‘In the darkness of this time’ (L. Wittgenstein). Noen strøtanker om hva slags tid og tider vi lever i

img_7375

“To Posterity” – 

«Truly, I live in dark times! An artless word is foolish. A smooth forehead Points to insensitivity. He who laughs Has not yet received The terrible news.What times are these, in which A conversation about trees is almost a crime For in doing so we maintain our silence about so much wrongdoing! And he who walks quietly across the street, Passes out of the reach of his friends Who are in danger?» (Bertold Brecht)

 “Don’t be afraid, the darkness you’re in is no greater than the darkness inside your own body, they are two darknesses separated by a skin, I bet you’ve never thought of that, you carry a darkness about with you all the time and that doesn’t frighten you…my dear chap, you have to learn to live with the darkness outside just as you learned to live with the darkness inside.” (José Saramago, All the Names)

“Lys må for en tid fremover kalles mørke.»/»Light for some time to come will have to be called darkness.” (Nietzsche)

En mørk tid?

11137195_10207042713843174_122499540564551405_nKom til meg, lysets verden. Jeg vet ikke akkurat hva jeg ønsker meg, men dette lyset vil jeg gjerne ha del i. Alt som gjøres for oss mennesker, for å spre lysets rike til oss, for oss. Og i hvor stor grad det lykkes, for det gjør det for en stor del for mange mennesker.

Mennesker befinner seg vel aldri i den samme virkeligheten, fordi det ikke finnes noen slik felles virkelighet. Virkeligheten defineres for en stor del subjektivt, ut fra egne behov og forhold – den faller fra hverandre når vi går inn i detaljene rundt oss og med våre liv.

Det må vi slå oss til ro med, kanskje også kjempe i forhold til. Men vi kan ikke streve etter lys for alle og fravær av mørke uten å tenke gjennom noen grunnleggende forhold. Det kan faktisk også føre galt avsted, gi oss detvi ikke ønsker og så andre ting vi ikke ønsker oss det grann. Hvordan kan vi det, når vi lever i istykkerslåtte verdener, delverdener uten å orke og kunne dele mer enn vi orker og kan.

Vi strever med å få tingene til å gå opp med egne behov, håp, ønsker. Med et inderlig ønske om mer lys, mindre mørke. Alt er så vel regulert for oss, satt opp, vasketider og måltider og ordninger alt som går på skinner og fungerer på geledd. Men akk, hvor godt det meste fungerer for oss. Det beroliger meg at vi så godt vet at dette er viktige ting for oss. Alle tilfeldighetene som slår ned på oss, griper tak i våre liv og holder det i sine klør. Hva kan jeg gjøre da observere alle de lykkelige som seiler der ute på lyivets lyse lykkelige hva og misunne dem med alt jeg har å misunne med. For livets lyse og mørke sider handler bare om bitte små graderinger, av lykke og slump og hell, som jeg eller du kan og vil prise oss så lykkelig med når det favner oss inn. For meg er det å kunne ta innover meg resten av livet uten for mye protester, men la det komme inn over mitt liv og håndtere det

I denne lille upretrentiøse artikkelen skal jeg skive om livet som lysets og mørkets herredømme; hvordan det spiller seg med oss og livene våre og hva vi gjør for å komme overens med dette herredømmet, finne kodene og nøklene og oppskriftene og adgangsoppsettene. Også på dette området kan en ikke leve som om livet kun er rett-fram, som gir oss det vi strever etter via enkle direkte oppskrifter. Jeg lever dette ene livet, lys og mørke følger meg i ulike skikkelser som helse-sykdom-ulykker-ulemper, ubehag – jeg får helsehjelp for å håndtere disse tingene og er såre fornøy med det. Jeg tar det i mot som noe velkomment og noe som ernærer livet mitt og psyken min, på godt og vondt.

‘Hva slags tid lever vi i?’

Går det virkelig an å snakke om at vi lever i en overgripende og større tid, eller må vi tenke mer konkret og ut fra det at verden farer ulikt med oss og at det er en del av det hele, alltid? For i bunn og grunn lever vi antagelig også alene, og må forholde oss til dette faktum, jeg har mitt og du har ditt liv. Men ikke helt ut, bare delvis – og dette er en egen utfordring som handler om deling og solidaritet og fellesløsninger og fellesopplegg. Det skal vi være lykkelige for, for at vi kan forsøke å spre dette lyset jevnere ut over livets landskaper slik at felst mulig kan ta del i livets lysere sider.

Flere internasjonale kommentatorer mener at hele vår epoke kan betraktes som ‘en mørk tid’ Den fremtredende kritiske amerikanske økonomen Immanuel Wallerstein skrev i boken ‘Den amerikanske maktens tilbakegang fra 2003 følgende –

«In the middle of the twentieth century, Arthur Koestler wrote a novel about the Soviet regime and its show trials that he entitled Darkness at Noon. I would like to take this as my metaphor for the entire twentieth century, not just the Soviet regime.»

Dersom Wallerstein har rett, at metaforen ‘mørk tid’ beskriver hele vårt 20. århundre – noe det tvilsomt gjør for mange mennesker og folkegrupper særlig når det gjelder produksjon av materiell velferd og rikdom –  da har jeg selv og for en stor del også min familie levd hele våre liv i en mørk tidsalder.

Noe det er umulig å være enig i, og som jeg skal forklare nærmere om litt. Jeg skal også forsøke å utdype påstanden, slik at vi kanskje kan forstå noe bedre hva disse tingene handler om.

I virkeligheten representerte tiårene etter avslutningen av den fryktelige verdenskrigen nesten de ‘lysest tenkelige årene’ sett med min families og kanskje mest mine besteforeldres og foreldres øyne. Vi lærte mye om samfunn og fellesskap og solidaritet med andre over hele kloden; det var en nesten ubeskrivelig lærerik tid for mange. Og det å ha adgang til å lære og forstå tingene bedre, er også en del av det som gjør livene våre lysere, kan det se ut for.

Men; bare tanken på at det i den over 30-årige vedvarende verdenskrigen mellom Tyskland-Europa og Amerika fra 1914 og fram til 1945 ble utslettet og drept et skremmende utall titalls millioner mennesker kaster naturligvis et ganske annet lys over selve epoken. I andre henseende var nok verden et bedre og lysere sted, det er ble kjempet for å minske mørket som lå over oss og truet med å kvele lys og lykke og tilfredshet og velferd.

I andre  deler av verden enn NordEuropas forholdsvis skadefrie land i denne krigsperioden opplevde nok menneskene både den økonomiske og resten av liivstilstanden betraktelig mørkere enn norske borgere hadde grunn til å gjøre. 1945 har i en nyutkomment bok blitt omtalt som år 0 på det europeiske kontinentet, det året da alt måtte starte på nytt igjen og bygges opp fra scratch, fra ingenting. Boken gir oss et konkret bilde av skrekk og uhyrligheter, men også av forventninger og drømmer og håp om at livet skal kunne starte opp igjen. Og for mange, f.eks. det totalt nedbombede Tyskland, var nok dette tilfelle og kom i orden bare etter noen år etter krigsavslutningen. Kanskje finnes det en slags politikk for å møte og håndtere mørke tider, med fokus på å holde orden, struktur, samarbeid og felleskap der lyse verdier deles og spredes over en periode og de mørkere livssidene holdes i sjakk.

Mørke tider her, trenger knapt å være en mørk tid et annet sted, eller vice versa. Det avhenger av de faktiske omstendighetene folk opplever. Og mørk tid av en bestemt grunn, kan kanskje i et annet henseende representere noe som fremstår som lysere igjen. Tingene er sjelden helt entydige og klare for alle, og når vi snakker om dem er det sjelden dekkende for alle involverte aktører. Det kreves kanskje en ganske annen synsmåte, mer differensierte – og noen andre begreper, før vi får grep på hvorledes vi kan og bør snakke om mørke og lyse tider for mennesker. Når jeg tar utgangspunkt i min egen opplevde situasjon gjennom livet, kan jeg forholdsvis greitt peke ut mørkere og lysere perioder- men ikke på noen måte helt entydig og som regel med ganske stor tvil dersom jeg ser bredere og tillater meg å trekke inn andre sammenhenger i vurderingen enn det som faller inn rent umiddelbart.

I årevis har jeg grublet og tenkt over dette spørsmålet. Jeg har også grublet over om det i det hele tatt er et meningsfyllt spørsmål. Til dels kommer det nok av min personlige vanskjebne. Som livstruende syk og helsemessig fornedrende redusert i måneder og år. Selv om min personlige tilværelse knapt har noe med spørsmålet å gjøre så er det nesten ikke til å unngå at ens livsholdning og tanker preges av at man hver eneste dag, hver eneste natt må slite seg gjennom utålelige smerter og plager. Å forveksle tanker man har i hodet sitt med virkeligheten selv er vanligere enn man tror; kanskje er det til og med vanligere enn det motsatte. Det er ikke uten grunn at man har brukt betegnelsen ‘homo imaginans’ for å karakterisere mennesker; det er umulig å forstå menneskers gjøren og laden uten å kjenne deres innbildninger og forestillinger. Som psykolog har jeg hele min karriere funnet det merkelige at psykiatrien ikke er mer opptatt av pasientenes forestillingsliv og hvorledes de former og omgåes med sine forestillinger.

Dels kommer det av dette ytterst merkelige, som jeg har tatt til å tenke er kjernen i et sentralt moralsk-politiske dilemma for mange moderne mennesker: På samme tid som jeg opplever å leve og trives i et forholdsvis fredelig og velutviklet velferdssamfunn kjenner jeg på uttalte negative følelser, en slags forbitrelse og forakt for mye av det som mitt eget samfunn står for og kjennetegnes av. Mye av det som i tidligere tider ble advart mot og kalt ‘synder’, menneskelige feilinnstillinger og feilvurderinger, blir nå fremmet som de nye dydene. Jeg er på et vis kommet i utakt med mye av det som kjennetegner det moderne Norge. Et monstrøst materialistisk og pengefokus er en ting, hastighet og tempo en annen. Uhemmet forfengelighet, selvforhøyelse, selvpromotering og selvhevdelse.  Rå vinnerdyrking, suksessmani, prestasjonsorientering. Overseksualisering og vulgær nytelsessyke, hjernetom underholdningsmani, overflatisk opplevelsesjakt. Alt det elendige er dekket til bak en pen og utspekulert og nesten ugjennomskuelig fasade og innpakning.

Hver av disse tingene tatt for seg kunne man kanskje holde ut. Man kan avskjerme seg, lage seg et ‘motliv’ der man mest mulig unngår å bli invadert og forgiftet. Den samlede effekten, derimot, er det verre å gjøre noe med. Summen av disse tingene og enda flere som virker sammen frembringer en nesten uutholdelig stinkende soiokulturell atmosfære. Stanken av uhemmet grådighet er kanskje det som er mst fremtredende.

Av og til blir forbitrelsen nesten for sterk. Jeg stiller spørsmål om jeg er satt sammen på en riktig måte. Det er jeg antagelig. Forbausende mange nordmenn og nordkvinner vemmes på samme måte som jeg gjør, vi deler faktisk dette ‘ubehaget i den norske kulturen‘. Jeg er ikke alene om å plages av denne negative følelsesmessige reaksjonen på tilstanden i et av de landene som hevdes å være best å leve og bo i i verden.

Et nytt begrep: ‘Invers-reaksjon’

En slik negativ reaksjon, som kan kalles for en normal negativ ‘invers-reaksjon’ på tilstanden i eget land – fordi den er det motsatte eller omvendte av den vanlige, sunne, promoterte, offisielle og herskende positive reaksjonen. Min egen og andres mer normale ‘inversreaksjoner’ er av den forenlige eller mildere typen som kan kalles ‘agonisk’, dvs. fullt forenlig med aktiv og positiv deltakelse i og identifisering med det norske samfunnet. Agonisk fordi vi lever i et konflikt eller motsetnings-forhold til det samfunnet vi er en del av og avhengig av. Den agoniske inversreaksjonen er mye mer utbredt i befolkningen enn vi liker å tenke på. I og for seg gjør det ikke så mye, den kan oppfattes som en slags uartikulert politisk opposisjon. Av og til kan den aksentueres og formuleres til mere tydelige opposisjonelle uttrykk, noe populistiske politikere ofte er dyktige til å medvirke i.

Det spesielle ved inversreaksjonenes fenomenologi er at slike reaksjoner nesten er forbløffende intense, det selv om de i og for seg er av en mild karakter. De ligner faktisk fort på en slags hat mot og forakt for eget samfunn, som bryter med de offisielle og positive holdningene som vanligvis kommer til uttrykk.

Slike ‘inverse reaksjoner’ ble såvidt berørt i kjølvannet av forsøkene på  å forstå den for vanlige mennesker så uforståelige 22.juli terroren:

«Så kan man jo spørre seg selv, hvorfor noen i et land som er kåret til verdens beste land å bo i, hvorfor er det så mange som har så mye hat til det?” (AUF-leder i Møre og Romsdal, sagt under en debatt i TV2)

Det utrolig brutale norske terrorangrepet var helt åpenbart motivert og ble drevet fram av en ‘inversreaksjon’. I dette tilfellet hadde reaksjonen uviklet seg og blitt videreutviklet (ikke minst ved hjelp av internettdynamikken) til vedvarende og ekstremt ‘antagonistiske’ innstillinger og følelser hos Ander Behring Breivik. Breivik er et godt eksempel på hvorledes en invers-reaksjon omformes fra en agonisk til en antagonistisk uttrykksfom. Da begynner den å innebære en utfordring for normalsamfunnet, ikke minst fordi den også kan utvikle seg i farligere retninger.

Det burde vært en viktig oppgave både for psykologi, psykiatri, politiske, samfunns- og kulturfagfolk å bidra til å kaste lys over hvordan slike ‘iverse antagonistiske reaksjoner’ finner næring og vokser frem i et fredelig land som nesten oppfatter seg selv som ‘det beste land som er mulig’. Hva er det med et velfungerende og demokratisk velferdssamfunn med høy grad av trivsel i befolkningen, som kan gi næring og energi til intense og negative ‘inversreaksjoner’, på tvers av og omvendt av det  spektret av overveiende positive reaksjoner store deler av befolkningen ellers gir uttrykk for?

Det er min oppfatning at det er fullt mulig å legge tilrette en bred og dyp nok analyse slik at spørsmålet kan besvares på en måte som har tilstrekkelig grad av konsensus til at den blir overbevisende. En slik analyse finnes ikke i dag; det holder på langt nær med perspektiver basert på radikalisering, terror-og psykiatriserings-begreper.

Selv fortsetter jeg mine grublerier om at jeg lever i en ‘mørk tid’, grublerier jeg ønsker å føre videre til en slags avrundende konklusjon.

my-life-in-darknessFinnes det da gode og holdbare grunner, som gjør at vi kan omtale vår samtid som en ‘mørk tid?’ Hva bunner det i at vi foretrekker å bruke ‘uvitenskapelige’ og metaforiske uttrykk, slik som mørke (og lys), når vi snakker om menneskelige ting – som f.eks. om hvordan vi opplever vår egen samtid?

Det er heller ikke så ofte at man spør seg selv om ‘dype’ ting. Antagelig er det hverken nødvendig eller særlig nyttig. Livet skal først og fremst leves, det skal ikke grubles. Noen vil også mene at det å snakke om dype ting er å snakke seg bort. Det hefter noe suspekt, åndelig og religiøst ved uttrykket. Til hverdags greier vi oss bra uten denslags uhåndgripeligheter. Hverdager har hverken tid eller plass for dypere ting. De har nok med seg selv.

I vår nesten usannsynlig priviligerte norske tilværelse har vi ikke lenger så mange presserende og åpenbare grunner til å stille spørsmålet. I følge en nylig uttalelse fra en av våre blåministre handler det for oss om å holde orden på finansene og ta små skritt fremover. Han har til slutt et poeng han åpenbart er tilfreds med å ha funnet på (omtrent); man kan vinne valg ved å fortelle eventyr men man kan ikke styre landet etter den samme metoden. Jeg er ikke like sikkert som han er på om dette er tilfelle.

Det mest nærliggende svaret  – som faktisk gir seg selv  – på mitt grublespørsmål er både paradoksalt og vanvittig: Vi norske lever i en ‘jordisk-paradisisk tid’. En lys tid, lysere enn noensinne, dersom en kan si noe slikt. Det som har skjedd i Norge og en håndfull andre nasjoner fra den store krigsperioden 1914-1945 sluttet og frem til våre dager virker for meg mer som utdelingen av en slags usannsynlig verdenshistorisk lottogevinst enn en følge av den norske befokningens eget daglige strev og praktiske innsats. Hverken politikere eller befolkninger kan trylle frem et paradis på jord. Men nettopp det synes å ha skjedd. Kanskje kommer det ganske enkelt av at lengre perioder med ødeleggende og lammende krig etterfølges av en enorm frisetting av produktive og kreative krefter og muligheter. Vi kan lett innbille oss at vi har ankommet. Vi har vunnet og innkassert det som er å vinne og innkassere. Historien er over, for vår del. Fra nå av handler det om flere og bedre kjøpesentre. Raskere veiutbygging. Omstilling fra olje til grønt. Flere bobiler. Større flatskjermer. Bedre opplegg for døende på sykehjemmene. Flere vannscootere. Mer effektive kreftmedisiner. Det er så lett å tenke slik – mange gjør det sammen med den tilfreds blåpolitikeren.

Jeg merker alikevel denne urolige stemmen inne i meg som ikke vil slutte med å gjenta: ‘Det er en uhyggelig feiltakelse.’

Norge i verden, Norge og verden

1620821_10202960880959903_441635605_nSom i vårt vesle kjære Norge er situasjonen i andre priviligerte vestlige land bare et unntak fra menneskenes virkelige og kaotiske situasjon på kloden vår. Jordkloden  – som i kjølvannet av enorme endringer i hele dens sosiale geografi nå heller burde kalles menneskekloden – er ikke bare inne i en skremmende økologisk-klimatisk krise. Den er også inne i en menneskelig krise av et omfang som vi aldri tidligere har sett. Bare det enkle faktum at i disse dager lever omlag 7,3 milliarder mennesker i verden gjør vår nåværende menneskelig krise til en overveldende utfordring. At denne milliardøse menneskebefolkningen i tillegg fremstår som en selvhatende befolkning – mennesket er en ulv for mennesket – gjør tingene enda verre. Man trenger ikke finne opp slike lite troverdige konstruksjoner som ‘morderape’, medfødt aggressivitet eller instinkt for krig. De er så oppkonstruerte at selv de som finner dem opp ikke tror et fnugg på dem. Det som truer menneskeheten synes først og fremst å være vår utrolige evne til å finne opp og drive frem konflikter, disharmonier, rivaliseringer, konkurranse, antagonismer i alle slags omfang, versjoner, former og formater. Alt som kan taes i bruk for å drive frem stridigheter og uforenligheter nyttes av noen for å lage konflikt med noen. Den arme menneskeheten river seg selv i stykker; den rives sund som følge av økonomiske, territoriale, tradisjonelle, historiske, religiøse, ideologiske, politiske, kulturelle, nasjonale, etniske, kjønnslige, og ytre kroppslige (hudfarge) forskjeller som omformes til uforenligheter.

274433616c641c4f936ce26c9411edf2-dAt mennesker er forskjellige, at forskjeller gir opphav til splid og strid er ikke til å bli overrasket av. Mennesker er noe annet enn maur. Menneskesamfunn er annerledes enn maursamfunn. Politikkforskeren Chantal Mouffe har til og med laget et eget fagområde kalt ‘Agonistikk’ (2013) for å fange opp forskjellenes samfunnsmessige betydning. Politikk består ifølge Mouffe i å kunne organisere menneskelig sameksistens på tross av alle disse forskjellene og konfliktene. Problemet er at i dagens menneskelige verden omgjøres forskjellnes ‘agonisme’ til ‘antagonisme’, som handler om at splittelser og forskjeller blir til fiendskap og absolutte uforenligheter. Det kan se ut som at alle de ubetvilelige fremskrittene menneskene gjør i vitenskapelig kunnskap, rasjonalitet, teknologi, fornuft osv.. bare åpner dørene enda mer på vidt gap for fremkomst av nye farlige uforenligheter og nye motsetninger vi kan sloss og strides om. Ved hjelp av enda mer utstuderte og brutale stridsmidler. For den som fortsatt tenker logisk og systematisk, er det nærliggende å tenke seg til at det endelige utfallet av en slik prosess drevet av antagonismer er det som er farligst av alt; nemlig ‘kaos’. Ordnende krefter spiller fallitt, ‘kaoskreftene’ vinner fram. Vi lever i en mer og mer ustabil verden; eller som marxisten Chris Harman sier det i boken ‘Zombie capitalism‘ (2009)

«We live in an unstable world, and the instability is going to increase.
It is a world where a billion people feel hungry every day, and the
hunger is going to increase. It is a world which is destroying its own
environment, and the destruction is going to increase. It is a violent
world, and the violence is going to increase. It is a world where
people are less happy, even in the industrially advanced countries,
than they used to be,1 and the unhappiness is going to increase.»

DSC02934,æ,æDet er første gangen i historien at menneskekrisen ikke lenger er en avgrenset lokal eller regional krise. I globaliseringens epoke berører menneskekrisen alle; nettopp dette er det som definerer den som en ny type krise. Det finnes knapt steder eller begrepslige fiksfakserier som gjør at vi kan gjemme oss vekk eller være irrelevante for hverandre på den hardt prøvede jordens overflate.

Det burde antagelig arrangeres årvisse konferanser om vår egen elendige menneskelige situasjon på kloden. En menneskekonferanse som handler om hva mennesker gjør med og mot andre mennesker –  ved siden av klimakonferanser som handler om hva vi gjør med og mot den naturlige verden. Kanskje mer enn noengang ser og hører vi om, og opplever – ikke minst takket være en fantastisk mediateknologi – alt det umenneskelige og vonde, den uendelige fattigdommen, volden og overgrepene, utnyttingen og undertrykkelsen, sykdommene og nøden. Fra vår fredelige plett ser og hører vi om elendighet, om utnyttelse og undertrykking i et utall av grusomme og brutale former, vi hører om mishandlingene, drapene, myrderiene og overgrepene på maktesløse og uskyldige.

Virkeligheten gir oss et halvveis svar på vårt spørsmål; lever også vi i det dikteren omtaler som ‘en mørk tid’?

‘En mørk tid?’ Hva innebærer det å snakke om en ‘mørk’ tid?

11160659_10207017565494481_8789696484602654540_nUttrykket ‘mørk tid’ har noen egenskaper som får meg til å tenke. Med utgangspunkt i meg selv, i min egen opplevelse av verden, av tiden. Vår personlige og subjektive opplevelse av verden, av virkeligheten vi befinner oss i er gjennomsyret av metaforer og bilder. Mennesket er et metaforisk dyr, vår virkelighet er kanskje alltid virkelig, men den er samtidig alltid metaforisk. Vi lever ‘ute i verden’, på verdens premisser, utsatt for dens krefter og lover. Det er uunngåelig. Vi lever samtidig ‘inne i’ vår egen medskapte forestillingsverden. Verden er kanskje vår ‘forestilling’, som Schopenhauer sa. Forestillingene våre er samtidig verden. Det er like uunngåelig. Utsatt for dens krefter og lover, som denne gang ikke handler om fysiske krefter og lover men om lovene og kreftene som styrer og fremkaller våre forestillinger, bilder og metaforer.

En av de viktigste metafor-og forestillingsdimensjonene handler om lys og mørke. Nesten selvfølgelig bruker vi forskjellige sider ved lys og mørke som bilder på ting vi ønsker å uttrykke, vi snakker om mørke øyeblikk og stunder, mørke sinnstemninger, mørke perioder i våre liv. Vi kan se svart på tingene, folk omtales som svartsynte. Og motsatt snakker vi om et lyst sinn og et lyst syn på livet, lyse stemninger og sollyset.

Hva innebærer det at vi velger å bruke et uttrykk som ‘mørk tid’? Er det ‘verden’ der ute som er mørk eller har kjennetegn som gjør at vi oppfatter den som mørk? Kan det mest av alt være snakk om et eget indre personlig mørke, eller et pessimistisk lynne eller temperaments måte å betrakte tingene på, forholdsvis uavhengig av det som kjennetegner virkeligheten man er omgitt av?  Kanskje må en skjelne mellom ‘mørke tider’ som noe som rammer en enkelte, når et individ opplever å møte motgang og vanskeligheter som om de kommer fra alle retninger, som en flokk halsende ulver. Også i historien og samfunnet kommer det ‘mørke tider’, dårlige og utfordrende tider som kan ramme hele samfunn eller spesielle grupper av mennesker.

Å kaste lys over, lyse opp, avdekke 

«As much as we may wish to live in a world governed by it, reason, with its dispassionate,
automated rigidity, is not always accompanied by light.» (Berel Lang)

11659292_10207056551789114_474473507307587409_n

Den jødiske politiske filosofen Hanna Arendt hører til den gruppen av moderne tenkere som omtales som ‘Heideggers barn‘. Den tyske filosofen Martin Heidegger har, tross hans klare standpunkttaking for nazismen og Hitler, hatt en usammenlignelig innflytelse på vår tis filosofi. Når Arendt snakker om ‘mørke tider’ mener hun ikke bare all den smerte, elendighet, vold, krig og andre monstrøsiteter som menneskene påfører hverandre. Hun tenker like mye at øyne våre kan venne seg til å leve i mørke og derfor slutter å bestrebe seg etter å kaste lys over tingene. En ‘mørk tid’ handler for Arendt om hva vi gjør for å bevare bevissthetens lys på det som foregår, og hvor våkne vi er i forhold til å bruke et språk som har evne til å skjelne mellom sant og usant. I det moderne samfunn har ‘det offentlige rommet’ og ‘den offentlige diskusjonen’ tapt mye av evnen til å opplyse og oppklare den virkeligheten vi lever i – hun skriver (1970):

«Når vi tenker på mørke tider og på mennesker som lever og beveger seg i dem, må vi ta i betraktning denne tildekkingen som kommer fra og spres av ‘et etablerte’ – eller ‘systemet’ som det ble kalt. Dersom det er funksjonen til det offentlige området å kaste lys over menneskenes gjøremål ved å legge tilrette et rom der de kommer tilsyne og der de kan vise i gjerning og ord, på godt og vondt, hvem de er og hva de kan gjøre, da har mørket kommet når dette lyset blir slukket av ‘manglende troverdighet’ og ‘usynlig maktutøvelse’, av språk som ikke avdekker det som er men feier det under teppet, med formaninger, moralske og andre typer, som under påskudd av å opprettholde gamle sannheter, degraderer alt som er sant til meningsløs trivialitet.»

Sentrale tenkere og kommentatorer som Bertold Brecht, Ludwig Wittgenstein, Hanna Arendt, Martin Heidegger og andre brukte i tiden omkring og etter den siste verdenskrigen uttrykket ‘mørk tid’. Betraktet opp mot begivenheten som utspilte seg i tiårene fra 1914 til 1945 med utryddelsesleirene og Hiroshima og Nagasaki som mørketidens høydepunkt, er det ikke så merkelig at man bruker dette uttrykket. For Arendt innebærer ‘mørk tid’ samtidig noe utover dette, noe spesifikt Heideggeriansk. Ifølge Heideggers komplekse sannhetsteori er en viktig side av sannhet i menneskelig sammenheng det han med et begrep fra antikken kaller ‘aletheia’. Aletheia handler om å ‘avskjule’, å ta vekk slør, legge ting åpne, å avdekke ting, åpne opp en lysning slik at tingene kan fremstå som det de er. Sannhet i denne avskjulende forstand er nesten bokstavelig å lyse opp tingene, ikke at det vi hevder stemmer eller korresponderer med virkeligheten. Det er degraderingen av denne grunnleggende ‘avskjulingen’ i moderne samfunn som Arendt tenker på når hun argumenterer for at vi lever i en tiltakende ‘mørk tid’.

Degradering av mennesker, av det menneskelige

Kan vi allerede si om vårt korte tjueførste århundre at det er en mørk tid? Er det snakk om en følelse eller en stemning eller er det en begrunnet oppfatning om mørke sider og trekk i den tiden man lever i? Hvilke faktiske forhold i vår egen tid gjør det rimelig å bruke en slik formulering?

Hva gir oss grunner til å karakterisere tiden og samfunnet vi lever i som ‘mørk’? Hva kan det gjøre med mennesker og hvilke reaksjoner kan fremkomme når de opplever å leve i en mørk tid eller et mørkt samfunn? 

Det enkleste er kanskje å si at mørke tider handler om degradering av mennesker, om menneskers ødeleggende forhold til mennesker. Kanskje er det riktig å si det slik; at vi mennesker bare kan leve det ettertraktete gode og trygge liv som et ‘lyst liv’ dersom vi både i våre personlige liv og i vårt samfunn med andre lærer oss å praktisere en slags tilstrekkelig empati  og med-lidenhet med alle andre levende sjeler, både dyr og mennesker. En slik sosial og empatiserende livsform som har rom for alle sine medlemmer vil både se helt annerledes ut og fungere på en annen måte enn våre moderne vestlige ‘velferdssamfunn’ der en økende andel av befolkningen blir ute av stand til å fungere og tåle tilværelsen, settes utenfor, deklasseres, er uten arbeid eller blir hjemløse. Det må da være et problem for oss at vi hver eneste dag går forbi nødstilte og tiggende gamle og unge personer som lever og dør på et slags absolutt nullpunkt ute i gatas jungel? Dersom det er våre samfunns organisering og mangelfulle menneskelighet som fører til en slik umenneskelig tilstand, da må vi sette oss til motverge. Kanskje blir vi også på ganske umerkelige måter dresserte og instruerte til å glemme og neglisjere vår dypere sosiale og følelsesmessige evne til å kjenne smerte som følge av at andre mennesker og levende vesener lider.

«Philosophy is the…thoroughgoing struggle of human existence with the darkness that can break out at any time in that existence.» [Heidegger, 1977]

«I make them public with doubtful feelings. It is not impossible that it should fall to the lot of this work, in its poverty and in the darkness of this time, to bring light into one brain or another – but, of course, it is not likely.» (Wittgenstein)

«Hello darkness my old friend, I’ve come to talk with you again.» (Paul Simon)

«Det er i sannhet slik, at det er i mørket man finner lyset, slik at når vi er i sorg, det er da at dette lyset er oss nærmest.» (Meister Eckhart)

» ….skjebnens gudinner er tre, som vever de mørke områder av menneskets liv i sin mystiske vevstol alltid med dels triste farger, noen ganger sinte med tragisk rødt og svart….» /» denne yngste søster beveger seg med uforutsigbare bevegelser, byksende og med en tiger’s sprang. Hun bærer ingen nøkler, for selv om hun sjelden opptrer blant mennesker så stormer hun gjennom alle dører  hvor det er tillatt henne å komme inn i det hele tatt. Og hennes navn er Mater Tenebrarum- Mørkets Herskerinne. » (De Quincey)

«Everyone carries a shadow, and the less it is embodied in the individual’s conscious life, the blacker and denser it is» ……»in spite of its function as a reservoir for human darkness—or perhaps because of this—the shadow is the seat of creativity.» ……..’the dark side of his being, his sinister shadow…represents the true spirit of life as against the arid scholar’. (Carl Jung)

???????????????????????????????

«O mørke mørke mørke. De går alle inn i mørket . .

Og vi går med dem, inn i den stille begravelsen,

Ingens begravelse, for det er ingen å begrave.

Jeg sa til min sjel, vær stille, og la mørket komme over deg

Det som skal være Guds mørke». (T. S. Eliot, «East Coker»)

«Beauty dead, black chaos comes again.» (Shakespeare)

Min kjære og dypt begavete bildeskapende lillesøster sa nylig i en samtale at hun hele tiden, i gode som i dårlige dager, bærer på en slags indre sorg. Hver dag våkner hun med sorg, til sorg. Hun bærer denne med seg hele tiden, om hun maler eller snakker eller synger eller ler eller gråter; den er der alltid, som et indre mørke, en innvendig skygge. Den er like sterkt tilstede selv om alt ellers i livet synes å være bra. Noen ganger kjennes den faktisk sterkere og mer smertefull når alle ting viser seg fra sin beste side. Glede eller nytelse eller medgang kan underholde og avlede henne fra sorgen, men det fjerner den ikke, men gjør den bare tydeligere og mer distinkt.

Mens hun fortalte meg om dette som de gamle omtalte som vår indre melankoli eller andre som sorgen i sitt vesen, innså jeg samtidig i mitt stille sinn at det jeg hittil hadde tenkt på som min egen indre nedstemthet, antagelig er mye av den samme sinnstilstanden som det min vesle søster fortalte meg om. Jeg har over lengre tid grublet over hva det egentlig er snakk om, dette som min søster og jeg og mange andre har felles. Det er historien om denne grublingen jeg vil begynne å berette om her. Dersom du har begynt å bli kjent med ditt eget indre mørke, er du velkommen til å bli med meg  på en felles vandring dit ingen går uten at de har gode grunner. Det er også et slikt sted som man ikke børe oppsøke uten at man i en eller annen forstand er i følge med andre vennligsinnete mennesker.

Mørket som grunnmetafor

427167_4362328893298_374643405_nLenge trodde jeg som andre med lignende tilbøyeligheter at det er snakk om en medfødt melankolsk nedstemthet eller en slags depressiv lidelse, slik psykiatrien i dag lærer oss å tenke om oss selv og våre plager. Psykiatriens inngrep i det moderne menneskelivet er forankret i et ensidig ‘funksjonalistisk menneskebilde’; den går ut på å omgjøre vår evig plagete menneskelige tilværelse til en bukett av behandlbare og kurerbare biopsykiske feilfungeringer, sykdommer eller lidelser. I den psykiatriske antropologien eller menneskeoppfatningen  – som er den dominerende antropoligen i vår tid – omgjøres menneskets mangler, svakheter, sårbarheter, vondskap, og alle de tingene som tradisjonen og religionene utpeker som synder – alle disse tingene omgjøres til mentale sykdommer og forstyrrelser som kan behandles og rettes på ved bruk av tekniske fremgangsmåter.

270319_2197719019404_7848865_nEtterhvert har jeg skjønt at ‘det indre mørket’ og  ‘mørkesyken’ er noe mye mer og dypere enn det vi oppnår med det ensidige psykiatriske og medisinske synet om en slags mental lidelse som kan helbredes ved medisinering og andre profesjonelle terapier. Jeg har innsett at man ikke bare for å være et menneske, men for å bevare sin evne til å forbedre og utvikle seg selv og for å leve som et ordentlig og til og med anstendig menneske, må akseptere og komme i møte, og steg for steg lære seg å kommunisere med og føre en samtale med sitt eget indre mørke. Det indre mørket er ikke en metafor for sykdom og depresjon, selv om det også rommer slike ting. Det indre mørket er en annen og bakenforliggende del av oss selv, av vår identitet og vårt selv. Vi kan ikke omgåes og håndtere det utelukkende som en feil eller en lidelse, det kan derfor ikke behandles og kureres i egentlig forstand.

6a00d8341bf67c53ef01538e40e306970b-800wiEnantiodromia eller det ondes blomster

«Det er et kritisk behov for mørke i vår altfor vel-opplyste verden.» (David Rosen)

«Gjenoppdagelsen av alkymiens prinsipper kom til å bli en viktig del av mitt arbeid som pioner innen psykologien.» (Carl Jung)

I løpet av sin enestående utforskning av menneskepsykens motsetningsfyllte og dypeste tilbøyeligheter formulerte Carl Jung denne tendensen i sinnet som han omtaler som enantiodromia. Dvs. den gjenopprettende motsatte bevegelsen som vokser fram når man en tid har utholdt mørket og dets styrkende ensomhet. I den smerte og det mørket som ulykke, tap, sykdom og motgang slipper løs på oss finnes samtidig en kilde til personlig kreativitet og omforming, mørket kan settes i bevegelse slik at gjenskinnet virker helbredende på hele vår tilnærming til livet.

For Jung er menneskets psyke ikke en ‘tinglik’ virkelighet som består av prosesser og faktorer, men en slags sydende semantisk og metaforisk vulkan av betydninger som omsmeltes og sammensmeltes, for av og til å dukke opp i vår bevissthet som innsikter og erkjennelser. For å forstå vårt eget sjeleliv må vi møte det som en metaforisk virkelighet der tingene skifter mening og fremtoning i form av stadig nye bilder.

Den menneskelige psyken er et ganske annerledes ‘objekt’ enn ordinære virkelige fysiske objekter; psyken er på den ene siden satt sammen og ‘laget av’ et flyktig og bevegelig materiale av bilder og metaforer og antydninger og symbolske figurer og forestillingskomplekser som oppstår og endrer seg og skiller lag og smelter sammen på helt andre måter enn de tingene vi omgir oss med i den hverdagslige verden. På den andre siden er psyken og opplevelsesvirkeligheten umulig å forstå som et slags tinglig objekt; den er alltid subjektivt konstituert, dvs. det er alltid et subjekt og et levd perspektiv som ligger til grunn for den psykologiske virkeligheten. Den gamle alkymiens rike univers av ideer og måter å forholde seg å på åpner opp for en annen slags opplevelses- og følelsesnær psykologi enn vår tids ensidig objektiverende og tekniske forståelse av menneskepsyken. Den innledende fasen i alkymiens sjelelige omformingsprosess er mørkets fase eller ‘nigredo’.

img_2540Nigredo
Vi ser lett sammenhengen mellom bevissthet og lys. Men i menneskesinnet spiller også mørke og dets metaforer og bilder en viktig rolle. Den første alkymistiske fasen er det som kalles nigredo eller gjøre svart. Dette er ‘det sorte arbeid’ eller den alkymistiske dekonstruksjonen av lyset som en må gjennom i et møte med seg selv og for å stige ned i sitt eget ubevisste. Nedstigningen er vanskelig og smertefull og en må håndtere mye sort materiale.
Når vi rammes av alvorlige psykiske lidelser og livskriser konfronteres vi med mørket i oss; vi lever i det inverterte skinnet fra mental smerte og lidelselses sorte lys. I det dystre og ofte uutholdelige gjenskinnet fra vårt eget indre mørke er det noen som oppdager en annen slags lys eller gjenskinn med magisk virkning på ens livsfølelse og allmene tilnærming til tilværelsen. Mental smerte og lidelse er på det indre forestillingsplanet en reise fra lys til mørke, og derfra en mulig reise til det lyset som skjuler seg i mørket selv.
For moderne og ‘avmystifiserte’ rasjonell mennesker er slike ting blitt vanskeligere å forstå. Psykologi og medisin retter oppmerksomheten mot empiriske og faktiske forhold, noe som ikke gjør det enklere å ta del i sinnets egne indre prosesser. Mental lidelse oppleves i psykologien som et entydig onde, som en skremmende og overveldende patologi eller sykdom som bør behandles på en mest mulig faktuell og objektiv måte. I Jungs psykologi griper man våre psykiske lidelser an på en annerledes måte; som et personlig indre arbeide og en indre reise. Med alkymiens bilder og metaforer som veivisere utforskes den indre og imaginalt forankrete forestillingsprosessen for å hjelpe frem dens egen transformative bevegelse og omdannende evne til helbredelse.
547a7504925a21f048b8f6e581fd98f4-dI nigredo er den sorte solen eller ‘Sol Niger‘ et avgjørende bilde. Jung skrev om den sorte solen i sine sene arbeider om alkymi. Selv om bildet spilte en relativt marginal rolle i hans refleksjoner, har andre analytiske psykologer funnet at implikasjonene til den sorte solen er så omfattende at det krever en grundigere undersøkelser. I boken ‘Den sorte sol’ (2005) skriver Stanton Marlan:
«Den sorte sol er et paradoks. Den er sortere end sort, men den skinner med et mørkt gjenskinn som åpner veien til noen av de mest numinøse aspekter ved det psykiske liv. Den frembyr et perseptuelt mirakel i hjertet av det Jung kaldte ‘mysterium coniunctionis‘.»
Sol niger-bildet har forbindelse med de mørkeste og mest destruktive situasjoner, det som alkymistene omtaler som svartere enn svart dimensjonen i nigredo. Begrepet nigredo betraktes vanligvis som en innledende prosess i alkymien som tilsvarer nedstigning til det ubevisste. Stilt overfor det mørke og den lidelse som noen ganger følger det, finnes det en naturlig tendens til å vende seg bort fra psyken. Selv om denne defensive prosessen kan være nødvendig, kan den også hemme eller overse et skjult potensiale som finnes i mørket selv. Den mørke siden ved det psykisk livet er både farlig og til tider tragisk, men for Jung var en aksept av det tragiske potensiale en nødvendighet. Han mente at en kur for lidelse godt kan være mer lidelse.
I nigredo forsøker man gjennom analyse og adskillelse å dekomponere eller separere elementene. Kaos er det primære materielle elementet som blir produsert av separasjon av elementene. Noen ganger kan kaos eller en splittet tilstand antas i starten, noen ganger ikke. Men hvis en splittet tilstand antas, utføres deretter en forening av motsetninger som kalles coniunctio eller matrimonium. Psykologisk sett tilsvarer dette ‘sjelens mørke natt’, eller hos Jung den fasen der man konfronterer ‘skyggen’. Slike opplevelses blir i en fotnote hos Maslow omtalt som nadir-opplevelser som er de mørkeste og vondeste opplevelsene i et individs livsforløp. Selv om de er smertefulle kan de allikevel ha avgjørende og positiv betydning i helbredelses – og tilfriskningsprosessen.
sol-black_sun_01_200311Nigredo er det forberedende stadium når alkymisten må konfrontere ukjent, kaotisk materiale. Mye har vært skrevet (særlig av CG Jung og Mircea Eliade) om analogien mellom alkymistene, som må kjempe mot kaoset i prima materia som en forutsetning for skapelse, og mytiske skaperguddommer.

I den mest generelle forstand betyr nigredo et første møte med mørke, med dybde i sinnets liv. Det er symbolsk sett analogt med sondering av det innerste dypet av Tella Mater, for å finne De vises stein.

Nigredo er et møte med selvet, tidspunktet for den mørke natten til sjelen, når det er ingen sikkerhet å finne noe sted. Det er på dette stadiet at alkymisten må stupe inn i uorganisert, forvirret virvar av materiale, uten noen klare retningslinjer å gå etter. På nivået med materialet, er dette stadiet assosiert med svarthet, på nivå med den åndelige prosessen er det er forbundet med melankoli av den ekstreme Saturn-typen.

mylius_9Den Jungianske analytiker Maria Louise von Franz skrev at dette skjer under den nye månen –

«i den mørkeste natt hvor ikke engang månen skinner,» (s. 162).
«Når du er helt ute av deg og bevisstheten er borte, så blir noe født eller generert, i den dypeste depresjon, i den dypeste ørken, blir den nye personlighet født. Det er når du når slutten av løpet at det øyeblikket da coniunctio eller sammentreff av motsetninger, finner sted «(von Franz, pp. 162-163).

For moderne og ‘avmystifiserte’ fornuftige mennesker som utelukkende er ute etter behandling for og fiksing av sine plager er slike ting blitt vanskeligere å forstå. Psykologi og medisin gjør det heller ikke enklere. Lidelse og livstruende sykdom oppleves som en entydig onde, som en skremmende og overveldende virkelighet som bare ødelegger og gjør skade. Når sykdommer invaderer og vever seg inn i kroppens vev, vokser den seg også inn i hele vår eksistens og vår menneskelighet, med dens mørke og lyse sider. Kanskje kan vi lære noe av å rammes av sorg og sykdom, kanskje er disse vonde tingene både sykdommer og ulykker men også en lærer i hva det vil si å helbredes? Uten at skjønner hva som ligger i å erfare livets mørke sider blir ofte stående tomhendte tilbake selv når mørket forsvinner en dag.

41sbCxVmHoL._SX315_BO1,204,203,200_Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999):

«For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte.
Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med trisheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.«

På samme måte som vårt sykdomsbegrep kan bli for snevert og bestemt av molekylærbiologi og kjemi, kan også våre begreper om helbredelse og det å være lege, doktor, terapeut bli for snevre og begrensete. I det gamle Grekenland hadde man betegnelsen Iatromantis, som betød ‘legen-som- ser’ eller ‘klarsynt lege’. Kanskje er motgang og sykdom noe vi møter i livet der man som pasient trenger nettopp både kyndig medisinsk hjelp og en samtidig hjelp til å våkne og se ting klarere. For den som rammes av sykdom og sorger – som skal leve med sykdommen og den skaden den og behandlingen gjør – rammes både av fysiologisk sykdom, men også av manglene i sin egen menneskelighet og livsforståelse. Som menneser er vi i en forstand uferdig og på vei mot noe, ofte stagnerer vi og trenger noe som setter oss i gang igjen. Derfor kan alle slags smertefylle erfaringer også gjøre oss noe godt; hvorfor skal vi ikke ta imot en slik gave?

For uten at vi omfavner dette mørket som bor i oss og finner en plass for det både i vårt eget liv og i det sosiale livet mellom oss går en avgjørende dimensjon tapt i den menneskelige tilværelsen. Da oppstår også noen andre farlige lidelser som er omdannelser og derivater av det som kan kalles ‘mørkesyke’.

25567_1374485239074_1140096289_31152239_4662199_n31Mørkets Gudinne og hennes mange barn

‘Mørke’ utgjør et uoversiktlig og rikt begrepsmessig og metaforisk nettverk som okkuperer viktige deler av vår psykologiske semantikk og dermed vår opplevelsessammenheng. Det er selvsagt nært forbundet med Natt.

Hesiod skriver i Works and Days 11–24 om to Gudinner med navnet Eris eller ‘Strid’ som er datter av Nyx eller Natten:

«So, after all, there was not one kind of Strife alone, but all over the earth there are two. As for the one, a man would praise her when he came to understand her; but the other is blameworthy: and they are wholly different in nature.
For one fosters evil war and battle, being cruel: no man loves her; but perforce, through the will of the deathless gods, men pay harsh Strife her honour due.
But the other is the elder daughter of dark Night (Nyx), and the son of Cronus who sits above and dwells in the aether, set her in the roots of the earth: and she is far kinder to men. She stirs up even the shiftless to toil; for a man grows eager to work when he considers his neighbour, a rich man who hastens to plough and plant and put his house in good order; and neighbour vies with his neighbour as he hurries after wealth. But Strife is unwholesome for men. And potter is angry with potter, and craftsman with craftsman, and beggar is jealous of beggar, and minstrel of minstrel. She is also a squirrel of wisdom
 I Theogonien, (226–232) skriver Hesiod om Eris/’Strid som er datter av natten og som frembringer andre personifikasjoner som sine barn;.
 
«But abhorred Eris (‘Strife’) bare painful Ponos (‘Toil/Labor’), Lethe (‘Forgetfulness’) and Limos (‘Famine’) and tearful Algos (Pains/Sorrows), Hysminai (‘Fightings/Combats’) also, Makhai (‘Battles’), Phonoi (‘Murders/Slaughterings’), Androctasiai (‘Manslaughters’), Neikea (‘Quarrels’), Pseudologoi (‘Lies/Falsehoods’), Amphilogiai (‘Disputes’), Dysnomia (‘Lawlessness’) and Ate (‘Ruin/Folly’), all of one nature, and Horkos (‘Oath’) who most troubles men upon earth when anyone wilfully swears a false oath.»

Forsvinninger

???????????????????????????????Mennesket er naturligvis mange ting og kan forståes på mange forskjellige måter. Mennesker kjenner seg selv ved hjelp av utallige navn og benevnelser og har et tilsvarende polymorft vesen. Følgelig kan vi og må vi karakteriseres på ulike måter.

Et av våre sikreste kjennetegn er at vi før vi kom til denne verden var ingenting, vi fantes ikke og ingen visste om oss eller lette etter oss. Ingen leter etter den ufødte. Vi vet også at vi før eller senere forsvinner ut av denne verden, sporløst. Vi vet sikkert at det er slik, selv om vi ikke liker å tenke på det. I den første tiden etter at vi har gått bort finnes det naturligvis mange slags spor etter oss, slik er den fysiske og mentale og sosiale virkeligheten. Det er disse sporene som binder de levende til de døde, som holder i live savn og søking. Sakte men sikkert  viskes sporene og avtrykkene vi har satt ut og svinner hen i den store tomheten og tausheten. Noen ganger blir dette med å sette spor etter seg, avtrykk i verden, en lidenskap og en tvangsmessig drivkraft for hvordan et menneske lever og forholder seg.

Etter at min imaginære venn Fernando Persa for noen år siden forsvant og aldri mer vendte tilbake til sitt gamle liv fikk jeg ansvar for og anledning til, for det var både en krevende oppgave og nærmest en åpenbaring, å få oversikt over hvilke spor som var igjen etter han, hva den arme mannen hadde bedrevet og skrevet de siste årene før han forduftet. Ingen aner egentlig hva som skjedde med mannen, men det sies at han bestemte seg for å vandre ut i verden som et slags absolutt og nakent ‘In-der-Welt-sein’ prosjekt, en ren væren-i-verden så å si uten støtteordninger og hjelpemidler, uten å legge noen spor etter seg som tillater at noen som kjenner han kan spore han opp. Han ville på et vis forsøke å finne frem til og leve den ‘væren’ eller ‘væren-i-verden’ (Dasein) som filosofene snakker om. Han vil utføre, koste hva det koste ville, denne ‘væren-i-verden’ som filosofene snakker og skriver om, og deretter glemmer like fort som alle andre ting som er lagd for å glemmes.

Modern-MasculinityFernando var dette yderst sjeldne som man kan kalle en moderne anakoret. En selvvalgt eremitt eller eneboer som stiger ut av og til side for det sosiale livet for der ute i ingenmannslandet å finne ut av og kjempe med kreftene i sitt eget indre, i sitt hjerte, i sitt sinn og kanskje til og med i sin egen kropp. For menneskekroppen er  – som alle vet eller i alle fall burde vite – noe langt mer enn bare en kropp. han gjorde dette utelukkende for å oppnå visshet om hva det innebærer å bli et godt og rent menneske, eller hva som er sjelens beste tilstand (han kaller det et sted for ‘psyches therapeia’ med et uttrykk han har lånt hos  Platon’s Sokrates) og finne ut hva som kreves og om det overhodet er mulig uten å henfalle til vanlige menneskers overflatiske hverdagslige vrangforestillinger.

Observasjon og måling er vitenskapens metode, aleneværen og besinnelse er den menneskelige tilværelsens egen metode, hevdet Fernando. Alle store filosofer og religiøst besinnede menensker har erkjent dette poenget. Noe av det siste han sa til meg er dette, at  –

‘man kan ikke være en autentisk psykolog og oppnå virksom psykologisk innsikt uten erfaringen med eksistensielt å utforske seg selv og sin egen væren’.

Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva han mente med dette. Det aner meg at det har i allefall noe med filosofen Martin Heideggers terapeutiske filosofi  å gjøre.

69112_1635041752824_423950_nHva som i denne perioden egentlig foregikk i mannens munkeaktige eller monastiske livsform vet ingen utover det at den medførte en langvarig åndelig og eksistensiell turbulens, men Fernando skrev til all lykke uopphørlig ned en slags rå og ubearbeidete vitnesbyrd om sine erfaringer. De fikk jeg tilgang til. Det jeg legger frem her bygger på Fernandos egne tekster.

Blant Fernando Persas mange etterlatte og uoversiktlige notater fant jeg i en koffert under sengen hans et skissepreget utkast som fanget min interesse. Det var et rotete men på samme tid et nesten mesterlig skrivestykke han kalte «Mørkesyken».  Jeg har bestemt meg for at det passer bra å la han komme til ordet selv med dette stykket.

abstract,drawing,loneliness-6c06ee02aaa496425c578e54fc242a88_hDe fleste mennesker kjenner på en instinktiv unngåelse av mørke og alle ting som har med mørke å gjøre, det er noe en ønsker seg minst mulig av. Fernando hadde som noen av oss andre et rart og tosidig forhold til mørket. Han var først av alt plaget av en nærmest ukontrollerbar mørkeredsel gjennom mye av livet. Det hemmet han i mange sammenhenger. I perioder greidde han knapt å gå inn i det halvmørke fjøset for å fore sauene hjemme på gårdsbruket. Jeg vet at han kunne få panikklignende anfall mens han holdt på med ting nede i hagen mørke høstkvelder. Han kunne bli angrepet eller få akutte anfall av isende angst for noe ukjent der ute i mørket, en overveldende og lammende angst for noe ulykkesbringende monsteraktig og ikkemenneskelig som lurte i fraværet av lys og sikt.

– Denne redselen for mørke er en slags følelsemessig blindhet i meg , sa han. Det er en selvtortur jeg gjerne ville slippe å holde på med. Men hvordan kan jeg komme meg unna den?

398522_3262178270220_1000393883_nPå samme tid var han tiltrukket av og nesten forelsket i mørket. Han følte seg på en dyp måte i slekt med mørket eller at det fantes krefter i han som kom fra mørket. Dette viste seg f.eks. ved at han de siste årene fikk fullstendig dilla på gjentatte tunnellvandringer; til stadighet hev han seg i bilen og tok turen innover til ‘Den romantiske vegen’ mellom Urnes og Skjolden i Sogn for å undersøke sine egne og andres reaksjoner under vandring gjennom det stummende mørket i en av tunnellene som er over en kilometer lang og tar knappe 20 minutter å gå gjennom. Han dro med seg alle slags folk i alle aldre og av alle kjønn for å finne ut hvordan de reagerte på mørket, hva slags fantasier mørket trigget i dem og hva som skjedde med dem dersom man gjentok vandringen flere ganger etter hverandre. Han summerte en gang opp erfaringene fra mørkevandringer på den ‘romantiske vegen’ slik:

– Ingen reagerer likt når de møter mørke på denne måten –  mange skjønner ikke sine egne reaksjoner på mørket, noen er rett og slett skrekkslagne og andre er ambivalente og tiltrukket av og elsker mørket. Så å si alle reagerer sterkere enn de selv venter, bortsett fra dypt deprimerte mennesker som ikke reagerer i det hele tatt, det har jeg erfart med noen pasienter. En satte seg ned midt inne i tunnellen og tok seg en røyk, det gikk så lenge før han kom ut at jeg gjorde meg klar til å kjøre inn for å hente han ut. Mørket der inne er nesten ikke til å forstå, på den ene side er det nesten materielt og til å ta og kjenne på, det ER der og tar fysisk tak i en og omfavner en, men så er det samtidig ikke bare noe fysisk, det er symbolsk og imaginalt og overskridende – det rommer mye mer enn selve det som faktisk er der; vårt forhold til mørke rommer mange av de tingene som gjør livene vår til noe som er mye mer enn et forutsigbart og forståelig livsløp.

549667_4362329253307_1756948492_nHan ville utforske det samme mørket som han var plaget av fram til de siste årene. Da forsvant redselen helt, han falt til ro med mørket som noe som hører med til livet og til ens eget indre liv som menneske. Mot slutten sa han at han foretrakk mørke for lys, uten at jeg helt forstår hva det betyr eller hvilke følger det hadde.

I notatet gjengir han denne besynderlige beretningen som det virker som noen med større innsikt enn det som er normalt blant mennesker har hvisket til han; les bare hva han skriver og legg merke til måten han sier tingene på:

» Det var i den ikke altfor fjerne tiden at mørket som menneskene gjennom millenniene hadde holdt nede og gjemt dypt inne i sitt arkaiske indre der det hører hjemme; dette mørket kom seg løs fra eldgamle sperringer og bindinger og tok til å bre seg utover i verden. I og for seg kunne nok menneskene ha levd godt med mørket sitt slik de alltid hadde bestrebet seg på å gjøre. Som mennesker har vi en intuitiv viten om mørket; som de Quincey skriver  i Suspiria de Profundis (1845) er det menneskelig omgitt av tre fantomer som han  kaller kalte «Our Ladies of Sorrow»; de tre Søstrene Sorg som står for tårer, sukk og mørke. Det kjente mørket er altså til å leve med, men bare så lenge det er under fullt oppsyn og holdes i tømme og i sjakk og i ordnete former.

Nå var det ikke slik lenger; mørket var løs. Som en malign prosess kunne det hittil spredte og oppstykkete og derfor svake mørket i alle dets intrinsikale formvarianter slå seg sammen til en ekspansiv makt og når dette først var blitt en realitet var det som videre gikk for seg nesten uunngåelig. Ånden var ute av den magiske lampen. Mørket kunne finne frem til seg selv og vokse seg sterkt og selvsikkert og pågående. Det tok til å gjennomtrenge og forgifte sunne og normale menneskelige forhold og ting, det var som de var rammet av en kronisk oppflammende betennelse, et væskende sår som ikke lenger ville gro. Vi vet godt at mennesker til alle tider har måtte slites med mørket i seg; den evige striden mellom mørkets og lysets krefter utgjør kjernen i alle de merkelige religiøse systemene som homo religioso har evnet å finne på. Trass i at det finnes ulike måter å forstå dette på, så er det slik at de religiøse menneskene holder det som et uomtvistelig faktum at mennesket må forholde seg til mørkets underverden, enten den omtales som Helvete eller Gehenna eller Hades eller Tartaros eller Inferno og ingen tviler på at deler av den menneskelige natur har dype røtter i denne dystre grådige sumpen. Religionene har det felles at de plasserer mørket slik det må plasseres. I en egen nedre verden, en underverden, en verden som er strengt voktet av egne stålharde voktere og som ligger hinsides glemselens flod fjernt fra og bortenfor menneskenes daglige lyse verden. Mørket kan ikke tillates å blande seg med lyset. Det oppmuntrende budskapet har vært at dersom man innretter seg riktig vil lysets krefter vinne frem og triumfere over mørket som blir holdt i sjakk. I sitt stille sinn har menneskene kanskje akkurat derfor, fordi de egentlig trodde at de ikke hadde så mye å frykte, de har aldri greidd å legge bånd på sin evige og nesten barnslige tiltrekning til mørket og mørkets verden.

270319_2197719019404_7848865_nMen denne gangen var det ikke lenger den urgamle striden mellom lys og mørke det handlet om. Nå var det utelukkende tale om mørket; ene og alene mørket. Om en mørkesyke som gjorde at folk ikke lenger visste hverken ut eller inn. Landets største massemorder som først tilsto alt og mere til og ble dømt for å ha avlivet et ukjent titalls mennesker nekter plutselig for å ha myrdet noen og folk begynner å tro på han. Og et annet lands største spion som likeens ble dømt til mange tunge år bak murene er med ett ingen virkelig spion, han har som oss andre bare begått noen tilgivelige feil og er kanskje dømt til et 20årig liv i fengsel ut fra falske beviser fabrikert av den uredelige statens organer. Ingen vet lenger hvem som er anklager, hvem som er overtreder. Det var utallige slike hendelser der ingen lenger vet å skille mellom rett og galt, godt og vondt, lyst og mørkt. En kaklende hønsegård av forvirring med uopphørlige drøftinger og gjenopptakelser og prosesser der alle anklager alle. I dette babelske mørket vet ingen hverken ut eller inn, sant eller falsk, man kan stille spørsmål om alt og man stiller spørsmål om alt.

Mørket hadde slitt seg løs fra gamle bindinger og begrensninger og sneket seg ut i livet som en usynlig infernalsk makt midt blant levende mennesker. Først fornemmet man bare et svakt ubehag eller en slags tiltakende uvisshet som hele tiden dirret et sted midt inne i den levde erfaringen, og som en kun la merke til om en kjente svært godt etter. Etterhvert sanset eller registrerte man det tydeligere som en distinkt fargeløshet eller atonalitet i livet; det ekspansive mørket etterlot seg la sakte men sikkert et saklighetens og realismens og kynismens slør over menneskelivets eventyr og magi som hvisket ut naturlige og levende farger og nyanser og distinksjoner. Noen påsto – uten at de fikk nevneverdig gehør for sine synspunkter – at det som mørkesyken først og fremst tok kvelertak på var noe man omtalte som den åndelige og verdimessige dimensjonen i menneskenes liv. Folk forsto ikke lenger hva det å være åndelig innebærer, hva det å leve på grunnlag av verdier går ut på. Som noen er ordblinde og tallblinde og endog fargeblinde ble nå folk på en måte verdiblinde. Jeg tror til og med at det ble nedsatt noe man kalte verdikommisjon som skulle redde stumpene og klargjøre de de viktige verdiene som vi trenger for å leve det gode liv; den døde stille hen og gjorde egentlig bare forvirringen enda tydeligere. Alt føltes like bra, ingenting var egentlig så forferdelig. – Alt er jo egentlig normalt, sa man gjerne med et resignert smil om munnviken. – Når det kommer til stykket er vi alle forbrytere. – I virkeligheten lyver vi hele tiden. Mange mennesker som antagelig er særlig disponert for slikt ble rammet av en vedvarende engstelse eller uro – det virket nesten som en ny form for fobi eller mørkeredsel der de ble plaget av at de kunne fornemme eller se spor eller avtrykk noe skrekkelig mørkt i andre menneskers ansiktsuttrykk, i måten de smilte og lo på, i de uttrykkene de tillot seg å bruke når de snakket og skrev, og til og med i måtene de bevegde seg og brukte kroppen på. I eldgammel prehistorisk tid hadde nok menneskene en lignende frykt for hverandre, for alle mennesker en møtte bortsett fra de nærmeste i gruppen eller familien eller slektsstammen.

Enten man ser det slik eller slik; den tørre og rasjonelle saklighetens grått i grått og annet som hadde mørke i seg ble gradvis mer og mer enerådende i menneskelivet.

Ingen vet noe sikkert om hvorledes det kunne gå så galt. Det var ikke engang alle som skjønte at noe vondt var inntruffet. Det fantes nok også dem som gjerne ville det slik; kanskje de til og med fremmet prosessen. Jeg trenger ikke gå nærmere inn på hvorfor det er slik, det ligger i sakens natur.

Jeg har sammen med mange andre gjort meg tanker om hva som gikk for seg slik at det ulykksalige mørket ble sluppet frem og ut fra menneskenes indre. Hvorfor vi sluttet å holde det i sjakk, på plass i vårt indre iv. Naturligvis lå det i mørkets eget vesen at det ville ut av sinnets indre, ut i menneskenes verden. Men svært klok av skade lot menneskene gjennom tusenårene seg sjelden friste av mørkets mange fristelser slik at det kunne innta verden. Når det skjedde, var det i form av kortere glipp som ble raskt ble reversert. Det var ikke slik det skjedde denne gangen, det var ikke så enkelt.

Det er mulig det ganske enkelt skyldes den overdrevne terapeutiske ide’ om at man ikke skal holde på ting for seg selv i det stille. At vi ikke bør undertrykke ting i vår egen psyke, vårt eget følelsesliv. At man for all del må snakke ut om alle ting. At ubetinget åpenhet er den eneste og største velsignelsen. Ingenting er farlig for oss når det gjelder det indre livet, det må bare fa sjanse til å komme frem og ut for å bli ebarbeidet.

Det er en nærliggende forklaring selv om det kan være vanskelig å godta at en i og for seg god ting som åpenhet kan forårsake mørkesyke. Det høres unektelig underlig ut at det å lufte ut og kaste lys over menneskenes skjulte indre liv kan forårsake mørkesyke. Og det er nettopp det som skjer. I tingenes verden er det slik at lyset lyser opp og får mørket til å svinne hen, mens det er motsatt i menneskenes verden. Lar man mørket slippe ut fritt så tar det over og lyset og det opphøyde i menneskelivet svinner hen.

Det er et ubetvilelig faktum er at noenlunde samtidig som mørket bredte seg utover ble alle moderne samfunn preget av det terapeutiske åpenhetsprogrammet. Ideen i seg selv stammer nok fra bekjennelseskravet i den katolske kirke, men der blir mørket som holder til inne i menneskene holdt under den strengeste kontroll og oppsyn og slipper aldri fritt ut i den lyse tilværelsen.

Under åpenhetsprogrammets uimotståelige fristelser raknet alle gamle hemninger og fordommer og bremser og folk begynte å snakke uhemmet og åpent ut med hverandre overalt der mennesker møtes – på arbeidsplassene og skolegårdene og i nabolagene og kanskje mest av alt ved hjelp av de nye mobiltelefonene og datamaskinene som åpner alle mot hverandre og bandt dem sammen i et altomfattende kommunikasjonsnett. Det kunne nesten se ut som om menneskene ble utsatt for et slags uimotståelig sug eller en sentrifugal kraft som gjorde at de nå bare måtte ut med alt det de hittil hadde greidd å gjemme vekk i sitt indre og aldri snakket med noen om. Ikke engang med seg selv. Uten den naturlig tilbakeholdenheten og de engang så normale hemningene utleverte man seg uten å nøle og med stor iver om sine utilfredstilte og tildels ukjente behov og begjær og lengsler og alt det et menneske kan finne på å drømme om men aldri i selv sin innerste fantasi eller nesten såpass har tenkt å foreta seg; og selvsagt alle de reelle og innbillte sykelighetene og lidelsene sine og alle slags uenigheter og ubehageligheter og uhumskheter. Man sluttet totalt med å skjule ting for hverandre. Man greidde ikke skjule noe, man måtte avsløre og tilstå og vise alt fram for hverandre. Folk begynte å sende nakenbilder og bilder av seg selv og kroppen sin i alle slags intime situasjoner og posisjoner, både til kjente og ukjente og alle som ville ta imot slike ting. Og det ville de fleste, kunne det se ut som. Ingenting hørte lenger til i ens eget dype indre. Ingen var forlegne eller skammet seg over noe som helst i sitt eget liv, alt ble normalt og ufarlig og til og med sunt. Det fantes ikke lenger noe som var galt, ingen gjorde feiltrinn og det var ingenting å ha skyldfølelse for lenger. Aviser og radio og fjernsyn og internett og mobilnettet ble åpne kanaler som flommet over av alle slags utleveringer og eksponeringer av skavanker og maladiteter og fordekte misbruk og plager og galskap som folk fant hos seg selv og andre. I ukeportretter og personlige intervjuer og særlig talkshow sendinger, som nesten må forståes som egne uttrykk for det som hendte, der hentet man inn kreti og pleti som hadde rotet liv eller yrke eller noe annet viktig og uviktig skikkelig til eller falt ned fra en eller annen pidestall slik at disse ulykkelige menneskene nå kunne sole seg i ulykke og elendighet og samenbrudd og legge ut uten det minste forbehold og uten hemninger om seksuelle forhold og utskeielser og alt som mennesker i normale tider hadde skjult, som underslag og skattebedragerier og økonomiske forbrytelser. Ting som tidligere utelukkende holdt hus i obskure etablissementer og fasiliteter og kun ble omtalt i særlige vanskelig tilgjengelige magasiner og organer for porno og sex og vold og krim og ulike former for pervo kom nå daglig på førstesidene i avisene og som hovedoppslag i nyhetene. At en presidents private kjønnsorgan ble sugd av en ung kvinnelig assistent i arbeidstiden i det hvite hus og spredte sædflekker på kjolen hennes fikk selvsagt mer oppmerksomhet enn offentlig tilgjengelige massemyrderier i Rwanda og Kosovo. I forbifarten vil jeg gjerne bemerke at det alltid har forundret meg at den kvinnelige assistenten ikke vasket kjolen sin etterpå eller om det var påkrevd sendte den til rensing slik andre folk gjør når de blir tilgriset.

Alle ville stå frem med smått og stort som de fant i sitt innerste og private liv og bekjenne og tilstå og vise verden der ute mest mulig av sine baksider og skyggesider. Slike utleveringer av byrder og sår og smerte som vi kjenner inne i oss selv har ingen ende; og slik ble det. Folk geberdet seg vilt og kjempet en skamløshetens kamp med hverandre om den begrensete oppmerksomheten som et samfunn rår over slik at de kunne komme til og utlevere det de kjente inne i seg, helst alt sammen på en gang om det var mulig og en fikk anledning til det. Det fantes ikke lenger det man før omtalte som gode mennesker, alle som en avslørte seg som misbrukere eller bedragere eller womanizers eller horebukker eller rundbrennere eller underslagere eller uhelbredelige drukkenbolter eller løgnere eller butikktyver og i heldigste fall bare at de led av et eller annet arvelig eller ervervet kroppslig eller mental lyte som kjøpemani og som man hadde skjult for andre for å unngå å føle seg nedverdiget. For en himmelsk befrielse! Nå skjulte man ingenting lenger. Og ingen følte seg nedverdiget.

Jeg er redd for at ting kom ut og ble snakket om som aldri noensinne skulle ha kommet ut på den måten. Etter min mening er dette et faktum, man kan så tvil om mye men ikke akkurat dette ene.

Til og med prinsippet om at vi alltid bør snakke sant kan ha vært involvert ved at det ble strukket så altfor langt. Det blir påstått av folk som er informerte om slike ting at endog jurister og politikere fikk for seg at de måtte holde seg til sannheten. En uopphørlig strøm av sensasjonelle oppslag om private og hemmelige og uhørte og skandaløse hendelser fra slike personers skjulte live beviser hinsides enhver tvil til at dette dessverre må ha vært tilfelle. Jeg har også hørt, selv om det er vanskeligere å ta for god fisk, at ektefolk og par i fullt alvor begynte å innbille seg at det gikk an å leve sammen i ubegrenset oppriktighet og åpenhet med hverandre.

Presumptivt dyktige fagfolk bidro på sine måter til å gi mørkesyken gode vekstvilkår, antagelig delvis uten å forstå selv hva de gjorde. De godtok det terapeutiske programmet og ville gjerne være så vitenskapelig og moderne som mulig. Dermed fant de villig opp nye betegnelser og omskrivninger slik at man kunne gi et inntrykk av at det dype mørket som menneskene alltid har båret med seg og holdt i tømme ved å omtale det i negative og hemmende vendinger som synder og fristelser og svakheter og grådighet og latskap og begjær er noe som kan behandles og helbredes og håndteres ved hjelp av korrekte psykologiske og terapeutiske metoder. Nye begreper som det ubevisste og det limbiske system og kjemiske ubalanser og personlighetsproblemer og andre behandlbare forstyrrelser gjorde at man ikke lenger var like forsiktig med de dystre og mørke tingene som menneskene i alle tider har vært så varsomme med og på vakt overfor. Noen psykologer oppfant en skole de kalte positiv psykologi der de til og med gikk så langt at de benektet selve eksistensen av mørke inne i menneske. Dersom man befinner seg på valplassen og blinder seg selv ved å innbille seg at man ikke står overfor en motstander eller fiende da er man i stor fare.

Dermed gikk det så galt som det kunne gå og som ingen hadde tenkt seg.

Det hittil vel innestengte menneskelige mørket begynte å flyte utover og ta seg inn i alle porene i hverdagslivets verden. Det tok over mer og mer. Menneskemørket fikk tilnærmet fritt spillerom og spiste seg inn i familiene, i forholdet mellom mødrene og fedrene og barna deres og særlig til forholdet mellom fedre og døtre, mellom venner og mellom arbeidskolleger, i forholdet mellom mann og kvinne og ikke minst mellom kvinne og mann, mellom unge og gamle, i forholdet til religion og andre metafysiske størrelser som engler og de døde og ting som før hadde vært betraktet som opphøyde og hellige. Alt som hadde blitt sett på under lysets vennlige og høye perspektiv ble nå merket av mørket og dets dystre skygger.

Det fantes knapt noen som hadde kunnet forutse det uhyggelige som nå fulgte.

Folk som til alle tider hadde ment seg lyse til sinns og tilfredse og bortimot lykkelige i seg selv og med hverandre ble trukket inn i en dyster skyggeverden der det ikke fantes hverken trivsel eller lykksalighet. Stadig større deler av befolkningene i den moderne verden ble rammet av den samme lammende tristhetsopplevelsen; de merket mer og mer at de følte seg nedstemte og tungsindige og så ensidig mørkt på tilværelsen og tiden de levde i. Noen tok ganske enkelt feil og trodde at det som plaget dem var sorgfullhet og smerter ved tap eller noe lignende. Det er så altfor lett å ta feil av slike ting. Men ingenting var gått tapt annet enn det som hører til menneskelivet å tape, det fantes ikke noe mer å sørge over enn det menneskene alltid har måttet sørge over. Antagelig var det mindre å sørge over enn noensinne tidligere i historien.

Mange tok allikevel til å plages ved selve det å leve og være til. Tanker om å gjøre slutt på livet hørte nesten til dagens orden. Folk ble åpenlyst svartsynte og oppgitte og plaget av utelukkende pessimistiske ideer og tanker. Såvidt jeg har fått vite slapp ingen unna, mørkesyken gjorde ingen forskjell på folk; kloke eller dumme, friske eller syke, heldige og uheldige, barn eller ungdom eller oldinger. Alle som en var like mye utsatt.

Selv inn i den innerste hukommelsen ble folk rammet. Man husket ikke lenger lyse lykkelige somre og skjønne dager fra barneårene men mente at alt var mørkt og svart selv mens man var barn. Mørket var overalt og la seg overalt, det invaderte og tok i besittelse ting som tidligere hadde blitt regnet som gleder og oppmuntringer og lyspunkter og høydepunkter i livet. Det trengte seg ubønnhørlig inn i alle livets kroker. Mørkleggingen hadde tilsynelatende ingen ende. Unge og fortsatt vakre kvinner sluttet med å gifte seg i hvitt selv om de underlig nok fortsatte å gifte seg, den hvite bryllupskjolen hadde ikke lenger noen mening oppe i alle skyggene og mørket. Man malte ikke lenger husene sine hvite eller i lyse farger; alle de kraftfulle bilene man fortsatt kjøpte fordi man fortsatt ønsket å komme seg fort avsted var nå sorte eller mørkegrå eller til og med helt fargeløse. Selv gardinene som kvinnene elsker å henge opp i husvinduene som lyse meldinger til verden der ute ble gradvis mørkere og mørkere og stadig oftere rett og slett helt svarte. Skinnende blanke og svarte. Jeg har latt meg fortelle at et særlig dystert år var svarte plastikkjuletrær den store slageren under julehandelenen nede på kontinentet, og at man det samme året heller ikke brukte noen slags belysning i plastikktrærne. Det som man alltid hadde drømt om som en hvit jul omformet seg uten vitende og vilje til en sort jul. Dette måtte gå slik; hele det normale hverdagslivet tok mer og mer til å ligne et sortkledd begravelsesfølge som lutende går gjennom landskapet ned mot kirkegården.

Med dette har jeg enda ikke fortalt det som var verst. For det var uunngåelig at mørkesyken kom til å gjøre en nesten uendelig skade på menneskenes mentalitet og følelsesliv. Alle vet jo at det ikke er noe godt forhold mellom sjelelig velvære og mørke, at dette alltid har vært motsetningsfyllte størrelser. Det lignet etterhvert mest av alt på en slags unntakstilstand. Hærskarer med seriøst betenkte fagfolk i de engang så entusiastiske mentalhelsefagene delte ut depresjonsdiagnoser i stadig økende tempo og i stadig flere inviklete varianter; reaktiv depresjon, endogen depresjon, forbigående depresjon, pseudodepresjon, maskert depresjn, depressiv ekvivalent, blandingsdepresjon (med angst eller panikk), psykotisk depresjon, depressiv personlighetsforstyrrelse, dysthymia, melancholia, kronisk dysfori, anhedonisk depresjon, emosjonell dysregulering med negative affekter, alvorlige bipolare stemningsforstyrrelser med overveiende tungsindighet og av typene 1 og 2 og 3 og 4.

Det fantes ingen grenser for hvilke nye og fine graderinger og klassifikasjoner man greidde å finne opp eller oppdage i det menneskelige mørket som folk var rammet av. Hans hellighet Dalai Lhama skal med visdom ha uttalt ved en anledning at det burde finnes en religion for hvert enkelt menneske; det er mulig at noe av det samme er tilfelle når mennesker rammes av mørkesyke. Vi har hver eneste av oss vår egen form for depressiv lidelse. Til og med små barn kunne mens mørket tok over bli diagnostisert med stemningsforstyrrelser tidlig og som var preget av utstyrlig irritabilitet og raserianfall; plagene kunne inntreffe så tidlig at barna knapt hadde lært seg å snakke og gi uttrykk for det mørket de følte i og rundt seg.

Man fant naturligvis framt til alle slags nye typer av antidepressive og stemningsløftende medikamenter med stadig flottere og forføreriske betegnelser som Lyrica og Luzera og Lanterna og til og med Paradiso for lettere å overbevise folk om at de måtte innta riktige medisiner mot sitt eget farlige og infernalske mørke. Alle visste godt at disse medisinene som i navnene sine henviste til det helbredende lyset ikke hadde den minste ting med lys å gjøre, at det hele var et kommersielt begrunnet kunstgrep. Man forsket iherdig og brukte enorme ressurser for å utvikle nye og avanserte medisiner som kunne fjerne alle spor av naturlig nedstemthet og tungsinn slik at det voksende mørket vanskeligere kunne vinne fotfeste hos den enkelt. Underlig nok fortsatte man med den terapeutiske kommunikasjonsmetoden og den åpne snakkingen selv om den nok gikk mye tilbake mens mørkesyken vant fotfeste; det fantes allerede så mange psykologer og andre terapeuter at det var vanskelig å hindre at den uheldige åpenheten ble ført videre. Stadig flere ante at det fantes en sammenheng, så man ble nok mer forsiktig.

Mange falt allikevel helt sammen, brukket ned og fanget av et skremmende tungsinn; og da var det ingen vei tilbake. De ansvarlige måtte ta i bruk hardere og mer sikre fremgangsmåter som elektrosjokk og andre biologiske sjokkmetoder og intervensjoner over en bred front for å slå tilbake og redde flest mulig fra dette skrekkelige mørket som sakte men sikkert så ut til å kunne bryte ned all menneskelig motstand. Sant nok, mange ble reddet ut av mørket men da er ingenting sagt om hva slags liv de måtte slå seg til tåls med. Ingenting av alle de tekniske og vidunderlige formulerte virkemidlene som oppfinnsomme fagfolk greidde å finne på kunne hindre det som skjedde; det hominoide mørket som ingen hadde ant eksistensen av der inne i dypet av det menneskelige var bare så mye sterkere enn alt det man forsøkte å sette inn for å bekjempe det. Ingen så lenger noen utveier eller skjønte noe lenger, man fant hverken ut eller inn av elendigheten. Det hele vokste grådig videre av seg selv som en ondartet tsunami. Det var ingen ende på hva slags typer av svartssyn og tungsinn og mørkehu som folk kunne bli rammet av og lide av og bukke under for. Noen tenkte i sitt stille sinn at dette måtte være en ny form for epidemisk smittesykdom, en universell mentalpest, en slags annen svartedau som nå rammet eller vokste ut av menneskesinnet heller enn legemet med sorte illeluktende mentale byller og betennelser og ustoppelige blødninger der en sort ekkel slimete veske piplet fram fra sjelens dyp og la seg utover alle lyse steder i livet. Alt som var lyst og alle lyskilder sloknet langsomt hen og ble steng ute fra tilværelsen. Man måtte leve i og med mørket omkring seg hele tiden, å leve som menneske hørte nå mørket til helt og holdent fordi det ikke lenger fantes noe annet enn mørke og mørkets ulike varianter. Mørket som alltid før hadde vært holdt i sjakk dypt inne i menneskenes indre hadde ingen ende lenger.»

Følgene?

Det finnes ingenting, absolutt ingenting, utenom denne flate og forflatete verden. Jorden eller virkeligheten er blitt flat enda en gang, men i en annen mening. Metafysikk og transcendens, evige verdier, tanker om noe utenfor, forestillinger om det hinsidige, alle slike ting er villfarelser. Alt vi trenger å bry oss om er dennesidig; det handler kun om å greie seg best mulig, om penger og sex og status og oppmerksomhet og makt. Verden med den den omfatter og inneholder er alt som er tilfelle, det faktiske – det finnes ingen mysterier eller verdier med opprinnelse utenfor verden. Verden er vår arena, der må vi finne oss til rette. Basta. Alle våre holdepunkter er gitt innenfor den ordinære virkeligheten, det finnes ingenting utenfor denne tørre verden å søke etter, drømme om, lengte etter, holde seg fast i, orientere seg ut fra. Alle ting som finnes er HER, og det er HER vi må danse. Dans!!

Det mest utpregete trekket hos Fernando Persa var altså hans pessimistiske lynne. Alt han gjorde, alt han tenkte, alt han sa og mente, alt som kom til uttrykk hos denne mannen hadde en pessimistisk innretning. Graden av pessimisme varierte riktignok. I noen perioder kunne han være så pessimistisk at han nesten hele tiden snakket om selvmord og død og all slags elendighet, da var disse tingerne det eneste som opptok han. Han elsket pessimistiske innstillte forfattere og tenkere; Leopardi, Kierkegaard, Wittgenstein, Tolstoj, William Faulkner, William James og ikke minst Schopenhauer kunne han lese og sitere med stor lyst.  Schopenhauer leste han om og om igjen, alt han hadde skrevet, han leste mye heller den svartsynte tyske filosofen enn han leste det platte empriske stoffet som severes av fagpsykologer. Det aller verste han visste var såkalt positiv psykologi.

Arthur Schopenhauer, og kanskje Nietzsche også, er den største psykologen som finnes, ved siden av Dante, var hans grunntese. Men, sa han videre, psykologene bryr seg ikke lenger om hverken Schopenhauer eller Dante; i motsetning til f.eks. både Freud og ikke minst Carl Jung som begge var sterkt påvirket av mørksinnete poeter og tenkere, sa han. Men for alle forfatterne som skriver psykologiske romaner, da er Schopenhauer og Dante unnværlige. Det er poeter og forfatterne, og noen ganger andre kunstnere, som vet å sette pris på Schopenhauer.

Fernando mente i det hele at de beste psykologene er de med en pessimistisk innstilling. Han hadde stor sans for William James og hans ideer om at kompliserte og dyptloddende mennesker ofte er ‘togangsfødte’, de må oppleve en slags ny fødsel for å makte livet. Disse er ’syke sjeler’ som ikke kan overse eller ignorere smerten, tapet, det onde, og lidelsen i verden. Som James gjorde foretrakk Fernando slike syke sjelene foran vanlige overflatiske folk med en sunn og optimistisk innstilling. Slike ’engangsfødte’ er fornøyd med livet slik de har fått det. De har en fornemmelse av at alt er i orden med dem selv og verden, og at de hele tiden er på den rette siden. James hevdet at dette var et spørsmål om to medfødte temperamentsdisposisjoner; et lyst temperament og et motsatt som dveler ved de mørkere aspekter ved livet og universet.

For Fernando var svartsyn og pessimisme nesten en slags religiøs innstilling, ikke bare noe han beskjeftiget seg med som ideer. Ofte kunne han legge turen inn til den vesle bygda Skjolden innerst i Sognefjorden på en slags pilegrimsferd. Han besøkte da den dystre konfliktplagete filosofen Ludwig Wittgensteins hyttetomt høyt oppe i en bratt fjellside. Varme sommerkvelder likte han å ro alene over det stille Eidsvatnet for å kunne sette seg ned på den ruvende grunnmuren i fjellsiden med et glass hvitvin i hånden. Da følte han seg som om han befant seg i en middelaldersk katedral. Han påstod at han tydelig følte Wittgensteins ånd der den svevde over vannflaten innvevd i de tynne hvite kveldståkeflekkene. I slike stunder leste han gjerne høyt små utdrag fra Wittgensteins dagbøker som en slags bønneformler eller en messe.

Det hendte også at han brakte med seg yngre mennesker som hadde satt seg fast i psykiatrien til hyttetomten. Da foretrakk han den kronglete gåturen fra campingplassen lengre oppe i dalen. Mens de gikk langs bygdeveien over elven og mellom bjørketrærne i det ulendte steinete terrenget før de nådde tomten med grunnmuren, kunne han drive indirekte terapi, sa han. Selve det å besøke et så hellig sted som Wittgensteins hyttetomt kunne virke terapeutisk i seg selv på folk som er nede for telling i livet, påsto han. Han var overbevist om at det å møte det hellige, selve opplevelsen av noe som hellig, hadde en terapeutisk virkning på mennesker. Det hellige er så fraværende i mye av det moderne livet at dette i seg selv øker risikoen for psykiske plager, sa han en gang.

Wittgenstein var de siste årene hans filosofiske ledesstjerne, etter Schopenhauer, selv om han mente at mye av det Wittgenstein hadde skrevet både var for innviklet og kjedelig å lese for amatørfilosofer. Han mente at hans navebror Fernando Pessoa på et vis ga uttrykk for en slags poetisk og litterær variasjon over det Wittgenstein forsøkte å tenke i mere filosofiske vendinger.

Fernando ble de siste årene av sitt liv mye mere bevisst sin egen pessimistiske mørkrettede lynne eller legning, han kultiverte den så å si. Han dyrket den frem i ideer og fornemmelser og oppfatninger; ‘man kan da ikke viske ut sin egen natur gjennom et slags psykologisk viskelær’.

Optimister – de er bare en stor plage sa han ironisk, det er pessimistene som bidrar med det som er godt og betyr fremskritt i denne verden. Ikke for det, det å skulle bidra med så mye er heller ikke noe man må og skal streve etter. Den gitt elendighetens tilstand kan på mange måter være mer enn nok lys og godhet, so vi kan beholde heller enn å kave for enda større forbedringer.

De ser elendigheten for hva den er, og hva som er reelle og varige plager og onder for oss mennesker. De vet dermed hva som trenger til å forandres og hvor forandringer kan rettes inn – og det som kanskje er aller viktigst, de forsøker ikke å fortie eller fjerne alt det mørket og mørke sidene som ledsager det å være menneske. Optimistene er tilfredse og fornøyde med tingene slik de er, de ser lyst på alt, lys overalt, til og med lys der det ikke er lys og aldri kommer til å være det. Så lenge tingene ordner seg for dem selv, overser de gjerne all elendigheten og ondskapen i livet, mente han. Det verste han visste var som sagt optimistiske psykologer og særlig den superamerikanske varianten med såkalt positiv psykologi. Selv om han innrømte at han hadde funnet noen få faglig interessante ting i positiv psykologi, så sa han at hele retningen hadde en feilkonstruert oppfatning av hva det i det hele tatt innebærer å være menneske. Selv mente han at det å være menneske omfatter så mange mørke sider og så mye paradoksalt og problematisk, at et optimistisk menneskesyn er det reneste bedrag og selvbedrag. Det går selvsagt ikke an å lage en riktig psykologisk menneskeforståelse når du eksisterer i et så overflatisk land som USA, der man ensidig dyrker suksess og vinnere og fortier og undertrykker det å tape, å gå på nederlag,resignere og gi opp, sa han med overbevisning. Selv det store amerikanske ikonet Thoreau må de pynte opp for å kunne godta han; sannheten er jo at han på et fullstendig uamerikansk vis manglet ambisjoner og oppdrift og vinnerlyst.

– Jeg foretrekker på en måte mørke for lys, sort er den fargen jeg foretrekker, som jeg liker best, sa Fernando. Jeg var usikker på om han virkelig mente det han sa. Eller i hvilken utstrekning det var tilfelle. De andre fargene syntes han var utpåklistrete og kunstige eller affekterte. De var kosmetiske, til å dekke over virkeligheten med, de gjør seg til, sa han. Svart er sannhetens farge, svart står sannheten nærmest, den er i slekt med sannheten, var hans provoserende påstand. Poenget med sannhet er nettopp å utfordre mørket, det sorte, å finne og lage lysninger i verden, i livet.

Han kledde seg mest mulig i svarte klær; og ble urolig dersom han måtte bruke klær med andre farger.Han likte seg spesielt godt i begravelser, for der var det naturlig å kle seg bare i svart, helsvart – både skjorte og slips kunne være svart. Han var alltid på leit etter hageplanter som var så mørke i det røde eller blå eller gønne eller lilla, at de nærmet seg det svarte. Aller helst ville han at plantene kunne ha vært spart for å være grønne, alt hadde vært mye bedre dersom klorofyllet hadde vært mye mørkere eller svart, påsto han. Hans tiltrekning til det svarte gikk endog så langt at han de siste årene begynte å interessere seg for ‘black metal’ musikk. Sene nattestimer kunne han skru lyden på for fullt helt fascinert av den voldsomme, demoniske dysterheten og mørket i denne musikken. ‘

180009_1829129724902_2967060_nEt av hans mange ufullførte prosjekter var å skrive en faglig artikkel om nattens psykologi. Fernando var til det siste et ekte nattmenneske. Han påsto at Dante er en av våre fremste psykologer og psykiatere. Han hadde forstått at menneskets religiøsitet ikke handler om religion i adskilt mening, den er en slags psykologi, og omvendt – helvete, skjærsilden og himmelen er alle tre grunnleggende momenter i vårt mentale og sosiale liv. De utgjør grunnleggende trekk ved menneskers sosiale og biologiske mentalitet.

Som for Dante kommer helvete og mørket, det nattlige kommer alltid først. Det er under vandringen gjennom mørket at vi oppdager fortellingene om de viktigste tingene om ved mennesketilværelsen og oss selv. Sammenlignet med vandringen gjennom helvete er jo Dantes gjennomgang av paradiset en nesten kjedelig reise, påsto Fernando. Det viktigste mennesker gjør foregår om natten og i mørket, mente han. Natten sto for det opprinnelige, som alt til slutt vender tilbake til. Når han var beruset av den potugisiske hvitvinen fra Alentejo som han stort sett drakk hver kveld de siste årene, kunne han med stor glød sitere den greske forfatteren Kazantzakis på engelsk:

«Vi kommer fra en mørk avgrunn, vi ender opp i en mørk avgrunn, og vi kaller det lysfyllte intervallet liv.»/We come from a dark abyss, we end in a dark abyss, and we call the luminous interval life».

Ettersom jeg fortsatt ikke helt var med på hans lære om mørket, forsøkte han seg ennå en gang med å sitere Carl Jung med like stor intensitet:

«Så langt som vi kan skjønne det, det eneste formålet med menneskelig eksistens er å tenne et lys i den rene værens mørke.»/»As far as we can discern, the sole purpose of human existence is to kindle a light in the darkness of mere being».

Fernando var en ihuga mostander av biologiserende synsmåter, selv om han syntes det var interessant å sammenligne mennesker med dyr. ‘Vi trenger ikke hjelp fra pseudovitenskap til ¨animalisere oss selv mer enn det som er tilfelle, det som er viktig er å fatte det dyrilike i oss selv og gjøre noe godt ut av det.»

Han likte av og til henvise til gamle zoomorfe synsmåter på det menneskelige der alle mentalt sett har gjemt inne i seg et dyrelignende vesen eller væremåte. Et dyr som en også ligner på rent fysisk. Selv sa han at han trodde han var i slekt med en slags kattelikt rovdyr, en felin variant av menneskerasen; nei, forsatte han og stoppet litt opp med et oppgitt sukk. Det holder ikke helt, Det er vel heller slik som Cioran engang uttalte om Nietzsche, at han er et lam som drømmer at han er en løve.

165384_1784699374171_1785200_nFernando Persa, oppkalt som han var etter et patologisk sårbart menneskedyr, ble selv nesten et enda svakere slikt dyr, et livsvesen definert både kroppslig, psykisk og ikke minst sosialt et sårbart dyr. Helt siden barneårene, og langt inn i voksne år, hadde han også vært forfulgt og plaget av en tidvis invalidiserende skrekk for mørket. For Fernando var det å tenke på å leve synonymt med å tenke på mørke. Det som umiddelbart slo folk, var at denne måten å befinne seg på i verden hadde noe med depresjon og nedstemthet å gjøre. Fernando selv, han mente noe helt annet.

Likevel regnet han natten og mørket som nære følgesvenner. Han opplevde ennå av og til en slags angstanfall dersom han var for lenge alene ute i mørket. Disse anfallene, som han sa var en slags angst for å bli oppslukt av mørket, for aldri mer å få komme tilbake ut i lyset, kom så sjelden at han savnet dem om det gikk for lang tid imellom dem. De hjalp han aldri å glemme sin sårbarhet, og dermed å la være å ta ting for gitt i dette livet. Under sine lange pilegrimsvandringer foretrakk han å starte ut grytidlig om morgenen fra herbergene. Da fikk han gå et par magiske timer i stummende mørke, før morgenlyset vente tilbake sammen med solen. Opplevelsen var bortimot perfekt, mente han, hvis det var fullmåne når han forlot herberget for alene å vandre ut i mørket. Slike vandrende morgenstunder var nesten en tilbakevending til menneskets prehistorie. Mens skikkelsen hans ruslet avgårde langs pilegrimsstien –  alene i måneskinnsmørket sammen med alle skyggene langs veien og inne i hodets dype kamre –  kjente han et overveldende fellesskap med andre mennesker og dyr. Nærværet til alle de talløse menneskeskikkelsene som gjennom titusenvis av glemte år har vandret sårbare langs veiene og stiene som tegner våre spor i jordens overflate.»

2 kommentarer om “‘In the darkness of this time’ (L. Wittgenstein). Noen strøtanker om hva slags tid og tider vi lever i

  1. Kjære Einar, Du har helt rett, utdrivingen av enhver skygge og ethvert mørke får nettopp mørke til å vende tilbake som sykdom (som vi ikke forstår). BÅde Dostojevskij og Musil er blant de få som forstår dette.Mot slutten av «Raskolnikov» har han (i fangeleiren) en drøm om en ny type trikiner som angriper mennesket og får dem til å tro at det vet alt; «en ukjent pest og «aldri hadde menneskene ansett seg for klokere og mer ufeilbarlige enn når de ble smittet av denne pesten…Alle var i opprør, ingen forstod de andre, enhver trodde at han alene satt inne med sannheten». Hos Musil beskrives det ved at noe grunnleggende forandrer «Kakania», men på en umerkelige måte, menneskene «mister troen på virkeligheten», mister «kreditten», blir fratatt kreditten. Mørkesyken er derfor usynlig for de homogeniserende vitenskaper og terapier, og markerer seg som kroppenes hevn, som depresjon.

    kjærlig hilsen Arild

    On 08.10.2013 22:07, Imaginal journeys: One thousand and one adventures

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s