Om ‘hvit melankoli’ og ‘verdihunger’ i Malaga og Innsbruck og andre ikke-steder. En autopatografisk skisse

imagesca6oafph

«Der Mensch ist so sehr in sich selbst verkrümmt (incurvatus in se), daß er nicht nur die leiblichen, sondern auch die geistlichen Güter sich selbst zudreht und sich in allem sucht“; /„sieht sich allein, sich allein sucht und erstrebt sie in allen Dingen und über alles andere, was dazwischen liegt, auch Gott selbst, geht sie hinweg, als ob sie es gar nicht sähe, und richtet sich rein auf sich selbst“./„Sie setzt sich selbst an die Stelle von allem anderen, ja sogar an die Stelle Gottes selbst und sucht allein das Ihre und nicht das, was Gottes ist. Darum ist sie sich selber der vornehmste und wichtigste Abgott…«(Martin Luther)

Liten innledning om det sosiokulturelle perspektivet på mentale plager

mental-illnessDenne halvferdige artikkelen handler om problemstillinger som har opptatt meg i en årrekke som fagpsykolog.

I vår moderne tilværelse spiller selvsagt psykologien/psykiatrien en sentral rolle når det gjelder hvordan vi forklarer og behandler personlige problemer. Psykologien og psykiatrien utgjør tilsammen et slags ‘sannhetsregime’, som den franske filosofen Michel Foucault kaller det. Det er nesten ikke lenger mulig å snakke om mentale plager uten å bruke det psykologisk-psykiatriske språkets begreper og formler. Problemet med dette faglige språket er at det utelukkende lar oss snakke om våre mentale plager i et objektiverende tredje-person perspektiv, som forklarer mentale plager ut fra objektive årsaksforhold. Vi vår egen opplevelse møter, betrakter og forholder vi oss til mentale plager i et subjektivt førsteperson-perspektiv, der vi selv er medansvarlige for problemene og hvordan de rammer oss og hvordan vi kan møte dem. Denne forskjellen i selve språkets struktur er i dag blitt en et nesten uoverstigelig skille som gjør at en ekte og reell kommunikasjon mellom pasienter og fagfolk ersattes av noe som mest ligner falsk og villendende kommunikasjon.

Personlige problemer og plager forståes gjennom en tankegang der de ‘reduseres’ til diagnostiserbare psykiatriske lidelser eller mentale forstyrrelser, slik som ‘depresjon’, ‘sosial angst’, ‘tvangslidelse’, ‘ADHD’, osv.. Disse mentale forstyrrelsene kan så behandles av en profesjonell fagperson på standardiserte (manualiserte) måter på grunnlag av forskningskunnskap om hvilke metoder og tiltak som virker best på den bestemte lidelsen. Tankegangen er basert i et ensidig ‘teknisk’ eller instrument paradigme, der man løser definerte problemer ved å følge fastlagte fremgangsmåter. Problemet defineres som ‘A’ – forskning har vist at problemet ‘A’ kan omformes til tilstanden ‘B’ dersom man følger prosedyren ‘X’. Psykologisk behandling forløpet som en teknisk prosess, der behandleren har rollen som en eksperten som ved hjelp av bestemte metoder kan forandre pasientens problem til en ønsket mest mulig problemfri tilstand. Det er et forførende tydelig paradigme; problemet er bare at det antagelig er mindre enn halveis dekkende for hva psykologisk behandling egentlig handler om.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nEtter en lang karriere som spesialistpsykolog (nevropsykologi, habilitering), både med diagnoseoppgaver og behandlingsoppgaver, med årelang erfaring innenfor ulike områder av mentalhelsesystemet, har det bare blitt klarere og klarere for meg at den teknisk-medisinske modellen vi bruker som forståelseshorisint når vi hjelper folk med personlige problemer bare i begrenset grad er riktig, og at den i like begrenset grad faktisk hjelper folk med problemene sine. Med støtte både i egen erfaring, men selvsagt enda mer med bakgrunn både i psykologisk-psykiatrisk forskning og fagligkritiske synsmåter, samt ikke minst samfunnsorientert forskning på personlige problemer, har jeg mer og mer kommet til å etterlyse et systematisk sosiokulturelt perspektiv på menneskers personlige problemer. Personlige problemer hos mennesker er i mye større grad enn vi i dag makter å forestille oss et uttrykk for en sosiokulturelt og moralsk-verdimessig strukturert livssituasjon som pasienten ikke finner ut av. Det vi møter som en psykiatrisk forstyrrelse hos en pasient springer ut av en sosiokulturell verdimessig floke som pasienten ofte over tid har vevd seg inn i, delvis på egen hånd, men også som følge av ytre press og påvirkninger. Personlige problemer kan følgelig i stor grad bare ‘avflokes’ og finne sin løsning gjennom en kommunikativt satt opp dialogisk prosess mellom pasienten og de aktive faktorene og personene som er involvert i hans eller hennes livsstuasjon, der teknisk- psykologiske fremgangsmåter (f.eks. kognitiv atferdsterapi, eksponeringsterapi, osv..) som regel kun utgjør et underordnet aspekt.

Hvorfor er det slik?

Menneskers problemer må forståes ut fra et antropologisk perspektiv som klargjør definerer hva slags vesener vi er. Er det en ting som er sikkert så er det at menneskelige individer kjennetegnes ved at vi først og fremst er sosiale og moralske vesener. Selvsagt er vi biologiske og psykologiske vesener, men det som mest avgjør hva og hvem vi er er at vi er innvevd i og en del av et sosiokulturell verdistrukturert miljø og livssituasjon. Dette betyr at våre personlige problemer best kan forklares og behandles innenfor en sosiokulturell og moralsk referanseramme, selv om denne selvsagt også har avgrenset plass for biologi, genetikk og individuelle psykologiske såvel som tekniske prosesser.

Denne artikkelen handler om utfordringer forbundet med å formulere et sosiokulturelt og moralpsykologisk perspektiv på våre personlige problemer.

Fra ‘incurvatus in se’ til menneskets moralske psykologi

Det sitter langt inne. Jeg har tenkt å innrømme det. Jeg har en tid innrømt det for meg selv. Men ingen innrømmelse er ekte dersom den ikke samtidig er en innrømmelse for andre. 

Det lange sitatet gjengitt på tysk som innleder artikkelen av Matin Luther sier det som det er med meg – jeg er ‘innkrøket i meg selv’ (incurvatus in se). Det er ikke så lett å gjennomskue når det står slik til med oss. Ikke hos deg. Ikke hos meg.

Som andre er jeg vel dressert med en sosial fasade. For det meste tildekkes og skjules innkrøketheten godt. Men for all del. Ikke la dere lure. Den er der, rett under overflaten. Skammelig som alltid. Innkrøketheten eller synden som Luther sa det-  selv om ingen av oss snakker om den lenger eller tror at den finnes.

Det som en gang het synd er aldri noe annet enn skammelig. Det vi ikke kan vedkjenne oss, fritt og åpent. Bare kjenn etter; med en gang du merker at det handler om noe med en selv en ikke kan eller orker eller vil stå for og vedkjenne seg, da er en på vei inn på innkrøkenhetens syndige område. For vi ser nesten så altfor lett at vi kan ikke stå for disse tingene; det er fodri de viser oss som ufeerdige og umodne som menensker, barnslige i dårlig forstand, selvhenførte og selvopptatte, osv.. Vi sitter på et vis fast i oss selv, slik at alt eller det meste dreier seg om og dreies om en selv. Hele følelseslivet har blitt fordreid og hengende fast, fiksert i dette at jeg er en slags sentrum i verden. Vi befinner oss ikke med jorden eller solen som sentrum i universet som alt kretser omkring, men i vårt eget egosentriske univers. Når folk snakker med oss om noe, snakker jeg egentlig bare om meg og mitt. Jeg ser meg  selv i alt, setter meg selv over og foran alt og alle.  Alt er et bilde på meg og mitt. Verden finnes bare i den grad den angår eller handler om meg og mitt. 

Det kan sies på mange måter. Det er lettere å si det med moralpsykologen – for man kan ikke være teologisk reformator uten å være moralpsykolog – Martin Luthers Hans-Luthervakre velformulerte ord, der han definerer hva et ‘syndig menneske’ er: Det er en som er innkrøket i seg selv, og som dermed har vendt seg bort fra andre,fra livet og det levende, fra tingene, og til sist eller kanskje egentlig først, vendt bort fra Gud selv. Luther låner denne tanken fra den store Augustin, som er den første som formulerte seg på en lignende måten. 

På veien inn i det moderne – som skapte så mye nytt og viktig på ulike områder –  gikk tragisk nok den eldgamle tverskulturelle syndelæren tapt. Det hadde ikke gjort så mye dersom selve kunnskapen som den rommet om det menneskelige som sådan hadde blitt bevart og omformulert til et moderne språk og kanskje trukket inn i moderne psykologisk og psykiatrisk fagkunnskap. Det skjedde ikke. Tapet av syndekunnskapen etterlot seg et stort hull i vestlig forståelse og vitenskap om mennesket. Ikke minst gikk den gamle forståelsen av menneskets intrinsikale forbindelse med det verdimessige og sosiokulturelle tapt. Det innebærer at vi delvis er blitt språkløse, vi er ikke lenger i  stand til å snakke om vår moralske og verdimessig bestemte psykologi  og alle de tingene som den gamle syndelæren lærte oss. Den viktige virkemåten syndelæren hadde ute i det levende mennskelige livet som et sett av sosiale og moralske krefter ble også borte. Hvilke skadelige krefter som da slippes løs både i individuelle liv og i samfunnet som helhet ser vi lett når vi gransker den moderne tilstanden. Denne artikkelen handler om hvilke følger dette har. Ved enkle observasjoner kan man bli seg mer bevisst og begynne å legge merke til denne moralske og åndelige sykdommen i mange små trekk hos folk:

  • Nedsatt eller manglende ektehet i interessen og engasjementet for andre – de må representere noe som personen er ute etter før personen blir interessert i dem, da fordi det kan være til vedkommendes fordel og dras nytte av.
  • Manglende vilje og evne til omsorg for seg selv, eldre, dyr, barn, de svake blant oss.
  • Overopptatthet av ytre status, symboler, penger, skaffe seg selv ting og fordeler og verdier.
  • manglende evne til måtehold, til å dele med andre, til å sette seg selv i bakgrunnen eller ‘ta det minste eplet på fatet’.
  • Tar ‘rom’ fra andre eller kan ikke avstå eller gi plass til andre på en balansert måte, gjerne som følge av dominerende og selvopphøyende og undertrykkende opptredener (Superbia).
  • Små former for skryting, selvpromotering og det å skulle være bedre og finere og større enn andre.
  • Overflatiskhet, lettvinthet og svak verdibevissthet, om og i forhold seksualitet, i omgang med alkohol eller rusmidler, avgjørelser og valg.
  • Useriøs innstilling til livets gave og det å være en del av det levende.
  • Mangelfull evne til å være og vise takknemlighet, billig klaging og syting over egen motgang og egne småplager.
  • Likegladhet med å ta seg selv opp til kritisk vurdering, vil ikke se at en kan ha uheldig innvirkning på andre med sine væremåter og oppførsel, ikke ville bry seg med å forbedre og moderere seg selv (acedia eller åndelig dovenskap).

I våre dager vil vi selvsagt ikke si at mennesker med slike moralpskologiske mangler er et ‘syndig menneske’. Det er en måte å formulere seg på som hører til forgagne tider. Men vi må ikke kaste ut barnet med badevannet. Den avanserte moralpsykologiske tekningen som var en viktig del av menneskekunnskapen i religionen må vi kunne ta vare på og reformulere på måter som passer bedre i vår moderne tid. Som det fremgår i artikkelen bruker også jeg andre mer oppdaterte formuleringer. Men kjernen og innholdet i tenkemåten er mye av den samme.

Jeg har valgt en personlig fremgangsmåte for å tydeliggjøre sammenhengen mellom psykologisk og moralsk eller verdimessig uhelse. Jeg er dessverre og selvfølgelig ikke alene om denne moralske uhelsen eller sykdomstilstanden; når jeg ser meg rundt ser jeg at de fleste jeg kjenner og omgåes er rammet, kanskje  i større eller mindre grad – og jeg ser også i hvilken grad de også de lider under det. Den som krøker seg inn i seg selv setter først og fremst seg selv i en tilstand av ‘moralsk uhelse‘. Ofte bidrar han eller hun også til at den brer seg utover til andre, som forbilde eller modell for disse eller fordi han eller hun ikke tilbakmelder til andre om deres ‘moralske uhelse’. Om at de er villfarne og på gale veier.

Dermed har jeg sagt det slik det i sannhet er. Jeg har ikke bare mine mentale plager, men befinner meg på utsiden av disse med mitt eget vesen, den jeg egentlig er. Jeg kan ikke lenger late som at det ikke har noe med meg å gjøre. At jeg går klar. At mitt vesen er ubrørt. Det holder ikke å si at Lungas vesen kan ikke klandres for noe av den elendigheten som brer seg utover. Han er med seg selv og sine væremåter med på å bre den utover, han tar ikke et oppgjør med seg selv og begynner den tapre striden med å hindre elendighetens utbredelse.

Det gjelder altså det vi kan kalle moralsk eller åndelig sykelighet, som er vår tis store sykelighet og allikevel noe den moderne fagpsykologeen aldri snakker om. Den store humanistiske moralpsykologen Abraham Maslow kalte det for ‘metasykelighet’.  I hans oppfatning inngår den i og åpner opp for mesteparten av det vi i vår tid kaller mental sykelighet. Manglene i personens moralske psykologi svekker vår mentale og følelsesmessige robutshet og slik at han eller hun blir mer utsatt for å utvikle mentale plager. Forskyvningen fra moralpsykologiske mangler til mentale lidelser gjør så å si at folk slipper lettere unna, vi kan betrake egne plager som noe som ikke har med vårt eget vesen å gjøre men er noe vi angripes av utenfra. At det dermed er noe som ikke angår dem i nær forstand og ikke har noe med ens egentlig selv å gjøre. En slipper å innrømme at en er berørt i sitt innerste som moralsk menneske.

‘Syk’, ja – det kan til nød gå an. Da er en fremdeles rammet på en utvendig måte. Det handler fremdeles ikke om en selv. Som en slags nøytral tilskuer eller forsker i disse samtidig indre og ytre tilstandene, som noe som andre og jeg selv er plaget av på en slags saklig og psykologisk måte. Som en lett kan definere og snakke om.

Nei, nei, med meg er det mye verre; jeg er involvert, en medlidende, jeg befinner meg midt oppe i det med begge bena og resten av hele meg, jeg er en fastlenket deltaker i dette, er en såkalt innfødt når det gjelder vår tids usynlige sosiale og kulturelle lidelser, jeg lever på innsiden og er selv en del av tilstandene. Jeg er moralsk og åndelig syk, i mtt innerste vesen.

f20050909145819
Abraham Maslow, som formulerte begrepet ‘metapatologi’.

De ville rett og slett ikke finnes uten slike som meg, det er mine likesinnete og jeg som i all stillhet promoterer og bærer dem frem som en side ved vår tids mennesketilstand. Nylig fikk jeg en oppringning fra en bekjent av meg som bor i Wien. Hun gråt uhemmet hele tiden under samtalen fordi hele livet hennes er blitt en pinefull lidelse. Men hun vet ikke hva hun lider av, hvorfor tingene er så vonde og hva som gjør at hun føler at tilværelsen er så smertefull. Sett fra utsiden virker alt for å være i orden. Hun spør hele tiden; hva er det som feiler meg? Hva er galt med  meg? Jeg lar være å gi henne et svar i form av en diagnose eller noe lignende, fordi jeg kjenner igjen meg selv i hennes lidelse.

Et slikt innsideperspektiv, der man er en psykiatrisk innfødt så å si, kalles gjerne en ’emisk’ synsmåte i sosialantropologien; tingene oppleves annerledes av og i innfødte hjerter, de tar seg ganske annerledes ut sett med de innfødtes egne øyne. Det handler også om å få med seg at for slike som oss finnes det en annen slags personlig psykologi…enn den parasittiske og utvendigsaklige som den koloniserende fagligheten omgir oss med og som like gjerne bidrar til og forlenger vår innfødte elendighet som den gir oss hjelp til å løfte oss ut av den.

Depresjon kjenner alle til. Kanskje altfor godt.

Vi kjenner den så godt at vi ikke lenger kjenner den som det den i sannhet er for oss og i vårt syke liv. Den har blitt en ‘ting’ for oss, den snakker ikke lenger med oss. Men dette andre som nesten er et levende vesen, et flyktig spøkelse som trenger seg inn i våre liv, det som kalles den ‘hvite melankolien’  –  er noe som så å si ukjent for vanlige mennesker og til og med i fagmiljøene som ikke lenger vet om slike lidelser som er en del av sosiale og kulturelle livet man lever. Normale mennesker er som kjent alle sammen veltilpasset, positivt innstilt, vellykket og lykkelige, tilfredse, aktive, de eier en masse ting og føler seg alle som en (bortsett fra noen svært få) nesten rike; selv om de fra tid til annen må ha profesjonell faglig hjelp for sine somatiske og psykiske plager. Det er da bare naturlig; alle kan  få problemer med sin kroppslige og mentale helse. det er ikke noe å skamme seg over. man blir ikke noen dårligere person fordi man har mentale helseproblemer. Det vet alle moderne mennesker.

Men samfunnsmessige og kulturelle og verdmessige lidelser? Nei – det har vi ikke hørt om. Det finnes ikke. Det var noe man snakket ‘høyt’ om i hippiefolkets og den sosiologiserende psykiatriens dager.

I slike saker har moderne psykiatri med sin biologiske og medikamentelle ‘klippe-klippe-klippe’ tale målbundet seg selv. Den vet ikke lenger hva den skal si eller den har rett og slett ikke noe å si. Som følge av psykiatriens nesten enerådende lære om psykobiologiske sykdommer  – et godt eksempel er depresjon – ser vi våre indre plager som såkalte psykologiske sykdommer som overveiende vokser ut av våre egne iboende mangler: kjemiske ubalanser, hjernedysfunksjoner, diathesis, genetisk sårbarhet, disponerhet – dette inne i oss som til sist gjør oss til godkjent syke har hatt mange navn over noen tiår. Det merkelige er at selv om alle ‘vet’ at det ikke forholder seg med våre plager slik som psykiatrien forteller oss, så lar vi psykiaterne fortsette som om intet har skjedd. Det er et merkelig oppsett. Psykiaterne fortsetter å fortelle oss om vår mentale helse som om intet har skjedd. På et vis tror vi på dem, selv om vi ikke tror et ord av det de sier. Vi tror fordi det ikke finnes noen andre som har noe troverdig å komme med. Det fine med dette ukjente ordet er at vi ikke kjenner det fra psykiatriens tale, dermed stusser vi og det åpnes opp for en kommunikativ prosess via dette ordet.

Det som kalles ‘hvit melankoli’ er derimot i det vesentlige og utvilsomt en sosiokulturelt betinget tilstand eller bedre en ‘langsom hendelse’. Mens vi ser og kan oppfatte ‘korte kulturelle hendelser’, er det ikke mulig å se de langsomme som f.eks. hvit melankoli. Langsomme kulturelle hendelser er som luftbølger, man merker dem på forskjellige måter alt etter hvor man befinner seg og hva man holder på med, men ser ikke noe. Den hvite melankolien i dens ulike versjoner er like ‘kulturell’ som en film, et teaterstykke eller en fotballkamp, og like mye som slike typiske kulturelle hendelser utspiller den seg både i folks mentale liv og i deres mellompersonlige nettverk og sosiale liv. Den treffer og rører oss på en ‘langsom’ og derfor usynlig måte; vi kan oppleve at noe skjer med oss uten at vi ser det, men begripe det kan vi om vi gjør de nødvendige begrepsmessige anstrengelsene.

426651_3197030881576_478902917_nFra den psykiatriske frontlinjen, som for en stor del er en slags skjerm der moderne menneskers sosialt-mentale prosess blir projisert,  hører vi at USA leder an i en moderne og vestlig ‘depresjonsepidemi’. En økende del av befolkningen berøres, epidemien rammer stadig ynge og eldre, vinnere og naturligvis særlig ‘taperne’ i våre dobbelttalende ulikhetssamfunn; 10% (2005) av US-befolkningen bruker antidepressiv medikasjon. 

Den hvite melankolien er noe annet enn den kjente og overspilte mørkere og sorte depresjonen. Den inngår i og hører uløselig sammen med den moderne livsformen som på sin side utgjør en større og usynlig kontekst for såkalte psykiatriske lidelser som alvorlig depresjon og andre former for depresjon. Den fremkommer og brer seg antagelig hos mennesker som i økonomisk henseende opplever seg å være forholdsvis trygge og når samfunnet og dets kulturelle aktiviteter stagnerer og kommer i forfall og tilbakegang.

Den hvite melankolien er en mentaltilstand der samfunnets og kulturens tilbakegang avspeiler seg i og bryter ned viktige støttepunkter i folks indre liv. Vårt indre liv undergraves og forarmes fordi vi nå engang ikke lever det indre livet i en slags ‘endogen isolasjon’ men som en integrert side ved av samfunnet og kulturen. Stagnerende samfunn kjennetegnes av påtrengende tap av tradisjonell ‘stil’ og ledsagende kulturell vulgarisering, støyende og normløs jakt på underholdning og spenning og tilfredstillelse av behov, uslokkelig rastløshet og forarming av relasjoner og tradisjoner. Denne prosessen  preger og ikke minst undergraver individenes mentale og følelsesmessige situasjon på plagsomme måter, uten at de helt greier å oppfatte hva som skjer med dem, hvorfor det skjer eller hvordan de best kan stå imot. Selv om tilværelsen ytre sett kan være i orden, noe den altså overhodet ikke er – bare tenk hvilken ubehagelig uro vårt intensiverte forbruk påfører oss og våre medmennesker – gnages de ned innenfra av et vagt og kvelende ubehag. Mange forsøker å døyve ubehaget ved overaktiv utfoldelse og engasjementer, underholdning og materielle anskaffelser. Det er en lite effektiv medisin selv om den kan mildne plagene noe. Det indre uthulingen ledsages at endret opplevelse av omverdenen; ligger det ikke et tomhetens kvelende slør over virkeligheten for vestlige mennesker? Alt eller det meste er i orden i tilværelsen, tingene fungerer stort sett som de skal der ute – men fra innsiden kjennes det allikevel som om noe vesentlig mangler eller er galt. 

Tross all underholdning og avledninger og hyperaktive bestrebelser opplever vi ikke lenger verden og særlig vår menneskelige virkelighet som ordentlig meningsfyllt. Allikevel vandrer vi selvhenførte omkring oppslukt av våre egne saklige begreper og forklaringer og projeksjoner og inngodde fordommer som vi tror er et klart rasjonelt blikk støttet av vitenskap og kunnskap og sunn fornuft. Dette er en viktig sosiokulturell forsvarsreaksjon.

1233441_10205018209151822_1601802427492960572_nMennesker fra andre kulturer higer utvilsomt etter vår materielle rikdom vår sosiale trygghet, våre vel organiserte samfunnsliv og våre tekniske kunnskaper, det har de ofte mer enn gode grunner til. På samme tid misliker de det vi står for, de vender ryggen til sider ved vår kultur og våre mangelfulle verdier, de vemmes over en utsvevende livsform med nesten endeløs materiell og økonomisk grådighet, åpent overseksualiserte forhold mellom mennesker av ulike kjønn, mangelfull menneskelige omsorg for familie og naboer, groteske økonomiske forskjeller, forvokst egoisme og selvhenføring. Den forakten de kjenner for oss og den moralske siden ved våre samfunn får stadig mer ekstreme utslag i terrorismens tidsalder;  det ligner på en tid da folkegruppene som kalles ‘vandalene’ angrep det forfalne romerriket. Forakten overfor alt som er vestlig slår hos politiserte islamister og andre mer eller mindre ekstreme antivestlige grupper over i en skremmende krigserklæring. De banker nå på portene våre, med våpen i hånd. Kanskje er det like skremmende for oss at det voksende ubehaget som altfor mange vestlige individer kjenner overfor sine egne samfunn og sin egen kultur hos noen resulterer i at de sympatiserer med, tiltrekkes av og går over til fienden. Dette er også et kjent trekk  fra historien; når et samfunn og en kultur er i forfall går grupper som ikke kjenner seg hjemme i eget samfunn over til fienden for å bekjempe sitt eget samfunn. Den britiske historikeren Arnold Toynbee har i sitt verk ‘Et studium av historien’ forklart hva som skjer og hvorfor det skjer når det han kaller ‘det indre proletarietet’ i vestlige samfunn går over til fienden og bekjemper det samfunnet de kommer fra.

167815_1784544290294_6765353_n

likInne i alle mennesker finnes det en hemmelig kilde, en slags livskilde. Noen ganger tørker den rett og slett ut. Det etterlater en skrekkelig og skremmende følelse av tomhet. En tomhet som ernærer seg av seg selv slik at den vokser, ut av seg selv. Uten at vi helt vet hvorfor og hvordan. Jeg gikk så en lengre vandring sist sommer på Via de la Plata i Sørspania, fra Sevilla til Salamanca. Det var uutholdelig varmt, men tross plagene ble vandringen en eksistensiell leksjon. En lære der livet er læreren og vandringen er klasserommet. Det ene viktige jeg lærte på denne vandringen var dette ene, som vi så lett mister av syne i våre vanlige alt for tette og overinfluerte liv: at jeg selv er hovedårsaken og selve kilden til alt som hender i livet mitt, med meg. Jeg kan ikke lenger tro på alt dette psykologiske eller biologiske eller sosiale årsakssnakket som behersker hele vår forståelse av oss selv. Det er rett og slett skadelig for vår forhold til oss selv. Det høres ganske banalt ut, at når man går kommer man ingen steder uten at man går. Beveger seg selv. Skritt for skritt. Alt som deretter inntreffer blir til en del av ens liv nettopp fordi man går. Det å gå er følgelig ingen årsak, det åpner opp for at en selv er kreativ. At en eier sitt eget liv. Det kom til meg nesten som en slags åpenbaring. At jeg skaper meg selv, jeg lager livet mitt når jeg går.

escherJeg holdt på med denne ‘selvskrivingen’ ganske lenge før jeg begynte å forstå hva den egentlig går ut på. Hva slags status den har i en persons liv. Til å begynne med fungerte den som en slags ‘mental strikking’, jeg satte meg ned og tok fatt i noen løse tråder og så strikket jeg dem videre til et mønster jeg likte. Etterhvert oppdaget jeg at selve prosessen gjorde meg godt, den virket beroligende. Den gjorde at jeg gjenfant fotfeste, jeg fikk til en slags ‘mental koherens’ eller fungerende sammenheng i mitt kaotiske indre liv når jeg var ute å gjøre eller ute av balanse. Den soiologiske helseforskeren Aron Antonovski hevder at den å få til en slik indre sammenheng er svært avgjørende for vår evne til å opprettholde mental helse. ‘Selvskriving’ er ikke noe nytt eller psykologisk, det er det flere moderne kulturforskere har omtalt som en eldgammel selvteknikk og selvomsorg som man var godt kjent med i gamle grekenland og i romerriket. Så langt, men ikke lenger.

Så en dag ringte en nær venn av meg og kommenterte noe hun hadde lest; hun sa at det jo er en slags løpende selvpsykolologi som mange andre kunne ha godt av å lese og eventuelt selv bedrive. Hun fikk meg med et ‘pang’ til å tenke meg fri –  jeg så plutselig at det jeg holder på med er en slags første-person psykologi, en innenfrakommende og subjektiv psykologi der psykologi blir en pågående måte å leve seg selv på og ikke et tredjepersons fag om andre personers psyke og mentale fungering. Det var faktisk en enorm befrielse for meg å innse dette; etter et langt liv som fagpsykolog forsto jeg brått at vi alle mer trenger en slik subektiv og levd førstepersonpsykologi like mye som vi trenger den vanlige objektive og saklig-faktuelle tredjepersonpsykologien.

m_54c65no004newFør i tiden, da tilværelsen var statisk og stabil, var nok reising berikende. Den gang hadde kan ikke sett så mye og, verden der ute var ‘ny’ og den reisende hadde bevart kunsten å se. Den gangen kunne man være det Rousseau kalte en ‘filosof-reisende’ der tenkning og reising smelter sammen.

I dag er det ikke lenger slik; den gamle ettertenksomme førstepersonsreisingen for å se og erfare det fremmede og lære av det er erstattet med en regimentert, fordummende og hedonistisk forbrukerreising. Folk reiser tilsynelatende mer enn noensinne, vi drives av selve livsformen som krever uopphørlig forbruk av oss,  til hodeløs reising. Etter hvert altfor mye, den moderne reisemåten gjør reising til at vi føler oss enda mer syke. Folk vet knapt hvor de har vært, det ligner på  – nei, det er mye verre – når amerikanere tror at Norge ligger i Sverige.

Reising og all slags farting omkring er blitt nye uttrykk for en moderne grådighet, et sug som ødelegger mer enn det gir uttelling. Reising er ikke den nye vinen, det er bare en ny slags grådighet. Stadig flere av oss reiser for å føle at vi er levende, at vi holder tritt med et eller annet, for å kjenne at vi lever og opplever en slags kontakt med og nærhet til tingene. Vi må bort, dra vekk, der ligger hemmeligheten og nøkkelen til livet. Men hvor ofte reiser man ikke heller bort fra seg selv og den opplevelsen man søker og forsøker å gjenoppfriske. Man fremmedgjør seg selv, både fra de nære stedene man lever og fra sitt eget konkrete liv. Jeg tror en eller annen har brukt uttrykket stedfremmedgjøring.

Den moderne sykelige selvopptattheten og Luthers ‘Incurvatus in se’

Grisen, og noen få andre dyr som krokodillen, makkflua og rotta har, uten at de selv har den ringeste anelse om hvor ille saken står, et merkeverdig dårlig rykte. Nesten ingen liker dem. De liker antagelig seg selv, det er det viktigste. Grisen vet ikke engang hvem han er, at han er gris. Det er noe han er for oss. Hva han er i og for seg selv kan gå ut på ganske andre ting. Alle ting og særlig dyr  som eksisterer i denne verden, eksisterer på to grunnleggende måter; for oss og for seg selv. Fra utsiden og fra innsiden. I våre begreper og forestillinger om dem, og så i og ved sin egen vilje. Det samme gjør jeg, du, vi. Jeg har ingen anelse om griser og andre ubehagelige dyr er selvopptatte og forfengelige. Eller fugler. Eller andre dyr. Ingen av dem bruker såvidt jeg har fått med meg speil eller kosmetikk, selv om mange av dem pynter seg, blåser seg opp og gjør seg til når de skal sloss eller finne noen som det passer å parre seg med.

Dem om det. Dyr er nå engang dyr. Det er det de skal være. Med oss forholder det seg ganske annerledes. Egentlig er det for vanskelig til å snakke om.

bevegelser2utsnittJeg innrømmer glatt dette:  at jeg henger fast i svakhetene mine, er forfengelig og selvopptatt. Så å si alt i denne spede tilværelsen som kalles mitt eget liv handler om meg selv, fra morgenens første øyeblikk til kveldens siste sukk. Jeg befinner med inne i et lukket rom der veggene er kledd med speil slik at den eneste jeg møter overalt og hele tiden er meg selv. Jeg ser ingen, kjenne ringen, forstår ingen, trenge ingen, for her handler det utelukkende om meg selv. Det finnes ingen steder å gjemme seg, slik at jeg kan få et ørlite øyeblikk pause fra meg selv. Jeg kan ikke si at jeg liker det, det bare er slik. Jeg har vært det hele mitt liv, på utallige synlige og tildekte måter.

Forbarm deg over meg, som jeg forbarmer meg over deg. Kanskje vi mennesker bare er og må være vesensmessig og ubegrenet selvopptatte, vi er det selvopptatte egomonstrøse dyret over alle andre. Filosofen Schopenhauer hevdet noe i den retning. Selvopptattheten burde plasseres i sentrum av vår antropologi, vår lære om oss selv. Vi er mindre Homo sapiens enn vi er det Augustin og Luther kalte ‘Homo Incurvatus in se’, det selvhenførte og selvdyrkende og selvopptatte og selvsentrerte og selvoppblåste og selvomkretsende mennesket som er innkrøket i seg selv og vendt bort fra andre, fra det som er sannere og større enn en selv. Dersom mennesket i sitt vesen er så bastant selvopptatt, og svår elvopptatthet er en synd, da er vi sannelig som alle religionene lærer oss forbannet og syndige i vårt vesen.

Det er enkel og klar logikk. Hvor langt kommer man så med sin logikk? Komme rman egentlig noen steder i det hele tatt på dette viset? Finnes det noen steder, utveier mener jeg?

Historien og det som skjer i nåtidsamfunnet demonstrerer hvor dypt selvopptatte vi er; at vi og være samfunn er sykelig og manisk og obsessivt selvopptatte, hele tiden. På alle slags forskjellige måter. Vi setter opp alle slags speil for å speile oss, vi sirkler om rundt omkring oss selv som en slags fordoblete egoplaneter, vi fremfører og promoterer desperat oss selv. Vi gjør oss til. Vi er affekterte. Vi poserer. Hør meg, se meg, føl meg, ta på meg, beundre meg, dyrk meg. Verden, andre, naturen, dyrene og til og med grisen er et speil som jeg speiler meg i. Selvopptatthet er en subtil, utsøkt og krevende kunst. Den gir seg ut for å være alle andre ting, den er bare vellykket når folk ikke gjennomskuer den. Det er så altfor lett å miste forsiktighet og bli selvopptatt på dårlige og avslørende måter.

imagesDe fleste der ute i det store sosiale verdenshavet har ikke hørt om selvlytting, indre lytting, å lytte til seg selv. Det er en livsviktig evne, det er noe alle må og bør lære seg for å bevare sin menneskelighet best mulig. Vi kan glemme den, overhøre den, bli døve av mangel på indre lytting, ha det for travelt med alle andre ytre og utvendige ting. Livet ute i verden suser avgårde, det er uendelig mye å være opptatt med. For mye. Det går gjerne bra med oss ganske lenge. Vår indre døvhet plager oss ikke synderlig, det er en mangel som overdøves av støyen i verden og i oss selv. Derfor lever vi videre som om intet er galt. Så lenge at vi begynner å tro at det kan fortsette slik. Men en dag vil vår forsømmelse komme til et sluttpunkt. Et vendepunkt. Livet står en dag ved stupet, et punkt da en ikke har noen steder å fortsette. Fra da av må alt endre seg, fra da av endrer alt seg. Men  skremmende ofte skjer ingenting, en stagnasjon inntreffer der vi begynner å gjenta oss selv fra vondt til verre.

Livet vi lever og som lever i oss er aldri taust. Det har på et vis har en egen stillferdig stemme hvor det bor en uttrykksvilje. En egen sannferdighet. Det snakker ikke et språk som vi kjenner, men som vi kanskje kan lære oss å forholde oss til og tolke. Livets egen fortelling kan ikke settes på begrep, eller formuleres språklig uten at den fordreies og blir til noe annet, noe løgnaktig. Det vi snakker om er som kjent bare det vi kan snakke om, det andre tier vi jo nødvendigvis om, på mange slags vis. Men det går an å kommunisere med denne tausheten i oss dersom man vet å la være å snakke. Mesteparten – om ikke alle  – av de offisielle og profesjonelle versjonene av menneskelivet og dets skyggesider er i beste fall halvsanne. Som regel er de ganske enkelt falske. Bedragerske. Overflatiske. Begrepene vi bruker for å forstå oss selv og livene vi lever altfor enkle og ensidige. De fordreier, forvrenger tingene til det ugjenkjennelige. Det er nesten utrolig at folk tar det vanlige pratet som vi alle lirer av oss om hverandre og oss selv for god fisk.

Merk for all del: Psykologi  og psykologisk snakk gjør det ikke noe bedre. Dette faget gjør det meste verre, mindre forståelig.

Bare ta dette med liv og død.

Det er i alle fall vesentlig. Det høres besnærende enkelt ut. Man lever mens man lever og deretter dør man. jeg eller du, det spiller egentlig ikke noen rolle i denne versjoen. Vi vet alle at det egentlig ikke er slik. Begrepene og fortellingene som vi bruker bedrar oss.

Bare hør:

Livet varer sjelden akkurat like lenge som man lever. Noen ganger lever man lengre enn man er i live. Andre ganger dør man rett og slett lenge før man går bort. Dersom man ikke blir tatt av dage før man er ferdig med å leve, så brenner livet ut av seg selv mens man fortsatt er i livet.

SK09006Det finnes antagelig en periode eller perioder i folks liv der det egentlig er slutt, da de ikke lever lenger selv om de teknisk sett er i live. De herskende avstengningsopplegg for følelser og tankeforbud og andre av de tingene som samfunnet og dets psykokratiske løpegutter eller løpejenter påfører oss for å sikre  og opprettholde sin fungering gjør at vi kanskje merker dette, men vi makter egentlig ikke å forholde oss til det eller tenke gjennom det. Noen ganger er man ute på tomhetens ørkesløse og øde vidder for kortere tidsrom, andre ganger er det mer vedvarende og kronisk.

For min del er det slik;

Jeg kjenner tydelig at noe terminalt skjer med meg. At jeg er sluttkjørt i det jeg passerer midten av 50-årene. Jeg er i sluttfasen. Andre merket selvfølgelig at et eller annet var fatt, mange reagerer negativt på de forandringene de ser hos meg. Det gjør at mitt livs store nedtur setter inn samtidig.

Hva har man da igjen?

Livselven min er tørrlagt. Rio seco, livskraften min er brukt opp og uttømt.

Jeg går omkring som et skall uten innhold. En figur som ligner på meg selv men som er tom innenfor huden. Jeg har tenkt på at folk som i barneårene måtte utholde for store påkjenninger før eller senere når denne grensen da de ikke har mer å gå på. Da livet stikker av uten å si fra; det har fått nok. For en tid siden snakket jeg med min eldre bror Rolf om disse tingene; han har det på samme måten som meg uten at han legger noe særlig ut om det. Jeg skjønner på han at det er slik han også har det; livskilden er tømt. Han er en figur som ikke helt lever.

Jeg har allerede sagt at folk merker at noe er fatt med meg; de bemerker at jeg ikke har glimt øynene; jeg unngår selskap og trekker meg tilbake fra og unngår folk og beskjeftigelser. Det er mer snakk om å ikke være interessert, orke enn å velge vekk ting. Jeg skjønner egentlig ikke lenger hvordan jeg kan eller skal fortsette med disse levedagene mine, hva de skal brukes til. Hver bidige dag, nei det er mer nøyaktig å si hver eneste levestund, må jeg gjenoppdage meningen med livet. Det er nesten som jeg må finne opp alfabetet hver gang gang jeg snakker. Jeg oppdager selvfølgelig ikke noe slikt, men tar til takke med det jeg blir hengende med når tiden har gått i fra meg. Det gjør den hele tiden.

Disse tingene forvirrer meg; hvordan kan livskraften eller viljen bare forsvinne ut i løse luften og etterlate seg et tomt skall av et menneske? Det er ingenting i meg som vil leve videre. Verden er et monotont og uinteressant sted. Folk er lite troverdige spøkelser. Jeg hverken ønsker eller vil noe som helst der ute. Feriereiser, eksostiske steder, Maldivene, hva er vitsen? Underholdning, media, filmer, musikk; hva er vitsen? Jeg fortsetter å spise og drikke og sove, hva er vitsen. Det er nesten alt; jeg skjønner ikke lenger hva som gjenstår, hva jeg skal foreta meg; jeg er et forlatt kjøretøy ribbet for motor og vinduer og hjul og annet utstyr som man finner etterlatt i veikanten.

OddJeg er down under. Det forbannete ustoppelige livet mitt surkler av gårde som en seigflytende væske. Det er ikke vann, ikke er det honning, heller ikke blod. Det eier ingen farge, er bare dypgrått inn mot sort. Hva slags vemmelig svineri er det da? Et slags inverst rusmiddel, hva er det motsatte av rus? som klemmer og klistrer seg til min uttørkete indre virkelighet. Det motsatte av ekstase. Instase. Byggverket som er en selv, som jeg er, ramler sammen inn i seg selv. Jeg merker at bare tanken gjør at jeg holder på å floke meg til; det er uhorvelig mye å holde i orden på, jeg puster jo 25920 ganger i døgnet uten at et eneste av disse fåfengte åndedragene er en bevisst handling. Hvordan skulle det gå hvis jeg måtte tenke på hvert eneste av åndedragene mine?

Jeg holder det gående på et vis. Jeg holder en slags fasade.

Åh, herregud, hva er det jeg bedriver? Hvorfor legger jeg meg ikke ned, flatt mot den tause jorden? Jeg kjenner igjen duften av våt mørk jord, jeg er jo kommet av jord. Jeg forakter alt annet, som jeg ikke er eller gjenkjenner meg selv i. Unngår alt, unngår alle. Tåler hverken å se eller høre eller minnes folk. Jeg tror at jeg har både smakshallusinasjoner og luktinnbildninger. Det meste som omgir meg har en bitter og vemmelig smak, ofte kjenner jeg til og med et snev av kvalmende stank.

549667_4362329253307_1756948492_nTing har både en forside og en underside. Jeg aner ikke hvordan jeg har kommet på at det har noe for seg å tilbringe stusslige dager og enda mer traurige netter på meningstomme gallesorte steder som Malaga. Byen er jo en humanoid hull i tilværelsen, den suger inn i seg alt som måtte være menneskelig og slipper ingenting ut. Det er riktig; jeg har lagt meg til flere intetsigende favorittsteder. De som føles minst jævlige av alle stedene som finnes spredt utover denne synkende kloden. Ikke fordi de er spesielt flotte eller attraktive eller at jeg trivest der. Jeg vemmes over mine favorittsteder, kanskje vemmes jeg bare litt mindre. Jeg drar dit utelukkende fordi jeg kan foreta meg minst to ting. Det ene er å gjøre det jeg liker best eller misliker minst: ingenting, dvs. tenke og lese. Det andre er at jeg kan løpe eller oppholde meg på en strand eller rusle rundt i gatene full av vemmelse og forakt og uten mål eller mening mens jeg venter på at slutten skal varsle sin ankomst. Tel Aviv er et slik sted, Wroclaw et annet.

Av og til velger jeg Innsbruck.

Sist jeg oppholdt meg i Innsbruck drakk jeg meg full på Østerrisk hvitvin mens jeg krotet ned noe som kan minne om poesi:

Innsbruck, 9. mars 2010 –

«Det er siste kvelden min
jeg går langsomt over
Innbroen
gjennom kveldsmørke gater i denne fremmede byen
menneskene har trukket inn i hjemmene sine
det halvtomme urbane legemet ligger igjen som et skjelett
overlatt til mine øynes desperate kjærtegn
iskalde vinder stryker mellom husene som onde ånder
hvisker kulden inn i sjelen
jeg krøker meg sammen, hufser og tørker tårene vekk fra de mine våte øyne
før jeg søker inn i varmen
på Cafe’ Central

trekker meg stille vekk
ved et bord fjernt nede i hjørnet
for å drikke noen vennligsinnete glass Gruner Veltliner
mens jeg leser i boken om kjærlighetens slutt
venter
på henne 
som er på kveldskurs i språket mitt».

En kort periode flommet jeg over av tom beskjeftigelse.

Et år senere var jeg tilbake i Innsbruck. Jammen produserte jeg ikke flere poetiske anfektelser i nøyaktig samme stemningsleie som året før; ingen skal komme å si at jeg plages med skiftende stemninger – jeg kroter gjerne ned mine utgydelser i de bøkene jeg leser i.

Lesekveld i Innsbruck, Cafe Central, 22.02.2011
det er sent og mørkt og kulde denne februar kvelden
i selskap med sorgen som stumt har tatt opphold ved min side
mens skyggene av talløse frosne hominoider passerer gjennom vintergatene under de ruvende alpefjellene
fallende snøfnugg legger himmeltegn i det våte håret
fyller den tause byen med de tomme rommene
Jeg venter, jeg  har alltid ventet, jeg skal alltid vente
på henne
her med boken min, et glass hvitvinved bordet i kroken innerst i kafeen
underholder jeg meg med halvvisnete tanker hengende som bleke inneroser
i surret av stemmene der ute
Jeg grunner inderlig over filosofen; Sloterdijk -det passer meg bra nok –
selv om det kunne ha vært noe annet:
Å komme til verden er ikke gjort med et slag;
å bli født tar tid,det tar tid før et menneske finner seg til rette med,
blir venner med verden;
like lenge som det tar å dø
3750_4890181289278_1090482125_n
Så; Malaga

Og så denne hersens eksistensielle pølen Malaga.

– Hva har jeg her å gjøre? Det er et idiotisk påfunn.

Jeg har ingen planer for dagene. Er ikke interessert i noe som helst. Gjør ingenting med glede. Kjenner ingen. En anonym masse av primatoide ansikter passerer meg på fortauene. Selvsagt er mennesker aper; enhver må da kunne se det. Skamløse, vemmelige aper som hemningsløst brer seg utover, tar seg til rette mens de forherliger seg selv. Vanlige aper er egentlige beskjedne dyr, menenskeapen er et selvforherligende og utålelig dyr.

Jeg har sluknet. Ingenting å foreta meg. Jeg søker ingenting. Går rundt med en koloss av en 1000siders roman under armen; ‘2666’. Forfatteren er heldigvis stein død; jeg holder meg utelukkende til skikkelig steindøde forfattere. Døde folk har mange fordeler utover det at de som regel skriver bedre enn de levende gjør. Og så slipper man å høre om sykdommene deres i fjernsyn eller lese hvor ofte de bytter koner eller hvor mye de tjener i kjendisavisene. Jeg kommer ikke i gang med å lese i den. Jeg har begynt flere gangen. Lesingen er slapp, for veik, den renner ut i sanden, den stopper opp av seg selv. Jeg har en annen bok på hotellrommet; ‘The invisible man’. Jeg likte tittelen; aner ikke engang om forfatteren er død. Jeg har ikke kommet i gang med den. Den ligger fremdeles i posen fra bokhandleren. Jeg har ikke tenkt å lese den.

Jeg sover mer om dagen enn om natten. Jeg sover til og med litt når jeg er våken; kanskje mer enn når jeg sover. Det er knapt noen forskjell på søvn og våken tilstand hos meg. Det finnes heller ikke noe i denne uinteressante og kjedelige byen som kan vekke meg fra min dovne halvdøde døs.

– Er jeg blant de levende?

– På hvilken måte?

– Hva slags livsform er dette?

Jeg tror jeg er det. En pessoansk uro har invadert meg; koblet sammen med min dysregulerte forestillingsaktivitet gnager den sakte men sikkert i stykker både innvollene og mitt cerebrale indre. Jeg kan av og til finne på ting som demper uroen. Avlede den noen korte stunder. Kanskje har det med meg selv å gjøre. Ikke denne kjedsommelige overtraffikerte byen, som er uskyldig i min elendighet.

Jeg må være ferdiglevd.

Hva annet kan det være som har rammet meg så hardt? Livet holder riktignok fremdeles på. Men jeg kjenner at jeg er ferdig. Hva mer finnes for meg?  Det sies at de døde er heldige. For dem er det over. Det sies at de ufødte er kanskje like heldige. De slapp unna. Livet inne i meg tikker av gårde av egen stum kraft. Det er utrolig at man kan ha status som levende og bli gjenkjent av levende når man er så innimargen likeglad.

Det er merkelig. I denne sfæren må det gjelde egne lover, det må gjøres hemmelighetsfulle veivalg utenfor min rekkevidde. Hvorledes vet jeg ikke; heller ikke hva de går ut på i mitt tilfelle. Valgene jeg selv foretar er korttenkte; fra øyeblikk til øyeblikk; lenger seg jeg ikke, mest av alt en slags billig tilværelseskosmetikk. Jeg befinner meg på oppe på tingenes overflate der alt kunne vært slik det er eller totalt annerledes uten at det hadde gjort noen forskjell for noen. Som når et barn skrabler kruseduller på et ark for å herme voksnes skift.

Samme hva jeg gjør, den gnagende uroen går aldri helt bort. Det jeg foretar meg ser fra utsiden rimelig fornuftig ut. Hele greia med alle ingrediensene; jeg kler på meg hver dag, dusjer, går på jobb eller forlater huset, normalitetens prestasjoner, forhold, bosted, reiser, innkjøp – over mesteparten av det jeg foretar meg ligger et skinn av alt-er-i-orden fornuft. Alt er i orden, ikke sant? Man får inntrykk av at jeg har sunne grunner for det jeg fyller tiden med. Dersom noen spør meg  om noe – det inntreffer ikke særlig ofte eller når sant skal sies aldri; jeg må for det meste spørre meg selv – avgir jeg tilsynelatende rimelige og overbevisende forklaringer. Folk svelger villig det jeg lirer av meg som den sanne versjonen. Kanskje er denne løgnen det samme som det andre betrakter som sant, bare sagt på en annen og pyntelig måte?

Det er bare det; jeg har fått denne forbannete giften i meg. Jeg gidder rett og slett ikke å ta del i maskeradene. Jeg befinner meg midt oppe i dem; jeg eier ikke lyst til å gå ned på knærne for den forfalskningen som kalles sosial virkelighet. En resignert stemme som må tilhøre en eller annen av de demoniske ledsagerne  jeg ble utstyrt med sammen med livet har begynt å hviske imperative setninger ondskapsfullt inn i øret mitt:

– Hopp av! Gi faen! Dropp maskene dine.

Gi opp den gjensidige luringen. Legg av deg den falske fornuftigheten. Hver som en plante som spirer! Stå frem i din sanne skikkelse. Si ting som de er. Ikke pynt på tingene. Ikke tenk hva det koster deg. Før du ble født fantes du ikke, etter døden finnes du ikke. Bare som levende fremstår du som noe du selv har bestemt!

Lc7uMKoWipmfi9qfjIYqhtVFo1_500Dessverre forholder det seg slik. Livet mitt er absolutt kaotisk. Det henger såvidt sammen. Det er fylt til randen av idiotiske påfunn og tilfeldige umotiverte utspill. Denne snuse fornuftigheten som bestemmer det jeg tillater meg å si til folk og som har gode grunner for alt er bare et ytre skinn. Under og bak maskespillet, bak alle konvensjonaliteter som livet mitt omhandler, små og store, skjuler det seg et radikalt annerledes og annet drama. Gjennom de tilsynelatende rasjonelle hverdagene jeg har levd og fortsatt lever dirrer en usynlig tråd, et flettverk, en usynlig strøm av intense opplevelser og lykksalighet og lidelser og forviklinger. Det grå meningstomme livet mitt holdes oppe av en understrøm av følelsesdramatikk som handler om mystiske menneskelige skygger og figurer og voldsomme brytninger og villskap og skellsettende hendelser. Inne i meg foregår en uopphørlig dialog med skygger; jeg vet knapt hvem de er eller skal forestille. Jeg skal ikke påstå at man skal la slippe taket i fornuften. Jeg tror ikke det fører med seg noe godt. Allikevel, jeg er overbevist om at jeg for å kunne ta meg fram i dette ellers sørgelig forarmete livet må gjenvinne en fornemmelse for følelsenes alkymi.

– Riktig, du har rett. jeg har rotet meg ut på viddene! Jeg må tilbake til det jeg åpnet med: Hvorfor mine stusslige og ensomme opphold i Malaga?

Det begynte underlig nok med at høyere makter så seg lei på min ureflekterte livslykke. Mitt lettvinte og selvfølgelige overmot. Det må være slik det forholder seg. Herodot demonstrerer i sin historie at det finnes skjulte lover bak menneskers lykkeregnskap; Gudene følger årvåkne med. De er konstant misunnelige på mennesker. De tillater ikke varig lykke eller overmodighet hos noen av oss. Helt siden jeg kom til denne beklagelige verden har jeg vært velsignet med et lyst, kanskje litt evigbarnslig sinnelag eller lynne. Jeg skal ikke forsøke å hevde at det er et enkelt lynne; det er det absolutt ikke. Men lyst er det i alle fall. Det kan lett forveksles med uhemmet eller grenseløs lekenhet; en uopphørlig jaging etter lettvinte gleder og lykke. Mange som har observert meg har nok tenkt noe slikt, tror jeg. Folk som Gudene muligens gjorde bruk av som medhjelpere kunne komme med halvgiftige bemerkninger om min lettvinte og ubetenksomme væremåte:

– ‘Skal du aldri gi deg med å leike deg?’ eller ‘man kan jo ikke leke seg hele livet!’.

Jeg fikk til og med en tydelig nedlatende bemerkning før en maratonstart i Drammen tror det jeg var, for noen år siden: en av medløperne mine, en psykiater av profesjon, en dårlig psykiater det skal være visst, en av de dårligste jeg har kjent, de er ofte forbannet dårlige; han så seg lei på min iver og glede på startstreken:

-‘ Du er som et barn, Einar!’.

Jeg tror ikke han mente å være hyggelig, selv om han smilte og tonen var vennlig. Hans innerste ønske var å være jævlig, noe han dekket overved å oppføre seg normalt høflig. Hva kan man egentlig foreta seg med personlighetsforstyrrete psykiatere?

Skinnet bedrar. Alle sammen tar feil. Selv mellom de paranoide Gudene finnes det ingen som ser hva hjertet mitt skjuler. Hjertet mitt rommer et voldsomt og intenst følelsesliv og et assortert utvalg av lidenskaper; i virkeligheten er jeg dårligere stilt enn andre mennesker når det gjelder lykksalighet i dette livet. Det hjelper meg lite at jeg selv vet det. For gudene og tilsvarende metafysiske makter er det nok at man danser litt for mye på bordet eller jevnt over har hell og medgang eller bare rett og slett synes å unngå de normerte dosene av motgang. De er misunnelige på alt bare det minner om for enkel lykke, særlig dersom noen ser ut for å gape over for mye av den. Dermed gikk det som det måtte gå med meg. Hybris følges av Nemesis.

Gudenes dom kan man ikke vri seg unna. Vendepunktet måtte komme. Nedturen ble langsomt men sikkert synlig. Verden vendte meg ryggen; et ufravikelig overtydelig faktum som jeg etter som tiden gikk ikke greidde å holde skjult eller benekte. Heller ikke for meg selv. Hjemme i vante omgivelser var tilbakegangen eller det man på 18hundretallet ganske glupt omtalte som degenerasjon blitt for plagsomt å forholde seg til. Jeg innså det:

– Alt minner meg om nederlag; jeg har falt av lasset, jeg er ikke lenger å regne med. Jeg er et ingenting, et null, et tomrom, et sosialt vakuum.

Jeg følte at jeg var rammet av en slags universell fallesyke bokstavelig talt, falt dypere og dypere for hver gruelig dag som gikk. Det fantes bare denne ene retningen, dit alt førte meg; nedover. Alt ble skjærende og sviende påminnelser om at ting ikke sto særlig godt til; at det kom til å bli verre så lenge ting kan bli verre. Det kan de alltid.

Terapi finnes i både negative og positive utgaver. Å stikke av kan være en slags negativ terapi. Det hevder mange som har erfaring fra slike ting. Jeg er ikke helt sikker på akkurat dette, men tror til og  med at psykologer anbefaler folk å komme seg vekk en stund når ting floker seg. Å stikke av til Malaga og solrike Andalucia ble fra tid til annen min viktigste terapiform. Mennesket er et sammenlignende dyr, det er en av grunnene til alle plager. Ingen kjente meg. Jeg kjente knapt meg selv. Jeg slapp å sammenligne med med alle som er viktige og oppadstigende og vellykkete i samfunnet. Som regel la jeg meg til der i forkant eller etterkant av mine desperate eksistensielle eller spirituelle ekspedisjoner ved hjelp av apostlenes hester på den gamle pilegrimsveien Via de la Plata fra Sevilla og nordover, hver gang så langt oppover som tiden tillot. Det kunne være 10 dager eller lengre; en gang 3 uker og en annen nesten to måneder. Jeg ruslet ikke bare. 8 til 10 timer med kontinuerlig kroppslig bevegelse hver dag. Sant å si; ingen har vel vandret langs det man misforstått omtaler som ‘Sølvveien’ flere ganger enn det jeg har. Jeg innbiller meg at jeg er verdenst flittigste Via de la Plata pilegrim.

cropped-272005_2249324789516_6095612_o.jpgI kjølvannet av vandringsmanien ble Malaga et annet hjem for meg eller en annen hjemløshet alt etter hvorledes man vil se det. Mitt eksil, mitt asyl. Intensive langvandringer krever intensiv restitusjon. Såpass har jeg lært av ydmyke forsøk som ultravandrer med 4 og 5 og 6  lange mil hver eneste dag over flere uker. Jeg resonnerte meg fram til at daffe Malaga er et fortrinnlig sted å hente seg igjen og roe seg ned etter mine harde vandringer. Langsomme ja nesten stillestående dager fylt med treg oppsummering og reorientering; vende tilbake til og få nytt fokus på den normale abnorme livsformen. For et dårlig tilpasset polarmenneske betyr det ikke så lite at Malaga har europas beste klima; mer enn 300 soldager i året og avslappende temperaturer selv i vintermånedene. To ting tiltrekker meg med denne byen; at det aldri har falt snø og at laveste målte temperatur er -0,9 grader i 1891 eller deromkring. Dette er ikke hele sannheten; selv min svinnende tilværelse består av mer enn å innrette seg etter klimatiske forhold.

Egentlig synes jeg at Malaga er ganske intetsigende. Det er lite meningsfyllt å ta seg til når man har oppholdt seg der gjentatte ganger. For en som bare tenker på å roe seg ned noen dager gjør det ikke så mye. Riktignok finnes det en halvferdig katedral og noen fine velutsmykkete kirkebygg og en St. Jakobskirke i mudejarstil, et Picassomuseum og et Cervantesteater. Utallige gode og mange slette barer. Et middelmådig  fotballag. Det teller mye at det er lett å la seg frakte ned dit med et fly fra Bergen. 4 små timer og vips er man ute av en trist verden og borte fra sitt daglige inkurverte fangenskap. Jeg legger meg inn på et billig hotell eller hostal med WIFI og internett for å tenke og skrible litt, strolle ensom og alene rundt i gatene og stikke innom de 3 bokhandlerne og restauranter for spise lammekoteletter med hvitvin om kveldene. Gjerne en halvforlegen prat om ingenting med nordmenn eller svensker ved nabobordet. Kristian F. fra Kolbotn på 78 år husker jeg den dag i dag fordi han hadde noe udefinerbart i sin personlighet som tiltrakk eller gjorde inntrykk på meg. Han beveget seg nesten som et ungt menneske noe som gjorde et hans alder ble en slags paradoks; man ventet på en måte mye mer alder enn hans kroppslige fremtoning viste. Kristian irriterte seg helt åpenbart over det meste; ansiktet hans lyste av ‘nei, dette vil jeg ikke!’; det var som om hele han sa at slikt som dette er jeg overhodet ikke interessert i eller det passer meg ikke. Egentlig følte Kristian et konstant skuffet raseri over at livet eller verden er slik den er; han lengtet etter noe helt annet. Det gjorde at han virket sur og vrien, mens hans vesen egentlig nesten hadde preg av Dalai Lhama med en innebygd vennlighet. Av en eller annen grunn fikk han meg også til å tenke på alt som har med døden å gjøre.Det var som om han bar i seg et budskap som sa ‘glem for all del ikke døden’. For meg som er inne på disse tingene var det lett å registrere at Kristian hadde et nesten ubrukt pilegrimstalent, det så jeg ganske fort av det han fortalte om sin sterke tiltrekning til det å være alene og det å vandre. Ellers var disse stillestående dagene mest av alt lesing; Malagaoppholdene ble en kjærkommen anledning til å aktivisere alle mulige litterære følelser for det spanske fenomenet. Jeg leste hele tiden; på rommet eller utenfor husveggen på bar Picasso i ettermiddagssolskinn eller i den botaniske hagen som er en skuffelse, og overalt ellers. På de målløse rusleturene mine gjennom gatene bar jeg gjerne med meg en bok, ofte helt tilfeldig valgt. Selvfølgelig Jan Morris’  bok ‘Spania’ fra 1964 som hun reviderte i 1979; den hjalp meg til å unngå å bli slukt opp av faktisitet. Det var også ‘Uskyldens museum’  og Krishnamurthis ‘Ensomhet og kjærlighet’ og et kjapt lesedøgn med Roths ‘The humbling’ fordi den hadde så mye stemning til felles med skjebnen til min venn Fernando, og ikke minst en biografi om Franco som jeg syntes tok for lett på at spanjolene i tiår etter tiår hadde et morderisk monster som diktator; mer enn en halv million mennesker mistet livet og over 300 000 stakk ut av landet som følge av denne djevelens andre brutale gjenerobring og politiske rensing av halvøyen for uønskete menneskelige elementer. Nasjonalistene slapp heftig med bomber over Malaga, noe jeg fornemmer enda preger visse strøk av byen.

Men Malaga er så mye mer.

avaritia_by_yalchinosisJeg dumpet selvsagt borti en og en annen kvinne også, hvordan kan man egentlig unngå det? Norske som søte Irene S fra Oslo eller spanske eller fremmedlandske. Det førte gjerne til noen hvitvinsglass og dersom innfløkte strategiske og taktiske samhandlinger slo til deretter en heftig natt i en hotellseng eller leilighet slik det er å forvente når følelsesmessig nedsultete menn og kvinner møtes. Hva mer kan man si om den slags trivialiteter? Jeg har jo ikke akkurat innrettet tingene slik selv, men gjør som andre ganske enkelt bruk av naturens egne oppfinnelser. Det er vel tvilsomt om Vårherre har hatt en finger med i disse tingene. Jeg la vel ikke så mye i det; det gjorde heller ikke kvinnemenneskene kan jeg tenke meg. Jeg er ikke noe superselskap akkurat i den tilstanden jeg befinner meg i. Som vi alle vet fører ikke slike tilfeldige nummer til noe som helst av stor eller liten menneskelig verdi. It is what it is, that’s all. Lite.

Dagene  brukte jeg mye til å tenke. Hodet har det med å tenke på egen hånd, jeg bare henger meg på.

Liggende i hotellsengen eller ute på Malaguetastranden øst for fyret ved havnen. Særlig i etterkant av lange ensomme vandringer langs spanske pilegrimsveier så å si uten pilegrimer kunne jeg ha mange gode tenkedager. Jeg kjente at tankene langsomt men sikkert klarnet, tok til å danne mønstre av seg selv, de vokste i meg og steg opp i høyden og jeg fikk mer og mer oversikt over landskapene som jeg lever i. Tankene fant en slags gjenkjennbar form.

Hva jeg tenkte?

Det var litt av hvert: Noe glemte jeg selvfølgelig fort, det meste. Noe av tankespinnet ble hengende igjen; fikk verdi for meg; jeg kan like gjerne gripe tak akkurat her: Et ildens øye åpnet seg i meg, jeg oppdaget at jeg ganske lenge hadde levd i formørkelse og blindhet og bare sett overflaten og det andre bestemmer man skal se; jeg hadde ikke forstått at mens jeg lever går det en strøm av spontane nesten overnaturlige følelser og opplevelser gjennom meg. En følelsesmessig underverden bor i meg, lever i meg, som mest av alt ligner på et mytologisk univers kanskje like fascinerende som det egyptiske eller greske eller norrøne. At det er dette universet som definerer meg, lever i meg, gir opphav til livet og skaper livet mitt. Det kom både som en befrielse og som en rystelse.

Jeg forsto endelig litt; det er mer snakk om en vag følelse. Jeg kan ikke snakke om det, jeg vet ikke hva det er. Å leve dette livet , som jeg så langt har tatt for meg av og har brukt uten særlig omtanke –  er noe helt annet enn det jeg hittil har trodd.

Hva det er?

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» (Matt.16.26)
jay-painting-6-person-walking

En kommentar om “Om ‘hvit melankoli’ og ‘verdihunger’ i Malaga og Innsbruck og andre ikke-steder. En autopatografisk skisse

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s