Forsvinningens patos eller ‘den forsvinnende Lungas syndrom’. Om den underutforskede ‘abescoloide’ siden ved tilværelsen (skrives 2015)

TheodorKittelsen-SorgenHvorfor er ‘forsvinning’ et viktig samfunnsmessig og personlig tema?

‘Finnes’ du? ‘Finnes’ jeg?

Merkelige spørsmål å stille, vil mange synes. Alle skjønner at det er snakk om noe mer og ‘dypere’ enn det ser ut som ved første et øyekast. F.eks. som det å finnes i en rent fysisk forstand. I vår menneskelige sammeheng ‘finnes’ vi også på andre måter som det kan være mer krevende å fatte uten litt grundigere gjennomtekning. Det er få mennesker som ikke en eller annen gang opplever ‘uvirkelighetsfølelser’ ( i psykiaterien: depersonalisering når det handler om en selv, derealisasjon når det går på den ytre verden).

I en artikkel der hun kritiserer et snevert medisinsk begrep om lidelse hos personer med kroniske sykdommer skriver sosialforskeren Kathy Charmaz om å miste sider ved seg selv:

«En grunnleggende form for slik lidelse er tapet av selv hos hos kronisk syke personer som opplever at deres tidligere selvbilder ramler fra hverandre uten at det samtidig skjer en utvikling av like verdsatte nye selvbilder.»

I mystiske og åndelige sammenhenger snakker man om ‘ego-død’ og om ‘jeg-tap’ og at selve ‘følelsen av å være til’ jan variere og endre seg i intensitet og art; av og til kan den til og med nesten bli borte for oss. Den merkelige følelsen av å være usynlig, ikke-eksisterende og forsvunnet sosialt er heller ingen ukjent følelse for oss ‘ikke-åndelige’ moderne mennesker.

Men, ærlig talt, utover slike ting – er dette noe å spørre om?

Foretrekker man å se ting med et enkelt blikk, virker det til og med ganske bortkastet. Kanskje er det greitt å velge å forenkle tingene, av ulike og gode grunner. Men dersom det fører til at man mister evne til å oppfatte viktige sider ved virkeligheten og ved seg selv, da må man av og til godta å måtte forholde seg til innfløkte spørsmål

Kanskje må vi også tåle såpass, orke å stille oss og bruke passelig med tid til å tenke gjennom noen merkelige og kompliserte spørsmål. For å unngå å bli fanger av egne fastlåste og ferdiglagde oppfatninger, lage dem om til vårt eget fengsel. Som psykolog møter jeg ofte pasienter som klager over de lever i et fengsel i form av fikserte og utslitte ideer og forestillinger som de selv har lagd rundt seg og som gjør at de ikke kommer seg ordentlig ut i livet.

woodman_forkI denne artikkelen inviterer jeg deg inn til en liten og upretensiøs diskusjon om noen mer ukjente sider det å være til og ‘finnes’ i sosial og personlig forstand. Det handler om hva det å leve og eksistere som sosiale vesener i komplekse samfunn gjør med måten vi eksisterer på og oppfatter vår eksistens på. Og ikke minst om merkelige former for sosial og personlig forsvinning og usynlighet som livet som sosialt vesen kan påføre oss som individer.

e996ddf3a8f71a6ee53b65bd86f3e329-dHelt siden Daniel Boorstin i 1962 skrev den epokegjørende boken ‘Image. En guide til pseudohendelser i Amerika‘ har vi visst at det vi omtaler som ‘virkeligheten’ ikke lenger er hva det var.  Som følge av sammensmeltingen mellom media og virkelighet er virkeligheten som vi forholder oss til, inkludert den slags virkelighet vi forbinder med vårt eget personlige liv, noe som er sosialt konstruert i et helt annet omfang enn før. Medias samfunnsmessige rolle har endret hele vårt begrep om virkelighet og om hvordan noe er og blir til virkelighet. Vi forstår etter Boorstin at mye av det vi omgies av er såkalte ‘pseudohendelser’, dvs. hendelser bare blir ‘virkelige’ i den utstrekning media er involvert i å sette dem opp. Hele vår sosiale og personlige tilværelse er gjennomsyret av dette nesten skremmende vi kan kalle ‘pseudovirkelighet’ og som vi ikke helt greier å fatte hva er. Etter Boorstins oppdagelse av det ‘pseudovirkelige’ vet vi at en kjendis er person om er kjent for å være ‘kjent’ og som ellers ikke trenger å representere noe som helst virkelig eller av betydning.

Når vi tenker oss litt om finner vi lett ut at forsvinning og tilsynekomst er en viktig og kanskje uomgjengelig side ved vår tilværelse blant andre mennesker, som individer i et samfunn. Vi bruker til vanlig en rekke ord som forteller om hvor synlige og usynlige folk er i den sosiale virkeligheten. Kjendiser, berømtheter, stjerner og celebriteter, enere, doldiser; alle disse uttrykkene viser til personer som får mer oppmerksomhet enn vanlige folk, som er mer tilstede og synlige enn vanlige mennesker i det sosiel bildet, som stikker seg ut og får en stor andel av den samfunnsmessige oppmerksomheten. Vi snakker også om andre mer usynlige, ukjente og anonyme mennesker som lever liv man knapt har anelse om finnes. Når en person omtales som et ‘null’ eller et ‘ingenting’, en ‘nobody’, da handler det om en slags foraktende og nedsettende vurdering som sier noe om hvordan vi markerer oss og viser oss frem for hverandre i et hardere sosiale liv.

Folk dukker opp, kommer og går, og blir borte i livet vårt. Noen vinner et varig nærvær som innslag i vår tilværelse, mens andre forsvinner og blir kanskje vekke for godt. Noen ‘går bort’ i bokstavelig forstand, og dør; det er kanskje det tydligste eksempel på menneskers forsvinning. Men vi vet også at mennesker som har dødd for oss i mange betydninger fortsetter å leve videre eller holdes i livet gjennom ting vi foretar oss i forhold til dem. Vi ivaretar og levendegjør dem ved å holde ved like deres minne på ulik vis, vi pleier graver og små minnestder der vi føler at de fortsatt er tilstede. Vi snakker med dem og tar dem med på vurderinger og valg vi tenker å gjøre i vår tilværelse. Andre mennesker lever videre men fordufter allikevel fullstendig; vi har knapt noen anelse om de er til eller ikke og bruker heller ikke krefter på å finne det ut.

Kan jeg som person og sosialt vesen eksistere og finnes i ulik grad? På hvilke måter er jeg tilstede i verden, finnes jeg for meg selv og andre? Er det noen blant oss som eksisterer mer enn andre, og andre som på sin side nesten ikke eksisterer i det hele tatt. Det skal ikke ikke mye til for å oppdage at noen mennesker er sterkt ‘selvpromoterende’ og gjør hva de kan for å bli sett og hørt og nærværende for andre; mens andre helst vil forsvinne i mengden. Slike forskjeller innbyr til å tenke gjennom bakgrunnen for at vi oppfører oss på måter som gjøre at vi så å si taper eksistens, slik at en blir usynlig, ikke-eksisterende og borte blant folk?

Vi begynner her: Hva vil det si å være nærværende, tilstede, eksistere i menneskelig og sosial forstand? Hva vil det si å forsvinne, bli borte, kjenne seg ikke-eksisterende og usynlig?

‘Sosial forsvinning’; dette er en viktig ‘sosial følelse’ som sjelden blir diskutert. Vi har alle kjent på slike følelser, at vi ikke helt er tilstede og fullt synlige mellom andre mennesker. At vi på et vis har forsvunnet, eller noe som kan minne om det. At vi er så uviktige, uvesentlige, ubetydelige at ingen ser oss, hører på oss eller bryr seg om vi er tilstede eller ikke. At vi ikke har noe å komme med, eller blir tatt på alvor når vi sier noe.

I denne artikkelen vil jeg forsøke å belyse slike sosiale følelser og komme dem på nært hold. Jeg skal drøfte spørsmål som:

  • Varierer følelsen av å være tilstede eller å være borte eller fraværede, og i tilfelle, hva er det som gjør det?
  • Kan et samfunn være innrettet slik at mange av dets borgere føler en sags ‘usynlighet’ eller ‘ikke-væren’, de har en opplevelse av ikke å bli sett eller hørt, nesten ingen er oppmerksom på dem?
  • Hva skal til for å føle at en finnes, er til, eksisterer?

Hva er det egentlig som foregår når folk som føler at de blir usynlige, har forsvunnet, blitt borte, ikke blir sett eller hørt?

Jeg har så langt tilbake jeg minnes undret meg over det forhold at mennesker som ikke finnes eller har forsvunnet, på en eller annen måte, utgjør en større andel av mitt sosiale nettverk enn folk som finnes.

Vi har altfor så lett for å ta for gitt at vi er til, og så er det ikke noe mer å snakke om. Tilstedeværelse, nærvær. Presesens. Dette er ting vi alle forbinder med at vi eksisterer. Se deg litt nøyere om. Tenk litt grundigere etter: Er det virkelig slik?

Våre liv er kanskje like mye preget av noe annet som vi gjerne ikke legger like lett merke til. Ting som vi overser eller skyver tilside. Midt oppe i vår dyrkning av det umiddelbart virkelige og nærværende, det som vi retter oppmerksomheten vår mot, må vi også lære oss å se noe annet og mye mer komplisert. Nemlig dette med at folk er eller blir borte, forsvinner, er usynlige og ikke merkbare for andre. Dette er en viktigere del av menneskelivet enn vi liker å innrømme. Mange historikere og forfattere har vært opptatt av dette emnet, har skrevet om folk som har forsvunnet eller eksisterer på en måte som gjør at de er forsvunnet for oss. De har blitt usynlige og fraværende, og finnes da i en viktig betydning ikke lenger.

På et vis kan den menneskelige realiteten alltid og overalt – og i våre dager er dette enda mer tilfelle enn det var før mediatidsalderen satte inn –  deles inn i det som i vanlig forstand oppleves som virkelig og tilstede og synlig, og det som er borte, forsvunnet, skjult, tildekket, utilgjengelig, osv.. Det som gjær forsvinning så vanskelig å oppfatte for oss, er at det ikke kun er snakk om å være fysisk tilstede eller borte. Mennesker kompliserte forhold til virkeligheten, til andr og seg selv gjør at vi kan være tilstade og forvinne for hverandre på utallige andre måter  enn i rent fysisk forstand. Det er også dette som gjør temaet utrolig spenninde å gå nærmere inn på og utforske.

11137195_10207042713843174_122499540564551405_nI våre oppmerksomhetsdominerte samfunn, det er å søke og jakte på alle former for sosial oppmerksomhet, skaffe seg oppmerksomhet, å bli sett og hørt, er avgjørende viktig, er det samtidig kanskje lettere enn noensinne å forsvinne. Mens den samfunnsmessige oppmerksomhetsprosessen i tradisjonelle samfunn på godt og vondt fungerer på stabile måter der folk får oppmerksomhet mye etter sin tildelte plass, endres dette radikalt i moderne samfunn. I moderniteten er den oppmerksomheten et individ tildeles avhengig av dets egen individuelle innsats og prestasjoner. Oppmerksomheten utgjør et slags ‘firtt marked’, der man må tilkjempe seg oppmerksomhet ved å yte noe eller ha noe å tilby som går hejm hos andre mennesker som besitter oppmerksomhetsressurs, så å si. Forskjellene i hvor mye oppmerksomhet folk greier å hente ut og skadde seg på markedet er enorme; en følge er at det oppstår et økende antall ‘oppmerksomhetstapere’ som knapt har tilgang til noen som helst oppmerksomhet eller både tildeles og får det gjennom betalte aktører som har som oppgave å gi omsorg eller helsehjelp. I våre moderne samfunn finnes det faktisk forbausende mange folk som lever fullstendig usynlige liv, en slags usynlige nesten ikke-personer. I sosiologisk sammenheng diskuteres dette ofte under overskrifter som ‘ensomhet’og ‘sosial isolasjon’. Og det finnes mange som kjemper desperat for ikke å bli sugd opp av alle slags forsvinninger og sorte hull i tilværelsen. I Kafkas novelle handler metaformosen om å våkne opp og være omformet til et ekkelt insekt. For de fleste moderne mennesker handler den mest skremmende metamorfosen og omdannelsen om å forsvinne ut av det virklige, om å bli omdannet til ingenting, til et null, til noe som ikke lenger er synlig eller ordentlig tilstede. Man sier ofte med et slagord at det er viktig for alle mennesker å bli sett eller oppdaget. Det er egentlig det samme som det jeg snakker om; at det er viktig for folk å unngå å forsvinne, bli usynlig, ikke-eksisterende.

Vi lever i  en forsvinningens verden. Forsvinninger og det å forsvinne pågår uopphørlig rundt oss, de er like viktig som det å finnes, være til. Vår menneskelige verden er innrettet slik at det er lett å forsvinne eller at noen eller noe forsvinner for en; den er på en måte full av  usynlige hull og merkelige lag oppå lag der det er lett å forsvinne  eller bli sugd bort fra det hele. De fleste mennesker får ikke med seg forsvinningens plass; de tror ganske enkelt på det de ser. Det er såre enkelt, krystallklart; det virkelige er selvfølgelig det de opplever og som finnes rett foran dem. Det synlige er det virkelige og det virkelige er det synlige. Vi er jo gode realister, vi holder oss til realitetsprinsippet. Vi er følgelig realitetsorienterte. For slike mennesker er tilværelsen det den gir seg ut for å være.  Jeg er ikke like heldig, eller uheldig. Jeg har oppdaget at denne  tørre ‘realismen’ som normale mennesker tror på er en eneste stor forfalskning. At den så selvsagte virkeligheten også er en pseudovirkelighet, et bedrag som vi selv ved hjelp av bestemte fremgangsmåter og teknikker og prosesser setter opp ved å la potensielt erfarbare og eksisterende ting forsvinne. At den virkeligheten som vi tror er selve det virkelige, bare er en del av det hele. Det som er mest virkelig er det som naive realister ikke har evne til å se, det som forsvinner eller ikke er eller blir synlig for oss. Det er faktisk det meste. Bare tenk på eksemplet med alle de millioner med mennesker som ble deportert og eliminert fra den såkalte virkelighetens verden og fra historien og forsvant under Stalins og Hitlers og Maos skrekkregimer.

Et lignende forsvinningsnummer foregår også hele tiden i vår moderne verden, på nye måter og i  en enorm målestokk. Men selvsagt uten den samme brutaliteten og undertrykkelsen.

Noen små klipp for å illustrere forsvinningens kompleksitet

“…opplevelsen av forsvinningens patos…» (Dumm, 2008; ‘Ensomhet som en måte å leve på.’)

“It is as though I had before me nothing more than a long stretch of living death, (-) I cannot imagine any future for me other than a ghastly one. Friendless and joyless.“ (Ludwig Wittgenstein)

«The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does»/»attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.» (Charles Derber: The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life. 1979/2000)

«Everything around me is evaporating. My whole life, my memories, my imagination and its contents, my personality – it’s all evaporating. I continuously feel that I was someone else, that I felt something else, that I thought something else. What I’m attending here is a show with another set. And the show I’m attending is myself.»  (Fernando Pessoa)

Om det oppmerksomhetspatologiske samfunnet: Sosialt og kulturelt forstyrrede former for oppmerksomhetssøking

derberI den viktige boken ‘The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life.’ (1979/2000) om betydningen til samfunnsmessige oppmerksomhetsprosesser skriver sosiologenCharles Derber:
41cKcLT9mbL._SX322_BO1,204,203,200_”Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. ”

Det kan være lett å overse akkurat dette ene viktige poenget; at alle former for samhandling og kommunikasjon mellom mennesker ved siden av alle de andre tingene også handler om å utveksle og å fordele sin og hverandres oppmerksomhet. Om å øke og utvide, om å motta, om å gi, om å skaffe seg og tiltrekke seg, om å strukturere og fordele den tilgjengelige potten av oppmerksomhet som et samfunn rår over. Som en følge av medias sentrale rolle i moderne informasjonssamfunn blir oppmerksomhetsprosessene mye tydeligere for oss, de inngår også på avgørende måter i moderne samfunns økonomi og markedsmekanismer, i politikk og i sektorer som preges og domineres sterkt av media, som f.eks. film og idrett. Oppmerksomhet har selvsagt alltid spilt en rolle i samfunns fungering opp gjennom historien, men det moderne samfunnet er på et vis et ‘oppmerksomhetssamfunn’ mer enn noen gang tidligere.

Andres oppmerksomhet er på et vis selve solen som det sosiale livet dreier seg om. Alt kretser rundt oppmerksomhetens lys, oppmerksomheten er det som lyser opp våre sosiale liv. Vi kommer tilv erden og eksisterer for første gang i fysisk forstand, det er vår første fødsel. Men gjennom den samfunnsmessige oppmerksomhetsprosessen eksisterer og finnes vi på en nye måte, vi fødes for annen gang, ved at vi blir gjenstander for andres og institusjoners oppmerksomhet.

Det er naturligvis store individuelle variasjoner i hva slags oppmerksomhet individer søker, hvorledes de søker oppmerksomhet, og hvor mye oppmerksomhet de søker. Noen antagelig ganske få mennesker nøyer seg med svært lite og vet det også selv:

“Jeg ønsker selv å leve uten noen nær meg. Jeg ønsker å leve alene. Det at du ikke aksepterer at det finnes slike som meg, skremmer deg muligens. Men vi finnes her ute, alle vi som ikke har lyst å ha med noen å gjøre.” (fra et debattinnlegg i BT høsten 2010)

RalphEllisonNoen av oss avstår fra sosial oppmerksomhet og forsøker å unngå den i størst mulig utstrekning. Noen kommer av ulike grunner i sosiale posisjoner eller statusposisjoner som frarøver dem nromal tilgang til sosial oppmerksomhet.
Den amerikanske forfatteren Ralph Ellison har i sin kjente bok fra 1957 med tittelen ”Invisible Man” gitt uttrykk for hvorledes dette kan oppleves i den sorte befolkningen:

“I am an invisible man, (-). When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.”

Den sosiale struktureringen av oppmerksomhetsprosessene

Oppmerksomhetsprosessene i et samfunn bestemmes også i stor utstrekning av hvorledes samfunnet er oppbygd og fungerer, hvilke teknologier og hjelpemidler som er utviklet for å gi, skaffe, fordele oppmerksomhet. Det finnes mer eller mindre skjulte strukturer og mekanismer som fordeler og forsterker opp sosial oppmerksomhet: Derber sier det slik –

”Reglene for utveksling av oppmerksomhet er et grunnleggende trekk ved ethvert samfunnss kultur og avslører mye om dets grunnleggende forutsetninger: Hvem får oppmerksomhet……”

Derber forklarer nærmere om dette:

”Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”.

Det som i moderne sterkt kommersialiserte markedsstyrte samfunn driver alt mennesker gjør; krig og fred og underligheter som nekrofili og bokskriving og hagehold og kjøpemani er vår forheksende trang til oppmerksomhet. Til å bli lagt merke til, sett og oppdaget og beundret og løftet fram og opp av andre mennesker. Til å bli kjente, berømte, omtalte, omsnakket, og presentert. Til å bli kjendiser, berømtheter, celebriteter.
tumblr_lifczy1gEe1qzdwano1_500Det er voldsomt; dette moderne jaget etter de andres oppmerksomhet i alle dens varianter. I våre mediasamfunn blir jakten på andres oppmerksomhet aller mest lik en slags febersykdom. Som viljeløst flaksende insekter ute i det dype nattemørket blir vi trukket mot lyset og inn i flammene, trekkes vi mot alt og alle som med litt oppmerksomhet får oss til å kjenne oss bare litt større, litt bedre, litt mer fullkommen; nesten hva det måtte være bare vi kjenner oss oppløftet og verdigere. For å få tak i den oppmerksomheten vi grådig hungrer etter må vi som levende magneter og påfugler trekke den til oss, lokke og fortjene den gjennom å gjøre oss attraktive og store. Som uferdige småbarn løfter vi armene og går opp på tåspissene i vår higen etter å bli stor og større og vokse og bli voksne, som ferdige voksne fortsetter vi å hige etter å bli store og enda større og ese videre ut i alle retninger og dimensjoner. Se på meg! Konsernsjef, sjefspsykolog, mediakjendis, overlege, olympiatopp, øverstkommanderende, statsminister, formann, popstjerne, horemamma; alt handler om å skaffe seg den berusende oppmerksomheten og å kjenne sin egen storhet. Det er jo den genuine rusen! Til og med døende og uteliggere og folk som er midt inne i et selvmord søker oppmerksomhet sin siste sekunder og for alle pengene. Det er en fullstendig gåte for meg at man i største alvor hevder at seksualdriften eller maktviljen eller pengebegjær eller mindreverdighetskomplekser er avgjørende drivkrefter hos mennesker. Det er nesten unødvendig å tilbakevise slike påstander. De som foreslår slike absurditeter gjør det jo bare for selv å sikre seg mest mulig oppmerksomhet.

9639«– Kjære gode Gud høyt der oppe i himmelen eller andre steder, om du kan høre meg, om du kan la din allmektige tanke streife innom meg et lite øyeblikk, da la meg bare bli større, jeg gjør villig hva det skulle være! Bare jeg kan få litt av oppmerksomheten som finnes på denne jord!»
Vi hvisker hele tiden slike ting ut i luften uten at noen kan høre oss. Vi er paradoksalt nok – menneskelivet er i seg selv et paradoks – til og med villig til å gjøre oss eller bli mindre bare det fører til at vi føler oss større. Bygater og kontorkorridorer og møterom og bilferger og skiløyper og maratontraseer og til og med luftrommet over oss er fyllt av folk som uopphørlig jager rundt etter å føle seg større og som aldri føler seg stor nok.
De nye måtene som folk kommunisere på har forandret hele den samfunnsmessige oppmerksomhetsøkonomien, det å søke oppmerksomhet er i ferd med å bli den viktigste beskjeftigelse i moderne samfunn. Den som har evne til å skaffe seg andres oppmerksomhet har fått ubegrensete muligheter. Som vi før har hatt gullrush og rush etter drikkevann i tørketruete områder opplever vi et oppmerksomhetsrush i våre vestlige hyperkommersialiserte og mediadominerte samfunn. Oppmerksomhet, det er snart det eneste det handler om, det eneste som teller i det sosiale livet. Alt dette har enorme og ennå uoverskuelige konsekvenser for måtene man lever på. Kjente ting og gamle vaner er snudd opp ned. Menneskenes dårskaper er mye enklere for alle å se.

Charles Derber hevder at patologien i vår moderne søken etter sosial oppmerksomhet er en amerikansk ledet patologi: han beskriver det på denne måten –

“The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does”/”attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.”

“The pursuit of attention is now emerging as one of the electric organizing principles of American life. Not only are people pursuing attention in new ways, but there is evidence that we have begun to restructure our culture – including even our politics and economy – around the idea of attention as a glittering ultimate recognition and reward. Celebrities are the icons, but the pursuit of attention is now being diffused and institutionalized, hardwired into our beings through new systems of media, business, and technology, and fueled by new aching deprivations that prey on our psyches. The result is a spreading virus of prosaic but dehumanizing behavior that subtly alienates us from one another and turns daily interaction into a veiled competition for recognition and respect.”

Litteratur: Charles Derber: The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life. 1979/2000

images (2) Så til et høydepunkt: ‘Den forsvinnende Lunga’s syndrom’
For noen år tilbake fikk jeg en beskjeden liten diktsamling til fødselsdagen min. Samlingen hadde en tittel som hørtes litt klinisk ut: ‘Den forsvinnande lungas syndrom’. Den var skrevet av den tsjekkikse poeten Miroslav Holub og gjendiktet på norsk av lyrikeren Arvid Torgeir Lie. Den kom første gang ut på orginalspråket tjekkisk i 1990. På engelsk heter disse diktene «Vanishing Lung Syndrome».
Den norske tittelen bærer i seg en potensiell tvetydighet som ganske enkelt er grunnen til at jeg først fikk boken. Dernest kom tittelen til å få stor innvirkning på måten livet mitt kom til å forløpe de etterfølgende årene. Tvetydigheter kan sammen med andre uaktsomme hendelser få langtrekkende følger.
WP_20150313_13_35_32_RawGiveren var en den gang forholdsvis kjær venninne. Under en snarvisitt innom Eikenæs bokhandel som er lokalisert på Sandane (stiftet 1989, omsetning 9.533.000 i 2008, tlf: 57865322, daglig leder Hans Eikenæs) får den alltid årvåkne venninnen min tilfeldigvis øye på diktsamlingen som det her er snakk om. Boken står inneklemt mellom bøker som hensynsløst er blitt satt ned til 10 kr. stykket. Bøker som gjennom flere salg dumpes ned i denne prisklassen hører ikke lenger hjemme i kategorien verdsatt litteratur. De blir en ny type litteratur, en klasse bøker som ennå ikke har fått sitt riktige navn. Når en bok blir så billig; da kan det hende det er noen som finner en ørliten grunn som er god nok til å kjøpe den. Den lave prisen som nærmer seg ingenting eller gratis gjør det mulig for folk – som ellers ikke ville ofre boken en eneste tanke – å komme på at dette er en bok de har lyst til å kikke i. De fleste grunner som driver oss til å lese en bok er sterke nok til å tåle et utlegg på 10 kr. Min venninne var av natur en sparsommelig kvinne. Hun ville aldri finne på å kaste bort pengene sine på overflødige litterære kostbarheter og luksus. Når det gjelder presanger, vet hun bedre enn noen andre at det utelukkende er tanken bak som teller. Hun ser på boken og lurer på om tittelen betyr at boken har noe med meg å gjøre. Hun skjønner fort at det har den ikke, men synes at tittelen har et morsomt poeng. Hun er der og da absolutt sikker i sin sak.

– Perfekt, denne må være midt i blinken. Venninnen min mumler for seg selv mens hun bare sånn passelig interessert blar seg gjennom bokens innhold. Hun har så langt i vårt bekjentskap aldri vist tegn som tyder på at hun har glede av å lese poesi og dikt. Allikevel tenker hun annerledes når det gjelder meg:

– Denne må da passe godt som en liten oppmerksomhet til Einar på på fødselsdagen hans! Det er jo minst to fluer i ett smekk! Han vil ha evig godt av å lese noe annet enn tørre fagbøker. Tittelen er jo litt morsom! Hun var at den velkjente typen som liker følelsen av hele tiden å slå flere fluer i samme smekk. Hun syntes at hun fikk utført mere når en handling fungerte som flere. Og at å gjøre en ting av gangen er bortkastet tid, nesten det samme som ingenting. Det gir en slags følelse av å være effektiv, tenkte hun, selv om det hun gjorde lignet et metaforisk massedrap på fluer.

Jeg var dessverre ikke i bokhandelen ved denne anledningen. Jeg kunne derfor ikke korrigere henne på dette punktet. Når det gjelder fødselsdager er min vennine uten sin like. Hun husker dagene til alle hun kjenner. Det finnes folk som gir omsorg på denne litt formelle måten, de noterer ned fødselsdagene til folk de kjenner og møter og så gir de dem en smule oppmerksomhet når dagen inntreffer. En slags formalisert varme – mange ganger er dette den selve måten de gir omsorg og kjærlighet på. Jeg har i mitt eget indre tenkt at det de gjør ligner litt på det man finner hos folk som har det psykologer omtaler som Asperger syndrom. Psykologer er jo til først og fremst for å finne ut hva som kan være galt med oss og gi oss hjelp for det. Jolie kjenner meg også godt nok til å ha fått med seg at jeg er såpass selvopptatt at boken vil kunne tilfredsstille min forfengelighet bare ved tittelen. Jeg tror at hun også visste at de fleste andre i omgangskretsen hadde problemer med å huske meg på fødselsdagen min midt oppe i den verste julestria.

bevegelser2utsnittHun fikk mer rett med henblikk på tittelen enn hun visste da. Kanskje fornemmer hun allerede på dette tidlige tidspunktet at andre skjulte krefter er virksomme inne i skrotten min enn de som er åpenbare – dette er i en periode da jeg så godt ut. Vi aner gjerne mer enn det vi vet å snakke om. En erfaren psykolog jeg kjenner – han er også bosatt på Sandane – sa en gang til meg i telefonen at folk kan føle på seg sykdom i kroppen sin lenge før de vet at de er syk. Man skal stole på sine egne fornemmelser. Det er ikke sikkert at han mente det akkurat slik, men det er det jeg fikk med meg.
Jeg gjør poeten Miroslav Holubs tittel til min egen. Ved å foreta en liten viktig vri på ordlyden har jeg definert mitt eget syndrom. Det må være i sin skjønneste orden at man kaller forstyrrelsen opp etter den første som lider av det hele og som i livet sitt demonstrerer hvordan de arter seg – ikke bare etter det geniet som ‘oppdager’ syndromet, slik som Tourette eller Asperger syndrom, Geschwindts syndrom eller Wernickes afasi.

images (2)‘Den forsvinnende Lunga’s syndrom’; hvordan skal en karakterisere dette selvlagde syndromet? Det handler om et ‘sosioimaginalt syndrom‘ som halveis er virkelig og halveis kun eksisterer i mitt eget hode eller i min egen forestillingsverden. Etterhvert som det progressive syndromet befester seg inngår det i et samhandlingsmønster med omgivelser og andre folk som er slikt innrettet at man rett og slett begynner å forsvinne som virkelig person. Man blir borte, litt etter litt, usynlig – og man opplever det sterkt og som svært ubehagelig.

Dette forsvinningssyndromet  – som av samfunnsmessige grunner er i ferd med å bli stadig vanligere i våre dager, mest i mildere utgaver – angir hvilken retning man skal la tankene gå for å kunne oppfatte den unike lidelsen som har rammet meg; altså rett og slett hva som feiler meg. En ting er sikkert: Det er faktisk ikke mulig å forstå hva jeg lider av ved å følge generelle regler eller retningslinjer eller klassifisere plagene mine til en annen kjent lidelse; lidelsen er min unike lidelse, mitt eget lille liv er denne lidelsen; jeg er en ansamling av skavanker og symptomer som sett under ett utgjør mitt eget unike Lungas forsvinningssyndrom.

Forsvinningssyndromet som dukket opp og begynte å prege livet mitt fikk også en annen virkning. Jeg begynte ganske tidlig å skrive ned hva som skjedde med meg og hva syndromet mitt gjorde med livet mitt. 24 mars 2008 er dagen da jeg tilfeldigvis tok til å skrive mine første linjer i denne beretningen. Tilfeldigvis kom min gamle og stadig sykere fader endelig på sykehjem nøyaktig samme dagen, som en slags terminalt skritt i avviklingen av et langt og strevsomt livsløp. Sluttstykket i livet er greitt, det kommer enten en vil eller ikke. Det er begynnelsene som krever noe av oss, de må vi sette i gang og tilskynde selv. Dagene som fulgte denne sene marsdagen var derfor like viktige som den gryende begynnelsen, selvsagt. Vi vet alle at dette livet er fullt av aborterte begynnelser. Det skjedde ikke denne gangen, skrivingen bare varte ved. I dagene og ukene og månedene som fulgte fortsatte jeg å skrive.

Forsvinningssyndromets eksistensielle fenomenologi

Det er ikke lett å innrømme det. Vise det fram. Snakke om det til folk man kjenner. Det er lettest å forbli taus. Man avslører ikke slik ting til normale og realistiske folk der ute. Ikke til en eneste sjel; man løper en stor risiko for å bli huket og hovet inn av et eller annet velmenende og vennligsinnet hjelpeapparat. Derfor holder jeg dønn kjef om disse tingenet. Ingen med vettet i behold hadde turt å legge ut om det jeg nå skal berette om. Bare vent litt, jeg trenger litt mer tid. Jeg må ta en liten omvei for å skaffe det motet som trengst.

Jeg klamrer meg gjennom hverdagene. Jeg niholder på fasaden og utsidefjeset mitt som en froskehann på ryggen til ei eggfull froskehoe, en fasade som møysommelig er satt på plass og bygd opp gjennom et sørgelig liv. Liv er stort sett en sørgelig affære, selv om bare de færreste er såpass edruelige at de tør å se og si det. I perioder og øyeblikk lan livet være ok. Men i det store og det hele er livet en skuffelse. Vi befinner oss som regel i et rosenrødt slør av livsrus og støttende livsløgner for å greie å holde ut. Jeg dekker over elendigheten min med en halvsprukken fasade som ikke lenger gjør jobben. Sprekker truer med å avsløre hva som foregår. Tiden inne. Jeg har det motet som skal til. For en stakket stund. jeg går rett på sak før motet forlater meg.

La meg så forsøke å komme inn på saken:

426924_3165342809394_1555784756_nJeg ris av en mare. En mare rir meg. En mare rir hele verden.

Verden greier seg utrolig nok, den holder trofast stand  tross skandaløse finanskriser, blodige og brutale kriger, etnisk renskning og dramatiske klimahendelser. Jeg er derimot ute å kjøre. Jeg står her ute ved stupet, skuer ned i en gapende, mørk avgrunn, med siklende vidåpen munn og to tårefyllte øyne vidåpne av hemningsløs skrekk.  Hit. Ikke er skritt lenger. Jeg har kommet til enden. Enden har grepet tak i meg. Jeg har mistet fotfestet, jeg har mistet alle andre former for feste som et menneske så sårt trenger trenger for å være i lodd. Ikke minst festet i meg selv. Et menneske er kanskje et sosialt dyr, et flokkdyr, men det viktigste forholdet har enhver til seg selv.

Jeg ser meg rundt her jeg sitter, ondsinnete tanker surrer rundt inne i hodet mitt som en bisverm på jakt etter noen å stikke i hjel. Hva mer kan jeg si? Hva mer skal jeg si? Hvorfor si noe i det hele tatt? Trenger jeg å involvere noen? Lar noen seg involvere?

Du tenker allerede; hva er det jeg snakker om? Jeg skal svare deg, men du har antagelig ikke anelse om disse tingene. Ikke har du nok tid, åpenhet eller erfaringsevne til å sette den inn i hva det handler om. Jeg forsøker allikevel:

426651_3197030881576_478902917_nJeg lider av en merkelig sultfølelse som ikke handler om mat. Jeg tørster selv om jeg drikker alt jeg orker. Jeg undergår antagelig en slags eksistensiell utsultning og uttørking. Jeg kjenner en tiltakende ukroppslighet, som om kroppen og selve min kroppslighet løser seg opp. Uten å vite hva det kommer av. Jeg svinner hen, jeg blekner. Jeg etiolerer. Jeg løses opp, jeg svekkes.

Av og til føler jeg meg som en ‘muselmann’, jeg skal forklare deg hva det er: Fangene i de nazistiske dødsleirene som bare svant hen til et slags eksistensens nullpunkt.

En Muselmann beskrives et sted på følgende måte:

«Ekstremt tynn, uklare øyne, apatisk, trist ansiktsuttrykk, gråfarget hud som så ut som hardt papir.  Håret var grovt, grånet og gikk lett i stykker. Hodet virket langstrakt, kinnbenet og øyehulen var svært markerte. Men også den åndelige,intellektuelle og følelsesmessige aktiviteten var radikalt redusert.  Fangen mistet hukommelsen og evnen til å konsentrere seg. Hans bevisthet var bare rettet mot mat. Sultfantasier dekket over den fryktelige sulten. Han oppfattet bare ting som lå rett foran øynene og hørte bare når ordene ble skreket høyt. Uten motstandsevne ble han banket og slått.  I den siste fasen følte han ikke engang noe sult eller smerte mer. «Muselmannen» omkom fordi han ikke kunne fortsette. Han var symbol for massedød, sultedød, være overlatt til seg selv, sjelens død, et levende lik

Natt og dag, dag og natt; jeg kjenner at jeg er smittet, befengt av noe jeg ikke vet hva er eller hva det kommer av; angrepet av et mental virus eller en giftig psykoparasitt. Sosioparasitt. Kall det hva det kalles kan. Navnet betyr knapt noe. Det er den grufulle realiteten som teller.

Jeg aner ikke hva det går ut på. Jeg kjenner det. Jeg forandrer meg. Jeg forvrenges, fordreies. Blir en annen, en utenforstående, jeg er ikke som andre folk. Jeg forminskes, blekes, mattes ned, jeg svekkes og blir usynlig fra innsiden. Et blinkende sort lys forfølger meg hvert eneste lite øyeblikk, jeg vet ikke om det er mørke eller lys som plager meg, eller begge deler.

Hele tiden dette ene, som i en dobbel bevegelse omslutter og invaderer meg. Som jeg ikke kan unnslippe, som jeg ikke kommer bort fra: Opplevelsen av å forsvinne.

En sykelig transcendental følelse av å være forsvunnet, eller kanskje mer at jeg er i ferd med å fordampe eller forsvinne eller løse meg opp. ‘Førintelse’ sier kanskje svenskene.

Ikke en hvilken som helst forsvinning; dette er noe som er annerledes og uforklarlig. Det underlige med denne forsvinningen er at den pågår hele tiden, den tar ikke slutt, det er en slags kontinuerlig og uendelig forsvinning uten endepunkt. En stund trodde jeg at den kom til å gi seg, at det som i alle andre ting finnes et sluttpunkt, en gang ville jeg være forsvunnet og så var det hele over. Da fikk jeg i det minste fred. Det er ikke slik.  Dette er en annerledes forsvinning, den er ikke dimensjonert på vanlige måter, det er en ny type forsvinning som ligger utenfor normale begreper. Den fortsetter som om jeg skal holde på med å forsvinne så lenge jeg lever, uten å få lov til å forsvinne for godt. En omvendt narsissisme, en slags grenseløs selvforminskning og selvforakting?

Modern-MasculinitySamme hva jeg gjør er det der; et indre åpent sår. Jeg er utstøtt av alle, jeg er utstøtt av meg selv. En forbannet fornemmelse av avstand til alt og alle, av fravær, av sosial vektløshet. Av å være merket av ingenting. Følelsen tiltar, den øker, den spiser meg langsomt opp innenfra og utenfra.

Mest i form av en vag ubehagelig anelse.

Andre ganger treffer den meg som et voldsomt slag; jeg stivner i overveldende eksistensiell skrekk. Ikke vanlig hverdagslig skrekk, for 40 minusgrader kulde eller en knurrende bikkje eller innbrudd om natten. Nei, noe uforståelig, noe umåtelig sterkere og stort. Hverken mer eller mindre, en absolutt overveldende skrekk. Som om jeg står her helt på egen hånd, konfrontert med noe overmenneskelig, noe som ikke er av denne verden. En illevarslende, brennende busk i ødemarken.

Jeg merker at jeg er hardt rammet. Jeg merker at jeg ofte kan ha vanskelig for å holde meg oppreist.

– Hva kan jeg gjøre? Hele tiden mumler jeg repeterende til meg selv;  – Hva faen er dette? Hva foregår, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Har jeg gjort såp mye galt, alt galt? Hva slags forbryter er jeg som fortjener noe slik? Hvem kan ha dømt meg til å gjennomgå en slik omvendt karriere?

3750_4890181289278_1090482125_nJeg merket først at jeg selv og tilværelsen bleknet. Jeg vet det høres underlig ut. Jeg var ikke engang sikker på om det var tilfelle. Om jeg bare innbilte meg det. Hvordan kan det ha seg at verden begynne å blekne, tenkte jeg? Men allikevel tok jeg meg ofte i å føle at tilværelsen ble mattere og blekere; at til og med jeg selv bleknet. Selv om det skjedde gradvis, virket det inn på meg. Hvem ønsker å blekne? Jeg begynte endog frenetisk å ta kunstig sol for å motvirke følelsen. I timesvis hver uke lå meg i jævlige solapprater for å få farge på den stadig blekere kroppen. Under en ferietur på Tenerife ble jeg et øyeblikk absolutt sikker på blekningen. En morgen jeg gikk ut på verandaen for å se utover landskapet og havet der ute merket jeg at en underlig blind følelse var kommet inn i øynene mine; fargene var borte eller i alle fall svekket; alt jeg så på hadde fått en grå tone eller kanskje nærmere en brun sepiatone. Det lignet et slør som lå over virkeligheten. Et lite øyeblikk var jeg helt sikker på at noe foregikk med meg. Samtidig reagerte jeg ikke noe særlig; jeg kjente en blek likegladhet.

Senere tvilte jeg selvfølelig igjen. Det er jo velkjent at skyer av gul ørkensand fra Sahara ofte legger seg over de kanariske øyene.

Det var slik det var; bortsett fra fornemmelsene av blekning visste jeg egentlig ikke noe sikkert. Men følelsen var ikke til å ta feil av. En slags svekkelse og utydelighet rammet eksistensen min. Den tok ubønnhørlig over alt. Ikke med ett slag, plutselig. Nei; stillferdig, snikende. Litt etter litt; farger ble svakere, følelser ble mattere og mattere, jeg selv og min person gjennomgikk en sakte degradering og svant etterhvert mer og mer hen. Jeg gikk til side når jeg møtte folk. Folk tok mindre og mindre notis av meg. De svarte ikke om jeg snakket til dem, de så ikke når jeg hilste på dem. Jeg likte ikke lenger å gå inn i butikker; det virket som om betjeningen ikke la merke til meg. Jeg fikk jo aldri betale. Likeens på restauranter, jeg kunne bli sittende i en uendelighet før jeg fikk servering. Det hendte at andre bare forlot rommet på møter slik at jeg ble sittende alene ved det store møtebordet med tomme stoler rundt meg. Ingen ubesvarte anrop på telefonen, ingen meldinger.  Hva skal jeg med epost når ikke mottar meldinger fra noen? Hva skal jeg med telefon om ingen ringer? Hva skal jeg med ører når ingen snakker til meg? Hva skal jeg med språk når det ikke finnes noen som oppfatter at jeg sier noe, at jeg snakker?

En ting er at jeg med årene er blitt langsynt og at jeg hører litt dårligere enn før. Det er forståelig. Det rammer mange. Det er ikke forståelig at stemmen min lød svakere eller veikere. Endog kroppslig merket jeg at muskelmassen forsvinne, beinmassen forsvinner; jeg ble tynnere og magrere uten at jeg gjorde noe for det. Huden ble tynnere, gjennomsiktig. Beinbygningen og blodårene ble synlig. Jeg kunne føle skjellettet like under huden.

– Nei, nei og atter nei! Det var ikke snakk om noen slankekur! Det har jeg aldri drevet med!

167815_1784544290294_6765353_nJeg kan innrømme at det lignet kanskje litt på anoreksi. Jeg kjente faktisk et indre slektskap med anorektikere; en gang kom jeg på at jeg kanskje led av en slags utvidet eller dypere, nesten eksistensiell anoreksi. Jeg hadde ikke spisevegring; som allerede sagt slanket jeg meg selvsagt ikke. Det var noe helt annet. Noe jeg ikke kjenner eller forstår og ikke vet hva heter tok seg inn i min tilværelse. Nesten som om noen eller noe fikk tak i brukernavnet mitt og passordene og begynte sitt eget spill med meg. Det hendte at jeg våknet midt på natten med en eneste tanke i hodet; at jeg av ukjente krefter var blitt tildelt en spesiell skjebne. Et spesielt skjebneforløp har tatt over livet mitt. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.

En annen natt dukket det merkelige ordet ostrakisme opp i hodet mitt. Tanken surret rundt der inne i det forvirrete hodet mitt:

-Kan jeg rett og slett ha blitt ostrakisert?

Ja, det er faktisk tilfelle. Jeg fikk for meg at det kan ha foregått en hemmelig kampanje eller avstemming et eller annet sted i samfunnet der et ondsinnet usynlig flertall har besluttet å forvise meg; tilstrekkelig mange har skrevet navnet mitt opp på potteskår og dermed landsforvist meg til langsom forsvinning og usynlighet. Jeg kan innrømme det med en gang. Egentlig er det ikke overraskende at jeg begynte å drømme om ostrakisme. Jeg utviklet en periode en slags teori om nødvendigheten av ostrakisme som en demokratisk mekanisme for å sikre menneskelig balanse og likhet. I våre dager er dette en negativt ord. Vi innbiller oss i vår forfeilete humane idealisme at man bør ikke behandle folk på denne måten. Jeg er helt uenig i dette. Ostrakisme er potensielt en god institusjon. Vi trenger mye mer av den. På samme måte som vi trenger rettsvesen og et straffesystem for å holde nede lovbrytere – dette er rettet mot fattigfolk og tapere –  så trenger vi et parallelt sanksjonssystem for å hemme og holde nede sosiale vinnere og egotrippere og superkjendiser; alle slags overdrevet oppmerksomhetssyke og maktbegjærlige folk. Det var demokratene i Aten som først skjønte at velfungerende og gode samfunn har behov  for en ordning med ostrakisme for  holde maktbegjærlige og storhetssyke mennesker i sjakk. Jeg er av den oppfatningen at de kloke atenerne praktiserte en levende og ekte likhetsprakis seg imellom, de hverken aksepterte eller tålte at enkelte forsøkte å ta seg til rette overfor andre. De mente og trodde på likehetstanken, basta! Da var det en enkel metode å skrive noe på et potteskår eller en ostracon slik at vedkommende ble påtvungen en timeout. Tenk om vi kunne hatt noe slikt her i lille Norge? Hvor herlig ville det ikke være å kunne motarbeide avisene og medias oppblåsing av egomaniske typer, skrive opp Stoltenberg og Støre og Siv Jensen og Åge Aleksandersen og Mette marit og Tone Åberge Amli på et potteskår for å få dem til å forsvinne for noen uker.

Det er lett å se hva som skjer når et samfunn blir uten slike mekanismer. I tomrommet som oppstår når en ikke kan bruke ostrakisme for å dempe dem tar grådige og begjærlige eliter og rikfolk og kjendiseriet fullstendig overhånd. Heregud; kan det virkelig være noen som greier å leve med den patologiske tilstanden vi har nå for tiden. Nei; tilbake til Aten; la oss få den sunne ostrakismen tilbake!

I mitt tilfelle er det derimot snakk om en annerledes og mer ondsinnet snikostrakisme.

Jeg har vært innom andre muligheter.

Jeg har hørt at det i hver levende celle er innebygd et visst antall celledelinger; deretter er det slutt. Helt av seg selv begynner den å visne hen og dø. Kanskje er det som hender meg noe lignende; jeg har uten å vite det brukt opp eller annet som er avgjørende for  hvorledes mitt sosiale liv arter; deretter er det over, jeg forsvinner rett og slett. Jeg har jo ikke akkurat sagt nei takk til alt sammen.

Først viste det seg gjennom små og ubetydelige forandringer. Deretter mer og mer tydelig, på flere og flere områder av livet mitt. Jeg som alltid har elsket diskusjoner fikk mindre og mindre å si. Jeg sa mindre og mindre. Når jeg snakket kjente jeg at jeg egentlig kunne ha tidd stille; jeg hadde ikke noe på hjertet eller det var omtrent som om det ikke lenger var jeg som snakket. Det var samtidig mindre å snakke om. Alt er jo sagt allerede. Det førte til at jeg sa mindre og mindre, uten at det i og for seg gjorde så mye. Mange ganger er det en fordel. I våre dager snakker folk altfor mye.  Snakkemaskinene går på tomgang. Alle har glemt kunsten å holde kjeft. Alle har et eller annet de ønsker å fortelle. Folk fyller omgivelsene med det tomme ustoppelige pratet og snakkingen sin, et plagsomt uvær av logorrhea ligger over verden. Kan dere ikke bare holde kjeft et eneste lite sekund!

Det kom fra alle kanter. Jeg ble omringet eller omsluttet av en følelse av fravær som forfulgte meg hvor enn jeg gikk og sto.

Uker, måneder, flere år har gått siden de første bittesmå tegnene. Jeg hadde et lønnlig håp. Kanskje ville det gi seg. Gå over.

Det fortsetter. Jeg forsvinner hele tiden mer og mer. Hvor langt kan det gå? Hvor mye gjenstår det før det er slutt og jeg er helt forsvunnet?

Det verste er kanskje denne følelsen av ukjent skjebne; at jeg ikke har den ringeste anelse om hva dette innebærer. Hva er det egentlig som foregår? Jeg har ikke hørt om andre som er utsatt for noe lignende. Folk holder seg vanligvis med helt ordinære og velkjente plager. Panikklidelser, sosial angst, kronisk trøtthet, utbrenthet, depresjoner, ustabilt følelsesliv, bryst- og prostatakreft, trøbbel og mobbing på arbeidsplassen. Jeg ser med misunnelse på folk som omgir seg med velkjente lidelser  som man kan snakke om og nesten slå om seg med og skryte av at man har pådratt seg. Om noen sliter med en ukjent eller dårlig forstått lidelse kjemper de en hard kamp for å spre kunnskap om det og få den akseptert. Å lide er et adelsmerke. Men det må være i form av en kjent sykdom eller lidelse.

Jeg har ingen slike muligheter. Jeg plages ikke av normale velkjente ting. Jeg har ingenting å vise frem. Jeg kan ikke bruke plagene mine som skjold mot en hard verden. Utenpå og sett fra utsiden virker jeg fullstendig frisk og normal.

Det hjelper bare så lite hvordan ting ser ut når en befinner seg midt inne i et virkelig mareritt. Jeg rammes av et omseggripende fravær. Jeg forsvinner rett og slett, det er den enkle sannheten det dreier seg om.

-Skrekk og gru! Hva handler det om? Hva ligger bak? Er det et nederlag, et tap, en slags undergang? Har jeg gjort noe utillatelig, har jeg rett og slett syndet? Sitter det noen innforjævlige Guder eller demoner et sted og har dømt meg; til bortvisning og eksil og absolutt fravær?

Jeg spør og grubler; samtidig forsvinner jeg langsomt. Det er selve måten jeg befinner meg på for tiden, den varer ved nesten uavhengig av hva jeg finner på. Alt jeg foretar meg synes  å bidra til at jeg forsvinner enda litt mer. Veien jeg er i gang med er enveiskjørt. Muligens befinner alle seg på enveiskjørte veier; du også, hvem vet, jeg aner ikke. Det er ikke min sak. Jeg er mer enn nok beskjeftiget med mitt eget tilfelle. Du får tenke over det selv. Jeg tenkte aldri over slike ting tidligere. Det er bare nå jeg har eller er besatt av denne forsvinningsfølelsen. Det er vel en slags stemning, det også.

Forsvinningsfølelsen inntar en så enerådende plass i mitt emosjonelle landskap at det er naturlig for folk  med passende faglig bakgrunn å tenke at må være et slags syndrom jeg har pådratt meg. Man ville kanskje kalt det det Abolescoide syndromet eller noe sånt dersom en eller annen psykiater i DSMgruppen eller ICDgruppen hadde hatt meg og likesinnete forsvinningslystne personer som pasienter. Ingen har gitt meg noen diagnose. Ingen har noen anelse om at jeg trenger en diagnose.

Kanskje er det som skjer med meg, med livet mitt et sjeldent  sosiokulturelt fenomen som vi ikke har navn for i våre samfunn. Jeg har hørt at det i Japan finnes et kulturspesifikt syndrom eller en tilstand som man kaller hikikomori:

«Hikikomori (ひきこもり or 引き籠もり Hikikomori?, literally «pulling away, being confined», i.e., «acute social withdrawal») is a Japanese term to refer to the phenomenon of reclusive people who have chosen to withdraw from social life, often seeking extreme degrees of isolation and confinement because of various personal and social factors in their lives. The termhikikomori refers to both the sociological phenomenon in general as well as to people belonging to this societal group.» (Wikipedia).

Kanskje finnes hikikomori også hos oss uten at vi snakker om det? Hvem vet?

Alt flyter stillferdig av sted i dette merkelige livsrommet jeg befinner meg i. Lik en taus sørgmodig elv. En flod av langsom undergang, forfall, avvikling. Alle ting visner, gir til slutt opp. En universell høst har satt inn. Ja, selvsagt vet jeg at jeg må være stemt på en spesiell måte for å kunne betrakte tingene slik. Dersom du ikke har fått det med deg allerede, så kan jeg si deg det; denne stemningen er almen for oss menensker; den vil en gang ramme deg. Før eller senere går det opp for en at en blir spist opp fra innsiden og utsiden, samtidig, og at det også gjelder det helt ubegripelige vesenet som en selv er. Dette enestående uforlignelige vesen som rommer alt som er tilstede, som er virkelig for hver og en av oss. Denne innsikten rammer, som et pileskudd farer den mot oss, inn gjennom rommet før den flerrer hudens forsvar og skjærer seg inn i sjelens kjøtt – for sjelen må være av en slags subtilt kjøtt fordi smertene er uutholdelige – den spidder og treffer oss på ulike måter; godartete eller ondartete. Med ubehag finner vi oss i at ting har begrenset varighet; de eldes og forfaller, ødelegges, går i stykker, faller fra hverandre og løses opp, forsvinner, opphører å eksistere. Jeg hadde aldri sett konkret for meg at denne grimme naturloven har noe viktig med meg å gjøre; så rammes jeg av den som av en brutal knyttneve. En grov grådig neve; den tar strupetak på meg, vil kvele meg. Jeg kaster etter pusten, det er overveldende på en ondartet, nærmest ondsinnet måte. En fulltreffer rett i hjerteregionen.

– Stopp opp, nei og atter nei; nå roter du det til, du trekker slutninger altfor tidlig, for fort; jeg snakker ikke om døden eller om livstruende sykdommer, om kreft eller denslags moderne fataliteter.

– Vent litt; jeg er bekjeftiget med noe helt annet, ting du knapt har tenkt over dersom du fortsatt lever et såkalt normalt liv.

For å være normal og for å fastholde normaliteten må man være ganske forstyrret eller svekket i viktige menneskelige evner. Jeg tror nesten jeg snakker om en tilstand som rammer selve sjelen hos et menneske, selv om velfriserte og oppstasete psykologer ikke lenger tør eller kan snakke om sjel som følge av svak empirisk dekning for dette fenomenet; jeg er rammet av en bastant tilstand med langsom oppløsning eller forsvinning; hva det går ut på vil fremkomme etterhvert. Jeg vakler på et vis videre, jeg hangler avgårde, i et liv som på langt nær er ferdiglevd, med mine 60 år som er det jeg har fått låne så langt og som jeg har betalt dyrt nok for. Det føles som om jeg er truffet beinhardt av noe som er motsatt av beinhardt, det er uklart og ullent og mykt og kvelende; det har etterlatt seg dype sprekker i det stoffet jeg er laget av, store stykker av  meg er i ferd med å løsne, brekke av og falle vekk.

Jeg har i ganske lang tid merket at jeg er kommet inn i noe som minner om en sluttprosess, det føles som en slags sluttfase. Jeg kan ikke forklare hverken for meg selv eller andre hvorfor det er slik. Trinn for trinn, steg for steg plukkes jeg i stykker.

Det uroer meg; selvsagt; jeg plages av det, jeg tenker på det hele tiden, jeg gjør meg alle slags ville forestillinger om hvor galt det kommer til å gå; at det ene etter det andre av alskens jævelskap og ulykker kommer til å ramme meg, bare hardere og hardere, alt vil gå fra vondt til verre. Inn i en hittil ukjent og nedverdigende tilværelse fylt opp til randen av alt det man ikke ønsker seg i et normalt liv; dysfunksjon, smerte, plager, ubehag, tap. Gamle foreldre faller fra hverandre, det ene organet etter det andre smuldrer opp og nekter å virke, døden har tenkt å la vente på seg til mest mulig er nedbrutt og utslitt. Ungene blir arresterte, fengslet for tiår, ingen å appellere til, de har forbrutt seg og følgene er som stål. Noe med jævelskap i sinnet har satt opp en omvendt ønskeliste, en slags antiønskeliste, og jeg er den heldige mottaker av alt det uønskete som mennesker kan forestille seg. Det ene oppå det andre, nedverdigelse etter nedverdigelse, det er ingen grense hvor langt ned et menneske kan bringes, det er bare å la nedverdigelsene fortsette ut mot det uendelige. Det at jeg har hatt litt for mange offensive kreftceller i kroppen en tid er bare en liten del av det hele, faktisk ikke noen viktig del. Andre ting er verre å håndtere og forholde seg til. Særlig det som på samme tid er velment og ondt og som kommer fra andre mennesker; vi vet det alle like godt – de merkelige sjelelige sykdommene som utspiller seg i det menneskelige vevet som vi inngår i er mye mer overveldende og skremmende enn en skarve sykdomsprosess i cellevevet i underkroppen.

Jeg oppdaget ikke prosessen som hadde begynt med en gang. Jeg merket tegnene, en kjede med stadig flere hendelser av samme karakter, men det tar tid før man tar innover seg slike diffuse ting. Jeg tror ikke jeg forsto at noe var på gang selv om jeg merket en slags forandring. Det er antagelig en snikende prosess som stille lister seg inn på livet til en stakkar; men når det først har skjedd, da ser en det klart, tindrende og skremmende klart. Et ubehagelig klarsyn. Man forstår at man er utlevert, er gått inn i en annen tilværelse som offer, utelukkende som offer, alt som ellers eksisterer er blitt grådige sugende parasitter og en er med hele seg selv blitt vertskap, en er sendt tilbake til et annet land som fastholdt kravet om utlevering til det skjedde. Hva faen gjorde jeg galt slik at jeg ble krevd utlevert?

Ingenting kan hjelpe lenger, jeg ser det og blir mer og mer ute av meg. Ingen bryr seg, hvorfor skulle noen bry seg? Ingen ser eller forstår at noe foregår. For den saks skyld ville det heller ikke gjøre noe forskjell, kan egentlig folk gjøre noe særlig for hverandre lenger? Hva kan jeg selv gjøre? Et eller annet stygt snikende er i gang, gjemt bak min rygg, jeg blir ubønnhørlig faset ut av dette livet nesten etter en slags hemmelig plan, en usynlig bestemmelse; alt det jeg har vært og fremdeles er taes bit for bit fra meg, det taes fra livet mitt, fra personligheten min, fra kroppen min, fra det jeg har gjort og holdt på med, fra folkene jeg har kjent og holdt meg til, alt plukkes vekk stykke for stykke. Hva kommer til å bli igjen av meg, av livet mitt? Jeg forsøker med all min forestillingskraft å se det for meg; hvordan kommer det til å ende; med vanvidd eller oppløsning og død eller uteliggeri eller spesialsykehjemsplass? Eller frataes jeg bare tilgangen, blir nektet adgang, har hverken brukernavn eller passord lenger, er støtt ut i en slags usynlig usynlighet, en upåfallende forsvinning som ingen andre enn jeg merker har funnet sted? Vandrer fritt omkring uten å være tilstede, på gal side av alle grensene og linjene som er trukket opp og som ingen vil nevne eller snakke om. Eller ikke engang vet om. Forsvunnet uten å forsvinne?

Ingen bryr seg om dette heller! Jeg forsøker å finne ut av det, hvorfor det blir slik, hva det innebærer for meg, hva som står på videre? Jeg er riv ravende paranoid, ikke sant?  Det er det dere tenker om meg, han er ute å kjøre; selvfølgelig gjør dere det. Det er jo ikke slik det er i den verden vi lever i. Det finnes ingen skjebne lenger som leker seg med livet til folk; ingen av oss har noe som ligner på skjebnebestemte liv lenger, slike ting som utspilles etter et mønster hender bare i greske Ødipusmyter og  gamle moraliserende folkeeventyr. Jeg må innbille meg at disse tingene skjer med mitt liv. At jeg er nødt til å følge et mønster som jeg ikke engang kjenner, som medfører at jeg plukkes i stykker, går i oppløsning uten at noen merker det. Jeg grubler dagstøtt over det som skjer, kan jeg ha gjort noe som er universelt galt, jeg har hele mitt liv danset på bordet, mens katten var tilstede, jeg har levd på solsiden og tatt meg til rette; kan det være grunnen at jeg blir rammet av en slags skjebne, at tingene vendes opp ned? Jeg har vært en velmenende psykolog i dette livet som reverseres og inverteres;  med stolt arroganse og hovmod har jeg påført folk alt det man som fagperson utsetter folk for i beste mening;  oppdager og klarlegger og diagnostiserer lidelser og plager og lav intelligens og lærevansker og svak omsorgsevne og andre av de mulige skavankene som menneskelivet  handler om – rapporterer videre og tilrår behandlinger og hjelpetiltak med ukjente virkninger – paradoksalt nok får jeg nå tilbake med samme mynt, det er min tur å åpenbare mine skavanker!
Jeg kan ikke si noe annet enn det jeg sier til dere; dere må bare tro meg, dette skjer med meg, med mitt liv. Jeg er panisk, skrekkslagen, jeg vet ikke lenger hvor jeg kan vende meg, jeg har ingen å henvende meg til, jeg er fullstendig alene om å se hva som foregår. Alle fortsetter som før, dersom jeg forsøker å fortelle noe får dere et underlig vantro smil om munnen, dere hører egentlig ikke etter. Dere forstår ikke. Jeg sier følgelig ingenting lenger.

Det er sant, jeg vet det. Mange ting endrer seg i livet, forandres hit og dit; noen ganger til det verre – ingen kommer unna bortsett fra ufødte og sluttlevde, akkurat dette rammer bortimot likt for oss alle. Men jeg vil ikke gå ned i knestilling for et faktum. Jeg bøyer meg aldri for fakta. Det frister meg ikke å knele for skjebnen eller lignende saker; når må man egentlig bare godta et faktum? Jeg tenker ofte på det en merkverdig venn av meg hevdet – denne fortellingen handler forøvrig langt på vei om denne mangslugne skikkelsen – han hevdet en gang mens han ennå var i livet at i disse uovervinnelig moderne tidene, da man tilsynelatende ser og hører og vet alt på denne kloden og innover i livet og utover i universet, da gjenstår det å gjenoppdage og bevare og pleie frem den rå forestillingskraften som hver og en av oss nå mer enn noengang trenger. Vi kan ikke leve mellom fakta, utlevert til fakta, selv om sterke krefter forsøker å få oss til å gå med på det. Hvorledes kan et menneske utholde en flat og synlig og gjennomforstått og ferdiglagd verden –  uten å ta omveien om forestillingsevnen, bruke evnen til å lage verden på ny, å omforme og berike verden gjennom egne forestillinger? Hva er det som gjør at vi ikke tør å nytte eller glemmer denne omveien?

Iskalde minusgrader. Stummende  nattemørke. Et tett drev av lette snøfnugg danser gjennom luften hele den sorte natten. Legger seg på den frosne jorden. Alt som eksisterer er i ustoppelig bevegelse, både sjelen og legemet er fremdeles så mye en del av tingene at jeg tvinges til å svinge med i takt med den fallende nattesnøen; det myke hvite mot det dype svarte, det svarte mot det hvite. En djeveldans. Natten er for å falle. For å gå under, undergang. For å være alene, adskillelse. For frykt, for alle monstrene gjemt der ute i mørket, aldri langt unna. Er det ikke disse lange og kjølige nettene, disse altfor mørke nettene som gjør at vi arme mennesker er desperate og lengter sårt etter varme og nærhet og selskap og omfavnelser? Hva kan vi annet gjøre enn å stenge igjen de ytre sansene, klynge oss sammen, klenge oss til hverandre ved hjelp av munn og hender og armer og kropp og hjerter mens vi stuper inn i en velsignet søvn for at natten og de kreftene den rommer skal gjøre seg ferdig?  Hvorfor mennesker sover og drømmer?; der er underlig å spørre om slike ting – det er jo selvsagt bare vi glemmer å være overlevelsesfornuftige et lite øyeblikk; det er naturligvis den skremmende sorte og kolde nattens skyld. Som skjøre fryktsomme aper stikker vi oss vekk i huler og trær og husrom, aller mest dypt inn i oss selv, mens vi klamrer oss til hverandre under varme dyner og tepper. Ja, jeg vet at vi elsker verden, vi må elske dette livet og denne verden, dette som gjør at vi i det hele kan elske. Men allikevel, ikke vær naiv, ikke glem; verden er og forblir et skrekkelig sted. Man blir født inn i den mot sin vilje, møter pine og plager og forfall fra første sekund, deretter betennelser og sår, herpes og hemoroider, virus og bakterier, jordskjelv og kuldebølger, punkteringer og bilulykker, våkenetter og panikkangst, kjærlighetssorg og bedrag, aldring og dype rynker, skattekrav og trygdeordninger, og alskens annen elendighet som verden rommer, inkludert Fremskrittspartiet.

En konstant følelse av lettelse over at alle disse ulykkene og forferdelsene som rammer oss ofte er kortvarige lurer oss trill rundt; – ‘det er jo ikke så verst allikevel’!  For å føle seg normal og fungere normalt må folk overdrive; vi fortegner virkeligheten, overdriver det positive og lyspunktene og fremtidsmulighetene, vi må se lysere på tingene enn vi har grunn til. Jeg greier det ikke lenger. Ja, jeg vet det også; noe av dere er heldige og kan leve høyt på en innbildning om at barndommen i alle fall var en lykkelig tid! Arme forførte sjeler, hvor enkelt er er det ikke å bli lurt? Min barndom var heldigvis så jævlig at jeg slipper unna denne illusjonen. Bare tenk deg om; uten noenlunde omsorgsfulle foreldre som beskytter oss, passer oss slik at verden ikke tar knekken på alle de små krypene; barnelykke kommer jo bare av det forfalskende sløret som foreldre legger over en skrekkelig virkelighet for å beskytte ungene.

Endelig; etter den dystre natten kommer dagen sigende med det velsignete dagslyset; – Uff, det er tungt å våkne og måtte se denne verden i øynene; men allikevel – bevegelsene snur igjen, lettet kan tingene endelig løfte seg opp mot himmelen, stige oppover igjen, befridde og lette til sinns. Solskinn, lys, alle de gode illusjonene om at verden er et levelig og fredelig og trygt sted å oppholde seg. Å være til er en krevende, vertikal dans. Opp og ned, ned og opp. Noen ting stiger lenge oppover, så lenge at de innbiller seg at det vil fortsette i det uendelige, men når den tilmålte tiden er brukt opp begynner alle ting å falle, til nytteløse protester, nedover og nedover. Til de forsvinner. Følelsen av uimotståelige bevegelser der ute treffer meg som en fornemmelse av smerte. Forbannet være alt der ute som påfører meg plager. Nei, det er ikke ment så galt. Det høres verre ut enn jeg mener det. Jeg må skaffe meg litt beskyttelse mot trykket fra verden. Gud bevare meg, jeg ønsker jo kun å unnslippe, puste ubesværet av verdens harde peikefinger. Brøytebilen, eller bedre brøytetraktoren, det er jo bønder med storslagne strømlinjeformete traktormaskiner som står for snørydding ute på landsbygda; den sender skarpe lysglimt gjennom de tunge gardinene inn i det mørklagte stuerommet fra den snurrende oransje lykten på taket. De har allerede i timevis holdt på med å rydde den ondsinnete snøen vekk fra veiene som går gjennom bygda. Snø faller fortsatt, den legger seg som et svøp over alt, også der den ikke skal ligge. Et menneskes hukommelse er ganske uforutsigbar; av en eller annen grunn minnes jeg noen ord som min gamle venn Fernandos ulykkelige kjæreste Barbara sa til meg den gangen i begravelsen hans;

– Hvitt, hvitt, hvitt!  Alt er så hvitt at man nesten ikke ser noen ting. Kanskje er det like greitt at det er slik, at man ikke ser for mye.

Det er omtrent slik jeg føler det; i all denne snøen ser alt uskyldshvitt og fornøyelig ut, noen har i ren faenskap slengt ut et kvelende iskaldt teppe for å dekke over hele elendigheten, slik vi ellers  bruker den tørre snusfornuften vår til, bare de skjelletlignende nakne trestammene og grenene er sorte og grå og sannferdige, og så er det den skrikende avgrunnsdype fjorden som er nådeløs kald og nesten lillablå. Litt av himmelen åpner seg av og til, et resignert smil over det bunnløst nedrige som vi mennesker finner på under himmelen. Vi må minnes på om det som er skjult, det er så lett å glemme, å lure seg selv, å overdrive suksessene. Her i denne marginale vesle bygda, ja –  som på alle andre små eller større leve- og dødssteder – en liten bar i Høtting ovenfor Innbruck der man kan høre milde stemmer samtale om lokale og personlige ting mens amerikansk musikk spiller i bakgrunn med refrenget ‘I dont believe you’, alle steder der folk lever er det noen som umerkelig faller og dør eller går under på en av de måtene folk kan gå under på, alle disse stedene og ikkestedene går folk som du og jeg rundt og eksisterer like innenfor grensen, unger og gamle, kjente og ukjente, menn og kvinner, fattige og rike, kloke eller dumme, sjefer og undersåtter, synlige og usynlige, skjønne eller uskjønne, djevler og engler, folk med hunder i bånd og folk uten hunder; alle slags folk, alle dyreaktig og grådige, oppslukte av at vi så å si er i levende live og tilstede akkurat her og nå. Tomme og hule innvendig som utvendig, grådige og forslukne klorer vi oss mot tingene, gyver framover, fortærer alt vi kommer over og greier å få hånd om og få stappet inn i oss. Åh, denne lettelsen over at ting går bra for oss en stund, hvor praktfullt livet er, hvor gode vi er blitt til å til å skjule og dekke til forferdelsen og forfallet vi befinner oss midt i!

At ingenting varer, det konstante forfallet og døden og andre innfløkte menneskelige forsvinningsnumre faller oss ikke inn et bittelite øyeblikk. Det ordner vi lett opp i. I dette hvite uskyldige snølandskapet der alt det mørke er dekket til. Vi undrer oss litt på samme tid, stusser så å si litt hele tiden over at det går an å underslå så mye av det som hender rundt oss. Enten vi sitter inne i traktoren og og rydder snø, eller er midt opp i andre viktige eller uviktige beskjeftigelser som spinning inne på fjordhotellet om kveldene eller vedhogst på lørdags formiddag oppe i skogkanten. Eller lange telefonsamtaler med en eller annen som også sårt trenger til lange samtaler i sene kveldstimer. Vi holder alle på med noe mens vi sakte men sikkert svinner hen, grublende over en videvordig tilværelse.

For noen år siden, kanskje ikke det engang, kanskje var det bare i fjor: det var en sen høstettermiddag like før det ble mørkt. Da oppdaget den jaktglade noe humørsyke naboen min en enslig grågås på en eng nede ved fjorden, det er like bortenfor husene. I noen dager greidde han å la denne skjøre skapningen være i fred der den engstelig beitet seg til styrke på det halvvisne høstgraset for å kunne fly videre. Jeg tror han først tok seg kraftig sammen for å spare det vesle livet som gikk og ruslet omkring der borte på den grønne engen ned mot fjorden. Men som vi alle vet nytter det aldri å ta seg sammen. Før eller senere gir vi opp, vi må bare slutte å ta oss sammen, for til slutt kommer vår egentlige vilje fram i dagen. Slik gikk det selvsagt, slik går det alltid, min nabos sanne vilje kom frem i dagen. En ettermiddag inntraff det en hendelse inne i hodet eller hjernen hans som fikk han til å handle, startknappen inne i den fremre eller anteriore delen av gyrus cingulate slo seg på, sannsynligvis forelå det samvirke med forventningsaktivitet i belønningskretsen i nukleus accumbens. Men den nevrologisk genererte forventningen om belønningseffekt slo feil, viste det seg litt etterpå. Det hender ganske ofte at nervesystem og virkelighet er i utakt med hverandre. Kanskje han kom på at han ville fylle opp fryseboksen, gjess er til å fylle i frysebokser under forutsetning at de er livløst kjøtt; eller så var det bare rett og slett jaktinstinktet som slo inn og satte hendelseskjeden i gang. Et eller annet skjedde helt klart der inne i hodet hans, slike ting får man aldri vite dersom folk ikke av seg selv velger å vitne om det. De fleste gjør ikke det. Etter at kjeden var kommet i gang hentet naboen min haglgeværet som han antagelig har stående på en fast plass like innenfor hverandadøren i tilfelle han skulle få lyst eller anledning til å skyte på noe som det er liv i. Av og til skyter han bare rett ut i luften og utover den åpne fjorden, av ukjente grunner gjerne på en stille grå søndagsmorgen sent om våren. Det hender gjerne mens jeg enda sitter med kaffekoppen inne i stuekroken, på milde dager befinner jeg meg nede i fjordhagen; jeg blir alltid like forskrekket idet jeg treffes av det skarpe smellet fra våpenet idet han avfyrer skuddet.  Men i dette øyeblikket for han bortover til engen der den tufsete gåsefuglen befant seg for å tilfredstille et eller annet behov som bare han kjenner og som vi bare kan gjette oss til. Det ble et fæla styr, som folk her omkring uttrykker det når ting går galt. Til å være en så ubetydelig hendelse ble det i alle fall styr nok. Naboen min har aldri hørt om Ludwig Wittgenstein, så han har nok aldri lest det Wittgenstein skrev i den ukjente dagboken sin mens han oppholdt seg oppe på en berghylle der innerst i Sognefjorden om at det skal nesten ingenting til før selv den fineste dagen kan bli til et lite helvete. Naboen la til side motforestillignene sine, antagelig glemte han dem eller ville glemme dem av en eller annen grunn som ligger inne i følelseslivet et sted, så løftet han det velbrukte geværet, siktet et lite øyeblikk og skjøt mens lyden av skuddet gjallet mellom åsene som omgir denne bortgjemte fjorden. Han traff heller dårlig og den skadeskutte gåsa greidde å fly eller bakse seg utpå fjorden et stykke der den ble liggende flaksende  i vannflaten som et enslig fattig ord som har falt ut av setningen sin. Slike adskilte ord er ganske hjelpeløse selv om de fortsatt bærer på en slags mening. Den stakkars mannen, ja gåsa hadde det selvsagt enda verre, kavet en masse for å få tak i en liten båt for å komme seg utpå for å avlive fuglen før det ble stummende mørkt. Det var ingen lett oppgave, for det var akkurat nok liv i henne til at hun lenge flakset panisk omkring og kom seg unna den fortvilte mannen. Jeg antar at mannen forbauset seg over at et vesen som vanligvis tar seg fram gjennom luften og som er i ferd med å forblø seg fra åpne skuddsår over hele kroppen kunne opptre såpass effektivt også omgitt av kaldt fjordvann. Men livet gir seg aldri lett, det tok følgelig mere tid enn han hadde tenkt seg å få avlivet dyret eller fuglen. Fugler er på et vis dyr, de også. Det ble stadig mørkere mens det lille dramaet pågikk, etterhvert hørte man mere enn man så av hendelsene. Etter mye om og men utpå den vanligvis så fredelige fjorden fikk han endelig fatt i den arme fuglen, dro den ubønnhørlig opp i båten etter den skadeskutte vingen for å slå den ihjel så fort han kunne. Den avsluttende handlingen gikk i og for seg greitt.  Med et voldsomt slag med et lite hardt trestykke knuste han enkelt den skjøre skallen på det allerede nokså reduserte fuglevesenet. Noen små rykninger i kroppen. Fuglelivet ga opp. Dermed var dramaet også over for naboen. Men av en eller annen merkelig grunn så han ikke særlig godt ut i noen dager etterpå. Jeg tror heller ikke det ble laget til noen gåsestek i huset hans. Antagelig tenker han enda i dag av og til på episoden med den stakkars enslige gåsefuglen han hjalp ut av denne verdenen under så triste omstendigheter. Kanskje til og med på sin egen dødsdag streifer han såvidt innom den, dersom han da velger å holde et lite oppgjør med seg selv, for man sier at det gjør mange døende mennesker like før de forlater tilværelsen.

En kommentar om “Forsvinningens patos eller ‘den forsvinnende Lungas syndrom’. Om den underutforskede ‘abescoloide’ siden ved tilværelsen (skrives 2015)

  1. Noen dør plutselig, uvitende om hva som skjer.
    Noen blir gamle, vitende om hva som snart skal skje.
    Noen blir syke i sin beste alder, lite glade for det sykdommen bringer.

    Jeg er så heldig at jeg er i den andre kategorien og kan ønske avslutningen velkommen som en naturlig avslutning på levd liv.

    Jeg ser på denne situasjonen som en gave, en gave som blir enda mer verdifull når jeg tenker på din situasjon, som jeg nødig ville vært i.

    Det er godt å se at du har evnen til å skrive deg ut av livet. Kanskje gir du flere mennesker mot for resten av livet gjennom det du skriver enn du har greid gjennom et yrkesaktivt liv som psykolog?

    Oj, med det samme jeg skrev det, så jeg at det kan ha dobbelt betydning. Vennligst velg den positive.

    En sak er hvordan vi ser det mens vi er midt oppe i det. Det beskriver du veldig godt. En annen sak er hvordan vi ser på det på avstand, som diktet mitt her:

    Sånn ere

    Noe,
    ei spire, en plan,
    blir født av et menneske.

    Noe som ble født,
    blir etter en tid
    et uferdig menneske.

    Noen av de uferdige menneskene
    blir etterhvert gamle,
    og like før,

    like før de blir ferdige mennesker,
    dør de, og blir gravd ned
    i jorda.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s