Sol niger eller den ‘sorte solen’. Om kreftsykdom som en annen slags pilegrimsferd

sol-black_sun_01_200311

«For the thing which
I greatly feared is come upon me,
and that which I was afraid of
Is come unto me.
I was not in safety, neither
had I rest, neither was I quiet;
yet trouble came.»
(Jobs bok)

Om  å være her-og-nu, oppdage ‘Sol Niger’, årets kull med skjæreunger, fremskreden kreft, forestående død og den stillferdige lengselen i oss

Det er dette så enkle jeg forsøker å få til disse krevende dagene. Å få tak i, hente frem, være i det eksakte nuet som jeg tilhører. Her. Bare her. I ‘meg selv’, min egen innvendighet, et arbeid som kun kan starte og føres videre med seg selv ved at man begir seg inn på ensomhetens områder. Og så derfra ut i den verden, med alle andre – der en alltid og allerede befinner seg.

Liggende bakoverlent, her i denne enkle rene sykehussengen. På et enormt sykehus. For hospital Haukeliana er i sannhet en svær og sær helsefabrikk. Den engasjerer et eller annet sted mellom 7000-8000 helseaktører der så å si alt handler om behandling og reparering av menneskers kroppslige skrøpeligheter og elendigheter. Min ringe plass i systemet er her i sykehussengen som smerteplaget kreftsyk pasient – jeg forsøker å være tilstede her-og-nå, som en start og for å komme meg videre i denne prosessen, for meg selv, fullt ut.

Som pasient i et så stort system blir ens egen person fort redusert til det de gamle grekerne kalte en ‘meon‘, en man ikke kan si noe om, en egenskapsløs ikke-ting, noe som ikke er. En person ‘uten egenskaper’ som det heter i Robert Musils store modernitetsroman. Helsefagfolkene har knapt noe valg annet enn å forholde seg til den medisinsk-tekniske behandlings- og helseprosessens motpol, som nesten må føre til at pasienten blir til en delvis egenskaps-ribbete pasient, ikke en konkrete levende personlighet forankret i sine egne liv, verdier og preferanser.

Sykehusvirkeligheten oppleves overveldende for meg. Jeg tror jeg mest sliter med den tette eksponeringen for andre, så tett innpå meg og på godt og vondt. Både helsepersonalet og pasientene. Mest medpasientene. Noen av dem  – det skal ikke så mange til før man merker at man oppskakes selv av små friksjoner- har tatt med seg hele seg inn på sykehuset og er ikke særlig ydmyke når de turer frem med seg og sitt. I denne mer dramatiske fasen av sykdommen er man såpass sårbar at tilleggsbelastninger fra andre ikke er så lett å håndtere. Jeg hangler rundt som en zombie-figur i de velstelte korridorene. Problemer med å finne fram noen steder.Roter meg vekk selv rett utenfor mitt eget rom.

Avgårde til undersøkelser og behandlinger. Siger gjennom gangene og heisene, fulgt av en sykepleier, i takt og sammen med andre zombier. Jeg kommer skritt for skritt nærmer meg den siste fryktede akten i et sykt teaterstykke eller et teaterstykke som har det syke som sitt grunntema. Stykket er satt opp med meg i hovedrollen, uten at jeg har bedt om eller ønsket det det. Mye av disse tingene oppleves skjebnemessig, det bare ruller over en uten at en har noe større en skulle sagt. Jeg protesterer på absolutt alt som jeg opplever som farlig, eller når jeg får for dårlig informasjon. Det hender oftere enn jeg liker. Nesten hele tiden, fordi helsefolkene så fort glemmer at jeg ikke ER denne egenskapsløse pasient, men reduseres til en i dette sykehusspillet.

Den siste akten innbillder jeg meg kommer til å bli innledet med at 4-6 seriøse hvitkledde helsefagfolk stiller seg opp nede ved sengekanten. De ordner seg i en fin liten geometrisk bue for så å komme med de medisinsk så nødvendig trivielle men for meg fullstendig transcendentale, ontologiske ordene som kommer til å føre meg over i en totalt annerledes ‘befindtlighet’:

» (Først den halvt uønskede håndhilsingen pga. smitteskrekken –  overlegen sier navnet sitt – som jeg ikke får med meg – så avleverer han selve budskapet. Han snakker lavt, med et mild presteaktige tonefall)

Medisinsk betraktet er vi ved veis ende. (her kommer en megetsigende pause)

– Nå er det ikke mer vi kan gjøre for deg. (pustepause)

-Det finnes ikke flere behandlinger igjen. Her stopper den aktive kreftbehandlingen. Repertoaret vårt er brukt opp. (litt lengre pause, med et trøstende lett smil om munnen hos den taleføre legen. De andre hvitkledde lar blikket gli utover i rommet som for å vise noe jeg ikke er sikker på hva er.)

-Resten handler om å mildne smerter og plager mens sykdommen løper sin gang i deg. Dessverre har vi nå kommet hit. (slutt – resten er bare tomprat og fyll før de vender meg ryggen og går til neste visitt.)»

private-griefDet handler om sluttfasen, endespillet – i dette livet som utspiller seg mellom vår fødsel og død –  for å si det som det faktisk er. Selv om hverken jeg eller andre vet hvor lenge denne sluttprosessen vil ta, eller hvorldes den kommer til å forløpe.

Sykehuset fremtrer for meg disse dagene  – som ny inneliggende pasient –  med en kompleks ‘fenomenologi’, på mange ulike plan samtidig:

Lære meg å være innlagt kreftsyk pasient i standardiserte og velstrukturert omgivelser. Finne fram. Vite hvor jeg er. Orientere meg i rommene og alle gangene – i et sykehus må gangene være ganske vesentlige fordi de er jo overalt. Regler og ordninger og lapper og medlinger på vegger og dører. Jeg får knapt med meg noen av dem eller hva som står på dem. Opplegg for bespising, klokkeslette, menyer,  få i seg mat, hvorledes og hva man kan berøre og ikke berøre. Ukoselig spisesal, nitrist atmosfære. Terningkast 3. Førde sykehuset var terningkast 5. 5 kjentes mye bedre når man er såpass ille ute å kjøre. Litt mer avslappet, rommelig, hjertevarmt, personlig. Litt plass for sære individuelle løsninger og påfunn. Jeg merker allerede at jeg nok kan få større problemer med kvalmeplagene og å holde vekten opp under slike omstendigheter. En liten for så vidt ganske beskjeden flue har plaget meg hele denne ettermiddagen – den setter seg på tærne mine uten å være invitert. Selvfølgelig er det smittetanker som tar tak i meg, stakkars uskyldige fluevesen som ikke skjønner hva slags verden den har kommet inn i. Jeg må nok be en sykepleier om å avslutte dens karriere som kreftflue så raskt som råd.

Det er stor trafikk i Hospital Haukelandiana. Et sykehus av slike dimensjoner må bli en travel verden, alt her inne beveger og forflytter seg og transporterer hele tiden. Folk, senger, pasienter, personale, gjenstander, beskjeder, oppgaver,osv. .Et titalls sykepleiere og leger kommer og går i en jevn strøm,  -henvender seg med halvt uforståelige beskjeder og opplegg for de kommende dagene.

Jeg er innlagt på firemannsrom med stønnende hese medpasienter. Menneskelige individualitet og variasjon tatt helt ut, i alle dimensjoner. Alder helt opp til det skrøpeligst tenkbare. Deformerene sykdomsbilder og tilstander, merkverdige påtrengende personligheter, ubehøvlede Bergensere av typisk format ned høy stemmeføring gjør mye ut av seg på små sykerom. Av og til påfallende oppførsel, mye påtrengende kroppslighet, alt med syke mennensker varierer og man får disse variasjonene tett inn på seg, på godt og vondt. Man må streve med å lukke ører, lukke øye, stenge av irritasjonsapparetet inne i hode og hjerte for å tilpasse seg og finne seg til rette.

Ekstrem håndhygiene, små dispensere er satt opp overalt for å sikre rene at i alle fall alle som bryr seg har bakteriefrie hender. Det er ikke alle. Vi kan besmitte hverandre på så mange måter, vi mennesker. Min base er rom 474, kreftpost 2, 4. etasje. Ingen blomsterpotter på rommene av hygienske grunner. En av de mannlige medpasientene overfor meg sover rundt, spiser og spaserer og poserer rundt i gangene i det samme blå undertøyet, som han sover i. Det stimulerer i alle fall ikke apetitten min ute på kantinen. Kvalmefornemmelsene sitter løst. Ellers, det virker rent og velstelt og hygienisk i alle kroker og overalt jeg går.

Jeg sitter i sengen hele ettermiddagen denne debut-dagen i den Haukelandianske virkeligheten. Med ryggstøtten satt helt opp. Da kan jeg kan tenke, skrive, lese. Utforske og granske egen opplevelse, en slags første-person-entall selvutforskning av egen tilstand og behandlingene og denne prosessen jeg er på ferd inn i.

Alle mennesker er jo eller kan eller bør til en viss grad være forskere i eget liv. Man må for alle del ikke overlate det til psykologer og halvpsykologer. Ingen andre utforsker det i alle fall så godt som en selv kan gjøre. De fleste lever nå ganske tett innpå seg selv og sitt eget liv. Selv om mange forsøker å holde seg selv på armlengdes avstand så godt det lar seg gjøre.

Men dagbøker, blogger, fb-sider bevitner at mange av oss søker en slags selvutforskning når vi er ute å kjøre i livet. På livets mørkere side får man behov for litt lys, som en selvgranskning kan føre med seg. Hvorfor, hva vi er ute etter, det er ikke så lett å bli klok på.

For min del handler det om – 

Å komme litt nærmere hvem jeg er, ikke hva jeg er eller alskens ID-aktige offentlige biografiske saker. Jeg er nærmest ute etter å spore opp min moralsk-personlige kjerne, en slags indre ‘kall’ eller sannhet om meg og mitt liv som jeg strever med å virkeliggjøre ute i verden. Med de jeg er sammen med.

Jeg har for min egen del innsett at min såkalte kjerne handler om moralsk-personlige ting, ikke om fakta eller flotte egenskaper. Det er ikke noe jeg har eller er, men noe jeg setter ut i livet fordi et er sant for meg og mitt egentlige kall her i livet. For meg er psyken noe som minner om en moralsk-psykologisk kraft som vil noe i verden og med seg selv, ikke bare egenskaper og evner og personlige trekk som rett og slett er gitt oss på en tinglik måte. Den personen jeg selv er forblir på et vis  ufullstendig uten normativ virkeliggjøring i verden med andre.  Å være og å bli seg selv er ikke bare å bli noe bestemt og fastlagt ute blant andre i verden, men å realisere sannheten om seg selv, hvem man er og vil i lys av sitt ‘kall’. Det er ikke så sikkert at man lykkes, og hvor langt man lykkes. For meg ligger mye av verdien i mine anstrengelser at man avklarer egen moralsk-personlige kjerne og etter beste evne strever med å finne ut av noe som kan ligne på et slags kall.

Jeg tror jeg skal holde på med denne førsteperson baserte granskningen resten av tiden jeg har igjen, det gleder meg mye i mine hverdager og så får jeg se hva jeg kan ende opp med. Selve prosessen oppleves å være god for meg. Om det blir noe ut av den i det hele tatt aner jeg ikke. Gode gamle teaterIbsen fant ut at det er tale om det ene løkskallet innenfor det andre, uten opphør eller fast ende. Den allerede nevnte Robert Musil fant ut at det tomme hullet i ringen er vesentligere enn selve ringen av metall. Men første-person granske, det skal jeg allikevel holde på med fremover til kreftene mine tar slutt.

Man må bare greie en liten ting. Det er å dele seg selv opp i minst to fra hverandre løsgjorte deler slik at man kan observere seg selv på en reflekterende måte. Ikke være en som lar seg suge inn i eller  gå helt opp i det som er gale eller omgivelsene –  ta et tydelig steg ut av seg selv. Dette grepet har i tilegg ofte litt terapeutisk effekt, man begynner å kjenne at det gjør godt og at man har det bedre med seg selv.

Så langt om oppsettet her-og-nå. Sittende her i sengen, i selvvalgt aleneværen for å få et fotfeste hos seg selv – akkurat her kl. 24.08.

I en av disse ofte utrolige sengene som mennesker er innom gjennom livets mange korte og lengre netter, alle slags gode og dårlige senger man aldri tenker over at man har tilbrakt den sovende del av eksistensen i. Inn i disse tidlige nattetimene da de fleste kan legge inn årene for å sove seg gjennom denne natten 3.7. 2015. Alt kan skje slike netter, det meste skjer til all lykke uten at vi får viten om det eller trenger å vite om det. Mange ulykkelige Syriske barn gråter denne natten i armene på foreldrene sine ute i et synekferdig holk på Middelhavet, det er jeg mer enn sikker på. Da er det ikke så verst her i senga, selv om luften på rommet er tjukk av oss fire alvorlig kreftsyke.

Det er her og nu jeg finnes. Nå. Bare nå er jeg til. Mens jeg forsøker å fange og hente opp noen av mine innerste fornemmelser, tanker. Om hvem og hva jeg er som person, hva som er sannheten om meg, hva som er mitt kall i denne verden. Hva som er min moralsk-personlige kjerne, hva jeg står for og vil virkeliggjøre ute i verden med andre. Hva som viser seg og blir synlig, foregår, både med meg selv, men også i den større overgripende verden jeg befinner meg i, sammen med alle dere andre der ute. Jeg minnes en tittel på en bok fra mine tidlige studiedager, innholdet har jeg stort sett glemt – men fargen på omslaget var overveiende blå. Den het ‘På forskningsferd i sinnets dybder‘ og var skrevet av Harald Schjelderup. I sin tid var han nok en velsett og anerkjent fagmann. I dag?

Ofte føler oss så altfor adskilte i våre liv. Sperrer, vegger; skiller, adskillelser – det er det vi støter mot, hele tiden. De er delvis en følge av hvorledes det moderne sosiale livet og vår tilpassede psyke er strømlinjeformet lagt opp, alle oppgavene og prosjektene som vi forsvinner inn i og som på samme tid fjerner oss fra hverandre. Men adskillelsene er langt på vei også en illusjon, som så mye annet der vi tenker feilaktig og bruker gale bilder. Mange av de vonde adskillelsene vi går rundt og kjenner på er ‘selvforskyldte’, vi lager dem faktisk selv, av feighet, bekvemmelighet, manglende øvelse, sjenanse, dårlig selvoppfatning. Og samme hva som er grunnen, vi setter dem opp og lager dem selv. Det vi selv lager kan vi selv lage om på. Vi trenger bare å ville ut av adskillelsene våre, bryte med dem når de dukker opp, lære oss et annet tankesett som kan ta oss ut av vår ‘selvforskyldte umyndighet‘ i vårt mellompersonlige og følelsesmessige liv. For meg er selvforskyldt umyndiggjøring et innslag i mange mentale plager og et utilfredst liv.

Rekk bare hånden ut. Si det lille varme ord. Sette av tid til å snakke personlig, ærlig, åpent, nærmere enn vi til vanlig gjør med hverandre. Er det en liten stor ting jeg har lært gjennom denne sykdomselendigheten er det at den beste terapi for menneske er et annet menneske. Mennesker kan nesten kurere og helbrede hverandre gjennom måte de omgåes hverandre.

ABC i mellommenneskelige terapi for deg og meg:

Se han eller hun varmt inn i øynene. Gå på besøk en liten halvtimes stund. Ta med en pose med banansmakende sjokolademus. For i det moderne livet lar vi oss lure, det hele henger mye tettere sammen, så mye mye tettere enn vi forleder oss selv til å tenke. Det er jo med hverandre vi er. Bare se, hvor enkelt er det ikke å rekke hånden ut til noen, bli tatt i hånden, møte blikket, smile varmt og svare ordentlig på ord folk kommer med og det folk lurer på. Noen lune ord i en FB-melding fra JG bringer meg med en gang tilbake til sosial morgenkaffe ved Eidsvatnet. Det er faktisk tilfelle – utrolig nok –  at vi er sammen om det hele. Hvorfor skal vi gå rundt å søke etter og forvente felleskap, støtte – vi har det allerede, ved hjelp av små grep.

Å være sammen om det hele er et tankesett, en tankegang vi kan og må hjelpe oss selv inn i.  For, slik den store tyske filosofen Immanuel Kant sier det, som følge av vår egen iboende praktisk-moralske frihet er forbausende mye av det vi opplever som fastlåste tilstander egentlig mye mer ‘selvforskyldt umyndighet’ som endres gjennom å endre våre tankesett, forestillingsbilder, hele perspektivet vi bruker om oss selv og andre.

Ta f.eks. alle de norske 200-300 000 kreftofrene og deres pårørende; akkurat i dette samme skrivende øyeblikket mitt sover de i sine senger, eller våker pga. smerte eller sorg eller angst i et eller annet hus i Valldal eller på Sandane med metastatisk kreft i spiserøret eller tarmen. Eller som jeg – skriver, om det er det som opphever deres adskilthet.

Er vi bare bittert alene i elendigheten?

Er vi ikke også sterkt sammen om dette? Hvor mange har jeg ikke holdt i hånden, strøket over håret, klemt  og delt sorger og bekymringer med de siste ukene, månedene? Er det å være alene og isolert fra andre? Hvor mye sammen kan mennesker være. Hvor mye kan vi dele?

426924_3165342809394_1555784756_nDet er dette egentlige felleskapet vi eier. Vi syke og vi som plages og lider på andre måter, det er det jeg ikke vil la slippe unna meg mere. Man trenger vel ikke surre rundt å lete etter det som en allerede har funnet. Alt er jo her, dere er her alle sammen. Noen av dere ringer, andre sitter ved sykesengen, mange sender gode fbmedlinger og virtuelle klemmer og kyss.

Mer ann bare trolig forsvinner jeg ut av denne tilværelsen, om ikke så lenge. Men jeg trenger ikke å stikke av fra den før tiden kommer, tvert imot. Jeg kan ta fullt ut del  den, her og nå, med dere andre. Gjøre meg nærværende og  tydeligere for meg selv og for andre. Her og nu. Det er det jeg må, det jeg vil.

Jeg ønsker å holde dette nuet mitt her fast. Lete opp, søke etter gode bilder som forteller meg, og kanskje noen av dere andre som av ulike grunner befinner dere i samme eller ligendene mørke og vonde landskaper – hvorledes det er å gjennomgå et slik enormt tapt som dødelig dom og annen lidelse er for den enkelte livsskikkelsen som rammes av den.

Som de gamle mystikerne sier om den ukjente Guden som vi adri kan se, vil se – vi trenger det jo ikke, for han er hele tiden her like i nærheten, rundt oss, foran og bak oss – vi må bare lære oss å finne han i akkurat dette øyeblikket, uten å lete alle andre steder.

Slik er det kanskje med dere andre også. Dere er  her like i nærheten av meg. I deres liv og med den støtten som ligger i at vi deler så mye i dette livet. Jeg må bare lære å finne dere i denne usynligheten og adskiltheten og bortkommenheten som så altfor ofte legger seg som en tykk skodde over det felleskapet vi har. Det er også mange ganger vanskelig å finne brukbare ord, bilder, uttrykk som letter og opphever adskillelsene våre, vi bruker ofte dårlige bilder og ord uten å vite om det. Men være akkurat her, kikke seg litt om, holde seg i selve øyeblikket – det går an. Finne det gode ordet, bildet, forestillingen – og nærme seg et sant nærhetsbringende uttrykk, i alle fall av og til. For å kunne si dette ubetydlige og lille, men som for meg er selve virkeligheten:

Hva hender akkurat nu, her, i mine følelser, i kroppen min, i mine tanker. Hva pågår nu, hva er dette nuet jeg er fanget dypt inne i, midt inne i og som utfolder seg videre i en kjede av kommende nuer.

I det siste har jeg begynt å låne et nytt ord og forestillingsbilde som jeg ikke har følt bruk for før. Jeg kaller det ‘Den sorte solen’.

Jeg bruker den sorte solen som et bilde som tar fram et nøkkeltrekk ved selve den situasjonen jeg opplever å være i, og derigjennom gjøre den tydeligere for meg i sin opplevde merkelige gru, men også vise dens merkelige tiltrekning.

3e87421cdbaa7736a2dd4eab1d0545c5Det handler om den andre og mer ukjente sorte solen i menneskers tilværelse, ‘sol niger‘, som har passert den usynlige horisonten og trengt seg inn i min tilværelse. Mange av oss har aldri hørt om den. Den begynner først å skinne sitt lys inn i vår tilværelse når det fryktelige inntreffer. Det virkelig fryktelige inntreffer  med andre, det er nesten uunngåelig slik verden og naturen er innrettet når folk opplever og rammes av det fryktelige. Men det går jo aldri an at det skjer med en selv. En selv er på et vis ikke med i virkeligheten på samme tvingende måte som andre. Er det noe man er fri til å spinne inbildninger om så er det jo en selv og sine ubegrensede muligheter. Det er andre dimensjoner når 200 mennesker eller mer sprenges og rives i kroppslige småbiter av en primitiv bombe på en markedsplass en vakker solmorgen i en by i Midtøsten, enn når mitt venstre øye kommer ut av hodet som følge av kreftvekst på baksiden inne i øyehulen. Eller når en nedskutt og fanget flyver fra Jordan  brennes nådeløst i hjel i en celle foran åpent kamera av en flokk mannlige ISIL-djevler.

Nå henger den over meg, denne mørke nådeløse solen som har dukket fram. Den skinner dag og natt, den har med sitt underlige, på samme tid skremmende og tiltrekkende mørke, antagelig kommet opp for godt på mitt livs himmel til den nærmest iscenesetter det som er en slags visning av det som har vært mitt liv så langt. Det er en omvendt sol, den lager en forvrengt hageverden der den ikke fremmer spiring og vekst men bare nedvisning og død. Å skulle være menneskeplante i en slik omvendt hage, der alt jeg har grodd til og kommet til å bli så langt i livet bare begynner å plukkes vekk, visne og forfalle, det er en mildt sagt forunderlige skjebne.

weirDen sorte solen fyller landskapet jeg beinnfer meg i. Den skinner med et mørkt lys jeg aldri har sett tidligere. Kanskje bortsett fra i noen mareritter og mardrømmer fra lenge siden, som jeg den gangen ikke hadde forutsetninger for å forstå budskapet i.

‘Sol niger’, det er en sol eller kanskje mer en indre solforestilling som sprer et lys som er mørkere enn mørkt. Det kan virke paradoksalt å snakke om solens som noe mørkt, mens vi fremdeles kan kose oss i den lyseste årstiden.

Det nytter ikke å se bort fra det, livet har hele tiden også denne andre siden som man før eller senere støter på og må forhold seg til. Det fine er at det ikke bare er snakk om fortvilelse og desperasjon, som det jo ellers er nok av i denne verdenen. ‘Sol niger’ handler om at de mørkere sidene ved tilværelsen har verdi for oss. Dersom vi bare vet å åpne oss opp for dem og kanskje endog omfavne det de byr på. De har med seg andre former for livslæring, humør, mot og innsikt i denne merkelige verden vi lever i og som det er godt å ta med seg, dersom man bare makter det.

Det er det ikke alle som gjør. Kanskje låser de seg bare fast i dårlige forestillinger. Kanskje mangler den gode støtten fra andre. Altfor mange blir hengende i vonde ‘destruktive følelser’ av bitterhet og negativitet som egentlig bare gjør et hele så mye verre å komme gjennom. For det er sant, kreftsykdom er å bli sterkt redusert på mange plan samtidig, det er å bli tvunget inn i mentale og kroppslige tilstander som i bunn og grunn knapt rommer noe som helst av glede og positivitet.

img_2540Når man har havnet inn i smertefull kreftsykdom og dødens forlandskaper dukker det opp en ganske annen slags ukjent og tidvis skremmende forestillingsverden og affektbilder som må møtes med andre begreper og tankesammenhenger. Begrepet om ‘sol niger’ er forankret i de spesielle utfordringene man står overfor når ting inntreffer i livet som introduserer en for dets mørkeste og vanskeligste sider. Som følge av livstruende kreftsykdom har jeg også mindre å gå på og færre valg enn som såkalt oppegående og frisk.

Jeg ser ikke noe poeng i å tildekke tildekke dette faktum; jeg er ute på en hardere vandring gjennom livets mørkeste landskaper.

Jeg har også såvidt begynt å ane noe, at denne nye  sorte solen som henger på livshimmelen min har en sammenheng med min egen psykes ‘mørke skygge’. Den er full av mine egne diffuse monstre, egne indre selvlagde figurer som biter seg tak i meg og ikke vil slippe taket.

‘Skyggen’ er det utenomspråklige, forvirrende og oppslukende kaoset som begynner der min vanlige bevisste og opplyst-fornuftige opplevelse slutter (Karl Gustav Jung).  Mitt normale hverdagslige selv og dets oppblåste illusjoner om egen styrke og mestring av livet og tilværelsen rakner i sømmene, fra min egen innside. Jeg forsøker i stille fortvilelse å holde sømmene sammen så lenge jeg makter. Til liten nytte. Nå er det dette mitt eget indre mørke jeg må våge å møte, ta del i, finne det som noen forteller er min vei fra lys til mørke og tilbake til lys. En vei jeg ikke kjenne – som ingen kjenner før de selv er der ute på den  – men må forsøke å finne fram til når forholdene krever det.

547a7504925a21f048b8f6e581fd98f4-dI den fremragende boken om indre psykologisk arbeid med ‘Den sorte solen‘ kaller Stanton Marlan (2005) dette for ‘nigredo-prosessen’, den fascinerende prosessen der man tar fatt i oppgaven med å arbeide aktivt med og gjennom, ikke mot sitt eget indre mørke.

Et avgørende punkt i Jungiansk tenkning om psykens mentale og åndelige sunnhet er at det er ikke spesialiserte eksperter og fagpersoner eller jeg selv som fra en opphøyet eller utside-posisjon forklarer og snakker om og behandler min psyke – for å reparere feil eller gjenopprette forstyrret fungering.

Dette bare fjerner meg bare lenger fra den.

Psykens indre selvharmonisering krever en radikalt annen slags tilnærming. For å få det til er det min psyke som så å si selv skal søke fram til og begynne å artikulere sitt eget språk og begynne å snakke seg selv. Min psyke skal gjenfinne sitt eget indre språk – som f.eks. om dette mørket som følger kreftsykdommen og det den er iferd med å gjøre med meg og i mitt liv. Det er ikke det observerende jeget som søker eller trenger indre harmonisering, men den levende primære psyken som alt det jeg er hviler i og på. For at det skal skje må min psyke finne ut hvordan den kan snakke med seg selv, og så med og til meg. Det kan være vanskelig å få det til.

3cc2b6bacbfa75e16ae7f45a75ea7b64‘Avblindet’ som sykdommen har gjort meg for disse tingene

Ser jeg det rundt meg disse dagene her på kreftavdelingen; vi som alle sammen er i samme livets siste skrale flyktningebåt uten å vite om hverandre og uten å kunne hjelpe hverandre noe videre – først og fremst fordi ingen av oss har vært i disse strøkene før. Her hjelper ikke velbrukte kompass oss til å finne veien vi må finne i sykdommens terreng, gjennom dens villniss.

Denne ferden foretar man ikke ved å følge noen ferdiglagde, bokstavelige psykologiske oppskrifter som passer med den sunne fornuften, som er så riktige når man er oppegående midt oppe i det trygge livets mørkefrie lys. Spar oss. Spar meg. Vi må få fred for disse selvsagte tingene, få ro og lov for å finne fram dit vi skal.

Psykens metaforiske bildeverden og den alkymistiske prosessen

I jungiansk analytisk  psykologi forståes ‘nigredo’ eller arbeidet for å finne fotfeste i stt eget fortvilte indre mørke i samsvar med en eldgammel ‘alkymistisk’ prosess. Den styres av at jeg’et kommer inn i en dialog med sine dypeste forestillingsbilder og ledsagende affekterfigurer og følelser, av primitive og poetiske uttrykksmåter og metaforer og nesten-religøse fortellinger som ledes av helt andre ting enn av min hverdagslige og praktiske fornuft. Man må legge vekk hverdagsfornuften, i slike saker ofte villeder den meg mer enn den fører meg videre dit jeg trenger å nå i min påtrengende nød. For denne nøden ligger hinsides det som er lett tilgjengelig med vanlige ord, den er så stor og overveldende at den ikke er til å fatte, å tro. Det er så altfor mye lettere å snakke seg forbi den, utenom den, enn inn i og gjennom den. For hvilken nød kan være mer fortvilende og større enn denne siste nød uten utveier?

Å få en inkassetrussel, kanskje? Punktere en iskald vinterdag i Jølster? Legge fra seg bilnøklene?

Hele denne prosessen er en vrien prosess å gå inn i for moderne løsningsorienterte, saklig innstilte kreftsyke.

splendor_solis_19Men skal en hjelpe seg selv i riktig lei på kreftreisen, om ikke for å bli medisinsk kreftfrisk men for å bli en god og balansert kreftpilegrim – da er det i dette merkelige og annerledesaktige, mange ganger omvende sol nigers wonderland-landskap, at man finner fram til de riktige pilegimsveiene.

Ego-død og gjenfødsel

Stanton Marlan beskriver nigredoprosessen som en metaforisk døds- (‘egocid’: det er analytikeren David Rosen bruker denne betegnelsen – altså ‘egodød’) og gjenfødelsesprosess, som vi kan forstå slik at jeg underveis begynner å gi slipp på og oppgi mye av mitt gamle jeg mens jeg gjennomlider kreftsykdommen for å bli gjenfødt i et annet slags jeg som både er forsonet med både sykdommens mange smertelige tap og den forestående døden.

Det er som ‘gjenfødt jeg‘ i form av kreftpilegrim at jeg kan oppleve kreftsykdommen fra en annen ‘utenfor-sykelig’ synsstad, som f.eks. en krevende pilegrimsferd, og være i stand til å vandre den veien som ligger foran meg. Det hevdes ganske overbevisende av moderne dødseksperter at man nemlig kan dø på så mange måter. Noen sier at vi alle dør vår egen individuelle død. Men jeg tror allikevel at måten man går denne siste veien er av betydning, aller helst på en vel avklart ferd som bevisst pilegrim enn nesten uten å oppfatte hva slags vandring man i det hele er ute på.

eye-balloon-1898.jpg!LargeUnder denne vandringen gjelder det å mobilisere sitt eget pågangsmot, kanskje greie å søke til, be om, og særlig nytte andres menneskers støtte tross sin egen uendelige svakhet og sårbarhet.

Slik at jeg tåler ‘å være i erfaringen‘ (Ferenzci).

Og for all del, i alle fall ikke la meg rive med av fobisk aversjon mot og antipati overfor det som er mørkt og skremmende i meg selv, Lete fram styrke til å motstå fristelsene til å flykte inn i den innspillte ferdiglagde fornuftigheten der alt går og er greitt – til og med det å dø er forhåndsforklart som om det ikke rommer den største gåten og den endelige nøden –  og så disse overflatiskhetene og alle de mer eller mindre subtile formene for bortsnakking som jeg og mange andre er så vel skolerte i.

Ikke minst, ikke la meg rive med av det Sigmund Freud, klok som han var i disse tingene, omtalte som ‘furor sanadi‘, den tankeløse og ville jakten etter behandlinger og helbredelse for alle sine lidelser, koste hva det koste vil.

Hva står så igjen for en kreftpilegrim? Hvor skal vandringen gå?

standard_milneaIkke så veldig mye, ikke så veldig langt, tror jeg.

Mange svært små og viktige ting, som alle sanne pilegrimer vet som har funnet veien de skal følge.

«Hvor skal vi hen?» spurte Brumm og skyndte seg etter ham mens han lurte på om de skulle Oppdage eller bare Finne-på- noe-når-de-fant-det.

«Ingensteder,» sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit. (Fra Ole Brumm sitatbok; Milne 1998,s. 42.)

Det enigmatiske eller når livet floker seg til oppdager man hvor mange gåter det inneholder

Alt er egentlig gåter. Å sitte her i en sykehuskorridor, ventende på en mottakelseslege som aldri dukker opp, er en gåte. Gåter som man såvidt aner finnes når alt fungerer som det skal.

Jeg er nå såpass sykdomspreget at det hele står for meg som en gåte. Jeg befinner meg i et veikryss der skiltene peker ut en rekke veier og retninger, ingen av dem er fristende og de går alle til steder jeg absolutt ikke vil til eller ankomme. De angir ingen steder og retninger jeg frivillig ønsker å legge avgårde til. Men jeg kan jo ikke bli stående her jeg er. Sykdommen tillater ikke det. Den har sin egen tidstabell, som jeg er nødt til å henge med på.

tumblr_nm85843X1F1u0xmcmo1_500I morgen tidlig kommer sykedrosjen og henter meg for nye vurderinger og både farlige og faglige behandlinger på Haukeland sykehus i Bergen.

Sykepleierne fremstiller det som et slags fremskitt, som en slags videre positiv karriere. Jeg innser naturligvis at det er det ikke. Det er så mye verre, det går på at behandlingene som kommer kanskje forlenger livet, men den vil påføre meg nye skader og påkjenninger som det kommer til å bli vanskelig å bære, vanskelig å våkne opp til om morgenen og kanskje enda verre å sovne med om natten.

solnigerAkkurat nå er jeg innlagt på tredje uken på kreftposten ved Førde sentralsykehus

Det har vært et overraskende godt sted å være, tatt i betraktning at det finnes ingen andre steder jeg kunne holdt ut å være denn smertefulle perioden.

Jeg er innlag på et firemannsrom. Ikke fire vanlig levende, men fire yderst arme kropper og sjeler som befinner seg i dødens naboskap. Vi er fire dødsyke menn som deler et lite rom, deler dager og netter. En vask, et toilett for alle fire der minst en gjør fra seg mer på gulvet enn i skåla.

Hosting, smerteskrik, gråt, stønning. Tung luft. Gjennom hele natten.Om dage, telefoner og pårørende-snakking uten stopp og uten muligheter for å trekke seg unna.

Som pilegrim er jeg egentlig godt kjent med slike innkvarteringsopplegg. Som ihuga kreftpilegrim får jeg tåle såpass. Da lærer mann denne verdien som er så viktig i livet, å tåle å være åpen og ha andre fremmede mennesker tett innpå seg. Det er egentlig ikke noen dum erfaring. Dødssyke mennesker er egentlig like interessante som romkamerater som vandrende pilegrimer er det. Det trengst bare at man begynner å snakke litt med dem, så oppdager man fort at de er like mye kreftpilegrimer som jeg selv.

På leit etter den merkede veien som fører ingen steder. Kom så går vi dit. Vi er alle fire ute på en hard vandring.

374903_2782559280045_1253694367_n

Utenfor vinduene i 8’ende etasje

Noen sorthvite skjæreunger av årets kull holder herlig ståk og hurlumhei; hver bidige kveld kommer de fulle av yr livsglede opp for å underholde de syke. Jeg tror de er en del av en familie av genuine sykehusskjærer som har spesialisert seg på sykelighetens nisjemuligheter. De flyr dagen lang mellom postene for å ha det moro med eller underholde pasientene. Tidligere i dag drev de på nede ved psykiatrisk klinikk. Der er det sikkert mer moro å oppholde seg, der nede; det er antagelig de som lar seg more av pasientene heller enn motsatt. Kloke fugler som de er at normale friske mennesker sjelden er særlig morsomme. De liker sjelden å ha slike fugler tett innpå seg.

Her oppe høyt under en mørknende himmel er det som det skal være, nå er det deres deres tur til å underholde, De får nok forholdsvis dårlig repons hos dette dystrere publikummet. Folk med store smerter og nært forestående død er ikke de letteste å finne passende underholdning for. Noen kvelder hender det at min tapre dobbeltsyke medpasient Kåre S. (MS, blodkreft, blind på et øye, immunsvikt) i rullestolen sin og jeg sitter ute på terassen utenfor posten og koser oss litt med alt det de oppfinnsomme fuglene holder på med før mørket kommer.

Han røyker, jeg prater. Jeg tror vi begge sørger over alle tapene

putrefactioDet dør stadig noen i et av rommene bortover i den lange korridoren. Helst om nettene; da foregår det ofte et dødsdrama med familie og slektnnger tilstede som vi andre fremdeles sovende dødssyke sjelden får med oss. Det er egentlig ikke så lett å være kreftsyk og kjempe for å holde seg frisk når folk holder på med å dø seg ut av og bort fra livet omkring en. En blir unektelig preget og påvirket av å ha døden såpass tett innpå seg.

Snart vil det være vår tur. Min egen tur. Til å måtte forlate livet, denne verden. jeg misliker tanken, ofte tar hulkegråten tak i meg, kroppen min og river meg nesten i stykker. Det er kanskje ikke så merkelig at jeg bruker litt av den siste tiden min til å granske hva denne ordløse lengselen vi bærer med oss er for noe. Er det en ting jeg lengter etter i disse dagene, så er det å kunne få beholde dette ene herlige livet og lite grann med friskhet enda en liten stund. Kanskje vandre noen dager på en åpen magisk landevei. Jeg har forsøkt å gjøre alle ting som virker for å være riktig når det gjelder å forlenge livet – mye gråt, alt, til og med bønner. Det er ikke lenger bare opp til meg. Men lengselen, den kjenner jeg hver dag, hver natt, tror jeg – helt til den siste dagen kommer.

Enantiodromia

«Det er et kritisk behov for mørke i vår altfor vel-opplyste verden.» (David Rosen)

Så skjer det merkelige ting. Som det ofte gjør når man har evne til å være tålmodig, stille, avholden, tilbaketrukket, ydmyk, beskjeden.

Etter en tid med ubehagelig og påtvunget samliv undergår denne nifste sykdommen endringer; den er ikke lenger utelukkende noe negativt, noe som man bare ønsker å unnslippe og få ut av syne.

Kreftsykdommen begynner på sitt vis – man må bare være åpen og innstilt på det  – å ‘gi’ noe tilbake. Den begynner å kommunisere og si noe til sitt offer, sin partner.

I det dystre gjenskinnet fra kreftsykdommens mørke lys er det mange som oppdager dette andre slags lys med magisk virkning på ens livsfølelse og allmene tilnærming til tilværelsen. Kreftsykdom er på det indre forestillingsplanet først en vond reise fra lys til mørke – derfra finnes det også en vei til det lyset som skjuler seg og lyser dypt inne i mørket selv.

t02120_9I  løpet av sin enestående utforskning av menneskepsykens dypeste tilbøyeligheter formulerte psykiateren Karl Jung denne tendensen i menneskers sinn som han omtaler som enantiodromia; dvs. den gjenopprettende motsatte bevegelsen som vokser fram når man en tid har utholdt mørket og dets styrkende ensomhet. Vendepunkt kalles det visst også.

I  den smerte og det  mørket som ulykke, tap, sykdom og kreft slipper løs på oss finnes samtidig en kilde til personlig kreativitet og omforming. Mørket kan settes i bevegelse slik at gjenskinnet fra det virker helbredende på hele vår tilnærming til livet og hjelper oss til å finne en slags retning og føle at en er på en ferd med mening.

For moderne og ‘avmystifiserte’ fornuftige mennesker som utelukkende er ute etter behandling for og kvikk fiksing av sine plager og lidelser er slike ting blitt så mye vanskeligere å forstå. Psykologi og psykiatri og medisin gjør det heller ikke enklere for noen av oss på dette planet. Kreft oppleves her som en entydig onde, som en skremmende og overveldende sykdom som bare gjør skade og ødelegger liv og personlige muligheter.

Når  kreftsykdommen invaderer og vever seg inn i kroppens vev, vokser den seg også inn i hele vår eksistens og vår menneskelighet, med dens mørke og lyse sider. Men det kan være verdt å stoppe litt opp og spørre seg: Kanskje kan vi lære noe av å rammes av kreft, kanskje er kreft både en sykdom men også en levemester og læremester i hva det vil si å helbredes og harminiseres, både som syk kropp og som villfarent og nødstilt menneske?

41sbCxVmHoL._SX315_BO1,204,203,200_Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i den praktfulle boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999):

«For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte. Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med trisheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.» 

largePå samme måte som vårt sykdomsbegrep kan bli for snevert og bestemt av medisinsktekniske tilnærminger, molekylærbiologi og kjemi, kan også våre begreper om helbredelse og det å være lege, doktor, terapeut bli for snevre og begrensete.

I det gamle Grekenland hadde man betegnelsen Iatromantis, som betød  ‘legen-som- ser’ eller ‘klarsynt lege’. Kanskje er kreft en sykdom der man som pasient trenger nettopp både kyndig medisinsk hjelp og en samtidig hjelp til å våkne og se ting klarere. For kreftpasienten –  som skal leve med kreften og den skaden den og behandlingen gjør – rammes både av fysiologisk sykdom, men også av manglene i sin egen menneskelighet og livsforståelse og av en rekke psykiske, følelsesmessige og sosiale følgevirkninger av kreftsykdommen. Som menneser er vi i en forstand uferdig og på vei mot noe, ofte stagnerer vi og trenger noe som setter oss i gang igjen.

Som andre smertefylle erfaringer kan også kreft gjøre oss noe godt; hvorfor skal vi ikke ta imot en slik gave?

Kreft i kroppen og kreft som forestilling

Kreft inntar den kreftsykes forestillingssverden like mye som hans eller hennes kropp. Sykdommen har både en kroppslig og en mental eller imaginativ side. Alle som rammes av kreft kjenner til den farlige og snikende virkningen som sykdommen har på forestillingslivet og gjennom forestillingene også på ens sårbare følelsesmessig fungering og tilstand. Pasienten trenge rkanskje like mye hjelp til å bearbeide sine sammenflokede kreftforestillinger som med å behandle de kroppslige utslagene av kreften.

Som en pågående slyngplante trenger kreftforestillingene seg kvelende inn i våre drømmer og fantasier og selvbilder og truer med å ta over hele det indre mentale rommet.

Vi forsvarer oss selvsagt; noen av oss forsøker iherdig å unngå alt som påminner oss om kreftens makt og grådighet; vi unngår informasjon og kunnskap fordi dette bare forstyrrer oss enda mer. Invaderingen av forestillingsuniverset kan undergrave følelseslivet og gjøre stor skade på pasientens psykososiale utfoldelse og livsevne. På samme måte som kreftpasienten trenger spesialisert medisinsk hjelp, trenger han og hun også terapeutisk hjelp på forestillingsplanet og til å utvikle nye kraftfulle forestillingsmønstre og referanseforestillinger som kan hjelpe i kampen mot kreften. For å mestre og kunne leve med kreft kreves det kanskje like mye innovasjon på forestillingenes område som på det medisinske.

Kreft er ikke bare en sykdom blant andre, men den er for moderne mennesker et overordnet sykdomsparadigme, den er alle sykdommers mor. Kreft er så utbredt i moderne samfunn at sykdommen har en voldsom nesten underjordisk innvirkning på menneskers liv og forestillinger, og derfor utgjør et viktig og moderne potensiale for refleksjon, myte- og symboldannelse.

Som livet selv er alvorlig –  er også kreft ofte full av alvor. Altfor ofte kvelende alvor. Kreft har også andre sider som er lette og inspirerende. Noen ønsker å bevare balansen i tingene – den amerikanske prostatakreftrammete journalisten Steve Vogel skriver i boken ‘Postata-Stormen’ (2011):

«Og fordi endog kreft kan være morsomt, så håper jeg at (boken) vil gi deg en latter eller to i tillegg.»

Kreft som oppdagelsesreise

Vi drømmer om å reise, drømmer handler ofte om reiser. Det å reise forbindes med utfart og eventyr, fornyelse, bevegelse, spenning og andre slags opplevelser og oppdagelser.

Vi frykter alt som har med kreft å gjøre. Kreft forbindes med det motsatte av reising, med stagnasjon og dystre utsikter, stillstand, nedgang og ulykke. Men samtidig kan vi betrakte kreftsykdommen som en slags reise. Vi kan spørre om kreft og reising kan settes sammen og kombineres til en annen slags vekstfremmende ferd gjennom kreftens dystre og ofte skremmende landskaper? Kreftreiser er rent umiddelbart ikke videre glamorøse.

For å få litt underholdningsverdi sprites de opp i alternative kreftbøker, TV-innslag og avisreportasjoner. Man finner gjerne fram til et poetisk språk og begynner å snakke om mørke og lys, nedstigninger til Hades og underverden og midtveies i livet befant jeg meg i en mørk skog, osv..

Irvin Yalom skriver at det hos hvert eneste selvbevisst individ finnes en iboende og skjult fortvilelse, at vi –

 «alle – og det inkluderer terapeuter såvel som pasienter – er nødt til å oppleve ikke bare livets oppløftende side, men også dets uungåelige mørke: desillusjonering, aldring, sykdom, isolasjon, tap,meningsløshet, smertefyllte valg, og død.»

Den faktiske virkeligheten når det gjelder kreft passer best med jordnær prosa; realitetene bak scenen er ikke mye å vise fram til andre. De får man ha for seg selv.

Om min egen personlige reise som kreftpilegrim

» Til slutt befinner jeg meg ved språkets ende, uten å ha noe annet å rapportere om enn min egen tomhet, men gradvis kommer jeg til erkjennelsen av at tomheten i seg selv er en dyp og fantastisk gave.» (Beldon Lane)

Jeg er inne i en monoton og mørk del av min livsreise. Livsturist på siste klasse, det komplette mørke. Uspesifisert destinasjon. Usikre avgangs- og ankomsttider.

Jeg er samtidig under krevende avlæring for å kunne greie en ganske annen slags reise:

«Å reise i mørket med et lys er å kjenne lyset. For å kjenne mørket, reis i mørket. Reis uten å se, og finn ut at mørket også blomstrer og synger, og mørke føtter og mørke vinger reiser gjennom det.» (Wendell Berry)

Jeg er på reise i mitt eget kreftmørke. De siste ukene har vært en eneste rekke av triste og vemmelige dager. Av og til har jeg hodet over vannet noen dager for å trekke pusten. Ellers befinner jeg meg halvt segneferdig nede i et dyp der det å ha det jævlig er eneste attraksjon. Jeg besøker de jævlige dager og netters museum. Costa miserable, jeg kryper sammen i forsterstilling i den askegrå sanden og og kjenner hvordan min syke kropp slikker den sorte solen.

Det finnes faktisk bare dårlige dager, hver dag blir en dårlig dag samme hvor optimistisk og positiv motivasjonen min er i utgangspunktet. Fra morgen til kveld, natten inkludert. De varierer bare i hvor jævlige de er, fra mildt jævlig over ganske jævlig til absolutt jævlig.

Hvor mange dårlige dager, den ene etter den andre, tåler et menneske? Det hender jeg forsøker å holde masken og late som ingenting ved å tenke på det konsentrasjonsleirfangen og psykiateren Victor Frankl skrev om at når en kjenner fullstendig håpløshet, når en som menneske ikke lenger kan uttrykke seg gjennom en positiv handling, da kan ens eneste prestasjon bestå i å holde ut sine lidelser på riktig måte – på en hederlig og verdig måte.

Frankl gjør meg litt usikker fordi han også påsto at det finnes bare to sorter mennesker, anstendige og uanstendige. Jeg synes ikke særlig synd på meg selv, men er allikevel ikke lenger sikker på hvor jeg hører hjemme.

Den pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauer yndet å hevde at denne verden er den verst mulige av alle verdener, bare et hakk til verre så hadde den kollapset og gått under. Jeg nærmer meg litt etter litt et punkt hvor det er fare for at jeg kan si at dette livet mitt er det verst tenkelige liv. Jeg har havnet i en slapp resignasjon, jeg trekker meg stille tilbake fra det meste, uten et ord går jeg i dekning for å unnslippe det forkavete kjøret og det uopphørlige travle kavet til normale mennesker som er blitt for mye for meg.

Midt oppe i denne lammende elendigheten av kreftfatigue og utmattelse, nevropatisk og metastatisk smerte tygger jeg litt på de ordene som Roberto Bolano skriver i boken ‘Siste kvelder på jorden‘:

Det er omtrent at livet er ganske visst vulgært, men det er samtidig fyllt med mystikk.

Jeg holder meg oppe på slike formuleringer. Var jeg ikke såpass ute av form hadde jeg antagelig fått med meg enda mer av interesse på denne ufrivillige Hadesferden. Hadde jeg vært i bedre form hadde jeg ikke fått ta del i denne reisen. Litt skal jeg allikevel greie å huke med meg av observasjoner slik at det kan begynne å ligne en reiseskildring fra en eksotisk og skremmende del av verden. En annen reisende gjennom de mørkere traktene av menneskelivet skrev at han visste både for mye og ikke nok; han hadde sett for mange merkelige ting til å kunne fortsette å ta det med ro i sjelen.

Jeg vet ikke om det egentlig er en måte å benekte realitetene på; jeg forsøker i alle fall å komme meg lengst mulig vekk fra den vanlige verden. Finne en eksistensiell hule, stikke meg vekk. Lik en dødssyk katt som skjuler seg innerst i dypet av en mørk hule. Man kan såvidt se det grønnlige lyskinnet fra øynene til det dødsmerkete dyret.

Mer og mer ligner dette livet mitt en skyggetilværelse. Kan det hende at det skjuler seg en instinktiv visdom i tendensen til å trekke seg tilbake fra den effektive og nyttige verden?

Peter Kingsley forteller at det i den gamle greske helbredelseskulturen fantes en terapeutisk praksis kalt ’inkubasjon’. Inkubasjon betyr ganske enkelt å trekke seg tilbake fra verden, legge seg ned, vanligvis på et mørkt sted, for å vente på helbredelse eller veiledning eller at forståelse skal komme gjennom en visjon eller gjerne gjennom en drøm eller transformerende forestillinger.

Det som er involvert i denne tilsynelatende enkle prosessen er noe forbløffende. Det finnes ingen strategier eller teknikker i inkubasjon. Du må bare kunne gi deg over og gjøre absolutt ingenting, være tålmodig og ydmyk. De greske inkubasjonsstedene var lokalisert nært der underverdenens Guder holdt til, kanske ved såkalte dødstempler. Folk reiste til slike steder bare for å gi opp og overgi seg. Man sa om Persepone, dødens gudinne, at en berøring av hennes hånd var helbredende. Det kunne enten bety at  kontakt med døden virker helbredende, eller at det å komme i kontak med døden mens man er i live kan helbrede bestemte lidelser.

Vi lever i et samfunn som ikke har tid til å vente, som skal fikse og kurere ting og som flykter fra døden. Dermed nektes vi og nekter oss selv adgang til det magiske rommet som skapes av inkubasjonen og der det ukjente i sykdommen eller oss selv på en uerkjennelig måte kan åpne veier til helbredelse eller de krefter som trenges for helbredelse. eller i det minste å kunne vandre på en harmonisk måte som kreftpilegrim på den siste lange veien.

Av og til ønsker jeg at jeg kunne eksistere som ren ånd og unnslippe disse dødelige komplikasjonene som skyldes kroppslig eksistens og sykdom. Jeg leter etter noe jeg kan holde meg fast i, som for å unngå å bli trukket med på en vei jeg frykter.

Jeg husker plutselig en passasje fra studieårene mine, og leser dem om og om igjen. Den er skrevet av filosofen Emmanuel Levinas (i ‘Noen refleksjoner omkring hitlerismens filosofi’, 1934) og viser oss noe av kompleksiteten i vår erfaring av oss selv og vår egen kropp, og hvor lett disse tingene kan gå galt eller floke seg til.

Levinas skriver:

“Kroppen er oss ikke bare nærmere enn resten av verden og mer velkjent, den bestemmer ikke bare vårt psykologiske liv, våre sinnstemninger og vår virksomhet. Hinsides disse banale konstateringer finner vi følelsen av vår egen identitet. Bekrefter vi oss ikke i denne kroppens unike varme lenge før den fulle utviklingen av det jeg som pretenderer å skille seg fra den? (-) Og erfarer kanskje ikke den syke, i den fysiske smertens utveisløshet, når han vender seg på sitt sykeleie uten å finne fred, sin egen eksistens’ udelelige enkelthet. (-) Kroppen er ikke bare et lykkelig eller ulykkelig sammentreff som setter oss i forbindelse med materiens ubønnhørlige verden – dens sammenvoksing med jeget gjør seg gjeldende av seg selv. Det er en sammenvoksing man ikke kan unnslippe fra og som ingen metafor vil kunne la forveksle med en ytre gjenstands nærvær: Det er en forening hvor intet vil kunne forandre dens tragiske smak av å være definitiv (-). Menneskets vesen er ikke lenger i friheten, men i en slags fastlenkning. Å være virkelig seg selv betyr ikke å gjenerobre sin flyving over kontingensene, som alltid er fremmede for jegets frihet; det betyr tvert imot å oppnå bevissthet om den opprinnelig uungåelige fastlenking, som er unik for vår kropp; det betyr fremfor alt å akspetere denne fastlenking (-). Lenket til sin kropp, ser mennesker seg selv gi avkall på makten til å unnslippe seg selv. Sannheten er ikke lenger betraktningen av et fremmed skuespill: Den består i et drama som mennesket selv er aktør i. Det er under vekten av hele sin eksistens – som innebærer kjennsgjerninger som det ikke lenger kan gå tilbake på – at mennesket vil si sitt ja eller sitt nei.” 

Ja, Levinas treffer meg; jeg kommer ingen veier ved å flykte. Jeg er fastlenket til denne kroppen og til denne uønskete sykdommen som jeg ikke kan fly vekk fra – jeg befinner meg i et dødelig drama som jeg er påført og som jeg selv er aktør i.

Jeg har innsett at det er en slags karusell jeg befinner meg på. Den siste nedgangen og forverring av plagene begynte litt før jul og har gradvis og skritt etter skritt gått fra vondt til  verre. Nå er det bare verre. Det er ikke noe jeg roper ut om, jeg har gitt meg med klynkingen og ropingen. Ingen hører den allikevel, ingen vet om denne elendigheten. Jeg har ikke engang kommet meg til fastlegen for å sette i gang nok en ny marsj gjennom  elendighetens labyrinter. Jeg føler meg i slekt med Dostojevskis undergrunnsmenneske. Jeg har en mistanke om at jeg ikke er alene om akkurat det.

Lenge var det viktigste stedet hjemmehulen min i Utvik; i cellegiftperioden våren 2015 var det her jeg ‘inkuberte’, helt utslitt etter hver cellegiftrunde oppe på sykehuset i Volda/Ålesund. Jeg tok meg hjem igjen, tom og tømt. Jeg tok noen skritt rundt i huset, usigelig tilfreds med å være tilbake hos meg selv. Ingen krav, ingen oppgaver. Så ramler jeg bokstavelig talt sammen i en slapp haug på sofaen, i timesvis vegeterer jeg der før jeg litt etter litt kommer meg inn i min typiske hjemlige modus. Det er en slags hi-tilstand der hele mitt psykologiske stoffskifte er stilt på laveste trinn. De neste dagene er jeg fullstendig vrak. Jeg forteller det ikke til noen. Hvem skulle jeg fortelle slike ting til? Jeg forlater knapt huset, det har jeg ikke krefter til. Heller ikke lyst. Slik går den ene uken etter den andre.

Jeg aner ikke hvor lenge det kan fortsette, om det er forsvarlig å la det fortsette mye lenger. Hvordan kan jeg stoppe det? Hoppe av? Jeg lever i den mørkeste skyggen av avansert kreft, en grådig kreftsykdom som utvikler seg videre i ben og bløtvev og en dag – hvem vet når? – tar den livet av meg.

Jeg liker dette uttrykket – ‘i skyggen av kreftens sorte sol’

Mye av det som skrives eller sies om kreft liker jeg ikke noe særlig. Egentlig forstår jeg ikke helt hvorfor. Ofte hefter det en forfalskende optimistisk over det, en ureflektert heroisme jeg ikke kjenner med helt igjen i. jeg kjenner meg faktisk mye bedre til rette med det den amerikanske publisisten Mike Marqusee sier:

«Nekrologer informerer oss rutinemessig om at den-og-den er død ‘etter en modig kamp mot kreft.’ Selvfølgeligkommer vi aldri til å lese at den-og-den er død ‘etter en patetisk svak kamp mot kreft’.»/»En av mine bekymringer har vært at jeg gradvis vil bli redusert til å være ingenting annet enn en kreftpasient. Jeg forestiller meg at jeg mister taket på verden. Jeg forestiller meg at verden innsnevres til mine umiddelbare plager.» (Mike Marqusee, 2014: ‘Erfaringens pris.)

For kreftsykdom er for mange av oss en serie med redusertheter, tap, nederlag, tiltakende plager og begrensninger. Altså få ting å triumfere over, kanpt med heroisme. Det heroiske i å gjennomleve kreftsykdom består for mange av å greie å holde ut og hodet løftet, å la være å bli bitter eller la det destruktive og negative som følger sykdommen prege ens forhold til sine omgivelser og andre.

Det virker som at folk som skriver om kreft, enten de selv har kreft eller ikke, slutter å tenke eller at det som fullstendig gjennomsyrer tankegangen deres er denne ene heller idefattige og overbokstavelige tanken om kreft. Alle ideene og til og med vokabularet i disse tekstene om kreft begynner å sirkle omkring gravitasjonskraften i dette ene lille ordet ‘KREFT‘. Kanskje kunne en nøye seg med en kreftbok der alle sidene er blanke utenom dette ene affektladete ordet midt på siden.

Selv om mange av oss har et rikt fantasiliv og fort fyller ut resten av den tomme siden, blir det fort tynn litteratur og kjedelig og forutsigbar lesning.

Et nylig og ganske illustrerende eksempel i denne sjangeren er en heller uinteressant bok, skrevet av en norsk kristen psykiater, Hans Olav Tungesvik. Boken har den megetsigende tittelen ‘Når kreft gir kraft‘.

Uff.

Etter et første halvår med prostatakreft føler psykiateren seg såpass erfaren og inspirert av tilstanden at han må skrive en bok om erfaringene. En sak er det at oppbyggelige bøker skrevet av psykiatere og psykologer som innbiller seg at de vet et eller annet ofte er nesten uutholdelig gørre. Dette er en av disse bøkene som vever sammen kloke selvfølgeligheter og som ikke viser noen som helst evne eller vilje til å reflektere over kreftens og dødens problematikk på en måte som kan treffe moderne mennesker hjemme.

Jeg innrømmer gladelig at jeg har problemer med naiv optimisme og ‘se-positivt-på-ting’, særlig overfor kreftsykdom som jeg synes både fortjener og krever grundigere ettertanke enn denne moraliserende ideologien eller teologien om å være positiv og optimistisk til enhver tid. Det aller hverste er kanskje den mediastyrte ‘demokratiske heorismen’ der hvermannsen kjemper seg fra fra kreftsykdommen for å bli maratonløper eller triatlonmester.

I 2007 kom praktboken ‘Livet med kreft‘; det er en samling med informative kreftartikler redigert av Knut Olav Åmås.

Også denne kreftboken gjør at jeg kjenner meg faktisk litt sykere. Uten at jeg helt kan si hvorfor. Kanskje er den bare for glatt. Litt for velmenende, menneskelig og omsorgsfull; eller kanskje mangler den en heslighetens dybdedimensjon og kanskje utelater den ganske enkelt for mye av erfaringene til de gamle damer og menn i distriksNorge som ikke kommer seg til legen pga. lang vei og dårlige kollektivforbindelser. For kreftvesenet har som kjent ikke bare gode sider, folk for ujevne behandlingstilbud rundt omkring i landet, feilkommunikasjoner og misforståelser forvansker ofte behandlingsopplegg, osv..

Jeg aner ikke.

Men tro for all del ikke at jeg er den første som har brukt uttrykket ‘i skyggen av kreft’. Det er enkelt og nærliggende å forestille seg kreft som en vandring gjennom skyggelandskap, i et skyggeland.

Kreftlitteraturen har etterhvert blitt ganske omfangsrik.

Paralellt med økningen i antall kreftofte og stadig lengre liv med kreftsykdommene er den stadig voksende. Jeg tror at en av grunnene er at det faktisk også er ganske interessant og fascinerende å leve med kreft.

Jeg er allerede om ikke midtveis i livet, så midtveis i 60-årene. jeg er glad i dette livet, men ganske mye av det det har å  by på har jeg allerede opplevd og fått nok av. Mye av det som gjenstår kjeder meg.

Kreftlitteraturen blir kanskje lett altfor ofte forutsigbar og kjedelig. Men å ha og leve med livstruende kreft er vondt og noen ganger håpløst, men aldri bare kjedelig. Kreft ligner på et vis ganske mye på ekstremsport, en rives ut av det trygge og sikre, dagene skifter fra lys til mørke, en tvinges til å oppdage stadig nye sider ved seg selv som følge av en daglig liv-og-død kamp med denne uforutsigbare sykdommen som hos altfor mange fremdeles  vinner til slutt.

Kreft handler ikke bare om sykdom og død. Det kan også være eller omgjøres til et fascinerende menneskelig drama, en dramatisk oppdagelsesferd og en uopphørlig overskridelse av seg selv og sine snevrere horisonter. Det er ikke verst, bare det.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s