Verdikampen for ‘psyken’: Om det påtrengende behovet for å ‘avmedikalisere’ tankegang og praksiser i moderne norsk psykiatri

10940424_10205801916824024_7444719294364589217_n

Krise og nødssituasjon i det norske mentalhelsesysstemet

Det moderne norske psykiatriske behandlingssystemet er i en krisetilstand. Helt ute av lodd. Når systemet kommer ut av lodd, hvordan står det ikke da til med pasientene, ansatte, pårørende? Kan en greie å orientere seg i et st system basert på bedrag, løgner, juksing, nedbryting av folks personlighet og svekkelse av folks helsetilstand, stagnasjon.

Det må da gå an å få skikk på tingene?

Finnes det ingen ledelse?

Ledelse, det er det verste!

Det finnes ingen reell ledelse i dette systemet. Det som fungerer dårligst i psykiatrien er antagelig ledelsesprosessen, helt opp til topps, det er inkompetanse satt i system. Et inkompetent system som ikke kan bli synliggjort som følge av egne interne tildekkende kommunikasjonsprosesser.

Motsetningene i systemet låser det fast; de gjør det ubevegelig. Ting er blitt nesten uhyggelig kompliserte å forbedre; det som en mener representerer forbedring mener andre er tilbakeslag.

Det legges ned stor innsats for å frembringe ‘kostnadseffektive pasienter’, og andre slags betegnelser som skal indikere at ting kan gjøres mer effektive og bedre. Velsmurte pasienter som lar seg behandle i forutsigbare pakkeforløp, slik at behandlingene forløper på ordnete måter. Pasientenes egne avgjørende avgjørelser og valg om helseveier og løsninger, som bør og må utgjøre et avgjørende innslag i behandlingsforløpene, blir skrudd ned til ingenting.

Dette kan vanskelig kombineres med vektlegging av individualisiert behandling, slik slagordene sa bare for litt tid tilbake. Individer trenger naturligvis individualisert behandling, er det noen som lurer på dette? Jeg vil da ikke behandles på grunnlag av andre premisser enn; mine egne, fagligpykiatriske og menneskelige. Mi psykiske helse handler om meg, ikke om noe annet: På dette punktet må pasientene og de nærmeste ha det avgjørende ord med i laget gjennom hele løpet.

Pakkeforløp er derimot ofte mer å overkjøre folks behandlingsbehov, som kan være varierende og mangeartede. Man kan knapt individualisere behandlingen uten at pasientene kommer til ordet sammen med pårørende. Det er ikke mulig.

Når det gjelder alvorligere psykiatriske eller somatiske lidelser hersker et organisert kaos. Mange pasienter befinner seg i en ‘strukturalisert sammenbruddsituasjon’ (Bollas). De må leve med en slags ødelagte eller knuste kropper og selv. En slags permanent feilbehandling i behandlingssystemet blir strukturalsiert til vedvarende istykkerslåtter tilstander som kanskje ‘fungerer i systemet’, som det er vanskelig å rette opp senere og som samles opp til en voksende populasjon av pasienter med behandlingsbehov som ikke kan løses lenger.

Heldigvis skjønner de fleste av oss ikke hva som foregår og hvor godt eller dårlig det er teknisk sett. God behandling er ikke det samme som ‘gode resultater’, det handler også om at ting fungerer slik pasienter og faktisk personalet også finner er riktig og bra for pasienten. Mange ganger vet man ikke engang hva som er god behandling for en gitt pasient. «Dette fungerer’ for oss», sier pasient og pårørende og virker tilfreds med det aktuelle opplegget. Resultater vurdert fra toppnivået derimot kan sitte langt inne, uten at behandlingen derfor kan sies å bli dårlig. Jeg får for tiden god kreftbehandling ut fra det jeg selv makter å forstå, selv om resulatene ikke er noe å snakke om. Skal jeg lukke munnen, eller kan jeg bli hørt?

En amerikareise til et spesialisert tilbud kunne kanskje gjøre noe for meg, men ut fra resultatene kan ikke dette hevdes sikkert. Kanskje er det bare slik at god behandling i mitt tilfelle er å roe ned sammen med en forsiktig gjennomført evaluering underveis mens prosessen pågår på en stabil måte.

På systemnivå gjøres lite eller ingenting for å forbedre situasjonen. Det holder ikke, selv om behandlingen ellers for så vidt virker god nok. Det er behov for informasjon og ‘god-nok-behandling’ fra ledelsen side slik at folk erkjenner den fakiske brukbare situajonen de er i. Samtidig pågår det også spennende mer avgrenset reformarbeid som på ugunstige måter preges av stagnasjonen i det større systemet og en ledelse av prosessene som knapt holder mål.

Det er behov for en fortløpende målrettet ‘verdikamp’ i og for systemet

som kan vende om på en rekke avgjørende forhold innenfor det psykiatriske helsesystemet; det er slike ting som går på forholdet mellom toppledelse-utøvere, biomedisin-den sosiale relasjonelle psyken, formell diagnostisering-kartlegging av funksjons/livssituajon, osv.. Et enkelt nøkkelpunkt for å vende situasjonen og støtte opp under positive forandringer i psykiatrien er

kamp for psyken og mot pilletrilling’.

Det er heldigvis mange, både innenfor og utenfor systemet, som erkjenner at dette er en ganske treffende oppsummering av situasjonen. Og at det har den vært det en lang stund.

Ting kan forandres. Ingenting står stille, heller ikke i norsk psykiatri – selv om det ofte kan se slik ut. For at velbegrunnet kritikk skal kunne omsettes i fungerende forbedringer kreves det at at den kan mobilisere krefter og ressurser over tid; dette har i liten grad vært tilfelle både i norsk og internasjonal psykiatri: den irske sosialpsykiateren Bradley Lewis oppsummerer i en bok fra  2002:

«Psykiatrien har vært langsom til å lære av sine feil. Både den
medisinske profesjon, lovgivere, og publikum ser ut til å
har glemt at de fleste medikamenter som brukes i behandling
av psykiske plager i løpet av de siste hundre årene har
vært enten farlige, vanedannende, eller ineffektive.» (Bradley E. Lewis, 2002)

Tegn og ting tyder på at situasjonen kan endre seg raskt fordi såpass mange pårørende, pasienter og involverte fagfolk og administratorer innenfor systemet og dets nabosystemer innser at man kan ikke la krisetilstanden fortsette ut i det uendelige uten man foretar seg noe fornuftig for å få i gang påkrevde forandringer. Det pågående reformarbeid, med ny vektlegging av samarbeid mellom spesialistsystem og lokalesamfunnssystemer, biomedisinsk psykiatri og fysisk aktivisering, sosiale relasjoner, kan også virke positivt. Etterhvert foreligger det omfattende dokumentasjon og rapporteringer som klarere påviser hvor tingene bør endres for at forholdene for pasienter og ansatte skal bli bedre.

En skal heller ikke undervurdere ‘bremsene’ i systemet, som er gode og veletablerte. Endring av tunge systemer kan sitte langt inne. Historien visere at det ofte er forstørrende mediabegivenheter som setter dagsordenen og kan få i gang positive endringer i et stort offentlig system. Etter Breivik-skandalen med farsemessig diagostisering av en terrorpasient som fikk mer enn 10 diagnoser av psykiatrisystemet, kunne man forvente at noe ble satt i gang for å belyse en skadaløs situasjon. Lite eller ingenting skjedde på dette punktet. Med en såpass klar situasjon vil det være merkelig om det mentalhelsesystemet ikke foretar seg noe for å sikre at slike ting ikke kan hende i tiden fremover, med mere ‘normale’ pasienter i mer ‘normale’ faglige situasjoner.

lunette

Pasientene og pårørende: En Nødsituajsjon

For pasienter og pårørende er situasjonen enda verre og mer enn en krisetilstand. For mange handler det om en vedvarende nødsituasjon. Egentlig er det her tampen brenner – selv om ingen nok sitter på de faglige eller organisatoriske kodene og nøklene som kan løse opp en fastlåst tilstand og åpne opp for radikale forbedringer eller løsninger. Selve elendigheten er såpass uttalt og ikke minst evnen til å sette gjennom selv små positive reformer på ledelsesplanet er helt minimal slik systemet nå fungerer. Pasientene og pårørende merker nok lettest skadevirkningene når systemet begynner å fungere såpass dårlig. Men også ledelse og aministrasjon går heller ikke klar, noe får de med seg – men det sitter ofte langt inne. Systemet er bygd opp på en måte og ledelsen satt sammen slik at det ser ut for at de endringene som fremkommer faktisk bare fortsetter å forverre situasjonen, fordi endringer og innsparinger rammer de få tingene og tiltakene som ofte faktisk bedrer tilstanden og holder den noenlunde levelig for mange pasienter og deres pårørende rundt omkring i institusjonene.

Forholdene er selvsagt ulike på ulike steder og i miljøer rundt om i landet. Noen klinikker kan nok greie å rette opp organsiatoriske, praktiske og faglige skjevheter her og der, men knapt i noen systemisk forstand. Mange gode fagfolk ser som pasienten, pårørende og utenforstående hvor ille situasjonen har blitt og forsøker etter beste faglige og menneskelige evne å motvirke at pasientene rammes og skades for sterkt av psykiatriens tilstand. Men krisen fortsetter og pasientens nødstilstand likeens. Etterhvert foreligger det heldigvis god dokumentasjon av noen viktige sider ved situasjonen i psykiatrien. Dette vil antagelig gjøre det lettere å få i gang nødvendige endringer.
Den-psykiatriske-epidemi

I Norge, som i de fleste vestlig-moderne land, er fagmiljøene i våre dager i stor grad i grepet på industrialiserte psykofarmakologiske kommersielle selskaper og deres mange halvblinde og noen seende og velvillige håndtlangere innenfor psykiatrifaget. Robert Whitakers veldokumenterte bok om ‘Den psykiatriske epidemien‘ demonstrerer tydelig nok at situasjonen i psykiatrien er en samfunnsmessig frembrakt tilstand over de siste 30-40 årene, i ulik takt i de vestlige samfunnene.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å påvise slike forhold. Det må også pekes på mekanismene som formidler sammenhengene inn mot arbeidet med den enkelte pasienten. I det norske fagmiljlet har vi et skremmende antall endimensjonaliserte ‘amerikaniserte’ medløpere som gjør sine gode karrierer og enda bedre inntekter på dagens situasjon i psykiatrisystemet, delvis på bekostning av livsmulighetene og den langsiktig mentale helsesituasjonen til pasientene og deres pårørende. Det er viktig at man arbeider med å få i gang bedringer i systemet ut fra at det er snakk om en ‘verdikamp’ der disse fagfolkene og fagmiljøene betraktes som verdibærere og verdiformidler som står for helt andre synsmåter på hva meneskers psykiske plager beror på og hvordan de kan avhjelpes på best mulig måte. Disse fagfolkene foretar seg absolutt ingenting reellt for å bedre systemts fungering, utover å fungere som arrogante og oppblåste bremser for eventuelle forbedringer. De har tilsynelatende vitenskapen og forskningen på sine side – hva kan man da stille opp med for å sette dem til veggs og minske deres innflytelse i det daglige arbeidet med pasientene?

9788279353652_product_fullDet forverrer situasjonen ytterligere at psykiatrisystemet etterhvert har utviklet et tett og trykkende samarbeid med NAV/førstelinelegene, som knapt løfter en finger eller et hode for å finne ut av pasientenes reelle elendighet eller forsøke å bremse opp en ensidig fagpsykiatrisk tilnærming til den.

Psykiatriens medløpende fagfolk støtter seg i faglig sammenheng på et tilsynelatende avansert diagnostisk-faglig system som det fra utsiden er yderst vanskelig å se gjennom. Men – ro bare ned;  bli for alle del ikke imponert. Tingene er på langt nær slik det ser ut, det er gale nok sett fra utsiden – men på innsiden er alt enda verre. Dagens diagnosesystem og dets tilhørende praktisering er en ren og skjær farseforestilling, ikke minst sett fra innsiden slik man selv gjør det som fagperson. For meg er det nesten merkelig adsm-5t fagfolkene har latt dette utvikle seg og komme dit det har i dag uten at enda flere innser at det må slåes alarm. Og faktisk gjør det. I virkeligheten fremstår dette diagnostiske systemet som mye mer imponerende enn det er (med opp mot 350 ulike diagnoser) – de fleste av de aktørene som arbeider ut fra det finner det såpass komplisert og stort at det egentlig er bortimot umulig å få fullgod oversikt i en travel behandlingshverdag.
Derfor prakiseres det på mye enklere og mer primitive måter enn opprinnelig tenkt, men det er i virkeligheten noe som er uunngåelig. Ingen har hode til å henge med i en haug med etterhert halvtullete diagnostiske differensieringer som er uten praktisk betyning annet enn at de bare roter pasientene inn i en vanvittig diagosetåke der de går rundt og tror at de har den eller den psykiatriske lidelsen. Ofte flere av slaget. Dette er ille for pasientene, som utover de opplevde plagene sine også føler at de trenger en bekreftende diagnose eller fler på sine plager. I dagens situasjon blir prosessen en livsfelle, opplevde plager pluss falske og usikre diagnoser gjør situasjonen verre når det gjelder å få best mulig orden på et vanskelig liv.

igiugphpihDe fleste pasientene (som terror- Breivik) får etter hvert en serie slike lidelser, som følge av at tiden går og som følge av møtene med stadig nye psykiatriske entusiastiske medløpere. Noen har over 5, gjerne 10 og i noen tilfeller opptil 20 diagnoser i serie. Ofte koblet sammen med dårlig gjennomtenkt serieforbruk av tunge medikamenter som har løpt over tiår. Det finnes nok av eksempler på at dersom slik seriepsykiatrisk arbeid stoppes, av ulike grunner, kan både medisineringen og diagnosene reduseres og faktisk i noen tilfeller fullstendig fjernes. Uten at pasienten lider nød. Det som er forbløffende er også at psykiatriens fagfolk ikke tar opp slike saker for å konfrontere systemet med dets egen feilfungering: (Jeg sitter på mer enn nok gode eksempler, for mange slags bruk – bare ta kontakt.)

En amerikansk fagpsykiater oppsummerer nylig tilstanden på følgende vis:

‘Videre, det er min observasjon at når hjelpesøkende mennesker aksepterer en biomedisinsk diagnose, slik de synes å ha lett for å gjøre, blir de enda mer sårbare, jeg mener for  bli utnyttet, og at denne tilstanden har blitt det åpenbare målet for den psykotrope farmasøytiske industrien. For å si det tydeligere, ved å godta en stor grad av kulturelt konstruerte mentalhelsediagnoser, basert på en biomedisinsk type vurdering av den menneskelige tilstand, utmålte ut av utøvere ofte på kant med hverandre innenfor samme hjelpende institusjoner, blir psykisk sårbare mennesker viklet inn i en kryssild av konsepter som i hovedsak forvirrer og passiviserer dem. Denne situasjonen ser ut til å gå fra et sett av forestillinger som inkluderer en slags blind tro på utøvere som er på linje med biomedisin, som ideen om at alle dysforiske tilstander er sykdommer i hjernen, og at medisiner kan kurere negative følelser om livet. Hjelpsøkende mennesker er enkle mål for en bransje som utnytter at de er beredte til å stole på antatte eksperter. ‘

Resultatet av at systemet ikke greier å leve opp til sine egne diagnostiske prinsipper er at det i enda verre grad enn tenkt viser sine svakheter i møtet med intentanende pasienter som tror de får høykvalitets tjenester av psykiateren mens de i virkeligheten avspises med diagnostisk og behandlingsmessig venstrehåndsarbeid og ofte tilfeldig slurv. Stadig dukker nye medløperpsykiatere opp hos pasienten og kommer trekkende med videreutvikling av allerede etablert vilfarelser – slik vi så det til fulle demonstrert i Breiviksaken – det er sjelden en og den samme fagperson som følger opp en pasientsak over lengre tid.

Der jeg har jobbet de siste årene er det i virkeligheten og når sannheten skal sies ingen stabil pasientoppfølging lagt opp til i systemet. Medløperpsykiaterne leser knapt journalene, man gjør det ikke lenger fordi det har blitt umulig å henge med i dokumentasjonene samt at alle innser at det knapt spiller noen rolle for pasientbehandlingen selv. Pasiene har ingen reell innsynsrett i et slik villedende hav av informasjoner og beskrivelser og diagnoser – som for det meste også går ut på drøvtygg eller ikke holder mål som beskrivelse av pasientens relle situasjon og tilstand i livet og hvilke muligheter finnes. De heldigste pasientene gir forsåvidt også blaffen i diagnosefarsen og kjører sitt eget løp med å få ut av systemet det de kan få ut av dem, for eget livs del.
Dalrymple-articleInlineFølgene er dessverre ikke så tiltalende for majoriteten – dvs. for de som er avhengig av tjenestene på lengre sikt. Psykiaterne tjener nok sine gode penger på den slappe og dårlige kvaliteten på elendigheten. Enda flere pasienters liv risikerer å bli redusert og ødelagt av tjenester som ville vært skadelige også om de hadde holdt et høyere nivå.

De siste 5 årene har jeg jobbet innenfor dette systemet og fått mer enn tydelig demonstrert både hvor lavt det faglige nivået er, hvor lite grundig og tilfeldig selve systemet funger fra topp til gulv, hvor slurvete og slepphendte medløperpsykiaterne er – og ikke minst – hvor fullstendig utleverte pasientene er til dårlige tjenester.

Og så følgene – hvor mange av dem som blir sittende igjen med personlig og psykososialt ødelagte og fullstendig pilledominerte personlige livssituasjoner redusert til en skygge av det de kunne og skulle ha vært.
Mange pasienter forsøker faktisk å reise mot – noen greier det faktisk også – til å protestere og klage over en slurvete og unøyaktig behandling de oppfatter ikke holder mål hverken medisinskpsykiatrisk eller psykososial-psykologisk – som regel er det fånyttes med klager fordi systemet ikke har evne til å behandle dem reelt med pasientene som likemenn og likekvinner. Det bare forverrer offersituasjonen deres og gjør dem mer uttsatte for å bli motarbeidet både i og utenfor behandlingssystemet (NAV, osv.)

59BD44FF-69D4-4A05-9F5D-2F0A2F05157E_w132Pasientene ønsker seg selvsagt gode behandlingstjenester med vekt på høy relasjonell, psykososial og menneskelig kvalitet. Slike tjenester finnes det i virkeligheten nesten ikke tilgang til. Hele dette psykofarmakologisk-psykiatriske hegemoniske apparatet representerer et vilkårlig maktsystem der aktørene i virkeligheten – både pasienter og fagfolk- utøver rollene sine på best mulige måter men uten aktiv og brukbar innsikt i hvordan deres skjevt strukturerte praksiser og tankeganger er i ferd med å ødelegge et tiltakende antall menneskelige liv, på kort og lang sikt.

Mennesker som fanges inn i dette fagsystemet som pasienter har som følge av uvettige og langvarige polymafarkalogiske medisineringsopplegg med hele pakker av medisiner stor risiko for å falle ut av arbeidslivet for godt, – ikke minst pga selve skadevirkningene av psykiatriens behandlinger og medisiner og mangelfull psykologisk og psykosial hjelp og støtte. De sitter med små og egentlig reduserte sjanser til å komme tilbake i normale livssituasjoner og jobber etter behandlingen som i det stille ødelegger livsstiuasjonen enda mer – og blir hengende fast i varige former for dårlig oppfølging og uføretrygding.

Den norske psykiatrisituasjonen er allerede alvorlig, og kan kun gjøres noe med gjennom omfattende reformtiltak fra psykiatrens innside, på alle nivåer fra barne-og ungdomspsykiatri til voksen- og geriatrisk psykiatri. Det hele er i dag et tett sammenvokset faglig apparat som har mistet evnen til å ta et utsideperspektiv på sin egen ødeleggende måte å fungere på – det gjør vårt samfunn og befolkningen et farlig bjørnetjeneste ved å late som at problemer avhjelpes som i virkeligheten gjøres kroniske til stor ødeleggelse for de pasientene og de pårørende det handler om.

delusions-4d98e245d8405_hiresVerdikampen for den sosiale psyken og mot pillifisering

Det må settes i gang et målrettet og systematisk verdi-arbeid i det psykiatriske helsestellet for ‘avpillifisering’ og en ny vektlegging av bruk av høykvalitets medisineringsopplegg i regi av pas. pårørende og fagfolk sammen, over kortest mulig tidsrom med avbrudd for å undersøke effekter og bruk av andre bedre tiltak.

Det hele må baseres på en sammenhengende og gjennomtenkt ‘verdikamp for psyken’ i systemet – pasientens psyke – basert på en målrettet kamp for at psykososiale fremgangsmåter og psykososiale relasjoner og metoder er det som må være bærende for vår psykiatriske arbeidsmåter inn i fremtiden. Det holder ikke alene med å dokumentere mulige skadevirkninger av medikamenter. Ofte er det vanskelig å balansere forholdet mellom skadevirkninger og ønskede virkninger av et medikament; pasientens egne vurderinger og valg i samarbeid med pårørende og fagpersoner spiller en egen rolle.

imagesCA0T5H4N‘Kampen for psyken’ og ‘mot pillemisbruket’ må i det videre settes i sentrum for vårt forhold til det stadig mer ødeleggende faglig-psykiatriske apparatet som vi har bygd opp her i landet siden 80-tallets snikomlegging og medikalisering av psykiatriske tjenester påvirket av fagutviklingen og psykiatrisystemet i USA.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s