Om ‘autoaffektivitet’ eller livet som føler seg selv (artikkelen er under skriving gjennom sommeren 2015 og forandres fortløpende når kreftene mine tillater det)

illustration_romanI løpet av de siste 10-15 årene har det vokst frem en økende interesse for ideene til den franske filosofen Michel Henry (10.1. 1922- 3.7. 2002). Michel Henry omtales gjerne som en av ‘de nye fenomenologene’ (sammen med Derrida, Jean-Luc Marion, Jean-Louis Chretien, Emmanuel Levinas), som utgjøres av en løs gruppe franske filosofer som på distinkte måter videreutvikler den klassiske fenomenologien hos Edmund Husserl og Martin Heidegger. Disse tenkerne betegnes også som ‘radikale fenomenologer’.

I stadig flere sammenhenger trekkes Henry frem som en av de ledende og originale franske tenkerne fra siste halvdel av det tjuende århundret. Henrys bidrag i en mye diskutert bok fra 2000 om den ‘teologiske vendingen’ i fransk fenomenologisk filosofi gjorde at en bredere krets ble oppmerksom på hva han står for som en en unik og annerledes tenker (Hanson & Kelly, 2012).

Det foreligger allerede en rekke fremstillinger av hans tenkning og biografi på fransk, tysk og engelsk. I offentligheten er hans navn fortsatt ganske ukjent. Dette til tross for at han blir omtalt som;

‘uten tvil en av de viktigste franske filosofene i andre halvdelen av det tjuende århundret».

Henrys tenkning har utvilsomt spilt en viktig rolle i det franske intellektuelle miljøet.

Den internasjonale interessen er også økende. 4 år etter Henrys død, i 2006, kom den første engelskspråklige introduksjonen til Henrys filosofi skrevet av 31kLcSxwvvL._SY344_BO1,204,203,200_Michael O’Sullivan med tittelen ‘Inkarnasjon, barbarisme og tro. En introduksjon til Michel Henrys verk’.  

Utenfor Frankrikes grenser har han kommet i skyggen av andre mere pop-pregede franske filosofiskikkelser som har hatt større gjennomslag.

I boken ‘Tenkningens affekter‘ (2012), som er en gjennomgang av Henrys filosofiske betydning, sier redaktørene Jeffrey Hanson og Michael Kelly følgende:

«Det revolusjonerende arbeidet til Michel Henry er såvidt begynt å bli anerkjent av det engelsktalende filosofiske publikum, skjønt dette er på mange måter en forsinket utvikling. ‘Manifestasjonens essens’ ble oversatt til engelsk og publisert i 1973, bare ti år etter at originalen kom på fransk. Motakelsen som ble dette signalverket til del sto knapt i noe forhold til innsatsen som lå bak prestasjonen. Med sine 737 magisteriale sider er det bokstavelig talt et imponerende verk, det samme gjelder bokens innhold.»

Henrys filosofi er altså fremdeles forholdsvis ukjent i engelskspråklige og skandinaviske land. I det norske filosofiske tidsskriftet Agoras temanummer (2013) om fransk filosofi blir Michel Henrys navn ikke nevnt en eneste gang. Det til tross for at man drøfter et utall av andre mer eller mindre fremtredende moderne franske tenkere. En grunn til at Henry havner i bakgrunnen er nok at han selv gjennom hele sin filosofiske karriere bevisst stilte seg utenfor filosofiske motestrømninger basert i Paris. Tenkningen hans har et ‘utidsmessig’ preg selv om den åpenbart springer ut av en systematisk videreutvikling særlig av Husserls fenomenologi. Henrys tenkning er også tydelig påvirket av Meister Eckhart, Spinoza, og ikke minst Schopenhauer

Henrys filosofiske prosjekt

Henry formulerer gjennom alle sine publikasjoner et omfattende og enestående sammenhengende filosofisk prosjekt som bygger på en ny måte å betrakte mennesker på med rot i Husserls fenomenologiske forskning. Prosjektet springer ut av utforskningen av det Henry kaller ‘livets fenomenologi’ eller ‘absolutt fenomenologisk liv’.

Dvs. livet slik det viser seg for den levende – en selv  – som indre manifestasjon, livet slik den levende erfarer og føler det i seg selv, i hvert eneste punkt i sin væren, fra innsiden av seg selv, så å si. Livets ‘autoaffektive’ opplevelse og følelse av seg selv er, slik Henry ser det, den grunnleggende og dypeste form for kunnskap. Det utgjør en annen slags kunnskap  som han kaller ‘livets kunnskap’. Han forfølger den filosofiske oppgaven gjennom verkene med å utforske og klargjøre hva slags kunnskap dette handler om, hva som er dens forutsetninger, hvilken rolle den spiller og hva slags forhold den står i til vitenskapens mer kjente objektive teknokunnskap.

41NVo+XgPSL._SY344_BO1,204,203,200_Henrys fenomenoligske livsfilosofi ledsages så å si fra begynnelsen av politisk radikal kultur-og teknologi-kritikkelt fra den første boken. Hele det moderne vitenskaps- og teknologiske prosjektet bygger på begreper som skyver mennesket ut av bildet til en perifer og redusert stilling.

Manifestasjonens essens‘ (utkom i to bind på fransk i 1963, på engelsk i 1973) tar Henry et oppgjør med de fremvoksene menneskedevaluerende trekk i vår moderne livsoppfatning som lenger forstår og forholder oss til mennesker som opplevende, følende og handlende selv. Den første setningen i Henrys forord til den engelske utgaven gjør det klart at det ligger et ‘brudd’ til grunn for tenkningen som Henry utvikler i boken:

» Denne boken ble født av en avvisning, avvisningen av selve den filosofien som den sprang ut av.» 

‘Bruddet’ som finner sted i Henrys tenkning går ut på at han vender tilbake til viktige posisjoner i eldre og nyere filosofi. Men istedenfor å følge dem dit de fortsetter, dit de beveger seg, går han i en helt annen retning. Henrys tenkning er ikke bare komplisert å følge fordi den går i andre retninger; den blir noe annet og annerledes enn den filosofien vi forventer, som vi halvveis forventer og kjenner fra vår tids kognitive atmosfære. Henrys filosofi ligner knapt på noe annet vi som seriøse lesere av filosofi møter i vår samtid. Den er følgelig krevende å få ordentlig tak på. Kanskje er det fordi det den snakker om er noe som ligger utenfor det som er synlig, det som kan settes på begrep som noe empirisk eller faktisk gitt i en ytre verden. I våre dager finnes det som kjent kun en offisielt godkjent vei til ‘kunnskap’. Det er å forholde seg til empirisk gitte ytre saksforhold. Henry kaller denne hegemoniske kunnskapsoppfatningen for ‘ontologisk monisme’. Når man leser Michel Henry merker man allikevel at tenkningen hans eier en egen nærmest magisk kraft, den treffer oss, den rører ved noe dypt i oss. Samtidig har vi vanskelig for å bli ordentlig overbevist, vi er ikke sikker på om vi helt forstår hva tenkningen vil, hvor den fører hen, hva den går ut på, hva den innebærer og fører med seg..

Michel-Henry-WebHenrys filosofi om det subjektivt gitte, absolutte fenomenologiske liv artikuleres i motsetning til det han kaller ‘utvendighetstenkning’ eller eksterioritetsfilosofier’. Dvs. tilnærminger som gjør rede for og forklarer menneskelig opplevelse og subjektivt liv med referanse til andre ting, fra utsiden og i et tredjepersonperspektiv. Mennesker og livet reduseres i dette synet til en slags empirisk gitte størrelser mellom andre ting i verden. I et omfattende filosofisk forskningsprosjekt  – med mange forskjellige forgreininger – tar Henry på en kritisk måte for seg sentrale posisjoner og skikkelser i filosofihistorien, psykoanalysen, det ubevisste, Marx og marxismene, samfunnsutviklingen og barbarisering av vårt moderne kulturelle liv, kristendommen og Kristus. Analysene hans kan virke nesten utilgjengelig i detaljrikdom og kompleksitet. I virkeligheten handler prosjektet hans i bunn og grunn om noen ganske få men grunnleggende temaer. Kanskje er det riktig å si at Henrys fremgansmåte handler om å vende tilbake til posisjoner og derfra ta opp igjen viktige tråder i f.eks. Rene Descartes, Maine de Birans, Arthur Schopenhauers og Edmund Husserls filosofiske bidrag; deretter viser han hvorledes disse tenkerne av ulike grunner ikke kom til å utvikle hele potensialet i sine filosofiske prosjekter og hvordan man deretter kan rette opp og fullføre deres tenkning i en annen retning.

Mens den langt mer kjente filosofen og historikeren Michel Foucault i sluttfasen av sin filosofiske karriere vendte interessen mot subjektet, mot subjektivitetens praksiser og ‘selvets hermeneutikk’; var lignende tema knyttet til den menneskelig subjektivitetens filosofi sentrale for Michel Henry allerede fra hans tidligste arbeider. Forholdet mellom Henrys og Foucaults tenkning og arbeider er stort sett uutforsket helt frem til i dag. Mens Foucault undersøker selvet og subjektivitetens tilstand med en historikers observerende og beskrivende blikk, går Henry fram på en helt annen måte. Han slipper taket i det observerende empiriske blikket og for å finne fram til det subjektive livet, livet slik det i fenomenologisk forstand fremtrer og viser og åpenbarer seg for oss i sin radikale immanens, fra innsiden av oss selv og i vår egen erfaring uten henvisning til noe ytre og annet enn seg selv.

Litt intellektuell biografi

henryHenry ble født i fransk Indokina (nåværende Vietnam) men flyttet i barneårene tilbake til Frankrike sammen med moren og en bror. Hans far omkom i en bilulykke bare uker etter han ble født.

Fra 1960 hadde han stilling som professor i filosofi ved Paul Valery-universitetet i Montpellier. Han underviste også internasjonalt ved en rekke universiteter. Gjennom hele hans filosofiske liv kretset tenkningen hans rundt et og samme grunntema, nemlig hvordan vi erfarer liv og hva ‘liv’ i bunn og grunn er for det opplevende og følende mennesket. Ikke minst forsøker han å vise den levde og opplevde subjektivitetens avgjørende rolle i menneskers personlige, moralske og kulturelle tilværelse. Henry skrev ved siden av sine filosofiske verker også fire romaner. Som de noe eldre landsmennene og filosofene Bataille og Sartre opptrådte han altså både som fagfilosof og som litterær forfatter. Henry hadde en kritisk innstilling til sider ved den politiske og samfunnsmessige utviklingen i sin samtid. Han så med et bekymret blikk på utviklingen inn i det 21. århundret. En særlig farlig trekk ved utviklingen fant han i det han oppfattet som devaluering og reduksjon av livet og vår livsoppfatning på en rekke ulike områder.

401979

41UVTUnMq6L._SY344_BO1,204,203,200_‘Hva er jeg?’

Michel Henry har selv forklart at hans filosofiske prosjekt starter som et forsøk på å forstå hva jeget og selvet virkelig er. Han forklarer at tenkningen hans utviklet seg fra et forsøk på ‘å forstå hva jeg virkelig er‘. Søkingen etter selvforståelse og selvkunnskap er selvsagt et sentralt tema både i antikk, klassisk og moderne filosofi. Men denne søkingen antar en ny og radikal utforming i Henrys tenkning.

Hva jeg er handler naturligvis også om hva det vil si å ha et liv, å være et levende subjekt. For ingenting er oss nærmere enn vårt eget liv slik vi lever det. Henry forklarer at livet vi lever har en dypere og usynlig side. Det er denne usynlige meningen og naturen til det å ha et liv  som Henry utforsker. Henrys ikke-biologiske oppfatning av ‘livet’ bryter med vår vanlige tankegang. ‘Livet’ er i hans tenkning ikke det vi vanligvis forbinder med biologisk liv som noe som utspiller seg i levende vesener som planter og dyr. Livet har også en annen innvendig eller immanent side, der livet opplever og kjenner seg selv, der livet er tilstede for og føler seg selv.

Han kaller denne tilnærmingen for ‘livets fenomenologi’. Henrys livsfenomenologi er en radikal kritikk av 265b66e403d59ed1b4dd4fc603bd3c0f-deksterioritetsfilosofier og utvendighetstenkning som betrakter livet fra utsiden, som biokjemiske prosesser forbundet med ting ute i verden. Henry formulerer en interioritetsfilosofi om det levende ‘autoaffektive’ selvet som grunnlag både for vår personlig eksistens og opplevelse og for vår kulturelle og samfunnsmessige tilværelse.

Livets usynlige side: Hva er liv? Hva vil det si for meg at jeg lever? Hva er det å være levende?

Livet i Henrys forstand handler ikke om det vi forbinder med biologisk liv, dvs. den objektive påvisbare biologiske livsprosessen hos levende planter og dyr. For vitenskapene er naturligvis dette perspektivet på liv grunnlag for all kunnskapsmessig fremgang. Men, sier Henry, dette er allikevel noe avledet og sekundært i forhold til det livet som jeg er og opplever fra innsiden. Henry står for et brudd med den biologiske organismen som modell for liv og ulike varianter av det han omtaler som ‘utvendighetsfilosofier’ der mennesket og dets liv betraktes  på en naturaliserende og tingaktig måte på linje med andre ting i verden. Livet i Henrys forstand er ikke noe som kan observeres eller er synlig i verden, livet viser seg ikke i verdens eksterioritet. Livet føler og opplever seg selv i dets usynlige interioritet og i dets radikale immanens.

ccdd734421f561967ec57c9eeb2af44f-d‘Jeg, som i bunn og grunn ikke har noe ansikt’: Michel Henry om personlig identitet og biografisk selvforståelse

Henry er sterkt kritisk til vår tendens til å identifisere individer med de ytre biografiske hendelsene og omstendighetene de lever under. Livets hemmelighet er at hver enkelt av oss på et vis lever i undergrunnen, vi lever gjennom en følelse av oss selv som ikke kan tematiseres som et blant alle andre synlig objekt i verden. Interioriteten til den rene subjektive livet fremstår som en levende auto-affeksjon, en hemmelig og nattlig livskilde hvor det ikke finnes noen eksterioritet, ingen utside og ingen verden som er involvert. Ens egentlige identitet bor i en usynlig undergrunnsverden, ikke i en offentlig og synlig verden. En persons sanne identitet trekker seg tilbake fra det offentlige synlige området og bor i et hemmelig underjordisk liv.

«I would like to tell you how much I feel stripped away by the very idea of a biography. For one who thinks that the true self for us all is a no-worldly self, foreign to every empirical or objective determination, the attempt to approach him through these kinds of reference points seems to be problematic. The history of a man, the circumstances which surround him, are they anything other than a sort of mask, more or less flattering, that he and others agree to put on his face–he who, at bottom, has no face.»

Vitenskap og det menneskelige liv

«If the increasingly comprehensive knowledge of the world is undeniably good, why does it go hand in hand with the collapse of all other values, a collapse so serious that it calls our own existence into question?»

4984574Henrys filosofi hviler på et radikalt skille mellom representasjon og liv. Henry forstår ikke bevissthet som erfaring basert på skillet mellom subjekt og objekt, men som selvets selverfaring eller en tilsynekomst for seg selv eller affektivitet som erfarer seg selv som ren immanens. Livet eller affektiviteten kjenner seg selv bare ved å erfare seg selv. Erfaringen av å føle seg selv i sansning, følelse og lidelse, som er tilstede fra fødselen hos alle mennesker. Livet og affektivitetens immanens har behov for en måte å bli representert, ikke for å eksistere, men for å bli erfart som sådan og ført tilbake til seg selv i vår kultur. Psykens grunnlag ligger utenfor representasjons område, dens essens bor i den radikale immanensen til dens auto-affeksjon.

Schopenhauers sentrale rolle i livets fenomenologi: «Schopenhauer mangler de filosofiske redskapene for å konstruere denne radikale fenomenologien’.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer har knapt noen sentral stilling innenfor akademisk filosofi. Tradisjonelt har han vært en filosof for litterater, forfattere, kunstnere, musikere og ‘løstenkere’ av alle slags formater. I våre dager har det vært gjort flere viktige filosofiske forsøk på å rehabilitere Schopenhauer som tenker. Michel Henrys filosofi bidrar nok til å styrke denne tendensen. The-Genealogy-of-Psychoanalysis-Henry-Michel-9780804733397_editedSelv om det ikke fremgår utvetydig, er antagelig Schopenhauers tenkning en av de mest sentrale forutsetningene for utviklingen av Henrys ‘livsfenomenologi’. Tydeligst fremgår Schopenhauers viktige plass i Henrys tenkning i boken om psykoanalysens genealogi som utkom i 1985 (engelsk utgave 1993).

Den i vår tid tilsidesatte og noe undervurderte tyske filosofen Arthur Schopenhauer gjorde det til en bærende punkt i sitt filosofiske verk ‘Verden som vilje og forestilling’ at det finnes to veier til menneskelig viten, til forståelsen av virkeligheten og vår plass i den. For Schopenhauer fremtrer verden på to grunnleggende måter, som ‘forestilling’ (representasjon av noe ytre objektaktig som vi erfarer og setter på begrep) og som ‘vilje’ (som vi indirekte kan observere i verden men kun kan erfare direkte i oss selv som livsvilje, som affektive livsytringer). Schopenhauers innsikt er knapt tatt i betraktning for å forsøke å utdype våre moderne oppfatninger av hva vitenskapelig kunnskap gjør for oss i en menneskelig sammenheng og hvilken rolle vår egen førstepersons opplevelse kan ha som supplement til et instrumentelt-kunnskapsmessig og tekniske forhold til verden.

SchopenhauerI Schopenhauers filosofi er den ene velkjente veien til virkeligheten en vei fra utsiden, der vi opptrer som ytre observatører av tingene som ligger der ute. Den handler om hvorledes vårt forhold til oss selv og verden går gjennom formulering av naive eller forskningsbaserte rasjonelle og begrepsmessige forståelsesformer –  slik disse i våre dager er preget og gjennomsyret av vitenskapelig kunnskap. Vi opptrer her som ‘observatører’ og ’tilskuere’ overfor den objektive empiriske virkeligheten; vi befinner oss på et vis på utsiden av en virkelighet som ligger foran oss til å bli oppfattet gjennom forhåndsordnede begreper og tatt i bruk via teknologier og tekniske fremangsmåter. Vår måte å ta del i og innvirke på denne ‘objektive’ verden har et teknisk og instrumentelt preg der vi bruker utprøvde metoder og følger rasjonelle fremgangsmåter for å nå mål i form av ønskede virkninger og løse våre problemer. I denne representerende tenkningen forblir vi på et vis utenforstående og fremmede i verden som betraktes og behandles som et landskap av ytre faktisk foreliggende saksforhold som vi kan ha nytte av og anvende for våre formål.

Den andre veien, som overskygges av suksessen som oppnåes gjennom den første, omtaler Schopenhauer som en underjordisk og nesten hemmelig vei, en bakvei og kjøkkeninngang til virkeligheten. Den har – i den grad den i det hele tatt gjøres til gjenstand for tenkning – i vår teknologiske og vitenskapelige tidsalder lav status og betraktes nesten med forakt fordi den er uhåndterlig ‘subjektiv’ og preget av ‘opplevelse’. Den går gjennom vår egen personlige og levde erfaring, gjennom vår deltakelse i virkeligheten ved vår følelsesmessige, subjektive og kroppslige livsvilje. For Schopenhauer er det bildet av virkeligheten som fremkommer gjennom å vandre langs denne andre og indre veien er en slags forstørret avbildning av vår egen dypt menneskelige måte å være i verden på. Det er ikke snakk om en ‘objektiv’ ytre virkelighet men på et vis virkeligheten omdannet i vårt eget bilde. Schopenhauer kaller dette menneskelige virkelighetsbildet for ‘makro-antropos‘, ikke en objektivt foreliggende og uavhengig verden men verden slik den er for våre følelser og øyne og gjennom vår levde opplevelse. Virkeligheten dannet i vårt eget antropomorfe bilde, så å si. Et avgjørende poeng i Schopenhauers tenkning er at vi må ivareta begge disse perspektivene på verden og samordne dem i vårt praktiske, teknisk, estetiske og etiske forhold til og omgang med virkeligheten.

Med sin todelingen av vår erfaring av virkeligheten og oss selv var Schopenhauer på sporet av en grunnleggende innsikten i livets radikale immanens. Henry hevder at Schopenhauer deretter tapte den av syne ved at han oppfatter affektivitet eller ‘viljen til liv’ som noe ytre og annet enn seg selv, f.eks. som instinkt. Det som mangler hos Schopenhauer er åpenbart en fenomenologisk analyse av ‘viljen til liv’ som en annen slags tilgang til verden enn via subjekt-objekt representativitet og objektiverende ytre kunnskap. I tråd med Schopenhauers todeling manifesterer fenomenene seg for oss på to måter, de viser seg ut fra to modi, ifølge Henry. Den ene er på en utvendig måte som den synlige erfarte verden, det Henry kaller ‘eksterioritet’. Den andre er ‘fenomenologisk interioritet’, som er det usynlige livets måte å vise seg for oss.  Kroppen vår viser seg f.eks. både fra innsiden slik at vi kan bevege våre hender og føtter og kjenne hva som foregår i kroppen som en indre erfaring. Og den viser seg fra utsiden som et av alle andre ytre objekter vi kan se og observere og beskrive ute i verden.

d64532eb9ad31e449d0fd52c2bca85bc-d«For it was Schopenhauer who put an abrupt end to the reign of representational metaphysics, declaring that it exhibits nothing that can claim real being or true existence and emphasizing that crucial assertion with a second, no less essential: the being that never becomes ob-ject of or for a subject and, by this absolute refusal of obstance, defines reality, is life. The interpretation of being as life is the crucial event in modern culture, the moment when it returns to the beginning and once again presents itself with the means to join it.»

«It is necessary to assess what Schopenhauer’s invention, repeating that of Descartes, made possible. In a philosophy of life, the fundamental determinations of existence are foregrounded: body, action, affectivity. Such a philosophy takes into consideration the very soil in which thought grows. Indeed, in Schopenhauer, there emerges a new thematic of corporeality, instinct, sexuality, love, shame, cruelty, and even those particular yet crucial problems posed, or rather played
out, on this level—»dramas»

Henrys kritikk av Husserls utvendighetsfenomenologi

Henrys ideer bygger på en kritisk reartikulering av den Husserlianske fenomenologien som hadde fokus på hvordan objekter og ting kommer til syne for subjektet . Han formulerte en tese som utgjorde en korreksjon av dominerende trekk i moderne filosofi – hemmeligheten om den rene immanensen hos et subjekt som ‘ikke er av denne verden’. Henry baserer seg mye på Husserl i sine analyser, men han stiller spørsmål ved Husserls fremheving av intensjonalitet. For Henry viser eller fremtrer tingene og objektene seg på en annen måte; ved selv-manifestering eller auto-affeksjon. Henry hevder at Husserls fenomenologi aldri gjør rede for forskjellen mellom individets selv-manifestering og hvordan tingene viser seg for besvisstheten, han belyser ikke spørsmålet om det Henry kaller ‘intensjonalitetens selv-gitthet’.
Den auto-affektive erfaring av sitt eget liv foregår hele tiden hos et menneske, om enn i bakgrunnen og den blir ofte tatt for gitt, glemt eller oversett. Ifølge Henry er dette en betydningsfull mangle eller feil.

‘knowing itself immediately, without distance’
‘arki-presens’
vår værens hemmelige vesen
‘værens ekstatiske bliven-present’

9781441132659

Livsglemsel= barbarisme

Husserls berømte Wien-forelesning der han formulerer den samtidige krisen i den Europeiske eksistensen og den måten man praktiserer og tenker om vitenskap på: naturaliseringen av mennesket, i ulike former og forkledninger, den teoretiske innstillingen, tilbakevenden til livsverdenen og den før-teoretiske kontakten med virkeligheten og seg selv:

Fra et Henriansk perspektiv er livet alltid der. Det kan ikke gå tapt. Men vi kan miste kontakten med og glemme det. Vi kan lide av en slags livsglemsel, noe som er typisk for menneskene i vår tid.

Det er ikke vanskelig å se at filosofien Henry bærer frem en holdning av harme mot verden. Vi har mistet oss selv inn i verden og dens synlige anliggender. Også i denne sammenhengen er hans filosofi en radikalisering av Husserl kritikk i Kriseforelesningen.
Vitenskaps-ideologien har blitt dominerende i ‘informasjonsalderen’ i våre samfunn, gir opphav til en kulturell krise i det moderne: Henry kaller denne tilstanden for Barbarisme:

«There are only two escapes from the crisis of European existence: the
downfall of Europe in its estrangement from its own rational sense of
life, its fall into hostility towards the spirit and into barbarity: or the
rebirth of Europe from the spirit of philosophy through a heroism of
reason that overcomes naturalism once and for all.»

Ny livs-innvendighet hos Henry:

“This book began from a simple but paradoxical realization: that our own epoch is characterized by an unprecedented development of knowledge going hand in hand with the collapse of culture”

Den vitenskapelige holdningen, ‘hyperutvikling av en hyperkunnskap’ som både bryter ned menneskehetens tradisjonelle kunnskap og menneskeheten som sådan. Det er snakk om en ny barbarisme med eksplosjon av vitenskapelig kunnskap og ødeleggelse av det menneskelige vesen.

Litteratur:

Michel Henry : The Essence of Manifestation (The Hague : Nijhoff, 1973)

Michel Henry : Philosophy and Phenomenology of the Body (The Hague : Nijhoff, 1975)

Michel Henry : Marx. A Philosophy of Human Being (Bloomington, Indiana University Press, 1983)

Michel Henry : The Genealogy of Psychoanalysis (Stanford University Press, 1998)

Michel Henry : I am the Truth. Toward a philosophy of Christianity (Stanford University Press, 2002)

Om Michel Henry:

Michael O’Sullivan : Michel Henry: Incarnation, Barbarism and Belief (2006)

Rolf Kühn : Leiblichkeit als Lebendigkeit. Michel Henrys Lebensphänomenologie absoluter Subjektivität als Affectivität (1992)

Rolf Kühn, Stefan Nowotny : Michel Henry. Zur Selbstenfaltung des Lebens und der Kultur (2002)

Dominique Janicaud, et al : Phenomenology and the Theological Turn: The French Debate (Fordham University Press, 2001)

4 kommentarer om “Om ‘autoaffektivitet’ eller livet som føler seg selv (artikkelen er under skriving gjennom sommeren 2015 og forandres fortløpende når kreftene mine tillater det)

  1. Filosofer formulerer seg på en annen måte enn oss uten utdanning. Men vi leter ofte etter noe av det samme. I den femte boka mi som kanskje kommer ut i år skrev jeg bl.a dette:

    Personligheten vises i blandingsforholdet mellom følelser, intuisjon og rasjonelle tanker. Er det “jeg” som bestemmer blandingen? Hvor er jeg i denne evige runddansen? Jeg-et som er så likt alle andres jeg-prosesser, men samtidig så ulikt i innhold.

    Min jeg-følelse må passere tankenivået for å “synliggjøre” seg, men kan ikke eksistere uten en enorm skare av kjente og ukjente “støttespillere”. Er det i underbevisstheten jeg-et befinner seg, eller er det i bevisstheten, eller er det i snart det ene og snart det andre nivået? Er det slik at når vi er i underbevisstheten er vi ikke i bevisstheten, og når vi er i bevisstheten er vi ikke i underbevisstheten?

    En funksjon som skiller menneskene fra dyra er det enorme ytre lageret vi bygger opp i naturen omkring oss, i andres minner, i bibliotek og i industrien. I husene våre, i kunsten, i transporten og i alt vi påvirker og endrer. Noe av dette blir igjen etter oss, ikke som en jeg-følelse, men som et avtrykk etter jeg-følelsen.

    Vi sier jeg oftere enn andre ord. Men når vi skal tenke over hvem jeg er, må vi gripe til overflatiske, ytre kjennetegn som navn, alder, familietilknytning, historie, klær, utdanning, osv. Når vi dør blir det mange levende, fungerende jeg-følelser igjen etter oss, og den avgåtte jeg-følelsen blir snart glemt.

  2. Kjære Einar, Takk skal du ha. Leste Henry for lenge siden (om «manifestasjonen») og sist i Montpellier boken om psykoanalysen. Som levende («bios» og ikke «zoé») har vi både innside og utside – som levende føler vi oss selv, virker vi på oss selv. Er alene på Halsvik og ordner med hagen, planter og sår. Du skulle ha kommet innom en tur. beste hilsener Arild

    On 11.06.2015 19:46, Imaginal journeys and liquid writing: One thousand and one adventures

    1. Kjære Arild; takk skal du ha. Jeg har slitt med ganske store smerter i de siste ukene, og har nyttet denne tiden til å lese Henry. Når man er såpass sjuk gjenoppdager man utlevertheten til kropp og liv og ikke inst denne radikale immanente følelsen av liv og ledsagende tonale stemninger. Dersom jeg kommer litt mer opp og gå tar jeg kontakt for en prat; tror det blir enklere fordi jeg har skiftet fra Ålesund til Førde/Bergen når det gjelder videre behandling.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s