«Homo Abjectus.» Om å være syk og pådra seg metaforiske tilleggslidelser

«Mange av de tingene man opplever som sykdommer i kroppen eller sjelen er innbilte og metaforiske tilstander som man selv uvitende former av skyggene som blir igjen etter smertelige forhold til andre mennesker.» (Fernando Persa, Camino Santiago, 2004)
« Poenget mitt er at sykdom er ikke en metafor, og at den mest sannferdige måten å betrakte sykdom på –og den sunneste måten å være syk på – er en som er mest renset for, mest motstandsdyktig mot, metaforisk tenkning.» (Susan Sontag i  boken ‘Sykdom som metafor’ (1977)

«Homo Abjectus (or abiectus): Term often found in Cicero with two meanings: a)  a dejected, 41xqN+j54mL._SY344_BO1,204,203,200_despondent, disheartened person, b)  a worthless, low, abject man.” (Fra ‘Ecce Homo!: A Lexicon of Man’, Luigi Romeo  1979)

– Hvordan står det egentlig til med deg, Einar?  – Hvordan går det med deg?

270319_2197719019404_7848865_n

Folk spør. Jeg tror det er slik ordene faller. Det spiller egentlig ikke noen rolle. Ord kan lett byttes ut, det er det som ligger bakt inn i og bak ordene som teller. Alle sammen spør de om nøyaktig det samme. Hele tiden. Alle steder. Stort sett brukes de samme ordene, bare med noen minimale variasjoner. Utgangspunktet og virkningen er lik. Spørsmålet oppstår og lager seg på et vis selv. Det må ligge en merkelig lovmessighet bak når ting av seg selv blir så like. En mystisk kraft eller noe sånt som virker uten at vi vet hvordan og hvorfor. Vårt sosiale liv lager forresten for en stor del seg selv, uten at vi merker det. Jeg innbiller meg at det er en stor fordel; vi slipper å jobbe så hardt med å finne på ting. En god del av livet fungerer vi som sosiale halvroboter. Så lenge vi føler det går bra og vi har utbytte av ting tenker vi knapt over det. Vi fungerer til vår egen tilfredstillelse. Det er mer enn godt nok. Folk forlanger ikke mer. Tilværelsen er slik den er, brente barn innser at den ikke er noe man tuller for mye med.

Spørsmålet er stilt og trenger deretter inn i hodet mitt for full kraft. Spørsmålet oppstår som følge av en skjult sosial logikk som jeg er omgitt av. Kanskje til og med en fange av. Når det først har kommet ut av munnen på den som spør blir det hengende lenge i det sosiale luftrommet. Som ei flaksende sort kråke på jakt etter en egnet trekrone å slå seg ned i en råkald ettermiddag i mørketiden, før det mørkner.

Hvem spør?

Det er en eller annen forbipasserende skikkelse som befinner seg fjernt der ute i det som kalles virkeligheten. Hvem det er og hva vedkommende eventuelt heter spiller absolutt ingen rolle. Virkeligheten er alltid fyllt opp av et utall ting vi knapt vet å sette navn på eller definere. Det er et av disse utallige spøkelsesaktige fenomenene som kalles bekjente. Figurer man egentlig ikke kjenner og som man aldri kommer til å lære å kjenne. De svever omkring i sine omløpsbaner der ute i det sosiale universet som en sky av vel tilpassete meteorer; av og til passerer en av dem meg helt tilfeldig som følge av våre kryssende livsbaner. Men allikevel; spørsmålet slår ned i meg med voldsom kraft, det etterlater seg et dypt krater av ukontrollerbare seismiske fornemmelser som romsterer i mitt mørklagte indre verdensrom.

426651_3197030881576_478902917_nJeg vet det. Jeg skjønner såpass. Så utenfor er jeg ikke. Alle ting kan forklares på to måter, en overflatisk og rett-fram og en som går dypere inn i det som virkelig foregår. Som trenger bak fasadene våre. Det er antagelig bare standardmåten å uttrykke seg på når folk støter på noen som ikke lenger har en sikker status innenfor den normale virkeligheten. Som de ikke har sett på en lang stund, for når det går for lang tid begynner det å skje noe mellom folk. Folk jeg møter nå om dagen trenger derfor noe vettug eller holdbart å si når vi møtes. Noe må de komme med mens de seiler videre rundt omkring på sitt endeløse livshav for fulle seil. Jeg for min del er langt fra noe verdenshav, noe hav i det hele tatt; jeg sitter her mutters i ro, havarert i en halvtrutnet trebåt uten årer. Dvs., sagt uten metaforer, i den grønne skinnlenestolen i lesestuen i huset i Utvik.

throw-_a_drowning_man_a_brick_by_futureofthebookHva faen skal jeg si?; det kjennes som om spørsmålet ikke er rettet til meg. At det egentlig ikke er meg de spør, men en annen. Hva kan eller skal jeg svare når det ikke er meg de spør?

Jeg ser et øyeblikk usikkert på den som spør. Han eller hun smiler et lite smil tilbake, et forlegent smil som om noe er uklart eller at han eller hun ikke helt finnes seg tilrette. Et vagt ubehag griper meg i mageregionen. En fandenivoldsk kontratanke farer gjennom hodet mitt. Jeg sier allikevel ingenting, jeg nøler med å svare. Trenger jeg å svare? Det er det det handler om. Disse auto-sosiale folkene er jo bare noen jævla falskspillere. Man later hele tiden som om verden fungerer. Som om alt er i orden mellom oss. Som om vi alle er med på samme lag. Som om jeg er med på laget.

Det er jeg ikke. Det er vi ikke. Det er det ikke. Ingenting er i orden. Jeg har gått over til rekkene av de de dødende, mens de er spill levende. Vi hverken forstår eller tåler hverandre. Vi har ikke lenger noe felleskap. Om vi hadde orket eller sett et poeng med å iverksette noe slikt, hadde vi pakket ut skytevåpen og andre drapsredskaper og begått massemord på hverandre. Nådeløs nedslaktning. Verden er gått av hengslene for lenge siden, resten er et forbannet løgnaktig scenespill. The show must go on.

Jeg kniper munnen innbitt sammen. Ikke et ord kommer ut. Selv om de fleste misforstår saken så innebærer talefrihet heldigvis også at man kan holde kjeft. Dønn kjeft. Jeg trenger rett og slett ikke svare. Det sosiale livet åpner opp for slike ting. Særlig når man har falt ut av det.

Modern-MasculinityFolk har sikkert god grunn til å bekymre seg. Det er lett å se at noe er annerledes, forverret; selv et kjapt sideblikk er tilstrekkelig. De mørke ringene og tiltakende rynkene rundt øynene mine er helt klart ikke filosofiske spor. Alle aner at noe annet er i ferd med å ta over hos meg. Noe alvorlig og merkelig må ha skjedd med min person. En slags svekkelse eller forflatning av mitt gamle vitale jeg.

Folk spør meg i forbifarten. Helt sikkert i vennlighetens navn; de spør meg om hva som har hendt meg de siste årene. Hva som har inntruffet på min vei. Noen få stanser til og med opp, de legger opp til en ordentlig prat. De fleste gjør forståelig nok ikke det; de haster videre og simulerer iherdig at de har de ekstra travelt eller har en viktig avtale som de ikke har. Jeg opplever meg som en tigger eller uteligger, sittende med et tomt pappkrus foran seg på fortauet med den magre livsslitte ryggen opp mot en kald og hard murvegg. Jeg skal ingen steder lenger. Jeg er alltid bare der jeg er. Her.

WP_20150321_15_09_53_RawJeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik. Hvorfor jeg føler meg så satt tilside og utenfor.

Det er ingen grunn til det, er det? Kanske andre, de fleste, har det slik, av og til? Det er naturlig? Alle mennesker er på sitt eget vis outsidere, har sosiologene funnet ut. På siden, litt marginale, bortkomne, i en eller annen forstand. Mer eller mindre. Eller har det noe med meg å gjøre? Kanskje fordi det jeg representerer ikke har noen naturlig eller ekte plass i det hastige livet til normale og opptatte mennesker. Jeg er en barbar i en sivilisert verden, jeg har glemt å snakke det innfødte språket.

Noen få ser ut som om de anstrenger seg litt mer eller bryr seg litt mer og setter seg ned med meg for en litt flau samtale over en kopp kaffe. Jeg forstår godt hva som foregår; folk har i lang tid sett lite til meg, mindre enn forventet. Riktignok prøver jeg aktivt å unngå å ha noe med folk å gjøre. Flaut eller ikke flaut; det tiltaler meg at noen ‘der ute’ viser interesse eller kanskje heller er elementært og grunnleggende høflige. Slike høflige spørsmål setter faktisk fart i tankene mine, gir dem retning:

– Hva skal jeg svare?

imagesOfte blir jeg stille en liten stund.

Jeg tenker meg to ganger om. Tre ganger. Enda en gang. Tankegangen min er treg. Jeg har lest et sted om forskningsresultater som viser at cellegidtkurer og kjemisk kastrering og hormonbehandling og annen blokkering av mannlige hormoner i tillegg til den kroppslige metamorfosen har varig ugunstige nevrokognitive virkninger. Kjemohjerne kalles det. Det er nærliggende å tenke at her ligger forklaringen på at tankene lett går i surr og at jeg tenker så tregt. Noen ganger går tankene mine så unormalt langsomt at folk ikke gidder vente på svaret. Jeg nøler og gjør et tappert forsøk å tenke ut noe vettug som kan klare opp i den tykke og klebrige nevroinduserte tankeskodden i hodet mitt. Samtidig ser jeg i øyekroken at tiden som den temporære samtalepartneren har satt av løper fra meg. De travle interlokutørene tar i bruk all sin oppfinnsomhet før de mumler noen billige høfligheter; så de haster de videre langs dagens bane. Det gjør jo saken enklere på et vis. Jeg slipper å tenke ferdig. Jeg puster lettet ut mens jeg kikker på ryggen som fjerner seg. Det sosiale livet er merkelig innrettet, er  det ikke?

igiugphpihJeg er heller ikke sikker på hva jeg skal svare. Det finnes lettvinte og mer kompliserte svar. Samtidig står jeg i en ganske spesiell situasjon om jeg skal svare korrekt på spørsmålet. Jeg er en av de heldig eller uheldig utvalgte som i tillegg til mer kjent og konvensjonell sykdom har fått anledning til undergå en type lidelse som jeg aldri hadde hørt om og som knapt er omtalt i litteraturen før meg. Jeg skal innrømme med en gang at dette ikke er helt riktig selv om det høres ganske flott ut. Mens jeg har vært opptatt med å utarbeide denne innfløkte beretningen om min beskjedne lidelseshistorie oppdaget jeg at det finnes noen obskure forfattere som har fortalt om og kanskje gjennomlevd lignende eller i allefall nært beslektete lidelser. Det gjør forsåvidt ikke noe; det er en fordel å kunne støtte seg på andres beskrivelser.

escherDet gikk umerkelig for seg. Det som rammet meg.

Jeg vet ikke engang om det er riktig å si det på denne måten.De dramatiske tingene som vederfarer oss i livet inntreffer på en snikende måte. Dramatikken ligger ikke i det åpenbare, men mer det de gjør med oss i det stille, de inngrepene de foretar i livet vårt. De lister seg inn på oss. Inn i livet vårt. Vi vet ikke engang at de er der eller når de er der. Vi blir inntatt som av bittesmå imaginære mikroorganismer. Lenge gjør de lite av seg, når de tar til å gjøre seg gjeldende skjer det stillferdig etter livets egne lover, i livets egen rytme, med livets egne proporsjoner.
Alt er som det skal være. Uten at det er det. Døgnhjulet har de vanlige 24 timene som ruller rundt nesten av seg selv og distribuerer våre stort sett fastsatte doser av lykke og ulykke. Verden seiler forbi som et spøkelsesskip i skodde utenfor vinduene mine, bemannet med Merkel og Obama og Sarkozy og Erna og Jensen som overtok etter Hagen.

Men tilstanden har kommet for å bli.
398522_3262178270220_1000393883_nDet utspiller seg uendelig langsomt. Gjennom ørsmå mikroskopiske forandringer fra dag til dag, uke til uke. For offeret eller verten som man kaller han eller henne ved infeksjoner  og andre parasittangrep –  i dette tilfellet er det meg det er snakk om, men en annen gang er det deg, selv om du ganske sikkert innbiller deg at din plass i oppmerksomhetens sollys er vunnet en gang for alle; glem nå ikke at vi alle kommer fra  mørke og kulde og intethet og at vi skal returnere dit en gang –  er det nesten ikke mulig å merke at noe usedvanlig foregår. Kanskje merkes et udefinert lite ubehag eller en stråling et eller annet sted i kroppen. Eller at søvnen gradvis blir dårligere og mer urolig, at man ikke husker like godt som før. At angsten og monstrene i våketimen midt på natten er vonde å holde ut fordi den virker uendelig lang eller at kanskje heller at tiden har stoppet. Folk man treffer på om dagene midt i all denne høfligheten og vennligheten vi strever så hardt for å omgi oss med virker fremmede og nesten uhyggelige. En orker mindre og  mindre å gå opp til postkassestativet oppe i svingen. Oppringinger forblir ubesvarte. Stadig flere ting forblir ugjort.

426924_3165342809394_1555784756_nAlle slike ting er uklare og flertydige. De forvirrer mer enn de klargjør. Offeret – altså tilfeldigvis jeg i dette tilfellet –  er ofte like langt. Når man merker så mye at man begynner å tenke at noe er på gang, da forandrer bevisstheten selve situasjonen og gjør at forandringene enten forsvinner som dugg for solen eller blir oppfattet på en overdrevet måte. Man tror ikke lenger at noe er galt når det virker så overdrevet. Normale folk kan ikke tillate seg å være så paranoide. Av og til må man faktisk være unormal og vel så det for å henge med i det som foregår. Dermed forsinkes prosessen, som en sinke blir man gående omkring, blind eller dum.
For å kunne oppdage prosessen – og til slutt oppdager man den i all dens paradoksale gru  –  må man omstille og finstille bevisstheten og oppmerksomheten. Man må komme inn i en annen tidsmodus, man må vende seg bort fra det ytre og tilsynelatende som til vanlig fanger oppmerksomheten og mot det indre og underliggende. Det tar tid å få dette til. Før eller senere er man der.
Noe mørkt og kaldt og og hardt og nådeløst som alltid finnes i verden der ute og blant oss fant fram til meg og grep fatt i meg med krokete klofingre. Tok tak i sjelen min eller livet mitt og begynte med mikroskopiske intervensjoner å fordreie det, det holdt meg umerkelig fast og deretter stadig fastere; dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Det gikk til og med hele lange år, enten du tror det eller ikke, at slike ting som ingen andre ser eller skjønner bare varer og varer og at et tilsynelatende oppegående menneske som jeg gradvis faller sammen, blir helt hjelpeløs og slått til jorden, ikke lenger vet hverken ut eller inn. Hvorledes kan det skje? Kanskje fordi en selv mest av alt er en slags medsammensvoren i det som en rammes av. Det føles slik, at det er slik det må være.

Hvordan kunne det ellers skje? At jeg er med på det, uten å vite hvorledes jeg medvirker.

Hvem vet eller forstår slike ting?

negative_self_talkmmAntagelig de grådige og forslukne psykologene som alltid skal formulere folks problemer slik at det ser ut som om de eier dem. Mens de når alt kommer til stykket er profesjonelt skolert i å gi faen. I deres endeløse arroganse finnes det ikke lenger dype personlige mysterier, bare psykofaglige problemstillinger.

Hvem andre? I allefall ikke disse forkrøplete skikkelsene som kalles psykiatere; de er kanskje gode nok psykiatere hva nå det måtte bety, men mens de oppfører seg som en er de alle som en eller bortimot det håpløst dårlige psykologer. Dermed er de et dobbelt problem for slike som meg. Jeg har faktisk aldri hatt gleden av å møte en psykiater som var en sann psykolog. Ikke en eneste en av dem. Det å være psykiater fører med seg to lugubre ting, først en overdrevet selvsikkerhet og dernest en slags menneskelig eller eksistensiell glemsel slik at  man ikke lenger mestrer dette med jeg-du-og-livet.

Psykologene er i sin stillferdige fasong selvsikre og på hugget, de har den rette korrekte og balanserte kunnskapen og vil ha et ord med i laget hele tiden, Dvs. bare dersom de ikke forfaller til den sedvanlige ultraoppdragerske og summariske metoden som folk møtes med over hele linjen i dag. Det kan virke som om alle som skal assistere andre mennesker tror de er nødt til å opptre som en slags ultravoksne skikkelser. Psykologi og og psykiatri blir mer og mer en slags fordekt voksenopplæring. Gud forbarme seg over disse misforståtte universaloppdragerne.

Genuine psykologer – det finnes fortsatt noen ytters få slike – er ikke slik. De lodder dypere. De lar seg ikke friste til snarveier som ikke fungerer. Psykologer lar ingenting gå seg forbi. De sitter der godt konsentrerte på sine bortgjemte kontorer med døren litt på gløtt mot korridoren foran sine dataskjermer på DIPS og holder på med sine tettskrevne journaler og arkiver og timelister over folk som er ute å kjøre. De vil i alle fall ha en velbegrunnet mening eller mer enn bare god forklaring om det om en slapp dem til eller tilkalte dem, det er jeg helt sikker på. De vet jo alltid det som er mest kompatibelt med tidsånden. For dem er sannheten ganske enkelt, det som fungerer for dem er nødvendigvis sant fordi det er det beste på markedet.

Men i denne saken min fikk de ingen henvisning, de ble aldri spurt. Forståelig nok, ingen fant på å henvise meg siden jeg selv er psykolog –  og selv liker jeg dårlig psykologer og deres meninger om alt som har med mennesker å gjøre selv om jeg vet så altfor godt hvor gode de er.

santiago-caruso3Jeg er altså heldig som unnslipper.

Helt uavhengig av psykologene og deres eventuelle ufeilbarligheter og skråsikre oppfatninger gikk det hele tiden nedover og ad undas med meg. Jeg kjente det etter et stund som om et sterkt sug tok tak i meg, en slags understrøm, dro meg inn i en nedovergående spiral. Jeg ble sendt langsomt svevende rundt i det som først virket som en slags stor vid sirkel; en ondartet sirkel måtte det være for alt som skjedde var først litt jævlig og deretter ble det hele tiden jævligere. Etterhvert så jeg at det gikk nedover også, alt dreide seg nedover og nedover. Da skjønte jeg naturligvis at det var en nedovergående spiral, for tingene kom hele tiden tilbake bare fra en litt annen vinkel, jeg så dem mer og mer fra undersiden, de gjentok seg slik de gjør det i den normale verden, men alltid på et stadig lavere nivå, stadig lenger og lenger nedover i tilværelsen. Tingene selv forandret seg også, jeg møtte ting som hører til i mørket, i dypet, på utsiden, i nederlagets landskaper. Ting som er støtt ut av den lyse velsmurte tilværelsen som normale mennesker befinner seg i i våre forskjønnete og godt vedlikeholdte levedager.

3cc2b6bacbfa75e16ae7f45a75ea7b64Samtidig som jeg forsøkte å holde fasaden, og det ble stadig mer krevende, havnet jeg altså mer og mer i et slags mørkere underverden; en dyp sjakt eller hule, et hulrom langt nede og fjernt bortenfor folk; det føltes i alle fall slik. I mitt eget dyp, vel og merke. Det finnes ingen andre dyp på dette området, selv om andre områder kan ha sine egne slags dyp.

– Du leser, du følger med, det forstår jeg. Men du stusser nok, det fornemmer jeg; du stusser:

– Hva er det egentlig han snakker om?

– Hva holder han på med, hva er poenget?

– Kjære deg, du stusser og det med god grunn! Hvordan skulle du nå kunne forstå det allerede på dette tidspunktet? Det er mange ting man bare kan forstå dersom man er villig til å bruke tilstrekkelig tid til å sette seg inn i dem. Slik er det i denne saken også.

La meg bare fortsette, du får forsøke å henge med om du har ork og tid og medfølelse.

1_123125_2093564_2208788_2213739_090317_sci_narcissism2tnFolk som deg, dvs. folk som fremdeles fungerer normalt har så nok med alt sitt, alle disse velkomponerte skikkelsene jeg omgies av og som er så funksjonelle og oppegående – Ragnar og Øystein og Valla og Siri og Antonio og Mette og Ivar og Svein og Svein Ove  og Roland og Anne Ma og Ingunn og Unni; hva de og dere nå enn heter alle sammen, hva dere har av tilfeldige kallenavn og personnumre på utsiden slik at dere kan påkalles av myndighetene når det er nødvendig. Selv om dere alle nok lider av alle slgs kjente og ukjente fortvilelser i det stille så fremstår dere som normale og sterke og synlige og tror at det er slik det er og kommer til å være. Sant nok; dere er alle fulle til randen av egne liv og egne små sugende dyp som egentlig er ganske ufarlige så lenge de holder seg i ro og ikke oppfører seg som en slags snikende omseggripende prosess.

Vi legger sant å si ikke særlig merke til hva som virkelig skjer i det stille med andre folk rundt oss, så lenge robotene får holde på i sine faste mønstre ser de bare det de er definert til å se. Men det jeg snakker om her er dere døve og blinde og uvitende om; kanskje bortsett fra et lite snev av uro et sted der inne.

I begynnelsen merket ikke jeg heller så mye til det som hadde rammet meg selv.

jay-painting-6-person-walkingJeg gikk der i mitt eget liv, ante fred og ingen fare. Først lot jeg det bare skje selv om det nok ikke hørte med til mitt ordinære liv. Nøt det til og med en tid fordi det føltes som om noe interessant var på gang i et ellers ganske stillestående og repeterende og utlevd liv. Jeg skulle antagelig ha reagert og tatt affære, men jeg var veik og lot ting passere; og til slutt ble resultatet som det ble.

Nå har det inntruffet. Nå kjennes det bunnløst jævlig ut, det har gått helt nedenom og hjem med meg. Uten at noen kan se det, merke det. I det ytre ser jeg nok fremdeles ganske normal og uberørt ut. Det har stått på en stund nå, altfor lenge. Det blir bare verre og verre, tross noen mindre oppturer, noen kortere lysglimt. Jeg er nå hinsides enhver følelse av vanlighet og normalitet, av det som regnes for å være normal tilværelse, normalt følelsesliv. Det kjennes som om jeg bare fortsetter å gli ut av og bort fra det hele, sirklende langsomt innover og nedover. Alt jeg hadde av virkelig liv er fjernt der ute et sted, høyt der oppe. Som et abortert og bortkastet foster virrer jeg omkring her nede i mitt eget villniss, et kratt av sønderrevne og ødelagte følelser.

Vet du egentlig hva en ødelagt følelse er?, hvordan det føles å gå rundt med ødelagte følelser?

Jeg vet det, alt jeg har er ødelagte følelser. Jjeg strekker oppgitt to bedende hender opp mot himmelens blå lys i håp om å bli hentet hjem, kurert, løftet ut og opp fra dette elendige hullet som er meg selv.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nJeg ber deg, når du leser dette. Gå for en gangs skyld varsomt fram, forsiktig og lett på fot. Tenk deg nøye om mens du leser. Forsøk å få med deg hva jeg ønsker å fortelle. Det er ikke lett, jeg vet det. Bare anstreng deg litt. Det er ikke mer jeg ber deg om. Du vil bli godt betalt, belønningen vil komme fra ting inne i deg selv du enda ikke kjenner eller eier.

Sett utenfra virker det hele enkelt.

Alt er så såre enkelt i denne positive og optimistiske virkeligheten vår, der blir alt forklart og forstått, ingenting er uforståelig, mysterier finnes ikke, selv det jævligste og mest smertefulle er egentlig greitt og kan gjøres noe med, det har greie og rettlinjete forklaringer, alle går rundt og rundt i sine trygge livsbaner og forstår alt.

lenestolHva mer kan jeg si, sittende på det jeg antar er femte året her inne i mitt eget halvmørke? Det med antall år er ikke så nøye, tiden går i surr. Reisende på tilværelsens tredje klasse; omgitt av  våte og kalde skygger. Jeg aner ikke hva slags billet jeg løste for å bli plassert her. Brutt sammen til et værens nullpunkt, legemlig sunket ned i en utslitt lenestol. En slags eksistensiell rullestol for en eksistensiell invalid. Det finnes ingen tilpasninger i virkeligheten der ute som er laget for slike rullestoler. Etter å ha tilbrakt to-tre hendelsesløse år mer eller mindre kontinuerlig i denne posisjonen er endog personligheten min blitt preget, støpt i stolens statiske form. Som om den skulle være beslektet med et magisk flyvende teppe svever den ondskapsfulle stolen meg lenger og lenger inn i mitt halvveis påførte, halvveis selvregisserte forsvinningsnummer. Selv uskyldige gjenstander som en stakkars gammel lenestol er medsammensvoren i prosessen, de samarbeider med meg om den elendigheten som inntreffer, alle bidrar de til det samme resultatet.

Jeg selv har gitt opp å protestere, jeg har fått en slags håpløs forkjærlighet for denne makeløst innholdsløse måten å bruke tiden på; det er kanskje riktigere å si ikke bruke den. Ingenting foregår, ingenting hender. Alt er stille og stilnet, bortsett fra det jevne suset fra varmepumpen i det store rommet ved siden av, av og til håpefullt tafatt fuglekvitter utenfor husveggen på milde dager og duren fra noen få dårlig vedlikeholdte dieselbiler som passerer på nedsiden av huset.

Ellers; rungende stillhet.

Alt står stille. Livet er stoppet opp. Jeg har dannet meg min egen omvendte romkapsel med absolutt eksistensielt vakuum på innsiden. En stagnert bakevje, befridd fra handlinger og hendelser og informasjoner, jeg slipper å forholde meg til strømmen av stadig nye ting og folk hendelser, slik man ellers må der ute. Ute i selve virkeligheten tvinges man stadig til å slippe det man holder i hendene, det er ikke mulig å fastholde noe, hele tiden kommer nye ting og foreteelser som strømmer på og driver de gamle vekk. Plutselig er man ferdigutdannet, huset må males og pusses opp igjen, bilen har passert 250 000 km’er, så har man vært i jobb i 15 år eller mer, ungene begynner på skolen, ungene er voksne, ungen er ikke lenger barn og de skal på universitetet, man trener for maratonløping for å bremse aldringen.

m_54c65no004newFortiden har forandret seg under presset, den er som en enorm avfallshaug for alltid avlegse minner, livet går så fort at det er avlegs og musealt før man er ferdig med å leve det og har glemt det. Å leve er å gi seg over, miste det man har og har hatt, alt man er og har vært, for alt det som man en gang drømte om og ønsket seg blir hele tiden noe som allerede er drevet bort, tilbakelagt. Noe som var, som kunne og skulle leves med åpne øyne og hjerte og armer, som er gjort overflødig og avlegs som en stakkars barneskolebygning fra 50årene, en grønn folkevogn eller kasettspiller, alle disse tingene som ikke har rett til noe lenger i tilværelsen utover å minne oss på om hvor fort det går. At det går altfor fort.

På et tidspunkt går det opp for en, det demrer som en vag anelse eller slår en i bakken som en plutselig naken innsikt: Dette er ikke til å holde ut! Herregud, jeg vil ikke dette mere, forbarm deg, det må da gå an å slippe unna, jeg vil ikke bli ranet lenger, jeg nekter å miste det jeg holder i hendene mine, noen må kunne stoppe den uopphørlige strømmen!

375665640_fba35ac141I denne elendige lenestolen som er terminalt nedslitt av årelang passivitet, det er også en slags anvendelse, her står tiden stille, alt ligger bak meg, ingenting kommer til, jeg holder det tilbakelagte livet mitt i fast grep i hendene mine som et tungt kjede. En slags ransakelse av alle ting er mitt eneste tidsfordriv. Tett opp mot 100 % av lenestolene som ble laget det samme produksjonsåret er kassert for lengst; de sjelene og kroppene som av ulike grunner satt for mye i stolene har gått samme veien. Denne ene stolen gjør fremdeles nytte for seg, riktignok for en sertifisert nytteløst skapning. Med årene til hjelp slites ting ut bare ved at det sittes for mye i dem. Å sitte her fra tidlig morgen til sene nattetimer er en grunnleggende stemningstilstand for meg. En urstemning jeg har lært å hente fram i meg selv, jeg er blitt dreven i dette med rett og slett bare befinne meg akkurat der jeg for øyeblikket er, det kjennes som at jeg kan la tiden stoppe opp eller jeg bremser den ned. Jeg kjenner det tydelig at tikkingen fra tiden løper saktere, at stillheten vokser og omslutter meg. Man gjør bare nøyaktig det samme hver eneste morgen over litt tid, da løser følelsen av at tiden går seg opp, den er avhengig av at det inntreffer forandringer. Det er mulig at jeg sliter meg selv ut ved å sitte for mye på denne måten, forgjeves beskjeftiget med å stoppe tingenes strøm.

Vincent_Willem_van_Gogh_002Jeg er tilbake her inne i kroken av det gamle trehuset i Utvik. Jeg kan høre bilene passere på veien nedenfor, av og til noen lyse stemmer fra folk og barn som går forbi på veien nedenfor huset. Jeg befinner meg i biblioteket som jeg litt forfinet kaller dette mørke stuerommet, fullstendig uten dagslys. Fylt til randen av bokhyller og bøker. Tunge mørke gardiner som alltid er trukket for.

Hva skal jeg med dagslys?

Halvmørket gir meg en følelse av å sitte inne i eller nede i et dyp; den kastrerte hankatten min – om man kan bruke dette uttrykket om et felint vesen som i den grad er herre over og i sitt eget liv – sover sammenkrøket på det brunfargete Ukrainske saueskinnet i den andre lenestolen og trivst godt uten dagslys han også. Jeg merker at han er i dårlig form for tiden, et eller annet er det som plager han. Det er allerede utpå formiddagen, en kald og gråhvit forblåst vinterdag i slutten av januar måned. Verden er nesten fargeløs her nede ved fjorden slike dager, fargene forsvinner inn i seg selv når de må nøye seg med så lite lys. Det er mulig de fortsatt er der, bare man ser skikkelig etter. Man må egentlig sette farge på tingene selv.

cropped-421567_10200668088161516_1171379220_n.jpgDet nærmer seg et år siden jeg tok til med å sette sammen denne fortellingen. Jeg begynte i mars i fjor. Etterpå begynte tiden å rulle på en annen måte. Ingenting har tilsynelatende inntruffet. Alt er ved det samme. Året har samlet dager og snudd seg rundt en gang til. 2008 har blitt til 2009. Kaffekoppen min står fortsatt i bokhyllen. Alt er som før, allikevel er det ikke helt som før. Små endringer har greidd å presse seg inn i livet mitt. Sett utenfra er det snakk om umerkelige forandringer. Utenfra synes alt fremdeles som i fjor, ingen som hadde tatt seg til til å dukke opp her i huset hadde merket noen forskjell. Ingen dukker opp, så det er ikke noe problem, jeg er alene om å vite dette. For meg tikker en slags krympet og utsultet tid avgårde og griper grådig og hungrig inn her og der med de lange magre fingrene sine, bringer med seg hendelser, forskyvninger, omveltninger, skuffelser, oppmuntringer. Jeg har fått tak i en ny kaffekopp da den gamle fra Wroclaw lekket ut kaffe etter å ha falt ned i gulvet noen ganger.

Andre bøker står i de overfyllte bokhyllene som jeg er omgitt av. Av og til føles det som om hjernen min er altfor liten til å kunne håndtere alle disse tusener av bøker og det de inneholder.

Noen bøker har jeg like i nærheten. De hjelper meg til å holde meg flytende gjennom dagene, de fyller tomheten og fraværet med semiotisk materie som gir meg en følelse av at jeg befinner meg i noe som ligner en tilværelse. Pessoabøker. Bøker om det muslimske Andalusia eller Spanias gotiske og førromerske histore. Av en eller annen grunn Madam Bovary. «Die Regierung des Selbst und der anderen». Foucalt. Sloterdijk. Agamben. Bataille. Cioran: “I know no other music than that of tears.”

Så noen kjærlighetsromaner. Til og med en oppdatert fagbok om kjærlighetspsykologi og kjærlighetsfysiologi. Philip Roths ujevne men vakre bok om om en eldre manns kjærlighet til en yngre kvinne, ‘The dying animal’. Jeg liker tittelen; ‘Det døende dyret’.

Den viktigste boken for tiden er av en eller annen grunn Stefan ZweigsVerden av i går. En europeers erindringer’ fra det herrens år 1949, mitt fødeår. Jeg har hengt meg opp i 49-tallets store rolle gjennom historien. 100 år tidligere, på min fødselsdag julaften i 1849, ble den unge Fjodor D. satt på vognen som tok han til  ‘De dødes hus’ opp i kuldeødet etter at han dagen før gjennomlevde en simulert henrettelse til skrekk og advarsel. Han våknet til livet før han nådde de dødes hus. Det reddet han.

Jeg er på reise innover til mitt eget indre Sibir. Jeg har vært gjennom en imaginær henrettelse. Jeg skjønner ikke at folk ikke leser annet enn disse Samartinbøkene som forfølger en i bokhandlernes vindusutstillinger over hele verden, de samme bøkene overalt. Det føles som om en er har kommet til nøyaktig det samme stedet selv etter at en har flyktet tusenvis av kilometer med et billigfly. Sammen med sin 30-årige kone Lotte gjorde Stefan Zweig selvmord før krigen hadde funnet sin slutt. De ble funnet hånd i hånd i sengen etter å ha inntatt gift sammen. Denne tidlige europeeren og verdensborgeren hadde siden 1938 vært på rømmen fra Hitlertysklands halsende hunder og tilslutt funnet et slags hjem eller en slags endelig hjemløshet i Brasil. Det maktet han åpenbart ikke å leve videre med. ‘Tenk globalt, lev lokalt’ heter det omtrent i et moderne slagsord. Lev globalt og dø av det.

White_cubeEn liten snerten datamaskin står på hyllen under projektoren. Jeg har så å si i embets medfør sett noen kjærlighetsfilmer den siste tiden. I slutten av oktober fikk jeg det som jeg kjente var litt dårlige nyheter av kreftdoktoren min oppe på sykehuset  i Volda om de tingene som er på gang inne i kroppen min. Bildene på dataskjermen viste noen stygge svarte flekker oppe på lårkulen som ligner på Rorschachbildene som man bruker for å avdekke hemmelighetene i folks indre liv, sammen med en mulig fortynning av lårbenet nedover på venstre side, og en liten en kul som i og for seg er innenfor normalvariasjonen for slike fysiologiske ting og som vokser seg inn i blæren på venstre side. Noe i lymfene i buken. Og i levra.

Kurven for PSA-verdiene peker nok en gang illevarslende oppover og oppover, selv om slike kurver er litt for abstrakte til at man føler eller kjenner noe særlig utover det at når de stiger så går det nedover. Han er en nøyaktig og presis fagmann, denne eldre garvete professoren. Olbjørn Klepp som han heter er utsøkt vennlig og i et fabelaktig humør, han er i besittelse av et slags indre språklig beregningsapparat som sikrer at han aldri sier hverken for mye eller for lite. Det blir akkurat nok.

–  Jeg er redd for at du nok vil begynne å kjenne litt på økende smerter i det venstre låret ditt, etter å ha sett disse bildene, sier den hyggelige og saklige doktoren idet han avslutter konsultasjonen som jeg har på sykehuset oppe i Volda mot slutten av oktober 2009.

Han fikk fullstendig rett. Man kan nesten lure på hvorfor han sa det nettopp slik. Måten han sa det på satte i gang en kjede av hendelser som jeg skal berette om etterhvert.

13741_1264738495474_6651101_nI dagene etterpå merket jeg mer og mer gradvis tiltakende smerter i det jeg nå tenker på som mitt invaderte lårben. Av og til kjennes det varmt. Andre ganger er det bare som om det stråler ut en slags nummen verk nedover langs benet. Mange ganger kjenner jeg ingenting. Det er faktisk vanskeligere, da er det lett å innbille seg både det ene og det andre. Krevende sykdommer er mest av alt alvorlige innbildninger som man lager seg, lider av og kjemper med. Man kan antagelig dø av de mest alvorlige innbildningene. Denne merkelige kreften som befinner seg der inne i kroppen min og som ingen enda har sett men som antaes å være der har det åpenbart ikke travelt. Det er nesten som om den nyter å ta det med knusende ro, den vet så vel at den har tiden på sin side og at den en dag kommer til å gå av med seieren. Det er på en måte greitt å ha litt smerter eller verk, da vet man hvordan sakene forholder seg. Når jeg kjenner ingenting uroer det meg. Det er nesten verre, som en slags bakholdsangrep, en illevarslende stillhet. Som rundt et møtebord når ingen av de som er tilstede på et alvorlig møte finner på noe å si. Jeg har som han forutsa blitt mer og mer oppmerksom på det okkuperte lårbenet de siste månedene. Hva som er innbildninger og hva som er fysiologi, det vet jeg ikke selv om det er mitt lår. Det er et problem at lår som alle andre kroppslige ting også har en sjelelig side, det gjør at det er altfor lett å innbille seg ting selv om noe så lite personlig. Når sjelen kommer inn i bildet kommer en aldri unna innbildninger.

25567_1374485239074_1140096289_31152239_4662199_n31Noen dager etter det informative samværet med kreftdoktoren om sannsynlig eller mulig fortsatt aktiv kreftsykdom i mitt sårbare legeme går jeg ned for telling. Jeg stuper, livet mitt floker seg inn i seg selv til en fastlåst knute, det blir liksom stående på kanten og nøle i uvisshet, det aner ikke hvorledes det skal eller kan eller vil fortsette. Ingen veier eller retninger fører videre, alle stopper opp på det samme stedet, en slags omvendt triumbue. Jeg er nede, men ved full bevissthet, jeg velger å ta telling for å vinne tid til å komme meg til hektene igjen.

Etter en kort betenkningstid bestemmer jeg meg for å foreta meg noe drastisk, gjøre et grep som ivrige politikerne sier antagelig for å fremstå som mer handlingsorienterte enn de faktisk er fordi de sjelden vet hva de skal eller bør gjøre. Slik er det med meg også;  jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og sier heller ingenting om å ta et grep; jeg reiser meg bare brått opp og forlater lenestolen for å finne en annen og bedre måte å forsvinne på enn inn i dypet av dette huset.

Du aner selvsagt ikke hva som nå kommer til å hende. Hva jeg har bestemt meg for. Av og til husker jeg det som er avgjørende for oss alle, at livsveien alltid ligger der åpen for den som ønsker å vandre et sted.

387444_2810682743114_547636249_nAkkurat nå passer det å forklare deg mer om denne underlige prosessen som jeg har vært rammet av i disse årene, og som jeg fortsatt henger fast i. Disse sinte kreftcellene spiller faktisk betraktet som kroppslig sykdom en underordnet rolle i fortellingen, husk det! Men av en merkverdig grunn føles det mer som om kreftcellene samler seg og opptrer som en slags medforfatter, at kreftprosessen har en finger med i spillet under selve skrivingen min. Kreftprosessen er en slags medforfatter og skriver disse setningene sammen med meg, samtidig som den gjør det den er til for å gjøre inne i og med kroppen min.

4 kommentarer om “«Homo Abjectus.» Om å være syk og pådra seg metaforiske tilleggslidelser

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s