Om sinnsro og sjelefred. Psykologisk omsorg for selvet eller hvordan man tar del i sin sjels indre biografi (2013

danteinthedarkwood (1)
‘Dante-paradigmet’: Om hvordan vi som mennesker ikke evner å holde en stø kurs i livet og sikre vår egen sjelefrelse, vi må hjlpes tilbake på sporet. Middelalderdikteren Dante som har havnet villfaren i den mørke skogen, midtveis i livet. Som treng støtte fra filosofen og poeten Vergil for å ta seg gjennom’Inferno’ elller sitt eget mørke ‘indre livslandskap’. Det er et indre uroens og smertens landskap som vi også kan gjenkjenne hos oss selv.

Uroens fenomenolog eller ‘fremtredelse’

Urolig? Du? Jeg? Det er vel et slags spørsmål, det da? Kanskje…..jo…det er nok tilfelle, jeg og sliter med det.

Det er faktisk sant.

Litt i ubalanse, litt skeiv eller. Jeg tar kanskje ikke de derre nervetablettene nå lenger. De blir ofte liggende etter at man har fått dem. Opp i urtehylla, sammen med all den idotiske helsekosten som skal helberede alt som plager en. De er ikke liksom det jeg egentlig er ute etter. Cipralex er det, vel om jeg husker rett. De er jo ganske vanlig, hører jeg. Har prøvd andre og. Anafranil eller? Vi er mange som føler de må ha noe, over 300 000 normenn og kvinner går på slike psykoligiske ‘næringstilskudd’ har jeg lest, tar noe for uroen i seg. Har hørt at også unge folk får det verre når for tiden. Med en slags uroplager, finner seg ikke til rette med seg selv og tingene. Mnage føler at de mangler noe, noe er borte, at de må finne noe som de har mistet. Men så er det kanskje helt motsatt…….

Tabletter? Vet ikke hvor mye forskjell det gjør. Tabletter kan gjøre nytte for seg, at kan jo det, for så vidt, dersom det er overveid. Men jeg fikk nå ikke noen ekte ro i meg eller min egen indre balanse kom seg ikke av de lykkepillene. Det var mer snakk om å kunne slokke lyset av og til. Er ikke sikker her. Alt er som det har vært. 

Jo, det med uroen stemmer nesten for godt. Jeg plager meg mer enn jeg ønsker å innrømme. Er jeg ikke i gang med et eller annet, ute eller rundt omkring, såkalt beskjeftiget, best er hyperbeskjeftiget så det nesten er i overkant, ellers står det ikke noe særlig til med deg. Har knapt peiling på hva og hvor jeg skal gjøre av meg ofte. Noe inne i meg går rundt seg selv, dirrer og virrer, maser omkring nesten som et ukjent dyr inne i sjeleburet. Skulle tro det var noen eller noe der inne. Som har slått seg ned for godt, nesten.

Vi er forstemmende mange som tidvis eller vedvarende kjenner på en ubehagelig uro, plagsom uro i vårt indre. Som vantrives og settes ganske ille ut som følge av et. Det er å sammenligne med et slags fremmed og ubedt besøk i sjelen. Kommer- men som ikke vil gå igjen. Som rett og slett flytter inn hos oss.  Slår seg til, blir hengende, som om det skulle ha noe ugjort eller uoppgjort med oss. Eller som vet hva det holder på med, uten at jeg skjønner noe. Vi aner ikke hva det handler om. Noe ugjort, sånn kjennes det i alle fall. En følelse av uro blir det av det. 

Som bare blir der på ubestemt tid. Som en forstemmende del av bildet, som jo ellers er så bra, når en bare tenker etter litt. Som paradoksalt nok følger oss til tross for at det meste i tilværelsen ellers –  personlig, praktisk og materielt og sosialt – vår er nesten perfekt velordnet og tilbyr oss gode dager. Det finnes knapt noen grenser for hvor ordnet livet har blitt, hvor harmonisk og tilfreds en skulle være. Kanskje mangler det en liten sydenferie, en bobil, bygge litt på hytta.

Så bra alt sammen. Som vi altså ikke bare kan åpne oss for, pga. en uforklarig URO.

Uro som normal livstilstand

Uro har nok blitt en stor utfordring for mange i det moderne livet. Det virker som om vi er ‘mobilisert’ til et eller annet, en slags krigstilstand, alle er mobilisert til et eller annet ute i samfunnet, uten at vi aner hva det skulle være for noe. Det virker på meg slik. Jeg tor jeg har lest hos en eller annen samfunnsfilosof om det med ‘moblisering’, at samfunnet innstiller oss, slik at di er satt på hugget hele tiden. På sprand, så å si, til stadig nye ting, beina er knapt nedpå av den farten som kommer inn i liene våre. Han het visst Peter Sloterdijk eller noe sånt. Han er ganske god på de derre moderne samfunnstingene, forøvig, det har jeg sett av noen innlegg i magasiner. Ser denne oppdrevetheten på folk jeg kjenner, omgåes. Det hører nesten til i et bilde, vi alle bare tar for gitt, at vi er blitt sånn og sånn må det være.

Så er det full guffe for å dempe plagene, ubehaget, at det ødelegger for mye. Uro skal uro fordrive, er formelen folk følger, jeg og for det meste. Jeg vet det er riv ruskende. Man kan ikke stikke seg vekk fra eller flykte fra sin egen indre rastløshet, sin egen indre uro. Uro er bare svært sjelden en tilstand eller egentlig sykdom som kan terapeutiseres eller medisineres vekk. Men man skal jo ikke ta alt for gitt, som det se ut med første øyekast heller. En sildestim virker jo temmelig urolig, men jeg tror ikke det er et rett uttrykk for hva den holder på med og hvordan den har det. Folk på Brannstadion under fotballkamper er nesten verre enn sildestimer, men denne uroen handler jo ikke om denne andre ekle uroen der vi vendes bort fra oss selv og vårt indre. Det vi ikke tåler det vi må tåle. Jeg tror det handler om en psykososial logikk som bygges inn i det moderne livet, og som vi ikke finner ut av, mindre og mindre, det surrer og floker seg til for stadig flere, nesten en sosial epidemi. Ofte kanskje unødvendig også, dersom man hadde kunnet noen egnete grep for å floke opp igjen livslogikken så å si litt bedre.

Uro er et tegn på at vi har gått oss vill, i oss selv og livet vårt. Vi er villfarne og ønsker for alt vi er å finne tilbake til og komme oss i trygghet, å finne veien hjem. Ingen går klar dette, vi går oss alle vill i våre egne landskaper, før eller senere.

Dessverre for den urolige selv –  ofte forholder man seg helt feilaktig til sin indre uro. Det vanligste er å forsøke å fjerne den ved  bruk av alkohol eller piller og overaktivisering i en eller annen ytre aktivitet eller prestasjon – snakkemanier, hobbymanier, overdrevet gåing eller løping, sykling, sosialisering, uteliv, spillegalskaper, forhold, arbeidsnarkomani, osv..Det kan se ut som at an forsøker å kurere uro med mer uro.

Så; man taper even til å glede seg over og være tilfreds med seg selv. Det er det mest alvorlige nederlaget for den som har tapt sin sinnsnro. Å kunne være med seg selv, rett og slett, uten noe som helst annet eller andre tilstede.

Et av de viktigste tegnene på at man er på villstrå med seg selv er at man ikke tåler eller makter å være alene, i ro eller ha det stille rundt seg i en lengre periode. I huset, om nettene, eller ute på en liten tur. For da, da dukker den desperate uroen opp for fullt. Noen blir dessverre varig plaget, de finner aldri tilbake til seg selv.

1375656_10202077132786751_1572224717_nFor uroen kan bare møte og leges dersom man har mot nok til å vende seg mot seg selv,  for det er her tryggheten og hjemmet finnes. Mna trenger ikke finne noe, tor jeg. man må slutte å forsøke å finne noe,altså tvertom. Uroen leges over tid gjennom at man kommer i en varig dialog med sitt eget dypere indre følelsesmessige vesen. Det er nesten litt åndelig preget, denne inndre veien en må ta seriøst med seg selv, en kan ikke leve et overflatisk liv lenger uten at ting begynner å vekre i en selv. Litt etter litt, ettersom en utvikler sin ege idre dialog og blir en samtalepartner med seg selv. Ikke minst, gjenvinner evnen til å lytte ordentlig innover til seg selv.

På godt og vondt, de lyse og de mørkere sidene. Uroen er en skygge av den personen en velger å være for seg selv og andre, den er på et vis alle de tingene en av ulike grunner holder i bakgrunnen og unna seg selv ,har valgt og velger vekk – ofte uten å tenke ordentlig over det.

«All men’s miseries derive from not being able to sit in a quiet room alone.»/«All elendighet som mennesker er plaget av kommer av at man ikke er i stand til å sitte alene i et stille rom.» (Blaise Pascal)

«we seek other conditions because we do not understand the use of our own, and go outside because we do not know what it is like inside.» (Montaigne) 

«The edifice of your pride has to be dismantled. And that is terribly hard work.» (Wittgenstein, Culture and Value)

«No problem is soluble. None of us unties the Gordian knot; we either give up or cut it. We brusquely resolve with our feelings problems of the intellect and do so because we are tired of thinking, because we are too timid to draw conclusions, because of an absurd need for support, or because of our gregarious impulse to rejoin the others and rejoin life.» (Fernando Pessoa)

«Gud, du har skapt mitt hjerte, og mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» (Augustin)

Indre fred er nøkkelen: dersom du har indre fred, så vil ytre problemer ikke forstyrre din dypere følelse av fred og ro. I en slik sinnstilstand kan du møte situasjoner med ro og fornuft.” (Dalai LamaA Policyof Kindness).

Sjelefred, og å leve uten fred i sjelen eller med indre uro

Som sykdom forstyrrer og setter over styr kroppens egen harmoni og orden, forstyrrer det vi gjerne kaller vår egen indre uro vår sjel eller psykes harmoni. Disse to dimensjonene utgjør på et hvis bærebjelkene og balansepunktene i et menneskes tilværelse. Vi er like avhengige av dem begge, for å møte oss selv og ta del i den daglige livskampen. Det kan være like ille for oss, enten det er den på kroppens eller psykens side vår indre orden og ro går tapt.

Stort sett er det lett å finne ut av hvordan en ligger an når det gjelder indre uro: en kan stoppe litt opp i hverdagsfarten og stille seg det lille spørsmålet:

Har jeg stort sett fred meg deg selv? Eller sliter jeg med en følelser av indre uro, indre stress og en slags uorden?

Kjenn bare litt nøyere etter? Et foreløpig bilde gir seg av ens egen indre tilstand. dette første bildet er gjerne overfladisk og ikke helt der man egentig befinner seg med seg  selv. Men som et grovt førsteinntrykk vet jeg hvor jeg befinner meg, og om de er langt fra der jeg ønsker eller trenger å befinne meg.

Så kan en kanskje hente inn litt mere detaljer i sitt eget indre ro/uro-bilde:

Tenk over hvorledes du har det med deg selv når du spiser for deg selv på en restaurant, eller tilbringer en lang helg på egen hånd, uten selskap av andre. Elller flere kvelder hjemme hos deg selv, uten fjernsyn eller pc til å underhodle deg med. Eller drar alene på ferietur til et eller annet hotell i syden.

Plages du med hyppig og varig ubehagelig indre uro i slike hverdagsvanlige og kanskje flere andre mer uvalige livssituasjoner?

private-griefKonklusjon: Da plages du av en lidelse som når det gjelder utbredthet og pinefullhet antagelig overgår svært mange andre lidelser. Indre uro er sannsynligvis like vanlig hos moderne mennesker som kløe, feber, solbrenthet, hodepine og halsbrann til sammen.

Det moderne livets indre uro

Det skal ikke særlig skarp observasjonsevne til for å oppfatte at vår moderne tilværelse er en urolig tilværelse. At den moderne sjel er en urolig sjel. At det moderne hjertet er et urolig hjerte. Det er enkelt å se at det moderne livet og det urolige i seg selv nesten hører altfor godt sammen, som to sider av samme sak. Moderne mennesker kjenner denne tidstypiske uroen så altfor godt, både i sitt indre rom og i sitt ytre livsmønster.

Uroen i dens ulike skikkelser og gevanter er allestedsnærværende og ofte individuelt preget. Det som er sikkert, er at den aldri er bare en og lik seg selv, men den stiller seg frem på mangfoldige måter, forkledd og tildekket og skjult og sjelden rett fram. Og da er den ikke alltid lett å ta for den uroen den er, fordi den så fort kan gi seg ut for andre mere behagelige ting som det godt går an å leve med.

Den følger og plager oss hele tiden, i utallige individuelle versjoner og på alle steder. Vår uro viser seg aldri i ren form, den viser seg gjennom alle tingene og folkene og det brede innholdet i det livet vi lever. Kvinners uro viser seg på kvinners vis, menns uro på menns vis. Barns og barns, eldres på eldres. Rike folks uro er annerledes enn fattige folks uro.

Mange av oss venner oss nok ober tid og i det stille til uroen slik at vi ikke lenger oppfatter vår uro som noe unormalt; noe uønsket. Den oppfattes som et speilbilde av vår inngrodde tilværelse, en halvt uleselig signatur som vår livsform skriver inn i vårt indre. Vi finner fram til måter å kamuflere og avlede den, eller bare holde den i sjakk. Uro kan paradoksalt nok for noen der ute bli ‘den nye roen’, de finner en slags omvendt ro i forsøkene på å overvinne, unnfly og avlede eller omforme den. For andre forblir uroen et påtrengende eksistensielt og opplevelsesmessig ubehagelig uvær som herjer med og plager og riter i oss og sliter oss ned. 942ad9d0dc1270302063e64f90aa6f9a-dVi trenger ikke lenger redd være for ville dyr, de er utryddelsestruede og befinner seg for det meste avstengt i egne reservater. Fattigdommen har de aller fleste et distansert forhold til, den rammer ‘de andre’ og er noe vi kjenner fra nyheter og dokumentarer om bostedløse, romfolk, tiggere og sultrammede. Kriger utspiller seg som mediaformidlete dramaer, de handler likeens om fjerne folk og land som vi nok kan identifisere oss med som mennesker, men som sosiale individer enda ikke har lært seg kodene for fredelige kompromisser og politisk formidlet sameksistens.

Men vår egen og andres indre og utvendige uro kjenner vi bare så altfor godt til. Den tilhører og kjennetegner våre egne nære omgivelser og fanger mange av de menneskene vi omgåes i et klemmende grep. Vi kjenner alle noen som lider av denne merkelige og plagsomme uroen som er så stillfaren og beskjeden at at vi lett glemmer å rette søkelyset direkte mot den; vi ser bort fra uroen som sådan og erstatter den med våre moderne såkalte psykiske lidelser. For vår uro gjemmer seg mer enn gjerne bak og i våre psykiske lidelser.

Forfattere og diktere aner intuitivt problemets omfang og betydning. De skriver nesten hele tiden om uro, mange filmmakere har den samme anelsen og lager uopphørlig nye filmer om vår tids uro. På de stadig oppjusterte listene våre over mentale forstyrrelser er ulike former for rastløshet og uro et innslag i flere. Den amerikanske psykiatrien har gjort et omdannet og objektivert bilde av uro, indre eller ytre, til en av vår tids mest kjente psykiatriske lidelser.

Den famøse ‘ADHD‘-lidelsen herjer moderne mennesker like påtrengende og uforutsigelig som Hannibals krigere herjet med romerne.

Portugiseren Fernando Pessoa, en av den moderne tids store poeter, skrev om vår uro som ‘en forkjølelse i sjelen’ i sitt store posthume verk ‘Livro do Desassossego’ eller på treffende norsk: Uroens bok’. Boken er såpass innovervendt og omfangsrik at det er bare færreste blant moderne urolige mennesker som har noen sjanse til å lese den på en ordentlig måte. Det er en bok tidens typiske ‘uroikerne’ må nøye seg med å bla seg rundt i. Og det er vel godt nok.

Droemmeren_Egedius

Uro som den ‘egentlige lidelsen’

La meg derfor nevne det sørgelige med en gang; altfor mange mennesker  – det være seg vanlige folk ute i livet eller såkalte pasienter som jeg møter som psykolog i psykiatriske behandlingssammenhenger – plages med noe de omtaler som ‘indre uro’.

Etter årtier i psykiatriens innfløkte kontorer og korridorer og møterom har det gått opp for meg at nesten uavhengig av hva slags psykiatrisk lidelse folk sliter med, angst eller depresjon eller tvang eller spiseforstyrrelse, sliter de alle som en samtidig med indre uro. Folk som sliter psykisk er som regel ‘uromennesker’, mennesker som drives og plages av indre uro. Noen ganger har jeg tenkt at denne indre uroen er deres hovedlidelse, mer enn de plagene som den spesifikke psykiatriske diagnosen handler om.

I forbifarten skal det sies  – og det er noe som sjelden snakkes om – at indre uro er noe som like mye plager folk som er ansatte og fagpersonalet i det mentale helsevesenet som det plager de som søker eller er under behandling.

Folk klager over at de føler at de ikke har ‘fred med seg selv’ eller har en opplevelse av uro i sinnet eller i sitt indre. De beskriver det som en ubehagelig og plagsom tilstand som er tilstede i bakgrunnen nesten hele tiden samme hva de holder på en. Men det er særlig når de er alene og for seg selv, eller ikke opptatt med ting og i beskjeftigelse at det det indre ubehaget melder seg. Mye av det de foretar seg handler derfor om å holde den ubehagelige følelsen på armlengdes avstand, livet begynner å ligne på et vedvarende kav og jag for å slippe unna og unngå å kjenne på egen uro. De følges av en plagsom og dirrende rastløshet når de ikke er opptatt med et eller annet som kan avlede, underholde, tilfredstille eller oppsluke dem fra utsiden. Bestrebelsene på å holde ens indre uro i sjakk fører til at en lever et slags merkvedig ‘sekundært liv’ der det som skjer ikke er om seg selv men om dette nadre, men å holde uroen på god nok avstand.

Den indre uroen medfører en rastløs og urolig livsstil; som av to forskere beskrives på denne måten :

«Hver dag – fra morgenfrokosten til kveldstv’en – kommer bestemte spenninger til overflaten. Det livet du ønsker å leve og det du lever kan ikke finne hverandre. Verden rundt en virker perfekt, men livet ditt føles som et vrak. En liten del av deg ønsker noe mer. Du gjør alle de riktige tingene: kler deg i de rette klærne, har den rette jobben, lever i det riktige naboskapet, men det er noe som mangler.» (Willard & Locy; Den tynne overflaten. Om å leve dypt i et overflatisk samfunn)

Et liv som ikke hviler på seg seg, men nærmest på flukt fra en uro i sitt indre; egentlig kan det knapt bli til et ekte følt engasjement i tingene og aktivitetene fordi den plagsomme bakenforliggende urofølelsen hemmer muligheten for å stoppe opp, gå i dybden og la tingene sige ordentlig inn. 

426651_3197030881576_478902917_n

Oppvelseshunger og opplevelsesgrådighet

Et av de kanskje mest fremtredende trekkene ved den moderne fortravelete tilværelsens herredømme over oss og vår livsførsel er det som kan kalles ‘inntrykks-grådighet‘ eller en umettelig ‘opplevelseshunger‘. Egentlig er dette bare baksiden av en opplevelsesmessig forarming som preger moderne menneskers forhold til omgivelsene og seg selv. Det handler om at den naturlige evnen til rik og meningsfyllt hverdagslig kontakt med omverdenen og livet blir brutt ned og svekket som følge av en reseptiv og passiviserende avhengighet av ytre media, hjelpemidler og teknikker. Det oppstår en misforhold mellom vår egen indre opplevelse som kilde til mening og det ytre ferdiglagde bombardementet av opplevelser og inntrykk som vi utsettes for.

Etterhvert mister vi tilgangen til vår egen opplevelse og anstrenger oss uavbrutt for å fylle tiden, rommet og vår egen opplevelse med stadig nye og spennende og lystpregete inntrykk og bilder utenfra. Dikteren Rainer Maria Rilke sier det slik:

«Og hvis hverdagen fortoner seg fattig, så klag ikke på hverdagen, men anklag deg selv for at du ikke er dikter nok til å kalle rikdommene frem. For den skapende gis ingen armod og ingenting fattig og likegyldig.»

mental-illnessI den moderne tilværelsen er vi og våre liv er underlagt og gjennomsyret av en uopphørlig trang etter utenfrakommende inntrykk, etter tilrettelagte opplevelser, etter en strøm av nye og varierte erfaringer. Skadevirkningene for og på noen av våre viktige indre menneskelige evner og egenskaper av denne ‘inntrykks-grådigheten’ er større enn de fleste av oss aner. De er i ferd med å gjøre vår moderne og priviligerte tilværelse til sin egen motsetning, en slags indre forslumming og forarming av vårt eget opplevelsesliv. Overlatt til oss selv og vår indre erfaring opplever vi en ubehagelig og plagsom tomhet

ArtofDemotivationExec_MechDen indre uroen kan ledsages eller være del av et større bilde av mentale plager, men den er mange ganger den eneste mentale påkjenningen de ønsker å få hjelp for. Det er snakk om folk fra alle slags yrker, de er gjerne dyktige og sosiale mennesker som betraktet fra utsiden lever gode liv. De fleste av dem snakker som om alt annet i livet og med dem selv er i skjønneste orden. Men så er det dette merkelige; bak fasaden og det at de greier seg og livet sitt er det lett å oppdage det den amerikasnke naturfilosofen og sivilisasjonskritikeren David Henry Thoreau kalte ‘indre fortvilelse’; deres indre liv og sjelelige tilstand preges av en vedvarende og ubehagelig underliggende uro og ligger langt tilbake både for det de selv ønsker og ha det og det som psykologisk sett er ønskelig i en velbalansert  tilværelse.’

Hvor kommer den indre uroen fra?

“A human being has so many skins inside, covering the depths of the heart. We know so many things, but we don’t know ourselves! Why, thirty or forty skins or hides, as thick and hard as an ox’s or bear’s, cover the soul. Go into your own ground and learn to know yourself there”. (Meister Eckhart)

Vi må stille oss spørsmålet om hva den kommer av, denne stadig mer utbredte og uopphørlige indre uroen? Hvorfor plager den oss selv når vårt ytre liv er i sin skjønneste orden? Hvorfor mangler moderne vel utdannete og materielt trygge mennesker ‘sinnsro’? Hver og en av oss er nødt til å vende oss mot, ta kontakt med, forholde oss til og begynne å snakke og kommunisere med oss selv på en annen måte for å finne ut av denne plagsomme tilstanden.

Kanskje treffer filosofen Simone Weil noe når hun skriver følgende:

«Det finnes en virkelighet utenfor verden, det vil si utenfor rom og tid, utenfor menneskets mentale univers, utenfor enhver sfære overhodet som er tilgjengelig for menneskelige evner. Tilsvarende denne virkeligheten finnes det i kjernen av det menneskelige hjertet lengsel etter et absolutt gode, en lengsel som alltid er der og som aldri kan beroliges av noen ting i denne verden.» (Simone Weil, 1943)

Uroen kan følge oss som en skygge selv om vårt liv ytre sett er i orden. De fleste av oss har greidd oss såpass bra at vi opplever mange gode stunder i livet. Gode stunder, positive opplevelser er naturligvis selve byggestenene i en lykkelig tilværelse og derfor noe vi alle trakter etter og bør trakte etter. Men vi må allikevel ikke la oss forlede til å tro at livsvandringen mellom fødsel og død er en enkel vandring, noe man kan ta for gitt bare man lykkes med de utvendige tingene i livet som jobb og barn og partner og status og sosial suksess og oppmerksomhet og det å  oppnå materiell og økonomisk trygghet.

Svaret eller heller svarene på den gåten det er å skulle finne seg til rette med virkeligheten og på samme tid finne ut av sitt eget ganske enestående og merkelige individuelle indre liv ligger ikke i alle disse i og for seg viktige og gode tingene.

De fleste innser at man heller ikke kommer nærmere sin egengenererte indre ro gjennom å sverge til handling, å være aktiv og få gjort konkrete ting, eller det å være skapende og lage ting eller endog det å møte og mestre motgang, reise seg etter nederlag og sykdom, alternative behandlinger eller alle slags ‘mot’-løsninger. Vi innser ut i livet at det også bare hjelper et stykke på vei  satse på sosialt liv, på nettverk og familie og forhold til venner og kjæreste. Vi trenger disse tingene sårt, som fiskene trenger vann, men de kan aldri erstatte eller gi oss som enkeltmennesker den roen som springer ut av oss selv og vårt eget indre.

likSå det er sant nok, at alt dette stort sett er viktige og ettertraktelsesverdige ting men at de dessverre fort blir blindgater dersom de blir det en satser på for å kunne leve livet sitt på en måte som gir tilgang til indre ro som vokser frem  fra klok omgang med ens eget indre. Slike ytre løsninger kan nok en tid og til en viss grad gjennom å avlede og underholde roe ned og berolige en urolig sjel, men de kan aldri erstatte det å finne veien til sin egen indre sjelero.

Og, for ikke å forbigå at vi lever i en psykologisk og terapeutisk tidsalder – det finnes fortsatt psykologer og psykologisk orienterte personer som ligger under for villfarelsen om at det er gjennom fagpsykologisk kunnskap og ad den dokumenterte og objektive kunnskapens vei at en kan knekke koden til psyken eller følelseslivet eller hvordan å mestre forhold og relasjoner. Det finnes så utvilsomt store øyeblikk av kunnskapslykke – hva annet kan vi bruke vår forvokste storhjerne til? –  men dette er heller ikke den riktige veien til den indre roen vi ønsker å hente fra oss selv.

b self-in-a-digital-mirrorDet psykologene hevder er utvilsomt halveis riktig; vi kjenner i dag fler og fler saksforhold og fakta om verden og oss selv som medisinske og psykologiske og sosiale størrelser; vi ivrer etter å snakke om betydningen til de siste hjernekunnskapene og genetiske påvirkninger og nevrokjemiske mentaltilstander, emosjonelle hjernesystemer og nye sosiale hormoner – akkurat nå for tiden vasopressin og oxytocin, for en stund siden serotonin, dopamin, endorfiner – men allikevel opplever vi oss like bortkomne og fortapte i mange av livets krevende og avgjørende situasjoner. Vår egen individuelle personlighet er et av de stedene vi føler oss mest forvirret og bortkomne, og samtidig det stedet vi kanskje drømmer aller mest om å finne vår egen sannhet om og kunne forholde oss til.

headMange av oss tar håpefullt og halvhjertet del i denne moderne vitenskapeliggjorte og saklige samtalen om oss selv og hverandres liv som tredjepersons-størrelser. Kanskje finnes svarene på noen av de viktigste spørsmålene i livet her? ? Men vi merker det; alle de faglige ordene og saklige uttrykksmåtene bruker oss mere enn vi har nytte av dem til å komme nærmere og til bunns i de tingene som opptar oss. Vi føler at vi på en forunderlig måte ikke treffer det vi ønsker å snakke om, vi snakker oss bort fra oss selv med disse biologiske og objektive ordene og begrepene, vi snakker forbi noe viktig i oss selv med dette entydige veldefinerte språket og vokabularet, vi snakker ikke lenger til oss selv. Heller ikke til hverandre, det nye nevrospråket er jo et språk for å snakke om andre og oss selv og ikke med andre og oss selv.

13060b 31919_206007367_1-Clinical-Psychologist-Psychotherapist-at-Lucknow-Indira-Nagar-ColonyFørst gir disse vitenskapene, og de utøvende psykologer og psykiatere, seg ut for å utforske vår virkelighet, for å låne noe fra oss. De får på et vis tillatelse til å snakke om vår opplevde virkelighet i det nye språket og ved hjelp av de nye begrepene – nesten uten at vi merker det begynner de å gi oss tilbake et annet språk enn det de lånte av oss, et vitenskapelige språk som pretenderer å være i besittelse av svarene men som bare gjør oss stumme og mer forvirrete når det gjelder vår egen opplevelse. Vi holder oss fast og tar oss fram gjennom livslabyrintene ved hjelp av en slags tillært og ytre fornuftighet og det som går for å være oppdatert kunnskap uten at det gir oss den ro og oversikten vi søker ’på innsiden’ av oss selv og livet. Det er nesten som det finnes en ytre og en indre måte å forholde seg i livet på, og at de ikke lenger går i hop i vår personlige tilværelse. Kanskje er det vår ensidige anvendelse av vitenskapelig og empirisk preget saklighet og rasjonalitet på alle tilværelsens utfordringer som gjør at kunnskap og opplysning ledsages av fortvilende desorientering.

PeterKingsley2Det moderniserte og saklige vitenskapsbestemte språket går fra utsiden og inn til det som er tilgjengelig denne veien –  det kan ikke hjelpe oss på den vanskelige veien fra innsiden av oss selv  og ut til virkeligheten og verden og alle menneskene. Det kjenner ingen vei fra innsiden. Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley sier det slik:

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv.” 

magritte-forbiddenreproductionNei, den ufrakommelige sannheten er den at hver enkelt menneske – du og jeg og hver eneste av oss –  fra innsiden av seg selv og for seg selv må manøvrere seg gjennom og finne ut av dette indre mangfoldet som en selv og ens tilværelse er, leite seg frem til en måte å omgå seg selv og sine motsetninger på og være seg selv bevisst på. Sagt med Rilkes ord i hans ‘Brev til en ung dikter‘:

«Du ser etter det ytre, og det må du fremfor alt ikke gjøre. Ingen kan råde og hjelpe deg, ingen. Det gis bare en eneste vei: Gå inn i deg selv.»

Det er merkelig enkelt og merkelig vanskelig på samme tid. Mye i livet avhenger faktisk av om en greier å finne ut av det og deretter aldri slutter med å gjøre det.

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘:

«Hvis vi orker å møte lengselen vår istedenfor å finne uendelig mange måter å tilfredsstille den på og prøve å flykte vekk fra den, så vil det åpne opp for og gi oss et glimt av det som ligger bak kulissene i denne verden som vi tror vi lever i. Det vil åpne for et ombrytende perspektiv hvor alt blir snudd opp ned på hodet: hvor oppfyllelse er en begrensning og det vi har oppnådd vendes om til en felle. Og det gjør dette med en intensitet som floker til våre tanker og tvinger oss tilbake til det som er nærværende.
Lengsel er en bevegelse i og et kall fra det dypeste i vår natur. Det er ulvens hyl, løvens styrke,og vingeslagene til alle fuglene inne i oss. Og hvis vi kan finne mot til å gå den i møte, vil den ta oss med tilbake til der vi hører hjemme. Men akkurat som med dyrene, er denne lengselen farlig så vel som vakker. Lengselen er kraftkilden i vårt vesen, og på denne veien tilbake knuser den alt unntatt det som er uknuselig. Den knuser alle de menneskeskapte strukturer som vi prøver å bygge opp rundt den og får til å overta dens plass. Den vasker bort fremtid og fortid, og lar oss stå igjen med ingenting annet enn evigheten. For lengselen er skaperen av tid, og tiden kan aldri ta den opp i seg.»

images

Man kan forestille seg dette som å befinne seg i livets første og viktigste veikryss, et slags konstant veikryss som følger en hele tiden og som en aldri kan komme ut av eller bort fra.

Det er det avgjørende usynlige punktet som livet en lever hele tiden springer ut fra eller strømmer frem av. Det kan virke som om dette veikrysset ligger tilbake i livet, men egentlig ligger det også like i nærheten av der en befinner seg her og nå. Det er snakk om en slags ‘dybde-veikryss’ som vi er i hele tiden og må gjøre våre veivalg ut fra. 

Det er i bunn og grunn bare to måter å leve dette faktum på; to innstillinger eller to veier man kan VELGE å innta eller vandre. Å leve et menneskelig liv er grunnleggende sett å velge. Man velger selvsagt hver eneste dag, men det er det grunnleggende valget som er vanskeligst å få erkjenne, få tak på, finne fram til. Ofte unngår vi det, fordi det har i seg et iboende ubehag, nesten en slags angst.

167815_1784544290294_6765353_nDerfor er det mange som blir nølende, kjenner så sterk motstand at en ikke orker å stille opp med seg selv.

Det er i dette veikrysset man begynner å bevege seg i feil retning, det er her man slipper eller mister taket på seg selv. Det er den første alvorlige feilen man gjør med å stikke av  fra seg selv, fra det grunnleggende valget.

Mange hopper over eller lurer seg uten ettertanke bort fra grunnvalget, de velger å tro at det finnes psykologiske eller psykiatriske ‘løsninger’ eller andre ‘tekniske’ måter å innrette seg på, og griper til slike ting som meditasjon, yoga, mindfulness eller oppmerksomt nærvær, psykologiske behandlinger og terapier. Disse tingene er i og for seg ok, men de er bare hjelpemidler og noe som kommer etter eller i tillegg til det som er mest krevende og alltid beheftet med en slags dypt ubehag:

Å tørre å stille opp og vende seg mot seg selv og finne det veikrysset der ens egen vei gjennom livet har sin begynnelse og der en hele tiden gir retningen som ens liv har.

the-long-walk-bernard-fallonOg alle må gå dit for seg selv. Selv om en går med andre.

Det finnes ingen måter å komme unna akkurat dette ene at man må finne fram på egen hånd, fra innsiden av seg selv, sin egen erfaring og sitt eget liv.

Og en liten ting til; egentlig er hver av disse veiene flere veier, men det lar jeg ligge her.

Den ene måten eller veien som er også er den letteste veien, den vanligste, er at man kan la være å bry seg, befinne seg i en slags sløvhet eller søvnlik tilstand der man ikke forholder seg til seg selv som noe som er mer enn seg selv. Før man eventuelt blir nødt til det i kriser og motgang eller som oftest begynner å merke en slags tomhet eller meningsløshet og at livet nesten smuldrer opp.


jay-painting-6-person-walking
Å gjøre noe med seg selv eller sitt liv blir da gjerne en fåfengt søking etter en mer komfortabel versjon av den man allerede er eller det livet man allerede har. Dette er blindveien, man løper rundt i butikkene, skaffer seg flere ting, mer underholdning og avledning, ferier den ene etter den andre, ekstreme aktiviteter, hus og hage med uopphørlige forbedringer, flere bøker og bestselgere, bedre og mer bedøvende musikk, den ene kjæresten etter den andre, mer sex, ‘bedre’ sex, antidepressiva og rusmidler. 

Hele tiden er det noe mer og noe annet enn det vi allerede har som vi føler at vi  mangler, alt kan brukes og blir brukt for å støtte opp under den selvvalgte ‘glemselen’ og den underliggende uroen, det som egentlig er et slags mørkt kvalmende kaos som en merker inne i seg selv, sitt liv. Handlesentrene har begynt å spekulere i vår jakt på ‘nye’ varer, ved at de legges opp som en slags endeløst ‘oppdagelsessenter’ med utallige ‘ting’ oppstilt i en labyrint av hyller og avdelinger, slik som på ‘Biltema‘ eller ‘Claes Olsson’ der vi halvt bedøvete sirkler rundt omkring i vår egen kjøpetranse som er uten ende. 

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

m_54c65no004newFolk som velger å være søvngjengere i sitt eget liv oppnår ikke fotfeste i seg selv, de plages med indre uro, de er hele tiden rastløse og egentlig ikke skikkelig tilstede med seg selv og heller ikke ordentlig tilstede med andre.

Så finnes det denne andre måten å gripe tingene an på. Kanskje handler det også om en annen måte å tenke om seg selv på. Og å forholde seg på til det å leve på en annen måte. Man kan komme seg ut av den merkelige selvvalgte ‘glemselen’, faktisk velge å la seg vekke opp, man kan våkne opp og møysommelig –  hver neste dag og hver eneste natt – gjennom en slags åndelig selvøvelse, vende seg aktivt mot seg selv og begynne å lære seg sitt eget indre språk og forsøke å kommunisere med seg selv.

Jeg tror det er omtrent dette den danske filosofen Søren Kierkegaard tenker på med uttrykket ‘å forholde seg til seg selv’. Denne formelen utgjør selve nøkkelformelen for hvordan vi som mennesker er innrettet og hvordan vi tar vare på den vi er:

«Mennesket er ånd. Men hva er ånd? Ånd er selvet. Men hva er selvet? Selvet er et forhold, som forholder seg til seg selv, eller er det i forholdet, at forholdet forholder seg til seg selv. Selvet er ikke forholdet, men at forholdet forholder seg til seg selv.» (Kierkegaard, Søren; Sygdommen til døden)

Et menneske er aldri altså bare seg selv rett og slett – vi kan ikke bare ‘være oss selv’ slik som tinglike størrelser er det – men samtidig på utsiden og utenfor oss selv, nærmest i et annet og høyere forhold til oss selv. Menneskets ‘jeg-er’ tilstand eller eksistens er dermed noe mangesidig og sammensatt som krever harmonisering og avbalansering av  ulike stemmer, blikk og synsmåter, ulike krefter. Vi er aldri for oss selv og mutters alene med oss selv. Vi er er individuelt selvskap, mer enn bare den ene oss selv, vi har på et vis selskap med skygger og figurer som også er oss selv, vi er på en merkelig måte mer enn en person; høyere eller lavere, større eller mindre, bedre eller verre. Mer et kor enn en eneste stemme. Mange slags øyne og blikk, fra ulike posisjoner.

564985-30819-5Det nytter derfor ikke å lure seg selv, slik man gjør i dag med jukseformelen ‘jeg forsøker bare å være meg selv’. Som om man er en og bare en. Det går ikke, det å være seg selv er vanskeligere enn som så – ingen kommer unna å finne ut av og forme seg selv. Man kan egentlig bare ‘bli’ seg selv ved å skape eller forme seg selv. Dette at man aldri er alene men i selskap med ‘noen’, er noe vi er magisk klar over i barneårene og har visst  og balet med langt tilbake i tenkningens morgen, slik hver og en av oss dersom vi bare besinner oss litt merker det i dag. Å være bevisst på en menneskelig måte, å ha en sjel er egentlig mer å være besjelet, det er på et vis å være besatt av noe annet enn en selv. Bare se alle disse merkelige vesenene som vi har funnet opp for å tydeliggjøre opplevelsen av å være besatt, alle disse ånder og daimoner og guder og skytsengler og djevler og elementarvesen og draugen og troll og fauner og feer vitner om denne universelle følelsen at en alltid er i selskap med noen og er mer enn seg selv.

Selvformende mental fungering og refleksivitet

«….skjønt ideen om at menneskesinnet kan velge å manipulere sitt eget innhold kan virke paradoksal, er det i virkeligheten få prosesser som vi er mer fortrolige med.. (Rosenberg, 1990)

Morris Rosenberg (1990) peker i artikkelen ‘Refleksivitet og emosjoner’ på at selv om grunnlaget for menneskelig følelsesfungering i utgangspunktet er organismisk eller nevrobiologisk, er det samtidig slik at menneskelig refleksivitet forvandler måten våre følelser opptrer på radikalt. En følge av denne refleksiviteten er at den ensidig objektiverende psykologiske tilnærmingen blir utilstrekkelig både for å forstå en annen person, men også for ens egen forståelse og mestring av seg selv.

Objektiverende psykologisk tilnærming til en selv kan faktisk frembringe den indre uroen den gir seg ut for å helbrede fordi den stenger oss inne i en forfalskende og fatalistisk opplevelse av egen mentale fungering. Vi blir våre egne fanger, i et fengsel vi medvirker til å lage.

Kanskje fremmer vår tids objektiverende fagpsykologi det de gamle omtalte som ‘acedia‘ eller ‘åndelig dovenskap’ eller selv-passivisering? En vesentlig side ved det å være menneske og det å ha et menneskelig mentalt liv blir tilslørt på måter som gjør at vi ikke lenger vet å mestre oss selv og vår tilværelse. Psykologisk vitenskapelighet i moderne forstand er ikke bare studiet av menneskelig tekning, følelser, handling og samhandling, men tilveiebringer nye måter å tenke, føle, handle og samhandle på som virker reduserende og hemmende på oss som mennesker.

For det skal ikke mye til for å innse at sosial forankrede selvrefleksive prosesser gjennomsyrer nesten alle viktige sider av menneskelige følelser. Refleksivitet refererer til prosessen der en enhet virker tilbake på seg selv.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nMead (1934) og Cooley (1902) har argumentert på overbevisende måter for at refleksivitet blant mennesker er forankret i sosiale prosesser, spesielt i prosessen med å ta den andres rolle overfor seg selv og det å se seg selv fra den andres perspektiv. Som et resultat av denne prosessen utvikler organismen en bevissthet om seg selv. Den enkelte blir både subjekt og objekt for den psykologiske kunnskapen. Rosenberg skjelner mellom kognitive refleksivitet og handlende refleksivitet; når objektet som handles på er en side ved selvet snakker han om «refleksiv handling.» Refleksiv handlemåte er prosessen hvor organismen virker tilbake på seg selv med det formål å frembringe tilsiktede virkninger på seg selv. Psyken kan ha seg selv som objekt for egen manipulering og regulering. Dette gjelder både ytre kjennetegn ved selvet og indre mentale sider ved selvet.

Den franske filosofen Pierre Hadot  – som har grepet tilbake til den greske filosofien for å finne nye begreper for hvordan mennesker omgåes seg selv – sier følgende om hva som er poenget med det han omtaler om ‘åndelige øvelser’ og som innebærer et aktivt formende forhold til seg selv:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

Man kommer ikke til himmelen, det går heller ingen direkte stiger opp dit, men man oppnår en slags relativ indre ro, indre fred. Og det er slettes ikke verst. Det er som om ingen problemer skulle være løst, samtidig som det kjennes som om alle problemer er løst litt på vei. 

Å møte og mestre egen indre uro: Metoden med selvvalgt og positiv aleneværen

“Det mennesket som sitter alene og i ro har sluppet vekk fra tre kriger: det å høre, det å snakke, det å se: men det er én ting som den enkelt hele tiden må kjempe med: det er sitt eget hjerte.” (Hellige Antonius)

Noen mennesker blir ‘isolater’ og enstøinger ikke fordi de søker det eller ønsker det, det er en livsform de blir påført som følge av omstendigheter i livet eller sine egne personlige beskaffenhet. Ofte er denne påførte og ufrivillige sosiale og personlige isolasjonen ledsaget av ensomhetskvaler, lidelse, helseplager og dårligere livskvalitet. For andre er derimot isolasjon, ensomhet og aleneværen noe de velger seg og oppsøker. Enten fordi de foretrekker å være alene framfor selskap med andre, eller fordi det å være alene gir et utbytte på det personlige planet som et sosialt liv med andre ikke gir. Dersom man studerer nærmere hvordan folk kan ha glede an ensomhet eller aleneværen fremgår det at dette er mennesker som gjerne har et svært produktiv og meningsfyllt indre dialog; de er på et vis allikevel ikke alene fordi de har lært seg til å lytte til sine egne indre stemmer og finne verdi i disse. Hvordan kan vi forstå denne produktive og ‘sosiale’ indre dialogen hos eneboere og eremitter?

Positiv aleneværen (solitude) eller selvvalgt aktiv ensomhet er en viktig bestandel av den åndelige øvelsespraksisen (øvelse=askese) i monastisisme eller munkenes lære og livsform. Monastisismens omfatter det som har vært omtalt som spesifikke ensomhetspraksiser. Munker, eremitter og ørkenfedre i alle religioner oppsøker aktivt spesielle landskaper og ensomme steder som ledd i sin asketiske selvkultivering og for ‘å arbeide på seg selv’.

William Harmless skriver i boken ‘De kristne fra ørkenen. En introduksjon til den tidlige monastisismens litteratur ”(2004) følgende om de utfordringene som eremittmunkene ute i ørkenlandskapet sto overfor:

“Det er slik det er for oss når vi lever blant mennesker. Vi preges av opphisselser og rystelser som blokkere en fra å se sine egne feil: men men en gang man søker ut i roen og stillheten, spesielt i ørkenen, da ser man sine svakheter “.

I stillheten og isolasjonen som hørte sammen med ørkeneksistensen med fravær av ytre variasjon og påvirkninger og mellommenneskelige og sosiale friksjoner ble munkene konfrontere med seg selv og sitt eget indre; i denne settingen kunne de lære ‘å kjenne deg selv’ og å ha ‘omsorg for seg selv’ (Foucault).

Det de oppdaget om sine indre tilbøyeligheter var ikke det samme som våre moderne psykologiske illusjoner om oss selv. Monastikerne oppdaget at vårt indre liv er en ‘moralsk’ verden, i ørkenenisolasjonen ble de tvunget til å rette oppmerksomheten mot sine egne mørke tilbøyeligheter eller ‘demoner’, fristelser og alle slags andre menneskelige svakheter. Læren om ‘de 8 dårlige tankene’, som senere ble til syndelæren i den katolske tradisjonen, ble frembrakt av ørkenfedrene og -mødrene.

Ut fra erfaringen med deres konstante kamp med seg selv utformet de gjennom århundrene en avansert åndelig og psykologisk lære om hvordan å leve fullt ut som mennesker.

“Det mennesket som sitter alene og i ro har sluppet vekk fra tre kriger: det å høre, det å snakke, det å se: men det er én ting som den enkelt hele tiden må kjempe med: det er sitt eget hjerte.”

Den tyske filosofen Thomas Macho (2000) bruker betegnelsen ‘ensomhetssteder‘ om slike steder landskaper som er spesielt egnet for kultivering av ensomhet:

«Ensomhetssteder kjennetegnes vanligvis ikke bare ved fravær av mennesker, men også ved sin ensformighet og homogenitet:  ørkener, hav, skoger, stepper og snøvidder danner (i det minste ved første øyekast) monotone omgivelser der man lett kan forville seg. Men nettopp denne ensartethet favoriserer fremkomsten av  demonene, skikkelsene til  den ‘store andre’, engler og skytsånder.»

Å tilegne seg evne til ensomhet eller det å være alene er et viktig trekk ved det vi kan omtale som ‘åndelig modne mennesker’. Neglisjering av denne åndelige praksisen som gjør oss istand til å være alene og mestre det kan kanskje ha skadelige virkninger på både personlig liv og samfunnets liv. Den tyske filosofen Odo Marquard hevder i boken ‘Plädoyer für die Einsamkeitsfähigkeit’  at sivilisering omfatter kultivering av ‘ensomhetsevnen’, og at denne ensomhetsevnen er en ‘selvteknisk kompetanse’.

Han skriver:

 «Den egentlige lidelsen i vår tid er ikke ensomhet som sådan, men mangelen på ensomhetsevne.(-) Man skal ikke gjøre noe alene mer, hverken spise eller skrive, hverken arbeide eller bo, hverken tenke eller sove, hverken snakke eller endog tie, hverken gråte eller være lykkelig, selv det å være alene skal man ikke lenger være alene, alt må foranstaltes sammen med andre.“

Den kjente moderne trappist-munken Thomas Merton skriver om dette:

«Når samfunnet består av mennesker som ikke kjenner noen innvendig aleneværen/solitude da kan det ikke lenger holdes sammen av kjærlighet: og følgelig holdes det sammen av en voldelig og krenkende myndighet. Men når mennesker på voldsomme måter blir frarøvet sin aleneværen og den frihet som er deres, da blir det samfunnet de lever i råttent, det gjennomsyres av feighet, forakt og hat.»

Thomas Macho (2000) legger i artikkelen ‘Mit sich allein. Einsamkeit als Kulturtechnik‘ (in: Aleida und Jan Assmann (Hrsg): Einsamkeit. Archäologie der literarischen Kommunikation VI, München, Wilhelm Fink, 2000, 27-44) vekt på at i motsetning til den ensomhet som man lider, den man ufrivillig blir påført av omstendigheter I livet så finnes det en annen mer positiv ensomhet. Dette er den ensomheten som man selv aktivt oppsøker og velger seg. Denne aleneværen er en spesiell kontekst eller kulturell teknikk som åpner opp for praktisering av spesielle former for selvrefleksjon. Macho omtaler slike kulturelle teknikker for ‘ensomhetsteknikker’:

 «Hva består ensomhetsteknikker i? De lar seg helt generelt karakteriseres som «fordoblingsteknikker», som strategier for selvbetraktning. Den som ikke bare blir  forlatt av alle mennesker (som vanligvis fører til døden), men som overlever, mestrer og former sin ‘adskillelse’, iscenesetter et slags forhold til seg selv. Idet han oppfatter sin ensomhet uten å bli gal, deler han seg minst i to skikkelser: som et vesen som er alene med seg selv – og derfor egentlig er ‘som to’.»

Macho utvikler sine tanker om aktiv bruk av ensomhetsteknikker videre:

«Ensomhet ‘snakker’, den lokket og overtaler, i dette ligger dens potensielle skadelighet. Den ensomme står i fare for bokstavelig talt å bli ‘snakket i hjel’ , – og det av seg selv (-) For den som er alene, utsetter seg for mange stemmer: uansett om han opplever dem som egne eller fremmede stemmer (. -) Ensomhetsteknikker er strategier for å initiere og å dyrke selvopplevelser (herunder fantasien om forbilder og ‘ledestemmer’); de fører til stimulering og disiplinering – men ikke vilkårlig løsslipping – av den indre dialogen.»

«Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
(Olav Håkonsen Hauge (født 1908), ‘Din veg’. Fra  samlingen ‘Under bergfallet’, 1951)

”Hold motet oppe, for alt ligger der foran deg….og tiden som tilbringes i det som er vanskelig er aldri bortkastet…det som kreves av oss er at vi lever det som er vanskelig og lærer oss å håndtere det….I det som er vanskelig finnes de vennlige kreftene, hendene som arbeider på oss…. (Rainer Maria Rilke)

«Et av de sentrale begreper i  menneskelig religiøs opplevelse er ideen om gnosisGnosis kommer fra gresk språk og betyr ‘kunnskap’, men det er kunnskap av et spesielt slag, hverken ‘å vite om’ eller ‘vite hvordan’.  Det er heller noe mer direkte, mer umiddelbart….(-) Gnosis gjør oss ikke bare i stand til å oppleve høyere virkeligheter, men også å se dypere inn i den ordinære virkeligheten. Hva som er mer, den transformerer oss, endrer vår essensielle natur slik som gjær endrer mel til brød.» (Richard SmoleyJay Kinney;   Hidden Wisdom: A Guide to the Western Inner Traditions, 2006)

Referanser og litteratur
Rosenberg, M. (1981). The self-concept: Social product and social force. In M. Rosenberg & R. H. Turner (Eds.), Social psychology: Sociological perspectives (pp. 593–624). New York: Basic Books.Rosenberg, M. (1990). Reflexivity and emotions. Social Psychology Quarterly, 53 (1), 3–12.
Hva du enn gjør for å finne ‘indre ro’, se i alle fall denne vesle filmen:http://soulbiographies.com/how-to-give-a-fishing-lesson/

3 kommentarer om “Om sinnsro og sjelefred. Psykologisk omsorg for selvet eller hvordan man tar del i sin sjels indre biografi (2013

  1. Strekar

    Eg
    er noko
    som lager
    strekar i sand.

    Med foten
    lager eg strekar,
    med handa, kroppen min
    lager avtrykk.

    Eg
    er noko
    som gjenskaper
    noko som rører seg i meg,
    noko anna enn det eg sjølv
    trur at eg er.

    Ingen andre
    skaper mine avtrykk,
    ingen andre enn den andre eg.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s