Noen lettvinte tanker om psykologyrket og tilværelsen som psykolog (2013……..)

«Mennesket må kvitte seg med sin dårlige smak med å ønske å være enig med andre.» (Nietzsche)

«Det finnes ganske mange folk som er eksperter på å studere og finne ut av alle slags kart over menneskelivet, som kan snakke om dem og forklare hva de inneholder – men som allikevel blir hjelpeløse og havner på villstrå når de på egen hånd skal ta seg fram i de virkelige menneskelige landskapene og i livets mangfoldige terreng. Vi må for all del ikke la oss lure av menneskelivets kartografer slik at vi begynner å undervurdere den egne levde erfaringen av livslandskapet. Ingen kartkunnskap samme hvor faglig og strømlinjeformet den er kan erstatte evne til egenmanøvrering i livets situasjoner.» (Sidreh Kannutta Kinn, Om teori og praksis i menneskelivet. Notat 2013)

En psykolog bærer i sin fungering i livet på en dyp og uoppløselig selvmotsigelse; kanskje rommer den en skjult yrkessykdom. Nå er det sjelden at mennesker ikke bærer på en eller annen selvmotsigelse; i psykologenes tilfelle utgjør selvmotsigelsen noe mye alvorligere enn det vanlige mennesker opplever.

For psykologene blir denne selvmotsigelsen i deres vesen til en lidelse som bare de færreste vet om og som de selv foretrekker å skjule og fortrenge. Ved hjelp av profesjonelle mekanismer påføres de fleste psykologer en blindhet og en ufølsomhet som gjør at de ikke lenger har evne til å oppfatte egne mangler og begrensninger. Det de lider av omdannes til en slags innbildning eller en innbilskhet som går ut på at vet mer om menneskelivet og forstår bedre enn vanlige mennesker hvordan man best skal leve som barn, voksen, ungdom, eldre, far, mor, venn, uvenn, kjæreste, ensom, sosialt vesen, øknomisk trengende, rik og priviligert, syk, døende, osv.. Altså ale disse tingene som det normale menneskelivet kan romme og som alle mennesker må forholde seg til å finne ut av. Jeg aner ikke om psykologer ved hjelp av faget sitt blir bedre i disse tingene som livet handler om, men jeg tviler på det. Jeg har f.eks. aldri hørt om at psykologer blir bedre til å dø eller å være alvorlig syk enn andre ikke-psykologiske mennesker.  Kanskje blir filosofer bedre til å dø enn ordinære mennesker; de gamle greske filosofene hevdet nemlig at å filosofere er å lære seg å dø.

Slik vi tenker om psykologer er disse figurene først og fremst offentlig lisenserte og fagskolerte mennesker, de er profesjonelle utøvere av psykologyrket.

Egentlig er dette en merkelig og nesten paradoksal sysselsetting. ‘Psykologi’ er antagelig i utgangspunktet noe som er innebygd i vår menneskelige måte å være på, kanskje til og med en sammensatt kognitiv-følelsesmessig-sosial ‘modul’ i hjernen vår som hjelper oss til å manøvrere gjennom tilværelsen og i forhold til andre og oss selv. I denne forstand har vi så å si et slags medfødt og opptrent ‘psykologisk organ’ og er vi alle en slags naturlige psykologer i vår tilværelse. På den andre siden er ‘psykologi’ et fag og en vitenskap som har bygd opp og akkumulert et system av empirisk viten og empirisk forankrete begreper om menneskets psykologi. Psykologer er dermed egentlig en slags ‘dobbelt-psykologer’, på samme tid en naiv og innfødt psykolog og en skolert og faglært psykolog. Det kan være av interesse å tenke over hva det innebærer å være et psykologisk dobbeltmenneske, om hvordan de to psykologene i et og samme menneske lever godt sammen, om det er berikende eller problematisk og konfliktpreget eller lar seg harmonisere.

«En psykolog må aldri glemme de talløse situasjoner i livet da han ikke på noen måte er annerledes enn noen andre.» (Fernando Persa: ‘Psykologi som en måte å leve på’, etterlatt notat 2009)

4 kommentarer om “Noen lettvinte tanker om psykologyrket og tilværelsen som psykolog (2013……..)

  1. Satt i stua på Indrebø, småbruket til Ellen og skrev, men huska ikke pasordet og fikk ikke lagt det inn. Tok kopi og fortsetter nå tilbake i Førde.

    De andre satt fortsatt ved frokostbordet. Jeg valgte noen tanker fremfor mer mat.

    Noen av tankene smetter ut og ned på skjermen via stive fingertupper. Litt rim på marka. Noen sauer vandrer fortsatt ute, patruljerer langs gjerdet i håp om å finne hull som fører inn til bedre gras. 

    Lettere vær, gir lettere sinn. Enkelt og dobbelt psykolog? Jeg er en uskolert, amatørpsykolog, bare spesialist på ett menneske, meg selv. Ingen kjenner meg som meg. Når jeg av og til går innover i det ukjente meg har jeg en dobbelt følelse, nysgjerrig på å oppdage nytt og angst for å oppdage noe jeg helst ikke vil bli kjent med.

    Trygt å leve i det dagligdagse. skrive, male, forme hagen, lese, hudkontakt med annet menneske, men nødvendig å sjekke ut grenser av og til.
     
    Har samarbeida med mange psykologer som attføringskonsulent og har hatt mye glede og nytte av det. Psykologene har hatt større evne til å snakke mitt språk enn filosofer jeg også har samtalt med.

    Psykologene tør slippe det akademiske håndtaket og nærmer seg mennesket mens filosofene fjerner seg fra mennesket og svever i avdøde filosofers ideverden.

    Nei, det ble visst generelt pissprat dette, bare et inntrykk…

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s