Primo Levi. Om hans liv og samtid, forfatterskap og betydning

«For alle dem som kjemper med og i kroppene sine, eller dem der kroppene deres gjøres av andre til slagmarker.» (Primo Levi)

» Noen ønsker å forstå for mye og for fort. De har forklaringer for alt. Andre nekter å forstå: de kommer bare opp med billige mystifikasjoner. Den eneste veien fremover ligger i å utforske rommet mellom disse to opsjonene.» (Giorgio Agamben; ‘Etterlevninger fra Auschwitz. Vitnet og arkivet. 1999)

Et leseprosjekt

primo_levi

I dette, som jeg drister meg til å anta er mitt siste leseår, noe som følger rent logisk av at det ganske sikkert er mitt siste leveår, har jeg igjen begynt å lese den jødisk-italienske forfatteren Primo Levis bøker. Alle bøkene. Hele forfatterskapet. Sekundærlitteratur. Intervjuer og artikler i media.

Dagene og omgivelsene mine har jeg innredet som et Primo Levi institutt. Mitt eget lille personlige institutt for Primo Levi studier. Hvor jeg enn er, hvor jeg går og står og beveger meg bærer jeg med meg alt som kan være relevant for mine Levi studier. I vår informasjonstekniske ‘vidunderlige nye verden’ kan jeg ved hjelp av enkle hjelpemidler omgjøre meg selv og omgivelsene mine slik at jeg på grunnlag av minimale investeringer hele tiden har tilgang til Levis egne bøker og tekster, samt den litteraturforskningen som handler om han. Jeg er mitt eget omvandrende Primo Levi bibliotek og studiesenter.

Primo Levi er i første rekke kjent som en fremtredende Holocaust-forfatter. Dvs. at det han skriver om er knyttet til nazistenes uhyggelig brutale program og praksis for å utrydde Europas jøder. Den såkalte ‘endelige løsningen’ på ‘jødeproblemet’. Et par av bøkene hans er nøkkelarbeider innenfor den såkalte Holocaust-litteraturen. Det å være så tett knyttet til en distinkt litterær sjanger kan ha både positive og negative følger for hvordan man c268ded215a9bd35296129794d8bdfbbnærmer seg bøkene hans, hva man greier å få ut av å lese dem. Det kan bli et hinder som gjør det vaskeligere å finne fram til Levi selv, som en særpreget forfatter som har skrevet seg inn i et særpreget tekstunivers. Holocaust-forbindelsen fører fort med seg at man ‘reduserer’ Levi til en Holocaust-forfatter, heller enn å oppdage hvorledes forbindelsen er en dynamisk forbindelse som beriker og utvider mulighetene i et tekstunivers.

Hvorfor lese Primo Levi?

Jeg skal innrømme såpass, det er ikke kun snakk om lystelige tekster. Hvorfor lese dyster litteratur når man selv snart skal dø? Hvorfor ikke muntre andre og seg selv opp, ved å lese bøker fyllt med optimisme, livsglede og humør ? La seg underholde av lette bøker som kaster lys inn i en ellers mørk tilværelse? Lesing som lykkepille? Lesing som underholdning?

Jeg er ikke så sikker på om det kun kommer av de grunnene jeg gjengir nedenfor. Gode grunner er oftere enn vi liker det falske. Falske grunner kan være vel så gode. Det å kaste seg over uleste forfattere er kanskje noe så enkelt som en utsettelsestaktikk. Et fåfengt forsøk på å forlenge den levetiden som gjenstår. For den døende endrer tingene seg på en rekke måter. Livsforlengelse får høyeste prioritet. Når man leser noe som fanger hele ens oppmerksomhet, hele ens sjel og fysiologi, da intensiveres livet. Det kan, dersom man legger godviljen til, betraktes som en slags forlengelse av det. Primo Levi levde i en periode av sitt liv med trusselen om umiddelbar brutal død hengende over sitt hode; kanskje ble resultatet at han grep til skriving som en livsforlengende teknikk.

10484482_1394104698Jeg er på langt nær alene med min nyvakte opptatthet av Primo Levis forfatterskap. Siden 80-tallet har interessen for Levi vært voksende, både i hjemlandet Italia og i USA og med et tyngdepunkt i den nye interessen særlig blant amerikanske jøder. Så å si alle hans tekster er nå oversatt og publisert på engelsk; de blir lest av stadig flere. Den italienske forfatteren Italo Calvino omtaler Levi som en av de mest begavete blant vår tids forfattere. Andre har betegnet Levi som den moderne epokens Dante. Levis to tidlige bøker om Auschwitz hører til den ‘første bølgen’ i fremveksten av Holocaust-litteratur som en egen sjanger. De minner om mer kjente litterære mesterstykker innenfor klassisk skrivetradisjon. Primo Levis voksende betydning drives frem med forankring i forskjellige sammenhenger; selvsagt litterært, men like mye når det gjelder moderne politisk tenkning, historisk forståelse, og ikke minst filosofisk.

Holocaust og konsetrasjonsleirene

Den økende interessen for Primo Levis verk drar ikke minst med seg økt bevissthet om Holocaust og jødeutryddelsen som Europas store moralske katastrofe i forrige århundre. Holocaust er kanskje den ene spesielle hendelsen som definerer hva Europa var i ferd med å bli inn i det tjuende århundret. Riktignok ble omkring 27 millioner sovjetrussere drept under den siste Store Krigen; når det gjelder omfang av myrderiene er det en stor nok menneskelig katastrofe i seg selv. I massedrapenes tidsalder kan det nesten se ut som om selve antallet ofre i en hendelse begynner å spille en viktig rolle. Tallene på ofre er imidlertid ikke alt. Moral, verdier og menneskelighet er kanskje like mye, om ikke mye mer. Når det gjelder Holocaust bør ingenting svekke bildet av en nihilistisk katastrofe basert på en moralsk regnemåte det knapt er mulig å forestille seg. 1 jøde/alle jøder = Ingenting/0. Her er Levis verk av stor og vedvarende betydning.

Som ledd i Nazistatens ‘Endelige løsning’, blir det bevisst formulert en ‘thanatopolitikk’ eller ‘dødspolitikk’ hvis siktemål er tilintetgjørelse av jøder (og sigøynere og ulike former for ‘mindreverdige liv’). Millioner av intetanende mennesker ble hentet ut av sine normale hverdagsliv, ‘innsamlet’ i Europas gamle og nyere nasjoner for deretter å å bli transportert på de mest umenneskelige måter til ‘dødsfabrikker’. Leire hvis endemål utelukkende var rasjonell og effektivisert tilintetgjørelse og utryddelse av et folk. Et helt nytt vokabular om menneskelig elendighet har vokst frem på grunnlag av Holocaust-ofrenes erfaringer.

20140725-114621-42381803Forskerne har mer og mer nådd en slags enighet om at konsentrasjonsleirene ikke bare utgjør en mer brutal og intensivert gjentakelse av noe som alltid har eksistert. Altså ‘mer, av det samme’. Mer av samme grusomhet. Denne synsmåten åpnes opp for begrepslig forvirring. Med konsentrasjonsleiren (KL) finner Nazi-Tyskland opp noe nytt når det gjelder menneskers organiserte undertrykkende og dehumaniserende behandling av mennesker. Konsentrasjonsleirene er ‘humanitetens nullpunkt’, eller for å si det med den italienske politiske filosofen Giorgio Agamben:

«Leiren er det stedet der den mest absolutte conditio humana som noensinne har fremkommet på jorden ble realisert: Dette er i siste instans alt som teller for ofrene såvel som for ettertiden.» (Giorgio Agamben, 2000)

KonsentrasjonsLeiren, ‘KL’, blir et absolutt referansepunkt for hva som kan utspille seg mellom mennesker. Et punkt vi aldri kan tillate oss å se bort fra. KL-fenomenet fører med seg at selve rommet for mellommenneskelige handlinger og hendelser må defineres på nytt. Vi vet i dag at det rommer grusomhet uten grenser, grusomhet som tar alle midler og teknologier i bruk for å utfolde seg. Problematikken som det åpnes opp for er nesten for enorm for oss, noe som det er umulig å ta innover og forholde seg til.

I KL møtes studiet av det systemmessige, samfunnsmessige og politiske med det subjektive, erfarte, det levde livet. Leirerfaringen er naturligvis også selve dreiepunktet for Primo Levis liv og verk. Alt han skriver ellers er forankret i dette punktet, selv om det kan handle om andre ting. Selve det nye med konsentrasjonsleirene gjør at samfunnsforskere og politisk tenkere, som selv ikke hadde erfart dem fra innsiden, var interessert i å granske deres oppkomst, struktur og oppbygning, hvordan de virket på fangene og hvordan fangene reagerte på leirvirkelighetens terror. Leiren representerer en historisk innovasjon i organisasjonsteknisk forstand. Leirens gjennomførte tekniske rasjonalitet representerer samtidig et ‘gjennombrudd’ mht. virkeliggjøring av en motsatt menneskelighet, den størst mulige inhumanitet.

4f73db96426ac4158432d3fe112aa310-d I den banebrytende studie av ‘Terrorens orden. Konsentrasjonsleiren’ (eng. 1997, tysk 1993) peker den tyske forskeren Wolfgang Sofsky på hvor sentral selve den avanserte organiseringen av maktbruk og terrorisering i konsentrasjonsleirene er:

«Konsentrasjonsleiren er en del av historien til det moderne samfunn. Den destruktive kraften til moderne teknologi ble testet på slagmarkene i massekrig, mens slakteriene i konsentrasjonsleirene tjener som bevisbakgrunn for den destruktive kraften i moderne organisering. Den moderne epoken har frigjort menneskeheten fra uforståelige krefter, men på samme tid på en utrolig måte økt menneskers makt til å drepe. Målt mot denne hypertrofien synes tidligere former for makt å være fragmentarisk, irrasjonell, enkel når det gjelder midler, og begrenset i omfang. Født på terskelen til det tjuende århundre nådde organisert terror sin mest ekstreme form i de tyske konsetrasjonsleirene. I antropologisk forstand er konsetrasjonsleiren like viktig som moderne krigføring. Ved hjelp av avansert våpenteknologi kan menneskeheten utslette seg selv med et enkelt slag. Ved å bruke terrorens organisering, kan mennesker metodisk ødelegge hele menneskeheten.»

2e0966436510db128fb71547643eaca27545b69e13d9b8520a523941Primo Levis Holocaustbøker, fra debutboken ‘Hvis dette er et menneske‘ (1947) til ‘De druknede og de frelste’ (1986) regnes blant de viktigste innenfor denne sjangeren. De hører til den ‘primære’ Holocaust-litteraturen, der overlevende fra ulike nasjoner, aldre, bakgrunner gjengir og legger åpent for oss (‘avskjuler’) Leirens levde virkelighet for oss gjennom fangenes og ofrenes og vitnenes erfaring.

Andre fremtredende tenkere (som f.eks. den fremtredende italienske filosofen Giorgio Agamben) dissekerer konsentrasjonsleir-erfaringen ikke kun med henblikk på hva det sier om menneskelige forhold i en gitt historisk situasjon, men like mye for hva den avslører om det å være menneske og som et kontakt- og kontrast-punkt for det menneskelige og det umenneskelige som sådan.

Vår bevissthet om hvordan historiens største folkemord fremkom, utviklet og artet seg er viktig i vår egen urolige tid med nye og truende spenninger i forholdet mellom folkegrupper og nasjoner. Levis bøker kan f.eks. også spille en konstruktiv rolle når det gjelder å ivareta dybden i vår bevissthet om og interessen for jødenes og Israels komplekse politiske situasjon i Midtøsten og geopolitisk slik den har utviklet seg etter etableringen av en egen jødisk stat og videre i tiårene etter 2. verdenskrig.

978x

Muselmenner eller Ødeleggelse av mennesker

«Muselmenner er ødelagte personer, nedbrutte, knuste vrak hengt opp mellom liv og død. De er ofre for en trinnvis utslettelse av mennesker. Før den absolutte makten dreper ved hjelp umiddelbar fysisk vold, fører den en politikk bestående av bevisst elendighet, omdannelse av av conditio Humana. Selv den rent ytre fremtoningen til Muselmennene vitner om dyp dehumanisering. I den siste fasen med avmagring, ble skjelettene deres innhyllet av hengende slappe hudstykker, ødem hadde dannet seg på føttene og hoftene, de bakre musklene hadde kollapset. Skallen virket forlenget; nesen dryppet hele tiden, slim rant nedover haken. Øyeeplene hadde sunket dypt ned i øyehulen; blikket var glassaktig. Lemmene deres flyttet seg langsomt, nølende, nesten mekanisk. De utstrålte en gjennomtrengende, etsende lukt; svette, urin, flytende avføring som rant nedover beina. Fillene som dekket deres tilstivnete rammer var fulle av lus; hud var dekket av skabb. De fleste led av diaré. De spiste alt de kunne legge hender på, muggent brød, ost med sprellende mark, rå nepebiter brukt til dyrefor, søppel plukket opp fra dunkene.» (Wolfgang Sofsky;’Terrorens orden’. 2009)

Sist jeg satte i gang med å lese Levi var for 4 år siden, i 2011. Da sprang leseforsøket ut av et sjokkerende møte jeg hadde med begrepet og fenomenet ‘Muselmann’. I betegnelsen Muselmann (også Musulmann) kommer den eksepsjonelle antropologiske transformasjonen som skjedde under livsbetingelsene i dødsleirene til uttrykk. Til tross for uniformering og undertrykkelse var fangene ingen homogen gruppe, det utviklet seg menneskelige differensieringer som avspeiler Leirlivets perverse omstendigheter. For mennesker som lever under normale humane livsbetingelser fremstår disse differensieringene som absurde. Egentlig har Muslemann-fenomenet fulgte meg mesteparten av livet uten at jeg har forsøkt å komme det på nært hold. Som de fleste andre hadde jeg allerede i barneårene sett disse skrekkens bilder fra konsentrasjonsleirene av mennesker som mest av alt lignet på ytre hylser, ikke døde og heller ikke levende vesener. Underveis i kreftbehandlingen ble jeg selv gradvis mer og mer redusert; jeg møtte avmagrete og reduserte kreftsyke medpasienter som brakte bilder av noe som kunne minne om Muselmenner tilbake på netthinnen min. Jeg fikk et ønske om å granske nærmere Muselmann-fenomenet før jeg selv som følge av kreftsykdommens forløp ble omdannet til en lignende skikkelse.

1919primoleviMuselmann-fenomenet henviser til det faktum at over tid svant fangene i de nazistiske dødsleirene hen til et slags eksistensens nullpunkt der de gradvis unnlot å ivareta sin egen tilværelse og skikkelse på en aktiv måte. Før de til slutt avled i fysisk forstand gjennomgikk de allerede en sosial og personlig død.

John Farrell (2011) sier i artikkelen ‘Det merkelige tilfellet med Muselmenn i Auschwitz‘:

«Terminologien synes å ha vært i bruk i mange av Leirene, og selv der hvor ordbruken var forskjellig, de oppfattet de innsatte overalt egenarten til denne grupperingen, ingen mer enn Primo Levi.»

En Muselmann beskrives i et leksikon jeg leste på den tiden på følgende måte:

«Ekstremt tynn, uklare øyne, apatisk, trist ansiktsuttrykk, gråfarget hud som så ut som hardt papir.  Håret var grovt, grånet og gikk lett i stykker. Hodet virket langstrakt, kinnbenet og øyehulen var svært markerte. Men også den åndelige,intellektuelle og følelsesmessige aktiviteten var radikalt redusert.  Fangen mistet hukommelsen og evnen til å konsentrere seg. Hans bevisthet var bare rettet mot mat. Sultfantasier dekket over den fryktelige sulten. Han oppfattet bare ting som lå rett foran øynene og hørte bare når ordene ble skreket høyt. Uten motstandsevne ble han banket og slått.  I den siste fasen følte han ikke engang noe sult eller smerte mer. «Muselmannen» omkom fordi han ikke kunne fortsette. Han var symbol for massedød, sultedød, være overlatt til seg selv, sjelens død, et levende lik.»

muselfrau1

Jeg tok først for meg Levis bok ‘Hvis dette er et menneske’ for å sette meg grundigere inn i den den nesten utenkelige smertefulle subjektive siden ved ‘Muselmann’-tilstanden, hvordan en slik erfaring arter seg i et førsteperson-perspektiv, fra innsiden så å si. Jeg husker i dag ikke hvor langt jeg kom i lesingen. Den løp nok ut i sanden, som det heter.

Min endelige lesing av Levi

I denne andre omgangen har jeg til og med lyst til å skrive et lite stykke om Levi. Både for å summere opp og formidle noe av det inntrykk hans tekster har gjort på meg. Til og med for å rette opp en av mine mange unnlatelsessynder i dette livet. Jeg bærer på en slags skyldfølelse fordi jeg tross flere velmente forsøk aldri kom meg ordentlig i gang med å sette meg inn i hans forfatterskap. Til tross for alt det jeg har visst om Holocaust og jødeutryddelsen, har jeg aldri foretatt meg noe konkret for å fastholde og tydeliggjøre vår individuelle og kollektive bevissthet om denne historiske hendelsen.  For derved å yte et lite bidrag til å rette opp disse enorme overgrepene mot mennesker og degraderinger av selve det menneskelige. Som moralske vesener er vi alle som en forpliktet til å trekke opp en tydelig rød linje i våre liv når mennesker påføres lidelse av andre mennesker. En linje som klart og utvetydig viser hvor vi står overfor slike moderne eksempler på industrialisert grusomhet. Levi skrev et sted at de –

»De, som benægter Auschwitz, vil være rede til at genskabe den«.

Den første formen for benektelse, er kanskje ikke noen åpen benektelse i det hele tatt men bare likegrad neglisjering. Det er punktet der benektelsen kan stikke hodet opp og begynne sitt arbeid. Så er det da likegladheten og neglisjeringen som må møtes, ved å innarbeide en klok forberedthet hos flest mulig Jeg tror Primo Levi teker på noe sånt når han et sted skriver disse ordene:

«Etter Auschwitz er det ikke lenger tillatelig å være ubevæpnet.»

Monstret har vært løst. Man må være forberedt på å måtte forsvare seg. Denne min aller siste lesning av Primo Levi og ikke minst hans enestående verk ‘Hvis dette er et menneske’ er mitt vesle bidrag til å opprettholde en permanent motstand mot umenneskelighet i alle dens versjoner. Levi og hans tekster er noe så sjeldent som et ekte sannhetsvitne om noen av de verste lidelser som mennesker har påført mennesker.

En annen holocaust-overlevende italiensk forfatter Ferruccio de Cori har sagt om ofrene fra dødsleirene at –

‘de er 6 millioner på søken etter en forfatter’.

Primo Levi er kanskje ikke den mest tilgjengelige eller populære blant Holocaust-forfatterne, Elie Wiesel trumfer han klart på dette punktet. Men man skal ikke ha lest mange linjene i ‘Hvis dette er et menneske’ før man merker at dette er en tekst som målbærer spesielle erfaringer og refleksjoner. Også betraktet gjennom akademiske briller oppfattes Levi av kjennere av holocaustlitteraturen som en av dens mest interessante og dyptpløyende.

Det minste et vitne kan forvente eller håpe på er at det finnes noen der ute som fremdeles bryr seg om å lytte. Noen som har vilje og velger å bruke noe av sin tid til å høre hva de har å berette. Når det gjelder menneskelige grusomheter av det formatet det er snakk om her, da har hver og en av oss en uomgjengelig menneskelig plikt til å åpne seg for budskapet og skaffe seg innblikk i hva disse massedrapene handler om. Moderne mennesker har kanskje allerede for mange ‘psykologiske plikter’. Men Holocaust kommer ingen utenom; en viktig side ved moderne samfunns hukommelsespolitikk og hukommelseskultur er å sørge for at vestlige mennesker ikke lett kan la være å huske. Den tjekkiske forfatteren Milan Kundera har skrevet at menmeskers kamp mot maktene også er hukommelsens kamp mot glemsel. Nazistenes konsentrasjonsleire og utryddelsesleire må for alltid være nærværende for den moderne bevisstheten. Hver og en av oss må og bør sette av en del av sin erindringskapasitet for at Holocaust skal bli bevart i vår felles levende hukommelse og ikke bare i museer.

»Erindring er en gave, men også en pligt«. (Primo Levi)

Hver og en av oss kan derigjennom selv bli et vitne i en kjede av vitner som tar til med Primo Levi og andre av hans lidelsesfeller og som aldri tar slutt. For, som Levi skriver i «De drukede og de frelste»:

«Det skjedde,
Derfor kan det skje igjen. . . .
Det kan skje overalt.»

Auschwitz-allergier: For og imot

I årevis hadde jeg – som de fleste i dag som overhodet vet noe om han – såvidt fått med meg navnet til denne Primo Levi. Det er noe ved debutboken hans som alltid har tiltrukket meg, kanskje bare noe så lite som tittelen. ‘Hvis dette er et menneske’. Man blir så åsi truffet av selve formuleringen, her handler det om grunnleggende ting forbundet med ens eksistens som menneske. En serie spørsmål følger. Hva er det, dette vi kaller for menneskelighet? Hva skal det til for å miste sin menneskelighet? Kan man ødelegges som menneske? Hva skal det til for å bevare sin menneskelighet?

Champaigne_eccehomoEn av mine sønner sa ved en anledning at tittelen på Levis bok rent umiddelbart får han til å tenke på uttrykket ‘Ecce Homo’. Ecce homo er ordene som Pontius Pilatur ifølge Johannesevangeliet sier når han viser frem den mishandlede og tornekronede Jesus for folkemengden:

«Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: «Se det mennesket!»»

Likeens, han tenker på tittelen til en av filosofen Nietzsches bøker, ‘Ecce homo’.

Jeg har heller ikke spesielt tiltrukket av Holocaust-litteraturen, noe som slettes ikke er uvanlig. I tiårene etter krigen var bildene fra konsentrasjonsleirene av ødelagte mennesker og oppstablede hauger med lik nesten for sterkt tilstede for oppvoksende barn. En annen kjent holocaust-forfatter og filosof, østerikeren Jean Amery har a1e76a9677ae4caf82b795307f00c9b2-dskrevet om hvordan møtet med konsetrasjonsleirenes absurde univers i bilder og tekster fører til negative reaksjoner hos folk. Amery var forøvrig brakkekamerat av Levi i Auschwitz. Amery (1912-1978; født Hanns Chaim Mayer) og begikk selvmord etter å ha skrevet boken ‘Fridød’ om selvmord. Det er en slags ‘selvmordets fenomenologi’, dvs. selvmordet slik det arter seg fra synsstaden den som begår det. Amery skriver i boken ‘Ved sinnets grenser. Ettertanker fra en overlevende om Auschwitz og dens realiteter’ (1998) at mange etterhvert ble nærmest allergiske overfor ord som Auschwitz.

19270_1342519119941_1420228_n
Russerleiren på Trondenes ved Harstad.

For meg ble denne negative reaksjonen tildels balansert ved det forhold at konsentrasjonsleirene som fysisk landskap på et vis var velkjent for meg fra tidlige barneår. Mine første leveår tilbrakte jeg i en såkalt ‘Russerleir’ på Trondenes ved Harstad. Under evakueringen fra Finnmark og Nordtroms i sluttfasen av krigen ble noen av flyktningene innkvartert i leiren som sto igjen etter russefangene ute ved Laugen på Trondenes. Min mor, som ble evakuert etter at Hammerfest ble brent høsten 1944, bodde i leiren etter krigsavslutningen. Her møtte hun min far som var vakt ved leiren. Her bodde de med to av sine til sammen fire barn. Leiromgivelsene som man møter fra de tyske og polske dødsleirene er ikke så ulike fra de som jeg og min eldre bror befant oss i disse første leveårene.

Det skulle altså gå så altfor mange år før jeg satte meg fore å lese Levy, på en ordentlig og reflekterende måte. Noen krefter virket for, andre mot. Ved flere anledninger tok jeg opp en eller annen bok av han, eller om han. Biografier kan fungere som en slags forenklende eselbro til mer krevende intellektuell lesing. jeg forsøkte meg også langs den veien, uten at det førte fram. I mitt tilfelle var det lenge slik at det bli ikke lest mer enn noen få sider hos Levi, før andre ‘mer interessante’ bøker tok over.

Nå er det endelig en nesten motsatt situasjon. Min egen livssituasjon, der jeg som døende menneske befinner meg i en av livets infernalske soner og ‘grensesituasjoner’, gjør at interessen for Levis bøker og betraktninger skyver til side andre bøker. Nå er det Primo Levis tid. I det som står igjen av min tildelte lesetid.

Primo Levis livsløp 

«Det er klart at et menneske er en voldsomt komplisert ting.»

‘Jeg er et vanlig menneske med en god hukommelse som falt inn i en malstrøm og kom meg ut av den mer som følge av flaks enn dyktighet, og som siden da har bevart en viss nysgjerrighet overfor malstrømmer, store og små, metaforiske og faktiske.’

Primo_Levi (1)Primo Levi ble født 31. juli 1919 i Torino i Italia inn i en velintegrert jødisk familie. Famlien stammet fra sefardiske jøder som i århundrer hadde levd på den Iberiske halvøyen. Som utallige andre jødiske familier i en turbulent periode i Spanias historie på denne tiden ble de en diasporisk familie. De slo seg ned i NordItalia etter den brutale utvisningen og utdrivelsen fra det katolske Spania i 1492.

Torino er en av NordItalias største industribyer. Levis familie var ikke aktive i noen jødisk menighet og gikk bare ved sjeldnere høytidsanledninger i synagogen. Levi lært seg ikke og brukte heller ikke hebraisk før i siste del av livet sitt.

Levi karakterierer i boken ‘Det periodiske systemet’ sitt liv frem til han ble interneringen som en forberedelse til Auschwitz; noe han derpå endrer til at det var en ‘ikke’forberedelse’ til Auschwitz.

Primo Levi studerte i årene opp mot krigsutbruddet kjemi. Som følge av antijødiske arbeidslivslover fikk han bare anledning til å praktiserte som kjemiker et kortere tidsrom. Etter at han avsluttet studiene i 1941 arbeidet han først i asbestgruver nær Piedmont, og deretter i et sveitsisk farmasøytisk firma i Milano fram til arrestasjonen.

23 år gammel sluttet han til den antifacistiske undergrunnsbevegelsen i Norditalia i 1942, og ble tatt til fange i 1943. Han ble arrestert og internert i desember 1943 i Carpi Fòssoli, en oppamlingsleir for Italienske jøder. Det jødiske samfunnet i Italia var på den tiden forholdsvis lite, no over 45000 utover på 30-tallet. I 1931 ble det i Torino registrert 4040 bosatte jøder.

280px-Synagogue_de_Turin_(Torino)
Synagogen i Torino, bygd i Maurisk stil. Primo Levi plassen i forgrunnen

Sammenlignet med situasjonen i andre europeiske land, var skjebnen til de Italienske jødene forholdsvis ‘godartet’. Det vises i det enkle faktum at 8 av 10 italienske jøder overlevde krigen. Bare i Danmark og Bulgaria var det en større andel jøder som overlevde (se Joshua D. Zimmermann: ‘Jødene i Italia under fascistisk og nazistisk herredømme‘. 1922-1945)

I februar året etterpå ble han deportert til arbidsleiren Monowitz i Auschwitz sammen med 650 andre italienske jøder. Denne arbeidsleiren, som også ble kalt ‘Buna’ av navnet på den spesielle gummien som ble produsert der, rommet omlag 10000 fanger. Bare 15 av mennen og 8 kvinner blant jødene som ble deportert med Levi overlevde utryddelsesleiren. Gjennomsnittlig forventet levetid var 3 måneder.

Levi ble ‘Haftling’ eller fange nummer 174517, et tall som ble tatovert inn på hans venstre arm. Etter hans ønske ble det gravert inn på hans egen gravstein etter navnet. Selve det å bli redusert til et abstrakt tall, å bli fratatt alle andre av sine konkrete egenskaper og kjennetegn er i seg selv en traumatiserende situasjon. Å bli utsatt for en praktisk virkelighet som gør denne abstraheringen til en brutal opplevd virkelighet der en heller ikke er annet enn et tall båret oppe av ens sårbare biologiske liv, er uendelig mye mer traumatiserende. Etter måneder med hardt tvangsarbeid var fange nr. 174517 så nedbrutt fysisk at han var på grensen til å bli sendt til gasskamrene. Han ble reddet pga. sin kjemikerbakgrunn og kunne derfor istedenfor bli omplassert til Farben-laboratoriene. Dødsleirene var en omvendt 10484482_111384387809verden, den som kunne et håndverk fikk ofte arbeide under mer beskyttede forhold og hadde dermed større sjanse til å overleve. Høyt utdannete fanger ble tvunget til arbeid der de hele tiden var utsatt for elementene, kulde og alle slags fysiske belastninger. For de fleste var det en sikker død. Den kjente østerriske legen og senere logoterapeuten Viktor Frankl var feks. grøftegraver i samme leir som Levi.

Det forhold at Levi ikke ble internert i Auschwitz før i 1944 gjorde situasjonen lettere og kan ha bedret sjansene for overlevelse. Han går selv inn på det i forordet til den amerikanske utgaven av ‘Hvis dette er et menneske’ fra 1996. For de tyske myndighetene var tilgangen til arbeidskraft blitt et akutt og voksende problem; de bestemte at man skulle forlenge fangenes lisvspenn i Leiren før de ble eliminert. Det kan også minsket risikoen for at fanger ble utsatt for tilfeldig voldsutøvelse og drap ut fra infall hos vokterne.

sovietsLeiren ble frigjort av russiske tropper 27 januar i 1945. Levi hadde da vært  noe over et års tid tilsammen i de to leirene, hvorav 11 måneder under de mest umenneskelige forhold i Auschwitz. Denne hendelsen markerer slutten av Levis første bok ‘Hvis dette er et menneske’ (også utgitt under tittelen ‘Overlevende fra Auschwitz). Han startet på hjemturen men kom ikke tilbake til Torino før i oktober samme år etter 10 måneder med strabaser gjennom ØstEuropas krigsherjede land. Tilbaketuren er tema for boken ‘Våpenstillstand’ (La tregua på italiensk, også utgitt på engelsk med tittelen ‘Gjenoppvåkningen’).

Levi tilskriver sin overlevelse gjennom månedene i Auswitzch utover det gjennomsnittlige til det faktum at han var utdannet kjemiker; det var ingen grenser for hvor mange kjemikere tyskerne trengte. Han ble dermed – som en kommentator skriver:

‘et priviligerte vitnet til en av de største tragediene i det tjuende århundret’(Belpoliti,1997).

Etter krigen arbeidet Levi i en rekke fabrikker innenfor gruvedrift før han endte opp som utvklingsforsker og deretter leder i en malingfabrikk. Dette drev han på med frem til han sluttet og gikk over til fulltids skriving i 1977. Han giftet seg i september 1947 med Lucia Morpurgo. De fikk to barn sammen, Lisa Lorenza (1948) og Renzo (1957).

Han levde et stort sett stillferdig liv og bodde hele livet sitt utenom krigsmånende i en leilighet more eide og der han ble født. Levi hadde et svært nært forhold til en krevende mor, som forøvrig ovelvde han med 4 år. Levi døde etter et fall ned en trapp fra 3.etasje (noen sier 3. etasje, andre 4., andre igjen 5. etasje.)  i hjemmet sitt i Torino 11. april 1987.  Han døde fra kone og to voksne barn.

Selvmord eller ikke, det er det det kommer an på

leviDet tvetydige fallet – var det snakk om selvmord eller ikke?- har blitt trukket inn i den senere diskusjonen omkring sentrale temaer i hele hans moralske og politiske tenkning og litterære verk. Ikke minst på bakgrunn av at Levi gjennom livet og endog før leiroppholdet slet med depresjonsplager, tolket mange dødsfallet nesten automatisk som et selvmord. Det hevdes at Levi særlig gjennom siste vinteren før dødsfallet var mye plaget med depresjoner. I tiden før selvmordet skrev Levi i et brev til en venn:

«Jeg oplever min værste tid siden Auschwitz. I visse henseender er det endog værre end Auschwitz, fordi jeg ikke længere er ung, og jeg kun har ringe livskraft».(Politiken 1.6.2002)

Hans venner har hele tiden derimot avvist at det var snakk om et selvmord; de hevder at hans livsinnstillinger var for sterkt preget av valgt optimisme og fornuftsorientering til at selvmord kunne være et alternativ. Tre uker etter dødsfallet skrev Rita Levi Montalcini, en venn av familien i mer enn 30 år:

«Først og fremst, vi vet alle at Primo Levi var absolutt mot selvmord..»

Hun fortsetter med å si at han endog var mot begrepet om et ‘etisk selvmord’, forbundet med erindringene fra konsentrasjonsleiren.  Samtidig hevder, f.eks. Victor Brombert i boken ‘Ettertanker om mortalitet‘ (2006) at Levi  – som andre Holocaustoverlevende – gjennom hele sitt liv aldri sluttet å reflektere over spørsmålet om selvmord. Forskere med ulik bakgrunn har gransket spørsmålet om det kan finnes sammenhenger mellom Holocaust-erfaringen og det at ofrene senere har sitt eget liv. Analysene varierer svært mye og har ikke ført til noe konsensus hos forskerne. (mer om dette, se. f.eks. Alvin H. Rosenfield: ‘The end of Holocaust.‘ 2011).

I forbindelse med Jean Amerys selvmord i 1978 kommenterte Levi selv at både Amerys og andre Holocaust-overlevendes selvmord fort gir opphav til en sky av forklaringer:

«Det er særlig vanskelig å forstå hvorfor en person tar livet sitt, men Jean Amerys selvmord er absolutt ufattbart.»

Levi forsøker allikevel å kaste et lys over bakgrunnen for Amerys individuelle selvmord. Han belyser for oss hvorfor det kan betraktes som en slags ‘livslogisk’ konklusjon med bakgrunn i de premissene som ufattelig brutale torturerfaringene og smertene han bar med seg i de 33 årene som gikk fra dødsleiroppholdet fram til selvmordet. Holocaust-overlevende har ofte skrevet om forholdet til liv og død, og de utfordringene som ligger i å leve videre med en ueliminerbar bit av Holocaust inne i seg resten av livet. Det er nesten typisk at flere av de overlevende fra leirene skriver i sine erindringer noe sånt som at:

jeg døde i Auschwitz’.

Det ligger en slags ‘eksistensiell logikk’ i dette utsagnet, som når det gjelder en medisinsk forståelse av døden bare kan være metaforisk sant. På samme måte som mennesker kan snakke om gjenfødelse og flergangsfødsel, kan vi kanskje snakke om gjendød og flergangsdød som oppstår under bestemte omstendigheter. Det meste av det mennesker sier eller skriver kan tolkes på flere måter. Det er nærliggende å tolke dette som at mange som overlevde ikke overlevde med hele seg og sin person, eller at noe i dem  – verdier, holdninger, osv., gikk bort sammen med all den reelle uendelige lidelsen og død de var omgitt av i årevis. Samtidig kommer mange overlevende med et parallelt utsagn om at de ikke kunne ta sitt eget liv, for ikke derved å utslette eller ødelegge det erfaringsvitnet de kunne bli (mer om dette, se Agamben 1999)

Når det gjelder Levi’s medisinsk attesterte men allikevel uavklarte selvmord er mange ting fortsatt uavklarte. Diego Gambetta setter i en artikkel i New York Times skrevet i 1999 egentlig fingeren på det avgjørende punktet:

«Det vesentligste spørsmålet er imidlertid ikke hvorfor Levi begikk selvmord, men om han begikk selvmord i det hele tatt. Muligheten for at det var en ulykke har aldri blitt alvorlig undersøkt selv om det ikke finnes noe avgjørende bevis for at Levi tok sitt eget liv.»

Bøkene
Primo_070621112615291_wideweb__300x375

Levi betraktet fra begynnelsen av ikke seg selv som en forfatter. Som så mange andre overlevende fra leirene blir han først forfatter for å kunne vitne om sine erfaringer. Han skriver for å bevitne erfaringer. For mange står han fremdeles som det fremste eksempel på en ‘vitne-forfatter’.

Oppholdet og erfaringene i utryddelesleirene sto sentralt gjennom hele Levis forfatterløpebane fra hans første publiserte skrifter til selvmordet i 1987. I utgangspunktet fremsto han som en av mange overlevende som grep til ulike former for skriftlig gjengivelse for å gi uttrykk for erfaringer av et nesten umulig sammenfall av menneskelig grusomhet og menneskelig lidelse i form av den ‘Endelige løsningen’.

Etterhvert kom man til å betrakte Levis bidrag som noe mer enn disse førstehånds opplevelsesfortellingene, fordi han både når det gjelder refleksonenes dybde og bredde maktet å overskride selve det å gjengi leirerfaringene. Som den italienske filosofen Giorgio Agamben sier i boken ‘Etterlevninger fra Auschwitz; vitnet og arkivet’ (1999), i en viss forstand ble Levi aldri en forfatter. På et spørsmål i 1963 om det er kjemiker eller forfatter han er, svarer han;

‘kjemiker, selvfølgelig. La det ikke være noe misforståelse om det.’

Etterhvert som tiden gikk og etter flere bøker, følte han seg fortsatt utilpass omkring det at han ble forfatter på tross av selv selv – en forfatter som etterhvert ikke lenger vitnet om erfaringene sine men bare skrev bøker. han kunne føle skyld fordi han hadde overlevd, men fant fred med seg selv fordi han vitnet.

Immagine Se questo è un uomoSe questo è un uomo (Hvis dette er et menneske)

Levis hovedverk ‘Hvis dette er et menneske’ forelå som ferdig manus i 1946 og ble utgitt allerede i 1947. Den er og forblir Levis viktigste bok. Egentlig er det første delen av en serie på to bøker. Første delen handler om konsentrasjonsleirerfaringen og andre delen (‘Våpentillstanden’: La tregua) som ble utgitt i begynnelsen av 60årene handler om den 9 måneder lange strabasiøse erfaringen med å returnere til det ‘normale’ Italienske samfunnet.

Levi skrev som nevnt debutboken som et vitneprov. Den springer ut av behovet han føler, den grunnleggende ‘trangen til å la de andre få vite’. Boken regnes av mange som en av det 20’ende århundrets viktigste dokumenter. Levi omformer i sitt vitneprov ekstrem lidelse, ydmykelse, brutalitet, nedverdigelse, smerte, til økt innsikt og kunnskap.

Først unngikk boken nesten all oppmerksomhet som følge av utgivelsen på det ubetydelige forlaget De Silva Det ble produsert et førsteopplag på 3000 eksemplarer; bare omlag 1500 ble solgt. Tilsist gikk resten tapt under flom i Firenze i 1966.

De største forlagshuset Enaudi avviste manuskriptet i første omgang. I 1957 utga Enaudi derimot boken på nytt. Den gjorde da umiddelbar sukess. Boken solgte 500 000 eksemplarer bare i italia. Boken ble senere oversatt og utgitt på engelsk i 1959, på tysk i 1961 og på norsk i 1990 (Document forlag).

Bokens tittel, ‘Hvis dette er et menneske’ inviterer oss inn i en dyptgående reflekson over hva et menneske er, hva som er involvert i å gjøre oss til et menneske og hva som kan ta fra oss det menneskelige. For tyskerne hørte fangene til gruppen ‘undermennesker’, som er en en annen kategori ‘ikke-mennesker’ enn ordinære mennesker. Leirbehandlingen som system hadde som formål å redusere fangene til ‘undermennesker’, hvis eneste berettigelse var funksjonen som ren biologisk arbidskraft. Størsteparten av leserne møter nok boken slik den fremtrer, som et viteprov om leirerfaringer. De overser den kanskje like viktige dimensjonen i boken, det at den representerer et filosofisk og antropologisk studium av menneskelige ekstremsituasjoner. Det er ikke bare det at mennesker dør i Auschwitz, også menneskets ide dør. (Elie Wiesel)

levi-vidnesbyrdLevi sier i et forord om boken at –

‘den bør være i stand til legge frem dokumentasjon for en stillferdig studie av visse aspekter ved menneskesinnet. Mange folk – mange nasjoner – kan oppdage at de mener, mer eller mindre bevisst, at ‘hver fremmed er en fiende’. For det meste ligger denne overbevisningen dypt nede i oss som en latent infeksjon; den røper seg selv bare i tilfeldige, løsrevne handlinger, og ikke ligger til grunn for et system av grunner. Men når dette inntreffer, når det uuttalte dogmet blir hovedpremisset i en syllogisme, da ligger ved slutten av resonneringskjeden, en konsentrasjonsleir. Her er produktet av en oppfatning av verden som blir ført rigorøst frem til sin logiske konklusjon; så lenge som denne oppfatningen får vare ved, står konklusjonen der som en trussel mot oss. Historien om dødsleirene bør bli forstått av alle som et mørkt alarmsignal.»

Kan man dø flere ganger ? Om erfaring av døden og krenkende dødsmåter

«There are few men who know how to go to their
deaths with dignity, and often they are not those whom
one would expect. Few know how to remain silent and
respect the silence of others.»

Primo Levi skriver i boken ‘Hvis dette er et menneske’ disse ordene, om siste natten før han blir sendt avgårde til utryddelsesleirene:

«And night came, and it was such a night that one
knew that human eyes would not witness it and survive.
Everyone felt this : not one of the guards, neither Italian
nor German, had the courage to come and see what men
do when they know they have to die.All took leave from life in the manner which most suited them.»

Dødsleiren som livsform (‘form of life’)

auswitchNoe av det som mest fascinerer – om man kan tillate seg å bruke et slikt ord om så mye menneskelig elendighet – den tenkende leseren er møtet med Primo Levis forbløffende evne til å reformulere grusomhetens erfaringer til en slags lovmessig kunnskap om oss som mennesker. Allerede i den første boken lager han en annen slags psykososial antropologi, det fremstår menneskefigurer, relasjonsformer og sosiale konfigurasjoner som avspeiler utryddelsesleiren som eksistensiell livs- og dødsform. Levi smelter sammen narrativ gjengivelse av erfaringer med en avveiende, nærmest klinisk analyse av den metamorfosen som over tid foregår med ofrene og deres innbyrdes forhold når de formes og omdannes til ‘leirmenneske’.

Levi summerer på følgende måte opp høydepunktet – eller bedre det nadiriske bunnpunktet – i fangenes møte med dødsleirens avhumaniserende og degraderende realiteter:

‘Så for første gang vi ble klar over at vårt språk mangler ord for å uttrykke denne forbrytelsen, ødeleggelsen av et menneske. På et øyeblikk, med nesten profetisk intuisjon, ble virkeligheten åpenbart for oss: vi hadde nådd bunnen. Det er ikke mulig å synke lavere enn dette; ingen menneskelige tilstand er mer elendig enn dette, og det er heller ikke mulig å tenke noen som er det. Ingenting tilhører oss lenger; de har tatt klærne våre, våre sko, endog håret vårt; hvis vi snakker, vil de ikke høre på oss, og hvis de lytter, vil de ikke forstå. De vil til og med ta bort navnet vårt, og hvis vi ønsker å beholde det, må vi finne i oss selv styrke til å gjøre det, på en eller annen måte få det til slik at bakenfor navnet forblir noe av oss, noe av det vi var, fremdeles.» 

Utryddelsesleiren utgjør en spesifikk livsform, som nesten er et selvmotsigende uttrykk i en slik sammenheng:

»Ingen andre steder og på intet tidspunkt har man set noget så uventet og komplekst: Aldrig er så mange menneskeliv blevet udslukt på så kort tid med en så klarhjernet kombination af teknologisk snilde, fanatisme og grusomhed«. (De druknede og de frelste, 1986)

Det er en livsform som på en total måte definerer og strukturerer fangenes erfaringer, deres atferd, deres språk og deres relasjoner seg i mellom og til vaktene. Nazileirene var bevisst organisert og utformet for så å si å skape en ny mennesketype ut av leiren som livs -(og døds) form, et i ytre forstand fullstendig tomt og verdiløst menneske som man når som helst og uten turbulens eller drama kunne avlive som et uønsket dyr:

«Tenk deg nå et menneske som er fratatt alle han elsker, og samtidig hans hus, hans vaner, hans klær, kort sagt, for alt han besitter: han vil være et hult menneske, redusert til lidelse og behov, glemsom når det gjelder verdighet og selvbeherskelse, for den som mister alt mister ofte lett seg selv. Han vil være en mann hvis liv eller død lett kan skaltes og valtes med uten noen følelse av menneskelig affinitet, i de mest heldige tilfeller, på grunnlag av en ren vurdering av nyttighet. Det er på denne måten man kan forstå den doble betydningen til betegnelsen ‘utryddelsesleir’, og det er nå klart hva vi søker å uttrykke med setningen: ‘å ligge på bunnen.'»

«Sooner or later in life everyone discovers that perfect
happiness is unrealizable, but there are few who pause
to consider the antithesis: that perfect unhappiness is
equally unattainable.
The obstacles preventing the realization of both these extreme states are of the same nature: they derive from our human condition which is opposed
to everything infinite. Our ever-insufficient knowledge
of the future opposes it: and this is called, in the one
instance, hope, and in the other, uncertainty of the
following day. The certainty of death opposes it: for
it places a limit on every joy, but also on every grief.
The inevitable material cares oppose it : for as they poison
every lasting happiness, they equally assiduously distract
us from our misfortunes and make our consciousness of
them intermittent and hence supportable.»

Hva sier mennesker når de skal dø?

«Next to me, crushed against me for the whole journey,
there had been a woman. We had known each other
for many years, and the misfortune had struck us
together, but we knew little of each other. Now, in the
hour of decision, we said to each other things that are
never said among the living. We said farewell and it
was short; everybody said farewell to life through his
neighbour. We had no more fear.»

41qtQQerFvL._SX336_BO1,204,203,200_Levi og Dante: fiksjonalt og reelt ‘inferno’

Rita Rosidi omtaler i sin monografi Levi som ‘en vår tids Dante‘. (1990) Hun forsøker å vise at Levis budskap blir tydeligere dersom han leses ved hjelp av et filter hentet hos Dante.

Levi bruker et helt kapitel i ‘Hvis dette er et menneske’ på Dantes ‘Inferno’. Levi hadde studert Dantes tekst som ledd i sine klassiske studier. Nå brukte han det han kunne huske av Dantes poesi i fra Inferno for å lære en medfange i Auschwitz litt av det Italienske språket som denne ønsket seg å lære seg før han døde.

Levis moralske og politiske filosofi

«It is common knowledge that nobody is born with a decalogue already
formed, but that everyone builds his own either during his
life or at the end, on the basis of his own experiences, or of those
of others which can be assimilated to his own; so that everybody’s
moral universe, suitably interpreted, comes to be identified with
the sum of his former experiences, and so represents an abridged
form of his biography.» (The Reawakening)

Auschwitz som sosiokulturelt brudd

«Det er barbarisk å skrive poesi etter Auschwitz.» (Theodore Adorno)

Levis antropologi

Litteratur:
Levy, P. (1984) The Periodic Table. New York: Schocken Books
Levi, P. (1986) The Drowned and the Saved. New York: Summit Books
Levi, P. (1958, 1996) Survival in Auschwitz. New York: Simon & Schuster.
Levi, P. Ha Keillah (journal of the Jewish community of Turin).
Levi, P. (1993) The Reawakening. New York: Collier Books/Macmillan.
Levi, P. (2001) The Voice of Memory: Interviews 1961-1987. New York: The New Press.

Litteratur om Primo Levi
Alford, Frederick (31 May 2009). After the Holocaust: Primo Levi, The Book of Job, and the Path to Affliction. Cambridge University Press.
Angier, Carole (2003). The Double Bond: Primo Levi, a Biography. Penguin Books Ltd.
Anissimov, Myriam (2000). Primo Levi: Tragedy of an Optimist. Overlook Press.
Benchouiha, Lucie (2006). Primo Levi: Rewriting the Holocaust. Troubador Publishing Ltd.
Camon, Ferdinando (1991). Conversations with Primo Levi. The Marlboro Press. ISBN
Cicioni, Mirna (1995). Primo Levi: Bridges of Knowledge. Berg Publishers.
Farrell, Joseph (2004). Primo Levi: The Austere Humanist. Verlag Peter Lang.
Gordon, Robert S. C. (2007). The Cambridge Companion to Primo Levi. Cambridge University
Kremer, Roberta S. (2001). Memory and Mastery: Primo Levi as Writer and Witnes. State University of New York Press.
Giuliani. Massimo . A Centaur in Auschwitz: Reflections on Primo Levi’s Thinking
Patruno, Nicholas (2008). Understanding Primo Levi. University of South Carolina Press.
Pugliese, Stanislao G. (2004). The Legacy of Primo Levi. Palgrave Macmillan.
Thomson, Ian (2003). Primo Levi: A Biography. Vintage.
Vincenti, Fiora (1981). Primo Levi. Milan: Mursia.

Annen relevant litteratur:

Agamben, G. (1999) Remnants of Auschwitz. New York: Zone Books

En kommentar om “Primo Levi. Om hans liv og samtid, forfatterskap og betydning

  1. Ett menneske har syke ideer om at noen mennesker ikke fortjener å leve.

    Dette mennesket kommer i en politisk posisjon som peker ut av en sosial depresjon før rekkevidden av hans syke ideer blir fullt forstått, og menneskene i landet tiltrekkes av denne situasjonen.

    Fra da av er det bare lydighet hos befolkningen som skal til for at de syke ideene hans skal bli gjennomført.

    Lydighet er fortsatt despoters viktigste redskap, og ikke tro at det forekommer bare andre steder enn hos oss.

    Lydighet går noen ganger under kallenavnet «lojalitet».

    Har noen studert hva slags sykdom lydighet egentlig er?

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s