Om levedager og å lære seg å vandre

“Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likvel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som det er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendeet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen og finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.” (Søren Kierkegaard)

 

Livet som bevegelse og vandring

Mye i verden fortoner seg tilfeldig og uten sammenheng. Et forvirrende kaos av altfor mye og sprikende informasjon, utallige teorier og ideer, trosforestillinger og religioner. Kloke og sikre hoder – som det finnes like forvirrende mange av –  påstår allikevel at alt henger sammen, at det finnes en skjult helhet i tingene.

Som mange andre har jeg hele mitt liv lett etter en slags helhet eller sammenheng i en ellers ganske fragmentert tilværelse. Hvor er det rimelig å begynne? Hvor kan en starte jakten på sammenheng i tilværelsen?

Skal en forvirret stakkar finne fram til eller lage helheten som skjuler seg i tingene må man gjerne begynne med det enkleste. Jeg har tenkt mye over disse tingene, forsøkt mange begynnelser. Til slutt har jeg landet på en slags konklusjon som summerer opp mine erfaringer; for å finne et rolig punkt i en forvirrende tilværelse og nøste opp sammenhengen i ting begynner man ikke med ideer og teorier. Man må finne noe som er enklere og har ro i seg selv. Man begynner følgelig med dette enkle som handler om at ‘jeg går’. For all del ikke slike ting som ‘jeg tenker’, eller ‘jeg vil vite’, eller ‘jeg føler’. Men det at ‘jeg går’; her kan man begynne sin egen individuelle søken etter sammenheng. Det heldige er også at det finnes elementer av gåing i mye av det jeg foretar meg og mye av det som hender i livet hver eneste dag. Skrittene man går og dagene man lever har noe til felles. Og selvsagt annet som er ulikt.

Noenlunde fornuftige folk som liker å lage formler sier gjerne at man skal ta et skritt av gangen og en dag om gangen. Hva ufornuftige folk bedriver har jeg vanskelig for å forestille meg. CIMG6014iiJeg har etterhvert gått mine talløse daglige skritt og levd meg gjennom noe omkring 23000 levedager. For det mest engasjert i et eller annet tilsynelatende avgjørende der ute i verden. Samtidig som man utfører alle de livsviktige tingene ruller livet i bakgrunnen. En jevn strøm av levedager. Levedager er en uendelig og magisk gave som en dag tar slutt. Levedager er bare dager i et liv, de er ikke nødvendigvis dager da en selv føler eller skjønner at en lever. For meg er den trivielle morgenkaffen den dypeste markeringen av en ny dag. Man drikker bare morgenkaffe når en ny dag har inntruffet; en kan ikke drikke den samme kaffen om ettermiddagen eller om kvelden. Da smaker den ikke lenger av ny dag. Dager kommer, enten man vil eller ikke. Ganske ofte vil jeg ikke at dager skal gå; jeg ønsker at jeg kunne holde dem fast eller stoppe dem. Skritt derimot, er noe man tar selv. Man må ville de skrittene man tar, de kommer ikke av seg selv. Jeg tror at det finnes en direkte sammenheng mellom de skrittene man tar og har tatt i livet, og det mennesket man er og den kroppen man har. Det høres for meg rimelig ut å hevde at det samlete antall skritt et menneske har gått gjennom sitt liv henger sammen med hva slags forfatning ens kropp og sjel er i til enhver tid.

DSC09900Jeg håper å ha mange skritt og flere levedager foran meg; for sannheten er at bare få av disse 23000 er ‘levd’ i ordets rette mening. Og altfor mange av skrittene mine gikk jeg uten egentlig å gå. Altfor ofte glemte jeg rett å slett både å leve og å gå. Jeg tror, mer enn jeg vet, at man må leve og gå både på et indre og et ytre plan, på samme tid. Det gjorde ikke jeg. Jeg var mer på farten enn jeg levde; de fleste levedagene kom og forsvant på en måte før jeg hadde en ide om hva som foregikk – ‘ikke ante jeg at de var selve livet’. Tenk å ha en slik utrolig evne til å kaste vekk så mange sjanser, 23000 av dem. Hva mangler det oss mennesker når vi aldri lærer å leve skikkelig? Gå skikkelig. Stopp en halv: Hva vil det egentlig si å leve skikkelig? Hva vil det si å gå skikkelig? Før det er for sent ? Før det begynner å bli i seneste laget?

Men så heter det at det aldri er forsent. Jeg gjenoppdaget – nærmest ved en tilfeldighet – at å leve er å praktisere livets egne aktiviteter mens man utfører alle livsoppgavene –  her ved en av dem; den enkle men akk så viktige kunsten å gå, å vandre.

 

296331_2439754150131_2037618334_nGjenoppdagelse av gåing

Den som lever går som regel ganske mye i løpet av et helt liv. En gjennomsnittlig og moderat aktiv person går omlag 7500 skritt om dagen. (Vi bør minst gå 10 000 skritt per dag, anslår helsemyndighetene). En  person som lever til han eller hun er 80 år og som begynte å gå ved ettårs-alder, vil dermed i snitt ha gått 216 262 500 skritt i løpet av livet. Alle de daglige skrittene vi tar gjennom et liv utgjør til sammen omlag 160- 180 000 kilometer, dvs. ca 4-5 ganger rundt jorden.

For det meste går vi alle disse skrittene uten å tenke over at vi går. Egentlig er det litt abstrakt å si at vi går så og så mange skritt; vi går jo ikke ‘skritt’. I virkeligheten går vi hit eller dit, på denne eller en annen måte, for dette eller hint formål. Vi spaserer med naboen, går ut med bikkja, går på tur, går til butikken, går på jobb. Noen går av skaftet, ting går en hus forbi, folk går til grunne eller går på grunn, men det er noe helt annet. Å gå er i allefall en meningsfyllt og mangesidig aktivitet som er sammenvevd med og innvevd i det personlige og sosiale livet vi lever.

indoor-walkingmmmmÅ gå er en skyggeaktivitet i det moderne livet. Hverdagslig gåing eller gange har lav eller ingen status. Vi går fordi vi ikke har noe valg, på badet, vi går til bilen, vi går på kantina; et utall av gåaktiviteter som fyller livets tomrom og som knapt spiller noen rolle for oss. Noen forsøker å ‘piffe’ opp gåingen med raffinerte hjempemidler og teknisk utstyr som har til hensikt å øke gåingens status og verdi for oss. Å gå er sjelden moro, å gå er kjedelig og kjennes som regel unødvendig for moderne mennesker. Vi skaffer oss mest mulig av hjelpemidler og farkoster som ofte handler om at vi skal slippe å gå eller gå minst mulig.

 

Vendepunktet: Den gående Lunga blir født

I 2003-2004 skjedde det ting som førte med seg at jeg langsomt tok til å gjenoppdage den vandringens kunst jeg hadde glemt siden barneårene mine der oppe i nord. For barn den gangen i etterkrigstiden gikk fremdeles hele tiden; for dem var å leve å gå, å hinke og hoppe, å krype og springe og alle andre former for naturlig bevegelse. Det finnes ikke en eneste form for kroppslig bevegelse som vi ikke prøvde ut med oppfinnsom iver og kroppslig oppdagelseslyst. Som alle selvsagt er avledet fra dette grunnleggende å kunne gå. I de dager lærte følgelig alle barn fremdeles med stor selvfølge vandringens kunst.

Mange voksne bevarte kunsten gjennom hele sitt liv, som var et liv preget av et stort mangfold av frie vandringer. Den gangen i 50- og 60 årene, før den motoriserte ferdselen og mediaindustrien tok helt over våre liv, da vi fremdeles gikk til hverdags og ønsket å danse gjennom livet for å kunne holde ut og tåle de tunge byrdene og begrensningene og fattigdommen som hele tiden var der like i nærheten av oss. Senere kom gode tider; de fikk meg og mange andre i min generasjon og den etterfølgende til å glemme og ignorere kunsten å gå.

Så; bare i løpet av noen år har jeg blitt eller gjort meg selv til et vandrende menneske. Det er en krevende skole som tar tid; den som har glemt å gå lærer det ikke med en gang. Bare noen få blant moderne mennesker mestrer kunsten å vandre; de kan riktignok gå men stort sett går de bare for å fylle tomrommene mellom andre former for transport. Dette har alvorlige følger for vår sjelelige og kroppslige balanse. For vi er alle som en ment å være gående sjeler og kropper; selv om vi sitter i rullestol eller ligger til sengs. Den blinde helleneren Homer kunne skrive om alt han så; den sengeliggende kan likeens gjennomføre lange ekte vandringer i sine indre landskap.

Den eneste som forsynder seg bevisst mot sitt gående menneskelige vesen er den som er så forfallen at han eller hun velger stillesittingens tilværelse, foran tv’en eller andre beroligende og bedøvende medier. Den som velger en overveiende stillesittende tilværelse må følgelig døyve den resulterende indre uroen.1173687405deu0l1 For et sittende menneske er et urolig menneske. Som forsømmer en viktig del av sin natur, sitt vesen.

Denne bloggen er en feiring av det vandrende mennesket, som du og jeg er skapt for å være.

Ta på deg vandringskoene; kjære venn! Legg så ut på stienen og landeveiene. Skritt for skritt, steg for steg. Å kjenne at bevegelsen er sann og ekte, at den kommer fra en kilde inne i en selv, kommer dypt fra ens egen indre vilje, en indre kroppslig og sjelelig kilde. Gledene virker kanskje trivielle, små og praktiske – men jeg kan med stor visshet fortelle deg at de vil gi ditt liv og din menneskelighet et usammenlignelig løft.

bevegelser2utsnittFor å låne noen skjønne ord som har oppstått i hodet til den norske bildekunstneren Eldar Parr fra Hellesylt:

«Så lenge lengselen er større enn frykten, er vi i bevegelse. Nomaden i oss er utrolig sterk»

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s