuelt ut av denne situasjonen. ‘Ut av’ kan kanskje virke noe overmodig, slik jeg har det for tiden. Men jeg kjenner meg mere engasjert og med på livet når jeg viser verden og alle kjente en lyseblå optimisme, det har jeg forstått. I den aktive verden forlanges det en slags heroisme av folk, at man aldri gir opp, ser positivt på tingene og at det ender alltid godt. Til og med punkteringer og konkurser og døden skal taes med godt humør og rett innstilling. Sånn er det. Sånn skal det bli.
Etter om lag to år ute i ødemarken bestemmer jeg meg å forsøke meg tilbake på jobb. Egentlig hadde jeg gitt opp jobb-retur, men utover våren 2010 hadde jeg stadig flere oppturer og gode dager som gjorde at jeg ombestemte jeg meg. 20 april er dagen for min tilbakekomst blant de normale.
Jeg vender tilbake. Litt nølende. For å makte å ta del i den normale virkeligheten kreves det vel en komplementær normal mental og kroppslig følelse eller tilstand. Hva den går ut på vet jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg besitter den. Nybegynnerens uvisshet preger tankene mine; hva venter meg i den normale virkeligheten ? Hva vil folk si? Forventninger; hva kan jeg greie?Er jeg funksjonsdyktig på jobb? Der folk har fastlagte nøkterne roller å spille hver dag. Velregulerte og finstilte roller for tidsbruk og oppførsel og hvilke følelser det er tillatt å uttrykke overfor medarbeidere og ut fra sitt eget indre liv. Denne normaliteten handler om å holde fasaden mens man presterer det som ventes. Kan jeg leve opp til det man venter i en vanlig jobbhverdag etter mine lange dager ute i ødemarken ? Vil jeg prestere det man ønsker av meg?
Psykologspesialist på psykiatrisk klinikk. Det er den seriøse rollen som venter meg på scenen. Den rollen jeg er tildelt med tilhørende gester og replikker og kulisser. Det er det jeg har å holde meg til.
De første dagene som psykolog ligner lite på det jeg har opplevd tidligere. Hodet mitt fungerer ikke, jeg går omkring i en slags mental tåke. Jeg merker knapt folk, sitter oppe på sykehuskantinen mellom hvitkledde helsepersoner og lurer på hva har jeg her å gjøre? Legger meg ned på den altfor korte sofaen inne på kontoret for å få tåken ut av hodet. Tilbake til kantinen der oppe for en ny kopp kaffe. Kan dette gå bra? Har jeg noe på jobb å gjøre i denne håpløse tilstanden jeg er i ? Etter noen dager tar det heldigvis til å letne litt, jeg kommer til hektene og klarner mer og mer i hodet. Ser gjennom haugen med henvisninger man har plassert i hyllen min; nye pasienter som skal utredes for ADHD med og uten H og Asperger og andre av de moderne lidelsene. Jeg greier til slutt å bryte gjennom motstanden og setter opp tid for mine første pasienter.
Etter et par uker begynner tingene å normalisere seg. Dagene går, som det heter. Jeg kjører til og fra klinikken hver dag; forbereder meg til avtalene mine og fungerer mer og mer slik det forventes av meg.
Mai, juni, juli august, flere måneder går. En hel etterlengtet sommer kommer og går, som de alltid gjør det selv om jeg som før drømmer om å kunne holde den fast. Leve i en evig sommer.
Lenge ser det ut for å gå den riktige veien. Det har kommet en tilnærmet normal rytme i dagene, som ligner på det som foregår blant normale folk. Jeg er naturligvis innvendig merket av mine år på utsiden. Men sett utenfra ser det meste ganske normalt ut. På samme tid kjenner jeg gradvis noe annet; en tiltagende nesten uhåndterlig trøtthet og energimangel. Tilværelsen ute i samfunnet blir hver eneste dag en kamp som jeg føler at jeg har tapt på forhånd fordi jeg har så lite å sette inn av krefter. »

Litteratur og nettsteder

Lawrie SM, Manders DN, Geddes JR, Pelosi AJ. A population-based incidence study of chronic fatigue. Psychol Med 1997; 27:343.
Walker EA, Katon WJ, Jemelka RP. Psychiatric disorders and medical care utilization among people in the general population who report fatigue. J Gen Intern Med 1993; 8:436.
Ricci JA, Chee E, Lorandeau AL, Berger J. Fatigue in the U.S. workforce: prevalence and implications for lost productive work time. J Occup Environ Med 2007; 49:1.
Bates DW, Schmitt W, Buchwald D, et al. Prevalence of fatigue and chronic fatigue syndrome in a primary care practice. Arch Intern Med 1993; 153:2759.
Kroenke K, Arrington ME, Mangelsdorff AD. The prevalence of symptoms in medical outpatients and the adequacy of therapy. Arch Intern Med 1990; 150:1685.
Fuhrer R, Wessely S. The epidemiology of fatigue and depression: a French primary-care study. Psychol Med 1995; 25:895.
Kroenke K, Wood DR, Mangelsdorff AD, et al. Chronic fatigue in primary care. Prevalence, patient characteristics, and outcome. JAMA 1988; 260:929.
Buchwald D, Sullivan JL, Komaroff AL. Frequency of ‘chronic active Epstein-Barr virus infection’ in a general medical practice. JAMA 1987; 257:2303.
Schappert SM. National Ambulatory Medical Care Survey: 1989 summary. Vital Health Stat 13 1992; :1.
Markowitz AJ, Rabow MW. Palliative management of fatigue at the close of life: «it feels like my body is just worn out». JAMA 2007; 298:217.
Chen MK. The epidemiology of self-perceived fatigue among adults. Prev Med 1986; 15:74.
Cathébras PJ, Robbins JM, Kirmayer LJ, Hayton BC. Fatigue in primary care: prevalence, psychiatric comorbidity, illness behavior, and outcome. J Gen Intern Med 1992; 7:276.
Ridsdale L, Evans A, Jerrett W, et al. Patients with fatigue in general practice: a prospective study. BMJ 1993; 307:103.
Prins JB, van der Meer JW, Bleijenberg G. Chronic fatigue syndrome. Lancet 2006; 367:346.
Buchwald D, Umali P, Umali J, et al. Chronic fatigue and the chronic fatigue syndrome: prevalence in a Pacific Northwest health care system. Ann Intern Med 1995; 123:81.
Wessely S, Chalder T, Hirsch S, et al. Psychological symptoms, somatic symptoms, and psychiatric disorder in chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: a prospective study in the primary care setting. Am J Psychiatry 1996; 153:1050.
Manu P, Lane TJ, Matthews DA. Chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: clinical epidemiology and aetiological classification. Ciba Found Symp 1993; 173:23.
Okkes IM, Oskam SK, Lamberts H. The probability of specific diagnoses for patients presenting with common symptoms to Dutch family physicians. J Fam Pract 2002; 51:31.
Fukuda K, Straus SE, Hickie I, et al. The chronic fatigue syndrome: a comprehensive approach to its definition and study. International Chronic Fatigue Syndrome Study Group. Ann Intern Med 1994; 121:953.
Lane TJ, Matthews DA, Manu P. The low yield of physical examinations and laboratory investigations of patients with chronic fatigue. Am J Med Sci 1990; 299:313.
Conti F, Priori R, De Petrillo G, et al. Prevalence of chronic fatigue syndrome in Italian patients with persistent fatigue. Ann Ital Med Int 1994; 9:219.
Nijrolder I, van der Windt D, de Vries H, van der Horst H. Diagnoses during follow-up of patients presenting with fatigue in primary care. CMAJ 2009; 181:683.
Bombardier CH, Buchwald D. Chronic fatigue, chronic fatigue syndrome, and fibromyalgia. Disability and health-care use. Med Care 1996; 34:924.
Ridsdale L, Evans A, Jerrett W, et al. Patients who consult with tiredness: frequency of consultation, perceived causes of tiredness and its association with psychological distress. Br J Gen Pract 1994; 44:413.
Darbishire L, Ridsdale L, Seed PT. Distinguishing patients with chronic fatigue from those with chronic fatigue syndrome: a diagnostic study in UK primary care. Br J Gen Pract 2003; 53:441.
Price JR, Couper J. Cognitive behaviour therapy for adults with chronic fatigue syndrome. Cochrane Database Syst Rev 2000; :CD001027.
Whiting P, Bagnall AM, Sowden AJ, et al. Interventions for the treatment and management of chronic fatigue syndrome: a systematic review. JAMA 2001; 286:1360.
Deale A, Wessely S. Patients’ perceptions of medical care in chronic fatigue syndrome. Soc Sci Med 2001; 52:1859.
O’Malley PG, Jackson JL, Santoro J, et al. Antidepressant therapy for unexplained symptoms and symptom syndromes. J Fam Pract 1999; 48:980.
Smith RC, Lyles JS, Gardiner JC, et al. Primary care clinicians treat patients with medically unexplained symptoms: a randomized controlled trial. J Gen Intern Med 2006; 21:671.
Huibers MJ, Beurskens AJ, Van Schayck CP, et al. Efficacy of cognitive-behavioural therapy by general practitioners for unexplained fatigue among employees: Randomised controlled trial. Br J Psychiatry 2004; 184:240.
Ridsdale L, Darbishire L, Seed PT. Is graded exercise better than cognitive behaviour therapy for fatigue? A UK randomized trial in primary care. Psychol Med 2004; 34:37.
Bombardier CH, Buchwald D. Outcome and prognosis of patients with chronic fatigue vs chronic fatigue syndrome. Arch Intern Med 1995; 155:2105.
Straus SE, Dale JK, Tobi M, et al. Acyclovir treatment of the chronic fatigue syndrome. Lack of efficacy in a placebo-controlled trial. N Engl J Med 1988; 319:1692.
Rimes KA, Chalder T. Treatments for chronic fatigue syndrome. Occup Med (Lond) 2005; 55:32.
Joyce J, Hotopf M, Wessely S. The prognosis of chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: a systematic review. QJM 1997; 90:223.
Smith WR, Noonan C, Buchwald D. Mortality in a cohort of chronically fatigued patients. Psychol Med 2006; 36:1301.
Nijrolder I, van der Windt DA, van der Horst HE. Prognosis of fatigue and functioning in primary care: a 1-year follow-up study. Ann Fam Med 2008; 6:519.
Clark MR, Katon W, Russo J, et al. Chronic fatigue: risk factors for symptom persistence in a 2 1/2-year follow-up study. Am J Med 1995; 98:187.

Om å være sin egen psykoterapeut. Hvordan kan hver enkelt av oss best ivareta egen mentale helse?

«Hvordan hjelper man som terapeut pasienten best? Det gjør man ved å gå frem slik at pasienten også har anledning til å hjelpe terapeuten. De fleste terapeuter har hverken personlig mot eller evne eller teoretisk forståelse som gjør dette mulig på en systematisk måte og på en måte som preger den terapeutiske prosessen.» (Fernando Persa; Notat om den konstitutive gjensidigheten i psykologisk behandling. 2009) 

«Hold motet oppe, for alt ligger der foran deg….og tiden som tilbringes i det som er vanskelig er aldri bortkastet…det som kreves av oss er at vi lever det som er vanskelig og lærer oss å håndtere det….I det som er vanskelig finnes de vennlige kreftene, hendene som arbeider på oss….» (Rainer Maria Rilke)

“Alle samfunn, historiske eller nåtidige, har et kulturell innvevd sett av helbredende praksiser. Disse praksisene er så inngrodd i folks tenkning at man ikke stiller spørsmål om dem. (-) det er rett og slett så enkelt at vi problematiserer ikke de fremherskende helbredelsesmodellene i kulturen vår.”

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv. Og vår lengsel, hvis vi tør å følge den hele veien, er det som vender innsiden vår ut inntil vi finner solen og månen og stjernene inne i oss.”  (Peter Kingsley)

 «Men alle er underlagt virkningene av utbredelsen av helseråd. Uansett om den store mengden av råd for egenomsorg følges opp i handling eller ikke, er dens kumulative virkning å overskygge og gjeninnføre dypere kulturelt innvevde forståelser om det ansvar som bevisste aktører bærer for sin egen helse. Vi kan ikke unngå å bli fortalt at vi er frie, at vi er ansvarlige for vår helse, og at vi er derfor potensielt kan anklages for vår mangel på velvære. Troen på at vi selv er ansvarlige for vår egen helse er både mer utbredt og dypere enn noen gang før. For å bruke en ganske umoderne terminologi, er det en dominerende ideologi i vår tid. (-) Selv om utbredelsen av egenomsorg-råd er et gjennomgripende trekk ved senmoderne eller postmoderne samfunn, er det fortsatt under-teoretisert.» (Christopher Ziguras, Self-Care: Embodiment, Personal Autonomy, and the Shaping of Health Consciousness,(New York: Routledge, 2003, s.1-2)

“vi må ikke forveksle adskilte prosesser i et menneskeliv, den aktive syntese, som vi bygger opp med vitende og vilje og som vi kjenner som vårt verk, og den passive syntese som danner seg ved det som skjer med oss, som når vi eldes eller når sjelen skifter ansikt.”(Asbjørn Aarnes, i Dikterens stemme og diktet)

Samfunn og egensomorg for helse

167815_1784544290294_6765353_nMentale plager, psykiske problemer og større eller mindre personlige og psykososiale nedturer og kriser er en del av det ordinære menneskelivet.  Vi har kanskje altfor lett til å gå for en forklaringsmodell der psykiske plager og lidelser er noe som berører sårbare eller ugunstig stilte mennesker. Personer som er disponert eller utsatt for psykiske plager, gjerne som følge av genetiske svakheter eller påvirkninger gjennom barneårene. Der er antagelig en begrenset og muligens til og med villende måte å forstå denne siden ved menneskelivet på. Det er kanskje like riktig å si at det å ha et psykisk liv innebærer psykologiske utfordringer og vansker, dvs. at alle mennesker opplever at de plages av og må lære seg å arbeide med og håndtere sine mentale problemer. Dvs. at vi alle trenger å være og derfor bør tilegne oss en slags kompetanse eller ferdighet i det å være vår egen psykoterapeut:

“Vi erkjenner ikke som samfunn at alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  -  det er noe som kommer og går – og vi trenger å finne fram til måter å håndtere det på.” (Gray, 2006, s. 176)

woodman_forkÅ skulle leve et menneskeliv betyr faktisk at man må mestre plager og lidelser. Dersom folk gies fri eller åpen tilgang til psykologisk hjelp, vil bare halvparten av de som søker og ønsker slik hjelp ha en diagnostiserbar psykisk lidelse. Den andre halvparten som søker psykologisk hjelp sliter med et spekter av  livsproblemer i jobb, samliv eller eksistensielle problemer med tomhetsfølelse og angst. Omkring 30% av den voksne befolkningen opplever til enhver tid psykiatriske problemer, omkring halvparten av oss vil erfare en psykiatrisk lidelse en eller annen gang i livet, og 80 av disse igjen har mer enn et alvorlig psykologisk problem. I løpet av livsløpet har vi alle 50/50 sjanse til å oppleve selvmordstanker av moderat til alvorlig grad av minst to ukers varighet; opp i mot 100 % av oss vil en eller annen gang i livet være inne på tanken om å ta sitt liv. Halvparten av inngåtte ekteskap oppløses etter en tid, og mange av de stabile eller varige ekteskapene viser seg å være basert på usunne forhold mellom partene.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til egendiagnosering, egen-behandling og egen-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

apartcagedlossoffreedomnightmaresprisonprisonersurrealsurrealhandstrappedvladimirmoldavsky-b765d67d281aff002c19d8f58f873dab_mDet er naturligvis også en side ved menneskelivet å lære seg kunsten å håndtere og mestre seg selv og sine plager og problemer slik at disse ikke tar overhånd men fortløpende bli holdt i sjakk eller løst. Behandlings og  terapiforskningen har etterhvert ugjendrivelig påvist at folk spiller en avgjørende rolle i håndtering og mestring av sine mentalehelse-problemer, og at behandling av psykiske plager bare i begrenset grad kan oppfattes som en faglig-teknisk og instrumentell prosess der en spesialist og ekspert bruker metodiske fremgangsmåter som er dokumenterte som effektive for å ‘løse’ en pasients mentale problemer. Grensene mellom terapeut og pasient er relative og paradoksale; for at terapien skal fungere må terapeuten på et vis avstå elle ravholde seg fra å være terapeut og pasienten må tørre å opptre idet rommet som åpner seg som sin egen terapeut:

“Hvor lenge skal vi gå på jakt etter sannheten overalt utenfor oss selv? Hvor mange bøker må vi lese, hvor mange folk vi må spørre?” (Peter Kingsley)

“Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot.” (Søren Kierkegaard)

God psykologisk behandling gir på avgjørende måter rom for pasientens selvbestemmelse og bruk av sterke sider: God behandling er basert på  at behandler har og viser tiltro til at at folk kan vokse, endre og transformere seg selv og sitt liv. Denne innstillingen er viktig uavhengig av hva slags mentale plager og utfordringer en person sliter med. Folk kan engasjeres og hjelpes til å ta del i sin egen bedringsprosess og oppnå tilfriskning ved å ta i bruk egne ressurser og sterke sider. Dersom en behandler i sin tilnærming betrakter pasienten som en irreversibelt og grunnleggende skade person som er  ute av stand til endring, vil pasienten være tilbøyelig til å oppleve seg slik og stagnere i sin utvikling. Det er lettere for pasientene å oppdage sin sanne natur og muligheter når behandleren har evne til å hjelpe gjennom å se muligheter heller enn diagnostiserbare mangler og begrensninger. Dessverre  er det antagelig tilfelle at noen mennesker ikke kommer til å oppleve eller  få til  en bedring, men behandleren og diagnosene  trenger ikke utgjøre en ekstra barriere i tillegg til andre krevende hindringer. Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

I dag er det fortsatt mest vanlig å tenke at man må oppsøke fagfolk og skaffe seg profesjonell hjelp ved større eller mer alvorlige mentale og personlige plager. Men nye strømninger gjør seg gjeldende i vestlige samfunn; stadig flere stiller spørsmål om denne avhengigheten av faglig hjelp er nødvendig og om den bidrar til å gjøre oss blinde overfor og faktisk undergraver vår evne til å hjelpe oss selv. En sentral del av den nye helsebevisstheten i moderne samfunn er en vidt utbredte ide om at man kan oppnå bedre helse gjennom å forbedre sin selvomsorg og selv gjennomføre endringer i sin egen måte å leve på eller livsstil.

Christopher Ziguras omtaler i boken ‘Selvomsorg‘ (2003) den voksende opptattheten av egenbehandling og egenomsorg på følgende måte:

«Blant disse er en rekke strømninger som søker å redusere folks avhengighet av profesjonelle helsetjenester og institusjoner, og i stedet å gi dem verktøy for å ivareta sin egen egenomsorg. Siden 1970-tallet har vestlige samfunn både vært vitne  til en stor økning i antall aktører som fremmer egenomsorg-strategier og en dramatisk økning i omfanget av egenomsorg-teknikker som blir tilbydt. Ettersom tiden går, blir egenomsorg-strategier utviklet og fremmet for stadig mer varierte og intime sider ved ens kropp, sinn og relasjoner.»

Psykologer og psykiatere har vendt om på perspektivet og begynt å undersøke både hva pasienter selv faktisk gjør og hva de kan gjøre for sin egen helbredelse. Man har forsket på ulike former for teknikker for selvomsorg og egenbehandling som vi bruker når vi er i  følelsesmessig og psykologisk nød.

Autoterapi og endoklinisk kompetanse

Evnen til å behandle seg selv omtales som ‘autoterapi‘ og vår innebygde kunnskap om hva vi trenger når vi er i psykologisk nød eller krise kalles for ‘endoklinisk kompetanse’.

Det er altså på høy tid å stille spørsmålet om vi ikke kan kan søke hjelpe hos oss selv mer enn det vi gjør i dag? Trenger vi å være såpass avhengig av fagfolk som vi er blitt for å behandle våre psykologiske problemer?

Andre spørsmål er:  Kan vi hjelpe og behandle oss selv når vi opplever mentale forstyrrelser og plager? Hva består autoterapeutiske prosesser i? Hva er grensene for vår evne til å hjelpe oss selv? Er det noen problemer man ikke kan hjelpe seg selv med? Hvilke forståelsesmåter, fremgangsmåter og metoder er de beste når man skal hjelpe og behandle seg selv?

Førsteperson-perspektivet og den indre samtalens rolle i sykdom og psykologiske plager

Når jeg er i emosjonell nød eller opplever mentale plager da skjer dette fra ‘innsiden’. Jeg er selv personen som kjenner mine plager og hvorledes jeg påvirkes av dem, men jeg er noe mer enn og befinner meg på ‘utsiden’ av disse plagene. Dvs. at jeg på et vis er ‘to personer’, og at ved plager og sykdom begynner det å utspille seg både en slags kamp eller konflikt og en dialog i mitt indre mellom den syke delen og den friske delen av meg. Min selvbehandling må forankres i denne dialogen, og jeg må lære meg hvorledes jeg kan få til en indre dialog som på samme tid fremmer helbredelsesprosesser og kan holde den syke delen og dens negative påvirkninger på resten av meg mest mulig i sjakk.

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om å være åndelig aktiv og om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

For å kunne komme i god dialog med seg selv slik det kreves i åndelige øvelser forutsetter det at man kan samtale med og derfor lytte til seg selv. Vi må spørre oss hvordan det skjer, og om det er noe vi kan?

Om noen kjennetegn ved ‘god psykologisk behandling’ og skisse av en mer terapeutisk måte å leve på

“Alle samfunn, historiske eller nåtidige, har et kulturell innvevd sett av helbredende praksiser. Disse praksisene er så inngrodd i folks tenkning at man ikke stiller spørsmål om dem. (-) det er rett og slett så enkelt at vi problematiserer ikke de fremherskende helbredelsesmodellene i kulturen vår.”

«Den samfunnsorienterte kritikken av modernitet hevder at psykologien uttrykker en atomistisk individualisme som frembringer eller i det minste oppmuntrer de samme ondene som den hevder å helbrede. Sett på denne måten, mens psykologien angivelig retter oppmerksomheten mot og hjelper oss å løse våre økende vanskeligheter med å inngå i eller fortsette i sosiale relasjoner, så oppfordrer den oss i virkeligheten til å sette våre behov og preferanser foran våre forpliktelser overfor andre. I regi av den terapeutiske diskursen, blir sosiale relasjoner oppløst av en ondartet nytteorientering som underhånden fremmer en mangel på forpliktelser overfor sosiale institusjoner og legitimerer en narsissistisk og overflatisk identitet.» (Eva Illouz i boken ‘Om å redde den moderne sjelen: Terapi, Emosjoner og Selvhjelpskulturen»)

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv. Og vår lengsel, hvis vi tør å følge den hele veien, er det som vender innsiden vår ut inntil vi finner solen og månen og stjernene inne i oss.”  (Peter Kingsley)

Kulturell livssammenheng, egenbehandling og behov for psykologisk terapi

Kulturforskere hevder at vi lever i en ‘terapeutisk tidsalder’. Vi betrakter våre liv og våre plager med et terapeutisk blikk, hele vår selvforståelse og vårt forhold til oss selv og andre er vevd sammen av terapeutiske modeller. Svært mye i våre personlige liv som kropper og med hverandre handler om diagnostisering og identifisering av helsetilstander og helseplager og hvorledes vi skal møte og innrette oss for å fremme og ivareta egen helse og finne løsninger på helseplager. Det hevdes fra epidemologene som studerer befolkningens kjennetegn og problemer at mentale helseproblemer er økende og oppleves som mer brysomme og belastende i det moderne samfunnslivet, både blant barn, ungdommer, voksne og eldre mennesker. Dette til tross for bedrete livsvilkår og større materiell velferd og rikdom. En voksende andel av befolkningen i vestlige samfunn må gripe til psykiatriske medikamenter og støtte seg på profesjonelle psykologiske helsetjenester for å tåle eget liv og komme seg gjennom hverdagens problemer.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til selvdiagnosering, self-behandling og selv-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Dersom vi legger sammen alt det vi i dag vet om hvilke psykiske plager og livsproblemer som folk sliter med i moderne samfunn, da er konklusjonen nærliggende at det faktisk er ‘abnormalt’ dersom man ikke sliter med psykologiske problemer. Å leve med, å oppleve og skulle mestre mentale helseplager er slik sett ikke det sykelige unntaket, det er heller hverdagen for de fleste av oss.

Spørsmålet er altså ikke om vi er plaget  – det er vi -  men hvorledes vi skal forstå, møte og mestre plagene og om vi forberedes på gode nok måter til å mestre plagene godt nok? Det gjør vi fortsatt ikke, og det av gode grunner som er knyttet til samfunnsmessige begrensninger.

Hva kan vi gjøre selv gjennom egne valg og tiltak som autoterapi og egenterapi, og når og til hva trenger vi profesjonell terapeutisk hjelp ?  Finnes det en slags innebygd ‘endoklinisk kompetanse’ i oss som vi kan lære oss å mobilisere, eller må vi basere oss på fagpsykologisk forståelse for å mestre de problemer og plager som livet påfører oss? En britisk mentalhelseforsker er ikke i tvil:

“Vi er eksperter på vår egen mentale helse - vi har i virkeligheten gjort en livslang studie av den –  og dette kan være en kunnskap som er komplementær til den kompetanse som den profesjonelle bringer inn i situasjonen.” (Gray, 2006, s. 178)

Måtene vi forholder oss til egne problemer er sosiokulturelt bestemt, vi er’barn av vår tid’ når vi skal møte og forstå egne plager og problemer. Psykiatrisk og psykologisk behandling er kanskje mest av alt et stebarn av sin tid, det kreves aktive og selvkritiske miljøer for ikke samtidig blindt å praktisere de dårlige sidene av sin egen tid:

“Vi (terapeutene), våre pasienter og deres plager, våre begreper om behandling og helbredelse, er alle uttrykk for den aktuelle epoken vi lever i (-). Vi er like innvevd i vår egen tid og i våre omgivelser som et insekt i en ravklump.” (Levenson, 1972).

Her om dagen traff jeg en bekjent om driver en bokhandel på Sandane i Nordfjord. Jeg spurte mannen som er i 50-årene som vanlig om hvordan det sto til. Han var usedvanlig personlig og åpen denne dagen; kona hadde nylig vært bortreist noen uker og han innrømmet at han hadde slitt mere med dette enn han hadde vært forberedt på. I kjølvannet av savnet hadde han tenkt mye over hvorfor de hadde greidd seg så godt gjennom flere tiår med samliv og det uten noen som helst form for profesjonell hjelp:

‘Det handler egentlig om to  elementære ting; å kunne ta i mot de gavene som livet og et forhold gir en; resten er å ta seg tid til og være villig til å yte et arbeid med de utfordringene som livet og et forhold byr på. I forhold til et annet menneske er det snakk om å velge å gjøre det ‘relasjonsarbeidet’ som forholdet trekker med seg og utforlder seg gjennom. Uten at en velger å ville og tåle dette arbeidet går gavene tapt. Ingenting kommer av seg selv, ingenting er gratis i livet eller i et forhold, selv om mange forføres av en kosumentkultur til å innbille seg akkurat det.»

caligariHovedpoenget i denne artikkelen er at det å håndtere psykologiske og mentale problemer ikke uteukkende handler og å skaffe seg profesjonell hjelp og behandling. Jeg ønsker å argumentere for at det utvilsomt finnes sunne og usunne livsstiler og at det i mental forstand går an å leve enten sunt eller usunt. Vi former og skaper for en stor del vår egen mentale helsetilstand gjennom måtene vi velger å leve på og forholde oss til oss selv og andre mennesker på. Sosiologisk helseforskning har hinsides enhver tvil demonstrert at det finnes det som Antonovski kaller for ‘salutogenetiske’ livsstiler såvel som patogenetiske. Vi kan velge å leve på en måte som både reduserer utsattheten for sykdom og gjør at en kjenner seg friskere og sunnere. Ikke bare i kroppslig og somatisk forstand, men også når det gjelder det psykososiale og mentale området.

Det er antagelig ikke enkelt, fordi det ‘å leve på en terapeutisk måte’ handler om å leve sammen med og i samhandling med andre individuelt særpregete menensker med egne og ofte kryssende og til og med konflikterende interesser, ønsker og behov. Men allikevel, selv omdet ikke finnes noen enkle løsninger, Kanskje finnes det en livstil eller en gruppe av livsstiler som i seg selv virker ‘psykoterapeutisk’ ? En måte å leve på som kan minske eller til og med erstatte behovet for å søke profesjonell hjelp for psykologiske problemer og plager?

saving-the-modern-soul-therapy-emotions-and-the-culture-of-self-helpEva Illouz skriver i boken ‘Om å redde den moderne sjelen‘ (2008) om den terapeutiske tenkemåten og psykologiske behandlingens viktige rolle i moderne liv:

«……den terapeutiske synsmåten har blitt en av sentrene i den amorfe og vage enheten som er kjent som Vestlig sivilisasjon.» (2008, Saving the Modern Soul: Therapy, Emotions, and the Culture of Self-Help.)

Mennesker er ikke isolerte øyer selv om vi noen ganger forsøker å late som vi er det -  vi er avhengige av hverandre. Vi trenger utvilsomt hjelp og støtte fra andre mennesker for å kunne leve og håndtere våre liv; men mest av alt trenger vi å kunne hjelpe oss selv og støtte oss på våre egne krefter og vår egen oppfinnsomhet i livet. Kanskje finnes det en slags sammenheng mellom disse tingene, vår evne til å støtte oss på andre og til å hjelpe oss selv?

ostrich_head_in_sandbKan vi gjøre selve måten vi lever på til en slags terapi, en fortløpende selvbehandling og selvhelbredelse? Eller kan vi leve på måter som virker mildnende og helbredende på våre plager og lidelser, og som gjør oss mest mulig robuste og motstandsdyktige overfor de nedbrytende og belastende påvirkningene vi utsettes for hver eneste dag? Finnes det en terapeutisk levemåte? Hva går eventuelt en slik levemåte ut på; er den stort sett lik for ulike individer eller må hver av oss i stor utstrekning finne frem til vår egen personlige livsterapi?

Vi erfarer det fra innsiden i våre egne liv, og vi observerer det hos våre medmennesker; at det er mye av det som omgir oss eller hender med oss som ‘virker helbredende på oss’. Vi oppsøker, skaffer oss og bruker mange situasjoner og ting for å kurere osss selv, ‘få det bedre’, dvs. for å berolige oss selv, for å bli mer trygge og harmoniske, for å ta vekk kroppslig eller emosjonelt ubehag og smerte. Når vi kjenner oss ute av lage og syke tar vi i bruk kroppslige aktiviteter, naturen, musikk, poesi, omgang med andre mennesker og våre egne evner og egenskaper på helbredende måter. Vi samtaler og snakker ut med andre, vi snakker og fører samtaler med oss selv for å finne den indre soliditeten og balansen vi trenger for å fungere i en utfordrende virkelighet. Ofte forsøker vi rett og slett å bruke vårt eget liv som en slags fortløpende eller uopphørlig egenterapi, som om det å leve er så krevende eller fortsyrrende i seg selv at det forlanger en terapeutisk innstilling hos oss. Kanskje er vi i denne forstand ‘et terapeutisk dyr’, et konstant sårbart dyr som må reparere og behandle seg selv eller la seg reparere og behandle for å kunne leve. Det vi oppfatter som ‘det gode liv’ er derfor samtidig et slags terapeutisk liv der vi hele tiden retter opp oss selv og holder våre mørke og smertefulle sider i sjakk og på passelig avstand.

Samtidig har det til alle tider eksistert plager og livsstiuasjoner der mennesker kommer til kort, der prosessen med egenterapi ikke lenger strekker til, da vi mister evnen til å ivareta oss selv og vår egen indre sinnsro og mentale balanse. Derfor har det også alltid eksistert terapeutiske spesialister, folk som er spesielt oppøvet eller utrustet for å hjelpe oss i vår nød og fortapthet. Disse har nyttet alle slags midler og forsterkninger av midler for å komme oss til unnsetning, de har snakket og diktet, danset og hoppet, skreket og sunget, påkalt guder og engler og døde og demoner, brukt dufter eller gifter og alskens naturlige remiedier for å bringe oss tilbake til oss selv. Så er det slik det er, vi er enten våre egne terapeuter og behandler oss selv, eller vi søker opp spesialister for å utsette oss for andres terapier.

Den dominerende modellen av psykologisk behandlinger og deres virkemåter er i dag den medisinsk-tekniske terapimodellen.  Samtidig formuleres det bred kritikk mot det faglige hegemoniet til den medisinsk-tekniske modellen av psykologisk behandling; man hevder at den bare gir en begrenset og delvis uriktig forståelse av hva som foregår iløpet av psykologisk behandling og hvorfor den virker og hjelper folk.

God psykologisk behandling

Det finnes et utall av retninger og modeller for psykologiske behandling. Hvordan kan vi vite hvilke som er gode og fungerer, og eventuelt passer for oss? Studier av behandling har vist at all god psykologisk behandling har noen felles kjennetegn:(for grundigere drøfting av god terapi – se nettstedet http://www.goodtherapy.org/what-is-good-therapy.html) Flere tiår med behandlingsforskning og kontinuerlig diskusjon om hva god behandling er har frembrakt terapimodeller som legger vekt på andre aspekter enn teknikk og teori, som relasjonen mellom pasient og terapeut og hvordan behandlingen evner å hjelpe pasientene til å oppdage og ta i bruk tilgjengelige ressurser i seg selv eller sin livssammenheng. De nye modellene av god behandling omfatter en rekke andre komponenter som er mer avgjørende for hvordan behandlingen virker enn selve de tekniske fremgangsmåtene og teoretiske forklaringsmåtene som terapeutene bruker.

Noen av de viktigste kjenntegnene ved ‘god psykologisk behandling’ er følgende:

1) Behandlingsatmosfæren og behandlingsprosessen har et ikke-patologiserende fokus: Ikke-patologisering innebærer at man betrakter personen som er pasient som noe mer og større enn settet av problemer og plager som bringer han eller henne til terapisettingen, og eventuelt også selve den diagnostiserte tilstanden som han eller hun sliter med.

Det betyr selvsagt ikke at de psykiatriske problemene ikke eksisterer eller at man overser dem, men at man forstår at problemene ikke utgjør hele personen og at personen utgjør mye mer enn problemene. Å arbeide ikke-patologiserende i behandlingen betyr selvsagt ikke at man benekter patologien og plagene, men at man avpatologiserter personen og hans eller hennes samlete fungering. Plagene er kun nen side ved personens fungering, som også besitter ressurser og sterke sider som både er selve grunnlaget for behandlingen og som eventuelt også må oppdages, rekrutteres og aktiviseres i løpet av behandlingsprosessen.

2) God psykologisk behandling gir rom for selvbestemmelse og bruk av sterke sider: God behandling er basert på  at behandler har og viser tiltro til at at folk kan vokse, endre og transformere seg selv og sitt liv. Denne innstillingen er viktig uavhengig av hva slags mentale plager og utfordringer en person sliter med. Folk kan engasjeres og hjelpes til å ta del i sin egen bedringsprosess og oppnå tilfriskning ved å ta i bruk egne ressurser og sterke sider. Dersom en behandler i sin tilnærming betrakter pasienten som en irreversibelt og grunnleggende skade person som er  ute av stand til endring, vil pasienten være tilbøyelig til å oppleve seg slik og stagnere i sin utvikling. Det er lettere for pasientene å oppdage sin sanne natur og muligheter når behandleren ser utover ens mangler og begrensninger; det er antagelig tilfelle at noen mennesker ikke oppnår bedring, men behandleren trenger ikke utgjøre en ekstra barriere i tillegg til andre krevende hindringer.

3) God psykologisk behandling forløper gjennom samarbeid mellom psasient og behandler: Psykologisk behandling drives som et samarbeidsprosjekt; pasienten rommer i seg selv de viktigste ressursene for bedring og disse aktiviseres og taes i bruk på best måter når pasienten er en respektert og likeverdig partner i behandlingsprosessen. Samarbeidsbasert behandling etableres ved at behandleren oppfordrer pasienten til å opptre som med-terapeut. Samarbeidsbehandlere har tiltro til og stoler på at folk kjenner seg selv eller har potensiale til å kjenne seg selv bedre enn noen andre, og hjelper pasienten til å få tilgang til sin egen visdom  og selv å ivareta sine mangler og sår. Denne orienteringen setter pasienten i førersetet under behandlingen. Samarbeidsbehandling er ikke uten retning og den påfører ikke pasienten  ytterligere belastninger og traumer.

4) Ekte og redelig personlig tilstedeværelse: Dette er en måte å opptre på der behandleren selv legemliggjør det han eller hun forventer av sine pasienter. Det kjennetegnes av en væremåte preget av ro, nysgjerrighet, medfølelse, kreativitet, selvtillit, mot, samhørighet og klarhet. Personlig ektehet er ansett som en forutsetning for god terapi fordi det er denne væremåten som gjør at behandleren kan  samarbeide uten å presse, uten å patologisere dennes person og uten å bidra til retraumatisering.

5) Psykologisk behandling handler i stor grad om relasjon eller forhold: Utover teknikk og teori er det behandlingsforholdet som er avgjørende for god psykologisk behandling, det er først og fremst kvaliteten i den pågående menneske-til-menneske koblingen som danner grunnlag for endring og bedring. Forholdet er trygg container som gjør det mulig for pasienten å oppleve seg mer fullstendig og oppleve hele tilstedeværelsen av sin egen virkelige person i nærvær av en annen. En terapeut som opptrer gjennom ekte nærvær legemliggjør dette selv og viser ubetinget positiv aktelse overfor hele spektret av reaksjoner og mangler som pasienten måtte vise; denne ubetingete akspeten fremmer den terapeutiske relasjonen. Uten en fungerende terapeutisk relasjon opplevd av pasienten finnes det i virkeligheten ingen terapi, samme hvor teknisk dyktig terapeuten måtte være..

6) Det må gies rom for tilstrekkelig tid og dybde i behandlingen:  I vår tekniske ’fikse’ tid er det nødvendig at understreke av god behandling ofte krever tid og at man evner å gå dypt. Det synes i dag å være tendenser i psykisk helseforståelse til å vektlegge typer av terapi som står for kvikke kognitive og atferdsmessige løsninger; men bedring omfatter gjerne flere ting påsamme tid, altså mer enn bare innsikt i et problem, kognitiv bearbeiding av  feilaktige tankemønstre og overflatisk atferdsendring. Bedring krever en utforskning i dybden av de sår og smertefyllte selvoppfatninger som underligger forstyrrete og skjeve oppfatninger, følelser og atferd. For å motvirke den dypere problematikken vil en overflatisk “mer av det samme” behandling ofte føre til mer lidelse. Dessuten krever bedring kontakt med egne følelser: “dersom vi kan føle det, kan vi helbrede det.” Mange av våre forstyrrete holdninger, følelser og atferd opprettholdes fordi vi  for å greie å fungere unnviker smertefulle sår og byrder som lurer under den personlige overflaten. God behandling hjelper oss til å klargjøre og forholde oss til smerte og sår som vi  har dekket over.

“Opplysning består ikke bare i det å se lysende former og visjoner, men i å gjøre mørket synlig. Sistnevnte fremgansmåte er vanskeligere og derfor mindre populær.” ~ Carl Jung

7) God psykologisk behandling er en prosess som kan være mangelfull og begrenset: Uttrykket “god behandling” fører lett til en utbredt misforståelse: ideen om at det finnes noe slikt som perfekt god behandling, en prosess som ikke blir preget av feil, friksjoner, problemer eller spørsmål. På samme måte som et godt parforhold eller ekteskap er ikke et paradis uten problemer, men snarere noe som fungerer gjennom friksjoner og problemer mellom partene – så er god behandling noe som fungerer gjennom å være krevende og problematisk.  Ingen terapeut er perfekt og ingen behandling kan forløpe på en perfekt måte uansett hvor ideell den er i teorien. Selv de beste behandlere har selv mangler og begrensninger som de er uvitende om og deler av seg selv som er problematiske og som fører til de feilene behandlere gjør. God behandling er summen av de indre og ytre opplevelsene, som oppstår som et resultat av en ufullkommen behandlingsprosess mellom ufullkomne partnere, den leder til akspetering av seg selv, økt selvbevissthet, vekst, og bedre mestring av ekstreme følelser og forestillinger. Det er betryggende at selv den beste terapi behandling kjennetegnes av områder med ikkeforståelse, feil, utfordringer for den terapeutiske relasjonen, og likevel få et godt resultat.

8) Noen ganger hjelper selv ikke den beste behandling:  Alle former for behandling har sine begrensninger. Selv om vi møter pasientene med tiltro og håp og har brukt utallige timer til å  studere og mestre behandlingens irrganger og utforinger, vi har anstrengt oss for å gjøre oss selv tilo bedre behandlere og for å mestre teknikker og fremgansmåter og for å lære å “være” nærværende med pasienten. Likevel, noen ganger kan vi til tross for dette ikke hjelpe pasienten til ønsket bedring. En god terapeut gir allikevel aldri opp håpet om at en person kan oppnå bedring selv om en erkjenner at han eller hun ikke er den rette i dette tilfellet for å hjelpe en pasient, tidspunktet kan være uriktig, personen er ennå ikke klar, og at uansett kan behandleren ikke gjøre det arbeidet som pasienten selv må utføre. God behandling betyr også å gi slipp på våre egne urealistiske forventninger om raske resultater og utfall for oss selv og for de menneskene vi jobber med, men allikevel uten å gi opp håpet.