Livet ved fjorden. Noen småstudier i autoaffektivitet

WP_20150513_15_15_57_Raw (2)

Hver bidige dag. Gjentakelser. Hver bidige dag. Går det virkelig an? Hver bidige dag. Kan hele ens tilværelse  – hver bidge dag – bli total gjentakelse?

Noe har gått skikkelig galt et sted. En stygg feil i maskineriet. Kilt seg fast. I en fornyelsesmekanisme. Om noe sånt finnes. Folk i dag har jo dilla på mekanismer. Effekter. En strøm av dem. Av en eller annen grunn gjør de ting lettere. Ifølge vitenskapen finnes mekanismer for det meste. Noen tror til og med at mennesket selv er en eneste mekanisme, en ‘menneskemaskin’. Det bærer galt avsted? En maskin som finner opp maskiner, en metamaskin.

Gjentakelser. Gjentakelser av gjentakelser. Ingenting annet. Bare gjentakelser som gjentar og gjentar og gjentar seg selv. Man innser det før eller senere. Først langsomt. Så tydeligere. Virkeligheten krymper, trekker seg sammen, tørker opp. Det eneste som er igjen er en slags virkelighetens beinbygning. Skjelett. Størknet, stivnet, forbeinet, skjelettiset.

Det som skal til for at ikke det hele skal falle fra hverandre. Smuldre opp. Ramle sammen i et dansende kaos av sirkler og runder og karuseller og regnbuer  og ting som går rundt eller står der og hakker på seg selv, på sin aller siste bevegelse.

Ingenting nytt oppstår. Jeg orker ikke følge med. Hva er poenget med å følge med? Når det samme skjer om og om igjen? Hvorfor telle til 10 når man allerede vet at det er 10, kommer til å være 10, fra nå av og inn i evigheten? En og samme dag presenterer seg hver morgen. Forståelig nok, ikledd en flau mine; ‘jeg innser at dette går ikke an i lengden’. Allikevel fortsetter det.

Den samme, hele tiden. Den har kanskje ulike navn. Hva betyr et navn? Det gjør ingen forskjell. Jeg kan som regel ikke huske hva slags dag det er. Alle dagene er en og samme DAG. Som en inntørket steinhard svamp på et bortgjemt loft. Bærer med seg samme innholdsløse innhold. Samme tanker, opsjoner, ideer. Alt går ut på det samme. Alt er det samme. Det kan være det samme med alt.

mental-illnessMan våkner. Samme seng. Der man man la seg ned. Samme hus. Samme stedet. Flyktige drømmerier gjennom natten. En ganske villfaren mann ligger og roper ut i natten, uten stopp; ‘god natt! god natt!’ Hele natten roper han. Det hjelper ikke mot eller for noe.

Det endrer ingenting på iskalde kjennsgjerninger. Alt går på et vis an. I drømmene. Men en ting kan de i alle fall ikke gjøre noe med. Drømmer ender alltid opp i det samme hodet som de startet opp i. De kan ikke skifte hode.

Jeg mumler noen trøstesløse formularer fra en arkaisk religiøsitet som jeg ikke kjenner men som åpenbart kjenner meg. Forsøker å hente ut krefter til å løfte hodet opp fra den fuktige hodeputen. Det renner betydelige mengder væske ut fra kroppen min gjennom disse eviglange kreftnettene. Utpå morgenkvisten er alt vått. Puter og dyner og laken og hele meg. En slags påtvunget ‘badeland’ for de mest elendige blant de elendige. Det er et tynget hode jeg våkner med. Fylt til randen. Av drømmevrak. Man må passe seg for å drømme for mye. Eller drømme på feilaktige måter. Drømmer forsvinner aldri, de bare forarmes og brytes ned. Hodet blir til slutt som et av disse gantiske oppsamlingsstedene der man leverer inn nedkjørte bilvrak. Drømmevrak. Stank fra døde maskiner; diesel, gummi, rust. Ingen biler forlater slike steder. Stinkende døde drømmer. Jeg lukker opp gluggene. Det krever minst krefter. Jeg kan kanskje ikke gjøre meg gjeldende ute i den store verden. Det har jeg erkjent, litt etter litt. Men øynene mine kan jeg fremdeles lukke opp og lukke igjen. Det er forresten noe av det siste et menneske foretar seg når det er slutt. Antagelig det aller siste. Enten man lukker dem for å stenge ute virkeligheten. Eller åpner dem for en desperat siste blikk ut i den verden som ugjenkallelig er i ferd med å gå tapt.

Glaner nølende rundt i rommet. Gnikker meg i øynene. Kikker ut i det noen skråsikre tomskaller kaller ‘virkeligheten’. Vil helst snu meg vekk. Jeg har ingenting der ute å foreta meg. Alle normale gjøremål krever mere krefter enn jeg disponerer over. Blikket glir over de stumme tingene i rommet. De blir mer og mer skumle etterhvert som kreftene mine svinner hen. Det er som om de blir sterkere og voldsommere og krevende. Litt etter litt kjenner jeg hvor jeg er. Lokaliserer hvor jeg befinner meg. Tegner en imaginær ring. Rundt meg selv:

10940424_10205801916824024_7444719294364589217_n‘Her er det jeg er’.

Det er den grønne startknappen. Så starter det. Enten man er med eller ikke. Vil eller ikke. Forståelse. Ingen med et tenkende hode plassert på toppen av legemet kommer unna. Forståelse. Sette ting på plass i eget hode. Man må med en gang begynne å forstå tingene. Sortere seg gjennom en grøss med tanker, inntrykk, forestillinger, inbildninger. Begge veier. Både innover og utover. For all del, ikke glemme den vanskelige innoverveien. Kjenne etter innover, hvordan man har det. Lytte innover. Få i gang en samtale med sine egne nesten uhørlige stemmer. Hviske disse intetsigende ordene til seg selv. Jeg sier intetsigende og mener det – for sant skal sies: Det er jo aldri noen som svarer. En snakker utelukkende med seg selv:

‘Hvordan har jeg det?’

TheodorKittelsen-Sorgen

Det er bare det at hele resonnementet er feil. Fullstendig på jordet. Gamle Rene Descartes, som egenhendig fant opp mye av den moderne filosofiens grunnlag  og ikke minst dens forbindelse til fenomenologien, ville med full rett kunne protestert på det sterkeste. ‘Det begynner så absolutt ikke her’, ville han ha utbrytt helt bestyrtet. ‘Har du glemt alt det avgjørende jeg fant ut for flere hundre år siden om disse tingene. Man kan overhodet ikke begynne med å vite hvor man er, trekke en ring rundt seg selv. Det kommer eventuelt mye senere. Man begynner med oppdagelsen av det eneste som ikke kan betviles, at når man bedriver slik tekning så ER man. Men tenker, den som tenker er til som et tenkende ‘er’. Her og ingen annen steder, beynner det,’ sa den gode Rene med et nesten nedlatende men velmenende smil rundt munnen.

Jeg har gjort dette punktet til gjenstand for en god del begrubling de siste årene. I den mørke filosoferingsstua mi i Utvik. Omgitt av bøker, utvalgte penner (jeg har pennemani), notater, kaffekopper, stillhet. Dagslang stillhet. Ingen ytre kilder til de lydene og bildene og ordene som jeg arbeider med i mitt begrensede hode. Jeg funnet ut at heller ikke gamle Descartes fikk det helt til. Det han sier holder i og for seg, det er ikke der feilen ligger. Han gjorde et grundig arbeid med tenkningen sin og lærte seg selv opp i tenkningens kunst. Slik egentlig vi alle må gjøre. Man kan ikke tenke en tanke for andre. Folk må tenke alle sine tanker selv. Feilen som Descartes gjør ligger i at det er enda noe som kommer før, noe som er ganske enormt viktig ikke å overse og hoppe over. Som den gode Rene dessverre gjorde. Dermed rotet tenkeren vekk store utviklingsmuligheter i filosofihistorien som det er vår oppgave å ta tak i på nytt. Det er vanskelig, fordi så mye annen tenkning og tankegods har lagt seg oppå Descartes egen originale tenkning.

Det som kommer før er faktisk dette at når man tenker slik jeg gjør nå, Descartes ganske sikkert også gjorde, og du burde gjøre akkuart nå – så er man til som tenkende væren. Dette er forholdsvis lett å tenke ut, og kan ikke betviles. Det er selvinnlysende, man opplever dets sannhet nesten som en fysiologisk løft. En rusaktig erkjennelsesglede. Men samtidig, og faktisk litt før, er det noe annet og svært viktig som inntreffer. Noe som altfor lett går tapt, som følge av dets spesielle kjennetegn. Jeg’et som tenker og samtidig ‘er’, trer frem for seg selv, kommer til syne for seg selv, oppdager seg selv som en følelse som føler seg selv. Denne operasjonen er usynlig, den skjer uten ord, man sier det ikke til seg selv – den bare inntreffer i ens bevissthet og opplevelser og følelser fordi den er det samme som disse i en forstand. Det skjer på en fullstendig immanent måte uten henvisninger til utenforliggende og ytre ting. Jeg kommer tilsyne for meg selv som meg selv, jeg trer frem som et ubestridelig fenomen i min egen opplevelse. Jeg blir ‘født’, på en annen slags måte enn til biologisk liv. Ingen vitenskaper som pretenderer å granske mennesker, si noe om oss, veilede oss i og gjennom livets innfløkte løp, kan hoppe over eller neglisjere denne menneskets ‘åndelige fødsel’. Dette er det nærmeste man noen gang kommer dette med ‘å være seg selv’. Herfra kan man finne ut av seg selv, samtidig som man er i gang med å leve livet sitt ute i verden som sosialt vesen..

likJeg tror jeg har truffet spikeren. Eller en viktig spiker her. Samme hvor filosofisk sur Rene Descartes eventuelt måtte ha blitt dersom han hadde tatt del i diskusjonen. Filosofisk surhet kan være svært hemmende for folk som rammes av den. I grunnerkjennelsen om at man trer frem for seg selv, føler seg selv som følelnde, rommes noe av det viktigste man kan ha med seg i livet. Her finnes det skjulte fotfestet man bruker for å holde seg oppreist og si ‘nok, er nok’. Dette er meg, ikke deg, dette er mitt, ikke ditt. Mitt personlige liv begynner og slutter her. All psykologi begunner og slutter i dette imperativet.

Her og bare her, i dette usynlige og tause punktet som ikke sier noe men bare opplever, her er den grønne startknappen vi alle er på leit etter og trenger å holde oss med gjennom hele det krevende livet.

Jeg bare må spørre deg; har du funnet den?

Gårsdagen har gjort sitt. Kommet. Gått sin vei. For noen, det er en lettelse at den har stukket av. For andre, savnet allerede før den var over. Restene henger fremdeles igjen. Lurvete erindringer. Blindgater. Jeg hører såvidt lyd av skritt som svinner hen. Som om de er på tur inn i fortiden. Restene av gårsdager varer lengre enn vi tenker. De kan vare i millioner av år. Mange roter når det gjelder tid. Det er slettes ikke slik vi tror. Tid går ikke bare i en retning, men i mange. Fremover. Bakover. Bortover. Inn i det ukjente, ut i det blå. Nedover. Rundt og rundt. Stopper, til og med.

Et kjølig drag i luften. Livet, jeg tror det er livet som kjennes rått. Kaldt. Utrivelig. For sjeler som velger den innfallsvinkelen. Som kjent finnes det utallige innfallsvinkler. Til livet. Til alle ting. Vinterlig og vårlig, på samme tid. Det meste er innrettet slik, flere ting på en gang. Floket i hop. Det man ikke trenger sorteres vekk. Det er det meste. Det kan nok bli borte. Det ‘forsvinner’ ikke. En iskald marsvind underholder seg i den halvsovende avgrunnsdype fjorden. Pisker opp roterende småbølger, som triller avgårde bortover den sorte vassflaten. Ingenting når lenger enn til overflaten. Alt er overflate. Dypet er selv overflate. Overflaten er dypere enn noen skulle tro. Ingenting er som det ser ut. Noen eller noe må stå bak; som ikke vil vel. Jeg kjenner stemningen. Et arrangement, laget for at ingen skal befinne seg vel. En tvetydig, nesten ond stemning. Hvem befinner seg vel med en slik stemning?

Jeg har noe på hjertet. Har tenkt å komme med noe. For all del, du kan få komme med ditt og. Gi meg tid. Jeg skal berette om det. Avskjule. Legge åpent. Du vil se mer. Du får mer. Enn du ber om. Jeg vil vise deg noe. Ting som står på spill. Vise deg hva det er som står på spill. I våre liv. Uten at vi kan si det, med disse bortskjemte ordene. Ordene som vi mest av alt bruker som erstatning for åpen panikk. Mange hevder en skal eller kan snakke ut om disse tingene. Jeg for min del er ikke fullt så sikker. Bare sjekk hva som skjer. Det hekter seg bare opp. Ordene klistrer seg til hverandre. Limer seg til hverandre. De blir en slags orddeig, stumme, fastlåste. Klebrige. Det går ikke å få sagt noe. Til slutt er man helt tilgriset av klissete ord som ikke kan brukes til noe.

DSC01184Hvis du bare kunne stoppe opp. Nei, nei, ikke slik! Hva skal jeg si? Jeg mener ikke ‘stoppe’ opp. Jeg mener å slå av motoren, la være å gjøre noe. Ikke å la den gå på tomgang. Vær fullstendig stille. Bare en ørliten stund. Det tar ikke lang tid. Bare stopp opp. Da. Da merker du det. Skjelvingen. Fjorden skjelver. Du skjelver. Det er enkelt og umulig på samme tid. Den enorme fjorden som velter seg gjenom landskapet her inne rommer en uutsigelig og mørk uro. Den skjelver. Du og. Det finnes naturligvis større fjorder. Mye større. Men ingen gjør mer av seg enn denne. Av og til kjennes den enda mektigere; da føles det som om den har tenkt å rive seg løs fra fjellskråningene og reise seg opp fra fjordløpet. Den dype uroen kan merkes selv på rolige dager. Skjelvingen. Du og. Da ligger fjorden blank og blikkstille i solskinnet. Fjorden er for svær til å la seg tirre av andre ting. Av småvinder og kuling. Det biter ikke på den. Først når voldsomme nordlige vinder tar tak kommer dens sanne naturkrefter til syne. Som regel viser ikke tingene seg som de er. Man kan ikke se det på meg heller. At jeg består av mer enn 60 prosent vann. Allikevel hører jeg ikke til i dette fjordlandskapet. Jeg er ikke et fjordmenneske. Selv om jeg har bodd her i omlag 20 år. 20 år er som kjent ingenting. Jeg har engang hørt en poetisk dame si dette, at 23 år er lang tid å ha levd et sted. Jeg vet ikke helt. Et helt liv er ingenting. Alt er ingenting.

Jeg vegeterer. Venter på at min etappe skal være over. Sittende foran et halvskittent kjøkkenvinduet. I et gammelt trehus. Satt opp i 1926. Av velbrukt tømmer. Antagelig brukt flere ganger i andre eldre hus. Tingene gjentar seg. Det som har vært kommer tilbake. Ingenting er nytt. Ingenting er nytt. Det gjentar seg.

Fjorårets fluer. De har etterlatt seg fete gulhvite merker. På glassflatene. Før de gikk i vinterdvale. Fjoråret var et utmerket år. For fluer. De ble lubne. La mange egg i løvavfall og alle slags kadavre. Det er uendelig stille mellom de malingsslitte tømmerveggene. Jeg er alene. Med meg selv. Det er bare jeg som befinner seg her. Huset er fylt til randen. Av ting som har med meg å gjøre. Det blir ikke mindre aleneværen av mer meg. Det har begynt å sive ut gjennom vinduene, dørene, til og med de to pipene oppe på skifertaket. Musene har holdt seg borte. Den siste tiden. Jeg har lagt ut musegift. I kjelleren og i skapene. Det gjør nok jobben. De forlater til og med huset når de forgiftes. For å slukke tørsten. For å krepere. Litt av et opplegg. Musene trives nå bedre. Etter at jeg avlivet den gamle katten i vinter. Han hadde fått hudkreft. Med spredning i snuten. På slutten ble det ille plagsomt. Både for han og meg. Jeg ville spare kattegutten. Han ble nesten 19 år gammel. Det er ingenting. Alt er ingenting.

WP_20150321_15_09_53_RawJeg stirrer tomt. Over kanten av lesebrillene. Gjennom vinduene. Blikket mitt når ut i bygda og det stillestående landskapet. Alt er likt seg der ute. Som her inne. Det er tomt. Jeg ser ikke noe bestemt. Tingene kommer bare tilsyne. Jeg tror filosofene kaller det jeg holder på med for fenomenologisk reduksjon. For dem er det en filosofisk metode. For meg er det en måte å eksistere på. Det er slik jeg er til. I begge tilfellene reduseres virkeligheten til noe som er helt virkelig. Fenomenologene omtaler visst denne tilstanden som å vende tilbake til saken selv. Dvs. til tingene slik de egentlig viser seg for oss. Reduksjon eller ikke. Jeg ser det jeg ser. Synet mitt har som er å forvente for en mann i min alder blitt svekket endel de siste årene. Sammen med hørselen. 20 % på begge ørene. Og de andre sansene. Alt svinner hen. Alt er i forfall. Alt blir ingenting.

Jeg ser nok. Brillene virker. De gjør jobben sin. Jeg kan fremdeles kan lese tekst. Det er derfor jeg har dem. Utover det gjør de det mulig for meg å se bort fra en forstemmende verden. Å se bort fra er en undervurdert synsevne. Det kan man gjøre også uten briller. Det krever at man ser samtidig som man inne i hodet sitt holder på med noe helt annet. Jeg anskaffet de effektive brillene for noen dager siden. På andre siden av fjellet. På COOP-samvirkelaget på Byrkjelo. De kostet meg 149 kroner. Veggene på COOP er fulle av fargerike reklameplakater som viser frem en tidvis fyllekjørende skiløper fra Trøndelag. Han er så god til å gå på ski at han kan være elendig til det meste annet uten at noen bryr seg. Moral er det siste man tenker på å utruste en vinner med. Den som vinner er nok i seg selv. Det er sin egen absolutte begrunnelse. Det er en slags fenomenologi i dette også. Pengenes og grådighetens fenomenologi. Det er bare det at vi ser den ikke. Ingen ser den lenger. Det forutsetter en annen måte å se på.  Folk er blinde når det gjelder å se slike ting som har med rettferd og mmoral å gjøre. Jeg lurer på om skifenomenet kommer til å sone straffen han har fått. Antagelig ikke. Den blir omgjort til en slags realitetsTeVe i fengselslokaler. Neste vintersesong. Sponset av samsvirelaget COOP. Den underlige nedleggingstruete handelsbedriften på et altfor lite sted bedriver en pussig etterlevning av gammel sosialisme. De som er begunstigede medlemmer får utbetalt noen småkroner hvert år. Som vederlag for halvhjertede kjøpelojalitet. Nærmere en fornemmelse av det gamle ØstTyskland bak muren kommer man ikke. En kvinnelig britisk statsminister påsto for noen tiår siden at samfunnet finnes ikke. Det er bare noe vi innbiller oss. Kanskje er hun i nærheten av noe. Mange føler det nok slik. At de selv heller ikke finnes. De går med på kjøpet.Jeg tror ikke denne politiske dama var en særlig klok dame. Men politikk hadde hun peiling på. Mye av virkeligheten vi slentrer omkring i er antagelig innbildninger. Alt er innbildninger. Det finnes ikke annet.

– Er du medlem?

Spørsmålet er som ventet. Jeg tror de er pliktige til å komme med det til alle kunder. Folk som kommer inn dørene i butikken gjennomgår en metamorfose og blir automatisk kunder. Det er stort sett slike ting menneskers liv handler om. Den blåkledde utseendeløse kassadamen snakker med en unødvendig skarp stemme til meg. Jeg tror at hun egentlig har lyst til å skrike noe men så behersker hun seg. Jeg merker ofte hva folk er bak fasaden og alle de underlige forsøkene på å skjule seg. Hun ser faktisk ut som et partimedlem. Norge er jo satt sammen av partier. Man kan nesten ikke unngå å være partimedlem et eller annet sted. Jeg rykker til i hele kroppen idet spørsmålet hennes skjærer gjennom den støvete butikkluften. Spørsmålet får meg til å stusse. De spør om igjen hver eneste gang jeg handler på Coop’en. En gang må det vel ta slutt. Ingen kan spørre om det samme hele tiden. Antagelig gjør de det etter pålegg fra ledelsen i Oslo eller et annet sentralt sted der bygdefolk ikke finnes. Her på den tynt befolkede bygda kjennes det som om det gjelder påkrevd medlemskap i et konformitetsparti for særlig velfungerende kundemennesker. Jeg er ikke medlem noen steder. Jeg holder ikke ut medlemskap i noe som helst. For meg er det bortimot absurd å skulle være medlem i en landsomfattende organisasjon bare fordi jeg skal kjøpe toilettpapir, lesebriller og en skarve pakke med kattemat. Til en katt som ikke finnes lenger. Jeg gir kattematen til en nabo som har to trivelige katter. Av og til plukker jeg med meg en gammel videofilm på salg nedsatt til 89 kroner. Jeg får av en eller annen merkelig grunn alltid en vag følelse av dårlig samvittighet når jeg kjøper videofilmer. Jeg orker nesten aldri å se dem. Kanskje er det den dårlige samvittigheten som gjør det. Skapet i lesestuen er fullt av usette videofilmer.

– Nei! Jeg sukker tungt før jeg bestemmer meg for fortsettelsen;

–  Jeg er aldri medlem av foreninger som vil ha meg som medlem.

3cc2b6bacbfa75e16ae7f45a75ea7b64Det er en slags eksistensiell protest. Jeg er ikke 68’er for ingenting. Jeg kjenner at ansiktet mitt vrenger seg til et dumt smil mens jeg legger de fattigslige få varene mine opp i pappkartongen. Jeg unngår nå for tiden å gjøre store innkjøp på et og samme sted. Jeg foretrekker å dele innkjøpene opp; da har jeg en slags grunn til å komme meg ut av det mørklagte huset. Gratis pappkartonger en hovedgrunnen til at jeg kjører over fjellet til dette rustne samvirkelaget for å gjøre mine innkjøp. Jeg misliker intenst de ubehagelige plastposene som man må betale for.

149 kr. Prisen på brillene mine er egentlig sinnsyk høy. Jeg er fullstendig klar over at det er et dumt kjøp. Det var akkurat det jeg tenkte idet jeg tok brillene ned fra stativet for å se om de passet i ansiktet mitt. Konkurransen mellom forretninger er ganske svak ute på landsbygda. Jeg kan kjøpe like bra og bedre briller for ca 29 kroner eller 36 kr eller deromkring på mer moderne butikker som Europris eller Nille eller andre billigforretninger. Da må jeg ha kjøre til et mere sentralt sted; jeg kan velge mellom tre muligheter. Førde eller Sandane eller Stryn. Det gjør jeg ikke. For tiden kjører jeg ingen steder uten at jeg er pokka nødt til det. Jeg liker ikke konkurranse noe særlig. Jeg tror ikke konkurranse er godt for så mye. På alders- og sykeheimene er det ingen som konkurrerer om noe som helst. Bortsett fra de ansatte.

Det ene brilleglasset ramlet ut av den lealause innfatningen mens jeg leste en Faulkner-roman på sengen i natt, jeg tror det var ‘As I lay dying’ eller ‘ Dødens dager’ som den heter på norsk. Eller kanskje det var ‘The dying animal’ av Philip Roth. Det er en sexy bok om en halvgammel mann og hans forhold til yngre kvinner. Aller helst leser jeg bøler som handler om døden. Sex er det ikke så nøye med lenger.

943404_10201119145837676_29830392_nSoverommet er fullt av halvleste bøker. Halvlesing er antagelig min måte å lese på. Jeg har knapt lest en hel bok i hele mitt liv. Det er hundrevis av dem. I høye stabler rundt sengen. Jeg sliter med lesingen for tiden. Ofte blir det ikke engang halvlesing, det løper ut i sanden etter noen få sider. Så er interessen borte. Ofte husker jeg heller ikke noe særlig av romanene jeg leser. Men noe om ‘dying’ var det i alle fall i de jeg har lest de siste dagene og nettene. Det er mest slike bøker jeg foretrekker å lese. De må ha mørke eller død og lidelse eller noe som ligner på det i tittelen. Jeg misliker realistiske bøker som skildrer virkeligheten på en realistisk måte. Vi vet alle dette ene, selv om vi så lett glemmer det. At den rent menneskelige og praktisk innerettede verden alltid er for trang og for liten for oss. Vi er jo mennesker, hvor lett er det ikke å glemme det? mennesket er som kjent et metafysisk dyr. Alt menneskelig eksisterer innenfor området til det mye-mer-enn-menneskelige. Det glemmer vi nesten hele tiden, for å glemme er også så forbannet menneskelig. Livet suger.

Jeg kom uforvarende til å legge meg på de skjøre brillene mens jeg hvilte meg et øyeblikk under lesningen. Jeg makter ikke å lese mer enn korte sekvenser i våkeperiodene mine i to-tretiden på natten. Heldigvis greidde jeg å presse det hersens brilleglasset på plass igjen mens jeg forbannet billige overprisete produkter fra den tredje verden et sted, antagelig fra et Asiatisk land. De er alle en slags tredje verden for meg, om jeg fremdeles har lov til å si noe sånt. Jeg tror ikke noen mørkhudete land lager slike lesebriller. Skuffen i nattbordet er full av ubrukelige briller med et glass eller brukket innfatning.

WP_20150321_15_09_53_RawNå ser jeg sløvt over de halvskitne og allerede oppskrapete brilleglassene og ut over det brede speilklare fjordløpet som passerer nedenfor huset mitt. Jeg kjenner meg fortsatt ille til mote. Nesten kronisk nedstemt. Jeg har ikke særlig til humør for tiden. Jeg er nedslått eller utslått eller begge deler. Slike ting kan kalles så mye. Man må forsøkte å definere sin egen tilstand selv. Defensiv pessimisme har jeg bestemt meg for å kalle den stemningen jeg befinner meg i. Det høres nesten litt kamplystent ut. Jeg har ikke gitt meg helt over. Enda.

Denne digre fjorden er et overmektig skue for en skarve strandet sjel. Det er en liten trøst i at det finnes slike sublime ting der ute når alt annet i tilværelsen har bukket under og gått i stykker. Inne i kroppen min et sted merker jeg på et underlig vis den massive tyngden og presset fra det uforståelige og enorme volumet av vannmasser som holdes fast og fyller opp det mer enn 100 km’er lange og flere km’er brede og 500 meter dype reservoaret som rommes mellom bergene og fjellene. Fjorden og kroppen min utgjør et legeme. Fjorden er egentlig et usynlig dalføre og jeg befinner meg høyt oppe i en dalside.

– Jeg er et eksistensielt paradoks. En strandet fjorddøl.

Det er bare en av mange tilfeldige tulletanker som kommer og går slike stunder inne i hodet bak brilleglassene.

603328_4561483072028_627352616_nNoen aristokratiske vindkast setter i gang løsslupne rullende striper av bølger fra de innerste buktene og utover i fjorden.
Det som er forbi og det som skal komme er alltid delvis nærværende. En forsiktig prolog for den kommende årstiden fyller luften; en slags uekte vår før den ekte og ordentlige våren. I den grad man kan tillate seg å snakke om ekte og uekte i forbindelse med hendelser i naturen. Kreftene som fjorden rommer ligger fremdeles i dvale. Likeglad med utålmodige og sprelske vesener som står på spranget, som vil leve og formere seg; alger og fiskeyngel og makk og insekter og annet synlig og usynlig kryp. Og mennesker.

Den søvnige fjorden har pustet kraftig inn. Barmen er løftet høyt; som en moden frodig kvinne som viser sin kvinnelighet fram. Tidevannet stiger opp til to uttørrete og hvitvaskete kolosser av noen tømmerstokker. De har strandet i det visne halvgrønne graset foran de gamle naustene på Valakerstranden. Noen av naustene er fortsatt umalte og tidløs grå. Andre er pusset opp og plassert på betongunderlag og gitt dekkende strøk med rød fjøsmaling. Flomålet går unormalt høyt i dag. Gaia-tankens opphavsmann James Lovelock hevder at stigende havnivå er den sikreste klimaindikatorer uten at jeg har merket klare tegn til stigende vassnivå her inne i fjorden. Fjorden er stort sett slik den alltid har vært. Hadde det foregått noe skikkelig gale hadde jeg nok merket det. Andre ganger rekker vannstanden bare såvidt opp til nede ved betongkaien der tang og tare gir tapt. Alt er i bevegelse. Alt skifter. Vekst og forfall. Usynlige krefter er i virksomhet bak forandringene omkring oss og i oss. Alle ting har et budskap. Meldinger og tegn finnes overalt. I alle ting. En død nise ligger i fjæra. Den skamfarte nisekroppen danser en post dødsdans i vannkanten; en hvit og svart og grå og blå kropp med vasne utstående øyne uten blikk; tungen stikker ut av munnhulen og buken med det dype kuttet er oppsvulmet. Mennesker kan være av den følsomme sorten. Jeg føler det uhyggelige budskapet fra den døde nisen. To skamferte mørkebrune ungtroster ligger mellom tang og gras, halvt oppspiste. De ser underlig like ut som om de er behandlet av et intelligent vesen. Halskjøttet er borte og erstattet av et mylder av melkegule fluemakk og det deformerte hodet med tomme øynehuler holdes på plass av den kritthvite skjøre ryggsøylen. Det ble et kort livsløp for disse skapningene som antagelig ble ruget ut av egget sist sommer. Trær står omkring med sorte melankolske armer og fingre desperat hevet opp mot himmelen og det bleke lyset i det fjerne, bortenfor fjellene, en arboreal bønnepositur, en ordløs tilbedelse eller bønn i naturens egen religion. Så mye trøstesløshet som denne naturen rommer trengst det en uendelighet med religiøse besvergelser.
Vinden kommer strykende dypt inne fra fjordbotnen. Den har gjort det hele den siste uken. En hard blåst som drar med seg nedkjølt fjelluft fra den tusenårige brekolossen som hviler tung og trykkende oppe blant steindøde fjelltopper, ishvit og grå og blå. Et drag av surnet restvinter henger igjen mellom de mange ubebodde trehusene i den halvt fraflyttete fjordbygda. De sorte vindusglassene er så mørke i det gråtunge dagslyset at det er såvidt man kan skimte de hvite gardinene og de folketomme rommene innenfor.

10806284_10205175652367804_8327397775970915427_nEn dag som holder en på vippepunktet. Ikke hit, ikke dit. Ikke opp, ikke ned. En dag uten dører, uten utveier, den leder ingensteder, ingen veier fører fra denne dagen. Den har et eneste fortrinn, slik som den har kommet, slik vil den gå. Uten å sette spor etter seg, raskt glemt mellom alle andre dager. Det er det den har å bidra med. Slik ønsker jeg å ha det. Alle dagene som får gå uten at noe skjer. Allikevel vet jeg at jeg kaster ikke bort et eneste lite sekund. Ikke et øyeblikk går til spille. Det får skje det som skal skje.

– Hva faen skal jeg foreta meg? Jeg føler meg like utrivelig som en meitemark i minusgrader.

Det er ikke mildt nok til at jeg har lyst eller orker å gå i gang med noe. Å arbeide med et eller annet på huset eller i hagen nede ved fjorden. Heller ikke så ufyselig at jeg med god samvittighet kan holde meg innendørs og i skjul. Slik jeg foretrekker nå for tiden. Som jeg stort sett gjør, altså helst ingenting. Jeg prøver å finne trøst i noe livsfilosofisk, en eller annen tanke eller et visdomsord jeg kan støtte meg til. I dag griper dukker Pascal beleilig opp; jeg er jo hjemme alene så jeg tar gjerne mot besøket. Han forteller meg at  «all menneskelig ulykke stammer fra et enkelt faktum, at vi ikke greier å oppholde oss i stillhet hjemme hos oss selv». Han sa det kanskje ikke akkurat med disse ordene, men jeg tolker det på denne måten. Da passer det for meg; uten at det særlig mindre ulykke her i huset av denne tanken.

Jeg er svært hardt rammet. Jeg kan bare innrømme det.

Jeg er rammet av en nesten oversykelig lengsel etter å trekke meg fullstendig tilbake. Bli nullet ut, ikke-eksisterende samtidig som gudene lar meg beholde livet.

Det er bare dette jeg drømmer om, ønsker meg.

WP_20140602_14_34_54_Pro20140609155827Skjule seg, forsvinne, stikke seg vekk, gjemme seg for denne verden. Hverken bli sett eller hørt, slippe unna tilsnakket, unngå å bli oppropt, innkalt, telefonert, sms’isert, definert, kreditert, interpellert. Lukke alle vinduer og dører stille bak seg. Trekke ned gardiner. Stille seg utenfor. Trangen til et eget urørt rom, avstand til alt og alle. Akk ja.
Det er lite man kan gjemme seg vekk fra i denne velorganiserte verden. Det meste trykker på, finner fram dit det skal og vil. Det er slik det er; en tror kanskje å ha oppnådd et frirom, en pustepause, men så plutselig;  en dag slår det til. Innhentet. Innmeldt. Anmeldt. Et tramp i gulvet, dunk mot ytterdøren, et varsel i telefonen, en mail, konvolutt i postkassen; bastant datert, utålmodig, selvsikkert. Så faller det over en, ørene fylles av offensive beskjeder, øynene stappes fulle av meldinger og signaler, pågående utrop lyder gjennom gatene, dørene brytes brått opp, veltes vekk, skarpe klør skjærer inn i vevet, uten at det vises noen slags mildhet eller hensyn eller nåde.
Alle blir adressert. Alle er absolutt tilgjengelig. Alle skal ta i mot sine beskjeder. Som innkalling til politiavhør, et grådig inkassobrev, melding fra legen om alvorlig sykdom; feiing av pipen; anonymt og stillferdig og ustoppelig finner alt dette fram dit det skal, det rammer målet, treffer blink som et demonisk ultimatum, en diabolsk trussel. Jeg er en målskive for alle pilene og spydene i verden.

ImagineCam_Photo_6Ingen går klar. Det er umulig å gå klar. Alle skal stå til rette, alle må betale sin regning, det som er uoppgjort, ingen er gjeldfri, tilværelsen tillater ikke mentale revehi eller skatteparadiser og andre asyler eller fristeder, alle skal måles og veies og fastlegges og til slutt stå til rette. Alle skal fremover, alle skal ha fremskritt, alle som prøver å unnslippe blir omgjort til pasienter eller klienter eller brukere eller overlevende; ingen får lov til å stilne, stoppe opp, stikke av, lure seg unna eller endog dø. Selv den mystiske døden omgjøres til en slags målbart fremskritt eller et registrerbart positivt resultat av intervensjoner og pallitative tiltak, døden slipper heller ikke unna, den er en systemprestasjon, den er underkastet en administrativ logistikk, den er noe som man kan gjøre en god jobb med eller ta æren for eller tjene penger på. Det finnes ikke gjemmesteder lenger noen steder for noe som helst, hverken fødsel eller død, du kan bare gi opp. Til og med ensomheten er satt under administrasjon av de oppsøkende tjenstene. Alle utveiene er stengt eller vil bli stengt løpende, sannheten er utvilsomt at de finnes ikke lenger.
Man skjønner etterhvert hvor alvorlig og stramt dette livet har blitt innrettet. Etter noen sprell blir alt klinkende klart. Ingen kan leke seg lenger. Leken hører til på egne avgrensete områder, og man får bare delta dersom man har de rette kvalifikasjoner. Den har ingen plass her ute i det virkelige livet.

WP_20140628_04_49_45_ProDet demrer for en at det en innbillte seg å eie og være, at alt man har i dette livet, det hele er et rent lån; 100%. Alt sammen er gjeld, livet er belånt til over pipen, skyld er skyld, ubetalt er ubetalt, uoppgjort skal gjøres opp; alt som er utestående i denne verden skal inndrives, med renter og renters rente. Alt. Ingenting blir ettergitt. Inndriverne er overalt, en sverm som har funnet fram til og trengt inn i alle krinkler og kroker i verden, de henger der ute i veikryssene og på gatehjørnene, overalt der man kan ha fordringer, der man kan finne noe som er utestående, alle former for skyld og gjeld skal forfølges, du kommer aldri unna, ingen skal slippe unna, ingenting slipper unna. De ringer deg tilsynelatende forsiktig om formiddagen fra sine skjulte nummer, de sender deg en konstant serie med sultne krevende mailer fra forfalskete adresser. Alt er en verkende ubetalelig gjeld, alt er utestående, alt vil bli inndrevet; penger man trodde man hadde tjent på ærlig vis og kunne disponere fritt til aviser og reiser og pinnekjøtt, bortgjemt kjærlighet og kyss i et lite bakgatehotell i Malaga, tårene man gråt i bilen på tur til den forbannete jobben inne i Sogndal, de arge ordene man uttalte til sin sønn utenfor svømmehallen i Bergen, skritt man vandret på den romantiske veien, drømmene man drømte i mørke netter på et herberge i Zafra, og alle gavene, ja til og med de gavene man generøst ga til sine ofre, alle disse tingene som en trodde en eide og rådde over, alle har de en annen side, alt dette og mere skal inndrives, alt blir omgjort til skyld. Alle er vi utelukkende skyldnere, ingen skylder oss noe som helst. Alt vi levde og opplevde er til låns, vi måtte låne for å kunne leve og oppleve. Man kan bare gjøre seg klar, mottagelig, stå til tjeneste, grave dypt i alle lommene, åpne pengepungen, sjekke inn på bankkontoene; vende det annet kinn til, innordne og underkaste og føye seg, få klørne ut av kjøttet så raskt som mulig, innfri det man skylder, gi fra seg det som innkreves, innrømme og tilstå og bære og betale og gjøre opp sin skyld. Det å komme til verden og eksistere koster noe, ingenting er gratis her nede, den som vil eksistere må finne seg i å sone, levere tilbake, å leve er å gjøre opp for seg, å tilbakebetale, å innfri det man skylder.

Det er nesten uutholdelig å tenke slike tanker. Men det er faktisk slik tenker jeg denne kjølige vårdagen i mars.

???????????????????????????????Det finnes ingen som spør etter tankene mine, jeg har heller ikke selv satt dem i gang. De innfinner seg av seg selv, som om de vet hvordan de skal stille seg opp for å fremstå som tankene mine. Herregud, et lite øyeblikk er det jeg som tenker på egen hånd uten hjelp fra tankenes egen dynamikk, herregud, er jeg en fange til og med inne i mitt eget hode ? Er jeg bare mine egne tankers fange? Og kanskje en fange av de ordene jeg bruker? Som jeg føler jeg velger selv?
Likt dere andre innsatte og utegående fanger og alle slags seende blindgjengerne der ute i verden er det liten tvil om at jeg er underlagt mangfoldige former for tvang og lenker og grenser i tilværelsen. Jeg forsøker etter beste evne å innrette meg etter tyngdekraft og bosstømmingsdager og betalingsregler og kortkoder og passord og alle de andre allestedsnærværende lovene som pakker inn et moderne fungerende liv. Selv et simpelt toalettbesøk på mitt engang så frie universitetssenter på Nygårdshaugen i Bergen er underlagt identitets- og passkontroll; som en en glassbastion, et uinntagbart fort ligger det der oppe på haugen, alle dører er låst hele tiden og bare de som har kort og koder og passord har tillatelse og rett og adgang til endog en så elementær utskeielse som å late vannet. Jeg kjente meg som en fiende, en alien, en uønsket uteligger, uvelkommen, utestengt og usertifisert; her står jeg, pissetrengt in extremis, full blære og kodeløs utenfor døren til pissoaret. Det er lenge siden jeg hadde lisens til å anskaffe meg viten, til frie studier, og min rett til å late vannet på universitetes totalitære toaletter er for lengst utløpt. Uten rett til å pisse. De fleste ting har man altså lyktes med å stramme opp og regulere slik at folk ikke lenger kan ta dem for gitt og avbenytte dem uten å ha passord og kode og betale det det koster, ingenting er til fri avbenytting eller gratis, det finnes ingen frie studier eller måltider eller toaletter, alle vil ha oppgjør for det de frembringer og lager og kan ta kontroll over. Det er innført store bøter for fri eller naturlig vannlating. Det strammes til i alle retninger; oppover og nedover og bortover og utover og innover. Over alt i den kjente verden der ute.

Modern-MasculinityTidsregningen er en av de få tingene som har sluppet unna inndriverne. Den er tilnærmet gratis og åpent tilgjengelig slik den alltid har vært det i min levetid, den kan jeg trygt stole på og benytte fritt. Jeg frykter i det stille at om ikke lenge må man levere passord og bruke koder når man ønsker i vite hva slags dag eller år det er. Slike ting vet eller husker man ikke av seg selv, man trenger en kilde; så hvis en eller annen kommer opp med en slags rettighet eller patent på dette området ligger man tynt an. Det kommer til å bli en haug med tidsville eller døgnville mennesker, en slags ny kronopatisk eller kronoid lidelse som det må et stort mentalhygienisk hjelpeapparat til for å holde i sjakk. Men herregud, enda er tidsregningen fri og til gratis avbeyttelse; følgelig kan jeg uten å måtte oppgi passord eller betale noe fastslå at det i dag er den herrens dag 24 mars i året 2015. Hel fritt,av og for meg selv. Slike frie friheter har en innebygd fristelse, når en bruker dem vil en gjerne strekke litt på dem og gå lenger. Dersom jeg kunne påvirke tidsregningen, noe jeg lenge har ønsket meg i og med at den er såpass fritt lagt opp, ville jeg ha brukt en annen og mer personlig tidsangivelse for denne dagen. Jeg ville helt sikkert ikke ha startet oppregningen med den arme korsfestete menneskesønnens fødsel. Ikke fordi man ikke har funnet ut når han kom til verden. Det brukes enorme mengder av tid og penger på å sørge for at ting går rett for seg, man forsker og etterforsker og og fremskaffer bevis og sakkunnskap før man innretter seg og feller dommer. Tidsregningen burde også starte med noe som er saklig riktig og viktig for alle mennesker, om noe slikt finnes, og det gjør det – slik som jordens opprinnelse eller skapelse for den saks skyld dersom det viser seg å holde stikk, omlag for 4-5 milliarder år siden. Eller kanskje med at menneskelike tobente aper dukker opp på savannene i Riftdalen for tre-fire millioner år siden. Meterorittnedslaget i Mexicogulfen for 65 millioner år siden, som slo ut og utryddet dinosaurene, kunne også være et robust tidskille; det ble en slags nystart for sårbare pattedyr på jorda. Mange mener at slike ting er av den største betydning for oss, mye mer enn Jesus og Muhammed og Lenin og andre slike etnosentriske og halvt oppdiktete figurer. Tar man dette i betraktning, kjennes det på en måte riktigere å si at vi er i året 5003002009, 65002009 eller 3002009, eller noe i den retningen. Disse årstallene angir formidable tidskiller; hvorfor ikke starte opptellingen og tidsregningen her heller enn ved det innbillte fødselsåret til Jesus eller Muhammed eller en annen av de religiøse figurene en eller annen tilfeldig menneskeansamling et eller annet sted har fått for seg at de må tilbe ? Bare prøv å tenke litt nøyere etter. Tenk på de uhorvelige mengdene med liv og livsformer som har kommet og gått på denne kloden. En formidabel flod av liv; encellete som flercellete, bakterier og alger og mikroskapninger, planter i alle fasonger og kjønn, insekter og reptiler og uhyrer, fisker, fugler, dyr og megadyr, og til slutt alle milliardene med menneskedyr som man kaller oss i et misforstått forsøk på å smigre seg inn hos den altforklarende biologivitenskapen. Da har jeg latt være å nevne alle de innbilte formene for liv som vi mennesker har satt til verden i vår forestillingsverden, alle slags varianter av monstre, oppdiktete dyr og eventyrfigurer og romanskikkelser. I dag kan man tilsynelatende telle seg fram til alt som finnes og en gang i tiden fantes. Man har talt seg fram til at 100 milliarder og vel så det med fortapte menneskeskapninger til sammen har fått sjansen til å oppleve dagens herlige lys før det etter et eller annet slags ferdiglevd liv sluknet for dem igjen. De fleste ble aldri tatt med i beslutningsprosessen når det var over. Bare noen få av disse kortlevde skapningene var så heldige at de fant en grav de kunne legge seg til ro i for å ta en endelige kvil. Storparten av milliardene ble gjennom tuesenårene fortært av siklende predatorer og stinkende åtselsetere og makk eller råtnet ganske enkelt langsomt bort i solskinn, regn og kulde før de forsvant inn i den uendelige stillheten som omgir døde når savnens ståk hos arme gjenlevende endelig er forbi. Så mye liv, så mye forgjeves innsats av så mange for så lite; å herregud ! Hva kan man ellers si når man er ferdig med tellingen.

1959711_10203254806947869_27768650_nJeg innser litt oppgitt at den nye tidsregningen min har en vesentlig mangel. Den er ikke enkel nok for det menneskelige hodet. Det er vrient å turnere slike årstall. De er anstrengende å huske, krever altfor stor mental innsats, mer intensiv skolegang for de fleste, og antagelig sviktdiagnoser og spesialundervisning for de med dårlige forutsetninger eller dårlig hode som det heter, de svake, ressurssvake, mindre begavete. Dessverre; tingene er som de er, jeg har mager innflytelse over vår tidsregning som over de fleste andre saker her i verden. Årstallet er og blir vårt forholdsvis greie 2015. Men merk bare; innerst inne gjør jeg som alle dere andre, jeg følger min egen helt personlige tidsregning, den eneste som faller naturlig for meg; min egen fødsel er det hellige år null da evangeliet starter og min egen dødsscene vil være korsfestelsen og sluttåret for det hele. Etterpå fins det antagelig ingenting, storyen er slutt. Derfor er 1949 noe helt annet enn 1649, det kan ikke sammenlignes. Dagen i dag er en ganske ordinær 24.mars, men ved en stor oppdagelse har jeg maktet å få mer ut av den; det skal jeg komme tilbake til om litt. I mellomtiden ruller tidshjulet avgårde her inne ved fjorden, dager blir ubønnhørlig til uker og måneder og år.
Det er bare å slå seg til ro med at året er og blir 2015. Et ubetydelig år blant vår herres uendelig mange år. Likeens med dagen som har inntruffet. Det er ikke en dag for jubel eller feiring, iallefall ikke for meg. Der ute finnes det sikkert andre som har grunner til å nyte og feire denne vidunderlige levedagen og andre dager som kommer etter den. Ufattelige mengder av surklende vann har flytt og flyter ut i det umettelige havet, talløse graver er kastet opp, fyllt og lagt igjen i den grådige forslukne jorden, alle tenkelige kalamiteter har inntruffet siden sist jeg hadde grunn til å juble eller foreta meg noe festlig. Hos meg vasker flo og fjære stranden som en gammel nedslitt vaskekjerring, skyller over tang og småkryp, sand og småsteiner; opp og ned, frem og tilbake, langsomt, hele tiden den samme gyngende bevegelse. Denne rytmen som svinger, fra fjære til flo, flo til fjære, preger dagene mine. Jeg registrerer bevegelsen i kroppen og sjelen, hver eneste av mine dager – tilværelsen svinger. Dager gryr, passerer, visner; lik avskårne blomster hengt til pynt på et ondsinnet roterende hjul.

936178_10201113543617624_1304550247_nJeg befinner meg her inne. I en hule. En hule i dypet av et gammelt hus; bortgjemt og gradvis mer og mer bortglemt. Et eget univers, fritt for koder og passord. Det er merkelig hvor langt et menneske kan fjerne seg fra andre bare ved å holde seg helt i ro innendørs bak fire solide tømmervegger. Etter en tid blir avstanden uendelig, millioner av kilometre må tilbakelegges dersom man ønsker å finne fram til folk igjen. Et slikt ønske har jeg ikke. Ingen veier fører tilbake. Time etter time, dag etter dag, mens sekundene uberørte og stille tikker avgårde og åpner for det som skal komme sitter jeg i et dunkelt rom bak tunge mørke gardiner, gardiner som en forhenværende venninne med feminint talent for huslig innredning for mange mange år siden anskaffet og og hengte opp; gardiner er et område der revansjebevisste kvinner demonstrerer sin medfødte overlegenhet. Som et rustent russisk krigsskipsvrak sitter jeg her, havarert, sunket sammen i en gammel lurvete lenestol fra 60årene jeg har arvet etter de forrige eierne av huset; stolen er nedslitt og det glinsende lysebrune plastdekket på armlenene er i store flekker plukket vekk av navnløse urolige sjeler gjennom årenes løp. Av og til har jeg selv glemt meg og bidratt en smule til den langsomme nedbrytingen med å plukke noen biter av plastblegget. Det kjennes som en slags beskjeftigelse. Det gamle plastmaterialet inviterer til plukking, materialet og neglene må ha en ukjent kjemisk affinitet. Men ødeleggelse eller ikke; lenestolen er fortsatt lenestol, den fungerer for sitt formål i denne verden, den gjør fremdeles full nytte, utseende er ikke alt. Jeg har hengt et tykt brunt og hvitt ullteppe over stolen for å ha følelsen av å sitte noenlunde anstendig. Det forbannete ullteppet har en iboende tilbøyelighet til å krølle seg til; hver eneste morgen må jeg gjennom anstrengelsen med å legge det til rette på nytt for før jeg kan la legemet synke ned i stolen. Timer i absolutt ytre taushet; den varige stillheten og fraværet av menneskers stemmer og snakk har gradvis utviklet seg og er nå fysisk tilstede, jeg kan merke stillheten som et aktivt nærvær, jeg fornemmer en slags selskap i den; den kan tydelig høres som et hviskende sus som ledsager og omgir ordtankene inne i hodet mitt og det lille jeg gjør av materielle bevegelser i løpet av en dag. Lunken kaffe. Kaffekoppen er ikke skylt på mange dager; jeg bruker den samme hankeløse og delvis sprukne koppen hele tiden. Det viktigste er at den er tett, at kaffen ikke lekker ut i bokhyllen og på bøkene. Koppen har polsk opprinnelse, den er den siste koppen som er igjen av flere som utgjorde en vennlig gave fra en annen forhenværende venninne i en periode av mitt liv jeg ofte befant meg i byen Wroclaw i provinsen Slask. Wroclaw het gjennom mange århundrer Breslau og ligger malerisk til ved den flomutsatte elven Oder i det man i den tyske perioden omtale som øvre Schlesien. Breslau var i århundrer en slags innenlands og polsk versjon av Venezia, med kanaler og broer og vakre båter. Polakkene kaller den samme elven Odra. Breslau var den vakre hjembyen til en stor befokning av tyskere frem til oppgjørets dager i 1945 da mer enn 600 ooo av dem med voldtekt, våpen og tvang ble drevet ut og jaget tilbake til hjemlandet. Mystikeren Angelius eller den hellige Johann ‘Silas’ Scheffler stammer fra Breslau og levde her på midten av 1600 tallet. Han har gjort inntrykk på mange, også Fernando Pessoa innbiller jeg meg uten at jeg vet det, bl. annet ved sine poetiske ord om rosen:

«Die Rose ist ohne warum; sie blühet, weil sie blühet…» –  ja, rosen blomstrer rett og slett fordi den blomstrer, den har ingen estetiske hensikter eller formål, den gir ingen forklaringer eller grunner. Poesi, i dag vet vi at dette er feil, rosen er ikke noe bedre enn kjøttetende planter, det skjønne i naturen er ikke den rene uskyld, det er der ifølge en hensikt og et formål. Ingenting er uskyldig, selv om vi gjerne liker å innbille oss at de er det.

1005697_10201304303386499_530612614_nDen store tyske befokningen ble jaget ut av Breslau. Mennesker erstatter hverandre raskt. De tyske ble umiddelbart erstattet med minst like mange hjemløse polske ukrainere fra et utvidet Ukraina som Stalin og russerne jaget vestover med sine egne bolsjevikiske varianter av myrderier, voldtekt, våpen og tvang. Det var andre omgang for ukrainerne, de hadde allerede i årevis fått føle de tyske erobringstroppenes råskap. Etter den store krigen ble 10-12 millioner tyskættete drept og mishandlet og jaget bort fra hjem og liv i østeuropeiske land og Russland. Det er liten tvil om at det er synd på alle mennesker, samme hva slags riktig eller gal side de står eller sto på. Den hvite fredsommelig formede kaffekoppen kjøpt i dagens Wroclaw eller gamle Breslau har gjort mer enn god nytte for seg og har ikke lenge igjen. Det er unødvendig å vaske den, de mørke flekkene er ikke skitt, bare spor på spor etter konsumert kaffe, lag på lag med kafferester. En slags hverdagslivets glemte arkeologi, som venter på sin utgravning. Jeg sitter krokrygget og nedsunket i den antikverte lenestolen, barbent, innrullet i en gammel mørkeblå og halvskitten morgenkåpe til langt utpå dagen. Jeg blir ofte ganske kald på føttene og oppover leggene utpå formiddagen. I løpet av et par år i denne tilbaketrukne og innestengte tilværelsen har jeg sakte tilkjempet meg noe som katter og andre rovdyr gjør som det mest selvfølgelige i denne verden, de kan slå seg til ro overalt og til alle tider. Fra et fortravlet liv der jeg forsøkte å ta to steg i steget; nå har jeg endelig greidd å tilegne meg denne sjeldne evnen – å sitte stille og i ro i et rom over lengre tid, i dagevis. Ja du har helt rett; denne eremittiske evnen er noe man må dyrke og kultivere når man først har fått tak i den, det er en slags genuin begavelse som man må ta vare på. Den franske filosofen Blaise Pascal skrev for mange hundre år siden at det å kunne sitte i ro i et rom er avgjørende for mennesker; mye av elendigheten i denne verden skyldes folk som har mistet eller aldri hatt denne evnen til å holde seg i ro. Men tiden går og har gått; jeg merker at den tilbaketrukne tilværelsen har endret karakter, den har fått nye egenskaper eller dimensjoner. Når man lykkes med å holde seg borte fra selskap med andre mennesker over lengre tidsrom oppstår det en slags synkende fornemmelse, man blir langsomt tyngre, merker en følelse av å komme lavere og lavere, inn i en slags nedre verden eller underverden, et inferiorum. Tar man i betraktning alle de fordreide vesener og skikkelsene som man støter på og omgåes i sitt eget indre dyp, her nede, ja, da er det lett å forestille seg at en har nådd frem til sitt eget personlige inferno. Det står nå helt klart for meg; alle mennesker bærer med seg sitt eget inferno, en egen underverden, vi har alle en vandring å gjøre i vårt eget mørke.

my-life-in-darknessJeg er forsvunnet. Gått opp i røyk. Forduftet fra den aktive og sysselsatte verden. Det hender riktignok at folk snapper opp et kjapt ørlite glimt av meg, såvidt det er, på avstand eller idet jeg passerer; det hender til og med at jeg tar telefonen eller stopper for å gjennomgå en uunngåelig prat med noen jeg støter på. Slike øyeblikk er lett å misforstå, det er lett å la seg lure av førsteinntrykket, av det ørene hører eller øynene ser. Det fører til at folk misforstår, de tror at jeg fortsatt finnes, at jeg forsatt er tilstede og i virke. Men det er en misforståelse, en perseptuell feil eller feilslutning. Sannheten er at jeg underveis i den prosessen som har foregått umerkelig har blitt omdannet slik vann under bestemte betingelser kan bli til is eller damp, jeg har fordampet, glidd vekk, ramlet ut av virkeligheten. Langt der ute, som i kikkert, kan jeg fortsatt se en uopphørlig strøm av folk som gjennomfører sine daglig ruter og rutiner i ståk og vrimmel, frem og tilbake, til og fra alle de daglige gjøremålene. Som om ingenting har skjedd.

Ingenting uvanlig har skjedd. Folk forsvinner hele tiden uten at det taes noen større notis av det. Noen faller ned under en søndagsvandring i høyfjellet, noen blir trukket og sugd ned i fossestryk og rasende eleveløp, noen klemmes i stykker i trafikkulykker, andre kommer aldri tilbake etter en reise. De langt fleste går tapt uten konkrete ytre grunner, de fleste fordufter langsomt og i stillhet, ved en slags eksistensiell implosjon. Tilværelsen løser seg sakte opp innenfra, som om livet har sin egen innebygde kjemiske prosess som til slutt går til angrep på seg selv. Forsvinninger er en side av det hele, noen forsvinner og andre kommer til. Alt er så å si som før. De fleste mennesker kunne åpenbart forsvinne, men ingenting mangler, verden er fortsatt komplett. Hver dag forsvinner hundretusen mennesker fra kloden. Små knappenålshoder på kartet blir borte. Forsvinningene er ikke like, det er utallige måter å forsvinne på. De fleste forsvinner alene, uten mye om og men, brått er de borte. Det lille hullet eller tomme rommet som oppstår i verden idet de forsvinner, er fyllt igjen nesten umiddelbart. Et knips, så er alt som før igjen. Det de tok med seg er utfyllt, erstattet. Kanskje består hullet litt lenger inne i den indre virkeligheten hos folk som kjente det knappenålshodet som ble borte. Engang under første verdenskrig forsvant over et kort tidsrom mer enn en million armenske knappenålshoder. Iverksetting av forsvinningen var programfestet og lenge planlagt og målrettet gjennomført av det tyrkiske lederskapet. Noen få reagerte uten at det gjorde noen forskjell. De fleste hadde nok med sitt. De hullene som oppsto inne i folk forsvant like fort, mest fordi de oppsto i folk som selv forsvant uten et eneste spor. Når det er slik blir forsvinningene ekstra umerkelige. Målrettete og arrangerte forsvinninger forekommer ofte i menneskenes lange jordiske vandring; det er nesten nærliggende å spørre om det finnes lover som styrer dette. Lover som virker på tvers av våre intensjoner om fred og fordragelighet, slik at klimaet mellom oss uten forvarsel begynner å forverre seg og oppmuntrer oss til å finne på måter som vi kan ta i bruk for å forsvinne eller la hverandre forsvinne. En forsvinningsprosessens tyngdekraft. Og motsatt, av og til kan oppstår det et forbløffende og uforklarlig oppstyr rundt en eneste liten forsvinning, som når prinsesse Diana eller Michael Jackson overraskende ble tatt ut. Det kan se ut som slike forsvinninger etterlater et formidabelt gapende hull i verden der folk stimler sammen andektige rundt tomrommet med et hav av rosebuketter, desperate skrik, tente lys og rennende tårer. Hvorfor ? Et fortvilt rop lyder inn i tomrommet fra tusener av struper . Det forteller mye om hvorledes vår menneskelige verden er innrettet.

imagesJeg er fortsatt her, men jeg holder på å forsvinne, jeg er i ferd med å synke inn i en utenomjordisk eller kanskje det er en innomjordisk tilværelse. Folk som får øye på meg reagerer allerede med dårlig skjult overraskelse; oj, det var noe de ikke ventet; oj, finnes du her enda? Når folk forventer at en snart kommer til å forsvinne, da glemmer de lett at det er noe som skal skje lenger fram. I forglemmelsen tror de at en allerede er forsvunnet; kanskje er det lengselen etter og behovet for åpne plasser, for en rydning i skogen som er sterkere og større enn vi vanligvis tror ? Kanskje går vi i veien for hverandre, kanskje er det så tett med folk omkring oss at vi trenger mer rom og åpninger ? For å ta seg inn igjen spør de som har forsnakket seg gjerne om hvordan det går med meg ? (de ønsker ikke noe svar, de vet allerede det de vil vite men forsøker å dekke over). Jeg svarer ikke lenger ordentlig på slike spørsmål; alle tar for god fisk at jeg er forsvunnet eller kommer til å forsvinne, ganske snart. Da har det ingen hensikt å forsøke å forklare. Jeg er gått over inn i en annen slags tilværelse, en annerledes verden eller uverden med andre proporsjoner enn de normale som folk er vant til. I det fjerne hører jeg lydene i verden, den svake duren fra fly på tur til eller vekk fra Anda-flyplassen lenger ut i fjorden, dumpe dunk fra bildører som slåes igjen, eller hører jeg dunk fra dører som lukkes i et underjordisk liv ? Alt som skjer her skjer uendelig langsomt, det er uendelig smått. Ting og hendelser er forminsket og nedjustert til bittesmå minihendelser, partikler og mønstre som man til vanlig ikke oppfatter, som årringene i trær og slitasjemønstre i tannoverflaten og bittesmå organismer i badevannet. Alt som finnes i denne omvendte tilværelsen er smått, forminsket, det finnes knapt. Hele greia kan puttes inn i en fyrstikkeske, en liten konvolutt. Jeg har blitt påført eller tildelt en ny overordnet sans, en slags sensus communis som overdøver og hemmer og sløver ned alle de normale sansene mine. Den medfører at jeg er rammet av et merkelig sansetap, en slags paradoksal blindhet eller døvhet, ikke fordi jeg har mistet en sans men fordi jeg har blitt velsignet med en ny sans som tar over og omkoder alle de andre sansene mine. Denne nyvakte sansen registerer og oppfatter utelukkende det som nærmer seg ingenting; den omkoder alle inntrykk slik at de oppleves som ingenting, ingenting er dens gjenstand og eneste stimulus. Ingenting i alle mulige vanvittige variasjoner. Ingenting er en ukjent sanseopplevelse for de fleste, vi sanser hele tiden ting som er noe og vil noe og som er stort nok til å fylle vår verden. For meg har ingenting tatt over sanserommet, det har blitt sanselig konkret og nærværende, noe jeg er omsluttet av og merker helt inn i margen. Når folk snakker til meg og ivrer for å fortelle noe, blir jeg stående der, irritert og utålmodig; jeg får bare med meg at det de snakker om allerede er sagt eller gjort, at det ikke gjør noen forskjell, at det er bagatellmesig, det betyr ingenting. Jeg befinner meg ikke på deres planet, jeg skjønner ikke lenger språket de snakker til meg ved hjelp av. Udødelig, hjelpeløse barn i Bulgaria, er det noe jeg kan gjøre for deg; alt de de sier som jeg ikke skjønner lenger. Det hender enda et jeg tar meg sammen og ser TVnyhetene på nettTV, jeg forsøker til og med noen dager å lese avisene. Overalt presenteres nøyaktig de samme eller like historier og saker hver eneste dag, dag ut og dag inn; den intensive gjentakelsen gjør at jeg opplever at det står ingenting eller det samme overalt, alt som skrives og sies betyr så lite at det er som jeg bare har tilgang til en mikroskopisert avbildning av det som folk der ute er opptatt av. Møter jeg tilfeldigvis en av naboene de få gangene jeg forlater lenestolen inne i kroken og går ut av huset, overdøves øyeblikket av alle de andre gangene jeg har møtt dem; jeg stopper opp i veikanten, prater og ler litt og forsøker å virke mest mulig upåfallende og naturlig, men jeg hverken ser eller hører dem lenger; de er blitt farget av ingenting i skyggen av alle de andre gangene jeg har møtt dem. Av alle gjentagelsene, av at vi snakker om det samme, om de samme tingene. De finnes ikke ordentlig lenger, de er brukt opp av tid og gjentakelser og betydningsløsheter, løst opp, fortært og redusert til et slags opptørket skall eller hylster. Kjære nabo, venn og uvenn, kollega, medmenneske; du går i oppløsning foran øynene mine, atomstrukturene dine faller fra hverandre, du er redusert til samme størrelse som mønstrene i fingeravtrykkene dine og de bittesmå middorganismene som lever av og i de døde hudflakene dine, du finnes ikke lenger. Ingenting er nå overalt, det har besmittet alle ting, det kjennes ruvende og kollosalt; allikevel fortsetter det stille og umerkelig å gro og utvide og spre seg til nye ting, det vokser til en eneste enormitet som er overalt og behersker alt og alle, eter og omdanner seg som en forsluken fet larve. Den normale verden der ute, som jeg frem til ganske nylig brukte å forholde meg til og leve i, ja, jeg gikk opp i den som andre normale folk, har litt etter litt forsvunnet rett foran øynene mine; når den omtales i nyheter eller folk snakker om nære og alminnelige ting som foregår rett her borte kjennes det som man snakker om noe som er like langt borte og uviktig som Castrojeriz eller Ulan Bator eller Ildlandet. Alle proporsjoner har forandret og forrykket seg i denne ingentingverden jeg befinner meg i; alt det normale og vanlige forminskes ned til småting og bagateller, mikroskopiske uvesentligheter som knapt spiller noen rolle lenger. Etterhvert som den store virkelige og nøkterne verden går tapt for meg, må den erstattes – jeg forsøker desperat å fylle opp det voksende tomrommet med alle slags avledende bekymringer og grublerier, som over tidsregninger og livet her i Utvik og lignende.

nnnNok en dag som er ingenting, stum, tom, blind. En rusten kjede av like meningsfattige dager. Dager som kommer innom og går igjen uten et eneste ord til trøst. De smaker annerledes nå etter at jeg ble definitivt angrepet og deretter overmannet av min egen svakhet og kom i fritt fall. Ned og nedover og til sist gjennom bunnen i virkeligheten. Erobret og beruset av min egen svakhet lot jeg meg falle. Ingen veier fører tilbake. Fallet er endelig. Dagene mine og alt som hender gjennomsyres og smaker mer og mer av vag frykt, grenseløs engstelse. Det å være i fritt fall kan kjennes forskjellig. Fallet gjennom luften og ned mot jorden under et fallskjermhopp er noe helt annet enn det ulykksalige og desperate fallet nedover langs en loddrett fjellvegg eller en eksploderende og brennende skyskraper. Sluttresultatet utgjør nok mye av forskjellen.

1390529_10202124791578191_714397913_nDagene gir seg ikke. Heldigvis, skulle jeg antagelig sukke her nedenfra. Listende, stillferdige, uten noe som helst hastverk, dukker de opp utenfor døren min. Banker noen forsiktige men bestemte dunk, henvender seg som andre besøkende i en dempet, mild tone. Det er bare oss to nå, du og jeg, hvisker dagen til meg med et hemmelighetsfullt smil på leppene og setter tydelig pris på å slippe unna det evindelige maset blant folk som er normalt aktive. Dermed er det bare oss to; akkurat denne dagen og jeg. Dagen presenterer seg med en tålmodig og troverdig mine, lover ingenting. Den er til disposisjon, den vil være min egen dag som jeg kan og skal gjøre bruk av. Kanskje til og med bør gjøre bruk av, selv om slike bør ikke tilhører den faktuelle verden. Til den er blitt nyttet, brukt opp, ferdig. Deretter forsvinner den, smyger seg bort, alle forklaringer og oppsummeringer er overflødige. Jeg lurer av og til på om den kanskje er en smule skuffet over at jeg setter så lite i gang. Det kan virke som om det bare finnes en og samme dag. En dag som har erobret og slukt opp alle de andre, og som hele tiden kommer tilbake igjen helt lik den som var her sist, ubrukt som den også var. Null aktivitet, null planer, null avtaler, null alt. Null. Kanskje bor det en slags ond hevn i dette; tiden sender samme dagen tilbake om og om igjen for å demonstrere sin harme over at ingenting hender og at jeg på denne utakknemlige måten ødsler bort den ene hellige dagen etter den andre. I sannhetens navn. Jeg henger ikke helt med i tidsregningen lenger, jeg vet ofte ikke hva slags dag det er eller datoen for den saks skyld. Nylig bommet jeg på en avtale ( ja jeg hadde en avtale, tro det eller ei !) jeg hadde på en torsdag, for meg var det bare onsdag da jeg ble etterlyst i en telefonmelding som jeg ikke leste før om kvelden. Jeg følger ikke lenger ordentlig med i slike kronologiske fenomener, selv om jeg i og for seg registrerer at skolebussen passer i morgenstilla utenfor husveggen, at måkene og småfuglene er i intens og luftig krangel på himmelen, at to illsinte hankatter freser og hyler mot hverandre under søylepopplene ovenfor huset, og at en grådig gravemaskin med metalliske kraft glefser hull i asfaltdekket lenger bort i den trange gaten som snirkler seg mellom alle de mennesketomme husene.

Lc7uMKoWipmfi9qfjIYqhtVFo1_500Det kjennes som om jeg er jaget i eksil. Drevet ut av og bort fra hjemlandet. En asylsøker uten dokumenter, som ikke aner om steder finnes som er villig og egnet til å ta imot og beskytte vingeløse fugler. Jeg har resignert, funnet frem til noe som ligner et flyktningemottak, eller mer et sykehjem for de som er dårligst, satt opp og innrettet til ære for svekkete personer. Jeg er den eneste som har fått plass her. Men jeg har kunnet gi opp den krevende protestvandringen, endelig har alle slike ting opphørt, stoppet opp. jeg har gitt meg. Dette er ikke det verste en kan oppleve. Selvsagt er det ikke det, alle vet at det finnes verre ting man kan rammes av og som er mer nedverdigende enn dette. Å ramle ut av den kjente og ikke alltid like kjære normalverden for en tid er en forholdsvis mild straff for den lange serien med uoppklarte halvforbrytelser man alltid pådrar seg og samvittigheten sin. Skylden har det aldri vært noen tvil om, i allefall ikke i mitt tilfelle. Det er helt unødvendig å føre noen sak, jeg har tilstått i utgangspunktet. Kanskje er det heller ikke en ordentlig straff, selv om det kjennes slik når man er uforberedt. Kanskje er det en åpen dør, en mulighet, et tilbud man ikke kan eller bør avvise. Den ordinære mennesketilværelsen, det å være normal og oppegående og frisk, det er den egentlige straffen, den har bygd inn i seg en smertelig falskhet eller forfalskning av livet som alle bare må godta, venne seg til og glemme for å kunne fungere. Når man går i sosial oppløsning og faller i gjennom, har man en sjanse til å befri seg fra usannhetene og innpakningene, den ødeleggende hubris vi mennesker stort sett befinner oss i. Selve fallet, forsvinningen, det å erfare og måtte håndtere en slags eksistensiell ydmykelse, kan være nøkkelen til en annerledes tilværelse der en følelsesmessig gjenoppdager at en kun er et lite innbilsk dyremenneske blant skarene av reelle og innbilte livsformer på denne jordkulen.

jay-painting-6-person-walkingJeg er tilstede eller gjennomlever enda en av mine dårlige, ubrukelige og intetsigende dager. Det har blitt en lang og blytung kjede av dem i løpet av det siste året. En fangekjede, nesten, som holder meg fastere og fastere på plass. Fange og vokter i samme person, det finnes ingen andre heromkring. Jeg kjenner meg trøtt og utmattet mye av tiden, som på en øde fotballbane etter at kampen er slutt. Det spilles ingen ekstraomganger. Som om jeg fullstendig mangler energi og driv og kraft til å kunne fungere og ta del i tingene. Etter å ha gjort en grundig analyse av saken, har jeg funnet ut at på dårlige dager besitter jeg omlag 10-20 % av normalt energinivå. Da blir alt tungt, det er tungt bare å bevege bena, løfte armene og foreta seg det aller minste. Det gjør jeg heller ikke, jeg gjør ingenting slike dager. Det kjennes som om noen har plassert en våt sandsekk et eller annet sted i kroppen, jeg er ikke helt sikker på hvor i kroppen eller i sjelen sekken er plassert, men den føles tung. Altfor tung til at jeg kan bevege meg rundt med en slik ekstra tyngde på ryggen. Jeg kommer meg aldri helt ut av sengen slike dager, og er aldri helt oppegående de stundene jeg er ute av sengen. På gode dager, og de finnes også, har jeg derimot omtrent 50-60 % av min normale energi og kraft, kanskje til og med oppimot 70 %. Det er råflotte dager, ingen tvil om det, humøret stiger oppover og oppover og kommer tilbake på sin vante plass høyest oppe i hjerte og hode. Jeg kjenner at det gjør at jeg blir urolig og utålmodig, jeg får en intens og brennende lyst til å være aktiv, gjøre meg bemerket, lage noe, foreta meg noe dramatisk, noe spennende.

Jeg må passe meg for ikke å narre meg selv. Den grøften har jeg ofte falt ned i de siste månedene. Av og til kvikner jeg til, jeg innbiller meg at alt er som før, at det bare er å gå i gang med alt jeg har lyst til. Men jeg kommer jeg raskt ned på bena igjen. Ned på jorden. Ned, rett og slett. Det er balanse i tingene, også her i det hinsidige. Samtidig virker det som om viljen min er passelig i orden, det har jeg i allefall lenge trodd. Det er bare ikke nok med god vilje, jeg kommer tross intakt vilje likevel sjelden i gang med noe som helst av betydning. Det hender at jeg er inne på tanken om at også viljen min er rammet. Men jeg har bare såvidt kommet inn på denne tanken og hva den innebærer.

En form for tilværelse går det vel an å få ut av denne tilstanden, en slags ontologi som filosofene kaller det. Det må det. Men; sammenlignet med det aktive livet, med alle de store og strålende og skinnende seirene og triumfene jeg feiret og som jeg har vært vant med mens jeg var der oppe på toppen. Nei, det er ikke mye å skryte av her nede. Men så er det ikke skryting jeg bedriver heller.

m_54c65no004newSom vanlig kom jeg meg ganske tidlig opp i dag morges. Det er greitt å møte virkeligheten tidlig, men det må ikke bli for tidlig, for da er det sent på natten. Nettene er nå til å holde ut på et vis, men ikke mere. For en tid siden var heller ikke nettene til å holde ut. Det skal lite til av uregelmessigheter for å ødelegge dem. Bare et lite ekstra trykk i løpet av dagen, så kommer uroangsten og et slags indre oppløsningsmonster tilbake og starter å grave i sårene. Litt etter kl. 6.30 kravlet jeg ut av sengen denne intetsigende morgenen. Trakk på meg noen slitte halvskitne arbeidsklær med spor etter tørket sement, hadde betydelige vansker med å få på meg sokkene pga. smerteplager i den høyre hoften et sted og nederst i korsryggen. Tok en rask oversikt og kjente etter hva slags tilstand mitt skadde legeme befant seg i; hva med den nagende og numme følelsen i lysken; den oppblåste og oppadtrykkende overfyllte blæren; hva med den betente varmefornemmelsen like over begge nyrene ? Hva med den murrende og stikkende, eller er det sviende, smerten under halebeinet og i endetarmen ? For ikke å nevne ubehaget i øvre del av hoftens bakside som gjør det vanskelig å trekke på seg sokkene ? Jeg kjenner etter, steg for steg, tar en sjekk, kroppsdel for kroppsdel, nesten som en nøye innøvd seremoni eller rituale for å fastslå hvordan livsprosessene oppfører seg i mitt sørgelige legeme og hva slags utbredelse alskens ubehag har i dag, hvor raskt det forverrer seg. Jeg må holde rede på hva livet og sykdommen inne i meg holder på med. Jeg vaklet deretter nedover den bratte støvete loftstrappen uten å omkomme. På et vis klar for dagen som følger ordinær tidsregning og som uten nåde er i ferd med å innfinne seg. Har siden tutlet omkring i dette gamle tause og humørløse huset. Med alle slags minimale småting som uten at de gjør mye ut av seg likevel lett fyller opp en tom dag til randen. Tok på meg yttertøyet. Kledde av meg igjen. Kledde på meg igjen. Lurte litt på hva jeg holdt på med. Tok en tur ut. Ruslet noen runder blant stadig mere vårklare planter og trær nede i det uferdige hageområdet som jeg har nede ved fjorden. Foretok meg ingenting med mening eller praktisk nytte. Tilbake igjen. Tunge steg opp til huset. Ned igjen. Frem og tilbake er utvilsomt like langt. Det blir mange slike frem og tilbake’r for meg.

Gikk ut. Startet bilmotoren. Slo den av. Gikk inn.

Jeg sitter her fortsatt. Selvsagt, hvor skulle jeg ellers oppholde meg. Tungt nedsunket i den lurvete lenestolen i den innerste stua i huset. Verk i nedre del av ryggen. Lengst mulig vekk fra alt, fra potensielle forstyrrelser og overivrige besøkende og slektninger og naboer og tidligere kolleger. Ingen ringer i dag, ingen meldinger, ingenting på email eller facebook. Huset er nesten uten en lyd; bare noen myke knepp fra tastaturet på datamaskinen og det permanente suset fra bekken som sukler og renner forbi huset. Når det har regnet kraftig, som de siste dagene, går bakgrunnsuset over til noe som kan minne om dur fra et passerende tog, bekken vokser raskt og ligner mer på en rasende monstrøs elv der den sliter og river med seg tunge steiner. Etter noen timer går duren over av seg selv, det er såvidt jeg hører den selv om den er like kraftig. Kaffekoppen med lunken melkekaffe står plassert, lett å nå, i bokhyllen ved siden av. Ved siden av alle de oppslåtte og halvleste bøkene om veier og vandring og pilegrimer og løping, om tapere og vinnere og religiøsitet og selvhelbredelse og kreft. Pessoa. Og selvsagt, alle bøkene av og om Schopenhauer.

post-863-1174931283_thumbEn slags erkjennelse er i ferd med å festne seg i hodet mitt. Jeg har gått i stå. Siden jeg ikke kommer i gang med noe, og det gjør jeg definitivt ikke, kan jeg jo like godt ta tak i selve det som for meg er et uomgjengelig faktum. Det må da gå an å holde seg fast i en fenomenologisk innstilling til sin egen undergang og fortapelse, en slags elendighetens fenomenologi. At jeg er fullstendig nede for telling, vraket, utenfor, utslått. De siste dagene har jeg grublet mer og mer over en mulig åpning; og nå tilsist har jeg bestemt meg for å skrive meg inn i og eventuelt ut av denne situasjonen. ‘Ut av’ kan kanskje virke noe overmodig, slik jeg har det for tiden. Men jeg kjenner meg mere engasjert og med på livet når jeg viser verden og alle kjente en lyseblå optimisme, det har jeg forstått. I den aktive verden forlanges det en slags heroisme av folk, at man aldri gir opp, ser positivt på tingene og at det ender alltid godt. Til og med punkteringer og konkurser og døden skal taes med godt humør og rett innstilling. Sånn er det. Sånn skal det bli.

Klokken – ja, klokken – går med bittesmå driftige sekunder, også for oss usysselsatte individer på utsiden av verden. Akkurat i dette øyeblikket tar tiden et av sine ytterst sjeldne pust i bakken, i det den er blitt nøyaktig 14.34.

Et magisk øyeblikk. Jeg tar til å skrive.

375665640_fba35ac141Hvorfor ikke ? Jeg har jo ingen å snakke til eller med. All denne snakking tar mye plass og holdes i gang mest for kontaktens skyld. Snakket forvirrer mer enn det klargjør. Skrivingen gjør denne dagen og dette øyeblikket til mitt nye utsiktspunkt. Den løfter meg opp, jeg kan stige ut av og opp fra den rotete tilværelsen. 24 mars 2009, en ordinær og hendelsesløs dag; for meg en slags frigjøringsdag. Jeg kjenner at å skrive er en nyttig aktivitet i min nytteløse tilværelse; jeg skaffer meg et ankerfeste, kan legge meg til ro ved en ankringsplass hvorfra jeg skuer vidt utover alle de tingene som utgjør min verden. Den brede tilværelsen brer seg vidt utover rett foran øynene mine, med alle hendelser og muligheter. Fortid, nåtid, og til og med et snitt inn i fremtiden, alt ligger der vevd sammen. Det kjente livslandskapet strekker seg grånende utover til alle sider og inn i horisonten der det glir over i det uvisse og ukjente. Jeg kan opptre som en moderne og dristigeventyrer, legge ut på min egen ensomme og modige ferd, ikke for å reise med hundespann tvers gjennom Alaskas ødemarker eller Grønland, men gjennom mine egne dype indre og ukjente territorier. Hvorfor skal jeg vandre som pilegrim langs spanske landeveier eller på den norske Kongeveien over Dovre, når jeg ved å skrive min egen beretning kan være pilegrim langs mine egne indre landeveier ?

santiago-caruso3Ved å skrive stiger jeg opp, ut av dype mørke skygger som henger over meg. Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg ikke har satt ned tegnene mine andre dager. Eller hvorfor jeg ikke lar alt forbli slik det har vært til nå. Kanskje er det et enkelt svar. Det er noen ting jeg kjenner på meg at det er på tide at jeg forteller om dem. Kan fortelle om. Nå ligger tingene foran meg, åpne, intet er skjult. Se, lytt, kjenn, skriv. Lag tegn. Jag vekk skyggene. Jeg skriver, som en bekk sildrer. Ordene og fortellingene blør ut av meg, fra sår jeg har blitt påført en eller annen gang. Jeg gjør det som er nærliggende for meg her og nå. Jeg har bestemt meg for å lage en såkalt personlig blogg. En slags løpende rapport om tilstanden, dette livet og disse langsomme dagene mine. Hvorledes jeg kom dit eller ble drevet hit, hvordan jeg har det, hva jeg tenker på, hva som gleder meg og hva jeg forbanner. Jeg vil skrive om hvorledes tilstanden min oppfører og utvikler seg; en form for patografi, nærmest en slags sykehistorie. Gjerne dag for dag om jeg skulle orke det, men det tviler jeg på. Ikke ville det være mye å skrive om, det hender ingenting hver dag lenger. Dermed blir det lettere å rapportere. Mindre å få med seg. Det er med en slags stille fryd jeg oppdager at jeg kan skrive ting her som jeg ellers aldri ville kunne eller turt sende gjennom tastaturet. Dvs. om jeg hadde fortsatt å delta i det normale livet og livskampen der ute, med strikte føringer og regler for hva man kan tillate seg, hva som passer seg for en psykolog, en nabo, en som er oppegående. Jeg er på kjøtt og flesk, suspendert, ute av spill som det heter, og kan våge å ha en annen innstilling, kanskje være litt mer direkte og oppriktig og sannferdig, om slik overhodet er mulig. Det er ikke så dumt at folk av og til havner på utsiden av det normale, som jo på et vis er usynlig når man befinner seg midt inne i det. Folk på utsiden kan rapportere og melde tilbake om ting som oversees og ignoreres fra innsiden. Det har vi jo alle antagelig bruk for; jeg har åpnet mine blinde øyne og kan skrive mer avslørende og direkte om noe av spillet, uærligheten, nederdrektigheten, simpeltheten og faenskapet som man tidvis ser og opplever både begått mot andre, men nå også overfor en selv. For all del, ikke misforstå meg her. Jeg vet like godt som dere at ingen lenger har noe tro på slike ting; hverken fanger eller pasienter eller misbrukere eller fattige eller andre av de moderne ofrene har noe viktig og troverdig å si lenger. De eier jo tilsynelatende både førstesidene og de andre sidene i alle de store avvisene, sammen med sportsreportasjene, og skriker ut sin elendige tilstand til alle og enhver som orker å forholde seg til dem. Selv vinnerne er jo når det kommert til stykket en slags ofre, de har alle slags kroppslige og psykiatriske lidelser og plager som de ivrig beretter om i magasinene. De har alle typer av kreft som finnes i denne verden, utmattelsessyndromer og er påført nye sykdommer og skader av leger og sykehus, de er sjenerte og deprimerte og døende, de har gått konkurs eller tapt aksjeverdiene sine eller dømt til fengsel for innsidehandel, de har mistet advokatbevillingen eller legelisensen eller foreskrivningsretten, osv., osv,. Og alle ofrene skriver så blekket spruter og tastaturet gnistrer sine selvbiografier og offerberetninger og romaner; magasinene beretter om en smittsom narsisisme der folk bretter ut sine intime liv og sine personligheter; hva i all verden er det jeg innbiller meg ? Alle skriver om seg selv, samme hvorledes man kamuflerer det og hvor godt man tildekker dette faktum. Det kan det ikke være noe problem ? Hva annet kan man skrive om, vi er alle solipsister og narssisister og godt er det. Problemet oppstår jo fordi man leser det andre skriver om seg selv, og man vil aller helst lese ting som på et vis handler om en selv. En eller annen biografispesialist har et sted sagt ‘skaff deg et liv’, men han er helt på viddene. Det er bedre å si; ‘skaff deg en biografi’ ! Og det er det folk der ute har oppdaget når de blogger sine liv og sine personligheter. Ingenting har forandret seg, det er bare mediefolkene som tror noe sånt fordi de lever av å bryte opp åpne dører, det er fortsatt slik at man forholder seg til de man orker å forholde seg til samtidig med at man er fullstendig selvopptatt.

White_cubeJeg er når det kommer til stykket forholdsvis fornøyd med tingenes tilstand. Jeg kan nok føle meg litt utrivelig her ute. Men egentlig har jeg ikke noe særlig å forbitre meg over. Store deler av livet har jeg følt meg som gratispassasjer, på første klasse, surfet og glidd gjennom småbølger og befunnet meg vel på solsiden. At dette livet også har ubehagelige skyggesider, at det finnes et helvete like rundt hjørnet har jeg knapt merket noe til. For meg var det lenge noe journalistene beskjeftiget seg med. Mange folk føler at de befinner seg i nærheten av helvete hele tiden. Noen synes å møte helvete hver eneste dag. Kanskje er det mer slik at sol- og skyggeside er noe man bærer med seg inne i seg. Slik at man delvis lager dem til selv uavhengig av ytre omstendigheter og ulykker. Det at jeg har støtt på drittsekker med smilende tanngard, doble tunger og skjulte hensikter har ikke noe med det at jeg befinner meg her hinsides å gjøre. Man skal ikke kaste for mye stein når man sitter i glasshus, heter det i en advarsel. Men jeg spør eder; når skal man da kunne kaste noe som helst. Jeg har ganske god anledning til å kaste litt stein; man må være på innsiden for å sitte i glasshus. For engangs skyld er det omtrent fritt leide for steinkasting. Pass opp ! «Varsku her, hyvande her !» Eller noe i den retningen var det jeg fikk med meg som smågutt når veimannskapene skulle foreta spregninger.

Dalrymple-articleInlineEnkelt sagt, man skriver fordi man har noe man ønsker å få sagt. Noe som ligger en på hjertet. Slik er det som regel ikke. Det kan være vanskelig å avgjøre om man skriver fordi man har noe å fortelle om. Eller man forteller noe for å ha noe å skrive om. Eller begge deler samtidig. Eller ingen av delene. Men da holder man sikkert kjeft. Noen skriver ganske sikkert bare for å skrive. Jeg vet ikke når det gjelder meg selv, jeg er ikke engang sikker på egen motivasjon. Man må forsøke å ta stilling til disse 4-5 spørsmålene på sin egen måte. For sin egen del. Jeg har mange ganger tenkt at de er viktig å finne en god og riktig balanse mellom det å tale og det å tie. Man må vite når det er tid for å snakke. Når det er tid for å være taus. Folk som bare snakker eller bare tier er en plage. Både for seg selv og andre.

Slik er det med lesning og skriving også. Mange leser for mye. Jeg må selv innrømme å ha gjort det i et langt leseliv. Jeg tror at min mor som ung hadde en bedre balanse mellom lesingen og skrivingen; jeg husker at hun var en ivrig brevskriver og skrev lange og fargerike brev til folk hun kjente. Senere, etter at hun ble syk, tok lesningen mer og mer overhånd for henne. Den ble til et umettelig sluk, nesten som å vanne planter når det er for god drenering og vannet bare forsvinner ned i dypet uten å gjøre noe godt for plantenes tørst. Det min mor leste de siste årene forsvant inn i henne uten å sette spor etter seg, som inn i et sluk. Nå skal det bemerkes at hun hadde pådratt seg en alvorlig skade på viktige deler av hukommelsens hjernemekanismer. Sannsynligvis var Hippocampus, som sikrer nylæring eller innregistrering av det vi opplever. Det gjorde at hun overhodet ikke erindret det hun hadde lest. Hun kunne lese samme bok eller ukeblad om igjen, med like stor glede og nyfikenhet. Men det blir noe helt annet.

Jeg tror det ville gjøre mange folk godt å lese mindre, og kanskje skrive litt mer. Det å skrive forandrer selve lesningen også. Når man skriver blir det så å si mer næring å ta til seg i det stoffet man leser. Ved å skrive lærer man å lese ordentlig. På en annen måte; jeg har lagt merke til at jeg til og med snakker litt annerledes etter at jeg begynte å skrive; det går ikke like automatisk for seg, ordene kommer på en annen måte. Det er nesten som om jeg kjenner etter og smaker på hvert eneste ord før jeg velger å bruke dem, og det er blitt flere alternativer for hvert ord jeg skriver ned.

Men det kan like gjerne bli for mye skriving; mange bøker burde ikke ha vært skrevet i det hele tatt. En polsk Wittgensteinoid filosof som arbeider som bærplukker om somrene her i bygda mener at staten burde betale for at noen folk skulle la være å skrive bøker. Jeg er litt usikker på hvorledes jeg skal forholde meg overfor akkurat dette ganske gode poenget, men jeg tar sjansen og fortsetter med skrivingen en stund. Så får vi se hvor det bærer hen. En viss nytte endog for meg selv kan et slik privat skriveri kanskje ha. Jeg vil føle meg mer levende når jeg har skrevet ned ting som plager meg, det kan fylle noe av tomheten jeg befinner meg i her hinsides. Jeg kan og vil spare dere for mange imtime personlige detaljer når det gjelder meg selv; jeg har oppdaget at selv når jeg skriver om andre personer så handler det på et vis allikevel om meg selv. Det har jeg tenkt å benytte meg av.

Mange oppmerksomme venner ringer og har ringt meg de siste dagene og ukene. Budskap fra mennesker virker som plaster og forbindinger på sår; de stopper blødninger og hemmer infeksjoner i sårene. Ikke rart at våre gode mødre blåste på sårene våre og at det virket det med en gang, i alle fall stoppet det gråten effektivt. Det er mange der ute som viser meg ordentlig vennlighet og varme, sender meldinger og sms’er til oppmuntring og trøst. De dårlige vennene melder seg jo vanligvis ikke, heldigvis skulle jeg kanskje si. Men man er jo aldri sikker på hva dårlige venner kan foreta seg. De er ofte de mest aktive. Og de føler selv at de er velmenende. Jeg blir ganske sterkt berørt og preget av alle typer av ubehageligheter for tiden. Tåler lite. Altfor lite. Noen folk har en ubehagelig innvirkning på meg bare ved at jeg tenker på dem. Jeg går av veien om jeg møter dem.

Sorry. Dette er et ømt punkt, det er sant. Jeg tar så å si aldri telefonen mer. Beklager så meget til alle dere som ringer. Beklager virkelig. Å ta telefonen er blitt krevende, noe jeg gjør med stor ulyst. Det gjør med nesten kvalm. Også meldinger har denne virkningen. Jeg merker det med en gang jeg hører og ser en melding som kommer inn i telefonen min. Først føler jeg en slags svak redsel. Jeg tror det er redsel, så åpner jeg meldingen og da blir teksten borte for øynene mine. Den løser seg opp. Det er ikke det at jeg ser dårligere. Nei, selve teksten løser seg opp, og jeg må ta en fast bestemmelse og anstrenge meg for å kunne lese den. Den instinktive reaksjonen er å legge telefonen bort. Den leser seg ikke selv, så å si automatisk, slik som det var tidligere. Det koster noe å lese det dere skriver, og det gir med nesten ingenting lenger. Selv ikke når det er positivt og oppmuntrende ment. Det folk skriver eller sier opplever jeg som en slags krav, et imperativ, en beskjed om eller en ordre om å stille opp, gjøre noe, komme meg i gang og ut i verden, være slik jeg har vært. Jeg er ikke det.

ostrich_head_in_sandbJeg orker heller nesten ikke å snakke med noen om noe som helst lenger. Hva skal jeg eventuelt snakke om ? At jeg sitter her i en slags underverden, i en formørket nedre verden, dag etter dag etter dag. Passiv….uvirksom…folkesky…..i en bakevje…..mer og mer som en slags zombie….hverken utstøtt eller i eksil….hverken syk eller frisk….hverken levende eller døende. Verken stolt eller flau. Helt utenfor normale kategorier. Riktig, jeg vet ikke lenger hva jeg er og hva jeg skal snakke om. Ord blir fattige når de skal beskrive denne formløse fattigdommen. De kan også bli som varme poteter. Som penger man ikke har. Som knust glass. Som spiker. Som en brennmanet i sjøen når man vil bade. Det er vanskelig å ta slike ord i munnen. Nei; den forlegne sannheten er at jeg orker dessverre ikke ta telefonen fra dere. Orker ikke å snakke eller forsøke å si noe. Som oftest vet jeg jo hva dere vil si, og hva jeg selv kommer til å si. Det meste er allerede sagt. Eller kan ikke sies. Det bør kanskje ikke sies.

Jeg har ikke funnet mye om tilstanden min i den psykologiske faglitteraturen. Ikke har jeg lett noe særlig heller. Det kjennes om det indre limet som gjør at jeg holder fast ved folk og det sosiale livet er blitt borte. Jeg holder ikke fast ved noe som helst lenger. Ingenting kleber ved meg, det passerer meg uten å festne seg. Endog ting som har festnet seg godt i løpet av årene og som utgjør min livshistorie begynner å løsne, det slipper taket. En etter en faller de av og vekk, som når noe faller eller blir kastet ut i sjøen fra et skip i bevegelse. Til sist blir det igjen en tomt skip. Et navnløst spøkelsesskip uten mannskap og uten last.

Image3De av dere som vil vite mer om disse tingene kan lese det jeg skriver her for å finne ut hva som foregår. Eventuelt skrive kommentarer dersom en skulle ønske det. Om jeg kommer til å lese dem ? Bare merk dere og husk på at jeg i og for seg synes det er ok slik det er nå. Jeg er ikke ulykkelig eller deprimert eller noe slikt. Jeg synger ingen klagesang, ingen bitter sang. Kanskje synes du at jeg klager, men det synes ikke jeg. Det er overhodet ikke det jeg gjør. Jeg klager ikke om jeg kanskje burde klage. Jeg vil gjerne rapportere om denne tilstanden min, men det er ikke dermed en klage over noe. Jeg vet jo ikke helt hvordan tingene er. Kanskje går jeg bare mot en lysere og bedre fremtid ? Hva skulle jeg kunne gjøre annerledes når jeg knapt greier å gjøre noe uten å gå i dørken av en slags trøtthet eller utmattelse eller redsel for alt og alle etterpå ?

Selv om jeg lider av ‘folkestygga’ i min hinsidestilværelse, er jeg knapt alene om å befinne meg uvel blant folk. Mennesker gjør hverandre ofte uvel, det hører til vårt vesen at vi opplever andre som ubehagelige. Mye av det folk beretter om i romaner handler om at de ikke finner seg til rette blant andre, at de føler seg fremmede eller umodne eller noe annet som gjør at de ikke passer sammen med vanlige folk. Det kan nesten se ut som at mennesker og andre vesener som naturen har påført en såkalt sjel, egentlig har fått en umulig oppgave. Goethe sa engang noe sånt som at at sjelen var for stor for livet. Denne sjelen gjør at menneskelivet ikke lenger går opp; det kommer en slags ukjent størrelse inn i den menneskelige ligningen som gjør den uløselig. Selv om sjelen ser ut til å gjøre god nytte for seg på noen av livets områder slik at den er blitt drevet fram av evolusjonen, så skaffer den oss samtidig en måte å leve på som er full av spørsmåltegn, uro, antinomier og paradokser. Den gjør at vi aldri helt er den eller det vi er, og at vi alltid litt er det eller den vi ikke er. Det er ikke enkelt å skulle eksistere med en slik mangel i selve sitt vesen.

magritte-forbiddenreproductionAugustin kjente på dette, og kom fram til at det skyldtes at sjelen er laget på en annen måte eller av et annet stoff enn resten av oss. Den er et avbilde av det gudommelige i oss, som gjør at vi alltid lengter tilbake til vårt opphav og aldri kan finne oss ordenlig til rette her i mellom alt det jordiske og mundane. Sjelen gjør at vi alltid har en følelse av å være fremmede og fortapte, på villspor og aldri helt hjemme noen steder samme hvor iherdige vi er for å skape våre menneskelige hjem og rotfester. Sjelen gir oss et evig ønske om å bli løftet ut av den hverdagslige virkeligheten her-og-nå. Men det er lett å ta feil her, det er ikke fordi vi vil vekk fra hverdagsligheten at vi opplever denne uroen. Det hverdagslige er i og for seg ok, og ganske så nødvendig når man skal leve et liv. Det er sjelen som setter i gang duroen, den indre eskapismen. Sjelen har skylden for at at vi lengter oss vekk, at vi midt i balnt det kjente og fortrolige kan føle oss som en fremmed som er på gjennomreise, som en evig pilegrim og vandrer. Sjelen gjør at denne verden aldri kjennes fullt ut som det rette stedet å befinne seg, sjelen gjør oss urolige, den driver oss til alltid å ville videre, til et annet og riktigere sted. Slik er sjelen laget; sjelen er på en måte det hinsidiges representant på jorden og i menneskelivet.

Det er ikke til å bli overrasket over at jeg føler nært slektskap med det den nordnorske filosofen Zappfe skriver et sted: «Hvad er det for en kløft i mit væsen, som gjør at jeg kan opleve min situation som menneske i billede av noget slikt som en lyst- eller opdagelsesreisende, som med hele sit kostelige utstyr er faldt av toget og befinder sig i hænderne paa kannibaler, der han vurderes efter mørhet og fettprocent? Hvor har jeg den følelse fra, som siger mig at mit væsens rette forum og rette skjæbne er andre end dem jeg her maa ta til takke med – hvad var det for en reise jeg var paa dengang jeg faldt av toget og blev menneskefødt? Hvilket land er da mit rette fædreland, naar jeg i livets land er bare en fremmed?».

Kanskje har jeg kastet av meg sløret, og ser klart eller klarere enn før. Nei, nei, det er jo aldri tilfelle, det er ikke mulig å kaste av seg sløret. Sløret er en del av utrustningen.

imagesCA95915KJeg har det altså underlig nok ganske ok. På et vis; har vent meg til denne tilstanden som har vart vel et år eller så. Særlig dersom jeg kan greie å slappe av med og godta at jeg ikke kommer i gang med noe, ikke orker noenting. Det blir nok lettere for hver dag å godta denne passive situasjonen. Av og til får jeg riktignok ennå et lite rykk, får lyst å gjøre noe, greie noe. Girer meg opp og vil prøve å foreta meg noe nyttig som kan vise at jeg enda er med . Komme i gang med noe som setter litt spor etter seg. Men stort sett kommer jeg fort og kontant ned på jorda igjen. Når jeg kommer i gang med noe så blir det jo som oftest dobbelt jævlig dagen derpå. Da er det såvidt jeg greier å holde meg ute av sengen. Jeg vakler til og fra sengen; uten å kunne hvile eller sove. Uten å kunne være oppe og holde på med ting. Blir sugd inn i et ingenmannsland; skodde eller limbo. Eller noe i den retningen. Bare surr og svartsyn og surr. Det er verre enn å bare la dagene gli av gårde gjennom ingenting.

I og for seg har jeg en gylden sjanse. Til å fornemme den fullstendige ‘Gelassenheit’, som Heidegger kaller det. Å la tingene være som de er i seg selv og slik de utfolder seg selv, la dem i fred, ikke blande seg inn, se ting på avstand, uten å være interessert. Denne passive og resignerte måten å være til på åpner opp for en annen tankegang. En annen måte å se på, høre på, føle på. Selv om tingene kan virke litt triste tidvis her inne i fjorden, og noen netter blir forstyrret av den overveldende angsten for alt, fra ingensteder. Noen ganger dukker det fram et glohett og lidenskapelig sinne rettet mot folk og kolleger og sjefer som på utidige og simple måter har utnyttet situasjonen min til å nedverdige meg. Tråkke meg lenger ned. Men med den gode Gelassenheit blir heldigvis opplevelsen av verden og tingene samtidig på en måte mer poetisk, intens, gledesfyllt, nærværende, harmonisk, fredfyllt og magisk.

imagesCA3LJOZSUtpå ettermiddagen starter jeg bilen igjen for å finne forbindelsen til verden. Jeg kjører langsomt til bygdekafeen og butikken på Byrkjelo på andre siden av fjellet for å handle noen småting og ta en kopp kaffe, som jeg har drukket uendelig mange av gjennom hele dagen, allerede. Jeg ser gjennom en ubrukelig dagsavis som mer og mer halvveis handler om journalistene selv og om andre aviser, tv, og alle slags mediahendelser. Sjelden om verden og virkeligheten, om den skulle finnes. Jeg svelger ned den lunkne melkekaffen min mens jeg forbanner og banner over journalisten som har avbildet seg selv i flotte kroppsstillinger og tettsittende bekledning ved siden av kommentarartikkelen. Sverger at nå det er siste gangen jeg kjøper en slik selvopptatt medianarsissistisk avis. Aldri mer, aldri mer.

Jeg treffer selvsagt også på folk her. De utgjør et eget folkeslag som kalles såkalte breimninger. Jeg fornemmer ubehag ved å møte så mye folk, selv om jeg ennå såvidt tåler det. Jeg har nok et snev av det folk i min barndoms Nordnorge på en treffende måte diagnostiserte som ‘folkestygga’. Et helt forferdelig ord ville mange si. Det er ganske treffende for meg. Det er i allefall klasser bedre enn ‘sosial angst’ eller slike helsemessige usannheter som vi snakker psykiatrien etter munnen med nå for tiden. Jeg befinner meg ute blant folk. I åpent farvann. Jeg merker at den skrukne og lekke farkosten min tar inn mer vann enn jeg greie å lense ut. Den er synkeferdig før jeg vet ordet av det. Jeg foretrekker å holde meg i egen rolige havn. Der kan jeg ause unna etter hvert. Det er lettere å holde skuta flytende når en holder seg på grunna hele tiden.

loneliness_4c400fb3307fbFolk spør hele tiden. Også i dag spør noen om hvordan det går med meg. Nærmere bestemt en kollega og nabo lang tilbake, fra mitt forhenværende liv. Hun sier først – som alle de andre – at jeg ser ganske bra og frisk ut. Så nevner hun oppmuntrende at andre bygdepersoner med liknende plager som meg har det slik og slik, at det går bra med dem. Det betyr antagelig at de ennå lever. Det skal vel være en god trøst for en som meg, tenker hun treffsikkert. Disse praterundene er nesten helt identiske fra person til person, fra gang til gang. En seremoni som løses ut når folk ser meg for første gang på lang tid. Nesten et rituale. Jeg er ikke helt sikker på hva de egentlig handler om, hvorfor de oppstår.

Senere på kvelden ser jeg en ganske god film. Alle som er involvert har havnet i selskap med døden. De er på ulike måter blitt berørt og merket av døden. Fått besøk av døden. Det er ingen spøk. De har innsett at det å leve har en annen mørkere side, som er å ikke leve, å slutte å leve, å dø. Vi er alle langsomt døende mens vi lever, men greier stort sett å glemme det, holde det utenfor vår dagligbevissthet. Døden er ikke noe hyggelig selskapsdame. Sjelen vår blir radikalt preget av og forandret når vi besmittes av døden. Den får en mørkere og gråere og kaldere farge, den beveger seg med ett langsommere, som en elv som kvier seg for å falle utenfor det aller siste fossefallet, det inntreffer en ubehagelig og dyster stemning som uten opphør mumler oss i øret at noe forferdelig rått og stygt kan skje nårsomhelst.

timeless_loneliness_by_aglayan_agacFor – til tross for alle pynterier er døden jo en stygg ting. Fremtidsløshet, fravær, desperasjon, ødeleggelse og brudd. Begravelse, gravlegging; den døde kroppen må fjernes, brennes, eliminieres. Døden er ustemt, dens toner er sure og falske og skjærende tone. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i denne atmosfæren. Jeg har lest et sted at gamle Lazarus aldri ble helt seg selv etter at han sto opp fra de døde; han var restenb av sitt gjenoppstandne liv merket av å ha vært blant de døde og selv død, både på kroppen og sjelen. Det hjelper ikke å bli gjenoppvekket; døden setter sine merker og sitt preg på oss når den har vært innom.

I dag kjenner jeg at jeg er i ferd med å ta til fornuften. Ja, innser det, at det er det jeg har gjort. Jeg har tillatt meg å gi opp. Jeg er klar over at i den larmende og grådige verden utenfor er det helt utillatelig. Det er skammelig, umoralsk og anvarsløst, ja enda verre enn alt dette; det er på grensen og over over den til en psykiatrisk lidelse, ren galskap. Det sies f.eks. om amerikanere at de blir mer støtt av mangel på ambisjoner enn av manglende prestasjoner eller resultater. Man har sagt om Thoreau at han ble født til noe stort, men hadde feilen at han manglet ambisjoner. For meg er Thoreau stor ikke først og fremst fordi han flyttet ut i naturen og skogen og viste oss det enkle selvhjulpne livets rikdom, men nettopp fordi han turde å gi opp alle det moderne livets grådigheter og ambisjoner. Thoreau så at det å ha ubegrensete amibisjoner går ut på å beslaglegge verden, rom, ressurser, på bekostning av andre svakere parter. Han valgte i full bevissthet svakhet, brydde seg bare ikke om disse beslagleggende tingene, penger, utdannelse, luksus og lånt eller annen speilstatus som en oppnår gjennom å eie og fremvise ting og posisjoner. Folk som åpent har gitt opp disse tingene regnes ikke med lenger. De har satt seg utenfor den normale anstendige verden. Er det slik, så får det være slik. Jeg har brukt hodet mitt. Kjent etter med hjertet og innvollene. Jeg har ingen tvil. Jeg må og vil gi opp alle mine ambisjoner. For godt. Det kommer ingenting fra meg.

Det å gi opp er min form for Gelassenheit. Det er min hverdagsheideggerianisme som gir meg i det minste filosofisk trøst. Det går i dag som det har gått de fleste dagene den siste tiden. Det blir som vanlig med noen spede og halvhjertete forsøk på å komme i gang med noe som kjennes nyttig. Resultatet blir som i går og de mange dagene som har kommet og gått. Jeg kommer ikke til å gjøre noe denne dagen heller. Men, jeg har gitt opp, det er altså i orden. Alt er i sin skjønneste orden. Og merk dere, jeg har iallefall skrevet dette lille stykket som er ganske langt. Det føles som en overveldende seier, en bitteliten overvinnelse av nedverdigelse, en motstandskamp mot det absolutte ingenting. Et framskritt, men sant nok, det er antagelig et steg framover i retning av ingenting.

250003_2070036467420_1140096289_32564426_6153177_nHva skal nå vår evige jakt på triumfer, seire og framskritt være godt for ? Hva skal vi med framskrittspartier og andre vinnerpartier som frontes av overdrevet smilende og taleføre og solbrune dame- og herrefigurer ? Hvorfor er vi alle besatt av denne paniske viljen til å vinne, at vi alltid må og skal være vinnere ? Høre til vinnerne ? Hva er så godt med å skulle vinne hele tiden ? Hva slags trofeer oppnår man ved å skulle være evig vinner ? En visitt på et normalt sykehjem for eldre og syke og døende mennesker kan utgjøre en kur mot det evindelige og forblindende vinnebegjæret som altfor lett river oss med, i siste instans må vi komme overens med vår svakhet, at vi er tapere. Avstå litt fra det å skulle vinne, la andre i fred slik at de også slipper å vinne. For å vinne og tape er noe som utspiller seg mellom folk. Av og til lengter jeg rett og slett etter å slippe unna all denne vinningen. Jeg kjenner en dyp lengsel etter et ærlig tap, et ekte tilbakeskritt, et genuint nederlag. ‘What falls must fall’, sier min kjære musiserende sønn i en av låtene sine.

Noter:

Jeg takker varmt for følgende viktige formuleringer og oppdagelser,som jeg har innarbeidet i min egen fremstilling:

1. «I am impressed at how the occupation of writer confers on its practitioners the right to speak out for humanity as though they incarnated it.» FRANÇOIS MAURIAC)

2. Max Ernst skriver i åpningsavsnittet til sitt essay «Inspiration to Order»: «Since the [making] of no work which can be called absolutely surrealist is to be directed consciously by the mind (whether through reason, taste, or the will), the active share of him hitherto described as the work’s ‘author’ is suddenly abolished almost completely. This ‘author’ is disclosed as being a mere spectator of the birth of the work, for, either indifferently or in the greatest excitement, he merely watches it undergo the successive phases of its development.»

3. «I have resolved on an enterprise which has no precedent, and which, once complete, will have no imitator. My purpose is to display to my kind a portrait in every way true to nature, and the man I shall portray will be myself.
Simply myself. I know my own heart and understand my fellow man. But I am made unlike any one I have ever met; I will even venture to say that I am like no one in the whole world. I may be no better, but at least I am different.» The Confessions of Jean-Jacques Rousseau)
4. «Man skriver for å bli en annen enn den man er» (Foucault)
5. Ferando Pessoa skrev i 1910 en notis der han forteller at: «I am now in full possession of the fundamental laws of literary art. Shakespeare can no longer teach me to be subtle, nor Milton to be complete. My intellect has attained a pliancy and a reach that enable me to assume any emotion I desire and enter at will into any state of mind»
6. P.W. Zappfe: «Hvad er det for en kløft i mit væsen, som gjør at jeg kan opleve min situation som menneske i billede av noget slikt som en lyst- eller opdagelsesreisende, som med hele sit kostelige utstyr er faldt av toget og befinder sig i hænderne paa kannibaler, der han vurderes efter mørhet og fettprocent? Hvor har jeg den følelse fra, som siger mig at mit væsens rette forum og rette skjæbne er andre end dem jeg her maa ta til takke med – hvad var det for en reise jeg var paa dengang jeg faldt av toget og blev menneskefødt? Hvilket land er da mit rette fædreland, naar jeg i livets land er bare en fremmed?».

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s