Hvordan skal jeg forholde meg til at jeg er døende? Punkter til en samtale med meg selv

Det er slikt et hemmelig sted, tårenes land.
It is such a secret place, the land of tears.
(Antoine de Saint-Exupéry, The Little Prince)

 

Feriefølelse og følelser for andre ting under himmelen

Mari du bedåre. Har du fått deg nye…..

Prøysens herlige sangvers fortsetter med å spørre om alt det nye den bedårende Mari har fått seg og som gjør at hun fremstår som så strålende. Ting som viser seg ikke å være nye i det hele tatt, bare gjengangere, gamle, brukte og slitte ting. Slik er det vel med mye annet av det vi steller med. Hva som er gammel og nytt er ikke alltid like enkelt å finne ut av. Det som først ser nytt ut, viser seg å være en gjenganger. Og det som så velkjent ut, viser seg å stå for noe annerledes og ukjent. Bevisstheten og dens lys er kanskje et organ som på sine finurlige måter lurer oss like mye som den veileder oss. Vi tror på den, og så viser det seg at tingene er helt annerledes enn vi tror.

 

standard_milneaDet er august. Vi vet fremdeles ikke hvordan det vil gå med ferien. Hva den vil inneholde i år. Det er fortsatt ferietid i det helvakre fjord- og fjell- og alle-verdens- muligheter landet. Det er et land som skiller seg ut, fra alle land. Også fra land vi kan sammenligne oss med. Kanskje mest fordi et utrolig antall sporty antrukne borgere i fritiden stiller seg opp, viftende med norske flagg alle steder der det finnes håp om at det kan dukke opp et fjersynskamera. Nødvendigheten av kamera/media-formidling tilsier av det er en spektakulær eller en en ‘pseudohendelse’, dvs. noe som utspiller seg i og for og gjennom media. Men ‘hendelse’ blir det jo allikevel. Selv det minste sportsarrangement, jubileum eller reiseprogram kan snues til et rød-hvit-blå hendelse der norske borgere stiller opp for å vifte med flagg i alle størrelser. Svaberg, hustak, fjærasteiner, kaikanten, fjelltopper, veikanten –  alle steder som kan romme et ruggende flaggviftende menneske rommer et. Ingen skjønner det minste av hvorfor og hvordan en slik nasjonal-narsissisme kan oppstå i en folkesjel og bli en sosial bevegelse. Faktisk den eneste spontane sosiale ‘rørsla’ av noe format i landet nå for tiden. Er det så enkelt som at folk rett og slett gir uttrykk for glede og takksemd over å kunne bo i et forholdsvis trygt land uten krig, vold, kaos, nød og trussel om statlig sammenbrudd? At de vil feire sin egen trygghet? At alt sivilisert liv begynner og slutter med å ha et noenlunde trygt og organisert sted der man kan bo, arbeide og leve med andre?

Akk – som med alle andre ting, både den naturlige og den institusjonelle sommeren lakker nå mot slutten. Midtveis i august begynner den norske sommeren å glippe litt av taket på tingene. Men fremdeles ligger det ‘feriemessige’ i luften og preger hvorledes vi oppfatter virkeligheten. AUF har etter 4 år i terrorangrepets skygge kommet i gang med tradisjonell sommerleir på Utøya. Ikke bare går livet videre, livet MÅ gå videre. At ‘The show must go on’ er noe helt annet. 22.7 hendelsens innhold er i seg selv mer enn nok til å holde den levende i folks minne. Tomme og medfølende politiske besvergelser blir etterhvert utvendige dekorasjoner fordi det som er sagt så mange ganger ikke lenger sier det samme som det gjorde tett opp mot hendelsen.

Middelhavet forbindes lett med det feriemessige, det er selve feriemodusens symbol. Syrias millioner av krigsflyktninger kan velge mellom ‘sommerleir’ i Midtøstens glohete ørkenstrøk eller ekstrembåtturer på Middelhavet f.eks. til den greske ferieøya Kos. De brutale flyktningreportasjonene virker nesten litt søtere når de knyttes til ferieparadiser. Det er lett å se at det stemmer, dette at kulturelle ‘feriefølelser’ er overalt og uimotståelig når sommeren setter inn. ‘Feriefølelse’ fascinerer meg forresten, den er et av disse sosiokulturelt bestemte fenomener som klart og tydelig demonstrer at vår følelsesliv ikke kun er en individuell sak som foregår inne i oss, men blir til og påvirkes av den sosiokulturelle livsform som innrammer våre liv. Når sommeren setter inn er det å få ta del i opplevelsen av ‘feriefølelse’ like naturlig som sorg etter tap og angst etter overfall.

Livstruende sykdom som flyktningetilstand

Jeg er vel en slags ‘flyktning’ jeg også. Om du er villig til å la meg strekke litt på begrepet. Begreper har godt av å bli strukket. Da kan de sprekke og slippe inn nytt lys.  Denne sommeren har jeg på godt og vondt måttet tilbringe i det andre mørkere landet. Det som den amerikanske forfatteren Susan Sontag kaller de sykes rike. Det ligger litt i navnet; i de sykes rike beskjeftiger man seg ikke så mye med ferie. En slags overlapping er det, på samme måte som for ferierende inngår det en god del reisevirksomhet – skjønt det er mye lengre mellom severdighetene.

Jeg har fått permanent borgerskap her. Som mange vil forstå, det er sjelden noen hyggelig plass å tilbringe dagene sine. Man er her, utelukkende fordi man må.

Selv om man har slått seg ned i de sykes rike, har man som regel en fot eller så i de friskes verden. Man forsøker å karre til seg så mye som mulig både av friskhet og friskhetens velsignelser. Jeg har faktisk så langt i år ikke opplevd en eneste dag som ligner på det man forbinder med feriedager. Jo, jeg har spist noen norske jordbær. Jeg har hatt et fjordbad. Jeg har hatt sommerbesøk av en søster, svoger og en sønn. Ellers ikke en eneste av alle de sommerglade aktivitetene folk kaster seg ut i i friperioder: som gåturer Nordkapp-Lindesnes, sykkelturer motsatt vei, padling, fjellvandringer til ‘alle’ fjellene i Rondane, joggeturer, osv..Jeg har rett og slett vært for svekket for alle slike sommerpåfunn som setter farge til tilværelsen. Det hender at det å stå opp fra sengen om morgenen krever så mye innsats at jeg bare går rett over i sofaen og legger meg. Like utslitt som etter et Bislett 24- timersløp (jeg har to slike bak meg og får nok ingen flere). Dersom jeg legger inn en dusj mellom sengen og sofaen er det ikke sikkert jeg kommer meg opp av sofaen før det er rett tilbake til sengen. Jeg regner med å høre fra utaksansvarlig i Idrettsforbundet for deltakelse i et større utenlandsstevne i en eller annen gren. Noe større innsats enn det jeg legger ned i grunntreningen er vel knapt mulig.

Der stopper det sommerlige dette året.

På en måte har sommeren gått sin gang. Langt der ute et sted, uten at det har hatt noe å si for meg og mitt liv. En gang i vår hadde jeg riktignok et tynt håp, ‘kunne jeg bare få oppleve denne ene siste sommeren’.

Hvor naive er man ikke helt til det siste i sin barnslige sjel?

Jeg har fått sommeren, levd gjennom den. Jeg fikk den, men jeg fikk ikke det jeg håpet på.

Denne livssituasjonen kommer til å fortsette i de neste ukene og månedene. Jeg forsøker bare å møte hver dag, slik den kommer. Noen er riktig ille. Andre er tolerable. Jeg er i det hele for dårlig til å kunne se lyst på ting. Det eneste lyse er at det ennå ikke er helt mørkt. Men det er like før:  «It’s not dark yet. But it’s getting there» (Not Dark Yet. Bob Dylan).

Egentlig har jeg nesten mer enn nok med å komme meg gjennom dagene. De gode øyeblikkene, av og til noen fine timer, tar jeg vare på så godt jeg kan. En ting vet jeg sånn noenlunde; det er vanskelig å forestille seg hvor ille tingene kan bli. Det finnes visst ingen nedre grense. Når man tror man har opplevd det verste, så inntreffer noe som er enda verre. Det finnes antagelig ingen ‘den verste av alle mulige tilstander’. Den som står bak skapelsen av alle ting, har når sant skal sies fått godt grep om hvordan man brygger djevelskap som svir.

Jeg hadde aldri trodd at man kunne ha et liv der ikke så langt unna ALT handler om at en er syk og plaget. Dødsens syk. Det er min aktuelle skjebne. Høsten nærmer seg; er jeg heldig kan det komme bedre tider også for meg. Jeg er i gang med radioaktiv Xofigo-behandling på Haukeland som selv om den har en mørkere side av bivirkninger forhåpentligvis også kan gi meg noen bedre dager. Flere levedager eller levende dager. For alle levedager er ikke like gode. Kanskje kan det bli så bra att jeg kan ta meg litt ‘ferie’ – reise et sted eller i heldigste fall til og med gå noen dager for å kjenne at jeg har en kropp som fungerer litt. I det minste litt.

 

Dødens kunst eller kunstarter

Det aller viktigste nå – det er uunngåelig – er at jeg må bruke tiden til å forberede meg på å dø. Lære meg å dø. Jeg er nybegynner i faget og starter på bar bakke, så å si. Det er ingen hyggelig beskjeftigelse. Nå er det det samme hvor god man er til å lure seg unna. Akkurat nå hjelper det lite med knep. Det finnes ingen utveier. Det finnes ingenting jeg kan gjøre for å slippe vekk fra dette faktum.

10940424_10205801916824024_7444719294364589217_nFor å bevare motet og humøret jobber jeg litt hver dag med å formulere en slags egenveiledning. Slik at jeg kan bli bedre til å dø, eller mindre dårlig til å dø, eller kanskje bare heller mer forberedt på å dø. Jeg er ikke sikker på hva resultatet blir. Det kan vel gå ut på mye av det samme. For å veilede meg selv setter jeg opp noen sunnfornuftige punkter; de skal gjøre det lettere for meg å bearbeide det jeg opplever og som få meg til å føle meg så sterk som mulig mens –  ‘det som skjer, det skjer’.

1) Min egen død og døden som min egen indre opplevelse

Jeg minner meg hver dag på om at denne døden nå ikke lenger er noe som handler om andre. Jeg kan ikke lenger sende blomster og gå i begravelse og si ‘jeg kondolerer’. Tingene er snudd opp ned. Nå er det min tur. Det er en paradoksal skole, dette å bli elev for å lære seg å dø. Man består eksamen i det øyeblikket man ikke lenger finnes. For en tid tilbake leste jeg disse setningene hos Franz Kafka, som på en treffende måte fanger opp hvor merkelig det er at en selv skal ut av denne verden for godt. En mann på vandring kommer fram til en port der det står en dørvokter – han spør:

«Hva er det da som gjør, at i alle disse årene har ingen andre kommet for å be om adgang, bortsett fra meg?’ Dørvokteren oppfatter at mannen har nådd slutten av sine krefter og at hørselen svikter, så han hvisker inn i øret hans : ‘Ingen andre enn du kunne få adgang gjennom denne døren, siden denne døren var ment bare for deg. Jeg kommer nå til å stenge den.» (Franz Kafka)

Hvordan kan man finne ut hva det går ut på, selv å skulle dø?

I boken ‘Det indre livet til den døende personen’ (2014) sier Allan Kellehear det på følgende måte:

«I det beundringsverdige, men overveldende profesjonelle fokus på å løse problemer, har vi oversett den mer positive, adaptive siden av det å dø, og vi har i prosessen gitt dødeligheten et skremmende ansikt som går langt utover det vi trenger. Det er på høy tid at vi får en innføring i hva det vanligvis betyr å leve mot slutten av livet.»

«La oss gå vekk fra et stadig mer fragmentert syn på å dø som et medisinsk eller psykologisk sett med problemer og få frem et nytt og mer helhetlig portrett av det indre livet til den døende personen.»

(Allan Kellehear; ‘Det indre livet til den døende personen’. 2014)

2) Å lære seg opp i ‘kunsten å dø’

m6Nd7uKoSwgICLr2ApmriBANår det går opp for en at en er i ferd med å dø, da innser man at dette er noe man ikke kan. Man må lære seg et fag som er fullstendig annerledes enn alt annet man har lært seg tidligere.

Peter Houghton skriver i boken ‘Om døden, det å dø og ikke å dø’ (2001):

«Er vi for redde for døden og den uordnete prosessen med å dø? Vi har ganske visst en tendens til å ignorere den bortsett fra når vi blir nødt til å ta hensyn til den. Jeg tror vi trenger å bli bedre skolert i og om prosessen med å dø og døden i seg selv. Det kan være like viktig å inkludere en grunnleggende kunnskap om død og det å dø i skolens læreplaner som det er med kunnskap om seksualundervisning. Emnet kan undervises i, ikke som noe adskilt, men som en del av studiet av menneskekroppen, og menneskelivets stadier. Hvorfor er dette ikke en del av generelle læreplanen? Hvorfor lager man et mysterium av våre kropper?» 

3) Å inngå i en dialog med og snakke om døden

Den amerikanske legen David Kuhl sier det slik i boken Hva døende mennesker ønsker. Praktisk visdom for slutten av livet. (2002):

«Å snakke om døden er svært vanskelig. Vi er redd for at det å snakke om døden fremkaller den.  (-) Kanskje er det slik, tenker vi, at dersom vi ikke snakker om døden så vil døden ikke legge merke til oss. Kanskje kan vi ved å ignorere døden utsette den eller komme oss unna den.»

4) De finnes, alle de som er døende. Men vi ser dem ikke.

Folk er i ferd med å dø hele tiden omkring oss, blant oss. Døden omgir oss, hvor vi enn snur oss møter vi døden. Det finnes ingen steder vi kan flykte eller stikke oss unna. Døden er overalt.

541790_3570715903468_2059183709_nI gjennomsnitt dør et eller annet sted i nærheten av 41-42000 mennesker hver år i Norge, noe som tilsvarer et typisk mellomstort norsk bysamfunn. I snitt går et eller annet sted omkring 110-120 mennesker bort hver eneste dag i landet vårt. Ikke bare ved tilfeldigheter, det skjer også – men døden går sine egne lovmessige veier. Den slår som oftest til og rammer oss eller våre nærmeste i følge både kjente og ukjente lover og mønstre. Plutselig er den der, som en rovfugl som stuper ned fra himmelen og kjører klørne inn i ryggen på sitt bytte.

Hvert år dør det noe over 60 millioner (66-67) mennesker på jorden. Hver eneste dag går noe mer enn 150 000 mennesker bort. Døden trives godt i selskap med alder. To tredjedeler av menneskene som dør hver dag dør av aldersrelaterte årsaker. I industrialiserte land alene er dette tallet opp mot 90 %.

Ca. 15 % av verdens dødsfall er en følge av kreftsykdommer. (2010)

I USA dør hvert år omlag 2,4 millioner mennesker; omtrent 600 000 eller 25 % av disse dør av kreft. 1 av 3 kvinner og 1 av 2 menn får kreft i løpet av sitt liv.

Omtrent 35000 amerikanere dør hvert år som  følge av selvmord.

Det er et enormt gap mellom folk som lever på den vanlige friske måten, og folk som lever på den døende måten. Inn i undergangen. Den er mer utbredt enn man vanligvis tenker over.

 

5) Vet du hva det går ut på, å dø?

my-life-in-darknessJeg sier ikke, ‘skulle dø’. Men ‘å dø’. Du tror du vet hva det handler om, at du har tenkt gjennom disse tingene? Jeg er ikke like sikker som du. Jeg vet at du har vært i begravelser; hvem har ikke vært det? Jeg vet at du har mistet din far, eller bror, eller en venn. Hvem har ikke mistet noen? Det betyr litt, da vet man litt om døden, det skal jeg innrømme. Men er det det samme som at du har mistet deg selv? Vi har alle hørt om, lest om, sett bilder fra – månen eller Mars. Vi vet noe om Mars. Men vet vi da hva det vil si ‘å være på Mars’?

Hvorfor jeg spør deg om slike ting? Fordi jeg er dødssyk, ganske enkelt.

Å være dødssyk er en slags ‘død på forskudd’. Man får da anledning til å ta ut døden litt etter litt, før den egentlig inntreffer. Det er et skremmende forskudd; til å bli gal av. Egentlig får man ikke noe, man merker bare forskuddet i form av et tiltakende fravær av eksistens, av virkelighet, av seg selv. Man får noe ved at ting blir tatt fra en. Man finnes mindre og mindre. Man begynner å svinne hen, bli borte, forsvinne før man til slutt endelig dør og forsvinner for godt. Slik må det være i og med at død og døden ikke er noe i seg selv, en ting eller noe som finnes, men handler om at noe avsluttes, blir borte, fraværende, ikke er lenger. Den som ‘får’ noe av døden, som et forskudd – får altså ingenting, bare et stykke fravær.

Å være i gang med å dø er noe ganske annet enn å tenke på døden, om døden. Eller å se at andre dør. Jeg har aldri vært med på noe slikt før, jeg er rådvill, jeg er nybegynner, jeg lurer på hva alle dere andre vet som jeg ikke vet. Det er som å ramle hjelpeløst ut i en strømsterk elv, kave og svømme for livet og uunngåelig nærme seg en eller annet foss, en avgrunn, et ukjent stup. Folk tar på seg svømmevester og livbelter og bilbelter eller fallskjermer fordi de ikke vil drukne eller bli klemt eller knust ihjel. Hva skal jeg ta på meg? Er det ikke et lyst hode der ute som kan få farta opp og designe en effektiv ‘dødsvest’ til meg slik at jeg kan redde meg, unngå døden og leve videre?

Det blir bare klarere for meg for hver dag som går; jeg er et døende vesen. Utgående. Jeg kjenner det, jeg hører det, jeg leser det – det er som om en ukjent sentral et eller annet sted inne i den mørbankete syke kroppen sender et kodet budskap om at det snart vil være slutt. Om og om igjen tikker det samme monotone budskapet inn: ‘du er døende’.  Allikevel, det tar lang tid og mye mentalt arbeid på seg selv for å innse det. Holde fast ved det. Godta det. Den som er døende lever jo fortsatt. På en annerledes måte. Å være døende er egentlig en slags levd forestilling, en tanke man tar til seg og former for seg selv. Det er en merkelig følelse å rusle mellom folk på COOP-butikken eller Bokbyen i Fjærland med denne tanken i hodet. Jeg tror det gjør at jeg ser forvirret ut; jeg har vanskelig for å få med meg omgivelsene mine og folk jeg møter. Her om dagen bemerket en syklende gammel venn som jeg støtte på: ‘Du virker egentlig litt rar’. Han så flere ganger granskende på meg, før han syklet videre i livet. Jeg sto der igjen og lurte på hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle gå. Fortsatt er det stunder da jeg benekter døden; hva annet kan jeg gjøre. Livsfølelsen og livsviljen i meg forfører meg til å tenke at alt allikevel er mulig fremover. Kanskje er håpet om videre liv for sterkt og hindrer en i å se sannheten inn i hvitøyet. Kanskje er det slik filosofen Michel Henry mener å ha oppdaget, at jegets opplevelse av seg selv som levende – den tilgrunnliggende innvendige livsfølelsen som han kaller ‘autoaffeksjon’ – er noe annet enn ytre biologisk liv og død. Henry sier at livet begjærer seg selv, derfor avviser det  lidenskapelig å dø, det er en avvisning som går til roten av vår moralske innstilling og religiøsitet.

Det er det jeg er, en Homo mortalis. I live, men døende. For sikkerhets skyld vil jeg utdype dette med en gang; folk som er levende har så utrolig lett for å misforstå disse tingene. Først misliker de levende sterkt at noen sier at de er ‘døende’, da reagerer de med en slags moralsk opphisselse, det virker nesten som de kjenner seg fornærmet. Det er like før ukvemsordene faller. Slikt sier man da ikke! Det får være grenser!

Dernest er det tydelig at de ikke har den minste anelse om hva det går ut på.

Det er ikke ‘snakk’ om å skulle dø en eller annen gang. Levende snakker lett om døden, de vet sjelden hva de snakker om. Det er en tom  truisme, alle skal selvfølgelig dø ‘en gang’. Det handler ikke om ‘en gang’ lenger men derimot om at jeg her og nå er i ferd med å dø og opplever det hver dag. Den som får beskjed om en livstruende sykdom kommer inn i et ganske annet affektlandskap enn normale levende mennesker. Hele den eksistensielle grunnstemningen endres. En trenger ikke gi seg over til sentimentalitet eller selvmedlidenhet for å innse dette. Planter som dør visner bort; det som skjer med og i meg kan minne om visning. Krefter og evner og funksjon svekkes. Balansen blir dårligere. Pågangsmotet blir borte; jeg våger ikke lenger ting jeg tidligere bare gikk i gang med uten å tenke meg om. Jeg kjenner at styrken ikke er der lenger. Folk som ikke aner hva som foregår utbryter fremdeles når vi treffes: ‘Du ser bra ut. Like bra som i forrige uke’. Jeg trives ganske dårlig med tanken på at jeg skal visne hen litt av gangen; avblomstring for en periode kan jeg tåle. Da kan jeg vende tilbake i full blomstring en annen gang. Å visne vekk på denne ubarmhjertige og definitive måten – å bli ynkeligere bit for bit og for godt –  kan bare bety at jeg kommer til å dø om ikke så lenge. Visne planter havner i komposten. Blir borte, løst opp i materien. Jeg tenker på disse tingene hele tiden: Det er kanskje å vente ettersom jeg stort sett befinner meg i en annen slags virkelighet, som ligger på utsiden av den normale virkeligheten. Dagene er en tung bør, nettene likeså. Det er såvidt jeg fungerer. Jeg hangler meg gjennom hver ny dag. Starten er verst. Hverken kroppen eller psyken kommer ordentlig igang. Det første jeg gjør etter å ha stått opp fra sengeleiet er ofte å legge meg ned i sofaen. Da har jeg i det minste stått opp. Det virker som om jeg pådrar meg stadig flere lidelser, stadig nye symptomer. Halve høyre hånd kjennes som ei vissen grein. Ledd og muskler og hele beinbygningen verker intenst etter månedene med cellegift og ny oppblomstring av skjelettmetastasene. Det er en slags fibromyalgisk bevegelseslidelse – eller det noen har omtalt som en pseudoreumatisk tilstand –  noen dårlige dager gjør alle bevegelser og all bevegelse vondt. Kroppen er i seg selv vond. Kanskje er det også en slags generalisert gikttilstand etter å ha vært forgiftet i mange måneder. Nedre del av ryggen og særlig halebeinet verker uten opphør etter stråleskader. Det er smertefullt å sitte. Det smerter ofte like mye når jeg ikke sitter. Betennelsesaktige smerter i mage-tarm systemet etter strålingen gjør at jeg knapt tåler tanken på mat. De siste dagene har jeg innledet en fasteperiode for å se om det kan gå over. Første ordentlige fastedøgn er lovende, jeg føler meg allerede bedre. Føttene er lite å skryte av, det er bare såvidt jeg kan gå og særlig det venstre benet fra hoften og helt ned til foten er sterkt svekket. Sykelig tretthet eller fatigue trykker meg ned til jorden. Hodet og den såkalte kognitive fungeringen har gått seg vekk i tjukk skodde. Det meste i tilværelsen er et eneste ork. Dette livet jeg har er ikke mye å rope hurra for. Tross all elendigheten, jeg kjenner faktisk at jeg fortsatt gleder meg over dette livet mitt. Det gjør meg til et snillere og vennligere og til og med bedre menneske. Jeg kan glede meg på en dypere måte over alle andre levende vesener. Jeg tror jeg blir bedre kjent med meg selv, hva nå det måtte bety. Det er sjelden jeg orker å lese på sengen. Før jeg sovnet i går kveld kunne jeg kose meg med ( jeg leste 34 sider) en fin bok om Frans av Assisi.wpid-wp-1408519571592Det er en trøst å lese om et hellig fattig menneske som i sin ynkelighet hever seg over alt det dumme kjøret i det vanlige livet. Det er i det hele en trøst å vite at man ikke er alene – det er forresten ikke riktig, alle som er døende kjenner seg alene – eller at man ikke er den eneste. For alle som er døende gjennomgår noen av de samme subjektive anfektelsene som jeg gjør for tiden, vi gjør det vel på hver våre måter. For meg, som for alle disse andre, er denne glemte inderlighetens subjektive død den eneste sanne, alle de andres utenfrasyn på døden er noe helt annet.

6) Min egen individuelle død

Den amerikanske legen Sherwin B.
Nuland
sier i boken ‘Hvordan vi dør. Refleksjoner over livets siste kapitel‘ (1995):

«Hvert liv er forskjellig fra alle som har gått før det, og det samme er enhver død. Det unike med hver enkelt av oss strekker seg endog til måtene vi dør på. Selv om de fleste vet at ulike sykdommer bære oss frem til våre siste timer langs ulike baner, så er det bare svært få som helt ut oppfatter hvor uendelig mange måter hvorigjennom de endelige kreftene i den menneskelige ånd kan skille seg fra kroppen. Hver og en av dødens forskjellige opptredener er like karakteristiske som det singulære ansiktet hver av oss viser verden i løpet av våre levedager. Hver mann vil oppgi ånden på en måte som himmelen aldri har kjent til før: hver kvinne vil gå sin siste vei på sin egen måte.»

7) Skrekken

Reisen-til-nattens-ende_productimage«Jeg torde ikke si noe når jeg sto ansikt til ansikt med dem i dagens fulle lys, men her oppe risikerte jeg ingenting.’Hjelp!’ ropte jeg gang på gang, bare for å se om det ville gjøre inntrykk på dem. ‘Hjelp!’. De reagerte ikke i det hele tatt, gikk bare videre og dyttet livet og dagene og nettene foran seg. De ser ingenting, menneskene, fordi livet står i veien. De hører ingenting, på grunn av den larmen de selv lager. De gir kort og godt fanden. Og jo større og høyere byen deres er, desto mer fanden gir de. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har prøvd. Det er nytteløst.» (Louis-Ferdinand Celine: ‘Reise til nattens ende’, s.167. Oslo 1967)

 

8). Den gode død

Den skotske filosofen David Hume kunne i april 1776, omtrent 4 måneder før han døde, skrive følgende om sitt forhold til sin egen nært forestående død:

«Det var våren 1775 at jeg ble rammet av en magesykdom, som til å begynne med ikke ga opphav til noen større uro, men den har siden – slik jeg oppfatter den – blitt dødelig og uhelbredelig. Jeg regner nå med en rask oppløsning. Jeg har vært lite plaget med smerte som følge av lidelsen; og noe som er mer merkelig, jeg har, til tross for at min person preges av stor tilbakegang, aldri lidd et øyeblikks minking av min positive innstilling; det er til og med slik at skulle jeg nevne en periode av livet mitt som jeg aller helst ville velge å ta om igjen, da kan jeg være fristet til å peke på denne siste perioden. Jeg besitter den samme iveren som tidligere i mine studier, og det samme lette sinn i i omgang med andre. Jeg betrakter det dessuten slik at en mann på sekstifem, ved å dø, bare går glipp av noen få år med skrøpeligheter, og selv om jeg endelig ser mange tegn til at mitt litterære omdømme bryter ut med ekstra glans, vet jeg at jeg bare har få år å nyte det. Det er vanskelig å være mer avslappet i forhold til livet enn jeg er i dag.» (David Hume: ‘Mitt eget liv’, 1976)

41OD4atrAXL

9) Forvirring

«…når den uunngåelige slutten av livet nærmer seg, dør vi dessverre vanligvis av sykdom som langsomt forverrer seg, og behandlingen er komplisert og skremmende. Ofte vet ikke folk som lider og de ​​som gir dem omsorg ikke hva de kan forvente eller hvordan de skal opptre.» (Lynn og Harrold; ‘Håndbok for dødelige. Veiledning til folk som står overfor alvorlig sykdom’. 1999)

 

10) Stjernestunder

Jeg kjørte innover langs fjorden i formiddag. Lyset fra den sene sommersolen flommet utover landskapet, selv om den skjulte seg på en overskyet himmel. Det unormalt sterke lyset overveldet og løftet meg. Der i bilen, bak rattet, på veien, gikk det opp for meg hvor enestående mektig det er å høre til og være blant de levende. Hvor oppreist og mektig og tilstede en er når en kan kjøre i en bil innover fjorden for å handle noen matvarer. Døde mennesker som har navnene sine risset inn i gravsteiner ligger; de kan ikke kjøre bil noen steder, de reiser ikke lenger innover langs fjorden. De reiser ingen steder. Det er nok at en lever for å føle denne livets mektighet. Til og med oss døende kan få den med seg.

11) Jeg har to skygger.

Først er det den vanlige som vi alle kjenner – men som er mystisk nok –  som fødes av lys og mørke. Og så er det en annen, en snill og selvsikker angstskygge. Jeg kjenner den ikke. Den kommer av at vi befinner oss i et forhold til livet og døden. Den følger tett ved meg overalt der jeg går, som en ekstra skygge som ingen andre enn jeg merker. Den holder meg med selskap. Gjør at jeg forstår hvor ensomt et menneske er på noen veier i livet. Den visker om tingene til meg, om helt bestemte ting som ingen liker å snakke om. Den minner meg på om at jeg er på vei til steder jeg ikke har lyst å reise til. Det verker på feil steder i kroppen. Alle ting snakker, har et budskap. Verden er budskap. Verden er full av ukjente språk. Språk nesten ingen forstår, poeter og kunstmalere og pasienter er tolker. Vi hører sjelden på dem. Man forstår dem ikke før tiden er inne. Før livet oversetter dem uten at en ber om det. Dette andre livets språk forstår bare den som lærer sin egen død å kjenne.

«Du skjønner, det er veldig merkelig. Å være dødelig er den mest grunnleggende menneskelige erfaring og allikevel har menensket aldri vært i stand til å godta den, begripe den og oppføre seg i samsvar med den. Mennesket vet ikke hvordan man skal være dødelig.» (Milan Kundera, Immortality)

Folk uten anelse om andre og ukjente språk er blitt en plage for meg. De vet liksom alle svarene hele tiden. Også på mine spørsmål. Svar er sprøytedop.  Svarene strømmer ut av taleorganene som erter av en sekk. Svaravhengige er hekta. Folk ruser seg på sine egne svar. De fleste snakker som om livet er et enkelt regnestykke der alt går opp. Døden også. Undergangen også. De lukker meg inne i alle svarene og forklaringene sine. Hvorfor kan de ikke bare være tilstede, åpne og nærværende og menneskelige? Snakke litt om livets uendelige ting med hjertet sitt med på laget? Gå litt på disse andre skyggefulle veiene, med meg?

Livet er en bussrute der alle ankomster og avganger er satt opp på forhånd. Hva som skjer utenom disse tidspunktene har folk sluttet å være opptatt av. Det er jo mesteparten av tiden. Jeg aner ikke hvorfor folk er så skråsikre. Jeg er det i alle fall ikke. Og noen få andre, som har evnen til å la ting stå åpne og ubesvarte og uforklarte. De er herlige mennesker for meg. Jeg er antagelig dødssyk, alvorlig kreftsyk sier legene. Livet er en gåte. Undergangen er sikker. Men jeg har ikke lyst til å late som om jeg bare kan slå opp i en tabell og vips er svaret der. Jeg vil dø levende. Med denne uvissheten. Og leve som døende. Med denne uvissheten.

12) Den utydelige døden

På noen måter har det sikkert i vår moderne tid blitt vanskeligere å dø. Mange av oss mangler dødserfaring og ‘kan’ vi ikke lenger dø. Vi vet ikke hvordan det skal foregå og hvordan vi skal forholde oss både som den som er døende og som de som står han eller hun nær. Men det skyldes også at den moderne medikaliserte døden har forandret karakter og blitt mer utydelig enn døden var i tidligere tider:

«I virkeligheten snakkes “døende” om som om de var en egen type person. Den vanlige “ikke-døende” person synes å ha en utydelig livshorisont, som ikke har noen betydning akkurat nå. Bare når folk har etiketten «døende» eller «terminalt syke» forventes de å gjøre visse ting – å si farvel, få fred med Gud, ta sterke medisiner for smerter, eller legge seg inn på hospits. Vi bruker etiketten «døende» som om det var et entydig kjennetegn, uten tvetydige tilfeller. Vi snakker som om det å være en «døende» er et opplagt og ukontroversiell faktum som det er å være en mann eller en kvinne. Denne språkbruken blir stadig mer misvisende. De fleste av oss vil akkumulere alvorlige sykdommer mot slutten av livet. (-) Det er ikke lenger klart hvem som er «døende». De fleste av oss vil leve med alvorlig kronisk sykdom, som er i langsom forverring i årevis før den til slutt forårsaker død. Og tidspunktet for døden vil ofte være ganske uforutsigbart, selv når sykdommen er langt fremskreden. Kanskje klassifisering som «døende» egentlig er mer som høyde enn det er som kjønn. Noen mennesker er klart “høy” eller “lav”, men mange er “i mellom”. Likeledes er noen mennesker klart «døende» eller «helt frisk», men mange er “i mellom”. Faktisk vil de fleste av oss dø uten å ha en periode hvor vi lett bli oppfattet som “døende” eller “dødssyk”. Den nye virkeligheten er at de fleste av oss vil dø av komplikasjoner av en alvorlig kronisk sykdom som vi vil “leve med” i årevis. Det vil bare unntaksvis være en overgang fra det å “leve med” til en tid med “å dø av”.» (Lynn og Harrold;’Håndbok for dødelige. Veiledning til folk som står overfor alvorlig sykdom.’ 1999)

13) Døden som læremester

I forordet til boken ‘Lærdommer fra de døende’ (1998) av Rodney Smith viser Joseph Goldstein il den viktige rollen som ettertanke omring døden kan spille for menneskers livsvalg og livsutforming; han skriver:

«Refleksjoner om døden er en transformerende del av åndelig praksis i mange ulike tradisjoner. Disse meditasjonene påminner oss om at livet er kortvarig og at i siste instans finnes det ingenting vi kan holde fast i, eller virkelig kalle vårt eget, bortsett fra virkningene av våre egne handlinger. Livene våre blir kortere, all akkumulering  ender med at tingene igjen blir spredd utover, alle møter ender i askillelse. Gitt disse sannhetene, hva er det mest av alt vi ønsker å ha oppnådd i våre liv når døden står for tur? Det riktige tidspunktet å spørre om disse tingene er nå, så vi kan ta i bruk våre verdiers visdom i det livet vi velger å leve.»

14) Den gode død

Noen få ganger fremtrer døden helt annerledes enn man skulle forvente ut fra dens traurige rykte. Bare hør her: Den østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein som ikke hadde for vane å ordlegge seg på utpreget lystelige måter skrev i 1913 følgende notis ved farens død:

«I går ettermiddag døde min far. Han hadde den fineste døden jeg kan forestille meg; han sovnet inn som et barn uten noen smerte. I løpet av de siste timene var jeg ikke trist et eneste øyeblikk, men full av glede. Jeg tror at denne døden var verdt et helt liv.»

15) Dødens faser

Når vi tenker omkring og diskuterer noe slikt som hva som er ‘den gode død’ er det viktig å avklare hva man snakker om. Når vi ser nærmere på døden, viser det seg at det finnes noen viktige distinksjoner som må gjøres. Den svenske forskeren Lars Sandman understreker i boken ‘En God Død: Om verdien av død og det å være døende’ (2005) at det er viktig å skelne  mellom tre ulike sider ved døden; det er perioden når man er i ferd med å dø eller er døende, selve dødsøyeblikket når man passer terskelen mellom liv og død, og post-døden når man de facto er død.

16) Dødens fornedrelse

I 1993 skrev dr. Sherwin Nuland bestselleren  “How We Die” om hvorledes folk dør på sykehus etter sykdommer:

«Pasienten død alene mellom fremmede. Velmenende, empatiske, med en fast forpliktelse til å opprettholde hans eller hennes liv, – men ikke desto mindre fremmede. Det finnes ingen verdighet her. Når de medisinske samaritanerne har avsluttet sine iherdige anstrengelser er rommet strødd med avfall etter den tapte aksjonen.… og midt oppe i rotet ligger et lik.»

17) Døden som moderne utfordring

I en viktig artikkel fra 2010 hevder Lydia Dugdale at moderne medisin endrer vårt forhold til døden på flere måter. Ikke bare på positive måter. For det første virker dramatiske teknologiske framskritt til å hviske ut og utydeliggjøre skillet mellom død og liv, noe som fører med seg svekkelse av vanlige menneskers evne til å forstå eller vite at døden er nært forestående. Selv når medisinske fagfolk er enige om at en pasient er døende, så er ofte pasienten selv og familien fortsatt uvitende. For det andre har vår urokkelige tro på teknologi og tekniske løsninger hemmet oss i å konfrontere oss med dødens realiteter på konstruktive måter.

For det tredje har sekulariseringen av vestlig kultur marginalisert religionens meningsgivende rolle i det å forberede enkeltpersoner for døden. For det fjerde, legene – som er de nye mellommennene mellom liv og død – er notorisk dårlige til å ta opp og diskutere problemer forbundet med slutten på livet med sine pasienter og pårørende. Når døden slår til tilsynelatende uanmeldt er følgelig pasienter og familiemedlemmer gjerne sjokkerte og forvirret og sliter med å takle det som skjer.

18)

«La døren stå åpen mot det ukjente, døren inn i mørket. Det er der de viktigste tingene kommer fra, hvor du selv kom fra, og hvor du kommer til å gå.» (Rebecca Solnit, 2005 – ‘En feltveileder til hvordan man forsvinner’)

19)

«Ingen vet når vi kommer til døren merket “Utgang”. Tanken på at vi kommer dit skremmer. Enn så lenge er jeg symptomfri og forhåpentligvis frisk. Å lese din løpende beretning er en forberedelse. I den grad det er mulig lider jeg med deg. Jeg kunne tenke meg å sitte med deg i hagen din, drikke vin og holde kjeft.»(Odd Fyhn, norsk psykolog)

En kommentar om “Hvordan skal jeg forholde meg til at jeg er døende? Punkter til en samtale med meg selv

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s