«Om å arbeide på seg selv»: Utkast til en filosofisk selvundersøkelse (under skriving – fra l6. sept, 2015, og utover)

Forenklende åpning: Denne selvfilosofiske avhandlingen handler om spesielle emner – meg selv og deg, så deg og meg. Den beveger seg langs innfløkte sirkler, gjennom kretser som snur og så vender tilbake til seg selv, som en reflekterende karusell som hele tiden søker tilbake til seg selv for å fastholde, utdype og utvide eget perspektiv. Gjenfinne små åpninger i et halvmørkt skyggelandskap, søker opp løfterike lysninger i terrenget. Når tingene blir komplekse og krevende går forståelsen lett tapt, man mister for en tid hardt tilkjempet oversikt. Den kan gjenvinees, ved videre ‘arbeid på seg selv’. Da kan og skal en holde fast ved veien, den langsomme tålmodige vandringen mot uvisse og usikre visdomskilder. Litt etter litt kommer en tilbake til det ømtålelige stedet der innsikter forsvant, der en tapte visdommen av synet, den mulige innsikten – i et glimt er en tilbake på stedet og vandringen kan derfra fortsette. Den riktige vandringen starter alltid på nytt fra det punktet der oversikt og innsikt gikk tapt. Det er på en slik vandring at en forstår hvorfor så mange vismenn og viskvinner snakker om livsveien som pilegrimsvandring. Du kan ta en drosje fra et sted til et annet. Du kan sykle eller gå fra et sted til et annet. Du kan og bør alltid tenke når du kjører eller sykler eller går fra et sted til et annet. Den siste tid – som er nå – har jeg alltid gjort dette siste.

‘Å ha et selv, som er det livet handler om……..’ (Heidegger)

“det kommer av undringen både at mennesker nå begynner og først begynte å filosofere….» / “denne følelsen – en følelse av undring – er perfekt riktig for filosofien: filosofi har intet annet grunnlag…» (Aristoteles)

«Hva var mennesket?

I hvilken del av hennes samtaler,
i hennes latter og plystring,
i hvilke av hennes kjemiske bevegelser
levde det uforgjengelige,
det varige,
det levende?» (Pablo Neruda)

«Man skriver ikke bare for seg selv,
eller bare for sannheten,
men ikke ganske enkelt for andre heller.
Man skriver.» (M. Merleau-Ponty)

«Denne boken vil kanskje bare bli forstått av de som selv allerede har tenkt de tankene som uttrykkes i den –  eller lignende tanker. (-) Formålet er dermed oppnådd hvis det finnes en person som leser den med forståelse og for hvem den er en glede.» (Ludwig Wittgeinsten – ‘Tractatus’)

«Evnen til et rikt, mangefasettert, imaginativt indre liv…er et essensielt trekk ved menneskelig erfaring…..antropologien finner seg selv uten en generelt akseptert teori om hvordan interioritet er relatert til offentlig uttrykking, og mangler en etablert metodologi som gir tilgang til indre uttrykking….Forfattere og kunstnere  bestreber seg ofte for å rekonstruere og representere den indre dialogens komplekse bevegelse….»(Irving, A. (2011) “STRANGE DISTANCE: towards an anthropology of interiors.”  MEDICAL ANTHROPOLOGY QUARTERLY, V. 25(1):22-44)

6a0120a570a392970b01538f41e659970b (1)

Selvutforskningsprosjekt

Filosofisk og personlig-praktisk utforskning av og innføring i ‘første-person’ (‘jeg-er’) psykologi og væren – hvordan man finner fram til gjennomtenkte moralsk-praktisk livsstandpunkter for å bruke dem som grunnlag for egen daglig livsutforming.

‘Du og din måte å fremtre på i verden er min ‘fenomenlogi», »jeg og min måte å fremtre på i verden’ er din fenomenologi’. 

Et prosjekt for å utvikle sin egen ‘filosofisk-moralske intelligens’ eller ‘filosofiske personlighet’: 20150419_192451(1)

– Noen foreløpige spørsmålstillinger som ligger til grunn for selvgranskningen og som klargjøres gjennom den:

Hva er det at jeg er en opplevende ‘selvkonstituerende’  (selvinnrettende, selvutformende) person, som kan forholde seg til seg selv, vurdere og ta stilling til og endre eller forbedre seg selv?
Hva slags person ønsker jeg å være?
Hvordan finner jeg det ut?
Hva slags person er jeg her og nå – er jeg noe empirisk bestemt og fastlagt, eller noe som fortsatt er underveis, åpent og under forandring?
Hva kjennetegner det jeg oppfatter som min sanne, autentiske, egentlige og ‘indre person’? Finnes denne? Som annet enn en fiksjon?

Hva beror det på at vi skjelner, og kan skjelne, mellom det ekte og det falske i personligheten, ekte og falske personligheter?

Hva kan jeg si om meg selv som har en slags ‘sannhet’ i seg selv og ikke bunner i forfengelighet, selvopptatthet, selvpromotering – at det er noe jeg vil være eller fremstå som – og hva slags sammenheng med moralsk-verdimessige faktorer har den?

Hva har ‘moral’, ‘verdier’ og holdninger til ting å gjøre med den personen jeg i sannhet er? Ønsker jeg virkelig å forbedre meg selv, perfeksjonere meg selv, ‘bli et bedre menneske’ slik jeg er i meg selv (og ikke bare i forhold til andre, bedre og dyktigere og flottere og mer ‘fremmelig’ enn andre)?

Hva kan jeg forvente å få ut av en selvgranskning, her skrevet ned som et selvutforskningsprosjekt for min egen del men også for andre som er interessert i slike ting?

lunette

 

«Å arbeide på seg selv»

«Hvor lenge skal vi gå på jakt etter sannheten overalt utenfor oss selv? Hvor mange bøker må vi lese, hvor mange folk vi må spørre?» (Peter Kingsley)

«Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot.» (Søren Kierkegaard)

Filosofi er verdensvisdom, verden er problemet. Dette skrev den tyske filosofen Arthur Schopenhauer. Her begynner dens problem; å arbeide på seg selv er å ikke være ‘full av seg selv’Heller tvert imot. Det er å gå i møte med tomheten i en selv.

58090_10200924601454188_862217601_nÅ arbeide på seg selv er dette som kanskje er aller vanskeligst. Å gå i møte med det som jeg her kaller min egen indre tomhet. Det er det beste uttrykket for å fange inn den opplevelsen som ‘å arbeide på seg selv’ peker ut.

Å arbeide på seg selv har blitt en side ved min egen filosofiske personlighet. Arthur Schopenhauer argumenterte for at filosofien en av de store verdensvitenskapene; den har samme mål som vitenskapene men nytter andre fremgangsmåter  – bærebjelken er alltid utforskningen av ulike sider ved menneskelig bevisst opplevelse – målet er å forstå verden på den sanneste eller best mulig måte.

I våre dager, da vår visdom overskygges av vitenskapenes og særlig psykologienes såkalte ‘objektive’ kunnskap, er det å gjenvinne sjelens visdom’ en viktig oppgave for hver og en av oss. Det spesielle er at hver og en av oss kan gjøre denne sjeleveien til en side ved det opplevelsesbaserte livet en lever til vanlig. Det er ingen enkel oppgave, men den er tilgjengelig og den gir uttelling for den som velger den.

Det er altfor lett å overse akkurat dette, som gjør at en går forbi nettopp tomheten i seg selv, la seg paralysere av den: ‘Her finner jeg ingenting!’

NB – På en måte er jeg ganske heldig stilt. Jeg opplever forverring i kreftsykdommen og er for tiden tvunget tilbake til mitt eget vesle medmenneskelige laboratorium. Et ubehagelig sted, vil de fleste si. Et firemannsrom for alvorlig kreftsyke menn på en fortravlet kreftpost. Alle 4 tydelig preget og merket av ulike fornedrende og degraderende levemåter og dødsmåter. Det som foregår på slike steder, ‘heterotopier’ kalles de visst fordi de gir rom for fremkomsten av andre menneskelige fenoemener, er aldri enkelt å snakke om. Med et hugg skilles språk og virkelighet fra hverandre; man kan telle antall senger, pasienter, liste opp diagnosene – slik man f.eks. gjør i et fjøs – men hvordan teller man seg selv og egen og hverandres smerte? Har jeg en (1) smerte’, en smerte som er lik din (1)? som tilsammen blir to (2) smerter?…….og omvendt eller vise versa? Kan man telle seg gjennom slike størrelser, slike steder?

43ce7ce9f027b4a8dcac7ef9ed0a471f-dJeg kan det ikke. Jeg makter det ikke lenger, kanskje trodde jeg en tid at det gikk an.

Her ligger det nesten åpent for alle å se dette. Dette at vi ikke strekker til overfor oss selv. Hvor tafatte vi lett blir i dialogen med oss selv, men vår egen sykelighet og friskhet. Kreftsykdommen er jo også en slags partner en må lære seg å kommunisere med, noe som er svært krevende. Vi bli lett stående tafatte overfor oss selv, eller virkeligheten selv. At ordene våre trenger hjelp for å fungere ordentlig. Et lite eksempel; i en liten bok av Peter Houghton om ‘Død, døing og ikke-døing’ bruker han uttrykket ‘ikke-døing’ som fanger opp noe viktig ved å være alvorlig/eller dødelig kreftsyk i vår moderne helsevirkelighet. Jeg er ikke bare døende, jeg er faktisk også i perioder ikke-døende, da sykdommen tar seg en pause fra det dødelige og mer alvorligere forløpet.

Vi må ha evne til å møte vår egen indre tomhet, bare for at vi skal få med oss at mange av ordene vi bruker ikke fungerer ordentlig. Vi må våkne opp til vår egen indre tomhet for at vi skal kjenne at vi ikke fungerer mentalt eller kroppslig eller sosialt. At det ikke gjør noe. For å kjenne hvor hjelpeløse, utilstrekkelige vi er, jeg er, du er. Gjennom livet har vi som regel våre gode fasader å støtte oss mot, på. Ikke her. Her er den eneste storheten den stakkarslige tapperheten, motet til å finne seg i egen svakhet, fortapthet. Si til seg selv; ‘det holder. Det kreves ikke mer. Ingen forlanger mer av en’.

Men ofte oppleves situasjonen som overveldende sorgfyllt, mørk. Det gjør at mange saboterer eller aborterer enhver ekte og reell vending mot seg selv, utover det trivielle, banale. En henger fast i det innledende. Litt stotrende tale om død og sykdom og så er det nesten ingenting. Noen arbeidsprosess ‘på seg selv’ kommer ikke i gang. Her trenger vi ofte hjelp, bare for komme i gang med noe som er ‘kumulativt’, som som setter spor på spor på spor, etter seg. Som føles som ‘indre læring’, en indre gjæring. Et arbeid på seg selv. Det følgende spørsmålet, som rettes til en og samme person, besvares på fire ulike måter som alle både er rette og gale på samme tid og kan ha ganske ulik  betydning. Relasjonen mellom personene som spør og svarer, konteksten de befinner seg i, forteller oss hva som foregår og sies mellom dem.

Slik er det også i våre liv, noe av det som gjør at vi bare kan leve det dersom vi ‘arbeider på oss selv’.

‘Har du spist frokost?’  

‘Ja, jeg har spist frokost!

‘Ja jeg har spist frokost’.

‘Nei, jeg har ikke spist frokost!’

‘Nei, jeg har ikke spist frokost’.

Disse fire setningene  – og utallige andre med små variasjoner dersom man trekker inn såkalte ‘småord’ – betyr radikalt ulike ting. For å finne ut av forskjellene mellom dem kreves det ‘arbeid på en selv’. Et arbeid som så å si alle kan utføre, med et minimum av ledsagelse og hjelp. Vi svikter oss selv hele veien, både som følge av ledsagelse, hjelp eller selve det vesle arbeidet.

For her som i andre av livets grunnsituasjoner der en må møte seg selv, her er selvundersøkelse ikke et festlig møte med egen indre rikdom. Det er å møte, konfrontere, stå i tomheten som bor i en selv. Det er å rense vekk, komme seg løs av og unna tingenes seige grep, folks velmenende grep, og for all del, mine egne fastrustede grep om og over meg selv. Det er å legge og ta vekk alle ting som ikke er meg selv  – og så stå der – fullstendig tom på seg selv. Enhver fødsel til denne verden forutsetter ingenting og tomhet, at en tør lete seg frem til, har mot og ork til å ta fatt fra det som er ingenting i en selv. Øye til øye med tomheten; undres over  – hvor kommer denne ubehagelige, uvisse, kvalmende og sugende tomheten som er i meg fra? Hva kan jeg gjøre med den, hva har den med meg å gjøre?

Hopper_in_HopperDersom jeg tar alle overflatiskhetene, utvendighetene, hastverkoppfatningene mine vekk – alle bindingene som så imperativt forteller hvem jeg er og skal være, hva jeg er, hva jeg står for – til og med utseende, rykte og selvbiografien – er det ikke da så at det er den store tomheten som ruger der inne – som en mørk dyster fugl –  i hjertet mitt, i sinnet mitt? Hva ruger denne hemmelighetsfulle fuglen på? Det er lett å gå seg vill, i skall og fasader og rollemessige vellykketheter og bankkontoer og antall maratonløp eller stillingsbetegnelser på psykiatrisk klinikk. Det blir fort en hard batalje for harde medaljer.

Det ytre, hva medd ette ytre vi er kledd inn i ?

Det siste året har jeg nesten fullstendig skiftet utseende, ansikt- vekt-kroppslig fremtoning; det har skjedd tre ganger. 100kg, 67 kg. Uten hår, langt fagert blond hår, cellegifthvitt kort krøllet hår. Jeg står der foran speilet og vet ikke hvem jeg ser. Forandringene er såpass inngripende at selv nært bekjente ikke lenger kjenner meg igjen. Ofte forbinder vi egen identitet med vårt utseende; det definerer oss nesten automatisk. Gjennom måneder forsvant denne identifiseringen hos meg. Hva er egentlig igjen av meg, når til og med mitt utseende spiller null rolle? Jeg ‘er’ ikke mitt utseende; det er i alle fall sikkert i mitt tilfelle: for selv uten mitt eget utseende var jeg fremdeles noe annet som jeg kjente igjen som meg selv.

‘Jeg har et ‘utseende, altså er jeg’.

Nei!  Det er den strømmende kaleidskopiske tomheten som skjuler seg bak og inne i den overveldende svermen av inntrykk, fornemmelser, ideer som min naturlige hverdagsbevissthet inngir meg med.  Fullheten derimot, den vi drømmer om, griper etter, er ikke den mest bare en sekundær effekt, et slags konstruert stunt som stadig flere lærer seg å mestre og spille på? For å komme seg unna den skrekkinngydende primære store tomheten som jeg en en dag eller natt må møte, ansikt til ansikt, øye til øye?

Og så dette; etter å ha vært tålmodig og avventende, det kan ta lang tid; å oppdage at denne ubekvemme, nesten vemmelige tomheten gir etter og viser et annet ansikt, at den egentlig er en full og vennlig, en nær tomhet som bare vil meg vel. Som aldri har et vondt ord å si, for de vonde ordene kommer fra meg. I den ligger spirene, for vi skulle ikke frykte den, vende den ryggen, forakte den i oss. Den er det vi lengter og søker etter; inne i den finnes en annen slags avventende tomhet som ikke med en gang har så mye å fortelle, ikke så mye å sette inn i verden. Som ikke har det travelt med noe som helst. Som bare kan gjøre som rosen, vise seg som det den er. For vi innser det, det er frykten for tomheten som kidnapper oss slik at vi fylles til randen og det finnes ingen plass for selve den nødvendige begynnelsen på enhvers reise med og til seg selv. Derfor er det denne begynnelsen, møtet med sin egen tomhet, som er det vanskelige, det umulige, stoppstedet en blir hengende fast i.

Dette du leser her og nå, sammen med meg – er min innførende selvundersøkelse, et lærestykke i hvordan gjennomføre en selvundersøkelse – jeg støtter meg på modige filosofisk tenkende og moralsk følende sjeler som kan hjelpe på veien og gjøre det mulig å stå i mot motløshetene, feighetene, borforklaringene.

Objektivisme

skjervhEn av disse er den fremtredende norske filosofen Hans Skjervheim.  Skjervheim bekjempet – så langt han evnet – alle slags varianter av det han omtaler som ‘objektivisme’. Det er en slags blindhet som kun ser og finner ting og objekter i alle ting, også i ens egen personlige virkelighet og eksistens. Ord som viser til noe av det samme er ‘tingligjøring’. Objektivismen ser bare ting ute i en verden av ting, såvel som i en indre opplevelsesmessige verden av tingligheter.

Selvundersøkelse forkortes eller kortsluttes, og blir til en mest mulig trofast og ‘objektiv’ beskrivelse av ens egen empiriske personlighet eller biografiserbare private liv. Dette er mine egenskaper, dette skjedde i livet mitt, osv.., for objektivismen er alt i verden det som er tilfelle og kan fastslåes empirisk med gradert visshet.

Har en først rotet seg seg inn på en villvei, en blindvei, da må en tankemessig tilbake til utgangspunktet, tenkningen må finne tilbake til seg selv, selv om det kan og vil ta sin tid. En kan ikke glemme dette, at det er jeg – eller du – som må finne tilbake til min egen – eller du din egen – tenkning. En kan nemlig ikke tenke en tanke for andre, som Ludwig Wittgenstein omtrent skriver i en av sine notatbøker.

Selvutforskning, selvundersøkelse, selvgransking er ikke alene en indre observasjon av private ting inne i en selv, en slags indre privat observasjonskunst eller introspeksjon. De fleste selvundersøkere går seg vill allerede her, havner inn på den mest alvorlige avveien eller blindveien som det ikke er mulig å tenke seg ut av når en først har begynt på denne veien. Selvundersøkeren må først finne veien ut av og gjennom tomheten, her er hastverk lastverk som gamle kloke hoder sier det.

bb7a4a5f19fcddeaceb57671cfad1bc49c210ca571445a069b6884f0For selvundersøkelse – som jeg skal forsøke å vise utover i denne fremstillingen – er og må være og basere seg på en annen slags besinnet og meditativ tenkning (en ‘tenkning som tenker seg selv’). Den må alltid begynne i en subjektiv skapende tomhet, det at tomheten min selv begynner å generere og skape.

Det første som fremkommer, som jeg nesten uten å kunne forstå det kommer til å skape, er ‘meg selv’ som min egen ledsager under selvutforskningen, en gjenfødsel av med selv formet av min egen ubekvemme tomhet. For det er en tomhet som kommer inn i verden, blir født sammen med meg, mitt sinn, mitt ‘jeg-er’ fenomen – den har fulgt meg ubemerket og stillferdig i bakgrunnen gjennom et tilsynelatende fullt nok liv men som i sannhet aldri har vært det.

Og når jeg forlater dette livet, som vil være om et nærliggende hjørne, vil tomheten min  – uten at det er særlig overraskende – stå der med et skjevt smil og hilse meg fortrolig velkommen. Hit, Einar – du skal ikke lenger. ‘Var det ikke det jeg sa!’

Hvem er Vergil?

220px-Dante_LucaFor å minne meg selv, og andre lesere, på viktigheten av å bevare det bredest virgil-dantemulige blikket for å stå imot fristelsene til en eller annen utgave av ‘objektivisme’, er det allerede nå er det på sin plass å nevne den ‘italienske’ dikteren, teologen og filosofen Dante Alighieri (1261-1325). Dette fordi har blir så viktig når det gjelder noen helt avgjørende sider ved en menneskelig selvgranskingen; i ‘Komedien’ møter vi Dante i pilegrimsskikkelsen. Dantes bruker den vise Vergil som medvandrer gjennom et infernalsk eksistensielt og religiøst landskap som det ville være umulig å vandre og tenke seg gjennom uten en ‘erfaren’ medvandrer. Dantes metafor om ‘å gå seg vill i en mørk skog, midtveis i livet’ er talende og brukes derfor av mange som i våre dager har opplevd motgang, å gå på en smell, møte veggen, eller en eller annen slags sammenbruddserfaring. Få tenker ordentlig gjennom hva Dantes bilde innebærer, og enda færre evner å trekke inn de dypere religiøse og eksistensielle kontekstene for Dantes påfølgende vandring gjennom tre religiøse landskaper.9780470671054.pdf

Men Dantes rolle stopper ikke her; Dantes vandring har en mørke, syndefulle, thanatografisk side, her har han knapt har sin like som læremester. Danteforskeren Raymon A. Belliotti (2011) viser i boken ‘Dantes dødssynder. Moralsk filosofi i helvete’ at den dypt religiøse Dante foregiper innsikter som vi forbinder med moderne, intenst sekulære eksistensialister.

Selvutforskerne – dersom man ser bort fra Augustin, har så å så alle som en en evne til å gå seg bort og overse de religøse og mørkere, skyggefulle og vondere sidene ved den menneskelige eksistensen  – kanskje overser de til og med ‘syndefulle’ sidene ved selvutforskningen – som nettopp er den delen der en nærlesing av Dantes ‘Inferno’ og ‘Purgatorio’ kan hjelpe oss videre. For en selvgransking som ikke konfronterer mørket i en selv, skyggen som Carl Jung omtaler dette indre mørket som, det kan aldri være en fullverdig og dyp nok selvgransking.

Gustave_Dore_Inferno25Vergil er kanskje også en metafor for vår egen tomhet – som vi ikke kjenner igjen – tomheten i oss er en slags maskert, forkledd Vergil, vår egen double’-figur, en stille taus skikkelse vi ikke kjenner igjen uten at vi er tålmodige og godtar å anstrenger oss. En indre venn som fødes i og av oss selv, som kan føre hver og en av oss fra den mørke skogen – som vi drømmer om å kunne forlate men som  vi alltid befinner oss i og aldri kan bli ferdig med  – og gjennom vårt eget selvoppsatte indre mørke. Ingen går denne veien for seg selv, alene – som mennesker MÅ vi finne vår egen personlige ledsager for å finne gjennom villnisset og mørket og det indre kaoslandskapet. Å finne og utforme vår egen enestående indre Vergil-figur er faktisk et avgjørende aspekt ved den metoden som kreves for å gjøre en selvundersøkelse; uten Vergil-skikkelsen dør selvundersøkelsesprosessen så å si ut av seg selv.

Mellom subjektivisme og objektivisme: Jean-Jacques Rousseau

Temaet i denne selvundersøkelsen er, som i den store franske tenkeren, kulturkritikeren, kunstneren og samfunnsreformatoren Jean-Jacques Rousseaus (1712-1782) berømte selvbekjennelsesbok ‘Bekjennelser’ utgitt på 17-hundretallet – han omtales som ‘den største selvbekjenner siden Augustin’ – boken er hans fremdeles uovertrufne filosofiske selvbekjennelse; det er en ofte misforstått bok, men ingen har egentlig gjort noe lignende siden – og temaet er som i denne undersøkelsen det skrivende jeg’et selv. Rousseaus selvgransking vil følge min egen, som en oppslått veiledningsbok som skal hjelpe meg videre gjennom usikre områder.

Hopper_in_HopperRousseau er som nevnt mange ting for mange, men det er som selvutforsker han er uovertruffen. Det er her jeg forsøker å være hans elev, hans læregutt – og han min lære- og levemester. Det er som med Sokrates, at ingen som ønsker å lære seg å opptre som et dialogisk menneske, kan gå forbi han uten å ta til seg de han holdt på med. Når det gjelderselvutforskning, finnes det heller ingen andre steder å begynne enn hos Rousseau. Nettopp fordi menneskers systematiske selvutforskning åpnes opp og kommer ut i lyset hos Rousseau. Riktignok ikke med et slag, men som en stammende, nølende tvetydig og usikker begynnelse. Inne i denne usikkerheten dannes f.eks. også ansatsene til en nye slags psykologi og en annen slags psykologisk selvrefleksjon.

Den første setningen i Rousseaus selvundersøkelse forteller kanskje mest om den umiddelbare begeistringen han kjenner over å ha oppdaget nesten en ny versjon av det cartesiske ‘jeg tenker, altså er jeg’ eller ‘cogito ergo sum’. Hos Rousseau blir denne setningen nølende omformulert til –

»Jeg bekjenner, altså er jeg’./ ‘Jeg føler, altså er jeg.’

Dette er ikke ‘epistemologi’ som hos Descartes? Det kan ikke bety noe annet enn et moralsk standpunkt? Rousseaus bekjennelse åpner en annen side av virkeligheten for oss, den avskjuler den på en forbløffende ny og annerledes måte når han skriver følgende:

«I have entered upon a performance which is without example, whose accomplishment will have no imitator. I mean to present my fellow- mortals with a man in all the integrity of nature; and this man shall be myself. I know my heart, and have studied mankind; I am not made like any one I have been acquainted with, perhaps like no one in existence; if not better, I at least claim originality, and whether Nature did wisely in breaking the mould with which she formed me, can only be determined after having read this work.»

JJR_ConfessionsDet er altfor lett å lese disse ordene uten å få med seg deres revolusjonerende poeng. De sier noe som ingen noensinne før har sagt i tekningens mangslunge historie. Rousseau oppdager dette, at bare hans bevisste ‘jeg-er’ væren kan gjøre denne jobben, lage den  bevissthetsmessige ‘klaringen’ som gjør at han kan avskjules og vise seg for oss. Vår egen jobb som jegstørrelser er å gripe tak i stafettpinnen og avskjule det eneste vi som enkeltjeg er alene om å kunne avsløre – ‘jeg-er-fenomenet’ i form av ‘meg selv’. Man kan naturligvis nøye seg med å lese Rousseau selvbiografisk; de er interessant nok i seg selv. Men det er samtidig å tape av syne det Rousseau er i gang med, og en mister i fall muligheten til å bli Rousseaus nære lære-elev og leve-elev; der Rousseau gjennom sin subjektive tenkende fremstilling av seg selv og sitt liv skaper en helt enestående vandring og vei gjennom livet.

I vår individuelle-maniske tid, der alle går såkalte egne veier, der alle er enestående og unike og ekstraordinære – der alle finner seg selv, der alle er seg selv – kan det i noen saker være en fordel å støtte seg på andre som har forsøkt på det samme som en selv. Jeg kommer altså – og er nødt til det pga. begrenset kompetanse – til å søke støtte hos mange større og små selvutforskere i løpet av selvundersøkelsesprosessen. Rousseau er selvsagt ikke alene om selvundersøkelses-prosjektet, flere store tenkere, kulturforskere og forfattende personer har siden den store Augustin tatt opp lignende tråder som jeg skal forsøke å forfølge nært i min egen selvutforskningsprosess.

how-to-live-pbk-coverJeg trår imidlertid forsiktig på disse stiene, ikke minst fordi vi lever i en selvopptatt tid; det 21 århundret er full av folk som er fulle av seg selv, sier litteraturforskeren Sarah Bakewell i boken om å forme et liv ut fra refleksjonene til den franske filosofen Michel  Montaigne:.

«Det tjueførste århundre er full av folk som er full av seg selv. En halv times trål gjennom onlinehavet av blogger, tweeter, tuber, spacer, facer, sider og poder bringer opp tusenvis av individer som er fascinert av sine egne personligheter og skriker etter oppmerksomhet. De holder på om seg selv; de dagbokiserer, og chatter og laster opp bilder av alt de gjør. Hemningsløst utadvendt, med de ser også innover som aldri før. Selv når bloggere og nettverkere går inn i dybden av deres private opplevelse, kommuniserer de med sine medmennesker i en selvets felles festival.»

Jeg leser Bakewell som en bastant advarsel; denne selvutforskningen går sine egne veier, den er ikke en del av en hemningsløst utleverende og uopphørlig aktuell selvfestival men faktisk det motsatte, nettopp en kritikk av det lettvinte, hemningsløse, oppmerksomhetsjagende.

NB: Jeg kan følgelig med en gang berolige leseren om at dette er noe ganske annet enn å være full av seg selv – det er en veloverveid, ‘rolig undersøkelse’ i tråd med Fernando Pessoas (1888-1936) tomme selvbiografi uten innhold.

«EN ROLIG SELVUNDERSØKELSE.»

Universalgeniet J.W. Goethe brukte uttrykket ‘varsom empirisme’ (‘zarte empirie) om sine ‘natur-fenomenologiske’ studier av planteformer og dyreformer. Det tilsvarer den holdningen jeg inntar her; en varsom, ydmyk avholdende holdning som lar fenomenene bruke tid og tre fram, vise seg og finne sitt språk uten å forstyrres av observatøren.

For her haster det ikke. Det haster ikke med noe som helst hverken for deg eller meg. Kan vi ikke bare ‘skrive-lese’ sammen (hva det nå enn er for noe?) i det omfang og tempo som måtte passe deg og meg. Du i ditt liv, din bevissthet, dine små og store åpninger for selvundersøkelser. Jeg, i mitt og mine. Selvundersøkelse utspilles selvfølgelig som en eneste flytende dialog – den kan ikke være noe annet – den foregår like mye mellom mennesker som inne i dem, vi selvutforsker oss sammen med hverandre. Jeg trenger din tenkning, dine tanker –  som du trenger min. Våre ‘innvendigheter’, innovervendtheter trenger hverandre for å bli innvendige og innovervendte.

– Selvutforskning vil ha sentral en rolle i det avviklingslivet jeg lever en tid fremover. Det merkelige er at jeg tror at du på din side av prosessen kan hente ut ting ved å følge selvundersøkelsesskrivingen når du har anledning, ork, interesse eller begynner med en slags ledsagende selvutforskning. For meg er dette siste av spesiell interesse,  – jeg innser at det å komme inn i en egen selvundersøkelsesprosess er ikke det letteste som inntreffer hos en leser. Men er du heldig, skjer akkurat det  – tålmod er den beste og mest stimulerende vennen som selvutforskning har, og utover det kreves det bare litt mindre ikke-tenkning i ditt hverdagslige tankeliv. Vi kommer tungt tilbake til ‘ikke-tenkningen’ senere i selvutforskningen, naturligvis. Fordi vår ikke-tenkning nesten er målet vi sikter alle de filosofiske pilene inn mot, denne ikke-tenkningen som er det motsatte av selvutforskning. Store deler av befolkningen i moderne samfunn er allerede engasjert i et utall av aktiviteter og behandlinger som alle handler om og selvforandringselvutforskning i en eller annen forstand; terapi, psykologisk behandling. Uten at en kommer seg ut av sin egen ‘ikke-tekning’ vil slike former for  selvutforskning dessverre bare bli halvveis; og som regel en eller annen variant av ‘objektiverende behandling’.

Det er altså til alt hell ingen hast  – med noen ting –  heller ikke lesingen din. Du tar den når du orker, dit du orker – den fører deg allikevel aldri lenger enn du selv kan føre deg. Vi vet jo begge at det er slik det er- folk fører seg  selv gjennom tingene – uansett og uunngåelig. Les litt her og der, jeg er fornøyd med alt du måtte orke. Du blir vel lesetrøtt, du og, som jeg.

Derfor: Undersøkelsen forløper så rolig at det noen ganger er lett å tenke at den har stoppet opp, at den ikke kommer videre, at den står stille. Stasis, stillstand. Det gjør den ikke, den beveger seg fremdeles, nå som en våpenstillstand og våpenhvile. Selvundersøkelsen forløper da som en slags stille tenkevandring eller vandringstenkning – med og i livets egen takt og rytme, fordi det å tenke og det å vandre begge går i samme dype og ekte tempo uten ytre driv eller hast.

Jeg tenker på selvgranskning som ‘rolig forskning’. Forskning fordi den har en eller et mangesidig metodegrunnlag, den kan etterprøves og kontrolleres og sjekkes opp i  etterkant og opp mot andres selvundersøkelser. Allerede mine første enkle bemerkninger om objektivisme og Rousseaus komplekse biografiske forehavende sier litt om at selvundersøkelse krever ettertanke om ‘metoden’. Selvgranskinger gir oss viktig og uerstattelig kunnskap om menneskelige  forhold, sterkt undervurdert i våre dager som altfor bløtt og vidervordig materiale. Hva kommer det av?

Av at vi ikke lenger forstår hva slags enorm gave folks selvundersøkelser gir oss? Tenk bare på dette ene magiske, at selvundersøkeren ofte og tildels blir til mens han eller hun gjennomfører selvutforskningen, at han eller hun gjenfødes og skapes gjennom sin egen prosess. Selvgranskeren skaper seg selv under selvgranskingen – vips opp av hatten så sitter den fortryllede kaninen på skulderen i topp form. Er ikke det å undersøke seg selv er en produksjonsprosess like mye  – eller mer – som det er en selvbiografiserende prosess ?

Die Aufnahme wurde vermutlich am 3. Sept. 1852 gemacht. Die Daguerreotypie hat eine Größe von 9,5 x 7,3 cm. Durck auch in: Silber und Salz, S. 61.
Schopenhauer, antagelig i 1852.

Istedenfor og som kontrast til kunnskaper fra vanlig resultatstyrt travel hastig forskning i de objektive 3.tredjeperson fagene. Som tillater seg å gå fort frem og haste av gårde, fordi de handler om ting og gjenstander og personer som allerede befinner seg som ting der ute i verden, som på bestemte måter er underkastet livets lover og deadlines. For den tyske Arthur Schopenhauer  – som jeg senere skal drøfte forholdsvis grundig som bidragsyter til menneskelig selvundersøkelse, var dette det han kalte ‘verden som forestilling’, der tingene fremstilles som empiriske og begrepsmessige representasjoner. For han fantes det også en radikalt annerledes  – nesten underjordiske – måte å eksistere på, som han forsøker å fremstille gjennom det han kaller ‘verden som vilje’. Vi lever og utfolder våre personlige liv i denne måten ‘å erfare’ virkeligheten på, men det er ikke vitenskapene som viser oss veien dit, men kunstene og forfatterne og eventuelt de tenkerne som fortsatt kjenner til tenkningens former.

1.person selvgranskning ser bare seg selv.

18ea08b2771b4baeb27be0b28d6c0ae2565ce9f0234d2b55c08ed85eDet er fullt ut tilstrekkelig, som et utgangspunkt. At vi erkjenner at det finnes to slags ‘vitenskap, to vitenskapelige kulturer. Slik Charles Percy Snow (1905 – 80) formulerte seg i boken om de to kulturer.

«Jeg tror at det intellektuelle liv i hele den vestlige verden i stadig høyere grad holder på å bli splittet i to polare, stikk motsatte grupper.(-) Mellom de to gruppene er det en avgrunn av mangel på forståelse – undertiden (særlig blant de yngre) fiendskap og antipati, men først og fremst mangel på forståelse. De har et underlig forvrengt bilde av hverandre. Deres innstilling er så forskjellig at de selv ikke på det følelsesmessige plan har nevneverdig til felles”.

At den merkelige kampen for at det bare skal finnes en vitenskap ikke bare er bakstreversk, men direkte skadelig for den videre kunnskapsutviklingen om mennesker og menneskelige fenomener. Det er nesten utrolig, at det finnes tenkende mennesker som fremdeles står for slike synsmåter, som fornekter den enorme betydningen 1.person forskning har hatt for hele den menneskelige kulturutviklingen og samfunnsutviklingen.

Det er det som definerer den som en helt spesiell type, nesten glemt forskning  for vår hegemoniske ‘objektiverende’ mentalitet. Den er blind for alt det andre, alt annet – verden og media og viktighetene – derfor er den så ganske annerledes i sin indre strøm og oppbynging. Den foregår og forløper ut fra seg selv, uten noe som helst il eller uro eller hast. Den har så altfor nok med seg selv og sitt, noe som også mange ganger nesten er for mye det også. Den vil ingen andre steder, enn dit den selv vil. Den skal jo heller ingen andre steder, bare til seg selv. Den trenger ikke bli ferdig med noe ytre eller utvendig, kun med sin egen innvendig bølgebevegelse, den dveler ved seg selv og kommer som bølgene gjennom vannoverflaten tilbake til tingene om og om igjen. Den vil være grundig og dyptgående orientert om seg og sitt, søke ned i dypet og ikke forhaste seg når det gjelder overflatiske og ferdige meninger eller konklusjoner eller ideer om dette eller hint. Selvgranskning må være dyp, det definerer dens kvalitet i forhold til det den holder på med, ellers forfaller den til en eller annen utgave av snakk og det som verre er.

Den må nesten sikte mot å skulle være uendelig dyp. Kunne åpne opp mot, se ned i livets avgrunner, der vi i dag kun ser trivielle, melodramatiske, overspilte og banale ting  – som følge av våre så døde kulturelle men særlig menneskelige øyne. For måten vi har innrettet det moderne livet på gjør oss blinde for det menneskelige, vi ser bare mer og mer forfalskede representasjoner – ivi har mistet selv evnen til ‘å se eksistensielt’ når det gjelder eldre, dumme og uintelligente, asosiale, uhemmede og udisiplinerte, hjelpeløse, sårbare, dødssyke, elendige, skadde, nedbrutte, rare og annerledesaktige, osv.

Disse menneskene -som til sammen sikkert utgjør enhalv befolkning- og som vi i vårt vesen stammemessig hører sammen med, disse er i dag uten eget språk, de er utelukket fra ‘å vise seg selv’ som det de er – de er teknisk formbart råmaterialer for andre blikk, som eies av fagfolk og eksperter og dommere av alle slags tvilsomme kvaliteter. Selvutforskningen må skyve dette beklemmende sløret tilside, for at en skal kunne lage åpningene der det menneskelige i en selv og andre kan tre fram. En dyp selvundersøkelse er den enste, det for i det hele tatt å kunne si noe, til noen, også fordi den blir skrevet, som den store moderne kulturkritikeren Friedrich Nietzsche sa om det han elsket, å lese – at det var

‘skrevet i blod.’

Kanskje skriver jeg i noe som ligner blod fordi det begynner å strømme gjennom meg – og bortsette fra fargen –  jeg tror det er sykdommens, tapenes og de tiltakende reduksjonenes ‘fornedrelse’. Mitt skriveblod er fornedrelse.

Nietzsches filosofiske syn på oss handler om  tomheten og overfladiskheten som vi moderne – han kaller oss også nesten nedlatende for de ‘de siste menneskene‘ som er foraktelige fordi vi ikke engang ser hvor foraktelige vi er –  befinner oss i med våre liv fordi vi lever utenfor enhver ekte kulturell eksistens. Mange av oss nordmenn lever på terningkast 6 – mitt barnebarn på 7 år sier at det skulle vært flere prikker på  terningene, fordi han jo har mer enn alt – men uten det menneskelig og kulturelt sett viser seg i vår livsfølelse og samlivsfølelse.

Nietzsches ‘siste menneske’ – som vi jo er  – er egentlig ute av stand til selvutforskning. Jeg tror nesten at jeg må skrive det; dersom du har havnet inn i denne teksten og lurer på hva jeg holder på med, da tenker jeg at det er nyttesløst. Her finnes det intet grunnlag for selvutforskning – ditt lodd blir å kaste terninger til 6 resten av livskøpet dersom ikke en sosial eller personlig ulykke eller katastrofe inntreffer. Fordi alt handler om å forstille og forestille seg og være noe annet enn man er i forfengelighet og fordi alle forventer det, forventer at vi lyver og spinner opp selvpromoteringer om oss selv rett og slett. Som selvgranskende kan jeg vel ikke opptre som et slikt, Nietzsches ‘siste menneske’? Derfor den konsekvente dypheten, krvende begreper og ord og tanker – her er det ikke rom der overlfatiskheten kan stikke seg vekk. Men for deg som er min leser og som jeg er vahengig av her blir oppgaven mye mer utfordrende – der er uunngåelig at du ofte sukker tungt over alle disse ordene som nesten strømmer fram av seg selv fordi de vet hva de skal si og bruker alle midler for å si det – uten hensyn til deg.

Å granske seg selv uten å kunne hente hjelp i kulturens redskaper må bli akkurat det vi ser rundt oss, en overfladisk affære. Selvgransking må selvsagt på samme tid forløpe som en kulturelle gransking. Å utfforske seg selv, avdekke seg selv, er naturligvis hele veien å avdekke det en er en del av, de sammenhengene en inngår i og lever gjennom.

For slik er det: Ved siden av meg på dette kreftsyke firemannsrommet bor en strupekreftsyk 78 åring – han lever ‘intravenøst’ fordi han ike får i seg mat på vårt vanlige vis – Erik roter og støyer og fiser og snorker og snubler med alt som er tilgjengelig gjennom hele natten og litt av dagene med fordi han er i ferd med å bli dement. Jeg tror ikke sykepleierne aner hvordan de snakker seg bort når de forklarer den stakkars syke mannen alle finurligheten i apparatene han har rundt seg. Han kan bare komme med sitt tomme ‘ja’  – så forsetter alt like støyende som før. Han ligger her, to meter fra meg i sengen sin akkurat i dette øyeblikket – selvfølgelig ‘tutler’ han med et eller annet han ikke forstår eller finner ut av også nå –  og er selvsagt en del av selvgranskningen min disse dagene. Hva gjør han med meg, jeg med han – vi med hverandre i disse to sengene for fortapte kropper og sjeler i dette så trygge, velfinansierte og medisinsk oppegående og velsmurte sosialdemokratiske paradiset av et norsk helsevesen. Det er også her  i denne åpningen, denne ‘væren-i-verden’ (Heidegger) at selvgransking må og bør foregå og finne sin sannhet.

Granskningen løper eller skal løpe helt av seg selv dersom den kommer opp å gå og bevege seg, slik jeg har tenkt. Den forsøker å skape seg selv gjennom å lage en åpning mot det emnet som jeg er og som jeg kan ‘vise meg gjennom’, tre frem gjennom, bli synlig gjennom, avskjules gjennom og vise seg i sin sannhet. ‘

1375656_10202077132786751_1572224717_n

Avskjuling/a-letheia

«Det er bare grunne folk som ikke dømmer etter ytre utseende. Verdens sanne mysterium er det synlige, ikke det usynlige.» (Oscar Wilde)

«Å hevde at at virkeligheten aldri er fullt tilstede kan virke som et banalt uttrykk for det åpenbare. Det er likevel noe vi ofte glemmer eller ignorere. Vi tenker på oss selv som besittere av fysisk og psykisk egenskaper, og på slike egenskaper som mål på vår tilstedeværelse. Likevel, som samtidens kulturelle angst tvinger virkeligheten å skifte gir, blir vi stadig mer klar over at virkeligheten er fjernt fra oss. Vår egen virkelighet, både kroppslig og psykisk, er hjemsøkt av det som ikke synes å være der. Å utforske realiteten betyr å konfrontere sine usynlige aspekter, fantomer som enten bevisst blir utelatt fra det som oppfattes fordi de er for uforståelig eller brutale til å registrere, eller utilsiktet får lov til å falle inn i virkelighetens hulrom.» (Daniel Calvarello, om Italo Calvino:)

Hos den store tyske tenkeren Martin Heidegger kalles disse tingene for ‘aletheia’ (‘Unverborgenheit’, avskjuling) i hans ‘vide sannhetsfilosofi‘ som retter brodden mot objektivisme som underlag for sannhetsbegrepene våre. Aletheia er kanskje et for komplisert begrep å trekke inn her, men selv ved en første lesning av Heidegger  – som er krevende –  merker man fort at dette handler om ting som i sammenheng med vår menneskelig væren forteller helt spesielle ting om hva denne menneskelige væren går ut på.

Sannhet er viktig medisin og terapi for mennesker som, en medisin som  vi er dømt til å lete fram, søke etter, være i. Vi må være i sannheten, leve den konsekvent – med alt det mot vi besitter og som egentlig ikke er mye å snakke høyt om – uten å vite hvor det fører oss. Sannhets mot er motets sannhet. Sannhet og mot bærer hverandre, sannhet uten mot er vemmelig, mot uten sannhet er enda mer vemmelig.

Etter å ha lest Martin Heideggers tenkning om hvordan den menneskelige virkligheten bæres oppe av tildekking og avskjuling , både i løgnaktig sammenheng og i utenforløgnaktiv sammenheng, da innser jeg i hvor stor grad jeg har tillatt meg selv og livet mitt å forsvinne inn i virkelighetets groper og sprekker for der å forsvinne og bli borte, fra det saklige, praktiske, sosiale, personlige og meningsgivende livet. Selvsagt MÅ det finnes avskjultheter og usynligheter, alt kan ikke være like mye tilstades og tilgjengelig og synlig – ellers ville sosiale liv ikke være mulig en gang. Men det foregår altfor mye som en slags ‘objektiv prosess’, som ting som bare hender og inntreffer, ikke velges og settes opp bevisst. Den som snakker for å snakke usant, må selv vite om det. Ikke sant?

Men man kan sikkert trekke opp skillelinjene selv, ikke bare la ting falle ut av verden som en usagt ikke-tematisert løgn, uten engang tenke over det. Men det som forbauser meg er i hvilken grad jeg har latt folk forvinne og falle ut fra min virkelighet, noe de sikkert har gjort overfor meg og min virkelighet også, uten at det har blitt brakt på den rene eller at de rett og slett har latt det hende som en slags ubevisst gjegeldelse. For den gjensidige usynliggjøringen praksiserer ubevisst mellom oss; vi vet om den men lar den foregår fodi den retter opp balanser og setter opp balanser. Slik er vårt sosiale virkelighet blitt, vi gjør hverandre usynlige i en så stor målestokk det vi tar skade av det. Det sosiale livet blir bundet til et vev fyllt av verkende og ømme sosialknuter og løgnaktighetsfloker som samler opp og sammen det verker og som skal ut og vekk og holdes borte fra de tydelige livene våre. Kostnadene er store på en rekke områder, det sosiale livet vi lar komme frem i dagen deformeres og fornedres; det trenger ikke være slik.

Uten sannhet er livet ulevelig. Andre mennesker uutholdelige. Vi tenker på sannhet som at noe stemmer med fakta, at det er riktig begrepsmesig satt opp, at andre kan enes om å bekrefte det en hevder. Heidders sannhetslære går tilbake til den tidligste greske tenkningen, der handler sannhet om det som er åpner opp, klargjør, setter lyset på og gjør synlig og det som er usynlig, skjult, tildekket. det er en sannhetslære som handler om å leve sannhet og so derfor om det som går forut for våre allminnelige nyttige og unyttige praktiske sannheter.

Aletheia kan i min selvgranskingssammenheng betraktes som en ‘metode’ for å avskjule, som samtidig lar det den snakker om – fenomene –  i fred. Som skaper konteksten som gjenno sine betingelser lar tingen – jeg – tre frem, og være som den er. Skjultheten og tildekketheten er vår felles skjebne, den egne verden ligger i det skjulte, den kan ikke snakkes om og mangler kontekst som lar den vise seg eller tre frem i lysningen  – og det må den vel, som alle andre verdener før ‘hendelsen’ inntreffer og de avskjules, noe som bare kan skje gjennom mennesker.

Slik at de kan begynne å snakke selv, ikke bli snakket om. Dette gjør det til en krevende granskning, fordi det er så lett å bli klokere enn sitt eget emne og begynne å snakke for det heller enn å la det komme til orde og snakke seg selv, snakke selv. For det er livet i meg jeg vil la komme til ordet, jeg vil ikke overta ordet å snakke for livet. Som hos Rousseau handler det som skives bare om meg og mitt eget. Men du ser det allerede, vi vet hvor enkelt menensker setter opp sine selvbedrag. En slik granskning krever at man forandrer hele sin innstilling til verden, seg selv. Som i objektiv forskning krever selvgranskning at man ikke lar seg forføre av ‘avskjulingen’  –  det er lett – åpningene eller ‘lysningene’ viser seg nesten med engang kanskje ikke å være åpninger men vanlig selvsentrering, selvhenføring og selvforføring. For den som selvgransker trengest det selvkorreksjon, der man ser seg grundig om i landskapet som ligger der i åpningens lys, vender sakte tilbake for å utspørre seg selv videre.

11188169_10206803158054429_8394612667447812741_n

Jeg selv og livet jeg lever er det eneste temaet: jeg er ett eneste – individuelt, singulært, enkeltstående, unikt, idiosynkratisk-  kjært barn har så mange navn – menneske, slik alle andre er ett menneske. Det er mer enn nok for hver av oss. Det er ikke noe innbilsk eller forfengelighet prosjekt, selv om det fort fremstår slik. Verden og livet ute i den blant 7.3 milliarder mennesker på kloden er fremdeles det som er viktig, for oss som har anledning til å leve i den. Det er det ikke alle som har, slik et menneske ønsker det for seg og sine nærmeste. Vi lever i en epoke hvor det bare blir altfor tydelig at mennesker ikke alltid er særlig opptatt av å finne og gi hverandre det nødvendige rommet slik at flest mulig kan innrette seg i virkeligheten på en ordentlig levelig måte.

Ikke spetaklet med å vinne eller tape i idrett eller pengespill, ikke lidende Syriske flyktninger og andre av verdens 200-300 millioner migranter –  som vi alle er sterkt grepet av og opptatt av i disse dagene. Ikke det kommende kommunevalget i Bergen, der de blå-blå går på et braknederlag. Ingen slike ytre, viktige politiske og samfunnsmessige ting. Disse tingene finner man i avvisene og i fjernsynshyhetene. Ikke her. Her handler deg om meg’ eller jeg – og dermed du, fordi det jeg skal gjennomføre er noe alle enkeltindivider i en eller forstand enten holder på med og gjennomfører bevisst eller oftest i halveis mening, ureflektert og tilfeldig nesten uten å være klar over det.

Temaet er meg selv og mitt liv – vel og merke, med en liten men ganske viktig vri i forhold til det kjente Rousseauske prosjektet. Rousseaus bok hører til sjangeren litterære bekjennelser og ‘bekjennelsesskriving’ som er en eldgammel sjanger som har blitt  ettertraktet lesing i moderne litteratur. Bekjennelsesskriving finnes i mange ulike stilarter og versjoner og områder av samfunns- og mennesker sliv. Det kan se ut som at mennesker er tiltrukket av det å bekjenne seg og avlegge avsløringer og vitnemål for andre.

il_fullxfull.283643016Vi er gjerne så tilfredse og glade over å bekjenne oss for andre, å vise oss frem, selvavsløre – at man har omtalt mennesket som ‘et bekjennende dyr’. Bekjennende praksiser mellom mennesker går langt tilbake i tid, f.eks. i kristendommens tidlige fase hvor det utgjorde en ‘åndelig øvelse’ og en ‘selvutpøving’. Ørkenmunkene fjernt ute sine huler I Egypts øde ørkenstrøk – i intens kamp med sine indre demoner og syndige tanker (logismoi) hevdet at det indre mennesket i oss utvikler seg selv verdimessig ved å lære seg å fortelle om seg selv og sine svakheter og mangler til nærstående andre.Hvorfor vi har en så sterk trang til selvavsløring vet vi ikke sikkert.

‘Jeg er’ – fenomenet: Konstituerende for 1.person psykologisk forståelse og selvutforskning
Modernitens subjekt: det er det rasjonelle Cartesiske subjektet; i form av det mest kjente uttrykket i hele den filosofiske tenkningens historie  –

 ‘jeg tenker, altså er jeg’.
Følgende filosofer må sies å ha tenke på måter som er tett forbundet med ‘jeg’ets fenomenologi’ og den spesielle fenomenologiske uroppdagelsen som Descartes blir den første som setter navn på, og artikulerer på en måte som vi kan oppfatte og videreartikulere. Det er – den grunnleggende urerfaringen av eksistens i form av at den handler om ‘jeg er’-ets eksistens, hvor ‘er’ er selve den primale konkrete eksistensen og ikke sekundære tanker eller følelser – som på sin side tar en vekk fra uroppdagelsen dersom man forfølger dem ut på sidelinjer der urfaringen svekkes eller går tapt igjen.

Navnene i selvutforskning: Sokrates, Augustin, Descartes, Rousseau, Montaigne, Schopenhauer, Kierkegaard, Husserl, Heidegger,

Hele deres filsosofiske bidrag, bygger på uike måter på den nye starten ‘jeg er’ fenomenet gir tenkningen i det hele tatt, og de nye retningene som dette driver tenkningen inn i.
Selvundersøkelsen oppstart bringer meg med en gang frem til følgende avgjørende punkt – jeg trenger ikke å kunne vente med å åpne denne porten inn i selvundersøkelsens tenkningen – jeg har bare å finne frem til det oppsiktsvekkende – noe jeg gjorde en av disse lange kreftnettene i sykehussengen der jeg arbeider med selvutforskingen fram til 3-4 tiden.Midt oppe i lesingen av en tidlig tekst av Heidegger om Karl Jaspers slo det ned i meg –

‘Jeg er’ fenomenet: Du har godt grunn til du nøler litt før du vil gå videre herfra; du kjenner det jo fenomeent godt – kanskje er du for fortrolig med det – fordi det er nettopp faren med akkurat dette fenmonet. Det forsvinner når man kjenner det for godt, det mister mening ig fungerer ikke slik det slags i bevissthetens egen dype opplevelsesøknomi.
Men er du tilstede så synes samtidig at det er noe helt nytt.

‘Jeg er fenomenet’? Det er korrekt, for de fleste av oss virker det nesten som at hver gang vi møter jeg-er fenomenet er det en slags aller første gang. Vi debuterer som tenkere overfor denne setningen, ikke-tekningen tar en pause ved dette møtet og åpner opp tenkningens virkelihet for oss. vi har ikke vært her før, det har ligget i glemsel selv om vi i og for seg nesten kjenner det for godt.

«If I were to tell you where my greatest feeling, my universal feeling,
the bliss of my earthly existence has been,
I would have to confess: It has always, here and there,
been in this kind of in-seeing,
in the indescribably swift, deep, timeless moments
of this divine seeing into the heart of things.»
(Rainer Maria Rilke, 1987)

Og så – så kjenner vi det allikevel ikke. For det har en merkelig kvalitet, med at det unndrar seg og kommer i bakgrunnen for alle andre slags spørsmål om hva som er. Som overskygger dets førstehet og dets spesielle status som det som åpner verden for oss, låser den opp til å bli en og vår menneskelige verden.

‘Jeg er – fenomenet’ oppstår for første gang i sin fullhet ved begynnelsen av vår moderne tenkning; selvsagt hos Descartes i ‘cogito ergo sum’, dette ‘jeg tenker, altså er jeg’ og som innleder hele det som kalles vår moderne tenkning. Fenomenologien fødes her. Eksistensialismen likeens. I.person psykologien fødes her, den må bli stående her og dens prosjekter utstråler alle som en fra ‘jeg er’ fenomenet.

Heidegger skriver:

«With the ‘cogito sum’ Descartes had claimed that he was
putting philosophy on a new and firm footing. But what he
left undetermined when he began in this ‘radical’ way, was
the kind of Being which belongs to the res cogitans, or—
more precisely—the meaning of the Being of the ‘sum’.»
(Heidegger 1962: 46)

Descartes kjente setning står og dirrer i et nyåpnet filosofisk spenningsfelt, som utspiller seg gjennom de påfølgende århundrenes tenkningshistorie mellom epistemologi, antropologi og til sist ontologi eller værenslære. Og til sist, ikke minst pionertenkerne Heideggers og Wittgensteins ulike uløste prosjekter for å overvinne ‘jeg er’ fenomenets påståtte paralyserende innflytelse på selve vår tenkevne.
Men først- til denne oppsiktsvekkende oppdagelsen av et spesielt fenomen som alle mennesker må oppdage, i en eller annen forstand – for seg selv fordi tenkningen starter her og ingen andre steder. Det er en oppgave for oss at hver enkelt av oss må oppdage dette ‘jeg er’, at jeg finnes som et helt annet slags fenomen som vi ikke kjenner navnet på  – kanskje kan det ikke ha noe eget navn fordi det setter alle andre navn – i en verden av andre fenomener. Gjennom ‘jeg er fenoemenet’ oppdager hvert eneste levende individ seg selv som menneske, vi blir menneske og menneskeliggjøres ved på egen hånd og ut av oss selv oppdage ‘jeg er fenomenet’. Ute å oppdage det i vår egen tenkning blir det liggende i skyggen av vår faktisk konkret levde tilværelse som er så full og som vi uoohørlig snakker og beretter om –  som vi da lever i redusert belsyning så å si som uklare og utydelige mennekser. Men at jeg, imotsetning til alle andre fenomener som er, sier det, blir det bevisst.

‘Jeg er’, sier jeg, og i og med dette øyeblikket er jeg i verden på en radikal annen slags måte enn alle andre fenoemener og obkekter som også er. t nytt slags lys går opp over virkeligheten av alle eksisterende ting og gjenstander, bevissthetens lys kastes ut over virkeliheten og begynner å belyse den slik at alle ting som eksisterer begynner å eksistere for meg, de får navn, jeg har omsorg for dem og bruker dem, sorterer og teller dem, osv.
Hos meg, hos deg, hos oss alle som individer oppstår ‘jeg er fenomenenet’ som et spisset individuelt utsagn rettet mot den foreliggende tilværelsen som er min det er det individuelle spørsmålet – ‘jeg er’, akkurat den ene jeg med min individuelle person og mine spesielle værensegenskaper og bindinger.

Vi møter tenkningens filosofer etter at vi har funnet nøkkeln til låsen i jeg-er-fenomenet.Det er lett å se at her møter vi eksistenstenkeren Søren Kierkegaards altfor lite gjennomtenkte antropoligskee kategori –  ‘hin enkelte‘, det er eksistensens individualitet vi kommer nærmere, ikke det generelt eksisterende antropos eller almene mennesket. Heller ikke det generelle menneskelige epistemologiske ‘jeg er’ hos Descartes, det er ikke minst noe annet enn ‘jeg er fenomenet’ i Heideggers store fundamentalontologi der den individuelle eksistens blir skyggestilt bak de generelle bestemmelsene og kategoriene. Men de kan selvsagt ikke forbli der, slik at Hveideggers tenkning nødvendigis beveger seg videre og inn i den mer flytende individuelle tilværelsens områder.

‘Oppdagetheten’ (Heidegger=Entdecktheit’) til ‘jeg er-fenomenet – hver og en av oss ‘oppdager’ det selv på nytt og ut fra seg selv, i sin egen tenkning eller bevisste aktivitet. Det er den egentlige fødselen til meg seelv, som bevisst opplevende vesen som derfra setter hele virkelighten i sitt lys. Det er en uungåelig og en nødvendig oppdagelse i menneskegjøringen og den subjektive individualiseringen av oss selv. Oppdagetheten kan fremkomme på ulike måter, langs ulik tenkebaner og i ulike utgaver, teoretisk, relajonelt, eksplisitt, implisitt. Men alltid slik at det på en eller annen måte kan gies et kommunikatit og pråkformidlet uttrykk.
Heidegger sier om denne glemselen for begrepet i 1924 talen –

“[S]omething that was already originally discovered once, and at one time had
been a proper possession of someone who had original knowledge of it, submerges
once more and thus becomes something that ‘everyone’ understands,
‘everyone’ repeats and says to others until it becomes ‘valid.’ What was brought
forth once in an originary and creative way now becomes uprooted. It loses its
ground [Boden].”

Michel_de_MontaigneMontaignes selvgransking: Den selvgranskende tenkningens første ‘omstart’

Den franske filosofen Michel de Montaigne (1533-1592) åpner sitt store verk «Essays» (158-1595, norsk 3.binds utgave 2004) med følgende beskjed til leseren:

«Jeg vil at man skal lære å kjenne meg som jeg er, uten noe forsert og kunstig vesen, for det er meg selv jeg skildrer. Her vil mine feil og mine naturlige væremåter springe en i øynene så langt sømmeligheten tillater det.»

Montaignes selvgranskingsverk foregår hele 200 år før Rousseau skriver sine ‘Bekjennelser’ (1782); det er lett å overse de tankemessige mulighetene som slikt voldsomt tidsrom inneholder – Rene Descartes store selvutforskingsprosjekt kommer i mellom. Freuds selvanalyse-prosjekt kommer f.eks. 100 år senere, i 1893.

Montaigne er utvilsomt Rousseaus forløper; Rousseau kan knapt tenkes uten Montaigne. Montaigne kan på sin side heller ikke tenkes uten Rousseau!

Montaigne åpner sitt prosjekt med noe av det samme som sin læregutt. Han er, som han selv understreker, det første av sitt slag, Ikke det at det mangler forbilder og modeller, som f.eks. hos Augustin, men som gjennomført personlig prosjekt har det allikevel ikke sin like. I den upretensiøse ‘veiledning’ til leseren, ser vi den avgjørende vendingen mot bevisstheten som er det som kjennetegner fremveksten av et moderne tenkesettet om var under utvikling på Montaignes tid. Descartes revolusjonerte den filosofiske tekningen, den tyske filosofen Hegel sier at filosofi starter på nytt i og med Descartes. Montaigne er en avgjørende forløper for denne ‘omstarten’ i filosofisk tenkemåte, med det er ikke i utforskning av den abstrakte og teoretiske bevisstheten, som hos Rene Descartes (1596-1650) og hos hans bevissthetsfilosofiske etterfølgere. Hos Montaigne er det den personlige, konkret sosiohistoriske og levende besvissheten, slik vi ser det mye senere hos Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger og eksistensialistene. Hele Motaignes bok utspiller seg som en vekselvirkning mellom hans person og personlige eksistens og den videre sosiale og historiske livssammenhengen hans liv er satt inn i. Montaignes biografiske selvbetrakninger der han beretter og reflekter om seg selv og sin person utvikler seg ved siden av at han utformer en implisitt antropologi og psykologi – for mange lesere er det nok denne fascinerende implisitte psykologiske og antropologiske teorien som kommer til å engasjere dem. Montaigne er en artikulert psykolog i mye av det han skriver f.eks. om forholdet mellom fornuften og menneskers kulturelt og sosialt formidlete følelsesliv.
Michel de Montaignes selvgranskning er nettopp dette jeg selv tilsikter, denne rolige selvutforskning som så å si utfolder seg selv, i en dialektikk mellom det som kommer innenfra og det som kommer utenfra hos personen, lik en bekk eller elv som renner og strømmer gjennom livets uforutsigelige landskaper og finner sin form underveis ved å motta og ta opp i seg formende inntrykk fra begge kildene. Montaignes essays omfatter selvsagt mye mer enn direkte selvgranskning; det viktige i min sammenheng er at han i og med ‘jeg tenker, altså er jeg’ foregriper den selvreflekterende Cartesianske jeg-bevissthetens gjennombrudd for det moderne mennesket. Han åpner opp for en ny slags selvbevissthet og verdensbevissthet som han så lar utfolde seg, nølende og usikkert, i essayene. Det er en også prøvende førsteperson livsvisdomspsykologi som utformer seg i tekstene, med søken etter en annen slags visshet enn den man ville tilsikte i en empirisk vitenskapelig psykologi:
«Jeg har ikke mindre mistro til det jeg tenker, enn til det jeg tenkte; det første innfallet er ikke nødvendigvis mindre å stole på enn det andre eller det tredje. Ofte er vi like dumme til å rette på våre egne skriverier som på andres. Den første utgaven min kom i 1580. Siden den gangen er jeg blitt eldre, men ikke det grann klokere. Mitt jeg i dag og mitt jeg den gang er virkelig to personer, Hvem av dem er best? Det er ikke godt å si.»
Montaignes prosjekt bygger på en tilgrunnliggende avgjørelse om å gjennomføre en bevisst og målrettet selvundersøkelse gjennom reflekterende selvskriving, som selv om den fremstår som fyllt av tilfeldigheter og løse assosiasjoner, inngår i en vedvarende og vel overveid sammenheng – som han skriver –
«Har jeg ikke kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og en annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til et livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et varig register…(-)…Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelse jaget plagsomme tanker på dør!»

«Andre utformer og bygger mennesket, jeg beskriver og stiller til skue et enkelt ekspemplar av arten som er alt annet enn velformet, og hvis jeg hadde kunnet begynne på nytt igjen, ville jeg sikkert gjort det ganske annerledes. Nå får det være som det er. For trekkene i mitt portrett er ikke villedende, selv om de skifter og endrer seg. Verden er bare en gynge i evig uro. Alt i den svaier uten opphør(-). Selve bestandigheten er ikke annet enn en litt svakere bevegelse. Jeg kan ikke holde fast på mitt emne, det virrer og snagler rundt som i en medfødt rus. Jeg tar det for meg her og nå, slik det ter seg i øyeblikket jeg er opptatt av det.»
Det sentrale poenget i Montaignes selvutforskning er forholdet mellom den skrivende og skrevne Motaigne og den virkelige levende. Montaigne overvinner, kanskje som den første etter Augustins prosjekt, å stille den levende Montaigne foran eller først, og den skrevne og skrivende Montagne i annen rekke, bakenfor og underordnet, avspeilende. I tekstene seg vi at dette forandrer seg til å bli en ganske annerledes prosess, selvbetraktningen er ikke lenger en passiv selvbtraktning med en ny og annerledes prosess, en selvskapende og selvformende prosess. Som overalt ellers, et menneske tar ikke bare på seg aktiviteter som noe utvendig og forblr den samme; utvekslingen mellom den skrivende og skrevne Motaigne og den virkelige og levende blir til en selvformende og selvskapende prosess. Et menneske kan ikke la være å forme seg selv, forsøke å bli den en er – fordi det en er aldri er ferdiglagd og allerede gitt. Den skrivende Montaigne fanges av skrivingen som begynner å tilbakevirke på han, som en selvformende prosess. Mediet er hos Montaigne den rolig forløpende og flytende skriveprosessen over flere tiår – men det kunne også ha vært andre aktiviteter som inngår i menneskets grunnleggende åpenhet og begynner å tilbakevirke på personen selv. Han sier det selv med disse setningene:
«…….og selv om ingen skulle lese meg, har jeg da kastet bort tiden når jeg har underholdt meg med nyttige og behagelige tanker i så mange ledige stunder? Under denne avstøpingen av meg selv har jeg så ofte måttet ordne og rette på meg selv for at jeg skulle fremstå tydelig, at selve modellen er blitt fastere, den har til en viss grad formet seg selv. Ved å skildre meg selv for andre, har jeg skildret mitt indre i klarere farger enn de opprinnelige. Jeg har ikke skapt min bok mer enn den har skapt meg; boken er av samme stoff som sin forfatter, bare opptatt av sitt eget jeg og er en del av mitt liv; dens emne og mål er ikke noe utenforliggende og fremmed slik som i alle andre bøker.»

Rousseaus selvundersøkelses-revolusjon
Rousseaus revolusjonerende selvundersøkelsesprosjekt har som sine to utgangspunkt Montaignes livsfilosofiske essayprosjekt og Descartes’ epistemologiske ‘jeg-er’ oppdagelse. Montaignes prosjekt er, sett i vår sammenheng, en slags forløper for den Rousseauianske ‘Bekjennelser’ men også ‘Drømmerier-boken’, ‘Dialog-boken’ og ‘Jean-Jaqcues dømmer Rousseau’-boken.

Rousseau kunne ikke være fornøyd med Montaignes og andre selvgranskende tenkeres behandling av det individuelle.
Selv tar han skrittet ut i det som blir omtalt som ’militant individualisme’ ( se Todorov 2002), et prosjekt som han med god grunn kan tillate seg å hevde er uten forløpere og enestående.

Utgangspunktet er at alle individer oppfattes som absolutt forskjellige, adskilte og inkommensurable. Det er på dette punktet at de fleste som drøfter Rousseaus prosjekt kommer på villspor; eller kanskje heller – at de ikke ser at Rousseau følger to spor i sin selvgranskning. Det ene selvfremstillende selvbiografiske sporet med ekstrem vilje til å betrakte seg selv som et enestående individ. Dette sporet er selvsagt originalt og i seg selv spennede, alt etter hvor langt Rousseau kan drive det – men det foregår fremdeles i et ‘objektiverende’ perspektiv. Det andre sporet, der Rousseau forfølger er førsteperson entall, subjektiviserende perspektiv der han ikke bare er et ‘individuelt objekt’ men et selvformende og selvskapende subjekt, der han foregriper Nietzsche og ikke minst Foucaults prosjekt om selvpraksiser og selvteknologier.

Rousseaus selvundersøkelser handler altså i og for seg ikke om han selv og hans egen person som objekt. Hans granskning av seg selv fremstår som en slags selvbiografi, men det er en fullstendig misforståelse når Russeaus prosjekt reduseres til en selvbiografi. I virkeligheten er det snakk om en veiviser for alle jeg-personers forhold til og behandling av seg selv og sitt liv i et førstepersonperspektiv. Poenget med at han gjennomfører en systematisk og metodisk styrt 1.person granskning av seg selv og sitt liv er ikke en narrativ fremstilling av seg selv, en selvfortelling – men at det er dette nødvendige grepet som rettstiller oss som subjekter i våre egne liv og ‘menneskeliggjør’ oss.
Rousseaus tilsynelatende selvbiografi er altså mye mer en slags ABC i hva det innebærer for en person å bli seg selv, hvilke grep og hvilke følger det å bli et individuelt førsteperson menneske blant andre førsteperson individer. Man kan godt være individ uten å ha etablert er førsteperson forhold til seg selv og andre mennesker; men man kan selvsagt ikke hoppe over en førsteperson prosess i forhold til seg selv og sitt eget liv uten å være et individ i biografisk forstand.

I en interessant og grundig filosofisk magasinartikkel fanger Peter Abbs opp nyheten i Rousseaus forehavende – han ser at noe annet er på gang i Rousseaus selvfremstilling enn en enkel selvbiografi og selvfortelling – man kanskje også fordi han ikke helt griper hva som er i gang – betegner han i mangel på bedre begreper Rousseaus prosjekt som en ‘dybdebiografi’. I og for seg er dette et spennende begrep – dybdebiografi – fordi det åpner opp for en videre refleksjon over hva Rousseau holderpå meg i sin selvfremstilling og i sine kompliserte selvbiografiske refleksjoner og poengteringer av hvorledes vi som individer danner oss selv som førsteperson-fenomener.
Vi husker disse setningene:
Dersom man ønsker å kjenne Rousseau, så er det fordi det ikke finnes noen som han. Individet kan ikke reduseres til andre, han er ikke lik noen av dem. Han er ikke bare unik, han er forskjellig. Rousseau skriver i begynnelsen av sine ”Bekjennelser” at han ikke er lik noen av de han har møtt, han våger å hevde at han ikke er lik noen som eksisterer eller noen som har eksistert tidligere på jorden, og det vil heller ikke være noen i fremtiden som er lik han.
Hvordan kan Rousseau innta dette radikale forskjellsperspektivet?
Jo- sier han – ”naturen har knust støpeformen som den støpte han i”.
Han fortsetter:
Dersom han ikke er verdt noe mer enn andre, eller i seg selv, så oppstår det en verdi selvundersøkelsesmessig fordi han i det minste forskjellig fra alle andre. Denne ‘forskjelligheten’ er utgangspunkter og grunnlaget for undersøkelsen, uten den undersøker han en type eller variant som man finner hos andre. Rousseaus avgjørende oppdagelse er at han tilhører en egen art, seg selv i sin ureduserbare forskjellighet. Dette krever derfor en fullstendig ny form for analyse.

Rousseaus selvundersøkelsesmetode
Når det gjelder metode, fremgangsmåte for selvundersøkelse følger Rousseau i sporene til Sokrates, Augustin, Montaigne; dvs. i et brudd med den abstrakte og teoretiske Cartesianske kunnskapsteoretiske og epistemologiske fremgangsmåten med analyse av begreper og logiske sammenhenger i påstander.
Rousseaus metode for selvundersøkelse kan vi si er dialogisk, sosial, eksistensiell og ikke epistemologisk orientert. Selvundersøkelse kan og må foregå i det samme mediet som livet selv foregår i, dvs. i det nære, følelsesmessige, eksistensielle, sosiale livsprosessen; det samme må selvsagt gjelde for de metodiske grepene i selve fremstillingen som er hentet fra det levende livet selv.
Dette viktige poenget bli gjerne både oversett og misforstått av forskerne. Rousseau vil være fullstendig sannferdig, og vil fortelle alt uten reservasjoner: ’ jeg vil fortelle alt, det gode, det dårlige, kort sagt, alt’.
Rousseaus metode er ikke teoretisk eller abstrakt, men omfatter slike menneskelig sett vesentlig sosiale og personlig atferder som sannferdighet (parrhesia), avdekking eller avskjuling av hemmeligheter (aletheia), oppriktighet, redelighet, ‘syndsbekjennelse’,
Rousseau må oppfinne et språk som er like nytt som selve prosjektet, finne en egen tone og stil. Uten sammenligning med andre, uten å måle seg opp mot andre. Kravet om absolutt singularitet opphever seg selv; for å kunne etablere seg selv som forskjellig, må Rousseau sammenligne seg med andre – noe som innebærer at han er lik dem.
Påstanden om forskjellighet er basert på sammenligninger. Rousseau er selv klar over at dette hans radikale prosjekt faller sammen. Kunnkap om den enkelte kan ikke fremkomme uten sammenligning, som alene er den veien som kan åpne opp for å se likhet og forskjell – man kan ikke bestemme et individ i relasjon til det selv uten å sammenligne han eller henne med andre. Rousseau oppgir ideen om radikal forskjellighet, og fastholder at man allikevel kan fremskaffe kunnskap om seg selv som singular.
Gjennom sitt eget prosjekt kan Rousseau være modell for alle andre, at alle kan kjenne seg selv i og gjennom minst en annen – og denne andre kan være Rousseau som gjennom sin bekjennelse tilbyr et offer slik at andre skal kunne følge etter i individualiseringens spor.
Det er lett å misforstå Rousseau slik Peter Abbs gjør det, nettopp fordi han sitter fast i det selvbiografiske, om enn ‘dybdebiografiske’ sporet, når han summerer opp slik: La hver enkelt leser imitere meg, la han gjenoppdage og komme tilbake til seg selv som jeg har gjort ved å komme tilbake til meg selv. Roussseau åpner så å si opp en ny eksistensiell vei, som andre kan etterfølge for å oppdage seg selv og oppnå kunnskap om seg selv. Rousseau ender med å motsi seg selv. Vi elsker å tro at vi er så forskjellige fra andre, men i virkeligheten er vi svært lite forskjellige. Vi har sett at dette er bare en halvveis forståelse av det Rousseauianske selvundersøkelsesprosjektet; individualiseringsbegrepet fanger ikke opp det tilgrunnliggende førsteperson entall prosjektet som er det som bærer og gir retning og mening til Rousseaus ofte usikre og mangetydige selvfremstillinger.

Selvanalyse og den freudianske frie assosiasjonsmetoden (skrives grundigere)

I sine tidlige psykoanalytiske arbeider kom Sigmund Freud og Joseph Breuer med en medisinsk-terapeutisk forklaring på forteller- og selvavløringstrangen når de skriver følgende om den ‘kurative effekten’ av å bekjenne:

“It brings to an end the operative force of the idea which was not abreacted in the first instance, by allowing its strangulated effect to find a way out through speech.»

Effekten av å berette om slike personlige ting til andre kalles gjerne fra gammelt av for avreagering og ‘katharis’ som mer nøyaktig betyr renselse. I dag snakker vi heller om å snakke ut om ting, eller rett og slett å få tømt seg.
Det kan føles ofte som en byrde, som psykologisk press, som tungt å bære på ting som bare en selv vet om. Ofte lager det i neste omgang nye bekymringer og nedstemthet. Å berette om slike ting til andre vil da fort oppleves både som en trang og som en følelsesmessig lettelse.

Selvbekjennende skriving er beretninger om den som skriver, og kan ha mange slags formål og motiver. Ofte handler det om ‘avsløringer’, der den som skriver eller eventuelt i en dialog forteller, om sine falske liv og lenge skjulte identiteter og hemmeligholdte menneskelige sider – ‘mitt hemmelige liv som….’. I vår sosialpornografiske mediatid er det stor etterspørsel etter mest mulig åpenhjertige selvavsløringer om ulovlige, skammelige, sære, avvikende, kriminelle, seksuelle, religiøse skjulte identiteter  – helst fra folk som allerede har etablert en offentlig anerkjent identitet i andre sammenhenger.

Den foreliggende fremstillingen i form av en selvgransking  –  som nødvendigvis handler om mitt levde liv –  forløper uten at den har noe som helst til felles med slike ‘avsløringer’ eller å komme med hemmeligheter. Som andre har jeg sikkert en haug med personlige hemmeligheter og behov for et visst hemmelighetskremmerei, kanskje også motsatt et visst behov for å fortelle om noen av disse som en slags avsløring. Men denne undersøkelsen av meg selv går ikke frem på denne måten. Det er ikke en avkledningsøvelse. Selveksponering. Selvfremstilling. For å vise hvem jeg er eller var. Eller i biografisk mening, som en fortelling og beretning. om mitt levde liv Ingen av disse tingene. Ikke i det hele tatt.

Freuds selvanalyse skiller seg ut som et distinkt prosjekt i selvundersøkelsenes historie. Dens siktemål er bare sekundært av en personlig karakter, Freud gjør seg selv til et freudiansk eller psykoanalytisk ‘objekt’ som han så utforsker som et annet selv etter metodiske retningslinjer. På en måte forsvinner Fruds eget ‘jeg-er’ fenomener i denne prosessen, dermed åpnes ikke Frueds virkelighet opp for oss med objektet Freuds psyke og dens fungeringsmåter:

«There was certainly a large narcissistic element in Freud’s self-analysis, but it never became its only
element. It resulted in his experiencing moments of regression which were very far-reaching but always
under the control of the ego. In all the aspects I have just mentioned, his self-analysis proceeded in exactly
the opposite way to that attempted by his imitators. His main aim was knowledge not so much of the self as
of general, normal psychical processes.»

Freuds selvanalyse viser seg ikke å være en selvundersøkelse, men en psykoanalytisk  faglig undersøkelse som kanskje er viktig for å oppklare hendelser og begreper under utvikling, men ‘avskjuling’ og åpenlegging av hans personlige virkelighet.

Det handler om en ‘ren undersøkelse’ av meg selv. En personlig selvforskning.

Jeg skal senere i undersøkelsen mange ganger komme tilbake til slike 1.person entall personlige forskningprosjekter og se dem i sammenheng med hva psykologi er og ikke er i våre dager. Det den helt sikkert er , en ikke-tekningens fag. Den bærer i seg tendensene til objektivering,verdenstap,verdensglemsel og dehumanisering og noen ledd utover på beslutningskjeden ‘barbarisering’ av våre menneskelige forhold.

Kanskje mest i forhold til hva dette fager burde være for å kalle seg for ‘psykologi’ eller læren om sinnet eller sjelen. Og ikke minst vise, at slik personlig forskning i våre tid dominert av tekniske, maskinmessige, objektiverende og naturaliserende tankemåter med en massiv ledsagende glemsomhet og likegyldighet overfor det grunnleggende 1.personlige menneskelige, kanskje er like viktig i menneskefaglige og menneskevitenskapelig forskning som all annen mer tradisjonell forskning.

Selvundersøkelsen; det er kunnskapen som begynner å strømme gjennom en underveis i undersøkelsen som jeg og vi elsker å kjenne, fordi den neste er et slags annet livsblod i oss. Det er selvsagt, at når slike erfaringer begynner å strømme igjen gjennom et nervsystem  – slik de gjør det i barnets nervesystem – som er laget for akkurat det, då blir det en gledesfyllt kunnskap.

Den første setningen i  den store antikke tenkerens Aristoteles sin metafysikk sier at ‘alle mennesker ønsker å vite’.
Det hører til vår væren som mennesker at vår væren – det Heidegger kaller vår ‘ontologi’ eller spesielle menneskelige måte å være på (‘Dasein’)-  er en åpen væren og artikulerer seg i og med vår tenkning om og gjennom den. Vi ønsker og elsker å vite, som vitende er vi tenkende – å vite er nervøsitetens høydepun kt i oss – dens fullendelse av nervesytem,et selv som skjelver og sitrer av viten.

Derfor er det du leser er utforskning og granskning av meg selv. Et lite poeng: Å berette, fortelle om seg selv og sitt liv er ikke alltid det samme som å granske, utforske og undersøke det. Selv om det overlapper ganske mye, og noen ganger helt.

Både kirkefaren Augustins gamle religiøse og teologisk anlagte selvbekjennelser, ta bare en liten titt innom denne lille biten –

«I et tidsrom av ni år, fra mitt nittende til mitt åtteogtyvende, ble jeg ført vill og førte selv andre vill, ble jeg narret og førte andre bak lyset med alle slags lyster. Offisielt drev jeg med de såkalte frie studier, men i det skjulte med en religion som med urette bar navn av religion. I det ene var jeg drevet av hovmod, i det andre av overtro, og i begge deler av forfengelighet.»/«Jeg hadde jo elsket tomhet og søkt løgn.» (Augustin: ‘Bekjennelser’

– og den nevnte Russeauske mer sosialt, følelsesmessig og personlig anlagte – for er begge selvfortellende – men de er også sterkt selvgranskende og selvundersøkende.

Det de forteller om seg selv og sine indre tanker har et formål utenfor seg selv, som er selvundersøkende og selvgranskende for å klargjøre religiøsitets-problematikk hos Augustin og slike ‘person-epistemologiske’ ting som å bære på hemmeligheter, lyve og snakke sant om seg selv, hos Rousseau. Selvgranskingen settes inn i en bredere sammenheng, og tar opp i seg bredere emner som ligger utenfor deres eget nære personlige. Noe lignende vil skje i denne selvgranskningen. Den ‘brekker opp’ og begynner å handle om mange andre ting som ikke går på meg selv, men som mitt personlige liv utspilles i forhold til.

mc_escher_-_eye

Selvutforskning og min kommende død

Hos meg er siktemålet med granskningen spesielt, oppstått som følge av den situasjonen livet har brakt meg i og som jeg forsøker å forholde meg til. Det er kun å forsøke å gjennomføre selvgranskingen løpende i denne perioden da jeg er et døende menneske, i ferd med å legge livet bak meg for godt og sette et endelig sluttstrek. (Dette kunne kanskje sies på en annen måte, det er ikke jeg som setter noen sluttstrek – det er det biologiske livet i meg som jeg har levd på lån hos, som gjør sine ting uten å konsultere meg på forhånd.) Jeg kan kanskje få inn et ord; som: Hit, og ikke lengre kom jeg.

Når man nærmer seg selve livets slutt endres ganske mye. Svært mye.Hele synet på virkeligheten starter litt etter litt å forandre seg, fra innsiden så å si. Man konfronteres på en nesten voldom og noen ganger direkte brutal måte med fullstendig nye utfordringer – som i mitt tilfelle der jeg dør såpass langsomt av en skremmende reduksjon og svekkelse i kroppslig og mentale krefter og funksjonsvne.

Jeg opplever selve fornedringen som inngår i kreftsykdommes forløp som mer påtrengende enn de rent somatiske tingene. derfor: En av de nærmeste dagene har jeg min første avtale med annen fagpsykolog, for å få hjelp til å snakke ordentlig om fornedringen og andre av de tingene jeg gjennomgår. Det er min første avtale med behandlingspsykolog noensinne, for å hjelpe meg selv. Motivasjonene mine for slik hjelp er ganske enkelt, finne ut hvorfor jeg sørger og gråter nesten dag og natt over det som skjer med meg og livet mitt. For er det en ting som følger meg for tiden – så er det i alle fall en utømmelig gråt som strømmer ut av meg innenfra og som aldri synes å ville ta slutt. Gråten og selve den personlige reduksjonen er i disse dagene en stor bør for meg. Som lfølges av en følelse av overveldende fornedring, nesten beheftet med skam og skyld og uro over at det er stadig mer jeg ikke makter eller greier. Livet vokser meg rett og slett over hodet mens jeg er i ferd med å miste det.

Jeg innser hvor skadelig og uheldig noe av vår tids mer og mer ‘hygienske’ og  teknisk-praktiske oppfatning (det har sine positive sider, selvsagt) av det å dø er – det tar fra oss noe av dødens storhet og overskridende mening i forhold til det som er og har vært vårt ene så verdifulle liv. Mitt eget liv blir litt større fog får flere verdier for meg når jeg evner å dø med verdier – på en verdigere måte, bevisst og ettertenksomt og klar for en annen slags reise. For å dø er en ‘metafysisk’ ting  – det ligger utenfor alt vi kjenner og har kjent – for alle mennesker enten man tenker over det eller ikke. Det reiser jo alle spørsmålene knyttet til hele det livet en på godt og vondt har levd fram til det faktum at en dør. Bare dette merkelige forhold, at jeg aldri mer kommer til å møte meg selv igjen den dagen døden kommer til meg, aldri mer kan snakke med meg selv – opptar meg disse dagene – hva innebærer det egentlig, for en som i alle disse årene har kunnet føle at livet lever i en selv med alle sine merkelige uttrykksformer i lidelse og pasjoner. Livet slutter , samtidig kommer en på mye nærmere hold til seg selv. Det ligner på å se seg selv gjennom et mikroskop, en leselupe der detaljene kommer stadig tydeligere frem. Det føles som om en begynner å se alt hos seg selv. En begynner også å omgåes seg selv på en annen slags og kanskje litt verdigere måte, som når man tar farvel med en person  som man absolutt sikkert vet en aldri mer kommer til å se igjen. En annen ting er at man begynner å undre seg mer over hvem man er, hva man har vært, hva man har forsømt, hva slags skyld man bærer på? Vitende eller uvitende.

1.01.2.1.Her vil jeg gjengi noe viktig jeg skrev for kort tid tilbake siden, fordi det inngår på en produktiv måte i selvundersøkelsen og fanger opp en avgjørende side ved slike undersøkelses spesielle indre oppbygning. Jeg tror ikke at sann selvutforskning er tilstede uten poenget i dette avsnittet.

Jeg skrev følgende –

«Å skrive om seg selv er eller kan være en utdyping av det viktige jeg-jeg forholdet, dvs det ‘immanente’ og usynlige forholdet en står i til seg selv som subjektivitet og levende vesen. I vår moderne så altfor-moderne verden blir vårt eget indre lett overskygget og overkjørt av de mektige tingene og ytre saksforholdene og alle de andre som omgir oss overalt og hele tiden. Fotfestet som en har i opplevelsen av et ekte og levende jeg-jeg forhold blir svekket og borte.

Jeg-jeg forholdet handler om det primale og primordiale livet vi føler i oss selv og som kommer til syne for seg selv hele tiden mens vi lever. Mens livet lever i oss. Kreft er en slags læremester og levemester som kan hjelpe oss til en dypere og mer ‘immanent’ jeg-jeg forhold, til å gjenoppdage hvor nær vi er det livet vi føler i oss selv og som vi i bunn og grunn er. At det finnes ingen distanse, ingen eksterioritet som de franske fenomenologene Levinas og Henry snakker om på helt ulike måter.

Når jeg gråter over meg selv – og det er for meg denne ‘immanensens’ kraftigste uttrykk i meg – det skjer ofte disse dagene – da merker jeg at tårene kommer av at det er selve livet i meg som gråter. Gråten som overmanner meg er jeg-jeg forholdets måte å uttrykke seg på og snakke på. Naturligvis forsøker jeg å skjule og dekke over denne immanente gråten, så godt jeg kan. Fordi den er så voldsom, så direkte, så sikker på seg selv og sitt rett til å gråte. Jeg vet det. Det er ikke noe å skamme seg over, å forsøke å skjule for andre. Det er mitt jeg-jeg forholds eget sanne språk. Ikke bare ens morsmål, mens ens eget sanne  livsspråk som denne skrekkelige kreftsykdommen lærer meg å kommunisere gjennom.

Dette dype livsspråket som bor i en selv er noe som en aldri må tillate seg eller tåle å glemme. Det har andre ‘immanente uttrykksformer’ enn de jeg kjenner, for livet lærer oss bare opp i de språkene som livet i oss trenger for å leve. Dette er ikke så lett å skjønne, jeg vet det. Jeg strever selv med det. Jeg håper det blir mer forståelig etterhvert. Å skrive slik jeg forsøker her, i første person jeg-jeg relaterende om egen sykdom, er min øvelse i å oppleve seg selv i et jeg-jeg forhold. Verden og alle de andre er naturligvis avgjørende og viktige. Men vi må ikke snu opp ned på rekkefølgen; de kan bare være viktige dersom en kan oppleve å være viktig for og i seg selv.»

tumblr_nm85843X1F1u0xmcmo1_500

I mitt tilfelle er også tingene helt klare: Det er selvundersøkelsen som sådan det handler om, ikke meg selv som en egentlig ganske middelmådig og uinteressant person uten spesielle egenskaper eller ferdigheter av betydning. Som blir overgått på så mange måter og områder av flesteparten av de menneskene jeg er heldig å møte på livsveien, selv om kanskje ikke de selv ser det like godt som jeg.

Spørsmålet jeg stiller er ikke om jeg er eller var slik eller slik, men følgende –

Hva går det ut på å granske seg selv?
Siktemålet er å finne ut mere om akkurat dette – hva det vil si ‘å granske seg selv’. Sitt eget liv. Ha slags verdi det har å undersøke hva dette livet mitt går ut på, i selsamme øyeblikket som det leves. Gjør selve undersøkelsen livet rikere, bedre, mere forståelig og verdifullt, klarere for meg selv og andre? Hva slags hensikt kan det ha? Kan andre ha noe utbytte, læring av min egen selvgranskning?

Jeg er for det meste et usynlig menneske. Usynlig for alle dere andre. Når sant skal sies lever våre liv for det meste i en slags usynlighet.
For vi er det, det alle. Usynlige for hverandre, usynlige som gjerne forsøker å gjøre seg mer synlige på noen måter og kanskje mindre synlige på andre, uten at vi tenker overfor dette skillet så nøye. I mitt tilfelle omfatter selvgranskingen ingen sliks sensurering, jeg skiller ikke mellom å gjøre synlig og la forbli usynlig. Alle ting som kommer opp skal granskes.
Men slik jeg faktisk lever dette mitt liv er det stort sett ganske usynlig for alle andre mennesker. Andre ser meg glimtvis. De møter og støter på meg, her eller der. De ‘ser’ aldri mitt liv slik jeg lever det, og de får så å si ingen begreper om hvordan og hvorledes jeg lever dette livet mitt fra innsiden. Selv når jeg deler liv og bolig med andre er det slik, i stor utstrekning. Vi er sammen om ting, deler tid og rom. Men livet mitt lever jeg for meg selv, på egen hånd, ut fra meg selv. Som regel i usynlighet. Og ingen hører eller registrerer tankene mine.

Mye av livet lever vi også som usynlige for oss selv. Som for andre. Det kan være overraskende å hevde noe slikt. Men det er lett finne støtte for at det er slik.
Vi tenker stort sett ikke større eller grundigere over hva vi sier og gjør. Vi observer ikke oss selv. eller legger merke til detaljer i hva vi gjør, sier, etc.
Tingene kan forløpe så automatisk at vi er og blir fremmede og usette også for oss selv. Da lever vi som mennesker sammen og i usynlighet for oss selv hverandre. Det oppstår noe som ligner på et ‘usynlighetsliv’ der vi er del av et samfunnsliv uten at vi ser hverandre og oss selv.
Slik tror jeg det mange ganger er med folk og mellom folk, i familier og grupper av ulike slag i fritiden. Vi hverken ser eller hører hverandre utover det seremonielle, ritaulsierte og rollebestemte – men da er det jo heller ikke oss som viser seg med rolleatferder. Det er et utvalg tatt av et reservoar som personen vår utgjør, og ofte ikke engang det heller.

Selv om vi kanskje ofte har gode dager og fremgang – det varier mye i livsløpet og etter hvilke tilfeldigheter vi utsettes for – så er det allikevel sjelden at vi ikke står over utfordringer og påkjenninger som vi kjenner oss overveldet og truet av. Små hverdagslige krav, stress, belastninger er ofte nok til at vi kjenner oss satt helt ute av lage. Slike trefninger med livet lager små åpninger i vår opplevelse, åpninger som dersom vi kikker nærmere på dem vekker undring og spørsmål. Vi ser at det foregår andre ting innenfor den nylig tilsynekommede sammenhengen i oss selv som er annerledes et det vi er vant til og det vi tar for gitt.

Egentlig inntreffer det små og store slike skifter og ledsagende ‘opplevelsesmessige åpninger’ i ens forhold til seg selv hele tiden. Det er sjelden de betyr noe større for oss, utover at dagens gang uroes og skiples i et visst omfang. Som personer forblir vi dypest sett helt uberørte og fortsetter som før. Vi forandres ikke av den slags hendelser.

Kanskje setter de av og til spor i erindringen vår – særlig dersom vi dveler litt ved den åpningen de lagde – men sjelden eller aldri dype spor eller spor som griper inn i andre sammenhenger av spor hos oss

Å leve som menneske går ikke ‘av seg selv’. Det er aldri automatisk, selv om vi noen ganger kan oppleve noe i nærheten av en slags automatikk i måten vi lever dagene på. Det er i grunnen og av ulike grunner krevende, det synes å innebære en slags fortløpende bearbeiding og oppgjør med seg selv og virkeligheten.

Selv om de fleste opplevelser passerer oss uten å sette større spor etter seg, eller gjøre inntrykk på oss, kan et se ut som om vi allikevel forholder oss til dem med en slags i det minste vag fornemmelse eller ettertanke utover den rent automatiske nesten mekaniske fungering.

Hva kommer dette av – at vi på et personlig, opplevelsesmessig og psykologisk plan ikke er innrettet som automater?

Mennesket er – ‘et forhold som forholder seg til seg selv’, sa den danske filosofen Søren Kierkegaard om vår merkelige doble måte å være på. NB: Vi er selve det at forholdet forholdet seg til seg selv, skriver han. At det så å si dobler seg, at vi derigjennom nærmest løftes opp et hakk til noe annet i vår fungering. Som menneske fungerer vi alltid en etasje høyere enn vi tror vi gjør – huset vi lever i har en usynlig etasje som vi egentlig bor i på et høyere plan.
Det er det som kalles ‘filosofisk antropologi‘, en lære om de tingene som definerer oss som menneskelige vesener.

Vi er aktive og engasjert ute i virkeligheten, arbeider, driver med politikk, skriver og steller i hager, padler lange strekninger til havs, går turer høyt til fjells; og samtidig som vi gjør disse tingene er vi engasjert på et slags ‘høyere’ eller utenfor-plan der vi bedømmer, grubler over hva slags verdi det vi holder på med har, tar stilling om det har noen mening, avklarer, tar et oppgjør, sier oss fornøyd, osv..
Altså følges vårt vanlige og hverdagslige engasjement ute i verden av et slags ekstra bakenforliggede skygge-engasjement, eller et ‘meta-engasjement’ som vi er oss mer eller mindre bevisst.
Noen mennesker sies å være mer grublete og ettertenksomme av lynne, andre er kanskje mer overflatiske og får knapt med seg sin egen dobbelthet. Ifølge Kierkegaards antropologi definerer dobbeltheten oss alle, fordi vår bevissthet er slik innrettet. I sine filosofiske undersøkelser av dobbeltforholdet finner Kierkegaard god støtte for det i analyser hos Platon, Augustin, Descartes, Kant, Hume, Locke. Hele filsofiens refleksjonshistorie utgjør en slags empirisk og begrepsmessig evidens som bekrefter og udnerstøtter Kierkegaards tanke.

Filosofi forskning er selvrefleksjon, ettertanke og kamp med seg selv og egne tanker: På datoen 14.10 1946 skrev den østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein i en av sine dagbøker (MS 112), altså for snart 60 år siden –

„Die Arbeit an der Philosophie ist – wie vielfach die Arbeit in der Architektur – eigentlich mehr die Arbeit an Einem selbst. An der eignen Auffassung. Daran, wie man die Dinge sieht. (Und was man von ihnen verlangt).“

1.5. Litt tidligere hadde han skrevet noen andre ord om å begynne krive en dagbok for å komme til større klarhet i sine egne personlige forhold:

«I for instance cannot write my biography on a higher plane than I exist on. [. . .] Something inside me speaks in favour of my writing my biography, and in fact I would like some time to spread out my life clearly, in order to have it clearly in front of me, and for others too. Not so much to put it on trial as to produce, in any case, clarity and truth?» (MS 183)

For så vidt kom det til at Wittgenstein skrev en blanding av filosofiske og personlige dagboksnotater resten av sitt liv. Mye av det som gjør han spesielt interessant og utfordrende som tenker og filosofisk forsker ligger i disse komplekse dagboksnotatene som often er full av innvendige gjenhenvisninger mellom sterkt personlige tanker og mer filosofifaglige problemer.

Den foreliggende personlige undersøkelsen handler om dette ene: ‘Å arbeide på seg selv’. Formelen er hentet fra Wittgenstein, og jeg forsøker å finne mest mulig ut av den – om den kan brukes i mitt tilfelle, hva den går ut på, hvilke muligheter jeg kan oppdage i den underveis, osv..

Det er i alle fall et vel og vakkert formulert utsagn fra Wittgensteins side. Det er utgangsspørsmålet for alle de tingene jeg kommer til å ta for meg i undersøkelsen som jeg betrakter som en filosofisk-personlig granskning med utgangspunkt i meg selv og eget liv. Det skal sies med en gang, det er slettes ikke noe enkelt spørsmål, det innser de fleste av oss fort. For min egen del har jeg holdt på med det, med økende engasjement og fascinasjon – nesten helt siden kreftsykdommen kom inn i tilværelsen min og førte meg inn i dødens forværelse.

OBS: Det kan i forbifarten være et lite poeng at Wittgensteins tanke om filosofi som et arbeid på seg selv, ble skrevet ned i oktober 1946, 5 år før han selv døde av terminal metastatisk prostatkreft i april 1951- noe som også er min sykdom.

Jeg skal si med en gang at den foreliggende undersøkelsen ikke handler om en slags personlig utleverende fortelling om meg selv, om mitt eget liv. For meg er det nærmest helt uinteressant. Det handler om en filosofisk undersøkelse, en seriøs gransking, en slag forskning i seg selv. For etter min mening innebærer Kierkegaards, og andres antropologiske mennekseforståelse, at mennesket er født til verden som et selvutforkende og selvgranskende vesen. Vi forsømmer og undergraver vårt eget sanne vesen dersom vi lar være å ‘arbeide-på-oss-selv’. Det er en slags plitk overfor seg selv og overfor de menneskene man har deler livet med og har medansvar i forhold til å bedrive selvutforskning. jeg kan derfor bare spørre deg – ‘Er du en selvgransker?’ Forsker du i deg selv, mens du lever livet ditt på vanlig vis?’

Det som opptar meg er å forsøke å trenge inn i selve den tanken og i selve aktiviteten om ‘å arbeide på seg selv’.
Hva er dette – ‘å arbeide på seg selv’?
Er det en slags psykologisk tilleggsevne vi kan ta i bruk når vi føler behov for det? For å komme til enighet eller klarhet i ting i oss selv – for det er enkelt å se at det av og til er akkurat det.
Når noe inntreffer i livet stopper vi gjerne opp litt og stiller ettetankens spørsmål: hvorfor gjorde jeg det slik? Skulle jeg ikke heller gjort dette andre? Jeg får passe bedre på neste gang. Samtidig ser vi at mennesket allerede har denne dobbeltheten i seg, tilkommet gjennom vår bevissthets egen struktur.

Vår psykologiske hverdag er full av slike ‘arbeide-på-seg-selv’ stunder som kommer og går. De har antagelig en viktig funksjon for oss i vår egen psykologiske og moralsk-individuelle virkelighet.

Det er ikke alltid så enkelt å forstå hvordan man kan ‘arbeide på seg selv’, hvorfor og med hvilke formål? Har man ikke allerede nok å holde på med og tenke på om man ikke skal gå rundt å begruble seg selv og sin egen person?

Samtidig vil mange nikke gjenkjennende; er det noe å stusse over, er det ikke noe man på et vis allikevel og allerede holder på med? Mest i det små? Som en stillferdig aktivitet – ved siden av sitt travle personlige hverdagsliv?
Noen filosofer av en viss subjekt- og bevissthets-orientert legning vil hevde at nettopp det er tilfelle, at stort sett de fleste mennesker bedriver en slags ekstra personlig refleksjon og ettertanke over seg seg, så å si hele tiden. En eksistensiell refleksjon. Den tilhører nesten vår innebygde naturlige psykologiske innstilling og bevissthet, og har en eller annen ganske viktig funksjon for oss som normalfungerende bevisste personer enn vi vanligvis går rundt og tror.

Det er nærliggende å tenke litt videre, og se på selve formålet med vår innebygde tendens til selvgranskning. Vi kan spørre om den er en balanserende og utjevnende faktor i oss, et slags styreror vi bruker for å finne og holde kurs og unngå det ytterliggående og skjeive – vårt indre kompass. Og at den derved har et slags selvopprettende, selvperfeksjonerende, selforberendende formål, uten at vi i og for seg anstrenger oss for at det skal være på denne måten.

Hos Søren Kierkegaard er ydmyhet en komplisert 1.personfaglig menneskelig metode. Det er en metode som det skulle være umulig å overse dersom man skal jobbe med og tjene mennesker som er i sykdom og nød. Å gjøre tjeneste for mennesker, som psykolog eller lærer eller lege eller så – krever grundig og langvarig skolering i ydmyket som relasjonell-moralsk metode. Hvem får eller har i dag slik øvelse, slik skolering – tenk deg et universitetsstudium som på en fokusert måte øver legestudentene en måned eller mer opp i å bli ydmyke og ingenting annet? Psykiaterne og psykologene, også.

Fordi vi møter og praktiserer dens motsetning i alle former for ‘suberbia’ eller selvforhøyelse hunder alle former for ‘åpninger’ i ens væren – det er bare lå lese disse ordene fra Samuel Becketts penn for å fatte hvordan den indre personlige bevegelsen stopper opp ved eget hovmod –

«I mange år var jeg ulykkelig, bevisst og med overlegg … slik at jeg isolerte meg mer og mer, foretok meg mindre og mindre. … Elendighet og ensomhet og apati og mistilfredshet var innslag i et mål på overlegenhet og understøttet følelsen av arrogant ‘annerledeshet.’ … Det var ikke før den måten å leve på, eller snarere fornektelsen av å leve, utviklet så skremmende kroppslige symptomer at den ikke lenger kunne fortsette at jeg ble oppmerksom på noe sykelig i meg selv. Kort sagt, hvis hjertet ikke hadde satt frykten for døden inn i meg ville jeg fortsatt forfylle og snerre og gli  slapt gjennom det hele og føle at jeg var for god for alt annet.»

Ydmykhet må naturligvis også prakiseres som metode ved ved selvundersøkelse, selvgranskning. Hvordan jobber man ellers egentlig med rette opp, perfeksjonere, forbedre seg selv, ikke bare mht. prakiske og tekniske ting og fungering som jo er en del av hverdagen – med med seg selv som konkret individ og menneske, som person? Som moralsk person, som verdiformidler gjennom måten en lever på og oppfører seg på?

Suberbia og selvforstørrelse som utfordring – litteratur- og biografiforskeren Arne Melberg definerer i boken ‘Selvskrevet‘ (2007) selvbiografi som ‘selvframstilling’ – i en slik skrivepraksis ligger vel mange fristelser til selvforstørring og fremstilling av seg selv på bekostning av andre. Den som selvframstiller tar plass fra andre, viser seg fram. Nettopp fordi slike praksiser er intrinsikalt relasjonelle, de utføres opp mot andres tilsvarende praksiser.

Kan man i det hele tatt forbedre seg selv, og eventuelt i hvilken forstand? Hva vet vi om selvforbedringens muligheter og aktualitet, hos det enkelte individ? Kan jeg granske og forandre meg selv? Trenger jeg i det hele tatt å granske og forandre meg selv?

Vil jeg ha glede av å bli et bedre menneske, av å forbedre og perfeksjonere meg? Vil jeg derigjennom bli oppfattet eller oppfatte meg som et rikere, visere, dypere, bedre klokere menneske? Vil andre merke at jeg er blitt annerledes og bedre, og har noe å si dem som jeg ikke tidligere hadde? Blir verden et bedre sted dersom jeg  – og dere andre – gjør oss til bedre mennesker?

Om selvgranskning og kravet om å åpne seg for vanskene, det som er utfordrende – for det er i vanskene at betingelsene mine ligger, selvframstilling kan vel knapt tenkes i en menneskelige sammenheng uten gjennom at jeg legger til rette for min ‘avskjuling’. Det gjelder altså ikke å snakke seg frem, men å fremtre gjennom vanskelighetene som betingelser – ingen avskjuling uten dem – 

”Hold motet oppe, for alt ligger der foran deg….og tiden som tilbringes i det som er vanskelig er aldri bortkastet…det som kreves av oss er at vi lever det som er vanskelig og lærer oss å håndtere det….I det som er vanskelig finnes de vennlige kreftene, hendene som arbeider på oss….“ (Rainer Maria Rilke)

Spiller det noe rolle i det hele tatt? Holder det ikke med noe så enkelt og nærliggende som å gjøre menneskejobben så godt en greier – også rett og slett som livs- og leveplikt overfor seg selv og andre – og la utfallet bli det det blir?

Livet og døden er begge paradoksale og utømmelige og gåtefulle størrelser for oss. Egentlig altfor gåtefulle og store for våre små selvgranskinger –  allikevel kreves det slike granskninger av oss – av ulike grunner. Eksistensen eller den personlige tilværelsen kan både være uutholdelig lett noen ganger, andre ganger nedtrykket av en tung atmosfære som kveler alt og alle. Kanskje går det ut på å bli bedre til å utholde å være menneske og seg selv, ikke å flykte fra eller som hos Nietzsche, å begynne med et håpløst prosjekt om å overvinne det menneskelige som en er i rening av noe som er ‘overmenneskelig’. Hva nå dette måtte gå ut på, umulig som det i utgangspunktet er – i beste fall en metafor for noe den ensomme syke filosofen med så mye av det den natur- og vandringsdyrkende amerikanereen David Henry Thoreaus døpte for moderne nihilistiske menneskers ‘indre desperasjon’. Nietzsche så det nok for seg, men det har knapt noen annen status enn som en av sjelens utallige innbildninger, til sist bare en fåfengt lidenskap.

Den usammenlignelige portugisiske forfatteren Fernando Pessoa  – som dessverre er for krevende for de fleste å lese på en grundigere måte – sa dagen før døden 30 november 1935 hentet han ut av livsrekken  – ‘jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe’. Han filosoferte mer enn bare iherdig nok, men hvor mye er ord vi lager oss og hvor lite har man å holde seg til, i bunn og grunn. 

Tenkeren Ludwig Wittgenstein, som vel må også må være Pessoas filosofiske sjelefrende og som i perioder levde et liv helt ute mot kanten av selvdrapet – mumlet til en venn på dødsleiet sitt 29. april 1951 sitt kjente og livsfilosofisk paradoksale: ‘Fortell dem ,jeg har hatt et godt liv’. For den som kjenner litt til den herjete filosofens innfløkte emosjonelle og virkelige liv, er det å si noe slikt et sant filosofisk budskap.

WP_20150321_15_09_53_Raw

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s