Om bygder der stadig færre bor. Beretninger om mennesker, hendelser og tomme hus i Utvik i Nordfjord

 «Fremmed på dette stedet som på alle andre, styrt av tilfeldigheter i livet såvel som i sjelen.» (Fernando Pessoa)

«Filosofi er i virkeligheten hjemlengsel. Et ønske om å være hjemme overalt. Hvor er det egentlig vi går hen? Alltid hjem.» (Novalis)

«Formelen om å tenke globalt og leve lokalt høres ikke så verst ut. Nesten besnærende riktig. Men vi må spørre oss: Er det egentlig mulig? Kom bare ikke å påstå at den er enkel å gjennomføre. Det er heller motsatt; problemet er jo at vi både lever lokalt og tenker og føler enda mere lokalt. Vi befinner oss i vår egen boble, som kanskje er i verden men samtidig for de fleste mennesker beliggende utenfor de store sammenhengene. Filosofene og sosiologene snakker om at vi er ‘situerte’, at hele livssituasjonen vi er i preger oss sterkere enn vi tror. Mange såkalte moderne hoder lar seg forføre av nymotens ting, f.eks. av litt reising hit og dit til jobber eller møtevirksomhet eller at man har såpass mye på kontoen at man har råd til et eller flere hus i syden et sted. Da blir man såkalt europeisk eller endog globalt innstillt. Herreminfred for en overflatiskhet. Skal man egentlig være global må man jo finne seg en byslum å leve i; slumtilværelsen er mer kjennetegnende for den globale virkeligheten enn den ferie og jobbstemt reisevirksomheten til velbeslåtte vestlige individer. Egentlig gjør kanskje ikke noen av disse tingene noe vesentlig forskjell. Vi er og blir lokale vesener, enten vi er sukkerheldige og lever i Utvik/Stryn eller i slummen i den såkalte ‘Solens by’ (Cité Soleil, Port-au-Prince/Haiti). Vi er og forblir lokalt bestemte enten vi er såkalte heimfødinger eller globetrottere. Enten vi vet det eller ikke.» (Fernando Persa; ‘Om den lokale illusjonen og dens skadevirkninger’. Posthumt foredrag fra en glemt grav, Helliglunden forlag, 2013)

«all that with which modern techniques of communication stimulate, assail, and drive man – all that is already much closer to man today than his fields around his farmstead, closer that the sky over the earth, closer than the change from night to day»… (Heidegger 1966b, p. 48)

“Vi lever i beskrivelsen av et sted og ikke i stedet som sådan.»/We live in the description of a place and not in the place itself.” (Wallace Stevens)

Folk, hjem og sted

???????????????????????????????

En bygd er et bebodd sted, gjerne et mindre sted der folk bor. Bygdefolk er som regel mer bofaste enn sin motsetning, såkalte byfolk. Byfolk er på sin side alt dette som vi forbinder med å være ajour og moderne, dvs. de er mobile, dynamiske, adaptive, fleksible, nomadiske, fluide, sekulære. Jeg vet ikke hva?

Bygdemennesker er og forblir derimot vesensmessig umoderne, selv om de nok lar seg friste med byaviser og bykultur, til byturer og sydenturer, og andre ting som på overflaten kan virke moderne og dynamiske. Bygda og bygdelivet er egentlig i seg selv en umoderne og anakronistisk arena, noe utdatert som ikke helt går sammen med et tidsmessig samfunnsliv.

Hva foregår når bygder blir stadig mindre bebodd, når folk ikke lenger orker eller vil eller kan bo der? Når det er flere som flytter ut og vekk enn som flytter inn eller hjem? Dersom fuglene forsvinner fra luften eller fiskene fra havet, da er det noe som er alvorlig galt. Når folk forsvinner fra bygdene, er det ikke noe som er galt da også?

Jeg bor på stedet det vesle og vakre stedet Utvik i Nordfjord, en merkelig bygd som naturligvis hører til det såkalte ‘bygdenorge’. ‘Bygdenorge’? Ja jeg er ganske enig med deg,dette ordet lover ikke godt.

La oss smake litt på det. Kanskje lukte litt på det også. Det en merker først er at det kjennes konstruert. Det er ikke noe en går rundt og sier til hverdags eller når en snakker med unger og kjærester. Det er som om det inngår i et delvis skjult språkspill og sosialt spill. Ordet virker for å være fylt til randen med uutløste spenninger, usynlig selvsensurering og ikke minst en usannsynlig fredelighet.

Som ordet, så virkeligheten. På vel ansette internasjonale rangeringer av lokalsamfunn ut fra hvor fredelige de er kommer noen –  jeg understreker noen og ikke alle – norske bygdesamfunn helt øverst. De skårer så høyt på det velrennomerte måleredskapet ‘ComPax’ (som setter opp en slags fredelighetsindeks for et samfunn) at det ikke engang er teoretisk mulig å skåre høyere. Aldri før i historien har homo saphiens norvegicus lyktes med å danne felleskap som tross andre og ganske alvorlige mangler har vært så fredelig. Mange av våre bygdesamfunn er så å si voldsfrie samfunn. I alle fall bedømt på grunnlag av slike anerkjente registreringsmetoder. Ingen, jeg gjentar ingen, blir arrestert eller dømt for vold i ekte norske bygder som greier å holde seg utenfor moderningsbølgene. Mens den gjennomsnittlige mordraten for verdens land ligger på 6/100 000, er mordraten f.eks. i Utvik tilnærmet lik null på 100 000. Noen vil påstå at resonnementet ikke holder fordi det lever så få mennesker i Utvik. Jeg svarer da ganske enkelt at det lave befolkningstallet paradoksalt nok er grunnen til at folk ikke myrder hverandre i Utvik. Tall får være tall; saken selv taler i dette tilfellet selv om kalkuleringen ikke helt er etter statistikkens finurlige regler. Faktum er at folk i fredelige bygder som Utvik under normale forutsetninger ikke myrder hverandre. Jeg skal komme tilbake til at det kan forekomme en rekke hendelser som ligner på vold, med det skyldes de rene misforståelser og hører til spesielle anledninger i bygders indre liv.

11169921_10206528287102827_2883339914901066047_nJeg er som menneske forholdsvis utrygg av natur eller vesen. Derfor setter jeg sammen med andre av bygdens folk følgelig stor pris på den fredeligheten som kjennetegner bygdelivet. Et av de fremste eksemplene på bygdelivets nesten kunstige fredeligheten er den beskjedne fjordbygda der jeg bor og har bodd i mer enn to årtier, ‘Utvik’.

Utvik er en realisert utopi. Alt det ettertraktelsesverdige som politikere maser om eller lager revolusjoner for eller drømmer om å få satt ut i livet i et samfunn til hører til tingenes normale tilstand i Utvik. Jeg vet ikke om alle er lykkelige eller har indre sjeleplager – det tror jeg forresten ganske mange har fordi det hører til menneskenes lodd å ha det slik – men ingen som bor her er ordentlig fattige eller i nød, ingen stikker seg frem på bekostning av andre ved å fremvise demonstrativ materiell rikdom eller prangende forbruk (her er det nok noen som som følge av påvirkning fra storsamfunnet forsøker seg i det små), de fleste dører står åpne og ulåste, folk kjekler og krangler nesten aldri, ingen sloss eller opptrer voldelig, konflikter løses ad diplomatiske vei, stort sett alle som lever her er greie og positive med alle.

Det eneste virkelig tunge og uløste problemet er at folk fortsetter å dø, selv om ingen liker å snakke om det. Folk blir bare syke og så dør de etter en tid uten at det blir problematisert åpent. For hvert år som gå synker derfor folketallet langsomt, som om noen skrur av kranen et eller annet sted. Jeg sier ikke dermed at folk går rundt og ønsker å slutte å dø helt, slik det skjer i en av den portugisiske forfatteren Saramagos romaner. Nei, det er mer snakk om å få til en slags ordning som gjør at byga og folk kan finne seg til rette med døden eller det å skulle dø. Slik er det ikke i dag.

1390529_10202124791578191_714397913_nFredelig eller ikke; tilværelsen som skjuler seg bak uttrykket ‘Bygdenorge’ er ikke dermed like enkel for alle. Mange av våre små og store forfattere forsøker med hjelp av alskens litterære grep å berette om hvor lugubert livet i bygdene egentlig er under overflaten. Fiksjoner som det velkjente ‘bygdedyret’ omtaler ting i bygdesamfunnet som kan lamme og skremme hvemsomhelst. Man kan ganske greitt trekke seg tilbake fra det som heter storsamfunnet uten alvorlige represalier. Det bryr seg som kjent bare om det som teller, de store tingene. Å melde seg ut av livet i bygdesamfunnet eller en småbygd kommer det derimot sjelden noe godt ut av. Står man utenfor i eller forsvinner ut av et småsamfunn har man nesten ingenting igjen. Det er som å ta vannet fra en fisk eller luftrommet fra en fugl. Det gjenstår bare å flakse med sporene eller vingene inntil det tar slutt av seg selv.

Fredelig eller ikke; noe gjengjeld må et individ yte for sine retter og en plass i samfunnet. Man må f.eks. stille seg til rådighet og svare når noen spør en hvordan det går:

«Jeg er døende. Med en liten utsettelse.»

603328_4561483072028_627352616_nDette er for tiden svaret jeg har på tungen når folk spør hvordan det går. Hva ellers kan jeg svare? Jeg rår ikke over magiske evner slik personer i Rushdies romaner gjerne er utrustet med. Før var alt såre enkelt; jeg kunne uten besvær svare med å snakke om at Sogndal fotballklubb kommer til å rykke ned eller om den hete striden rundt politikertalentet Jacob Nødseth i Florø høyre. Man føler seg utrolig vel med å snakke om slike ting, det sosiale livet snurrer rundt som velsmurte sykkelhjul. Når man kan snakke slik kjenner man seg som et fullverdig medlem av samfunnet. Ærlig talt; det finnes en haug med kjekkere ting å snakke om når man møter folk enn døden. Nesten alt annet er bedre. I mitt tilfelle blir det å snakke seg bort. For meg handler det meste om liv og død; hva annet kan jeg da snakke om uten å lyve? Det at folk omkommer eller dør eller blir att av dage er et viktig tema i alle nyhetsmedier. Hva skal da en stakkar gjøre som lever med øksen hengende over hodet hele tiden? Når en står søkkvåt ute i iskaldt høljeregn kan en ikke akkurat småprate om solen som varmet i fjor, da det nesten ikke var sol i det hele tatt. Er en pil først skutt mot blinken der borte venter man for å se hvor den treffer. Man begynner ikke å snakke om et omskudd før pilen har landet.

Hadde jeg vært døvstum, noe jeg altså ikke er, ville kanskje alt løst seg. Man hverken hører eller kan svare. Ingen går rundt og spør døvstumme hvordan det går eller hvordan de har det. Folk ville antagelig ikke spurt meg om noe som helst. Kanskje er det enda verre?

Nei; jeg liker ikke svaret mitt. Ikke i det hele tatt. Det hører liksom ikke til noen steder. Beklemt og ubekvem kikker jeg ned i bakken og smiler usikkert for meg selv når jeg svarer. Det kjennes lettere å se på skoene enn inn i øynene til folk som spør. Det er heller ikke så enkelt å finne øynene til den som spør, som regel ser han eller hun i en helt annen retning enn min. Det finnes mye å feste blikket på når man er i en ubehagelig situasjon. Nesten alt kan brukes, bare for å unngå blikket til den som er så freidig at han nevner døden til hverdags. I den engelske kulturen var det direkte uhøflig å snakke om helse og sykdom. I Utvik som på andre småsteder er det støtende å snakke om døden, utenfor gravstedet. På kirkegården er det som kjent ingen som snakker bortsett fra under jordfestinga og når man steller familiegraver. Det ligger i kortene at man skal unngå klaging og se lyst på ting når man møter folk; hvordan kan man egentlig se optimistisk på sin egen forestående død? Vis meg noen som behersker kunsten å snakke lett og underholdende om døden i en hverdagsamtale.

1959711_10203254806947869_27768650_nDet er egentlig ikke rart at folk unngår å se på meg. Å unngå å se på folk er en måte å straffe og utstøte på i primitive samfunn, man gjør man de som rammes ikke-eksisterende. Det er et farlig rituale, folk blir dårlige og syke; jeg har lest et sted at de som utsettes for ikke-seeing kan ta sin død av det. Jeg innbiller meg at blikk er lagd for å se på det som lever og er levende. Når vi blir sett bekreftes vi i vår eksistens, vi finnes fordi folk ser oss. Vi unngår å se på og beskue det som handler om død. Eller snakker om det samme. Selv et overkjørt pinnsvin midt i veien når vi sykler til jobben om morgenen er i overkant. Som pinnsvinet er jeg et pattedyr, med den forskjellen at jeg fremdeles lever, med forbehold. Overkjørt blir alle småfolk, fra tid til annen. De fleste jeg møter gjør det ikke enkelt, hverken for seg selv eller meg. De spør altså hvordan det går. Det er kanskje ikke så mange i absolutte tall, men forholdsmessig er det mange nok. Det er et hverdagsrituale når man bor på samme sted, både for friske og for folk som sies å være ille ute eller dødssyk. Et uskyldige rituale blir en risikosport når folk møter slike som meg. Jeg er sjelden ute av ‘huset i skogen’ som boligen min heter og enda sjeldnere synlig i bygda; en avmålt tur i butikken borte ved riksveien eller ned i fjøra med gamlekatten. Vi som tror vi er bestemt døende blir fort folkeskye. Vi vil helst være usynlige. Trekker oss tilbake når vi kan. Sosialt liv er mer krevende enn man tror. Man må stå tilrette, enten man vil eller ikke. Det tapper krefter. Det er naturlig at folk spør. Her er en slags ytringsfrihet med usagte begrensninger, unntatt når folk har drukket for mye. Da er de frie til enten å si ingenting (de har sovnet) eller noen få ganger alt (det koster dyrt). Ryktene går om folk som er ille ute. Vi bor tross alt i samme lille bygda.

‘Jeg er døende. Med litt attåt’.

Det er et enkelt og egentlig et selvfølgelig svar for meg. I min situasjon i denne verden. Jeg fungerer med en slags datostempling fra kreftspesialister. De er ikke spesialister på døden og det å skulle dø. Derfor snakker de i påtatt uklare og upresise vendinger. Men noe får man med seg mellom linjene. Derfor er det nettopp dette jeg ønsker å svare folk som er frempå. Jeg vet det; det er ikke det normale svaret fra en normal person på slike normale spørsmål fra normale folk. Jeg kunne tatt det påtatt humoristisk og svart at jeg skal bort til kirkegården for å se meg ut et passende og trivelig gravsted med god beliggenhet og utsikt. En grav med god utsikt til fjorden. Det tør jeg ikke, humor har slik som ytringsfriheten ellers sine grenser. Men jeg har ofte lekt med tanken.Og latt det bli med tankeleken.

De fleste lengelevende bygdefolk (dvs. de fleste bortsett fra noen få uheldige som rammes av ulykker og noen enda færre som ikke orker mer) eller Utvikinger uten datostempling forventer å høre at jeg skal besøke AnneMa eller kjøre innover til NAV i Stryn eller til Høyanger for å være psykolog noen dager, at jeg har ferie, eller at jeg skal til Florø for å mure i hagen til Herdis. Et normalt svar om normale levende ting. Livet går som kjent hele tiden videre og videre og videre uten ende. The show must go on.

WP_20140602_14_41_19_Pro20140609155523De fleste vil helst ikke oppfatte eller ha svaret de får av meg. Selv folk som bor på et så lite sted som Utvik er riktignok ulike i sin avvisning. De reagerer ganske ulikt på min klossete og litt for personlige svaremåte. Ingen reagerer ‘riktig’, slik jeg skulle ønske. I og med at jeg rent faktisk sett er døende. Livet mitt er for tiden en slags permanent nedtur. Jeg lever i nedoverbakke, på lånt tid, som det heter. Jeg kjenner faktisk bare en som reagerer helt etter min smak. Han bor naturligvis ikke i Utvik og har som de fleste andre mennesker i verden aldri satt sin fot i Utvik. Han har ganske sikkert som ganske mange andre mennesker i verden kjørt forbi. De fleste kjører faktisk forbi Utvik, kanskje legger de merke til navnet Utvik et lite øyeblikk men det er glemt noen minutter etter at de har passert Innvik lenger inne i fjorden. Deretter tenker de på helt andre ting. Som den engelske filosofen Berkely sa det allerede for noen hundreår siden, ‘esse est percipi’, å være er å bli oppfattet. Det er ikke min feil at verden er innrettet på denne måten.

Hvem er så denne ene personen som ikke er fra Utvik og som skiller seg ut fra bygdehopen på en så fremragende måte? Det er den forhenværende psykologen Rune Amundsen fra Florø. Han er kanskje en forhenværende psykolog, men fortsatt praktiserer han livets psykologi bedre enn noen andre psykologer jeg kjenner. Han er ikke en ‘rollepsykolog’ men en psykolog i sitt vesen. En ‘vesenspsykolog’ kunne man kanskje si om man skulle finne på noe som virker klokt. Når vi støter på hverandre, gjerne på en fredags ettermiddag ute i Florø, kommer den lyse og langhårete psykologen med et stort og befriende smil meg i forkjøpet og utbryter med glimt i de blå øynene; ‘Lever du fortsatt, Lunga?’

Hva skal man svare til slikt? Vi ler begge to og gir hverandre en klem.

Åpenhet forenkler tilværelsen. Alt blir liksom enklere av slikt. Folk som er skolerte i psykologi vet at det er ikke bare hva man sier, men måten det blir sagt på og antagelig også stedet det sies på som avgjør virkningen. Dyrene har det antagelig enklere. De kan ikke snakke og kan derfor med god samvittighet la være å uttale seg om så kompliserte ting.

WP_20140628_04_43_33_Pro__highresDe fleste som lever og dør her inne i den dype fjordverdenen foretrekker den indirekte metoden som dekker over følsomme emner. De blir faktisk ganske ute av seg når folk sier ting slik de er. Noen blir provosert. Andre blir tatt på senga og protesterer, som om de vil at jeg skal si noe helt annet. Det passer ikke å svare på den måten jeg gjør det. De tror meg ikke, eller nekter å tro det jeg sier. Hele kroppsholdningen deres viser hva de tenker og føler; ‘slikt kan man bare ikke si!’

Det er antagelig ikke passende eller uhøflig å snakke om eller nevne døden ved navn.

Mange forsvarer seg mot et slikt utsagn ved å komme med det typiske; ‘Vi skal alle dø’. ‘Kanskje er jeg død før deg, man vet aldri?’

Det er ikke det grann merkelig at døende mennesker ofte holder seg inne i huset de siste månedene. De orker ikke å krangle med levende folk om dette som opptar dem så sterkt. Hva skal man ellers gjøre? Det begynner nesten å ligne en dødskonkurranse. En konkurranse om hvem som kommer til å dø først. Selvsagt skal vi alle dø en gang. En ubestemt gang. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg bor og lever i Utvik og er altså de facto døende. Jeg er i siste fase av en kreftprosess uten utsikt til helbredelse eller det som kalles et langt liv med en fredelig utgang. For tiden går jeg på en litt livsforlengende og samtidig sterkt deformerende kreftmedisin som riktignok utsetter de mørke utsiktene for en kortere periode. Men utfallet er gitt; en vakker dag virker ikke medisinen lenger. Da er jeg i alle fall døende, ganske enkelt, langsomt eller raskt. Er jeg heldig, har kreftforskerne og den farmakologiske industrien i mellomtiden eller ventetiden frembrakt nok en deformerende medisin som nok en gang forlenger livet med 3-6 måneder. Det er in i våre overfladiske dager å snakke om at man ‘danser med døden’. Det er følgelig rytmen jeg danser etter for tiden. Jeg tror det var slik man oppførte seg på øverste dekk mens ‘Titanic’ var iferd med å synke. Til helvete med kjendismedia og sosialmedisinske kjendiser. Alt er kjendisdikt og forbannet medialøgn. Å være døende er og bør være en tung og sørgelig vandring, når man ellers er ganske oppegående. Det er ikke noe show selv om kjendismedia og deres medløpere forsøker å gjøre det til underholdning og show. ‘Viva la muerte!’, skrek de morderiske spanske facistene som forsøkte å politisere døden til sine motstandere. Media som er iferd med å ødelegge all anstendighet i våre liv skjønner bare kommers, underholdning og show; ergo mediatiserer de til og med døden til en tullete dans. Jeg danser ikke et øyeblikk med døden. Sørge, det gjør jeg. Hele tiden. Livet er så uendelig kort og døden er så utrolig lang, det er omtrent hva en norsk poet skriver i et dikt som min venn Bosse viste meg en gang. Jeg sørger, i anstendighetens navn. Med løftet hode. Verdighet er kanskje noe man viser verden, en slags opptreden. Men det er allikevel noe ganske annet enn det man i våre dager mener med show. Hele tiden kjenner jeg denne stille sorgen inne i meg, en klump i halsen, tårene mine kommer for tiden lettere enn regn ute i Takle ved Sognefjorden.

,Kreftmedisinen forlenger livet mitt noen måneder, men etter en tid finner kreftcellene ut hemmeligheten og begynner å funke på en annerledes måte. De gir blaffen i hele medisinen som derfra ikke virker lenger. Da inntreffer sannhetens øyeblikk; jeg kjenner igjen at noe er galt. Sluttfasen er innledet nok en gang. Med den går det fort nedover dersom det ikke skulle finnes en ny medisin.

bevegelser2utsnittI mellomtiden er jeg i en annen fase. I livsforlengelsens fase. Det er en tosidig sak, på den ene siden gir den en viss glede over å væåre i live. På den andre siden på man være observant. Men imens lever og ånder og verker jeg litt her og der, sammen med stort sett driftige sjeler i Utvik, en makeløst vakker småbygd ved Nordfjorden i Stryn kommune.

Utvik er et lite sted. En mikroverden. En liten maurtue der det kryr av noen få sjeler. En umerkelig sosial verden. Fra utsiden er det lett å oppfatte bygda som et roens og stillhetens sted. Velstelte trehus med roser oppetter veggene, mange av dem tomme sommerhus. Frukttrær. Noen postkasser plassert i veikantet og som ikke sier et skvett. En subsidiert nærbutikk. En hvitmalt kirke med rødt tak. Kirkegården. En barnehage. Ingen skole.

???????????????????????????????Hva da med folk? Ville den gamle atenske filosofen og vismannen Diogenes i tønna med sin lampe funnet det han lette etter i samfunnet? Finnes det mennesker her?

Utvik og menneskene

Bare noen ganske få merkverdig alminnelige sjeler fortsetter å bo her året rundt. 328 i tallet. Alle som en blant folk som velger å forbli bofaste er sett fra utsiden ukjente sjeler. Alle eller så å si alle er samtidig kjendiser, betraktet fra innsiden. Det er en følge av at alle kjenner alle eller de fleste. Man har egentlig ikke noe valg på dette ene punktet med at man betraktet fra utsiden er ukjent; for man blir så å si med nødvendighet ukjent som følge av at man fordriver tiden i en såpass bortgjemt og ubetydelig bygd som Utvik. Stedet er plassert slik i verden at det ikke har noen muligheter til å bli en bygdeby eller et såkalt tettsted. Folk som bor her vet det, de opplever det som en stor lettelse at de ikke behøver å delta i et kappløp for å øke antall innbyggere. Det må man som kjent de fleste andre steder for å unngå å bli omtalt som en ‘stagnasjonsbygd’. Utvik er nok stagnert, kanskje for bestandig, og er stolt av det. Folk lever her og kommer hit nettopp fordi det er en stagnert bygd som aldri kommer til å bli noe så skrekkelig som et tettsted eller en bygdeby. Utvik er i balanse, bygda har råd til å fortsette å være som den er.

Ingen kjendisblader eller medier bryr seg med å følge med på eller overvåke folk som bor i Utvik. Å leve i Utvik er samtidig å velge et slags dobbeltliv, ukjent i verden og kjendis i bygda på samme tid. Vi som lever her kjenner til oss selv og hverandre; utover denne forholdsvis snevre kretsen er det knapt noen andre der ute i verden som vet om oss. Vi overvåker hverandre ved litt sladring og prat på butikken borte i sentrum eller under søndagsbesøkene. Vi følger med oss selv og hverandre på de naturlige måtene; ingen andre ute i verden bryr seg med oss. Ingen følger med oss fra spionsatelitter eller ved å tappe den beskjedne trafikken vår på mobilnettet eller sosiale medier. Her finnes ingen overvåkningskameraer utover de som er satt opp i fellesfjøser og sauefjøser for å overvåke lamming. Mennesker overalt på kloden er potensielt en risiko, de kan under visse omstendigheter bli folkefiender og farlige på andre måter. Når det gjelder folk i Utvik har dette aldri skjedd. En ting er sikkert; det fins absolutt ingen grunner til å overvåke de menneskene som bor i denne bygda.

Mange personer som er utrustet med dårlig forstand utbryter derfor spontant at Utvik er et intetsigende og ‘Gudsforlatt’ sted nesten innerst i Nordfjord. Det er en altfor lettvint slutning som skyldes urbane fordommer; i tillegg er den riv ruskende gal.

lenestolVi som bor her inne ved fjorden vet at det er helt feil, det motsatte er nærmere sannheten. Gud – om han finnes i en eller annen versjon og med så mange versjoner skal det mye til om ikke en av dem skulle vise seg å være riktig; Gud gjør seg antagelig like mye om ikke mer gjeldende i Utvik enn andre mer tettbefolkete og sett fra utsiden kanskje gudløse steder. Mange av de skrekkelige tingene som hender i de fleste byer  vil aldri inntreffe i Utvik. Det skyldes kanskje at noen holder hånden sin over stedet, som det heter.

Jeg liker heller ikke uttrykket ‘intetsigende’ om det dype og rike stedet jeg bor. Verden og virkeligheten selv på småsteder er nemlig aldri fattig eller stum, den taler alltid og har mange budskaper til en om en har et tilstrekkelig åpent hjerte og sinn. Å leve på et bestemt sted åpner opp verden på en spesielt måte. Lukker den på andre måter, som kan være vanskeligere å se. Stedet og de egenskapene det har gjør at det kastes et eget lys over tingene. Før sa man om steder at de hadde sin egen ‘aura’; de fleste moderne steder har ikke lenge rnoen aura. Det har Utvik, og vel så det.

???????????????????????????????Små steder og småsteder har noen spesielle kjennetegn og er for mange mennesker spesielt viktige som verdensåpnende settinger. Noen mener at det også er fordi vårt indre sjelelige liv kommer frem i dagen på en annerledes måte her enn i tett befolkete og mer urbane  livsmiljøer.

Det hevdes av folk som gir seg ut for å ha spesielt utviklet forstand på slike ting at knøttesmå bygder som Utvik lang inne i Nordfjord er passende steder å være om man må tenke gjennom og kjenne godt etter hva man holder på med i livet. De utgjør en egnet livskontekst som å åpne tilværelsen, åpninger som gjør det mulig å se på tilværelsen med andre øyne, på seg selv og ikke minst gjenoppdage sitt eget dype indre. Dvs, om dette engang blir påtrengende, og det blir det alltid før eller senere for de fleste av oss.

1005697_10201304303386499_530612614_nKanskje er det rett og slett lettere å se tingenes sanne proporsjoner på små, langsomme og ubetydelige steder. Ute i den store verden skjer det tilsynelatende store og dramatiske ting hele tiden. Det er i slike livssammenhenger at mennesker får for god anledning til å forføre og villede; til å forføes og villedes. Det er dette gjensidige bedraget det handler om i den store verden. Den grenseløse egokonkurransen som oppstår i store forsamlinger av mennesker som ikke kjenner særlig til hverandre gjør at ting og personer finner på alle mulige måter for å kunne blåses opp til unaturlige dimensjoner og størrelse. Dette er en spesiell evne hos mennesker; en metaformiserende evne som medfører at ingenting har en gitt størrelse eller proporsjonalitet; alt kan forskyves, forminskes eller forstørres når betingelsene legges tilrette for dette. Tullinger og svin fremstår som store mennesker; selv grenseløst forfengelige og grådige og smålige fotballspillere og rockemusikere fremstår i slike sammenhenger som vise og dype mennesker; heldigvis har noen av dem har et snev av redelighet – de aner uråd og kamuflerer seg gjerne med humanitære opptredener i en afrikansk barnehage eller litt buddisme. Vi som bivåner spetakkelet blir forvirret og blendet av en oppblåst skyggeverden; vi tvinges til å tro på det vi ser. Hadde man bare visst hvilke indre skader vi blir påført.

Modern-MasculinityI denne lokale tilværelsen er det helt annerledes. De metamorfiserende kreftene der ute i det store samfunnet holdes i sjakk; resultatet er at et menneske er det det er. Velsignet være våre småsteder og de bittesmå menneskene som lever her. Småsteder er i den moderne verden potensielt et slags virtuelt ørkenstrøk; man må ha vett til å bruke dette potensialet. Noen store tenkere har forstått betydningen av det stabile småstedet på landbyga som hjem og kontekst for aletheia, som kontekst for avdekking av betydning.

Det foregår knapt noe av betydning i små landsbyer og bygder. Folk er folk, bare det vesle og trivielle de er og ingenting mer. Man ser og hører hverandre. Livsrommet er et rom. Tiden er en sirkel. Alt som har vært kommer tilbake igjen. Ting gjentar seg. Ingen overraskelser, ingen sensasjoner. Alt som skjer på et lite landsens sted skjer helt identisk også andre småsteder. Nøyaktig likt, bare med andre små personer. Dagene her fylles til randen av banaliteter. Det blir lite å snakke om, folk skjønner av seg selv poenget med å ti stille; det er ingen vits i å snakke seg til døde om ting alle sammen ser og hører. Tale er sølv.

9062_10201241981068480_1315704786_nJeg støtte på; kolliderte med, faktisk – en ferierende lyshåret kvinnelig lagdommer nede fra Bergenstraktene her inne en sommer. Man kan faktisk støte på alle slags skikkelser som er geskjeftig med et eller annet langs fjorden; hun påsto med en karakteristisk dominant dommermine i nedre del av ansiktet at stedet gjorde så lite av seg og var så stille at det ikke kom i veien for hennes indre liv. Ute av den larmende byen kunne hun gjenoppdage seg selv og sine egne personlige og indre tanker. Hun hadde en vemmelig følelse av å bli oppslukt inne i byen. Aldri når hun oppholdt seg her i denne enorme stillheten. Hun hadde feriert her så mye at hun nå kunne tenke seg å slå seg ned her; folk vet hvem jeg er eller jeg er det man kaller ferdigspurt her inne. I tillegg til å finne seg selv suste hun rundt omkring til alle severdigheter i fjell og daler som om hun ville sluke det hele på et par korte uker.

Jeg vet ikke om folk som lever i Utvik analyserer seg selv mer enn man gjør andre steder. Jeg tviler. Det er vel heller slik at det å ha vokst opp og levd her et helt liv gjør det overflødig. Denne vesle bygda ved fjorden er en forunderlig rik sosiotop der det totalt usynlig for utenforstående utspiller seg et innfløkt mønster av små og store sosiale foreteelser. Småstedtilværelsen rommer noen spesielle avdekkende livsbetingelser som gjør det enklere for oss å oppdage tingenes mening, og ikke minst personers mening.

_DSC4986Enkelte av livsbetingelsene er merkelig nok endemiske. Ja, jeg mener endemiske; det betyr at de såvidt jeg kan bringe på det rene ingen andre steder. De er unike for Utvik eller for et annet småsted om det skulle inntreffe. Det finnes i virkeligheten lite kunnskap om slike ting som er enestående for ei bygd eller for en bestemt person, og hvilke sannheter om menneskelivet de avdekker for oss. I vår tid tror man som kjent ikke lenger at det finnes noe som er enestående. Alt blir grupperes og kategoriseres og slås sammen med ting som skjer med andre personer eller på andre steder.

Det er etter min mening en svært god grunn til å ta for seg akkurat slike ting.

Et eget trekk ved det stillferdige og milde livet i Utvik er det svake sosiale trykket; man merker det fort som en fornemmelse av å flyte lettere rundt i tilværelsen. Tidvis kjennes det nesten som om man letter eller svever. Det ytre trykket er samtidig så svakt at en etter en stund merker at ens indre liv stiger opp, nærmere overflaten; en lever nærmere sitt indre liv og dermed også sine indre demoner. Dette kan være en utfordring for folk som mangler åndelig forberedthet eller er åndelig uforsiktige. Kanskje de ikke engang har hørt om at det finnes demoner i ens indre. De fleste moderne mennesker har ikke engang et ordentlig forhold til sine demoner; bare det er en god grunn til å holde seg unna småsteder!

398522_3262178270220_1000393883_nDen sosiale tyngdekraften er altså merkbart svakere her; kanskje til og med målbart svakere om sosiiologer hadde brydd seg med å måle den. Folk trenger ikke kjempe så hardt for å holde seg oppe og flytende i det ytre livet. Det kan ha både dårlige og gode virkninger på folk. Som regel er det bra; då den ene siden kreves det mindre oppdrift for å greie seg i livet. Man kan flyte omkring uten å anstrenge seg. De fleste greier seg derfor. Med litt tilleggshjelp fra NAV eller andre samfunnsinstanser kan man faktisk leve et brukbart ytre liv uten særlig innsats. Dersom man i tillegg har skjønt at det kan leves og utforskes på et indre plan, er bordet dekket for viktig menneskelig innsats.

På den andre siden gjør fraværet av ytre sosialt trykk at det skal mindre til for at mennesker i stillhet begynner å falle sammen som følge av indre turburlens; folk som ikke har erfaring med den åndelige siden ved livskampen eller med å håndtere demoner i sitt indre mister rett og slett fotfestet og begynner å synke nedover i sitt eget mørke og gli inn i et ingenmannsland i tilværelsen. Noen er så uforsikitige at de beveger seg inn i det som omtales som det farlige mørket, der lys hverken kommer inn eller ut. Dette er ikke et sted for uerfarne og uforberedte. Det blir sagt av folk med kunnskap om mørket inne i mennesker at man aldri bør oppholde seg i dette farlige mørket alene lenge eller uten veileder. Da går det som det må gå; en stakkar Utvikbeboer rotet seg ned dit; etter lengre tids veiløs virring i sitt eget mørke gikk det galt og mannen skaffet seg et rep; rigget seg til og hengte seg i en loftsbjelke mens regnet pisket mot taksteinene over hodet hans. Andre ulykkelige drives langsomt men sikkert til å forlate livet ved hjelp av det de finner fram til av nærliggende mortale fremgangsmåter.

Det er derfor helt naturlig: På er småsted som Utvik med nær kontakt med sitt indre liv er nok flere enn jeg i en slik synkende tilstand.

ImagineCam_Photo_6Det finnes folk som er uenig i denne ensidig sosiologiske tankegangen. De ville heller omtalt Utvik som en psykotop fordi det å leve her fører med til dannelse av en egen merkeverdig mentalitet hos folk. Folks personlighet og mentale liv gjennomgår i løpet av år i bygda en lokalitetsbestemt morfing. De blir gradvis annerledes enn de i utgangspunktet er eller ville ha vært om de levde et annet sted. Etter morfingen blir folk overvirkelig virkelige; de er sterkt tilstede på en ytre måte samtidig som deres indre liv går under jorden; de er gjennomgående stillferdige i sin opptreden; de snakker aldri direkte om seg selv og sitt indre, samtidig er de tilstede på alle arrangementer og hendelser i bygda som for å vise frem at de allikevel finnes og er virkelige og ikke bare spøkelser.

Jeg nevner begge disse mulighetene, selv om det nok er i overkant å påstå at så interessante sosiologiske og psykologiske ting kan utfolde seg i et såpass beskjedent bygdemiljø.

Utvik er en bortgjemt bygd; mange aner ikke at bygda finnes. Mange eller de fleste forveksler den med Innvik. Av og til er Utvik et ganske trist sted ved en omkring 100 km’er dyp eller lang fjord litt nord på Vestlandet. Fjorden som når ned til over 500 meters dyp strekker seg fra den ytre kysten og skjærer inn til det omlag 2000 m høye fjellandet bakenfor som en dyp og bred sprekk , skåret inn i landet av forhistoriske isbreer og jordskjelv og andre like sterke krefter. Utvik ligger lunt til, de harde vindene som herjer kystlandet lenger ute mot det store havet får sjelden sjanse til å opptre på en ubehagelig måte her. Dersom det skulle holde stikk at ikke et eneste lite hårstrå krølles på noens hode og ikke en eneste spurv faller til jorden uten at vårherre har hatt noe å si, så ligger det noe bak det forhold at når det er rikelig med sol, da får Utvik enda mer, og når det er lite sol da får Utvik enda mindre. Sommerstid er det lyst og solrikt i Utvik, resten av året er det mørkt. Svært mørkt. Bygda ligger på skyggesiden av fjorden; det merkes godt senhøstes i regnfulle måneder og særlig om vinteren. Fra tidlig i november til nesten midt i februar forsvinner solen nede ved fjorden. Da er det mindre lys ved den dype fjorden enn det er i mørketiden nordpå. Naboene mine sier at det gjør livet her mer innholdsrikt fordi vi får noe å se frem til; vi kan vente på at solen skal komme tilbake til oss den andre uken i februar. Det kan ikke folk i nabobygder som har solen hele tiden.

Like i nærheten ligger i hver sin retning nabostedene Tistam og Innvik. Alle pletter og flekker og viker og åser fått sitt navn av noen; navnene lever og endrer seg i tiden, de skifter fasong og blir til noe annet enn de opprinnelig var. Ta Tistam, f.eks., det har også hett Tystammer, Thistehammer og Tistamrum.

Jeg er innflytter; det gjør at jeg kjenner nesten ingen av navnene heromkring. Det tar lang tid, et helt liv, for å lære seg så mange navn på alt som finnes her. Navnene ligger som et usynlig lingvistisk og semantisk slør eller teppe over landskapet; landskapet snakker hele tiden til folk som har vokst opp her. For meg er det et nesten taust landskap. Jeg kan se meg omkring, det er greitt. Men jeg hører lite eller ingenting utover noen skarve fugler og litt sus i trærne som omkranser huset mitt når nordavinden blåser. Det er bare såvidt jeg kan snakke med disse omgivelsene, vi har ikke felles språk. Noen ting har jeg fått med meg etter så mange år. Selve navnet Utvik henger sammen med at rom og retning er innrettet på en spesiell måte. De vanlige himmelretningene, nord og sør og denslags, er mindre viktige. De fleste ting som foregår her handler enten om innover eller utover fjorden. Unntaket til denne måten å orientere seg på er oppover og over fjellet, Utvikfjellet. Innover og utover fjorden er hovedkoordinatene som alle ting orienterer seg ut fra. En gang man rodde og seilte man langs strendene med båt, da var jo denne måten å orientere seg på rimelig. Mellom Hildaneset innover i fjorden og neset ute ved Moldereim danner Nordfjorden en svær bukt med to viker, Innvik som ligger innerst og Utvik som ligger utover i fjorden. I tidligere tider greidde folk å få til at disse to vikene sammen med småbygder på andre siden av fjorden utgjorde en egen liten kommune, Vikane kommune som den het. Men forholdene var små, og under små forhold blir folk gjerne smålige. Det ble mye styr; den lille kommunen ble tidlig sammenslått som politikerne sier det i dag.

Å ta bolig et sted

Å bo. Jeg bor. Jeg har alltid bodd et sted. Oppholdt meg et eller annet sted. I akkurat den mening av ordet har jeg aldri tilhørt de hjemløse. Det er ikke helt korrekt. En periode i mine unge år satset jeg i noen måneder faktisk ganske hardt på hjemløshet som karriere eller som en måte å slippe unna enhver karriere. Karriereløshet som karriere.

– Du er selvødeleggende, sa en venninne til meg en gang.

Antagelig var jeg dårlig kvalifisert eller utrustet fra naturens side for en så krevende livsform som det å leve uten å bo et sted. Man må ha et slags talent for å greie å være frivillig hjemløs. Det hadde jeg ikke, det var mer snakk om en slags påført indre feilfungering som jeg ikke helt ut valgte selv. Et feilspor som jeg litt etter litt begynte å rette opp i takt med at jeg etter litt prøving og feiling mer og mer ble meg selv. Man finner seg selv etterhvert og gjennom dårlige og gode erfaringer. En vakker dag er man kanskje nær ved å bli seg selv, da begynner man å føle seg mer og mer hjemme.

Det gikk ikke lenge før jeg i all makelighet igjen var blitt noenlunde fastboende. Siden har jeg unngått den ekte hjemløsheten mens jeg har vært på søken. Jeg har bodd rundt omkring på loftshybler der det snødde inn gjennom taket når det det blåste om vinteren, i studenthjem og i kollektiver med eksperimentelle medbeboere. Jeg har bodd i mitt eget hus, der jeg selv satte opp grunnmur og pipe i iskalde regnvåte høstkvelder etter arbeidstid. Jeg har havnet på hybel igjen etter at tiden som var satt av for meg i eget hjem tok slutt.

Til slutt havnet jeg her, i denne vesle fjordbygda under isbreen. Et ikke-sted. Hvilket sted jeg skal regne for å være det egentlige hjemstedet mitt er jeg i uvisse om. De siste gangene jeg har vært på besøk i den byen nordpå der jeg vokste opp i, har jeg fartet omkring og fotografert alle de stedene jeg bodde i løpet av barneårene. Jeg kan ikke bestemme meg for hvilket av stedene som er hjemplassen min. Alle, antagelig. I det hele tatt er jeg uviss når det gjelder røtter og tilknytning og slikt. Jeg er heller aldri helt sikker på om det er noe mening i å bli begravet borte på gravplassen ved bygdekirken i Utvik når den dagen skulle inntreffe, men hvor ellers finnes det en kirkegård der jeg kan finne meg tilrette med å bli begravet og lagt til hvile, som det heter ? Jeg kjenner jo ikke folkene som ligger der borte, og de få jeg kjenner litt til er ikke min type. Utvik; denne lille bakevjen i veikanten, en stakkars liten fjordplett som ikke er den ordentlige hjembygda mi, og vel heller aldri kommer til å bli det selv om jeg prøver å gro røtter meterdypt ned i jordsmonnet. Selv om en er bosatt et sted er det ikke alltid like lett å vite hvor en føler seg hjemmehørende i verden. Og hvorledes; det er mange måter å føle seg hjemme på. Noen er så heldig eller uheldig at de er grodd opp der de lever, det å være hjemme er noe robust, nesten absolutt, det finnes ingen andre muligheter enn å leve akkurat der en lever og alltid har levd. Hjemme er hjemme og borte er borte, det er orden på tingene. Men mange andre har det meste av sine hjemfølelser knyttet til et annet sted enn der de lever; der er de enten plasserte av andre eller har kommet til gjennom rene tilfeldigheter. Alle disse halve måtene å høre hjemme på er beslektet med å leve i eksil, noe som også har mange varianter. Noen har ingen følelse overhodet av å høre hjemme på denne jord, de lever i ordentlig utlendighet. Man påvirkes av å leve på bestemte steder. Å leve i Utvik må ha forandret meg på mer enn en måte. Jeg har feks. merket meg noen underlige forskyvinger i tilværelsen den siste tiden, hvor lenge dette har pågått aner jeg ikke. Merkverdige forskyvninger; stadig oftere opplever jeg at det er søndagssteming når det er lørdag, og lørdagsstemning når det bare er en vanlig hverdag eller yrkesdag. Og søndagene, de har nesten blitt som de aller helligste av dagene, som langfredag og julaften eller 17’ende mai eller noe i den retningen. Summa summarum kjennes det at dagene mine blir mer og mer hellige, på et vis, hva det nå enn skulle bety.

Nok om å bo i Utvik; ute er det er en kjølig vårmorgen sent i mars. Jeg har vært våken gjennom den siste natten som så mange andre i løpet av denne vinteren. Utvik er i ferd med å våkne igjen, om man kan kalle den bleke avbildningen av livet som utspiller seg her som våkent. Biler er det første tegnet, biler som minner om mangefargete og elegante hermetikkbokser med mystiske vesener inni; vesener som holder i rattet, stive og uttrykksløse som en slags mumier, bilene durer og surrer forbi huset uten at det egentlig legger en demper på den hørbare stillheten. Noen av bilene er på tur til trevarefabrikken lenger ut i fjorden, det er færre enn vanlig pga. permitteringene som følge av finanskrisen, andre er på tur til alders- og sykeheimen eller skolene lenger innover i fjorden. De er like mange som før, tror jeg. Bossbilen, som tilhører en av de få presumptivt faste tingene i den moderne tilværelsen – boss blir man aldri kvitt samme hvor mye man kvitter seg med – bossbilen har vært utover mot Tistam og Moldereim som ligger ute ved verdens og veiens ende, for å tømme spannene som folk har plassert i veikanten utenfor husene sine denne torsdagsmorgenen. Jeg husket å sette ut mine, for engangs skyld; jeg for ut i tøfler og morgenkåpe noen sekunder før bilen passerte over broen nedenfor huset. Det samler seg opp mange ekstra plastposer med restavfall når man glemmer ting så ofte som jeg gjør. Tømmedagene er en av de mange gåtene i dette livet mitt, jeg undres på om andre folk her inne ved fjorden husker dem bedre enn jeg gjør.

Jeg har kommet opp til huset etter å ha tuslet mine sedvanlige runder mellom de eksotiske plantene jeg har plantet nede i i ‘Helliglunden’, minnehagen min som jeg har kalt opp etter et annet og merkverdig hageprosjekt som jeg skal fortelle om senere i denne fortellingen. Jeg rusler langsomt omkring med en lunken kaffekopp, skvulpende i hånden. Kaffeflekkene ligger igjen som serier med utydelige runetegn og hieroglyfer etter meg på steinflatene. Jeg tøfler omkring for å titte på det siste døgnets minimale tilvekst i vårknoppene på de forskjellige småplantene jeg de siste årene har sådd og fostret fram. Jeg har hentet med meg frø fra reiser og vandringer, og liker meg godt som såmenneske. Det er sjelden det spirer og vokser særlig mye i sporet etter de fleste av oss mennesker. Det finnes mange slags folk, gjerne litt oppi årene, som griper til hageaktivitet som en slags siste redningsplanke. Hager kan antagelig rette opp mange tristesser og villfarelser i et liv. For et par år siden fikk jeg besøk av en annen slags underlig hagefyr;det finnes mange av dem etterhvert. Han dukket helt overraskende opp i hagen den sommeren fordi han i ren overlevelsesdesperasjon etter å ha havarert skikkelig i livet sitt, ville forsøke å skrive en hagebok for å tjene til livets opphold. Fyren var for så vidt ganske grei. En skikkelig posthippie, løs i fisken og antagelig også på noe lett på tråden. Han virket ganske havarert, for å si det som jeg tenkte da han kom på døra. Utenfor hadde han parkert en gammel amerikansk van som han åpenbart fartet rundt i og sov i. Han rotet rundt i hagen her, og andre steder, noen dager. Tok bilder, skrev notater. Vi drakk noen øl nede på kaia. Hageboka han drømte om skrev han faktisk et år senere, utrolig nok. Han ble deretter avis og TV kjendis på hagessaker og alskens stoff om hager. For en stund i alle fall. Jeg tror at han nå er tilbake i det store sosiale tussmørket vi alle kommer fra og lever i på en måte. Utenfor den sosiale oppmerksomhetens blendende og livgivende lysstråler.

Vi har havnet i DFÅ; i Det Fryktelige Året. Da forskere, mediafolk og politikere fikk for seg og begynte å skrike over seg om at vi opplever en megastor krise, en dobbelt krise; både en klimakrise og en finanskrise. Ved siden av alle de andre store og små krisene som folks og foreningers liv handler om hver dag, hele tiden. Kriser i politiske partier, fotballklubber, demografiske kriser i fraflyttingskommuner, kriser i helseforetakene som aldri har penger. Kriser overalt, rett og slett.

Selve begrepet om at vi endelig har oppnådd å komme inn i en stor og felles krise grep tak i bevisstheten og følelsene hos oss, den kom som en gigantisk bølge som ruller ubønnhørlig inn over tørt land. Iallefall er det slik i vår norske del av verden. Jeg er derimot ikke så sikker på om folk dypt inne på det afrikanske, det indiske og det søramerikanske kontinenten er av samme oppfatning. At de opplever vår store dobbeltkrise på denne måten. På samme måten. Det er å lett å glemme at haugevis av små og store uskyldige unger har kommet til verden, pådratt seg alvorlige sykdommer og skader, sultet og dødd hver eneste dag og hver eneste uke i de siste tårene; og det av alskens unødvendige sykdommer, av unødvendig sult. Dde siste årene og tiårene har i noen deler av verden vært en permanent krise som bare vokser.

Jeg er i tvil om vi dypt inne i vårt eget personlige indre kontinent egentlig bryr oss noe særlig om disse moderne krisene. Mange ganger er det nesten som om våre egne kriser fryder meg litt. Ja; jeg skjemmes over at jeg nesten har glede over at ting går galt her i vår del av verden. At det går litt nedover og i retning av det helvete hvor mange av oss fortjener en plass. At tingene begynner å mislykkes for oss selvgode velfødde europeere. At vi ikke lykkes, får ting til lenger.

Stillheten i Utvik

Stillheten er fremtredende. Den utgjør et avgjørende trekk i ved livet i Utvik. Den er bygdas signatur, dens merkevare. Utvik og landskapet omkring er stillhetens sted. Stillheten er det første jeg merker meg i dag. En merkelig stor stillhet. Den svever som mosemyk skodde mellom fjellsidene som omgir det mektige fjordløpet. I disse milde tider har en utslitt vinter resignert lenge før våren er klar til å ta over. Utvikbygda hviler seg tilbakelent i den slake skråningen som strekker seg oppover og forbi skogkanten i åsene og videre mot snøhvite brefjell. Omgivelsene er fargeløse og gustenbleke på denne tiden av året; mørke og kalde måneder har sugd ut det meste av fargene i verden.

Den spesielle stillheten her inne ved fjorden er en av grunnene til en merkelig demografisk forskyvning som har pågått i årtier; folk har gjennom årene og etter lengre tids lidelser rømt og flyttet vekk. Mange finner seg aldri tilrette med en så dyp stillhet. De som blir i bygda er av vesen og natur mennesker som foretrekker stillhet. Selvsagt av ulike grunner, men felles er det at stillheten passer dem. Andre oppsøker Utvik nettopp av denne grunn. De venter i årevis til et av husene legges ut for salg, så dukker de opp som fastboende borgere av stillheten de har lengtet etter et helt liv. Noen er så hypersensitive for variasjoner i stillhet at de ønsker så mye stillhet som overhodet mulig; da foretrekker de gjerne Tistam som ligger lenger ute ved enden av den smale veien og der noen påstår stillheten er enda sterkere og større.

Men for flertallet av mennesker er stillhet et forferdelig problem, noe de ikke helt kan håndtere. Mange av de nye beboerne er i motsetning til de ekte fastboende i virkeligheten ofte svært urolige mennesker. Jeg tror at de oppsøker stedets intrinsikale ro for å mestre og holde i sjakk sitt eget urolige vesen. Etterhvert har langvarige demografiske prosesser ført til at befolkningen for det meste er selektert for og befinner seg vel med et liv i stillhetens tegn, selv om bygdas stillhet altså ikke spiller den samme rollen i alle beboernes liv. Stillheten er et slags nullpunkt eller øye i bygdas tilværelse, utenfor rives vi med av tilværelsens storm og larm, her inne i tilværelsens øye er det, ja akkurat; helt stilt. Mange frykter slik stillhet; tilværelsen deres handler om å unngå stillhet. Når jeg leser den underlig bråkete vesle lokalavisen som kommer ut lenger inne i Stryn noen ganger i uka, har det slått meg at alt det utrolige lokale stoffet den er fyllt opp av med store langvarige strider om veianlegg og eiendomsgrenser og plassering av busskur, intrikate religiøse spørsmål om evig troskap til døden endelig kommer og skiller de fortvilte ektefellene, mangelfull veibygging og for trange tunneller, store lokale idrettstriumfer og alskens alltid like vellykkete kulturarrangementer, alt dette går bare ut på en eneste ting, det er en slags uopphørlig høylydt bevisførsel for å tilbakevise og holde den voldsomme stillheten nede og i sjakk. Det er selvsagt forgjeves. Stillheten kan ikke overvinnes med jounalistiske eller lignende verbale mediaknep.

Her inne vinner alltid stillheten til sist. Det er fordi den er det man kunne kalle intrinsikal; dvs. at den tilhører landskapet og folk som gjennom skjebne eller valg lever sine liv her. Kanskje vil redaktøren i lokalavisen og medarbeiderne hans om det finnes noen etterhvert forstå mer og mer av dette grunnleggende poenget, slik at han legger om avisens linje mer i takt med stillheten og legger vinn på å pleie og ivareta den. Eller avisen blir nedlagt en stille dag som følge av naturlovene som virker i det store larmsamfunnet; slik lokal forankret larm har over tid ingen sjanse og blir lett overdøvet i den globale larmkonkurransen.

Stillheten her inne er ikke stillestående. Den er aktiv og levende. Den har en egen dynamikk, den skifter fasong og skikkelse med årstider og rundt bygdas ikke så altfor varierte begivenheter. Og selv om stillheten hører til bygda, fører mange her inne en iherdig og anstrengende kamp mot stillheten. Kanskje mest folk som bare besøker Utvik i festlige lag i helger og om mest om sommeren. Dette er imidlertid stort sett forgjeves. De setter kanskje farge på stillheten, de kan til og med herje med den og true den når de på 50 årsdagen til fruen fetser iherdig og tillater seg å skyte opp 50 drønnende raketter i fjordkanten mens halvsovende folk i sengene sine mumler rasende at nå går de for langt! Tenkt om alle som feirer dag her i bygda skulle skyte opp raketter midt på natten?

Stillheten utsettes for harde angrep; den overvinnes ikke av slike spede visitter.

Etter lengre tids studium har jeg kommet fram til den bestemte oppfatning at man når langt med å skjelne mellom to hovedtyper av stillhet her inne, eller bedre to tyngdepunkter i stillheten. Stillheten er nesten en levende organisme, som preges av sesongbestemte mønstre som overlapper og går over i hverandre om våren og om høsten. Om vinteren finnes det en stillhet som er ren og nøktern, den er mørk og kjølig, legger seg rolig og neddempet mellom husene, den hvisker svakt hele tiden og synes å oppfordre både folk og fe til å vise tålmod og forsøke å finne seg til rette med verden som den engang er. Ta livet med ro, hvisker stillheten gjennom de grå vinterdagene, alt er en overgang, mørke bli til lys, tåke blir til klare dager, regn følges av sol, kalde dager følges av midlere dager. De fleste folk som lever her inne innretter seg klokelig nok etter oppfordringen. Den vinterlige og hviskende stillheten er det nærmeste man kommer absolutt stillhet, om noe slikt finnes. De fleste Utvikfolk gjør altså akkurat det som vinterstillheten anmoder dem om, de finner seg til rette med det langsomme og stillferdige livet som strømmer gjennom det grålige landskapet i disse mørke månedene. Det finnes naturligvis unntak her inne som overalt ellers, men slike Utvikinger løser som regel utfordringer uten at man merker noe til det i bygda. De reiser bare bort for en stund, over fjellet og enda lengre, og kommer tilbake uten at noen får med seg at det har inntruffet noe. Etterpå viser det seg gjerne at en ektemann eller en kone har flyttet ut av hjemmet og at ungene vekselsvis må bo hos mor og far. Stillheten fortsetter som om ingenting har skjedd. Tidlig om morgenen kan man registrere en underlig matt motordur fra de tause bilene som enten kommer fra eller er på vei til sykeheimen lenger inne ved fjorden, det er nesten som bilene kjører omkring uten motor i det hele tatt. Litt senere passerer en rekke litt ivrigere biler på vei til trevarefabrikken som ligger utover mot Tistam, og som ofte har vært truet med avikling og reduksjoner. Denne duren er kraftigere, og de fleste bilene beveger seg gjennom den trange sentrumsgaten med altfor stor fart. Men skolen er nedlagt og det finnes ikke lenger ungeflokker i Utvik, så folk klager over ikke høylydt over denne kjøringen. En skolebuss av noe eldre årgang utfører girskifte med et skjærende kvin og deretter en tungt stønn idet den diselputrende passerer gjennom sentrum til og fra med de residuale ungene som skal inn til skolen i Innvik; da kan man samtidig fornemme en svak underliggende lyd av rytmisk popmusikk. Om ettermiddagen returnerer alle helt nøyaktig dit de kom fra. Uregelmessigheter i dette mønstret forekommer ytterst sjelden og skyldes uforutsette ting. Av og til passerer den hvite bilen til eletrikeren med en sneip i munnviken, den har sort tekst langs sidene, og deretter ser man ofte den mørkegrønne Toyotaen til rørleggeren som kommer fra andre siden av fjellet, den svinger seg gjennom sentrumsgaten med sin gule tekst langs sidene. Omtrent i titiden suser en ung velfrisert mannsperson som driver dekk- og bilsalget til faren mellom sentrumshusene og en kilometer videre utover til utsalgsstedet; gjennom hele året hender det at billkørende menn av yngre årgang påfører stillheten store sår. Det høres nesten ut som en blanding av torden og glassknusing når de raser gjennom sentrumsgaten; den mannlige motorrusingen og dunkende basshøytalere henger lenge igjen i luften. Jeg har fått med meg at mange stillferdige Utvikborgere oppfatter akkurat dette stillhetsbruddet som særlig irriterende og gjerne vil aksjonere; men de er ikke sikker på om det passer seg. Et par-tre ganger om dagen kommer ekspressbussen mellom Bergen og Trondheim enten ned fjellet eller på tur oppover; den stopper som regel et kort øyeblikk borte på det moderniserte busstoppet ved kirkegården for å sette av noen få passasjerer som ofte er godt oppe i årene. Et par ganger om dagen høres såvidt den trøtte duren fra et lite fly over skydekket, halvtomt eller halvfyllt med reisende på vei ned til eller opp fra Anda flyplass som ligger et par mil i luftlinje utover fjorden. Når vinteren forlater bygda begynner tiden her inne igjen å gå raskere og stillheten skifter fasong, den oppnår litt etter litt mer fartspreg og nye mønstre kommer tydeligere fram; flere biler durer omkring litt fortere og av til kan man se folk som tramper avgårde gjennom bygda på apostelhestene. Noen få ganger høres også lyden av noen som løper til og fra på veien inn til Tistam. Men det er ytterst sjelden, nesten like så sjelden som det er å se eldre personer som stabber og lirker seg bortover asfalten ved hjelp av en slitt gåstol. Men en ting har jeg merket meg, det har blitt stadig flere gåstolbrukere de siste årene, og jeg tror nesten de samtidig er blitt yngre. Før var folk oppe i 80-årene og fremdeles oppegående på egne ben uten hjelpmidler.

Det finnes alltid unntak på alle områder. Så også når det gjelder alder og bevegelighet. Det er absolutt tilfelle med en fremdeles ungdommelig bygdeskikkelse som i virkeligheten er godt opp i 90-årene. Han har kommet tilbake til fjorden etter mer enn 40 harde og gjenfortalte arbeidsår rundt omkring i Amerika; det lange oppholdet har satt merkelige spor etter seg i språket hans som er halvt amerikansk og halvt norsk og av og til litt av begge deler, som når han sier ‘sleggehammer’. Dagstøtt tripper han forbløffende lettbent som en slags musealt klenodium gjennom sentrum med en altfor tung plastpose i hver hånd etter handlebesøk på nærbutikken inne ved naustene og riksveien. For noen år siden var han så lett på foten at jeg tenkte han antagelig ganske enkelt kunne ha satt verdensrekord for 90-åringer i maratonløp. Noe slikt kunne ha satt Utvik på verdenskartet, og det trengs, men slik gikk det ikke. Han visste ikke om sine stor muligheter som tilårskommen langdistanseløper, og siden har det vært en nesten umerkelig prosess, men jeg har merket meg at han beveger seg ørlite grann langsommere for hver dag som går. Det er en helt minimal forandring som man må observere med stor nøyaktighet for å greie å registrere den; det er som om motoren hans sakte men sikkert nærmer seg sine siste omdreininger. Han plages med et sår på den ene foten som ikke vil gro; det oppsto etter at han i fjor vinter sovnet med for trange sokker som hemmet blodomløpet på leggen; denne diagnosen er en en fast overbevisning som han gjentar så ofte som mulig slik at den om mulig kan festne seg enda litt mer. Når det gjelder personlighet er folk levd så lenge som han et eneste paradoks; samtidig som de er fyllt opp til randen og mer enn det av et langt livs erfaringer, så er deres indre vesen tydeligere enn noen gang, som om erfaringer ikke har noe som helst å si for et menneskes dypere karakter. Som et tre om høsten når bladene faller og ikke lenger kan skjule treets egen kontur og profil som står tydelig fram mot himmelbakgrunnen.

Noen blankpussete helgedager dukker det opp fremmed dunking i bildører som kommer fra biler som bare en kortere stund står parkert utenfor de ellers tomme husene, mange av disse bilene er mercedes’er eller bmw’er eller ganske nye og ekstragavante modeller. Om sommeren og særlig i juli måned skjer dette langt oftere enn ellers, da er stillheten på sitt mest lurvete og den høres ganske tydelig gjennom bakgrunnssuset fra nesten uttørkete bekker og elver og den konstante duren fra turisttrafikken som passerer på riksveien gjennom bygda. 3 biler pr. minutt i gjennomsnitt i juli måned, for å være helt nøyaktig. Risikoen som bygdekattene løper ved å passere riksveien er særlig stor i juli måned. I tillegg fornemmer man ofte og gjerne på en mer kroppslig måte den tunge rå lyden fra en og en annen trailer. Tidlig i mai og juni farger alle slags fugler og kråker og særlig måkene stillheten med kvidder og fugleskrik og alskens internt rabalder. Måkenes vokale haloi har særlig lav status blant stillhetens folk her langs fjorden som regner den for larm og ståk, og holder den for sterkt uønsket fordi den vekker dem altfor tidlig i de lyse morgenene. Noen av de ellers fredsommelige beboerne her inne avslører at de ikke er så fredelige som de gjerne ønsker å fremstå, noen vandrer rundt blant oss andre og er antagelig utrustet med et underliggende talent for seriemord eller bioetnisk rensing. Uten at man kan se det på dem. Det er åpenbart at den ensidige og hetspregete propagandaen mot måkene lett kan stimulere de onde instinktene hos folk som er disponerte for slike ting. Etter at de arme forhatte måkene har hatt månedslangt strev med å få ruget ut ungene sine og gjennom daglige anstrengelser administrert dem en for en ned til strandområdet går det bare noen få travle dager med foringsleven og vaktinnsats rettet mot folk og fe før det hele brått stilner en sen juninatt. Ingen har noensinne stått frem og tatt på seg ansvaret for utryddingen av måkeunger, mange henviser med en overbærende mine til minken og kobbene og oteren som ofte ligger like utenfor stranden. Uten måkeskrik endrer stillheten karakter igjen og blir tommere og hardere for en tid til måkelevenet svinner bort i glemselen og stillheten blir seg selv igjen. Noen år virker det som om knapt noen måkeunger overlever menneskenes lengsel etter absolutt stillhet i bygda. Larmen fra alle de nykjøpte motorbåtene som farer i sirkler ute på fjorden klager ingen over, og ingen skyter etter kverker dem heller selv om støyen kan være ganske overdøvende i søndagsstillheten. Tidlig i august er det slutt på en annen måte igjen, da forsvinner gradvis sommerens mer travle og fargefyllte stillhet og blir erstattet med den andre langsomme og mørkere stillheten. Folk som lever her inne er altså en slags stillhetens stammefolk, de forsvarer med alle midler den stillheten de lever i, de kan ligne en slags leiketøysmennesker med opptrekksmotor, de er utrustet med fastlagde og tydelige egenskaper som kun kan brukes effektivt her inne ved fjorden. Andre steder i verden ville slike mennesker måtte omstille seg noe voldsomt for å greie seg. Alle, eller nesten alle, er ganske påfallende velformete og normale; de oppfører seg forutsigbart og gjør tingene sine til faste tider, hele tiden de samme tingene, de snakker lavt og uten å banne, er godt påkledd i ordentlige ikke for flotte klær og passer svært godt på tingene sine. Ungene i Utvik er bare unger, de oppfører seg helt slik som 3- og 4- og 5-åringer skal oppføre seg, uten å vise individuelle særtrekk, de er passelig aktive, sky overfor fremmede og opptatt av brus og iskrem. Ingen av ungene viser noen som helkst form for egen personlighet, de er bare nøyaktig slik de etter alderen skal være. Folk som litt støyende rusler gjennom sentrumsavenyen i bar overkropp eller fargesprakende sportsklær er som regel ferierende tyskere eller hardtarbeidende og bærplukkende unge polakker som har en sjelden fridag. Når været tillater det maler man bygninger i noen få standardfarger; naust og fjøsbygninger påføres fjøsrød farge, med to strøk maling. Husene males hvite. Mange kjører som besatte rundt i en grå eller blå eller grønnlig eller sort pickup; utpå sensommeren kan man tidlige ettermiddager se småsvermer av disse bilene langs veien oppe ved Karistova; stillheten ser vekk noen timer mens skuddsalvene ruller over skråningen ned mot fjorden. Når vi ser bort fra folk som utgir seg for å være bønder, så eier alle mannspersoner med bevart stolthet en traktor av noe eldre årgang; den er som regel utstilt utenfor huset eller garasjen, enten de har bruk for den eller ikke. Noen korte og hektiske dager en gang i året oppfører mange av folkene her inne seg litt annerledes og mer oppjaget. Det er på de såkalte Utvikdagene, eller Sommerdagene som det heter uttalt med en tydelig og stor S. Da er stillheten nesten uhørlig, den er på sitt svakeste og trykkes ned av en tunge dur bestående av roping, flaskeklirr og ikke minst dunkende populærmusikk som sprer seg ut fra kaiområdet og gjennom bygda, helt opp til de øverste husene ved skogkanten og fjellet; det varer hele kvelden og langt utpå natten til i to-tretiden. Så blir det brått stilt igjen. Folk går nok til sengs utpå morrakvisten, og søndagstillheten neste dag er den sterkeste og tyngste i året. Den ligger som skodde tjukk helt ned mot bakken og letner gradvis utover dagen dersom sola skinner, og det gjør det alltid etter at Sommerdagene er slutt. Etterpå går tingene sin vante gang i bygda, stillheten fortsetter der den slapp og utover i august og september glir den livligere sommerstillheten gradvis over i den andre av årets to stillheter.

Fravær og nærvær i Utvik

Midt oppi vårrikdommen og alskens blomstrende nærvær kan noe annet merkes, et nesten ubehagelig fravær. Et fravær i mange ulike former begynner å ta over virkeligheten, å fylle verden med intet. Helt til verden blir tømt, tom, en avgrunn av tomhet.

Utover i april, samtidig med den tidlige aprikosblomstringen, for selv om Utvik er en plomme- og eple- og pærebygd så satser jeg på mer eksotiske frukter, da krydde det en stund av humler og bier og veps og sommerfugler i de første solvarme dagene. Etter denne perioden ble det mer og mer stille blant summende insekter. Av og til oppdaget jeg grupper av døde humler og bier i hagetrappen eller i veikanten, uten at jeg fant ut hvorfor de lå akkurat der som etter et slags holocaust.

Nå mot slutten av mai måned finnes det nesten ikke en eneste sommerfugl, bie eller humle tilbake lenger. Det merkes som en mangel midt oppi all blomstringen. I går kveld, før jeg gikk til køys, observerte jeg en bitteliten humle som surret ensom omkring i den blomstrende sølvhvite hengepilen like utenfor det åpne soveromsvinduet. Jeg la merke til den enslige humlen, nettopp fordi den var fullstendig alene i det store treet. Men så lenge jeg finner bare en eneste humle, er det vel fortsatt håp.

Ute av sengen lager jeg som vanlig en stor kanne med svak kaffe. Det gjør jeg hver eneste av dagene mine, enten jeg føler meg sånn eller sånn. Morgenen viker sakte plassen og går over i dagen som er i kjømda; jeg forblir sittende nede i hagen og suge til meg så mye jeg kan av den sparsommelige solvarmen og er ute av stand til å få utført noe disse første timene av den nye dagen. Det får komme når det kommer, om det kommer, tenker jeg. Det er flere folk enn vanlig i bygda disse fridagene i mai. Mange av husene som vanligvis står folketomme har vidåpne soveromsvinduer, gardinene og sengetøyet henger ut og på de hvite flaggstengene vaier husvimplene i en lett nordlig bris. Etterhvert som kontaktflaten min med mennesker har snevret seg inn de siste årene, har jeg merke et tiltakende vagt ubehag når jeg føler at det befinner seg andre mennesker i mitt nærvær, i mine nærmeste omgivelser. Det er mulig at det var på samme måten før, bare at jeg ikke kjente det like tydelig. Dvs. at folk sto for alle slags potensielle og reelle ubehageligheter som jeg helst ikke ville erfare eller ha inn i hodet eller følelseslivet mitt. Men nå for tiden er dette blitt mye mer fremtredende; det medvirker til at jeg er mer tilbakeholden og unnvikende overfor alle folk jeg møter. Særlig folk jeg kjenner litt; jo mer man kjenner folk jo mer ubehag har man som regel i vente. Når man kjenner folk, så akkumuleres ofte alskens friksjoner og ubehag som ligger der og når som helst kan komme til overflaten. Den viktige sosiale kunsten som vi alle må tilegne oss og mestre, er selvsagt å holde ubehaget mellom oss nede, gjemme det vekk, skjule det. Men mange folk lider under denne tilstanden eller mangler bevissthet om hva den handler om. Dersom de også er litt ondskapsfulle av natur gjør de det lett til en hobby å slippe ut så mye de kan av faenskapen samtidig som de later som om de er vennlig innstillte og holder en ordentlig fasade. Noen ganger er de rett og slett bare i dårlig humør og trenger noen å la det gå utover. Naboparet i det nybygde feriehuset bortenfor strandstykket med den gamle naustrekken må ha kommet på plass sent i går kveld etter den lange kjedelige bilturen nordover fra Rogalandstraktene. De kommer hit opp til det stille alvoret så ofte de kan; feriehuset deres ligger nesten i fjorden uten noe som hindrer sikten ut mot den åpne fjorden. Siste gang de var her var for en måned siden, omtrent. Når de har vært her en tid og dagene begynner å bli lengre, blir de ofte litt rastløse og farter mer og mer omkring. Tilslutt er de lettet når de endelig kan returnere tilbake til det kjære bylivet sitt. De er pertentlige folk; alt er på stell rundt dem hele tiden. Nettopp nå har de gjort seg ferdig med en lang utefrokost bak hytten. Hun er i gang med å rydde og han er allerede i gang med å slå graset rundt den falleferdige fredete sjøboden, en praktfull trekonstruksjon som alle beundrer men ingen vil eller kan sikre mot forfallet. Utover sommeren tilbringer de mer tid i feriehuset, og en strøm av gjester og slekt fyller opp det lille huset stort sett hele tiden. Jeg undres på hva de er laget av, som tåler å ha folk så tett innpå seg. Av og til har de noen dager for seg selv, og jeg merker tydelig over de hundre meterne i mellom oss at nå kan de for en gangs skyld slappe ordentlig av.

Ut på formiddagen, det er ennå ganske tidlig, studerer jeg et par utvilsomt fremmede fremtoninger som kommer ruslende bortover den magert trafikkerte bygdeveien inn mot sentrum. I og med at jeg ikke foretar meg noe i dag, følger jeg godt med på alle bevegelser i bygda og grunner på hvem disse ukjente folkene kan være. Jeg har for lengst konstatert at alle og en som vandrer langs denne bygdeveien har et ærend og et forehavende, at de både er noe eller vil noe ganske bestemt i denne tilværelsen. De har som regel en slags tilknytning til den verden som finnes her ved fjorden og den som er der ute. De hører sammen med eller tilhører den mobiliteten som pågår hele tiden i våre dager, den usynlige sterke strømmen som menneskenes bevegelser er en del av og er fanget i. Noen som er i ferd med å gjøre noe annet ut av livet sitt, rokere et eller annet, bryte opp, flytte til eller fra, begynne eller slutte med noe, eller noe sånt. Som regel kan man ganske lett finne ut av det, dersom man skulle ønske det. Man må bare finne en god nok anledning til å stille sine spørsmål. Kvinnen som kommer gående på veien bærer et stort og frodig blondt hår som blir nesten selvlysende i det skarpe sollyset, det er som hun selv blir en slags skinnende solskive der hun går. Mannen er mer utydelig og jeg oppfatter ingen detaljer på han før litt senere, bortsett fra at han bærer en blå eller grålig bekledning. Måten de går på forteller mye. De flyter avgårde, mer enn de går. De skal ingenting av de vanlige tingene som folk herfra holder på med, til butikken eller kirken eller barnehagen; slik de beveger seg er de ganske sikkert ikke på vei noen av disse viktige stedene. Deretter er det ikke mange muligheter. Jeg skjønner fort at det de har tenkt seg er en tittetur ned til fjordhagen, der jeg sitter bortgjemt mellom trærne med en allerede tømt kaffekopp. Det gjør meg litt beklemt og forlegen. Jeg er ikke særlig presentabel på dager som starter såpass dårlig. Men samtidig liker jeg som oftest slike uventete visitter. De har sine fordeler. Fremmede folk som kikker nedom har som regel noe av interesse å by på og fortelle om bare man kan lykkes med å avhøre og utspørre dem. Kanskje vet de ikke på det tidspunktet de har gjort et valg og bestemt seg for å dukke opp i hagen her nede om det selv, men min erfaring tilsier at de ofte vil være i en overgang til noe annet, inne i en eller annen brytningsprosess. Det forhold at de ennå ikke har noen anelse om det de gjennomgår og kommer til å gjennomgå, gjør det bare et hakk mer interessant å få en sjanse til å utveksle ord og tanker med dem.

Jeg setter meg godt til rette i hagestolen og forbereder meg på det som vil passere de neste minuttene. Boken jeg halvleser i legger jeg godt synlig på kaffebordet slik at det er lett å oppfatte tittelen og få med seg at jeg ikke er noen hvemsomhelst men en person med uanede dybder. En det er verdt å utveksle noen ord med. Først hører jeg dem der de rusler pratende langs en av hagestiene og kommenterer plantene. De har åbenbart satt øynene på det store duetreet ved inngangen; de ivrige stemmene er henførte over flommen av store hengende hvite blomstre. Det går en kort stund; jeg ser henne før hun ser meg. Et kort sekund er hun fortsatt lykkelig uvitende om at det er andre i hagen, før hun plutselig oppdager meg. I det neste øyeblikk stivner hun brått til i ansiktet og hele seg. Uten å si noe snur hun seg fort for å komme seg vekk så fort som mulig. Jeg stopper henne i bevegelsen med et utrop; nei nei, slapp av kjære deg, det er ingenting i veien for at de kan se seg omkring, hagen her nede er åpen for folk. Hun fatter umddelbart budskapet og lysner opp, og sammen med mannen kommer hun bort til der jeg sitter inne mellom trærne.

Samtaler mellom helt fremmede mennesker er alltid et eksperiment. Alle slike samtaler synes å forløpe ulikt alt etter hva som bringer folk i kontakt med hverandre og hva de sier til hverandre i utgangspunktet. Dersom de starter ut feil, blir det lite eller ingenting av dem. Samtidig finnes det trekk i situasjonen mellom fremmede som setter sitt preg på samtalens forløp og kan gjøre slike samtaler til et helt særskilt og interessant fenomen. Slike samtaler ligner mye på løpet til bekker som møter hverandre i terrenget; terrengets karakter og helling bestemmer selvsagt hvorledes bekker renner videre. Har terrenget god helling, farer bekken raskt av sted, den finner sitt løp uten omsvøp, snart hit, snart dit, men alltid nedover og videre mot stedet der alle bekker samles. Dersom terrenget er flatt, stopper bekken nesten helt opp, den beveger seg bare svært langsomt og uten at man kan se det. Når bekker møtes, flyter de sammen til en større bekk som har større potensielt momentum enn de to bekkene hver for seg. Slik er det også med samtaler mellom fremmede, det de sier til hverandre smelter sammen til en verbal strøm som har større egentyngde enn de språktankene man har hver for seg. Den verbale strømmen kan ta de som snakker på sengen, slik at man sier ting som man ikke forventer å si, man rives med av den uventetede styrken i den sammensmeltete talestrømmen og tenker og forteller mye mer enn det man tenkte på like før samtalen kom i gang. Det er derfor ikke overraskende at man mener at fremmede ofte snakker mer åpenhjertig med hverandre enn folk vanligvis gjør, ofte kan vi oppleve en slags befriende følelse av åpenhet i samtaler med fremmede.

– Hva heter treet som blomstrer så voldsomt, like innenfor porten ?

Den blåkledde mannen spør uten å introdusere seg. Jeg svarer at det kalles et duetre; på engelsk sier man også lommetørkeltre antagelig fordi de store hvite blomstene som ikke er ekte bomsterblad men omdannete vanlige blad minner om lange hengende lommetørkler. Treet kan minne litt om blomstrende kornelltrær, som det antagelig slekter på. Jeg vil helst ikke avsløre for dem at jeg kjenner det latinske navnet på treet så jeg unngår å si det. Etterat jeg sluttet som psykolog har jeg fått avsmak for å bli oppfattet som en som kan noe, som vet ting som andre ikke vet. Jeg prøver å holde kjeft om ting som gjør at folk kan tro at jeg har kunnskaper. Etter dette er samtalen mellom oss i gang; vi finner fort en tone som gjør et praten flyter lett. Først om planter og hager, her og der nede på Haugalandet som de kommer fra. Så er temaet en stund menneskers alder og det den bringer med seg, alder er noe rent ytre og at det indre menneske egentlig er uten alder, at det indre menneske er noe som står utenfor tiden etter at det har utfoldet sin skikkelse og sitt vesen engang i sene barneår omtrent. Vi er ikke helt enige om man blir klokere eller dummere med aldere, begge de to hevder bestemt at alder gjør klok. Jeg uttrykker min tvil om dette, noe som de synes å stusse litt over uten at det kommer til noen skarp uenighet. Han er tollsjef byen der de kommer fra, og hun, nei, det kan jeg ikke huske at jeg spurte dem om. Begge to er i min alder og er i bygda disse fine fridagene for å besøke datteren som har slått seg til med familie her. Når han hører at jeg har vært ute av jobb en tid, sier han med i overbevisende tone at når folk i min alder er ute av jobb såpass lenge, et år eller mere, da er det i virkeligheten ingen som ønsker at en skal komme tilbake til jobben. Og antagelig flere som ikke ønsker en tilbake, selv om ingen sier noe sånt; det rommet man fyllte er nå fyllt av andre, den plassen en hadde tilkjempet seg er overatt av andre og yngre krefter. Selv om ingen gir uttrykk for noe slikt, er det lite eller ingenting å komme tilbake til utover det formelle at en kan og skal komme tilbake når og om en friskner til. Og arbeidslivsetaten er sjelden særlig oiverbevist i sine forsøk på å få 60 åringer tilbake på jobb, mener han. Dersom man selv ikke lenger evner å tilkjempe seg sin gamle plass og et passelig rom for å kunne utføre jobben sin, og hvem orker det når man er såpass gammel og allerede litt lei av ting, da er det game over, avrunder han. Game over, tenker jeg, men unnlater å kommentere det han sier. Deretter går praten om slike ting som folk som ikke kjenner hverandre og som er omkring 60 år synes det er fornuftig å si til hverandre når de møtes tilfeldig og når samtalen nærmer seg en naturlig slutt. Så går de tilbake i solskinnet for å spise frokost med datteren.

Et besøk og en prat

Her om dagen fikk jeg besøk av en eldre mann fra en av grendene lenger inne i fjorden. Egentlig var han ikke eldre, bare omkring 10 år eldre enn meg, og det er ikke helt eldre. Grenda han holder til i er så liten at den aldri blir navngitt på noe kart, selv om den besøkende sa hva den hette uten at jeg fikk det med meg. Å bosette seg på et sted så langt ut i livet fører med seg at hukommelsen er såpass dårlig at man må leve i navnløse landskaper. Det er i disse dager ikke ofte at folk legger turen innom meg, hverken de jeg kjenner eller fremmede; folk vet ikke lenger helt sikkert om jeg finnes og dermed kommer jeg lett et stykke ned på listen over prioriteringer når det oppstår ledig tid. Det er såpass langt mellom visittene at hvert eneste besøk får en egen ruvende betydning for meg. Det blir til en egen tegning på den indre huleveggen, mellom noen få andre av sorten. Slik var det ikke mens jeg befant i den travle tiden. Da var et besøk bare et besøk blant alle andre, av noen bestemte folk eller venner eller familie. Noen mening utover dette at ting kommer og går hadde det ikke. Å få besøk av folk var sjelden eller aldri sporsettende, når en ser bort fra de få gangene da folk kom innom for å gripe inn i livet mitt. Det skjedde selvsagt også, men å fortelle om det hører hjemme et annet sted. Jeg tror at det også var slik i eldre tider. Dersom folk dukket opp utenfor døren eller porten fikk det en egen betydning, knyttet til om det var en helt fremmed person eller noen man allerede kjente godt som la veien innom. Kanskje var folk den gangen både mer gjestfrie, og samtidig mer forsiktige enn vi behøver å være i dag. I dag vet vi på en måte alltid hvor fremmede kommer fra; det er et eller annet sted vi kan finne på et kart over kloden og som vi uten store vansker kan vite nok om. I de gamle dagene var det ikke så lett. Fremmedfolk kunne komme fra fjerne steder man ikke hadde hørt om eller i det hele tatt visste om. Kanskje kom de til og med fra en annen tilværelse, var det lett å tenke for mange, for det var mer naturlig å lage seg tunge innbildninger om slike ting når man ikke ante noe om den fremmedes opprinnelsested. Følgelig måtte man være forsiktig med hvem man involverte seg med, og hvordan. I dag er denne dybdedimensjonen mellom oss så å si borte. Folk og fremmede er ganske enkelt fra bestemte og kjente steder, enten det er fra SørKorea, Herradura eller Å. Ingen er ordentlig fremmede lenger på den gamle måten, fra det absolutt ukjente. I dag er folk også blitt fremmede på en ny måte, de kan komme fra like i nærheten der jeg bor og jeg har ingen anelse om hvem de er eller hva de står for eller hva de heter. De har befunnet seg fullt og helt i de samme omgivelsene som jeg går i hver eneste dag, de har gått i de samme trappene og gatene og handlet i den samme butikken, kanskje snakket med de samme folkene, uten at deres eksisten har overlappet med min. De er fremmede som både er tilstede og usynlige; det er faktisk mulig at jeg både ser og hører dem hver dag uten at jeg vet om det. Bare om de banker på døren min en dag står de frem fra usynligheten, som fremmede. Men det gjør de ikke.

Jeg hadde en lite ærende ute på trelasten i dag, sa den eldre mannen som bare er noen få år eldre enn meg, jeg tenkte å slå to fluer i en smekk og kikke innom denne rare hagen din som jeg har hørt folk prate om. Jeg er interessert i hager som ikke bare er hager, sa han, hager som er litt mere enn en bare hage. Jeg svarte at hagen bare er en lite hobby jeg holder meg med for å fylle tiden, at den ikke er noe å bry seg med for andre. Men han ville se kunstverket, som han kalte det.

Etter spaserturen gjennom hagen sa han ikke så mye. Vi satte oss ned på en svær gyllen tømmerstokk som lå rund og fet i veikanten og inviterte folk som hadde ro i seg og noe på hjertet til nettopp å sette seg ned. Rundt oss skjedde ingenting som var i regi av menneskelige vesener. Den stadig sterkere vårsolen hang struttende full av varmende selvtillitt på en fantasiblå himmelkuppel og serverte som en slags diende moder omsorgsfullt alle små og store vekster og dyr av sine ernærende stråler. Alt og alle som var velsignet og hadde lykke og hell på sin side var intenst opptatt med å vokse og leve slik det skal gjøres på denne tiden av året, uten tanke på at alle ting en gang vil ta slutt og at tiden som er tildelt oss levende er noe som brukes opp. Ingen løp etter døden, og ingen løp heller fra den. Døden trenger ikke å møte opp en slik dag. Fremtiden finnes heller ikke slike dager, selv om både den og døden ganske sikkert kommer til å legge veien innom en annen gang det er behov for dem.

Uten noen god foranledning eller plan, ble vi sittende ved siden av hverandre på trestammen, opptatt med å finne ord til å prate med og som var egnet til å bryte den langvarige hittidige tausheten mellom oss, den gamle drevne bonden og jeg, en avdanket og tilflyttet psykolog. Med 40 år og vel så det bak meg som psykolog eller studerende i psykologfaget. En 40 årig skjebne som psykolog, for i løpet av alle disse 14240 psykologdagene fallt det meg aldri inn at jeg kunne eller burde gjøre noe annet. Hva utgjør et slikt livsløp, tenkte jeg for meg selv denne dagen mens jeg snakket med den besøkende. Hvilke spor setter det etter seg, hva har jeg lært og blitt etter disse uomgjengelig tilbakelagte 40 årene som psykolog. Hva kan et menneske egentlig etter 40 år i psykologyrket ? Hva har disse yrkesårene gjort meg til, gjort med meg ? Hva har jeg gjort ut av mitt eget liv, mine egne krefter og evner? Sitter jeg igjen med noe som har verdi ? Hva kan andre etter et langt yrkesliv? Hvorfor kjennes det som jeg ikke har gjort noe som helst, at jeg ikke har lært det grann? Hvor kommer denne følelsen av tomhet og unyttighet som jeg kjenner for tiden? Det var åpenbart en dag for å stille tunge eksistensielle spørsmål. Vi hadde nok å prate om i en time eller så.

Den besøkende fortalte om oppveksten sin inne ved fjorden, før og etter krigsårene. Om når de ulike veiene ble bygd som vi kunne se langt borte tegne seg inn med snirklete streker i bratte fjellsider og åser. Om bilene som kom til vanlige folk på 60-tallet en gang; min første og andre bil var begge folkevogner, sa han. Han fortalte om bygdefestene som de syklet til i nabogrendene, frem og tilbake samme natten, samme hvor mange titalls km’er det innebar. Øldunken med det noe uferdige ølbrygget ble brakt med på sykkelen; de stoppet med passende mellomrom i veikanten for å drikke seg modige og mandig oppreiste til festen og dansen. Oftere fikk de problem med å fote seg, selv om mandigheten fortsatt gjorde seg gjeldende med full styrke. Den gangen gikk det an å sette seg ned i en veikant, og folk gjorde det tiit og ofte, de både satte seg ned og sto i veikanten, for veiene var laget både for mennesker og dyr, etter menneskelige mål. Det er ikke veiene lenger i dag. Nå er de laget for voldsomme maskiner med stor fart og er en trussel og en fare for alt som lever, reneste drapsredskaper. Folk langs veiene har fått en ny betegnelse, de kalles for ‘myke trafikanter’, noe som forteller at de er nødt til å befinne seg på et sted der de ikke hører hjemme lenger eller utgjør en slags potensiell blink for rasende bilister. Hadde de fortsatt med å drikke medbrakt øl i veikanten, ville vi kanskje ha omtalt dem som ‘våte trafikanter’ eller noe lignende og kanskje satt opp egne fareskilt.

Slik er det blitt med mye etterhvert. Det lages etter dimensjoner og mål og hensikter som er altfor store og mektige og harde for mennesker. Så må vi beskyttes og inngjerdes og reguleres og holdes vekke for at det ikke skal gå galt. Vi blir mer og mer fremmede og ukurante i vår egen verden på denne måten, mumlet den besøkende. For det var han som sa alt dette. Det gjør noe med oss, gjør oss til en slags skyggebilder, livene våre blir bare et vedheng til det som virkelig teller.

Selv om jeg jo er psykolog med mange år på baken, hadde jeg ikke så mye å si. Jeg hørte mest etter. Han hadde i sine unge dager, like etter krigen, vært på fiske ved Grønland i mange år, han hadde senere arbeidet i trelast og andre industrier og fabrikker. Deltatt i skytterlaget og vært en ivrig hjortejeger alle sine år, som oftest hadde han likt å jakte på egen hånd, ute i terrenget og i skogen. Han hadde skutt 60-70 dyr tilsammen, mente han, å skyte dyrene rett utenfor husveggen slik man ofte gjorde i dag, det hadde han ingen glede av. Det var mer utfordrende å jakte alene ute i terrenget, det hadde mer spenning i seg syntes han. De siste årene hadde han foretrukket å dra på elgjakt i Trøndelag et sted. Når folk spurte han hvorfor han dro så langt vekk når skogene langs fjorden var full av hjort, svart han med et lite smil i munnviken at synet var blitt så dårlig at han måtte finne større dyr å skyte på enn hjort.

Han hadde bygd sine egne hus og hytter langs fjorden og i fjellet, hadde til og med konstruert sin egen biltilhenger som hang bak bilen hans nå, lagd den av understellet til en gammel campingvogn. Den virket kanskje litt medtatt, men en imponerende konstruksjon likevel, og godkjent av biltilsynet.

Da vi hadde snakket om alle disse tingene, reiste han seg, sa takk for hagebesøket og fant en plass han kunne snu bilen med hengeren. Han fikk telefonnummeret mitt i tilfelle han skulle komme forbi i båten sin en sommerkveld, med en sekspakning med øl som kunne drikkes i sjøkanten. Deretter kjørte han innover i fjorden. Han har enda ikke dukket opp. Jeg har noen øl liggende i tilfelle han skulle dukke opp.

Jeg treffer han igjen en sen og hustrig septemberdag, på postkontoret i Innvik. Han er i det samme trivelige humøret, vi setter oss ned på benken utenfor posten. Han ruller seg en røyk, som sist. Vi prater, som sist, om ting som har skjedd de siste månedene. Han skal på elgjakt oppe i trøndelag neste uke, sier han før han forteller at han har vært innom i Utvik flere ganger i løpet av sommeren. Men jeg var ikke tilstede.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s