‘Nett-teatret’: Løsmunnete nettprat og resiprokale sjeledialyser mellom avdankete psykologer og sidelinjeinnlegg fra andre tilsynelatende intelligente sjeler med snikende superegoatrofi

Odd Fyhn: «For en storslagen ide’ (Idea Grandiosa)!»
 
 
«Mange snakker om sosiale medier, men ingen gjør noe med dem!»
(Ludivicio Boss)
 
 

Først en liten oppklaring for folk som ikke synes om å anstrenge seg med å tenke og dermed sitter stein fast i vante tankemønstre:

Samfunnet og menneskelivet er som kjent en scene, et teater, et skuespill. Det er enkelt å få bekreftet denne tesen. Giftermålene, de olympiske lekene, våre idrettsstevner, psykoterapiene, konferanser og konsertarrangementer og legeavtalene og nabofestene om sommeren er alle dønn teatralske hendelser og sceniske oppsetninger. Ifølge den store William Shakespeare  – som forøvrig hadde et uvanlig skarpt blikk når det gjelder menneskers affærer med hverandre og seg selv –  er egentlig alt vi gjør scenespill, hele menneskelivet er strukturert som et teater, og livets scener er mange og uendelig mangfoldige.

William Shakespeare  så mye hos menneskene, mye mer enn vi vanligvis ser, mye dypere og bredere enn vårt hverdagsnære blikk. Men han kunne ikke forutse at vi etter år 2000 kom til å oppleve en helt ny scenisk versjon av menneskelivet, som er i ferd med å omforme måten vi lever våre liv på, tenker og føler på, omgåes hverandre på.

Det handler selvsagt om internett som teatralsk  og dramaturgisk sammenheng, her i form av  det jeg med et hjelpeuttrykk omtaler som’nett-teateret’. Nett-teatret er i ferd med å bli den fremste scenen for menneskers sterke og antagelig biologisk gitte teatralske tilbøyeligheter, slik vi  nesten hver eneste dag ser nye sosiale og mellommenneskelige prosesser både iscenesettes, finner sin form og tar av via nettet. Internett innebærer en eksplosiv utvidelse av mulighetsrommet for teatralske iscenesettelser; den arabiske våren, Wikileaks og en rekke andre sosiale hendelser er nesten utenkelige uten de sceniske mulighetene som internett åpner opp for. You tube og facebook er en helt ny form for teatralske scener og er i ferd med å skape nye sceniske menneskeskikkelser som overgår Macbeth (sceneskapt) og Jesus (bokskapt) og Peer Gyynt og alt annet vi kjenner fra historien.

Nett-teateret  står for en massiv utvidelse og potensiering av både av det konvensjonelle hus- eller sceneteatret og det mer moderne gateteatret; og har blitt den avgørende sceniske utfoldelsen for folk som bruker mesteparten av tiden sin på nett og heller sjelden tar del i gatelivet eller livet i det hele. Dette nye ‘Nett-teatret’ er fortsatt for det meste et uutforsket område når det gjelder dramaturgiske prinsipper og de sceniske lovene som styrer de små og større oppsetningene.

Det er på høy tid at de moderne nettmenneskenes teatralske opptredener og prosjekter blir tatt alvorlig. Nettmennesker er like viktige for vår forståelse av det menneskelige fenomen som fiskere, filosofer, bønder, idrettsfolk og valige hverdagspraktiske mennesker. For mennesker som tilbringer store deler av livet sitt på nett er det kanskje på tide å snakke om et nett-antropologisk perspektiv  der det vi gjør på på nettet definerer hvem og hva vi er mer enn de tingene vi gjør i det ordinære livet. Avisene dør langsomt hen og erstattes av nettaviser, bøker blir til e-bøker. Hvorfor kan vi ikke erkjenne og godta at mennesker endrer seg i takt med samfunnet og kulturen vi er en del av? Det naturlige og sosiale mennesket  blir i vår tidsalder til nett-primater som ikke henger rundt omkring i trær eller vandrer på stepper men utfolder seg på nett; en riktig betegnelse for vår sosiokulturelle utgave av mennesket kunne dermed være ‘homo www’iensis’. Nett-teatret utspiller seg som gateteatret gjør på nettet som et eget område av det moderne  levende livet, den dramatiske handlingen og den direkte kommunikasjonen mellom aktørene foregår utelukkende som uttrykk og dialoger på nettmedier.)2013-11-09-4403

Innledende scenisk oppsett: 

To vel voksne og såkalt karriereterminale psykologer – begge preget av livet på godt og vondt,  bosatt på hver sin kant av vårt vidstrakte land –  de kjenner og respekterer hverandre fra studieårene i Bergen mot slutten av 60-tallet og et knapt tiår etterpå.

De har ikke hatt virkelighetskontakt i tiden etterpå. Men levd sine liv i kjølvannet av egne idiosynkratiske valg og feilavgjørelser og ikke minst utsatt for skjebnens tunge spil i skyggene. Perioden utgjør mer enn halvparten av livet i kronologiske år. Hva det utgjør i egentlig levd liv er vanskeligere å si når det gjelder personer som lever såpass ujevnt som det her er snakk om. 22634_107657589249100_6630060_n

Ved hjelp av den pseudososiale scenen som facebook og andre sosiale medier  har satt opp for postmoderne mennesker har psykologene som altså må sies å være på hell på mer enn en måte tatt opp igjen forbindelsen og underholder seg helst sene kvelder med å lage lette dialoger spritet opp med dustete kommentarer. Dette stykket er satt sammen av innleggene til et nett-teater i minst 8 akter. det som følger er en begynnelsen….

NettAkt 1: Profilbilder og andre labile uttrykksformer

Odd Fyhn:  Har du noen tanker om hvorfor noen bytter profilbilde ukentlig, mens andre nesten aldri gjør det?

Einar Lunga:  Jeg er ikke kjent for å gå omkring med en haug med tanker i hodet om alle slags spørsmål folk finner på å stille, men jeg skal tenke gjennom spørsmålet ditt så grundig jeg kan. Allerede nå kan jeg si at jeg egentlig er mest opptatt av fjeset mitt og gjerne ville ha byttet fjeset mitt ganske ofte. Men jeg får det liksom ikke til. Så kommer jeg til hovedspørsmålet ditt eller bedre, til en kommentar til hovedspørsmålet: Har du noen tanker om hva det kommer av at noen kommenterer at andre bytter profilbilder ukentlig eller mer, mens andre nesten aldri gjør det (kommenterer altså , bytting av bilde er i orden i denne sammenhengen.)?

Odd Fyhn:  Jeg tar utgangspunkt i at det finnes to typer mennesker: De som deler menneskene inn i to dyper, og de som ikke gjør det. Jeg må avklare hvilken kategori jeg hører hjemme i før jeg kan avklare profilbildemysteriet. Men foreløpig kan jeg si at jeg nesten aldri bytter profilbilde fordi jeg ikke lenger vet hvordan jeg ser ut! Og jeg vil antakelig ikke vite det heller! Jeg som var så høy og mørk! Nå ser jeg ut som upusset sølvtøy! Det er forferdelig!

Odd Fyhn: Kan man forresten stole på det man ser?

Odd Fyhn:  Spesielt i speilet?

Odd Fyhn:  «som deler menneskene inn i to DYPER..» Den var uforvarende dyp. Men dere er jo oppvakte mennesker og skjønte selvfølgelig hva jeg mente. Bedre enn meg selv. (Jeg er avhengig av det).

Einar Lunga:  Kjære Odd, når du har sagt ditt, er alt som skal og kan sies sagt. Alt er klart, det finnes ingren mysterier.Heller ikke om profilbilder eller om spørsmål som handler om slike. Noen skifter bilder fordi de kjeder seg tidlig en lørdags morgen, og vil ha forandring. Andre holder påp bildet sitt, fordi de aner at enhver forandring bare er til det verre. Problemene er dermed løst. Hva mer kan jeg si?

Odd Fyhn:  Du har så evig rett. Det er vanskelig å tenke. Det spriker i alle retninger. Noen ganger snakker jeg høyt, og lytter intenst. Da får jeg et lite innblikk i hva jeg tenker. Kanskje jeg skulle skrive. Hjelper det?

Roar Gulbrandsen:  Ja, skriving hjelper

Einar Lunga:  Det beste – for noen yderst få er det ifølge forskningen og andre vel informerte og kompetente hoder – , det beste er pistol. Ikke til å skyte med, men kun anvendt semiotisk. Som varsko på veggen, forat de skal holde seg i skinnet og slutte med å underholde andre med sine underfundigheter.

Odd Fyhn:  Nå er du dualist igjen: de fundige og de under-fundige. Men du har rett, jeg bør prøve å ta meg sammen. Ved nærmere ettertanke: hva tror du det er jeg har prøvd på hele livet???!! For øvrig er det helt klart at jeg i så henseende ikke har vært noen god rollemodell. (Det er anledning til å føle seg truffet, hvis man vil det).

Einar Lunga:  Jeg ble forsinket med svaret, verden er som kjent sammensatt av forsinkelser. Mange ganger er forsinkelsene så mange og tette at man blir stående på stedet hvil. Eller marsj, alt etter hvor entusiastisk man er av natur. man kommer i ingen av tilfellenenoen steder. Det er en god beskrivelse av hvor jeg befinner meg. Om det fortsatt er dualisme, det får du avgjøre som allerede har brukt mye av kompetansen din til å oppdage andres dualismer. Jeg kan godt ta innover meg en dualisme, det kan jeg leve med.Jeg har alltid mistenkt meg selv for en del dualismer. Jeg vil slite mye mer om du hadde mistenkt meg for en rekke andre skrekkelige ting, feks, onanisme (som jo nettopp ikke er dualisme).Det vil jeg ikke ha på meg. bare så det er sagt.

Odd Fyhn:  Jeg må bare erklære meg hjertens enig i din logistikkbetraktning. Man kommer ingen vei, uansett hvor langt man reiser. Det er bare kortvarige distraksjoner, og deretter er alt ved det gamle. Onanist, dualist, trialist, uendelig trist. Forresten har jeg lest et sted (det er en fin unnskyldning når man ikke tør å si at man har tenkt selv) at onani har et uforskyldt dårlig rykte. Det er faktisk sex med en man virkelig elsker!

Akt 2: Diagnoser og andre noser 

Odd Fyhn Stiller du diagnoser, Einar?

Einar Lunga Diagnoser er både begeper, men oftere mest navn. Kjært barn har som kjent mange navn. Gjerne rare navn. Navn varer lengre enn folk. Jeg er innerst inne en stille person, det får holde som selvdiagnose. Etter Breiviksirkuset for3 år siden – som jeg forøvrig har bestemt meg for å huske hver eneste dag jeg er på jobb resten av livet selv om alle andre har begynt å glemme surret den gangen så sier jeg ofte følgend; ‘diagnoser og diagnoser, fru Blom’. Resten får du tenke selv, kjære kollega.

Odd Fyhn Da kan jeg like gjerne hitsette mitt Selvportrett #258. Det sier alt om min holdning til det faget. Værsågod.

Odd

 Einar Lunga Merkelige selvportetter du lager….jeg synes det lig ner på ting som psykoseutsatte folk lager…uten at jeg dermed har sagt at det gjelder i ditt tilfelle…..og mange som hallusinerer litt er jo svært kunstneriske, som Van Gogh..Odd Van (Faen?) Fyhn….kanskje kan man lage kunst av sine hallusinasjoner?

NettAkt 3: Bilder på Facebook og så stunder det nok en gang mot helg

Odd Fyhn:  Du ser ut til å ha blitt en romantisk beundrer av skjønnhet og bildene dine er betagende. De med folk og spor etter folk syns jeg er spesielt fine. Gjør du noe spesielt etterarbeid for å intensivere fargene?
 

Einar L:  Jeg bestemte meg for å bli endelig avholdsmann sist mandags morgen. Jeg var ganske dårlig, kom meg såvidt ned den unormalt lange loftstrappen. Den virket uendelig lang. I tillegg hadde katten pissa på et av trinnene. Vel nede og ganske forbanna tok jeg avgjørelsen; aldri mer hvitvin eller annen alkoholholdig drikke. Men det holdt bare til i nå i ettermiddag. Jeg tror nok det kommer av svak vilje. Jeg kan ikke forstå noe annet. Den svekkes når jeg slutter å drikke vin. Når jeg drikker svekkes den enda mer. Hva tror du? Snart åpnes rueda-vinen som innledning til en rolig og kunstnersk helg. Jeg forsøker på min usedvanlig beskjedne og lavmelte måte å forskjønne fargene i bildene mine (andre ganger vil jeg satse på å forstygging, men det kommer på et senere tidspunkt) for å oppnå en slags postromantisk virkning som gjør at det skjønne blir lettere tilgjengelig for mere alminnelige mennesker. Iflølge ganske reflekterte mennesker er det ikke tilstrekkelig at man kan snakke eller har øyne, vanlige øyne ser jo knapt noe som helst uten at de får hjelp fra et genuint estetisk blikk. God helg

Odd F:  Jeg er fra meg av takknemlig for at du gjør skjønnheten tilgjengelig for enkle sjeler som meg, som i tillegg ser jævlig dårlig på det venstre øyet. Personlig er jeg i skrivende stund i ferd med å innlede middagsluren etter inntatt fetfiskmåltid, m hvitvin (litt for meget muligens), etter en fysisk hard dag på jobben hvor jeg i tråd med mitt klassestandpunkt (husker du den tiden?) selv flyttet alt fra et kontor til et annet. Ledelsen hadde bestemt det. Undertrykket er jeg også, altså. Det var derfor usigelig svalende å se dine vakre bilder! Etter en liten høneblund tror jeg imidlertid jeg vil være klar for dine mer forstyggede, postapokalyptiske, dystopiske bilder. Men gi meg et lite varsel først. Arbeider for øvrig med nok et udødelig, skjellsettende selvportrett som vil bli del-bart i løpet av helgen. Følg med! For øvrig er det bra å ha en svak vilje. Man kan ha utrolig mye glede av å ha en virkelig svak karakter. Spesielt hvis man også er så heldig at den svake karakteren er koblet opp mot et lett atrofiert superego

Einar Lunga: (siterer Marcel Proust) : «Hver leser, idet han/hun leser, leser egentlig seg selv. Forfatterens verk er bare et slags optisk instrument som hjelper leseren slik at han/hun kan oppfatte ting som han/hun kanskje aldri ville ha sett i seg selv uten denne boken. Leserens gjenkjennelse i seg selv av det som boken sier er beviset for bokens sannhet….»

Odd Fyhn: Dette kan da umulig være riktig. Hvis jeg leser Per Sandbergs bok og kjenner meg igjen i den, blir den da sann? Eller hvis den i utgangspunktet er sann, vil det derav følge at jeg er tvunget til å kjenne meg igjen i den? Dette blir rent for meget for oss med forenklede sjeler. Du må ikke skrive sånne ting på FB. Vi blir liggende og gruble og kan risikere å forsve oss til femmila!

Einar Lunga: Marcel Proust levde for lenge siden. Lenge før Per Sandberg ble født, og enda lengre før han fant på å skrive boken sin. Proust hadde følgelig ingen anelse om hva som kunne bli skrevet av merkelige folk nordpå. Sandberg har sikkert ikke hørt om Proust, annet enn som potensiell innvandrer. Men jeg er redd for at dersom du først leser boken, og det er på eget ansvar, og samtdig kjenner deg igjen i den – noe mange skap-frp’ere gjør dersom de leser FRP-bnøker – da er du på jævla tynn is. Og det er – som den ganske kjente filosofen Kant sa det – fullstendig selvforskyldt. Man kan for eksempel la være å lese boken. Bare så det er sagt. Det derre med 5.mila tar jeg ikke stilling til, jeg vinner den ikke allikevel. Det blir sikkert tredobbelt russisk. Som andre nordmenn skjønner jeg meg dårlig på skismørning.

Odd Fyhn Jeg fikk ikke låne Sandbergboken på biblioteket. De sa de hadde snakket med noen og at de hadde sine grunner. Refleksjonene gjør seg selv, som man sier. Andre igjen er overbevist om at båten blir til mens man ror. Tror du forresten at man kan lære å smøre ski?

Akt 8: går det an å slutte?

Einar Lunga Først er vi antagelig naive optimister som sprer positive viruser og alskens optimistisk vrøvl på facebook, så blir vi filosofer og gir oss med det, deretter blir vi fossiler og slutter helt med facebook også…det er den fineste perioden…’

Odd Fyhn Å filosofere er den fineste måten å være vettskremt på. Fossilosofi virker derimot dempende. Bortsett fra på omgivelsene. Enig i at post-FB nok er bedre. Har noen av dere prøvd å slutte?

Einar Lunga Ja. Eller nesten; jeg har ærlig talt ofte tenkt på å slutte med denne fb’en. Er jeg litt nedstemt en dag da er det første jeg tenker på å kutte djevelskapen. Men nei; jeg har ikke turt. Skulle ønske at det fantes en liten lyseblå testknapp for fb-tvilere der man kunne prøveslutte for en time eller et døgn eller til og med en hel livslang uke – bare for å se hva som skjedde. Uten at andre merket det eller forsto at noe var på ferde. Men det finnes ikke en slik knapp. Derfor fortsetter jeg med fb-filosofering i mangel på noe annet og bedre.

 

Sosiale medier som medisinsk støttebehandling og noen litterære bemerkninger

Einar L: Takk til dere alle sammen på facebook for gode tanker; det varmet en bekymret sjel . Dette er faktisk meget god medisin. Etter å ha vurdert saken har jeg bedt sykehuset i Volda om å få avtale om nye krefttester og undersøkelser minst to ganger per uke fordi alle de varme hilsener antagelig bedrer helsa mi og motvirker kreften. Det blir litt arbeid for dere, men pytt, hva er en liten støttemelding per uke. Takk igjen. Kanskje facebook-meldinger og likes kan brukes som medisinsk støttebehandling for kronisk syke?

Odd Fyhn: Den greske vismannen Amnesiopolous sa noe klokt om bruk av sosiale medier som støttebehandling, men vi har alle glemt hva det var han sa. For øvrig har jeg i dag kjøpt Pulp og Factotum av Charles Bukowski og skal lese dem på sengen i aften (da jeg er på avlastning fra Pessoa og Musil). Einar, betrakter du Bukowski som en stor eller bare en middels tenker?

Einar Lunga: Odd, der tok du meg på sengen. Jeg har aldri hør om den greske vismannen og heller ikke lest Bukowski; det er full krise her i huset nå. Katten nekter å snakke med meg fordi jeg er så uvitende. Han godtar ingen unnskyldninger og mener jeg må lese mer. Men jeg husker at Bukowski skrev en bok som het ‘Den største taperen i verden’ og at han har sagt noe om at han gjerne ville gifte seg, men bare dersom han slapp å få en kone og kunne fortsette som enslig. Det er ikke så verst sagt. og passer egentlg for mange menn. Ikke sant?

Odd Fyhn:Amnesiopolous mente at det ikke var så farlig om man ikke husket alt. Du har nok lest Bukowski, du bare husker det ikke. Si det til Oddmar, han vil nok forstå. Ellers er Bukowskis tanker om ekteskapet helt i overensstemmelse med den rådende definisjonen av de to viktigste formene for ekteskap: monogami og bigami (det er i bunn og grunn akkurat det samme – nemlig å ha en hustru for mye).

Einar Lunga: Ok Odd. Som alltid i slike komplekse spørsmål vet du best. Denne Oddmar må som andre tilpasse seg realitetene. Han er tross alt en aldrende mann, på 19’ttende året. Når det gjelder det med ekteskap har jeg lagt meg på den linjen som grekerne omtalte med uttrykket ‘docta ignorantia’. Det burde flere gjøre. Det er kanskje ikke mye å bygge på. Men det blir i allefall fred i huset. Det er ikke så verst. Når det gjelder Bukowski tror jeg at han er en smule moderne for min smak, og ikke tilstrekkelig filosofisk anlagt. Det er helt ut hans egen skyld, jeg har mine egne byrder å bære som er store nok. Men dette er ikke stedet for å legge ut om mine eller dine byrder. Vii får ta det engang når det passer bedre.

 

2 kommentarer om “‘Nett-teatret’: Løsmunnete nettprat og resiprokale sjeledialyser mellom avdankete psykologer og sidelinjeinnlegg fra andre tilsynelatende intelligente sjeler med snikende superegoatrofi

  1. Unge menns galgenhumor smører livsviljen til gammel leser som slett ikke er det man i gamle dager mente med ordet leser. Måtte dere skrive og lese riktig lenge. Iallefall til jeg pakker sammen og reiser over til de evige jaktmarker. Skjønt jeg er jo ingen jeger så jeg utsetter det så lenge som mulig. Fred være med dere. Nå ja, ikke den freden da.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s