Om Louis-Ferdinand Céline, mannen som skrev ‘Reisen til nattens ende’. (-skrives 2015)

celine2«Louis-Ferdinand Celine var som menneske sikkert en av de merkeligste og mest fascinerende….»(John W. Aldridge)

Det Celinske ‘utbruddet’

I 1932 inntraff i Frankrike et av disse merkelige tekstuelle ‘utbruddene’ som skjer noen sjeldne ganger i litteratur- og teksthistorien. Etterhvert kjenner vi et uttall av utbrudd som kan skape store bølgevirkninger på samfunnets overfalte og sette igang uforutsette reaksjoner hos gjennomsnittlig eller mer tenkende og kunstnerisk innstilte skapninger.

Utbruddet jeg skal omtale her har en sammensatt karakter og setter opp et dilemma som vi mer enn 80 år senere finner er like utfordrende for oss:

Hvordan skal vi forholde oss til fremragende og fornyende tenkere, kunstnere og forfattere som formidler enestående og viktige filosofiske og kunstneriske bidrag samtidig som de promoterer avskyelige politiske og idelogiske standpunkter? Hva er sammenhengene mellom de to komponentene hos slike verdismessige og sosiokulturelle aktører, det skapende og verdifulle i deres bidrag og det nedbrytende og foraktelige? 

celine1Slike ‘utbrudd’ innenfor det litterære universet som jeg diskuterer i denne artikkelen uttrykker som regel sammensatte krefter. De stammer både fra det skrivende subjektet selv, det litterære feltet og ikke minst fra den samfunnsmessige og kulturelle sammenhengen. Det er lett å overse at det å skrive og frembringe et bokverk representerer en nitidig og formidabel kraftanstrengelse, den endelige teksten utgjør en levende fortetning av personlige, verdimessige og sosiokulturelle energier. I en menneskelig og kulturell sammenheng eksisterer frembrakte tekster og andre kunstverk som en slags ‘levende vesener’, vel og merke utrustet med en spesiell type livspotensiale som i noen henseender ligner biologisk liv men naturligvis også utgjør noe helt annet. Forfatteren ‘lader’ så å si opp teksten med en dynamisk energi gjennom måtene han bygger den opp på, utformer den stilmessig og gjennom de utallige måtene den relaterer seg til utenomtekstlige omgivelser. Litteraturhistoriens største tekster rommer et betydelig ‘livspotensiale’, noe vi ser av hvor sterkt de kan påvirke oss og endre våre ideer og til og med handlemåter. I møtet med leseren ‘våkner’ den litterære teksten opp igjen og blir til et slags levende vesen som på umerkelige måter tilbakefører noe av sin energi til leseren.

Tc6orLf3jhYyL9UG6fA1yQXKKW_ut1vXDhMdYnBF30iwI Norge – hvis viktigste kilde til energi utenom oljen i Nordsjøen er den energien som frembringes av vår ustoppelige beruselse på oss selv – kjenner vi fra vår egen samtid et tilsvarende tekstuelt ‘utbrudd’. Det er et utbrudd som fortsatt pågår, et utbrudd som mest av alt er typisk for og drives fram av de samfunnsmessige kreftene som er på spill i en markedsstyrt media- og oppmerksomhetsdominert tidsalder; Karl Ove Knausgårds famøse og mer og mer farseaktige ‘Min kamp’-prosjekt. ‘Knausgård-utbruddet’ ligner dessverre mest av alt på en litterær versjon av fotballuniversets ‘Ronaldo’ eller popverdenens ‘Justin Bieber’. Med den forskjellen at Ronaldo spiller ikke alle sine fotballkamper og Bieber alle sine konserter på en gang. Knausgård ødela antagelige sine egne tekster ved at de utgies som en eneste haug av tekster. Det var kanskje ikke mulig å se farsen i det hele ved utbruddets begynnelse; i dag ser vi det bare tydeligere og tydeligere. Dette ‘utbruddet’ har egentlig ingen egne litterære, tekstuelle eller menneskelige ‘sannhetsvirkninger’. Det handler ikke om reelle og fornyende litterære effekter, men bare om seg selv og den perverse oppmerksomhetsdynamikken som bejublet og løftet det fram i utgangspunktet og som fremdeles puster litt etterliv inn i det. I Norge har vi nesten begynt å tro at flokkvis flaggofil vifting av norske flagg på Lillehammer-olympisk maner garanterer for tings verdi og betydning. Den norske-så altfor-norske Knausgård-hendelsen avdekker hva som kan inntreffe når et kommersielt-kulturelt-medialt apparat så å si frikoblet fra andre kognitive motkrefter kan sprøyte inn et samkok av hyperoppmerksomhet og penger inn i et litterært produkt. Knausgårds prosjekt tilhører antagelig mindre litteraturens historie enn Guinnes’ rekordbok. Få vil betvile at den sosiopatiske svindleren Lance Armstrongs historiske sykkelsuksess avpeiler det Amerikanske samfunnets reelle verdier; hva slags norske verdier det suksessfyllte ‘Min-kamp’ prosjektet avspeiler gjenstår å avklare.

abstract-image-of-head-and-imaginationCeline-utbruddet i de dramatiske mellomkrigsårene er den norske Knausgård-hendelsens motstykke. Den sensasjonelle publiseringen av Celines mesterverk trenger ingen markedsføring, teksten rommer en enorm energi som gjør at den slår inn på den den litterære scenen og fascinerer store deler av det lesende publikum. Det er en hendelse som på flere måter endrer både det franske og det internasjonale litterære landskapet for godt. De fornyende virkningene av Celine-utbruddet kom til å påvirke mange kjente og ukjente forfattere og kan til og med spores enda i våre dagers litterære diskusjoner.

Celine ‘Utbruddet’ oppsto i og med publisering av og suksessen til romanen ‘Reisen til nattens ende‘. Etter omlag 15 års langsom gjæring og bearbeiding ble traumatiske erfaringer fra verdenskrigen 1914-1918 (som utgjør bare en mindre del av boken) og andre mørke sider ved den tids menneskelige, samfunnsmessige og ikke minst medisinske realiteter omdannet i hodet til franskmannen Louis-Ferdinand Celine: resultatet blir en både stilmessig og innholdsmessig epokegjørende og kontroversiell roman.

Celines bok var en sensasjon. Ikke bare ble den en et kunstnerisk gjennombrudd og en økonomisk suksess for forfatteren. Den solgte mer enn 50 000 eksemplarer, den ble omtalt og presentert i mer enn 5000 avis og magasinartikler. Ferdinand Bardamu, bokens sentrale figur og antihelt, formidlet på en overbevisende måte den dystre erfaringen av moderniteten fra samfunnets skygge- og underside. Folk var i 30-årene intenst engasjert av forholdet mellom litteratur, kultur og politikk; bokens evne til å fange opp og gi uttrykk for samtidens eksistensielle fortvilelse og avskyen overfor krig, vold og alle former for menneskelig fornedrende livsbetingelser ble rost på tvers av politiske skillelinjer. Eksistensfilosofen Jean Paul Sartre fant både sosialistiske og kommunistiske elementer i boken. For filosofen og forfatteren Georges Bataille lå Celinebokens storhet i dens utrettelige utforskning av død og elendighet.

Reisen-til-nattens-ende_productimage

Krigsopplevelsene og møtet med samfunnets og menneskelivets vrangsider satte i gang en slags ‘pseudobuddhistisk omvendelse’ hos Celine. En omvendelse som han bruker resten av sitt liv til å bearbeide og skrive seg gjennom.

Som i Buddhas tilfelle handler omvendelsen om at også Celine oppdager lidelsens avgjørende rolle i menneskelivet. Hos Buddha blir oppdagelsen til fornyelse av religiøsitet og livsholdninger. Hos Celine blir erfaringen av lidelse og dens intrinsikale sammenheng med det sosiale menneskets elendighet og klassemotiverte råskap omformet til en oppsiktsvekkende romantekst og skrivekarriere som sendte rystelser gjennom hele hans samtid, rysteleser som fremdeles kan merkes i litteraturen og kunstverdenen.

I alt Celine skrev, fra debutromanen ‘Reisen’ og gjennom 8 andre bøker, går det en tykk lysende rød tråd, personen ‘Ferdinands’ erfaringer med lidelse i alle dens mulige og umulige former; traumer, sykdom, død, smerte, sorg, fattigdom, skuffelser, nederlag, mislykking, vold, tomhet  – uten at det er snakk om selvbiografiske romaner i egentlig forstand. Selv om bøkene i liten grad omhandler krig i direkte forstand, preger krigens tilstedeværelse alle bøkene. 1,4 millioner franskmenn avled på slagmarkene, som for en stor del lå i Frankrike selv. Celine ble alvorlig skadd allere i 1914, tidlig i krigens forløp. Celines bøker og særlig ‘Reisen’ avdekker så å si lidelsens antropologiske og sosiale fenomenologi. Lite av det vi får del i av ‘Ferdinands’ erfaringer og livsløp gjennom krig og alle slags mørke elendighetseventyr – som utspiller seg i forskjellige imaginære geografier i Europa, Afrika, USA –  er påviselig sant i bokstavelig forstand.

celine4Alt som skjer er tilsynelatende overdrevet, fordreid og forvrengt. Celines mørke og ofte makabre fortellinger utgjør en dyptpløyende satirisk fremstilling av moderne menneskers samfunnsmessige tilværelse og livsbetingelser. Nettopp fordi tekstene springer ut av forfatterens konkrete erfaringer i livsforløpet, har det vært foreslått at Celines verker kan plasseres i en egen sjanger, som ‘autofiksjon’.’ Hele hans forfatterskap fremstår som et forsøk å å finne et særskilt skiftlig uttrykk som kan formulere grunnerfaringer om menneskelivets lidelsesaspekter, en slags elendighetens sosiale psykologi som lidelsen i dens mange former avdekker hos mennesker.

Louis-Ferdinand-Celine-007Det som kanskje mest av alt treffer leserne av romanen er at den består av et brygg kokt på et begrenset sett av destruktive følelser forbundet med – krig, klasseforskjeller, fattigdom, nederlag og mislykking, tomhet og nihilisme, hat, forakt, kynisisme, drapslyst, elendighet, sykdom, død. Når krig og død ligger som et teppe av kuler og giftgass over landskapet, da handler alt om overlevelse. Feigheten fremstår som en avgjørendedyd for den som vil overleve marerittet. Celine tegner i skrekkelige detaljer opp for oss krigslandskapets gru og grimhet, men også innslag av perverse skjønnhet. Det er nærliggende å stille spørsmål om forfatteren av dette forstemmende giftige brygget er ærlig, om han virkelig mener det han skriver om at mennesker og hele vår menneskeskapte verden er fylt opp av og så å si utelukkende dreier seg om alt som er egoistisk, nihilistisk, foraktelig, nederdrektig, hatefyllt og drapslystent. Eller om det hele er en villet og satirisk konstruksjon av en mest mulig nedslående virkelighet, eller en slags maniert oppstilling og posering for leserne, en affektasjon, en tilgjorthet hvis eneste hensikt er å gjøre sterkest mulig inntrykk på og ryste leserens sjel.

celinemmmCeline er selvsagt ikke alene om en slik dyster og formørket virkelighetsoppfatning, om en pessimistisk og nihilistisk fremstilling av mennesker vesen og virke på denne jord. Litteraturhistorien viser oss en lang rekke av mørke pessimister, Vi kan bare vende oss til filosofen Arthur Schopenhauer, den italienske forfatteren Giacomo Leopardi, kulturkritikeren Emile Cioran, til forfatteren og dramatikeren Samuel Beckett  og våre dagers politiske filosof John Gray for å finne fremstillinger av menneskers gjøren og laden som i det meste ligner på Celines menneskeforaktende versjon.

celine-journey-to-the-end-of-the-night

Hvem var Louis-Ferdinand Celine?
La en ting være klart, bøker fremkommer ikke bare som uttrykk for sosiale og tekstuelle krefter og påvirkningsfelt. Personen som skriver bøkene, livsprosjektet personen bærer fram, personens relasjoner til sine samtidsomgivelser, er naturligvis avgjørende dynamiske faktorer når det oppstår et litterært utbrudd, som i tilfellet Celine og hans ‘Reisen til nattens ende’.

Det utløses og skjer noe i og med og gjennom Celine og hans spesielle person, slik hans liv utformes i og forholder seg til de samtidige omgivelsene og som finner uttrykk ved at han skriver den oppsiktsvekkende romanen. Alene ut fra at det litterære grepet Celine foretar seg ved avslutningen av sitt liv i 1961, ved at han ønsker å sette et rensende ‘NEI’ på gravstenen, kan vi slutte at noe helt spesielt preger innvendigheten og livsutformingen hos den personen som Celine var. Det sies om Goethe at hans personlighet utgjør et slags distinkt kunstverk i seg selv, noe utover hans litterære produksjon. Kanskje kan det også sies om Celine, selv om det er vanskeligere å oppfatte i hans tilfelle. Hans personlige opptreden og stil, hans holdninger og hele hans livsløp, disse tingene utgjør til sammen et konsekvent anti-forfengelig ‘nei’siende kunsverk. Det er basert på nesten motsatte livsverdier, mye mer nihilistiske og mørke, enn det vi ser i tilfellet Goethe. Jeg tror det er en ting man kan si med stor sikkerhet når det gjelder moderne studier av Celine; det er at han spsielle person og personlighetsmønster er underutforsket.

220px-Celine_GraveDe ytre biografiske kjennetegnene til Celine er velkjente. Han ble født og vokste opp som enebarn til vanlige lavere middelklasseforeldre i et boligstrøk like utenfor Paris. Fødselsdatoen er 27.mai 1894, og dødsdatoen er 1. juli 1961. Hans virkelige navn var Louis-Ferdinand Auguste Destouches. Han tok navnet ‘Celine’ etter mormorens fornavn ‘Celine Guillou’. Privat kalte han seg selv for ‘Louis’. Celines ytre livsløp er stort sett ganske velkjent. Når det gjelder Celines indre personlighet og personlige egenskaper er derimot usikkerheten stor, uenighetene florer selv mellom renommerte Celine-eksperter.

Mange Celine-studenter og granskere sprer ukritisk dominerende oppfatninger og fordommer om Celines person og motivasjoner. Fordi de kan støtte seg på utbredte meninger tror de at de har svaret på hva slags person han var og hva som ligger til grunn for hans spesielle forfatterskap. Man setter gjerne opp en enkel formel som skal fange både Celines person og hans forfatterprosjekt.

Et norsk eks. er legen Per Joachim Lund som i en artikkel om Celine i legeforeningens tidsskrift frimodig påstår at

‘i tillegg til å vere lege og forfattar var han ein skikkeleg drittsekk’

Jeg har for min del ingen omfattende studier av ‘drittsekk’-profiler bak meg og har følgelig vanskelig for å være uenig eller enig i Lunds klare konklusjon. Lund har gjennomgående svakt utviklet sans for uvissheter og fremsetter følgende enkle formel for å forstå hele Celines forfatterskap –

«Céline følte at denne kulturen stod for fall og reagerte på det med sinne og hat. Dette gjennomsyrer hans forfatterskap og kan forklare hans utvikling.»

For Lund som for mange andre er Celine ganske enkelt en ‘hatets forfatter’.

200px-Louis-Ferdinand_Céline_2Det finnes forfattere som man aldri får tak på, selv om man har lest deres viktigste bøker og kjenner deres biografi. Et av tegnene på at man ikke får tak på dem, er det vedvarende voldsomme spriket og divergensen i oppfatninger om dem, hvem de er og hva de har satt seg for med det de skriver.
Som personer forblir de fjerne, utilgjengelige; som om de kommer og skriver fra en annen virkelighet. Det de skriver kan være tankevekkende, men den personen som har skrevet disse tingene virker uforståelige, nesten mystiske. Slik er det med forfatteren Louis-Ferdinand Celine.

For den som har tatt seg tid til å studere det som foreligger av filmopptak av Celine er det en ting som er sikkert; dette er ikke noe gjennomsnittsmenneske, dette er ikke en person det er lett å definere.
Litteraturforskeren John W. Aldridge skriver i boken ‘Klassikere og samtidige’ (1992):

«vanskelighetene som en hvilken som helst Celine-biograf står overfor er enorme og voldsomt kompliserte. Alt om mannen er tildekket av tykke lag av tvetydighet, og ved hans død i 1961 virket det å være menneseklig umulig å ha en mening om han som ikke ble motsagt av en annen mening som var like berettiget.»

Han fortsetter –

«Louis-Ferdinand Celine var ganske sikkert en av de merkeligste og mest fascinerende mennesker, og han kan også ha vært den viktigste romanforfatteren som fremsto i Frankrike i løpet av perioden mellom de to krigene.»

Louis-Ferdinand_Céline_1932Celine er altså med god grunn for mange som har gransket hans personlighet en gåte. Hvor man enn leter støter man på gåtefulle paradokser når det gjelder hvem han egentlig var. Han unngikk ikke bare popularitet, han gjorde alt han kunne for å bli upopulær og mislikt, for å fremstå på måter som skapte avsky og forakt hos publikum og journalister. Han overdrev og løy for å tegne et negativt bilde av seg selv, på en mytoman måte.

Mens Celine fremsto som grov og rå på den litterære scenen, omtales han som hensynsfull og oppofrende overfor sine pasienter: han sa-

«Man må være det motsatte av det man skriver. Det er overraskelsen.»

Celine er også moralsk og politisk en av de mest kontroversielle franske forfatterne i det tjuende århundret
Mange franskmenn såvel som andre nasjonaliteter nekter fortsatt å lese han, ikke minst som følge av hans menneskeforakt, åpne nazisympatisering, jødehat og antisemitisme.

«Jeg kan ikke slutte med å betvile at det finnes noen annen ekte realisering av vår dypeste karakter utenom krig og sykdom, disse to marerittets uendelighet.»

Celine2 (2)Celines sosialpsykologiske antropologi

“Mennesker er det man må være redd for, alltid, mennesker og intet annet.»

En skal ikke ha lest seg langt inn i ‘Reisen’ før en begynner å se at forfatteren også tegner opp en sammenhengende lære om mennesker. I alt han skriver, om krigen, sykdom, fattigdom og alle de mulige og umulige formene sosial elendighet og ulykke antar, avdekker han deres drifter og drømmer, måter å tenke på og reagere under ulike omstendigheter. Celine er en utpreget psykologiserende forfatter, som hele tiden avleverer observasjoner og forklaringer av menneskelige måter å være på som bare i sjeldne tilfeller er noe å sympatisere med: Vi er alt som er foraktelig, vi er feige, vi er late, vi er falske, vi er tomme, vi er sykelig selvopptatte, vi er overfladiske, vi er grådige, vi er hensynsløse. Celines psykologi er antagelig en av de mest svartsynte psykologiene som noen gang er utformet om menneskers syndefulle og svikefulle psykologiske natur.

«Menneskene er skuespillere som stadig er på vei fra et stykke til det neste. Mens de venter på at det neste stykket skal settes opp og ennå ikke aner noe om handlingen og sine egne roller, står de passive overfor alt som skjer. Med instinktene sammenklappet som en paraply står de og sjangler utenfor sin sammenheng. De er plutselig bare seg selv, det vil si ingenting. Kyr som er kommet bort fra flokken.»

«Jeg torde ikke si noe når jeg sto ansikt til ansikt med dem i dagens fulle lys, men her oppe risikerte jeg ingenting.’Hjelp!’ ropte jeg gang på gang, bare for å se om det ville gjøre inntrykk på dem. ‘Hjelp!’. De reagerte ikke i det hele tatt, gikk bare videre og dyttet livet og dagene og nettene foran seg. De ser ingenting, menneskene, fordi livet står i veien. De hører ingenting, på grunn av den larmen de selv lager. De gir kort og godt fanden. Og jo større og høyere byen deres er, desto mer fanden gir de. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har prøvd. Det er nytteløst.»

Celines rasisme og antisemitisme

220px-Louisferdinandceline2 (1)

Celine_bagatelle15 år etter at ‘Reisen’ slo gjennom som en litterær sensasjon, i 1937 – fremsto Celine på den litterære og politiske scenen med nok en sensasjon; pamfletten eller boken Bagatelles pour un massacre/ ‘TRIFLES FOR A MASSACRE’ (internettpublisert i engelsk oversettelse i 2006). I tidsrommet mellom 1932 og 1937 ‘omvendes’ altså Celine til en åpen og erklært antisemitisme, temaer og synsmåter fra romanene smeltes sammen i en populistisk og vulgær fransk-rasistisk antijødisk propaganda. En samtidig og likesinnet antisemitisk fransk forfatter Robert Brasillach kommenterer i sin memoarbok fra 1941 Celines omvendelse;

‘Instinktuell antisemitisme hadde funnet sin profet i skikkelsen til Louis-Ferdinand Celine’. 

Celines antijødiske pamfletter der han står opp for den innfødte franske mann i forsvar mot ‘jødisk klonialisme’ gjorde en enorm sukess i årene inn mot krigsutbruddet. I vurderingen av Celines litterære og politiske betydning, kommer man naturligvis ikke utenom en grundig drøfting av hans utilslørte populistiske rasisme, antisemitisme og hans tiltrekning til nazisme og fascisme.

En av utfordringene i studiet av hans bøker og personlige politiske utvikling er i hvilken grad ‘Reisen’ avpeiler hans senere formulerte profascistiske og nazistiske ideologiske synspunkter. Celine oppfattet seg selv som en visjonær forfatter, en slags ‘superseende’ skikkelse som ser gjennom tingenes tilsynelatende overflate. I bøkene gir han tydelige signaler til leseren om at man forlater den ordinære virkeligheten og kommer inn i et fiksjonalt univers. Hvordan kunne en reflektert og visjonær forfatter havne i en intellektuell posisjon der han forsvarer synsmåter i sin samtidig som fører til folkemord og utryddelse av mennesker?

Det har vært en konvensjon innenfor Celine-diskusjonen å skjelne mellom hans litterære skrifter, romanene – og de ideologisk-politiske pamflettene som ikke har fått plass i utgivelsen av hans samlete verker. Det er et spørsmål om denne todelingen er den beste innfallsvinkelen til å forstå hva Celine holder på med. Sandrine Sanos skriver f.eks. i boken «The Aesthetics of Hate: Far-Right Intellectuals, Antisemitism, and Gender in 1930s France» (Stanford, CA: Stanford University Press, 2013) følgende:

0804774579«Mens de fleste leste ‘Reisen’, da og senere, som en fordømmelse av ‘ et samfunn grunnlagt på krig, kolonisering, industriell arbeidskraft, og ulikhet ‘, virker det som det var biologisk og moralsk ‘degenerasjon’ som utgjorde det underliggende og konsistent tema i Celines verker. Hendelsenes spill i mellomkrigstiden tillot ham å fantasere frem en fiksjon om ‘nasjonal gjenfødelse’, som han hevdet ikke var noe annet enn en seriøs og oppriktig reaksjon på den grunnleggende forstyrrelse i det franske samfunnet, som hans fortellende romanperson observert rundt seg. Utviklingen i hans skrifter tillater oss derfor å kartlegge de måtene som Céline forvandlet denne besettelsen til en voldsom og kompromissløse rasebetont antisemittisme. Til tross for konvensjonen med å skille ut pamflettene fra det litterære verket, må begge sjangrene leses sammen fordi de uttrykker en bestemt fantasi omkring rase , sex og vold.»

Celine og hat

7145266-L«Jeg savner fremdeles noen flere saker å hate. Jeg er sikker på at de finnes.» (Céline)

Celine-oppfatninger
I Europa utenfor Frankrike, og særlig i USA, var Celine lenge utsatt for en ‘fortielsens konspirasjon’. Blant intellektuelle, i kjølvannet av Jean-Paul Sartres fordømmelse, ble han regelrett ignorert.
Den amerikanskje dikteren Charles Bukowski skrev

«først av alt, les Céline; den største forfatteren på 2 000 år»

«I get a splitting headache every time I try to write about Céline. I have one now. I never have headaches at any other time.» (Kurt Vonnegut 2011)

«Death and suffering can’t matter nearly as much as I think they do. Since they are so common, my taking them so seriously must mean that I am insane. I must try to be saner.»

Celines verker: Bøker og politiske pamfletter
Céline skrev i alt ni romaner, i tillegg fire politiske pamfletter og et skuespill. Bare de to første romanene fra 1932 og 1936 er så langt oversatt til norsk.

1f8e2bfaeeb8a9f310a361eb2fdd6655c86cc5155d5e9b190888e136 (1)Den norske forfatteren Stig Sæterbakken, som døde etter selvmord i 2012, skriver i essaysamlingen ‘Dirty things’ et stykke om Celine. Han peker på det monomane i Celines bøker, at de alle innholdsmessig handler om mye av det samme, og at den som har lest en av dem har lest alle. Bare med den forskjellen at har man lest en av dem, får man derpå lyst til å lese alle.

Celines publikasjoner:

9781900565479

La Vie et l’œuvre de Philippe Ignace Semmelweis: Dette er Celines doktoravhandling som han skrev i 1924, før han debuterte som forfatter 8 år senere.

celine-edhasaReisen til nattens ende:

‘Reisen’ er Celines hovedverk fra 1932, da han var 38 år gammel. Den (norsk 1967) og utgjør en slags grunnlinje eller horisont for de bøkene han skrev senere. Kurt Vonnegut hevder at Celine fortjente en Nobelpris for sitt første mesterverk.

the finest history we have of the total collapse of Western civilization in two world wars, as witnessed by hideously vulnerable common women and men.

‘Reisen’ er et misantropisk revolusjonerende litterært mesterverk, en av de største romanene i det 20ende århundret, den beste romanen som er skrevet av en ekstrem-høyre orientert forfatter. Den er en slags selvbiografisk drømmeversjon av egne erfaringer.

«The book penetrated my bones, anyway, if not my mind. And I only now understand what I took from Céline and put into the novel I was writing at the time, which was called Slaughterhouse-5. In that book, I felt the need to say this every time a character died: «So it goes.» This exasperated many critics, and it seemed fancy and tiresome to me, too. But it somehow had to be said.»

«… en av de sjeldne bøker som efterlater et uutslettelig inntrykk i leserens sinn.» (Leif Tufte, Aftenposten)

«Og litterært må den ha vært grensesprengende som en atombombe da den utkom i 1936. Ikke bare bryter den alle tenkelige tabuer; senere litterære storgriser som Miller, Selby og Bukowski blir rene korguttene, den brøyter helt nye veier i språk og stil.»
(Tinic Talén, VG)

33f0371f330b253079bed9f27a5f88f58be4f3d97222f7fe5cd6da2cDød på kreditt: ‘Død’ kom i 1936. På norsk i

(1989) Guignol’s Band I et II (Paris: Gallimard):
(2012) Guignol’s Band, trans. Bernard Frechtman and Jack Nile (London: Alma Classics):
 (2012) London Bridge, trans. Dominic Di Bernardi (London: Alma Classics)/Céline L-F. Le pont de Londres. Paris: Gallimard:

Celine om menneskers følelsesliv
‘Reise til nattens ende’ er en skattkammer når det gjelder originale innsikter i det noen har omtalt som ‘elendighetens psykologi’.

Et sted i boken skriver Celine at

«det er kanskje det en leter etter i livet, ikke noe annet enn det, den største sorgen som er mulig, fort at en skal kunne bli seg selv før en dør.»
Krig. Sykdom. Fattigdom. Nederlag. Elendighet. Fallitt havari. kollaps. Undergang. Fall, fra pidestallen. Tapere. Mislykket. Utenforskapet. For Celine er slike mørke og ødeleggende menneskelige situasjoner og tilstander en slags fremkallingsvæske for dypere sider ved vår psykologi, for våre vel skjulte følelsesmessige landskaper. Han bruker i sine romaner virkelighetens vrangside og underside for å klargjøre for oss hvem vi er og hva vi er i stand til, utenom det som den hverdagslige normaliteten får oss til å innbille oss om vår psykologi. Slik Freud og psykoanalytikerne brukte drømmelivet som kongeveien til kunnskap om den ubevisste siden ved vår psyke, bruker Celine elendigheten, ekstreme og mørke sider ved vårt sosiale liv som kongevei til vår psykologi.

Celines moralske og politiske standpunkter og holdninger

“I have no ideas, myself! Not a one! There’s nothing more vulgar, more common, more disgusting than ideas!”

Reviewing a 1975 biography of Céline, John Updike begins with a wish,

«One would like to write of Céline without touching upon his anti-Semitism, his Fascism, his collaboration with the Nazis, his political loathsomeness.»

Celines moralske og politiske innstilling er på samme tid en gåte og

«The Nazis hate me as much as the socialists, and the communists as well…(-)They’re all in agreement when it comes to hating me. Everything is permitted except doubting man. Then no fooling around is allowed. I am the proof of this. But I shit on all of them.»

«I absolutely refuse to line up on this side or that. I am an anarchist to the tip of my toes. I always was one and I will never be anything else. Everyone has spit on me (-), all of them in almost the same exact terms have declared me unacceptable, unspeakable. I haven’t done this on purpose, but it’s a fact. I’m fine with this, because I’m in the right. Every political system is an enterprise of hypocritical narcissism which consists in projecting the personal ignominy of its adherents onto a system or onto “others.” I admit that I live quite well; I proclaim loudly, emotionally, and strongly all of man’s common disgustingness, on the right and the left. I will never be forgiven for this. Since the death of the priests the world is nothing but demagoguery, shit is constantly flattered, and responsibility is rejected through ideological and verbal artifice.»

«I know them well, the apostles and the heroes, on the right and the left. I have lived with them day and night for thirty years. Revolution. Right away. But first of themselves. «

«I have always been an anarchist: I’ve never voted and I’ll never vote for anything or anyone. I don’t believe in man.»

Celines stilling innenfor moderne litteratur

61iXIJZX-HL._SL500_SY344_BO1,204,203,200_«Kritikere har vært aktivt engasjert siden tidlig på 1980-tallet i omvurdering av verkene til den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline og deres plass i den litterære moderniteten.»

Litteraturliste:
La Vie et l’œuvre de Philippe Ignace Semmelweis, doktoravhandling, 1924
Reise til nattens ende (Voyage au bout de la nuit), 1932

Hommage à Émile Zola, tale fra 1933 som ble utgitt i 1936

Død på kreditt (Mort à crédit), 1936

Céline L-F. Mea culpa suivi de La vie et l’oeuvre de Semmelweis. Paris: Denoël et Steele, 1937.

Nord, 1960

Rigodon, fullført i 1961, men utgitt posthumt i 1969

(1989) Guignol’s Band I et II (Paris: Gallimard).

(2012) Guignol’s Band, trans. Bernard Frechtman and Jack Nile (London: Alma Classics).

(2012) London Bridge, trans. Dominic Di Bernardi (London: Alma Classics)./ Le pont de Londres. Paris: Gallimard,
1964.

Litteratur om Celine:

Böttiger LE. Fransk fattigläkare språklig nyskapare: Céline levde vid siden av livet. Läkartidningen 1994; 91: 1849–52.

Buckley, W. K. (1988): Critical Essays on Louis-Ferdinand Céline, G K Hall & Co

Carson, J. (1989): Céline’s Imaginative Space, Peter Lang Pub Inc

Ekerwald C-G. Céline: liv och tänkesätt. Stockholm: Norstedts, 2003.

Hewitt, Nicholas (1987): The Golden Age of Louis-Ferdinand Céline, Berg Publishers

Hewitt, Nicholas (1999): The life of Céline. A critical biography. Oxford

Knapp, Bettina (1974): Céline: Man of Hate, University of Alabama Press

Sanos, Sandrine ; The Aesthetics of Hate: Far-Right Intellectuals, Antisemitism, and Gender in 1930s France (Stanford, CA: Stanford University Press, 2013

Thomas M. Louis-Ferdinand Céline. London: Faber & Faber, 1979.

Vitoux F. Céline: a biography. New York: Paragon House, 1992.

Jørgensen J. Apokalyptisk visjon. Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 458.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s