Om personer som ‘selvskapende system’: Skisser av en glemt tankegang om hvorledes vi former egen personlig fungering og livrtikkelen

«Vi må fremme nye former for subjektivitet gjennom avvisning av den type individualitet som har blitt påført oss i flere århundrer.» (Foucault)

«Alle har rett til å fortelle sannheten om sitt eget liv.» (Ellen Bass and Laura Davis)

Baron_01

Sammendrag: De fleste mennesker opplever at de selv i en viss utstrekning har en bestemmende innflytelse over sitt liv og sin personlighetsmessige og atferdsmessig fungering. Vi opplever oss selv som en egen slags ‘kausal kraft’, at vi nesten som den gode baron von Munchhausen gjorde det, ved hjelp av egen viljeskraft og egne valg og avgjørelser kan løfte oss selv opp fra hengemyren etter håret. Vi bruker et førstepersonsperspektiv på oss selv, for å forklare vår egen atferd og væremåte.

Innenfor moderne psykologi anvendes derimot et objektiv synsmåte og et ‘tredjeperson-perspektiv’ for å forklare menneskers fungering; dvs. man avklarer hvilke biologiske, psykologiske og sosiale miljømessige omstendigheter som utgjør bestemmende årsaksforhold som forklarer hvordan folk fungerer. I det vitenskapelige perspektivet er det ikke rom for en indre subjektiv førsteperson ‘selvbestemmelse’. 

I denne artikkelen drøfter jeg på konkrete måter hvordan vi best kan forstå den rollen personens subjektive selvbestemmelse har for vår egen fungering og væremåte og hvordan den kan forenes med en vitenskapelig og objektiverende forståelsesform.

Hvor viktig er hver enkelt av oss når det gjelder formingen av sin egen person, sin egen væremåte, sitt eget liv?

socrates1I Platons dialog ‘Forsvarstalen’ (Apologien) hevder Sokrates noe slikt som at ‘det ikkegranskede (ueksaminerte) livet er et liv som det ikke er verdt å leve’.

Sokrates selv er gjennom sin egen personlige opptreden og sitt liv i uopphørlig dialog med medborgerne i Aten et levende eksempel på en selveksaminert og selvgranskende livsførsel som aldri slutter å stille spørsmål om og til seg selv om de livene vi utformer.

Kanskje er det slik at hver og en av oss av og til bør stoppe opp, se utover sitt eget liv og sin egen personlige fungering og utøve det som kalles ‘selvgransking’. Tenke gjennom og stille spesifikke spørsmål om seg selv, sin egen person, sitt eget liv og egne livsvalg. Gjerne i aktiv dialog med andre. Sette av tid tid til å granske og etterprøve seg selv:

Hvem og hva er jeg egentlig? Hva holder jeg på med? Hva har jeg gjort ut av livet mitt? Hvordan har jeg brukt evnene mine? Hvordan har jeg forholdt meg til andre personer jeg har møtt? Har jeg god nok kontroll over viktige sider ved min egen tilværelse? Trenger jeg å endre kursen eller retningen på ett eller flere punkter i livet mitt? Kan jeg bli et bedre menneske?

Selvforming som følge

Å leve et individuelt menneskelig liv handler nødvendigvis og hele tiden om å verdsette og gjøre valg. Om å vurdere og ta stilling til ting, om å foreta fine avveininger og gjøre egne prioriteringer og avgjørelser. Både i forhold til virkeligheten som omgir oss, og i forhold til vår egen indre erfaring. Slik muslingen skiller ut og danner sitt eget skall, utskiller vi gjennom denne prosessen mye av det som etterhvert blir til vårt eget vesen, vår egen person.

I bunn og grunn er mennesket et vurderende og verdsettende vesen som medvirker til å danne seg selv gjennom verdsettinger; dvs. som former seg selv og en bestemt individuell tilværelse gjennom preferanser, prioriteringer, vurderinger og valg og de følgene disse har for oss i livsprosessen.

Mange skarpe blikk har sett og sagt at menneskepsyken ikke bare er naturlig gitt men i seg selv er et moralsk apparat eller innrettet på en moralsk måte;  Sigmund Freud betrakter den verdsettende og dømmende siden av vår psyke som en egen del eller instans i form av et ‘superego’. Dette superegoet er en dømmende og verdsettende ‘kraft’ i oss, for vi skiller og skjelner, vurderer og vi dømmer og avveier og lager distinksjoner for å finne frem til våre egen erfaring og våre egne veier gjennom livet. For  å håndtere tilværelsen styrer hver og en av oss ved hjelp av et robust verdimessig og moralsk kompass som hjelper oss til å finne en god og riktig kurs og lose oss frem gjennom bølgene og stormvindene på livets hav. Uten en slik aktiv verdimessig kraft løses vårt individuelle vesen opp, slik muslingens kalkskall løses opp når surhetsgraden blir for høy.

Vi kan altså ikke rett og slett bare være det eller den vi er, slik mange formulerer seg i våre dager; ‘jeg forsøker å være meg selv’. Vi finner ikke oss selv som noe naturlig og allerede foreliggende men blir oss selv gjennom våre egne prosjekter; vi må finne ut av og utforske og så gå videre og forholde oss til og forme oss selv. Et menneske er dermed dette merkelige og spenningsfyllte som både er et faktum som binder og holder fast og et prosjekt som blomstrer og utfolder seg. De innfløkte og utilgjengelige formlene og ‘lovene’ som definerer oss, som vi artikulerer vårt vesen ved hjelp av, er noe som vi selv har frembrakt og frembringer.

Det mangelfulle og uferdige mennesket

De fleste kjenner seg tidvis og tildels uperfekte og ufullkomne; selv om det ikke er snakk om noe som er påtrengende hele tiden. Det er heller en vag fornemmelse, en nesten konstant trang til å forbedre og perfeksjonere seg. Ofte er vi mer åpenbart skamfulle eller forlegne over sider ved oss selv, gjerne det vi oppfatter som utilstrekkelighet, svakheter og mangler. Vi kritiserer og grubler over den vi er eller har blitt og spør i vårt indre hva vi kan gjøre for å bli ‘et nytt og bedre menneske’. Selv om vi gjerne føler vi oss alene i opplevelsen av egen mangelfullhet, finnes det synspunkter som tyder på at dette er en universell menneskelig erfaring.

Religionsforskerne Schulman og Stourmsa skriver i boken ‘Selvet og selv-transformasjon i religionenes historie‘:

“Hvorfor finner vi i alle de store sivilisasjonene, og kanskje i all menneskelig kultur, denne insisteringen på behovet for at personen må forandre seg på radikale måter ? Vi er ikke tilfreds med den vi er, individuelt eller kollektivt. Selv et ideal om tilfredshet synes å kreve konstant innsats fra individet, som vanligvis rives i fra hverandre gjennom indre kamper rundt fantasi, frustrasjon, og håp. I forlengelsen av dette ligger imidlertid den kjennsgjerning at menneskelig eksistens som sådan helt uungåelig føles å være mangefull på kritiske måter – begrenset når det gjelder muligheten for å oppnå forståelse, plaget av sykdom og død, underkastet partiskhet og gjentatt frustrasjon, utsatt for besettelse fra fremmede krefter fra innsiden og utenfra, og så videre. Hver kultur tar opp og artikulerer denne opplevde mangelen ut fra sine egne antagelser om virkeligheten.”

Opplevelsen av egne personlige og indre mangler og ufullkommenhet har et umiskjennelig ‘moralsk-psykologisk’ preg. Den handler åpenbart om indre verdier, om hvordan vi verdsetter den personen vi er, hvor ekte, trofaste, redelige, ærlige, pliktoppfyllende og takknemlige vi er og ønsker å være. Grublingen over og kampen med oss selv kan ligne på det man før kalte ‘dårlige tanker’ (logismoi) og indre demoner, denne tilbøyelighet til synd og syndighet som katolikker går til kirken med for å bekjenne og få forlatelse for hos sin prest.

Vi andre kjenner på at det handler om tanker og toilbøyeligheter som vi føler vi bør rette på hos oss selv, noe som det er vårt eget ansvar å gjøre noe med. Det kan være ubehagelig å vedkjenne seg sine egne skavanker og mangelfullheter, det er som om de er noe vi delvis er medskyldige i, noe som vi bærer ansvar for å forbedre. Uten større ettertanke innser vi at vi besitter mentale egenskaper, evner og tilbøyeligheter som vi ikke ganske kan overlate til seg selv, så å si. Vi må være vår egen vokter, vi må holde våre egne tilbøyeligheter i tømme og innenfor bestemte grenser som vi selv må fastsette fordi de overlatt til seg selv vil gå utover alle grenser og forårsake skade.

Vi må spørre oss; hvorfor finnes denne sammenhengen mellom moral og psyke, mellom vårt mentale liv og en følelse av synd, skyld og ufullkommenheter? Kan det være slik at mentale prosesser og tilbøyeligheter har en iboende ‘moralske’ mening, at de alltid eller kanskje heller ofte handler om den ‘rette’ eller den ‘gale’ måten å gjøre ting eller være på? Og at denne skylden eller eventuelle dydige stoltheten vi kjenner hører til vårt vesen som menneske?

Psykologer og psykiatere forsøker iherdig til å få oss til å slutte å dømme og moralisere over oss selv. De lærer oss at vi må betrakte oss selv og livet vårt med et ‘objektivt’ og naturalistisk blikk. Når vi plages eller har vansker er det  ikke fordi vi trår feil, er skyldige eller gjør noe moralsk eller verdimessig galt. Nei, det kommer av at vi fungerer på en forstyrret måte, vi ‘feiler’ noe, vi har pådratt oss sykdommer og lidelser som krever teknisk og profesjonell innsikt og behandling for å rette opp i. Mentale lidelser er en følge av psykopatologiske påvirkninger, noe vi rammes av. Lidelsen er ikke at vi kjenner oss oppgitte eller nedslåtte over det livet vi lever eller oss selv; bare ta det med ro – vi er ofre og lider av en kjemisk ubalanse eller forstyrrelse i hjernen som resulterer i depresjon eller angst eller personlighetsavvik som kan rettes opp med treffsikker medikasjon og andre dokumentert virksomme terapier.

Tross i enorm propaganda for slike objektiverende ‘vitenskapelige’ synsmåter er det allikevel noe som skurrer i hele denne måten å betrakte oss selv og andre på. Vi kjenner et underlig ubehag ved en psykologi som ikke gir rom for det å vurdere oss selv i verdimessig forstand, ha ansvar for den vi er og det vi gjør ut av oss selv og vårt liv. Det merkelige er at de samme personene som fremmer et ‘objektivt syn’ på menneskers psykologi, i sin egen livsnære praksis selv gjerne opptrer annerledes; det er som om det finnes et underliggende moralistisk syn på vår personlige og mentale fungering som vi aldri helt kan komme unna.

Selvgranskingens nødvendighet

Det er altså gode grunner til at vi bør være selvgranskende og etterprøvende overfor oss selv. Et menneske er innrettet slik at det gjennom hele livet er eller opplever seg selv som et mangefullt vesen, aldri ferdiglagd eller avsluttbar. Vi er hele tiden under dannelse, under utforming, ferdiggstilling. Vi blir ikke bare objektivt til den vi er, vi bidrar også selv gjennom våre egne valg og prosjekter til å forme oss selv. I og med at vi ikke kun bestemmes av ytre krefter og påvirkninger og indre genetiske, biologiske og psykologiske krefter, men uopphørlig også er ‘selvformende’, så betyr det at vi både bør og må granske og vurdere oss selv, hva vi har blitt til og hva vi ønsker å være videre.

Bak en slik selvgranskning ligger det også noen dypere og mer grunnleggende spørsmål. Er jeg’et mitt tilstrekkelig ‘herre’ (eller frue) i eget hus? Bruker jeg mine muligheter for selvforming, for å velge hvem jeg er, hva jeg blir til? I hvilken grad er jeg eventuelt herre (frue) i mitt eget hus? Spiller jeg selv og de verdiene jeg har funnet frem til og vil stå for en vesentlig rolle for den personen jeg er, hva slags liv jeg lever og det som hender i livet mitt? Eller er både min person og min livsstil og mitt atferdsmønster for det meste en følge av utenforliggende årsaksforhold jeg selv ikke kjenner eller kan kjenne ut fra meg selv, inne i min biologi og ute i miljøet omkring meg, og som eventuelt vitenskapsskolerte fagfolk i psykologi og psykiatri kan avdekke for meg? Lever jeg en tilværelse som bare tilsynelatende er ‘min’ tilværelse, fordi den ikke har opphav i mine egne av gjørelser og prosjekter?

Vi lbefinner oss i en epoke da det objektive og det empirisk-faktiske overskygger mer og mer av den viljesmessige, subjektive og opplevde siden ved menneskets tilværelse. Vår opplevde viljesmessige rolle i vår person og livsutforming utgjør mest av alt en slags eksotisk ornamentering og pynt og er stort sett utelatt i fag som psykologi og psykiatri, det er nesten alene i våre rettsaler at man fortsatt går ut fra at et menneske selv stort sett er kilden og opphavet  til måten det innretter sitt liv og sin personlige tilværelse, på godt og vondt. Når fagfolkene og etterhvert vanlige mennesker skal forklare hva som hender med oss og våre liv griper vi til forhold som ligger utenfor våre egne indre viljeshandlinger og valg som blir en følge av disse ytre forholdene.

SK09006Mediaspråket og mediapersonlighetene har overtatt mye av den offentlige tenkningen; der brukes enkle og treffende formler for snakke om kompliserte ting. Man spør:

‘Er vi sånn eller blir vi sånn?’

Dette velkjente spørsmålet henspeiler på diskusjonen om hvordan og i hvilken grad vi påvirkes av arv og miljø. I denne artikkelen skal jeg belyse hvorfor dette to-faktor synet er utilstrekkelig. Ingen såkalt normale mennesker har i sitt daglige råd til å la være å gjøre egne valg og ta ansvar for det en gjør og viser av seg selv.  Det ville fort straffe seg dersom en begynte å tenke at en egentlig ikke ikke former seg selv og sine handlinger, men bestemmes av et tospann av utenforliggende og biologiske årsaksforhold. Dette er nettopp dette fagfolk innenfor psykologi og psykiatri driver på med når de forklarer hvorfor folk gjør som de gjør og er slik de er.

Selvsagt gjør disse to faktorene seg gjeldende – ingen benekter at vi både er biologiske vesener og at vi lever i gitte sosiale og fysiske omgivelser –  men de forklarer på langt nær alt de skal og burde forklare om de skulle være fullstendige. Tofaktor-synes må følgelig utvides, men da ikke kun ved å trekke inn en tredje faktor i form av den såkalte ‘interaksjonen’ mellom arv og miljø.  Dette har sikkert også noe for seg, men det er ikke mitt hovedpoeng her. Jeg ønsker å vise at vi også må trekke inn en fjerde forklarende faktor som sett i forhold til den rollen den spiller for sentrale sider ved måten vi lever på som mennesker er den avgjørende –  nemlig den enkelte personen selv som formende og skapende kraft.

549667_4362329253307_1756948492_nVi lever i en merkelig og motsetningsfyllt tidsalder. Samtidig som vi kanskje mer enn noen gang tidligere i menneskenes historie opplever samfunnsmessig frihet og materiell velferd, så føler vi oss underlig hjelpeløse i våre liv og som personer. I stedet for å utfolde oss i frihetens sfære kjenner vi oss underkastet og ofre for indre og ytre krefter og årsaker som vi ikke kan hanskes med. Våre uunngåelige livsplager og ubehag over oss selv og andre oppfattes som en følge av ‘mentale sykdommer’ og ‘psykiatriske forstyrrelser’, som følge av dårlige gener og feilfungering i biologisk-psykologisk mekanismer. Tidligere tiders mennesker var velkjente med erfaringen av å bli offer for objektive forhold og ‘skjebnen’; vår tid har oppnådd en nesten overmenneskelig kontroll med objektive forhold samtidig som vi i vår subjektive tilværelse kanskje kjenner oss mer utsatte og hjelpløse enn noensinne. Vi lever utvilsomt i viktige henseender gode og trygge sosiale liv, men i og overfor vår egen mentale og subjektive virkelighet kjenner vi oss sårbare og lider kanskje mer enn mennesker noen gang har lidd eller maktet å lide.

Hvorfor er det slik;  hvordan kan det bli slik – i en tid da alt ligger til rette for at mennesker kunne leve balanserte liv og ha lett for å finne ut av og holde ut med seg selv og hverandre?

427167_4362328893298_374643405_nVi har altfor lett for å stole på at psykologi og psykiatri sitter inne med en svarene og fasiter på hvem vi er og at de kan forklare ting som inntreffer i våre liv. Troen på disse fagene er en moderne overtro. Det er i viktige henseende også en uheldig overtro. Selv om disse fagene utvilsomt forestår mye som er bra så fører deres forklaringshegemoni til at mange mennesker underkaster seg både skadelige og mange ganger til og med farlige metoder og behandlinger som følge av blind akseptering av fagpsykologiens og psykiatriens forklaringer.

santiago-caruso3Vår tids overforbruk av psykiatriske medisiner er en slik uheldig side ved vår ukritiske akseptering av psykiatrien. Etter min mening er antagelig den mest uheldige følgen av overdreven tiltro til fagpsykologiske og psykiatriske forklaringsmåter at vi blir passiviserte og usikre i vår egen livsutforming fordi vi ikke lenger har god nok tiltro til egen forståelse og egne bidrag i utformingen av vårt personlige liv. Vi utformer dermed vår egen personlige fungering og lever våre konkrete liv med svekket og utilstrekkelig selvforståelse og et underskudd på egenforståelse, noe som igjen gjør at vi etterspør profesjonell psykologi og psykiatri.

Jeg er selv psykolog –  etter lang fartstid i arbeid med å hjelpe mennesker vet jeg med forholdsvis stor sikkerhet at den fagpsykologiske forståelsen er milevidt unna å kunne begripe og forklare enkeltmenneskers personlighet og liv. Selv makter jeg i allefall ikke noe slikt. Derfor legger jeg opp mitt psykologiske virke med denne ikkevitende innstillingen som bevisst og åpent utgangspunkt. Kanskje kan vi som fagfolk i psykologi og psykiatri ofte gi et viktig bidrag, men det kreves mye mer og noe helt annet før man kan trenge inn i den gåten som et enkelt individuelt menneskeliv utgjør. Det viktigste leddet for å trenge inn i enkeltmenneskets gåtefulle tilværelse er i fallefall den enkelte selv og hans eller hennes forsøk på selvforståelse og selvgransking.

314343_4362353653917_658946202_nMennesket omtaler gjerne sin egen art som ‘homo saphiens’ – riktignok har vi selv funnet opp uttrykket og bør kanskje nettopp derfor minst ta det med en klype salt – i dette ligger det at vi til en viss grad er rasjonelle og ettertenksomme vesener der egenforståelsen spiller en viktig rolle. Vi handler ikke bare, vi reflekterer samtidig over det vi gjør. Det er en nesten uunngåelig side ved å leve et individuelt liv at hver og en av oss – mens vi lever så godt vi kan –  strever med å forstå oss selv og det livet vi er midt oppe i ; hvordan det blir til, hvilken rolle egne valg og tilfeldigheter spiller i forhold til delvis naturgitte forutsetninger som lynne, evner og ytre egenskaper og utseende?

Bak det hele ligger et mer generelt spørsmål om hvordan vi best kan forstå et menneske og et menneskeliv?  Er det riktig å spørre slik? Om en eneste beste og riktige forståelse? Kanskje er selve spørsmålet galt stilt?

For er det så sikkert at et menneske er en bestemt faktisk gitt ting, er vi ikke heller en slags sammensetning av flere og kanskje til og med motsetningsfyllte ting, slik at vi må forståes på en tilsvarende mangetydig eller mangesidig måte? Må det ikke alltid finnes flere samtidige forståelsesversjoner av oss også fordi vi aldri er ferdigstilte men underveis mot ukjente mønstre, mål og løsninger, slik at det ikke er riktig å forsøke å forstå et liv på en eneste helt ut dekkende eller riktig måte?

3750_4890181289278_1090482125_nEn ting er eller burde være sikkert for oss: Et liv er aldri bare som som hender med et menneske, som følge av påførte faktiske ytre forhold, begrensninger og årsaker. Vi utsettes ikke bare for påvirkninger og innflytelser som forårsaker og bestemmer hva vi er, vi har selv en finger med i spillet. Vi spiller en vesentlig rolle i vårt eget liv gjennom våre egne prosjekter og preferanser, valg og fremgangsmåter. Vitenskaper som psykologien og psykiatrien jakter på årsaksforhold i det som e rgitt av arv og miljø og forsøker å forstå oss som ‘determinerte’ av andre forhold som påvirker oss og det vi er. Selv om de på et vis gir rom for eget ansvar og selvbestemmelse, følger de ikke dette opp i måtene de forklarer oss på. I vitenskapen om oss stammer alt vi er enten fra arv og miljø eller interaksjonen mellom disse; det gies ikke rom for en tredje faktor: Vårt eget subjektive og selvlagde bidrag. Vitenskapelige forklaringer setter til side eller utelukker personen selv som opphav til seg selv og sitt mer eller mindre lykkelige og tragiske liv. Innenfor det vitenskapelige forklaringsteatret spiller ulike varianter av hjerneforklaringer en hovedrolle. Den overleverte forståelsen når det gjelder vårt forhold til hjernen vendes opp ned; det er ikke lenger slik at vi bruker hjernen, nå er det hjernen som bruker oss.  Vi kritiserer gjerne primitive kulturer for deres ‘animistiske’ måte å tenke på, der de ‘personifiserer’ naturlige krefter fenomener, som lyn og torden og storm. Kanskje gjør vi egentlig noe lignende i ly av vitenskapelig tenkemåte, når vi ‘personifiserer’  genetiske årsaksforhold og hjernetilstander ved å anta at de utgjør årsaksforhold ene som bestemmer individers personlige fungeringsmåte og livsstil.

kids-abusing-prescription-pills-01-afI det daglige er et konkret liv noe vi nesten selvfølgelig holder i vår egen hånd, det er noe vi gjennom kjeder av handlingsvalg utformer innenfor naturlig og omgivelsesmessig gitte forutsetninger og muligheter. Livet og personen som vi er er og blir til er i stor utstrekning vårt eget prosjekt og et slags personlig ‘verk’. Oppgaven blir å forstå hvorledes et bestemt personlig livsprosjekt velges og dannes og blir til gjennom samhandling og dialog med omgivelser og andre mennesker, egne personlige forutsetninger og læring, påførte omstendigheter og de store og små veivalgene personen gjør for å leve seg selv. For å kunne oppnå en fullgod forståelse for et konkret menneskes liv og livsproblematikk er det altså ikke tilstrekkelig å se den som uttrykk for utenforliggende årsaksforhold knyttet til personens individuelle psykologiske utrustning sammen med personens ideologisk funderte ideer og motiver, vi må sette alt dette sammen i lys av personens samfunnsforankrete livsprosjekt og de valgene som personen har gjort og gjør  i samhandling og dialog med sin sosiale omverden.

Dersom vi er selvbestemmende og til og med selvskapende vesener, da må vi supplere deterministiske og årsaksforklarende synmåter med andre måter å forstå oss selv og hverandre på. I vår vitenskapsdominerte tidsalder har det blitt vanskelig og ikke helt umulig å se hvilke alternativer vi har til årsaksforklaringer.

A_R_-AmmonsDet som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttaler om hvorledes et diktverk blir til kan like gjerne omskrives og brukes som motto for hvorledes vi skal forstå et personlig livsprosjekt:

“En dikt (en person) som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse”.  

Ammons forklarer hvorledes et dikt så å si utformes innenfra, gjennom en egen logikk og dynamikk som springer ut av ordenes innebygde muligheter og spillerom. Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykologiske og patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre ting, som nevrobiologiske forhold og genetiske påvirkninger, oppvekstbetingelser, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaper i personlighet og lynne. Men som mennesker er vi også i våre livsprosjekter selvskapende vesener eller det som Maturana og Varela i 1972 omtaler som ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser:

«Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom».

Et selvskapende system har noen spesielle kjennetegn som stiller bestemte krav til den som skal arbeide med det psykologisk. Det kan ikke forståes på en tilstrekkelig måte fra utsiden eller gjennom system-fremmede forståelsesmåter. Det må forståes fra innsiden, ut fra det som kalles et førsteperson eller ’emisk’ perspektiv. Man må så å si etablere kontakt med ‘systemet’ og kommunisere med det om dets selvkunnskap og hvordan det er involvert i å utforme og opprettholde seg selv. Uten at en tar utgangspunkt i eller går frem via systemets forståelse av seg selv vil en gå klar av gode forståelser. Systemets forståelse av seg selv inngår i og virker med i dets selvskaping, og selv om denne selvforståelsen ikke utgjør noen fullstendig forståelse av systemet så utgjør den et uomgjengelig og konstitutivt element i en slik.

Dette er altså en av grunnene til at god psykologisk behandling utspiller seg gjennom å støtte opp under og fremme pasientens fungering som sin egen terapeut. Selv i konvensjonell terapi der terapeuten og hans eller hennes utenfra-forståelse gies en priviligert posisjon den egentlig ikke fortjener, er pasienten llikevel aktivt selvskapende og står for en egen forståelse er utilgjengelig for terapeuten og ligger utenfor dennes forståelseshorisont. Pasienter med psykiske plager forståes best som ’sterkt’ autopoetiske systemer der systemet har havnet i uheldige spor som har ført med seg aat det har stivnet og tapt evnen til selvkorrigering av bestemte måter å fungere på. I slike tilfeller vil det selvskapende systemet hjelpes ved at pasienten gjennom å oppleve grunnleggende trygghet og akseptering gradvis gjennvinner sin åpenhet og evne til å forsette selvskapingen gjennom den støttende dialogen med en åpen og engasjert behandler.

Den russiske dialogfilosofen og litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1895-1975) er i samsvar med psykologisk og biologisk individualitetsforskning når han hevder at hver person er unik; det unike i oss er både ‘gitt’ (vi er unike om vi ønsker å være eller ikke) –  men individualiteten vår er ikke ferdiglagd men også noe som blir aktualisert av hver enkelt av oss gjennom livsløpet.. Vi gjør vår eksistens til en spesiell «oppgave» eller «prosjekt» ved å underlegge den formende mening. Vi er hele livet i bevegelse, livet vårt må forståes som pågående hendelser, det individuelle selvet kan ikke tolerere fiksérbarhet. Filosofen Sartre treffer dette poenget når han sier i sin berømte formel: ‘jeg er det jeg ikke er, og er ikke det jeg er’. Hva personen «er», er ikke helt fastleggbart og altså egentlig udefinerbart. Livet er også i viktige henseender en slags kamp for å med-definere hvem vi er og kommer til å fremstå som i konfrontasjon med og motsetning til samfunnets og andres definisjoner og bestemmelser av oss.

En person kan altså ikke være fullt ut åpenbar eller kjent i verden. Dette er en følge av at ens eget livsprosjekt er underveis, i stadig endring og preget av ‘uavsluttethet’. Den personen vi er, vår personlighet er under forming. I Bakhtins forståelse lever vi i dialog, ikke bare med andre mennesker og med oss selv, men også med alt annet der ute i verden. Alt der ute ‘adresserer’ oss i en viss forstand; vi blir hver av oss adressert på unike måter gjennom det bestemte stedet som vi befinner oss på i verden. Dvs. måtene vi er ‘situert’ på, med filosofen Sartres velkjente ord. Man inngår i dialog med og ser sin eget utside eller sitt eksteriør i stor grad gjennom møtet med andres og andre tings perspektiver på en selv.

En kommentar om “Om personer som ‘selvskapende system’: Skisser av en glemt tankegang om hvorledes vi former egen personlig fungering og livrtikkelen

  1. En ulærd manns tanker om samme emne.

    Det vi arver bearbeider det vi opplever.

    Det bearbeidede stoffet prøves mot nye opplevelser og endres eller forsterkes.

    Underveis i denne prosssen kommer et «Jeg» til syne, og en ny type bearbeidelse tar form.

    Jeg-et når en viss alder og ser tilbake på seg selv og prosessen og undres, hvor skal jeg gjøre av jeg-et mitt når livet er slutt?

    Jeg trøster meg med at når kroppen, lagerplassen går i oppløsning, har restene ikke bruk for jeg-et, men de som kommer etter vil ha noen minner om de avtrykkene jeg etterlot meg, og det er jeg-et mitt fornøyd med.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s