Forfatterarkiv: Einar Lunga

Om Einar Lunga

Life artist, pilgrim, liminality seeker, psychologist, cancer 'survivor'

Om levedager og å lære seg å vandre

Livet som vandring

Skrittene vi går og dagene vi lever har mye til felles. Og noe som er ulikt. Noenlunde fornuftige folk sier gjerne at man skal ta et skritt av gangen og en dag om gangen. Hva ufornuftige folk bedriver har jeg vanskelig for å forestille meg. CIMG6014iiJeg har etterhvert gått mine talløse daglige skritt og levd meg gjennom noe omkring 23000 levedager. For det mest engasjert i et eller annet tilsynelatende livsviktig der ute i verden. Samtidig som man utfører alle de viktige tingene ruller livet i bakgrunnen. En strøm av levedager. Levedager er en uendelig og magisk gave som en dag tar slutt. Levedager er bare dager i et liv, de er ikke nødvendigvis dager da en selv føler at en lever. For meg er morgenkaffen den dypeste markeringen av en ny dag. Man drikker bare morgenkaffe når en ny dag har inntruffet; en kan ikke drikke den samme kaffen om ettermiddagen eller om kvelden. Da smaker den ikke lenger av ny dag. Dager kommer, enten man vil eller ikke. Ganske ofte vil jeg ikke at dager skal gå; jeg ønsker at jeg kunne holde dem fast eller stoppe dem. Skritt derimot, er noe man tar selv. Man må ville de skrittene man tar, de kommer ikke av seg selv. Jeg tror at det finnes en direkte sammenheng mellom de skrittene man tar og har tatt i livet, og det mennesket man er og den kroppen man har. Det høres for meg rimelig ut å hevde at det samlete antall skritt et menneske har gått gjennom sitt liv henger sammen med hva slags forfatning ens kropp og sjel er i til enhver tid.

DSC09900Jeg håper å ha mange skirtt og flere levedager foran meg; for sannheten er at bare få av disse 23000 er ‘levd’ i ordets rette mening. Og altfor mange av skrittene mine gikk jeg uten egentlig å gå. Altfor ofte glemte jeg rett å slett både å leve og å gå. Jeg tror, mer enn jeg vet, at man må leve og gå både på et indre og et ytre plan, på samme tid. Det gjorde ikke jeg. Jeg var mer på farten enn jeg levde; de fleste levedagene kom og forsvant på en måte før jeg hadde en ide om hva som foregikk – ‘ikke ante jeg at de var selve livet’. Tenk å ha en slik utrolig evne til å kaste vekk så mange sjanser, 23000 av dem. Hva mangler det oss mennesker når vi aldri lærer å leve skikkelig? Gå skikkelig. Stopp en halv: Hva vil det egentlig si å leve skikkelig? Hva vil det si å gå skikkelig? Før det er for sent ? Før det begynner å bli i seneste laget?

Men så heter det at det aldri er forsent. Jeg gjenoppdaget – nærmest ved en tilfeldighet – at å leve er å praktisere livets egne aktiviteter mens man utfører alle livsoppgavene -  her ved en av dem; den enkle men akk så viktige kunsten å gå, å vandre.

 

296331_2439754150131_2037618334_nGjenoppdagelse av gåing

Den som lever går som regel ganske mye i løpet av et helt liv. En gjennomsnittlig og moderat aktiv person går omlag 7500 skritt om dagen. (Vi bør minst gå 10 000 skritt per dag, anslår helsemyndighetene). En  person som lever til han eller hun er 80 år og som begynte å gå ved ettårs-alder, vil dermed i snitt ha gått 216 262 500 skritt i løpet av livet. Alle de daglige skrittene vi tar gjennom et liv utgjør til sammen omlag 160- 180 000 kilometer, dvs. ca 4-5 ganger rundt jorden.

For det meste går vi alle disse skrittene uten å tenke over at vi går. Egentlig er det litt abstrakt å si at vi går så og så mange skritt; vi går jo ikke ‘skritt’. I virkeligheten går vi hit eller dit, på denne eller en annen måte, for dette eller hint formål. Vi spaserer med naboen, går ut med bikkja, går på tur, går til butikken, går på jobb. Noen går av skaftet, ting går en hus forbi, folk går til grunne eller går på grunn, men det er noe helt annet. Å gå er i allefall en meningsfyllt og mangesidig aktivitet som er sammenvevd med og innvevd i det personlige og sosiale livet vi lever.

indoor-walkingmmmmÅ gå er en skyggeaktivitet i det moderne livet. Vi går fordi vi ikke har noe valg, på badet, vi går til bilen, vi går på kantina; et utall av gåaktiviteter som knapt spiller noen rolle for oss. Å gå er ikke moro, å gå er kjedelig og unødvendig for moderne mennesker. Vi skaffer oss mest mulig av hjelpemidler og farkoster som ofte handler om at vi skal slippe å gå eller gå minst mulig.

I 2003-2004 skjedde det ting som førte med seg at jeg langsomt tok til å gjenoppdage den vandringens kunst jeg hadde glemt siden barneårene mine der oppe i nord. For barn den gangen i etterkrigstiden gikk fremdeles; for dem var å leve å gå, å hinke og hoppe, å springe og alle andre former for naturlig bevegelse. Som alle selvsagt er avledet fra det å kunne gå. I de dager lærte følgelig alle barn fremdeles vandringens kunst.

Mange voksne bevarte kunsten gjennom hele sitt liv, som var et liv preget av et stort mangfold av frie vandringer. Den gangen i 50- og 60 årene, før den motoriserte ferdselen og mediaindustrien tok helt over våre liv, da vi fremdeles gikk til hverdags og ønsket å danse gjennom livet for å kunne holde ut og tåle de tunge byrdene og begrensningene og fattigdommen som hele tiden var der like i nærheten av oss. Senere kom gode tider; de fikk meg til å glemme kunsten å gå.

Så; bare i løpet av noen år har jeg blitt eller gjort meg selv til et vandrende menneske. Det er en krevende skole som tar tid; den som har glemt å gå lærer det ikke med en gang. Bare noen få blant moderne mennesker mestrer kunsten å vandre; de kan riktignok gå men stort sett går de bare for å fylle tomrommene mellom andre former for transport. Dette har alvorlige følger for vår sjelelige og kroppslige balanse. For vi er alle som en ment å være gående sjeler og kropper; selv om vi sitter i rullestol eller ligger til sengs. Den blinde helleneren Homer kunne skrive om alt han så; den sengeliggende kan likeens gjennomføre lange ekte vandringer i sine indre landskap.

Den eneste som forsynder seg bevisst mot sitt gående menneskelige vesen er den som er så forfallen at han eller hun velger stillesittingens tilværelse, foran tv’en eller andre beroligende og bedøvende medier. Den som velger en overveiende stillesittende tilværelse må følgelig døyve den resulterende indre uroen.1173687405deu0l1 For et sittende menneske er et urolig menneske. Som forsømmer en viktig del av sin natur, sitt vesen.

Denne bloggen er en feiring av det vandrende mennesket, som du og jeg er skapt for å være.

Ta på deg vandringskoene; kjære venn! Legg så ut på stienen og landeveiene. Skritt for skritt, steg for steg. Å kjenne at bevegelsen er sann og ekte, at den kommer fra en kilde inne i en selv, kommer dypt fra ens egen indre vilje, en indre kroppslig og sjelelig kilde. Gledene virker kanskje trivielle, små og praktiske – men jeg kan med stor visshet fortelle deg at de vil gi ditt liv og din menneskelighet et usammenlignelig løft.

bevegelser2utsnittFor å låne noen skjønne ord som har oppstått i hodet til den norske bildekunstneren Eldar Parr fra Hellesylt:

«Så lenge lengselen er større enn frykten, er vi i bevegelse. Nomaden i oss er utrolig sterk»

‘Nett-teatret’: Løsmunnete dialoger og resiprokale dialyser mellom avdankete psykologer og sidelinjeinnlegg fra andre tilsynelatende intelligente sjeler med snikende superegoatrofi

Odd Fyhn: «For en storslagen ide’ (Idea Grandiosa)!»
 
 
«Mange snakker om sosiale medier, men ingen gjør noe med dem!»
(Ludivicio Boss)
 
 

Først en liten oppklaring for folk som ikke synes om å anstrenge seg med å tenke og dermed sitter stein fast i vante tankemønstre:

Samfunnet og menneskelivet er som kjent en scene, et teater, et skuespill. Det er enkelt å få bekreftet denne tesen. Giftermålene, de olympiske lekene, våre idrettsstevner, psykoterapiene, konferanser og konsertarrangementer og legeavtalene og nabofestene om sommeren er alle dønn teatralske hendelser og sceniske oppsetninger. Ifølge den store William Shakespeare  – som forøvrig hadde et uvanlig skarpt blikk når det gjelder menneskers affærer med hverandre og seg selv -  er egentlig alt vi gjør scenespill, hele menneskelivet er strukturert som et teater, og livets scener er mange og uendelig mangfoldige.

William Shakespeare  så mye hos menneskene, mye mer enn vi vanligvis ser, mye dypere og bredere enn vårt hverdagsnære blikk. Men han kunne ikke forutse at vi etter år 2000 kom til å oppleve en helt ny scenisk versjon av menneskelivet, som er i ferd med å omforme måten vi lever våre liv på, tenker og føler på, omgåes hverandre på.

Det handler selvsagt om internett som teatralsk  og dramaturgisk sammenheng, her i form av  det jeg med et hjelpeuttrykk omtaler som’nett-teateret’. Nett-teatret er i ferd med å bli den fremste scenen for menneskers sterke og antagelig biologisk gitte teatralske tilbøyeligheter, slik vi  nesten hver eneste dag ser nye sosiale og mellommenneskelige prosesser både iscenesettes, finner sin form og tar av via nettet. Internett innebærer en eksplosiv utvidelse av mulighetsrommet for teatralske iscenesettelser; den arabiske våren, Wikileaks og en rekke andre sosiale hendelser er nesten utenkelige uten de sceniske mulighetene som internett åpner opp for. You tube og facebook er en helt ny form for teatralske scener og er i ferd med å skape nye sceniske menneskeskikkelser som overgår Macbeth (sceneskapt) og Jesus (bokskapt) og Peer Gyynt og alt annet vi kjenner fra historien.

Nett-teateret  står for en massiv utvidelse og potensiering av både av det konvensjonelle hus- eller sceneteatret og det mer moderne gateteatret; og har blitt den avgørende sceniske utfoldelsen for folk som bruker mesteparten av tiden sin på nett og heller sjelden tar del i gatelivet eller livet i det hele. Dette nye ‘Nett-teatret’ er fortsatt for det meste et uutforsket område når det gjelder dramaturgiske prinsipper og de sceniske lovene som styrer de små og større oppsetningene.

Det er på høy tid at de moderne nettmenneskenes teatralske opptredener og prosjekter blir tatt alvorlig. Nettmennesker er like viktige for vår forståelse av det menneskelige fenomen som fiskere, filosofer, bønder, idrettsfolk og valige hverdagspraktiske mennesker. For mennesker som tilbringer store deler av livet sitt på nett er det kanskje på tide å snakke om et nett-antropologisk perspektiv  der det vi gjør på på nettet definerer hvem og hva vi er mer enn de tingene vi gjør i det ordinære livet. Avisene dør langsomt hen og erstattes av nettaviser, bøker blir til e-bøker. Hvorfor kan vi ikke erkjenne og godta at mennesker endrer seg i takt med samfunnet og kulturen vi er en del av? Det naturlige og sosiale mennesket  blir i vår tidsalder til nett-primater som ikke henger rundt omkring i trær eller vandrer på stepper men utfolder seg på nett; en riktig betegnelse for vår sosiokulturelle utgave av mennesket kunne dermed være ‘homo www’iensis’. Nett-teatret utspiller seg som gateteatret gjør på nettet som et eget område av det moderne  levende livet, den dramatiske handlingen og den direkte kommunikasjonen mellom aktørene foregår utelukkende som uttrykk og dialoger på nettmedier.)2013-11-09-4403

Innledende scenisk oppsett: 

To vel voksne og såkalt karriereterminale psykologer - begge preget av livet på godt og vondt,  bosatt på hver sin kant av vårt vidstrakte land –  de kjenner og respekterer hverandre fra studieårene i Bergen mot slutten av 60-tallet og et knapt tiår etterpå.

De har ikke hatt virkelighetskontakt i tiden etterpå. Men levd sine liv i kjølvannet av egne idiosynkratiske valg og feilavgjørelser og ikke minst utsatt for skjebnens tunge spil i skyggene. Perioden utgjør mer enn halvparten av livet i kronologiske år. Hva det utgjør i egentlig levd liv er vanskeligere å si når det gjelder personer som lever såpass ujevnt som det her er snakk om. 22634_107657589249100_6630060_n

Ved hjelp av den pseudososiale scenen som facebook og andre sosiale medier  har satt opp for postmoderne mennesker har psykologene som altså må sies å være på hell på mer enn en måte tatt opp igjen forbindelsen og underholder seg helst sene kvelder med å lage lette dialoger spritet opp med dustete kommentarer. Dette stykket er satt sammen av innleggene til et nett-teater i minst 8 akter. det som følger er en begynnelsen….

NettAkt 1: Profilbilder og andre labile uttrykksformer

Odd Fyhn:  Har du noen tanker om hvorfor noen bytter profilbilde ukentlig, mens andre nesten aldri gjør det?

Einar Lunga:  Jeg er ikke kjent for å gå omkring med en haug med tanker i hodet om alle slags spørsmål folk finner på å stille, men jeg skal tenke gjennom spørsmålet ditt så grundig jeg kan. Allerede nå kan jeg si at jeg egentlig er mest opptatt av fjeset mitt og gjerne ville ha byttet fjeset mitt ganske ofte. Men jeg får det liksom ikke til. Så kommer jeg til hovedspørsmålet ditt eller bedre, til en kommentar til hovedspørsmålet: Har du noen tanker om hva det kommer av at noen kommenterer at andre bytter profilbilder ukentlig eller mer, mens andre nesten aldri gjør det (kommenterer altså , bytting av bilde er i orden i denne sammenhengen.)?

Odd Fyhn:  Jeg tar utgangspunkt i at det finnes to typer mennesker: De som deler menneskene inn i to dyper, og de som ikke gjør det. Jeg må avklare hvilken kategori jeg hører hjemme i før jeg kan avklare profilbildemysteriet. Men foreløpig kan jeg si at jeg nesten aldri bytter profilbilde fordi jeg ikke lenger vet hvordan jeg ser ut! Og jeg vil antakelig ikke vite det heller! Jeg som var så høy og mørk! Nå ser jeg ut som upusset sølvtøy! Det er forferdelig!

Odd Fyhn: Kan man forresten stole på det man ser?

Odd Fyhn:  Spesielt i speilet?

Odd Fyhn:  «som deler menneskene inn i to DYPER..» Den var uforvarende dyp. Men dere er jo oppvakte mennesker og skjønte selvfølgelig hva jeg mente. Bedre enn meg selv. (Jeg er avhengig av det).

Einar Lunga:  Kjære Odd, når du har sagt ditt, er alt som skal og kan sies sagt. Alt er klart, det finnes ingren mysterier.Heller ikke om profilbilder eller om spørsmål som handler om slike. Noen skifter bilder fordi de kjeder seg tidlig en lørdags morgen, og vil ha forandring. Andre holder påp bildet sitt, fordi de aner at enhver forandring bare er til det verre. Problemene er dermed løst. Hva mer kan jeg si?

Odd Fyhn:  Du har så evig rett. Det er vanskelig å tenke. Det spriker i alle retninger. Noen ganger snakker jeg høyt, og lytter intenst. Da får jeg et lite innblikk i hva jeg tenker. Kanskje jeg skulle skrive. Hjelper det?

Roar Gulbrandsen:  Ja, skriving hjelper

Einar Lunga:  Det beste – for noen yderst få er det ifølge forskningen og andre vel informerte og kompetente hoder – , det beste er pistol. Ikke til å skyte med, men kun anvendt semiotisk. Som varsko på veggen, forat de skal holde seg i skinnet og slutte med å underholde andre med sine underfundigheter.

Odd Fyhn:  Nå er du dualist igjen: de fundige og de under-fundige. Men du har rett, jeg bør prøve å ta meg sammen. Ved nærmere ettertanke: hva tror du det er jeg har prøvd på hele livet???!! For øvrig er det helt klart at jeg i så henseende ikke har vært noen god rollemodell. (Det er anledning til å føle seg truffet, hvis man vil det).

Einar Lunga:  Jeg ble forsinket med svaret, verden er som kjent sammensatt av forsinkelser. Mange ganger er forsinkelsene så mange og tette at man blir stående på stedet hvil. Eller marsj, alt etter hvor entusiastisk man er av natur. man kommer i ingen av tilfellenenoen steder. Det er en god beskrivelse av hvor jeg befinner meg. Om det fortsatt er dualisme, det får du avgjøre som allerede har brukt mye av kompetansen din til å oppdage andres dualismer. Jeg kan godt ta innover meg en dualisme, det kan jeg leve med.Jeg har alltid mistenkt meg selv for en del dualismer. Jeg vil slite mye mer om du hadde mistenkt meg for en rekke andre skrekkelige ting, feks, onanisme (som jo nettopp ikke er dualisme).Det vil jeg ikke ha på meg. bare så det er sagt.

Odd Fyhn:  Jeg må bare erklære meg hjertens enig i din logistikkbetraktning. Man kommer ingen vei, uansett hvor langt man reiser. Det er bare kortvarige distraksjoner, og deretter er alt ved det gamle. Onanist, dualist, trialist, uendelig trist. Forresten har jeg lest et sted (det er en fin unnskyldning når man ikke tør å si at man har tenkt selv) at onani har et uforskyldt dårlig rykte. Det er faktisk sex med en man virkelig elsker!

Akt 2: Diagnoser og andre noser 

Odd Fyhn Stiller du diagnoser, Einar?

Einar Lunga Diagnoser er både begeper, men oftere mest navn. Kjært barn har som kjent mange navn. Gjerne rare navn. Navn varer lengre enn folk. Jeg er innerst inne en stille person, det får holde som selvdiagnose. Etter Breiviksirkuset for3 år siden – som jeg forøvrig har bestemt meg for å huske hver eneste dag jeg er på jobb resten av livet selv om alle andre har begynt å glemme surret den gangen så sier jeg ofte følgend; ‘diagnoser og diagnoser, fru Blom’. Resten får du tenke selv, kjære kollega.

Odd Fyhn Da kan jeg like gjerne hitsette mitt Selvportrett #258. Det sier alt om min holdning til det faget. Værsågod.

Odd

 Einar Lunga Merkelige selvportetter du lager….jeg synes det lig ner på ting som psykoseutsatte folk lager…uten at jeg dermed har sagt at det gjelder i ditt tilfelle…..og mange som hallusinerer litt er jo svært kunstneriske, som Van Gogh..Odd Van (Faen?) Fyhn….kanskje kan man lage kunst av sine hallusinasjoner?

NettAkt 3: Bilder på Facebook og så stunder det nok en gang mot helg

Odd Fyhn:  Du ser ut til å ha blitt en romantisk beundrer av skjønnhet og bildene dine er betagende. De med folk og spor etter folk syns jeg er spesielt fine. Gjør du noe spesielt etterarbeid for å intensivere fargene?
 

Einar L:  Jeg bestemte meg for å bli endelig avholdsmann sist mandags morgen. Jeg var ganske dårlig, kom meg såvidt ned den unormalt lange loftstrappen. Den virket uendelig lang. I tillegg hadde katten pissa på et av trinnene. Vel nede og ganske forbanna tok jeg avgjørelsen; aldri mer hvitvin eller annen alkoholholdig drikke. Men det holdt bare til i nå i ettermiddag. Jeg tror nok det kommer av svak vilje. Jeg kan ikke forstå noe annet. Den svekkes når jeg slutter å drikke vin. Når jeg drikker svekkes den enda mer. Hva tror du? Snart åpnes rueda-vinen som innledning til en rolig og kunstnersk helg. Jeg forsøker på min usedvanlig beskjedne og lavmelte måte å forskjønne fargene i bildene mine (andre ganger vil jeg satse på å forstygging, men det kommer på et senere tidspunkt) for å oppnå en slags postromantisk virkning som gjør at det skjønne blir lettere tilgjengelig for mere alminnelige mennesker. Iflølge ganske reflekterte mennesker er det ikke tilstrekkelig at man kan snakke eller har øyne, vanlige øyne ser jo knapt noe som helst uten at de får hjelp fra et genuint estetisk blikk. God helg

Odd F:  Jeg er fra meg av takknemlig for at du gjør skjønnheten tilgjengelig for enkle sjeler som meg, som i tillegg ser jævlig dårlig på det venstre øyet. Personlig er jeg i skrivende stund i ferd med å innlede middagsluren etter inntatt fetfiskmåltid, m hvitvin (litt for meget muligens), etter en fysisk hard dag på jobben hvor jeg i tråd med mitt klassestandpunkt (husker du den tiden?) selv flyttet alt fra et kontor til et annet. Ledelsen hadde bestemt det. Undertrykket er jeg også, altså. Det var derfor usigelig svalende å se dine vakre bilder! Etter en liten høneblund tror jeg imidlertid jeg vil være klar for dine mer forstyggede, postapokalyptiske, dystopiske bilder. Men gi meg et lite varsel først. Arbeider for øvrig med nok et udødelig, skjellsettende selvportrett som vil bli del-bart i løpet av helgen. Følg med! For øvrig er det bra å ha en svak vilje. Man kan ha utrolig mye glede av å ha en virkelig svak karakter. Spesielt hvis man også er så heldig at den svake karakteren er koblet opp mot et lett atrofiert superego

Einar Lunga: (siterer Marcel Proust) : «Hver leser, idet han/hun leser, leser egentlig seg selv. Forfatterens verk er bare et slags optisk instrument som hjelper leseren slik at han/hun kan oppfatte ting som han/hun kanskje aldri ville ha sett i seg selv uten denne boken. Leserens gjenkjennelse i seg selv av det som boken sier er beviset for bokens sannhet….»

Odd Fyhn: Dette kan da umulig være riktig. Hvis jeg leser Per Sandbergs bok og kjenner meg igjen i den, blir den da sann? Eller hvis den i utgangspunktet er sann, vil det derav følge at jeg er tvunget til å kjenne meg igjen i den? Dette blir rent for meget for oss med forenklede sjeler. Du må ikke skrive sånne ting på FB. Vi blir liggende og gruble og kan risikere å forsve oss til femmila!

Einar Lunga: Marcel Proust levde for lenge siden. Lenge før Per Sandberg ble født, og enda lengre før han fant på å skrive boken sin. Proust hadde følgelig ingen anelse om hva som kunne bli skrevet av merkelige folk nordpå. Sandberg har sikkert ikke hørt om Proust, annet enn som potensiell innvandrer. Men jeg er redd for at dersom du først leser boken, og det er på eget ansvar, og samtdig kjenner deg igjen i den – noe mange skap-frp’ere gjør dersom de leser FRP-bnøker – da er du på jævla tynn is. Og det er – som den ganske kjente filosofen Kant sa det – fullstendig selvforskyldt. Man kan for eksempel la være å lese boken. Bare så det er sagt. Det derre med 5.mila tar jeg ikke stilling til, jeg vinner den ikke allikevel. Det blir sikkert tredobbelt russisk. Som andre nordmenn skjønner jeg meg dårlig på skismørning.

Odd Fyhn Jeg fikk ikke låne Sandbergboken på biblioteket. De sa de hadde snakket med noen og at de hadde sine grunner. Refleksjonene gjør seg selv, som man sier. Andre igjen er overbevist om at båten blir til mens man ror. Tror du forresten at man kan lære å smøre ski?

Akt 8: går det an å slutte?

Einar Lunga Først er vi antagelig naive optimister som sprer positive viruser og alskens optimistisk vrøvl på facebook, så blir vi filosofer og gir oss med det, deretter blir vi fossiler og slutter helt med facebook også…det er den fineste perioden…’

Odd Fyhn Å filosofere er den fineste måten å være vettskremt på. Fossilosofi virker derimot dempende. Bortsett fra på omgivelsene. Enig i at post-FB nok er bedre. Har noen av dere prøvd å slutte?

Einar Lunga Ja. Eller nesten; jeg har ærlig talt ofte tenkt på å slutte med denne fb’en. Er jeg litt nedstemt en dag da er det første jeg tenker på å kutte djevelskapen. Men nei; jeg har ikke turt. Skulle ønske at det fantes en liten lyseblå testknapp for fb-tvilere der man kunne prøveslutte for en time eller et døgn eller til og med en hel livslang uke – bare for å se hva som skjedde. Uten at andre merket det eller forsto at noe var på ferde. Men det finnes ikke en slik knapp. Derfor fortsetter jeg med fb-filosofering i mangel på noe annet og bedre.

Om personer som ‘selvskapende system’: Skisse av en glemt tankegang om hvorledes vi former egen personlig fungering og liv

Hvilken rolle spiller et menneske når det gjelder formingen av egen person, av sitt eget liv?

SK2011001Er jeg’et herre (eller frue) i eget hus? I hvilken grad er jeg eventuelt herre (frue) i mitt eget hus?

Spiller jeg selv en avgjørende rolle for den personen jeg er, hva slags liv jeg lever og det som hender i livet mitt? Eller er både min person og min livsstil og mitt atferdsmønster for det meste en følge av utenforliggende årsaksforhold jeg selv ikke kjenner eller kan kjenne ut fra meg selv, inne i min biologi og ute i miljøet omkring meg, og som eventuelt vitenskapsskolerte fagfolk i psykologi og psykiatri kan avdekke for meg? Lever jeg en tilværelse som bare tilsynelatende er ‘min’ tilværelse, fordi den ikke har opphav i mine egne av gjørelser og prosjekter?

Vi lbefinner oss i en epoke da det objektive og det empirisk-faktiske overskygger mer og mer av den viljesmessige, subjektive og opplevde siden ved menneskets tilværelse. Vår opplevde viljesmessige rolle i vår person og livsutforming utgjør mest av alt en slags eksotisk ornamentering og pynt og er stort sett utelatt i fag som psykologi og psykiatri, det er nesten alene i våre rettsaler at man fortsatt går ut fra at et menneske selv stort sett er kilden og opphavet  til måten det innretter sitt liv og sin personlige tilværelse, på godt og vondt. Når fagfolkene og etterhvert vanlige mennesker skal forklare hva som hender med oss og våre liv griper vi til forhold som ligger utenfor våre egne indre viljeshandlinger og valg som blir en følge av disse ytre forholdene. 

SK09006Mediaspråket og mediapersonlighetene har overtatt mye av den offentlige tenkningen; der brukes enkle og treffende formler for snakke om kompliserte ting. Man spør:

‘Er vi sånn eller blir vi sånn?’

Dette velkjente spørsmålet henspeiler på diskusjonen om hvordan og i hvilken grad vi påvirkes av arv og miljø. I denne artikkelen skal jeg belyse hvorfor dette to-faktor synet er utilstrekkelig. Ingen såkalt normale mennesker har i sitt daglige råd til å la være å gjøre egne valg og ta ansvar for det en gjør og viser av seg selv.  Det ville fort straffe seg dersom en begynte å tenke at en egentlig ikke ikke former seg selv og sine handlinger, men bestemmes av et tospann av utenforliggende og biologiske årsaksforhold. Dette er nettopp dette fagfolk innenfor psykologi og psykiatri driver på med når de forklarer hvorfor folk gjør som de gjør og er slik de er.

Selvsagt gjør disse to faktorene seg gjeldende – ingen benekter at vi både er biologiske vesener og at vi lever i gitte sosiale og fysiske omgivelser -  men de forklarer på langt nær alt de skal og burde forklare om de skulle være fullstendige. Tofaktor-synes må følgelig utvides, men da ikke kun ved å trekke inn en tredje faktor i form av den såkalte ‘interaksjonen’ mellom arv og miljø.  Dette har sikkert også noe for seg, men det er ikke mitt hovedpoeng her. Jeg ønsker å vise at vi også må trekke inn en fjerde forklarende faktor som sett i forhold til den rollen den spiller for sentrale sider ved måten vi lever på som mennesker er den avgjørende –  nemlig den enkelte personen selv som formende og skapende kraft.

549667_4362329253307_1756948492_nVi lever i en merkelig og motsetningsfyllt tidsalder. Samtidig som vi kanskje mer enn noen gang tidligere i menneskenes historie opplever samfunnsmessig frihet og materiell velferd, så føler vi oss underlig hjelpeløse i våre liv og som personer. I stedet for å utfolde oss i frihetens sfære kjenner vi oss underkastet og ofre for indre og ytre krefter og årsaker som vi ikke kan hanskes med. Våre uunngåelige livsplager og ubehag over oss selv og andre oppfattes som en følge av ‘mentale sykdommer’ og ‘psykiatriske forstyrrelser’, som følge av dårlige gener og feilfungering i biologisk-psykologisk mekanismer. Tidligere tiders mennesker var velkjente med erfaringen av å bli offer for objektive forhold og ‘skjebnen’; vår tid har oppnådd en nesten overmenneskelig kontroll med objektive forhold samtidig som vi i vår subjektive tilværelse kanskje kjenner oss mer utsatte og hjelpløse enn noensinne. Vi lever utvilsomt i viktige henseender gode og trygge sosiale liv, men i og overfor vår egen mentale og subjektive virkelighet kjenner vi oss sårbare og lider kanskje mer enn mennesker noen gang har lidd eller maktet å lide.

Hvorfor er det slik;  hvordan kan det bli slik – i en tid da alt ligger til rette for at mennesker kunne leve balanserte liv og ha lett for å finne ut av og holde ut med seg selv og hverandre?

427167_4362328893298_374643405_nVi har altfor lett for å stole på at psykologi og psykiatri sitter inne med en svarene og fasiter på hvem vi er og at de kan forklare ting som inntreffer i våre liv. Troen på disse fagene er en moderne overtro. Det er i viktige henseende også en uheldig overtro. Selv om disse fagene utvilsomt forestår mye som er bra så fører deres forklaringshegemoni til at mange mennesker underkaster seg både skadelige og mange ganger til og med farlige metoder og behandlinger som følge av blind akseptering av fagpsykologiens og psykiatriens forklaringer.

santiago-caruso3Vår tids overforbruk av psykiatriske medisiner er en slik uheldig side ved vår ukritiske akseptering av psykiatrien. Etter min mening er antagelig den mest uheldige følgen av overdreven tiltro til fagpsykologiske og psykiatriske forklaringsmåter at vi blir passiviserte og usikre i vår egen livsutforming fordi vi ikke lenger har god nok tiltro til egen forståelse og egne bidrag i utformingen av vårt personlige liv. Vi utformer dermed vår egen personlige fungering og lever våre konkrete liv med svekket og utilstrekkelig selvforståelse og et underskudd på egenforståelse, noe som igjen gjør at vi etterspør profesjonell psykologi og psykiatri.

Jeg er selv psykolog -  jeg vet etter lang fartstid i arbeid med å hjelpe mennesker med forholdsvis stor sikkerhet at den fagpsykologiske forståelsen er milevidt unna å kunne begripe og forklare enkeltmenneskers personlighet og liv. Jeg makter i allefall ikke noe slikt, og jeg legger derfor opp mitt psykologiske virke med dette som utgangspunkt. Kanskje kan fagfolk i psykologi og psykiatri ofte gi et viktig bidrag, men det kreves mye mer og noe helt annet før man kan trenge inn i den gåten som et menneskeliv utgjør. Det viktigste leddet for å trenge inn i enkeltmenneskets gåtefulle tilværelse er i fallefall den enkelte selv og hans eller hennes forsøk på selvforståelse.

314343_4362353653917_658946202_nMennesket omtaler gjerne sin egen art som ‘homo saphiens’ – riktignok har vi selv funnet opp uttrykket og bør kanskje nettopp derfor minst ta det med en klype salt - i dette ligger det at vi til en viss grad er rasjonelle og ettertenksomme vesener der egenforståelsen spiller en viktig rolle. Vi handler ikke bare, vi reflekterer samtidig over det vi gjør. Det er en nesten uunngåelig side ved å leve et individuelt liv at hver og en av oss – mens vi lever så godt vi kan –  strever med å forstå oss selv og det livet vi er midt oppe i ; hvordan det blir til, hvilken rolle egne valg og tilfeldigheter spiller i forhold til delvis naturgitte forutsetninger som lynne, evner og ytre egenskaper og utseende?

Bak det hele ligger et mer generelt spørsmål om hvordan vi best kan forstå et menneske og et menneskeliv?  Er det riktig å spørre slik? Om en eneste beste og riktige forståelse? Kanskje er selve spørsmålet galt stilt?

For er det så sikkert at et menneske er en bestemt faktisk gitt ting, er vi ikke heller en slags sammensetning av flere og kanskje til og med motsetningsfyllte ting, slik at vi må forståes på en tilsvarende mangetydig eller mangesidig måte? Må det ikke alltid finnes flere samtidige forståelsesversjoner av oss også fordi vi aldri er ferdigstilte men underveis mot ukjente mønstre, mål og løsninger, slik at det ikke er riktig å forsøke å forstå et liv på en eneste helt ut dekkende eller riktig måte?

3750_4890181289278_1090482125_nEn ting er eller burde være sikkert for oss: Et liv er aldri bare som som hender med et menneske, som følge av påførte faktiske ytre forhold, begrensninger og årsaker. Vi utsettes ikke bare for påvirkninger og innflytelser som forårsaker og bestemmer hva vi er, vi har selv en finger med i spillet. Vi spiller en vesentlig rolle i vårt eget liv gjennom våre egne prosjekter og preferanser, valg og fremgangsmåter. Vitenskaper som psykologien og psykiatrien jakter på årsaksforhold i det som e rgitt av arv og miljø og forsøker å forstå oss som ‘determinerte’ av andre forhold som påvirker oss og det vi er. Selv om de på et vis gir rom for eget ansvar og selvbestemmelse, følger de ikke dette opp i måtene de forklarer oss på. I vitenskapen om oss stammer alt vi er enten fra arv og miljø eller interaksjonen mellom disse; det gies ikke rom for en tredje faktor: Vårt eget subjektive og selvlagde bidrag. Vitenskapelige forklaringer setter til side eller utelukker personen selv som opphav til seg selv og sitt mer eller mindre lykkelige og tragiske liv. Innenfor det vitenskapelige forklaringsteatret spiller ulike varianter av hjerneforklaringer en hovedrolle. Den overleverte forståelsen når det gjelder vårt forhold til hjernen vendes opp ned; det er ikke lenger slik at vi bruker hjernen, nå er det hjernen som bruker oss.  Vi kritiserer gjerne primitive kulturer for deres ‘animistiske’ måte å tenke på, der de ‘personifiserer’ naturlige krefter fenomener, som lyn og torden og storm. Kanskje gjør vi egentlig noe lignende i ly av vitenskapelig tenkemåte, når vi ‘personifiserer’  genetiske årsaksforhold og hjernetilstander ved å anta at de utgjør årsaksforhold ene som bestemmer individers personlige fungeringsmåte og livsstil.

kids-abusing-prescription-pills-01-afI det daglige er et konkret liv noe vi nesten selvfølgelig holder i vår egen hånd, det er noe vi gjennom kjeder av handlingsvalg utformer innenfor naturlig og omgivelsesmessig gitte forutsetninger og muligheter. Livet og personen som vi er er og blir til er i stor utstrekning vårt eget prosjekt og et slags personlig ‘verk’. Oppgaven blir å forstå hvorledes et bestemt personlig livsprosjekt velges og dannes og blir til gjennom samhandling og dialog med omgivelser og andre mennesker, egne personlige forutsetninger og læring, påførte omstendigheter og de store og små veivalgene personen gjør for å leve seg selv. For å kunne oppnå en fullgod forståelse for et konkret menneskes liv og livsproblematikk er det altså ikke tilstrekkelig å se den som uttrykk for utenforliggende årsaksforhold knyttet til personens individuelle psykologiske utrustning sammen med personens ideologisk funderte ideer og motiver, vi må sette alt dette sammen i lys av personens samfunnsforankrete livsprosjekt og de valgene som personen har gjort og gjør  i samhandling og dialog med sin sosiale omverden.

Dersom vi er selvbestemmende og til og med selvskapende vesener, da må vi supplere deterministiske og årsaksforklarende synmåter med andre måter å forstå oss selv og hverandre på. I vår vitenskapsdominerte tidsalder har det blitt vanskelig og ikke helt umulig å se hvilke alternativer vi har til årsaksforklaringer.

A_R_-AmmonsDet som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttaler om hvorledes et diktverk blir til kan like gjerne omskrives og brukes som motto for hvorledes vi skal forstå et personlig livsprosjekt:

“En dikt (en person) som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse”.  

Ammons forklarer hvorledes et dikt så å si utformes innenfra, gjennom en egen logikk og dynamikk som springer ut av ordenes innebygde muligheter og spillerom. Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykologiske og patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre ting, som nevrobiologiske forhold og genetiske påvirkninger, oppvekstbetingelser, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaperi personlighet og lynne. Men som mennesker er vi også i våre livsprosjekter selvskapende vesener eller det som Maturana og Varela i 1972 omtaler som ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser:

«Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom».

Et selvskapende system kan samtidig ikke forståes på en dekkende måte utenfra og gjennom system-fremmende forståelsesmåter. Uten at en tar utgangspunkt i eller går via systemets forståelse av seg selv vil en gå klar av gode forståelser. Systemets forståelse av seg selv inngår i og virker med i dets selvskaping, og selv om denne selvforståelsen ikke utgjør noen fullstendig forståelse så utgjør den et uomgjengelig og konstitutivt element i en slik. Dette er altså en av grunnene til at god psykologisk behandling utspiller seg gjennom å støtte opp under og fremme pasientens fungering som sin egen terapeut. Selv i konvensjonell terapi der terapeuten og hans eller hennes utenfra-forståelse gies en priviligert posisjon den egentlig ikke fortjener, er pasienten llikevel aktivt selvskapende og står for en egen forståelse er utilgjengelig for terapeuten og ligger utenfor dennes forståelseshorisont. Pasienter med psykiske plager forståes best som ’sterkt’ autopoetiske systemer der systemet har havnet i uheldige spor som har ført med seg aat det har stivnet og tapt evnen til selvkorrigering av bestemte måter å fungere på. I slike tilfeller vil det selvskapende systemet hjelpes ved at pasienten gjennom å oppleve grunnleggende trygghet og akseptering gradvis gjennvinner sin åpenhet og evne til å forsette selvskapingen gjennom den støttende dialogen med en åpen og engasjert behandler.

Den russiske dialogfilosofen og litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1895-1975) er i samsvar med psykologisk og biologisk individualitetsforskning når han hevder at hver person er unik; det unike i oss er både ‘gitt’ (vi er unike om vi ønsker å være eller ikke) –  men individualiteten vår er ikke ferdiglagd men også noe som blir aktualisert av hver enkelt av oss gjennom livsløpet.. Vi gjør vår eksistens til en spesiell «oppgave» eller «prosjekt» ved å underlegge den formende mening. Vi er hele livet i bevegelse, livet vårt må forståes som pågående hendelser, det individuelle selvet kan ikke tolerere fiksérbarhet. Filosofen Sartre treffer dette poenget når han sier i sin berømte formel: ‘jeg er det jeg ikke er, og er ikke det jeg er’. Hva personen «er», er ikke helt fastleggbart og altså egentlig udefinerbart. Livet er også i viktige henseender en slags kamp for å med-definere hvem vi er og kommer til å fremstå som i konfrontasjon med og motsetning til samfunnets og andres definisjoner og bestemmelser av oss.

En person kan altså ikke være fullt ut åpenbar eller kjent i verden, som følge av at ens eget livsprosjekt er underveis, i stadig endring og preget av ‘uavsluttethet’. I Bakhtins forståelse lever vi alltid i dialog, ikke bare med andre mennesker og med oss selv, men også med alt annet der ute i verden. Alt der ute «adresserer» oss i en viss forstand; vi blir hver av oss adressert på unike måter gjennom det bestemte stedet som vi befinner oss på i verden. Man inngår i dialog med og ser sin eget utside eller sitt eksteriør bare gjennom andres perspektiver på en selv.

Om fremveksten av ADHD-fagfeltet: Fra ‘MBD’ til ‘ADHD’

Urolige og rastløse barn og unge er i alle kulturer og sosiale sammenhenger antagelig en utfordring for voksne, enten det er snakk om foreldre, lærere eller voksne personer med andre oppgaver og roller overfor den oppvoksende generasjonen. I utgangspunktet er det naturligvis en slags assymmetri mellom et samfunns krav til orden og forutsigbarhet og måtene barn flest oppfører seg. Et av formålene med oppdragelse og sosialisering er nettopp å hjelpe den enkelte til å forme og oppnå kontroll over ustrukturerte og tilfeldige innfall og oppførsel og legge grunnlag for forutsigbare og planmessige væremåter. Også for den enkelte er det av stor betydning at man tilegner seg god nok evne til selvkontroll og balanse mellom aktivitet og ro både på et ytre og indre plan. Men om barn flest må tilegne seg evne til å tilpasse seg kravene i sine omgivelser, er det av forskjellige grunner og på ulike måter for noen barn mye vanskeligere å få dette til. Som følge av den store variasjonen hos menneskelige individer når det gjelder genetiske og psykologiske forutsetninger og utrustning er tilegnelsen av kontroll med urolig atferd og aktivitetsnivå for mange barn en krevende og mer langvarig prosess. I tillegg kan det se ut som om et økende antall barn, og kanskje særlig gutter, får vansker i denne prosessen i moderne og komplekse samfunn. Det er mulig at det skyldes at vansker med å mestre egen uro og aktivitetsmoderering utspiller seg i en annen og mer utfordrende sosial livssammenheng som virker til å aksentuere og forverre barnas utviklingsmessige grunnvansker, enn det skyldes noe som bor i selve disse selve vanskene. Dvs. at dersom man forstår barnas vansker gjennom ensidige forklaringsmodeller som setter fokus på barnas atferdsmessige vansker og de umiddelbare følgene de har, da går man glipp av viktige sider ved det som gjør slike vansker til en omfattende samfunnsmessig utfordring i vår tid.

I de moderne vestlige samfunnene har det med base i USA vokst frem en omfattende spesialistfaglig og pedagogisk ‘industri’ som hovedsakelig beskjeftiger seg med å forklare og håndtere uro og ustrukturert atferd hos barn og unge og etterhvert også stadig flere voksne perseoner.

Det er kanskje ikke så merkelig at oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet ifølge forskeren Barkley (1982) er den mest utforskete psykologiske forstyrrelse hos barn. Urolig atferd og konsentra­sjonsvansker, og dets kjerne-problem, endringer i oppmerksomhetsfungering, eksisterer sjelden eller aldri isolert hos barn. En drøfting av denne problematik­ken må derfor legges bredt opp og også inkludere det forskeren Loney (1980) kalte ‘de fire A-ene’:

Activity-Attention-Aggression-Achievement

En fullgod diskusjon av ADHD-feltets fremvekst iløpet av det siste hundreåret må altså gå inn på alle disse områdene, samt forsøke å se dem i sammenheng.

Hyperaktivitet og oppmerksomhets-svikt hos barn blir for en stor del oppfattet som forstyrrelser i det som man utover på 70-tallet begynner å omtale som organism­ens aktiverings-og våkenhets-reguleren­de systemer. Historisk henger denne utviklingen sammen med utformingen av det såkalte ‘MBD-begrepet’.

 Still (1902) beskrev i en forelesning til Den Kongelige Lege-Foreningen bestemte ‘defekter i moralsk kontroll‘; som ligner ganske mye på de vanskene vi tenker på med vårt moderne begrep om ADD. Still konstaterte at slike problemer var mer vanlige hos gutter enn hos jenter, de synes å opptre i særlige familier, og noen ganger er de forbundet med bestemte medfødte anomalier. Han bemerket at slike atferdsforstyrrel­ser kan forekomme uten at det foreligger evidens for nev­rologisk involvering. Stills arbeid la grunnlaget for hypotesen om at slike atferdspro­blemer i sin kjerne er uttrykk for abnormaliteter i sentral­nervesystemets funksjon.

Barkley summerer i begynnelsen av 80-årene opp situasjo­nen når det gjelder den eksisterende viten om ADD­/HA/MBD-tilstan­dene, og henviser til Stills tidlige behand­ling av dette temaet i  artikkelen fra 1902:

 » Til tross for over 2000 artikler om forstyrrelsen i løpet av de siste 78 årene, så synes vi nå å vite lite mer enn det Still rapporterer, selv om vi kanskje har større tiltro til hans observa­sjoner .»(1983, s.145)

I årene like etter første verdenskrig oppsto det en verden­somspennende epidemi av encephalitt (encephalitis lethargica, von Economos encephalitt). I kjølvannet av denne epidemien oppdaget man et mangfold av post-encephalittiske at­ferdsforstyrrelser både hos barn og voksne. Noen av disse vanskebildene var ganske like det vi i dag kaller ADHD.

I løpet av og etter andre verdenskrig hevdet en gruppe av nevrologer, psykologer og pedagoger ved Wayne County Trening­sskole i Northville i staten Michigan ideen om at ‘hjerne­skade’ kan være forklaringen på bestemte mønstre av forstyr­relser av atferd og persepsjon hos barn. Den mest kjente publikasjonen fra denne gruppen er Strauss og Lehtinens bok ‘Psykopatologi og opplæring av det hjerne­skadete barnet’ fra 1947. 

Med etterpåklokskap er det i dag klart at denne forskningsgruppen gjorde en viktig ‘sirkularitets-feil’ i sine resonnementer. De definerte gruppen av forstyrrete barn som hjerneaffiserte ved å bruke rene atferdsmessige kriterie­r. Deretter forsøkte de å validere tester for å avdekke hjerneskade ved å bruke disse kriteriene til å kontrastere de to atferdsmessig definerte gruppene.

I kjølvannet av Strauss-gruppens arbeid fremkom det et stort antall bidrag som forslo nye utredningsprosedyrer og synsmåt­er som etterhvert ble systematisert under fellesnev­neren ‘MBD’.

‘MBD-begrepet’

 Betegnelsen ‘MBD’ ble formulert  og utviklet i begynnelsen av 60-årene, i nær kontakt med utviklingen av lærevanske­begrepet som foregikk på samme tid. MBD-termen er en forkortelse for ‘minimal hjerne-dysfunksjon’ og blir brukt som en nevromedisinsk betegnelse for bestemte avvik i atferd og/eller kognitiv fungering som resulterer fra mildere former for sentral­nervesystemdysfunksjon eller nevroutvik­lingsmessige avvik.

 

Under ledelse av Clements forsøkte en regjerings­oppnevnt arbeidsgruppe i mellom 1963 og 1966 å bringe orden i kaoset ved å innføre en formal definisjon av MBD og å sammenfatte litteraturen som er relatert til begrepet. Dette arbeidet summeres opp i Clements viktige monografi fra 1966 der det listes opp 99 ulike kjennetegn eller ‘symp­tomer’ på MBD. MBD-begrepet begrunnes på denne måten av komiteen:

 

» Med vår begrensete validerte kunnskap om forhold mellom hjerne og atferd, så må vi akseptere bestemte kategorier av avvikende atferd, utviklingsmessige dysfasier, lærevansker, og visuo-motoriske irregularite­ter som valide indisier for hjernedysfunk­sjon». (Clements 1966, s.6)

 

I løpet av 70-tallet ble det gjennom intense drøftinger og stadig flere studier klart at det ikke er riktig å snakke om et MBD-syndrom, og at hele denne terminologien er heller tvilsom. Noe av problemene med MBD-termen skyldes at det ikke synes å være noen indre sammenheng i atferdsforstyrrel­sene som subsumeres under begrepet. Videre mangler man klar empirisk evidens for at hjerneskade eller hjernedys­funksjon er en underlig­gende etiologisk faktor i slike atferdsforstyr­relser.

 

Hele tiden siden MBD-termens spede begynnelse på 60-tallet har den vært preget av hissige kontroverser. En av disse er diskusjonen om MBD-klassen av forstyrrelser utgjør en homogen og enhetlig (‘unitær’) tilstand, eller om det er snakk om en mangeartet og heterogen gruppe av vansker og forstyrrelser som må spesifiseres til ulike subkategorier og unike tilstan­der hos det enkelte individet.

 

Clements og Peters understreker at mangfoldet og spred­ningen i vansketyper blant MBD-barn tilsier at en må bruke en non-kategoriserende tilnærming med vekt på individualisert utredning og program-utforming. Clements og hans medarbeidere har i alle sine arbeider understreket at MBD-begrepet henviser til en heterogen gruppe av forstyrrelser.

 

» Det er vår posisjon at det sannsynligvis finnes et større antall av spesifikke svikttyper – like så mange som det finnes separate systemer med spesifikk utviklingsmessig kontroll i hjernen. Det er et problem for pedagogikk, psykologi, psykiatri, nevrologi, logopedi, og andre spesiali­teter å skjelne mellom og utvikle profiler for de vesentlig­ste typene. Heller enn å legge vekt på uenigheter om etiologi og overlapping mellom typer, bør vårt felles mål være avdekking av spesifikke kognitive og/eller motoriske vasnker, fulgt av utforming av et individualisert program for tilrettelegging og retningslinjer for korrigerende under­visn­ing.» (1981, s.190)

 

I artikkelen fra 1981 skjelner Clements og Peters mellom 11 ulike spesifiserbare tilstander innenfor MBD-gruppen, tilstander som oppviser særegne forstyrrelser av atferd og læring. Det er ikke samsvar mellom Denckla og Clements­/Peters inndelinger. Martha Denckla (1978) opererer i samme tidsrommet med et ‘system’ av 11 ulike typer av ‘MBD-tilstander’.

Både når det gjelder utviklingsmessige forstyr­relser av språklæring, perseptuelle-kognitive proses­ser, skolefaglig læring, psykomotorisk læring, skolefaglig læring, og sosioemosjonell læring opererer ulike fagfolk med ulike antall og typer av tilstandsbilder.

De aller fleste MBD-tilstandene vil være blandings-bilder. Clements foreslår at 85 % er blandete, mens bare 15 % vil være rene subtyper av hjernerelaterte forstyrrelser.

Clements og Peters tilrår at man på MBD-barna bruker beteg­nelsen hjerne­relaterte utviklingsforstyrrel­ser sammen med en deskriptiv underdiagnose som spesifiserer særlige vansker og avvik hos den enkelte eleven. MBD-typene eksisterer på sin side i grader fra svært alvorlige til milde, men også de lettere avvikene krever seriøs tilnærming pga. utsattheten for feilutviklinger.

Clements (1981) skriver at betegnelsen ‘spesifikke læreva­nsk­er’ er en av hovedmanifestasjonene av tilstanden; og at den foretrekkes av pedagogene ved den pedagogiske håndteringen av disse elevene. Clements sier det enkelt nok: MBD/SLV er en siamesisk tvilling-term der MBD-delen er nyttig i en nevro­medisinsk sammen­heng, LV i pedagogiske sammenhenger. For vår del kan det sies at man i pedagogiske og psykologiske kretser har vært skeptiske både til MBD-termen som sådan, og til et lærevanske-oppfatning som så sterkt henviser til indre årssaker til lærevansker.

Thompson et. als. (1980) synes å være på linje med Clements når de skriver at:

 

» det finnes barn som ikke greier å lykkes innenfor en klasseromssammen­heng til tross for adekvat undervisning og intektuelle, sensoriske og emosjonelle forutsetninger. Disse barna bærer diagnosen ‘minimal hjernedysfunksjon’. Termen spesifikke lærevansker omfatter de barna innenfor subgruppen som har uforholdsmessige vansker med å mestre spesifikke kommunikasjonsferdigheter slik som lesing (dysleksi), skriving (dysgrafi), og aritmetikk (dyska­lkuli).»  (1980, s.48)

 

Disse forskerne hevder at hjerneaffeksjoner varierer langs et skade-kontinuum eller spekter fra alvorlige og omfatten­de hjerneskader til mindre og subkliniske tilstander med forholdsvis uklare og udefinerbare atferdsmessige og læremes­sige følger. For Thompson og hans medarbeidere er MBD et overbegrep for gruppen av barn med mindre hjernerelaterte forstyrrelser i atferd og læring. I deres undersøkelser gjøres det CT-funn hos 2 av 44 slike MBD-barn. Ellers viser forfatterne til at omlag halvparten av MBD-gruppen har EEG-forstyrrelser, men bare noen få har klare nevrologiske indikasjoner. Mange av dem har myke nevrologiske tegn, og disse forsvinner som regel i 11-årsalderen og utover. Når disse MBD-barna viser inn­læringsvansker i skolefagene, kalles de for barn med spesifikke lærevansker. Dvs. barn med skolefaglige lære­vansker er MBD-barn som har særlige vansker med ulike sider av den skolefaglige innlæringen. Forfatterne oppgir at i deres gruppe av 44 MBD-barn har 60-70 % spesifi­kke lærevansker. Av disse har 3/4 lesevansker, nesten like mange har skrive­vansker, mens noe under halvparten har regnevansker.

Flere har altså åpenbart det en kunne kalle sammensatte lærevansker.

 

Det regjeringssponsete Nasjonal-prosjektet om Minimal Hjerne-Dysfunksjon hos Barn utformet i 1966 en formal definisjon av dette begrepet:

 

«Termen ‘minimal hjernedysfunksjon’ refererer til barn med nær-gjennom­snittlig, gjennomsnittlig, eller over gjennomsnit­tlig generell intelligens med bestemte læring­sme­ssige og/eller atferdsmessige vansker som varierer fra mild til alvorlig, som er forbundet med funksjonsavvik i sentralner­vesys­temet. Disse avvikene kan manifestere seg gjennom ulike kombinasjoner av forstyrrelser i persepsjon, begrepsdannelse, språk, hukommelse, og kontroll av oppmerksomhet, impul­sivitet, eller motorisk fungering. Disse avvikene kan oppstå fra genetiske variasjoner, biokjemiske irregulariteter, perinatale hjerneskader, eller andre sykdommer eller skader som påføres iløpet av årene som er kritiske for utviklingen og modningen av sentral­nervesystemet, eller fra ukjente årssaker. Definisjo­nen åpner for muligheten for at tidlige alvorlige deprivasjoner kan medføre endringer i sentralner­vesystemet som kan være permanente. I løpet av skoleårene er ulike typer av lærevansker den mest fremtredende manifestas­joner av tilstandene. «

(sitert etter Clements og Peters, 1981, s.181)

 

Denne formale definisjonen viser at lærevanske-termen og MBD-termen når de destilleres ned til sine grunntrekk, synes å omfatte de samme nøkkel-komponentene:

 

1)Det finnes i den generelle befolkningen et bekymringsverdig høyt antall barn og voksne som manifesterer varieren­de grader og typer av utviklingsmessige avvik i læring og atferd.

2)Disse menneskene kan ha nærgjennomsnittlig, gjennom­snittlig eller over gjennomsnit­tlig intellektuelt poten­siale.

3)Avvikene antaes å oppstå fra subtile og vanskelig spesifiserbare dysfunk­sjoner eller utviklingsmessige variasjoner i sentralnervesystemet.

4)Symptomene øker faren for utvikling av problemtil­stander i oppvek­sten og kan vanskeliggjøre livsførselen for individet i forsøket på en normalisert tilpasning til kravene i hjem, skole, yrke og samfunn.

5)Det er i dag alminnelig akseptert at tidlig oppdaging og fullgod klargjøring av vanskebildet gjennom nevro­psykolog­isk/nevrope­dagogisk utredning, og tilrettelegg­ing av egnete pedagogiske, medisinske, yrkesmessige og helse­relaterte støtteopplegg og hjelpeprogrammer er vesentlig for at individet fullt ut skal kunne hente ut sitt potensiale for læring, mestring og tilpasning.

6)Det synes å være en viktig oppgave for hjemmene, skolever­ket, hjelpe/støtte­apparatet, og andre samfunns­organer å utvikle egnete og effektive måter å hjelpe, støtte og korrigere denne gruppen av ‘lette/mildere’ avvik i læring og atferd slik at de i minst mulig omfang rekrutterer til sosiale risikogrup­per.

 

Clements legger vekt på en tiltaksorientert utredning av MBD-elevens van­sker/ressurser slik at det fremkommer en best mulig forståelse av det enkelte individets særegne situasjon. Tilrettelegging og opplæringsprogrammeringen må in­dividualiseres slik at en oppnår best mulig balanse og samsvar mellom aktuelle forutsetninger og krav. Han advarer mot at slike atypiske og usedvanlige barn blir ‘dumpet’ i den allminnelige undervisningen for der gradvis å bli preget av nederlag og motgang slik at de ender som noe helt annet enn det de på det beste kunne blitt. Barn med atypiske og usedvanlige funksjonsmønstre trenger et individualisert program for opplæring og oppdragelse slik at en fortløpende kan arbeide for å minske dissonanser og manglende samsvar mellom barnets profil av evner og mangler og omgivelsenes profil av krav, forventninger og muligheter.

 

 

MBD-begrepets status

MBD-termen er til tross for alle velmente oppklarings­forsøk fra 60-tallet i de følgende tiårene fortsatt både sterkt omdiskutert og endog direkte avvist i mange fag- og forsknings-miljøer.

Både redaktørene og de fleste av artikkelforfatterne i Rie og Rie’s autorative håndbok om MBD fra 1980 , konkluderer med at det ikke eksisterer noe MBD-syndrom, og at denne terminologien bør avvikles. Hovedprobleme­ne for MBD-begrepet klargjøres på følgende måte:

 

1.Det mangler evidens for at det finnes en gruppe­ring av atferder til et mønster som kan subsume­res av dette begrepet.

2.Det mangler evidens for at ‘hjerne-dysfunksjon’ nødvendig­vis er en underliggende etilogisk faktor i slike at­ferdsforstyrrelser.

 

Bryan et. als. (1988) viser til at man i noen av fagmiljøene i USA etterhvert erstattet MBD-betegnelsen med den mindre kontroversielle og mindre organisk lydende om enn like globale termen ‘lærevansker’. En viktig grunn til dette skiftet ligger i det såkalte verifiseringsproblemet: Uten uavhengig og direkte evidens om nevrologisk involvering oppfatter man MBD-begrepet som sirkulært. Man drar slutninger om nevrologisk involvering fra atferd, og bruker så den antatte nevrologien til å forklare den samme atferden. Men alle de offisielle definisjonene av lære­vansker har allikevel hele tiden fortsatt å henvise til sentralnervesystem-fak­torer, men disse er i motsetning til ved MBD-begrepet ikke avgjørende for definisjonen.

 

 

 

Hetrogenitetsproblemet

Et av de sentrale problemene med en generisk klasse-term eller ‘sekkebegrep’ som MBD er kanskje at det etterhvert kommer til å romme for mange ulike typer av barn og voksne med et stort spekter av atferdsforstyrelser og lærevansker til at den lenger gir noen meningsfyllt informasjon. Når stadig flere svært ulike mennesker betegnes som ‘MBD’ere’ uten at en samtidig har evne, språk og innsikt til å formulere mer spesifikke utsagnssett om dem, da oppstår det lett en viss oppgitthet hos de som har bruk for en slik term.

Det er dette dilemmaet man sto i ved inngangen til 90-tallet; fra å ha vært en nyttig og fornyende term på 60-70-80 tallet, synes ‘MBD’ i dag å ha utspilt og slitt ut sin rolle uten av den i seg selv er uriktig eller overflødig. Den fastholder helt klart for oss det etterhvert utvetydige og beklagelige faktum: mange barn og voksne har antatte ‘hjernerelat­erte vansker’ ( uten at det er konstatert hjerneskader) i læringsdeltakelse og tilpasnings­atferder.

 

En annen ‘hodepine’ er det at mens MBD er en nevrolo­gisk-medisinsk term, så nyttes avvik i atferd/læring som iden­tifikasjonskriterier for slike tilstander. Og som følge av spesialfaglige splittelser og barrierer opererer pedagoger og atferdsfors­kere med andre modeller for analyse av atferd- og lære-vansker der en ikke innarbeider bidrag fra hjernerelate­rte faktorer.

Kanskje er det en positiv effekt av den altfor abstrakte og altomfattende MBD-termen at den kan føre med seg et flerfaglig integrert perspektiv der hjerne, atferd, læring og omgivelser betraktes ut fra en mer enhetlig referanseramme enn det som gjerne blir en følge av faglig spesialisering. MBD-termen trekker av seg selv med seg en økt opptatthet av hjerne­relaterte faktorer bak avvik i atferd og læring, og en økende evne til be­skrivende og forklarende spesifikasjo­ner av slike tilstander. Med denne fremgangen i flerfaglig og spesifiserende analyse av atferds/lære-vansker følger en viss ‘avlastning’ av den genereriske MBD-termen ved at det viktige ikke lenger er den rene bruk av denne klassebe­tegnelsen, men den spesifiserende flerfaglige forståelsen av den enkelte elevens særskilte atferds/lærings-situasjon. MBD-termens innebygde problematikk kunne altså bare løses gjennom kunnskapsmessig framgang, og ikke gjennom diverse erklæringer og vedtak fra ulike kjepphest-ridende fagmiljø­er.

Clements og Peters (1981) forklarer at de foretrekker MBD-termen av følgende grunner:

 

1)Den har heuristisk verdi ved å medvirke til å fokusere klinisk-praktisk og forskningsmessig oppmerksomhet på en stor gruppe av barn og voksne.

2)Den betoner ‘hjerne’ uten å låses fast i begreper om spesifikk etiologi eller irreversible skader.

3)Dens nytte som en samordnende term som kan redusere kaoset i kom­munikasjonen som skapes av mangfoldet av termer som forvirrer både forel­drene og fagfolk.

4)Fra begynnelsen i 60-årene og også i våre dager er den nyttig og viktig for å beskytte foreldrene fra sneverspor­ete psykologiske tolkninger som man ofte bruker for å forklare avvikende atferd, og der en setter igang langvar­ig behandling i form av psykoterapier som både er kostbar og som med­fører irrelevant søking etter årsaker og forklaringer bestemt av tera­peutenes kjepphester.

5)Behovet for en diagnostisk kategori og klasse som kan føre til praktisk håndtering av barnets vansker, i motsetning til holdninger som lar være å gjøre noe fordi en mangler spesifikk viten om etiolog­iske faktorer, venter på egnet psykoterapeutisk hjelp,  eller i skolen lar være å anstrenge seg for å komme eleven til hjelp fordi en tror han har emosjonelle  vansker og familieproblemer, og kan hjelpe seg selv dersom viljen bare er tilstede fordi ingenting er i veien med vettet.

 

 

FASER I MBD-PROBLEMATIKKENS UTVIKLING:

 

1.Etableringsfasen – fram til begynnelsen av 60-tallet.

 

En rekke ulike kilder til den nye begrepsdannelse; 1. verdenskrig og encephalitt-epidemiens kjølvann av atferdsforstyrrelser, ‘organisitets-tenkingen’ og BD-tradisjonen med ‘Strauss-syndromet’, 1937-Bradley og bruk av stimulant medisinering, fra 1957 Laufer et. als. med det hyper­kinetiske syndro­met.

 

2.Begrepsmessig konsolideringsfase, Clements 1962-1966.

 

3.Den moderne fasen – ‘Overidentifiserings-fasen’: innledes av Wender 1971; MBD = hyperak­tivitet/opp­merksomhets-forstyrrelse, en unitær nevrokje­misk defekt (forsterkning-insensitivitet og underarousal) som delvis kan korrigeres gjennom psyko­stimulant medisinering. Sammenblanding av nivåene hjerne-modeller og atferdsbeskrivelser.

 

4.Desillusjonering og oppgivelse av begrepet i dets syndrom-betydning og diagnostiske rolle: oppspilitting i ulike spesifikke tilstandsbilder av atferds­forstyrrelser innenfor en atferdspsykiatrisk deskriptiv referanse­ramme.

 

5.Retur til utgangspunktet: En gruppe av hjernerelaterte utviklings-forstyrrel­ser og atferds/lære-vansker med tilknytning til antatte, ‘subkliniske’ eller subterskel hjernefaktorer.

 

 

 

 

 

WENDER 1971- STARTEN PÅ DEN MODERNE FASEN

 

I Wenders pioner-modell av MBD-syndromet opereres det med tre hoved-dimensjoner som tilstandene varierer langs:

 

1.Evne til å oppleve lyst/smerte (og mottakelighet for betinging)

2.Aktiveringsnivå (og evne til kognitiv inhibisjon)

3.Ekstraversjon-introversjon

 

Wender mener at underaktivitet i lyst/smerte-systemene og forsterknings-systemene forklarer:

 

1.Forstyrret mellompersonlig fungering og relatering, med forøket objekt-søking og minsket objekt-tilknyt­ning, og subjektivt en følelse av utilfred­stillbarhet.

2.Svekkelse i ‘ego-styrke’ som kjennetegnes av svak hemmingsevne, svak evne til å utsette tilfredstillelse,til å tåle frustrasjoner eller hemme impuls-atferder.

 

Sammen med feilfungering i aktivisering-inhibisjons-systemet førerdette  til andre svikt i ‘ego-styrke: mangelfull evne til å tenke på en abstrakt, planmessig og objektiv-nøytral måte (‘sekundærprosess-tenkning’).

 

MBD-syndromet kan tilskrives hypoaktivitet i bestemte funksjonelle systemer – denne hypoaktiviteten i hypotetiske nevrofysiologiske systemer fører til:

 

-minsket psykologisk ubehags/smerte-persepsjon

-minsket følsomhet overfor forsterkning

-distraherbarhet

-ekstraversjon

 

 

Ifølge Wenders ‘forsterkningsteoretiske modell’ oppfører MBD-barna seg på måter som indikerer at de har nedsatt følsomhet overfor negative straffende og positive ‘ytre’ belønninger, og de synes også å ha svekket respons i eller et mangelfullt ‘indre’ belønningssystem.

Slike barn vil nødvendigvis måtte vise psykososiale forstyrrelser; de vil ha vanskelig for å streve for å leve opp til sosialt sanksjonerte verdier eller standarder; de strever ikke for å kontrollere, forandre eller forbedre seg selv. De kan ha problemer med å forstå andres forventninger, eller forstår dem men har ikke evne til å bry seg med å imøtekomme dem, eller greier ikke å imøtekomme dem.

Når de viser umiddelbar forbedring i slike interaksjonelle atferder tyder det ifølge Wender på at svikten ikke er kognitiv, og at de nå kan tilpasse seg regler og for­ventninger som de hele tiden har oppfattet og forstått. Forsterkere som vanligvis er virk­somme overfor normale barn er ofte lite effektive eller direkte ineffektive overfor slike MBD-barn; og det er såkalte sekundære og sosiale forsterkere er ofte særlig lite effektive.

Han hevder at MBD-barnet som følge av disse primære hjernepsykologiske forstyrrelsene blir preget av en impulsiv karakter-nevrose, og at de  senere utvikler den emosjonelle ustabilitet og umodne personlighet som kjenneteg­ner sosiopater.

 

Wender trekker frem en rekke resonnementer om endret hjernefungering i MBD-tilstandene:

a)      Hjernens belønnings- eller positive forsterknings-system; MFB-banen, de limbiske midthjerne-områdene, ved stimulering av disse systemene oppstår positive følelser og stemninger, velvære, og eufori.

b)      Hjernens straffende eller negative forsterknings-system: Den rostrale periventrik­kulære regionen, uklar lokalisering.

c)      MMT-banen

d)     Septum: ‘atferdsmessig-emosjonell hyper-reaktivitet’:

 

» Når de blir plassert i et gruppe-bur, så vil 5 eller 6 septale dyr slåss hele tiden og intenst i lange perioder og komme med høye og hyppige vokali­seringer «. ( Brady og Nauta, sitert av Wender 1971, s.172)

 

 

‘Kontra-MBD syndromet’: Hva skjer ved hyperreaktivitet i disse hjernesystemene ?

 

Eksessiv aktivitet i det samme postulerte nevrofysiologiske systemene kan lede til et såkalt ‘kontra-MBD-syndrom’, hevder  Wender. I slike tilstander er det snakk om økt opplevelse av smer­te/lyst, økt mottakelighet for forsterk­ning, ikke-distra­herbarhet, og innadvendthet.

Slike ‘kon­tra-MBD’ barn finnes i flere varianter, og kan vise hoved­sakelig schizoide, tvangspregete eller depressive atferds-egenskaper. Han tror at slike tilstander medfører at barnet ‘lærer for raskt’, og får vanskelig for å avlære etablerte atferder, de fortsetter å opptre på måter som engang har fungert og kan ikke ‘ut­viske’ atferder som er blitt uegnet.

 

Den schizoide varianten av slike barn lærer lett engstelig­het og fobier, andre varianter er anhedoniske og opplever ikke lyst men for lett ubehag. Varianter med tvangsmessige atferder har minsket evne til å oppleve behag, overmot­takelig for forsterkninger gjør at de viser over­sosialiserte atferder og lett blir opphengt i skal/skal ikke usikkerhet.

De fleste Kontra-MBD barna er imidlertid ‘diagnostiske urene’, og viser blandingsbilder med noen fellestrekk og ulikeheter. Wender mener at MBD-syndromet noen ganger kan være en forløper for schizofreni.

 

 

MBD og stimulant medisinering

Wender tror at MBD-barns evne til å oppleve lyst/smerte blir styrket av stimulante stoffer.

Wenders hypotese er at:

 

MBD-barn har en biokjemisk abnormalitet i mono­amin-metabolismen, dvs. serotonin (5-HT),norepin­ephrin (NE), eller dopamin (DA). Denne underlig­gende biokjemiske abnormaliteten påvirker atferdsut­formingen hos barna ved at hjernens belønnings-mekanismer/områder/systemer og hjernens akti­verings-system ikke fungerer normalt. MBD-barn viser ifølge Wender derfor minsket opplevelse av lyst/smer­te, og dette medfører minsket  mottakelighet for positiv og negativ forsterkning – og de har et eksessivt og dårlig modulert aktivitetsnivå.

 

Wender (1971) hevder at forskningen viser at MBD-barn gir en ‘paradoksal respons’ på amfetaminer, dvs. de virker roende og dempende i motsetning til den aktiviserende og euforiserende effekten de har på voksne. Barn utvikler på sin side sjelden noen toleranse for amfetaminenes effekter.

Hjernens nevrokjemiske systemer undergår modning. Hjernens nivå av 5-HT, NE og DA synes å øke progressivt fram mot voksen alder. Dette forhold kan ifølge Wender være relatert til tilbakegangen i MBD-symptomer som f.eks. hyperaktivtet som ledsager biologisk modning. Bedringen av MBD-tilstanden i puberteten kan også henge sammen med økt androgenisk aktivitet som øker nivået og/eller den funksjonelle ak­tiviteten til monoaminene, som på sin side vil potensere aktiviteten til de positive og negative forsterknings-systemene.

Wender tror at en side ved den psykostimulant medisiner­ings virkning på MBD-barns fungering er unik:

 

» de frembringer umiddelbar psykologisk vekst; mens medisinen er aktiv kan barna demonstrere alderssvarende psykologisk fungering som de aldri tidligere har oppnådd «.

(1971, s.163)

 

Wender (1971) peker på at:

 

» det er logisk viktig og ekstremt vanskelig å skjelne mellom forstyrret fungering som skyldes eksisterende nev­rofysiologiske vaner, og som er resultatet av kumulativ erfaring i tidligere psykologisk utvikling.» ( 1971, s.155 )

 

» fremtredende og ikke-kjærlighetsfremmende kvaliteter hos mange MBD-barn vil virke til å forstyrre mor-barn forhol­det fra begynnelsen. Irritabilitet, utilfredshet, og uforutsig­barhet forsterker ikke moren i hennes omsorgs­givende anstren­gelser, men vil heller virke til å svekke hennes bånd til barnet. Enten barnet vokser seg ut av disse egenskapene eller ikke, så har deres tilstedeværelse påvirket moren på måter som deretter vil fortsette å påvirke barnet. I slike til­feller er det mulig at selv om alle de tydelige nev­rofysiologiske abnormalitetene i spebarnalderen har for­svunnet i en tidlig alder, så kan mange av de atferdsmessi­ge vanskene som en finner her og nå være det indirekte resul­tatet av de tidligere nevro­fysiologiske abnormalit­etene heller enn deres aktuelle manifestasjoner. Barnets gamle holdnin­ger – det psykologiske produktet av det tidligere fysiologiske avviket – og de reaksjonsmønstrene de produ­serte i foreldre­ne, kan begge vedvare på grunnlag av ‘psykologisk moment­um’.» (1971,s.155)

 

 

Wender peker på at medikamentell behandling noen ganger kan skjære gjennom slike forårsakings-floker. Medisinering kan sette igang en ‘godartet sirkel’ ved at et fiksert at­ferdsmønster blir brutt som er delvis avhengig av fysiologi, og som tillater fremkomst og utvikling av ada­ptive at­ferdsmønstre:

 

» Når medikamentell behandling er virksom så gir dette en viss innsikt i den psykologiske i motsetning til den fysiolo­giske fastleggingen av vaner. Dersom man bruker medi­sine­ring og mønstret vedvarer så er man i logisk villrede; det at tilstanden vedvarer kan enten skyldes medisinens manglende evne til å endre den antatte fysiologiske abnormaliteten eller den kan skyldes en ‘psykologisk overbygning’ som forblir upåvirket mens den underliggende fysiologien blir påvirket. Når tegn og symptomer forsvinner – som de ofte gjør – så kan man slutte at de ble opprett­holdt alene av en eksisterende fysiologisk abnormalitet. Og endelig, når symptomene til å begynne med avtar og fortsetter med å remittere over tid, så kan man slutte at den atferdsmessige abnormalit­eten har en eksisterende fysiologisk basis ( som responderer umiddelbart på behandling) og også er en lært kompo­nent som kan bli gradvis avlært når dens fysiologiske støtte faller bort. Dette mønstret kan hyppig observeres klinisk og kan forklare effektiviteten i kortsiktig medi­kamentell behandling.» (1971, s.155)

 

 

MODERNISERINGEN: FRA MBD-KATEGORIEN TIL ADHD og ADD SYNDROMENE

 

Schworm og Birnbaum (1989) studerer overlapping og forskjell i symptom-atferder hos 19 hyperaktive og 17 ikke-hyperaktive LV-elever. De finner at forskjellene mellom disse to gruppene ofte er kvalitative heller enn kvantitative; det er åpenbart at multipple faktorer er involvert i læ­re/atferds-forstyrrelser og oppmerksomhets/hyperaktivitets-avvik. Disse forskerne stiller spørsmålstegn ved bruken av generelle atferdskategorier som overaktivitet for å skjelne hyperaktive fra ikke-hyperaktive barn. I denne undersøkel­sen viser hyperaktive barn mer snakking, usystematisk søking (bl.a. på Raven CPM), økt respondering før stimuli er undersøkt ordentlig, og motorisk impersistens enn ikke-hyperaktive barn. Ikke-hyperaktive elever viser mer bevegel­ser i øvre ekstremiteter, og er mer uoppmerksomme i visuelle oppgaver. De viser også mer oppgave-unnvikende atferder, og selv-initierte forsøk på å vende seg vekk fra informasjonen som presenteres.

 

Ullmann et.al. (1984) finner at ‘plukking’, dvs. at hendene hele tiden holder på med noe og er aktive, er forbundet med en oppmerksomhetsfaktor heller enn en hyperak­tivitets-faktor. Edelbroek bruker faktor-betegnelsen ‘nervøs overaktivitet’ for slike atferder.

 

 

DSM-III formuleringer antyder at det er uklart om det finnes to former for ADD. Ulike studier av denne proble­matikken har gitt forskjellige resultater.

Lahey et.at. (1984) konkluderer med at ADD med og uten hyperaktivitet er ulike syndromer. Rubinstein og Brown (1984) mener at de underliggende grunnene til uopp­merksomhet er de samme i disse to gruppene, selv om barnas atferd er noe forskjellig i ulike settinger.

 

Man har hevdet at ADD/-H har mindre atferdsproblemer (CD) enn ADD/+H barn (selv om de har mer atferdsvan­sker enn andre klinikk-henviste barn). ADD-H barna sies å være mer sosialt tilbaketrukne og mindre aggressive enn ADD/H+ barn. Lahey et. al.(1984) finner at ADD/H barn har CD som ko-diagnose i 56 % av tilfellene, mens ADD-H har slik kodiagnose i 36 % av tilfellene. Tilsvarende tall fra Hynd et. al. (1989) er 89 % og 53 %.

 

ADD/H barna er ofte mer upopulære, de opplever også mindre skyld. ADD-H barna viser mer angst, de er skye, sosialt tilbaketrukne, og er ofte svak i sport. ADD-H barn er langsomme og tunge.

 

Hynd et. al.(1989) finner i sin undersøkelse grunnlag for å hevde at den hyppige samforekomsten av ADD/H og og CD/atferdsvansker representerer en additiv forstyrrelser hvor forstyrrelsene i fungering som typisk vises av ADD/H barna økes vesentlig av en samforekommende atferdsfor­styrrelse.

 

Hynd et. al (1989) foreslår termen Variabel Oppmerk­somhets-forstyrrelse (VAD) som erstatning for ADD, som får en til å tenke at oppmerksomhetsvanskene er generali­serte over og innenfor alle situasjoner. Noe de altså ikke er.

 

 

 

 

 

 

FRA KONTROVERS TIL FLER-AKSE TENKNING: Atferds­psykiatri og nevropedagogikk

ADDH SOM NEVROPSYKOLOGISK BASERT TIL­STANDS­FOR­STYRRELSE OG/ELLER INN­LÆRINGSFORSTYRRELSE

 

Eric Taylor (1988) hevder at man for øyeblikket pga. de eksisterende usikker­hetene og mangelfulle viten ikke har noe valg når det gjelder å godta sameksistensen av mange ulike typer av diagnostiske begreper om ADHD. Gjennom forskning og teoretiske avklaringer vil en naturlig seleksjonsprosess på lengre sikt sikre at de praktisk sett mest fruktbare begrepene vil overleve.

I denne sammen­hengen peker flere forskere på de uavklarte forbindelsene mellom hyper­aktivitet og atferdsmessige og sosiale lære­vansker. Dette er av viktighet når det gjelder å avklare balansen mellom psykiatriske tiltak rettet mot behandlin­gen av forstyrrelser i fungering, og pedagogiske tiltak innsiktet mot å skape optimale læringsomgivelser og tilegnelse av atferdsmessige ferdigheter for barn med slike vansker.

Det kan finnes gode grunner til å betrakte hyperaktivitet og oppmerksomhetssvikt ut fra en nevropedagogisk modell som i allefall delvis en følge av innlæringshemninger av nevropsykologisk art, og ikke utelukkende som nevro­psykiatriske tilstandsforstyrrelser som behandles med medikamenter i kombinasjon med terapeutiske tiltak rettet mot familie, skole og barnet selv for å dempe og minske forstyrrelsene.

Den kjente nevropsykologen Rudel skriver f.eks. at;

 

» oppmerksomhetsforstyrrelse vil bli betraktet som en distinkt og egen lærevans­ke, en forstyrrelse av evnen til å lære å innrette og fastholde oppmerksomheten eller å reagere i læringssituasjo­nen slik som andre barn gjør det «. ( Rudel 1988, s. 17)

 

Med utgangspunkt i den type tilnærming som Rudel her står for kan en altså se skolefaglige og atferdsmessige lærevansker som overflatebetegnelser for ulike subtyper eller undergrup­per av hjernerelaterte lære- og atferds-vansker.

 

En rekke studier foreligger som har vist at oppmerksom­hets-forstyrrelser og atferdsvansker overlapper opptil 50 % av tiden. ( Piacentini 1987)

Silver (1990) reiser i en omdiskutert artikkel spørsmålet om ADHD kan betraktes som en atferdsforstyrrelse eller en lærevanske. ‘Lærevansker’ er en term som henviser til tilstander der innlæringen blir forstyrret som følge av nevrologiske forhold som virker forstyrrende inn på det prosess-underlaget som er nødvendig for ulike typer av skolefaglig og annen språkrelatert læring. ADHD er en antatt nevrologisk forstyrrelse som påvirker evnen til å kontrollere motorisk aktivitetsnivå (hyperaktivitet), og evnen til å skjelne mellom relevante og ikke-relevante ytre stimuli (distraherbarhet), og evnen til å reflektere før handling (impulsivitet). ADHD er ifølge Silver ingen lærevanske, slike tilstander interferer ikke direkte med de nødvendige psykologiske prosessene som underligger læreprosessene. ADHD kan allikevel være assosiert med lære­vansker, og er det ofte.

 

» ADHD innvirker ikke på hjernens evne til å lære. Den kan interferere med individets tilgjengelighet for læring.»(1990, s.396)

 

ADHD beror ifølge Silver på forstyrrelser i mekanismer som ikke direkte er forbundet med læreprosessene, med med de inntakssystemene som går forut for selve informa­sjonsbehandlingen. Elevens problemer kan avhjelpes ved en behandling som virker til å kontrollere individets atferd, uten at en retter oppmerksomheten mot læreprosesser:

 

 

» Dersom disse behandlingsintervensjonene kontrollerer atferdene (hyperaktivitet, distraherbarhet, impulsivitet), så kan barnet eller ungdommen fungere i klasserommet som et ikke-forstyrret individ.» (1990, s. 396)

 

Når individets atferd er normalisert, så fungerer eleven for alle pedaogiske formal som en ‘normal’ elev.

 

Silver tenker seg at barn som diagnostiseres som MBD-barn kan inndeles i tohovedgrupper; ADHD og LæreVansker (LV).

Forholdet mellom LV og ADHD er blitt gradvis klarere, mener Silver. Mellom 15 og 20 % av barna og unge med LV vil ha ADHD. ADHD innvirker ikke på hjernens evne til å lære, men interfererer med individets evne til å delta i innlæringsaktivitetene. Han mener følgelig at det ikke er påkrevd med særlige undervisningsopplegg for å behandle ADHD-tilstander. De bør best behandles med psykosti­mulant medikasjon, og utover dette kan en nytte fler­modale behandlingsopplegg som tilsvarer det en gjør ved atferdsvansker og emosjonelle forstyrrelser. ADHD krever ikke i og for seg spesialpedagogisk undervisning, nettopp fordi det ikke er snakk om en lærevanske.

I en senere kommentar viser Silver en kritisk holdning til disse synspunktene. Han peker på at ADHD-definisjonen må utvides og endres for at en skal ta hensyn til at opp­merksomhets-forstyrrelser er en heterogen gruppe, og at det tildels vil kunne være snakk om lærevansker hos slike elever.

 

I en kommentar til Silver peker Stolzenberg og Cherkes-Julkowski (1991) på logiske inkonsistenser i Silvers argumentasjon. De hevder at både lærevansker og ADHD har et kognitivt grunnlag som gjør at de bør konseptua­liseres som samme kategori av forstyrelse. Oppmerk­somhets-vansker er en undergruppe av kognitivt-baserte lærevansker. Oppmerksomhet er en av de grunnleggende psykologiske prosessene som underligger innlærings-prosessene, og forstyrrel­ser i oppmerksom­hetsfungeringen vil følgelig kunne defineres som en lærevanske dersom eleven ikke viser forventet innlæring. Forfatterne mener at det foreligger evidens for signifikant diskrepans mellom evne og prestasjon i ADHD-populasjo­nen, og slike elever har ofte vansker både på skolefaglige lære-områder som matematikk og språk, samt styrings-ferdigheter som spiller en sentral rolle for utviklingen av mere avanserte ferdighe­ter som flerskritt problemløsning og skriftlig fremstilling.

 

Vi ser hos Silver et ganske typisk og helt tidsmessig resonnement på dette området, der Silver forsøker å tenke ADHD-tilstandene i forhold til et begrepsmes­sig skille mellom tilstandsforstyrrelser og tilegnelsesforstyrrelser. Problemet er at han går ut fra et ADHD-begrep som er basert på en homo­genitets-antagelse, og dermed på en forestilling om at vi allerede i dag vet hva som er grunnla­get for det en ut fra atferdsmessige kriterier definerer som ADHD. Jeg har allerede under gjennom­gangen av regule­rings-forstyrrelser pekt på at ADHD-kategorien er hetero­gen, og at den sannsynligvis skjuler en rekke ulike sub­typer. Noen av disse er nok mer av tilstandsforstyrrelser, mens andre igjen representerer mer uvanlige former for lærevansker eller nevropsykologisk baserte forstyrrelser av tilegnelsen av kunnskaper og ferdigheter som medfører en tilstand som på atferdsoverflaten fremtrer som hyperaktiv og oppmerksom­hetsforstyrret atferd.

 

Barkley (1981,1982) drøfter disse problemene på en måte som det kan være verdt å gå inn på her:

» Hyperaktivitet, eller ADD, blir (-) betraktet som en svikt i opp­merksomhet, impulskontroll, og regelstyrt atferd hos et barn som ikke har alvorligere utvikling­smessige forsin­kelser i de mentale evnene som er en forutsetning for normal intellektuell utvikling. (-) Det er svikten i selv­kontroll sammen­holdt med generell intellektuell utvikling som definer­er det hyperaktive barnet. « (1982, s.168)

 

Vi ser her at selve den logiske strukturen i Barkleys definisjon av ADD/HA-gruppen er identisk med den vi finner i lærevanske-definisjonen. Det er begge steder snakk om selektive forstyrrelser av prosesser og delferdig­heter som ikke skyldes avvikende læringsomgivelser. Dette felleskapet i logisk struktur i definisjonene skulle tilsi at de blir betraktet som tilhørende en felles kategori av vansker – hva enn man kaller denne.

Barkleys konklusjon er derfor heller tvilsom, sett ut fra hans egen premisser:

 

«Dersom lærevansker betraktes som uttalte svikt i et eller flere områder av skolefaglig prestering trass i til­synelatende adekvat intelligens og opplæringstilbud, da er det liten tvil om at de er adskilte forstyrrel­ser. Lærevans­ker er selektive svikt i matema­tikk, lesing, rettskriving, eller skriving, hos barn med normal intelligens som har mottatt adekvat formelt skoletilbud og der sviktende ikke er sekundære i forhold til emosjonelle problemer. (-) Hyper­aktivitet er en svikt i oppmerksomhet, impulsivitet, og selvkontroll hos ellers normale barn. Definert slik, er hyper­aktivitet og lærevansker knapt identiske.» (0p cit, s. 170)

 

For Barkley er altså lærevansker og hyperaktivitet forskjel­lige betraktet som diagnostiske grupper, selv om populas­jonene delvis kan overlappe hverandre. Noen barn har begge typer av forstyrrelser, det er kjent nok.

Etter min oppfatning er altså Barkleys utgangspunkt riktig nok, men konklu­sjonen er mer villedende, slik jeg ser det. Dersom lærevansker nyttes som et taksonomisk begrep som betegner selektive forstyrrelser hos ellers normale barn i normale læringsomgivels­er, da er jo ADD/HA og lærevansker kategorialt identiske. Men selvsagt, spesifikke skolefag­lige  lærevansker er ikke, eller trenger ikke være, identiske med de lærevanskene som medfører svak utvikling av selvkontroll, impuls-styring og opmerksomhets­regulering.

Barkley sier videre om denne problematikken at -

 

» det kan eventuelt vise seg at selv om de to forstyrrel­sene deler felles etiologiske mekanismer, så vil de spesifikke områdene av sentralnerve­systemet som er involvert være forskjellige, med hyperaktivitet resulterende fra svikt i adekvat fungering i prefrontale cortex mens lærevansker stammer fra lignende forstyrrel­ser i posteriore corticale områder som involverer assosiative sensoriske funksjoner «. (1981, s.171)

 

Her sier altså Barkley noe av det samme som jeg argu­menterer for, nemlig at taksonomisk sett er lærevansker og oppmerksom­hetsvansker undergrupper av samme kategori av hjernerelaterte eller nevropsykologiske forstyrrelser av læring og atferd trass i forholdsvis normale lærings­omgivelser og følelsesmes­sig fungering ellers. Taksonomisk er det snakk om den samme gruppe av hete­rogene hjerne­systemisk baserte innlæringsvansker eller tilstandsfor­styrrelser, selv om en rent diagnostisk må skille dem nettopp i disse to gruppene.

 

Byron Rourke (1989) – som senere blir kjent for utviklingen av begrepet ‘nonverbale lærevansker’ – skjelner mellom ’tilstandsforstyrrelser’ og lærevansker som følge av ‘sentrale prosesserings-svikt’. Disse to gruppene av hjernepsykologiske vansker kan eksistere hver for seg, og samtidig. Og de kan forekomme sammen, uten direkte forbindelse – eller der tilstandsfor­styrrelsen også bevirker lærevan­sker. Og sentrale proses­seringssvikt kan medføre både lærevansker og tilstands­forstyrrelse. Rourke skriver at:

 

» det er mulig at en generell oppmerksomhetssvikt kan interferere med skolefaglig og sosial læring. Det finnes ingen pålitelig evidens som tilsier at barn endog med ganske markerte grader av oppmerksomhetssvikt nødven­dig­vis trenger å ha noen sentrale prosesseringssvikt som vil resultere i noen subtype av lærevansker.» (1989, s. 221)

 

Rourke omtaler her såkalte ‘rene’ ADHD som en tilstands­forstyrrelse der individ-omgivelses interaksjonen er forvan­sket pga. svak oppmerksomhetsfungering. Men min oppfatning er at ADHD-tilstandene som atferdsmessige tilstander svært ofte også er grunnet i sentrale proses­seringssvikt som medvirker til uro-vandring-hyperaktivitet-avledbarhet-osv..

 

 

 

Hva slags begreper kan nyttes for å definere på en klarere måte disse  gruppene av ADHD-relaterte lære­vansker ?

 

Det kan være liten tvil om at skolefaglige og atferdsmessige lærevansker (som hyperaktivitet) til tross for betydelig overlapping kan beskrives som distinkte typer av lærefor­styrrelser. Tradisjonelle skolefaglige lærevansker har som hovedbestan­del sviktende innlæring av det en kunne kalle gnostiske ferdigheter knyttet til utviklingen av ulike former for deskriptive og begrepsmessige systemer for tolkning og vurdering av omverden og egen organisme. Slik inn­læringskomponenter har også vært omtalt som basert på ‘deklarativ’ hukommel­se som omhandler hvem-hva-hvor viten og informasjoner.

 

En annen type innlæring er forbundet med såkalt ‘prosedyral’ hukommelse der man lærer hvorledes noe utføres eller gjennomføres – og det er en type innlæring som har tyngdepunkt i andre hjerne­systemer enn deklarativ innlæring. Den type prosess-forstyrrelser som medfører hyperaktivitet og oppmerksom­hetssvikt kan synes nærmere forbundet med såkalte prosedyrale innlæringsforstyrrelser der det oppstår svikt i såkalte ‘performative’ ferdigheter av ulik art. Dvs. ferdighe­ter som går på å kunne kontrollere egen atferd og oppfør­sel i situasjoner, overfor folk og ved variasjon i egen tilstand. (Mer om prosedyral innlæring og hyperaktivitet: Se f.eks. Thompson 1989)

 

Hyperaktivitetstilstander kan altså innenfor et lærevanske-perspektiv i mange tilfeller betegnes som en prosedyral eller en regulativ inn­læringssvikt som har sine hoved­tyngdepunkter i prosess-svakheter i frontale, psyko­motoriske og fronto-limbiske og fronto-retikulære hjerne­systemer. Vi får gjennom denne analysen bekreftet Rourke-gruppens kritikk av homogenitets-antagelser og understrek­ning av det antagelig er snakk om ulike grupper og subtyper av lærevansker som vil kreve egne definisjoner nettopp fordi de har ulike former for nevropsykologiske substrater. Når det gjelder hyperaktivitet ser det altså ut som om at utover de tilstandsforstyrrelsene som utvilsomt er tilstede ved hyperaktive atferdsavvik, så beror slike tilstander også på prosesseringssvikt i underlaget for såkalt prosedyr­ale former for ferdighetslæring. Jeg vil imidlertid peke på at svært mange ADHD-tilstander  antagelig også berørers av andre typer av tilstansforstyrrelser og tilegnel­sesforstyrrelser enn det som taes opp mer (se under såkalte fronto-temporo-limbiske forsterknings- og verdsettings-forstyrrelser).

 

Man kan illustrere forholdet mellom disse to anteriort-posteriort beliggende dimensjonene i den typen av lære­vansker som kan ligge til grunn for ADDH-atferd med en figur:        

       

              

               

               ┌──────────────────────────┐

PROSEDYRALE    │                          │   DEKLARATIVE

LÆRE-VANSKER   │                          │   LÆREVANSKER

               │                          │

               │                          │

               └──────────────────────────┘

 

 

     

            

Dem empiriske forskningen om hvilke vansker og forstyr­relser som kjennetegner ADHD-gruppene bekrefter i hovedsak  prinsippet om heterogenitet, og at ulike meka­nismer kan være involvert på samme tid i slike tilstander. Ved siden av nevropsykologiske prosess-forstyrrelser kan slike vansker hos noen av disse individene også være fundert i medvirkning av eller bidrag fra spesifikke prosed­yrale innlærings- eller tilegnelses-vansker, gjerne overlap­pende med svak tilegnelse av regulerings-ferdigheter.

 

Abikoff et. al. (1988) undersøker virkningene av et 16-ukers intensivt kognitivt-skolefaglig treningsprogram for skole­svake 7-12 årige ADHD-gutter som står på psykosti­mulant medisinering. Til tross for omfang og bredde i dette trenings-opplegget finner forskerne ikke støtte for antagel­sen om at  skolefag-basert kognitivt trening kan forbedre fungering og prestasjoner hos slike ADHD-elever. Abikoff summerer opp studiets resultater:

 

» de indikerer en allmenn mangel på klinisk nyttighet med kognitiv trening for hyperaktive barn «. (1988, s.430)

 

Slik kognitiv trening er ofte uten at forskerne har avklart dette rettet mot forbedring av deklarative ferdigheter, og eventuelle positive effekter vil dermed i liten grad berøre de ferdighets-registrene som er særlig svake hos ADDH-elevene.

 

Abikoff et. al. (1988) viser til at det er en utbredt oppfat­ning at skole­faglige vansker samforekommer hyppig med ADHD-tilstander. Estimater for prevalensen av slike vansker i denne gruppen varierer fra 9 % for rene lesevan­sker, til 40 % for regne og/eller lesevansker. Disse forsker­ne finner grunn til å reise tvil om det er riktig å vektlegge betydnin­gen av skolefaglige svikt i den generelle ADHD-populasjonen. De finner at 43 % av de ADHD-tilfellene som av lærerne rapporte­res å ha særlige skolefaglige vansker, ikke har slike vansker når en vurderer dem på grunnlag av standardiserte skolefaglige prøver. Lærernes rapporter synes å være påvirket av den svake klasseroms­fungeringen, som mer er relatert til atferdsmessige ADHD-problemer utenom skolefaglige inn­læringsvansker. Forsker­ne mener en ikke kan basere bedømmelse av fremgang i skolefaglig ferdighets-tilegnelse utelukkende på lærer-rapporter, noe de også mener finner støtte i andre tilsva­rende undersøkelser.

 

Schachar et. al. (1988) finner i sin undersøkelse ikke støtte for antagelsen om at hyperaktive barn har en unik svikt i vedvarende oppmerksomhet. Man finner i alle patologiske gruppene (atferdsvansker, emosjonelle vansker ,lære­vansker, ADHD) at impulsivitet kan være mer relevant for skjelningen mellom normale barn og forstyr­rete barn heller enn svikt i vedvarende oppmerksomhet, men at det i slike  undersøkelser er viktig at en kontrollerer for nonspesifikke korrelater til psykopat­ologi hos barna.

 

Borcherding et. al. (1988) finner i sin undersøkelse av 25 barn med Oppmerk­somehtssvikt/­Hyperaktivitetsforstyrrelse mellom 7 og 14 år at det er særlig på oppgaver som krever viljesstyrt innsats i motsetning til automatisk fungering at disse barna skiller seg fra kontroll-gruppen. Slik vil­jesstyrt kognitiv innsats påvirkes av variabler som arousal, affekt, motivasjon og selvregulering – i motsetning til mer auto­matiske prosesser.

 

Van der Meere og Sergeant (1988) forsøker å avklare om det holder stikk at hyperaktive barn er mer enn vanlig distraher­bare. Dette er en vidt utbredt antagelse, men en rekke undersøkelser har ikke greidd å påvise at dette er tilfelle. En grunn til dette har man tilskrevet at slike barn er ‘under-aroused’, og at de derfor kan bli positivt påvirket av distraherende stimulering ved at denne øker deres våkenhet under oppgaveløsning. Heller ikke van der Meere og Sergeant finner forskjeller mellom en gruppe av 8-10 år gamle general­isert hyperaktive barn og kontrollgruppen når det gjelder distraherbarhet. Hyperaktive barn er like effektive under distraherende oppgave-betingelser som kontroll-barna, selv om begge gruppers prestering blir negativt påvirket av distrak­torer. Forskerene tror at den noe mer variable responderingen hos hyperaktive barn beror på en mindre optimal ‘energisk’ responderingstil­stand som ikke er relatert til distraherbar­het.

 

Benezra og Douglas (1988) mener det er grunner til å avklare om hukommelses­vansker kan bidra til ADDH-barnas mangelfulle kognitive og skolefaglige prestering. De finner imidlertid ikke forskjeller mellom ADDH-gutter og normale kontroller når det gjelder prestering på verbale kortidshukommelses-op­pgaver, mens barn med spesifikke lesevansker skiller seg klart negativt ut på slike oppgaver som viser hvorvidt hukommelsesspor er utsatte for interfe­rens fra konkurrerende verbale stimuli.

 

Klinikere synes etterhvert stort sett å samstemme ganske bra når det gjelder de vesentlige overflate-atferdsmessige elementene ved ADHD-tilstander. Når det gjelder karakte­riseringen av prosess-vanskene hos slike barn, og ikke minst når det gjelder underliggende nevrofysiologiske mekanismer og forstyrrelser, er bildet lagt mindre over­siktlig.

 

Taylor (1988) summerer opp noe av det uoversiktlige og motsetningsfyllte bildet som fremkommer når en ser på det forskningsmaterialet som i dag foreligger om ADHD-problematikken :

 

» den store mengden av forskning om hyperaktivitet og oppmerksomhets­svikt har ikke lyktes med å etablere en klar nosologi; men den har ført med seg klargjøring av spørsmå­lene om hvilke hindringer som må overvinnes. Hyper­aktivitet som tilstand er ganske klart verdt å definere, men definisjonen av den er fremdeles diffus «. (1988, s.402)

 

De tidlige studiene av det hyperkinetiske syndromet fremsatte hypotesen om at slike atferdsforstyrrelser er resultat av en svikt i sentralnervøse arousal-mekani­smer. Laufer et. als. (1957) hevder at hyperkinesi kommer av  det de kaller ‘cortical over-arousal’, en tilstand som skyldes svikt i diencephaliske (talamiske og hypotalamiske) systemer.

 

Wender var først ute, med senere står Satterfield sentralt bak hypotesen om at det høye motoriske aktivitetsnivået hos hyperaktive barn er en følge av lavere retikulært aktiverings- eller eksitasjons-nivå. Denne etterhvert utbred­te antagelsen støttes blant annet av at psykostimulant medisinering noen ganger synes å ha en paradoksalt roende og dempende effekt på ADHD-barnas atferd; en virkning som skyldes at den corticale arousal økes til et mer optimalt nivå.

Senere studier har imidlertid ikke kunnet støtte ideen om en ‘paradoksal-effekt’ hos ADHD-barn. Man tror i dag heller at ADHD-barn ikke viser noen typisk eller differen­siell respons på stimulantia – for også normalbarn kan oppvise slike roende reaksjoner.

 

På 70-tallet fremkom økende interesse for oppmerk­somhetsfunksjonens status hos ADHD-barn, noe som trengte hyperaktivitets-atferden mer i bakgrunnen. Mens hyperaktivtet og høyt motorisk nivå lettere kunne forståes som følge av svikt i lavere nevrokjemiske mekanismer, betød opptattheten av oppmerksomhet en ‘psykologisering’ av tenkningen om ADHD-tilstandene. Ikke minst førte det med seg spørsmål om den rollen som høyere corticale inhibitoriske mekanismer spiller for fremkomsten av de aktuelle typene av atferdsforstyrrelser.

Conners et. als. hevder at ADHD-barn synes å ha mangler når det gjelder inhibitoriske ferdigheter, både mht.kontroll, regulering eller hemning av res­ponderingen på egne indre drifter og impulser og ved reagering på ytre stimuli.

 

Dykman et. als. antar også at ADHD-forstyrrelser har nær sammenheng med svikt i et hypotetisk inhibitorisk fram­hjerne-system, noe som resulterer i svak evne til å hemme retikulære og diencephaliske strukturer gjennom det nedover-virkende (D)RAS.

 

 

 

Oversikt over hypoteser om nevroanatomisk dysfunk­sjonsområde hos barn med oppmerk-somhetssvikt/­hyperaktivitets-forstyrrelse                                          

╔══════════════╦═════╦══════════════════════╦═════════════╗

║              ║     ║ HYPOTESE OM DYSFUNK- ║ TEST        ║

║ FORFATTER    ║ ÅR  ║ SJONELT SYSTEM       ║             ║

╠══════════════╬═════╬══════════════════════╬═════════════╣

║Laufer et. al.║1957 ║Diencefalisk dysfunk- ║HA-tilfeller ║

║              ║     ║sjon, som omfatter    ║har lavere   ║

║              ║     ║talamus  og hypotala- ║terskel for  ║

║              ║     ║mus                   ║anfall løst  ║

║              ║     ║                      ║ut av stoffet║

║              ║     ║                      ║photometrazol║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Knobel et.al. ║1959 ║Cortical ‘overfung-   ║             ║

║              ║     ║ering’                ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Satterfield & ║1971 ║Nedsatte nivåer av    ║             ║

║Dawson        ║     ║eksitasjon i det reti-║             ║

║              ║     ║kulære aktiverings-   ║             ║

║              ║     ║systemet              ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Wender        ║1971 ║Nedsatt sensitivitet  ║Multipple    ║

║              ║1972 ║i limbiske områder    ║medisine-    ║

║              ║     ║for positiv forsterk- ║rings-       ║

║              ║     ║ning; den mediale     ║forsøk       ║

║              ║     ║framhjerne-bunten,    ║             ║

║              ║     ║hypotalamus, NE-      ║             ║

║              ║     ║systemer              ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Conners et.al.║1969 ║Mangelfull cortical   ║             ║

║              ║     ║inhibitorisk          ║             ║

║              ║     ║kapasitet             ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Dykman et.al. ║1971 ║Svikt i framhjernens  ║             ║

║              ║     ║inhibitoriske system- ║             ║

║              ║     ║påvirkning over       ║             ║

║              ║     ║ventrale strukturer og║             ║

║              ║     ║diencefalon           ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Hunt et. al.  ║1984 ║Dysfunksjon i locus   ║Klonidin     ║

║              ║     ║coeruleus; hyper-     ║veksthormon- ║

║              ║     ║sensitiv alfa post-   ║respons      ║

║              ║     ║synaptisk reseptor    ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╚══════════════╩═════╩══════════════════════╩═════════════╝                                                     ╔══════════════╦═════╦══════════════════════╦═════════════╗

║              ║     ║ HYPOTESE OM DYSFUNK- ║ TEST        ║

║ FORFATTER    ║ ÅR  ║ SJONELT SYSTEM       ║             ║

╠══════════════╬═════╬══════════════════════╬═════════════╣

║Lou et.al     ║1984 ║1.Sentrale frontal-   ║Cerebral     ║

║              ║     ║lapper, anterolateralt║blod-        ║

║              ║     ║og posterolateralt,   ║gjennomstrøm-║

║              ║     ║                      ║ning         ║

║              ║     ║2.Caudate-regionen    ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Gorenstein og ║1980 ║Dysfunksjon i mediale ║Lesjons-     ║

║Newman        ║     ║septum, hippocampus   ║studier      ║

║              ║     ║og orbito-frontale    ║på dyr       ║

║              ║     ║cortex                ║             ║

║              ║     ║                      ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Porrino et.   ║1984 ║Nukleus accumbens     ║Dyrestudier, ║

║al.           ║     ║                      ║2-D-G        ║

║              ║     ║                      ║studier med  ║

║              ║     ║                      ║lavdose-     ║

║              ║     ║                      ║stimulanter  ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Mattes        ║1980 ║Frontallappene        ║Teoretisk    ║

║              ║     ║                      ║baseret ana- ║

║              ║     ║                      ║logisering   ║

║              ║     ║                      ║av ADHD med  ║

║              ║     ║                      ║voksne front-║

║              ║     ║                      ║alpasienter  ║

║              ║     ║                      ║og lederte   ║

║              ║     ║                      ║dyr          ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Kløve og      ║1979 ║Cortical   under-     ║Hudlednings- ║

║Hole          ║     ║arousal               ║prøve og     ║

║              ║     ║                      ║stimulante   ║

║              ║     ║                      ║effekter     ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Sagvolden     ║1989 ║Forsterkningsforstyr- ║Atferds-     ║

║              ║     ║relse som resultat av ║modifika-    ║

║              ║     ║                      ║sjons-       ║

║              ║     ║                      ║forsøk       ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Barkley       ║1981 ║Dysfunksjon i fronto- ║Teoretisk    ║

║              ║1982 ║limbiske systemer     ║analogisering║

║              ║     ║med nedsatt respons-  ║med voksne   ║

║              ║     ║inhibisjon og affekt- ║lesjoner og  ║

║              ║     ║kontroll              ║dyrestudier  ║

╚══════════════╩═════╩══════════════════════╩═════════════╝

 

╔══════════════╦═════╦══════════════════════╦═════════════╗

║              ║     ║ HYPOTESE OM DYSFUNK- ║ TEST        ║

║ FORFATTER    ║ ÅR  ║ SJONELT SYSTEM       ║             ║

╠══════════════╬═════╬══════════════════════╬═════════════╣

║Kinsbourne    ║1979 ║Dysfunksjonell arousal║Dyre-        ║

║og Kaplan     ║1983 ║med forstyrrelser     ║studier,     ║

║              ║     ║langs en dimensjon:   ║forsøk med   ║

║              ║     ║Overfokusering med    ║stimulant    ║

║              ║     ║høy-arousal           ║medisninering║

║              ║     ║Underfokusering med   ║Teoretisk    ║

║              ║     ║lav-arousal           ║analogisering║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

║Stamm og      ║1979 ║Svikt eller umodenhet ║Analogier    ║

║Kreder        ║     ║i frontale systemers  ║med voksne   ║

║              ║     ║eksitasjonskontroll   ║frontal-     ║

║              ║     ║over caudate med dis -║pasienters   ║

║              ║     ║inhibisjon av psykisk ║testatferd   ║

║              ║     ║og motorisk fungering ║             ║

╟──────────────╫─────╫──────────────────────╫─────────────╢

 

 

 

ADDH SOM SOSIAL FORSTYRRELSE

 

Atferdsmessige vansker og samspillsproblemer står utvilsomt helt sentralt i det som kalles oppmerksomhetssvikt og hyper­aktivitet.

Barkley (1982) viser i en oversikt at det er særlig i sosiale og mellompersonlige situasjoner at disse barna har uttalte vansker.

 

Man var allikevel lenge ensidig opptatt av aktivitetsmes­sige, oppmerksom­hets- og konsentrasjons-vansker, moto­riske, perseptuelle, språklige og kognitive aspekter ved tilstander der MBD-betegnelsen blir benyttet. Dette vanske­spektret har åpenbart blitt oppfattet som primærvansker, mens andre sider ved barnets vansker da henvises til gruppen av sekundære vansker. Mye av denne frem­gang­måten springer antagelig ut av en individualpsykologisk referanseramme der barnets fungering sees adskilt fra dets forankring i en sosial kontekst. Denne sosiale forankringen elimineres gjennom selve un­dersøkelsesopplegget, som ensidig fokuserer på rene organiske og psykologiske funksjoner. I en kjent artikkel fra 1980 drøfter Diderichsen og Ruud (1980) symptomer hos barn med ‘minor brain dysfunction’. Det er illustrerende at at­ferdsmessige og  sosio­emosjonelle vansker utelates helt i den oversikten disse forskerne lager av vanskebildet ved slike tilstander.

Mellomper­sonlige vansker er ikke tatt med i de gamle DSM-III kriteriene for ADD-tilstander. I DSM-III-R opererer man derimot med flere sosiale og mellom­per­sonlig relevante kjennetegn på ADHD-tilstander. 7 av de 14 kriteriene, dvs. 50 %, kan mer eller mindre sies å berøre samspill og mellompersonlig relatering hos disse barna:

 

4.Vansker med å vente på tur i spill og grupper.

5.Kommer med svar på spørsmål før disse er fullført.

6.Vansker med å følge instrukser som andre gir.

9.Greier ikke å leike eller være aktiv uten å bråke.

10.Snakker ofte for mye.

11.Forstyrrer eller avbryter andre.

12.Lytter ofte ikk til det som blir sagt.

 

Men slike kjennetegnlister sier i allefall lite om mønstret i den sosiale og mellom­personlige problematikken ved ADHD-tilstander.

 

Hyperaktive barns sosiale problemer har blitt møtt med økende forsknings-interesse på 80-tallet. Det er etterhvert blitt alment aksepetert at dette området er særlig proble­matisk for de fleste hyperaktive barn. ADHD-elevenes sosiale problemer er både omfattende og vedvarende i oppveksten, og de synes svært ofte å komme ut for konfrontasjoner og konflikter med både voksne og jevn­aldringer. ADHD-barnas vansker med å omgåes andre mennesker på en harmonisk og fredelig måte virker til å forvanske og begrense deres hverdagslige opplevelser og erfarings-muligheter i løpet av barndommen, og man tror at slike tidlige sosialiserings-problemer predikerer alvorlige­re feiltilpasning når de kommer i ungdomsperioden og i voksen alder.

 

Den forskningsmesige evidensen antyder også at slike barn kan fungere som negative sosiale katalysatorer, som har bestemte negative innvirkninger på folk som kommer i samspills-kontakt med dem. De fremkaller uønskete atferder hos personer i nær-omgivelsene; søsken, medlever, foreldre, lærere og endog fremmede mennesker er alle mer tilbøyelige til å opptre på mindre ønskeverdige måter når de er sammen med ADHD-barn. Andre det faktum at mennesker synes å endre sine atferder i positive retninger når ADHD-barn får behandling, tilsier at barnet må ha en mer aktiv rolle i konstruksjonen av sin ugunstige sosiale livsverden.

 

Mange typer av mekanismer har vært foreslått som mulige forklaringer på de sosiale vanskene og forstyrrelsene hos ADHD-populasjonen. Man har trukket fram svikt i utviklingen av et repertoar av sosiale ferdigheter, avvikende sosiale mål-hierarkier, rykte- og forventnings-presset hos jevaldringer og voksne, sosiale kognisjonssvikt med vansker i den sosiale informasjons-prosesseringen, bruk av unøyak­tige eller uriktige sosiale ‘syllogismer’ eller slutnings-mønstre og atypiske sosiale resonnementer som resulterer i atferdsmessige feilbeslutninger og agressive og forstyrren­de atferder som medfører avvisning fra andre.

 

Whalen et. al. (1990) mener at vi ennå har for dårlig forståelse av mekanismene som ligger tilgrunn for eller ledsager ADHD-barnas sosiale problemer. De skriver med henvisning til forbedringene av sosiale atferder på stimul­ante medisiner hos mange ADHD-barn at :

 

» hullene i våre kunnskaper om røttene til ADHD-barnets sosiale problemer motsvares av hullene i vår forståelse av disse positive medikasjons-effektene.

(-) Slik kunnskap er avgjørende for om spesialister på barn skal forstå, forutsi og minske de sosiale problemene som går sammen med ADHD «. (1990, s. 299)

 

 

I deres undersøkelse forsøker de å avdekke muligheten for tilstedeværelsen av atypisk eller feilaktig sosial resonnering gjennom å presentere 25 ADHD-gutter i alderen 6-12 år for en sosial persepsjonsoppgave som går ut på å evaluere ukjente jevnaldringers oppførsel. De finner at ADHD-barna identifiserer mer uønsket atferd hos jevnaldringer, uavhengig av om de selv er medisinert eller går på pla­cebo. Barna med størst atferdsproblemer er tilbøyelige til å identifisere mest uønsket atferd hos de ukjente mål-barna. Forskerne finner ingen tegn på sosiale vurderings­svikt hos ADHD-barn sammenlignet med jevnaldringer. Whalen og hennes medarbeidere mener at deres funn tilsier at det antagelig mer er generelle regulatoriske prosesser enn spesifikke sosialkognitive kunnskaps-svikt som blir påvirket av metylfenidat når sosial atferd blir bedre hos ADHD-barn.

 

Wallander og Hubert viser til at et forholdsvis stort antall av barn og unge med ADDH-problemer opplever større eller mindre vansker med å mestre tilpasnin­gen til sine daglige sosiale omgivelser:

 

» Dette mønstret tilsier at ADD/H burde betraktes som en utviklingsmessig forstyrrelse, primært på det sosiale og emosjonelle området «. (1985, s.141)

 

 

Forskeren Routh retter også i en oversiktartikkel oppmerk­som­heten mot den helt primære plassen som må gies den sosiale proble­matikken som er knyttet til ADDH-tilstander, og skriver om dette;

 

» det er nå også klart at oppmerksomhets-forstyrrelse ikke bare omfatter vansker med å holde seg til oppgaven i skolefa­glige situasjoner, men også barnets sosiale samspill med foreldrene, søsken, jevnaldringer og lærere». (1986, s. 468)

 

Det fremgår av forskningen at det kanskje ikke først og fremst er ‘off task’ atferdene som kjennetegner ADDH-elevene, men et antall av atferder som innvirker sterkt på menneskene i barnas daglige omgivelser: roping, avbrytel­ser, klovneat­ferder, utbrudd og utageringer, osv.. Det er blitt bedre dokumentert at ADD-barnas sosiale atferder har sterkte negative virkninger på andre folk, inkludert foreldre, søsken, lærere og jevnaldringer. En har funnet at mødrene til ADDH-barn også viser karakteristiske oppdra­gelses-atferder, med mer struktur og sterkere forsøk på å kontrollere barnas lek, samspill og oppgave-orienterte aktiviteter enn normale barns mødre.

 

ADDH-barna synes også å ha bestemte innvirkninger på sine læreres opptreden. Man har f.eks. funnet at lærer-atferden er mer intens og kontrollerende overfor ADDH-gutter på placebo enn overfor de samme guttene på stimulant medisiner­ing og overfor normalbarn. Når det finnes et ADDH-barn i en klasse så synes dette å medføre en økning i mengden av negativ tilbakemelding som læreren gir til normalbarna i det samme klasserommet.

 

Bell og Harper (1977) har brukt begrepet ‘øvre grense-kontroll’ på denne typen lærer- og foreldre-atferder, og den opptrer som respons på barnas eksessive atferdsstil heller enn å være årsak til barnets avvik. Dette synes finner også en viss støtte i forskningsfunn som viser at stimulant medikasjon av abrna virker til å normalisere mødrenes atferder.

 

Man har også funnet at ADDH-barnas samspill med søsken preges av mere konflikter enn mellom vanlige søsken. Mødrene til ADDH-barna er mer negative og mindre imøtekommende både overfor ADDH-barnet og søskene. Forskningen viser faktisk at ADDH-barna ikke bare er atferdsavvikende selv, men at de ofte fungerer i forstyrrete familiesystemer. Routh hevder at:

 

» antagelig er mye av familieforstyrrelsene et resultat av det oppmerksom­hets-forstyrrete barnets atferder heller enn en årsak til den.» (1986,s.484)

 

Undersøkelser viser entydig at ADDH-barn utsettes for mer jevnalder-avvisning enn andre barn. Både lærere og foreldre rapporterer ofte at slike barns jevnalder-relasjoner og samspill er av dårlig kvalitet. Slike funn er særlig viktige, fordi vi etterhvert vet at jevnalderproblemer er en av de viktigste prediktorer for utviklingen av voksen psykopatolo­gi.

 

Landau og Millich  har presentert et rekke viktige studier av den sosiale problematikken i ADDH-populasjonen (1988). De mener at selv om ADD-tilstander kjennetegnes av alvorlige problemer i hemning av handlinger og opp­merksom­hets-for­styrrelser, så er det viktig å øke interessen for den risikoen for forstyrret jevnalder-relater­ing og svak sosial status man ofte finner i denne popula­sjonen barn. De viser til forskning som påviser at ADD-barna utsettes for sosial avvisning og ofte er upopulære, og at medelevene reagerer på at de oppfører seg på utilpassete måter. Landau og Millich ønsker i denne un­dersøkelsen å avklare spørsmål knyttet til hvilke mekanismer som gir opphav til ADD-barnas vansker med jevnaldringen. Forskningen har klargjort at mange av disse barna er lite fleksible i sin sosiale rolle-atferd; de greier ikke å tilpasse sin opptreden til skiftende personer, situasjoner og krav. En har funnet at de fungerer bedre i noen typer av sosiale roller, særlig der de kan ha styringen med samspillet. I andre rolle-relasjoner har de en tendens til å gripe avbrytende inn i kommunika­sjonsforløp, de opptrer ofte sterkt argumen­tativt og viser uenighet med andre barn når de skulle fungere i mer passive og mottakende sosiale roller og kommunikasjonsposisjoner. Landau og Millich legger også vekt på funn fra flere studier som tyder på at ADD-barn kan prege sine foreldres og lærernes atferd som en funk­sjon av sine egne atferdsforstyrrelser, og likeens samspillet med andre elever og jevnaldringer.

 

 

Landau og Millich sammenligner i sin undersøkelse sosiale rolle-atferder og kommunikasjonsmønstre hos 35 ADD-gutter og normal-gutter i 3. til 6. klasse. Resultatene i denne undersøkelsen demonstrerer tre ting :

 

 

1.Den indikerer at ADD-gutter har svakere evne til å modulere sine kommunika­sjons­atferder i samsvar med skif­tende situasjons­egenskaper og oppgave-krav;

 

» resultatene gir evidens for at ADD-gutter synes å benytte en spesifikk respons-strategi og så anvende den forholdsvis uavhengig av oppgave-kraven. I denne forstand synes disse guttene å være vesentlig mindre tilpas­ningsdyktige i sin evne til å tillempe sine sosiale kommunikasjons-atferder » -

 

og videre –

» de aktuelle funnene indikerer enten at ADD-guttene var ute av stand til på en effektiv måte å oppfatte eller på en passende måte fortolke relevante sosiale signaler, eller at de var ute av stand til å undertykke sine uhensiktsmessige atferder, slik at de virker som lite fleksible i sin oppførsel». (1988, s.78 og s.79)

 

Når ADD-elevene befinner seg i ustrukturerte situa­sjoner ta de i bruk en særskilt strategi og holder så seg til den også ved endringer i situasjon og oppgave. De oppviser altså for stabil eller uniform atferd, som av og til nok kan virke tilpasset sammenhengen de befinner seg i, men som langt oftere ikke vil være det.

 

2. ADD-barns sosiale atferd kan være for­holdsvis uavhengig av mange omgivelsesmessige krav og påvirkninger;

 

3.ADD-barns dårlig tilpassete sosiale atferd kan bidra til oppkomst og etabler­ing av uegnete handle-måter hos med-elever , ADD-barnas sosiale atferd fører til endrete respons-mønstre hos de normale ‘med-spil­lerne’ som følge av at disse forsøker å bevare balansen i den dyadiske inter­aksjonen. Det er et viktig funn i denne undersøkelsen at ADD-barna synes å opptre slik at de fremkaller kom­penserende eller kontrollerende atferder fra de medelevene de samspiller med.

 

Jakobs et. al. (1978) oppdager at ADD-barn som blir observert i klasserom med ulik struktur er konsistente i måtene som de gir uttrykk for symptomatisk atferd på. De normale medelevene er i de samme settingene i stand til løpende å tillempe og endre sin oppførsel ut fra kravene i klasseroms-omgivelsene. Forskeren synes det virker som om ADD-barn har problemer med å oppfatte og gjøre bruk av viktige sosiale og omgivelses­messige holdepunkter og signaler.

 

Cunningham et. al. (1985) finner at ADHD-gutter i samspills­situasjoner er mer aktive og off-task enn sine sosiale medspillere, de synes å gjøre mindre bruk av visuell obser­vering av sin partners atferd, og bryter oftere regler for ikke-snakking. Man demonstrerer i dette studiet at Ritalin-behandling også innvirker merkbart på medelevenes atferd ved at disse opptrer mindre kontrollerende, aktivt og off-task enn med medikamentfrie ADHD-deltakere i gruppen.

 

Clark et. al. (1988) tar også i sin undersøkelse av 40 7 til 9-årige ADD-barn utgangspunkt i de sosialt-atferdsmessige problemene, og særlig dårlige jevn­alder-forhold, som er forbundet med ADD-tilstander. Dette studiets resultater synes å vise at de verbale kommunikasjonsferdighetene er et aspekt ved ADHD-barns sosiale atferd som kanskje ikke er blitt viet nok interesse. For å forstå det som skjer i ADHA-barns sosiale utvikling må en også klargjøre resptive og ekspres­sive kommunika­sjonsvansker hos slike barn og hvorledes de innvirker på deres sosialt-kognitive fungering og det pragmatiske kommunikasjons-samspillet mellom ADHD-barn og jevnaldringene. Forskernes funn tyder på at vansker med verbal kommunikasjon og opplevelse av å bli frustrert i samspill pga. mangelfull samtale-kompetanse fører til forøket bruk av agressive handlinger . Og dette medfører sosial så i sin tur sosial avvisning. ADHD-elevene nytter agressive atferder som en måte å håndtere de problemene de opplever i samspillet med andre barn, og forvansker derigjennom enda mer sin jevnalder-kontakt. Forskere demonstrerer at hyppige agressive handlingene fører til at medlever trekker seg tilbake fra interaksjonen med barn som initierer agressive samspill.

 

Om utredning av ADD: formulering av empiriske diagnostiske kriterier    

 

Barkley (1982a,1982b) foreslår at man nytter følgende sett på 7 typer kriterier for å identifisere ADD-barn:

 

1.Foreldre-/lærer-bekymringer om uoppmerksomhet, impul­sivitet,rastløshet, svak selvkontroll og ulydighet.

2.Skåre på en standardisert vurderings-skala for hypera­ktive atferder på minst to standard-avvik over gjen­nomsnittet for normale barn.

3.Rapportert symptom-begynnelse innen barnet er 5 år gammelt.

4.Symptom-varighet på minst 12 måneder.

5.Gjennomgående symptom-atferder over minst 50 % av Hjemme-Situa­sjons-Spørreskjemaet. (HSS-skjema­et).

6.En estimert IQ på minst 70 poeng.

7.Eksklusjon av autisme, psykose, alvorlig språk-for­sinkelse, blindhet, døvhet, eller alvorligere nevrologisk sykdom.

 

Conners Foreldre-Vurderings-skala (CPRS) og Lærer-Vurdering Skala (CTRS) er utover på 90-tallet de vanligst brukte at­ferdsmesige observasjons- og bedømmelses-redskaper for å identifisere ADD-barn. Skalaene ble utviklet for å måle endringer som resulterer av medisinsk behandling av hyperkinetiske barn. De er standardi­serte på normal-barn, og to standard-avvik regnes som pålitelig cut-off for å plukke opp signifikant grad av forstyrrelse.

 

Schachar et. al. (1986) finner godt samsvar mellom lærernes vurderinger via CTRS og observasjoner av hyperaktivitet, uoppmerksom­het og ulydighet. Ca. 2/3 av barna ble korrekt klassifisert av slike vurderings-skjemaer når man bruker observasjoner som validitets-kriterium. Resultatene støtter validiteten til atferds­messige vurderings-skalaer for barn med konsentra­sjons-forstyrrelser.

 

Forskerne legger samtidig vekt på at ulydighet overfor læreren; og negative samspills-forhold til jevnaldringer og lærer, øker sannsynligheten for at en barn blir bedømt til å være hyperaktivt eller uopp­merksomt uavhengig av det obser­verte nivå av slike atferder.

 

Man finner også en halo-effekt fra selv-verbaliseringer vurdert hyperaktivitet, ved at barn som snakker mye med og til seg selv vuderes til ikke å være hyperaktive til tross for at de oppnår høye skårer for observert hyperaktivitet. Man tror at hyppige selv-vokaliseringer prompter en alter­nativ tolkning av barnets atferd.

 

Andre undersøkelser har påvist en halo-effekt fra hyper­aktivitet på aggressivitet. Dvs. at barn som er hyperaktive vurderes som mer aggressive enn andre barn, uavhengig om slike aggressive atferder forekommer eller ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

SKOLE-BASERT UTREDNING AV ADHD

 

Forskerne Atkins og Pelham skriver i en drøfting av utrednings-problemene rundt oppkerksomhets- og uro-forstyrrelser hos barn at skolesammenhengen er spesielt fordelaktige som informasjons-reservoar for utredning og behandling av ADHD-forstyrrelser. De peker på at det i dag finnes en rekke metoder som passer for slik skole-basert utredning, som lærervurderings-skjemaer, direkte observasjoner i klasserom og på lekeplasser, jevnalder-vurderinger og sosiometri­ske mål, og permanente produkt-mål som skolefaglig prestering. De påpeker at -

 

‘ Det ville faktisk være enormt vanskelig å opprette et laboratorium for klinisk utredning (av ADHD) med den samme mengden av informasjon som er tilgjengelig i skoler ‘. (1991, s.197)

 

Barna tilbringer fra 20 til 30 timer per uke, i 37 skole-uker hvert år i skolen – og dette alene gjør skole-situasjonene til viktige settinger for klinisk utredning av slike såvel som andre vanske-bilder hos barn. Skolebasert utredning av uro og konsentrasjons-vansker bør omfatte bruk av multipple mål slik at en på en bredest måte kan oppfange det store mangfold av forskjelligartete symptomer som er forbundet med denne forstyrrelsen.

 

Disse forskerne anbefaler at man nærmer seg utredning under målsettingen å avklare optimal og effektiv behandling, for å unngå overdrevet opptatthet av diagnostiske spørsmål som ennå i dag er uavklarte og der en har for svak faglig og skjønnsmessig konsensus til at en kan oppnå noen positive behandlingsmes­sige virkninger.

 

 

 

 

STIMULANT MEDISINERING AV BARN MED AT­FERDS­MESSIGE LÆREVANS­KER: Forsøk på balansert nevropsyko-farmakologisk drøfting av et kontroversielt emneområde

 

INNLEDNING: PSYKOSTIMULANTIA OG MENNES­KELIG FUNGERING 

Fremveksten av MBD/ADHD-problematikken er uløselig knyttet til spørsmålene forbundet med utviklingen i bruken av såkalt psykostimulant medikasjon. Det er faktisk godt mulig av mye av det begreps-apparatet vi idag besitter når det gjelder slike forstyrrelser hos barn og unge er utviklet som følge av bruken av slike medikamenter.

Amfetaminene hører til den generelle klassen av stoffer som kalles sym­patomi­metiske aminer. Stoffer i denne gruppen har virkninger, mer eller mindre, i det perifere nervesystemet som ligner på de man ser når den sympatis­ke delen av det autonome nervesystemet blir stimulert.

Det er kjent at sympatomimetiske stoffer ble brukt i Kina for opptil 5 tusen år siden. Urten ma huang (Ephedra vulgaris) har vært kontinuerlig brukt for mange medisinske formål inkludert behandlingen av respiratoriske sykdom­mer. For omtrent 90 år siden ble efedrin isolert fra ma huang. På den tiden trodde man at dette stoffet var for toksisk til at det kunne brukes for kliniske formål. Det var ikke før i 1925 at efedrin ble gjenoppdaget av Chen og Schmidt som introduserte stoffet i vestlig medisin. Efedrin ble raskt akseptert som førstevalget når det gjelder sympto­matisk behandling av astma-bronkitt. Man fant at den var langt bedre enn epinefri­n, som er prototypen på de sympatomimetiske aminene, men som har mange flere sentralstimulerende effekter samt kortere virketid enn efedrin.

Forsøk på å lage en syntetisk erstatning for efedrin resul­terte i syntesen av amfetamin i 1927. Amfetamin fikk salgsna­vnet Benzedrin av Smith, Kline og French-laborato­riet, og i 1932 ble Benzedrin-inhalering introdusert som symptomatisk behandling for respiratoriske infeksjoner.

De stimulerende virkningene av amfetamin på sentralnerv­esys­temet ble først beskrevet av Alles i 1933. Han observer­te at det motvirket de hypnotiske effektene av anestetika på dyr og at dette stoffet forårsaket insomnia hos mennes­ker. Prinzme­tal og Bloomberg beskrev i 1935 den kliniske bruken av Benzedrin i behandlingen av narkolepsi.

 

Etterhver lyktes man med å utvikle flere alternative former for psykostimulante stoffer.

 

 

VANLIGE FORMER FOR STIMULANT MEDISINERING I 90-ÅRENE:

 ═══════════════════════════╤═══════════════════════════

      AMFETAMIN             │  BENZEDRIN                    

      DEXTROAMFETAMIN       │  DEXEDRIN                    

      METHAMFETAMIN         │  DESOXYN,METHEDRIN           

      METHYLPHENIDATE       │  RITALIN                     

      PEMOLINE              │  CYLERT                      

      DEANOL                │  DEANER                            

 ───────────────────────────┴───────────────────────────

 

 

Som tabell-oversikten viser ble det tidlig nyttet flere former for amfetaminer. Den rakemiske formen som er kjent som amfetamin, dextroamfetamin (d-amfetamin), og methamfetamin. Av de tre formene har dextro-formen størst antall av stimulerende virkninger på sentralnerve­systemet, mens methamfetamin faller et sted i mellom amfetamin og d-amfetamin når det gjelder slike sentral-stimulerende effekter. Den racemiske formen (amfetamin) har mest potente perifere virkninger. Dextro-formen er førstevalget når det gjelder bruk av amfetaminer til behandling av barn med oppmerksomhetssvikt og hyperak­tivitet.

Medisinen gies vanligvis oralt, men den kan også gies som injeksjoner. Disse stoffene absorberes lett, og har en relativt kort halveringstid selv om de kliniske effektene gjennomsnittlig varer fra 6 til 8 timer. Stoffene antaes å påvirke nevrotran­smisjonen i dopaminerge, adrenerge og direkte eller indirekte cholinerge synapser ved å frisette lagrete substan­ser heller enn ved å etterligne transmittor-virkning.

 

Methylphenidate Hydrochlorid (metylfenidat) (MHD) eller Ritalin er førstevalget ved behandlingen av ADDH-tilstan­der hos de fleste klinikere. Dette fordi den har mindre appetitt-nedsettende virkninger. Ritalin er en mild CNS-stimulant. Den har mange av de samme virkningene som amfetamin, men respirasjon og blodtrykk synes å bli mindre påvirket ved bruk av Ritalin.

Magnesium Pesolin eller Cylert kan skilles strukturelt fra både amfetamin og ritalin. Den har omtrent dobbelt så lang halveringstid som disse. Cylert har allikevel mange av de samme bivirkningene, som anoreksi-tendenser og insomnia. Det har også vært hevdet at den har mindre bivirkninger. På midten av 70-tallet ble Cylert frigitt til forskningsbruk i USA, og noe senere for klinisk bruk, også i Storbritannia.

 

Som allerede nevnt faller amfetaminene i den brede klassen av stoffer som kalles sympatomimetiske aminer . Når den sympatiske delen av det autonome nervesystemet blir stimulert så fremkommer tendens til skjelvinger, tørr munn, bevissthet om hjereslagene, økning i drømming under søvn, og misnkning i søvn, dilatasjon av pupillene, stigning i blodtrykket, økning i hjerteraten, sammen­trekning av blodkarene, variabilitet i kardialt output, og avslapning av de intestinale musklene.

 

Det er viktig å være klar over at effektene av am­fe­taminene er dose-relatert, og at mange virkninger som sees ved høye doser ikke fremtrer ved lavere eller moderate doser. Noen bivirkninger er imidlertid ikke dose-relatert, men kommer av individets idiosynkratiske responser på en medisin. Ikke alle individer viser samme sensitivitet overfor en medisin, noen krever høyere doser der andre greier seg med lavere doser. Dette gjelder både terapeutiske effekter og bibirkninger. Noen ganger vil et subjekt som viser sterke bivirkninger på et medikament respondere svært positivt på et annet medikament med lignende virkemåte.

Amfetaminene forårsaker en økning i blodtrykket. Selv om det ofte er tilfelle at hjerteraten øker, så har den motsatte effekten også blitt observert. Store doser kan forårsake kardiale arytmier såvel som en økning i respiratorisk rate.

 

En av de karakteristiske virkningene av sympotatomi­metiske aminer er avslapning av glatt, ufrivillig muskula­tur. Selv om bronkial-musklene avslappes ved bruk av amfetamin, så er denne effekten ikke tilstrekkelig til at den er av terapeutisk verdi. Det forekommer en sammen­trekningseffekt på urinblærens lukkemuskel som kan være såpass sterk at den foråsaker smerte og vansker med å late vannet. Denne virkningen førte med seg tilfeldig bruk av amfetaminer i behandlingen av enuresis. Virkemåten på den gastrointestinale trakten varierer med tilstanden og bevegel­sen i tarmen. Dersom aktiviteten er høy, vil am­fetaminer forårsake avslapning og reduksjon i enterisk motilitet. Dersom tarmen allerede er avslappet, kan den motsatte effekten resultere.

 

En av de første kliniske bruksmåter for amfetamin var å minske appetitt. De appetitt-depressante virkningene av amfetamin ble først beskrevet av Nathanson i 1939. Vekttapet som er resultat av bruk av amfteminer er nesten helt ut en følge av redusert mat-inntak. Man tror at disse anorektiske effektene skyldes amfetaminenes virkninger på sentre i hjernen som er direkte involvert med appetitt-kontroll. Selv om man ikke kjenner den eksakte mekanis­men for denne virkningen, så har forskningen antydet at deler av hypotalamus er involvert. Det skal nevnes at effekten på appetitten ikke er stabil slik at med tiden så vil personen utvikle en toleranse overfor medisinens appetitt-undertrykkende virkninger. I løpet av omtrent 6 til 8 uker vil den være ineffektiv som appetitt-kontrollerende redskap.

 

Effekten av amfetaminene er på sentralnervesys­temet

Effektene av disse stoffene ligner på de som adrenalin og noradrenalin har – dvs. de frembringer en stimulering av organismen gjennom adrenergiske systemer. De vil motvirke de depressante effektene av barbiturater og anestetika. De forårsaker en økning i motorisk aktivitet, hypersensitivitet overfor stimuli, og insomnia. De motvirker følelser av trøtthet, øker årvåkenhet, og gir ofte den som tar stoffet en følelse av velvære og eufori. De medfører variable endringer i evokerte potensialer (EP’er) som indikerer økt arousal. Ved store doser produseres angst, hyperek­sitabilitet og psykose. Akutte toksiske effekter av amfetamin består vanligvis i en forsterkning av dens vanlige farmakologiske virkninger. Toksiske virkninger er vanligvis resultat av eksessive doser. Hos svært amfetamin-sensitive individer trenger imidlertid ikke dette være tilfelle. En overdose vil medføre rastløshet, tremor, hyperaktive reflkeser, irritabilitet, insomnia, forvirring, angst, og noen ganger hallusinasjoner og delirium. Kardiovaskulære virkninger kan omfatte markerte blodtrykksøkninger, men hypotensjon er heller ikke ukjent, arrytmier, anginal smerte, tørr munn, kvalme, oppkast, og diarre’. Dødsfall etter overdose skjer etter krampeanfall og koma. Ved kroniske toksiske effekter ser man manifestasjoner av psykoselik atferd, som ligner det man ser ved akutte paranoide schizofrene tilstander.

 

Ved vedvarende misbruk oppstår toleranse overfor de sentralstimulerende effektene av amfetamin. Kronisk misbruk av amfetaminer kjenntegnes av at subjektet tar stadig større doser for å motvirke minskningen av ønskete virkninger som skyldes den toleransen som utvikler seg overfor stoffet.

 

Rapoport et. al (1980) sammenligner drug-responsen hos normale gutter og voksne menn. Den mest differensielle virkningen av dextroamfetamin synes å være at mennene rapporterer signifikant eufori på medisin sammenlignet med placebo, mens gutter bare rapporterer at medisinen får dem til å føle seg ‘trøtte’ eller ‘annerledes’.

Dette forholdet kan også være en hovedgrunn til å stoppe foreskrivingen av stimulante medisiner til ungdommer – den økende sannsynligheten for at denne voksne typen av euforisk reaksjon kan utvikle seg, med økende fare for misbruk. Goyer et. al. (1979) beskriver et tilfelle der en 13-årig hyperkinetisk gutt med terapeutisk effekt av ritalin, etter to års behandling begynner å misbruke medisinen sin. Selv om dette tilfellet kan være interessant tatt for seg, så kan det imidlertid ikke nyttes som grunnlag for å hevde at barna som behandles med stimulante medisiner får høyere risiko for voksen stoff-misbruk.

 

Kramer og Loneys velrennomerte oversiktsartikkel om dette emnet viser til forskning som impliserer at dette antagelig ikke er tilfelle. (1982)

 

Wender et. al. (1985) finner i sin undersøkelse av psyko­stimulantia-behandling av voksne subjekter med residual ADD at ritalin fører til tilsvarende forbedring av symtom­bildet slik en har sett det hos barn.En ser typisk minsket vansker med å konsentrere seg, motorisk overaktivitet, affekt-labilitet, og impulsivitet.

 

Lingjærde (1990) peker på at det bl.a. er frykten for misbruks-utvikling som gjør at man i dag vanligvis ønsker å avslutte behandling med psykostimulantia i pubertets-alderen. Han sier at det ennå er for lite undersøkt om den gunstige symptomatiske virkningen som også er konstatert hos voksne vil holde seg over tid, og om denne behandlin­gen hos voksne medfører risiko for misbruk. Han er av den oppfatning at man bør utvise stor tilbakeholdenhet med bruk av stimulant medikasjon ved residuale ADD-tilstander hos voksne.

 

 

Et spørsmål man ofte stiller seg når det gjelder CNS-stimulanter er om de virker til å forbedre generell preste­ring hos subjektene. Det er vanlig å regne med at amfeta­minene vil forbedre alle typer av prestering som er svekket pga. forhold so går på trøtthet eller kjedsomhet. Amfetam­iner vil helt klart bedre prestering som er svekket pga. søvntap. Det er imidlertid ikke like klart at de kan øke prestasjoner hos motiverte, interesserte og ikke-trøtte subjekter. Man har funnet bedring i prestasjoner hos idrettsfolk både i svømming og løpe-tempo. I en rekke idrettsøvelser finner man en liten men statistisk signifikant fasiliterende effekt av amfetaminer. Den gjennomsnittlige bedringen i svømmetid var imidlertid f.eks. bare på 1 %; men for toppidretts-folk kan dette være helt avgjørende. En har ikke funnet lignende bedringer hos utrenete frivillige.Studier har også vist at prestering like godt kan forbedres gjennom nøyaktig manipulering av variabler som kontrollerer atferd.

 

Man har også funnet at amfetaminer ofte kan svekke presteringen hos vel-fungerende motiverte subjekter. Man mener dette kan skyldes senkete sensoriske teskler slik at det oppstår økt sensorisk input som ikke er relevant for oppgaven.

 

 

Stimulant medikasjon: FRA BRADLEY-37 TIL MODERNE BEHANDLINGS­TEKNISKE TIL­NÆRMINGER

 

De fleste oversikter over stimulant medisinering av barn med atferdsforstyrrelser tar sitt utgangspunkt i en rapport som forskeren Charles Bradley publiserte i 1937 i ‘ American Journal of Psychiatry’ om virkningene ved bruk av amfetamin på barn med atferdsproblemer. Kornetsky (1975) tror at det antagelig finnes rapporter i litteraturen også før 1937 der barn med atferdsproblemer blir behand­les med medisiner, uten at han oppgir noen referanse for denne antagelsen. Det er av en viss historisk interesse at forskeren Matthew Molitch og August Eccles også i 1937 publiserte en rapport samme måned i samme tidsskrift som Bradley om virkningene av amfetamin på intelligens­test-skårer hos barn med at­ferdsproblemer. Molitch og Sullivan publiserte enda en artikkel om det samme emnet samme året. Til tross for at andre forskere kom med rapporter omtrent på samme tid som Bradley, så er det vanligvis Bradley som krediteres oppdagel­sen av bruken av amfetaminer i behandlingen av atferdsproblemer hos barn.

 

Bradley publiserte alene og sammen med andre forskere totalt 4 artikler om amfetamin-behandling av barn: årstallene var 1937-1940-1940-1941. Bradleys oppdagelse var mye av et lykketreff. Han brukte stoffet på ungdom­skriminelle gutter under institusjonsbehandling i et forsøk på å forebygge hodepine ved pneumoencephalografiske studier. Guttene begynte snart å henvise til disse Benze­drin-tablettene som ‘smart-piller’ som hjalp dem til å konsentrere seg bedre om skolearbeid. Dette førte til at Bradley forsøkte å gjøre et mer systematisk studium av de atferdsmessige effektene av stoffet, som han så rapporterte i sine artikler.

Bradley summerer opp sitt syn på at benzedrin synes å hjelpe atferdsforstyr­rete barn på følgende måte:

 

» Den mest slående endringen i atferd i løpet av uken med benzedrin-behandling skjedde muligens i skoleaktivitetene til mange av disse pasientene. Fjorten barn reagerte på en iøyenefallende måte (-). Det fremkom et klart ‘driv’ til å oppnå så mye som mulig i løpet av skoletiden, og ofte til å bruke ekstra tid til å fullføre mer arbeid. I de fleste tilfellene gikk forståelsen raskere og nøyaktigheten i utføringen av arbeidet ble bedre. (-) Endringen fremkom raskt den første dagen som benzedrin ble gitt og forsvant den første dagen som medisineringen ble avbrutt.» (1937, s. 578)

 

Bradleys innledende rapporter, og noen få andre, ble ikke fulgt opp av mer systematisk og kontrollert forskning. Først med åpningen av den psykofar­makologiske æraen utover på 50-tallet ble interessen også rettet mot psyko­stimulant medisinering. Eisenberg og Conners, de første som gjen­nomførte kontrollerte studier av stimulante medisiner på barn, startet med å studere virkningene av phenothiaziner på barn. Nærmest som en side-beskjeftigelse kom de inn på utforskningen av stimulant medisinering. Men etterhvert har effektene av psykostimulanter blitt noe av den best dokumenterte behandlingen for barn med atferdsforstyr­relser.

Den raskt voksende bruken av stimulante medisiner på barn i USA utover på 60-tallet må sees i sammenheng med at hyperkinesi og hyperaktivitetsforstyrrelser var knyttet til MBD-begrepet og dets hjerne-implikasjoner. Behandlingsmåten ble betraktet som en ukontroversiell medisinsk behandling av en grunnleggende organisk forstyrrelse. Den voldsomt økende bruken av slike medisi­ner på atferdsforstyrrete skolebarn frembrakte etterhvert betraktelig offentlig diskusjon og kontrovers. På begynnel­sen av 70-tallet fremkom journalistiske skremsels-oppslag der man hevder at 10 % av skoleelevene går på amfetami­ner.

Populærvitenskapelige bøker og artikler uttrykte økende bekymringer for noe en oppfattet som misbruk av psyko­tropiske medikamenter for å kontrollere atferd hos skole­barn.

 

Slik ideologisk basert kritikk av psykostimulant medisine­ring av barn kan bare møtes med utgangspunkt i faktisk viten. Kanskje ikke minst som følge av det konfliktuelle klimaet rundt denne behandlingsmåten, så er behandlin­gen av hyperaktivitet blant den mest utforskete av alle typer av psykiatriske forstyrrelser. Vi vet derfor i dag at det ikke finnes noen perfekt eller ideell behandling for hypera­ktive barn og unge. Søkingen etter effektive metoder utover og i tillegg til medisinering er derfor svært vesentlig. Men tatt for seg representerer den psykostimulante behandlingen et viktig fremskritt for denne gruppen barn og unge; og dette må være et utgangspunkt som ikke skusles vekk som følge av tilfeldige og ideologi-baserte stemningsbølger. Det er god konsensus om sentrale aspekter av psykostimulant behandling. Mange stimulant-behandlete ADDH-barn får normalisert eller forbedret sentrale sider ved sin atferds­messige tilpasning, slik at de i mindre grad skiller seg fra vanlige barn. Det er etterhvert blitt klart at det ikke er riktig at stimulant behandling har skadelig innvirkning på disse barnas sosiale atferd og tilpasning; heller tvert imot.

 

Flere klinikere har formulert retningslinjer for bruk av stimulant behandling.

Werry satte i 1977 opp følgende punkter av mer generelle karakter ved medisinering av barn:

 

1.Medisinering bør ikke brukes alene, men i kombina­sjon med andre typer av behandling.

 

2.Medisinerings-behandling bør i forhold til andre behandlingsmodaliteter betraktes synergistisk (dvs. som en behandling som forsterker disse) , og ikke som en konkurrent til andre behandlinger.

 

3.En ubehandlet baseline bør fremskaffes før medisi­neringsbehandlingen begynnes.

 

4.Nonspesifikk forbedring bør taes med i betraktningen, og kan oppfanges ved bruk av placebo til å begynne med eller på et senere stadium.

 

5.Den lavest mulige dose bør brukes til å begynne med.

 

6.Et enkelt medikament bør brukes først, og virkningene av dette må nøye oppfanges før en tar i bruk flere andre medisiner eller endrer medisinering.

 

7.Doseringen bør økes gradvis, og løpende tilpasses gjennom  nøye overvåking av bivirkninger og klinisk respondering.

 

8.Barn som står på langvarig psykotropisk medikasjon bør gjennomgå periodiske revurderinger for der man sjekker deres respons og nødvendig­heten av fortsatt medisineringen. Dette kan gjøres ved at man innfører placebo-perioder, eller avbrudd i medisineringen i form av ‘medisin-ferier’.

 

 

Barkley summerer i sin håndbok om behandling av hyperaktive barn opp hovedpunktene i det man tenkte om bruk av psykostimulantia ved inngangen til 80-årene (1982):

 

BARKLEYS 1981- HOVEDPUNKTER OM PSYKOSTI­MULANT MEDISINE­RING

                                                          

╔═════════════════════════════════════════════════════════╗

║                                                         ║

║ 1) OPP MOT 75 % AV RIKTIG DIAGNOSTISERTE HYPERAKTIVE    ║  ║    SYNES Å VISE EN GLOBALT SETT POSITIV RESPONS PÅ STI- ║

║    MULANT MEDISINERING                                  ║ ║                                                         ║

║                                                         ║ ║ 2) MEDISINERINGEN SYNES Å FORBEDRE DEN HVERDAGSLIGE     ║

║    STYRINGEN AV BARNETS ATFERD SÅ LENGE BEHANDLINGEN PÅ-║ ║    GÅR, MEN DEN PRODUSERER IKKE VARIGE ENDRINGER        ║

║    NÅR DEN AVBRYTES.                                    ║ ║                                                         ║

║ 3) SELV OM ELEVENS KLASSEROMS-ATFERD BLIR BEDRE, BLIR   ║ ║    IKKE DEN SKOLEFAGLIGE INNLÆRINGEN BEDRE              ║

║                                                         ║ ║ 4) BIVIRKNINGER AV MEDIKASJONEN ER SOM REGEL NOE SOM    ║

║    GÅR OVER ETTER KORTERE TIDS BRUK, OG DE OPPHØRER     ║ ║    I ALLEFALL VED MEDISINERINGS-SLUTT.                  ║

║                                                         ║ ║ 5) ENGSTELIGE BARN, OG BARN MED MOTORISKE TICS BØR IKKE ║

║    SETTES PÅ STIMULANT MEDISINERING – SLIKE BARN KAN    ║ ║    UTVIKLE ANDRE FORSTYRRELSER NÅR DE FÅR PSYKOSTIMU-   ║

║    LANT BEHANDLING                                      ║ ║                                                         ║

║ 6) SELV OM PSYKOSTIMULANT MEDISINERING IKKE SYNES Å HA  ║ ║    LANGSIKTIGE POSITIVE VIRKNINGER, SÅ ER DE NYTTIGE    ║

║    VED AT DEN BEDRER HER-OG-NÅ ATFERDER I ULIKE         ║

║    SITUASJONER OG FØRER TIL AT BARNA OPPLEVER AT        ║ ║    OMGIVELSENE ER MER POSITIVE OG GIR DEM MER MEDGANG   ║

║                                                         ║ ║ 7) MEDISINERING BØR KOMBINERES MED ANDRE TILNÆRMINGER   ║

║    I ET MULTI-MODALT BEHANDLINGSOPPLEGG DER EN LEGGER   ║ ║    VEKT PÅ Å FÅ IGANG UTVIKLING AV BARNETS SOSIALE      ║

║    OG ATFERDSMESSIGE FERDIGHETER I HJEM OG SKOLE OG     ║ ║    FRITID, SAMT STYRKER SKOLENS OG FAMILIENS EVNE       ║

║    TIL Å MESTRE BARNAS ATFERDER                         ║ ║                                                         ║

║                                                         ║ ╚═════════════════════════════════════════════════════════╝

                                                            

 

 

OM VIRKNINGER AV STIMULANT MEDISINERING: LÆRING OG SKOLEFAGLIG FREMGANG

Som gruppe betraktet, viser ADHD-elever skolefaglig underpre­stering. Det er uklart hva som ligger til grunn for denne svake skolefaglige presteringen, og forskerne har mange kontroverser gående omkring dette spørsmålet.

 

Bradleys tidlige rapport antydet positive effekter på skolefaglige prestasjoner av psykostimulantia. Og senere forskning har også pekt i samme retning. Det har vært forventet at den stimulant-induserte forbedringen av symptom-atferder også skulle føre til forbedring av den skolefaglige fungeringen. Det finnes imidlertid lite evidens som støtter forestillingen om positive langsiktige virkninger av stimulanter på skolemessig fremgang. ( Normile et. als., 1989)

 

Man har forsøkt å forklare den manglende sammenhengen mellom symptom-redusering og forbedret skolefaglig prestering. Eleven kan f.eks. ha hatt svak ferdighets- og kunnskaps-tilegnelse i pre-medisinerings perioden, og vil derfor mangle forutsetningene for å kunne ta til seg nye og vanskeligere skolefaglige emner. Det har også vært hevdet at stimulant medisinering kan virke hemmende på selve innlærings-prosessene ved at barnet blir mindre utfors­kende og fokuserende. En annen mulighet er at stimulant medisinering ikke innvirker på de variablene som er direkte involvert i skolefaglig innlæring, dvs. at mens ytre komponenter som sider ved oppmerksomhets-funksjonen blir påvirket av medisinen, så påvirker ikke medisinen de operasjonene som inngår i in­formasjons-behandling og tilegnelsesprosessene. Denne synsmåten kan sies å sam­menfalle med det skillet jeg har lagt mellom tilstands-forstyrrelser, som blir påvirket av stimulant medisinering, og tilegnelses-forstyrrelser, som ikke blir påvirket direkte. Dersom mange av ADHD-elevene i en forsknings-gruppe har innlæringssvikt mht. regulerings-ferdigheter, så må en regne med at medikasjon ikke vil ha positive virkninger på deres skolefaglige innlæring. ‘Renere’ tilstandsforstyrrete ADHD-elever vil derimot kunne vise klare forbedringer som følge av slik medisinering.

Forskningen synes å antyde at man finner både det ene og det andre ved slike undersøkelser av skolefaglige virkninger av stimulantia.

Kavale (1982) gjør et meta-analytisk studium av 135 studier av stimulante medikasjoner brukt for å behandle hyperaktivitet. Han finner at slik behandling virker klart forbedrende på oppgaver som tapper ulike aspekter av oppmerksom­het og hukommelse. De meta-analytiske funnene viser også at stimulant medisinering også har en positiv effekt på skolefaglig prestering. Barn som står på stimulanter kan faktisk forventes å oppnå ekvivalenten til en 15 prosentil rang-økning i prestering, sammenlignet med ubehandlete barn. (Forness og Kavale, 1988). Disse forfatterne påpeker at det synes å eksistere en motstand mot å erkjenne de positive effektene av medikasjon på skolefaglig prestering. Fremgangen i skolefaglig prestering tilskrives vanligvis forbedret oppmerksomhet og redusert impulsivitet. Forness og Kavale peker imidlertid på at når virknin­gene av oppmerksomhet holdes konstant i meta-analysen, så reduseres den positive effekten i presteringen med bare 20 %. Dette tilsier at også andre faktorer enn oppmerksomhet er virksomme for å bedre skolefaglig prestering.

Forness og Kavale mener at tidligere negative funn ikke nødvendigvis kan fortolkes som solid evidens for at stimulanter ikke har nyttige virkninger på skolefaglig fungering hos ADDH-elevene.

Også Pelham (1986) reiser spørsmålstegn ved validiteten i de negative resultatene som oppnåes i studier av stimul­ante effekter på skolefaglig ytelse. Han tror at de antatt positive virkningene av atferdsteoretisk baserte intervensjo­ner har resultert i en anti-medikasjons fordom og anven­delse av ulike evidens-standarder overfor medikasjons-studier. Pelham (1986) presenterer evidens for at psyko­stimulanter innvirker positivt på den skolefaglige produkti­viteten og oppgave-presteringen hos hyperaktive barn. Effektene på selve den skolefaglige ferdighets-tilegnelsen synes derimot å være mindre klar, og mer tvilsom.

Rapport et. al. (1989) finner i en undersøkelse av lærings-effekter ved bruk av stimulant medisinering at den etabler­te hypotesen om at slike medikamenter ikke har positive virkninger på innlæringsprosessene ikke holder stikk. De demonstre­rer at det er behov for et mer differensiert syn på forholdet mellom psyko­stimulanter og innlæring; psyko­stimulanter kan forbedre, forstyrre eller være nøytrale i sin innvirkning på barns læring og hukommelse. I deres studium finner man at ritalin virker til å forbedre både innlæringstempo og nøyaktighet i ADDH-barns evne til å lære nye assosiasjoner på det som kalles par-assosiert læring (PAL). Slike PAL-oppgaver hevdes å kreve kog­nitive ferdigheter som ligner på de som brukes i klasse­romslæring, og man har også påvist at de korrelerer med skole-prestering. Forfatterne av denne rapporten peker ellers på at ADDH-barn ofte viser idiosynkratiske og atferdsmessige spesifikke responser på psykostimulant behandling, og at dette krever presis utredning av medisin­erin­gens atferdsmessige virkninger der man må bruke ulike dose-sensitive mål på de sosiale, skolefaglige og kliniske områdene paralellt.

 

 

PSYKOLOGISKE OG ATFERDSMESSIGE VIRKNINGER AV STIMULANT MEDISINERING

Malone et. al. (1988) ønsker i sin undersøkelse å klargjøre om om MPH eller ritalin virker til å snevre inn proses­serings-bredden hos subjektene under arbeid med lese-oppgaver. En rekke forskere har ment at stimulant medi­sinering virker til å innsnevre, forbedre og kanalisere fokusert oppmerksomhet, noe som kan være bra i noen situasjoner og virke uheldig inn på atferden i situasjoner som krever fleksibilitet og stor prosesserings-bredde hos subjektet. ADD-barn kan bli mer perseverative og få nedsatt fleksibilitet samt nysgjerrighets-atferd på stimulant medisninering. Man har tolket den minskete aktiviteten og økte evnen til å fokusere oppmerksomheten som analog med den økning i stereotypi og atferds-innskrenkning som er observert i dyre-litteraturen.

Malone et.al. får ikke bekreftet dette bildet i sin undersø­kelse på lavdoserte subjekter. Han finner ellers i samsvar med fokuseringsteorien om ADD-barnas bedrete oppmerk­somhet at subjektene ble istand til å redusere eller hemme overflødig høyrehemisfærisk aktivering og gjøre større assymmetrisk bruk av venstre hemisfære for informasjons­behandling på en verbal-fonologisk oppgave. Forskerne beskriver denne ritalin-frembrakte endringen som en normalisering av den hjernepsykologiske aktiverings-balansen ved at den etablerer større venstre-hemisfæriske lateralisering når den venstre hemisfæren blir aktivert av oppgave-krav ved å facilitere kontrollert inhibisjon av høyre hemisfære.

Tannock et. al. (1989) tar utgangspunkt i at psykostimu­lanter antaes å aktivere sentrale selvregulatoriske eller kontroll-prosesser hos hyperaktive barn, og at deres hovedproblem med sviktende inhibitorisk kontroll derved blir minsket. Disse forskerne beskriver slike kontroll-prosesser som ‘eksekutive funksjoner’ i det kognitive systemet som determinerer hvordan ulike mentale proses­ser blir samordnet aktivt for å møte krav fra omgivelsene og løse oppgaver. Slik eksekutiv kontroll er nødvendig for valg, utforming, anvendelse og opprettholdelse av optimale strategier for å håndtere oppgaver, samt for å kunne hemme strategier som blir overflødige ved endrete oppga­ve-krav eller forekomst av feil. Svikt i inhibitorisk kontroll viser seg særlig ved impulsivt symptom-spekter, der eleven handler før han forstår oppgavene, gir svar uten å tenke seg om, etc.. Reduseringen av impulsiv atferd hos hyper­aktive barn ved bruk av stimulant medisinering tolkes av disse forskerne som forenlig med hypotesen om at ritalin styrker barnas eksekutive kontroll-funksjoner. En begrens­ning ved slik bruk av psykostimulanter er at man ennå ikke har klart å definere klart de underliggende psykologis­ke prosessene bak nedgangen i impulsivitet hos barna. Tannock et. al. demonstrerer i denne undersøkelsen av 12 hyperaktive barn mellom 6 og 11 år at ritalin innvirker positivt på effektiviteten i sentrale inhibitoriske mekanis­mer ved å øke tempoet i den ihibitoriske prosessen slik at disse barna får større kontroll over handlingene sine og bedret evne til å hemme sin atferd ved stopp-signaler fra omgivelsene. Presteringen på slike inhibitoriske tester ble bedre ved høyere dosering (1,0 mg/kg versus 0,3 mg/kg).

 

 

SOSIALE OG MELLOMPERSONLIGE VIRKNINGER AV PSYKOSTIMULANT MEDISINERING

Det ble ganske tidlig konstatert at endringer i jevnalder-relasjoner og sosialt samspill er et av de fremtredende sviktområdene hos hyperaktive barn og unge. De er impulsive, uopp­merksomme, forstyrrende, sjefete, agressive med jevn­aldringene -og denne oppførselen fremkaller uttrykk for lav popularitet og aksept hos andre barn og medelever. Forskning synes videre å demonstrere at effektiviteten av psykososiale behandlingsmåter kan være heller liten i denne populasjonen og på de måtene man i dag forstår slike behandlinger. Stimulant medisinering synes å fremstå som et førstevalg også ut fra sosiale behandlingsmålset­tinger. Stimulant medisinering synes ofte å effektuere dramatiske forbedringer i ADHD-barnas sosiale opptreden og manerer, og minsker antallet av og graden av aversive og ubehagelige sosiale feilhandlinger, og øker alment den mellompersonlige harmonien i sosiale grupper der slike barn deltar. Samspillet blir vennligere og mer produktivt, og antall feilhandlinger går alment ned. Man vet imidlertid ganske lite om medikasjonsvirkningene på det underliggen­de prosess-underlaget for hyperaktive atferder såvel som fremgang ved medisinering. Forskningen rapporterer også noe mer flertydige resultater på dette området.

 

Hinshaw et. al. (1989) mener derfor at: » utforskning av medikasjons-effekter på tilegnelsen av nødvendige sosiale ferdigheter for ADDH-barn må være en prioritert oppgave. «(1989, s.404)

 

Hinshaw tar utgangspunkt i funn som tyder på at stimul­ant medisinering på en statistisk og klinisk signifikant måte reduserer de observerte aggresjons-atferder hos hyperaktive barn i naturlige sammenhenger. Disse forsker­ne peker på at bedret kontroll og styring med sinne og aggresjon synes å være viktig for hyperaktive barn, i og med den avvisningen de svært ofte møter i jevnalder-gruppen og de tendensene de synes å vise til aggressive atferder. Et plausibelt scenario er at jevnaldringene provoserer og plager hyperaktive barn som motsvar til de utilpassete og irriterende sosiale atferdene som disse ofte viser. Hinshaw et. al. gjennomfører et medisineringsforsøk med 24 ADDH-gutter på et 5-ukers sommerprogram. Disse guttene hadde tidligere fått trening i kognitiv-atferds­messige strategier for å mestre og kontrollere egne sinne-reaksjoner når de utsettes for stress og provoseringer fra andre barn. De finner at moderate doser av medisinering med ritalin synes å øke selvkontrollen hos hyperaktive barn ved verbale provokasjoner fra jevnaldringer, minsker fore­komsten av fysiske gjengjeldelser og øker litt deres bruk av allerede inntrenete mestrings-strategier. Forskerne tror at medisinen utøver sine effekter gjennom å øke guttenes evne til å anvende sinnekontroll-prosedyrer. Det kan godt være at stimulanter ikke bedrer ferdigheter i generali­serings-omgivelser uten at ferdighetene er blitt overlært eller blir direkte promptet når barna stresses eller provoseres, mener Hinshaw. Hinshaw tror at stimulant medikasjon kan være et effektivt støttende hjelpemiddel ved atfers­messige og kognitive treningsopplegg for utvikling av sosiale ferdigheter og sinne-kontroll; kombinert farmakolo­gisk og psykososial behandling for ADDH-barns jevnalder-relaterte vansker er ganske løfterike, mener han. Men ennå trenges det bedre forskning for å avklare om slik kombi­nert behandling kan endre de vedvarende sosiale vanskene som ADDH-barn opplever.

 

Medisinering av ADDH-barn synes også å påvirke atferden til andre mennesker i barnets sosiale omgivelser. Mødrene blir mer responsive overfor barnets samspills-initiativer, som oppleves som mer adekvate. Barna viser mer lydig oppførsel og mødrene kommanderer mindre og samspiller mer positivt med barnet. Barnet viser mer selvstendig lek, og selve hyppigheten av dets sosiale initiativer og interak­sjoner går ned. I klasserommet fører medisinering til nedgang i forekomsten av intense atferder, og lærerne viser mindre kontroll-atferd og roper sjeldnere barnets navn for å oppfange dets oppmerksomhet.

 

» Det faktum at andre folks bedømmelser er blant de mest sensitive mål på medika­sjons-effekter må bety at medisine­ring har en innvirkning på barnets sosiale atferd «. (Routh, s.487)

 

Undersøkelsen til Whalen et. al. (1987) forsøker å fylle noen hull i våre kunnskaper når det gjelder de virkningene ulike doser av metylfenidat har for barn i ulike aldresgrup­per når det gjelder sosialt samspill i naturlige sammen­henger. Denne forskergruppen umdersøker de mer globale (tilpasset sosial, negativ sosial, og nonsosial atferd) atferdsmessige virkningene av psykostimulantia på to aldersgrupper av barn med 12 7-8 åringer og 12 9-11 åringer under forholdsvis ustrukturerte aktiviteter i uten­dørs settinger.

 

Begge gruppene viser minskning i negative sosial-atferder på lav-dose (0,3 mg/kg) medisin versus placebo. Den yngste aldersgruppen viser større medisinerings-relaterte reduksjoner i negative atferder enn den eldre. Bare den yngste gruppen viser forbedret atferd fra lav til moderat dosering. Hverken lave eller moderate doseringer øker sosial tilbaketrekning. Men forskerne understreker at det kan forekomme mer kvalitative endringer i sosial atferd som f.eks. mildere dysforiske stemninger som de ikke oppfanger med de utrednings-instrumentene de benytter. De påpeker også at en temporær nedgang i kvantiteten i mellomper­sonlig aktivitet kan være adaptiv dersom den ledsages av større grad av sosial innpasning med andre barn. Dermed kan dette forhindre utvidelse av barnas dårlige rykte og gi anledning til sosial kompetanse-økning.

 

Whalen et. al. (1987) understreker at en eksklusiv fokus på gruppe-gjennomsnitt kan tildekke potensielt viktige indivi­duelle forskjeller i medikasjons-responsitivitet. I deres undersøkelse er det en betydningsfull del av eksperiment-gruppen som ikke viser medikasjons-relatert forbedring av atferd, og noen viser faktisk endringer i uønsket retning. Baseline-nivået av negative atferder varierer mye hos barna, og majoriteten av barna viser de forventete endrin­gene, i gjennomsnitt 12-15 % minskning i negative atferder under medisinerings-betingelser. For lærerne og andre som jobber mad barn i grupper kan denne forbed­rinen mht. negative atferder være vesentlig og resultere i større sosial harmoni og mer produktive klasseroms-miljøer. For enkelt-barn kan endringene være små, eller fraværende, og kreve individuelt tilpasset og justert dose­ring.

 

Dette er den første atferdsmessige demonstreringen av dose-relaterte med­isinerings-effekter på sosiale atferder i naturlige samspills-sammenhenger.

Kontrollerte studier har demonstrert stimulant-relaterte forbedringer når det gjelder forstyrrende, irriterende, utilpassete og agressive atferder hos ADHD-elever. Det er overbevisende dokumentert kortvarige forbedringer i sosial harmoni.

Mye av forskningen er rettet mot stimulant-virkninger på barns atferd i voksen-regulerte sammenhenger – dvs. i strukturerte situasjoner hvor det stilles krav til prestering og forventes at barna følger voksen-bestemte regler og rutiner; og der voksne overvåker barnas atferd. Man har stort sett studert lærer/foreldre-barn samspillet, og ikke mer fritt forløpende interaksjoner mellom ADHD-barn og jevnald­ringene. Vi vet at stimulantia resulterer i økt lydighet og minsket opposisjonell atferd under strukturerte betingelser, men vet langt mindre om medikasjons-relaterte endringer i mer formelle jevnalder-sentrerte aktiviteter som opptar mesteparten av barnas sosiale liv.

 

Pelham et. al. (1990) tar opp sprøsmål knyttet til sti­mulant-relaterte virkninger på barnas deltakelse i gruppe-rekreasjonelle aktiviteter, slik som baseball. Forskerne viser til at foreldre og lærere ofte forteller at hyperaktive barn mislykkes i organisert sports-aktivitet og annen fritids-deltakelse. Deltakelse i fritidsaktiviteter synes å være viktige for barns sosiale status, og dersom hyperaktive barn faller ut av slike som følge av svak mestring, da vil det kunne bidra til deres uheldige sosiale utvikling. Forskere og praktikere anbefaler ofte ettermiddags- og weekend-medisinering ab hyperaktive barn nettopp med det sikte­mål å forbedre barnas fungering i fritidsaktiviteter. Forel­dre ønsker ofte slike medisinerings-regimer uavhengig av hva fagfolkene måtte anbefale. Pelham og medarbeiderne undersøker virkningene av to dose-variabler (0,3mg./kg og 0,6mg/kg) hos en gruppe av 17 ADHD-gutter fra 7 til 9 år på deres deltakelse i baseball-spill. Stimulant-effektene ble evaluert i forhold til barnas oppmerksom­het, indikert ved on-task atferd ute på banen og deres evne til å besvare spørsmål om spillet til enhver tid. Resultatene viser at metylfenidat hadde en positiv virkning på oppmerksom­het under spillet, selv om medisinen ikke innvirket på deres faktiske prestering. Forskerne mener at medspillerne har lettere å godta deltakelsen fra en ADHD-medspiller når denne er oppmerksom og engasjert, enn når han deltar uten iherdige forsøk å bidra til spillet. Pelham mener derfor at medisinering bør samordnes med spill-og sports-trening som øker barnas dyktigheten hos ADHD-barna:

 

» God, systematisk og intensiv trening og en god del øvelse kan medføre forbedring i ADHD-barnas sports-prestering som kan sammenlignes med eller tilsvarer den forbedring som oppnåes ved medisinering «.(1990, s.132)

 

Forskerne understreker videre at selv om en ser slike positive virkninger på fritids-aktiviteter, så må risikoen ved ettermiddags-medisinering vurderes opp mot  fordelene. Det er viktig at medisinerings-effekten vurderes på en helhetlig måte i forhold til hvert enkelt individ.

 

Det er som allerede nevnt velkjent at hyperaktive barn ofte blir avvist av sine jevnaldringer ( se f.eks. Milich & Landau, 1982). Det ser uheldigvis ut for at intervensjoner som sikter mot å behandle hyperaktiviteten ikke på en konsistent måte bedrer jevnalder-aksepten. (Milich & Landau, 1982; Pelham & Bender, 1982)

 

Noe av grunnen til dette kan ligge i måtene som barn for­tolker medelevens problemer på, og den behandlingen de får. Det ligger komplekse implikasjoner i det å gjøre kjent for klassekameratene at hyperaktive elever får behandling. Ved  behandling av hyperaktive elever er det viktig at man har et bevisst forhold til de attribusjons-prosessene som behandlin­gen innvirker på. Siegelman og Shorokey (1986) finner at medelevenes bedømmelse av en hyperaktiv elev blir bedre så snart medelevene vet at behandling er satt iverk. Forfatterne tror at de andre barna finner det betryggende at noe blir gjort. Forfatterne advarer mot medisinerings-intervensjoner som ikke samtidig bearbeider medelevenes attribu­sjonsprosesser. Medelevene må infor­meres om at dersom det går bedre med den hyperaktive eleven, så skyldes det hans egen og deres innsats like så mye som det skyldes medisinen. Og når det går dårlig, så kan det skyldes mange ting – det er ikke ganske enkelt elevens skyld.

 

» Man trenger ikke sitte å vente på at mer velmenende kausale fortolkninger skal utvikle seg; man kan levere dem til medelevene til hyperaktive barn for å øke deres sosiale akseptering». (1986, s.409)

 

 

 

PSYKOSTIMULANT BEHANDLING: EN OVERSIKT OVER BEGRENSNINGENE

Det ble i løpet av 80- og 90-årenes forskning tilstrekkelig klart at positive korttidsvirk­ningene av stimulant medisinering ved ADDH-tilstander er et etablert barnepsykiatrisk faktum. Men slik behandling er allikevel ikke noe vidundermiddel – det er viktig også å ha klart for seg svakhetene og begrensningene ved psyko­stimulant medikasjon av barn og unge.

Medisinering kan nok øke skolefaglig tilpasning og produktivitet hos noen barn, men det synes ikke å være slik at tilegnelsen av skolefaglige ferdigheter nyter godt av denne behandlingen.

Det finnes lite som støtter at psykostimulant behandling endrer den mer langtsiktige statusen til ADDH-barna. Svake lærings-ferdigheter, skolefaglig status og sosiale ferdigheter preger også ungdommer og unge voksne med ADDH.

De positive atferds-endringene som er forbundet med bruk av stimulanter opprettholdes ikke når medisineringen blir avbrutt. Dette gjør det nødvendig med langsiktig behand­ling i mange tilfeller.

En viss del av barna med ADDH er non-respondere som har liten eller ingen nytte av stimulant behandling – ja de opplever bivirkninger og ubehag som gjør det uegnet å bruke denne behandlingsmåten.

Selv om stimulant behandling synes å hjelpe mange barn med ADDH, så synes det å være svært avgjørende at man lykkes bedre enn i dag med å kombinere denne medisinske behandlings-modusen med andre atferds-baserte, sosiale og kognitive tilnærminger i et multimodalt behandlins­opplegg tilpasset det enkelte individet så godt dette lar seg gjøre. Vi vet i dag for lite om hvordan slike kombinerte behandlingsopplegg best kan utformes og iverksettes.

 

 

 

MULTIMODAL KOMBINASJONS-BEHANDLING

Man har vært opptatt av den relative effektiviteten til ulike former for behandling av hyperaktive barn og unge. Forskning har sammenlignet kognitive, atferdsmesige, psykososiale og psykofarmakologiske intervensjoner tatt for seg, og i ulike kombinasjoner.

Når det gjelder atferdsmodifiserende intervensjoner summerer Gittelman Klein og Abikoff opp forskningen:

 

» Alle resultater indikerte at atferdsterapi var mye mindre effektivt enn medikasjon.»

(1989, s. 170)

Om Paul Virilio og ‘dromologien’ (2014)

Menneskelig bevegelse og fart som historisk og samfunnsmessig fenomen

Å være et levende menneske og et sosialt individ er mange ting, men det er også dette å bevege og forflytte seg, langsomt eller fort, langt eller kort, på ulike måter og ved hjelp av ulike teknikker og instrumenter. Bevegelse og fart gjennomsyrer hele vår tilværelse, livet i våre samfunn og kulturen utspiller seg gjennom et komplisert og uopphørlig system av bevegelse og forflytninger av ting, informasjon og budskaper, bilder og representasjoner, personer og grupper. Gjennom historien har det foregått en eksponentiell utvikling av nye bevegelsesformer og teknologier for å forflytte og tranportere personer og materiell og informasjon. Selve måten vi lever våre liv på og hele samfunnets oppbygning og fungeringsmåte er nært forbundet med ulike former bevegelse og tempo, både i psykologisk og i samfunnsmessig forstand. Både måtene vi selv beveger oss på som individer og måten samfunn organiserer bevegelse på endrer seg på dyptgripende måter gjennom historien.

RB003_2Ifølge den omdiskuterte franske urbanologen og kulturteoretikeren Paul Virilio (f.1932) lever vi i det som blir omtalt som ‘den aksellererte moderniteten’ preget av ‘aksellereringsteknologogier‘.

I en serie av studier og særlig i boken ‘Fart og politikk’ (1977) forsøker Virilio å vise hvorledes et samfunn og dets teknologier utgjør en underliggende logistikk for våre muligheter til og evne til å bevege oss på. Virilio har i sitt forsøk på å teoretisere bevegelse som menneskelig fenomen tatt utgangspunkt i det greske ordet ‘dromo’ som egentlig betyr ‘vei’ men også kan bety fart eller ‘løp’.

Dromologi betegner farten og bevegelsens logikk, og omfatter analyse av de kreftene og instrumenter som bremser og minsker hastigheten i menneskelig bevegelse samt krefter og instrumenter som fremskynder og aksellerer og intensiverer den. Virilio danner en rekke nye ord eller neologismer for dette forskningsområdet som handler om fart og bevegelse som teknologisk bestemte og samfunnsmessige fenomener. Teknologien legger grunnlaget for en samfunnsmessig bevegelseslogistikk som på sin side innvirker på hele utformingen av det sosiale rommet eller rommet for ‘beboelig sirkulasjon’ («habitable circulation») vi lever og beveger oss innenfor.

paul-virilio-2009-3Virilio hevder at man hittil stort sett har oversett den avgjørende rolle som bevegelse og fart spiller i samfunnets og maktapparatets fungering og for dets økonomi og maktstrukturer.

Han kaller dette merkelige fagområdet for ‘dromologi‘ (læren eller vitenskapen om bevegelse/fart), og han snakker videre om relaterte fenomener som ‘dromosfæren’ (bevegelse som område av samfunnet) ‘dromoskopi’ (hvordan våre bevegelse påvirker syn og opplevelse av virkeligheten), ‘dromomatikk’ (fartens rolle i historien og dens funksjoner i samfunn og byliv, kommunikasjon og transport), ‘dromokrati’ (hvordan bevegelseslogistikken styrer hele samfunnets liv).

Med uttrykket ‘den dromokratiske revolusjonen’ viser Virilio til hvordan utviklingen fra det 18. århundret i de industrielle systemene, den militære krigsmaskinen, nye teknologier for transport og forflytning og etterhvert teknologiene for informasjonsoverføring på grunnleggende måter endret fabrikasjonen av bevegelse og fart i hele samfunnet. Moderniteten er en følge av den opphetete produksjonen av fart som begynner med de nye teknologiene for produksjon, kommunikasjon, transport, informasjon og krigføring og innebærer en overgang fra bremser til ustoppelige akselleratorer for fart. Virilio - som av noen omtales som ‘teknofob’ som kun ser de negative sidene av teknologisk utvikling -  retter oppmerksomheten mot den ‘mørke siden’ ved utviklingen av teknologier for krigføring, informasjonsutveksling og transport. Han hevder at alle teknologier har en andre ‘bakside’ i form av delvis skjulte integrale ulykker som i en bredere sammenheng kanskje er like viktig som teknologiens positive side. Biler innebærer bilvrak, skip havari og atomteknologi atomavfall og atomulykker. Teknologier rommer alltid spesifikke muligheter for belastning, ødeleggelse og skade, avfall og ulykker av hittil ukjent omfang. Virilio sier det slik:

«Når du finne opp skipet, finner du også opp forliset, når du finner opp flyet finner du også opp flyulykken, og når du finner opp elektrisitet, finner du opp elektrisk støt… Hver teknologi bærer sin egen negativitet, som blir oppfunnet på samme tid som teknisk fremgang.» (Politics of the Very Worst, New York: Semiotext(e), 1999, p. 89)

I teknokulturens tidsalder og særlig i og med utviklingen av media- og informasjons- og teleteknologien og den nye informasjonssfæren blir vi underkastet en temporalitet og en fart som mer og mer virker toksisk; siden mer og mer hender overalt og umiddelbart påføres vi i økende omfang en slags ‘farts-forurensning’. Her-og-nå situasjonen forsvinner for oss i et hav av presens. Det virkelige rommets lokaliteter og utstrekning og avstander og usamtidigheter blir ‘delokalisert’ og forsvinner for oss i en opplevelse av å bli sperret inne i en-nærværende-samtidig-verden eller et ‘hendelseslandskap’ styrt av absolutt fart, der alt er umiddelbart tilgjengelig på nett og gjennom media.

Virilios analyser av fart og bevegelsesteknologier følger overgangen fra ‘metabolisk fart’ og menneskekroppens fart’ til ‘relativ fart’ og ‘absolutt fart’ og ‘teknologisk fart’. Utvikling av nye teknologier preger i økende grad våre grunnleggende menneskelige bevegelsesmåter, de øker fart og aksellerer våre måter å bevege oss på til det ender opp i en slags samfunnsmessig patologi eller til og med en slags ‘dromopatisk tilstand’. Teknologiens overutvikling i de moderne krigssystemer og media/informasjonsapparatene ledsages av sosial og menneskelig underutvikling. Virilio hevder i boken ‘Den tapte dimensjon’ (1984) at noen av de menneskelige nøkkelevnene som f.eks. vår evne til direkte observajon og konkret levende virkelighetserfaring går tapt i den moderne verden som følge av innflytelsen fra uopphørlig aksellererende virtuelle media- og informasjonsteknologier som løser opp begrensninger i tid og rom og skaper nye persepsjonsmåter og objekter. Vår konkrete og stedlig forankrete virkelighetsopplevelse bundet til gjenstander og her-og-nå-tid blir ‘derealisert’ og ‘dematerialisert’ og erstattet med et digitalisert frittsvevende og fragmentert verdensbilde. Virilio advarer mot en moderne ‘teknokult’, et nærmest religiøst og ukritisk forhold til teknologi. Han promoterer en slags teknologisk ateisme fordi han mener at teknologisk fundamentalisme er i vår tidsalder like skadelig og farlig som religiøs fundamentalisme.

Til slutt befinner vi oss fanget i en samfunnsmessig organisasjon der vi beveger oss for mye, for intenst, for ofte og fort for vårt eget beste. Modernitetens fart gjør oss forvirrete og syke. Et fungerende menneskelig samkvem og de politiske prosessene krever nok og langsom tid til samtaler, fellesskap, overveielser, dannelse av samstemthet og konsensus. For å bevare slike menenskelige dimensjoner i våre samfunn må vi lære oss å tenke ‘kronopolitisk’, finne fram til nye måter å stå imot og ikke forføres men derimot verge og forsvare oss mot å bli underlagt ‘teknologisk fart’. Vi må kjempe mot teknokulturen, ikke sove foran den og akseptere den ukritisk. Som deltakere i et samfunn er det på den ene siden påkrevd at vi er lydige og på samme tid vi være innstilt på å stå imot, er Virilios budskap.

Litteratur

Virilio, Paul and Mark Polizzotti (Translator). Speed & Politics. Semiotext(e). June 1, 1986. Paperback, 172 pages, Language English, ISBN: 0936756330

Virilio, Paul and Philip Beichtman (Translator). The Aesthetics of Disappearance. Semiotext(e). December 1, 1991. Paperback, 128 pages, Language English, ISBN: 1570270414

Virilio, Paul and Daniel Moshenberg (Translator). The Lost Dimension. Semiotext(e). 1991. Paperback, 146 pages, Language English, ISBN: 093675673X

Virilio, Paul. The Vision Machine. Indiana University Press. 1994. Paperback, 96 pages, Language English, ISBN: 0253209013

Virilio, Paul. The Art of the Motor. University of Minnesota Press. 1996. Paperback, 168 pages, Language English, ISBN: 0816625719

Virilio, Paul and Sylvere Lotringer. Crepuscular Dawn. Semiotext(e). 2002. Paperback, 185 pages, Language English, ISBN: 158435013X

Virilio, Paul and Michael Degener (Translator). Negative Horizon: An Essay in Dromoscopy. Continuum. 2006. Paperback, 227 pages, Language English, ISBN: 0826489559

Virilio, Paul and Chris Turner (Translator). The Information Bomb. Verso. 2005. Paperback, 145 pages, Language English, ISBN: 1844670597

Virilio, Paul. Strategy of Deception. Verso. 2007. Paperback, 82 pages, Language English, ISBN: 9781844675784

Virilio, Paul and Julie Rose (Translator). The Original Accident. Polity. 2007. Paperback, 120 pages, Language English, ISBN: 0745636144.

Virilio, Paul. University of Disaster. Polity. December 21, 2009. Hardcover, 160 pages, Language English, ISBN: 0745645046.

Reiser til fots og vandringslitteratur som folkelig og jordnær samfunnskritikk

167815_1784544290294_6765353_nI våre dager har vi et ganske snevert syn på det å gå. Det betraktes som en fysisk, kroppslig aktivitet, som har betydning for ivaretakelse av kroppslig og mental helse, som fungerer som mosjon for å holde seg i form, som avveksling fra et stillesittende liv og som en måte å feriere på ved kortere eller lengre fjellturer og lignende.

Gåing og vandring har både egne og konstekstuelle kjennetegn og egenskaper som gjør at det å gå kan og bør betraktes på en mye videre måte; som en måte man innretter en  menneskeligere eksistens, som kilde til dannelse og opprettholdelse av sosiokulturelle livsmønstre og som en indirekte kommunikasjon om og som politisk-kulturell kritikk av vår ensidig travle og motoriserte tilværelse.

I sin roman ‘Langsomhet‘ viser forfatteren Milan Kundera med en enkel formulering hvorledes det vandrende mennesket tilhører en bredere sosiokulturell og økologisk kontekst;

«Hvorfor har gledene ved langsomheten forsvunnet?
Å, hvor har de blitt av, omstreiferne fra en svunnen tid?
Hvor har de blitt av, folkesangens avslappete helter, vagabondene som
streifer fra en mølle til en annen og som legger seg ned
under stjernene? Har de forsvunnet sammen med
stiene, med gresslettene og lysningene, med
naturen? » (Milan Kundera, ‘Langsomhet’

Fra 16-hundre tallet og utover – en epoke som har vært omtalt som ‘pedestrianismens periode’ –  var det ganske vanlig at kulturkritiske filosofer, poeter og diktere satte det å gå inn i en slik bredere menneskelig og sosiokulturell sammenheng.

booksthelwallGåing, fotreiser, veier og vandrende mennesker er som tittelen forteller sentrale tema i nyutgaven av briten John Thelwalls (1764-1834) trebinds bok med tittelen  ‘Den Peripatetiske. Skisser av hjerte, av naturen og samfunnet’ (ny utgave i ett bind i 2001) Boken ble skrevet i løpet av 1792, og er utgitt bare en gang i 1793.

Boken beretter om den suicidalt desperate omvandrende Belmour som møter igjen sin gamle venn  Sylvanus Theophrastus og andre vandrende figurer. Det særpregete navnet på denne vandringsskikkelsen  er en sammensetning av navnet til en romersk skogsgud og den greske filosofen som etterfulgte Aristoteles som leder av den peripatetiske filosofiskolen i Aten.

I forordet skriver Judith Thompson om betydningen som det å gå og vandre hadde for de mange peripatetiske poeter og forfattere på 17-tallet:

«Å være peripatetisk, å gjøre et bevisste valg om å reise til fots, var å komme med en politisk og etstetisk uttalelse i det 18’ende århundret; det annonserte at en stilte seg solidarisk med folk i sin allminnelighet, en ned-på-jorda estetikk som ser verden nedenfra og oppover.»

Thompson skriver videre om den vandrende forfatteren:

«John Thelwall var en mann for hvem det å gå langs offentlige veier, og engasjere seg  i den Sokratiske dialogens peripateio med folk han møtte, ikke bare var en herskende lidenskap men en måte å leve på. Det var et liv som tok han bortetter mange varierte og begivenhetsrike spor.»

I ‘Thelwall4Peripatetikeren’ formulerer Thelwall en samlet ‘peripatetisk filosofi’ der vandring og det å velge å reise til fots der man møte og dialogiserer med andre på samme nivå er en erfaringskole som endrer den reisende og hans eller hennes oppfatninger av virkeligheten og seg selv. Boken er  i  sin ytre form en reisedagbok og guidebok der topografiske beskrivelser og beretninger om naturlige opplevelser og ‘ektefølte sentimenter’  underveis på forfatterens ‘eksentriske ekskursjoner’ er vevd sammen med filosofiske refleksjoner og politiske kommentarer. Slike reise- og vandringsjournaler var en typisk sjanger i dette tidsrommet og avspeiler den voksende middelklassens økte mobilitet og reisetrang.  Forfatterens ‘demokratiserende’ blikk og synsmåte er bevisst innrettet mot folkelige emner og interesseområder i motsetning til de typiske ‘elitære’ reiseskildringer i tråd med emner og ting som overklassen og rikfolk er opptatt av. Thelwall formulerer via sine detaljerte skildringer under vandringene en ‘sosialt representativt estetikk’ som modifiserer oppfatninger og smak og landskapsinteresser i samsvar med den folkelige majoriteten. Thompson skriver:

« På samme tid, slik boktittelen indikerer, er det et annet viktig intellektuelt og strukturelt prinsipp i ‘Den Peripatetiske’ som stammer fra den topografiske eller ekskursive tradisjonen. Siden det tidlige 17.ende århundret  har en voksende mengde av topografisk og lokodeskriptiv poesi  kartlagt Britannias landskap og landemerker, og brukt geografi som en indeks for nasjonal identitet, verdier, historie, moralitet, politikk. Etter hvert som det 18.ende århundret skred frem, ble topografisk poesi supplert med en blomstrende sjanger av topografisk prosa, i den reisendes håndbøker eller turistguider som var rettet mot den økende mobile middelklassen, og hjalp dem ikke bare med å finne veien men også sin riktige plass på den nasjonale scenen.»

‘Peripatetikeren ‘ oppfattes i dag som en bok med et litterært sett ‘moderne’ preg. Den er i sin form et tidlig litterært eksperiment med et dialogisk Sokratisk preg som utspiller seg gjennom  frie og vennlige samtaler mellom ulike individer og mennesketyper a la den greske læremesteren Theophrastus’ karakterlære og med et satirisk og materialistisk perspektiv på den sosiale virkeligheten. Ut fra et folkelig politisk og estetisk ståsted smelter forfatteren sammen ulike litterære sjangre der han bl.a. bruker såkalte ‘intergeneriske samtaler’. Han siker mot å  omdanne  den rådende litterære elitekulturen med bakgrunn i en klart formulert sosial klassebevissthet og kritisk syn på sosiale forskjeller og distinksjoner der ekskusjoner og det å vandre utgjør limet som binder det hele sammen til et narrativt hele. 

Den veifarende fotgjengeren møter og samtaler med folk i politisk-sentimentale-poetiske-prosaiske episoder og viser hvorledes sosiale forskjeller og aristokratisk forrang og monopoler infiserer og fordreier omgangen og kommunikasjonen og den språklige kontakten mellom individer. Det å gå og det sosiale livet som vandring utspiller seg i danner et sosialt rom som åpner opp for frigjøring fra undertrykkende sosiale omstendigheter og livsforhold. Vandringsprosessen fungerer som en demokratiserende praksis og et redskap for kritikk av ‘falske’ og affekterte sentimenter og omfordeling av kunnskaper og annen intellektuell  og kulturell ‘eiendom’ og tilgjengelighet. Vandringsekskusjonene fungerer metaforisk som illustrasjoner av det Thelwall forsøker å gjøre med det politiske og sosiale landskapet, klatre over grenser, bryte stengsler, skape ny oversikt, tegne kartet på andre måter, reorientere leseren. Selve det å gå og reise som fotgjenger virker både menneskelig og estetisk og interessemessig reorienterende, man stiger ned fra sin høye hest for å oppnå et bredere og  utjevnende perspektiv på verden og menneskeheten.

Om hvit melankoli. Eksistensielt vakuum, i Malaga og alle andre eksotiske ikke-steder

„Der Mensch ist so sehr in sich selbst verkrümmt (incurvatus in se), daß er nicht nur die leiblichen, sondern auch die geistlichen Güter sich selbst zudreht und sich in allem sucht“; /„sieht sich allein, sich allein sucht und erstrebt sie in allen Dingen und über alles andere, was dazwischen liegt, auch Gott selbst, geht sie hinweg, als ob sie es gar nicht sähe, und richtet sich rein auf sich selbst“./„Sie setzt sich selbst an die Stelle von allem anderen, ja sogar an die Stelle Gottes selbst und sucht allein das Ihre und nicht das, was Gottes ist. Darum ist sie sich selber der vornehmste und wichtigste Abgott…»(Martin Luther)

» – in short, only by forgetting that he himself is an artistically creating subject, does man live with any repose, security, and consistency.» (Nietzsche)

«Inne i alle mennesker finnes det en hemmelig kilde, en slags livskilde. Noen ganger tørker den rett og slett ut. Det etterlater en skrekkelig og skremmende følelse av tomhet. En tomhet som ernærer seg av seg selv slik at den vokser, ut av seg selv. Uten at vi helt vet hvorfor og hvordan. Jeg gikk så en lengre vandring sist sommer på Via de la Plata i Sørspania, fra Sevilla til Salamanca. Det var uutholdelig varmt, men tross plagene ble vandringen en eksistensiell leksjon. En lære der livet er læreren og vandringen er klasserommet. Det ene viktige jeg lærte på denne vandringen var dette ene, som vi så lett mister av syne i våre vanlige alt for tette og overinfluerte liv: at jeg selv er hovedårsaken og selve kilden til alt som hender i livet mitt, med meg. Jeg kan ikke lenger tro på alt dette psykologiske eller biologiske eller sosiale årsakssnakket som behersker hele vår forståelse av oss selv. Det er rett og slett skadelig for vår forhold til oss selv. Det høres ganske banalt ut, at når man går kommer man ingen steder uten at man går. Beveger seg selv. Skritt for skritt. Alt som deretter inntreffer blir til en del av ens liv nettopp fordi man går. Det å gå er følgelig ingen årsak, det åpner opp for at en selv er kreativ. At en eier sitt eget liv. Det kom til meg nesten som en slags åpenbaring. At jeg skaper meg selv, jeg lager livet mitt når jeg går.»  (Kåre Leif, feb. 2014, Florø)

«Før i tiden, da tilværelsen var statisk og stabil, var nok reising berikende. Folk reiser mer enn noensinne i dag. Altfor mye. Reising og all slags farting omkring er ulike uttrykk for en moderne grådighet, et sug som ødelegger mer enn det gir uttelling. Reising er ikke den nye vinen, det er bare en ny slags grådighet. Stadig flere av oss reiser for å føle at vi er levende, at vi holder tritt med et eller annet, for å kjenne at vi lever og opplever en slags kontakt med og nærhet til tingene. Vi må bort, dra vekk, der ligger hemmeligheten og nøkkelen til livet. Men hvor ofte reiser man ikke heller bort fra seg selv og den opplevelsen man søker og forsøker å gjenoppfriske. Man fremmedgjør seg selv, både fra de nære stedene man lever og fra sitt eget konkrete liv. Jeg tror en eller annen har brukt uttrykket stedfremmedgjøring. » (Ama Utvik, 2014)

Jeg har ingen anelse om griser er selvopptatte. Eller fugler. Eller andre dyr. Mennesker er et selvopptatt dyr, vi er selvopptatte, hele tiden. På forskjellige måter. Vi setter opp alle slags speil for å speile oss, vi promoterer desperat oss selv. Vi gjør oss til. Vi er affekterte. Vi poserer. Hør meg, se meg, føl meg, ta på meg, beundre meg, dyrk meg. Verden, andre er et speil som jeg speiler meg i. Selvopptatthet er en utsøkt og krevende kunst. Den gir seg ut for alle andre ting, den er bare vellykket når folk ikke gjennomskuer den. Det er så altfor lett å miste forsiktighet og bli selvopptatt på dårlige måter.

De fleste der ute i det sosiale havet har ikke hørt om selvlytting, indre lytting, å lytte til seg selv. Det er en livsviktig evne, det er noe alle må og bør lære seg for å bevare sin menneskelighet best mulig. Vi kan glemme den, overhøre den, bli døve av mangel på indre lytting, ha det for travelt med alle andre ytre og utvendige ting. Livet ute i verden suser avgårde, det er uendelig mye å være opptatt med. For mye. Det går gjerne bra med oss ganske lenge. Vår indre døvhet plager oss ikke synderlig, det er en mangel som overdøves av støyen i verden og i oss selv. Derfor lever vi videre som om intet er galt. Så lenge at vi begynner å tro at det kan fortsette slik. Men en dag vil vår forsømmelse komme til et sluttpunkt. Et vendepunkt. Livet står en dag ved stupet, et punkt da en ikke har noen steder å fortsette. Fra da av må alt endre seg, fra da av endrer alt seg. Men  skremmende ofte skjer ingenting, en stagnasjon inntreffer der vi begynner å gjenta oss selv fra vondt til verre.

Livet vi lever og som lever i oss er aldri taust. Det har på et vis har en egen stillferdig stemme hvor det bor en uttrykksvilje. En egen sannferdighet. Det snakker ikke et språk som vi kjenner, men som vi kanskje kan lære oss å forholde oss til og tolke. Livets egen fortelling kan ikke settes på begrep, eller formuleres språklig uten at den fordreies og blir til noe annet, noe løgnaktig. Det vi snakker om er som kjent bare det vi kan snakke om, det andre tier vi jo nødvendigvis om, på mange slags vis. Men det går an å kommunisere med denne tausheten i oss dersom man vet å la være å snakke. Mesteparten – om ikke alle  – av de offisielle og profesjonelle versjonene av menneskelivet og dets skyggesider er i beste fall halvsanne. Som regel er de ganske enkelt falske. Bedragerske. Overflatiske. Begrepene vi bruker for å forstå oss selv og livene vi lever altfor enkle og ensidige. De fordreier, forvrenger tingene til det ugjenkjennelige. Det er nesten utrolig at folk tar det vanlige pratet som vi alle lirer av oss om hverandre og oss selv for god fisk.

Merk for all del: Psykologi  og psykologisk snakk gjør det ikke noe bedre. Dette faget gjør det meste verre, mindre forståelig.

Bare ta dette med liv og død.

Det er i alle fall vesentlig. Det høres besnærende enkelt ut. Man lever mens man lever og deretter dør man. jeg eller du, det spiller egentlig ikke noen rolle i denne versjoen. Vi vet alle at det egentlig ikke er slik. Begrepene og fortellingene som vi bruker bedrar oss.

Bare hør:

Livet varer sjelden akkurat like lenge som man lever. Noen ganger lever man lengre enn man er i live. Andre ganger dør man rett og slett lenge før man går bort. Dersom man ikke blir tatt av dage før man er ferdig med å leve, så brenner livet ut av seg selv mens man fortsatt er i livet.

Det finnes antagelig en periode eller perioder i folks liv der det egentlig er slutt, da de ikke lever lenger selv om de teknisk sett er i live. De herskende avstengningsopplegg for følelser og tankeforbud og andre av de tingene som samfunnet og dets psykokratiske løpegutter eller løpejenter påfører oss for å sikre  og opprettholde sin fungering gjør at vi kanskje merker dette, men vi makter egentlig ikke å forholde oss til det eller tenke gjennom det. Noen ganger er man ute på tomhetens ørkesløse og øde vidder for kortere tidsrom, andre ganger er det mer vedvarende og kronisk.

For min del er det slik;

Jeg kjenner tydelig at noe terminalt skjer med meg. At jeg er sluttkjørt i det jeg passerer midten av 50-årene. Jeg er i sluttfasen. Andre merket selvfølgelig at et eller annet var fatt, mange reagerer negativt på de forandringene de ser hos meg. Det gjør at mitt livs store nedtur setter inn samtidig.

Hva har man da igjen?

Livselven min er tørrlagt. Rio seco, livskraften min er brukt opp og uttømt.

Jeg går omkring som et skall uten innhold. En figur som ligner på meg selv men som er tom innenfor huden. Jeg har tenkt på at folk som i barneårene måtte utholde for store påkjenninger før eller senere når denne grensen da de ikke har mer å gå på. Da livet stikker av uten å si fra; det har fått nok. For en tid siden snakket jeg med min eldre bror Rolf om disse tingene; han har det på samme måten som meg uten at han legger noe særlig ut om det. Jeg skjønner på han at det er slik han også har det; livskilden er tømt. Han er en figur som ikke helt lever.

Jeg har allerede sagt at folk merker at noe er fatt med meg; de bemerker at jeg ikke har glimt øynene; jeg unngår selskap og trekker meg tilbake fra og unngår folk og beskjeftigelser. Det er mer snakk om å ikke være interessert, orke enn å velge vekk ting. Jeg skjønner egentlig ikke lenger hvordan jeg kan eller skal fortsette med disse levedagene mine, hva de skal brukes til. Hver bidige dag, nei det er mer nøyaktig å si hver eneste levestund, må jeg gjenoppdage meningen med livet. Det er nesten som jeg må finne opp alfabetet hver gang gang jeg snakker. Jeg oppdager selvfølgelig ikke noe slikt, men tar til takke med det jeg blir hengende med når tiden har gått i fra meg. Det gjør den hele tiden.

Disse tingene forvirrer meg; hvordan kan livskraften eller viljen bare forsvinne ut i løse luften og etterlate seg et tomt skall av et menneske? Det er ingenting i meg som vil leve videre. Verden er et monotont og uinteressant sted. Folk er lite troverdige spøkelser. Jeg hverken ønsker eller vil noe som helst der ute. Feriereiser, eksostiske steder, Maldivene, hva er vitsen? Underholdning, media, filmer, musikk; hva er vitsen? Jeg fortsetter å spise og drikke og sove, hva er vitsen. Det er nesten alt; jeg skjønner ikke lenger hva som gjenstår, hva jeg skal foreta meg; jeg er et forlatt kjøretøy ribbet for motor og vinduer og hjul og annet utstyr som man finner etterlatt i veikanten.

Jeg er down under. Det forbannete ustoppelige livet mitt surkler av gårde som en seigflytende væske. Det er ikke vann, ikke er det honning, heller ikke blod. Det eier ingen farge, er bare dypgrått inn mot sort. Hva slags vemmelig svineri er det da? Et slags inverst rusmiddel, hva er det motsatte av rus? som klemmer og klistrer seg til min uttørkete indre virkelighet. Det motsatte av ekstase. Instase. Byggverket som er en selv, som jeg er, ramler sammen inn i seg selv. Jeg merker at bare tanken gjør at jeg holder på å floke meg til; det er uhorvelig mye å holde i orden på, jeg puster jo 25920 ganger i døgnet uten at et eneste av disse fåfengte åndedragene er en bevisst handling. Hvordan skulle det gå hvis jeg måtte tenke på hvert eneste av åndedragene mine?

Jeg holder det gående på et vis. Jeg holder en slags fasade.

Åh, herregud, hva er det jeg bedriver? Hvorfor legger jeg meg ikke ned, flatt mot den tause jorden? Jeg kjenner igjen duften av våt mørk jord, jeg er jo kommet av jord. Jeg forakter alt annet, som jeg ikke er eller gjenkjenner meg selv i. Unngår alt, unngår alle. Tåler hverken å se eller høre eller minnes folk. Jeg tror at jeg har både smakshallusinasjoner og luktinnbildninger. Det meste som omgir meg har en bitter og vemmelig smak, ofte kjenner jeg til og med et snev av kvalmende stank.

Ting har både en forside og en underside. Jeg aner ikke hvordan jeg har kommet på at det har noe for seg å tilbringe stusslige dager og enda mer traurige netter på meningstomme gallesorte steder som Malaga. Byen er jo en humanoid hull i tilværelsen, den suger inn i seg alt som måtte være menneskelig og slipper ingenting ut. Det er riktig; jeg har lagt meg til flere intetsigende favorittsteder. De som føles minst jævlige av alle stedene som finnes spredt utover denne synkende kloden. Ikke fordi de er spesielt flotte eller attraktive eller at jeg trivest der. Jeg vemmes over mine favorittsteder, kanskje vemmes jeg bare litt mindre. Jeg drar dit utelukkende fordi jeg kan foreta meg minst to ting. Det ene er å gjøre det jeg liker best eller misliker minst: ingenting, dvs. tenke og lese. Det andre er at jeg kan løpe eller oppholde meg på en strand eller rusle rundt i gatene full av vemmelse og forakt og uten mål eller mening mens jeg venter på at slutten skal varsle sin ankomst. Tel Aviv er et slik sted, Wroclaw et annet.

Av og til velger jeg Innsbruck.

Sist jeg oppholdt meg i Innsbruck drakk jeg meg full på Østerrisk hvitvin mens jeg krotet ned noe som kan minne om poesi:

Innsbruck, 9. mars 2010 -

«Det er siste kvelden min
jeg går langsomt over
Innbroen
gjennom kveldsmørke gater i denne fremmede byen
menneskene har trukket inn i hjemmene sine
det halvtomme urbane legemet ligger igjen som et skjelett
overlatt til mine øynes desperate kjærtegn
iskalde vinder stryker mellom husene som onde ånder
hvisker kulden inn i sjelen
jeg krøker meg sammen, hufser og tørker tårene vekk fra de mine våte øyne
før jeg søker inn i varmen
på Cafe’ Central

trekker meg stille vekk
ved et bord fjernt nede i hjørnet
for å drikke noen vennligsinnete glass Gruner Veltliner
mens jeg leser i boken om kjærlighetens slutt
venter
på henne 
som er på kveldskurs i språket mitt».

En kort periode flommet jeg over av tom beskjeftigelse.

Et år senere var jeg tilbake i Innsbruck. Jammen produserte jeg ikke flere poetiske anfektelser i nøyaktig samme stemningsleie som året før; ingen skal komme å si at jeg plages med skiftende stemninger – jeg kroter gjerne ned mine utgydelser i de bøkene jeg leser i.

 
Lesekveld i Innsbruck, Cafe Central, 22.02.2011
det er sent og mørkt og kulde denne februar kvelden
i selskap med sorgen som stumt har tatt opphold ved min side
mens skyggene av talløse frosne hominoider passerer gjennom vintergatene under de ruvende alpefjellene
fallende snøfnugg legger himmeltegn i det våte håret
fyller den tause byen med de tomme rommene
Jeg venter, jeg  har alltid ventet, jeg skal alltid vente
på henne
her med boken min, et glass hvitvinved bordet i kroken innerst i kafeen
underholder jeg meg med halvvisnete tanker hengende som bleke inneroser
i surret av stemmene der ute
Jeg grunner inderlig over filosofen; Sloterdijk -det passer meg bra nok -
selv om det kunne ha vært noe annet:
Å komme til verden er ikke gjort med et slag;
å bli født tar tid,det tar tid før et menneske finner seg til rette med,
blir venner med verden;
like lenge som det tar å dø
 
 
 
Så; Malaga
 

Og så denne hersens eksistensielle pølen Malaga.

- Hva har jeg her å gjøre? Det er et idiotisk påfunn.

Jeg har ingen planer for dagene. Er ikke interessert i noe som helst. Gjør ingenting med glede. Kjenner ingen. En anonym masse av primatoide ansikter passerer meg på fortauene. Selvsagt er mennesker aper; enhver må da kunne se det. Skamløse, vemmelige aper som hemningsløst brer seg utover, tar seg til rette mens de forherliger seg selv. Vanlige aper er egentlige beskjedne dyr, menenskeapen er et selvforherligende og utålelig dyr.

Jeg har sluknet. Ingenting å foreta meg. Jeg søker ingenting. Går rundt med en koloss av en 1000siders roman under armen; ’2666′. Forfatteren er heldigvis stein død; jeg holder meg utelukkende til skikkelig steindøde forfattere. Døde folk har mange fordeler utover det at de som regel skriver bedre enn de levende gjør. Og så slipper man å høre om sykdommene deres i fjernsyn eller lese hvor ofte de bytter koner eller hvor mye de tjener i kjendisavisene. Jeg kommer ikke i gang med å lese i den. Jeg har begynt flere gangen. Lesingen er slapp, for veik, den renner ut i sanden, den stopper opp av seg selv. Jeg har en annen bok på hotellrommet; ‘The invisible man’. Jeg likte tittelen; aner ikke engang om forfatteren er død. Jeg har ikke kommet i gang med den. Den ligger fremdeles i posen fra bokhandleren. Jeg har ikke tenkt å lese den.

Jeg sover mer om dagen enn om natten. Jeg sover til og med litt når jeg er våken; kanskje mer enn når jeg sover. Det er knapt noen forskjell på søvn og våken tilstand hos meg. Det finnes heller ikke noe i denne uinteressante og kjedelige byen som kan vekke meg fra min dovne halvdøde døs.

- Er jeg blant de levende?

- På hvilken måte?

- Hva slags livsform er dette?

Jeg tror jeg er det. En pessoansk uro har invadert meg; koblet sammen med min dysregulerte forestillingsaktivitet gnager den sakte men sikkert i stykker både innvollene og mitt cerebrale indre. Jeg kan av og til finne på ting som demper uroen. Avlede den noen korte stunder. Kanskje har det med meg selv å gjøre. Ikke denne kjedsommelige overtraffikerte byen, som er uskyldig i min elendighet.

Jeg må være ferdiglevd.

Hva annet kan det være som har rammet meg så hardt? Livet holder riktignok fremdeles på. Men jeg kjenner at jeg er ferdig. Hva mer finnes for meg?  Det sies at de døde er heldige. For dem er det over. Det sies at de ufødte er kanskje like heldige. De slapp unna. Livet inne i meg tikker av gårde av egen stum kraft. Det er utrolig at man kan ha status som levende og bli gjenkjent av levende når man er så innimargen likeglad.

Det er merkelig. I denne sfæren må det gjelde egne lover, det må gjøres hemmelighetsfulle veivalg utenfor min rekkevidde. Hvorledes vet jeg ikke; heller ikke hva de går ut på i mitt tilfelle. Valgene jeg selv foretar er korttenkte; fra øyeblikk til øyeblikk; lenger seg jeg ikke, mest av alt en slags billig tilværelseskosmetikk. Jeg befinner meg på oppe på tingenes overflate der alt kunne vært slik det er eller totalt annerledes uten at det hadde gjort noen forskjell for noen. Som når et barn skrabler kruseduller på et ark for å herme voksnes skift.

Samme hva jeg gjør, den gnagende uroen går aldri helt bort. Det jeg foretar meg ser fra utsiden rimelig fornuftig ut. Hele greia med alle ingrediensene; jeg kler på meg hver dag, dusjer, går på jobb eller forlater huset, normalitetens prestasjoner, forhold, bosted, reiser, innkjøp – over mesteparten av det jeg foretar meg ligger et skinn av alt-er-i-orden fornuft. Alt er i orden, ikke sant? Man får inntrykk av at jeg har sunne grunner for det jeg fyller tiden med. Dersom noen spør meg  om noe – det inntreffer ikke særlig ofte eller når sant skal sies aldri; jeg må for det meste spørre meg selv – avgir jeg tilsynelatende rimelige og overbevisende forklaringer. Folk svelger villig det jeg lirer av meg som den sanne versjonen. Kanskje er denne løgnen det samme som det andre betrakter som sant, bare sagt på en annen og pyntelig måte?

Det er bare det; jeg har fått denne forbannete giften i meg. Jeg gidder rett og slett ikke å ta del i maskeradene. Jeg befinner meg midt oppe i dem; jeg eier ikke lyst til å gå ned på knærne for den forfalskningen som kalles sosial virkelighet. En resignert stemme som må tilhøre en eller annen av de demoniske ledsagerne  jeg ble utstyrt med sammen med livet har begynt å hviske imperative setninger ondskapsfullt inn i øret mitt:

- Hopp av! Gi faen! Dropp maskene dine.

Gi opp den gjensidige luringen. Legg av deg den falske fornuftigheten. Hver som en plante som spirer! Stå frem i din sanne skikkelse. Si ting som de er. Ikke pynt på tingene. Ikke tenk hva det koster deg. Før du ble født fantes du ikke, etter døden finnes du ikke. Bare som levende fremstår du som noe du selv har bestemt!

Dessverre forholder det seg slik. Livet mitt er absolutt kaotisk. Det henger såvidt sammen. Det er fylt til randen av idiotiske påfunn og tilfeldige umotiverte utspill. Denne snuse fornuftigheten som bestemmer det jeg tillater meg å si til folk og som har gode grunner for alt er bare et ytre skinn. Under og bak maskespillet, bak alle konvensjonaliteter som livet mitt omhandler, små og store, skjuler det seg et radikalt annerledes og annet drama. Gjennom de tilsynelatende rasjonelle hverdagene jeg har levd og fortsatt lever dirrer en usynlig tråd, et flettverk, en usynlig strøm av intense opplevelser og lykksalighet og lidelser og forviklinger. Det grå meningstomme livet mitt holdes oppe av en understrøm av følelsesdramatikk som handler om mystiske menneskelige skygger og figurer og voldsomme brytninger og villskap og skellsettende hendelser. Inne i meg foregår en uopphørlig dialog med skygger; jeg vet knapt hvem de er eller skal forestille. Jeg skal ikke påstå at man skal la slippe taket i fornuften. Jeg tror ikke det fører med seg noe godt. Allikevel, jeg er overbevist om at jeg for å kunne ta meg fram i dette ellers sørgelig forarmete livet må gjenvinne en fornemmelse for følelsenes alkymi.

- Riktig, du har rett. jeg har rotet meg ut på viddene! Jeg må tilbake til det jeg åpnet med: Hvorfor mine stusslige og ensomme opphold i Malaga?

Det begynte underlig nok med at høyere makter så seg lei på min ureflekterte livslykke. Mitt lettvinte og selvfølgelige overmot. Det må være slik det forholder seg. Herodot demonstrerer i sin historie at det finnes skjulte lover bak menneskers lykkeregnskap; Gudene følger årvåkne med. De er konstant misunnelige på mennesker. De tillater ikke varig lykke eller overmodighet hos noen av oss. Helt siden jeg kom til denne beklagelige verden har jeg vært velsignet med et lyst, kanskje litt evigbarnslig sinnelag eller lynne. Jeg skal ikke forsøke å hevde at det er et enkelt lynne; det er det absolutt ikke. Men lyst er det i alle fall. Det kan lett forveksles med uhemmet eller grenseløs lekenhet; en uopphørlig jaging etter lettvinte gleder og lykke. Mange som har observert meg har nok tenkt noe slikt, tror jeg. Folk som Gudene muligens gjorde bruk av som medhjelpere kunne komme med halvgiftige bemerkninger om min lettvinte og ubetenksomme væremåte:

- ‘Skal du aldri gi deg med å leike deg?’ eller ‘man kan jo ikke leke seg hele livet!’.

Jeg fikk til og med en tydelig nedlatende bemerkning før en maratonstart i Drammen tror det jeg var, for noen år siden: en av medløperne mine, en psykiater av profesjon, en dårlig psykiater det skal være visst, en av de dårligste jeg har kjent, de er ofte forbannet dårlige; han så seg lei på min iver og glede på startstreken:

-’ Du er som et barn, Einar!’.

Jeg tror ikke han mente å være hyggelig, selv om han smilte og tonen var vennlig. Hans innerste ønske var å være jævlig, noe han dekket overved å oppføre seg normalt høflig. Hva kan man egentlig foreta seg med personlighetsforstyrrete psykiatere?

Skinnet bedrar. Alle sammen tar feil. Selv mellom de paranoide Gudene finnes det ingen som ser hva hjertet mitt skjuler. Hjertet mitt rommer et voldsomt og intenst følelsesliv og et assortert utvalg av lidenskaper; i virkeligheten er jeg dårligere stilt enn andre mennesker når det gjelder lykksalighet i dette livet. Det hjelper meg lite at jeg selv vet det. For gudene og tilsvarende metafysiske makter er det nok at man danser litt for mye på bordet eller jevnt over har hell og medgang eller bare rett og slett synes å unngå de normerte dosene av motgang. De er misunnelige på alt bare det minner om for enkel lykke, særlig dersom noen ser ut for å gape over for mye av den. Dermed gikk det som det måtte gå med meg. Hybris følges av Nemesis.

Gudenes dom kan man ikke vri seg unna. Vendepunktet måtte komme. Nedturen ble langsomt men sikkert synlig. Verden vendte meg ryggen; et ufravikelig overtydelig faktum som jeg etter som tiden gikk ikke greidde å holde skjult eller benekte. Heller ikke for meg selv. Hjemme i vante omgivelser var tilbakegangen eller det man på 18hundretallet ganske glupt omtalte som degenerasjon blitt for plagsomt å forholde seg til. Jeg innså det:

- Alt minner meg om nederlag; jeg har falt av lasset, jeg er ikke lenger å regne med. Jeg er et ingenting, et null, et tomrom, et sosialt vakuum.

Jeg følte at jeg var rammet av en slags universell fallesyke bokstavelig talt, falt dypere og dypere for hver gruelig dag som gikk. Det fantes bare denne ene retningen, dit alt førte meg; nedover. Alt ble skjærende og sviende påminnelser om at ting ikke sto særlig godt til; at det kom til å bli verre så lenge ting kan bli verre. Det kan de alltid.

Terapi finnes i både negative og positive utgaver. Å stikke av kan være en slags negativ terapi. Det hevder mange som har erfaring fra slike ting. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dette, men tror til og  med at psykologer anbefaler folk å komme seg vekk en stund når ting floker seg. Å stikke av til Malaga og solrike Andalucia ble fra tid til annen min viktigste terapiform. Mennesket er et sammenlignende dyr, det er en av grunnene til alle plager. Ingen kjente meg. Jeg kjente knapt meg selv. Jeg slapp å sammenligne med med alle som er viktige og oppadstigende og vellykkete i samfunnet. Som regel la jeg meg til der i forkant eller etterkant av mine desperate eksistensielle eller spirituelle ekspedisjoner ved hjelp av apostlenes hester på den gamle pilegrimsveien Via de la Plata fra Sevilla og nordover, hver gang så langt oppover som tiden tillot. Det kunne være 10 dager eller lengre; en gang 3 uker og en annen nesten to måneder. Jeg ruslet ikke bare. 8 til 10 timer med kontinuerlig kroppslig bevegelse hver dag. Sant å si; ingen har vel vandret langs det man misforstått omtaler som ‘Sølvveien’ flere ganger enn det jeg har. Jeg innbiller meg at jeg er verdenst flittigste Via de la Plata pilegrim.

I kjølvannet av vandringsmanien ble Malaga et annet hjem for meg eller en annen hjemløshet alt etter hvorledes man vil se det. Mitt eksil, mitt asyl. Intensive langvandringer krever intensiv restitusjon. Såpass har jeg lært av ydmyke forsøk som ultravandrer med 4 og 5 og 6  lange mil hver eneste dag over flere uker. Jeg resonnerte meg fram til at daffe Malaga er et fortrinnlig sted å hente seg igjen og roe seg ned etter mine harde vandringer. Langsomme ja nesten stillestående dager fylt med treg oppsummering og reorientering; vende tilbake til og få nytt fokus på den normale abnorme livsformen. For et dårlig tilpasset polarmenneske betyr det ikke så lite at Malaga har europas beste klima; mer enn 300 soldager i året og avslappende temperaturer selv i vintermånedene. To ting tiltrekker meg med denne byen; at det aldri har falt snø og at laveste målte temperatur er -0,9 grader i 1891 eller deromkring. Dette er ikke hele sannheten; selv min svinnende tilværelse består av mer enn å innrette seg etter klimatiske forhold.

Egentlig synes jeg at Malaga er ganske intetsigende. Det er lite meningsfyllt å ta seg til når man har oppholdt seg der gjentatte ganger. For en som bare tenker på å roe seg ned noen dager gjør det ikke så mye. Riktignok finnes det en halvferdig katedral og noen fine velutsmykkete kirkebygg og en St. Jakobskirke i mudejarstil, et Picassomuseum og et Cervantesteater. Utallige gode og mange slette barer. Et middelmådig  fotballag. Det teller mye at det er lett å la seg frakte ned dit med et fly fra Bergen. 4 små timer og vips er man ute av en trist verden og borte fra sitt daglige inkurverte fangenskap. Jeg legger meg inn på et billig hotell eller hostal med WIFI og internett for å tenke og skrible litt, strolle ensom og alene rundt i gatene og stikke innom de 3 bokhandlerne og restauranter for spise lammekoteletter med hvitvin om kveldene. Gjerne en halvforlegen prat om ingenting med nordmenn eller svensker ved nabobordet. Kristian F. fra Kolbotn på 78 år husker jeg den dag i dag fordi han hadde noe udefinerbart i sin personlighet som tiltrakk eller gjorde inntrykk på meg. Han beveget seg nesten som et ungt menneske noe som gjorde et hans alder ble en slags paradoks; man ventet på en måte mye mer alder enn hans kroppslige fremtoning viste. Kristian irriterte seg helt åpenbart over det meste; ansiktet hans lyste av ‘nei, dette vil jeg ikke!’; det var som om hele han sa at slikt som dette er jeg overhodet ikke interessert i eller det passer meg ikke. Egentlig følte Kristian et konstant skuffet raseri over at livet eller verden er slik den er; han lengtet etter noe helt annet. Det gjorde at han virket sur og vrien, mens hans vesen egentlig nesten hadde preg av Dalai Lhama med en innebygd vennlighet. Av en eller annen grunn fikk han meg også til å tenke på alt som har med døden å gjøre.Det var som om han bar i seg et budskap som sa ‘glem for all del ikke døden’. For meg som er inne på disse tingene var det lett å registrere at Kristian hadde et nesten ubrukt pilegrimstalent, det så jeg ganske fort av det han fortalte om sin sterke tiltrekning til det å være alene og det å vandre. Ellers var disse stillestående dagene mest av alt lesing; Malagaoppholdene ble en kjærkommen anledning til å aktivisere alle mulige litterære følelser for det spanske fenomenet. Jeg leste hele tiden; på rommet eller utenfor husveggen på bar Picasso i ettermiddagssolskinn eller i den botaniske hagen som er en skuffelse, og overalt ellers. På de målløse rusleturene mine gjennom gatene bar jeg gjerne med meg en bok, ofte helt tilfeldig valgt. Selvfølgelig Jan Morris’  bok ‘Spania’ fra 1964 som hun reviderte i 1979; den hjalp meg til å unngå å bli slukt opp av faktisitet. Det var også ‘Uskyldens museum’  og Krishnamurthis ‘Ensomhet og kjærlighet’ og et kjapt lesedøgn med Roths ‘The humbling’ fordi den hadde så mye stemning til felles med skjebnen til min venn Fernando, og ikke minst en biografi om Franco som jeg syntes tok for lett på at spanjolene i tiår etter tiår hadde et morderisk monster som diktator; mer enn en halv million mennesker mistet livet og over 300 000 stakk ut av landet som følge av denne djevelens andre brutale gjenerobring og politiske rensing av halvøyen for uønskete menneskelige elementer. Nasjonalistene slapp heftig med bomber over Malaga, noe jeg fornemmer enda preger visse strøk av byen.

Men Malaga er så mye mer.

Jeg dumpet selvsagt borti en og en annen kvinne også, hvordan kan man egentlig unngå det? Norske som søte Irene S fra Oslo eller spanske eller fremmedlandske. Det førte gjerne til noen hvitvinsglass og dersom innfløkte strategiske og taktiske samhandlinger slo til deretter en heftig natt i en hotellseng eller leilighet slik det er å forvente når følelsesmessig nedsultete menn og kvinner møtes. Hva mer kan man si om den slags trivialiteter? Jeg har jo ikke akkurat innrettet tingene slik selv, men gjør som andre ganske enkelt bruk av naturens egne oppfinnelser. Det er vel tvilsomt om Vårherre har hatt en finger med i disse tingene. Jeg la vel ikke så mye i det; det gjorde heller ikke kvinnemenneskene kan jeg tenke meg. Jeg er ikke noe superselskap akkurat i den tilstanden jeg befinner meg i. Som vi alle vet fører ikke slike tilfeldige nummer til noe som helst av stor eller liten menneskelig verdi. It is what it is, that’s all. Lite.

Dagene  brukte jeg mye til å tenke. Hodet har det med å tenke på egen hånd, jeg bare henger meg på.

Liggende i hotellsengen eller ute på Malaguetastranden øst for fyret ved havnen. Særlig i etterkant av lange ensomme vandringer langs spanske pilegrimsveier så å si uten pilegrimer kunne jeg ha mange gode tenkedager. Jeg kjente at tankene langsomt men sikkert klarnet, tok til å danne mønstre av seg selv, de vokste i meg og steg opp i høyden og jeg fikk mer og mer oversikt over landskapene som jeg lever i. Tankene fant en slags gjenkjennbar form.

Hva jeg tenkte?

Det var litt av hvert: Noe glemte jeg selvfølgelig fort, det meste. Noe av tankespinnet ble hengende igjen; fikk verdi for meg; jeg kan like gjerne gripe tak akkurat her: Et ildens øye åpnet seg i meg, jeg oppdaget at jeg ganske lenge hadde levd i formørkelse og blindhet og bare sett overflaten og det andre bestemmer man skal se; jeg hadde ikke forstått at mens jeg lever går det en strøm av spontane nesten overnaturlige følelser og opplevelser gjennom meg. En følelsesmessig underverden bor i meg, lever i meg, som mest av alt ligner på et mytologisk univers kanskje like fascinerende som det egyptiske eller greske eller norrøne. At det er dette universet som definerer meg, lever i meg, gir opphav til livet og skaper livet mitt. Det kom både som en befrielse og som en rystelse.

Jeg forsto endelig litt; det er mer snakk om en vag følelse. Jeg kan ikke snakke om det, jeg vet ikke hva det er. Å leve dette livet , som jeg så langt har tatt for meg av og har brukt uten særlig omtanke –  er noe helt annet enn det jeg hittil har trodd.

Hva det er?

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» (Matt.16.26)

 

 

Forsvinningens patos eller om den ‘abescoloide siden’ ved menneskelivet

“…opplevelsen av forsvinningens patos…» (Dumm, 2008; ‘Ensomhet som en måte å leve på.’) 

“It is as though I had before me nothing more than a long stretch of living death, (-) I cannot imagine any future for me other than a ghastly one. Friendless and joyless.“ (Ludwig Wittgenstein)

«The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does»/»attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.» (Charles Derber: The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life. 1979/2000)

«Everything around me is evaporating. My whole life, my memories, my imagination and its contents, my personality – it’s all evaporating. I continuously feel that I was someone else, that I felt something else, that I thought something else. What I’m attending here is a show with another set. And the show I’m attending is myself.»  (Fernando Pessoa)

Det er ikke lett å innrømme det. Man avslører ikke slik ting til normale folk der ute, ikke til en eneste sjel uten at man løper risiko for å bli huket og hovet inn av et eller annet velmenende og vennligsinnet hjelpeapparat. Derfor holder jeg dønn kjeft. Ingen med vettet i behold hadde turt å legge ut om det jeg skal berette om. Bare vent litt, jeg må ta en liten omvei for å skaffe det motet som trengst.

Jeg klamrer meg gjennom hverdagene, niholder på fasaden og fjeset mitt som en froskehann på ryggen til ei eggfull froskehoe, en fasade som møysommelig er satt på plass og bygd opp gjennom et sørgelig liv. Liv er sørgelige, selv om bare de færreste er såpass edruelige at de tør å se det. I perioder og øyeblikk er det ok. Men i det store og det hele er livet en sørgelig affære. Vi befinner oss som regel i et rosenrødt slør av livsrus og støttende livsløgner. Jeg dekker over elendigheten min med en halvsprukken fasade som ikke lenger gjør jobben. Sprekker truer med å avsløre hva som foregår. Tiden inne. Jeg har det motet som skal til. For en stakket stund. jeg går rett på sak før motet forlater meg.

La meg så forsøke å komme inn på saken:

Jeg ris av en mare. En mare rir meg. En mare rir hele verden.

Verden greier seg utrolig nok, den holder trofast stand  tross skandaløse finanskriser, blodige og brutale kriger, etnisk renskning og dramatiske klimahendelser. Jeg er derimot ute å kjøre. Jeg står her ute ved stupet, skuer ned i en gapende, mørk avgrunn, med siklende vidåpen munn og to tårefyllte øyne vidåpne av hemningsløs skrekk.  Hit. Ikke er skritt lenger. Jeg har kommet til enden. Enden har grepet tak i meg. Jeg har mistet fotfestet, jeg har mistet alle andre former for feste som et menneske så sårt trenger trenger for å være i lodd. Ikke minst festet i meg selv. Et menneske er kanskje et sosialt dyr, et flokkdyr, men det viktigste forholdet har enhver til seg selv.

Jeg ser meg rundt her jeg sitter, ondsinnete tanker surrer rundt inne i hodet mitt som en bisverm på jakt etter noen å stikke i hjel. Hva mer kan jeg si? Hva mer skal jeg si? Hvorfor si noe i det hele tatt? Trenger jeg å involvere noen? Lar noen seg involvere?

Du tenker allerede; hva er det jeg snakker om? Jeg skal svare deg, men du har antagelig ikke anelse om disse tingene. Ikke har du nok tid, åpenhet eller erfaringsevne til å sette den inn i hva det handler om. Jeg forsøker allikevel:

Jeg lider av en merkelig sultfølelse som ikke handler om mat. Jeg tørster selv om jeg drikker alt jeg orker. Jeg undergår antagelig en slags eksistensiell utsultning og uttørking. Jeg kjenner en tiltakende ukroppslighet, som om kroppen og selve min kroppslighet løser seg opp. Uten å vite hva det kommer av. Jeg svinner hen, jeg blekner. Jeg etiolerer. Jeg løses opp, jeg svekkes.

Av og til føler jeg meg som en ‘muselmann’, jeg skal forklare deg hva det er: Fangene i de nazistiske dødsleirene som bare svant hen til et slags eksistensens nullpunkt.

En Muselmann beskrives et sted på følgende måte:

«Ekstremt tynn, uklare øyne, apatisk, trist ansiktsuttrykk, gråfarget hud som så ut som hardt papir.  Håret var grovt, grånet og gikk lett i stykker. Hodet virket langstrakt, kinnbenet og øyehulen var svært markerte. Men også den åndelige,intellektuelle og følelsesmessige aktiviteten var radikalt redusert.  Fangen mistet hukommelsen og evnen til å konsentrere seg. Hans bevisthet var bare rettet mot mat. Sultfantasier dekket over den fryktelige sulten. Han oppfattet bare ting som lå rett foran øynene og hørte bare når ordene ble skreket høyt. Uten motstandsevne ble han banket og slått.  I den siste fasen følte han ikke engang noe sult eller smerte mer. «Muselmannen» omkom fordi han ikke kunne fortsette. Han var symbol for massedød, sultedød, være overlatt til seg selv, sjelens død, et levende lik

Natt og dag, dag og natt; jeg kjenner at jeg er smittet, befengt av noe jeg ikke vet hva er eller hva det kommer av; angrepet av et mental virus eller en giftig psykoparasitt. Sosioparasitt. Kall det hva det kalles kan. Navnet betyr knapt noe. Det er den grufulle realiteten som teller.

Jeg aner ikke hva det går ut på. Jeg kjenner det. Jeg forandrer meg. Jeg forvrenges, fordreies. Blir en annen, en utenforstående, jeg er ikke som andre folk. Jeg forminskes, blekes, mattes ned, jeg svekkes og blir usynlig fra innsiden. Et blinkende sort lys forfølger meg hvert eneste lite øyeblikk, jeg vet ikke om det er mørke eller lys som plager meg, eller begge deler.

Hele tiden dette ene, som i en dobbel bevegelse omslutter og invaderer meg. Som jeg ikke kan unnslippe, som jeg ikke kommer bort fra: Opplevelsen av å forsvinne.

En sykelig transcendental følelse av å være forsvunnet, eller kanskje mer at jeg er i ferd med å fordampe eller forsvinne eller løse meg opp. ‘Førintelse’ sier kanskje svenskene.

Ikke en hvilken som helst forsvinning; dette er noe som er annerledes og uforklarlig. Det underlige med denne forsvinningen er at den pågår hele tiden, den tar ikke slutt, det er en slags kontinuerlig og uendelig forsvinning uten endepunkt. En stund trodde jeg at den kom til å gi seg, at det som i alle andre ting finnes et sluttpunkt, en gang ville jeg være forsvunnet og så var det hele over. Da fikk jeg i det minste fred. Det er ikke slik.  Dette er en annerledes forsvinning, den er ikke dimensjonert på vanlige måter, det er en ny type forsvinning som ligger utenfor normale begreper. Den fortsetter som om jeg skal holde på med å forsvinne så lenge jeg lever, uten å få lov til å forsvinne for godt. En omvendt narsissisme, en slags grenseløs selvforminskning og selvforakting?

 Samme hva jeg gjør er det der; et indre åpent sår. Jeg er utstøtt av meg selv. En forbannet fornemmelse av avstand til alt og alle, av fravær, av sosial vektløshet. Av å være merket av ingenting. Følelsen tiltar, den øker, den spiser meg langsomt opp innenfra og utenfra.

Mest i form av en vag ubehagelig anelse.

Andre ganger treffer den meg som et voldsomt slag; jeg stivner i overveldende eksistensiell skrekk. Ikke vanlig hverdagslig skrekk, for 40 minusgrader kulde eller en knurrende bikkje eller innbrudd om natten. Nei, noe uforståelig, noe umåtelig sterkere og stort. Hverken mer eller mindre, en absolutt overveldende skrekk. Som om jeg står her helt på egen hånd, konfrontert med noe overmenneskelig, noe som ikke er av denne verden. En illevarslende, brennende busk i ødemarken.

Jeg merker at jeg er hardt rammet. Jeg merker at jeg ofte kan ha vanskelig for å holde meg oppreist.

- Hva kan jeg gjøre? Hele tiden mumler jeg repeterende til meg selv;  – Hva faen er dette? Hva foregår, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Har jeg gjort såp mye galt, alt galt? Hva slags forbryter er jeg som fortjener noe slik? Hvem kan ha dømt meg til å gjennomgå en slik omvendt karriere?

Jeg merket først at jeg selv og tilværelsen bleknet. Jeg vet det høres underlig ut. Jeg var ikke engang sikker på om det var tilfelle. Om jeg bare innbilte meg det. Hvordan kan det ha seg at verden begynne å blekne, tenkte jeg? Men allikevel tok jeg meg ofte i å føle at tilværelsen ble mattere og blekere; at til og med jeg selv bleknet. Selv om det skjedde gradvis, virket det inn på meg. Hvem ønsker å blekne? Jeg begynte endog frenetisk å ta kunstig sol for å motvirke følelsen. I timesvis hver uke lå meg i jævlige solapprater for å få farge på den stadig blekere kroppen. Under en ferietur på Tenerife ble jeg et øyeblikk absolutt sikker på blekningen. En morgen jeg gikk ut på verandaen for å se utover landskapet og havet der ute merket jeg at en underlig blind følelse var kommet inn i øynene mine; fargene var borte eller i alle fall svekket; alt jeg så på hadde fått en grå tone eller kanskje nærmere en brun sepiatone. Det lignet et slør som lå over virkeligheten. Et lite øyeblikk var jeg helt sikker på at noe foregikk med meg. Samtidig reagerte jeg ikke noe særlig; jeg kjente en blek likegladhet.

Senere tvilte jeg selvfølelig igjen. Det er jo velkjent at skyer av gul ørkensand fra Sahara ofte legger seg over de kanariske øyene.

Det var slik det var; bortsett fra fornemmelsene av blekning visste jeg egentlig ikke noe sikkert. Men følelsen var ikke til å ta feil av. En slags svekkelse og utydelighet rammet eksistensen min. Den tok ubønnhørlig over alt. Ikke med ett slag, plutselig. Nei; stillferdig, snikende. Litt etter litt; farger ble svakere, følelser ble mattere og mattere, jeg selv og min person gjennomgikk en sakte degradering og svant etterhvert mer og mer hen. Jeg gikk til side når jeg møtte folk. Folk tok mindre og mindre notis av meg. De svarte ikke om jeg snakket til dem, de så ikke når jeg hilste på dem. Jeg likte ikke lenger å gå inn i butikker; det virket som om betjeningen ikke la merke til meg. Jeg fikk jo aldri betale. Likeens på restauranter, jeg kunne bli sittende i en uendelighet før jeg fikk servering. Det hendte at andre bare forlot rommet på møter slik at jeg ble sittende alene ved det store møtebordet med tomme stoler rundt meg. Ingen ubesvarte anrop på telefonen, ingen meldinger.  Hva skal jeg med epost når ikke mottar meldinger fra noen? Hva skal jeg med telefon om ingen ringer? Hva skal jeg med ører når ingen snakker til meg? Hva skal jeg med språk når det ikke finnes noen som oppfatter at jeg sier noe, at jeg snakker?

En ting er at jeg med årene er blitt langsynt og at jeg hører litt dårligere enn før. Det er forståelig. Det rammer mange. Det er ikke forståelig at stemmen min lød svakere eller veikere. Endog kroppslig merket jeg at muskelmassen forsvinne, beinmassen forsvinner; jeg ble tynnere og magrere uten at jeg gjorde noe for det. Huden ble tynnere, gjennomsiktig. Beinbygningen og blodårene ble synlig. Jeg kunne føle skjellettet like under huden.

- Nei, nei og atter nei! Det var ikke snakk om noen slankekur! Det har jeg aldri drevet med!

Jeg kan innrømme at det lignet kanskje litt på anoreksi. Jeg kjente faktisk et indre slektskap med anorektikere; en gang kom jeg på at jeg kanskje led av en slags utvidet eller dypere, nesten eksistensiell anoreksi. Jeg hadde ikke spisevegring; som allerede sagt slanket jeg meg selvsagt ikke. Det var noe helt annet. Noe jeg ikke kjenner eller forstår og ikke vet hva heter tok seg inn i min tilværelse. Nesten som om noen eller noe fikk tak i brukernavnet mitt og passordene og begynte sitt eget spill med meg. Det hendte at jeg våknet midt på natten med en eneste tanke i hodet; at jeg av ukjente krefter var blitt tildelt en spesiell skjebne. Et spesielt skjebneforløp har tatt over livet mitt. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.

En annen natt dukket det merkelige ordet ostrakisme opp i hodet mitt. Tanken surret rundt der inne i det forvirrete hodet mitt:

-Kan jeg rett og slett ha blitt ostrakisert?

Ja, det er faktisk tilfelle. Jeg fikk for meg at det kan ha foregått en hemmelig kampanje eller avstemming et eller annet sted i samfunnet der et ondsinnet usynlig flertall har besluttet å forvise meg; tilstrekkelig mange har skrevet navnet mitt opp på potteskår og dermed landsforvist meg til langsom forsvinning og usynlighet. Jeg kan innrømme det med en gang. Egentlig er det ikke overraskende at jeg begynte å drømme om ostrakisme. Jeg utviklet en periode en slags teori om nødvendigheten av ostrakisme som en demokratisk mekanisme for å sikre menneskelig balanse og likhet. I våre dager er dette en negativt ord. Vi innbiller oss i vår forfeilete humane idealisme at man bør ikke behandle folk på denne måten. Jeg er helt uenig i dette. Ostrakisme er potensielt en god institusjon. Vi trenger mye mer av den. På samme måte som vi trenger rettsvesen og et straffesystem for å holde nede lovbrytere – dette er rettet mot fattigfolk og tapere –  så trenger vi et parallelt sanksjonssystem for å hemme og holde nede sosiale vinnere og egotrippere og superkjendiser; alle slags overdrevet oppmerksomhetssyke og maktbegjærlige folk. Det var demokratene i Aten som først skjønte at velfungerende og gode samfunn har behov  for en ordning med ostrakisme for  holde maktbegjærlige og storhetssyke mennesker i sjakk. Jeg er av den oppfatningen at de kloke atenerne praktiserte en levende og ekte likhetsprakis seg imellom, de hverken aksepterte eller tålte at enkelte forsøkte å ta seg til rette overfor andre. De mente og trodde på likehetstanken, basta! Da var det en enkel metode å skrive noe på et potteskår eller en ostracon slik at vedkommende ble påtvungen en timeout. Tenk om vi kunne hatt noe slikt her i lille Norge? Hvor herlig ville det ikke være å kunne motarbeide avisene og medias oppblåsing av egomaniske typer, skrive opp Stoltenberg og Støre og Siv Jensen og Åge Aleksandersen og Mette marit og Tone Åberge Amli på et potteskår for å få dem til å forsvinne for noen uker.

Det er lett å se hva som skjer når et samfunn blir uten slike mekanismer. I tomrommet som oppstår når en ikke kan bruke ostrakisme for å dempe dem tar grådige og begjærlige eliter og rikfolk og kjendiseriet fullstendig overhånd. Heregud; kan det virkelig være noen som greier å leve med den patologiske tilstanden vi har nå for tiden. Nei; tilbake til Aten; la oss få den sunne ostrakismen tilbake!

I mitt tilfelle er det derimot snakk om en annerledes og mer ondsinnet snikostrakisme.

Jeg har vært innom andre muligheter.

Jeg har hørt at det i hver levende celle er innebygd et visst antall celledelinger; deretter er det slutt. Helt av seg selv begynner den å visne hen og dø. Kanskje er det som hender meg noe lignende; jeg har uten å vite det brukt opp eller annet som er avgjørende for  hvorledes mitt sosiale liv arter; deretter er det over, jeg forsvinner rett og slett. Jeg har jo ikke akkurat sagt nei takk til alt sammen.

Først viste det seg gjennom små og ubetydelige forandringer. Deretter mer og mer tydelig, på flere og flere områder av livet mitt. Jeg som alltid har elsket diskusjoner fikk mindre og mindre å si. Jeg sa mindre og mindre. Når jeg snakket kjente jeg at jeg egentlig kunne ha tidd stille; jeg hadde ikke noe på hjertet eller det var omtrent som om det ikke lenger var jeg som snakket. Det var samtidig mindre å snakke om. Alt er jo sagt allerede. Det førte til at jeg sa mindre og mindre, uten at det i og for seg gjorde så mye. Mange ganger er det en fordel. I våre dager snakker folk altfor mye.  Snakkemaskinene går på tomgang. Alle har glemt kunsten å holde kjeft. Alle har et eller annet de ønsker å fortelle. Folk fyller omgivelsene med det tomme ustoppelige pratet og snakkingen sin, et plagsomt uvær av logorrhea ligger over verden. Kan dere ikke bare holde kjeft et eneste lite sekund!

Det kom fra alle kanter. Jeg ble omringet eller omsluttet av en følelse av fravær som forfulgte meg hvor enn jeg gikk og sto.

Uker, måneder, flere år har gått siden de første bittesmå tegnene. Jeg hadde et lønnlig håp. Kanskje ville det gi seg. Gå over.

Det fortsetter. Jeg forsvinner hele tiden mer og mer. Hvor langt kan det gå? Hvor mye gjenstår det før det er slutt og jeg er helt forsvunnet?

Det verste er kanskje denne følelsen av ukjent skjebne; at jeg ikke har den ringeste anelse om hva dette innebærer. Hva er det egentlig som foregår? Jeg har ikke hørt om andre som er utsatt for noe lignende. Folk holder seg vanligvis med helt ordinære og velkjente plager. Panikklidelser, sosial angst, kronisk trøtthet, utbrenthet, depresjoner, ustabilt følelsesliv, bryst- og prostatakreft, trøbbel og mobbing på arbeidsplassen. Jeg ser med misunnelse på folk som omgir seg med velkjente lidelser  som man kan snakke om og nesten slå om seg med og skryte av at man har pådratt seg. Om noen sliter med en ukjent eller dårlig forstått lidelse kjemper de en hard kamp for å spre kunnskap om det og få den akseptert. Å lide er et adelsmerke. Men det må være i form av en kjent sykdom eller lidelse.

Jeg har ingen slike muligheter. Jeg plages ikke av normale velkjente ting. Jeg har ingenting å vise frem. Jeg kan ikke bruke plagene mine som skjold mot en hard verden. Utenpå og sett fra utsiden virker jeg fullstendig frisk og normal.

Det hjelper bare så lite hvordan ting ser ut når en befinner seg midt inne i et virkelig mareritt. Jeg rammes av et omseggripende fravær. Jeg forsvinner rett og slett, det er den enkle sannheten det dreier seg om.

-Skrekk og gru! Hva handler det om? Hva ligger bak? Er det et nederlag, et tap, en slags undergang? Har jeg gjort noe utillatelig, har jeg rett og slett syndet? Sitter det noen innforjævlige Guder eller demoner et sted og har dømt meg; til bortvisning og eksil og absolutt fravær?

Jeg spør og grubler; samtidig forsvinner jeg langsomt. Det er selve måten jeg befinner meg på for tiden, den varer ved nesten uavhengig av hva jeg finner på. Alt jeg foretar meg synes  å bidra til at jeg forsvinner enda litt mer. Veien jeg er i gang med er enveiskjørt. Muligens befinner alle seg på enveiskjørte veier; du også, hvem vet, jeg aner ikke. Det er ikke min sak. Jeg er mer enn nok beskjeftiget med mitt eget tilfelle. Du får tenke over det selv. Jeg tenkte aldri over slike ting tidligere. Det er bare nå jeg har eller er besatt av denne forsvinningsfølelsen. Det er vel en slags stemning, det også.

Forsvinningsfølelsen inntar en så enerådende plass i mitt emosjonelle landskap at det er naturlig for folk  med passende faglig bakgrunn å tenke at må være et slags syndrom jeg har pådratt meg. Man ville kanskje kalt det det Abolescoide syndromet eller noe sånt dersom en eller annen psykiater i DSMgruppen eller ICDgruppen hadde hatt meg og likesinnete forsvinningslystne personer som pasienter. Ingen har gitt meg noen diagnose. Ingen har noen anelse om at jeg trenger en diagnose.

Kanskje er det som skjer med meg, med livet mitt et sjeldent  sosiokulturelt fenomen som vi ikke har navn for i våre samfunn. Jeg har hørt at det i Japan finnes et kulturspesifikt syndrom eller en tilstand som man kaller hikikomori:

«Hikikomori (ひきこもり or 引き籠もり Hikikomori?, literally «pulling away, being confined», i.e., «acute social withdrawal») is a Japanese term to refer to the phenomenon of reclusive people who have chosen to withdraw from social life, often seeking extreme degrees of isolation and confinement because of various personal and social factors in their lives. The termhikikomori refers to both the sociological phenomenon in general as well as to people belonging to this societal group.» (Wikipedia).

Kanskje finnes hikikomori også hos oss uten at vi snakker om det? Hvem vet?

Alt flyter stillferdig av sted i dette merkelige livsrommet jeg befinner meg i. Lik en taus sørgmodig elv. En flod av langsom undergang, forfall, avvikling. Alle ting visner, gir til slutt opp. En universell høst har satt inn. Ja, selvsagt vet jeg at jeg må være stemt på en spesiell måte for å kunne betrakte tingene slik. Dersom du ikke har fått det med deg allerede, så kan jeg si deg det; denne stemningen er almen for oss menensker; den vil en gang ramme deg. Før eller senere går det opp for en at en blir spist opp fra innsiden og utsiden, samtidig, og at det også gjelder det helt ubegripelige vesenet som en selv er. Dette enestående uforlignelige vesen som rommer alt som er tilstede, som er virkelig for hver og en av oss. Denne innsikten rammer, som et pileskudd farer den mot oss, inn gjennom rommet før den flerrer hudens forsvar og skjærer seg inn i sjelens kjøtt – for sjelen må være av en slags subtilt kjøtt fordi smertene er uutholdelige – den spidder og treffer oss på ulike måter; godartete eller ondartete. Med ubehag finner vi oss i at ting har begrenset varighet; de eldes og forfaller, ødelegges, går i stykker, faller fra hverandre og løses opp, forsvinner, opphører å eksistere. Jeg hadde aldri sett konkret for meg at denne grimme naturloven har noe viktig med meg å gjøre; så rammes jeg av den som av en brutal knyttneve. En grov grådig neve; den tar strupetak på meg, vil kvele meg. Jeg kaster etter pusten, det er overveldende på en ondartet, nærmest ondsinnet måte. En fulltreffer rett i hjerteregionen.

- Stopp opp, nei og atter nei; nå roter du det til, du trekker slutninger altfor tidlig, for fort; jeg snakker ikke om døden eller om livstruende sykdommer, om kreft eller denslags moderne fataliteter.

- Vent litt; jeg er bekjeftiget med noe helt annet, ting du knapt har tenkt over dersom du fortsatt lever et såkalt normalt liv.

For å være normal og for å fastholde normaliteten må man være ganske forstyrret eller svekket i viktige menneskelige evner. Jeg tror nesten jeg snakker om en tilstand som rammer selve sjelen hos et menneske, selv om velfriserte og oppstasete psykologer ikke lenger tør eller kan snakke om sjel som følge av svak empirisk dekning for dette fenomenet; jeg er rammet av en bastant tilstand med langsom oppløsning eller forsvinning; hva det går ut på vil fremkomme etterhvert. Jeg vakler på et vis videre, jeg hangler avgårde, i et liv som på langt nær er ferdiglevd, med mine 60 år som er det jeg har fått låne så langt og som jeg har betalt dyrt nok for. Det føles som om jeg er truffet beinhardt av noe som er motsatt av beinhardt, det er uklart og ullent og mykt og kvelende; det har etterlatt seg dype sprekker i det stoffet jeg er laget av, store stykker av  meg er i ferd med å løsne, brekke av og falle vekk.
Jeg har i ganske lang tid merket at jeg er kommet inn i noe som minner om en sluttprosess, det føles som en slags sluttfase, jeg kan ikke forklare hverken for meg selv eller andre hvorfor det er slik. Trinn for trinn, steg for steg plukkes jeg i stykker. Det uroer meg; selvsagt; jeg plages av det, jeg tenker på det hele tiden, jeg gjør meg alle slags ville forestillinger om hvor galt det kommer til å gå; at det ene etter det andre av alskens jævelskap og ulykker kommer til å ramme meg, bare hardere og hardere, alt vil gå fra vondt til verre. Inn i en hittil ukjent og nedverdigende tilværelse fylt opp til randen av alt det man ikke ønsker seg i et normalt liv; dysfunksjon, smerte, plager, ubehag, tap. Gamle foreldre faller fra hverandre, det ene organet etter det andre smuldrer opp og nekter å virke, døden har tenkt å la vente på seg til mest mulig er nedbrutt og utslitt. Ungene blir arresterte, fengslet for tiår, ingen å appellere til, de har forbrutt seg og følgene er som stål. Noe med jævelskap i sinnet har satt opp en omvendt ønskeliste, en slags antiønskeliste, og jeg er den heldige mottaker av alt det uønskete som mennesker kan forestille seg. Det ene oppå det andre, nedverdigelse etter nedverdigelse, det er ingen grense hvor langt ned et menneske kan bringes, det er bare å la nedverdigelsene fortsette ut mot det uendelige. Det at jeg har hatt litt for mange offensive kreftceller i kroppen en tid er bare en liten del av det hele, faktisk ikke noen viktig del. Andre ting er verre å håndtere og forholde seg til. Særlig det som på samme tid er velment og ondt og som kommer fra andre mennesker; vi vet det alle like godt – de merkelige sjelelige sykdommene som utspiller seg i det menneskelige vevet som vi inngår i er mye mer overveldende og skremmende enn en skarve sykdomsprosess i cellevevet i underkroppen.

Jeg oppdaget ikke prosessen som hadde begynt med en gang. Jeg merket tegnene, en kjede med stadig flere hendelser av samme karakter, men det tar tid før man tar innover seg slike diffuse ting. Jeg tror ikke jeg forsto at noe var på gang selv om jeg merket en slags forandring. Det er antagelig en snikende prosess som stille lister seg inn på livet til en stakkar; men når det først har skjedd, da ser en det klart, tindrende og skremmende klart. Et ubehagelig klarsyn. Man forstår at man er utlevert, er gått inn i en annen tilværelse som offer, utelukkende som offer, alt som ellers eksisterer er blitt grådige sugende parasitter og en er med hele seg selv blitt vertskap, en er sendt tilbake til et annet land som fastholdt kravet om utlevering til det skjedde. Hva faen gjorde jeg galt slik at jeg ble krevd utlevert?

Ingenting kan hjelpe lenger, jeg ser det og blir mer og mer ute av meg. Ingen bryr seg, hvorfor skulle noen bry seg? Ingen ser eller forstår at noe foregår. For den saks skyld ville det heller ikke gjøre noe forskjell, kan egentlig folk gjøre noe særlig for hverandre lenger? Hva kan jeg selv gjøre? Et eller annet stygt snikende er i gang, gjemt bak min rygg, jeg blir ubønnhørlig faset ut av dette livet nesten etter en slags hemmelig plan, en usynlig bestemmelse; alt det jeg har vært og fremdeles er taes bit for bit fra meg, det taes fra livet mitt, fra personligheten min, fra kroppen min, fra det jeg har gjort og holdt på med, fra folkene jeg har kjent og holdt meg til, alt plukkes vekk stykke for stykke. Hva kommer til å bli igjen av meg, av livet mitt? Jeg forsøker med all min forestillingskraft å se det for meg; hvordan kommer det til å ende; med vanvidd eller oppløsning og død eller uteliggeri eller spesialsykehjemsplass? Eller frataes jeg bare tilgangen, blir nektet adgang, har hverken brukernavn eller passord lenger, er støtt ut i en slags usynlig usynlighet, en upåfallende forsvinning som ingen andre enn jeg merker har funnet sted? Vandrer fritt omkring uten å være tilstede, på gal side av alle grensene og linjene som er trukket opp og som ingen vil nevne eller snakke om. Eller ikke engang vet om. Forsvunnet uten å forsvinne?

Ingen bryr seg om dette heller! Jeg forsøker å finne ut av det, hvorfor det blir slik, hva det innebærer for meg, hva som står på videre? Jeg er riv ravende paranoid, ikke sant?  Det er det dere tenker om meg, han er ute å kjøre; selvfølgelig gjør dere det. Det er jo ikke slik det er i den verden vi lever i. Det finnes ingen skjebne lenger som leker seg med livet til folk; ingen av oss har noe som ligner på skjebnebestemte liv lenger, slike ting som utspilles etter et mønster hender bare i greske Ødipusmyter og  gamle moraliserende folkeeventyr. Jeg må innbille meg at disse tingene skjer med mitt liv. At jeg er nødt til å følge et mønster som jeg ikke engang kjenner, som medfører at jeg plukkes i stykker, går i oppløsning uten at noen merker det. Jeg grubler dagstøtt over det som skjer, kan jeg ha gjort noe som er universelt galt, jeg har hele mitt liv danset på bordet, mens katten var tilstede, jeg har levd på solsiden og tatt meg til rette; kan det være grunnen at jeg blir rammet av en slags skjebne, at tingene vendes opp ned? Jeg har vært en velmenende psykolog i dette livet som reverseres og inverteres;  med stolt arroganse og hovmod har jeg påført folk alt det man som fagperson utsetter folk for i beste mening;  oppdager og klarlegger og diagnostiserer lidelser og plager og lav intelligens og lærevansker og svak omsorgsevne og andre av de mulige skavankene som menneskelivet  handler om – rapporterer videre og tilrår behandlinger og hjelpetiltak med ukjente virkninger – paradoksalt nok får jeg nå tilbake med samme mynt, det er min tur å åpenbare mine skavanker!
Jeg kan ikke si noe annet enn det jeg sier til dere; dere må bare tro meg, dette skjer med meg, med mitt liv. Jeg er panisk, skrekkslagen, jeg vet ikke lenger hvor jeg kan vende meg, jeg har ingen å henvende meg til, jeg er fullstendig alene om å se hva som foregår. Alle fortsetter som før, dersom jeg forsøker å fortelle noe får dere et underlig vantro smil om munnen, dere hører egentlig ikke etter. Dere forstår ikke. Jeg sier følgelig ingenting lenger.

Det er sant, jeg vet det. Mange ting endrer seg i livet, forandres hit og dit; noen ganger til det verre – ingen kommer unna bortsett fra ufødte og sluttlevde, akkurat dette rammer bortimot likt for oss alle. Men jeg vil ikke gå ned i knestilling for et faktum. Jeg bøyer meg aldri for fakta. Det frister meg ikke å knele for skjebnen eller lignende saker; når må man egentlig bare godta et faktum? Jeg tenker ofte på det en merkverdig venn av meg hevdet – denne fortellingen handler forøvrig langt på vei om denne mangslugne skikkelsen – han hevdet en gang mens han ennå var i livet at i disse uovervinnelig moderne tidene, da man tilsynelatende ser og hører og vet alt på denne kloden og innover i livet og utover i universet, da gjenstår det å gjenoppdage og bevare og pleie frem den rå forestillingskraften som hver og en av oss nå mer enn noengang trenger. Vi kan ikke leve mellom fakta, utlevert til fakta, selv om sterke krefter forsøker å få oss til å gå med på det. Hvorledes kan et menneske utholde en flat og synlig og gjennomforstått og ferdiglagd verden –  uten å ta omveien om forestillingsevnen, bruke evnen til å lage verden på ny, å omforme og berike verden gjennom egne forestillinger? Hva er det som gjør at vi ikke tør å nytte eller glemmer denne omveien?

Iskalde minusgrader. Stummende  nattemørke. Et tett drev av lette snøfnugg danser gjennom luften hele den sorte natten. Legger seg på den frosne jorden. Alt som eksisterer er i ustoppelig bevegelse, både sjelen og legemet er fremdeles så mye en del av tingene at jeg tvinges til å svinge med i takt med den fallende nattesnøen; det myke hvite mot det dype svarte, det svarte mot det hvite. En djeveldans. Natten er for å falle. For å gå under, undergang. For å være alene, adskillelse. For frykt, for alle monstrene gjemt der ute i mørket, aldri langt unna. Er det ikke disse lange og kjølige nettene, disse altfor mørke nettene som gjør at vi arme mennesker er desperate og lengter sårt etter varme og nærhet og selskap og omfavnelser? Hva kan vi annet gjøre enn å stenge igjen de ytre sansene, klynge oss sammen, klenge oss til hverandre ved hjelp av munn og hender og armer og kropp og hjerter mens vi stuper inn i en velsignet søvn for at natten og de kreftene den rommer skal gjøre seg ferdig?  Hvorfor mennesker sover og drømmer?; der er underlig å spørre om slike ting – det er jo selvsagt bare vi glemmer å være overlevelsesfornuftige et lite øyeblikk; det er naturligvis den skremmende sorte og kolde nattens skyld. Som skjøre fryktsomme aper stikker vi oss vekk i huler og trær og husrom, aller mest dypt inn i oss selv, mens vi klamrer oss til hverandre under varme dyner og tepper. Ja, jeg vet at vi elsker verden, vi må elske dette livet og denne verden, dette som gjør at vi i det hele kan elske. Men allikevel, ikke vær naiv, ikke glem; verden er og forblir et skrekkelig sted. Man blir født inn i den mot sin vilje, møter pine og plager og forfall fra første sekund, deretter betennelser og sår, herpes og hemoroider, virus og bakterier, jordskjelv og kuldebølger, punkteringer og bilulykker, våkenetter og panikkangst, kjærlighetssorg og bedrag, aldring og dype rynker, skattekrav og trygdeordninger, og alskens annen elendighet som verden rommer, inkludert Fremskrittspartiet.

En konstant følelse av lettelse over at alle disse ulykkene og forferdelsene som rammer oss ofte er kortvarige lurer oss trill rundt; – ‘det er jo ikke så verst allikevel’!  For å føle seg normal og fungere normalt må folk overdrive; vi fortegner virkeligheten, overdriver det positive og lyspunktene og fremtidsmulighetene, vi må se lysere på tingene enn vi har grunn til. Jeg greier det ikke lenger. Ja, jeg vet det også; noe av dere er heldige og kan leve høyt på en innbildning om at barndommen i alle fall var en lykkelig tid! Arme forførte sjeler, hvor enkelt er er det ikke å bli lurt? Min barndom var heldigvis så jævlig at jeg slipper unna denne illusjonen. Bare tenk deg om; uten noenlunde omsorgsfulle foreldre som beskytter oss, passer oss slik at verden ikke tar knekken på alle de små krypene; barnelykke kommer jo bare av det forfalskende sløret som foreldre legger over en skrekkelig virkelighet for å beskytte ungene.

Endelig; etter den dystre natten kommer dagen sigende med det velsignete dagslyset; – Uff, det er tungt å våkne og måtte se denne verden i øynene; men allikevel – bevegelsene snur igjen, lettet kan tingene endelig løfte seg opp mot himmelen, stige oppover igjen, befridde og lette til sinns. Solskinn, lys, alle de gode illusjonene om at verden er et levelig og fredelig og trygt sted å oppholde seg. Å være til er en krevende, vertikal dans. Opp og ned, ned og opp. Noen ting stiger lenge oppover, så lenge at de innbiller seg at det vil fortsette i det uendelige, men når den tilmålte tiden er brukt opp begynner alle ting å falle, til nytteløse protester, nedover og nedover. Til de forsvinner. Følelsen av uimotståelige bevegelser der ute treffer meg som en fornemmelse av smerte. Forbannet være alt der ute som påfører meg plager. Nei, det er ikke ment så galt. Det høres verre ut enn jeg mener det. Jeg må skaffe meg litt beskyttelse mot trykket fra verden. Gud bevare meg, jeg ønsker jo kun å unnslippe, puste ubesværet av verdens harde peikefinger. Brøytebilen, eller bedre brøytetraktoren, det er jo bønder med storslagne strømlinjeformete traktormaskiner som står for snørydding ute på landsbygda; den sender skarpe lysglimt gjennom de tunge gardinene inn i det mørklagte stuerommet fra den snurrende oransje lykten på taket. De har allerede i timevis holdt på med å rydde den ondsinnete snøen vekk fra veiene som går gjennom bygda. Snø faller fortsatt, den legger seg som et svøp over alt, også der den ikke skal ligge. Et menneskes hukommelse er ganske uforutsigbar; av en eller annen grunn minnes jeg noen ord som min gamle venn Fernandos ulykkelige kjæreste Barbara sa til meg den gangen i begravelsen hans;

- Hvitt, hvitt, hvitt!  Alt er så hvitt at man nesten ikke ser noen ting. Kanskje er det like greitt at det er slik, at man ikke ser for mye.

Det er omtrent slik jeg føler det; i all denne snøen ser alt uskyldshvitt og fornøyelig ut, noen har i ren faenskap slengt ut et kvelende iskaldt teppe for å dekke over hele elendigheten, slik vi ellers  bruker den tørre snusfornuften vår til, bare de skjelletlignende nakne trestammene og grenene er sorte og grå og sannferdige, og så er det den skrikende avgrunnsdype fjorden som er nådeløs kald og nesten lillablå. Litt av himmelen åpner seg av og til, et resignert smil over det bunnløst nedrige som vi mennesker finner på under himmelen. Vi må minnes på om det som er skjult, det er så lett å glemme, å lure seg selv, å overdrive suksessene. Her i denne marginale vesle bygda, ja –  som på alle andre små eller større leve- og dødssteder – en liten bar i Høtting ovenfor Innbruck der man kan høre milde stemmer samtale om lokale og personlige ting mens amerikansk musikk spiller i bakgrunn med refrenget ‘I dont believe you’, alle steder der folk lever er det noen som umerkelig faller og dør eller går under på en av de måtene folk kan gå under på, alle disse stedene og ikkestedene går folk som du og jeg rundt og eksisterer like innenfor grensen, unger og gamle, kjente og ukjente, menn og kvinner, fattige og rike, kloke eller dumme, sjefer og undersåtter, synlige og usynlige, skjønne eller uskjønne, djevler og engler, folk med hunder i bånd og folk uten hunder; alle slags folk, alle dyreaktig og grådige, oppslukte av at vi så å si er i levende live og tilstede akkurat her og nå. Tomme og hule innvendig som utvendig, grådige og forslukne klorer vi oss mot tingene, gyver framover, fortærer alt vi kommer over og greier å få hånd om og få stappet inn i oss. Åh, denne lettelsen over at ting går bra for oss en stund, hvor praktfullt livet er, hvor gode vi er blitt til å til å skjule og dekke til forferdelsen og forfallet vi befinner oss midt i!

At ingenting varer, det konstante forfallet og døden og andre innfløkte forsvinningsnumre faller oss ikke inn et bittelite øyeblikk. Det ordner vi lett opp i. I dette hvite uskyldige snølandskapet der alt det mørke er dekket til. Vi undrer oss litt på samme tid, stusser så å si litt hele tiden over at det går an å underslå så mye av det som hender rundt oss, enten vi sitter inne i traktoren og og rydder snø, eller er midt opp i andre viktige eller uviktige beskjeftigelser som spinning inne på fjordhotellet om kveldene eller vedhogst på lørdags formiddag oppe i skogkanten. Eller lange telefonsamtaler med en eller annen som også sårt trenger til lange samtaler i sene kveldstimer. Vi holder alle på med noe som mens vi sakte men sikkert svinner hen grublende over en videvordig tilværelse.

For noen år siden, kanskje ikke det engang, kanskje var det bare i fjor: det var en sen høstettermiddag like før det ble mørkt, da oppdaget den jaktglade noe humørsyke naboen min en enslig grågås på en eng nede ved fjorden, det er like bortenfor husene. I noen dager greidde han å la denne skjøre skapningen være i fred der den engstelig beitet seg til styrke på det halvvisne høstgraset for å kunne fly videre. Jeg tror han først tok seg kraftig sammen for å spare det vesle livet som gikk og ruslet omkring der borte på den grønne engen ned mot fjorden. Men som vi alle vet nytter det aldri å ta seg sammen. Før eller senere gir vi opp, vi må bare slutte å ta oss sammen, for til slutt kommer vår egentlige vilje fram i dagen. Slik gikk det selvsagt, slik går det alltid, min nabos sanne vilje kom frem i dagen. En ettermiddag inntraff det en hendelse inne i hodet eller hjernen hans som fikk han til å handle, startknappen inne i den fremre eller anteriore delen av gyrus cingulate slo seg på, sannsynligvis forelå det samvirke med forventningsaktivitet i belønningskretsen i nukleus accumbens. Men den nevrologisk genererte forventningen om belønningseffekt slo feil, viste det seg litt etterpå. Det hender ganske ofte at nervesystem og virkelighet er i utakt med hverandre. Kanskje han kom på at han ville fylle opp fryseboksen, gjess er til å fylle i frysebokser under forutsetning at de er livløst kjøtt; eller så var det bare rett og slett jaktinstinktet som slo inn og satte hendelseskjeden i gang. Et eller annet skjedde helt klart der inne i hodet hans, slike ting får man aldri vite dersom folk ikke av seg selv velger å vitne om det. De fleste gjør ikke det. Etter at kjeden var kommet i gang hentet naboen min haglgeværet som han antagelig har stående på en fast plass like innenfor hverandadøren i tilfelle han skulle få lyst eller anledning til å skyte på noe som det er liv i. Av og til skyter han bare rett ut i luften og utover den åpne fjorden, av ukjente grunner gjerne på en stille grå søndagsmorgen sent om våren. Det hender gjerne mens jeg enda sitter med kaffekoppen inne i stuekroken, på milde dager befinner jeg meg nede i fjordhagen; jeg blir alltid like forskrekket idet jeg treffes av det skarpe smellet fra våpenet idet han avfyrer skuddet.  Men i dette øyeblikket for han bortover til engen der den tufsete gåsefuglen befant seg for å tilfredstille et eller annet behov som bare han kjenner og som vi bare kan gjette oss til. Det ble et fæla styr, som folk her omkring uttrykker det når ting går galt. Til å være en så ubetydelig hendelse ble det i alle fall styr nok. Naboen min har aldri hørt om Ludwig Wittgenstein, så han har nok aldri lest det Wittgenstein skrev i den ukjente dagboken sin mens han oppholdt seg oppe på en berghylle der innerst i Sognefjorden om at det skal nesten ingenting til før selv den fineste dagen kan bli til et lite helvete. Naboen la til side motforestillignene sine, antagelig glemte han dem eller ville glemme dem av en eller annen grunn som ligger inne i følelseslivet et sted, så løftet han det velbrukte geværet, siktet et lite øyeblikk og skjøt mens lyden av skuddet gjallet mellom åsene som omgir denne bortgjemte fjorden. Han traff heller dårlig og den skadeskutte gåsa greidde å fly eller bakse seg utpå fjorden et stykke der den ble liggende flaksende  i vannflaten som et enslig fattig ord som har falt ut av setningen sin. Slike adskilte ord er ganske hjelpeløse selv om de fortsatt bærer på en slags mening. Den stakkars mannen, ja gåsa hadde det selvsagt enda verre, kavet en masse for å få tak i en liten båt for å komme seg utpå for å avlive fuglen før det ble stummende mørkt. Det var ingen lett oppgave, for det var akkurat nok liv i henne til at hun lenge flakset panisk omkring og kom seg unna den fortvilte mannen. Jeg antar at mannen forbauset seg over at et vesen som vanligvis tar seg fram gjennom luften og som er i ferd med å forblø seg fra åpne skuddsår over hele kroppen kunne opptre såpass effektivt også omgitt av kaldt fjordvann. Men livet gir seg aldri lett, det tok følgelig mere tid enn han hadde tenkt seg å få avlivet dyret eller fuglen. Fugler er på et vis dyr, de også. Det ble stadig mørkere mens det lille dramaet pågikk, etterhvert hørte man mere enn man så av hendelsene. Etter mye om og men utpå den vanligvis så fredelige fjorden fikk han endelig fatt i den arme fuglen, dro den ubønnhørlig opp i båten etter den skadeskutte vingen for å slå den ihjel så fort han kunne. Den avsluttende handlingen gikk i og for seg greitt.  Med et voldsomt slag med et lite hardt trestykke knuste han enkelt den skjøre skallen på det allerede nokså reduserte fuglevesenet. Noen små rykninger i kroppen. Fuglelivet ga opp. Dermed var dramaet også over for naboen. Men av en eller annen merkelig grunn så han ikke særlig godt ut i noen dager etterpå. Jeg tror heller ikke det ble laget til noen gåsestek i huset hans. Antagelig tenker han enda i dag av og til på episoden med den stakkars enslige gåsefuglen han hjalp ut av denne verdenen under så triste omstendigheter. Kanskje til og med på sin egen dødsdag streifer han såvidt innom den, dersom han da velger å holde et lite oppgjør med seg selv, for man sier at det gjør mange døende mennesker like før de forlater tilværelsen.

Homo Abjectus. Keftsykdom og metaforiske lidelser

«Mange av de tingene man opplever som sykdommer i kroppen eller sjelen er innbilte og metaforiske tilstander som man selv uvitende former av skyggene som blir igjen etter smertelige forhold til andre mennesker.» (Fernando Persa, Camino Santiago, 2004) 
 
 « Poenget mitt er at sykdom er ikke en metafor, og at den mest sannferdige måten å betrakte sykdom på –og den sunneste måten å være syk på – er en som er mest renset for, mest motstandsdyktig mot, metaforisk tenkning.» (Susan Sontag i  boken ‘Sykdom som metafor’ (1977):
  

«Homo Abjectus (or abiectus): Term often found in Cicero with two meanings: a)  a dejected, despondent, disheartened person, b)  a worthless, low, abject man.” (Fra ‘Ecce Homo!: A Lexicon of Man’, Luigi Romeo  1979)

 
 
 
- Hvordan står det egentlig til med deg, Einar?

270319_2197719019404_7848865_n 

Spørsmålet blir hengende i det sosiale luftrommet. Som ei sort kråke på jakt etter en egnet trekrone å slå seg ned i en kald ettermiddag i mørketiden, før det mørkner. En eller annen spøkelsesaktig skikkelse som befinner seg ute i det som kalles virkeligheten spør. Hvem det er spiller absolutt ingen rolle. Det er et av disse utallige fenomenene som kalles bekjente og som man egentlig ikke kjenner og som man aldri kommer til å lære å kjenne. De svever omkring der ute i det sosiale universet som en sky av veltilpassete meteorer, av og til passerer en av dem meg helt tilfeldig som følge av våre kryssende livsbaner. Spørsmålet slår ned i meg med voldsom kraft, og etterlater seg et dypt krater av ukontrollerbare fornemmelser som kravler omkring i mitt indre verdensrom. 

 

Det er antagelig standarmåten å uttrykke seg på når folk støter på noen som ikke lenger har en sikker status innenfor den normale virkeligheten. Folk jeg møter nå om dagen trenger  noe å si når vi møtes. Noe må de komme med mens de seiler videre rundt om kring i sitt  endeløse livshav for fulle seil. Jeg sitter her mutters i ro, havarert i en halvtrutnet trebåt uten årer.

throw-_a_drowning_man_a_brick_by_futureofthebookHva faen skal jeg si?;

Et vagt ubehag griper meg i mageregionen. En fandenivoldsk mottanke farer gjennom hodet mitt. Jeg sier allikevel ingenting, jeg nøler med å svare. Trenger jeg å svare? Det er det det handler om. Jævla falskspillere. Man later hele tiden som om verden fungerer. Som om alt er i orden mellom oss. Som om vi alle er med på samme lag.

Det er vi ikke. Det er det ikke. Ingenting er i orden. Jeg har gått over til de dødende, mens de er spill levende. Vi hverken forstår eller tåler hverandre. Vi har ikke lenger noe felleskap. Om vi hadde orket eller sett et poeng med å iverksette noe slikt, hadde vi pakket ut skytevåpen og andre drapsredskaper og begått massemord på hverandre. Nådeløs nedslaktning. Verden er gått av hengslene for lenge siden, resten er et forbannet løgnaktig scenespill. The show must go on.

Jeg kniper munnen innbitt sammen. Ikke et ord kommer ut. Selv om de fleste misforstår saken så innebærer talefrihet heldigvis også at man kan holde kjeft. Jeg trenger rett og slett ikke svare. Det sosiale livet åpner opp for slike ting. Særlig når man har falt ut av det.

Modern-MasculinityFolk har sikkert god grunn til å bekymre seg. Det er lett å se at noe er annerledes, forverret; selv et kjapt sideblikk er tilstrekkelig. De mørke ringene og tiltakende rynkene rundt øynene mine er helt klart ikke filosofiske spor. Alle aner at noe annet er i ferd med å ta over hos meg. Noe alvorlig og merkelig må ha skjedd med min person. En slags svekkelse eller forflatning av mitt gamle vitale jeg.

 

Folk spør meg i forbifarten. Helt sikkert i vennlighetens navn; de spør meg om hva som har hendt meg de siste årene. Hva som har inntruffet på min vei. Noen få stanser til og med opp, de legger opp til en ordentlig prat. De fleste gjør forstålig nok ikke det; de haster videre og simulerer iherdig at de har de ekstra travelt eller har en viktig avtale. Jeg opplever meg som en tigger eller uteligger, sittende med et tomt pappkrus foran seg på fortauet med den magre livsslitte ryggen opp mot en kald og hard murvegg.

427167_4362328893298_374643405_nJeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik. Hvorfor jeg føler meg så satt tilside og utenfor.

Det er ingen grunn til det, er det? Kanske andre har det slik, av og til? Det er naturlig? Alle mennsker er på sitt eget vis outsidere, har sosiologene funnet ut. Mer eller mindre. Eller har det noe med meg å gjøre? Kanskje fordi det jeg representerer ikke har noen naturlig eller ekte plass i det hastige livet til normale og opptatte mennesker. Jeg er en barbar i en sivilisert verden, jeg har glemt å snakke det innfødte språket.

Noen få ser ut som om de anstrenger seg litt mer eller bryr seg litt mer og setter seg ned med meg for en litt flau samtale over en kopp kaffe. Jeg forstår godt hva som foregår; folk har i lang tid sett lite til meg, mindre enn forventet. Riktignok prøver jeg aktivt å unngå å ha noe med folk å gjøre. Flaut eller ikke flaut; det tiltaler meg at noen ‘der ute’ viser interesse eller kanskje heller er elementært høflige. Slike høflige spørsmål setter faktisk fart i tankene mine, gir dem retning:

- Hva skal jeg svare?

imagesOfte blir jeg stille en liten stund.

Jeg tenker meg to ganger om. Tankegangen min er treg. Jeg har lest et sted om forskningsresultater som viser at kjemisk kastrering og hormonbehandling og annen blokkering av mannlige hormoner i tillegg til den kroppslige metamorfosen har varig ugunstige nevrokognitive virkninger. Det er nærliggende å tenke at her ligger forklaringen på at taznkene lett går i surr og at jeg tenker så tregt. Noen ganger går tankene mine så langsomt at folk ikke gidder vente på svaret. Jeg nøler og gjør et tappert forsøk å tenke ut noe vettug som kan klare opp i den tykke og klebrige nevroinduserte tankeskodden i hodet mitt. Samtidig ser jeg i øyekroken at tiden som er satt av løper fra meg. De travle interlokutørene mumler noen billige høfligheter før går de haster videre langs dagens bane. Det gjør jo saken enklere på et vis. Jeg slipper å tenke ferdig. Jeg puster lettet ut mens jeg kikker på ryggen som fjerner seg.

igiugphpihJeg er heller ikke sikker på hva jeg skal svare. Det finnes lettvinte og mer kompliserte svar. Samtidig står jeg i en ganske spesiell situasjon om jeg skal svare korrekt på spørsmålet. Jeg er en av de heldig eller uheldig utvalgte som har fått anledning til undergå en type lidelse som jeg aldri hadde hørt om og som knapt er omtalt i litteraturen før meg. Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke er helt riktig selv om det høres ganske flott ut. Mens jeg har vært opptatt med å utarbeide denne innfløkte beretningen om min beskjedne lidelseshistorie oppdaget jeg at det finnes noen obskure forfattere som har fortalt om og kanskje gjennomlevd lignende eller i allefall nært beslektete lidelser. Det gjør forsåvidt ikke noe; det er en fordel å kunne støtte seg på andres beskrivelser.

escherDet gikk umerkelig for seg. Det som rammet meg.  

Jeg vet ikke engang om det er riktig å si det på denne måten.De dramatiske tingene som vederfarer oss i livet inntreffer på en snikende måte. Dramatikken ligger ikke i det åpenbare, men mer det de gjør med oss i det stille, de inngrepene de foretar i livet vårt. De lister seg inn på oss. Inn i livet vårt. Vi vet ikke engang at de er der eller når de er der. Vi blir inntatt som av bittesmå imaginære mikroorganismer. Lenge gjør de lite av seg, når de tar til å gjøre seg gjeldende skjer det stillferdig etter livets egne lover, i livets egen rytme, med livets egne proporsjoner.
Alt er som det skal være. Uten at det er det. Døgnhjulet har de vanlige 24 timene som ruller rundt nesten av seg selv og distribuerer våre stort sett fastsatte doser av lykke og ulykke. Verden seiler forbi som et spøkelsesskip i skodde utenfor vinduene mine, bemannet med Merkel og Obama og Sarkozy og Erna og Jensen som overtok etter Hagen.

Men tilstanden har kommet for å bli.
398522_3262178270220_1000393883_nDet utspiller seg uendelig langsomt. Gjennom ørsmå mikroskopiske forandringer fra dag til dag, uke til uke. For offeret eller verten som man kaller han eller henne ved infeksjoner  og andre parasittangrep –  i dette tilfellet er det meg det er snakk om, men en annen gang er det deg, selv om du ganske sikkert innbiller deg at din plass i oppmerksomhetens sollys er vunnet en gang for alle; glem nå ikke at vi alle kommer fra  mørke og kulde og intethet og at vi skal returnere dit en gang –  er det nesten ikke mulig å merke at noe usedvanlig foregår. Kanskje merkes et udefinert lite ubehag eller en stråling et eller annet sted i kroppen. Eller at søvnen gradvis blir dårligere og mer urolig, at man ikke husker like godt som før. At angsten og monstrene i våketimen midt på natten er vonde å holde ut fordi den virker uendelig lang eller at kanskje heller at tiden har stoppet. Folk man treffer på om dagene midt i all denne høfligheten og vennligheten vi strever så hardt for å omgi oss med virker fremmede og nesten uhyggelige. En orker mindre og  mindre å gå opp til postkassestativet oppe i svingen. Oppringinger forblir ubesvarte. Stadig flere ting forblir ugjort.

426924_3165342809394_1555784756_nAlle slike ting er uklare og flertydige. De forvirrer mer enn de klargjør. Offeret – altså tilfeldigvis jeg i dette tilfellet –  er ofte like langt. Når man merker så mye at man begynner å tenke at noe er på gang, da forandrer bevisstheten selve situasjonen og gjør at forandringene enten forsvinner som dugg for solen eller blir oppfattet på en overdrevet måte. Man tror ikke lenger at noe er galt når det virker så overdrevet. Normale folk kan ikke tillate seg å være så paranoide. Av og til må man faktisk være unormal og vel så det for å henge med i det som foregår. Dermed forsinkes prosessen, som en sinke blir man gående omkring, blind eller dum.
For å kunne oppdage prosessen – og til slutt oppdager man den i all dens paradoksale gru  -  må man omstille og finstille bevisstheten og oppmerksomheten. Man må komme inn i en annen tidsmodus, man må vende seg bort fra det ytre og tilsynelatende som til vanlig fanger oppmerksomheten og mot det indre og underliggende. Det tar tid å få dette til. Før eller senere er man der.
Noe mørkt og kaldt og og hardt og nådeløst som alltid finnes i verden der ute og blant oss fant fram til meg og grep fatt i meg med krokete klofingre. Tok tak i sjelen min eller livet mitt og begynte med mikroskopiske intervensjoner å fordreie det, det holdt meg umerkelig fast og deretter stadig fastere; dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Det gikk til og med hele lange år, enten du tror det eller ikke, at slike ting som ingen andre ser eller skjønner bare varer og varer og at et tilsynelatende oppegående menneske som jeg gradvis faller sammen, blir helt hjelpeløs og slått til jorden, ikke lenger vet hverken ut eller inn. Hvorledes kan det skje? Kanskje fordi en selv mest av alt er en slags medsammensvoren i det som en rammes av. Det føles slik, at det er slik det må være.

Hvordan kunne det ellers skje? At jeg er med på det, uten å vite hvorledes jeg medvirker.

Hvem vet eller forstår slike ting?

negative_self_talkmmAntagelig de grådige og forslukne psykologene som alltid skal formulere folks problemer slik at det ser ut som om de eier dem. Mens de når alt kommer til stykket er profesjonelt skolert i å gi faen. I deres endeløse arroganse finnes det ikke lenger dype personlige mysterier, bare psykofaglige problemstillinger.

Hvem andre? I allefall ikke disse forkrøplete skikkelsene som kalles psykiatere; de er kanskje gode nok psykiatere hva nå det måtte bety, men mens de oppfører seg som en er de alle som en eller bortimot det håpløst dårlige psykologer. Dermed er de et dobbelt problem for slike som meg. Jeg har faktisk aldri hatt gleden av å møte en psykiater som var en sann psykolog. Ikke en eneste en av dem. Det å være psykiater fører med seg to lugubre ting, først en overdrevet selvsikkerhet og dernest en slags menneskelig eller eksistensiell glemsel slik at  man ikke lenger mestrer dette med jeg-du-og-livet.

Psykologene er i sin stillferdige fasong selvsikre og på hugget, de har den rette korrekte og balanserte kunnskapen og vil ha et ord med i laget hele tiden, Dvs. bare dersom de ikke forfaller til den sedvanlige ultraoppdragerske og summariske metoden som folk møtes med over hele linjen i dag. Det kan virke som om alle som skal assistere andre mennesker tror de er nødt til å opptre som en slags ultravoksne skikkelser. Psykologi og og psykiatri blir mer og mer en slags fordekt voksenopplæring. Gud forbarme seg over disse misforståtte universaloppdragerne.

Genuine psykologer – det finnes fortsatt noen ytters få slike - er ikke slik. De lodder dypere. De lar seg ikke friste til snarveier som ikke fungerer. Psykologer lar ingenting gå seg forbi. De sitter der godt konsentrerte på sine bortgjemte kontorer med døren litt på gløtt mot korridoren foran sine dataskjermer på DIPS og holder på med sine tettskrevne journaler og arkiver og timelister over folk som er ute å kjøre. De vil i alle fall ha en velbegrunnet mening eller mer enn bare god forklaring om det om en slapp dem til eller tilkalte dem, det er jeg helt sikker på. De vet jo alltid det som er mest kompatibelt med tidsånden. For dem er sannheten ganske enkelt, det som fungerer for dem er nødvendigvis sant fordi det er det beste på markedet.

Men i denne saken min fikk de ingen henvisning, de ble aldri spurt. Forståelig nok, ingen fant på å henvise meg siden jeg selv er psykolog –  og selv liker jeg dårlig psykologer og deres meninger om alt som har med mennesker å gjøre selv om jeg vet så altfor godt hvor gode de er.

santiago-caruso3Jeg er altså heldig som unnslipper.

Helt uavhengig av psykologene og deres eventuelle ufeilbarligheter og skråsikre oppfatninger gikk det hele tiden nedover og ad undas med meg. Jeg kjente det etter et stund som om et sterkt sug tok tak i meg, en slags understrøm, dro meg inn i en nedovergående spiral. Jeg ble sendt langsomt svevende rundt i det som først virket som en slags stor vid sirkel; en ondartet sirkel måtte det være for alt som skjedde var først litt jævlig og deretter ble det hele tiden jævligere. Etterhvert så jeg at det gikk nedover også, alt dreide seg nedover og nedover. Da skjønte jeg naturligvis at det var en nedovergående spiral, for tingene kom hele tiden tilbake bare fra en litt annen vinkel, jeg så dem mer og mer fra undersiden, de gjentok seg slik de gjør det i den normale verden, men alltid på et stadig lavere nivå, stadig lenger og lenger nedover i tilværelsen. Tingene selv forandret seg også, jeg møtte ting som hører til i mørket, i dypet, på utsiden, i nederlagets landskaper. Ting som er støtt ut av den lyse velsmurte tilværelsen som normale mennesker befinner seg i i våre forskjønnete og godt vedlikeholdte levedager.

Samtidig som jeg forsøkte å holde fasaden, og det ble stadig mer krevende, havnet jeg altså mer og mer i et slags mørkere underverden; en dyp sjakt eller hule, et hulrom langt nede og fjernt bortenfor folk; det føltes i alle fall slik. I mitt eget dyp, vel og merke. Det finnes ingen andre dyp på dette området, selv om andre områder kan ha sine egne slags dyp.

 
 

- Du leser, du følger med, det forstår jeg. Men du stusser nok, det fornemmer jeg; du stusser:

- Hva er det egentlig han snakker om?

- Hva holder han på med, hva er poenget?

- Kjære deg, du stusser og det med god grunn! Hvordan skulle du nå kunne forstå det allerede på dette tidspunktet? Det er mange ting man bare kan forstå dersom man er villig til å bruke tilstrekkelig tid til å sette seg inn i dem. Slik er det i denne saken også.

La meg bare fortsette, du får forsøke å henge med om du har ork og tid og medfølelse.

1_123125_2093564_2208788_2213739_090317_sci_narcissism2tnFolk som deg, dvs. folk som fremdeles fungerer normalt har så nok med alt sitt, alle disse velkomponerte skikkelsene jeg omgies av og som er så funksjonelle og oppegående – Ragnar og Øystein og Valla og Siri og Antonio og Mette og Ivar og Svein og Svein Ove  og Roland og Anne Ma og Ingunn og Unni; hva de og dere nå enn heter alle sammen, hva dere har av tilfeldige kallenavn og personnumre på utsiden slik at dere kan påkalles av myndighetene når det er nødvendig. Selv om dere alle nok lider av alle slgs kjente og ukjente fortvilelser i det stille så fremstår dere som normale og sterke og synlige og tror at det er slik det er og kommer til å være. Sant nok; dere er alle fulle til randen av egne liv og egne små sugende dyp som egentlig er ganske ufarlige så lenge de holder seg i ro og ikke oppfører seg som en slags snikende omseggripende prosess.

 Vi legger sant å si ikke særlig merke til hva som virkelig skjer i det stille med andre folk rundt oss, så lenge robotene får holde på i sine faste mønstre ser de bare det de er definert til å se. Men det jeg snakker om her er dere døve og blinde og uvitende om; kanskje bortsett fra et lite snev av uro et sted der inne.

 I begynnelsen merket ikke jeg heller så mye til det som hadde rammet meg selv. 

 jay-painting-6-person-walkingJeg gikk der i mitt eget liv, ante fred og ingen fare. Først lot jeg det bare skje selv om det nok ikke hørte med til mitt ordinære liv. Nøt det til og med en tid fordi det føltes som om noe interessant var på gang i et ellers ganske stillestående og repeterende og utlevd liv. Jeg skulle antagelig ha reagert og tatt affære, men jeg var veik og lot ting passere; og til slutt ble resultatet som det ble.

Nå har det inntruffet. Nå kjennes det bunnløst jævlig ut, det har gått helt nedenom og hjem med meg. Uten at noen kan se det, merke det. I det ytre ser jeg nok fremdeles ganske normal og uberørt ut. Det har stått på en stund nå, altfor lenge. Det blir bare verre og verre, tross noen mindre oppturer, noen kortere lysglimt. Jeg er nå hinsides enhver følelse av vanlighet og normalitet, av det som regnes for å være normal tilværelse, normalt følelsesliv. Det kjennes som om jeg bare fortsetter å gli ut av og bort fra det hele, sirklende langsomt innover og nedover. Alt jeg hadde av virkelig liv er fjernt der ute et sted, høyt der oppe. Som et abortert og bortkastet foster virrer jeg omkring her nede i mitt eget villniss, et kratt av sønderrevne og ødelagte følelser.

Vet du egentlig hva en ødelagt følelse er?, hvordan det føles å gå rundt med ødelagte følelser?

Jeg vet det, alt jeg har er ødelagte følelser. Jjeg strekker oppgitt to bedende hender opp mot himmelens blå lys i håp om å bli hentet hjem, kurert, løftet ut og opp fra dette elendige hullet som er meg selv.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nJeg ber deg, når du leser dette. Gå for en gangs skyld varsomt fram, forsiktig og lett på fot. Tenk deg nøye om mens du leser. Forsøk å få med deg hva jeg ønsker å fortelle. Det er ikke lett, jeg vet det. Bare anstreng deg litt. Det er ikke mer jeg ber deg om. Du vil bli godt betalt, belønningen vil komme fra ting inne i deg selv du enda ikke kjenner eller eier.

Sett utenfra virker det hele enkelt.

Alt er så såre enkelt i denne positive og optimistiske virkeligheten vår, der blir alt forklart og forstått, ingenting er uforståelig, mysterier finnes ikke, selv det jævligste og mest smertefulle er egentlig greitt og kan gjøres noe med, det har greie og rettlinjete forklaringer, alle går rundt og rundt i sine trygge livsbaner og forstår alt.

lenestolHva mer kan jeg si, sittende på det jeg antar er femte året her inne i mitt eget halvmørke? Det med antall år er ikke så nøye, tiden går i surr. Reisende på tilværelsens tredje klasse; omgitt av  våte og kalde skygger. Jeg aner ikke hva slags billet jeg løste for å bli plassert her. Brutt sammen til et værens nullpunkt, legemlig sunket ned i en utslitt lenestol. En slags eksistensiell rullestol for en eksistensiell invalid. Det finnes ingen tilpasninger i virkeligheten der ute som er laget for slike rullestoler. Etter å ha tilbrakt to-tre hendelsesløse år mer eller mindre kontinuerlig i denne posisjonen er endog personligheten min blitt preget, støpt i stolens statiske form. Som om den skulle være beslektet med et magisk flyvende teppe svever den ondskapsfulle stolen meg lenger og lenger inn i mitt halvveis påførte, halvveis selvregisserte forsvinningsnummer. Selv uskyldige gjenstander som en stakkars gammel lenestol er medsammensvoren i prosessen, de samarbeider med meg om den elendigheten som inntreffer, alle bidrar de til det samme resultatet.

Jeg selv har gitt opp å protestere, jeg har fått en slags håpløs forkjærlighet for denne makeløst innholdsløse måten å bruke tiden på; det er kanskje riktigere å si ikke bruke den. Ingenting foregår, ingenting hender. Alt er stille og stilnet, bortsett fra det jevne suset fra varmepumpen i det store rommet ved siden av, av og til håpefullt tafatt fuglekvitter utenfor husveggen på milde dager og duren fra noen få dårlig vedlikeholdte dieselbiler som passerer på nedsiden av huset.

Ellers; rungende stillhet.

Alt står stille. Livet er stoppet opp. Jeg har dannet meg min egen omvendte romkapsel med absolutt eksistensielt vakuum på innsiden. En stagnert bakevje, befridd fra handlinger og hendelser og informasjoner, jeg slipper å forholde meg til strømmen av stadig nye ting og folk hendelser, slik man ellers må der ute. Ute i selve virkeligheten tvinges man stadig til å slippe det man holder i hendene, det er ikke mulig å fastholde noe, hele tiden kommer nye ting og foreteelser som strømmer på og driver de gamle vekk. Plutselig er man ferdigutdannet, huset må males og pusses opp igjen, bilen har passert 250 000 km’er, så har man vært i jobb i 15 år eller mer, ungene begynner på skolen, ungene er voksne, ungen er ikke lenger barn og de skal på universitetet, man trener for maratonløping for å bremse aldringen.

m_54c65no004newFortiden har forandret seg under presset, den er som en enorm avfallshaug for alltid avlegse minner, livet går så fort at det er avlegs og musealt før man er ferdig med å leve det og har glemt det. Å leve er å gi seg over, miste det man har og har hatt, alt man er og har vært, for alt det som man en gang drømte om og ønsket seg blir hele tiden noe som allerede er drevet bort, tilbakelagt. Noe som var, som kunne og skulle leves med åpne øyne og hjerte og armer, som er gjort overflødig og avlegs som en stakkars barneskolebygning fra 50årene, en grønn folkevogn eller kasettspiller, alle disse tingene som ikke har rett til noe lenger i tilværelsen utover å minne oss på om hvor fort det går. At det går altfor fort.

På et tidspunkt går det opp for en, det demrer som en vag anelse eller slår en i bakken som en plutselig naken innsikt: Dette er ikke til å holde ut! Herregud, jeg vil ikke dette mere, forbarm deg, det må da gå an å slippe unna, jeg vil ikke bli ranet lenger, jeg nekter å miste det jeg holder i hendene mine, noen må kunne stoppe den uopphørlige strømmen!

375665640_fba35ac141I denne elendige lenestolen som er terminalt nedslitt av årelang passivitet, det er også en slags anvendelse, her står tiden stille, alt ligger bak meg, ingenting kommer til, jeg holder det tilbakelagte livet mitt i fast grep i hendene mine som et tungt kjede. En slags ransakelse av alle ting er mitt eneste tidsfordriv. Tett opp mot 100 % av lenestolene som ble laget det samme produksjonsåret er kassert for lengst; de sjelene og kroppene som av ulike grunner satt for mye i stolene har gått samme veien. Denne ene stolen gjør fremdeles nytte for seg, riktignok for en sertifisert nytteløst skapning. Med årene til hjelp slites ting ut bare ved at det sittes for mye i dem. Å sitte her fra tidlig morgen til sene nattetimer er en grunnleggende stemningstilstand for meg. En urstemning jeg har lært å hente fram i meg selv, jeg er blitt dreven i dette med rett og slett bare befinne meg akkurat der jeg for øyeblikket er, det kjennes som at jeg kan la tiden stoppe opp eller jeg bremser den ned. Jeg kjenner det tydelig at tikkingen fra tiden løper saktere, at stillheten vokser og omslutter meg. Man gjør bare nøyaktig det samme hver eneste morgen over litt tid, da løser følelsen av at tiden går seg opp, den er avhengig av at det inntreffer forandringer. Det er mulig at jeg sliter meg selv ut ved å sitte for mye på denne måten, forgjeves beskjeftiget med å stoppe tingenes strøm.

Vincent_Willem_van_Gogh_002Jeg er tilbake her inne i kroken av det gamle trehuset i Utvik. Jeg kan høre bilene passere på veien nedenfor, av og til noen lyse stemmer fra folk og barn som går forbi på veien nedenfor huset. Jeg befinner meg i biblioteket som jeg litt forfinet kaller dette mørke stuerommet, fullstendig uten dagslys. Fylt til randen av bokhyller og bøker. Tunge mørke gardiner som alltid er trukket for.

Hva skal jeg med dagslys?

Halvmørket gir meg en følelse av å sitte inne i eller nede i et dyp; den kastrerte hankatten min – om man kan bruke dette uttrykket om et felint vesen som i den grad er herre over og i sitt eget liv – sover sammenkrøket på det brunfargete Ukrainske saueskinnet i den andre lenestolen og trivst godt uten dagslys han også. Jeg merker at han er i dårlig form for tiden, et eller annet er det som plager han. Det er allerede utpå formiddagen, en kald og gråhvit forblåst vinterdag i slutten av januar måned. Verden er nesten fargeløs her nede ved fjorden slike dager, fargene forsvinner inn i seg selv når de må nøye seg med så lite lys. Det er mulig de fortsatt er der, bare man ser skikkelig etter. Man må egentlig sette farge på tingene selv.

cropped-421567_10200668088161516_1171379220_n.jpgDet nærmer seg et år siden jeg tok til med å sette sammen denne fortellingen.  

Jeg begynte som du vet i mars i fjor. Ingenting har tilsynelatende inntruffet. Alt er ved det samme. Året har samlet dager og snudd seg rundt en gang til. 2009 har blitt til 2010. Kaffekoppen min står fortsatt i bokhyllen. Alt er som før, allikevel er det ikke helt som før. Små endringer har greidd å presse seg inn i livet mitt. Sett utenfra er det snakk om umerkelige forandringer. Utenfra synes alt fremdeles som i fjor, ingen som hadde tatt seg til til å dukke opp her i huset hadde merket noen forskjell. Ingen dukker opp, så det er ikke noe problem, jeg er alene om å vite dette. For meg tikker en slags krympet og utsultet tid avgårde og griper grådig og hungrig inn her og der med de lange magre fingrene sine, bringer med seg hendelser, forskyvninger, omveltninger, skuffelser, oppmuntringer. Jeg har fått tak i en ny kaffekopp da den gamle fra Wroclaw lekket ut kaffe etter å ha falt ned i gulvet noen ganger.

Andre bøker står i de overfyllte bokhyllene som jeg er omgitt av. Av og til føles det som om hjernen min er altfor liten til å kunne håndtere alle disse tusener av bøker og det de inneholder.

Noen bøker har jeg like i nærheten.

Pessoabøker. Bøker om det muslimske andalusia eller spania. Av en eller annen grunn Madam Bovary. «Die Regierung des Selbst und der anderen». Foucalt. Sloterdijk. Agamben. Bataille. Cioran: “I know no other music than that of tears.”

Så noen kjærlighetsromaner. Til og med en oppdatert fagbok om kjærlighetspsykologi og kjærlighetsfysiologi. Philip Roths ujevne men vakre bok om om en eldre manns kjærlighet til en yngre kvinne, ‘The dying animal’. Jeg liker tittelen.

Den viktigste boken for tiden er av en eller annen grunn Stefan Zweigs ‘Verden av i går. En europeers erindringer’ fra det herrens år 1949, mitt fødeår. 100 år tidligere, på min fødselsdag julaften i 1849, ble den unge Fjodor D. satt på vognen som tok han til  ‘De dødes hus’ opp i kuldeødet etter at han dagen før gjennomlevde en simulert henrettelse til skrekk og advarsel. Han våknet til livet før han nådde de dødes hus. Det reddet han.

Jeg er på reise innover til mitt eget indre Sibir. Jeg har vært gjennom en imaginær henrettelse. Jeg skjønner ikke at folk ikke leser annet enn disse Samartinbøkene som forfølger en i bokhandlernes vindusutstillinger over hele verden, de samme bøkene overalt. Det føles som om en er har kommet til nøyaktig det samme stedet selv etter at en har flyktet tusenvis av kilometer med et billigfly. Sammen med sin 30-årige kone Lotte gjorde Stefan Zweig selvmord før krigen hadde funnet sin slutt. De ble funnet hånd i hånd i sengen etter å ha inntatt gift sammen. Denne tidlige europeeren og verdensborgeren hadde siden 1938 vært på rømmen fra Hitlertysklands halsende hunder og tilslutt funnet et slags hjem eller en slags endelig hjemløshet i Brasil. Det maktet han åpenbart ikke å leve videre med. ‘Tenk globalt, lev lokalt’ heter det omtrent i et moderne slagsord. Lev globalt og dø av det.

White_cubeEn liten snerten datamaskin står på hyllen under projektoren. Jeg har så å si i embets medfør sett noen kjærlighetsfilmer den siste tiden. I slutten av oktober fikk jeg det som jeg kjente var litt dårlige nyheter av kreftdoktoren min oppe på sykehuset  i Volda om de tingene som er på gang inne i kroppen min. Bildene på dataskjermen viste noen stygge svarte flekker oppe på lårkulen som ligner på Rorschachbildene som man bruker for å avdekke hemmelighetene i folks indre liv, sammen med en mulig fortynning av lårbenet nedover på venstre side, og en liten en kul som i og for seg er innenfor normalvariasjonen for slike fysiologiske ting og som vokser seg inn i blæren på venstre side. Noe i lymfene i buken. Og i levra.

Kurven for PSA-verdiene peker nok en gang illevarslende oppover og oppover, selv om slike kurver er litt for abstrakte til at man føler eller kjenner noe særlig. Han er en nøyaktig og presis fagmann, denne eldre garvete professoren.

Olbjørn Klepp som han heter er utsøkt vennlig og i et fabelaktig humør, han sier aldri hverken for meget eller for lite.

-  Jeg er redd for at du nok vil begynne å kjenne litt på økende smerter i det venstre låret ditt, etter å ha sett disse bildene, sier den hyggelige og saklige doktoren idet han avslutter konsultasjonen som jeg har på sykehuset oppe i Volda mot slutten av oktober 2009.

Han fikk fullstendig rett. Man kan nesten lure på hvorfor han sa det nettopp slik. Måten han sa det på satte i gang en kjede av hendelser som jeg skal berette om etterhvert.

13741_1264738495474_6651101_nI dagene etterpå merket jeg mer og mer gradvis tiltakende smerter i det jeg nå tenker på som mitt invaderte lårben. Av og til kjennes det varmt. Andre ganger er det bare som om det stråler ut en slags nummen verk nedover langs benet. Mange ganger kjenner jeg ingenting. Det er faktisk vanskeligere, da er det lett å innbille seg både det ene og det andre. Krevende sykdommer er mest av alt alvorlige innbildninger som man lager seg, lider av og kjemper med. Man kan antagelig dø av de mest alvorlige innbildningene. Denne merkelige kreften som befinner seg der inne i kroppen min og som ingen enda har sett men som antaes å være der har det åpenbart ikke travelt. Det er nesten som om den nyter å ta det med knusende ro, den vet så vel at den har tiden på sin side og at den en dag kommer til å gå av med seieren. Det er på en måte greitt å ha litt smerter eller verk, da vet man hvordan sakene forholder seg. Når jeg kjenner ingenting uroer det meg. Det er nesten verre, som en slags bakholdsangrep, en illevarslende stillhet. Som rundt et møtebord når ingen av de som er tilstede på et alvorlig møte finner på noe å si. Jeg har som han forutsa blitt mer og mer oppmerksom på det okkuperte lårbenet de siste månedene. Hva som er innbildninger og hva som er fysiologi, det vet jeg ikke selv om det er mitt lår. Det er et problem at lår som alle andre kroppslige ting også har en sjelelig side, det gjør at det er altfor lett å innbille seg ting selv om noe så lite personlig. Når sjelen kommer inn i bildet kommer en aldri unna innbildninger.

25567_1374485239074_1140096289_31152239_4662199_n31Noen dager etter det informative samværet med kreftdoktoren om sannsynlig eller mulig fortsatt aktiv kreftsykdom i mitt sårbare legeme går jeg ned for telling. Jeg stuper, livet mitt floker seg inn i seg selv til en fastlåst knute, det blir liksom stående på kanten og nøle i uvisshet, det aner ikke hvorledes det skal eller kan eller vil fortsette. Ingen veier eller retninger fører videre, alle stopper opp på det samme stedet, en slags omvendt triumbue. Jeg er nede, men ved full bevissthet, jeg velger å ta telling for å vinne tid til å komme meg til hektene igjen.

Etter en kort betenkningstid bestemmer jeg meg for å foreta meg noe drastisk, gjøre et grep som ivrige politikerne sier antagelig for å fremstå som mer handlingsorienterte enn de faktisk er fordi de sjelden vet hva de skal eller bør gjøre. Slik er det med meg også;  jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og sier heller ingenting om å ta et grep; jeg reiser meg bare brått opp og forlater lenestolen for å finne en annen og bedre måte å forsvinne på enn inn i dypet av dette huset.

Du aner selvsagt ikke hva som nå kommer til å hende. Hva jeg har bestemt meg for. Av og til husker jeg det som er avgjørende for oss alle, at livsveien alltid ligger der åpen for den som ønsker å vandre et sted.

387444_2810682743114_547636249_nAkkurat nå passer det å forklare deg mer om denne underlige prosessen som jeg har vært rammet av i disse årene, og som jeg fortsatt henger fast i. Disse sinte kreftcellene spiller faktisk betraktet som kroppslig sykdom en underordnet rolle i fortellingen, husk det! Men av en merkverdig grunn føles det mer som om kreftcellene samler seg og opptrer som en slags medforfatter, at kreftprosessen har en finger med i spillet under selve skrivingen min. Kreftprosessen er en slags medforfatter og skriver disse setningene sammen med meg, samtidig som den gjør det den er til for å gjøre inne i og med kroppen min.