Om kjærlighet i den sykelige selvopptatthetens tid. Hvileløse blindvandringer i kjærlighetens landskaper

«Kjærlighet utrykkes gjennom hvisking.» (Edmond Jabès)

bevegelser2utsnitt

‘Kjærlighet’ – i en eller annen sær personlig utgave – defomert eller ikke, spiller selvfølgelig en viktig rolle i alle menneskers liv.

Den er kanskje ikke synlig tilstede, tar ordet eller kommer i forgrunnen. Det kan den heller ikke, dersom det hender da er det egentlig andre ting som har overtatt. Kjærligheten er et av disse merkelige fenomene som dersom man forsøker å fastholde den i positiv forstand, som en tilgjengelig ting eller gjenstand, da løser den seg opp for oss i sine fragmenter. Disse fragmentene lar seg deretter ikke lenger sammenfatte til det som kjærligheten er. Man må følgelig gå frem på en respektfull og avventende måte, en måte som lar kjærligheten forbli seg selv og intakt i første omgang, dersom man vil gripe den  – så langt det lar seg gjøre.

Kanskje er det også litt feil å si det slik, det lyder for entydig, for det vi kaller kjærlighet er som kjent ikke er noe som er lett å bestemme, men har noe uvisst og uklart og mangetydig ved seg. Kjærligheten er ikke denne eller hint måte å forholde seg på, det er mye mer en måte å ‘befinne seg på’ i og med verden og oss selv, for å si det med et litt høytidelig og Heideggeriansk uttrykk. Kjærligheten er en ‘befindtlighet’, for å formulere det enda mer upresist men allikevel i overensstemmelse med sitt objekt..

I kjærligheten befinner hver og en av oss med hele sitt særpregete vesen, sin individualitet, sin forside og bakside, sitt lys og sitt mørke, sitt intellekt og sine følelser, sin normalitet og sin galskap. I disse tingene har vi alle vår egen dypt personlige ‘legning’, som ikke er en erotisk eller seksuell legning men noe som er mye dypere og mer grunnleggende. I kjærligheten finner vårt vesens legning sitt sanne uttrykk, enten vi makter å se den eller ikke. Seksualitet og jakten på seksuelle og status tilfredstillelser stjeler i våre overfladiske dager showet. Det deformerte og deformerende sosiale spillet overskygger det som foregår mellom folk på et dypere og innvendig plan i kjærligheten.

I en bestemt forstand spiller kjærligheten kanskje til og med den viktigste rollen i våre liv. Uten at vi har noen egentlig forståelse av hva kjærligheten er og gjør for og med oss eller finner gode nok grunner til å tenke nøyere gjennom det. Hvorfor det er slik og må være slik skal utforskes i dette skrivestykket gjennom en nærgående fremstilling av en bestemt persons 50-årige hvileløse vandring i kjærlighetens landskaper.

Av ulike og for det meste gode grunner kom jeg for en tid tilbake nært inn på livet til en venn av meg, Fernando Persa, de siste årene han levde. Kanskje nærmere enn det som er vanlig mellom venner. Etter han ble alvorlig syk og etterhvert innså at han var døende hadde han et åpenbart behov for å vende blikket bakover og tenke gjennom det livet han hadde levd. Han nyttet i en periode meg som samtalepartner i sine refleksjoner. I gode stunder omtalte han meg som ‘sin interlokutør’, uten at jeg helt fikk med meg hva han mente med dette ordet. Jeg kommer nok til å slå det opp en dag.

handstouchings-33For en stor del handlet samtalene våre om dette ene: Om hans forhold til kjærlighet og kjærlighetens eventyrverden. Om jenter og kvinner og partnere han hadde møtt og vært i forhold med, vunnet og mistet, Ikke minst om hvilke tanker han var begynt å gjøre seg om sine alltid mislykkete affærer. Dvs. han mente ikke selv at de var mislykkete, selv om ingen av hans forhold varte eller fungerte særlig godt. Han likte egentlig ikke å snakke om disse tingene, kjærlighetens vesen fanges dårlig gjennom snakk hevdet han. Å snakke om forhenværende kvinnebekjentskaper kommer det lite eller ingenting ut av. Heller tvert i mot.

I dette skrivestykket gjengir og fremstiller jeg noe av det Fernando fortalte og tenkte og om de ideene han hadde om kvinners og kjærlighetens betydning og plass i det livet han hadde levd. Hans mest brukte formel hadde han lånt fra forfatteren Arthur Koestler, som et eller annet sted skal ha skrevet:

‘ ……av bøker lærer en å tenke, av kvinner lærer en å leve….»

Egentlig er det en sak som alle og enhver må utforske og tenke gjennom innenfor sitt eget liv og ut fra sine egne premisser. Man kan ikke lese seg til eller bare overta en oppfatning av kjærlighet ferdiglagd fra andre, den er noe man må finne ut av fra innsiden og komme fram til hos seg selv og i sitt eget liv. Jeg tror at de fleste i dag forsømmer seg på dette området. Folk i dag ‘tror’ ikke lenger på kjærligheten, det er etter min mening en farlig sport med store negative følger både i det personlige livet og i samfunnet vi er avhengige av. Kanskje burde alle politiske partier ha poster om hvordan de tenker seg samfunets og statens ivaretakelse av kjærlighetens rom i sine partiprogrammer. Det har de selvsagt ikke.

Jeg har selv tenkt mye på disse tingene i kjølvannet av min venns bortgang. Jeg skal forsøke å vise at det for hver enkelt av oss bare finnes en eneste kjærlighet, en sterkt personlig form for kjærlighet som springer ut av vårt eget individuelle vesen. Gjennom livet egentlig lengter vi etter og søker å virkeliggjøre og sette ut i livet denne ene kjærlighetskilden eller evnen som bor i oss. Det skjer i våre møter med ett eneste eller flere andre mennesker som er mer eller mindre egnet som medspillere i vårt eget kjærlighetsdrama, som vi er det i deres. For kjærligheten oppstår og lever i dette merkelige doble teaterstykket som to mennesker velger å sette iscene ved hjelp av og gjennom hverandre. Vi kan gjennom livsløpet lykkes mer eller mindre godt med å finne frem til, skape og utforme vår egen ene kjærlighetsevne i våre forhold til andre mennesker. På et plan er det dette vårt livs usynlige drama handler om, mens vårt ytre liv  handler om de utvendige tingene som er så lett å få øye på.

i-hold-you-in-my-heart-l1Det finnes riktignok mange oppegående folk der ute som enten prøver å innbille seg selv og hverandre at de greier seg uten kjærlighet, eller like ofte bare later som de gjør det for å slippe å forholde seg til noe de opplever er for krevende, risikabel eller smertefullt. Mange har av gode grunner begynt å nøye seg med en slags enklere eller ‘mindre utgave’ av kjærlighet med fokus på seksuell tilfredstillelse og et praktisk fungerende partnerskap. ofte i form av en mer praktisk og mentalhygienisk ‘korrekt’ og tilrettelagt versjon som psykologiske fagfolkene går god for. Eller nærmest en slags ‘fastfood’ nedstrippet forbruksversjon i form av et sett av sjekketriks fordi de er så mye greiere å få tak på og holde greie på. Slike fremgangsmåter er sjelden  særlig vellykket fordi de ikke gir folk det de gir seg ut for å gi; de ‘får’ noe annet enn den kjærligheten de lengter etter og egentlig søker og vil ha.

bernini_st_teresa_faceKjærlighet hører med i en merkelig gruppe av menneskelige fenomener, som har mye til felles med religion og religiøsitet og kunstneriske objekter fordi de i tillegg til andre kjennetegn eksisterer gjennom det at vi ‘tror’ på dem og ‘vil’ at de finnes. De er ikke rent ‘objektive’ og virkelige ting som finnes og venter på oss der ute i verden som vi kan lete etter og ‘finne’. Kjærlighetens fenomener oppstår og opprettholdes gjennom vårt eget forhold og innstilling til verden og virkeligheten. På et vis medlager vi selv den kjærligheten vi møter og søker i vår tilværelse. Denne merkelige måten å finnes på gjør kjærligheten vrien og krevende å få tak i, og ikke minst usikker og uviss fordi dens bestandighet så å si er avhengig av oss selv og vår egen innstilling og vilje. For at kjærligheten skal finnes må vi faktisk tro på den, vi må også omsette denne troen til noe virkelig ved å lære oss å praktisere den i vår tilværelse og i våre forhold.

For noen mennesker smaker nesten alt annet bedre enn å gå rundt å kjenne på den bitre smaken av tapt eller uviss kjærlighet. I vårt moderne samfunnsliv deformeres og reduseres kjærlighet og kanskje særlig sex til rekreasjonelle ting og beskjeftigelser som man konsumerer og underholder seg med og får mest mulig ut av. Da løser kjærligheten seg nesten uunngåelig opp foran øynene våre eller mellom fingrene våre. Kjærlighetsopplevelsen handler kanskje like mye om et bredere spekter av følelser som inkluderer like mye savn, smerte, tap og skuffelse som lykke og glede. Kjærlighetsforholdet vokser frem av og hviler på at det har verdi i seg selv, det måles ikke på hvor mye man ‘får igjen for pengene’ i form av mest mulig og best mulig seksuelle og følelsesmessige tilfredstillelser eller andre effekter. Som alle poeter sier finnes det alltid smerte i kjærligheten.

Hverken substitutter, innbildninger eller det å late som hjelper oss til å unnslippe kjærlighetens betydning i våre liv; de bare hjelper oss til å stikke hodet ned i sanden der vi forsøker å slippe å se tingene som de er. Noen velger til og med å innrette seg i livet med viktige deler av hodet stukket godt ned i sanden. I forbifarten er det verdt å nevne at det å stikke hodet ned i sanden ikke er en feiltakelse eller en villfarelse som forekommer unntaksvis, men heller en normal reaksjon som vi må passe oss for hele tiden.

På samme tid som vi vet hvor viktig kjærligheten er, er det et problem for oss at vi ikke helt vet hva denne kjærligheten er for noe. Er det snakk om en bestemt og spesielt intens eller sterk følelse eller et følelseskompleks? Hva er kjærlighetens forhold til erotisk nytelse og sex; åpner den opp for spesielt god og tilfredstillende sex? Handler kjærlighet om noe menneskelig, som å bry seg på positive måter om og være villig til å ta ansvar for noen? Handler kjærlighet om et slags mellompersonlig eller sosialt forhold, som oppstår eller skapes ved at vi ‘oppdager’ eller ‘gjenkjenner’ andre menneskers intense følelsesmessige eller eksistensielle betydning for oss?

Følelsen av uvitenhet og usikkerhet når det gjelder hva kjærligheten er og hvor viktig den er, gjør oss nølende og usikre både overfor kjærlighet som tema og overfor å tenke gjennom dens rolle i vår tilværelse. Det blir lett til at vi foretrekker å unngå å snakke om den. Som regel snakker vi om alle andre ytre ting, om viktige bekjentskaper, penger og politiske partier eller eksotiske ferier og problemer med den dyre sykkelen eller seilbåten eller bilen eller det flotte huset, eller naboen eller jobb og oppussing av hus og hytter. Kjærligheten er så mye vanskeligere å snakke om og få grep på, den glir unna oss og vi glir gjerne unna den like mye.

426924_3165342809394_1555784756_nDen er mer som en slags bakside og skygge i livet, noe som er med oss og like i nærheten men som vi ikke finner oss vel med å rette oppmerksomheten mot. Den er passelig uhåndterlig både som samtaleemne og å tenke gjennom. Vi er såpass saklige og rasjonelle i våre moderne sjargonger og snakkemåter at det ikke lenger finnes egnete åpninger for å snakke om noe som er såpass uhåndterlig og ‘usaklig’; for det er noe alle vet at kjærlighetens fenomener er vanskelig å få øye på og fange i fornutighetens språk. Kjærligheten hører til blant disse tingene som det er lettere å synge om, å drømme og dikte om enn å snakke om.

25567_1374485239074_1140096289_31152239_4662199_n31Nylig gikk en av mine altfor mange søvnløse netter med til å tenke gjennom dette emnet. Det oppstod spontant, men var sikkert utløst av ting jeg er opptatt med for tiden. Disse nattetankene mine om kjærligheten var såpass engasjerende og interessante at jeg der og da bestemte meg da for å fortsette å tenke gjennom temaet også i mine våkne timer de kommende ukene og månedene.

Kjærlighet er, kanskje på forskjellige måter, en sentral ingrediens i menneskelivet, det er noe vi alle aner mer enn vi vet. Alle søker vi og lengter etter kjærlighet, noen ganger gjør vi det merkelig nok også om vi allerede er i et forhold. Ingen greier seg uten kjærlighet, selv ikke det hardeste sinn og det kaldeste hjerte. I livskampen søker vi til kjærligheten for å mildne og varme oss ved kjærlighetens ild og flammer. Våre delvis skjulte og hemmelige vandringer langs kjærlighetens veier og stier preger ens tilværelse og gir den farge og glød. Fra utsiden kan det være vanskelig å oppfatte hvor viktig søkingen etter og omgangen med kjærligheten er for andre mennesker. Kjærligheten er en slags leik, et eventyr, og våre rasjonelle og oversaklige øyne er gjerne blinde for de tingene i livet som kjærligheten handler om. Det er også sjelden at man setter seg ned og tenker gjennom, til den minste detalj, hva ens egne vandringer i kjærlighetens landskaper går ut på og hva de har ført med seg, hva de skyldes og hva en kunne ha gjort annerledes.

171481_1829805501796_7217806_o

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s