Om fordeler og faremomenter ved å tenke ‘ukorrekt’ og vise omsorg for det ‘reaksjonære’ i seg selv. Mørketidsideer om en ‘antifacistisk’ måte å leve på

Formål med denne artikkelen:

c21c2ed1b9c80d59a6cb05239d5c2358-dI et multikulturelt og pluralistisk liberaldemokratisk samfunn som Norge gir det å følge spilleregler, vise respekt og toleranse for annerledeshet og andres virkelighet, praktisere selvbeheherskelse og selvkontroll avgjørende bidrag til den sosiale og kulturelle orden. Det forventes at moderne subjekter er i stand til å navigere i forhold til verdiforskjeller og sosiale spenninger på forsonlige måter uten å aksentuere og overspille potensielle konflikter. Særlig viktig er det at aktører og grupper kan omgåes og forholde seg til andre uten å skape uforenlige fiendebilder og motstandere som øker spenningsnivået og faren for konfrontasjoner og voldelige utbrudd.

Det er lett å skyve tilside, bak den forsonlige sosiale overflaten, og kanskje endog glemme at vi som levende individer og sosiale aktører også rommer andre og mørkere sider som ikke så lett lar seg harmonisere med det vi viser på den tolerante overflaten i vår daglige tilværelse. For å være helhetlige individer må vi vite hvordan vi bak den normerte fasaden tar hensyn til og forholder oss i det daglige til denne ‘andre’ siden. Av denne grunn slår jeg her et slag for at vi bør bevare, pleie og utforske en passende – om enn måteholden dose –  av potensielt ikke-aksepterte, reaksjonære og tildels dyssosiale ideer, holdninger, synspunkter i vårt eget sinn og forestillingsunivers. Jeg hevder – med støtte hos ulike ganske samstemmige psykologiske forståelsesmåter –  at det å fremstå og opptre for dressert og skikkelig, korrekt, idyllisk, demokratisk, harmoniserende og menneskeelskende kan ha noen skadelige virkninger. Dette gjelder både for tenkende og kunstnerisk innstilte og ordinære hverdagsmennesker.

heres-your-chance-its-men-we-wantI forlengelsen av denne synsmåten er det enkelt å oppdage at den rommer fristelser og ikke minst en risk for at man passerer vage og vanskelig definerbare grenser der man føres og fører seg selv over i et farligere terreng. Det er et terreng man med den politiske psykologen Israel Charny (2008) omtaler som ‘den fascistiske psyken’, der man havner i selskap med og må forholde seg til reaksjonære, protofascistiske og mer eksplisitte fascisistiske ideer og holdninger.

En rekke fremstående og seriøse kunstnere, forfattere, filosofer og kulturkritikere har havnet i et slikt dilemma de siste hundre årene –  helt siden til opprinnelsen til og den konkrete utformingen av fascistiske ideologi og kulturell tenkning noen tiår før første verdenskrig. Mange av dem forvillet seg inn i et monstrøst politisk-ideologisk grenseland befolket av tankemessige positurer, figurer og skikkelser som vi gjenkjenner fra fascistiske ideologier som fascinasjon over makt, heltedyrkning, vold, militarisme, nasjonalitet, og et hatforhold til det fremmedetniske. Råmaterialet for og kimene til reaksjonære og fascistiske tilbøyeligheter finnes like mye i egen personlige psyke i dens samspill med krefter i våre nære og fjerne samfunnsmessige og politiske omgivelser. Kanskje er det derfor slik at skal man pleie og dra nytte av  – og i allefall ikke komme ut å kjøre med  – sine mørkere og reaksjonære impulser og sider, da er det påkrevd at man danner seg et avklart og balansert forhold til reaksjonære og fascismelignende tendenser slik de har vist seg opp gjennom historien.

Den reaksjonære fristelsen

En lang rekke fremstående filosofer, kunstnere, dramatikere, regissører, poeter, diktere og forfattere har opp gjennom årtiene demonstrert sosiale og menneskelige holdninger og gjort politiske og moralske valg som vi omtaler som reaksjonære, inhumane, nedbrytende, overskridende, transgressive, subversive, ukorrekte og bakstreverske. Noen har også gått linjen helt ut og eksplisitt identifisert seg med fascistiske, rasistiske og antisemmitiske bevegelser og holdninger.

Det virker kanskje merkelig for oss dette; at kloke og vidsynte hoder, folk som lever av å forme følsomme kunstneriske uttrykk og innfløkte refleksjoner over samfunn og menneskelivet, allikevel kan slutte seg til tankefigurer og posisjoner som de fleste av oss andre betrakter som inhumane, undertrykkende og uakseptable for et liberale samfunn. En stor litteratur, skrevet av både forskere og mer populariserende skribenter, har over noen tiår grepet fatt i og forsøkt å analysere dette fenomenet.

Sentralt står naturlig nok forbindelsene mellom fremveksten av fascistiske bevegelser og regimer i Europa og Italia-Frankrike fra begynnelsen av forrige århundret og den avgjørende rollen som mange forfattere og kunstnere og tenkere spilte for formingen og dannelsen av fascistiske verdier, holdninger og mer praktiske politiske tilnærminger.

1-4ace51d338Fra vårt eget lille land er selvsagt tilfellet Knut Hamsun blitt et paradigme for dette fenomet, der en stor kunstner og forfatter i full bevissthet og med vitende og vilje velger og fremmer verdier og politiske holdninger som fører han inn i en alvorlig konflikt med sine samfunnsomgivelser og som kriminaliserte han som nazist og forræder.

b483e691e42662224e964a2692deea21-dHamsun er på ingen måte et enestående tilfelle; nesten alle europeiske land har lignende tilfeller blant sine store tenkere, kunstnere og forfattere. I en eller annen forstand enten bidro disse til den reaksjonære bølgen frem mot første verdenskrig og i mellomkrigstiden. Noe bidro ved direkte å slutte seg til reaksjonære og fascistiske organisasjoner, andre ved at deres idemessige bidrag ble brukt for å underbygge, fokusere og fremme selve den politiske prossen.

Vi kan bare nevne kjente navn som:

George Sorel, Nietzsche, Pirandello, Gabriele D’Annunzio, F. T. Marinetti, Mircea Eliade, Henri Bergson, Martin Heidegger, Carl Schmidt, Rafael Garcia Serrano, Ernst Jünger, Gertrude Stein, Cocteau, Marinetti, Gottfried Benn, Louis-Ferdinand Céline, T.S. Eliot, Paul de Man, Emil Cioran, Knut Hamsun, Ezra Pound, Wyndham Lewis.

Alle disse navnene forbindes med reaksjonære politiske innstillinger og verdivalg. I Norge har forfatteren Kjartan Fløgstad reist spørsmål knyttet til berøringspunktene mellom den kunstneriske modernismen og den politiske fascismen (se Klassekampe, 7.juli 2014):

«Korleis kan ein gå inn for språkleg frigjering og politisk undertrykking, på same tid?»/» / dag tenker jeg at Eliot, Pound og de andre har mye mer tvilsomt med seg enn jeg visste da. For meg har det vært en lang erkjennelsesprosess å forstå dette.»/» – Jeg må understreke at jeg ikke ser dette som bare negativt. For meg er det modernistiske bruddet i litteraturen, at man gikk vekk fra de litterære formene som eksisterte fram til første verdenskrig, avgjørende og nødvendig. Man kan også ha en hypotese om at berøringspunktene med fascismen gjorde at de store, modernistiske dikterne hadde større evne til å gripe og behandle den allmennpolitiske vondskapen som kom inn i verden med første verdenskrig.» 

Jeg må innrømme at noen av disse reaksjonære navnene hører med blant mine lesefavoritter. Jeg leser feks., som vår egen avdøde forfatter Stig Sæterbakken, mer enn gjerne Celines bok ‘Reise til nattens ende’. Jeg har i en tid forøkt å tenke gjennom hvorfor det er slik, hvorfor rekasjonære kunstnere og forfattere og deres ideer og verdier kan øve såpass sterk tiltrekning på oss?

Fascisme fra politikk til kulturelt og ideologisk fenomen

books (8)Fascismen har vært omtalt som Europas mest ødeleggende politiske oppfinnelse i det 20. århundre. Over noen tiår hadde hadde fascistiske bevegelser og beslektete politiske strømninger en helt avgjørende innvirkning på hendelsen i samfunn og politikk, først og fremst i Europa mens også i andre deler av verden. Fascistiske bevegelser og regimer som grodde frem i forskjellige europeiske land i kjølvannet av sammenbruddene og krisene etter den Store Krigen 1914-1918 lanserte et morderisk og ødeleggende angrep på grunntrekkene i den vestlige sivilisasjonen. Den vanlige oppfatningen er at fascismens klassiske æra varte fra omkring 1914 til 1945 da krigen og deretter indre politiske oppgjør i ulike land gjorde slutt på fascistiske partier og bevegelser. Fascismen ble nedkjempet militært og fra utsiden, så å si, og ikke politisk, kulurelt eller intellektuelt og fra innsiden. Fascisme er i dette synet et i bunn og grunn en politisk patologi, en forbigående ‘infeksjon’ og en parentes og derfor et tilbakelagt stadium i den vestlige verden selv.

730bbef03aee1a57c1fe3aa04fc12d57-dDen interessante fascismen var den som hadde ‘lyktes’ politisk, ved å gjennomføre maktovertakelser og etablere kontroll over staten og utforme nasjonalt tilpassete politiske regimer. De ideologiske, kulturelle, litterære og kunstneriske sider – og dens enorme folkelige appell og evne til å mobilisere store deler av befolkningen – ved fascismen betraktes som underordnet og noen ganger uinteressante sett i forhold til det politiske. I våre dager, etter at den politiske fascismen i tiårene etter krigen var slått tilbake, har interessen økt for andre kulturelle, litterære, livssynsmessige sider ved fascismen. Det fascistiske fenomenet lar seg ikke forstå rent politisk med krever et bredere perspektiv for å bli forstått og møtt på en fullgod måte.  Det har vokst fram en erkjennelse av at grobunnen for fremvekst av fascisme heller ikke lar seg eliminere så lett i våre rasjonelle og demokratiserende moderne samfunn. Vi ser både i Europa, USA og andre vestlige land en rekke mer eller mindre tydelige og eksplisitte forsøk på å ‘rehabilitere’ fascistisk politikk, tankegang og ideologiske elementer.

Finnes det en overordnet teoretisk forståelse av fascisme (en fascisme-teori)?

«I think . . . that the species of oppression by which democratic nations are
menaced is unlike anything that ever before existed in the world. Our contemporaries
will find no prototype in their memories. I seek in vain for an expression
that will accurately convey the whole of the idea I have formed of it. The old
words despotism and tyranny are inappropriate; the thing itself is new, and since
I cannot name it, I must attempt to define it.» (Toqueville)

Hva er fascisme? Om å definere fascisme

I sitt store verk fra 1995 om fascismens historie skriver fascismeforskeren Stanley G. Payne at

‘mot slutten av det tjuende århundret forblir fascisme sannsynligvis den vageste av de viktige politiske betegnelsene’.

Det har vist seg vanskelig å enes om en definisjon av fascisme. Fascisme som politisk fenomen kjennetegnes av stor heterogenitet og nasjonale og tidsbestemte variasjoner. En generell eller generisk bestemmelse av disse varierende fenomenene fungerer forholdsvis dårlig. Begrepet har uklare grenser og skillelinjer, og selve fenomene som det viser til er også variable og dynamiske og endrer seg med omstendighetene og konstellasjonene de er omgitt av. Kanskje må en godta at begrepet har uklare grenser og at det omfatter såkalte ‘familielike’ fenomener.

Hvordan kan fascisme defineres?
Hva er ‘det fascistiske minimum’ (Ernst Nolte)?

I en autoritativ artikkel om ‘fascismo’ for den nye ‘Enciclopedia Italiana’ fra 1992 presenterer Emilio Gentile de «konstituerende bestanddelene for en orienterende definisjon av fascisme». Gentiles definisjon består i en tett liste med ti komplekse poeng der han definerer ‘fascismo’ påfølgende måte:

«1) en massebevegelse der der gjelder multiklassemedlemskap, blant ledere og militante, de midtre sektorer, i stor grad nye til politisk aktivitet, organisert som en partimilits, som baserer sin identitet ikke på sosialt hierarki eller klassebakgrunn, men på følelse av kameratskap, og som mener de selv er bærere av et oppdrag av nasjonal gjenfødelse, anser seg for å være i en tilstand av krig mot politiske motstandere og tar sikte på å erobre et monopol på politisk makt ved hjelp av terror, parlamentariske taktikk, og avtaler med ledende grupper, for å skape et nytt regime om ødelegger parlamentarisk demokrati;

2) en «anti-ideologisk «og pragmatisk ideologi som proklamerer seg antimaterialistisk, antiindividualist, antiliberal, udemokratisk, anti-marxist, er populistisk og antikapitalistisk i tendensen, ytrer seg estetisk mer enn teoretisk ved hjelp av en ny politisk stil og gjennom myter, ritualer og symboler som en lekmannsreligion utformet for å fremdyrke, sosialisere, og integrere massenes tro med målet om å skape e «nytt menneske»; »

3) en kultur tuftet på mystisk tanke og den tragiske og aktivistiske følelse av liv unnfanget som manifestasjonen av viljen til makt, på myten om ungdom som formende for historie, og på opphøyelsen av militarisering av politikken som modell av livet og kollektiv aktivitet;

«4) en totalitær oppfatning av politikkens forrang, oppfattet som en integrerende erfaring for å gjennomføre sammensmelting av individet og massene i den organiske og mystisk enheten til nasjonen som et etnisk og moralsk samfunn, ved å sette iverk tiltak for diskriminering og forfølgelse mot de som anses å være utenfor dette fellesskapet enten som fiender av regimet eller medlemmer av lraser som ansees som mindreverdig eller på annen måte farlig for integriteten til nasjonen;

«5) en sivil etikk som bygger på total dedikasjon til det nasjonale fellesskap, på disiplin, virilitet, kameratskap, og krigerånd;

«6) et enkelt statsparti som har som oppgave å sørge for væpnet forsvar av regimet, utvelgelsen av sine ledende kadre, og organisere massene innenfor staten i en prosess med permanent mobilisering av følelser og tro;

«7) en politiapparat som hindrer, kontroller, og undertrykker systemkritikk og opposisjon, endog ved hjelp av organisert terror;

«8) et politisk system organisert i form av et hierarki av funksjoner ledet fra toppen og kronet av figuren til ‘føreren’, investert med en hellig karisma, som befaler, regisserer, og koordinater aktivitetene i partiet og regimet;

«9) en korporativt organisering av økonomien som undertrykker fagforeningsfrihet, utvider sfæren til statlig intervensjon, og søker å oppnå, etter prinsippene om teknokrati og solidaritet, samarbeid mellonm de «produktive sektorer ‘under kontroll av regimet, for å oppnå sine mål om makt, men likevel bevare privat eiendom og klasseskiller;

«10) en utenrikspolitikk inspirert av myten om nasjonal makt og storhet, med mål om imperialistisk ekspansjon.»

Fascisme som kulturelt og estetisk fenomen

942ad9d0dc1270302063e64f90aa6f9a-dForskere har brukt betegnelser som ‘litterær fascisme’ og ‘estetisk fascisme’ for å få frem i lyset hvor sterke forbindelsene mellom politiske og kulturelle strømninger og personligheter var under fascismens fremvekst og etablering europeiske land de to-tre første tiårene av nittenhundretallet. Innenfor litterære retninger som modernisme og postmodernisme finner man retorikk, språkbruk, forestillinger og verdiorienteringer som er beslektet med mer eller mindre eksplisitt reaksjonært tankegods.

Vår samtidig Nobelprisbelønte (1927) og straffedømte forfatter (1945) Knut Hamsun utgjør et enestående eksempel på at mennesker som lever av å reflektere, tenke og skrive kan nære sterke sympatier for ideer og holdninger som hører hjemme i en forhatt og foraktet fascistisk og inhuman ideologi.

heidegger2
Den tyske filosofen Martin Heidegger som sluttet seg til nazismen på 30-tallet og som aldri senere tok et oppgjør med sine politiske valg.

Vi kan spørre oss hvorfor det er slik; hva er det som gjør at en menneske som mer enn noen andre skriver og tenker omkring menneskelige og sosiale forhold allikevel kan representere og fremme ‘ukorrekte’ og reaksjonære synspunkter og ideer?

98c7e6c8614a6c32fcf71498d2ba5487-dKan selve det å være kreativ og fornyende og omformende –  det å bryte med majoritetens utbrukte og nedslitte ideer og holdninger, det å forlate den slagne landevei og gå sine egne veier, ikke gå i takt, gå i egne fotspor, være i utakt, stå alene, ville provosere og utfordre og utforske – kan det være at slike ting medfører en slags innebygd risiko og fristelse for nettopp å havne på politiske, verdimessige og holdningsmessige avveier?

Er det kanskje ikke slik at dersom vi skal evne å  ivareta det kunstneriske og kreative mennesket i oss selv, evnen til å gå utover det som er gitt og bestemt og fastlagt og fastlåst, da MÅ vi våge å bevare et åpent og aksepterende forhold det det potensielt reaksjonære og mørke og opprørske stedet som finnes inne i oss selv?

Kanskje må vi – i allefall i en viss utstrekning, og i noen stunder og øyeblikk –  godta at det å stille oss utenfor det som skjer rundt oss, se ting fra utsiden og med egne øyne og kraft, vende ryggen til det godtatte og selvsagte og bekreftete – at det er påkrevd for at vi skal kunne fortsette å være selvstendige og ‘fritenkende’ individer og ikke svinne hen ved ‘å følge flokken’ ? Jeg tror at det er slik et er og må være, at denne andre ukorrekte og potensielt reaksjonære dimensjonen i oss også må erkjennes og fremdyrkes og finne egnete uttrykk.

‘Kanskje er det til og med et dårlig tegn hos en forfatter dersom han ikke blir mistenkt for reaksjonære tendenser i dag..(-)…hans skrifter, i den grad de har noen verdi, vil alltid være produktet av hans sunnere selv som stiller seg på utsiden, betrakter tingene som blir gjort og innrømmer deres nødvendighet, men nekter å la seg bedra når det gjelder deres sanne natur.» (George Orwell)

Anti-opplysnings hypotesen om opprinnelsen til fastistiske kulturelle og ideologiske strømninger

Zeev_SternhellDen viktig israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell har i boken ‘Den fascistiske ideologiens fødsel’ (2010) demonstrert at fascismen lenge før den ble en virksom politisk kraft i ulike samfunn i tiden før, under og etter 1.verdenskrig var et dynamisk kulturelt og ideologisk fenomen. Betegnelsen ‘anti-opplysning’ ble formet av Nietzsche, men går tilbake til Burke og Herder. Begrepet ‘anti-opplysning’ omfatter en anti-moderne og før-moderne avvisning av den individualisme, liberalisme, sekularisering, materialisme og rasjonalitet som forbindes med moderniteten.

Sternhell sikter mot –

«å demonstrere at fascismens begrepsmessige referanseramme, skapt lenge før august 1914, var ikke-konformistisk, avantgarde, og revolusjonær i karakter. Som følge av dette intellektuelle innholdet, ble fascismen et politisk kraft i stand til å utfordre den eksisterende orden…» (s.4)

books (18)« vi fokuserer på fascismens formative periode. Vi analyserer utviklingen av bevegelsens tenkning og de intellektuelle strukturene den skapt innenfor konteksten til det Fransk-Italienske kulturelle komplekset. Den integrale nasjonalismes Frankrike, til den revolusjonære høyresiden, er fascismens virkelige fødested.»

Det var i Italia at det vi i dag kaller for den klassiske politiske fascismen fremsto som en distinkt og selvbevisst historisk kraft; sommeren 1914 dannet det seg en konstellasjon der den samfunnsmessige og politiske situasjonen, en leder og tilhengere, som var istand til å omforme og sette ut i livet den lange intellektuelle inkubasjonen fra begynnelsen av århundret. Det intellektuelle innholdet og et samlende sett av intellektuelle posisjoner i fascismen betraktes som like viktig som det er i andre politiske retninger som Marxisme, konservatisme og liberalisme. Utvikling av en begrepsmessig referanseramme og den ledsagende kulturelle omveltningen, som utspiller seg som et oppgjør med opplysningstiden ideer, satte seg gjennom før selve den politiske revolten og maktovertakelsen i flere av Europas kjerneland.

1454d278375bd6acdb7dcfc7be59cdb6-dI Sternhells ‘bredere’ fascismesyn er fascistisk tradisjon, fascistiske impulser et slags ‘fascistisk spøkelse’ noe eksisterer så å si hele tiden som en normal del av de sosiale og politiske livet i komplekse moderne samfunn. Det er den sosiale og politiske dynamikken i det demokratiske systemet og våre samfunn som avgjør om slike fascistiske elementer og strømninger skal bli styrket eller svekket.

«Selv om fascismen synes å være død, kunne den komme for andre gang i forskjellige former. Dersom kunstens historie er en historie om gjenopplivinger, så er, mutatis mutandis, den politiske historien også det.» (Walter Laqueur, 1996)

«Fremveksten av disse bevegelsene skulle ikke komme som en stor overraskelse, da det politiske spektrum uten dem ville være fullstendig, Som en observatør sier det, dette er den normale patologien i det moderne samfunnet.» (Laqueur)

Fascismen og det moderne

Roger Griffin (2007) har formulert uttrykket ‘fascistisk modernitet’ i undersøkelse av slektskapet mellom moderniteten og fascisme. Han fører inn et annet perspektiv for å betrakte forutsetningene for fremveksten av fascisme når han peker på rollen som følelsen av en ‘ny begynnelse’, av å stå på terskelen av en nye verden spiller:

«et nøkkelelement i fascimens genese, psykologi, ideologi, politikk og praksis ble spilt av ‘følelsen av en ny begynnelse’, stemningen av å stå på terskelen til en ny verden». (s.1)

content (18)Postmoderne filosofi: Filosofisk anarkisme. Fascinert av ‘ufornuft’. Nietzscheansk ‘mistankens hermeneutikk’. Esoterisk teoretisering. ‘Transcendental hjemløshet’. Antifilosofer, vår tids postmoderne idoler. Oppløsningen av mennesket, Foucault om ‘menneskets død’.

booksCAVO67Q6Postmoderne politisk tenkning: Etter-Heideggerianere, filosofisk anarkisme.

Vender ryggen til virkelig politikk, for ‘det politiske’ som estetikk og ide. ‘Moderne mytologi’. Reaksjonær tankegang.

booksCASH8ZVE‘Utbrudd av ufornuft’, ‘utbrudd av irrasjonalitet’

Fascismens tilbakevending: Neofascisme og nye populistiske og ekstreme høyrebevegelser

En av de store utfordringen i vår tid handler om en voksende fare for fremkomst og etablering nyfascistiske bevegelser og politiske strømninger i moderne demokratiske samfunn. Etter den ‘postfascistiske’ etterkrigsperioden ser vi i dag en rekke ulike høyreekstreme populistiske og ultranasjonalistiske, fremmedfiendlige og i ulik grad fascistpåvirkete og fascistoide politiske bevegelsers og partiers tilbakevending og etablering i det politiske landskapet midt inne i de fleste europeiske og andre moderne vestpåvirkete demokratiske samfunn.

Hvordan skal vi forholde oss til disse politiske innslagene og deres nye uttrykksformer? Skal vi møte dem med kompromisløse og opphetete fordømmelser?

Vende dem ryggen i blind forakt og avvisning, eller skal vi ta dem på alvor og inngå i en åpen kommunikasjon og dialog med dem?

2d02965d12806ab729897fd24078b9a1-d

Finnes det en moderne ikke-fascistisk praksis som også gir rom for det umodne og overskridende ukorrekte, det ufarlig og provoserende reaksjonære?

Det er antagelig ikke langt fra sannheten, når den kontroversielle franske filosofen Michel Foucault skriver i forordet til boken ‘AntiØdipus’, som han omtaler som en slags introduksjon til et ikke-fascistisk liv:

« the major enemy, the strategic adversary is fascism (-). And not only historical fascism, the fascism of Hitler and Mussolini—which was able to mobilize and use the desire of the masses so effectively—but also the fascism in us all, in our heads and in our everyday behavior, the fascism that causes us to love power, to desire the very thing that dominates and exploits us.» (Foucault)

Hvordan kan vi unngå å være eller bli fascister eller nøre opp under fascistiske hodninger og ideer?

Hvordan kvitter vi oss med tilbøyeligheter til fascisme i vår språkbruk og tale, i våre holdninger og handlinger, i vårt hjerte og våre tilfredstillelser? Hvordan kan vi skille ut den fascismen som er inngrodd i atferden vår? Hvordan sporer vi opp alle variantene av fascisme, fra de enorme som omgir og knuser oss til de små som utgjør den tyranniske bitterheten i våre hverdagsliv.

Denne kunsten å leve på  – en ikkefascistisk livsstil eller levemåte- der vi motsetter oss alle former for fascisme, enten de allerede er tilstede eller i framvekst, beror i følge Foucault på noen essensielle prinsipper som han betrakter som en manual eller veiledning for hverdagslivet. Disse prinsippene rommer Foucaults program for en ikke-fascistisk tilnærming til tilværelsen:

«Free political action from all unitary and totalizing paranoia.

Develop action, thought, and desires by proliferation, juxtaposition, and disjunction, and not by subdivision and pyramidal hierarchization.

Withdraw allegiance from the old categories of the Negative (law, limit, castration, lack, lacuna), which Western thought has so long held sacred as a form of power and an access to reality. Prefer what is positive and multiple, difference over uniformity, flows over unities, mobile arrangements over systems. Believe that what is productive is not sedentary but nomadic.

Do not think that one has to be sad in order to be militant, even though the thing one is fighting is abominable. It is the connection of desire to reality (and not its retreat into the forms of representation) that possesses revolutionary force.

Do not use thought to ground a political practice in Truth; nor political action to discredit, as mere speculation, a line of thought. Use political practice as an intensifier of thought, and analysis as a multiplier of the forms and domains for the intervention of political action.

Do not demand of politics that it restore the «rights» of the individual, as philosophy has defined them. The individual is the product of power. What is needed is to «de-individualize» by means of multiplication and displacement, diverse combinations. The group must not be the organic bond uniting hierarchized individuals, but a constant generator of de-individualization.

Do not become enamored of power.»

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s