‘Det Knausgårdske litterære selfie-syndromet’ (Skriveprosjekt 2013-2014)

Tc6orLf3jhYyL9UG6fA1yQXKKW_ut1vXDhMdYnBF30iw

‘For å kunne skape, har jeg ødelagt meg selv… Jeg er den tomme scenen hvor ulike skuespillere fremfører ulike spill.’ 

 

«No great artist ever sees things as they really are. If he did, he would cease to be an artist.» (O.W)

  

‘Det er ganske utrolig hvor lett både vanlige og litteraturkyndige folk i dette landet lar seg forføre av den nye ‘selfie’-skrivingen; dvs. tekster og bøker som har som eneste formål og tema forfatteren selv. ‘Selfie’tekstene utgir seg for å være bekjennede og selvutleverende bøker, gitt ut av såkalte personlig opppriktige og sannhetssøkende forfattere som skriver selvbiografisk. I virkeligheten er det snakk om en forfatters avbildinger av seg selv med sikte på å vise seg frem for andre, å skaffe seg mest mulig sosial oppmerksomhet=suksess. Det siste og verste tilfellet er naturligvis Knausgård-tilfellet, der en forholdsvis ordinær norsk realityforfatter hausses opp i skyene både her i landet og etterhvert også i USA og på de britiske øyene. Noen mener til og med at denne ‘selfie-forfatteren’ fortjener å bli Nobel-nominert. Man kan like gjerne nominere Loch Ness-monstret, som også får uendelig med oppmerksomhet selv om det ikke finnes. Knausgård er med på leken fra først til sist og rives med til en slags selv-opphaussing. Her er det mange som forfører hverandre; vi må ikke glemme at vi stadig befinner oss i den norske andedammen som er gjennomsyret av en patologisk ‘Se-og-Hør’ mentalitet der graden av markedsstyrt oppmerksomhet avgjør hvor virkelig og vesentlig et menneske er. 

Når vi tenker oss litt om innser vi jo at folk som ‘selfie-skriver’ om seg selv for å skaffe seg suksess=oppmerksomhet like mye som ellers i livet pynter på tingene, serverer hvite løgner, fordreier sannheten, lyver, forskjønner, utelater og jevner ut, ser ting fra sitt ståsted, bedrar seg selv, osv.. alt dette som selv  den mest oppriktige kvinne eller mann gjør ute i livet. Er det virkelig noen som tror at en forfatter av bekjennende bøker greier å heve seg over disse dypt sosiale og menneskelige tingene?  Læren om bekjennelse i den katolske lære er ikke av den naive sorten, da tar man høyde for hva at det kreves sannhets mot og håp om tilgivelse for å ha vilje til å fortelle ting om seg selv og sitt liv særlig når de er ufordelaktige for den det gjelder, og der får man til sist i det minste tilgivelse for det man forteller og som er sant. Likeens, i forskningen er det en selvfølge at bare funn som er etterprøvbare og kan sjekkes opp av andre forskere er til å stole på, ellers viser historien med all tydelighet at det ville det være så som så med vitenskapelig sannhet. Hva er det  som gjør at vi lar bekjennende bøker slippe så lett, som gjør at vi tror på det de forteller oss?  Nei, for meg er gamle Rousseau‘s ‘Bekjennelser’ selve målestokken på slik litteratur, og den er jo både selvmotsigende og uriktig uten at det svekker den, fordi den er ubehagelig følelsesmessig oppriktig.» (Hermine Walden: ‘En innføring i bekjennede praksis for moderne mennesker.’ Upublisert esssay, Fuenteroble de Salvatierra, 2010)

 «- Et godt eksempel er jo replikken han tillegger meg, at neste gang skal jeg skrive om han. Jeg husker ikke at jeg har sagt det. Men jeg sa det sikkert. Uansett er det jo fyllerør – som bli omgjort til litteratur. Jeg synes det er strålende! Vi skal uansett snart dø. Så hvordan kan det være ubehagelig å bli skrevet om i en roman? Bare kjør på!» (Stig Sæterbakken, 2010)

images.jpg vampyr

«Parasitt? Du spør om det finnes noe parasittoid ved mennesket?  Mange av våre dypeste fantasier og myter demonstrer ganske tydelig at vi har noe som kan sies å være parasittisk i vår natur. Vampyrer, varulver, engler og demoner. Er ikke djevelen selv og hans hær av demoner nettopp parasitter som lever av og gjennom menneskene? Samtidig vemmes vi spontant når vi kommer i berøring med andre parasittiske organismer i naturen, det er ikke bare snakk om et forsvar men kanskje like mye at vi ikke orker å vedkjenne oss slektskapet med slike organismer. Vi foretrekker med en viss tilbakeholdenhet å sammenligne oss med høytstående primater og forfengelige påfugler, og ikke med snyltende planter og mark og insekter.

Mennesket er så definitivt en snylter, et dypt parasittisk vesen, vårt følelsesmessige, memllompersonlige og sosiale liv er parasittisk i sin innretning, mennesket er sannsynligvis den mest kompliserte parasitterende organismen som evolusjonsprosessen så langt har evnet å finne opp. Hele vår psyke og vårt følelsesliv er merket av snylteorienteringen, alle våre såkalte personlighetsforstyrrelser er i virkeligheten ulike former for overdrevet og kamuflert snylting. Vi kjenner oss uferdige i oss selv, vi lengter etter, jakter på, griper tak i, suger oss fast i og utnytter alt og alle som lever for våre egne formål. Som en ballong der luften går ut sykner vi hen uten andre. Vi lager innretninger og ordninger som kan se ut som noe annet men som egentlig handler om å utnytte andre levende vesener og hverandre. Vi snakker om slekt og venner og sosiale nettverk som om det er en slags sosiale sunnhetsmidler mens det egentlig er noe vi suger oss fast i og utnytter omtrent som blodigler fordi det gjør oss til noe mer – gir oss en slags ‘mer-eksistens’-  enn vi er på egen hånd. Folk sier gjerne at de forsøker bare å være seg selv, mens det de egentlig forsøker er å være mer enn seg selv, ved hjelp av andres ressurser , penger, oppmerksomhet og interesse for dem. Mange av våre mest menneskelige egenskaper og personlighetstrekk er egentlige laget for parasittiske formål, vår sterke sosiale orientering fremmer og gjør det lettere for oss å få til parasittiske arrangementer i forhold til andre mennesker. Samfunnslivet, økonomien og kulturen er gjennomsyret av utspekulerte former for parasittisme som blir kamuflert og fremstilt som noe helt annet enn det det er. Mye av det som foregår i våre økonomisk gjennomeffektive samfunn går ut på å få til mest mulig verdiskapning av hver eneste borger, hver eneste av oss representerer et ressurspotensiale for samfunnet og skal ideelt sett driftes slik at det ‘går i pluss’. Alt som skjer i våre samfunn påvirkes av denne økonomiske logikken og får et nytte og utnyttelsespreg. Til og med litteratur og skriving kan anta eller mer eller mindre tilslørt brukes i parasittisk øyemed. Forfattere scanner sine omgivelser på jakt etter noe å skrive om. Litteratur er et parasittisk levebrød, det finnes folk der ute som skriver ræva av seg om alt og alle for å ha noe å leve av og for. Alt som publiseres og oppnår tilstrekkelig med oppmerksomhet fremstår i våre dager som god litteratur. Penger lager som kjent mer penger, oppmerksomhet lager mer oppmerksomhet. Samme hvor dårlig en bok måtte være så blir den god dersom den får oppmerksomhet  nok. Etter at fjernsynet kom, fikk vi noe som kalles linselus der folk sloss om å få noen sekunder på skjermen. I begynnelsen forsøkte man å unngå linselus, men så snudde det helt om. Nå lages reality programmer der hele opplegget og det eneste som foregår er at alle deltakerne er linselus. Så har vi fått romanlus, der folk gjør hva som helst for å komme med i romaner som ikke har annen handling enn å gjengi forfatterens egne møter med romanlus. Naturligvis innhentes forfatterne av en lignende eller komplementær syke slik det skjedde med TV-mediet; bare se på denne ‘Min kamp’-serien, den kan fremstilles som et massivt litterært flåttangrep, folk og venner og slektninger går intetanende omkring der ute og lever livene sine i en ekstralitterær virkelighet og plutselig har en forfatter glefset seg fast i livshuden deres og suger i seg livsinnholdet deres for å spre det for alle vinder. Ved publikasjonen av den sakkyndige psykiatrirapporten om den norske massemorderen sladdet VG hensynsfullt opplysninger som omhandlet nærpersoner, i ‘MIn kamp’ sladder masseforfatteren ingenting om noen som helst. Knausgård-eksemplet viser med all tydelighet at noen skrivende personer har en mye mer uttalt parasittisk legning enn det som er vanlig selv blant forfattere som liker å utlevere seg selv og andre. Som regel har forfattere dette mer forsiktige som man kan betegne som en ‘epifyttisk innstilling’, dvs. de bruker stoff og emner som utleverer eller eksponerer virkelige personer på en hensynstakende og skjønnsom måte slik at de unngår å snylte på folk som gir dem noe å skrive om. Knausgård derimot er helt klart en skruppelløs parasiterende forfatter til tross for det han selv skriver om alle sine betenkeligheter i det 6. bindet. Det er nærliggende å tenke seg en slags parasittisk personlighetsforstyrrelse hos denne mannen. På kort tid greier han å lage 6 feite bind ut av andre menneskers livsinnhold, familie og venner og bekjente. Ingen blir spart av denne skrivende blodiglen. Alt skal suges ut i kunsten og litteraturens navn. Bare det at slike bøker slår gjennom og bli møtt såpass ukritisk med beundring og applaus vitner om snikende nedbryting av det menneskelige, de gir seg utrolig nok ut for å være ærlige og oppriktige mens de egentlig er det motsatte, utspekulert  løgnaktighet og uredelighet. Sakte men sikkert brytes folk ned og kjenner seg syke i en slik intensivt parasittisk livsform. Man skulle kanskje ikke si slike provoserende ting eller sammenligne ting som rent menneskelig sett ligger så langt fra hverandre –  men Knausgård-fenomenet og Breiviksaken er ulike symptomatiske uttrykk for den samme underliggende alvorlige sosiokulturelle sykdom i det norske samfunnet. Det er ganske sikkert ikke uten grunn at disse svært forskjellige men voldsomme begivenhetene begge to utfoldet seg og skjedde akkurat hos oss, i det samme tidsrommet, i et lite og tilsynelatende fredelig samfunnslandskap. Knausgårdbøkene som et slags ekstrem-litterært uttrykk og Breiviksaken som et kriminelt og ekstrem-politisk uttrykk som begge er oppsiktsvekkende i sin overskridelse av normale grenser og rammer for det som hittil har vært kjent. Og til grunn for begge hendelsene, der ligger det dype og uerkjente endringer og omkonfigureringer i menneskenes forhold til hverandre og seg selv og samfunnet de lever i som norske borgere, og som handler om frihetsgrader og spillerom som vi tillater oss og kan tillate oss i vår selvutforming. Det er en viktig oppgave norsk samfunnsforskning å finne ut av hva disse dypendringene i vårt samfunn går ut på og hvordan de kan modereres politisk.» (Rubio Lappone; ‘Karl Ove Knausgårds ‘Min kamp’-serie som ubevisst litterær parasittisme’. Foredrag, Utvikdagene, 2013)

the-emperors-new-clothes

» Mye av disse bøkenes appell synes å ligge i selve sladderaspektet ved dem. Enten kjenner man noen man vet er med og lurer på når de dukker opp, eller så kjenner man igjen miljøet som beskrives og fryder seg over å se det befolket av mennesketyper man selv har vært i berøring med. (-) ….det er noe grunnleggende pubertalt over denne typifiseringen….Knausgårds kompass i menneskeverden er veldig styrt av hva folk liker, leser, hører på osv. (-) Knausgård ville nok ha vunnet mye på å ha som utgangspunkt at alle mennesker er minst like komplekse som ham selv ­ men den slags humanitet fins det nesten ikke spor av i bøkene. Dette forklarer kanskje bøkenes store appell, men hindrer dem også fra å løfte seg opp på det nivået man skulle tro at de lå på ut ifra hvordan den offentlige samtalen har forløpt. (-) det er påfallende hvordan alt i disse bøkene er styrt av hans eget verdisettende blikk. Og dette blikket er i seg selv veldig gutteromspreget.« (Preben Jordal, 2010)

Keiserens-nye-klær2

«Andres oppmerksomhet er egentlig ingenting i seg selv, den er først og fremst en slags byttemiddel, som penger. Den gir tilgang til alt det andre vi begjærer og ønsker oss. Når man begynner å søke andres oppmerksomhet som om det er noe i seg selv da møter man tomhet, I det gamle samfunnet hadde man en personlighetskultur på slike ting som fungerte som beskyttelse, som gjorde at folk tok seg i vare og unngikk for mye oppmerksomhet. Ungene lærte å styre unna oppmerksomhet, fordi det gjorde godt for ens personlighet og for det mellompersonlige miljøet. Man forsto at det er som å være forelsket i sitt eget speilbilde, det finnes ingenting i speilet som ikke er en avbildning av noe annet virkelig. I dag oppfatter folk avbildningen som det virkelige, folk går folk fullstendig av skaftet for å skaffe seg sosial oppmerksomhet, slik noen går av skaftet for å skaffe seg rusmidler. Skadevirkningene er verre enn vi er klar over selv om vi allerede er begynt å se dem.» (Sidreh kanutta Kinn; ‘»Oppmerksomhetspatologi og mediaskapte virkelighetsillusjoner. En livsform på avveier.» Manuskript, 2013)

» Det sies gjerne at litteratur er en slags kunsnerisk og godatt lyging. Jeg vil  heller rette oppmerksomheten mot det som kan kalles for parasittisk skriving. I det norske og nordiske ‘Bry-deg-om-flokken-din samfunnet’ blir vi  underlig nok lett begeistret for parasittiske bøker og forfattere fordi de treffer oss midt i det vi tror er våre egne fantasier men som samfunnet egentlig installerer i oss for gjøre oss til medgjørlige og funksjonelle borgere. Et virkelig skrekkens eksempel på en variant av parasittisk litteratur er Jan Kjærstads prisbelønte roman ‘Oppdageren’ som kom ut i 1999 som han  utrolig nok fikk Nordisk Råds littelraturpris for. denne boken ble en øyeåpner for meg og har siden sterkt påvirket min lesning av norske bøker. Etter å ha lest ‘Oppdageren’ følte jeg meg ganske fortørnet over at litteraturkyndige folk lar seg forføre av slik skriving. Denne boken lever helt og holdent av  og det som kan kalles for en snylteteknikk, Kjærstad snylter på alt alle slags feite folk og ting og aktiviteter der ute i verden som kan holde leserens interesse tent. Han bedriver en slags litterær namedropping, på noen titalls sider er han  i verste ‘100 steder du må besøke før du dør’-stil innom en liste med ettertraktete eksotiske steder og lokaliteter, Lisboa, Montevideo, Jotunheimen, Skjolden og Sognefjorden, London, Venezia, der han fråtser seg i ting folk elsker å la seg underholde av som en annen fordekt turistbrosjyre, på de samme sidene utnytter han alle slags kjendisfigurer som Bach og Wittgenstein og turer parallelt fram med alle slags populære aktiviteter som fjellklatring og seiling og sightseeing; alt er en slags parasittisk utnytting av det som folk synes er fargerikt og eksotisk og oppmerksomhetsskapende. Kjærstad bedriver i denne boken en literær herming av underholdningsfjernsynet og den simple pornografien, han bruker og utnytter det folk er opptatt av for tiden og deres simpleste behov for å få folk interessert i det han skriver. Han skriver ikke på en måte og om noe som i seg selv er interessant eller skaper interesse, men bruker andre ting for å vekke oppmerksomhet og interesse. Hans skriving nyttiggjør seg virkeligheten på en parasittisk måte, den skaper ikke selv noe, feks, andre måter å tenke og føle på om virkeligheten eller utvider og åpner opp virkeligheten.  Kjærstad velter seg som en slags litterær gris i alle slags lekkerbiskener som vekker folks oppmerksomhet, steder og kjendiser og eksotiske eller ekstreme aktiviteter, som en grådig gris roter han omkring i alt folk har apetitt på mens han hopper fra godbit til godbit. Skrivemåten er en moderne perversjon av skriving, det er kanskje underholdende og virker kunnskapsrikt, men det han skriver om har bare verdi i den grad det har oppmerksomhetsskapende verdi. Boka er en slags lysbildeshow eller eksotisk omreise i verden der man hele tiden blir vist en masse overfladiske bilder av steder og folk. Og så opplever vi at denne parasittiske skrivemåten dukker opp igjen, nå i en enda verre og mer kamuflert versjon, hos Knausgård.» (Fernando Persa: ‘Om parasittisme i litteraturen’, Utvik 2009)

«Man må våge å lage sprekker i alle ting. Da slipper lyset inn.» (Einar Lunga, 1968)

images.jpgppk

«Kjære Karl Ove;

Håper alt er bra med deg og dine.

Det er trivelig å lese det du skriver om de tre kjekke ungene dine, de er selvfølgelig en vesentlig del av livet ditt som ektemann og far – men ærlig talt, hva de og dine videvordigheter som faren deres har å gjøre i en voluminøs roman som pretenderer å være noe annet og mer enn en tekstuell variant av reality tv føler jeg meg ikke sikker på. Jeg kjedet meg allerede etter 60 sider av 6’te bindet som er på mer enn tusen sider. Etter 120 sider merker jeg at det blir mer og mer skumlesing. Jeg burde kanskje si det på en annen måte, men mye av det du skriver blir en mannlig og litt litterær variant av det man før i tiden omtalte som husmorprat. Spritet opp med billige henvisninger til størrelser som Proust, Heidegger og Nietzsche, mellom andre navnedroppinger for å gi mer farge og trykk til en ellers temmelig flat tekst. Nok om det.

lenestolDet er lenge siden nå, jeg er ikke engang sikker på om du husker meg. De fleste som er i vår alder har glemt mer enn de selv har anelse om, så jeg går ut fra at dette også gjelder både meg selv og deg.  Jeg regner med at det holder å nevne den fantastiske togreisen som vi hadde sammen med nattoget fra Bergen til Oslo for omtrent 20 år siden, da tenker jeg at at dine sovende hjerneceller våkner opp igjen.

Men jeg kontakter deg naturligvis ikke for å fortelle deg slike selvsagtheter. Saken er den at jeg skriver en åpenhjertig og selvbiografisk fortelling i form av denne bloggen; den vil komme ut i løpet av 2013 og noen år deretter. Hvor lang den blir har jeg ikke noen ide’ om, det kommer faktisk an på hvor lenge jeg lever med den alvorlige sykdommen jeg sliter med. Skrivingen er et ytterst ensom prosjekt; min nærmeste venn er lenestolen i biblioteket og den kastrerte hankatten som er 18 år gammel og nærmer seg slutten.

Bloggen tar for seg ulike deler og sider av livet mitt, og alle navn og personer og hendelser er i ærlighetens navn selvsagt autentiske og virkelige. Dvs. alt har skjedd slik jeg beskriver det, om enn ikke ned til minste detalj. Det betyr at du, din person og ditt liv figurer i den – og selv om jeg i hovedsak oppfatter deg som en sympatisk person er det jeg skriver om deg både på godt og vondt, som det heter.

imagesJeg må komme med en innrømmelse; ikke alt jeg skriver om deg er like fordelaktig. Noe av  det er såpass ubehagelig at du ganske sikkert kommer til å reagere negativt på. Særlig gjelder det du sikkert husker ; at du var så uvanlig gnien og din ledsagende og skruppeløse utnytting av andre folks penger og økonomi. På alle slags simple, nedverdigende og finurlige måter greidde du å presse våre felles venner og venninner til å legge ut og betale for deg under de mest utrolige omstendigheter. Jeg har aldri fortalt deg om hvor vanskelig dette var for meg mange ganger –  og det var også grunnen til at jeg etterhvert reduserte mye av kontakten med deg selv om i andre henseende satte stor pris på deg. Det er faktisk ganske krevende å omgåes venner som er så sykelig gnien og som utnytter alle folk og alle situasjoner for å komme best mulig ut av det økonomisk.

For å fortelle min egen historie må jeg dessverre blottlegge også ubehagelige deler av ditt liv og din personlighet uten at du har bedt om det, slik er det og slik må det være for en skrivende sjel som ønsker å være en redelig og oppriktig forfatter. Dette handler i første rekke om meg og mitt liv, og de personene som jeg har kommet i berøring med inkludert deg og det du har foretatt deg som har berørt meg og mitt liv. Jeg ønsker å forstå deg og dine handlinger. For å gjøre det, er jeg nødt til å gå inn til kjernen, og kanskje særlig det surret dine bindsterke selvopptatte skriverier utløste.

images (1)Hvorfor gjorde du det? Hva var det som fikk deg dit? Var det tilstede hele tiden i deg, altså mens du vokste opp ? Hva ville du oppnå med å skrive disse tingene, der du forteller ting på din måte men f.eks glatt utelater all den simple gnienheten og utnyttingen som vi andre så hos deg? Er det hele bare en fortsettelse av utnyttingen, bare det at du nå utnytter det du kjenner til av andre folks liv og person på det groveste? Er du forsatt den samme ekstremt gniene og ugenerøse mannen som aldri gjorde noe for andre, slik du var da jeg kjente deg?

Vil du at navnet ditt skal endres og bakgrunnen din anonymiseres, så gjør jeg naturligvis det. Problemet er at noe av det jeg skriver om deg vil du skal hvile i fred, ute av syne for alle, og så trekker jeg det fram og viser det fram til alle andre. Igjen, jeg er lei meg for det men du var sterkt tilstede i min tilværelse, det er min historie jeg forteller og den ser dessverre slik ut. 

Alt godt,

Fernando Persa, din gamle venn.«

Forbemerkning:

Det er Sankt-Hans aften 2013. Datoen er 23.6 og det lyseste døgnet i året ligger allerede bak oss. Jeg trivst best med lyse lune netter og blikkstille fjord, som den norske forfatteren Karl Ove Knausgård kjenner jeg på en dysterhet i min sjel som den lyse årstiden holder i sjakk. Fra nå av blir det bare mørkere, for hver eneste dag som går svekkes umerkelig sollyset. Da kan dysterheten i meg bli en tiltakende plage. Det aller lyseste døgnet var et forholdsvis mørkt døgn pga tunge skyer og høljeregn. I dag derimot er en vakker og varm halvskyet og lys sommerdag ved den store fjorden. Jeg er i mitt ess. Slike dager passer for stille lesing nede ved fjorden, noe som ofte drar med seg litt skriving.

47311_1575560185822_1140096289_31692663_4919525_nAv en eller annen grunn har jeg tatt med meg 6’te bindet i Karl Ove Knausgårds ‘MIn Kamp’-roman ned i fjordhagen som jeg har døpt med det megetsigende navnet ‘Helliglunden’.

Etterat at jeg kjøpte fjordeiendommen for noen år siden hendte det en morgen at jeg satt der nede og drakk morgenkaffen og så dukket plutselig en forbausende storvokst og tilsynelatende tam hare opp rett foran meg, fullstendig uredd betraktet den meg med store øyne mens den beitet løvetann. jeg skjønte med en gang hvorfor det skjedde, at det kom av at dette i og for seg lite bemerkelsesverdige stedet  – som før en stor brann gjorde slutt på virksomheten egentlig hadde vært et sagbruk og en trelasthandle med lange kaier ut i fjorden – at det var utrustet med noen egenskaper som ikke finnes alle andre steder.

19270_1343436862884_1140096289_31067151_1865982_nDet er et hellig sted, og jeg bestemte meg for å lage en hellig lund av skog og dype stier. Det er egentlig mindre en hage enn min egen lille jungel, når folk kommer til Utvik for å titte på hagen sier jeg til dem at jeg ikke liker striglehager og annet som folk bruker for å ha det koselig rundt seg. Jeg er ikke interessert i kos for kosens egen skyld. Det som opptar meg er ikke det overflatiske hageriet men den dype mørke jungelen.

60021_1606094469160_1140096289_31765817_6749374_nDit går jeg når jeg ønsker å unnslippe hverdagslivets tunge og trykkende trivialiteter og trivialiseringer og finne åpninger til det magiske og hellige. Jeg har utformet jungelhagen nettopp for dette formålet, som et ‘tynt sted’ som binder sammen det dennesidige med både det mørke og det lyse hinsidige og utenomverdslige.

Jeg har altså dratt med meg 6-te bindet i ‘MIn kamp’-serien ned i fjæra. Bind 6. Det er noe tomt over tykke bøker som ikke har en egen tittel. Det hjelper ikke at serien heter ‘Min kamp’, det er ingen tittel. Det er som om jeg forsøkte å kalle meg selv for ‘Ari Behn’ eller ‘Fritjof Nansen’. Men tittelen er ikke det verste med disse denne bindsterke romanen. Jeg har lenge hatt en slags inbitt aversjon mot disse vemmelig voluminøse Knausgårdbøkene, de har blitt stående urørte i bokhyllene etter at jeg gikk lei av skriving for skrivingens egen skyld et sted midt ute i førstebindet. Siden har alle medieoppslagene og oppmerksomheten rundt den stakkars forfatteren og hans kunstneriske utleveringer av bekjente og slektninger bare forsterket aversjonen.

Mens jeg satt og skrev videre på artikkelen min om Cormac McCarthy i 9-tiden i dag, fikk jeg for meg at nå er tiden inne for å ta opp igjen lesingen av ‘Min kamp’. Jeg bestemte meg for å lese bindene i omvendt rekkefølge, baklengs. Å begynne med 6’te bindet og lese meg nedover til førstebindet. Bakoverlesingen er samtidig en slags protest mot forfatterens eget prosjekt, jeg vil ikke gi meg over til noe jeg egentlig liker dårlig og setter meg derfor litt til motverge med å lese meg bakover. Kanskje vil jeg oppdage noe som ikke er lett å oppdage når man følger forfatterens egen progresjon.

Jeg har to innbundne eksemplarer av 6’tebindet som står ved siden av hverandre i bokhylla i spisestua. Nå står bare et av dem igjen, og venter på en passende anledning til at jeg kan gi dem i geburtsdagsgave til en  eller annen velfortjent sjel som liker å lese slike ting.

Til å begynne med merker jeg at aversjonen er sterk mens jeg leser de innledende sidene. Mannen skriver jo om alle trivialitetene, på en litt kunstig forfatteraktig måte ispedd litt foratteraktige og affekterte refleksjoner om Proust og Hamlet og Jon Fosse. han har egentlig ingenting å skrive om, og som forfatter med skriving som inntektskilde er det en utfording. Så har han kommet på at han kan jo bare skrive som en slags løpende kommentar til det å leve hver dag. Et trivielt liv gir triviell skriving. Mens jeg leser og skriver ned kommentarer i margen merker jeg at aversjonen begynner å svinne hen og at jeg blir litt interessert.  Jeg forstår ikke helt hva det kommer av, om det er det at han er god til å skrive som er avgjørende. Eller noe annet, som at han egentlig er en ganske tenkende og filosoferende sjel denne Knausgård. Samtidig begynner et prosjekt å stikke hodet fram i mitt eget hode; hva med å forsøke å skrive en ‘hvordan føles det å være en flaggermus’-artikkel om Knausgård slik jeg allerede har begynt på om Stig Sæterbakken. Sæterbakken er en død forfatter og lettere å fange opp i et slikt skriveprosjekt. Knausgård er fortsatt i live og dermed mer krevende å finne ut av fordi han fortsatt holder på med ting og reflekterer ganske mye over seg selv og det han holdet på med. Men han er seg selv, og jeg er en helt annen – det utgjør jo et utgangspunkt for mitt eget prosjekt. jeg var kommet til side 41 og noe skriverier omkring kona Linda og det han hadde skrevet om forholdet til henne da jeg brått bestemte meg, jeg la boken fra meg ruslet gjennom det enda våre graset med brennneslene og gikk opp i huset og satte meg ned med datamaskinen for å skrive en Knausgårdsak som kunne løpe parallelt med lesingen av boken.

1. kap: Trang forhud og økonomirot

likNattoget har forlatt Bergen befolket av en liten eksklusiv gruppe hustrige og intetanende passasjerer. De fleste av dem har allerede gått til sengs i trange sovekupeer uvitende om at en av norges fremtidige mestselgende om enn kontroversielle forfattere er en av deres medreisende. Mennesker lever mye av sine liv  i bobler. Noen tenker og opplever utelukkende i boblen sin og får ikke med seg at det finnes en verden der ute, en verden av andre mennesker og muligheter.

Det er egentlig ganske typisk at folk ikke får med seg anledningene som byr seg til å oppleve og ta del i levende historie in-the-making. I våre dager med tvdekning av alt som skjer er det lettere å skjønne at det som skjer rundt en kan inngå i en større samfunnsmessig og historisk sammenheng. Men før, på den tiden jeg her snakker om, da var denne bevisstheten ganske sikkert mindre utviklet hos folk og togpassasjerer. Hadde de hatt større teft for slike ting kunne de ha sikret seg en liten eller stor rolle i medpassassjerens og den fremtidige prisbelønte forfatterens utleverende romaner. Men istedenfor velger de å legge seg ned for å sove og dømmes dermed til historisk usynlighet. Forfattere skriver ytterst sjelden om sovende mennesker.

images (2).jpg sauSom andre yrkesgrupper plages også forfattere gjerne av yrkesspesifikke lidelser, en av dem er misforståelsen om at dersom ingen skriver om et menneske så er det usynlig, nesten ikke-eksisterende. Når noen skriver om oss, blir vi synlige; når andre ser og erfarer oss eksisterer vi –  ‘å være er å bli oppfattet’, hevdet filosofpresten Berkley. ‘Å være er å bli skrevet om’, tror våre forfattere: bare les hva den avdøde Stig Sæterbakken sa:

“Vår kommunikasjon tilhører det synlige. Alt vi er, er det som kan anta former. Slik blir vi til, gjennom det andre er i stand til å oppfatte av oss. Det vi ikke vil, eller ikke klarer, eller ikke er oss bevisste nok til engang å forsøke å uttrykke i en eller annen leselig eller forståelig form, forblir skjult.» 

I denne perspektivet eksisterer ingen i eller for seg selv, vi eksisterer kun for og gjennom andres erfaring av oss, dvs. for de som oppfatter oss, snakker om oss, sladrer om oss, fremstiller oss, skriver om oss, fotograferer oss, foreviger oss.

20 år tidligere, jeg tror det var i 1970 eller deromkring, gjorde jeg en annen togreise på den samme strekningen. Det var også den gangen søndags kveld på nattoget uten at dette sammentreffet har betydning – folk reiser like mye andre dager i uken. I spisevognen ble jeg sittende med en annen og mindre kjent norsk og kanskje mindre vellykket forfatter med navnet Stig Holmås. Dvs. han som senere ble faren til minister Holmås, fra SV. Stig Holmås var overbevist politisk aktivist i det som den gangen gikk under betegnelsen ml-bevegelsen. Noe jeg også var. Vi drakk noen øl der ved bordet og pratet om løst og fast og særlig noen personlige ting mens toget for gjennom den norske fjellheimen. Samtalen som utspilte seg mellom oss skal jeg komme tilbake til; den er nemlig av interesse som kontrast til Knausgårdmøtet omlag 20 år senere på det samme toget.

Som vanlig styrtregner det mellom de 7 fjellene i Hansastaden denne mørke høstkvelden da alle sjeler burde gjøre som jeg og forlate vasshullet for godt. Men bergenserne er som kjent altfor glad i byen sin; de tviholder på sitt våte borgerskap og nekter å oppsøke mer attraktive steder der folk ikke har skjønt poenget med å skarre på ‘r’en. Jeg føler meg nærmest oppløftet over å bli fraktet til Tigerstaden gjennom natten og over den sovende fjellheimen som skiller mellom øst og vest i vårt lille lykkelige land.

Jeg er på en kort tur østover for å besøke min eldste sønn og hans mor, min tidligere kone som bor like ved Slemmestad. Jeg skal komme tilbake til henne med litt utlevering senere. Akkurat nå foretrekker jeg å nyte langsomme togreiser fordi sjelen da har tid til å tilpasse seg forandringene, men kanskje mer fordi jeg misliker sterkt å fly. Å fly er en unaturlig aktivitet som gjør mennesker ulykkelige dersom de gjør det for ofte. Mange mennesker bruker ikke vettet og flyr altfor ofte. Jeg gjør det så sjelden som mulig. Egentlig liker jeg ikke å reise i det hele tatt. Reising byr meg i mot. Dersom det gikk an ville jeg sitte mutters stille, som en østers nede på havets bunn og vifte inn i meg mikroorganismer som jeg kunne fortære og leve på. Nå kjenner jeg at det jeg mest av alt trenger er jeg noe større i form av et glass med skummende pils, og stumper meg følgelig framover mot spisevognen gjennom ristende vogner mens jeg nynner på en togblues av Nashville Teens.

Jeg ser meg rundt i den litt nedsarvete spisevognen, som vel hører til blant de minst attraktive stedene man kan tilbringe en søndags kveld. NSB har antagelig ingen som fungerer som etstetikkkonsulent, de jobber antagelig på andre prosjekter som Operahuset og det nye Munchmuseet. Alle de tarvelige bordene med flekkete hvite duker er opptatt av passasjerer som forsøker å svelge størst mulig glefs av store feite hamburgere med salat mens ketchupen legger seg i munnvikene som falskt blod. Jeg scanner bordene i salongen litt grundigere. Bortgjemt ved det innerste bordet sitter en skjeggete langhåret mann alene med en halvdrukket halvliter øl. Tross den snertne mørkebrune skinnjakken virker mannen litt uflidd og ute av lodd, men som psykolog har jeg oppdaget at slike lett frastøtende figurer som har redusert evne til å holde livets forfall under kontroll mange ganger skjuler forholdsvis trivelige og særpregete personligheter som ligger langt utenfor A-4 formatet.

Jeg går bort til bordet og spør med mitt mest vennlige fjes mannen som vel er omkring 30 år eller så om jeg kan slenge meg nedpå ved bordet hans, noe han med et rustent smil godtar. I et kort intuitivt glimt slår det meg samtidig at han antagelig drikker for mye, uten at jeg forstår hvor jeg har noe slikt fra. Hans noe markerte fjes med dype rynker tyder i alle fall på at han røyker altfor mye. Det finnes absolutt ingenting ved denne mannen tyder på at han noen år senere skal bli utnevnt til årets mest sexy mann i et magasin. Men man skal som kjent aldri si aldri når det gjelder hvilke omskapende virkninger intens mediaoppmerksomhet kan ha på vår oppfatning av et menneske.

– Bare sett deg her, du. Det er god plass. Han ser opp på meg med en vinnende smil som lyser opp ansiktet og samtidig nesten tar vekk rynkene hans.

– Mitt navn er Karl Ove, jeg er bl.a. fra Jølster i Sunnfjord. Du har vel hørt om maleren Astrup?

Jeg stusser; dialekten hans minner meg mer om det Sørlandets milde landskaper og bløde  konsonanter enn den ramme lukten og kantede lyden av Sunnfjord og Sogn og Fjordane og de altfor harde konsonantene som skjebnen har påtvunget dem.

– Jeg er forfatter, fortsetter mannen som kaller seg Karl Ove og som ganske tydelig har tenkt å identifisere seg nærmere uten å vente på mine reaksjoner.

– Egentlig er jeg en håpefull forfatter, jeg har enda ikke fått ut en eneste bok. Men den første er på tur, ‘Ute av verden’ skal den hete. Den handler om meg selv, om livet mitt.

– Interessant, svarer jeg mens jeg forsøker å late som om jeg er interessert.

– Det vil jeg gjerne høre mer om. Jeg er forresten psykolog, tilføyer jeg vel vitende om det kjente sosialpsykologiske ‘fremmed-på-bussen’ fenomenet som gjør at folk gjerne åpner seg for vilt fremmede under bussreiser. Kanskje gjelder det på toget også, tenker meg med forventning. Jeg elsker å slå tiden i hjel under kjedsommelige reiser med at noen velger å bruke tiden min til hemningsløst å utlevere seg og sitt.

Det slår til; Karl Ove er åpenbart i det åpne og snakkesalige hjørnet denne kvelden.

– Dvs. jeg er enda ikke forfatter men jeg ønsker mer enn alt annet å bli forfatter, det er det eneste jeg er egnet til. Som William Faulkner sa om seg selv, jeg er absolutt ‘unemployable’, kan ikke brukes til noe annet enn å skrive. Det neste jeg bedriver er egentlig å forsøke å lære meg å skrive romaner, studiene mine var bare et skalkeskjul for at jeg skal kunne gå på skrivekurs hele tiden. På et vis minner jeg vel om den tyske filosofen Arthur Schopenhauer, som også ble styrt av en eneste ide’ og der resten av det han gjorde og skrev var en følge av denne. Problemet mitt er for tiden dobbelt, jeg vet ikke hav som er verst. For det første har jeg pådratt meg en skattegjeld på over 600 000 tusen pga slurvete økonomi, og for det andre er jeg en overflatisk type som egentlig ikke har noe å skrive om. Jeg er best til å herme og kopiere, når sant skal sies. Hvordan jeg skal makte å produsere en roman uten å ha noe på hjertet, det aner jeg ikke. Jeg får koke noe sammen ved f.eks å utnytte bibelen eller noe lignende, der er det nok stoff å ta av. Man skriver det bare om, oppdaterer det til våre dager. Det er en nærliggende mulighet når jeg først har lært meg hvordan man skriver romaner.

-Hva slags forfatter er det du sikter mot å bli? Jeg holder med vitende og vilje min pilsvenn inne på det emnet han allerede har gått i gang med, det bruker å betale seg.

– Det vet jeg egentlig ikke. Jeg er faktisk misunnelig på dybden hos Jon Fosse og på han andre som har skrevet ‘Sofies verden’, men det er jo folk som både har en slags misjon og er opptatt av et budskap. Jeg har ikke noen misjon, heller ikke budskap. Jeg ønsker å være en forteller, men har ikke noe annet å fortelle om enn meg selv.

Karl Ove ser matt ut der han sitter med en utent sneip i munnviken. I togvinduet som blir et  grumsete speil mot regnnatten som farer forbi på utsiden glinser det uvasket i den brune hårpryden. Slik så sikkert Harald hårfagre ut, tenker jeg mens jeg betrakter han uten et ord. Han er den typen som gjerne gjør selvmotsigende ting som det å røyke en sigarett uten å tenne den. Akkurat det er en maner han har lagt seg til for å demonstrere at han går sine egne veier. Han er egentlig en flott ung mann, selv om han  virker ustelt. Det lange krøllete håret innrammer et markert ansikt med to store og nesten naive øyne. Han trommer rastløst med begge hendene på bordplaten mens han fortsetter:

– Jeg duger nok ikke til så mye, men det var jo det de sa om Herman Wildenvei også. Han kunne skrive poesi om hva det skulle være, det kan ikke jeg, jeg er for saklig anlagt.  Mesteparten av det jeg har skrevet så langt er nærmest fyllerør – som bli omgjort til litteratur. Jeg er nødt å komme meg et steg videre, finne noe å skrive om. Jeg kan jo skrive, det er ikke det som er problemet mitt. Det er som å kunne svømme uten å ha vann å svømme i. Hvor faen finner jeg mitt vann? Kanskje ligger løsningen i at jeg skriver om meg selv rett og slett, det er et emne jeg kan godt nok til å skrive om det. Jeg må bare finne en måte å gjøre det på som vekker interesse, for som person er jeg for uinteressant til at folk orker å lese om meg.

11 kommentarer om “‘Det Knausgårdske litterære selfie-syndromet’ (Skriveprosjekt 2013-2014)

  1. Det blir interessant å lese videre på dette. Knausgård er en av de forfatterne jeg ikke kan ta meg tid til å lese. Jeg er syttifem år og må sortere kresent hvem jeg kan reservere lesetid til. Det står mange bøker i kø. Men å lese dine betraktninger om Knausgård kan bli en overkommelig lesning. Jeg ser fram til fortsettelsen.

  2. Jeg er fascinert av Knausgårds bøker, men var jo så heldig å begynne på Min Kamp-serien før det tok av i media. Har faktisk lest alle bindene I-IV to ganger … (Leste meg opp igjen på hvert bind før jeg begynte på neste.)
    Oppslagene i media har forvrengt prosjektet, synes jeg. Og de som er negative til bøkene, er følgelig ofte folk som ikke har lest dem.
    Dette med «utleveringen av andre» som Knausgård blir kritisert for, er etter mitt syn skivebom. Slik jeg leser ham, skriver han om menneskelig sårbarhet og utleverer seg selv og sin egen skam på en utrolig sann og berørende måte. Bøkene handler ikke om de andre. Og han fremstiller ikke seg selv som noe bedre enn noen andre – tvert i mot!
    Det forbauser meg at Knausgård, som er så mye yngre enn meg og som er vokst opp med andre referanser innen musikk og kultur, kan skrive slik at jeg opplever det som at skillet mellom ham og meg oppheves. Han setter jo faktisk ord på mine barndomserfaringer, vekker dem til live. Og samtidig «blir» jeg ham. Slike intense leseropplevelser gjør bøkene til stor litteratur for meg.
    Nå har jeg senere også lest andre bøker og kronikker som han har forfattet, og de avspeiler både kunnskap og skriveferdigheter.
    Du er jo psykolog, Einar. Da tar du vel selvsagt en runde på kammerset og spør deg selv hva som utløser dine sterke negative følelser mot Knausgård og bøkene hans – før du egentlig har lest dem?

    1. Takk, Bente. Den likte jeg godt. Du har sikkert rett, jeg får ikke litt nærmere på mine egne reaksjoner. jeg har jo lest noe, akkurat i det siste er det 6’te bindet jeg at for meg. Allerede etter 60 sider begynner jeg å få nok av alle hverdagssmulene om de tre barna hans, jeg har egentlig ganske vanskelig for å skjønne at det å skrive om noe som folk gjenkjenner er en god nok grunn til å skrive.
      Det du sier om at bøkene ikke handler om andre er da en betydelig forenkling; for et liv handler like mye om andre som om en selv og skulle jeg skrive livet mitt ville det handle om andres liv også.
      Det er jo det som er det store dilemmaet med utleverende litteratur fordi den utlever andre like mye som forfatteren, han kan i tillegg selv bestemme hva han skal utlevere om seg selv. Knausgård innser jo dette greitt i 6’te bindet i brevene til de han utleverer.

  3. Nei, jeg kan ikke være enig med deg i at han «utleverer andre like mye som forfatteren». I bøkene har Knausgård sluppet oss inn i sitt hjerte og sitt hode (i den grad slikt er mulig), slik at han er det opplevende og skamfulle og utilstrekkelige subjektet vi følger.
    De andre er statister, de er sett gjennom hans øyne og filtrert gjennom hans hode. Da gir det jo seg selv at det er hans opplevelse av dem han forteller oss om, det er bare hans subjektive fortelling om dem – han utleverer ikke hvem de egentlig er. Og jeg mener at han ikke prøver å gi oss inntrykk av noe annet, heller.
    Så er det selvfølgelig vanskelige sider ved å bli sett gjennom andres øyne og bli fortalt om, men både Knausgård og forlaget har jo faktisk gjort en ganske grundig jobb før utgivelsen av bøkene. De var i kontakt med folk som var omtalt, lot dem lese manus, tilbød å skrive om navnene o.l. Da måtte jo folk (som f.eks. tidligere partnere) ta ansvar for å gi uttrykk for det, om de virkelig ikke ville være identifiserbare i bøkene.
    Nei – jeg fastholder at den som virkelig blir utlevert i bøkene, er forfatteren selv. Og det er modig gjort!

    1. Takk, du har selvsagt rett og kanskje litt feil også. De fleste mennesker er engstelig for å bli utlevert av andre, det handler om slike ting som trofasthet og lojalitet.
      Og er det virkelig modig gjort å ‘utlevere seg selv’ ? Vi lever jo i en utleveringens tidsalder der selvutlevering er en av de viktigste kildene til sosial oppmerksomhet?

  4. Når det gjelder utlevering av andre så ville jeg muligens sett noe annerledes på det om jeg hadde tilhørt Knausgårds omgangskrets, slik at jeg enkelt kunne identifisert folk som er omtalt? Nå gjør jeg ikke det, slik at jeg mer eller mindre leser verket som om det var en roman, uten å lete etter festepunkter i «virkeligheten» (i den grad virkeligheten finnes). Det har jeg sikkert til felles med de fleste som har latt seg fascinere av bøkene.
    Langt borte fra Arendal, Jølster og Bergen blir kanskje verkets litterære kvalitet tydeligere, jfr mottakelsen i utlandet. Mange kunstnere har opp gjennom tidene brukt sine nærmeste i sitt arbeid, og mange kunstnere har møtt motstand fordi de (gjennom form eller innhold) konfronterer (eller bruker) noe som er pinlig. Med geografisk og tidsmessig avstand kan en bedre skille klinten fra hveten. Vi får se hva den endelige dommen over Knausgårds bøker blir …

    Er det modig av ham? Jeg synes det. Knausgårds utlevering gjør inntrykk på meg fordi den ikke er lettvint eller markedsfører ham selv på noen måte. Den er til tider både pinlig og vond. Det er en lang vei fra lettvint koketterende pseudo-selvutlevering på FB («ingen hjemmebakte kaker til jul i år heller, gitt») eller i fjernsynets realityserier («jeg hatet Camilla fra dag 1») eller i ukebladene («jeg hadde noen virkelig tunge uker etter skilsmissen») – og til Knausgårds nådeløse deling av sine egne tilkortkommenheter og særdeles usympatiske handlinger og personlighetstrekk. Han utleverer seg på ordentlig og i fullt alvor, synes jeg. Uten unnskyldninger eller bortforklaringer.

    «Gjenkjennelse» liker jeg, altså!🙂 Du er det nok, Einar, men jeg er ingen intellektuell, analyserende leser. Jeg vil bare gå inn i boken i første kapitel og bli oppslukt av det universet. Det får jeg gjøre i bøkene til Knausgård og til andre forfattere som f.eks. Hermann Starheimsæter, Tove Ditlevsen, Marianne Fredriksson m.fl. (Hermann Starheimsæter har jo også en skrivestil som faktisk minner om Knausgårds – eller omvendt.)
    Innimellom kan jeg under lesingen få flashbacks til eget liv – og nesten sjokklignende reaksjoner. Gjenoppleve smerte, redsel, skam eller bare kjenne meg igjen i det som skrives: Slik var det! Selv om det var noe annet som skjedde meg. Det er ikke bare vonde opplevelser: Knausgårds beskrivelse av en fødsel er jo bare vanvittig, utrolig bra!
    Det hjelper meg å bearbeide erfaringene fra mitt eget liv når jeg møter andre, gjenkjennbare mennesker i litteraturen. Jeg blir mindre alene, når noen andre også har opplevd det, beskrevet det og overlevd. For meg bekrefter Knausgård at det jeg har opplevd er noe allment, menneskelig. Da får jeg mere rom og bedre proporsjoner både på gleden og smerten i livet. Det er fint, synes jeg. Jeg hadde en tilsvarende reaksjon da jeg i sin tid tok forberedende (ex.phil.) og oppdaget at folk i flere hundre – ja til og med et par tusen – år hadde tumlet med en del spørsmål som jeg frem til da hadde trodd at jeg var helt alene om.😀
    Det er ikke akkurat terapi, men å lese gjør meg faktisk rausere både overfor meg selv og andre.

    I hovedinnlegget ditt spør du kanskje egentlig Knausgård om han har fortalt sannheten? Om han ikke har fortalt hele sannheten, så tror jeg at det han forteller i alle fall er sant. Fordi jeg kjenner meg sånn igjen …

    1. Du skriver som en gresk gudinne….jeg er stum…og fortsetter å arbeide med Knausgård-prosjektet og forsøker å finne mer ut av om han snakker ‘sant’….eller om han ‘skriver’…

  5. For å sitere deg selv (og du skriver jo glimrend, Einar!):
    «Truth is most often not about finding hard facts, but maybe more about what is hidden, what lies in the dark waiting to be disclosed.»

    Lykke til med arbeidet!
    Klem

  6. Du skriver også: «What better adventure can there be than to discover and disclose secrets, find cracks and openings in the web of existence and redisover the light that help us see into the dark?»
    Det passet så godt for meg som for tiden nynner mye på Leonard Cohens strofe: «There is a crack in everything/That’s how the light gets in». 🙂

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s